Den store åttitallstråden...del 2

[Frank.N.Steen]

Husker jeg så Combat Academy på slutten av 80-tallet en gang. Tror ikke den gjorde noe stort inntrykk. En del bra skuespillere men ble vel litt samlebånd av den. Politiskolen var på et helt annet nivå. Særlig den første.

Åpenbart samme mann bakom de ikoniske Politiskoleposterne, men der de faktisk ofte ga deg en viss følelse av hva du hadde i vente, kan en nok ikke si at det samme går igjen i Combat Academy.
Hele filmen ligger forreste oppe, gratis på Youtube.
Jepp, mange kjentfolk, kanskje ikke fullt så i 1986, men Clooney, Dana Hill, John Ratzenberger, Marc Price og Richard Moll var jo alle navn som kom til å slå seg stort opp, spesielt Clooney da, men også Hill og Moll, både som skuespillere men også grunnet stemmene deres i utallige tegnefilmer og serier.
Dana ble dessverre ikke for gammel, døde knappe 32 år på midten av 90-tallet.
Seth Gordon var vel kanskje den av de yngre, som hadde størst status som skuespiller, med tanke på innhopp i mange kjente filmer, men endte vel opp som regissør senere utover i karrieren.

Ja, vil si at Combat Academy lå vel på samme "nivå" som siste Politiskole filmen, hvert fall i underholdning og komedie.

[Navarone73]

Husker jeg så Combat Academy på slutten av 80-tallet en gang. Tror ikke den gjorde noe stort inntrykk. En del bra skuespillere men ble vel litt samlebånd av den. Politiskolen var på et helt annet nivå. Særlig den første.

Åpenbart samme mann bakom de ikoniske Politiskoleposterne, men der de faktisk ofte ga deg en viss følelse av hva du hadde i vente, kan en nok ikke si at det samme går igjen i Combat Academy.
Hele filmen ligger forreste oppe, gratis på Youtube.
Jepp, mange kjentfolk, kanskje ikke fullt så i 1986, men Clooney, Dana Hill, John Ratzenberger, Marc Price og Richard Moll var jo alle navn som kom til å slå seg stort opp, spesielt Clooney da, men også Hill og Moll, både som skuespillere men også grunnet stemmene deres i utallige tegnefilmer og serier.
Dana ble dessverre ikke for gammel, døde knappe 32 år på midten av 90-tallet.
Seth Gordon var vel kanskje den av de yngre, som hadde størst status som skuespiller, med tanke på innhopp i mange kjente filmer, men endte vel opp som regissør senere utover i karrieren.

Ja, vil si at Combat Academy lå vel på samme "nivå" som siste Politiskole filmen, hvert fall i underholdning og komedie.

Var ikke klar over at Dana Hill var død. Trist. Husker henne godt fra Hjelp, vi må på ferie til Europa med Chevy Chase. Hennes stemme ble flittig brukt i filmer på 80- og 90-tallet. For det meste innen tv ser jeg. Combat Academy var også en tv-film. George Clooney var lite kjent da jeg så filmen. Hans første rolle var faktisk i en av mine store seriefavoritter: Centennial fra 1978. Han er ukreditert i serien som hadde store navn som Richard Chamberlain, Timothy Dalton, Richard Crenne, Dennis Weaver og Raymond Burr, bare for å nevne noen av mange legender, i store roller.

Tv filmer kunne vel dukke opp på video ganske ofte før og noen ganger også på kino. Kurt Russel sin Elvis film med samme navn er et flott eksempel på en tv film som også endte opp på kino på slutten av 70-tallet. Og før hørte man ofte uttrykket "Rett på video" bli brukt. "Rett på dvd" eller "Rett på blu-ray" har ikke blitt like flittig brukt.

[Frank.N.Steen]

Var ikke klar over at Dana Hill var død. Trist. Husker henne godt fra Hjelp, vi må på ferie til Europa med Chevy Chase. Hennes stemme ble flittig brukt i filmer på 80- og 90-tallet. For det meste innen tv ser jeg. Combat Academy var også en tv-film. George Clooney var lite kjent da jeg så filmen. Hans første rolle var faktisk i en av mine store seriefavoritter: Centennial fra 1978. Han er ukreditert i serien som hadde store navn som Richard Chamberlain, Timothy Dalton, Richard Crenne, Dennis Weaver og Raymond Burr, bare for å nevne noen av mange legender, i store roller.

Tv filmer kunne vel dukke opp på video ganske ofte før og noen ganger også på kino. Kurt Russel sin Elvis film med samme navn er et flott eksempel på en tv film som også endte opp på kino på slutten av 70-tallet. Og før hørte man ofte uttrykket "Rett på video" bli brukt. "Rett på dvd" eller "Rett på blu-ray" har ikke blitt like flittig brukt.

Var ikke klar over hennes bortgang, før for kun tja, et par år tilbake. Ei som virket som hun alltids var der, men tragisk hvordan hun gikk bort så ung, for definitivt ei som har beriket mange barn og unge på 80 og 90-tallet.
Hun hadde vel også stemmen til flere kjente karakterer innafor Disney animerte tv-serier på tidlig 90-tallet, deri blant Max, den rebelske tenåringssønnen til Langbein. Klart, ble ikke kjent før mye senere, når en handla inn sesongene med original tale, for det var kanskje Aksel Hennie som hadde stemmen her på norsk tv under Disneytimen.

Ja, Rett på video, den henger liksom litt igjen i hvordan en beskriver enkelte type filmer, og klinger litt bedre enn DTV (Direct to video) eller VOD (Video on demand), sistnevnte er vel mer nærmest et utskjelt banneord blant mange, derav VODMIT og lignende.
Men som du sier, rett på video betydde jo ikke nødvendigvis dårlig kvalitet, ofte var jo flere av de som var tiltenkt kabel tv og videosjappene, ofte utmerket underholdning, ofte med mange kjentfolk, både foran og bakom kamera.
I dag derimot er mye av den slags falt bort, grunnet at budsjett og interesse ikke er like stor, og tv-serie formatet dominerer på en helt annen måte enn noen gang, pluss streaming og ja, 80 og 90-tallet var vel en slags gullalder for kabel-tv film, hvert fall over i Amerika.

[en som vet]

Moll er også stemmen til Two Face i Batman TAS og i serien Night Court

[Frank.N.Steen]

Moll er også stemmen til Two Face i Batman TAS og i serien Night Court

For ikke å glemme Big Ben i House (1986), men ja, en talentfull karakterskuespiller med mange jern i ilden.

[Frank.N.Steen]

Computer Beach Party (1987) av Gary Troy

"It's like watching a book on a tv screen"

Oj, snakk om gedigen skit film, der forsøker å melke siste dråper av en for lengst utvannet undersjanger i rølpete teen-sex komedien, og for å piffe ting opp litt, slenges det på litt magien med alt annet enn "brukervennlige" 80-talls hjemmecomputere, der visstnok ble forsøkt her solgt som ei real babe magnet.

Ja, hva imponerer ikke damene mer, enn ei monstrøs og treg datamaskin, som kan by på fantastiske visuelle bilder av noen blinkende hjerter i sakte film, til at man kan også legge inn invitasjoner i retning ei festlig strandfest på kvelden, eller lese hverandres horoskoper.

Og ja, der har man egentlig hele "plottet", klart man får også slengt inn noen livløse douchebags (hva er vel 80-talls teen sex komedie uten disse?) samt random scener med en klønete politibetjent som forsøker å ta en kåt gubbe omtalt som "The Turd" på fersken, alt mens ei forbikjørende varebil, med et gigantisk hanehode (giant cock) farer forbi og virker å irritere politigubben enda mer.
Legger man til et generisk puddelrock band, som spiller inn ei litt for livlig musikkvideo, ikke en gang, men flere, og en haug med deilige og lettkledde babes, så ja, har man et stort stykk med 80-talls dritt i retur.

Klart, den gang var vel slike filmer det nærmeste en kom litt tits and ass, og hadde seerne hatt tilgang til dagens hjemmecomputere og internett, da med alt det har å by på av voksenfilm, så ville nok teen sex komedien vært over og ut, mye tidligere.

2/10

[Elgen]

Limer inn denne fra VGD som nå blir lagt ned:

Some Kind of Wonderful (1987)

Med Eric Stoltz, Mary Stuart Masterson og Lea Thompson Regnes denne som en John Hughes-film? Han har kun manus på denne og regien har Howard Deutch. Likte denne veldig godt -undersøkte litt rundt Hughes og denne filmen umiddelbart etter at rulleteksten og den underlige og flotte versjonen av "Can"t helping falling in love" hadde ebbet ut. Noen sammenligner denne med "Pretty in pink" og det er bare en forbedret eventuelt forverret versjon av filmen som kom ut året før med Molly Ringwald og Jon Cryer. Den har jeg ikke sett -ihvertfall ikke hele. Tror etter omtalene av "Pretty in pink" at den "ødelegger" inntrykket jeg har av "Some kind of wonderful" Vel vel denne gir jeg en knallsterk

9/10

[Elgen]

Fant en til:

Birdy (1984)

Med Matthew Modine, Nicolas Cage og John Harkins Regi av Alan Parker

Har akkurat oppdaget denne, takket være podcasten "80s All Over" som jeg har nevnt i "Hvilken film så du sist"-tråden

Hvordan i alle dager er ikke denne filmen mer kjent??? Cage er en vits nå om dagen (med rette) men prestasjonen i denne filmen og kanskje noen andre rundt denne tiden (Valley Girl, fra 1983) viser at han kan virkelig dette faget! Modine spiller også virkelig godt. De spiller begge to soldater som kommer hjem fra Vietnam -Modine er på en institusjon, stum og vil være en fugl. Cage har mistet deler av ansiktet og gjennom flashback får vi vite om oppveksten, kameratskapet og litt om krigen og hva de har gjennomgått. Dette er ikke et tradisjonelt krigsdrama men jeg likte den veldig godt!

En liten bonus er at Sandy Baron som spilte Jack Klomous i Seinfeld ("Take the pen, c"mon, take the pen, Jerry") spiller her faren til Nicolas Cage.

Jeg gir den 9/10

[Elgen]

Har sett 3 filmer fra 80-tallet i det siste -alle for første gang.

Lost in America (1985) Denne er veldig morsom, liker den sarkastiske og litt bitre tonen gjennom hele filmen. Dette er Albert Brooks sitt verk -regi og manus og selvsagt spiller han hovedrollen. 8/10

Mischief (1985) Tror dette er en mer ukjent film (i følge en bruker på imdb gikk den kun 3 uker på kino i USA) Doug McKeon og Chris Nash (ukjente for meg før jeg så denne) spiller her sammen med mer kjente Kelly Preston og Cathrine Mary Stewart. Filmen foregår i 1956 - men vanlige 80-tallsproblemer er ikke langt unna! Likte den veldig godt. 8/10

Secret Admirer (1985) Her spiller C.Thomas Howell, Lori Loughlin og Kelly Preston i en veldig godt skrevet film! Det hele flyter veldig godt. Likte spesielt godt at foreldrene til disse ungdommene blir blandet inn og det blir et dobbelspill på mange måter. Lori Loughlin forfalsker her noen kjærlighetsbrev -vel hun har større problemer i 2019! Hun er veldig søt her da! Anbefales sterkt (kan sees på youtube) 9/10

[Elgen]

Limer inn en til

River's Edge (1986) Fra IMDB "This is actually based on a true story that took place in Milpitas, CA in the mid 80's" I rollene: Crispin Glover, Keanu Reeves, Ione Skye og Dennis Hopper Nettopp sett denne og visste ingenting om den utenom det som står øverst fra IMDB. Det er en mørk og depressiv film men med hele 4 låter fra Slayer er det hele verdt å sjekke ut! (hehe) Crispin Glover spiller her en manisk og forvirret ungdom og Keanu spiller en mer vanlig ungdom med en hel rekke problemer på hjemmefronten. Vet ikke helt om dette er en kjent film blant filmbuffs men det er helt klar en film å se. Jeg gir den en sterk

8/10

[Elgen]

Skal gi meg nå men denne er verdt å nevne igjen:

Say Anything...(1989)

Med John Cusack, Ione Skye og John Mahoney Manus og regi av Cameron Crowe

Jeg prøver å se alle filmene jeg har gått glipp av (spesielt fra 80-tallet) og jeg vet ikke hvordan jeg har gått glipp av denne. Kanskje den ikke gikk der jeg bodde i 1989. Vel uansett er dette en uvanlig god film med et ganske typisk format som en romantisk komedie/drama. John Cusack spiller her veldig godt som har lite ambisjoner etter eksamen mot Ione Skye som har kommet inn på en eliteskole i England, Hun bor med faren (John Mahoney som gjør henne teknisk søsteren til Frasier og Niles haha) Lilith dukker også opp her som en av lærerne men nå roter jeg med rollene fra Frasier her. Seriøst er det en god historie fortalt med hjerte og mye god musikk setter stemningen (Soundgarden) Kanskje jeg er litt bløthjerta eller for nostalgisk når det kommer til slike filmer men jeg gir denne filmen en solid

9/10

[Frank.N.Steen]

Skal gi meg nå men denne er verdt å nevne igjen:

Say Anything...(1989)

Denne kjøpte jeg nylig via ei norsk Mayco VHS leiekassett, med utrolig stilig Big Box cover, men der viktigste grunn, filmen, ikke fungerte særlig. Hele bildet hoppet og spratt så mye, at en knapt så noe som helst. Glemte jo selvfølgelig å slenge inn denne, under nylige innkjøpte filmer, men har gjenbestilt One Crazy Summer (1986), også ei usett John Cusack film, men ja, får se an litt i ulike tråder man ofte posta i eller fant mye gode tips om film og musikk, for synd om alt forsvinner fra gamlesiden, rett inn i det store intet.

Kjekt at du dro frem et par filmer man enda ikke har sett, men gjerne vil, via Rivers Edge og nevnte Say Anything, for var jo dine tips rundt blant annet Birdy og tror ei annen Matthew Modine 80-talls film, muligens Vision Quest? som en har fått godt utbytte av å lete opp senere.

Nei, skal prøve å bruke litt tid på å kikke innom film og musikk forumet, før det er over og ut. Dersom en greier å finne dem igjen da.

[Frank.N.Steen]

Prøvde forresten å logge meg inn på VGD nylig, men ja, fikk kun opp ei beskjed om at det gikk ikke, eller noe ala "siden var ikke tilgjengelig", men hvert fall mulig å spore opp ulike tråder man fant mye glede i, samt tips og spennende anbefalinger.

Legger inn et par fine omtaler og tips om film en godt kunne tenkt å se, eller vil snart gjøre under, da med brukernavn/profil fra gamle VGD:

Better Off Dead(1985) av Navarone73

Kjører gjensyn med John Cusack's tidlige filmer fra 80-tallet. Storkoste meg med gjensyn av The Sure Thing og One Crazy Summer i fjor. I går var det dags for Better Off Dead.

John Cusack spiller her Lane Meyer. Han er dypt forelsket, eller skal vi si besatt, av Beth men hun vil heller ha den lite symptatiske kapteinen på skilaget, Roy Stalin(!). Avvisningen til Beth gjør Lane rimelig suicidal og han prøver ut diverse måter å gjøre det slutt på. På ski ned K12 er en av tingene han prøver på som enten vil imponere Beth så mye at hun dumper Roy og går for ham eller han dør som også er et ok alternativ for Lane.

Å spise maten Lane's mor serverer burde også være et alternativ for en som er lei av livet. Hun er så langt i fra en mesterkokk som man kan komme. Grønn bacon er bare en av "fristelsene" hun serverer familien. Muligens splitter pine gal denne moren.

I alt det negative så flytter det inn en vakker fransk jente hos naboen til Lane. Hun er et skue for øyet og blir en god støtte for stakkar Lane. Monique, som hun heter, er student og skal bo en stund hjemme hos Mrs Smith og hennes "sjarmerende" sønn Ricky. Ricky er litt av en type.

Masse morsomme situasjoner i denne svarte komedien. Et avisbud som er ekstremt ivrig etter å få to dollar som Lane skylder ham huskes veldig godt.

Morsomt gjensyn dette. Hakket bak The Sure Thing og One Crazy Summer men verdt å se uten tvil.

7/10

Grandview U.S.A(1984) av Navarone73

Regissert av Randal Kleiser. Mannen bak Grease noen år før denne samt Den Blå Lagune. Å toppe Grease var vel nesten umulig. Grandview USA var aldri i nærheten og i følge Wikipedia har den tapt penger faktisk.

Jobber meg gjennom John Cusack på 80-tallet og han medvirker men ikke i noen stor rolle. Hans søster Joan dukker også opp i en liten rolle. Hovedrollen spilles av C.Thomas Howell. En ung gutt som er litt lei av livet i den lille byen Grandview. Han vil bort og skape seg en fremtid et annet sted.

Andre kjente og på den tiden unge skuespillere er Jamie Lee Curtis, Patrick Swayze og Jennifer Jason Leigh. Curtis er et flott og sjarmerende syn i denne filmen. Filmen høydepunkt muligens. John Cusack ser vi altfor lite til i rollen som Johnny Maine. Kompisen til Tim Pearson(C.Thomas Howell). Dette var hans tredje film bare.

Ingen stor film men bra skuespillere redder filmen noe. Filmen tapte penger og var aldri i nærheten av suksessen til Grease. Men aldri lett å hoppe etter Wirkola.

5/10

The Sure Thing(1985) av Navarone73

Gjensyn med komedie jeg ikke har sett siden 90-tallet en gang. En ung John Cusack briljerer i denne herlige komedien av Rob Reiner. Cusack var kun 19 år og virkelig i storform. Daphne Zuniga har alltid vært flott og spiller Cusacks klassevenninne Alison tross hun var fire år eldre da filmen ble laget. Nicollette Sheridan medvirker også og er smellvakker.

Andre kjente skuespillere som medvirker er Anthony Edwards og en ung Tim Robbins. Larry Hankin, som Seinfeld-fans husker som han som skulle spille Kramer i Jerry og Georges NBC prosjekt, dukker også opp som festlig trailersjåfør.

Cusack spilte i flere herlige komedier rundt midten av 80-tallet. One Crazy Summer og Hot Pursuit er to andre som kan varmt anbefales i tillegg til The Sure thing.

Cusacks karriere har gått virkelig nedover de siste årene men i The Sure Thing viser han hva som bodde(bor?) i han.

8/10

Cobra (1986) - George P. Costamos av Gimlesag

Nå, FrankN, nå er vi helt på bølgelengde her!

For en forrykende blanding av thriller/slasher/action/komedie dette var! Stallone aka Cobra er så steinhakket over the top råtøff at det faktisk fungerer ganske bra, selv om det er litt kleint å tenke på at Stallone har vært med på å skrive manuset.

Badguy:«Stop or I blow us all up!» Cobra: «I dont care. I dont shop here anyway»

Brutaliteten her er helt absurd. Nesten så jeg lurer på om denne filmen ble sensurert i sin tid? Cobra som banker dritten ut av gjengen som

prøver å drepe ham. Og hovedskurken her er av ypperste klasse, der han står med sammenbitte tenner og rister i sinne hver gang man ser ham, mens svettedråpene (som det ikke er lite av her) renner som en dusj ned ansiktet. Psykopaten i han oser bokstavelig talt. Kanskje den skumleste og kuleste badguyen jeg har sett i en actionfilm.

Biljakten er jo fylt til randen av heseblesende stunts, og må da være en av de beste jeg har sett.

Nei denne filmen var rett og slett like råtøff som den prøver å være. 8/10 - siste gang jeg skriver på telefon, makan til rotete skvip

The Allnighter (1987) av dengelgen

I rollene Susanna Hoffs, Dedee Pfeiffer og Joan Cusack bl.a Regi Tamar Simon Hoffs (moren til Susanna) Dette er ikke eg god film! Men så den mest for Susanna Hoffs (fra The Bangles) og selvsagt Dedee som er virkelig HOT her! Handlingen sirkler rundt en stor strandfest (The Fiesta) og det er mye følelser, svermeri og kjedsomhet. Musikken er generisk. Men de 3 jentene er flotte å se på. Gir den en snill

4/10

Losin' it (1983) av dengelgen

I rollene Tom Cruise, Jackie Earle Haley, John Stockwell og Shelley Long bl.a

Noen gutter reiser ned til Tijuana, Mexico for å miste jomfrudommen! Høres ut som en godt plot for en film? Ikke så spennende som det høres ut som. Cruise spiller her en usikker gutt. Det passer han ikke til for å si det mildt. Det eneste lyspunktet er kanskje Jackie Earle Haley som er energisk men naiv. Shelley Long er ikke så verst heller men får ikke så mye å spille på. Jeg er snill også med denne og gir den

4/10

Jeg så at disse filmene hadde vært på min "Watchlist" veldig lenge så jeg tenkte jeg skulle få sett dem. Vel nå har jeg gjort det, men jakten på gode 80-tallsfilmer jeg ikke har sett før ja den fortsetter.

UHF (1989) av dengelgen

I rollene "Weird Al" Yankovic, Victoria Jackson, Kevin McCarthy og Michael Richards. Tror ikke denne filmen slo så godt an i Norge, har bare hørt om den fra diverse amerikanske kritikere og podcaster opp igjennom årene. Jeg har en CD med Weird Al fra tidlig 90-tall og han er jo med i flere "Mannen med den nakne pistol" filmer som den STORE stjerna. Her i denne filmen kan han bli litt slitsom, men det er en morsom film -ikke minst er Michael Richards (Kramer i Seinfeld) som veldig dedikert vaktmester hysterisk morsom! Weird Al blir sjef for en liten lokal TV-stasjon og må fylle sendetida med et eller annet. Noe som er lettere sagt enn gjort. En hel rekke parodier på filmer/reklamer og musikkvideoer, noen mer vellykket enn andre.

Tror den er litt utdatert i 2019 men Michael Richards hever filmen noen hakk. Leste på IMDB at Trinidad Silva som har en mindre rolle i filmen døde i en bilulykke før filmen var ferdig innspilt. Han er mer kjent fra Colors (1988) som gjenglederen Frog. Gir denne en ganske snill 7/10

Der Himmel uber Berlin (1987) av dengelgen

Med Bruno Ganz, Solveig Dommartin, Otto Sander og Peter Falk Wim Wenders har regi og manus (sammen med Peter Handke) Dette er altså originalen til City of angels (1998) som ikke er verdt å si så mye om! Der Himmel uber Berlin (Wings of Desire som den heter i USA) derimot er et mesterverk! Bruno Ganz som nylig gikk bort spiller her en engel (ikke en "djevel" som i Der Untergang som sikkert er den rollen som flesteparten kjenner han fra) Han kan høre alles tanker og forstår alle språk men kan ikke smake, lukte eler andre fysiske ting som de dødelige kan.

Vil ikke si så veldig mye mer om denne filmen, den må oppleves. Det er ikke en typisk 80-tallsfilm, langt i fra men kom tilfeldigvis over denne og kan gi en sterk anbefaling!

