Hva var det siste albumet du hørte på?

[Frank.N.Steen]

Videodrome - Howard Shore (1983)

Følte at det var på tide å høre igjen dette filmsoundtracket, ettersom man jo nylig hadde et meget suksessfullt gjensyn med filmen.
Av de mange kjente og kjære musikkbidragene fra Shore, har jeg oftest hatt mest "glede" av de han gjorde i hop med David Cronenberg, spesielt tidlig ut i karrieren til begge herrer.
Å kalle hans innsats til Videodrome for "vakkert", er kanskje litt feil, da dette er meget creepy, guffen og likevel stemningsfulle saker, der kanskje fungerer best om en ja, er veldig glad i filmen og dens atmosfære.

For min del, er nettopp musikken, en utrolig viktig del av hvorfor den falt så godt i smak, og selv om filmsoundtracket ikke blir nilytta til, dag ut og inn, så fungerer det utmerket for seg selv, og er nok blant de mest kjølige men likevel "varme" soundtrackene innen skrekkgenren fra 80-tallet, og selv om det kanskje blir noe ensformig i lengden, da tross ei spilletid oppunder knappe 30 minutter, til og fra. Så er det mye variasjon og ulike støy og industrielle lyder som blir tungt og flittig benyttet, i hop med langt skjørere og vakrere biter.

Jeg tror man aldri har hørt et lignende soundtrack, verken før eller etter. Men Videdrome av Howard Shore, er definitivt et som er vanskelig å glemme, og skulle gjerne hatt mye mer musikk enn det en bys opp til.

Rating: 7/10

Høydepunkter: Welcome to Videodrome, 801 A/B, TV or Not TV, Pins and Needles og Long Live the New Flesh

[Frank.N.Steen]

Edward Scissorhands - Danny Elfman (1990)

Snart 5 år siden denne ble handlet inn, og kun hørt litt her og der, og aldri i sin helhet.
Med oppunder 50 minutter med musikk, er dette for meg et "klassisk" eksempel, på filmsoundtracks der passer utmerket til filmen, men for seg selv, så blir det nok rimelig fort små kjedelig, og veldig ensformig i lengden.
Klart, fans av Elfman vil nok være sterkt uenig, men der Videodrome soundtracket dro meg innover, blir det litt for mye av den motsatte effekt med Edward Scissorhands. Det støter meg bort, og før man er halvveis ut, er en blitt smålei og nei, noen nydelige og veldig behagelige stunder, men ja, også mye utrolig intetsigende bakgrunnsmusikk, der går inn ene øret, og rett ut det andre.

Kan tas fram for enkeltspor, i ny og ne, men vil jeg ha en større dose med Danny Elfman, så er jeg nok mer svak for Batman soundtrackene han gjorde, særlig det til første filmen.

Rating: 5,5/10

Høydepunkter: Introduction (Titles), Storytime, The Cookie Factory, Ice Dance, Death!, The Grand Finale og With These Hands (av Tom Jones)

[Frank.N.Steen]

Tina Turner - Foreign Affair (1989)

Impulskjøp, gjort unna ganske så nylig. Og denne dama var vel ei som fikk karrieren tilbake på rett kjøl, og vel så det. Da med Private Dancer et par år tidligere. Og den var vel inkludert i en av disse 1001 skivene du må høre før du ligger i graven, bøkene.
Uansett, Foreign Affair virker å fortsette suksessen med tanke på å levere store radio og video hits, og den mest kjente her er vel uten tvil The Best, der er umulig å ikke tenke på Nissene På Låven, og scenen der stakkars Asbjørn forsøker så godt han kan, å være Radio DJ for en kveld, men ender opp med å spille den samme låta, hele tiden, ettersom han ikke får skip forward knappen til å sitte helt som den skal.

Steamy Windows åpner det hele opp, og får litt ZZ Top vibber av låta, og hadde man kuttet ned på noen av de gyselige 80-talls studioproduksjon effektene, som blir dytta inn her og der, så ville dette ha vært kanskje skivas beste stund.

The Best ble jo nevnt tidligere, mega hit, kanskje hennes største fra det tiåret? Og av typen der gjør seg nok best på en viss avstand, som ikke alltid er lett, men slettes ikke fæl, bare så til tider vanvittig ihjelspilt på norsk radio og tv, de siste 20-25 årene. Selvsagt ikke Turners feil, men av typen låt/produksjon som en har følelse av, kunne like gjerne ha falt i fanget til Roy Orbison, om han hadde blitt litt eldre.

Sakssoloen midtveis er ei påminnelse om at mannen bakom, var vel Tim Cappello, en som vil for alltid bli husket for sin legendariske innsats i vampyrfilmen The Lost Boys (1987), som sleazy hestehale saksofon-rocker på stranda, med Corey Feldman og kompisens headbangende godkjennelse
midt blant det overekstatiske publikummet.

En annen høydare, kommer via den elegante og stilige Undercover Agent for the Blues, der har helt klart et Roxy Music og Avalon aktig preg gående over seg, og den slags passer Tinas stemme, utmerket.
Likevel, en kommer ikke utenom at i likhet med så mange andre dyktige stemmer fra det tiåret, så blir Turners talent raskt noe kastet bort på litt for mange forglemmelige og tamme nummer utover, og slikt trekker alltids ned total ratingen, særlig når en knapt er halvveis ut.

Rating: 5/10

Høydepunkter: Steamy Windows, The Best, Undercover Agent for the Blues og Foreign Affair

[Frank.N.Steen]

The Police - Greatest Hits (1992)

Tredje runde med samler fra Sting og Politiet, der de man har vært innom tidligere av, virket å fremheve mer utgivelsene til nevnte popstjerne samt bandets tidlige og mer 80-talls dominerte pop-rock MTV era, så byr denne best of utgivelsen fra 92, opp til et langt større knippe med slutten av 70-talls reggae og new wave inspirerte singler.

Var jo innom 3 av deres totalt 5 studioskiver tilbake i slutten av 2016, og kom vel greit frem til at Synchronicity (1983) tett fulgt av Ghost in the Machine (1981) sto igjen som favorittene, men likevel scora kun en av dem ei svak femmer (7,5/10) og nei, inntrykket mitt var den gang, at de gjorde seg best som et utsøkt singel band, og var litt for ujamne i albumformatet, hvert fall i mine ører.

