Hva var det siste albumet du hørte på?

Svar
Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Hva var det siste albumet du hørte på?

Legg inn av Frank.N.Steen »

Tja, tenkte at det kanskje var greit med en egen tråd, hvert fall for de som er glad i albumformatet, og hører gjennom hele skiver av gangen, fremfor kun enkeltlåter.

Så i stedet for å drukne Hva lytter du til tråden, med varierende (i lengden) album anmeldelser/omtaler, følte jeg at man like greit kunne ha ei egen albumtråd over hva en nylig har vært innom, og synes om skiva.
Bilde
Savage Garden - Savage Garden (1997)

Dette bandet var SVÆRE på andre halvdel av 90-tallet, og husker jo selvsagt flere av hitene deres, umulig å ikke gjøre så, da jentene i klassen digget dem, radiokanalene digget dem og MTV gjøv løs på videoene deres, natt og dag. Så forsvant dem litt bort etter andreskiva, og tror vokalisten Darren Hayes gikk solo, fikk vel også noe solide hits, men tja, greide vel aldri helt å følge opp suksessen bandet hadde i perioden 1997-1999.

Men nok om det. Første låta jeg virkelig gjorde meg kjent med fra bandet, kom med McMusic 1 eller 2, i vinter 1998, og den fengende og fine To the Moon and Back, der raskt ble ei favoritt. Senere samme året, smalt bandet til med Truly Madly Deeply, der ble litt for glætt for min smak, men skjønte jo at jentene i klassen likte den slags, og etter dette gadd jeg vel aldri å sjekke ut Savage Garden noe nærmere.

Etter å ha hørt gjennom debuten, kan en vel slå fast at det lureste valget, hadde bare vært å holdt fast på McMusic skiva, som inneholdt To the Moon and Back, for ja, dette var tamme og meget skuffende saker. Overprodusert, glætt og utrolig kjedelig musikk, men selvsagt perfekt for radioformatet, men tar man bort de 3 første låtene to er allerede nevnt, samt I Want You, så sitter man igjen med et meget svakt og anonymt popalbum, som i perioder minner mer om noe boybanda kunne ha gjort i samme tid, om de var i stand til å kunne spille musikk selv og skrive egne låter.

Hayes har ei fin stemme, ingen tvil om det. Men skulle så gjerne hørt litt mer tempofylte og "rocka" stunder, litt som åpningskuttet, ettersom balladene er nei, altfor mange av her.

Nei, skivas beste spor er allerede nevnt flere ganger, resten er ikke elendig, men spriket er såpass stort, at denne er det ingen vits i å høre gjennom mer enn knapt en runde, og så er den historie.

Høydepunkter: To the Moon and Back
► Show Spoiler
3,5/10

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
E-Type - Euro IV Ever (2001)

Vel, ting ble vel ikke særlig bedre av å dra i gang denne, men endte med å kjøpe den på ny (etter at man kvitta seg i all hast med forrige kopi, under et mer stressfullt flyttelass) og "klassisk" bensinstasjon impulsivt CD innkjøp, fra sen høst 2001 eller tidlig vinter 2002, og husker det var på vei til Askim, og hadde glemt CDplatene (til Discmanen) og bare gikk bestemt inn for å plukke med seg en eller annen skive fra nærmeste bensinsjappe, og valget falt så på svenske E-Type.

Lite har vel forandret seg fra hans forgjenger (Last Man Standing i 1998), det er drivende og energisk dance, men klart, variasjon er det også, da med innslag av svensk visemusikk, "afrikanske" og grøss, latinske rytmer, samt verre i "ræpping" og ja, som for et par uker/måned siden, så ble E-Type dratt frem på ei liste over de mest blodharry artistene/banda, og ja, dette er nesten på samme nivå som Dr. Bombay (også han en svenske) men kanskje ikke like fælt.

Positive er at albumet innehar den fengende dancehiten Life, som huskes godt fra tampen av 2001 og tidlig 2002. Africa ble vel også en mindre hit, men på langt nær like godt gjennomført, og innehar noe gyselige stunder.
Vel, forventet ingen skjult "perle", men E-Type skal nå hvert fall ha for at han hele tiden varierer i musikkgenrer utover, aldri den nøyaktig like låta, 10 ganger etter hverandre, men dæven, enkelte steder blør øregangene litt ekstra, og vel, 10 kroner tapt, er "bedre" eller letter å godta, enn 189 kroner, der var typisk bensinstasjonspris for album før, og skremmende nok, ligger filmene oppunder 199-299 kroner stykket, flere steder, som er blodpris.