9/10

80s tegnefilmer jeg skulle likt å se som live action: av PaulBearers_Urne

MASK (de med hjelmene som sloss mot terrororganisasjon Venom , kule kjøretøy osv)

Defenders of Earth (Lyn Gordon , Mandrake , Fantis og Lothar)

Bravestarr (sci fi western i det ytre rom , noen syns The Rock hadde passet men selv er jeg litt skeptisk , Superman '78 ble stor suksess selv om Reeve var ukjent)

Hadde vært kult om disse filmene foregikk på 80s (ingen mob tlf , internett osv) og med 80s musikk , kanskje Silvestri kunne komponert f.eks DoE ?

Det beste med 80-talls filmene var at de kunne være så cheesy som mulig og komme unna med det. Mine fem favoritter er: av McLovin

Top Gun - Antagelig filmen jeg har sett flest ganger.

Die Hard - Som over, men nest flest.

Ghostbusters - perfekt popcornunderholdning

E.T - Min første emosjonelle kinoopplevelse

Predator - En actionflick som har alt.

Det finnes bedre filmer enn disse, men få som har satt større spor. Kunne nevnt Tilbake til fremtiden, Indiana Jones, Star Wars, Aliens og Breakfast Club også. Og sikkert 20 til hvis jeg tenker meg mer om.

PS dette var ellers tiåret for de virkelig digge militære filmene. Tre favoritter (utover TP) Full Metal Jacket (enestående bra), Platoon og Officer and a gentleman. Hjortejegeren hadde fortjent en plass, hadde den blitt laget på 80-tallet. Det hadde også Apocalypse Now.

Beat Street-1984 av The_Kwames

Frank.N.Steen,skal du ikke bare se pga Rae,men la hjernen hvile og skru opp,og nyt musikken..har vel nesten aldri før reist meg opp av stolen under kinifremvisning før..men dette er bare Just Feel Good film

Se den.og skru opp volumet..litt quote på denne,i å rundt der filmen og ellers i New York ble spilt inn,får du kjøpt denne,den dag i dag på alle gatehjørner fra tia gikk fra VHS til DVD og Blu Ray

Må sees..her får man DJ Mixing,Breakdance,Grafitti..og ett hærligt soundtrack

Kwame

Legge til ei liste til med filmer, sikkert noen som er nevnt. av Kumite

The Hitcher

Deep Star Six

Leviathan

Lifeforce

Legend

Trancers

Starman

Prince Of Darkness

The Lost Boys

Fright Night

Piraha 2 The Spawning

Mannequin

Adventures In Babysitting

Lone Wolf McQuade

Invasion Usa

Code Of Silence

The Wraith

The House 1 og 2, sistnevnte er hysterisk.

Cant Buy Me Love - Denne er så undervudert og budskapet på slutten av filmen bør enkelte ta til seg.

Weird Science

The Explores

Pumpkinhead

Aligator

Waxwork

Night Of The Comet

The Last Starfigther

The Killing Time

Tok en runde..for å holde eminente Frank.N.Steens 80-talls tråd oppe..her i løpet av helgen osv..Ok Rae Dawn Chong,for de som ikke husker henne,så tja var kanskje litt Chrush på henne i den tia..og på en annen måte så var skuespillerne flinkere til å kle av seg...herunder Rae(særlig Boca av Zalman King fra 1994)..men ok til 80-tallet..herunder Rae Dawn

Ikke tatt med(Commando ,The Colour Purple og Fear City...dog sistnevnte for hun ut av filmen...sånn halveis...film fra Abel Ferrarra)

Quest Of Fire:Regi Jean Jaques Annaud 1981 av The_Kwames

Så denne sikkert da den kom ut,men da likte jeg den ikke,men nu synes jeg filmen er helt topp notch..om de primitive av oss på jorden,jakter på ilden..og i dag helt opp i 7,5..og jada Rae er der,lurer på om denne var oppe til Oscar nominasjon?? iallefall burde den det,i allefall på sminke.

Beat Street:Regi Stan Lathan 1984 produsent Harry Belafonte

Blir ikke bedre enn dette 10/10..joda karakteren stemmer den,dette er en gledelses film,som også mine unger alltid så på julaften,i motsetning til Alene Hjemme,Tante Pose,Die Hard II...osv..dette er bare gladfilm fra Bronx/Hip Hop miljøet..musikk å glede og break dance,selvsagt den ultimate Break Dance filmen,med DJ's,Break,Graffitti...Grandmaster Flash+Melle Mel&Rock Steady Crew..altså en film,jeg pr i dag har problemer med å sitte i ro..når jeg skrur opp lyden..selvsagt er ikke filmen en innertier..men for meg er den det...her spiller Rae en vel musiker/dirigent..og er sååå nydelig..får dere tak i denne,slå av hjernecellene...nyt musikken og skru opp

Vel videre på Rae Dawn Chong filmer i løpet av helgen,artigt å se igjen må jeg medgi

American Flyers:Regi John Badham 1985

Denne sportsfilmen med Kevin Costner+Rae og David.S.Grant har nok gått under radaren for mange vil jeg tru,når man tenker hvor mange kassasuksesser Mr.Badham hadde under stolen(Saturday Night Fever,Blue Thunder,Stakeout,War Games etc)

Så er vel denne en film som er mindre kjent fra John Badham,der denne fine filmen,så spiller Rae kjæresten til Costner,mens Costner skal hjelpe broren til å vinne ett sykkel løp

Faktisk må jeg medgi selv i dag holder filmen seg veldig bra..her får den oppunder 7/10..med pluss/minus

Soul Man:Regi Steve Miner 1986

Joda stor fan av denne komedien da,i dag får den vel neppe mer enn midt på 3...eller 5,5 kanskje...komedie med C.Thomas Howell(The Hitcher) og Rae...som etter denne filmen ble vel ett par..grei skurings komedie,med litt alvor,med også James Earl Jones..og Rae som en sjarmerende og intelligent dame med ett barn og C.Thomas som smører seg inn med skosverte for å komme inn på stipendiat for "Svarte" på denne skolen

så til slutt

The Principal:Regi Christopher Cain 1987

Tøff action med James Belushi,Lou Gossett jr og nevnte Rae,i en film som møter Sidney Poitiers(Blackboard Jungle fra 1954..mot The Class of 84)

Rae spiller en lærerinne,mens rektoren James Belushi kommer til en skole der alt er håpløst,og her må det ryddes opp...faen likte denne egentlig...soleklar 6/10..eller oppjusteres til 6,5 minst...var tøff James i den tia..mens Rae ble veeel mer sånn sidespor av en lærerinne som måtte være med i filmen..kan man si

Å se Rae Dawn Chong senere..anbefales (Crying Freeman,Boca) på 90-tallet...muligens også Chaindance og Boulevard

Dett var dett med flotte Rae Dawn Chong

Kwame aka Sofonda

10 filmer fra 80 tallet jeg skal ha et gjensyn med i nærmeste framtid: av Zappadude

Henry: A Portrait Of A Serial Killer ( 1986 )

Shoot To Kill (1988 )

Crimes Of Passion ( 1984 )

Hollywood Shuffle ( 1987 )

Body Heat ( 1981 )

Das Boot ( 1981 )

Prizzis's Honor ( 1985 )

Arthur ( 1981 )

Once Upon A Time In America ( 1984 )

Manhunter ( 1986 )

10 Slasher filmer å sjekke ut. av Kumite

Happy Birthday To Me 1981

The Burning 1981

Madman 1981

Intruder 1989

Just Before Dawn 1981

Blood Rage 1987

Stagefright 1987

Student Bodies 1981

The House On Sorority Row 1985

Night School 1981

Helt random at det var mye filmer fra 1981 her, men er kanskje det beste året for sjangeren.

Jeg skaffet meg disse igjennom Amazon for en del år tilbake: av Zappadude

En boks med tre filmer- Ernest Goes To Camp ( 1987 ), Ernest Scared Stupid ( 1991 ) Ernest Goes To Jail ( 1990 )

Ernest Rides Again ( 1993 )

Ernest Saves Christmas ( 1988 )

Ernest Goes To School ( 1994 )

Slam Dunk Ernest ( 1995 )

En boks med Essential Ernest Collection som inneholder:

- Ernest Goes To Africa ( 1997 ) og siste filmen i serien Ernest In The Army ( 1998 ), pluss Greatest Hits 1 og 2 med bloopers og annet. Hey Vern! Its My Family Album og Your World As I See It er fylt med sketcher med Ernest og andre rollefigurer Jim Varney spilte der.

Hey Vern! Its Ernest, tv serien fra 1988.

Av alle Ernest filmene jeg har sett, så liker jeg best Ernest Goes To Camp, etterfulgt av Ernest Saves Christmas og Ernest Goes To Jail som en god nr 3.

Som horror-fanatiker har jeg alltid likt åttitallshorror. Man tok mindre hensyn til politisk korrekthet og smakløshet, og man sjonglerte stadig med plenty av gode ideer og kreativitet.

Noen favoritter (ikke rangert): av Hitherto

The Thing - Alle kjenner jo denne.

Aliens - Og denne. Pågående debatt hvor skrekkfilm den egentlig er, men synes selv den har mer enn nok til å kvalifisere.

Beetlejuice - Helt klart en komedie framfor skrekk, men det er overlegent beste film Tim Burton noensinne hadde med å gjøre.

The Blob - Beste slimmonster-filmen som er laget. Ved siden av The Thing er det også den beste skrekkfilm-remaken.

Angel Heart - Kommer aldri over hvor beksvart denne er.

The Entity - Fortsatt usikker på hva som er historiens beste skrekkfilm, men når fok spør meg om skumleste svarer jeg alltid denne. Den skremte livskiten ut av meg i sin tid. Får en til å innse hvor wimpy alle de moderne spøkelsesfilmene (Parasnormal Activity, etc) er. Denne jævelen mente alvor.

Nightmare on Elm Street - en av få slasher som klarer å skremme. Det hjelper at skurken er uovervinnelig og overnaturlig. Ingen gønner hjelper her.

Nightmare on Elm Street 3: Dream Warriors - Likte at man glemte den kjedelige nr. 2 og hoppet rett til denne.

Nightmare on Elm Street 4: The Dream Master - Sammen med 1 og 3 utgjør denne en super triologi.

Angustia - Weirdo. Starter som en ordinær psykopatfim, men så tar den en SKIKKELIG uventet tvist etter rundt en halvtime. Resten av filmen er en frika.

Stage Fright (Deliria) - En av de aller beste slashers på «isolert location». Visuelt imponerende, og klarer å bygge en panisk stemning.

The Shining - Rimelig kjent. Noe overvurdert av Kubrick-fanatikere, men holder fortsatt mål.

Friday the 13th part VI: Jason Lives - overlegent beste film i serien. Det var her man fant balansen. Synd man aldri gjentok suksessen. Liker imidlertid hele serien. Selv de dårlige!

The Lost Boys - Vampyrfilm er ikke min greie, men denne her skrur på sjarmen.

Dead Zone - Beste Stephen King filmatiseringen ever. Walken er utmerket som plaget clairvoyant.

The Woman in Black - Altfor få filmer verdsetter isolasjon og karakterer som er mutters alene.

Hellraiser - den store blod-tsunamien fra åttitallet. Spenner bena under Hostel , Saw og all torture-porn.

Phenomena - Dario Argento beste film. Drømmelogikk, merkelig soundtrack og enda merkeligere skuespill. Siste halvtimen river!

Opera - Dario Argentos nest-beste film (Suspiria er bare på tredjeplass). Etter dette gikk det i nedoverbakke for mannen.

The Monster Squad - Noe av sjarmen ved 80-tallet var at man forsikret barn om at det ikke var grenser for hva de kunne utrette. Her slåss de mot Hammer-monstrene. Og vinner!

Demoni - Demonbesettelsesepidemi på kino.

Demoni 2 - Demonbesettelsesepidemi i boligblokk. Digger virkelig de to Demoni filmene.

The Fly - ønsker meg mer body-horror av dette slaget, men det koster penger, noe som sjelden brukes på skrekkfilm i dag.

Wicked City - Anime på sitt styggeste og blodigste. Åttitallet rulet for «voksen anime» da Japan var inne i en økonomisk boble og investorer kastet absurde summer på risikable prosjekter i håp om å skape «the next big thing». Denne hadde ALDRI vært godkjent i dag.

Terrorvision - Den mest åttitalls filmen ever made. Umulig å ta alvorlig så mye som ett sekund, men duverden så morsom.

Dead Heat - politi/action/thriller/grøsser som sikkert inspirerte den begredelige RIPD fra noen år tilbake.

Amsterdamned - en av de beste ikke-amerikanske slashere dette tiåret.

The Gate - Surburbia-skrekk med rimelig creepy minidemoner som svermer rundt. Barna må redde dagen når de voksne har dratt for kvelden.

Return of the Living Dead - Braaaaaaaiiiiiiiiiinnnns!

La Chiesa - Kvasi-oppfølger til Demoni filmene, med mer fokus på historien enn på demonpossession.

The Initiation - Alltid likt slashere fra amerikanske soririties.

House on Sorority Row - undervurdert slasher, med en enda mer undervurdert remake.

Shocker - Undervurdert Wes Craven prosjekt som hadde ambisjoner om en hel franchise. Akkurat passe mentalt til å balansere mellom skrekk og komedie.

Pet Sematary - Stephen King adaptasjon på sitt mest tragiske og melankolske. Intet går bra for noen her…

Company of Wolves - Psykedelisk varulv-boogie.

The Howling - Mer tradisjonell varulv moro.

Sleepaway Camp - ikke så stor fan av originalen (som til tross for legendarisk siste-scene tok seg selv altfor alvorlig), men de to første oppfølgerne med søstera til Bruce Springsteen er hysterisk morsomme.

Har så mange favorittfilmer fra 80tallet, er rett og slett forelsket i stort sett de fleste filmer fra den perioden - jeg så MYE filmer på den tiden..det er vanskelig å rangere..men topp 20, og da ikke nummerert er: av Fringegirl

* Aliens

* Stand by me

* Beetlejuice

* Rain Man

* Innerspace

* Dirty Dancing

* The Karate Kid

* Weekend at Bernies

* The secret of Nimh (animasjon)

* Steel Magnolias

* Willow

* Overboard

* Coccoon

* Gremlins

* The breakfast Club

* The Accused

* The Terminator

* Gorillas in the mist

* The Ewok Adventure/Ewoks, the battle of endor

* The Abyss

Og filmer som bare må nevnes som er sett ørten ganger; FX,The Burbs, The golden Child, Who framed Roger Rabbit, Sixteen Candles, Raizing Arizona, Coming to America, The neverending Story, Honey I shrunk the kids, Romancing the stone, Crocodille Dundee, The Goonies, St Elmos Fire, Short Circuit, The blue lagoon, Can't buy me love, Fletch, Young Guns, Flight of the Navigator, Flesh + blood, Baby Boom, The Cannonball Run, Arthur, Xanadu, License to Drive, Cocktail, CaddyShack, Ernestfilmene, Warlock..ja, listen er endeløs.

Syntes humor var best på 80tallet, det er sjelden jeg finner komedier i dag morsomme. Generelt også action/adventure/drama filmer hadde en mye mer lettere og morsom tone enn i årene etter 80tallet.

Og faktisk Wild Orchid, som hadde noen rimelig nakne og hete scener, en film med Mickey Rourke og Jaqueline Bisset var første gang jeg så noe som lignet porno/sex på den tiden og ble faktisk ganske opphengt i den filmen som 11åring! Hehe

Cabal
19. feb. 2019 16:17
Var mye fint på 80-tallet. Her har jeg plukket noen som jeg mener er så absolutt verd å se:

Back to the Future (1985) Blade Runner (1982) The Abyss (1989) Highlander (1986) Aliens (1986) Dune (1984) Koyaanisqatsi (1982) The Dark Crystal (1982) Le grand bleu (1988) Withnail & I (1987) Hellraiser (1987) Paperhouse (1988) The Thing (1982) Full Metal Jacket (1987) Stand By Me (1986) Willow (1988) RoboCop (1987) Near Dark (1987) The Accused (1988) The Lost Boys (1987) The Fly (1986) Runaway Train (1985) Brazil (1985) Das Boot (1981) The Shining (1980) Raging Bull (1980)

FringeGirl
19. feb. 2019 16:45
En absolutt favorittfilm fra 1989 er filmen Shag. Herlig teen-komifilm med Phoebe Cates, Annabeth Gish, Bridget Fonda +++.

Trailer:

Det som ofte er problemet, er at endel 80tallsfilmer er helt umulig å oppdrive!

Kumite
17. feb. 2019 13:30
slasher-

Noen som har sett Pieces? holy shit snakk om voldelig, men cheesy film. Det må være en av de mest intressante i wtf film kategorien.

Andre fra dette tiåret som går under det.

Hard Ticket To Hawaii

Silent Night, Deadly Night 2

Samurai Cop

Troll 2(er vel 1990 men men)

Adventures of Buckaroo Banzai

Return Of The Killer Tomatoes

The Lift - digger at handligen er om en heis som dreper folk. Taglinen er også ganske morsom. Take the stairs, take the stairs. For God’s sake, take the stairs!

The Stuff

Jaws 3 og 4

Of Unknown Orgin - Egentlig en ganske underholdne film. syns plottet er meget intressant, man vs stor rotte.

Chopping Mall - ekke lett å handle, når du har morderiske roboter rundt deg.

[Frank.N.Steen]

Huff, dette ble nok mer klønete enn først antatt, men sånn går det, når en (tror 2 desember er det over og ut?) får ikke mye tid på seg til å hente interessante (for min del hvert fall) data/minner fra gamlesiden, og attpåtil et nytt forumdesign, der jobber konstant mot deg, når en skal forsøke å finne alt tilbake igjen.

Blir nærmest en heldagsjobb, bare å gå gjennom en enkelt filmtråd, så mye som definitivt ikke blir med videre, men følte at mye av det man la til over, er fint å se tilbake på, da det er fortsatt mye usett film og interessante tips jeg gjerne vil sjekke ut, omsider. Ikke så lett, dersom alt plutselig forsvinner i løse lufta, samt at noen av brukerne tror jeg aldri tok eller fant veien over hit.

[Winnowill]

Huff, dette ble nok mer klønete enn først antatt, men sånn går det, når en (tror 2 desember er det over og ut?) får ikke mye tid på seg til å hente interessante (for min del hvert fall) data/minner fra gamlesiden, og attpåtil et nytt forumdesign, der jobber konstant mot deg, når en skal forsøke å finne alt tilbake igjen.

Blir nærmest en heldagsjobb, bare å gå gjennom en enkelt filmtråd, så mye som definitivt ikke blir med videre, men følte at mye av det man la til over, er fint å se tilbake på, da det er fortsatt mye usett film og interessante tips jeg gjerne vil sjekke ut, omsider. Ikke så lett, dersom alt plutselig forsvinner i løse lufta, samt at noen av brukerne tror jeg aldri tok eller fant veien over hit.

Kjekt du orket bare det du skrev der, jeg har ikke orket å gå innom og lete

[Frank.N.Steen]

Kjekt du orket bare det du skrev der, jeg har ikke orket å gå innom og lete

Fine med 80-talls tråden, var at den ikke havna for langt bak, slik så mange andre gjorde, med tanke på det nye og meget lite bruker "vennlige" designet deres, som medførte at man nærmest ga opp, etter 1 eller 2 sider, vel vitende om at det du lette etter, kunne befinne seg på side 3, eller side 1500.

[Elgen]

Limer inn denne også fra skipsvraket:

Tequila Sunrise (1988)

I rollene Mel Gibson, Michelle Pfeiffer, Kurt Russell, J.T Walsch og Raul Julia bl.a.

En såkalt neo-noir fra Robert Towne (manus og regi) den samme mannen som skrev Chinatown (1974) men kun den andre filmen han også regisserte (den første var Personal Best, 1982) Jeg har knapt hørt om filmen men har vage minner om filmplakaten. Vel jeg ble skuffet og forventningene mine var ikke store. Det er ingen som nevner denne filmen når de skal liste opp Gibsons eller Russells beste filmer/mest undervurderte etc. Gibson spiller en narkolanger som kanskje eller kanskje ikke er ute av "gamet". Pfeiffer (som er hot vanligvis men her ser hun ut som en bibliotekar, er det mulig?) spiller en restauranteier som kommer i mellom Gibson og Russell. Russell spiller en DEA-agent som ikke gjør noenting hverken for eller i mot noen! Forvirra? Det er bare rot og det er ikke noe action -bare mye stiv dialog og overvåkning -oi så mye overvåkning!!! Det er god L.A-på-sent-åtti-tall-stemning det skal regissør Towne ha. Derfor gir jeg denne en middels

5/10

[Elgen]

Denne var jeg mer positiv til:

Jeg så At Close Range (1986) her om dagen, det var en tilfeldighet som gjorde at jeg "husket" på den for jeg har hatt den på listen min ganske lenge. Madonnas "Live to tell" har noen scener fra filmen og er på en merkelig måte soundtracket til filmen. Vel jeg ble blåst i bakken av nydelige scener/bilder og et vanvittig godt skuespill av Sean Penn og Christopher Walken som spiller sønn og far. Chris Penn spiller faktisk stebroren til Sean. Mary Stuart Masterson spiller også en sentral rolle her. Kiefer Sutherland dukker også opp en mindre rolle. Sean Penn kan kanskje være litt hit and miss, men her briljerer han!!! Filmen er ganske brutal -så kanskje litt rart at den er filmet så nydelig... Jeg smeller til med en sterk 9/10

[Elgen]

Kjekt du orket bare det du skrev der, jeg har ikke orket å gå innom og lete

Fine med 80-talls tråden, var at den ikke havna for langt bak, slik så mange andre gjorde, med tanke på det nye og meget lite bruker "vennlige" designet deres, som medførte at man nærmest ga opp, etter 1 eller 2 sider, vel vitende om at det du lette etter, kunne befinne seg på side 3, eller side 1500.

Jeg har nå gått gjennom (ganske kjapt) hele tråden på vgd og det er jo en del som er verdt å ta vare på.
Jeg har limt inn mine anmeldelser her. Det er jo en del synsing og snakk om filmer og eller skuespillere i den tråden også, ikke bare anmeldelser.

[Frank.N.Steen]

Jeg har nå gått gjennom (ganske kjapt) hele tråden på vgd og det er jo en del som er verdt å ta vare på.
Jeg har limt inn mine anmeldelser her. Det er jo en del synsing og snakk om filmer og eller skuespillere i den tråden også, ikke bare anmeldelser.

Tror jeg skal sette av litt tid til å forsøke å legge inn noen av mine tidligere omtaler her, men mulig en må bruke spoilerfunksjonen, da det kan bli vel mye på en og samme tid. Men kjekt å bevare, for noen ganger er det greit å ikke måtte skrive absolutt alt på ny, dersom en vil se den igjen, eller legge til noe nytt, og ikke minst ha noe å sammenligne med fra tidligere av.

Ikke like lett å spore opp de i "Siste sette film" tråden, men skal forsøke der og, men ja, mye fin prat også mellom omtalene, er noe med flyten og godstemningen, samt mye interessante tips som dessverre vil nok forsvinne fullstendig. Så vil også prøve å kanskje mekke ei egen innlegg, for tips/linker til potensielle usette/mindre kjente 80-talls filmer.

