Hva var det siste albumet du hørte på?

Svar
FjodorDVD

Re: Hva var det siste albumet du hørte på?

Legg inn av FjodorDVD »

Frank.N.Steen skrev: lør mar 25, 2023 3:49 am
Er veldig glad i bandet, men ikke nok til at noen av skivene deres har bikka opp i den nær uoppnåelige 10/10 (hos meg), noe kun 17 utgivelser har gjort av snart 1,400 forskjellige albumgjennomlyttinger siden vår 2016.
Den lista skulle jeg gjerne sett, men jeg forstår det er er gode grunner til ikke. Det blir som å spole for å se slutten av filmen med en gang. Ikke helt presist uttrykt, men det beste jeg kommer på nå.

mashadar

Legg inn av mashadar »

Frank.N.Steen skrev: lør mar 18, 2023 6:18 pm
Kun den nydelige Time Stand Still med Aimee Mann på gjestevokal, er grunn til at man vurderer å beholde den videre.

Rating: 4/10

Høydepunkter: Force Ten og Time Stand Still
Synes nok at du er litt vel streng her. Skal være med på at Hold Your Fire er et ujevnt album, men foruten de to sporene du nevner (som begge er knallåter, kanskje begge blant topp 10 av alle Rush-låter emm) så synes jeg i det minste at låter som Prime Mover og (ikke minst) Open Secrets definitivt er verdt å trekke fram.
Siste halvdel av albumet er nok litt under pari til Rush å være.

Mitt første møte med Rush var 80-tallsplatene deres, så jeg har nok fått en forkjærlighet for dem i forhold til de mer "proggede" 70-tallsalbumene.

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Biff_Byford skrev: lør mar 25, 2023 7:56 am Var litt hard mot tråden i går, det er egentlig litt spennende å lese omtale fra andre enn de som er fans av banda også. Og skjønner jo at så mange plater du hører på og skal omtale så blir det kanskje ikke at en tar en ekstra runde. Men på en annen side hadde det kanskje vært mer "fair" å omtale selve platen når det kommer til karakter og ikke bonuslåter og "outtakes" for de er jo for fansene mer en meningenmannen. Men keep up the good work.
Problemet med mange av disse bonus utgavene, er at fra tid og annen så velger en del å bare slenge ekstra sporene inn blant den originale låtrekka.
En annen ting er jo at når en kjøpte flere av dem, var kun den "Anniversary" eller "for den harde kjernen" fan spesial utgivelser tilgjengelig i butikkene, og da hadde en ikke noe annet valg.

Mulig en må vurdere enkelte til gjenkjøp, eller bare høre dem i sin originale helhet på Youtube, for en føler seg litt snytt, når så mye er blitt tukla med oppgjennom årene.

Husker at Cressida hadde ei fantastisk prosjekt rundt 1001 album/låter på gamle forumet. Og innså tidlig ut, at om en skulle prøve noe lignende, ville en kanskje blitt ferdig om et par livstider. For er det noe jeg irriterer meg over, så er det at en sjeldent gir seg mens leken er "god", og har det med å høre gjennom et album minimum 2-3 ganger, selv om det tidlig ut blir altfor klart at dette blir total bomtur, eller liten gevinst.

Men det skjer jo at man støter på noen som vokser ekstra for hver gjennomgang, og det er nå disse en helst vil ha langt mer av, og ikke kaste bort mer tid på de som man står bom fast på, uansett hvor mange forsøk senere. Sistnevnte kommer vel av at en ofte vil så gjerne tro på hypen/omtalen og de skyhøye ratingene fra "alt og alle".

Men som med film og annet, det hjelper ikke uansett hvor mye en forsøker, om en selv ikke er i nærheten av å sitte igjen med samme "fasit".

Så forsøker å stresse ned, ikke ha for urealistiske forventninger, og hvert fall gi dem noen runder her og der ekstra. Men det å kjøre gjennom mer enn 1-2 album om dagene, den tid er helt klart forbi.