Denne samleren er nok ikke like tight som Every Breath You Take: The Singles (1986) der man besøkte tidligere i vinters, og den scora en sterk femmer (8/10), og tross av at flere av de tidligere og lekne reggae dominerte sporene er jo slettes ikke gærne, så foretrekker man nok mer av soundet de beveget seg mot, i det de bikka tidlig 80-tallet og frem mot siste skiva Synchronicity, hvor de har så og si kvittet seg fullstendig med sitt tidligere jeg, og nei, med oppunder 70-72 minutter, blir det nok et par fillers for mye, og er nok mest myntet på fans av deres 3 første skiver, mens en som meg, der virker å foretrekke de to siste, gjorde nok rett i å beholde nevnte samler fra 1986, for det er nok den som best oppsummerer hva en er glad i og forbinder med Sting og the Police.

Uansett, nok ei meget godkjent samler, og skal jo ikke være så vanskelig å få i stand, da de var jo litt av noen hitmaskiner i perioden 1978-1983, og må vel få sett å kjørt gjennom debuten og tredjeskiva deres, omsider.

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Roxanne, So Lonely, Walking on the Moon, Invisible Sun, Spirits in the Material World, Synchronicity II, Every Breath You Take, King of Pain, Wrapped Around Your Finger og Tea in the Sahara

[Frank.N.Steen]

Richard Marx - Repeat Offender (1989)

Nok et impulskjøp, og tror man var innom ei senere utgivelse fra samme mann, i fjor høst. Mulig det var Paid Vacation (1993), og tja, helt okei radio-pop med en svær hit, og mye middels fyllkalk, og til en tier, så følte jeg vel at man kunne gi Marx en ny sjanse, men gå for en av hans tidligere plater.
Denne er vel best kjent for monsterhiten Right Here Waiting, og der stopper vel i grunn mitt bekjentskap med artistens musikalske katalog.

Vel, Repeat Offender er slettes ikke fæl. Innehar ei grei porsjon med oppløftende blanding av noe "røffere" pop-rockere samt noen fine og stemningsfulle ballader. Det jamner ut balansen, slik at det ikke blir for glætt, og nei, må jo også legge inn et ekstra lite pluss for saksofonistens bidrag, og der byr opp til litt herlig cheese, men av typen som varmer et saksofonhjerte, om en da er glad i nevnte instrument.
Men innser jo tidlig ut, at ingen er vel i stand til å matche nevnte 80-talls slager, og hvor samtlige spor ligger oppom mellom 4 og 5 minutter i lengden, og føler de litt for ofte dras ut, unødig langt, mest sannsynlig kun for å fylle opp, og ikke så mye mer.
Ingen direkte fæle låter å finne, men blir jo etter hvert noe småkjedelig i lengden, og typisk hørt en gang, og så går man videre.

Alt i alt. Skiva åpner noenlunde lovende, og der trioen Nothing You Can Do About It, Satisfied og Angelia setter et fint preg, men ja, er jo en grunn til at en aldri har hørt noen av de andre singlene på radio eller tv, og ikke at dem er dårlige, men den ekstra melodiske "hooken" som Right Here Waiting innehar på godt og vondt, er nok noe "røkla" ikke helt klarer å matche.

En artist som en føler kanskje lå litt i samme gate som Bryan Adams fra samme periode, hvert fall med tanke på det å levere lett og oppløftende radiopop, samt noen fine ballader, men der man tvilsomt vil bli noen storfan av med det aller første.
Likevel, denne plata er nok et halvt hakk vassere enn Paid Vacation, og blir så med en snill:

Rating: 5,5/10

Høydepunkter: Nothing You Can Do About It, Satisfied, Angelia og Right Here Waiting

[Frank.N.Steen]

Heart - Bad Animals (1987)

Nok ei impulsiv handletur, resulterte i denne skiva, og der en kun kjente til hiten Alone, mens resten var totalt ukjent terreng.
Et kjapt søk og litt lesing, virket det som at Heart gikk i samme retning som en del andre veteraner, der et tiår tidligere, eller før, lagde ganske så annerledes musikk, men fikk en ny vår i det MTV og hårrocken smalt til for alvor, og mange så muligheten i å henge seg på, ved å "vanne ut" det røffere soundet, med det mer melodiøse og mye mer fokus på ballader og bruk av synthesizere.

Fullt mulig at Heart allerede hadde tatt denne overgangen på tidligere utgivelser, men virket nå som at de fant seg utmerket inn i 1987-88 MTV eraen.

Albumet åpnes med den fengende Who Will You Run To, der setter raskt en fin stemning, og må si at damene kunne virkelig synge, og nei, en positiv start.

Deretter ut, følger den enorme hiten Alone, der man første gang hørte via en trance/dance låt fra artisten J&R Project, og hvor de hadde samplet melodien/hovedtemaet, og tror den het noe som Give It Up/Keep It, og var med på ei Party Zone utgivelse fra tampen av 90-tallet.
Uansett, tok en del år før man hørte originalen, og ja, ingen tvil om hvem som er best der, selv om en hadde mye hyggelige minner fra nevnte dance låt.

Den mer dominerende bruken av synther, er slettes ikke fæl, og klart, om en ikke er så glad i den slags, så vil det være motsatt effekt. Men for min del, så synes jeg at det gir skiva en ekstra liten "dimensjon" av nostalgisk og fin stemning i flere av låtene.
Dette kommer jo greit frem i låter som There's the Girl og de neddempede I Want You So Bad og Wait for an Answer.

Skivas kanskje beste stund, kommer via tittelkuttet. Et som vitner om at de kunne mer enn bare å lage emosjonelle power ballader, og har noe prog-rock aktig preg over seg, og som jeg synes passer damene meget godt. Definitivt en meget positiv høydare, og av typen som er såpass god, at en vurderer om ikke skiva må beholdes videre.

Litt synd at de ikke inkluderer litt mer av den slags musikk, for da ville nok ratingen gått opp et ørlite hakk.

Rating: 6/10

Høydepunkter: Who Will You Run To, Alone, There's the Girl, Bad Animals og R.S.V.P.

[Frank.N.Steen]

Orchestral Manoeuvres in the Dark - Organisation (1980)

På tide man får begynt å hørt litt på et par av skivene en handlet inn tidligere i høst, og hvor jeg var innom britiske OMD og den fantastiske synth-klassikeren Architecture and Morality (1981) og den nær like solide og noe ufortjent oversette, Dazzle Ships (1983) for et par år siden, men alltid hatt lyst til å ta et steg bakover, og høre unna bandets to første utgivelser.

Lille man visste om Organisation, var jo at den inneholdt hiten Enola Gay, samt at tittelen på skiva, visstnok var en hyllest til Kraftwerk, som startet vel nettopp opp under navnet Organisation, før de skiftet til ja, Kraftwerk.