Gjestevokalisten Na Na passer godt i hop med soundet til E-Type, og tror det ble mye oppstyr, ettersom mange trodde hun høye puppulære danserinnen/stripperen var vokalist, og fikk selvsagt all oppmerksomhet, også var det ei mer frodig dame, få visste om, eller hadde sett.
Hun spilte vel også inn låter for Britney Spears, noen av hennes største og mest kjente hits, gjennom svenske Max Martin, og det ble også en større sak ut av dette i etterkant.

Vel, også et album som man trenger ikke mer enn ei runde, og knapt nok så, moro å høre igjen Life, men røkla er aldri i nærheten, om en da ikke er blodfan og alt er "fantastisk".

Glemte nesten helt, at EM låta Campione 2000 også er med, mulig som et bonuskutt? Men ja, hjelper ikke mye på totalsummen, dette er ikke noe å samle videre.

Høydepunkt: Life
► Show Spoiler
3/10

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Black Rebel Motorcycle Club - Take Them On, On Your Own (2003)

Ble raskt kjøpt inn i sensommer 2003, mest grunnet den knalltøffe videoen/låta Stop, men var vel i grunn ei skive som egentlig aldri ble spilt noe særlig i sin helhet, og kom vel sjeldent lenger enn nevnte tøffe åpningskutt. Aldri hørt noe mer fra bandet, verken før denne utgivelsen, eller etter, men de virka for en tid å være blant de mer interessante/spennende av de mange retro banda der kom ut på tidlig 00-tallet.

Som nevnt, albumet pangåpner med Stop, og følger så opp med den enda mer fartsfylte Six Barrel Shotgun.
Skiva har flere solide spor å by opp til, men oppunder ei time med musikk, der flere går i veldig likt tempo/stil, gjør at det kan bli noe ensformig i lengden, og nei, tror jeg gir den meget snill rating, ikke noe som er verdt å beholde for helheten, men får jo da et par knall låter, men nei, blir tvilsomt flere forsøk fremover og ender med:

6/10

Må nevnes, at CDen kommer i hop med disse gyselige advarslene om Copy Controlled, typen som ikke var utpå plastcoveret som et klistremerke, men ja, permanent der, og ødelegger et ellers ganske så tøft bilde. Men virka å være en trend i 2002-03 perioden.

Og ja, glemte nesten:

Høydepunkter: Stop, Six Barrel Shotgun, And I'm Aching og Rise or Fall
► Show Spoiler

BioDex

Legg inn av BioDex »



Dette albumet er ren perfeksjon fra start til slutt. 41 min. med den deiligste prog rocken man kan tenke seg. Kom ut i 1985 i bandets beste periode da fenomenale Fish var vokalisten. Hogarth som erstattet han er ok, men Fish var magisk. Script for a jester's tear, Fugazi og Clutching at straws er også glimrende album, men Misplaced Childhood er definitivt min favoritt. 10/10 :!:

Høydepunkter; hele albumet :D

Lezah

Legg inn av Lezah »



Tipset om bandet back in the days av legenden JCL. Sjanger? Er jo BM, men ekstremt rocka og melodiøst. Gitt ut som et comeback-album etter at vokalist/sjef Jon Nödteivt hadde sonet ferdig dom for drap. Og så gikk han hen og begikk et rituelt selvmord. Mao en utrolig normal fyr. Men flink var ham.

InternalExile

Legg inn av InternalExile »

BioDex skrev: man aug 16, 2021 8:08 pm
► Show Spoiler
Dette albumet er ren perfeksjon fra start til slutt. 41 min. med den deiligste prog rocken man kan tenke seg. Kom ut i 1985 i bandets beste periode da fenomenale Fish var vokalisten. Hogarth som erstattet han er ok, men Fish var magisk. Script for a jester's tear, Fugazi og Clutching at straws er også glimrende album, men Misplaced Childhood er definitivt min favoritt. 10/10 :!:

Høydepunkter; hele albumet :D
Misplaced Childehood er helt klart et 10/10 album. Første jeg hørte av Marillion. Fikk låne det av kjæresten til min søster. Var LP, men selv om det var bare en plate så kom det i et dobbeltcover med alle sangtekstene på trykk inni.

Men Marillion har flere 10/10 album, alle såkalte konseptalbum med en historie gjennom hele albumet. Siste er F.E.A.R. som jeg også gir 10/10, selv om Brave nok er litt bedre.