Brukeravatar
Big George
Innlegg: 7747

Legg inn av Big George »

Aimee Mann "Voices Carry med bandet Til Tuesday var noe av det første jeg kjøpte da jeg flyttet inn i egen bolig.

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

mashadar skrev: lør mar 25, 2023 11:03 am Synes nok at du er litt vel streng her. Skal være med på at Hold Your Fire er et ujevnt album, men foruten de to sporene du nevner (som begge er knallåter, kanskje begge blant topp 10 av alle Rush-låter emm) så synes jeg i det minste at låter som Prime Mover og (ikke minst) Open Secrets definitivt er verdt å trekke fram.
Siste halvdel av albumet er nok litt under pari til Rush å være.

Mitt første møte med Rush var 80-tallsplatene deres, så jeg har nok fått en forkjærlighet for dem i forhold til de mer "proggede" 70-tallsalbumene.
For meg blir det meste Rush gjorde etter Signals, alltid veid opp mot gullrekka fra 1976-1982 (inkludert live skivene), og føler at de mista seg litt i for mye veik radio-pop rock, men antar at hektiske turneer og at de sikkert fant et helt nytt publikum via MTV, gjorde at de ikke kunne bruke like mye tid og krefter i studioet som tidligere.

Angående Rush og første møte, så var nevnte Signals (1982) min debut, og holder den som kanskje ikke like stødig som Moving Pictures eller 2112, men noe med enkeltlåter, stemning og flyten som gjør at det var ei utmerket måte å starte opp ferden på.

Man blir nok gjerne litt ekstra overkritisk mot artister og band som står en litt mer nær, enn motsatt.
Var nok også langt mer gavmild for en 10-15 år tilbake, og noe skyldes nok hvordan en hørte på musikk, da ofte med hodetelefoner, noe som ikke er mulig lenger uten å trigge øresusen til at det blir ukevis/måned med støyhelvete i øregangene.

Men deilig å høre på via anlegg i stua osv, men savner virkelig friheten og den litt mer intime biten med øretelefoner uti skog og mark, under løpeturer, eller når en ligger i senga.

Bjoro33

Legg inn av Bjoro33 »

Platemesse i dag. Så etterpå blir det litt gasolin, et par procol harum, et par elo og litt lou reed. Ikke noen fangst av beatles enda....

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

FjodorDVD skrev: lør mar 25, 2023 8:17 am Den lista skulle jeg gjerne sett, men jeg forstår det er er gode grunner til ikke. Det blir som å spole for å se slutten av filmen med en gang. Ikke helt presist uttrykt, men det beste jeg kommer på nå.
Prøvde som med IMDb når en først starta å bruke dem, til å loggføre/rate album/filmer, men basert på hva man allerede hadde sett eller hørt årevis tilbake. Fant fort ut at ting forandrer seg med årene, og de som var bænkers 10/10 for 10-15 år siden, ikke alltids lå på det nivået ved et nyere besøk.
Bilde
Selve ratingsystemet mitt er nok ganske likt fordelt som hvordan en har det over med film. Eneste forskjell er vel at en har sett og vota over 5,000 filmer mer enn hva en har hørt gjennom av album de siste 7-10 årene.

Men så er det å se en film, litt lettere enn å høre et album, som jo ofte krever litt mer enn kun en gjennomgang. Men klart, noen er kanskje litt kvikkere der, og trenger knapt å høre det, før ratingen er klar og over til det neste.

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
The Proclaimers - Sunshine on Leith (1988)

Hadde på forhånd kun kjennskap til kjempehiten I'm Gonna Be (500 Miles) og ei låt (mulig coverversjon) ved navn Get Ready fra Dumb & Dumber (1994) soundtracket. Hatt denne skiva til vurdering av innkjøp utallige ganger, men først nå at en fikk ut fingern og slo til, og må si at den har vokst seg litt for hver runde.

For her er det så mye mer enn kun nevnte hit, og masse fin variasjon mellom sjarmerende og skranglete pub-rock til neddempa og vakre country viser, og gutta kunne virkelig synge, så nei, dette var en skive som en må si seg godt fornøyd med, og musikk man blir i godt humør av.

