Ryktene ville i alle fall ha det slik, uten at jeg har hørt fra offisielt hold at det var noen overdreven substans i disse ryktene. Det er uansett en spenstig urban legende, og så får man gjøre seg opp sin mening ved å sammenlikne de to omgangene fra oppgjøret opp mot hverandre.
Hvordan ville mesterskapet ha artet seg videre dersom det hadde vært Brasil som avanserte på Argentinas bekostning? Jeg er ikke i tvil om at dette Brasil-laget var sterkt nok til å gå hele veien. De var naturligvis svekket gjennom Romários fravær (joda, han var i troppen, og han spilte da også i gruppematchen mot Skottland, men var åpenbart langt unna maksnivået sitt, takket være skaden han hadde pådratt seg i seriematch for PSV en drøy time ut i 9-2-massakren hjemme mot Den Haag 3.mars. På det tidspunktet sto han med 23 seriescoringer på 20 matcher, og virket i hvert fall ikke noe svakere enn han hadde gjort under den kontinentale turneringen på hjemmebane i Brasil i '89), og så må det nok også være rimelig å anta at en Bebeto i form kunne ha utgjort et sterkere angrepspar i spann med Careca enn hva Müller endte opp med å gjøre. Det skal sies at det kan ha vært Bebeto/Romário som var landslagssjef Sebastião Lazaronis foretrukne kombinasjon aller fremst, siden han hadde sett hvilken ugagn de to kunne stelle i stand under Copa América-turneringen et lite år i forveien. Careca hadde vært skadet den gang, og vel heller ikke hatt noen pangsesong i rent individuelle stats under Serie A-sesongen i 89/90 (22 kamper hadde gitt ti seriescoringer), selv om Napoli for all del ble seriemestere. En spiller av Carecas ry var vrien å utelate, men kan hende ville det vært for lagets beste å gjøre det om både Romário og Bebeto hadde vært i '89-slag. Mye om og hvis, naturligvis, men hva ville vel fotballen vært uten.
En annen hvis-historie er hvordan Italia '90 ville ha sett ut med Israel i stedet for Colombia. Som man vil vite, så møttes disse to i den intercontinentale playoffen, der formålet var å kåre enten en fjerde Italia '90-deltaker fra Sør-Amerika eller en første fra Oceania, som Israel av politiske årsaker var gjestedeltaker hos. 15. og 30. oktober i '89 møttes de i henholdsvis Barranquilla og i Tel Aviv, og etter 1-0 for vertskapet i Colombia i første møte, hadde israelerne alt å vinne i returmøtet. De hadde da også sine muligheter mot et for anledningen omorganisert Colombia, som hadde sett freske ut i hjemmematchen, oppildnet av de rundt 60,000 ved Stadio Metropolitano. På Ramat Gan International Stadium ikke langt unna det østlige Middelhavet, var det Israel som hadde klare fortrinn, og de hadde da også tidvis et ganske sterkt colombiansk lag i kne. Gjestene, som hadde lagt om fra 4-1-1-2-2 i første omgang hjemme til 4-3-3 etter pause, og med ei ving på hver flanke nesten rent Israel i senk, sto stilt opp i en slags 4-2-2-1-1-formasjon, der de hadde lagt til en balanserende midtbanemann i José Ricardo Pérez ved siden av Leonel Álvarez, og hvor Bernardo Redín og Carlos Valderrama på sedvanlig vis inntok hver sin mer angripende midtbaneposisjon, med den eminente Luis Fajardo som et slags bindeledd mellom dem og veteranen Arnoldo Iguarán på topp, skikket seg nok også ganske greit, men de tillot vertskapet å komme til flere solide muligheter. Israelerne hadde fire spillere i den belgiske serien på dette tidspunktet, men en bør merke seg at den største stjerna av dem alle, Mechelens Eli Ohana, slet med en liten skade, slik at han startet på benken. Han hadde heller ikke på noen måte overbevist under første møte i Sør-Amerika, der han var blitt greit nøytralisert av den sterke colombianske forsvarsrekka, og kanskje aller mest av stopperbamsen Luis Carlos Perea. I tillegg til Ohana var naturligvis Ronny Rosenthal en stor profil, og Standard Liège-forwarden hadde nok vært den mer toneangivende av de to kvaliken sett under ett (Israel hadde kvalifisert seg til den intercontinentale playoffen med nød og neppe, etter 1-3-0 over fire kamper mot de to 'Down under'-nasjonene Australia og New Zealand), mens Rosenthal i Liège hadde den offensive midtbanespilleren Sjalom Tikva som lagkamerat. I tillegg hadde spissen Nir Levin flyttet til Gent før sesongstart 1989/90, men hatt tydelige tilpasningsproblemer så langt. Etter fem innsatser i Gent-trøya, hadde Levin stadig til gode å gjøre mål. Likevel var det han og ikke Ohana som startet på topp i 'vinneren tar alt'-returmøtet med colombianerne.
Tikva hadde en gedigen mulighet i første samt et godt skuddforsøk så vidt utenfor i andre, mens Rosenthal kom seg inn bak det colombianske forsvaret og fikk satt bredsiden til et fremragende innlegg fra midtbanemotoren Nir Klinger som hadde fosset fram fra høyrekanten. René Higuita hadde imidlertid stått akkurat der han skulle, og fanget Rosenthals direkteavslutning i fast grep. Med litt mer presisjon i avslutningene, kunne israelerne fint ha fått den scoringen de trengte for i det minste å framtvinge ekstraomganger. Og, for å sitere Andreas Lunnan (hvil i fred): "Da kuinn ailt skje."