Kom jo på at det finnes også egne tråder for 60, 70 og 90-tallet, men så mye tid har jeg nok ikke til å sette av, samt det å spore dem opp, og nei, får se hva man rekker.

[Frank.N.Steen]

Diverse filmomtaler fra gamle Åttitallstråden del 1:

Kom jo på at flere av disse omtalene, sikkert er også skriblet ned i Diskusjon.no og film forumet. Men liker ikke den deppe-trenden som moderator teamet virker å ha gående, både i "Deppetråden" og "Hva lytter du til nå?" trådene, hvor en skulle tro at verdens ende sto på randen, og dersom noe er på gang, vil brukerne der borte få beskjed i tide, slik at de kan eventuelt finne seg et nytt hjem, eller kanskje få mulighet til å bli tipset om dette forumet.

At Close Range (1986) - Frank.N.Steen

► Show Spoiler

dengelgen "Jeg så At Close Range (1986) her om dagen, det var en tilfeldighet som gjorde at jeg "husket" på den for jeg har hatt den på listen min ganske lenge. Madonnas "Live to tell" har no..."
Frank.N.Steen
29. jun. 2021 13:40
Sist vi var helt på lik bølgelengde, da med tanke på ratings/åttitallsfilm, var vel med den ikke fullt så imponerende Susanna Hoffs filmen The Allnighter (1987), og om jeg ikke husker feil, ble det vel en 4/10 fra oss begge.

Uansett, jeg fikk endelig sett igjen At Close Range (1986), og ja, et meget gledelig gjensyn, for dette var en utrolig sterk og velspilt krim-drama, der tross den mørke og tidvis brutale utviklingen som foregår, innehar filmen ei nær drømmeaktig og meget hjemsøkende stemning, der sikkert skyldes den flytende bruken av bilder og all den nydelige musikken til Patrick Leonard, som sørger for at det sitter som et skudd, allerede i åpningsscenen, hvor Sean Penn kjører rundt i hjembyen, på nattetid.

Husker jo at du hadde lagt inn ei anmeldelse av filmen tidligere i år, og moro å se at vi var fullt enige i ratingen, men på en litt annen kvalitetsskala enn The Allnighter.

Som sagt, en meget velspilt og velgjort film, en der ikke er vanskelig å se hvorfor gjorde så dypt inntrykk på meg, når jeg var 14 år gammel, og gikk vel inn, og forventet kanskje noe mer "typisk" 80-talls aktig tenåringsfilm, for husker jo at i samme helg, ble også Youngblood (1986) sendt, den hockeyfilmen med Rob Lowe og Patrick Swayze, og av en eller annen grunn, så jeg den først, også om en ung og rastløs kar på landsbygda, der etter hvert treffer på ei ung og søt jente, havner på kant med noen nasty typer på skøyteisen osv, og ja, innså tidlig ut, når At Close Range kom i gang, at det var to meget ulike filmer.

Angående det imponerende skuespillgalleriet, glemte nesten at Kiefer Sutherland dukka opp, for kjente han knapt igjen, uten sine blonde hårlokker, men var vel på den tiden kanskje fortsatt nokså ukjent, var vel først med Stand By Me (også fra 1986, men vil tippe at den ble spilt inn senere enn At Close Range, virker hvert fall så ut ifra hvor ung han så ut i sistnevnte) og senere The Lost Boys (1987), at han ble kjent for sin intense og bøllete filmkarakterer.

I andre roller finner man jo en annen artig karakterskuespiller, en som dessverre rota seg litt bort, men for en tid virket å få disse små sære "gærning" rollene, som sidekick eller en av gjengen, da via Stephen Geoffreys (mest kjent vil jeg tro, som Evil Ed, i kult-klassikeren Fright Night), mens Crispin Clover er vel mindre kapittel for seg selv. En fyr som kan være vanvittig morsom, men også utrolig creepy, og passet vel utmerket i den andre delen, i At Close Range.

Var ei scene, som jeg kan banne på at han går for å ta seg en øl i kjøleskapet, midt på nattetid, og bare står og stirrer på Sean Penn og dama hans, og mens Penn sover, er kjæresten våken, og Clover utbryter noe som "I am so sorry!", eller noe slikt, og der og da, tenkte jeg ikke særlig over det, men med tanke på hva som skjer senere, med Mary Stuart og hennes karakter, så har jeg guffen følelse av at Crispins karakter hadde en anelse om hva som lå i vente for dem begge.

Men den som imponerte meg aller mest, var Chris Penn. Så utrolig trist å se en slik ung og talentfull mann, og vite hvordan det hele endte tilbake i vinter 2006. For der storebroren var mer macho og tøff, hadde lillebroren en mer "uskyld" over seg, og det gjorde vondt å se Chris bli lurt med ut på det forlatte jordområde på nattetid, av sin egen far (mer eller mindre) og deretter da den kjølige historien om de coyote-hunnen, som lokket hannhundende fra storbyen ut i villmarka, og ja, de led så en grusom skjebne, ikke ulikt hvordan the Kiddie gang ble fjerna, en etter en.

Uansett, i det Chris eller Tommy innser sin skjebne, hans lille og desperate "DAAAAD!" før Walken viser seg som en "øm og kjær" far, det var tøft å bevitne igjen, og satt litt ekstra hardt, når en jo har siden lest seg litt opp om den virkelig historien som foregikk tilbake i sommer 1978, og nei, det gjorde at man satt igjen med en ekkel følelse, særlig etter å ha sett filmen, og vite at alt det fæle, skjedde i virkeligheten, og var sikkert enda verre, som jo det dessverre pleier å være.

Angående Sean Penn, så tror denne filmen dessverre led av å bli fullstendig overskygget av hans ekteskap (tror han var gift med Madonna på den tiden) med popsensasjonen Madonna, og deres turbulente liv, han banka vel opp en del papparazzier og nei, filmen ble dessverre ingen suksess når den kom ut, mye av fokuset lå vel på andre ting, og synd, for med riktig promotering, så mener jeg at en rekke Oscar nominasjoner burde vært på sin plass:

Christopher Walken, Patrick Leonard/Madonna og James Foley, muligens også Sean Penn er alle jeg mener var verdige, og hvor en mest åpenbare vinneren, burde ha vært Walken.

Uansett, en film som fortsatt gjør stort inntrykk, og det er få som klarer å inneha denne type stemning og kraftfulle utrykk i form av sjokkerende scener, men aldri av typen som føles over-the-top eller brautende, bare for å vise frem litt ekstra vold og sjokk, det er elegant og meget flott utført, og nei, en mørk, men likevel vakker film, som jeg nok vil se igjen, om ikke så altfor lenge, det skal hvert fall ikke gå to tiår, eller mer, til neste gang, det er sikkert og visst.

Sorry for langt innlegg, enkelte filmer er verdt å skrive litt ekstra om, særlig de som er av typen som At Close Range, og gir meg litt ekstra motivasjon til å fortsette å se 80-talls film, og helst da de bedre.

Skulle ønske det gikk an å legge inn spoilerfunksjon, da man skrev ei omtale på den andre siden, for et par dager siden, men tja, får bare kopiere over:

At Close Range (1986) av James Foley

"Most people who drive through here see farms. Houses, and fields, and shit. I see money, I see things, everything got my name writ' on it!"

Brad Jr (Sean Penn) er en ung og rastløs tenåring, der i likhet med sine jevnaldrende, ikke kan vente med å unnslippe småbyens "store" gleder, og heller utforske hva som ligger bortenfor horisonten. Og når så muligheten endelig byr seg frem, da via en "varm" gjenforening med sin gamle far (Christopher Walken), blir det plutselig fart i sakene, og den hjemvendte faderen, brer straks om seg med penger, biler og fancy historier, som er langt mer spennende og fartsfylt, enn det enkle og ensformige livet på landet, med lite mål og mening. Dessverre har den "glamorøse" tilværelsen, en langt mørkere og farlig side, og en som vil gjøre seg raskt til kjenne, dersom noen er villig til å bryte bånd med virksomheten til Bradley Sr og hans måte å styre ting på.

Vel, da var denne mesterlige nattfilmen, endelig sett igjen. Må jo være minst to tiår siden den gikk som nattfilm på norsk tv, og husker aldri om jeg så hele, eller kun deler. Men det man husker, var at den hang igjen, i en god tid etterpå. En meget sterk og hjemsøkende krim-drama, der byr på fantastisk skuespill, nydelig musikk av Patrick Leonard og Madonna, samt et vanvittig sterkt galleri av talenter foran kamera, og meget mulig den beste skurkerollen Christopher Walken noensinne har gjort, og hvor han er en konstant dominerende og skremmende skikkelse. I grunn smått utrolig, at han ikke fikk ei Oscar nominasjon for innsatsen, for dæven, hadde helt glemt hvor god han var i denne filmen.

Sean Penn gjør seg heller ikke bort, og stemningen settes allerede i åpningen, hvor han kjører rundt om nattetid, i sin pick-up, og fikk noe så sjeldent som gåsehud av å høre igjen den nydelige musikken og themet til Patrick Leonard, og senere Madonnas Live To Tell, som alltid har vært en stor favoritt, og kanskje ikke så rart, for var nok først i filmen jeg hørte den, og senere man falt pladask for den via utallige ganger via Radio Oslo i de sene kvelder med radioen på, før leggetid.

Nei, en nær perfekt sen sommerfilm, utmerket underholdning på en varm sommernatt, og lå å vippa mellom en 8,5/10 og høyere, men innsatsen til Walken, samt musikken og stemningen, er av typen der henger som nevnt igjen, og jeg er veldig fornøyd med dette gjensynet, og soleklart den beste filmen man har sett på en god stund nå.

9/10

Crimewave (1985) - Frank.N.Steen

► Show Spoiler

Frank.N.Steen
20. apr. 2021 13:43
Crimewave (1985) av Sam Raimi

"You maniacs! I've never seen anything like that... are you All right?"

En film jeg lenge har hatt lyst til å se, men av en eller annen grunn, ble den liggende på vent, til nå. Husker at Showtime (den nordiske utgaven) pleide å sende den noen ganger, langt utpå nattetid, men da var man som oftest, nesten i koma, grunnet total overdose med utallige tidligere sette filmer, og det å gyve løs på ny runde, var nærmest umulig oppgave.

Uansett, det lille jeg husker, var at Crimewave ble forsøkt "solgt" som en streit skrekkfilm, samt at det var noen klipp med Bruce Campbell og Brion James i tv-traileren.

Altså, ikke så veldig mye å gå på, annet enn at vissheten om at Coen brødrene, Campbell og Sam Raimi, vel, det kunne da ikke bli dårlig underholdning?

Heldigvis, så ble det helt klart, min type film. Der vi får se to mildt sagt, sinnssvake og morderiske typer (Paul L. Smith og Brion James), som er fullstendig oppslukt i deres arbeid som "innsekts utryddere", der har fått i oppdrag å gjøre av med en businessmann, i de sene nattetimene. Noe der betyr dårlig nytt, for en kjærlighetssyk nattevakt (Reed Birney).

Joda, har ingen problemer med at denne mørke kult-komedien, kan slå ut begge veier, særlig for fans av Raimi/Coen brødrene, men likevel, jeg må si man ble smått forbauset, over den lave ratingen/scoren filmen hadde, for så "fæl" var den nå ikke. Tvert i mot.

Visuelt er den jo fantastisk å se på, og så mange morsomme og elleville karakterer, nei, en jeg definitivt vil se igjen, og der raten mest sannsynlig vil stige oppover.

Inntil jeg får tak i en god Blu-ray/DVD, ligger filmen til en:

7,5/10

Og anbefales til de som liker litt "rare" komedier, eller er fan av Bruce Campbell, Raimi og Coen brødrenes filmer.

Denne ville nok ha gjort det utmerket, i hop med Don Coscarellis Bubba Ho-Tep (2002).

The 'Burbs (1989) - Hitertho

► Show Spoiler

Hitherto
16. apr. 2021 23:53
Så nettopp The Burbs. Tenker sjelden over alle moroklump-rollene til Tom Hanks før han ble verdens mest seriøse dramaskuespiller.

Joe Dante hadde god kontroll på slike kombinasjoner av skrullete og hysterisk festlige thriller/grøssere da han var på sitt beste. Glad for at jeg fikk sett denne, for siste film jeg så av mannen var den aldeles vederstyggelige Burying the Ex.

Det var noe spesielt med den amerikanske surburbiaen dette tiåret. Dersom naboene skilte seg ut MÅTTE det jo være noe med dem. Enten var de kommunister, satanister, nazister, demoner, seriemordere, eller en blanding av alle fem. Den mistenkelige nabofamilien ser jo virkelig suspekte ut, men det er aldri åpenbart hva slags ideologi eller agenda de var ment å tilhøre, noe karakterene selv diskuterer. De bare SER sære ut, og det skjer masse mistenkelig i nabolaget og da er etterforskning påbudt.

Synes man tar den overveldende paranoiaen på kornet. Alle nabostereotypene er til stede, men de brukes på kreativt og underholdende vis. Særlig rebellnaboen til Corey Feldman som inviterer hele kameratgjengen til partay hver gang Hanks og gjengen driver "etterforskning" for de ser hele dramaet som en underholdningskavalkade! Kom stadig til å tenke på alle skummel nabo filmene denne implisitt gjør narr av. Man lagde en skikkelig guffen throwback til slike filmer for noen år siden med undervurderte Summer of 84 for noen år siden.

Irriterer meg litt at man ikke kuttet The Burbs fem minutter tidligere, for da hadde den vært gylden.

Somewhere in Time (1980) - Frank.N.Steen

► Show Spoiler

Frank.N.Steen
13. apr. 2021 11:14
Somewhere in Time (1980) av Jeannot Szwarc

"Have we ever met before?"

En ung student (Christopher Reeve), blir plutselig oppsøkt av ei eldre dame, der overleverer et elegant lommeur, hvor hun så utbryter: "Come Back to Me" før hun så forsvinner sporløst. Årene flyr av sted, og den unge studenten har blitt en lovende skuespillforfatter, men en som virker å oppleve en mindre skrivesperre, og i et forsøk på å friske opp tankegangen, retter han så ferden mot et eldre hotell, like utenfor byen.

Her blir han snart fullstendig oppslukt i et gammelt bilde, av en vakker ung kvinne (Jane Seymour). Hun var en kjent skuespiller på tidlig 1900-tallet, og skuespillforfatteren klarer ikke å få det hjemsøkte bildet ut av tankene, og bestemmer seg for å ta i bruk noen spesielle metoder for å forsøke å transportere seg selv tilbake i tid, og oppsøke denne mystiske, men likevel nære kvinnen, som han bare ikke greier å glemme.

Joda, dette var ei velspilt, elegant og flott romantisk 80-talls film, faktisk en liten perle, mener nå jeg da. Aldri sett, eller hørt om, men ble nylig kjøpt inn, og denne falt så absolutt i smak. Alltid vært glad Christopher Reeve, men en som dessverre virket å slite med å få særlig til gode/utfordrende roller, i tiden etter Supermann filmene, selv om han glimtet til, litt her og der, i diverse drama og thrillere på 80 og 90-tallet, men innsatsen som den besatte Richard Collier, den viste helt klart frem en meget dyktig skuespiller, der leverer sin beste innsats (hvert fall av jeg har sett fra ham til nå).

Jane Seymour er jo en nydelig kvinne, og selv om hun muligens blekner litt i skuespillerbiten, så er det ikke vanskelig å forstå at man kan bli lett betatt av henne, og så har man jo Christopher Plummer, som en mindre "hyggelig" kar, samt et par velkjente fjes fra diverse filmer og tv-serier, deriblant Susan French, som jo er umulig å glemme, fra hennes lille men herlige bidrag fra kult-skrekkfilmen House (1986), eller Bill Erwin, der for alltid vil være den sinte gamlingen fra Seinfeld, der skriker ut:

"WHAT AGENCY, THE C.I.A.?" i det Jerry Seinfeld og George forsøker å lure til seg litt potensielle "godsaker" fra eldre menneskers platesamlinger.

Musikken er av John Barry, og som alltids, elegant, romantisk og passer godt i hop med filmens stil, og nei, er glad jeg ga denne ei sjanse, og ikke umulig en som kan bykse litt til, oppover på ratingstigen, i fremtiden.

8/10

Top Secret! (1984) - Navarone73

► Show Spoiler

Navarone73
7. apr. 2021 15:25
Tok et gledelig gjensyn med Top Secret! med Val Kilmer i påsken. Herlig komedie. Vet hva man får når Zucker-brødrene og Jim Abrahams er bak spakene. Val Kilmer spiller rock 'n Roll artisten Nick Rivers som er på et spion-oppdrag i Øst-tyskland. Her får man humor som man kjenner godt igjen fra Hotshots, Mannen med den nakne pistol og Hjelp vi flyr, for å nevne noen filmer.

Har en annen stor komedie på vent nå. This is Spinal Tap. Ikke sett på en del år og fortjener et gjensyn. Lages få gode komedier for tiden synes jeg. Da hjelper det å lene seg på gamle klassikere. 80-tallet var et stort tiår for gode komedier.

Blood Rage (1987) - Frank.N.Steen

► Show Spoiler

Blood Rage (1987) av John Grissmer

"That's not cranberry sauce...Artie... that's not cranberry sauce."

Under en sen og kaotisk drive-in kino visning, forsøker moder å få litt kose-tid med sin nye flamme, mens hennes to unge tvillingsønner "sover" i baksetet av bilen. Men snart vekkes noe blodtørstig til live, i en av guttene, og før man aner ordet av det, har han planta ei svær øks i knollen på en kåt tenåring, og ender opp med å gi sin lamslåtte tvillingbror, skylden.

Dette resulterer i at den uskyldige parten, blir låst inne på et sykehus, i over ti år, mens den skyldige, får gå fri, og fortsette å leve livets glade dager. Men når broren plutselig får et større sammenbrudd og ender opp med å rømme anstalten, da med retning, hjemlige trakter. Går det ikke lange tiden før de blodige kroppsdelene og likene starter å dukke opp igjen.

Joda, denne noe oversette amerikanske slasheren, der visstnok gikk under flere forskjellige titler, deriblant den passende "Slasher" (og visstnok spilt inn i 1983, men ikke utgitt før i 1987) var slettes ikke en gæren måte å starte påskehelgen med.

Det går raskt unna, og masser av cheesy og campy øyeblikk, gjør at man får seg noen herlige og komiske stunder, og hvor de som er ute etter gørr og blod, vil definitivt få igjen det, og vel så, der blodspruten og parterte kroppsdeler, blir rikelig servert. Men det er nok innsatsen til den moderlige og frustrerte Louise Lasser, der er på randen av et større sammenbrudd, enn hennes uskyldig dømte sønn, og hun leverer en såpass god jobb, at man skulle ønske filmen fokuserte litt mindre på gørr og blod slasher klisjeene, og i stedet beveget seg litt mer i mysterie/drama delen.

Ellers er jo Mark Soper i rollene som tvillingsønnene Todd/Terry en som virker å ha ei alle tiders party.

En ting man jo lå merke til, var at filmen skulle visstnok foregå under Thanksgiving, men det lå jo påskeegg/pynt rundt om i flere scener, og kanskje like greit, med tanke på tiden vi er inne i.

Arrow har gjort en fin jobb med bilde og lydkvalitet, soundtracket er dominert av tidsriktig John Carpenter aktig kjølig med oppløftende synthdominert musikk, og nei, absolutt en av de mer underholdende 80-talls slasherne, der kom på tampen av det tiåret, og glad jeg endelig fikk sett den.

6,5/10

Hot To Trot (1988) - Frank.N.Steen

► Show Spoiler

Frank.N.Steen
28. mar. 2021 16:48
Et par åttitallsfilmer som ble unnagjort i helgen:

Hot to Trot (1988) av Michael Dinner

Ja, hva skal man si? Bobcat Goldthwait, rett fra Police Academy filmene (ble vel totalt 3 stykk på rad) før han så ble forsøkt solgt som en potensiell leading man, etter å ha stort sett gjort diverse artige innhopp. da som komisk sidekick/buddy rollen, men bare så synd at hans første forsøk i hovedrollen, ble altså denne alt annet enn "hysteriske" jappe-screwball komedien, der innehar en snakkende hest (John Candy), en sleip business skurk med tenna på tørk (Dabney Coleman) og ei deilig og ung Virginia Madsen, dytta inn for å forsøke å piffe opp stemningen litt.

Dessverre ble dette aldri noe særlig ut av, verken på humorbiten eller underholdningen. Vondt i perioder å se og høre talenter som Bobcat, Candy og Coleman kaste bort tid og krefter på så svakt manus, og Madsen er flott, men bidrar fint lite med tanke på den romantiske delen, da det er null kjemi å spore mellom henne og helten, og nei.

Sett før, og eier til og med en Warner Archive Collection utgave, og disse er rett og slett brutalt overprisa DVD-R kvalitet over, og virker som et desperat forsøk i å lesse ut deres mindre vellykkede og og mer utskjelte titler, til fansen av skuespillerne som medvirker.

Og ja, ettersom man jo er fan av samtlige av aktørene her, ble det brent unna nærmere 350 kroner, og de svei, når man så hva en satt igjen med. Så gårsdagens gjensyn, ble dessverre ikke noe særlig til forskjell fra forrige besøk, for nesten 8-9 år siden.

Er nok litt for "snill", nok en gang, for dette er en dårlig film, men noen scener er så gjennomført idiotiske (Bobcat rir på hesten i et løp, og får slengt bæsj fra bakken og inn i munnen fra den løpende hesten foran i køen, og sier noe som: "I THINK I JUST ATE SOME SHIT!") og ja, der ligger nivået på humoren.

Men, deilige Virginia Madsen er alltids fin å lene øya på, og det går heldigvis rimelig kjapt av gårde, og ingen forskjell på ratingen siden sist:

4/10

The Challenge (1982) - Frank.N.Steen

► Show Spoiler

The Challenge (1982) av John Frankenheimer

En amerikansk amatørbokser (Scott Glenn), blir tilbudt en høy pengesum, for å frakte et gammelt katana sverd over til Japan. Men han får ingen "varm" velkomst i det han lander i Japan, hvor en brutal kidnapping avslører at Yashido klanen mener blodig alvor, i en privat maktkamp mellom to bitre og hevnlystne brødre.

Joda, denne likte jeg godt. Filmens poster, virket å forsøke å selge filmen som ei typisk tidlig 80-talls kampsport b-film ala Chuck Norris gjorde på samme tid, men The Challenge er en der tar ting noe mer med ro, og beveger seg sakte fremover, men herlighet, når ting begynner å ta av og skje, ja da blir man vitne til noen vanvittig rå og brutale sekvenser, hvor hodeskaller blir avkappet eller kløyvd i to, og nei, filmen minner i grunn langt mer om en annen østen møter vesten type krim-noir thriller, da en ved navn The Yakuza (1974), og det var noe meget velkjent med det futuristiske hovedkvarteret til den yngre Yoshida broren, og ikke så rart, for akkurat samme bygning blir også benyttet i nevnte Sydney Pollack film.