Rating: 8/10

Høydepunkter: I'm Gonna Be, Cap in Hand, Then I Met You, My Old Friend the Blues, Sean, Sunshine on Leith,
I'm on My Way, What Do You Do og Oh Jean

Brukeravatar
Big George
Innlegg: 7747

Legg inn av Big George »

Bjoro33 skrev: lør mar 25, 2023 11:48 am Platemesse i dag. Så etterpå blir det litt gasolin, et par procol harum, et par elo og litt lou reed. Ikke noen fangst av beatles enda....
Lou Reed hadde veldig mye bra.
Så han i Roskilde i 1984 det første året jeg var der.

vadefugl

Legg inn av vadefugl »

Depeche Mode med ny plate. Riktignok med et medlem mindre, men blir spennende å høre på

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Kylie Minogue - Kylie Minogue (1998)

Går visstnok også under tittelen av Impossible Princess, men denne man kjøpte inn her forleden er kanskje ei nyere re-utgivelse av nevnte 1997 album.
Litt spent på om denne vil være et steg opp, der storselgeren Fever (2001) innehadde hitene men altfor mye døll fyllkalk, og ble ei lite givende lytteropplevelse.

Kylies forsøk på å gjøre mer moden popmusikk, lykkes hun godt med når en får innslag av kunstpop ikke helt ulikt Kate Bush og Bjørk, med mer tidsriktig alternativ rock, elektronika og dance musikk.

Alt i alt, hyggelig å bli positivt overraska over ei man kanskje så mest på som kun en hit singel artist, men her har hun fått stor frihet til å virkelig gå løs i studio med mange dyktige folk, og som et resultat ender man opp med et absolutt godkjent album, fylt med masser av variasjon og ei rekke med solide låter.

Rating: 7/10

Høydepunkter: Too Far, Cowboy Style, Some Kind of Bliss, Breathe, Drunk, I Don't Need Anyone, Jump, Through the Years og Dreams

Brukeravatar
Jonasar
Innlegg: 2007

Legg inn av Jonasar »

Lamb of God - Ashes of the wake15th anniversary)

Har fortsatt ikke klart og sette på One Gun og sitte stille.

Rett og slett et sinnsykt bra band!

Brukeravatar
Big George
Innlegg: 7747

Legg inn av Big George »

Keane har noen skikkelig bra sanger.

Somewere only we know
Everybody changes

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Mötley Crüe - Shout at the Devil (1983)

Kjøpt inn grunnet den fantastisk tøffe Too Young To Fall in Love (som en har mest forbindelse med via favorittspillet på PS2, GTA: Vice City og dets legendariske soundtrack),

Åpnes med ei små "guffen" intro der hinter om at vi er kanskje fortsatt et stykke unna de mer gjennom sleazy strippebule-fest glamrockerne fra senere album. Og hadde det ikke vært for bandlogen utpå coveret, så ville man kjapt tenkt at dette var enda et "djeveldyrkende" heavy metal band på farta, da iført pentagram, advarsler om at skiva kan inneholde skjulte beskjeder om det spilles baklengs til ja, gruppa selv, som ser ut som de skal ut på Halloween tema party, og ikke helt har bestemt seg for om de skal stille opp som Kiss, Alice Cooper, Queen eller Manowar.

Uansett, musikken er nå viktigst, og joda, forrige besøk var innom den tidvis fæle (minus 2-3 meget ålreite spor) Dr. Feelgood, men innså tidlig ut at Shout innehar langt mer enn et par godkjente spor, for her er flyten overlegent bedre, med fint lite bunnslam i sikte.