Nevnte hit, Enola Gay, pangåpner det hele, og byr opp til en herlig og varm, melodiøs og rett og slett vakker type synthpop, da av typen man gjerne forbinder med nettopp sen 70-talls og tidlig 80-talls britisk synthmusikk, før det ble mer og mer "kaldt" og mekanisk. Men her har man jo også lyden av et knippe unge herrer, der var helt i starten av karrieren, som leker seg og forsøker å kombinere mellom det å gjøre radio vennlige hits, men også dytte inn mer eksperimentelle og kanskje ikke helt kommersielle saker.

Det var jo nettopp den slags oppskrift, som de ville lykkes så utmerket med, på oppfølgeren Architecture and Morality, og selv om de kanskje dro den litt vel langt, på Dazzle Ships, så var det nå likevel meget unik og vakkert utført, selv om det kanskje da bidro i å støte både fans og plateselskapet vekk, og der mulig gjorde at bandet fikk "panikk" og endte med å lage mer og mer trygg og "enkel" popmusikk utover andre halvdel av 80-tallet.

Et greit eksempel på hvor variert lydbildet på Organisation er, kommer jo i det man når låt nummer to, 2nd Thought. Der er langt mer kjøligere og neddempa enn forgjengeren, men hinter også greit om større ting som skal komme på de to neste albumene.

Den mer oppløftende og bassdrevne VCL XI, er mer leken og detaljrik, og hvor Paul Humphreys skjøre vokal passer utmerket inn.

Deretter og ut, så blir det dessverre noe ujamt, hvor Motion and Heart er litt hit og miss, noen flotte ideer, men klart at den er nok det svakeste sporet, av de 5 første.

Statues er derimot mer etter min smak, da med et stemningsfullt og kjølig preg over seg. En der jeg helst skulle sett ble gjort fullt instrumentalt.

The Misunderstanding fortsetter litt i samme stil, mulig noe mer tilbakelent, men igjen, kunne godt ha vært en instrumental, synes nå jeg da.
Likevel, kanskje skivas mest eksperimentelle spor, og blir vel tydelig at det er typisk "prøv og feil" øyeblikk, men et de åpenbart lærte av, ettersom de to neste skivene ga helt klart et greit positivt utslag i hva de til slutt ville ende opp med, av lignende musikk. Men her blir det litt for tidlig ut i forsøksstadiet. Ikke dårlig, men tja, halvveis og ikke mer.

I følge bookleten som medfølger, jobbet bandet tett oppom Joy Divison under en tidligere turne, og ikke umulig at sistnevntes album og sound, hadde innflytelse på OMD, for tydelig at post-punken har satt spor på flere av låtene deres, og kanskje mest i The More I See You, der er også en cover versjon. En versjon jeg liker faktisk veldig godt.

Promise er annen liten særing, der sender raskt takene over til tidlig Gary Numan og The Human League.
En litt annerledes låt, men der har et solid og tøft refreng over seg, men blir kanskje noe ujamnt i lengden.

Stanlow får avslutte det hele, og er en verdig sistelåt, selv om også denne godt kunne ha vært gjort om til en instrumental.

Alt i alt, et interessant og variert tidlig synthalbum, der viser at de fortsatt var et stykke unna de to fantastiske albumene der ville komme i kjølvannet av "prøv og feil" perioden deres, men det betyr ikke at album som Organisation er noe dårlig av den grunn. Tvert i mot. Såpass mye positivt å finne her, og flere knallgode enkeltspor, at nei, blir en kanskje noe vel i overkant snill rating, men ender så med ei:

Rating: 7/10

Høydepunkter: Enola Gay, 2nd Thought, VCL XI, Statues, The More I See You og Stanlow

[Frank.N.Steen]

Neneh Cherry - Raw Like Sushi (1989)

Nå går det unna i svingene, og fikk endelig plukket opp denne skiva i sommer. Vet det kom ei spesial utgave tilbake i vinter 2020, men etter å ha gått et par runder med Raw Like Sushi siste tiden, er jeg egentlig ganske så fornøyd med at en betalte knappe 20 kroner (vel, 19 kroner og 50 øre da), fremfor pluss 200 kroner.

Kjente kun til den heftige og fine Buffalo Stance, og hennes bidrag på 7 seconds utover andre halvdel av 90-tallet. Det, og at broren hennes Eagle Eye Cherry, fikk en svær hit i høsten 1998, men selvsagt glemt tittelen, men ja, virker som en musikalsk familie.
Uansett, CDen man endte opp med, innehar også flere bonuskutt, i form av remikser osv, slikt gidder jeg sjeldent å bry meg særlig med, men ga dem en sjanse for moro skyld. Og ja, burde vel bare ha holdt meg til albumkuttene.

Men nok om det. Dama virker å få godt med innpass i bøkene 1001 album du må høre før du ligger i graven, samt 1001 sanger du må høre før, ja du kjenner opplegget.
Slikt har jo en viss greie med å sette litt forventninger, men etter å ha bladd meg gjennom bøkene, ørten ganger, og endt opp med å bli skuffa, gang på gang over hvor mye svake og bare meget kjedelige valg av artister/album/låter som går igjen, så legger en ikke så veldig mye ned i hvem og hva som blir nevnt her, eller utelukket. Klart, en håper jo da, når en fra tid og annen, plukker med seg et impulsivt innkjøp, at denne skiva vil leve opp til hypen, men ja, det blir sjeldent det helt store, dessverre.

Raw Like Sushi faller altså i siste boks, av type skive man ikke kan fatte får innpass, annet en grunnet noen sterke låter, og klart, mulig den var innflytelsesrik i sin tid, men et album skal da være mer enn kun et par gode/sterke spor, for å være en såkalt "klassiker", eller perle å regne.
Det var definitivt ikke det man fikk igjen, heller ganske middelmådige saker, der gjør den klassiske tabben, ved å legge skivas overlegent beste spor, helt i starten, og resten som følger opp, er aldri i nærheten av å matche i kvalitet.

Buffalo Stance, er ei leken, melodiøs og varm hip-hop/dance låt, der var nok hovedgrunn til at en kjøpte inn skiva, og er glad dette er den forlengende albumutgaven, der innehar mer av outroen, og ja, definitivt ei man kan si seg enig, er verdig å bli inkludert i en bok over 1001 låter.