Den jeg hørte på sist setter jeg dog høyest av 10/10 albumene, om man må rangere de, og det er Clutching at straws. Vi var fire gutter som dro på guttetur det året til Sverige, Danmark og Tyskland. Vi hadde med mange kassetter men endte opp med å spille Clutching at straws hele turen.


Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Underworld - Dubnobasswithmyheadman (1994)

Kjøpt inn for et par uker siden (brukt utgave, og takk for det) av rein impuls. Vel, kjenner jo til et par Underworld spor, her og der, men forbinder dem kanskje mest med soundtracket til Trainspotting (1996).
Uansett, dette var tidlig ut, åpenbart ikke min greie.
Meget laaaaang (over 70 minutter, burde ha vært 30-35 minutter maks) og tafatt 90-talls elektronika/techno (whatever) og der byr på lite variasjon og fant det raskt meget irriterende (vokalbiten kunne jeg godt vært foruten, fryktelig å lide seg gjennom) og lite givende. Av typen album man ikke gidder å bryne seg på noe mer enn maks en runde, og så få det være mer enn nok.
Nei, ingen vits i å kaste bort mer tid her, meget skuffende med tanke på at de virket å bli hype opp en gang i tiden, og når jeg tenker over det, var vel begge Trainspotting bidragene, egentlig remixer gjort av andre artister (om en ikke husker feil), så nei, total bomtur, nok en gang. Synd, for denne gikk man vel inn og håpet noe langt mer givende, men sånn ble det ei.

4/10

Edit:

Vel, hørt igjen siste sporet, M.E. et par ganger nå, og tja, må nok gjøre noen ørsmå endringer i ratingen, og eneste låta der falt i smak, og vel, minus robot-Kraftwerk stemmene og noe annet?, men stort sett behagelig musikk i større perioder, og redder nok albumet fra en svakere totalsum (i mine ører).
Likevel ikke noe jeg vil samle videre på.

SlimWhitman

Legg inn av SlimWhitman »

Valdimir Bozar ‘N’ Ze Sheraf Orkestär - Universal Sprache

Ikke akkurat et lett band å høre på. Men de er veldig underholdende og dyktige, særs originale og ekstremt variert, da de går gjennom 5-6 sjangere i nærmest hver eneste sang. De er franske. Fans av Mr. Bungle kan sikkert sette pris på dette. Jeg anbefaler spesielt de første to låtene.


Lezah

Legg inn av Lezah »

WASP-The Last Command

Oppfølgerskiva, og de lagde egentlig ikke dårlige album på 80tallet. Alltid gøy med skikkelig rock.


BioDex

Legg inn av BioDex »

Et band jeg oppdaget for noen mnd siden via spotify's geniale discover weekly playlist er Desert Mountain Tribe. De spiller psykedelisk prog rock, eller Space rock, som jeg liker å kalle det :mrgreen: 2 album har de sluppet så langt, og debut albumet er rett og slett fantastisk:


morrisey

Legg inn av morrisey »

Steely Dan-Aja
Dropkick Murphys-Turn up that Dial
Jethro Tull-Aqualung

Ikke nødvendigvis veldig lik stil, men ihvertfall de tre siste jeg hørte på. Og jeg synes samtlige er helt suverene.

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Dive - Where the River Turns to Sea (1990)

Svensk impulskjøp, gjort unna for et par uker tilbake, og var noe med bandnavnet som ringet ei kjent bjelle, men viste seg nok å være en "misforståelse".
Uansett, har dratt den frem, litt i ny og ne, og føler at skiva vokser jo litt for hver gjennomgang, kanskje ikke noen enorm utgivelse, men er nå likevel noe behagelig over produksjonen og musikk, selv om det jo kan bli noe vel "glætt" over vokal og tekster, men så var vel dette ei ganske så typisk sophisti-pop album, og da er vel ikke den slags virkemidler helt ukjent.

Åpningstrioen (Overflow, Same Old Town og Explore) flyter meget godt over i hverandre, og utgjør en fin start, og deretter og ut, får man jo litt The Blue Nile aktige vibber av (med blandingen av roligere og mer oppløftende spor, som følger hverandre utover), som aldri er galt, og nei, helt ålreit og absolutt godkjent musikk å dra frem, på ei søndagsmorgen. Skulle bare ønske de flotte instrumentalene varte noe lenger, men ja, godt mulig man får gi den noen runder senere, men tja, føler at den per dags dato står seg til en meget godkjent:

6,5/10

Høydepunkter: Overflow, Same Old Town, Explore, Holy Ground, Big Machine, Captain Nemo og Where the River Turns to Sea