The Challenge har noe så sjeldent som Scott Glenn i hovedrollen som en heroisk figur, vel, mulig det har skjedd oftere? Men så og si alt jeg har sett han gjøre på film, er stort sett skurkeroller eller tøffinger, og joda, han er en tøffing her og, men overgangen fra punching bag, til utdannet kampsportutøver, vel, film er film, og gidder ikke å henge meg for mye opp i slikt.

Uansett, volden og kampscenene er defintivt i min gate, nasty og rått, ingen nåde vises, og slutt fighten er som tatt ut av en av de eldre James Bond filmene med Sean Connery, der ære blir kaster rett ut av vinduet, og man tar i bruk alt av virkemidler, for å drepe sin motstander.

Angående Connery, så blir det regelrett Bond stemning, når heltene ankommer skurkenes hovedkvarter, og en mindre hær av vakter spretter frem, over alt, og forventet nesten å se Connery komme flyvende inn i kampens hete, kledt i festantrekk og med en tøff one-liner på lager.

Nei, kanskje ikke så overraskende at denne kom til å falle i smak, da en som sagt liker slike øst-møter-vest filmer, særlig fra 70 og 80-tallet, men regissør John Frankenheimer ville jo fortsette å lage stilfulle og hardtslående thrillere for Cannon Pictures, da med 52 Pick-Up (1986) et par år senere.

The Challenge er ikke like solid som den, men fortsatt mye god underholdning i retur, og blir så med en:

7/10

[Frank.N.Steen]

Innser at å hente over alt, rekker jeg ikke, og når en går kjapt gjennom mye av det man selv har sett, tja, kanskje like greit å bare la det forsvinne hen, og heller plukke frem de som en kan humre litt over i ettertid, grunnet at de var så fæle, eller de man godt kunne tenke seg å se igjen, og som har potensiale for litt forbedring.

Secret Admirer (1985) - Frank.N.Steen

► Show Spoiler

Frank.N.Steen
15. feb. 2021 16:25
Div åttitallsfilmer, sett siste uka, der en kan takke hyggelige opplastere på Youtube, for meget god kvalitet og flere filmperler, man gjerne vil handle inn på DVD/Blu-ray fremover.

Secret Admirer (1985) av David Greenwalt

En vanlig tenåring (Thomas C. Howell) går i gang med å gjøre unna en liten "opprydning" i garderobeskapet sitt på skolen, og oppdager ved en tilfeldighet at noen har slengt fra seg et lite brev, med et heller gripende og romantisk innhold. Det store spørsmålet blir så, hvem er avsenderen?

Vel, det tar ikke lange tiden før brevets innhold, nærmest sett i gang en mindre kjernereaksjon av kaos og forvirring, der det går fra eier til eier, og det hjelper ikke på, at forfatteren har flere av den typen poetiske perler på lager.

Joda, denne har man jo lenge hatt lyst til å se, og når noen hadde så lastet den opp, ukuttet og i absolutt godkjent kvalitet på Youtube, så var en ikke sen å slå til. Dette er jo i grunn litt av samme type romantisk komedie der Steve Martin ville gjøre med Roxanne (1987), og hvor begge filmene mest sannsynlig har hentet masser av inspirasjon fra den klassiske Cyrano de Bergerac, men da satt til en mer moderne setting, og det fungerte jo som bare pokker.

Her får man en søt, morsom og velspilt komedie, der byr på et førsteklasses galleri av talenter: Thomas C. Howell, Lori Loughlin, Kelly Preston, Corey Haim, Dee Wallace Stone, Cliff De Young og Fred Ward er bare noen av de velkjente navnene og fjesene som dukker opp her.

Filmen dukket jo opp i den aller verste perioden for teen-sex filmer, og skuffer selvsagt ikke med litt sex og nakenhet, der en må jo virkelig si at Kelly Preston (R.I.P.) var, wow, litt av ei babe, og hadde en lignende rolle i filmen Mischief (1985) og mistet også klærne i den.

Begge handler jo i grunn om en fyr der får muligheten til å score med drømmedama, som er en urealistisk illusjon, og han innser jo snart at de har null og niks til felles, og at den virkelige jenta han vil være i hop med, er Lori Loughlin, som jo slettes ikke er noen "dårlig" erstatning.

Rart hvordan det med et brev, kan skape så mye hodebry, men husker jo selv at i tiden før mobilen ankom, så var det jo vanlig å sende brev, i både klasserommet og utenom, og ikke noe var mer spennende, enn å få et fra ei man var litt mer enn bare interessert i, og det føltes mer personlig enn en SMS, og når mobilen ankom et par måneder senere, og alle sendte med SMS forkortet språk osv, det ble ikke helt det samme.

Og joda, mye forvirring med SMS og, ikke minst sjalusi og sinne, der en holdt på å tekste med ei berte, og til langt på natt i flere uker. Kun for å finne ut, via en "feilmelding", at hun sendte lignende meldinger til flere andre gutter, og da forsvant all interesse. Slikt var ikke like lett/vanlig med et papirbrev, da måtte en jo være ekstra uheldig/klønete.

Uansett, nok om ungdomsmimring, Secret Admirer likte jeg godt, og gir den en velfortjent:

7,5/10

The Park Is Mine (1986) - Frank.N.Steen

► Show Spoiler

The Park Is Mine (1986) av Steven Hilliard Stern

"Those sick sons-of-bitches! They're sending in the Viet Cong to get me. SHIT!"

En utbrent Vietnam veteran (Tommy Lee Jones), bestemmer seg for å følge opp et lite "prosjekt" som en tidligere krigskollega har planlagt i årevis. Men for å gjennomføre oppgaven med å sende en støttende erklæring i retning til sine militær venner, samt alle de som har havnet bakpå i samfunnet, blir Central Park i New York by, snart omgjort til en krigssone. Og det tar ikke lange tiden før det er førstesidenytt blant mediene, og folk flokker seg om parken, for å få med seg siste nytt. Men byens politikere er ikke like "imponert", og ser det som en endelig løsning og kvitte seg med problemet, før det gir dem enda dårligere publisitet.

Joda, dette var moro og herlig underholdning, der Tommy Lee Jones er i fyr og flammer, og filmen fremstår som ei blanding av Dog Day Afternoon møter First Blood, bare da i en meget vellaget tv-film. De som forventer en blodig massakre, ala lignende enmannshær action-eventyr fra samme periode, vil nok bli en smule skuffet. Her er det knapt med særlig til dødsfall, men nok action og spenning, og selvsagt godt hjulpet av et sterkt galleri med talenter, der blant andre den søte Helen Shaver spiller en nysgjerrig journalist og Yaphet Kotto er leder for en politipatrulje, som ikke er helt klar over hvem eller hva de har med å gjøre.

Så med det jo selvsagt ikke glemme å nevne at Tangerine Dream står jo bakom scoret her, og de fortsetter å imponere, er jo nærmest en slags garantibevis, om de medvirker, for da vet en tidlig ut, at man har noe spesielt i vente.

De skuffer ikke denne gang heller.

Gir filmen en sterk femmer, og koste meg gjennom hele veien. Ligger ute i sin helhet på Youtube, men skal nok med tiden få tak i Blu-ray versjonen, for denne ble nylig utgitt i fysisk format, annet enn VHS.

8/10

Who's Harry Crumb? (1989) - Frank.N.Steen

► Show Spoiler

Frank.N.Steen
2. feb. 2021 10:00
Who's Harry Crumb? (1989) av Paul Flaherty

"My reputation precedes me. Otherwise I'd be late for all my appointments."

Den klønete og noe naive privat detektiven Harry Crumb (John Candy), har et unikt talent, i det å alltid fullføre hva han har påbegynt. Selv om det ikke alltid ender med stående applaus, fra hans ytterst få og sjeldent imponerte klienter. Men i det nyheten om at datteren til en riking, har blitt kidnappet. Får Crumb en unik mulighet, til å både løse mysteriet, men også forsøke å leve opp til sine suksessfulle forfedre, og få innpass i Crumb firmaets hovedkvarter.

Joda, denne er absolutt verdt å få med seg. Klart, det hjelper godt på, å være stor fan av John Candy, og denne type slapstick/idiot komedie, men der grunnen til at filmen alltid har vært ei liten favoritt, skyldes den herlige feel-good stemningen, som jo ikke er uvanlig når en har med Candy å gjøre. Plusser man på ei meget snerten Annie Potts, og noen hysteriske scener, der Candy spiller alt fra sleske ungarske "eksperter", til indiske air-condition medhjelper, og ikke minst "redningsmann" i nød, så har man en oppunder 90 minutter lang komedie, som antageligvis er best egnet Candy tilhengerne.

Søte Shawnee Smith dukker også opp, da som Candys medhjelper, mens i andre roller finner vi Jeffrey Jones og Tim Thomersen.

Mulig jeg er litt vel snill, men denne filmen fikk meg til å dra på smile og le, ved flere anledninger. Langt fra "banebrytende" materiale, er vel ei god miks av Peter Sellers og Rosa Panteren serien, inn med Chevy Chase og Fletch, samt Mannen med den nakne pistol serien og Leslie Nielsen.

Filmen ble visstnok ei flopp i sin, og vil tro at det kan jo ha vært ei liten "nedtur" å følge storfilmer som Planes, Trains and Automobiles, Spaceballs og The Great Outdoors, og tja, Who's Harry Crumb? er langt fra noen dårlig film, men den føles litt "billigere" i alt fra musikk, produksjon, manus, men Candy og company gjorde så godt de kunne med hva de hadde, og sitter med en følelse av at Candy gjorde denne filmen, kanskje mest utifra sitt gode vennskap med regissør og komiker Paul Flaherty, fra deres tidligere Canadiske tv og film opptredener.

Noe som høres jo veldig typisk ut for John, der virket å være veldig uselvisk, og ofte ville gi potensielle roller som først var sendt i hans retning, over til typer som Rick Moranis (Ghostbuster og Hjelp kjære, jeg krympet sønnen vår filmene) og som antageligvis, kanskje bidro i å sette ham litt tilbake, i en tid, hvor det han fikk i retur av filmtilbud var langt svakere enn flere av storfilmene han hadde jobbet med, og disse vennetjenestene, som jo sikkert var hyggelige og fine, resulterte også med årene i flere, mildt sagt ikke fullt så "imponerende" filmer.

Heldigvis tok det seg så absolutt opp igjen, hvor Uncle Buck, Home Alone, Only the Lonely og Cool Runnings ankom, og alle er store favoritter hos meg, så gleder meg til å se dem igjen.

6,5/10

Grandview U.S.A. (1984) og Hot Pursuit (1987) - Navarone73

► Show Spoiler

Navarone73
1. feb. 2021 09:58
Grandview U.S.A(1984)

Regissert av Randal Kleiser. Mannen bak Grease noen år før denne samt Den Blå Lagune. Å toppe Grease var vel nesten umulig. Grandview USA var aldri i nærheten og i følge Wikipedia har den tapt penger faktisk.

Jobber meg gjennom John Cusack på 80-tallet og han medvirker men ikke i noen stor rolle. Hans søster Joan dukker også opp i en liten rolle. Hovedrollen spilles av C.Thomas Howell. En ung gutt som er litt lei av livet i den lille byen Grandview. Han vil bort og skape seg en fremtid et annet sted.

Andre kjente og på den tiden unge skuespillere er Jamie Lee Curtis, Patrick Swayze og Jennifer Jason Leigh. Curtis er et flott og sjarmerende syn i denne filmen. Filmen høydepunkt muligens. John Cusack ser vi altfor lite til i rollen som Johnny Maine. Kompisen til Tim Pearson(C.Thomas Howell). Dette var hans tredje film bare.

Ingen stor film men bra skuespillere redder filmen noe. Filmen tapte penger og var aldri i nærheten av suksessen til Grease. Men aldri lett å hoppe etter Wirkola.

5/10

Hot Pursuit(1987)

Dan Bartlett(John Cusack) rekker ikke et fly til karibien hvor hans kjæreste og familie er på vei. Og når han endelig kommer frem så når han ikke båten som skal ta dem videre til en karibisk øy. Masse kaos altså. Dan må virkelig stå på for å finne igjen kjæresten og roter seg borti litt av hvert. En gammel sjøulk(Robert Loggia) lar ham bli med på båten sin men dette går heller ikke smertefritt.

både Jerry og Ben Stiller dukker opp i denne småmorsomme komedien regissert av Steven Lisberger. Mannen bak TRON fem år tidligere. Cusack får ikke briljere som han kunne gjøre i andre filmer på denne tiden.

6/10

Salvador (1986) - Frank.N.Steen

► Show Spoiler

Frank.N.Steen
29. jan. 2021 11:17
Salvador (1986) av Oliver Stone

Doctor Rock: "They kill people here, Boyle!"

Richard Boyle: "Do you believe everything you read in the papers?"

Doctor Rock: "Yeah I do!"

Richard Boyle: "Come on man, you're gonna love it here."

Og slik innledes den "lystige gutteturen" til den småsleske journalisten Richard Boyle (James Woods) og hans trofaste og tørste venn og medhjelper Doc (James Belushi), der forlater trygge Amerika, til fordel for "himmel på jord", der man kan få alle sine ønsker og lyster oppfylt, for et par dollar, i følge Boyle. Men guttas naive og festglade syn på livet, blir raskt slått ned på, i det de passeres grensa til El Salvador, og innser at de har havnet midt opp i helvete på jord, der folk blir slaktet som kveg, om de ikke har de rette papirene i orden, eller de rette kontaktene.

Boyle derimot, ser raskt en mulighet til å få rettet opp på sin mildt sagt trøblete økonomiske situasjon, da ved å forsøke å utnytte det som ligger an til å bli en eksplosiv story, til egen vinning. Men desto dypere inn i tragedien han kommer, jo mindre betyr hans jag etter penger og berømmelse. Og alt som betyr noe nå, er å vise for verden, hvilke grusomheter som berører folket i El Salvador.

Ikke sett på en god stund, og ble mildt sagt overrasket over at den sto oppført med en skuffende 6/10 på min IMDb/Letterbox konto, og innså tidlig ut, at her må en ha vært rimelig "full", eller glemsk, for dette var en meget god og velspilt film, kanskje en av de beste til Oliver Stone og James Woods.

Uansett hva og hvorfor den kun fikk 6/10 for snart 8-10 år siden, så har den velfortjent bikket opp, mange hakk og inntrykket mitt, er at denne meget mulig står seg sterkere enn Stones andre, og mer kjente krigsfilm fra det samme året, Platoon, der ikke imponerte meg like mye, ved forrige besøk. Men også den, har jeg ikke sett på evigheter, så vi får se hvordan ting går fremover.

Woods er som skapt for rollen som den sleske og gatesmarte journalisten/fotografen, Richard Boyle. Som gradvis blir mer likandes og sympatisk, men vi ser at hans overlevelsesmetoder, muligens noe tvilsomme i perioder, likevel kommer til sin rett, flere steder ut. Mens James Belushi også leverer en sterk innsats her.

John Savage er annen som også byr på en meget god jobb her, og så han jo tidligere i fjor, i tv-serien Dark Angel (2000-02), og scenen hvor han og Woods nærmest kaster seg inn i kampens hete, kun utstyrt med hvert sitt kamera, mot tanks og tungt bevæpnende soldater, er definitivt en sterk og flott scene.

Filmen, tross av å være full av flere grusomme og meget ubehagelige scener, innehar likevel plass til de mer sjarmerende og komiske scenene, der særlig Woods og Belushi er herlige typer. Ler alltid godt av Belushi, når han kommer i hop med Savage, kompisen til nød, og forsøker å slå ei glassflaske i to, for å virke truende. Men han mislykkes, og nei, det går fra skremmende til komisk, og meget godt utført av Stone.

Definitivt en keeper, og gir filmen ei velfortjent:

8,5/10

Christmas Evil (1980) - Frank.N.Steen

► Show Spoiler

Frank.N.Steen
27. jan. 2021 15:45
Christmas Evil (1980) av Lewis Jackson

"But I heard him exclaim as he drove out of sight, "Merry Christmas to all, and to all a good night."

Helt siden en traumatisk hendelse i forbindelse med julen, da som guttunge, har Harry Stadling (Brandon Maggart) vært nærmest besatt av alt som handler om julen og dens virkelige betydning. Noe som ikke alltid er like lett å forklare, til sine kolleger eller bekymrede familiemedlemmer. Men han gjør sitt aller ytterste i å forsøke å nå ut til sine medmennesker, selv om hans metoder er godt ment, kan de dessverre fremstå noe spesielle. Og bedre blir det ikke, med nyheten om at fabrikken Harry jobber på, ikke har nok leker til et lokalt sykehus for barn og unge. Dermed tar han på seg jobben selv, med å kle seg opp som nissefar og sørge for at de svakest stilte, også skal få en fin og minneverdig jul, mens de slemme og korrupte, skal få en de aldri vil glemme!

Christmas Evil, aka You Better Watch Out (som visstnok var original tittelen) er definitivt en annerledes julefilm, og slettes ingen slasher, som så mange har dessverre forsøkt å feilaktig selge/utgi den som. Dette er faktisk en meget velspilt og velgjort liten b-film, der ikke er ute etter å sjokkere med gørr, blod og pupper, men det å levere ei varm og ganske så original vri på julens stadig økende fokus på det kommersielle, som er jo nettopp hvordan regissør Lewis Jackson oppfatter julen, da som, en stadig mer grisk og falsk tid, der det tenkes profitt, og fint lite på de langt viktigere verdiene.

Evil = overbruk, grådighet, falskhet, fråtsing, krangling osv, ikke Harry Stadling, som jo er en meget sympatisk og likandes kar, med kun (vel, om du har havna i hans bok for slemme barn, ligger du kanskje ikke så godt an) gode intensjoner, og jeg elsker hvordan han med avsky, ser at hans egen jobbplass (passende nok kalt Jolly Dreams) forsøker å spare på budsjettet, da ved å kutte ned i kvaliteten på lekene som blir laget, og han bestemmer seg så for å lage sine egne, der tåler en støyt og kan brukes til så mangt (noe en noe uheldig kar får senere føle på kroppen).

På sett og vis, når jeg så igjen filmen i går, var det ikke Taxi Driver eller Falling Down som gikk gjennom tankene som lignende scenarioer med personer som har falt utenom systemet, og som bestemmer seg for å "ta igjen".

Nei, Christmas Evil, i perioder minnet meg faktisk (kanskje ikke helt klin lik) langt mer om hvilken retning Joaquin Phoenix og Joker (2019) gikk hen, og klart, hadde man byttet om nissedrakta med klovnekostymet, og selvfølgelig et skyhøyt budsjett/kjendiser, så muligens at en b-film som Christmas Evil ville ha vært noe mer kjente i dag.

Fikk nå forresten (den jeg så på i går) ei splitter ny Blu-ray utgave (fra alltids robuste og dyktige 88 Films) der virkelig gjorde filmen en stor tjeneste, fantastisk bilde og lyd kvalitet (fullstendig overlegen de ikke fullt så imponerende tidligere DVDene mine) og med tekst attpåtil.

Her kommer detaljene og de mange fine og stemningsfulle fargene, scenene osv, til i sin fulle og hele rett.

Av bonus materiale, er det jo interessant å se at Brandon Maggart bokstavelig talt naila rollen på første forsøk under prøvetagningene, og han var visstnok ganske hungover fra en tørst kveld i forveien. Og snakk om konkurranse, navn som David Rasche, Michael Beck, Larry Pine, George Dzundaz, JoBeth Williams og flere kjente navn og ansikter forsøkte alle å få innpass her.

Men det kanskje største "sjokket", er jo at to fremtidige Hollywood leading leadies, Glenn Close og Kathleen Turner, ble avslått tidlig ut, i følge regissør Lewis Jackson. Noe han senere angret på, ettersom de ville nok ha gitt filmen ved senere besøk, langt mer reklame enn de andre navnene.

Ellers er det kanskje ikke så rart at filmen har et varmt og elegant preg gående, da Jackson avslører i et kort intervju, at det var ikke akkurat en gjeng "amatører" som sto bakom filmen, der en av hjelperne endte opp med å bli hyra til å jobbe i samtlige av Quentin Tarantinos storfilmer, og ikke umulig at han selv var en fan av denne julefilmen.

Nei, dette var et meget hyggelig gjensyn, da med en liten favoritt som for meg er langt mer givende enn utallige store julefilm produksjoner, der ser pene ut på overflaten, men er fylt med oversukra og kvalmende plot/karakterer, som man aldri bryr seg om, og for meg er Harry Stadling en real jule helt, som jo kun forsøker å kjempe for de som ikke har mulighet til det selv, og selv om han jo gjør en del "tvilsomme" ting, er det ikke et eneste vondt bein i kroppen hans.

Angående Jokeren, er nok favorittscenen min, den hvor Harry forsøker å lime nisseskjegget på, da med superlim. Men når han ikke får det av igjen, får han et mindre anfall, med latter og skriking foran speilet, før han plutselig roer seg helt ned, og stirrer på seg selv med skjegget og sier med en rolig og avslappet stemme:

"It's me!"

Før han ikke lenge etter, setter ut en manisk latter, ikke ulik den Jack Nicholson leverer, etter å ha sett i speilet under sitt "vellykkede" besøk hos en tvilsom kirurg, etter den lille badeturen i syretanken i Batman (1989).

Alt i alt, jeg elsker filmen, og en stor favoritt. Nå enda mer givende, takket være 2019 Blu-rayen til 88 Films. Eneste jeg savna, var vel noen oppdaterte intervjuer med folka bakom og foran kameraet, ettersom de som er inkludert er stort sett fra den gamle Troma DVDen min, men bedre enn ingen ting er det jo.

8,5/10

Til sist legger jeg ved et lite klipp, der Harry blir dratt med inn på en fest, og hvor en gruppe med små barn raskt stormer frem mot nissefar, og selv om han på dette tidspunktet har allerede unnagjort noen heller tvilsomme ting, så sørger han alltid for å behandle de små, snille og uskyldige (minus da rampungen "MOSS GARCIA!") med respekt.

Likevel, hans lille "Good boys and girls" tale, er en liten påminnelse om hvordan hans syn på julen er blitt for lengst foreldet og gått ut på dato, til fordel for en tid der alle skal få, selv de slemme, og hvor det ikke lenger er plass for typer som Krampus:

"But if you're bad little children, then I will bring you something...horrible!"

Better Off Dead (1985) - Navarone73

► Show Spoiler

Navarone73
26. jan. 2021 20:46
Better Off Dead(1985)

Kjører gjensyn med John Cusack's tidlige filmer fra 80-tallet. Storkoste meg med gjensyn av The Sure Thing og One Crazy Summer i fjor. I går var det dags for Better Off Dead.