Men som album? Nei. Allerede et par spor ut, blir man rimelig fed up av den konstant småfrekke kombinasjonen av prating, jatting, og brautende samples, men der går raskt utover variasjonen, og ikke så mye av melodier å finne, og da blir det fort småkjedelig, hvert fall i mine ører.
Hjelper heller ikke på at skiva har en altfor lang spilletid, og nei, ikke umulig den kan trenge et par gjennomlyttinger ved senere anledning, og når en kanskje er litt i mer det "rette" humøret. Men per dags dato, så var dette en liten nedtur, for ville jo så gjerne like den mye mer, og ender så inntil videre opp med:

Rating: 5/10

Høydepunkter: Buffalo Stance, Manchild, Love Ghetto og Outré Risqué Locomotive

[Frank.N.Steen]

Toto - The Seventh One (1988)

Ny runde med Toto, og hvor en fortsetter videre fra Toto IV (1982) og gyver løs på deres syvende album, og inntrykket etter et par runde siste døgnet, er at denne skiva mangler muligens de større og tidligere hitene, men vokser litt for hver runde, og der det makter å jamne ut balansen, da ved å inneha flere meget fine albumkutt.

Pamela og Anna er vel ganske så typisk Toto ballader, men det er helt klart de mer oppløftende og dansevennlige, som det litt Michael Jackson aktige You Got Me (kunne denne ha vært skrevet for han?, ettersom Toto gutta bidro vel med en eller flere spor til Thriller) og til de mer improviserende og stemningsfulle Stop Loving You samt Mushanga (denne har litt Africa vibber over seg) der faller mer i smak, og selv om det vipper litt for mye opp og ned med et par for mange forglemmelige pop-rockere, som vitner om at bandet kanskje slet litt med å finne opp kruttet på ny, men viser heldigvis gammel storhet i det albumet avsluttes med to meget sterke låter (faktisk noe av det bedre fra Toto, hvert fall det en til nå har hørt) i These Chains og det soleklart sterkeste sporet med Home of the Brave, helt til slutt.

Rating: 5/10

Høydepunkter: Stop Loving You, Mushanga, These Chains og Home of the Brave

[Frank.N.Steen]

Fragma - Toca (2001)

Oj, vel, her ble det ny runde med solid nostalgibombe, og der Boomfunk Mcs skiva for en tid tilbake, sendte meg rett tilbake til vinter 2000, så er man straks innom våren 2000 og vinter 2001, etter å ha hørt igjen et par av hitsinglene fra Fragma og Toca.
Denne huskes også fordi ei i klassen hadde den ofte med seg på hjemmefester og som treningsmusikk i gymtimene.
Men dessverre for henne, så ble CDen rappa under en klassefest, ettersom den sleske og late innleide DJen, etterlyste på forhånd at elevene kunne bringe med seg favorittalbum som han kunne spille av, men alt ble bare slengt sammen i en eneste stor haug, og når folka skulle hente igjen CDene sine i det kvelden gikk mot slutt, så hadde noen forsynt seg rikelig, og DJen, vel han var sporløst borte vekk.

Selv var man en av de naive fjolsa, som tok med seg et par CDer for mye, og fikk de aldri igjen. Ble bråk i ettertid, men hjalp dessverre ikke mye, da verken musikk eller penger ble erstattet, og nei, ble jo en kjip hangover etter en ellers hyggelig kveld.

Vel, over til musikken. Toca åpnes med den store sommerslageren Toca's Miracle, der fortsatt har holdt seg meget bra, mener nå jeg da. Oser av søte og fine minner fra ungdomstiden, og låta ble jo senere utgitt flere ganger, via oppdaterte remixer, men tror faktisk ikke at 2000 versjonen var originalen, og at Fragma tok to ulike 90-talls låter og lagde ei meget vellykket mash-up der til slutt ble om til deres største listesuksess.

Genren vokal dance hadde jo også en stor oppgang utover tidlig 00-tallet, og mange virker å avfeie Fragma som ei one hit wonder, men hvert fall her til lands og i Storbritannia, så scora de jo også stort med flere fengende og melodiøse singler, deriblant Everytime You Need Me, og You Are Alive, og her benyttes to andre kvinnelige vokalister.

De to sistnevnte ble vel sluppet i vinter 2001, og siden den gang, ble vel det også det siste man hørte fra Fragma. Men som sagt, ikke verst å utgi 2-3 såpass gode dance låter på kort tid. Få innen den genren makter å være særlig mer enn kortvarige døgnfluer, men Fragma virket å ha meget solid tak på hitlistene, særlig i England.
Albumet derimot, vel, dette er jo meget kommers dance musikk, og en skal være meget glad i den slags for å få maks utbytte og noe ønske om flere gjennomlyttinger.

For min del, holder det nok med en runde, og ja, er i grunn veldig få av de andre sangene (utenom de nevnte), der maktet vel egentlig å inneha noe ala de fengende og melodiøse stunder, som de nevnte hitene.
Det hele avsluttes med Toca Me, der er vel mest en gjenbruk av Toca's Miracle eller kanskje det var omvendt?

Vel, det blir aldri dårlig, bare kanskje litt i overkant utvannet og kjedelig i lengden. Særlig når en får over 50 minutter med lignende musikk i retur, og ikke all verdens imponerende variasjon, og der all verdens nostalgi, kan ikke redde den fra å gå i minus, samt påminne meg om hvorfor mesteparten av skiva har gått fullstendig i den store glemmeboka, og vil nok kjapt falle dit hen, etter dette mye senere gjenhøret.

Alt i alt, stilen det går mest i, kan minne litt om ei blanding av ATB, Alice DeeJay og Kylie Minogue i hennes sen 90 og tidlig 00-talls disco/dance periode, hvert fall av det man husker fra den tid, og der var rimelig populært på radio og hitlistene.

Hyggelig med litt nostalgi, men holdt liksom med 2-3 låter, og så falt interessen ganske så kjapt nedenom og hjem.

Rating: 4/10

Høydepunkter: Toca's Miracle, Everytime You Need Me, You Are Alive og Toca Me

[Sulfat]

Uansett, tok en del år før man hørte originalen, og ja, ingen tvil om hvem som er best der, selv om en hadde mye hyggelige minner fra nevnte dance låt.

Originalen:

[Frank.N.Steen]

Jøss, var faktisk ikke klar over at det fantes ei enda eldre versjon, men ser jo nå (via Wikipedia) at det er enda flere versjoner ute.
Originalen var fin den og, men mangler nok litt av det ekstra trøkket som Heart damene byr opp til.
Celine Dion også? Nei, tror jeg står over den utgaven.

[Sulfat]

De fleste tror nok at Heart har originalen. Meg selv inkludert- for inntil ganske nylig.
De har uansett den ultimate versjonen. (Det slår jeg fast uten å ha hørt Dion.)