Nok ei hyggelig overraskelse, og ikke umulig en får dykke litt lenger bakover i bandets albumkatalog. I rette humør og stemning, så kan nok denne bikke enda lenger oppover, men inntil så, blir det ei absolutt godkjent:

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: Shout at the Devil, Looks That Kill, Bastard, God Bless the Children of the Beast, Red Hot, Too Young to Fall in Love og Danger

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Iron Maiden - Seventh Son of a Seventh Son (1988)

Et band man så gjerne ønsker å få langt mer ut av, men der kun The Number of the Beast (1982) og den fantastiske liveskiva Live After Death (1985) har imponert nok til at de har bikka mellom en sterk femmer og ei svak sekser.

Denne fra 1988 har ikke alltids vært så lett å finne, vel, var jo da på utkikk i utallige bruktsjapper etter disse 1998 CD remastrene, da med Eddie som CD ryggpryd. Fant den nå til slutt, og joda, spørs om ikke "Syvende far i huset" må sies å være en av de man likte best av studioskivene en har til nå vært gjennom fra Maiden.

Eneste jeg aldri helt ser ut til å få taket på er Can I Play With Madness, som følger ei ellers kjip trend (i mine ører) som virker å være at de alltids har minst ei døll "allsang" låt som kødder til godflyten, og gjør at en potensiell sterkere rating blir plutselig holdt litt tilbake. Men godt mulig en er ganske alene om å mene så.

Uansett, samtlige av forgjengerne lå mellom 7/10 og 7,5/10, så kan hende enkelte (meget mulig Somewhere in Time og debuten) kan gå oppover ved senere gjenhør, men inntil da står nok altså denne her frem som favoritten av deres første 7 album, kun slått av nevnte liveklassiker.

Rating: 8,5/10

Høydepunkter: Moonchild, Infinite Dreams, The Evil That Men Do, Seventh Son of a Seventh Son, The Clairvoyant og Only the Good Die Young

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Peter Gabriel - Peter Gabriel (1980)

Peter Gabriel må ha vært populær med plateselskapet sitt, der samtlige av skivene hans tidlig ut het bare Peter Gabriel, og ingen nummerering eller slik, selv om hans tredje fullengder ble gitt kallenavnet "Melting" eller noe slik.

Uansett, vært innom flere senere og hans to første album fra tidligere av, og er kun So (1986) som virkelig falt i smak, og tross mye fantastiske enkeltlåter blir noe med helheten alltids så som så, og frustrerende, for også en artist man så gjerne vil få mer utbytte av, grunnet hans tid med Genesis.
Nok en gang har Gabriel med seg et mindre arsenal av toppmusikere i alle ledd: Robert Fripp, Tony Levin, Kate Bush, David Rhodes, Phil Collins, Dave Gregory (XTC), Paul Weller og Dick Morrissey.

Åpnes med svære og brautende trommer, (og som for mange virker å være "lyden av 80-tallet" på godt og vondt) i den mørke men likevel smålekende Intruder, og dette fortsetter i neste ut, der Fripp i No Self-Control byr opp til sine alltids heftige gitarriff.
Likevel, mangelen på særlig til gode melodier og refreng gjør at disse bare øyeblikkelig blir satt rett i skyggen, når de virkelige perlene ankommer på rekke og red, startet opp med I Don't Remember.

Alt i alt, det beste av hans tre første, men som alltids føler jeg de starter opp ikke for imponerende, tross ingen direkte dårlige låter men enorm forskjell når man er forbi de helt okei og bikker mot de fantastiske.

Rating: 7/10

Høydepunkter: I Don't Remember, Family Snapshot, And Through the Wire, Games Without Frontiers og Biko

Biff_Byford

Legg inn av Biff_Byford »

Frank.N.Steen skrev: søn mar 26, 2023 12:47 pm Bilde
Mötley Crüe - Shout at the Devil (1983)

Kjøpt inn grunnet den fantastisk tøffe Too Young To Fall in Love (som en har mest forbindelse med via favorittspillet på PS2, GTA: Vice City og dets legendariske soundtrack),

Åpnes med ei små "guffen" intro der hinter om at vi er kanskje fortsatt et stykke unna de mer gjennom sleazy strippebule-fest glamrockerne fra senere album. Og hadde det ikke vært for bandlogen utpå coveret, så ville man kjapt tenkt at dette var enda et "djeveldyrkende" heavy metal band på farta, da iført pentagram, advarsler om at skiva kan inneholde skjulte beskjeder om det spilles baklengs til ja, gruppa selv, som ser ut som de skal ut på Halloween tema party, og ikke helt har bestemt seg for om de skal stille opp som Kiss, Alice Cooper, Queen eller Manowar.