Israel i Colombias sted, ja. I retrospekt tror jeg nok turneringen tjente på det utfallet som tross alt ble, for man ville aldri sett Valderrama falle 'død' om mot vesttyskerne, for så å gjenoppstå som om ingenting skulle ha skjedd kort tid etter, eller at Higuita ble frarøvet ballen utenfor egen 16 av en aldrende kamerunsk angriper, som så ilte av sted og plasserte den i tomt bur. Man ville aldri fått sett hvilket stopperprospekt colombianerne hadde i den venstrefotede 23-åringen Andrés Escobar, som allerede opptrådte med kløkt og fornuft en langt mer rutinert midtback ville ha misunt ham. Han har imponert meg gjennom colombianernes seks kvalikmatcher. I tillegg til å være en dyktig forsvarer, hadde han også et venstrebein som kunne bidra til spillvending gjennom å treffe medspillere presist fra 30-40 meters hold, og han hadde også en dødballfot man kanskje ikke kjente så godt til, men som heller ikke var ueffen, selv om det ikke ble noen scoringer på ham under kvalifiseringen. Dette, i tillegg til over snittet godt hodespill, gjorde Escobar til et objekt europeiske storklubber burde ha vurdert å hente. I stedet ble det et kort opphold i sveitsiske Young Boys mellom Copa América/VM-kvalifiseringen og selve turneringen i Italia. Hva som skjedde der skulle jeg gjerne likt å vite mer om. Åtte kamper der han i samtlige spilte sammen med den sveitsiske landslagsstopperen Martin Weber. Var det hjemlengsel som drev Escobar tilbake til Medellín-klubben Atlético Nacional, som han til overmål hadde vunnet Copa Libertadores med i mai '89?
Men Israel? Dersom de hadde deltatt i Italia '90, så ville vi fått se en habil 'keeper i Bonni Ginzburg, som på det tidspunktet befant seg hos Rangers i Glasgow. Man ville fått sett Avi Cohen som invertert høyreback, og da ikke den Avi Cohen som hadde spilt hos både Liverpool og nettopp Rangers, men en 'Avi Cohen mark II', en Beitar Jerusalem-mann som foran 89/90 hadde flyttet til Maccabi Tel Aviv. Man ville også fått se den gigantiske stopperen Nir Alon, som trolig var deres bestemann kvaliken sett under ett. Han hadde stålkontroll på den australske angriperen Eddie Krnčević (Anderlecht-spiss med god scoringsrate i den belgiske serien i 88/89, da matchene mellom Israel og Australia fant sted på vårparten) i begge møter, og han temmet også Arnoldo Iguarán greit i de to kampene mot Colombia. Bak ham kunne man fint ha fått sett krølltoppen Jehuda Amar, som nok tjenestegjorde bedre som libero enn som venstreback, der han også tidvis bidro under kvalifiseringen. Amar var en forholdsvis habil forsvarer med fin ro i spillet sitt. Utover disse tre faste innslagene, var det flere spillere som ble hanket inn som backrekkas fjerdemann. I et par matcher, Australia hjemme og mot New Zealand borte, hadde de to israelske trenerne Itzjak Sjneor og Ja'acov Grundman, valgt fem mann i forsvarsleddet.
Midtbanen deres besto som oftest av to balanserende og to mer angripende, i prinsipp litt likt hva man så fra Colombia. Det var Nir Klinger og den alltid oppofrende Efraim Davidi som sto for grovjobben, og så hadde man kapteinen og den litt kontroversielle Mosje Sinai litt til venstre framfor dem. Sinai ble sagt å være ganske umotivert hos Hapoel Tel Aviv mot slutten av 88/89-sesongen, og faktisk så lite motivert også at han ble ryktet å ikke ønske å reise til New Zealand/Australia for de to avgjørende gruppespillskvalikmatchene i april '89. I tillegg var han involvert i økonomiske misligheter. På sitt beste viste han fram en venstrefot som kunne åpne motstanderforsvar nærmest på Gheorghe Hagi-manér, mens en uinspirert Sinai like gjerne kunne vandre rundt og betrakte lagkameratene mens de kjempet for hver enn ball, samtidig som han selv så mer ut til å ha lyst til å sitte under ei korkeik og lukte på blomster. Kunstnertype? Nei, nok ikke helt. Men Mosje Sinai var nok litt luksuspreget i utfoldelsen sin. Til høyre for seg hadde han Sjalom Tikva, som hadde gått mye skadet, og ikke fått vist seg fram under gruppespillsdelen av kvaliken, men Rosenthals lagkompis i Belgia viste da i glimt prov på kvaliteter: et kreativt syn, en ok skuddfot (den høyre), evnen til å ta løp uten ball. Han led nok litt av at Israel til tider kunne framstå som litt baktunge.
Fremst lå Rosenthal og Ohana begge forholdsvis bredt: Førstnevnte ut mot venstre, Ohana over på motsatt. Det var et helsikes driv over Rosenthal når han akselererte og etterlot sidebacker i leia si. Jeg savnet nok litt fra ham at han var mer direkte på mål, for ofte kom han enten litt dypt eller litt for bredt, men et uromoment var han så absolutt. Ohana var mer kontrollert, og samtidig nok også litt kalkulert. Han sløste ikke med kreftene, men kunne se seg ut en åpning og stile mot den. Slu. Sterk førstetøtsj. Jevnt over god teknikk, samt overraskende ok i lufta, størrelsen tatt i betraktning. Når dét er sagt, så var han ikke liten, altså, men heller ingen gigant.
Israel var et godt lag, men det manglet utvilsomt noe i den offensive samhandlingen. Derfor tror jeg det var greit at Colombia tok turen til Italia i deres sted tross alt.