[Frank.N.Steen]

Velvet Revolver - Contraband (2004)

Ikke hørt denne siden sommer 2004, og forsvant en gang ut av samlingen, før den ble nylig handlet inn gang nummer to.

Tja, husker fint lite av skiva i sin helhet, men Slither var jo småtøff i sin tid.
Store lovnader tilbake i høst 2003, da med nyhetene om at nok et "superband" var i ferd med å røre på seg, og med medlemmer fra Guns N' Roses og blant annet Stone Temple Pilots vokalist Scott Weiland, virket det som spennende saker i vente.
Fra før hadde jo flere såkalte supergrupper ala Audioslave, Queens of the Stone Age osv, nytt godt av å bringe inn tidligere rockehelter fra 80 og tidlig 90-tallet, og ettersom Chinese Democracy virket som et album der aldri skulle bli utgitt, følte en jo at det nærmeste man kom ei Guns N' Roses gjenforening (minus Axl Rose), kom via Contraband.

Dessverre ble ikke dette gjenhøret spesielt "vellykket", hvert fall i mine ører. Inntrykket tidlig ut, er et kompisgjeng med festglade tøffinger, som forsøker litt for hardt og ofte, å bare fortsette der de slapp fra tidligere klassiske band, men lykkes sjeldent i å få frem de helt store og minneverdige øyeblikkene, og blir rett og slett for mye forglemmelig og direkte kjedelig fyllkalk liggende mellom de få høydarene, og der særlig lydbildet/produksjonen, skjærer konstant i øregangene, og igjen et mulig offer for den kjipe Loudness Krigen?

Men nei, det holdt med to gjennomganger i morgentimene, og kun fordi man er glad i Guns, men ikke nok til å utsette seg for en tredje runde, og nei, dette var skuffende saker, og skjønner godt hvorfor den gikk ut av heimen, første gangen.

Rating: 4,5/10

Høydepunkter: Sucker Train Blues, Spectacle, Fall to Pieces, Slither og Dirty Little Thing

[Frank.N.Steen]

Prefab Sprout - From Langley Park to Memphis (1988)

Det å skulle forsøke å følge opp et av 80åras beste album (Steve McQueen), var nok ei umulig oppgave, og tja, de har jo med seg mye av grunnen til at forgjengeren lyktes så godt, der produsent og medmusiker Thomas Dolby stadig leverte varene, men denne gang virket de å gå for et langt mer "brautende" og oppjustert lydbilde, som fort kan bli litt vel mye, om en da ikke er så svak for den type 80-talls musikk/produksjon.

Kanskje ikke så rart, ettersom det visstnok var hele 4 ulike produsenter involvert, og ja, legger en til svære navn som Stevie Wonder og Pete Townshend, kommer det vel frem i at det kanskje kunne bli litt vel mange "egoer" i studioet, og dessverre ikke alltids at slikt fungerer så godt.
Heldigvis, kom de to sistnevnte godt ut, i sine bidrag.

Positive, er jo at bandet klemmer ut noen fantastiske enkeltlåter, der særlig første del av plata, holder lite tilbake da med perler som The King of Rock 'n' Roll, Cars and Girls, Enchanted og Nightingales, mens side 2, blir kanskje noe ujamn i forhold, men er nå likevel i stand til å gi igjen herlige spor som Hey Manhattan!, Knock on Wood og min store favoritt, The Golden Calf.

Alt i alt, skiva makter nok aldri å matche storheten til (Steve McQueen eller senere Jordan: The Comeback), men innehar nok sjarm, melodi og godlåter, til at en ender opp med ei noe ekstra gavmild rate av:

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: The King of Rock 'n' Roll, Cars and Girls, Enchanted, Nightingales, Hey Manhattan!, Knock on Wood og The Golden Calf

[fargeblind]

Startet på R.S.V.P. av Richard Sinclair i går, og fortsetter til morgenkaffen i dag.
For de som husker Camel og Hatfield And The North....her er fyren med mer i samme gate. Kanskje litt mer jazz-ish?
Lange låter, ganske intrikat til tider, litt sært, men det er vel slik han er.

[Bjoro33]

Hører på det nye albumet til Biffy Clyro. The Myth of The Happily Ever After.

Veldig bra. Er veldig glad i Biffy, og dette er et album med mange solide låter. I tillegg til de allerede utgitte singlene "A Hunger in your haunt" og "Unknown Male 01" likte jeg veldig godt "Holy Water" og "Slurpy Slurpy Sleep Sleep". "Denier" var også solid. Alt i alt et bra album fra Skottene.

[Frank.N.Steen]

Cocteau Twins - Garlands (1982)

Ny runde med Cocteau Twins, og der man like greit prøver ut debuten Garlands, som jeg var smått innom tidligere i år, men satte litt på vent, inntil høsten hadde fått satt seg skikkelig til rette.
Dette er jo i grunn, utmerket høstmusikk, der åpningskuttet Blood Bitch setter greit stemningen, med et buldrende og "hypnotisk" lydbilde. Mørkere enn de senere skivene man har hørt, og dette er vel ikke så langt unna post-punk, og kanskje noe av hva tidlig The Cure drev på med, i samme periode.

Var vel faktisk denne skiva, som var blant de første (og veldig impulsivt) innkjøpt fra bandet, ettersom den heftige Blind, Dumb, Deaf fremsto som en fin liten innledning, men da tror jeg faktisk en hørte ei demo/alternativ versjon, utpå Youtube.

Garlands er nok ikke like "vakker" som senere album, og klart, dette var jo helt i startfasen, så noe monotont blir det, men det er likevel ei skive som definitivt har vokst seg, med senere gjennomlyttinger og selv om det tvilsomt vil bli noen stor favoritt ala den nydelige Heaven or Las Vegas, så er det flere meget sterke spor å finne her, og skal nok forsøke å gå gjennom Treasure og Victorialand, senere utover senhøsten.