Uansett, musikken er nå viktigst, og joda, forrige besøk var innom den tidvis fæle (minus 2-3 meget ålreite spor) Dr. Feelgood, men innså tidlig ut at Shout innehar langt mer enn et par godkjente spor, for her er flyten overlegent bedre, med fint lite bunnslam i sikte.

Nok ei hyggelig overraskelse, og ikke umulig en får dykke litt lenger bakover i bandets albumkatalog. I rette humør og stemning, så kan nok denne bikke enda lenger oppover, men inntil så, blir det ei absolutt godkjent:

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: Shout at the Devil, Looks That Kill, Bastard, God Bless the Children of the Beast, Red Hot, Too Young to Fall in Love og Danger
Er nok få fans av bandet som tenker at dette ikke er deres beste album. Egentlig var de jo kun glam på midten av 80 tallet, dvs etter dette albumet (Theatre of pain). For meg er dette en 8/10 plate. Må også nevne Helter Skelter coveren. Husker dette som en "skummel" plate, noe som selvsagt er kult når er tenåring. Men helt klart det er denne og debuten jeg oftest hører på hvis jeg kal høre på Crüe, men har alle platene frem til Feelgood på vinyl og noen av de etter det på cd, uten at jeg ser på meg selv som blodfan.

Biff_Byford

Legg inn av Biff_Byford »

Frank.N.Steen skrev: tir mar 28, 2023 2:17 pm Bilde
Iron Maiden - Seventh Son of a Seventh Son (1988)

Et band man så gjerne ønsker å få langt mer ut av, men der kun The Number of the Beast (1982) og den fantastiske liveskiva Live After Death (1985) har imponert nok til at de har bikka mellom en sterk femmer og ei svak sekser.

Denne fra 1988 har ikke alltids vært så lett å finne, vel, var jo da på utkikk i utallige bruktsjapper etter disse 1998 CD remastrene, da med Eddie som CD ryggpryd. Fant den nå til slutt, og joda, spørs om ikke "Syvende far i huset" må sies å være en av de man likte best av studioskivene en har til nå vært gjennom fra Maiden.

Eneste jeg aldri helt ser ut til å få taket på er Can I Play With Madness, som følger ei ellers kjip trend (i mine ører) som virker å være at de alltids har minst ei døll "allsang" låt som kødder til godflyten, og gjør at en potensiell sterkere rating blir plutselig holdt litt tilbake. Men godt mulig en er ganske alene om å mene så.

Uansett, samtlige av forgjengerne lå mellom 7/10 og 7,5/10, så kan hende enkelte (meget mulig Somewhere in Time og debuten) kan gå oppover ved senere gjenhør, men inntil da står nok altså denne her frem som favoritten av deres første 7 album, kun slått av nevnte liveklassiker.

Rating: 8,5/10

Høydepunkter: Moonchild, Infinite Dreams, The Evil That Men Do, Seventh Son of a Seventh Son, The Clairvoyant og Only the Good Die Young
Seventh son var en triumf når den kom, og kanskje det enkeltalbum av Maiden jeg har spilt mest når den kom. Selv om jeg nok vil skåre både Number of the beast, Piece of mind foran og Powerslave likt på delt tredjeplass. 9/10 vil jeg skåret den. Can i play with madness er heller ikke min favoritt men synes den er god (nok) til at jeg ikke reagerer på den. Infinite Dreams kanskje favoritten.