John Cusack spiller her Lane Meyer. Han er dypt forelsket, eller skal vi si besatt, av Beth men hun vil heller ha den lite symptatiske kapteinen på skilaget, Roy Stalin(!). Avvisningen til Beth gjør Lane rimelig suicidal og han prøver ut diverse måter å gjøre det slutt på. På ski ned K12 er en av tingene han prøver på som enten vil imponere Beth så mye at hun dumper Roy og går for ham eller han dør som også er et ok alternativ for Lane.

Å spise maten Lane's mor serverer burde også være et alternativ for en som er lei av livet. Hun er så langt i fra en mesterkokk som man kan komme. Grønn bacon er bare en av "fristelsene" hun serverer familien. Muligens splitter pine gal denne moren.

I alt det negative så flytter det inn en vakker fransk jente hos naboen til Lane. Hun er et skue for øyet og blir en god støtte for stakkar Lane. Monique, som hun heter, er student og skal bo en stund hjemme hos Mrs Smith og hennes "sjarmerende" sønn Ricky. Ricky er litt av en type.

Masse morsomme situasjoner i denne svarte komedien. Et avisbud som er ekstremt ivrig etter å få to dollar som Lane skylder ham huskes veldig godt.

Morsomt gjensyn dette. Hakket bak The Sure Thing og One Crazy Summer men verdt å se uten tvil.

7/10

Kommende John Cusack filmer:

Grandview U.S.A(1984)

Sixteen Candles(1984)

The Journey of Natty Gann(1985)

Hot Pursuit(1987)

Commando (1985) og Videodrome (1983) - GimleSag

► Show Spoiler

GimleSag
20. jan. 2021 09:15
Commando (1985) - Mark L. Lester

Her er vi på litt ulik bølgelengde igjen, Frank, hehe! Filmens første del er grei, selv om det ultramacho-stempelet til Arnold blir tatt i bruk fra omtrent første scene, der han går rundt med en svær tømmerstokk på skulderen. Som er en pekepinn på hva filmens sterke side skal være, der han velter biler, river løs og løfter telefonkiosker (med et menneske inni) og river opp menneskelagde konstruksjoner som om det skulle vært papp. Litt over the top, men dette var vel det man ville Arnold skulle framstå som på denne tiden; en muskeldunt av actionhelt. En maskin egentlig.

Om man hadde følgt formelen fra starten der han jakter ned én og én terrorist som hver har sin egen styrke og personlighet, kunne dette blitt ganske mye bedre. Joda, jeg ser litt mellom fingrene i enkelte tilfeller da det tross alt er klassisk action på sitt beste til tider; parodisk egentlig. Men når vi nærmer oss slutten, og han egenhendig dreper 500 millitære styrker, med en treffsikkerhet på 100% (mot fiendens 0%) klarer jeg ikke å engasjere meg lenger. Arnold er tross alt en fryktelig dårlig skuespiller til tider, og onelinerene sitter ikke like godt som i Sly's Cobra til sammenligning.

4/10

PS: Jeg var skråsikker på at van Damme spilte i denne faktisk. Og trodde det var en helt annen film. Noe som fikk meg til å søke, jeg har et minne av en van Damme i noe karategreier som også er noe actiongreier, men det er et utrolig vagt minne så kan godt være jeg tar feil. Tenkte også at det var noe robotgreier kanskje, så jeg googlet "van Damme cyborg" og det viser seg at han faktisk spiller i en film so nettopp heter Cyborg til min store overraskelse. Jeg tenkte "dette må da være den" - men skjønner raskt at den har jeg aldri hørt om før. Så dukker Universal Soldier opp, og det går et lys opp. Beskrivelsen stemmer noen lunde, og jeg irriterer meg over at jeg ikke fikk ordnet den filmen før jeg reiste til sjøs, da det var den jeg trodde jeg skulle se da jeg satt på Commando. Er også en mulighet for at det er Bloodsport, selv om jeg tviler.

Foreløpig leder Sly actionhelt-racet, med Cliffhanger og Cobra mot Arnolds Commando. Har til gode en eller to med van Damme, så er spent på hvordan har tar seg ut i forhold. Har også (fryktelig flaut å si det) aldri sett Terminator 1 og 2 så tenker det blir en liten boost til Schwarzenegger etter det. Har heldigvis tatt med begge to, som jeg skal få sett om ikke så lenge.

Videodrome (1983) - Cronenberg

Min andre Cronenberg, etter The Fly som jeg så for to år siden. Litt snedig at jeg ikke har sett mer siden da den egentlig ga veldig mersmak. Vel det får så være:

En urolig guffen film og det er ikke vanskelig å se at dette er øremerket Cronenberg. Effektene er jo helt hinsides, og jeg klarer ikke å fatte hvordan de har fått til det hullet i magen eller den pustende TV'en eller de levende kassettene. Det bare må være ekte, tenker jeg. Cronenberg lager en atmosfære i disse filmene sine som jeg aldri har sett maken til, og det er vanskelig å ikke bli uvel over realismen i det hele. Jeg gleder meg til neste fra Cronenberg, selv om jeg føler det ikke er typen filmer jeg klarer å se flere av på alt for kort tid.

7/10

[Frank.N.Steen]

Cobra (1986) - GimleSag

► Show Spoiler

GimleSag
13. jan. 2021 20:43
Cobra (1986) - George P. Costamos

Nå, FrankN, nå er vi helt på bølgelengde her!

For en forrykende blanding av thriller/slasher/action/komedie dette var! Stallone aka Cobra er så steinhakket over the top råtøff at det faktisk fungerer ganske bra, selv om det er litt kleint å tenke på at Stallone har vært med på å skrive manuset.

Badguy:«Stop or I blow us all up!» Cobra: «I dont care. I dont shop here anyway»

Brutaliteten her er helt absurd. Nesten så jeg lurer på om denne filmen ble sensurert i sin tid? Cobra som banker dritten ut av gjengen som

prøver å drepe ham. Og hovedskurken her er av ypperste klasse, der han står med sammenbitte tenner og rister i sinne hver gang man ser ham, mens svettedråpene (som det ikke er lite av her) renner som en dusj ned ansiktet. Psykopaten i han oser bokstavelig talt. Kanskje den skumleste og kuleste badguyen jeg har sett i en actionfilm.

Biljakten er jo fylt til randen av heseblesende stunts, og må da være en av de beste jeg har sett.

Nei denne filmen var rett og slett like råtøff som den prøver å være. 8/10 - siste gang jeg skriver på telefon, makan til rotete skvip

Cliffhanger (1993) - GimleSag

► Show Spoiler

GimleSag
9. jan. 2021 12:49
Håper det går fint å poste denne her selv om den er litt forbi 80-tallet.

Cliffhanger (1993) - Renny Harlin

En actionklassiker jeg har hatt på watchlist så lenge jeg kan huske. Sylvester Stallone spiller (som han hadde en vane for å gjøre) en råtøff mann med et godt hjerte som ender opp med å måtte redde dagen når hverdagen blir truet.

Denne filmen følger 90-tallets action-mal til punkt og prikke. Overdrevne stunt, enorme eksplosjoner, knallharde og usedvanlig utdannede skurker.

Filmen har noen usedvanlig merkelige plotvalg som gjør at man bruker halve filmen på å spør «hvorfor i huleste kunne de ikke gjøre sånn, og hvorfor i alle dager gjorde de det?!» uten at jeg skal gå så mye mer inn på det. Det toppes med kanskje den dummeste slutten jeg har sett noen gang.

Noen hysteriske scener er det selvfølgelig da cgi’en ikke alltid har tålt tidens tann like godt og der Stallone sannsynligvis tar ny verdensrekord i lengdehopp i siste liten. Men det hører med fra denne herlige delen av actionfilm-æraen.

Kinematografien er til tider breathtaking, der man får noen fantastiske bilder over den storslåtte fjellheimen som filmen utspiller seg i. Fun fact: filmen skal forestille The Colorado Rocky Mountains men er filmet i italienske Dolomites-mountains fordi flere av stuntene var ulovlige å utføre i USA. Og når sånt skal sies er det noen fantastiske stunts som i dagens filmindustri har blitt en forsvunnet skatt. Her er et utdrag fra IMDb sin trivia:

«The film is in the Guinness Book of World Records for the costliest aerial stunt ever performed. Stuntman Simon Crane was paid $1 million to cross once between two planes at fifteen thousand feet, without the aid of any safety devices or trick photography. The insurance company refused to insure a stuntman for this, so Sylvester Stallone offered to reduce his own fee for the movie by the amount that the stunt cost to produce, in order that the film could be made. The stunt was filmed in the United States, as such a stunt is illegal in Europe, where most of the film was shot. Crane couldn't actually get inside the second plane, but good editing gives the appearance that he does.»

Alt i alt nok en fornøyelig opplevelse fra «den glade» action-epoken i filmhistorien, der filmen scorer noe ekstra for sjarmen som man kun får fra den tiden.

6/10 - og siste gang jeg gidder å skrive en anmeldelse på telefon. For noe herk

Three O’Clock High (1987) - Frank.N.Steen

► Show Spoiler

Frank.N.Steen
4. jan. 2021 17:28
Three O’Clock High (1987) av Phil Joanou

"Being flunked beats being dead."

En allerede småstressa og hektisk skoledag, skal bli enda verre, når den uheldige skolenerden Jerry Mitchell (Casey Siemaszko) greier å kløne det til for seg, da ved å havne på feil kant med den notoriske bølla Buddy Revell (Richard Tyson). For Revell er en kar som alltid holder hva han lover, noe alle vet, selv Mitchell. Og etter å ha brutt "1-meters-regelen" og kommet borti skulderen til Revell, får plutselig Jerry ei hengende dødsdom slengt over skuldrene. En der vil finne sted klokka 3 etter skoletid, og det er ingen vei utenom det uunngåelige, om da ikke Mitchell kan greie på utrolig vis, å snu om på klokka og finne en løsning på sitt "lille" problem, før det ringer ut for siste gang.

Denne herlige tenårings åttitallsperlen hadde jeg aldri hørt om, men var av typen som jo virket meget lovende, og når en på forhånd fikk høre at Steven Spielberg trakk seg tidlig ut av prosjektet, grunnet filmens ikke fullt så "hyggelige" tema/handling, samt at Tangerine Dream i hop med Sylvester Levay sto for soundtracket. Ja, slikt vekket jo øyeblikkelig interessen, og etter nå å endelig ha sett den, så kan en jo kjapt konkludere med at ventetiden var definitivt verdt det, og her har man ei potensiell fremtidig favorittfilm, der bryter litt med de mange bølle-filmene fra samme tiår.

Den "klassiske" 80-talls skolebølla blir jo oftest fremstilt som ei blanding av 50-talls greasere (ofte i Stephen King filmatiseringer) og til de da langt mer vanlige high-school jockeyene, med svære biceps, blondt hår, cheerleader bimboer sværmende rundt seg, og det vanlige følget med øldrikkende og sex-gærne drittsekk kompiser, som alltid henger rundt bølla, som fluer rundt en nylagt kukake.

Men sånn har det jo ofte vært med film bøller. De er sjeldent særlig "kompliserte", og i perioder virker de å være nærmest skapt på et samlebånd, med få som virkelig skiller seg ut i det store.

Richard Tyson gjorde jo en solid karriere i det å spille slimete, sleske og ufyselige typer på film, men Buddy Revell er av typen som tidlig ut vitner om en som er langt mer enn kun muskler og vold. Han er faktisk en meget interessant personlighet, der gjennom store deler av tiden, virker å alltid ligge ett skritt foran sitt uheldige offer, og fremstår som langt mer "moderne" i forhold til de mer vanlige 80-talls bøllene. Han er utspekulert, uberegnelig, meget intelligent og man vet liksom aldri helt hvor man har han, annet enn at han vet meget godt hvor han har deg, og tanken på en slik "motstander", som jo er nærmest overlegen i absolutt alt. Det må jo være litt av et mareritt å ha på nakken, særlig når det virker å være ingen vei utenom enn å måtte gå ut i ringen, for ei brutal og kort runde med offentlig henrettelse på skolemenyen.

Casey Siemaszko gjør en sterk rolle som Buddys neste offer, og man føler jo absolutt med ham, men samtidig er det jo litt av en reise han begir seg ut på, der de neste timene av livet hans handler mest om å forsøke å unngå en fysisk konfrontasjon, men heller la hjernen løse problemet. Dessverre gjør dette bare at han snart får enda mer problemer, og når selv ikke skolens tøffeste fotballspiller kan hjelpe ham ut av den fysiske delen. Ja, da ligger ting dårlig an.

Denne filmen er nok en som kan raskt bykse opp ett hakk, ettersom man jo føler at det er en del ting som muligens blir hintet om utover, og der blant annet ideen/tanken om at

"SPOILER"

Buddy er ute etter å gjøre Mitchell ei "tjeneste", da ved å hjelpe ham med å manne seg opp, fremfor å fortsette å leve livet som en liten grå mus. Noe som jo kanskje også blir referert til, i det Revell sitter å leser i boken "Of Mice and Men" i skolebiblioteket, samt at han jo tidlig ut gjør det klart, tross alle ryktene som svermer rundt han, at han kun ønsker å bli glemt og være i fred.

Men på den annen side, så blir ikke det så lett, verken med hans ekstreme ry, men også at han jo virker å være meget lysten på å slå inn hodet på sitt offer, og stusset jo litt på at han behøvde knokejern, når han lett slår knock-out på den største og tøffeste fotballspilleren på skolen. Men, film er film, og igjen, mye å gruble på, og scenen helt på tampen, der Buddy dukker opp etter gårsdagens fight, da med pengene til Mitchell, samt et glimt i øyet og et diskre smil, vitner om at Buddy muligens fikk det som han ville. Ingen snakker om han lengre, men nå er alle oppslukt av den nye "verstingen", Jerry Mitchell.

"SPOILER"

Three O’Clock High er en fin "oppdatering" av western-klassikeren High Noon (1952) og står igjen som en av de aller beste og mest originale tenåringsfilmene fra åttitallet, og slår godt fra seg, både i form av dialog og handling, og der det går igjen et stadig drømmeaktig scenario, litt John Hughes møter Risky Business (1983) og After Hours (1985).

Og foruten de to kamphanene, så har man jo et mindre lass av herlige og artige typer, som dukker opp utover, og aldri et kjedelig øyeblikk.

8,5/10

The Hidden (1987) - Frank.N.Steen

► Show Spoiler

Frank.N.Steen
21. des. 2020 15:18
The Hidden (1987) av Jack Sholder

"I guess a career in the police didn't really prepare you for this, did it?"

Lenge hatt lyst til å se, men først nå nylig at det endelig ble gjort noe med dette. The Hidden viste seg raskt å leve opp til mye av de positive tilbakemeldingene og godsnakkingen en har lest og hørt om, og definitivt en av de aller beste til å blande i hop sci-fi og action, med en fin porsjon komedie. Der det ikke var vanskelig å tenke seg en heftig blanding av John Carpenter type The Thing (1982) møter "standard" sen 80-talls buddy-cop underholdning, og det fungerer jo som bare det.

I The Hidden, forvandles tilsynelatende de aller "hyggeligste" og "rolige" typene, om til å bli morderiske gærninger, der slakter i vei alt de kommer over, og viser seg snart å ha en umettelig appetitt på heavy metal, raske og dyre biler, flotte babes og der ønsket om å stille som potensiell presidentkandidat, er heller ikke utenfor rekkevidde.

Inn kommer to meget ulike politimenn, ene, ei L.A. veteran (Michael Nouri), den andre, en langt yngre FBI agent (Kyle MacLachlan) fra Seattle, og det jeg likte med deres bidrag, er at i stedet for å fokusere på mest mulig kvikke og komiske feel-good one-liners, er leveringen og kjemien mer "tørr" og synes det passet karakterene og handlingen meget bra.

Alt i alt, første gangen man ser, og selv om den ikke scora høyere, så ligger helt klart re-watchability potensialet der, og kommer helt klart til å returnere for mer, og ikke umulig at en vil da gå et hakk oppover med ratingen.

Definitivt ei tøff og underholdende sci-fi/action film, der ville nok passet utmerket i hop med lignende utgivelser som Alien Nation (1988), Dark Angel (1990) eller Dead Heat (1988), for ei fartsfylt og moro sci-fi/action mini-maraton på kveldstid.

7,5/10

Cross My Heart (1987) - Frank.N.Steen

► Show Spoiler

Cross My Heart (1987) av Armyan Bernstein

Fredagens mest (ikke at man hadde så mye å velge blant) positive opplevelse, kom gjennom denne tidvis velspilte og søte/morsomme romantiske komedien, der lykkes langt bedre i å følge ei "katastrofal" date, enn hva lignende type film (Blind Date med Bruce Willis og Kim Basinger) prøvde på, i samme året.

Her settes forventningene litt vel høyt, og der Martin Short og flotte Annette O'Toole skal feire deres tredje og "store" date i hop, men denne gang ta ferden mot hjemlige trakter. Begge har hemmeligheter de ikke har fortalt hverandre, og forsøker fortsatt å dekke over, så godt det lar seg gjøre. Shorts karakter har forsøkt å spille opp på at han er en vellykket businessmann, men har i virkeligheten nylig fått sparken, og er uten jobb, og ettersom han ønsker å gjøre ekstra stas på daten sin, lar hans bestevenn (Paul Reiser) ham låne både bil og leilighet til den store kvelden.

O'Tooles karakterer har også et problem med røyking, og andre ting, men har heller ikke nevnt at hun er ei alenemor, og utover kvelden, når plaggene faller blir det tydelig og klart at deres falske alibier vil gi dem en liten tankevekker.

Forventet fint lite, men denne viste seg å være alt Opportunity Knocks ikke var, nemlig morsom, sjarmerende og velspilt, der jeg var i tvil, mest grunnet at Martin Short er en kar man aldri helt ha vært noen stor fan av, men tidlig ut ser man at her er det mange dyktige folk med i spillet (blant andre Lawrence Kasdan) og utover dukker også Corrine Bohrer opp, som skyteglad nabo, og nei, en film jeg godt kunne tenkt å sett igjen, og som muligens har potensiale i å krype opp et ørlite hakk på ratingen.

6,5/10

Crimes of Passion (1984) - Frank.N.Steen

► Show Spoiler

Frank.N.Steen
28. nov. 2020 11:00
Crimes of Passion (1984) av Ken Russell

"I never forget a face, especially if I've sat on it."

I likhet med The Getaway, en film man kun har sett klipp av, da den gikk som nattfilm for evigheter siden på tv. Alltid hatt lyst til å se hele, og joda, denne var definitivt noe for seg selv. En vanvittig sleazy og likevel interessant og velspilt erotisk-thriller, der byr på fantastiske prestasjoner fra Kathleen Turner som China Blue, ei luksusprostituert som gir ensomme og seksuelt frustrerte menn en mulighet til å "flykte" over til deres aller innerste og dypeste fantasier, og etter hvert begynner man jo å lære at hun selv også bedriver en form for virkelighetsflukt.

I perioder bikker filmer mellom å være en helt "ordinær" video sleaze, fylt med sex og pulserende neonlys, til plutselig å bli et mer seriøst familiedrama, og når en tror man har sett "alt", ankommer Norman Bates (Anthony Perkins), som har byttet ut kjøkkenkniven, med en vibrerende ståldildo og, nei, det er ikke så rart at dette mest sannsynlig ble en kontroversiell utgivelse, som meget mulig testet både produsenter og publikums grenser, men der er jo et must om en liker denne type 80-talls sleaze, and then some, og her har Arrow Video UK, gjort en fenomenal jobb med bilde og lyd.

Ellers tøft soundtrack, hvor prog-rock legenden Rick Wakeman byr på et tøft lydbilde, der matcher galskapen som foregår på skjermen.

En film som meget mulig har potensiale om å bykse oppover på rating stigen, ved nærmere besøk hos frøken China Blue og The Lost Paradise:

7,5/10

Karate Warrior (1987) - Frank.N.Steen

► Show Spoiler

Frank.N.Steen
23. nov. 2020 09:58
Karate Warrior aka Fist of Power aka The Boy in the Golden Kimono (1987) av Fabrizio De Angelis

Sannsynlig en av utallige Karate Kid 80-talls kloner/ripp-offs, og der ble sett i et naivt håp om å få igjen noe ala de utrolig komiske og elleville No Retreat, No Surrender filmene (der kanskje er mest kjent for å inkludere en ung Jean-Claude Van Damme i rollen som skurk i førstefilmen) og joda, Karate Warrior skuffer ikke, hvert fall på cheese faktoren, men underholdningen avtar dessverre tidlig ut, og selv om det kommer tilbake, så er mellompartiet skuffende langdrøyt og kjedelige saker.

"Handlingen" er typisk cocky amerikansk tenåring (spilt av en gjennomført stiv og avstumpet italiensk "skuespiller", der ville gjort seg langt bedre som levende lik, i en zombie b-film, fremfor en actionfylt kampsport film) som ankommer Manila by, og det går knapt et sekund før han blir informert av en fet og slesk "taxisjåfør" om byens "fantastiske" turistattraksjoner:

"YOU WANT GIRLS? I GOT GIRLS!", "YOU WANT BOYS, I GOT BOYS!", "YOU LIKE FRIED RAT?"

Jada, her "fristes" det med alt fra lubne og utslitte damer på ett hvert gatehjørne, da inkludert kjønnssykdommer, til friterte rotter på hverdagsmenyen, og knapt nok før hovedkarakteren har fått satt beina ut av flyet, blir han så overfalt og ranet, deretter nærmest overkjørt av byens lokale drittsekk, med følge. Og ja, deretter og ut går ferden inn i skauen, der helten knapt trenger et par timers "trening", og vips, så er han jo en gjennomtrent karatemester, da med helt ekstreme og utenomjordiske ferdigheter.

Versjonen man så i går, var den engelsktalende og dubbede utgaven, som gjorde filmen langt mer komisk, der leppene til skuespillerne knapt beveger seg, men de hysteriske brautende engelske stemmene går sin egen gang, og bidrar i noen meget latterlige øyeblikk.

Nei, en sleazy og i mindre perioder komisk Karate Kid Part II, the italian low budget version, der utrolig nok fikk et mindre hav av oppfølgere, og må ha gjort det solid på videomarkedet, men for min del så holder det nok mer enn lenge, med førstefilmen:

4,5/10

Uninvited (1987) og The Brain (1988) - Frank.N.Steen

► Show Spoiler

Frank.N.Steen
11. nov. 2020 07:50
Et par cheesy (meget sådan) "left overs" fra forrige måneds skrekkfilm utfordring, og selv om man har vært innom begge fra tidligere av, fikk jeg lyst til å se dem igjen.