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Ale-Jet skrev: søn aug 22, 2021 12:26 pm Depeche Mode - Violator (1990)

10/10.
Er nok den Depeche skiva som har ligget eller kommet nærmest ei fullendt 10er hos meg. Men så var det det ene sporet som aldri helt ville "sitte" i øregangene, og ble nå likevel ei knallsterk 9,5/10 ved forrige besøk, og tja, kan jo selvsagt forandres senere, men nå har jeg nok blitt ekstra gjerrig på alt som kommer over 8/10, og kan vel knapt telle på ei hånd, hvor mange 10ere man har fått i retur, de siste 5-6 årene, og hvor en har fått brynt seg på oppunder 1000 album senere.

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
120 Days - 120 Days (2006)

Litt vel sent ute, til "festen" av det som virket å være blant de mest opphypa banda/utgivelsene her til lands, i 2006. Husker jo musikkvideoen til C-Musik rulla mye på ulike kanaler, men tross all godpraten/omtalen, ble man vel aldri nysgjerrig/lysten nok til å gi den en sjanse den gang.
Har nok noe med, at jeg gikk litt lei, av å gå meg fast i skiver som fikk toppscore, gang på gang, men sjeldent var i nærheten av å leve opp til all skryten, eller så mente nå øra mine.
Tror samme band hadde noen mindre hits, som The Beautiful People, og kom vel ei senere oppfølger til 120 Days i 2010-11, men ja, uansett, fant nå ei bruktskive til en tier, og tenkte at like greit gi den et etterlengtet forsøk.

Må si jeg ble meget imponert over det deilige og sprudlende/boblende åpningskuttet,
Come Out, Come Down, Fade Out, Be Gone, der ja, virkelig har ei herlig retro-futuristisk klang over seg fra 70 og tidlig 80-tallet, og nei, elegant og meget tøff start på plata, og der varer oppunder 9 minutter, men aldri et kjedelig øyeblikk.

Men kommer ikke unna, at det blir raskt noe ujamnt over hvor godt og fengende mye av det som følger etter, ender opp som.
Nevnte C-Musik er det lite å si på, og spor som Keep On Smiling samt Lazy Eyes (der har noe King Crimson aktig over seg, når saksen ankommer) er helt klart i toppsiktet (av foretrukne spor), men ja, en skive som muligens kan hentes frem senere, og mulig for en nye oppjustering i raten/totale summen, men nei, aldri noen terningkast 6 eller 10/10 skive, men noen spor er absolutt ikke langt unna den type vurdering, og ender til slutt opp med en:

6,5/10

Høydepunkter: Come Out, Come Down, Fade Out, C-Musik, Keep on Smiling og Lazy Eyes

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Har forsøkt å tråle meg gjennom et par The Doors skiver (de 3 første) og tja, langt fra imponerende, og veldig ujamne plater, og der debuten vinner frem, mest grunnet de i hjel spilte og overbrukte klassikerne, men innehar mye fyllkalk liggende i mellom, og Strange Days var kanskje mer jamn, men mangler litt av førstealbumet store og minneverdige stunder.
Sitter nå å bryner meg på Waiting For the Sun, og ja, den helt klart svakeste av de 3, og håper jo det vil løsne litt med de senere skivene (har vel en 3-4 til), men dersom debuten skulle være det beste, så tja, er det like greit å holde forventningene lave fremover.
Positive er at spilletiden er knappe 30-35 minutter per utgivelse, men selv da, føles det ut som altfor mye, eller lite i grunn.

fargeblind

Legg inn av fargeblind »

Frank.N.Steen skrev: tir aug 24, 2021 7:42 am Har forsøkt å tråle meg gjennom et par The Doors skiver (de 3 første) og tja, langt fra imponerende, og veldig ujamne plater, og der debuten vinner frem, mest grunnet de i hjel spilte og overbrukte klassikerne, men innehar mye fyllkalk liggende i mellom, og Strange Days var kanskje mer jamn, men mangler litt av førstealbumet store og minneverdige stunder.
Sitter nå å bryner meg på Waiting For the Sun, og ja, den helt klart svakeste av de 3, og håper jo det vil løsne litt med de senere skivene (har vel en 3-4 til), men dersom debuten skulle være det beste, så tja, er det like greit å holde forventningene lave fremover.
Positive er at spilletiden er knappe 30-35 minutter per utgivelse, men selv da, føles det ut som altfor mye, eller lite i grunn.
Et helt album, det er sjeldent. Jeg satte på Demon Box for litt siden, når jeg og en like rocka svirebror satt ute og prekæ skit og tok et par øl, men vi syns begge det ble for mye med et helt album.
Jeg tror siste gang jeg spilte et helt album fra start til stopp var (lenge siden) Hatfield And The North- The Rotters Club.


Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
a-ha - East of the Sun, West of the Moon (1990)

Aldri helt fått noen av skivene deres til å sitte skikkelig. Nærmeste må vel være "tidenes beste" norske skive, Scoundrel Day (1986), og selv den, fikk man ikke noe særlig mersmak ut av. Vil jo gjerne like det mer, men fungerer sjeldent på den måten, og har nå vært gjennom 6 av skivene deres, og kun nevnte 1986 utgivelse, gikk over terningkast 3 eller 5/10 i rating, og mulig man heller får satse på en av Best of samlerne deres, men også der har man jo et lite "problem", for ofte at de låtene man liker aller best, og mener er totalt overlegne singlene, er nettopp albumkuttene, og nei, lett skal det ikke være.

East of the Sun, West of the Moon, fortsetter litt der forgjengeren var (om jeg så husker det), det innledes med en flott og velkjent klassisk låt, så går det rett over i ei dørgende kjedelig og forglemmelig en, og ja, ujamnt og for mye fyllkalk til å holde på interessen, og skulle så gjerne hørt at dem tok den litt mer ut, en gang i blant.

Alt i alt, ikke skiva en går for, om en er ute etter melodiøse hits, men tja, fant nå hvert fall et par meget gode albumspor, men tvilsomt nok til at den vurderes for å beholdes videre i samlingen. Føler at 3-4 gjennomganger, holder og nei, blir nok aldri noen stor fan av bandet, hvert fall ikke gjennom albumformatet.

5/10

Høydepunkter: Crying in the Rain, Slender Frame, Sycamore Leaves, Cold River og (Seemingly) Nonstop July
(skivas beste spor er merket i rødt)
► Show Spoiler

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
DJ Quicksilver - Quicksilver (1997)

Ny runde med 90-talls dance nostalgi, og i hop med Robert Miles og Sash!, var jo DJ Quicksilver en gjenganger på mang ei CD samler.
Det virket også som norske platekjøpere falt for den melodiøse og fengende musikken, ettersom samtlige av mannens (eller var de som Sash, egentlig ei gruppe?) hits nådde høyt på VG-Lista Topp 20 i perioden 1997-98.

Heldigvis er alle de, minus Planet Love, å finne her. Bare det vil nok løfte albumet noe, men forventer vel ikke all verden.

Førstesporet Arabesc, innledes med en blanding av behagelige chill-out rytmer og melodi, men tar seg nå opp utover, men typisk filler man lett skipper forbi, for å nå de mer kjente stundene. Og så bærer det rett inn i en kjent låt, tror vi snakker 1996-97 og hvor jeg kan banne på at man hørte den via en av Absolute Music eller Absolute Dance samlerne som kom ut, og ble vel også hyppig spilt på MTV.
Av typen musikk som høres ikke langt unna hva Sash! holdt på med, i Encore Une Fois i samme periode.

Noe av det som ofte frustrerer med disse dance artistene og albumformat, er jo at singlene/hitene ofte er enten i ulike varianter (remixer osv) enn de man er godt kjent med fra radio og tv. Her får man altså video mix, club mix, Flip house mix, og ja, sikkert ment for å dra ut lengden på spilletiden mer, men noe irriterende og dessverre altfor ofte benyttet i den musikkgenren.

Free følger så opp, en kjempe hit i sommeren 1997, og faktisk ei som nyter godt av å bli fremført her, i en mye lenger utgave, da på over 7 minutter. Vanskelig å ikke bli nostalgisk over å høre igjen, og nostalgi er sterke saker, i de rette mengder.

Bellissima er den tredje dance slageren her, også den meget nostalgisk. Dessverre er vel ikke røkla så mye å juble over. Ikke elendig (selv om noen tester tålmodigheten, meget ja), men tja, holder med en runde av denne skiva, og så er vi ferdig med mimringen for denne gang.

Ble også overrasket over at DJ Quicksilver var tyrkisk, alltid trodd han/de var italienere. Sånn kan det gå.

4/10

Høydepunkter: I Have a Dream, Free og Bellissima

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Midnight Oil - Diesel and Dust (1987)

Kun hørt slageren Beds Are Burning fra dette bandet, og var vel også hovedgrunnen til at skiva ble handlet inn forrige uke.
Forsøkt å høre den i sin helhet, ved et par anledninger, og tja, den vokser noe, men det går trått og foruten nevnte hit, er det jo et par solide og fine albumkutt å finne, men det blir liksom aldri det helt store.