Alt i alt, side 1 er nok den jeg klart får mest ut av, og side 2, går litt i "glemmeboka". Men ender uansett opp i pluss og med en:

Rating: 6/10

Høydepunkter: Blood Bitch, Wax and Wane, But I'm Not, Blind Dumb Deaf og The Hollow Men

[Frank.N.Steen]

Sven Väth – Retrospective 1990-97 (2000)

Ei oppsamling, av flere av de mest kjente utgivelsene til den tyske DJen og produsenten Sven Väth, der ble handlet inn i sin tid, grunnet den vakre og stemningsfulle No Fate, som man først ble gjort oppmerksom på, via Scooter og deres sist singelutgivelse, da med den originale besetningen, og utgitt som bonusspor på deres best of skive, Rough, Tough and Dangerous i vinter 1998.
No Fate hadde noe over seg, som gjorde at skilte seg ut fra resten av nevnte bands singler, en verdig og flott avslutning på det første kapitlet, men innså jo etter hvert (som med mye annet), at det var alt annet enn originalutgaven som var den man fikk igjen, og navnet Sven Väth ble nevnt i bookleten fra Scooter skiva, og klart, nå er det vel også slik at hans versjon, er jo heller ikke den originale, men ei gruppe kalt Zyon fra tidlig 90-tallet, og deres låt, er vel mer en imponerende blanding av elektronika og hip-hop.

Det som derimot kommer greit frem, var nok at Scooter fulgte langt mer samme type oppskrift ala No Fate (The Struggle Continues) miksen til Väth, slik også en del andre remikser og cover utgaver har senere gjort. Samt at de også fortsatte der nevnte klassiker slapp, da med å inkludere enda mer tekst, som faktisk til Scooter å være, fremsto ganske så tankevekkende og "dyp", i forhold til det man gjerne forbinder med tyskernes lyrikk.

My Name Is Barbarella er også en tidlig 90-talls klassiker, som en har vært tidligere innom, i flere ulike varianter, og usikker på hvem der blir ansett som den "ultimate" utgaven, men ja, kan vel bli noe overlang i perioder, men er noe med denne type oppbyggende og drivende tidlig 90-talls techno/dance, som fungerer, om en er i dette rette humøret for den slags.

Kommer likevel ikke unna, i at samtlige av meget lange, og småkjedelige sporene, gir meg fint lite igjen. Mangel på melodier og stemning, gjør at det blir bare døll bakgrunnsmusikk, og noe frustrerende at det nydelige sporet Ballet Fusion, ikke blir gitt mer enn knappe 3 og et halv minutt, via en radio verjson, og her skulle selvsagt den fantastiske originalen (oppunder 10-12 minutter) ha vært inkludert. Om det hadde skjedd, så ville nok den totale raten, raskt bikket opp et ekstra hakk.

Det metalliske/gitar aktige riffet/klanget, der utgjør Spectrum, er ei annen favoritt, og innehar en meget god blanding av stemning og mer dansevennlige rytmer, og står seg lett igjen som en av samlerens høydepunkter.

Alt i alt, ei noe ujamn samler, men klart, en har vel aldri vært noen kjempefan eller gått særlig dypere inn i artistens album og singler, men vurderer å beholde den videre, grunnet et par meget fine høydepunkter.

Rating: 5,5/10

Høydepunkter: No Fate (Struggle Continuous Mix), My Name Is Barbarella (Deep Dish Armageddon Breakdown Remix), Ballet Fusion (Radio Edit) og Spectrum

[Bjoro33]

Ceu: tropix

[Frank.N.Steen]

The Lost Boys Soundtrack - Various Artists (1987)

Filmen er jo blant de kuleste og mest severdige, av de mange vampyr/ungdomsskrekk filmene fra tampen av 80-tallet, og inkluderte et heftig soundtrack, der sørget for å gå utmerket i hop med stemningen og karakterene.

Skiva innledes med den herlige feel-good pub-rockeren Good Times, av INXS & Jimmy Barnes, der det australske bandet burde ha gjort langt mer av den type musikk, fremfor den livløse og altfor dølle overproduserte pop-rocken, som dessverre gikk igjen for ofte på studio skivene deres.
Ei låt som den over, ville automatisk løfta det skuffende albumet Kick (1987), øyeblikkelig, men ja, slik gikk det ikke.

Neste ut er en mer erketypisk 80-talls pop-rocker, av Foreigner frontmann/vokalist Lou Gramm, og Lost in the Shadows (The Lost Boys), der er gjennomført brautende og cheesy som bare pokker, men det er nå utrolig fengende attpåtil, og nei, fet party-musikk, perfekt til å høre på før helgens utskeielser starter i gang på en fredags kveld.

Så er det nok en velkjent rocke frontmann som fortsetter showet, da via Roger Daltrey og hans versjon av Don't Let the Sun Go Down on Me, der tja, blir kanskje noe vel, ikke helt fantastisk, men mulig de ikke fikk lov til å bruke originalen, og gikk i stedet for en cover i stedet.
Synd låta ikke gjør mer nytte av seg, for først siste 15-20 sekundene, røffer det litt opp med tunge gitar, og så når en vil ha mer av det, er det jo slutt.

INXS & Jimmy Barnes virket å ha noe på gang, ettersom de smeller til med nok ei låt i hop, og da via Laying Down the Law.
Barnes litt vel brølende vokal, kan tidlig ut bli noe "slitsom", og ikke like sterk som Good Times, men absolutt godkjent.

Skivas og filmens kanskje mest kjente og likte spor, finner man gjennom ei annen og langt bedre coverversjon, i Echo & The Bunnymen og People Are Strange. En annen herlig høydare, kommer så like etter, via Gerard McMann og hans stemningsfulle Cry Little Sister (Theme From The Lost Boys).

Ålreit, alt er ikke akkurat "gull" å finne igjen, men selv de svakere stundene, innehar nok stemning og 80-talls party-feel, at det blir helt okei, men likevel må noe av ratingen nedjusteres, og håpet jo at denne kunne score litt høyere, men greier ikke ignorere sånt.

Tina Turners faste saksofonist Tim Cappello, smører seg inn i rikelig 80-talls sleaze og cheese, med den latterlig tøffe I Still Believe, der gjorde mannen om til den originalen epic sax guy i sin tid, og helt klart blant de mest åttitallsaktige sangene jeg kan huske å hørt i forbindelse med filmsoundtracks.

Av de mindre omtalte, men i mine ører beste kuttene, finner man den mer tilbakelente og fine Beauty Has Her Way, av Mummy Calls.

Alt i alt, som nevnt, et album der gjør seg utmerket om en er glad i den type musikk, og fin oppvarming til helgen.

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: Good Times, Lost in the Shadows (The Lost Boys), People Are Strange, Cry Little Sister (Theme From The Lost Boys), I Still Believe og Beauty Has Her Way

[Frank.N.Steen]

Hawkwind - Hall of the Mountain Grill (1974)

Ny runde med tidlig 70-talls space-rock, og hvor bandet hadde en tøff oppgave med å fortsette ferden videre fra dobbelt live albumet Space Ritual (1972), og har vel også vært innom denne ved tidligere anledninger. Men ja, meste har gått litt i glemmeboka, og nei, albumet pangåpner med en røff og fin start via den heftige The Psychedelic Warlords (Disappear in Smoke).