Uninvited (1987) av Greydon Clark

"A poisonous cat. Now how is that possible?" eller noe lignende, kommer det fra en av hovedkarakterene i b-film skaperen Greydon Clark latterlige monsterfilm, der en mutert katt med en kjip hemmelighet greier å rømme fra et høyteknologisk laboratorium, og ender opp om bord på yachten til et par aldrende kjeltringer, som i et forsøk på å lure myndighetene om at det ikke foregår noen skitten business, velger å dra med seg en gjeng festglade studenter med på reisen. Dessverre for de reisende, så vil snart den hårete blindpassasjeren skape trøbbel, da den har et visst talent med å poppe opp fra tid til annen, og bite godt fra seg

Var jo innom en annen artig sci-fi/monster tittel fra samme regissør (Without Warning) og litt av samme opplegget går igjen her. En gruppe ungdommer må slå seg i hop med eldre gubber i kampen mot et slemt beist og hvor nevnte cheese-faktor er meget høy. Her gård det i "fantastiske" spesialeffekter, bestående av hånd dukker, noe som ser ut som en kosebamse, omgjort til et forstørret kattehode og ikke minst hovedrolleinnehaveren selv, en liten søt pus som mjauer godt fra seg.

Mest kjente navn er jo selvsagt den alltids likandes George Kennedy, som virkelig gir alt i rollen som mistenksom gangster, der eneste som betyr noe, er å komme seg til Cayman Islands, så han kan få penga sine.

Nei, en komisk og selvsagt lite "skremmende" film, men er man glad i latterlige b-filmer og b-film monstre, over-the-top skuespill, så er det jo bare å dra frem popkorn skåla og pizzaen, og lene seg tilbake med 90 minutter av solid "hjerneføde".

6/10

The Brain (1988) av Ed Hunt

Og når man først er inne på hjerneføde, her kommer enda et sent 80-talls b-film monstereventyr, og der David Gale, kanskje mest kjent fra de klassiske kultfilmene, Re-Animator (1985) og Bride of Re-Animator (1989) har skumle hensikter, når han slipper løs et beist som mesker seg godt på hjernebølgene til tv-seere og publikum i Dr. Blakes (Gale) populære tv-show, og et som han snart planlegger å slippe løs på et større internasjonalt nivå.

Canadisk lavbudsjetts skrekk, der har en herlig stemning gående, liker spesielt bruken av forsteder og skole lokaler, samt det futuristiske high-tech bygningen til skurkene, og selv om handlingen virker å være lagt til Amerika, så er nok dette mest sannsynlig spilt inn i Toronto by.

Filmens absolutte "høydepunkt", er altså en kjempehjerne, der ser ut som noe der fint kunne ha vært med i en av Ed Wood Jr. mange "perler", og vanskelig å ikke flire av scenene hvor karakterene må forsøke å se livredde ut for dette komiske beistet. En annen figur som gjør seg stående, er den overvektige assistenten til Dr. Blake, en gærning i hvit frakk, der ser man han komme etter deg med ei svær sprøyte eller en øks, så er det bare å komme seg så fort unna man bare kan, hvis ikke vil hoder og kroppsdeler snart forsvinne.

Og angående kroppsdeler og hoder, joda, de som har sett Re-Animator vil nok sette pris på Gales hodeløse innsats, også denne gang.

Dessverre klarer ikke filmen å holde tempoet i gang hele veien, Gale fortjente bedre roller enn dette, og tross av å bli solgt som filmens stjerne, så er han ikke med i så altfor mange scener, og de andre karakterene er liksom ikke så altfor interessante men alt i alt, ei middels underholdende skrekkfilm, der beholdes videre grunnet stemningen og det komiske monsteret.

5/10

The Sure Thing (1985) - Navarone73

► Show Spoiler

Navarone73
2. jun. 2020 19:39
The Sure Thing(1985)

Gjensyn med komedie jeg ikke har sett siden 90-tallet en gang. En ung John Cusack briljerer i denne herlige komedien av Rob Reiner. Cusack var kun 19 år og virkelig i storform. Daphne Zuniga har alltid vært flott og spiller Cusacks klassevenninne Alison tross hun var fire år eldre da filmen ble laget. Nicollette Sheridan medvirker også og er smellvakker.

Andre kjente skuespillere som medvirker er Anthony Edwards og en ung Tim Robbins. Larry Hankin, som Seinfeld-fans husker som han som skulle spille Kramer i Jerry og Georges NBC prosjekt, dukker også opp som festlig trailersjåfør.

Cusack spilte i flere herlige komedier rundt midten av 80-tallet. One Crazy Summer og Hot Pursuit er to andre som kan varmt anbefales i tillegg til The Sure thing.

Cusacks karriere har gått virkelig nedover de siste årene men i The Sure Thing viser han hva som bodde(bor?) i han.

8/10

10 to Midnight (1983) - Frank.N.Steen

► Show Spoiler

10 to Midnight (1983) av Jerry Lee. Thompson

"Anybody who does something like this, his knife's gotta be his penis."

Den aldrende veteranen og politidetektiven Leo Kessler (Charles Bronson) sammen med sin nyankomne yngre partner Paul McAnn (Andrew Stevens), har nettopp blitt satt opp til deres mest "interessante" og tøffeste utfordring, der ligger i å forsøke å overliste en brutal seriemorder, der virker å gå løs på unge og vakre kvinner. Men jo nærmere de kommer å finne sin rette mann, jo mer personlig blir det, særlig når Kesslers egen datter blir ufrivillig involvert.

Dette medfører i at Leo må ty til sine helt spesielle arbeidsmetoder, i å forsøke å lure morderen inn i felle, men det kan snart vise seg å bli en kostbar tabbe, spesielt om det hele slår ut feil.

Tidlig 80-talls Charles Bronson film, selvfølgelig med blodrød Cannon Pictures Group i åpningen, og kan vel greit beskrives som, vel, en noe "spesiell" Bronson film.

Men, så var jo hovedrolleinnehaveren en nokså spesiell fyr han og, og her vil jeg tippe at filmskaperne hadde som mål å cæshe litt inn på datidens slasher-mani, der fortsatt virket å gi positive utslag hos samtlige av landets kinosaler.

Uansett, jeg har alltid vært litt svak for denne filmen, selv om Bronson helt klart hadde bedre filmer i samme periode, så er virkelig 10 to Midnight noe for seg selv, ingen tvil om det.

Her får man den alltids skyteglade tøffingen, da satt opp mot en åpenlyst meget syk og creepy ung mann, der forfølger og slakter unge og vakre kvinner, og en som åpenbart har et stort problem med å omgås det motsatte kjønn, eller som detektiv Leo Kessler så fint beskriver: "His knife's gotta be his penis"

Rett og slett vakkert politiarbeid.

Gjennom store deler av filmen, foregår det nærmest en slags katt og mus lek, da mellom Kessler og den forstyrrende morderiske gærningen, Warren Stacy (Gene Davis).

Allerede fra første stund av, skjønner man at denne fyren, holder man seg laaaangt unna, der han med ryggen mot kamera holder et godt øye med noen deilige babes på en universitet eller skole.

Davis gjør en fenomenal innsats som Warren, og er så gjennomført slesk og usympatisk det bare kan gjøres, og er tvert umulig å ikke tenke på filmer som The Terminator (1984) eller mye seinere American Psycho (2000), da han virker å foretrekke å jakte på sine offer i keiserens nye "klær", som jo gjør det hele mer urovekkende, og han leverer jo attpåtil et par "I'll be back!" linjer her og der utover i filmen.

Men den kanskje mest nasty scenen, og der bare oser tidlig 80-talls slasher vibber av, skjer når Warren tar seg en liten "stopp" innom sykehuset, der en liten gjeng sykesøstre holder hus og skal ikke avsløre for mye, med definitivt en meget brutal scene.

Denne er nok helt klart i toppsiktet av de mer sleske og cheesy filmene Bronson gjorde under sin tid som leading man for Cannon Pictures, men for meg virker det som selv en god del av hans mer hardkokte tilhengere hadde noe imot denne filmen, mulig de forventet enda en eksplosiv Paul Kersey eventyr, men i stedet fikk de noe, vel, ganske så annerledes i retur.

Men, det er nå nok av komiske øyeblikk her, om de er frivillig eller stikk motsatte, tja, jeg tipper på førstnevnte, må jo bare nesten det, for kan umulig tro at så mye sleazy og cheesy scener og detaljer ble skrevet ned i manus da ment å ta dødelig seriøst.

Uansett, et par scener eller små detaljer man utrolig nok ikke hadde fått med seg fra tidligere besøk, men jeg kommer tilbake til det seinere.

Først ut, så synes jeg de fleste av hovedrolleinnehaverne gjorde en meget godkjent innsats her, særlig da kjemien mellom den vakre Lisa Eilbacher, som man hadde et meget godt øye til, for en tid tilbake via gjensynet med Beverly Hills Cop (1984), og hun spiller da datteren til Leo Kessler, og alltid undret på hva i huleste skjedde med denne flotta dama, total 80-talls babe og alt, men mulig karrieren bare aldri helt tok av, dessverre, for jeg skulle så gjerne sett langt mer av henne.

I de mindre rollene finner man den alltids likandes Wilford Brimley (som sitter godt planta nedi en kontorstol, store deler av tiden) samt Geoffrey Lewis som den sleske forsvaren Dante, og ei meget ung Kelly Preston er også med her.

Dessverre går det kjapt nedenom og hjem, med en del av de med langt mindre tid på skjermen, og er nok en god grunn til det, da her snakker vi over-the-top b-film skuespill, og det blir nærmest mer parodisk enn noengang å nærme seg "dramatisk".

Et greit eksempel er den sørgende faren, til en av de drepte jentene, og rett etter en begravelse bryter han ned og sier noe ala: "There were so many boys, TOOOOO MANYYYY, just soooo many!"

og mulig jeg er en kald f..n men det er så gjennomført over-the-top levert, at det blir mer komisk enn drama.

Et annet eksempel på den type over-drama skuespill, skjer på Warrens arbeidsplass, der hans kvinnelig sjef får en trist telefon, og hun støter fra seg telefonrøret og gir det et blikk som om det er giftslange hun holder i klypa, alt mens hun brøler ut:

"OOOOOH, GOD, NOOOOOOOOO!"

Og når man først er inne på alt det komiske som finner sted, må en jo ikke glemme de latterlige og nokså originale avhørmetodene til Leo, der han bestemmer seg for å terge den mistenke Warren Stacy, og bringer med seg en av hans personlige "leketøy" som han så smeller i bordet med:

"It's for J.....G OFF, isn't it!"

Slike herlige filmscener tviler jeg på at man får se lengre, og få greier å gjennomføre en slik hysterisk scene med ei så stram maske, som det Charles Bronson så til de grader gjør her.

Ikke bare den scenen, men det at Leo gikk grundig gjennom Warrens mer personlige baderoms artikler, og bestemte seg for å dra med seg denne "tingen" til politistasjonen er jo stor komedie.

Ellers må en jo nevne at man fikk et greit innblikk i hva slags voksenblader Warren virker å foretrekke, der det ligger et større magasin med bilde av en naken mann som står med ryggen til, og der innehar et så gjennomført latterlig ansiktsuttrykk, at det vil mest sannsynlig forfølge meg i en lang tid, og, nei, typisk sleazy 80-talls Bronson film det her ja.

Vel, får avslutte nå, men som med en skikkelig real Bronson manne-mann action-thriller, må det jo selvsagt avsluttes med stil, og da mener vi selvfølgelig eksplosivt. Denne trenden skulle jo følges jevnt og trutt i årene som fulgte, særlig i Death Wish serien, hvor skurker ble blåst i fillebiter med bazookaer og rakettkastere, med bare et par meters avstand, og helten, selvfølgelig uskadet, men Bronson er Bronson, og du kødder ikke med ham!

6,5/10

Showbiz eller hvordan bli kjendis på en-to tre! (1989) - Frank.N.Steen

► Show Spoiler

Frank.N.Steen
6. mai. 2020 11:29
Showbiz eller hvordan bli kjendis på en-to tre! (1989)

Grunnet sin store kjærlighet for den vakre musikkvertinnen Erna Verna (Anette Stai), begir Espen Søplekladden (Herodes Falsk) seg ut på ei farlig reise, dypt inn i musikkens sleske og uberegnelige underverden. Her treffer han snart på blant andre superprodusent Kåre Krapp (Tom Mathiesen) og hvor de sammen klekker i hop ei mesterplan om hvordan Norges nye Elvis, Rabbagast vil bringe Søplekladden til topps på listene samt å få opptre i Vernas populære musikk tv-program, og desto viktigere, frigjøre jazz-prinsessa fra den onde trolldommen til Synth-trollet (Øyvind Blunck).

Denne fikk jeg anbefalt av EL-FERNANDO i humor-tråden for et par dager siden, og ettersom den jo lå ute i sin helhet på Youtube, tenkte jeg å gi den ei sjanse.

Og godt var nå det, for etter å lidd meg gjennom nesten 100 minutter med en nær patetisk dansk "drama-thriller" med Aqua Lene, så trengte jeg å trøste meg med noe skikkelig norsk god film, og Showbiz, vel den skuffet ei.

Her får man herlig lavpanna og idiotisk upolitisk "korrekt" crazy humor på sitt, tja mest vanvittige og det eneste man visste om filmen etter et kjapt søk i forkant, var jo at norske anmeldere totalt slaktet den i sin tid, og sånn gjør meg bare desto mer interessert i å se en norsk film, enn de vanlige, hvor norske utgivelser blir druknet i femmere og seksere, og så sitter man knapt igjen med et to timers gørr kjedelig gjesp, og knapt nok til en midt på treet terningkast.

Nei, Falsk og Mathiesens humor traff meg rett i hjertet og lo hardt og vel av mange av de sinnsvake og meget underholdende scenene, karakterene og ikke minst replikkene.

Av favoritt øyeblikk, må en jo legge til at man faktisk lærer noe av filmens handling, og da kan det jo ikke være så forferdelig dårlig.

For skulle du være så uheldig å låse deg ute eller miste nøklene seint på nattetid, så er det jo bare å "låne" nabokatta og flatklemmen med nærmeste rykende varme strykejern og deretter bruken til å dirke opp inngangsdøra, suksess!

Og husk, moralen i livet er alltid "Gå aldri under en trailer i fart!".

Nei, denne type norsk underholdning får meg jo til å undre på hvor i huleste heite har norsk filmbransje gjemt unna slike kult-filmer.

Greier Wam & Vennerød å opparbeide seg en svær kult-status med sine "mesterverk", burde det jo være liv laga for filmer som Showbiz å bli utgitt i fysisk format, bare noen får ut fingern å gjøre noe med det. For denne skulle jeg gjerne likt å hatt stående i min heller smale norske filmsamling, da ved siden av andre norske 80-talls komedie perler, som Plastposen (1986) og Viva Villaveien! (1989).

Alt i alt, jeg gir filmen en fortjent positiv rating, men her må man jo se det fra en som tenker utifra norsk film skala, og der man har opplevd såpass mange gedigne nedturer og evigvarende sovepiller gjennom åras løp, at alt over 5/10 må anses som meget høyt, og innser desto lenger ut man kommer, at noen 8/10 eller høyere opp på skalaen er et såpass sjeldent skue at, nei, det er vel bare godt betalte norske anmeldere som kan til stadighet finne på å grave frem ufattelige femmere og seksere av hva vi har å bidra med i "underholdningens" navn.

Men at Showbiz eller hvordan bli kjendis på en-to tre! skal være noe av det aller "verste" norsk film har blitt utsatt for? Nei, den er så langt unna den slags stempel, og gir den en:

6,5/10

[Frank.N.Steen]

Space Mutiny (1988) - Frank.N.Steen

► Show Spoiler

Frank.N.Steen
15. apr. 2020 11:14
Space Mutiny aka Mutiny in Space (1988)

Så fikk man "endelig" også sett denne smått heftige og tidvis meget komiske rom-operaen, og der spesielt Reb Brown virkelig byr opp på seg selv. For her får man ei rekke "vanvittige" stunts, og ikke minst evnen til å ikke gå av banen for å vise til en langt mer feminin side av seg selv, da ved å improvisere med alt han hadde lært av å gjøre "førsteklasses" film i en årrekke.

Favoritten må være i det han plutselig spretter frem fra sitt lille skjulested og skriker som ei lita skremt jentunge, og en kan jo undre på hva i huleste foregikk inni hodet til Reb i det øyeblikket?

Var det en smått genial måte i å psyke ut sin forvirrede motstander på, eller gikk han bare rett og slett lei av å gjøre de konstant samme latterlige over-the-top primal brølene, og tenkte at for en gangs skyld, så kan vi jo prøve noe annet.

Vel, det fungerte jo utmerket for en god dose med latter, og er vel også bare en av flere grunner til at man fikk langt mer ut av denne cheesy b-filmen enn de andre møkkafilmene man har vært innom siste tiden.

Hovedskurken er også et komisk syn, der han konstant går rundt med en intens "dødsmaske" og lo så jeg nesten falt ut av sofaen når vi ble bydd opp til noe av de mest hysteriske biljaktene jeg kan huske å ha sett i en film.

Det ser ut som man kan krype fortere enn disse "high-tech" futuristiske kjøretøyene.

Filmen er også spekket med masse artige karakterer, mye takket være fargerike og mildt sagt imponerende klesdrakter, og hjelper godt på med masse storbrystede babes, der enkelte virker å kun ha i oppdrag å gå rundt i sirkel i bakgrunn av samtlige av filmens cockpit scener, og riste på godsakene.

Andre virker å ha et talent med å stå opp fra de døde, bare sånn helt random. Ei flott brunette blir drept i en "dramatisk" scene, og vips, i neste øyeblikk så er hun tilbake foran computeren som om ingen ting har skjedd.

Genialt!

Nei, filmen er absolutt en jeg gjerne vil ha i min kult-film samling, for denne er rimelig sikker vil gå minst et hakk i pluss ved nærmere gjensyn, men så er det slik at samtlige DVD utgivelser virker å være i en heller ugunstig prisklasse, og får bare sitte på gjerdet å følge med videre, for denne var helt klart mer etter min type underholdning.

Traileren til filmen er jo også verdt å få med seg, og selv om Space Mutiny antageligvis aldri klarer å leve helt opp til den, så er den nå likevel mye bedre og mer underholdende enn hva man skulle først tro.

Jeg var nå hvert fall overbevist om at denne MÅTTE jeg se, etter de to minuttene med pure cheese, og nå som jeg har endelig sett den ferdig, vel jeg vil har mer, mye mer av samme type b-film, og får sjekke ut om den godeste Reb Brown gjorde mer lavbudsjetts sci-fi, for dette var jo helt klart noe der passet han mye bedre enn de dølle og kjedelige Vietnam/Rambo klonene.

5,5/10

Strike Commando (1987) - Frank.N.Steen

► Show Spoiler

Frank.N.Steen
11. apr. 2020 10:59
Strike Commando (1987)

Ny runde med Reb Brown i jungelen "speciale", og der virker å være mye av samme teamet bakom Robowar, der sto for denne "perlen". Vel, denne gang er det ikke Predator som har fått kjørt seg av den italienske b-filmbransjen, men Rambo og Missing In Action filmene, der den amerikanske helten "AMUUUURICAAAN-MUUUURICAAAAAN" som lovpriser Disneyland og Mikke Mus til de innfødte stakkarene.

Joda, den godeste Reb Brown jobber ræven av seg i en av filmens mer "følsomme" stunder, der han forsøker å fremstå som emosjonell og gråtende, men er litt usikker på om han bare gjør sitt aller beste for å unngå å bryte ut i et nytt krigs brøl "WWÆÆÆÆÆÆÆÆH", "IIIIIIIIAAAAAAH" eller et latterbrøl grunnet all cheesen han må gå gjennom i manuset.

Nei, en ny møkkafilm, men virker som de har hatt litt større budsjett å jobbe utifra enn den forrige filmen jeg så her forleden.

Masse action, og cheese, men handlingen er gørr kjedelig og man har jo sett såpass mange av disse amerikanske enmannshær action filmene, at det skal liksom litt til for å overraske, og forventet i grunn fint lite til å begynne med.

Likevel, er jo et par herlig komiske scener, spesielt den hvor den gryntende sovjetiske muskelbunten "JAAAAA-KOOOOOOO-DAAAAA" som vår amerikanske helt må sloss mot, opptil flere ganger, er jo litt av et skue.

Rimelig "episk" sloss scene, der det ikke ble spart på noe som helst, nei.

Denne gjorde at filmen øyeblikkelig steg et helt hakk på ratingstigen, så gjennomført latterlig og idiotisk at jeg lo godt og lenge.

Beste er jo at skurken dukker opp på ny, senere og blir igjen forsøkt skrevet ut, nokså eksplosivt, og selv etter at hele gubben er blåst i fillebiter, så skriker skurken ut noe som: "I WILL HAVE MY REVENGE!", alt mens helten står med metalltennene til fyren i henda.

Bare synd disse få scenene er blant de som gjør filmen noenlunde severdig, for særlig annet er det ikke å juble over.

3/10

Re-Animator (1985) - Frank.N.Steen

► Show Spoiler

Frank.N.Steen
3. apr. 2020 10:06
Re-Animator (1985)

"Don't know why they keep locked doors around here. Nobody wants in... and ain't nobody gettin' out."

Etter å ha gått i lære hos en beryktet professor fra Sveits, velger den smått "eksentriske" Herbert West (Jeffrey Combs) å fortsette sine noe spesielle eksperimenter på hjemmebane, og han setter så kursen for universitetet Miskanotic. Her finner han seg raskt til rette, og ved hjelp av en noe motvillig medstudent (Bruce Abbott) skal de to snart ende opp med å snu fullstendig opp ned på tilværelsen, da takket være West sitt banebrytende serum, samt en god del udøde mennesker.

Stuart Gordons uforglemmelig debut er ikke bare hans første og beste film, men også en av 80-tallets soleklare kult-klassikere, og der opprinnelig var tiltenkt å ende opp som ei lengre miniserie, men ble til slutt nedjustert fra en oppunder 3 timer film, til knappe 80 minutter.

Planen til Gordon var til å begynne med å gjøre filmen og dens karakterer langt mer seriøse, med lite eller ingen slapstick komedie eller mørk humor involvert. Målet var et gotisk preg, i stil med de klassiske Hammer Horror filmene Stuart Gordon elsket. Men med et minimalt budsjett, og ikke all verdens tid på seg til å fullføre, så ble heldigvis disse planene raskt forlatt.

Dette med spilletid ble jo en veldig viktig faktor til filmens suksess, nemlig hvor kjapt tempoet går unna, og det er over nesten før man har satt seg ned, og er en slik sjelden film der er så moro og underholdende, at jeg kan gjerne se den 2-3 ganger samme kvelden.

Det ville nok ikke ha vært samme tilfelle, om den varte i 2 og en halv time, eller lengre. Men da ville nok også filmen vært en helt annen, og antageligvis på langt nær like underholdende eller kjent, som den jo endte opp som.

Uansett, splatter og horror komedier var vel ikke akkurat noe nytt i 1985, og der både Evil Dead (1981) og The Toxic Avenger (1984) hadde jo gjort større suksess, selv om den første Evil Dead filmen er langt mer skrekkrelatert, enn komedie, slik dens oppfølgere etterhvert gikk i retning av.

Men Re-Animator føltes ut som en av de sjeldne, der greide å kombinere mer klassisk horror i hop med bekmørk komedie, og samtidig inneha mildt sagt ekstreme mengder med videovold og nakenhet, uten at det noengang føltes "sleazy" eller bare noe som var dyttet inn for å sjokkere.