Har jo ikke så mye annet å sammenligne med, enn kun denne ene utgivelsen, men tja, var i det "gode" humør i dag tidlig, og det er jo et gjennomgående fengende og ganske ålreit lydbilde, men tvilsomt ei skive man vil beholde videre.

Tror jeg med det bare lander på en noe vel snill rating av:

6/10

Høydepunkter: Beds Are Burning, Dreamworld, Arctic World, Warakurna og Sometimes

Noen

Legg inn av Noen »


Terry_26

Legg inn av Terry_26 »

Bilde

Nyeste skiva til Jake Bugg har vært blitt hyppig lyttet til siste dagene. Elsket de to første albumene, før han dessverre kom ut med to kalkuner etter det. Her er Jake god igjen i mine ører. Gode låter albumet gjennom, og det minner mer om "gamle" Bugg om man kan si det om en mann som kun er 27 år gammel. Svært variert er det også. Skal jeg trekke frem noen godbiter så blir topp 3, urangert, Lonely hours, Hold tight og Rabitt hole.

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
The Pretenders - Get Close (1986)

Har kun vært innom de to første skivene tidligere, og dette var vel fjerde? Lydbildet vitner om "gladere" tider, selv om det kanskje ikke var helt sannheten, da ikke mye var igjen fra originalbesetningen, men produksjonen skriker i perioder, typisk midten av 80-tallet her, og hvor det lekes med nye dippe-dutter og noe fungerer, mens annet, tja, høres meget brautende og ikke fullt så imponerende ut.
Av mindre heldige eksempler, finner en jo Light of the Moon som innehar altfor mye tung bruk av nevnte moderne studio-teknologi, og nei, det skjærer i øregangene.
Mye verre blir det, med Dance! som ja, ikke gjør det noe bedre, ved å vare i nesten 7 meget lange minutter.

Nei, det er de spretne og lekne sporene som helt klart faller best i smak, mens de overproduserte og ikke fullt så imponerende, blir for glætte og forglemmelige fillers.
Alt i alt, ingen vinner i mine ører, tross noen solide enkeltlåter tidlig ut og helt på tampen, men dessverre altfor mye fyllkalk blir liggende midt i mellom, og ser i grunn fint liten vits i å beholde denne videre i samlingen.

Rating: 4,5/10

Høydepunkter: My Baby, Don't Get Me Wrong, Hymn to Her og Room Full of Mirrors

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Mike Oldfield - Crises (1983)

Ja, var jo innom 2-3 av skivene hans i fjor sommer-høst, og ble vel aldri helt overimponert over hva man fikk i retur.
Crises føler jeg er en oppgradering i forhold til den meget skuffende Five Miles Out (1981), men også her sliter jeg med de overlange låtene, der albumet åpnes med det over 20 minutter lange tittelkuttet, og det fosser i vei med gitargnukking, cheesy synther og fæl vokal, og hver gang man føler at nå setter endelig låta seg noenlunde til rette, så bærer det rett over i mer irriterende gnukking og nei, 20 minutter kunne fint ha vært kuttet ned til 5-8 minutter, og selv da ville jeg nok ha vurdert å skippet meg fremover.

Mye av grunnen til at man ikke gikk strengere til verks med forgjengeren (Five Miles Out), skyldes ene og alene, de flotte og korte poplåtene (tittelkuttet og Family Man), og på Crises får man jo nok ei perle, med Moonlight Shadow, og bare så synd disse blir fanget mellom så mye intetsigende ræl og fyllkalk, men antar at uten den slags, ville det aldri blitt noe album til å begynne med. Nei, burde luka ut mye av prog-rælet og gått fullt ut for ei pop-dominert utgave, og ratingen ville ha gått, kanskje ikke i taket, men langt høyere opp.

In High Places har en mer tropisk og leken stil gående, og passer utmerket vokalen til Jon Anderson, og jeg veit man har hørt denne før, men da i en mer oppdatert hip-hop utgave, tror den kan ha vært med i en av disse Hangover filmene. Uansett, ei låt som ikke sitter like kjapt som Moonlight Shadow, men etter noen runder, synes jeg faktisk den er favoritten her, tilbakelent feel-good musikk og mulig skivas høydepunkt i mine ører. Her fungerer liksom alt, synthene er perfekt match og nei, ei låt som gjerne skulle ha vart minst 1 eller 2 minutter lenger.