Neste ut, er den langt mer stemningsfulle og instrumentale Wind of Change, der virkelig er nydelig musikk.
D-Rider minner tidlig ut, om Echoes av Pink Floyd, hvert fall i periodevis, og som selvsagt ikke er noe minus. Men der stopper mest likheten. Denne blir litt for ujamn i lengden, og ingen høydare.
Web Weaver, minner sterkt om You Know You're Only Dreaming fra andrealbumet, In Search of Space (1971), men makter aldri å bli noe særlig mer ut av det.

Nei, innser etter noen runder denne søndagsmorgenen, at denne ikke vil bli noen øyeblikkelig favoritt. Føles noe halvveis utført, der live sporene og de altfor kortere instrumentale, fremstår som det definitivt beste med hele plata. Vel, de og den herlige Lemmy skrevne Lost Johnny (som høres mistenkelig ut, som en tidlig utgave av noe fra klassikeren Ace of Spades, mye senere.
Og tenker så, at man burde nok snart ta veien fatt mot Space Ritual igjen, for har en følelse av at denne gjengen var langt mer interessante som live utgave, eller hvert fall til sammenligning med det lille en har vært innom av studio album siste året.

Ellers verdt å nevne. CD utgaven man har vært gjennom, er ei 2001 remaster, der utelater live sporet Paradox, og hadde den vært inkludert, ville det nok ha blitt en noe vassere rating.


Rating: 6/10

Høydepunkter: The Psychedelic Warlords (Disappear in Smoke), Wind of Change, You'd Better Believe It (Live) og Lost Johnny

[Frank.N.Steen]

Faith No More - The Real Thing (1989)

På høy tid, å fortsette den noe utsatte Faith No More gjennomgangen, hvert fall da, av de platene man eier av bandet. I fjor høst, plukka en med seg en overraskende og slettes ikke så fæl brukt CD utgave, av Introduce Yourself (1987), og der fremsto langt mer givende og tøff, en hva man "forventet" seg, grunnet veldig mye negativ omtale.

Men ja, innså jo veldig tidlig ut, at det var nærmest kvantesprang i forskjell, med tanke på alt fra kvalitet, energi og kreativitet fra forgjengeren, som slo ut av høyttalerne, i det den knalltøffe åpneren From Out of Nowhere ankom øregangene. For ei herlig måte å åpne ting opp på.
Bandet virker så gjennomført samspilt og tight, at en skulle jo trodd at dette var en gjeng der hadde spilt i hop, i flere tiår. Og klart, det er jo stort sett samme gjeng med musikere samt produsent Matt Wallace. Men den enorme forskjellen skyldes nok også overgangen fra den litt mer "tilbaketrukne" gi faen stilen til forgjengeren Chuck Mosley, og så rett over i hans yngre etterfølger, og der fremstår øyeblikkelig langt mer energisk og karismatisk med Mike Patton, som føles ut som prikken over ien, spesielt med et så solid band bakom seg.

De 3 første låtene er virkelig klasse over. Mektig og fengende til tusen, og i det man føler at nå har man fått "taket" på dem, så smeller de i bordet med noe som Surprise! You're Dead! og ja, da skjønner en at disse gutta var ikke bare nok et "ordinært" døgnflue MTV rockeband, ment for de store massene.

Selv om en har langt mer kjennskap med senere utgivelser, er det tydelig at dette er bandets første virkelig albumklassiker, og av typen som må ha vært ganske så unik, da med tanke på hvordan musikklandskapet på tampen av 80-tallet lå an, og hvordan Faith No More sjeldent gjentar seg selv, men holder lytterne på tå hevet, så og si hele veien ut.

Likevel, et par små "bremsespor" inntreffer, da via de to forglemmelige Underwater Love og The Morning After.
Ikke dårlig, bare av typen der aldri helt greier å matche resten av skiva. Ville nok ha stått langt mer positivt ut, på forgjengeren.

Av de absolutte høydarne, må helt klart den fantastiske coveren av Black Sabbath, og War Pigs nevnes. Og hadde ikke skiva mi, inkludert de to bonus sporene, så ja, ville raten gått noe mer "dramatisk" bakover.

Mulig albumet trenger noen runder til, men kanskje etter at en har hørt igjen det som fulgte utover 90-tallet. Blir nå likevel en meget sterk rating, og CDen man besitter, er visstnok ei forlenget utgave, der innehar 2 ekstra bonus spor. Men disse er slettes ikke av den "overflødige" typen, og bidrar sterkt i å øke sluttsummen.

Rating: 8,5/10

Høydepunkter: From Out of Nowhere, Epic, Surprise! You're Dead!, Zombie Eaters, The Real Thing, Woodpecker From Mars og War Pigs

[Lezah]

The Lost Boys Soundtrack - Various Artists (1987)

Husker jeg digget filmen, ikke fått med meg at det var et ordentlig soundtrack her, meget kult!

[Frank.N.Steen]

Husker jeg digget filmen, ikke fått med meg at det var et ordentlig soundtrack her, meget kult!

Med tanke på hvor "MTV" og mote/trendy filmen var i bruken av klær, frisyrer og bruk av populær musikk, så var nok det en ganske så klok avgjørelse, så lage et soundtrack, hvor samtlige medvirkende artister har lagd musikk, beregnet for filmen og der ikke ville dukke opp på deres egne album.
Tror 80-tallet var en gullalder, for den slags. Klart, funka jo utmerket også utover 90-tallet. Men ja, 80-talls soundtracks var liksom litt ekstra spesielt, særlig med tanke på nostalgi osv.

[Frank.N.Steen]

Prefab Sprout - Protest Songs (1989)

Ei skive som visstnok ble innspilt i høsten 1985, og var tiltenkt som oppfølgeren til Steve McQueen (1985). Men ja, slik ble det ei, og i stedet lå den på vent, til 1989.
Gått noen runder de siste dagene, og tok litt tid før ting begynte å sette seg, men vokst litt, for hver gjennomgang, men tja, kan forstå hvorfor den ble utsatt, ettersom samtlige spor, minner mer om demo/b-sider av langt bedre låter fra nevnte 80-talls klassiker.
Ikke at det alt på Protest Songs er direkte fælt, men går enn inn og forventer mye av det samme som forgjengeren, så vil en nok bli noe skuffet.