Og det at Gordon og hans kompis og produsent kollega Brian Yuzna greide å få utgitt sitt produkt, i usensurert versjon, er jo smått utrolig. Da de selv har ofte spøkt med at dersom sensuren hadde fått viljen sin, ville filmen antageligvis vart i knappe 20-25 minutter, og resten hadde gått rett i søpla.

Slik gikk det heldigvis ikke, og filmen den var så mye mer enn kun vold og sex, for midt opp i alt vanviddet som skjer, så er det jo fantastiske skuespillerprestasjoner, minneverdige karakterer og attpåtil en ganske så tragisk kjærlighetshistorie der alle bidrar til at filmen står igjen som en av de virkelige unike skrekkfilmene fra åttitallet.

Av favorittscener kommer jeg ikke utenom to av mest komiske og herlige filmscenene jeg kan huske å ha sett, der fysisk komedie og timing, blandet med lyd og musikk sørger for at latterbrølene sitter veldig løst:

"SPOILER"

Den første, er jo selvsagt scenen der Herbert og Dean Cain kjemper for livet med den litt vel "livlige" katten Rufus, nedi kjelleren til Cain, og der man ser fint lite av udyret, men hører det veldig godt. Og måten gutta hamrer og dæljer løs på alt mulig, er så heftig og morsomt at jeg begynner nesten å flire bare av å tenke på det.

Den andre, og helt klart favoritten kommer nesten helt til slutt, og der det tar fullstendig av. Herbert West og stakkars Dean Cain mot en mindre "hær" av zombier (hele 6 stykker) og der er ledet an av den stormannsgale Dr. Hill (David Gale), som har onde hensikter med Herberts nye "vidunderserum".

Det mest komiske skjer når den stakkars nattevakta først blir møtt av et hodeløst lik, som kommer stormende ut gjennom døra, og som ikke det var nok, så ender det moste hodet til Dr. Hill med å bli pælma veggimellom, og først da bestemmer nattevakta seg for å komme seg fort som faen vekk derfra.

Det holdt liksom ikke med alle de sinnsvake skrikene og lydene som finner sted, eller å bli møtt av et hodeløst lik, men antar at det blodige kraniet til Dr. Hill tok kaka.

"SPOILER"

Nei, en perfekt gjennomført skrekk-komedie, og en av de sjeldne der jeg aldri blir lei av å se igjen og igjen.

10/10

Blind Fury (1989) - Frank.N.Steen

► Show Spoiler

Blind Fury (1989)

En tidligere Vietnam veteran der mistet synet som følge av krigens handling, bestemmer seg for å besøke en gammel venn, men havner i stedet midt opp i et brutalt kidnappingsforsøk og der hans noe spesielle talent vil snart komme godt med i kampen for å redde sin tidligere krigs kamerat og hans familie fra klørne til en hensynsløs gangster.

Slettes ingen dårlig film, selv om den muligens ikke greier å matche Rutger Hauers beste fra dette tiåret, så er innsatsen som en mer sympatisk og likandes fyr i Nick Parker, meget godt utført og synd han ikke fikk bryne seg oftere på lignende roller.

Filmen er både underholdende og tidvis morsom, men en del av meg skulle så gjerne likt å sett den bli gjort litt mørkere eller tøff, da potensialet så absolutt var tilstede, men på den annen side liker jeg nå hele feel-good stemningen den innehar.

Likevel, det er ikke til å komme unna med at ungen i filmen kan kjapt teste ens tålmodighet for barneskuespiller, men heldigvis tar det seg jo opp utover i filmen, men minner meg litt om Sly Stallones Over the Top (1987) og han som spilte den bortskjemte sønnen hans, men også der ble jo dette bedret jo lenger ut man kom.

Sloss scenene er heftige og meget godt laget, og der høydepunktet kommer gjennom ei vanvittig stilig sverdduell mellom Hauer og Shō Kosugi.

Alt i alt, ei meget severdig Rutger Hauer film og helt klart blant hans bedre heroiske roller fra den tiden.

6,5/10

Vamp (1986) - Frank.N.Steen

► Show Spoiler

Frank.N.Steen
29. mar. 2020 10:29
Vamp (1986)

Som et forsøk på å forkorte de tåpelige utfordringene i å bli tatt opp gjennom ei student forening, velger i stedet to av de potensielle medlemmene å kjøre en liten vri, da ved å hyre inn ei stripper. Men det er lettere sagt enn gjort, for før de vet ordet av det så har gutta havnet i skikkelig trøbbel, da etter å ha rotet seg bort i et heller tvilsomt utested ved navn The Afternight Club.

En tidvis god og underholdende skrekkfilm der åpner meget lovende, hvert fall da gjennom dens første 30-45 minutter, men der dessverre mister litt av piffen halvveis ut og greier aldri helt å bygge videre på sitt potensiale.

Likevel, en av disse underholdende og stemningsfulle åttitalls filmene der er både slesk og fylt opp med mange spesielle og artige karakterer, samt at den fikk meg til å nærmest falle pladask (igjen) for den alltids søte og livlige Dedee Pfeiffer, og som står igjen som en grei motpol, da til sin langt mer kjente søsters (Michelle) kjølige og uoppnåelige is-dronning preg. Dedee derimot er så gjennomført full av liv og sjarme at hun er nok ei ganske så viktig grunn til at filmen går i pluss.

Jack Klompus (Sandy Baron) spiller også opp til en minneverdig rollefigur, da som den heller tvilsomme nattklubbeieren der driver klubben litt på samme vis som den fra From Dusk Till Dawn (1996), hvor en gjeng sultne vampyrer mesker seg rikelig av menneskeblod, i det solen går ned.

Ellers må en jo undre seg om ikke det sto i kontrakten til Billy Drago (Snowflake) om at han "alltid" måtte få ballene i klem, i samtlige av sine filmroller (både her og i Invasion USA får hans familie juveler gjennomgå), for han virket jo å spesialisere seg på det å gjøre udugelige bøller, der ser fryktinngytende ut men som oftest kun har det i kjeften, og når dem blir stilt til veggs, krymper dem kjapt.

Grace Jones var vel på toppen av sin karriere som pop og filmstjerne, og hadde jo både Conan The Destroyer (1984) og View to a Kill (1985) bakom seg, men her leverer hun en meget minneverdig og god innsats, som den sensuelle men livsfarlige Katrina, og hvor det blir dratt full nytte av spesial og make-up effekter.

Nei, Vamp er nok langt på vei til å matche lignende filmer som Fright Nigth (1985), The Lost Boys (1987), Near Dark (1987) osv, men har likevel noe over seg som gjør den smått underholdende og som nevnt, stemningen og særlig spesial effektene holder ingen ting tilbake, og sitter med følelsen av at skaperne ønsket seg en mulig oppfølger, men der den helt store suksessen uteble og dermed var det et avsluttet kapittel.

6,5/10

Twins (1988) - Frank.N.Steen

► Show Spoiler

Frank.N.Steen
22. mar. 2020 11:52
Twins (1988)

"I did nothing. The pavement was his enemy."

Julius Benedict (Arnold Schwarzenegger) og Vincent Benedict (Danny DeVito) er det levende resultatet av et genetisk eksperiment der ble ansett som halvveis "mislykket". 35 år etter er den ene vokst opp som en snill og omtenksom kjempe, som har blitt fostret opp i trygge og tropiske omgivelser, isolert fra omverdenen. Den andre derimot, er en slesk, egoistisk små kjeltring totalt blottet for interesse i andre enn seg selv.

De to kunne ikke vært mer forskjellige, vel utenom 3 ting.

De hadde samme mor, de er tvillinger og de vet absolutt ingenting om hverandres tilværelse, før nå.

Jeg har alltid vært svak for denne filmen, og der regissør Ivan Reitman hev seg på buddy-cop genren der herjet bransjen og fortsatte trenden med å benytte seg av to meget ulike personligheter og da ikke minst med tanke på den fysiske delen.

For Arnold Schwarzenegger var dette en unik mulighet for ham til å forsøke noe annet enn de stadig mer voldelige og over-the-top actionfilmene som hadde gjort ham til en av de største filmstjernene på slutten av åttitallet. Og ikke alle var overbevist om at det å tre inn i komedier var rette valget, spesielt for en der til vanlig slaktet hundrevis av mennesker for fote.

Ser man bort i fra alt det "ufrivillig" komiske Arnold hadde gjort opp til det punktet i karrieren, hadde han nå alltid hatt et naturlig talent for humor og glimt i øyet, samt da kombinert med en stor porsjon sjarm og larger than life personlighet.

Men det viktigste for Arnie var å finne en regissør som kunne fange opp alt dette og gi ham muligheten til å prøve noe nytt til en forandring.

Reitman hentet så inn Danny DeVito som Arnolds motpart, og en som ikke akkurat var helt ukjent med å gjøre komiske roller, og det ble jo til slutt en braksuksess, da ikke bare blant publikum men også blant flere kritikere som fikk se Schwarzenegger i et nytt "lys".

Likevel, det største utfordringen lå kanskje i det å overbevise Arnold fansen, om at deres store helt kunne også være litt mykere i kantene, og det er jo ingen garanti at en actionhelt alltid vil lykkes i å stokke om litt på kortene og prøve ut andre ting, Sly Stallone vet nok alt om dette etter "klassikere" som Oscar (1991) og Stop Or My Mum Will Shoot!" (1992), for ikke å glemme de grufulle Clintern "komediene" på tampen av 70 og tidlig 80-tallet.

Likevel, frykten lå kanskje mest i det om at han ville forbli værende i stadig mer familievennlig underholdnings delen, men Total Recall (1990) var vel en grei påminnelse om at Arnold hadde ingen foreløbige planer om å "pensjonere" seg som brutal action helt med det aller første.

Trioen Reitman, Scwharzenegger og DeVito virket å bli en godt sammensveiset gjeng, både foran og bakom kamera, og filmer som Kindergarten Cop (1990) og Junior (1994) fulgte de neste årene. I de siste 10 årene har jo den nær parodiske "spøken" om at gjengen skal komme sammen nok en gang, å gjøre en ny runde brødrene Benedict, og hvor Eddie Murphy skulle vise seg å være den tredje i brødreflokken, da under tittelen Triplets.

Men sjansen for at noe slikt vil skje, er, vel, forhåpentligvis veldig liten.

Ellers må jo Kelly Preston nevnes, den dama sørget for at det begynte å røre på seg steder der det ikke hadde vært særlig til liv fra tidligere av, og som guttunge huskes nok kanskje spesielt denne scenen veldig godt.

Alt i alt, en tidvis morsom feel-good road-trip action komedie hvor Arnold og Danny utgjør en herlig duo og der dens litt vel sukkersøte avslutning ikke greier å få meg til å bli "uvel", og ender med en:

7/10

Slugs (1988) - Frank.N.Steen

► Show Spoiler

Slugs (1988)

"How do you explain all that slimy shit on the floor?"

En liten småby og dens innbyggere får seg en ekkel og slimete overraskelse i det den blir nærmest nedrent av sultne og mannevonde skogs snegler, da med en umettelig trang for menneskekjøtt!

Ofte omtalt som en av disse klassiske "so-bad-its-good!" titlene fra åttitallet, og når regissøren bakom "mesterverket" er ingen ringere enn J.P Simon (Juan Piquer Simón), fyren som ga oss Pieces (1982), så lå liksom en viss grad av "forventninger" til stede.

Dessverre blir Slugs, tross et par herlig komiske øyeblikk, altfor treg og faktisk små-kjedelig i altfor lange perioder, og det som gjør at den er verdt å sjekke ut, er først og fremst dens imponerende mengde med nasty og brutale splatter-effekter, hvor blodspruten står nærmest i taket og de små slimete rakkerne forårsaker nærmest total inferno, da ved å skape eksplosjoner og massehysteri blant beboerne.

Uansett, en må jo gi filmskaperne noe kreditt, for ville likt å ha vært flue på veggen for en dag, under en av de sikkert mange interessante møtene omkring hvilket grufullt og "fryktinngytende" monster de skulle gyve løs på i deres neste film, og hvor så noen smalt til med den geniale ideen om å gjøre en film om ei gruppe menneskespisende og "enorme" kjempe snegler, der terroriserer en liten by.

4/10

Dead Heat (1988) - Frank.N.Steen

► Show Spoiler

Frank.N.Steen
2. mar. 2020 12:35
Dead Heat (1988)

"Remember the good old days when guns actually killed people?"

Etter at byen har blitt utsatt for ei rekke brutale ran midt på lyse dagen, setter så politiet inn alt de kan av ressurser for å stoppe ranerne. Men i kampens hete fremstår gjerningsmennene nærmest ustoppelige, og der verken kuler eller krutt virker å ha noen som helst effekt.

Dette gjentar seg litt for ofte, og de to politibetjentene Roger Mortis (Treat Williams) og makkeren hans Doug Bigelow (Joe Piscopo) settes på saken, der snart leder dem i retning av et større medisinsk firma under navnet Dante Laboratoriums.

Regissør Mark Goldblatt burde være et meget velkjent navn for alle som er glad i film fra 80 og 90-tallet, da mannen har vært innom noen av de aller mandigste og tøffeste action, sci-fi og grøsser filmene som ble gjort i løpet av de to tiårene, oftest da som filmklipper og CVen hans er rett og slett et imponerende skue.

Likevel, han forsøkte seg senere i regissørstolen, da gjennom blant andre action-thrilleren The Punisher (1989), en film som ufortjent fikk mye tyn, men der virker å ha i løpet av de siste 10-15 årene å bli "gjenoppdaget" og puttet i et langt bedre lys, da mye grunnet dens rå og brutale action scener, samt at Dolph Lundgrens minimale skuespiller prestasjon passet utmerket til karakteren Frank Castle, en ødelagt og knust mann, der kun lever for hevn.

Men året i forkant forsøkte Goldblatt å kaste seg på den mektig populære action genren, buddy-cop , da bare med en "liten" vri på historien ved å koble inn skrekk og sci-fi, og resultatet ble en av de morsomste og mest underholdende eksemplene på at horror-action var noe flere burde ha satset på, så lenge de rette folka både foran og bakom kamera var involvert.

"Roger, I think this is the end of a beautiful friendship."

Dead Heat ble resultatet, og her må altså to hardtarbeidende politibetjenter innse at hvis du ikke kan stoppe dem, så slå deg sammen med dem!

Noe Roger Mortis ufrivillig ender opp med, når han blir ved et uhell drept og gjenoppstår ikke lenge etter, grunnet Dante Laboratoriums banebrytende teknologi.

Deres kunnskap er opprinnelig myntet på å holde rike, eldre mennesker lengst mulig i live, men for at operasjonen skal være i drift, samt at det koster ufattelig mye penger å gjøre så, må noen gjøre skittenarbeidet for rikingene, og hva er vel ikke bedre enn å gjenopplive en gjeng avdøde kriminelle, kun for et par timer, akkurat nok til at de kan gjennomføre en rekke ran, hente ut utbytte, levere det til sin arbeidsgiver og så oppløses de til en eneste stor og slimete sølepytt på gulvet.

Men når Roger Mortis ender opp som en av de levende døde, får politiet den perfekte "insider" til å bryte opp kjeltringenes bedrift, og der er i stand til å overleve det meste. Eneste minuset er som nevnt at har man først blitt gjenopplivet har man maks 10-12 timer før man selv reduseres til en smeltende klump av slim og blod.

Filmen er spekket med action, humor, one-liners, heftige spesial effekter og faktisk noen ganske så overraskende og uberegnelige scener, der er alle med å bidra til at Mark Goldblatts Dead Heat står igjen som ei liten kult-perle der burde ha blitt en hit i sin tid, men virker som med The Punisher å ha funnet seg langt bedre til rette de siste 10-15 årene, og hvor dens fargerike humor og elleville handling ikke føles helt utenfor hva kjente navn som Stuart Gordon, Brian Yuzna og John Carpenter drev med på i samme tid.

Ellers er make-up innsatsen utrolig kul, og der man gradvis ser hvordan det å være død har en, vel kjip effektiv på hud og utseende, noe Roger finner snart ut av, men også den menneskelige faktoren spiller inn, og synes Treat Williams takler de mer "seriøse" stundene meget bra, tross av all galskapen og moroa som hender utover i handlingen.

Angående make-up så ser han mistenkelig lik ut som Arnold Schwarzenegger (i den første Terminator filmene) på tampen av filmen, og er total bad ass når han og en annen zombie-dude plafrer hverandre med bly og krutt, uten at noen av dem tar skade av det.

Må jo selvsagt nevnes at legenden Vincent Price dukker opp her, klart han var nok ikke i "stor form" på sine eldre dager men greier likevel å gjøre at filmen får en artig og fin vri, samt levere noen meget tøffe og minneverdige one-liners.

Alt i alt, etter den suksessfulle gjensynet med Return of the Living Dead, fikk jeg mersmak på tøff og underholdende zombie-skrekk med masse bekmørk humor, og selv om Dead Heat ikke er helt der oppe med den type film, så står den altå igjen som en liten favoritt her i gården.

Ville så gjerne gi den en enda høyere rating, men må trekke fra noe, mest grunnet at jeg skulle så gjerne sett at filmen varte i en 10-15 minutter (eller mer), for når man har det så moro, så går jommen meg tia fort avgårde, og før man visste ordet av det, var det over og ut.

Men, en herlig måte å avslutte helgen på, og helt klart et must om man er glad i denne type underholdning.

7,5/10

The Return of the Living Dead (1985) - Frank.N.Steen

► Show Spoiler

Frank.N.Steen
1. mar. 2020 09:50
The Return of the Living Dead (1985)

"It hurts to be dead"

To litt for nyfikne ansatte på et medisinsk utstyrs lager greier virkelig å rote det til for seg i det de sørger for at en godt bevart hemmelighet fra fortiden blir ved et uhell sluppet ut i det fri. Dette skaper så en øyeblikkelig kjedereaksjon av det totale vanvidd og før de aner hva som egentlig har skjedd, står plutselig en mindre hær av hjernespisende zombier klar til å gjøre dagen enda verre.

En av mine aller tidligste skrekkfilm minner og ikke minst grunnlag for mang et fælt mareritt, kan jeg ene og alene takke denne filmen for.

Som guttunge var det slettes ikke uvanlig at videokvelder med kompiser var ei fin måte å bruke fredagskveldene til å lære seg litt opp om amerikansk fin-kultur på, og av en eller annen grunn endte vi opp med å bli lurt med til å se The Return of the Living Dead (1985) av noen eldre gutter og jenter.

Vel, vi ville jo ikke være feige, så vi endte med å sitte gjennom hele filmen, men der de eldre gutta lo så de nærmest kastet opp, så var jeg meget forvirret og ikke minst vettskremt.

For hvordan kunne noen finne stor humor i å se en ekte dokumentar da om hverdagslivet i en amerikansk by, der innbyggerne blir spist i hopetall av de levende døde?

Alt var jo basert på en sann historie, så det måtte jo være seriøse greier man bevitnet.

Er man 8-9 år, og knapt sett en skrekkfilm tidligere, vel snakk om å bli introdusert for horror genren, for som sagt der de eldre seerne lo og skrattet seg gjennom handlingen, var både jeg og mine venner helt frosne av skrekk, for det som skjedde på skjermen var ikke komisk eller underholdende i det hele tatt, det var jo forferdelig og utrolig skummelt.

Men klart, når man til slutt fikk mot til seg for å se den igjen som ungdom (klarte selvsagt å ende opp med feil film på DVD, da takket være en misforståelse i en filmbutikk og endte så med den langt mer komiske og mye svakere Return of the Living Dead Part 2 fra 1987) da så man jo lettere det komiske aspektet, men selv da fremsto filmen langt fra som noen "hysterisk" serie av slap-stick humor og klovne figurer som gjør at seeren får trimmer lattermusklene.

Nei, The Return of the Living Dead er noe så sjeldent som en fantastisk zombie grøsser der faktisk lykkes på utmerket vis i å kombinere svart humor, skrekk, spenning samt ei dose alvor på, og hvor filmen må være blant de aller første til å virkelig revolusjonere zombie-genren, da ved å inneha noe langt mer skremmende enn kun en gjeng godt sminka lik som kommer vandrende mot deg, da i ekstrem slow-motion.

Her kommer de faktisk løpende, jagende som en flokk sultne ulver, i horder, og bedriver nærmest en slags taktisk gerilja-krigføring, da ved å bruke "hide-and-seek", for alt det er verdt, alt mens deres uvitende ofre blir gang på gang overmannet og utmanøvrert.

"Send... more... paramedics."

Vi snakker ikke bare din vanlige gjeng med hjernedøde, råtnende, gryntende og siklende idioter, som ser skumle ut men der en kan lett små-jogge vekk fra.

Nei, her får vi individer som er i stand til å tenke og gjøre opp beslutninger på stedet, og det er jo faen meg mildt sagt en meget urovekkende og fæl tanke i seg selv. For ikke bare er de stein daue og nærmest umulig å bli kvitt, men de er raske til beins og nesten kvikkere til sinns, attpåtil.

I de fleste zombie filmer jeg har sett, så er det ytterst sjeldent at man treffer på noen særlig minneverdige zombier/skapninger, og kan vel nesten telle på ei hånde hvor mange virkelige klassiske film zombier der har blitt til gjennom årenes løp.

Vi har Bill Hinzman som dukker først opp tidlig ut i George A. Romeros Night of the Living Dead (1968), og senere den mer "vennligsinnede" Bub fra mesterverket hans, Day of the Dead (1985).

Mulig jeg burde virkelig booste zombie film kikkingen min, for ignorer jeg de to nevnte, sliter jeg faktisk å komme opp med særlig mange andre klassiske film zombier, hvert fall for øyeblikket.

Men her er også The Return of the Living Dead litt av en spesiell godbit, for her blir man ikke bare servert en, to eller tre, men ei rekke av minneverdige og vel så det zombier, som alle er nokså unike og fargerike på hver sin måte.

Vi har "the yellow dead guy" som skriker seg nærmest gjennom en ståldør og der han har vært nedfrosset i en mindre evighet, og det første som skjer når han til slutt blir sluppet fri er at han får ei svær is-hakke tredd gjennom knollen.

Så har vi den "halverte gamle damen" som gir oss et interessant innblikk i hvorfor zombiene faktisk trenger menneskehjerner så fælt. Jo, fordi det gjør vondt, meget vondt og levende menneskehjerner lindrer, for et kort øyeblikk smertene av å være død.

Deretter kommer kanskje en av de mest interessante, da via den uheldige duoen Freddy og Frank der blir utsatt for "lufta" fra et trykkkammer som innehar en zombie fra de "virkelige" hendelsene som George A. Romero dokumenterte tilbake på 60-tallet.

Der Freddy til slutt må gi etter får sin umettelige appetitt på hjerner, ender Frank opp med å regelrett avslutte smertehelvete, da ved å tre inn i en enorm krematorium ovn og gå ut i fyr og flammer.

Men den kanskje aller mest minneverdige og skumle zombien (og ikke bare i filmen, men også meget mulig i skrekkfilm historien) må jo gå i retning av skapningen Tar-Man (Allan Trautman).