Guttorm123
Innlegg: 5307

Legg inn av Guttorm123 »

Frank.N.Steen skrev: tir mar 28, 2023 2:17 pm Bilde
Iron Maiden - Seventh Son of a Seventh Son (1988)

Et band man så gjerne ønsker å få langt mer ut av, men der kun The Number of the Beast (1982) og den fantastiske liveskiva Live After Death (1985) har imponert nok til at de har bikka mellom en sterk femmer og ei svak sekser.

Denne fra 1988 har ikke alltids vært så lett å finne, vel, var jo da på utkikk i utallige bruktsjapper etter disse 1998 CD remastrene, da med Eddie som CD ryggpryd. Fant den nå til slutt, og joda, spørs om ikke "Syvende far i huset" må sies å være en av de man likte best av studioskivene en har til nå vært gjennom fra Maiden.

Eneste jeg aldri helt ser ut til å få taket på er Can I Play With Madness, som følger ei ellers kjip trend (i mine ører) som virker å være at de alltids har minst ei døll "allsang" låt som kødder til godflyten, og gjør at en potensiell sterkere rating blir plutselig holdt litt tilbake. Men godt mulig en er ganske alene om å mene så.

Uansett, samtlige av forgjengerne lå mellom 7/10 og 7,5/10, så kan hende enkelte (meget mulig Somewhere in Time og debuten) kan gå oppover ved senere gjenhør, men inntil da står nok altså denne her frem som favoritten av deres første 7 album, kun slått av nevnte liveklassiker.

Rating: 8,5/10

Høydepunkter: Moonchild, Infinite Dreams, The Evil That Men Do, Seventh Son of a Seventh Son, The Clairvoyant og Only the Good Die Young

Denne husker jeg veldig godt. Can I Play With Madness ble spilt i programmet Top-pop, et program der man tok for seg de mest solgte singlene/albumene i løpet av ett eller annet. Uvanlig med heavy-band i dette programmet.

Min favoritt fra albumet:


The Kwames

Legg inn av The Kwames »

Dro en Herbie Hancock fra samlingen,der Herbie går litt mer Pop/Funky i 1981
med slike sånn som Ray Parker jr og faktisk Sheila E i sin tid,faktisk utrolig lenge siden jeg har hørt på dette albumet
har mest spilt endel annet av Herbie,denne har nesten støvet ned siden faen vet,men må si jeg digger det
mulig ett grei bakgrunnsalbum for ett pitte lite vorspiel i bakgrunnen
--
Composer, Lyricist: Jerry Cohen
Composer, Lyricist, Recording Engineer: David Rubinson
Guitar: Ray Parker Jr.
Bass: Freddie Washington
Drums: John Robinson
Percussion: Sheila Escovedo
Percussion: Pete Escovedo
Percussion: Juan Escovedo
Vocal: Sylvester
Background Vocal: Jeanie Tracy
Producer: David Rubinson & Friends
Recording Engineer: Fred Catero
Recording Engineer: Leslie Ann Jones
-----


The Kwames

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Biff_Byford skrev: tor mar 30, 2023 7:12 am Er nok få fans av bandet som tenker at dette ikke er deres beste album. Egentlig var de jo kun glam på midten av 80 tallet, dvs etter dette albumet (Theatre of pain). For meg er dette en 8/10 plate. Må også nevne Helter Skelter coveren. Husker dette som en "skummel" plate, noe som selvsagt er kult når er tenåring. Men helt klart det er denne og debuten jeg oftest hører på hvis jeg kal høre på Crüe, men har alle platene frem til Feelgood på vinyl og noen av de etter det på cd, uten at jeg ser på meg selv som blodfan.
Vil nok forsøke å lete opp debuten, om en skal høre mer fra bandet. Så et bilde fra 1981 skiva deres (mulig ei alternativ cover), og så ut som et glam-rock band fra midten av 70-tallet. Så interessant å høre om de er veldig langt unna oppfølgeren eller ikke.
Ser også frem til å få lest meg gjennom boka The Dirt (2001), som en fant i fjor i under en av flere bruktsjappe besøk.
Tror det er blitt ei tv-serie ut av den også. Men kanskje best å starte med boka.