Dessverre får man den kjedelige og lite givende Foreign Affair like etter, men den korte og likevel fengende instrumentale Taurus 3 viser til at Oldfield kan, når han virkelig vil, og byr på vanvittig mye spillglede og melodi, på knappe 2 minutter, fremfor 20 minutter med total kjedsomhet. Synd han ikke gjorde mer av den slags korte men givende snutter, enn søvndyssende sovepiller der aldri tar slutt.

Shadow on the Wall minner litt om Five Miles Out, ikke like fengende men litt røffere i kantene, og en fin måte å avslutte skiva på.
Ingen stor lytteropplevelse, tross noen flotte enkeltlåter. Dessverre ødelegges mye av opplevelsen, ved det irriterende lange åpningskuttet, og klarer ikke gi noe høyere enn ei meget snill terningkast 3.

Rating: 5/10

Høydepunkter: Moonlight Shadow, In High Places, Taurus 3 og Shadow on the Wall

vadefugl

Legg inn av vadefugl »

Midnight oil sin Diesel and dust mener jeg å huske fikk toppkarakter i ungdomsbladet Topp

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

vadefugl skrev: tir sep 07, 2021 12:09 pm Midnight oil sin Diesel and dust mener jeg å huske fikk toppkarakter i ungdomsbladet Topp
Virker som ei skive der ble universalt hyllet i sin tid, type "årets beste album" etc, men tja, i mine ører var det nå en lang, lang vei opp til å være i nærheten av noe slik.

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
a-ha - Headlines and Deadlines: The Hits of a-ha (1991)

En tidlig 90-talls CD samler, nylig kjøpt inn. Og ettersom samtlige av bandets studioskiver, sjeldent eller aldri har imponert noe særlig, så tenkte man jo at kanskje de ville gjøre seg bedre på ei best of utgivelse.
Vel, denne oppsummerer greit storhetstiden på 80-tallet, men tja, selv i singelformatet blir dette for "mye", eller i grunn lite, da også her kommer det frem at det blir kjapt litt vel mye fyllkalk, og nei, vil så gjerne, men greier bare ikke å bli noen større fan av gruppa.
Knapt 8-10 låter inn, og jeg er allerede smålei, og med en spilletid på nesten 70 minutter, blir det tvilsomt mer enn maks 1 eller 2 gjennomganger, så går denne ut av heimen.

Mulig det finnes langt mer robuste samlere, for a-ha er jo et meget sterkt singel band, men denne samleren har slengt ut sangene i hulter og bulter, unødige remixer og nei, er vel likevel det til nå "beste" eller mest jamne albumet/utgivelsen man har hørt av gruppa, men føler at jeg i grunn ikke behøver særlig mer enn de 2-3 første studio platene.

Rating: 6/10

Høydepunkter: Take On Me, Cry Wolf, Manhattan Skyline, The Blood That Moves the Body, Hunting High and Low, The Living Daylights, Crying in the Rain, Stay on These Roads og The Sun Always Shines on TV

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
The September When - Mother I've Been Kissed (1991)

Det "nærmeste" en kom denne gruppa, må vel være gjennom Absolute Music 12 (1994) og She Cries Like a Baby, samt hiten Bullet Me.
Utenom det, så har man jo vært innom en 2-3 soloplater fra frontmannen Morten Abel, som tross av, inneholdt noen knallsterke enkeltspor, aldri helt greide å holde på interessen min, hvert fall til at det ble noe mer enn maks terningkast 3, midt på treet album.

September When var vel en av de største norske banda på tidlig 90-tallet, virket nå å bli satset tungt på dem, gjennom reklame og postere. For husker godt at et overdimensjonert albumcover til Hugger Mugger (1994) prydet mang ei musikksjappe, da i likhet med langt større internasjonale navn, ala Pink Floyd og The Division Bell fra samme året, eller R.E.M og Monster.
Antar at den store suksessen i utlandet, aldri helt tok av, og mulig det også medførte til intern uro. Men tror de senere gjorde et (av flere comeback?) også da med ei mye senere albumutgivelse i retur.

Uansett, handlet nå inn to stykk September When skiver nylig, og tenkte at det var like greit å gyve løs på den med Bullet Me, og høre an hvilken retning det bærer hen.