Plusset er jo at enkelte av høydepunktene her, er i mine ører fullt på høyde de man finner igjen hos bandets beste stunder, men det blir dessverre i helhet noe ujamnt. Likevel, ei skive som er verdt å ha i samlingen, om en er fan av bandet.

Den sukkersøte og catchy albumåpneren The World Awake, er ei som raskt fenga bra, mens de følgende låtene blir kanskje noe litt vel forglemmelige. Heldigvis ankommer den langt mer fengende Wicked Things, mens skivas kanskje vakreste stund finner en i den neddempa og fine Dublin.

Tross igjen noen overflødige stunder, avsluttes albumet med to meget behagelige kutt, via 'Til the Cows Come Home og Pearly Gates, og ender til slutt opp med ei meget snill:

Rating: 6/10

Høydepunkter: The World Awake, Wicked Things, Dublin, 'Til the Cows Come Home og Pearly Gates

[Frank.N.Steen]

Boards of Canada - Music Has the Right to Children (1998)

Elektronisk 90-talls musikk, og ei man har lenge ønsket å bryne seg på, kanskje mest grunnet den herlige og uimotståelig fengende og søtladne Roygbiv, som var mitt første møte med bandet, tilbake i vinter 2008. Men så ble det en lang pause, og mulig en ble noe "skremt" bort, ettersom en forsøkte å spore opp mer fra samme band og album, og veldig få av låtene kom i nærheten av nevnte spor, hvert fall av de en fant igjen den gang. Så ble nok liggende mest på vent, og ja, først nå nylig, en fant ei fin CD utgave og hørt litt fra tid og annen.

Inntrykket man sitter raskt igjen med, er at dette er ei skive som vokser, kanskje ikke fort, men den støter meg ikke vekk, og fra album coveret, de vokale samplene, til det små creepy, blanda godt inn med det nostalgiske og søtladne, gjør at den heller ikke slipper helt taket, selv etter at man er ferdig.
Likevel, en kommer ikke utenom, at over 70 minutter (min CD utgave innehar visstnok et nesten 8 minutter bonusspor, i Happy Cycling, og ja, føles litt "overflødig" i det lengste), kan bli en liten prøvelse, særlig når en ikke er så veldig godt vant med denne type ambient-chill out elektronika.

Ellers er det jo noe småfrusterende, at de kortere bitene, er de jeg ofte skulle ønske varte lengre, mens de ja, lengre, kunne godt ha vært nedjustert, ved et par anledninger.
Roygbiv, er en som hadde helt klart fortjent en mye lenger outro, gjerne 1 minutt eller mer i mine ører. Ear candy deluxe, men ja, smak og behag.

Tviler på at den vil rykke rett opp i topp rating med det første. Men jeg liker det man får igjen, mer enn det motsatte. Og definitivt ei skive som vil beholdes, og gis mer tid, ved senere besøk. Per dags dato, blir det kanskje litt vel mye med oppunder 60-70 minutter, og hvor ja, enkelte av sporene aldri helt vil sitte, men blir nå likevel en meget positiv totalsum av:

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Wildlife Analysis, An Eagle in Your Mind, Telephasic Workshop, Sixtyten, Turquoise Hexagon Sun, Kaini Industries, Bocuma, Roygbiv, Aquarius, Olson og Pete Standing Alone

[Frank.N.Steen]

Faith No More - King for a Day... Fool for a Lifetime (1995)

Bestemte meg for å la Angel Dust (1992) ligge til noe senere. Kjekt å ha noe å se frem mot.
Denne fra 1995, kunne fort blitt mitt første album av Faith No More, men endte i stedet opp med Album of the Year (1997), grunnet at man likte The Last Cup of Sorrow, såpass mye i høsten 2003.

Vel, skiva har gått noen runder i morgentimene, og klarer ikke å bli særlig opphausa over hva man får igjen.
At denne er rata høyere enn The Real Thing er jo smått sjokkerende (på RYM) uten at slikt har for mye å si for ens egen del, men lå jo noe forventninger her, med tanke på de solide platene det skulle følge opp.
Variasjon er det som alltids mye av, men tidlig ut blir det litt for klart at savnet av Jim Martin og det noe "tynne" midten av 90-talls soundet, er for dominerende, og føler at de mektige gitardrønningene og kule synthene fra tidligere utgivelser, har svunnet hen, til fordel for litt for mye av et oppdatert, og ujamnt lydbilde.

Likevel, det er så absolutt noen klassikere å finne igjen her, men utenom de, må en virkelig lete lenge og vel, for å få igjen noe, og her hjelper dessverre ikke flere gjenhør (for min del), og blir liksom aldri noe mer enn maks ei halvveis opplevelse. Skiva føles også altfor lang, og mulig ratingen ville skutt litt oppover, om noen av de forglemmelige sporene ble luka vekk.

De man falt best for, er oftest av typen som like gjerne kunne ha endt opp på oppfølgeren.
Men Patton og co, makter også å gjøre noen meget positivt og nydelige saker, der særlig Evidence og Just a Man er soleklare høydare.
Resten føles mer ut som noe der blir litt vel mye Mike Patton dominerende saker, ikke rart, for tror noen av gjestemusikerne var hentet fra hans egne soloprosjekter på den tiden.

Alt i alt, den svakeste skiva man har hørt fra bandet (vel, Patton eraen) til nå.
Plusset må jo være, at albumomslaget, er det neste kuleste, rett bak Angel Dust. Men der stopper i grunn den sammenligningen.

Rating: 5,5/10

Høydepunkter: Ricochet, Evidence, The Gentle Art of Making Enemies, Cuckoo for Caca, King for a Day, The Last to Know og Just a Man

[Lezah]

[Frank.N.Steen]

T'Pau - Bridge of Spies (1987)

Ei gruppe man ofte greide å forveksle med bandet China Crisis (grunnet hiten China in Your Hands) men tja, er nok helt ulike band vil man tro.
Uansett, inntrykket man hadde av T'Pau, strekker seg vel egentlig mest til nevnte hit, som ofte gikk igjen i en rulletekst på TV-Shop reklamene, for ulike 80-talls best of samlere, og plukka med meg Bridge of Spies nylig, til prisen av en tier.

Innså jo tidlig ut, hvor det bar hen. Svær 80-talls slager, og et par nesten hits. Resten er mest misses og generisk fyllmasse, som tja, ikke er verdt mer enn et gjenhør.
Lover sjeldent bra, når slike one hit wonders, attpåtil avslutter albumet med ei unødig kort variant av skivas mest kjente spor, og nei, denne går nesten like kjapt ut, som den kom inn.

Rating: 4/10

Høydepunkter: Heart and Soul og China in Your Hand