Brukeravatar
Big George
Innlegg: 7747

Legg inn av Big George »

Peter Gabriel var en favoritt første halvdel av 80 tallet etter å ha hørt mange symfoniske rock plater fra hans år i Genesis. Han kom med en live plate (Plays live) dobbel var den og dekket mye av de fire første solo- platene. Han var på svært dårlig fot med Steve Hackett hele tiden i Genesis og var kjæreste med Claudia Schiffer muligens verdens mest kjente modell. Det brøt litt med imagen som Apartheid-motstander og litt i raddis-land. Hans solo-karriere ble mer kommersielt med so-albumet men jeg har ikke fulgt han på 90 tallet og i dette årtusen

Etter Genesis som skiftet stil etter Peter Gabriels tid i bandet hadde tre av gutte store solo-karrierer.
Gabriel er nevnt, Phil Collins ble en av de store plateselgerne og Mike Rutherford hadde store og gode hits med Mike and the Mechanics. De tre fortsatte i Genesis og bandet ble langt mer kommersielle
Sist redigert av Big George den tor mar 30, 2023 4:51 pm, redigert 1 gang totalt.

Biff_Byford

Legg inn av Biff_Byford »

Ja start med boka, helt klart. Drøye saker. Og ikke tv-serie men film (netflix), ok den men boka er (som alltid) bedre. Debuten er strengt tatt ganske aggressiv og pønka (altså er hardrock men ganske rått lydbilde). Er ikke glam i min bok. Poison er glam. GnR (debuten) og feks Faster Pussycat er sleaze (skittent) og der er Crüe også etter min mening (og da også pionerene). Men antar her krysser en mange spor og noen overlappinger da disse bandene var fra samme miljø (LA/sunset strip). Ratt, Dokken må også nevnes, og ingen av de var glam i min bok selv om de på midten av 80 tallet så slik ut var både musikken og imagen før/etter 85/86 mye røffere. Til og med Queensryche så litt glam ut og de var jo ikke i nærhet av det.

Biff_Byford

Legg inn av Biff_Byford »

Big George skrev: tor mar 30, 2023 4:42 pm Peter Gabriel var en favoritt første halvdel av 80 tallet etter å ha hørt mange symfoniske rock plater fra hans år i Genesis. Han kom med en live plate (Plays live) dobbel var den og dekket mye av de fire første solo- platene. Han var på svært dårlig fot med Steve Hackett hele tiden i Genesis og var kjæreste med Claudia Schiffer muligens verdens mest kjente modell. Det brøt litt med imagen som Apartheid-motstander og litt i raddis-land. Hans solo-karriere ble mer kommersielt med so-albumet men jeg har ikke fulgt han på 90 tallet og i dette årtusen
Var Hackett og Gabriel en så dårlig relasjon da ? Har inntrykk at det ikke var så mye "bad feelings" mellom Genesis guttene. Ikke som Pink Floyd iallefall.

Brukeravatar
Big George
Innlegg: 7747

Legg inn av Big George »

Nå gikk det en dokumentar på NRK for to-tre år siden hvor Peter Gabriel brukte mye tid å¨
få fram at han ble motarbeidet av Steve Hackett i Genesis-åra. Hackett var veldig imot
de kommersielle elementene i musikken.Nå hadde Genesis langt mer kommersiell
stil etter at Gabriel forlot gruppa.

Brukeravatar
Big George
Innlegg: 7747

Legg inn av Big George »

Nesten alle band som holdt på en del år og musikke var jobben din blir det ofte slitasje over tid. Du finner nesten ingen store band som ikke har stor slitasje.
Du så muligens dokumentar og kino film om norske A-ha der Morten Furuholmen sa rett ut at band-situasjonen var årsaken til hans hjerteflimmer.

Rettelse Han heter Magne Furuholmen Morten det er Harket.
Sist redigert av Big George den tor mar 30, 2023 7:15 pm, redigert 1 gang totalt.