Vel, synes det faktisk åpnes, slettes ikke så verst. Tidvis lett og fengende pop-rock, selv om det også blir tydelig at flere av kuttene, kanskje faller litt for mye igjennom, da til sammenligning med andre, og hvor få er i stand til å matche den soleklart beste (Not Impressed), og hvor skivas mest kjente (Bullet Me), fremstår, tja, noe misplassert (i lydbilde/stil), sammenlignet med resten av platas innhold. Nesten som en der bare ble hivd inn i aller siste liten, når det gikk opp for plateselskapet, at det kan jo være kjekt med å ha ei skikkelig radiohit her også.

Er nok de mer stemningsfulle og roligere stundene, der falt best i smak, og ikke helt umulig ei skive som kan stige et hakk ved senere besøk.
Men nå har man gått gjennom en 4-5 runder eller mer, de siste dagene, og føler at nå holder det, for denne gang. Har jo fortsatt One Eye Open igjen, men den tar jeg, når man kommer dit. Og nei, føler vel at denne platas absolutte høydepunkt, fint oppsummerer hva man føler at en sitter igjen med på slutten av dagen.

Rating: 5/10

Høydepunkter: Mama Won't Tell You no Lies, Not impressed, Darker and Later, Pain og Same Slave

startelver

Legg inn av startelver »

Hvis man liker noe utenom det vanlige anbefaler jeg å høre på Sheet Music, det andre albumet til 10 CC (1973-1983).

Musikken kan beskrives som en blanding av kreativ art rock og pop, og spesielt mange av tekstene er veldig satiriske/vittige. 10 cc hadde en rekke top 10 hits i UK gjennom 70-tallet men ble vel aldri veldig store utenfor sitt hjemland, men de hadde flere konserter i Skandinavia på 70-tallet. Bandet kan vel kanskje beskrives som en blanding av Yes og Queen, men de stiller i en annen klasse.

Bandet bestod av Graham Gouldman, Eric Stewart, Lol Creme og Kevin Godley.
Førstnevnte var en stor låtskriver som bl.a skrev 60-talls hits som Bus Stop (Hollies) og No Milk Today (Herman Hermits) .

De gav ut 10 album i denne perioden, men synes Sheet Music (1974) er det desidert beste.




















Bantor
Innlegg: 1173

Legg inn av Bantor »

Rem - Out Of Time

Dette albumet lever i bilen min, som ennå har CD spiller. Er ikke noen utpreget fan av rock, men dette er bra. Shiny Happy People osv.

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Body Heat (1981) - Joel McNeely and the London Symphony Orchestra (1998)
Husker at når man endelig fikk sett den dampende og hete erotiske krim-thrilleren Body Heat av Lawrence Kasdan, så var det musikken til John Barry, der satte øyeblikkelig stemningen. Den var forførende og behagelig, men hintet hele veien om fare og uberegnelighet, som ja, stemte ganske så bra.
Greide så å tabbe meg, når en skulle finne CD utgaven av soundtracket, og til min skuffelse endte man med ei re-recording av originalmusikken til Barry, da via John McNeely og London Symphony Orchestra, og skjønte altfor tidlig, at noe ikke helt stemte med det en fikk i retur.

Saksofonen hadde ikke den helt samme erotiske, sleazy og likevel elegante intensiteten fra original soundtracket, mens den kjølige og lune synthen som lå under det hele, virket å være meget flat og nedjustert (som om øra mine var plugget igjen), såpass at en begynte å tenke at det var hørselen min det var noe galt med.
Vel, rettet opp tabben, ved å handle inn ei dobbelt 2012 utgave, av det klassiske originalalbumet til Barry, men det får jeg heller forsøke å bryne meg på senere.

Uansett, denne nyversjonen fra 1998, er ikke direkte "fæl", og klart, hadde jeg ikke sett filmen og hørt flere av sporene på Youtube (originalen altså), så ville jeg tvilsom klagd. Men ja, det er godt stykke ned fra Barry og hans 1981 soundtrack, men stemningsfullt og behagelig, absolutt.
Dessverre også da noe livløst og flatt i lengden, og tja, på røflig 30-35 minutters spilletid, er det greit nok, men skal en høre igjen filmmusikken på sene og mørke kvelder, da i hop med en kald drink og det rette humøret, så blir det helt klart originalen man kjører, og ikke denne nyversjonen.

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: Main Title, Matty's Place, I'm Weak, I'm Burning Up, Chapeau Gratis, Heather, Kill for Pussy, I'm Frightened og Better Get Him

Svar

Create an account or sign in to join the discussion

You need to be a member in order to post a reply

Create an account

Not a member? register to join our community
Members can start their own topics & subscribe to topics
It’s free and only takes a minute

Registrer

Sign in

Gå tilbake til «Musikk»