Guttorm123
Innlegg: 5307

Legg inn av Guttorm123 »

Big George skrev: tor mar 30, 2023 4:42 pm Peter Gabriel var en favoritt første halvdel av 80 tallet etter å ha hørt mange symfoniske rock plater fra hans år i Genesis. Han kom med en live plate (Plays live) dobbel var den og dekket mye av de fire første solo- platene. Han var på svært dårlig fot med Steve Hackett hele tiden i Genesis
Bra de hadde Tony Banks til å drive "fredsarbeid" da... Hahahaha!!!!

Banks var på kanten med absolutt alle. Han elsket å være uenig, og ble sett på som en stor kranglefant. Men fy fa.. for en musiker...

Et par sanger med Banks soloprosjekt:





Brukeravatar
Big George
Innlegg: 7747

Legg inn av Big George »

Selvfølgelig var det Tony Banks og ikke Steve Hackett
Beklager, Steve Hackett var ikke involvert.

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Big George skrev: tor mar 30, 2023 6:46 pm Nå gikk det en dokumentar på NRK for to-tre år siden hvor Peter Gabriel brukte mye tid å¨
få fram at han ble motarbeidet av Steve Hackett i Genesis-åra. Hackett var veldig imot
de kommersielle elementene i musikken.Nå hadde Genesis langt mer kommersiell
stil etter at Gabriel forlot gruppa.
Var innom samtlige av skivene (frem til Duke i 1980) av Genesis etter Gabriel, og synes de i perioder hadde enda mindre "tilgjengelig" prog-rock album i den perioden, og tror Gabriel eller Collins spøkte med at mange slet med å høre forskjell på dem, da visstnok ikke alle var klar over at Phil hadde overtatt som vokalist og frontmann.

Selv synes jeg nok at Selling England By the Pound er bandets desidert beste og mest fengende album, og Duke (1980) er ikke så langt bakom, mulig Foxtrot slår den med en liten lengde. Nevnte 80-talls skive var jo egentlig ganske dyster og hardtslående, mulig påvirket av et skrantende ekteskap for Phil Collins, men kom noen fantastiske låter ut av det til slutt.

Har ikke hørt så mye av Mike and the Mechanics, men de hadde vel noen svære hits på 80 og tidlig 90-tallet, husker hvert fall de ble spilt mye på norsk radio.

Hitherto

Legg inn av Hitherto »

Bilde

きくお [Kikuo]: きくおミク7 (Kikuo Miku 7)

Vanskelig å holde seg oppdatert på hva kidsa hører på i dag. For 10 år siden følte jeg at jeg var rimelig oppdatert. I dag er flere av de mest populære albumene på RateYourMusic helt gresk for meg, eller japansk i dette tilfelle.

Har aldri hatt sansen for J-pop, men Japan har hatt mange kunstneriske popartister opp gjennom åra. Selv har jeg vært begeistret for Akiko Yano som ble promotert som "Japans Kate Bush" på 80-tallet. Kikou minner slemt om henne, spesielt på melodinivå, men med langt mer moderne produksjon.

Uhyre produktiv artist ut ifra diskografien, men intet av tidligere bragder har falt i smak før nå. Heldigvis var dette noe helt annet. Eller kanskje jeg ikke har fulgt godt nok med i timen? Får nesten flashback til Anja Garbareks Balloon Mood som forsøkte å kombinere pop med alle eletroniske subsjangere som fantes tilbake i 1996. Folktronica kanskje? Det er masse tradisjonelle instrumenter blant alle de ustyrlige breakbeatene og bisarre innspillene, så en mann som Susumu Yokota ville kanskje likt dette (om han ikke var død).

Tidvis blir det direkte fantastisk, så dette er utvilsomt det beste jeg har hørt fra denne kanten.

!!!/10

Svar

Create an account or sign in to join the discussion

You need to be a member in order to post a reply

Create an account

Not a member? register to join our community
Members can start their own topics & subscribe to topics
It’s free and only takes a minute

Registrer

Sign in

Gå tilbake til «Musikk»