Et fryktinngytende syn og en der sammen med det ondskapsfulle metallskjelettet fra The Terminator (1984) kom til å bli en ufrivillig gjenganger, da i mang et mareritt over årenes løp.

Tar-Man må være en av de mest nasty, ekle og kjipeste monstrene å komme borti fra filmverden. Ikke bare har fyren et godt og sterkt sett med tenner, men han er jommen meg nevedyktig og overraskende kvikk i tankegangen. For der den sjokkerte Tina forsøker desperat å låse seg inne i et metall skap, ender vår slimete "venn" med å raskt finne ut av en løsning på sitt lille problem.

Det som er smått utrolig er ikke bare alt det nevnte rundt zombiene/skapningene, men hvor gjennomført tøffe, skumle og ekle de ser ut. Bevegelsene, lydene og det at man kan nærmest lukte stanken av dem, sivende ut av tv-skjermen.

Husker så altfor godt hvor sjokkerende det var å se når leder-punkeren Suicide får hodet sitt åpnet opp, som om Tar-Man tok seg en større munnfull av et overdimensjonert eple, og særlig de grufulle skrikene, etterfulgt av krampetrekningene.

Faen, det var skumle greier å se som guttunge, og enkelte av folka man så filmen sammen med, lo jo så de nesten gjorde i buksa!

Greit, humor er veldig forskjellig, men selv nå i voksen alder sliter jeg faktisk med deler av Tar-Man scenen, og følte nesten at pulsen og hjertet mitt begynte å slå fortere og fortere når man innså hvor det bar hen, og filmen, vel den skuffet så absolutt ikke.

Dagens dølle og hyperaktive CGI zombier har absolutt null og niks på zombier som Tar-Man, det er helt sikkert.

"Hey, somebody get some light over here, Trash is taking off her clothes again."

Men ikke alle er like gufne og nasty, og det kan vi vel i grunn takke den alltids deilige og herlige Linnea Quigley og hennes mildt sagt minneverdige karakteren Trash for.

Hun sprader stort sett gjennom mesteparten av filmen med rumpa bar, og vel så det. Trash får noe så sjeldent som sitt "ønske" oppfylt, da å bli spist levende av en gjeng eldre menn.

Linnea er et lite fyrverkeri og scenen hvor hun naken og nærmest jukker på beinet til punk-lederen Suicide er komedie gull. Mens alt Suicide er opptatt av er å bli tatt litt mer seriøst her i livet, for han er i følge seg selv så mye mer enn bare enn klesmote, men en livsstil.

Ellers komisk å tenke på hvor "random" hele strippe-scenen til Trash er, hennes venner virker ikke det smule overrasket og danser og spretter rundt mens hun gjør sitt beste med å rive av seg klærne og strutte rundt i Evas drakt på toppen av en gravstøtte.

Mulig hun gjør dette på hver bidige fest, men dæven den jenta kan feste med stil, og hun gjorde seg heller ikke bort som zombie ett stykke ut i filmen.

Nei, nok zombier, de menneskelige karakterene er jo også minst like interessante og underholdende å følge med på, spesielt duoen Freddy og Frank som gradvis synker dypere og dypere inn i hele zombie-tilværelsen, men da på nokså forskjellig vis, og det i seg selv er jo også ganske så unikt. For vanligvis, blir man bitt/smittet, går det jo ikke lange tia før man selv er et lik med enorm apetitt på menneskekjøtt.

Men to av mine absolutte menneskelige favoritter er helt klart Burt, som er sjefen til Freddy og Frank, og som nesten hele veien gjennom virker å være mer opptatt av å unngå å innse hva som faktisk er i fere, og heller dekke over "skadene" og redde sitt eget skinn.

Likevel må han få godkjent for "heroisk" innsats, mannen går i en scene løs på en større gjeng zombier kun armert med ei hammer/slegge, da for å komme seg frem til en politibil.

Ellers er jeg rimelig svak for "nazi" tyskern som jo operer med sitt egen krematorium og der virker noe "spesiell".

Når det gjelder spesialeffekter, gørr, blod, design osv er filmen i det absolutte toppsiktet av 80-talls skrekk. Det ser gjennomført nasty og ekkelt ut, og blodet spruter veggimellom i enkelte scener, men føler aldri at det blir "for mye" av det gode og de holder det akkurat i sjakk.

SSQ - Tonight (We'll Make Love Until We Die)

Musikken er også en utrolig viktig faktor til den herlige party-stemningen, der fokuset virker å være rettet mest mot punk og new wave (som jo også kan tydelig sees i klesstilen til ungdommene) og her får man mye tøff og fengende musikk, der gjør at stemningen blir skrudd opp flere hakk.

Alt i alt, Dan O'Bannons smale budsjett hyllest/parodi av George A. Romeros filmer, ble en såpass stor suksess at den fikk flere oppfølgere selv, og der kom til å hjemsøke meg i årevis, og selv som voksen hender det at man har mareritt om enkelte av dens karakterer/hendelser, som senest for 2-3 døgn siden, da "sjarmøren" Tar-Man nok en gang dukket opp i en av mine "drømmer" og sørget for at man brå våknet midt på natten.

Det var vel også passende at når man så denne for aller første gang, hva skjedde så når man skulle gå hjem igjen på kveldstid? Jo, det begynte selvfølgelig å pøsregne! Heldig med den. Og det som vanligvis var en kort 5-6 minutter gåtur, føltes nå som en mindre evighet.

The Return of the Living Dead er helt klart i toppsiktet med tanke på zombie/skrekkfilmer og der spesielt året 1985 var litt av ei tid for den slags underholdning, og selv om den muligens ikke er helt der oppe med Re-Animator eller Day of the Dead, så snakker vi så absolutt om ei skrekkperle der har holdt seg meget bra og som sørget for å piffe opp hele zombie genren med hjernespisende monstre og så mye mer til.

Eneste grunn til at man ikke går høyere på ratingstigen, er at en liten del av meg ønsket faktisk at filmen kuttet litt mer ned å humor delen, og heller gikk for mer av Day of the Dead og dens håpløse situasjon, men uten humor ville nok en herlig karakter som Trash ikke ha eksistert og slik kan man jo ikke ha det.

8,5/10

Red Heat (1988) - Frank.N.Steen

► Show Spoiler

Frank.N.Steen
25. feb. 2020 11:16
Red Heat (1988)

"I do not want to touch his ass. I want to make him talk!"

I den evige kampen bakom jernteppet og da mot vestlig innflytelse og økning av narkotikamisbruk, er det blitt fastslått at den sovjetiske politistyrken skal være minst like nådeløs, og går hardt ut mot en kjent kriminell bande der opererer i byen. Men under pågripelsen mister de både sitt hovedmål, den brutale gjenglederen Viktor Rosta (Ed O'Ross) samt en av sine egne.

Som følge av den mislykkede operasjonen, flykter så Rosta landet og setter kursen mot Amerika. Dermed må det sovjetiske politiet nå sette all sin lit til at deres egen kaptein Ivan Danko (Arnold Schwarzenegger) vil gjenopprette orden og respekt, da ved å bringe Viktor tilbake til Russland. Men over i statene finner de to kamphanene raskt ut at spillereglene mellom politi og kriminelle er ganske så annerledes enn i hjemlandet, og en der virker å favorisere skurkene, noe som passer Viktor Rosta og hans planer, helt utmerket.

Hadde en liten Arnold Schwarzenegger-action "hang-over" i går kveld, og ettersom det var fortsatt en masse pizza og godsaker igjen fra helgen, hadde jeg ikke hjerte til å kaste det, og fant så på en liten unnskyldning til å skeie ut litt ekstra og ettersom True Lies (1994) ble av en såpass suksessfull gjensyn, tenkte man at det var like greit å dra frem nok en Arnie film man ikke hadde sett på en mindre evighet, nemlig Red Heat (1988).

Regissør Walter Hill returnerer her tilbake til genren han mer eller mindre startet på egen hånd, da via actionklassikeren 48 Hrs. (1982) og hvor så hele buddy-cop genren på sett og vis fikk sin virkelige debut, og en som satte en helt ny standard for hvordan actionfilmer skal både se og høres ut.

I denne beinharde østen-møter-vesten action filmen med Arnold Schwarzenegger, bys det opp til en nokså godt benyttet formel og der en streng og etter boka politimann må eskortere en brutal kriminell tilbake til sitt hjemland, og hvor han så motvillig blir satt til å jobbe med en langt mer avslappet og brautende kollega. Denne trenden, spesielt i buddy-cop genren er jo klassisk, og vi fikk mange lignende filmer på tampen av 80-tallet der spesielt Black Rain (1989) med Michael Douglas og Andy Garcia er helt klart blant de beste.

Men i stedet for å gå helt ut med Beverly Hills Cop (1984) humor og en masse likandes karakterer, er stort sett de fleste man møter på i Red Heat, alt annet enn sympatiske og "varme". Der både Arnold og hans nye Chicago politimann sidekick, James Belushi milevis fra å være en sjarmerende duo. Og dette er jo faktisk et lite friskt pust i genren, for det gir filmen en langt tøffere stil og utseende, enn det å stadig spille på komiske klisjeer i annenhver scene.

Sammenlignet med de jeg ofte regner for å være helt i toppsiktet innen buddy-cop sjangeren: Midnight Run (1988), 48 Hrs. (1982), Beverly Hills Cop (1984), Lethal Weapon (1987), The Last Boy Scout Scout (1991) osv, så er nok Red Heat ikke på samme nivå.

Den er vel faktisk også en av Arnies "svakere" 80-talls utgivelser, uten at det nødvendigvis sier så mye, men når jeg sier svakere er vel det mest grunnet at den er satt opp mot legendariske titler som Conan The Barbarian (1982), The Terminator (1984) og Predator (1987), og denne type kvalitet er nå på et helt annet nivå. Men selv de mer komiske men akk så fantastiske "b-filmene" hans, som Commando (1985), Raw Deal (1986) og The Running Man (1987) føles flere hakk opp i underholdnings og re-watchability skalaen enn Red Heat.

Men dette gjør ikke sistnevnte om til noen dårlig film, på langt nær og det er masser av positive ting å nevne her.

Først ut, skurken Viktor Rosta spilt meget effektivt av Ed O'Ross er av en helt annen type enn de "vanlige" super-skurkene man ofte finner igjen i Schwarzeneggers filmer. Det han mangler i fysisk styrke og "udødelighet" tar han så absolutt igjen da ved å være en ekte overlever, og der viktigste våpen ikke er enorme biceps, ekstreme ferdigheter innen kampsport eller å besitte en superhjerne, men det at han er gatesmart og nådeløs, noe som gjør Rosta om til en meget uberegnelig fyr som er langt mer fryktinngytende enn de mer "ordinære" skurkene man så ofte møter på i nettopp buddy-cop og action eventyr.

For Arnold var faktisk rollen som Ivan Danko en liten "forvandling", mulig en som folk flest ikke ser med en gang, men han "drukner" ikke seerne med konstant og latterlige one-liners, her kommer de meget sjeldent, og han gjør faktisk en god jobb som streng sovjetisk maskin-politimann, men som likevel har glimtet i øyet, og nettopp dette gjør at hadde en som Dolph Lundgren fått rollen, ville muligens filmen gått i en helt annen retning, og da mest sannsylig ikke til det bedre.

Klart, Arnie nøt godt av å ha et såpass godt galleri av kjente og dyktige folk rundt seg, der Peter Boyle, Lawrence Fishburne, Gina Gershon, Brion James og selvsagt James Belushi alle medvirker til at det aldri blir er kjedelig sekund.

Spesielt Belushi og Arnold er et godt team, ikke for morsomme, selv om da Jim muligens kan bli noe små-irriterende i perioder, men de holder det noenlunde på et greit nivå.

Action scenene som i det man burde forvente av en Walter Hill produksjon, er beinharde, brutale og tar ingen fanger. Likevel så føles deler av siste akt noe uinspirert og forhastet, men greit, vi får nå hvert fall ei meget minneverdig bil (rettere sagt buss) duell og det er aldri gæli.

Musikken er igjen av James Horner og for de som synes det høres meget kjent ut, så er det ikke så rart, for her har den godeste Horner virkelig gått helt ut da med å resirkulere sine 48 Hrs. og Commando bidrag med masse karibiske ståltrommer, pulserende synthesizere og sleske saksofoner i all sin prakt.

Ellers verdt å nevne er jo at filmen var vel blant de få fra dette tiåret som fikk benytte seg av å filme bakom jernteppet, og der spesielt den røde plass ble godt brukt i et par scener.

Under ei bakom filmen bonus materiale er det interessant å høre hvordan Arnold og hans kollega James Belushi ville bruke fritiden under innspillingen til å farte rundt og bli kjent med Moskva by og dets innbyggere. Særlig Arnold ble overrasket over hvor mange mennesker som dukket opp på settene, og der han også var innom forskjellige trenings og gym studioer samt diskoteker og opplevde forskjellene mellom de amerikanske og sovjetiske som å komme inn i en helt annen verden.

Alt i alt, en definitivt tøff og tidvis meget severdig 80-talls action film. Kanskje ikke helt blant eliten å regne, men absolutt et must om man er glad i filmene til Walter Hill og Arnold Schwarzenegger.

7,5/10

[Frank.N.Steen]

Dragnet (1987) - Frank.N.Steen

► Show Spoiler

Frank.N.Steen
25. jan. 2020 11:49
Dragnet (1987)

Gjensyn med denne tidvis så meget severdige og artige buddy-cop komedien, hvor de to motpolene spilt av Dan Aykroyd og Tom Hanks teamer opp sammen i kampen mot den onde P.A.G.A.N. (ikke et Black metal band men ei ondskapsfull organisasjon da forkortet fra People Against Goodness and Normalcy).

Mye fin komedie her og der spesielt kjemien mellom de to hovedrolleinnehaverne er bunnsolid, mens Alexandra Paul er smokin' heit som jomfruen Connie Swail. Dessverre greier ikke siste del å matche de første 50-60 minuttene og spesielt den litt for "tilfeldige" avslutningen trekker det litt ned og ender så opp med en godkjent:

6,5/10

Ellers må det jo nevnes at Connies hus virket å være filmet i samme gate som den der huset de helsprø forstads gærningene i en annen Tom Hanks 80-talls perle, nemlig The 'Burbs. Tror faktisk det er samme huset som en av karakterene, men i denne filmen er det malt om til rosa, og ikke hvitt.

The Beyond (1981) - Frank.N.Steen

► Show Spoiler

Frank.N.Steen
24. jan. 2020 13:24
Så fikk man altså sett ferdig The Beyond (1981) i natt, og tja, innser nok at Lucio Fulci og jeg tvilsomt noengang vil klaffe helt men greit. Handlingen og karakterene var nok ikke helt etter min smak, og tempoet var jo tidvis veldig tregt og ikke en film som var særlig lur å se i senga midt på natta. Men greide nå til slutt å gjøre den ferdig, da etter litt om og men.

Positive og det som løfter filmen fra en midt på treet er jo den enorme stemningen, spesielt musikken og all den visuelle galskapen som skjer her.

Musikken er fantastisk og italienerne var helt rå på å gjøre stemningsfulle og minneverdige soundtracks på den tiden, og smått utrolig hvor mye kvalitet som kom derfra, The Beyond er intet unntak og får vel gi den en ny sjanse ved en senere anledning.

For følte jeg aldri helt klarte å "komme" meg skikkelig i gang, og skal forsøke å få sett unna litt mer italiensk skrekkfilmer i løpet av de neste ukene, og mulig at det vil hjelpe litt på, men inntil da står jeg ved en:

6,5/10

Edderkopp scenen var definitivt nasty, og ser slettes ikke så gæren ut selv i dag, så her må jo da spesial effektene også berømmes. Brutale og mildt sagt jævlige til tider og som tatt ut av et mareritt, som jeg vil tro var mye av filmens "grunnlag", drømmeaktig og av typen man helst ønsker å våkne opp fra.

Ellers virker det jo som italienerne har en slags "greie" med mannevonde tyske schæfere og dets uheldige eiere som får gjennomgå av sin firbeinte "beste venn".

Road Games (1981) - Frank.N.Steen

► Show Spoiler

Frank.N.Steen
19. jan. 2020 11:23
Road Games (1981)

"Madam, just because I drive a truck does not make me a truck driver."

Trailersjåføren Patrick Quid (Stacey Keach) tilbringer mang en ensom dag på de tilsynelatende endeløse landeveiene som fører ham gjennom Australias ugjestmilde natur og terreng. Og for å holde seg våken og motivert under de lange og seige arbeidsdagene, bestemmer Quid seg for å starte sin egen lille "lek", og der går ut på å holde øye med hva som foregår på veien, og da kanskje enda mer spennende, hva de andre sjåførene bedriver med.

Den australske regissøren Richard Franklin har aldri lagt skjul på sin kjærlighet til Alfred Hitchcocks verker og var helt klart en av de regissørene på 70 og 80-tallet der lyktes aller best i å kombinere mesterens sans for mørk humor, spenning og skrekk og der til slutt kom til å gjenopplive Psycho (1960) med den sterkt undervurderte Psycho II (1983), men for min del setter jeg nok hans Road Games som Franklins kanskje beste stund.

Her kombineres Rear Window (1954) sammen med blant andre Spielbergs The Duel (1971) og der også en rekke elementer fra italiensk giallo blir benyttet meget effektivt. Franklin var nok langt på vei den eneste i bransjen som laget flotte og underholdende Hitchcock aktige thrillere, i USA hadde blant andre Brian De Palma nærmest "perfeksjonert" dette til sin egen fordel og kom jo også med ei rekke perler på rad.

Men der De Palma ofte gikk for det mer vulgære og sleazy, holder Franklin igjen, hvert fall i Road Games. Og synes nå at det var et klokt valg. Ikke alltid nødvendig å drukne seeren i blod, gørr og vold, for ofte er det jo hva man ikke ser, der er langt mer interessant og skummelt enn da å få se alt på en gang.

I filmen får vi møte på blant andre Stacey Keach som leverer her en av sine aller beste prestasjoner, da som en overarbeidet og nyfiken lastebilsjåfør som forsøker å slå i hjel tiden da som privat detektiv, men ender i stedet midt oppi en intens og uberegnelig jakt på det han mener er en serie morder.

Keach spiller utmerket som den vittige og sympatiske Pat Quid og der tilbringer store deler av tiden bakom rattet på en svær trailer, da sammen med sin firbeinte og "lydløse" venn. Under turen møter man på en rekke fargerike og mildt sagt spesielle figurer og der vi også får treffe ei ung og flott Jamie Lee Curtis som medpassasjer da et stykke ut i filmen.

Det må jo ha vært en fin tid å få en slik rolle "slengt" etter seg, for vil tro at hun begynte å se seg rimelig lei av å gjøre den "samme" filmrollen igjen og igjen da via en rekke slasher og skrekkfilm titler i hjemlandet. Her fikk hun nå muligheten til å spille en litt "dypere" og mer voksen karakter og som har en fantastisk kjemi gående fra første stund av med Stacey Keach.

Patrick Quid: "Aren't you kind of young to be hitchhiking out here all by yourself?"

Pamela: "Aren't you kind of old to be picking me up?"

Et annet høydepunkt er den flotte og stemningsfulle musikken fra Brian May (nei, ikke gitaristen fra Queen).

Alt i alt, en meget god og underholdende skrekk-thriller da med en god dose humor og minneverdige scener og ikke minst gode og likandes skuespillere.

Synd filmen ikke gjorde det bedre når den kom ut, og har vel endt opp som en mindre kult-film grunnet kabel tv og video utleie, men vil tro den led av å bli forsøkt "solgt" som kun enda ei "slasher" utgivelse, mye grunnet Jamie Lee Curtis medvirkning samt de mange åpenbare giallo/slasher lignende filmposterne.

Uansett, the Land down under hadde jo så mye mer enn bare Mad Max og Crocodile Dundee å komme med fra 70 og 80-tallet, og Road Games er bare en av mange herlige "Ozzie" klassikere fra den tiden.

8/10

Texas Chainsaw Massacre 2 (1986) - Frank.N.Steen

► Show Spoiler

Frank.N.Steen
18. jan. 2020 09:28
Texas Chainsaw Massacre 2 (1986)

En mildt sagt ellevill fortsettelse og der vi nok en gang møter på den "kjærlige" kannibal gjengen fra Texas. De har nå rukket å bli rikskjendiser grunnet et grusomt lydopptak som har funnet veien til en lokal radiostasjon. Gutta sendes så ut på jobb for å hamle opp med radio DJen (Caroline Williams) og fjerne bevis, men skal få langt mer å hanskes med i det en hevnlysten gærning (Dennis Hopper) dukker opp sammen med sin private samling av motorsager, og alt ligger nå til rette for en final showdown der vil avgjøres ved den menneskeetende familiens hjem, en nedlagt og falleferdig fornøyelsespark.

Burde vel ha gyvd løs på originalen først, da den ikke er blitt sett siden tidlig 00-tallet og huskes jo som en meget guffen og ubehagelig film, og hvor tross et langt smalere budsjett og mindre kjente navn likevel føltes som en mye større film enn det skulle tilsi.

Vet ikke hvor lenge en oppfølger/fortsettelse var i tankene, men vil tippe at med så populært slasher og skrekk filmen hadde blitt på 80-tallet lå det vil litt i kortene at noen kom til å forsøke å la Leatherface ta opp kampen mot Micahel Myers, Jason og Freddy for å tekke en ny generasjon med sultne horror fans.

I likhet med originalen, har jeg ikke sett film nr. 2 på nesten to tiår, og husker den falt godt i smak. Definitivt en som føles mer ut som svart komedie/splatter enn som ren skrekkfilm, men herlighet det skjer mye fæle og sprø ting her. Tom Savini leverer nasty og minneverdige effekter og vi får så mange sinnsvake karakterer at det er jo reine galehuset samlet i en og samme film!

Handlingen er nok ikke all verden, men dette var nå likevel meget underholdende (om en liker denne type film) og elsket hver bidige scene med en bad ass Dennis Hopper og hans morderiske jakt på sin brors drepte barn mordere, og scenen der han står å fekter i lufta med to mindre motorsager, alt mens butikkens eier står å nærmest beundrer gærningen, er komedie gull!

Må heller ikke glemme at han i over halve filmen går rundt å skriker "BRIIIIIIING IIIIIT AAAAAAALL DOOOOOOOWN!" og lager det totale kaos i kannibal familiens ringe bolig. De skulle definitivt aldri kødda med denne mannens familie, og vil angre på det uten tvil.

Ellers må jo den deilige Caroline Williams nevnes. Elsker hele Texas dialekta hennes, og de vanvittig heite og korte hot pantsene som hun fyller ut til de grader og for noen flotte bein den dama har. Minner meg litt om Juliette Lewis, og har absolutt ingen problemer med å forstå at Leatherface fikk opp øya for henne.

Og han vet jo virkelig hvordan man skal kurtisere ei dame. For hva skal man egentlig med blomster eller konfekt når man like greit kan bare slenge et nylig avkuttet og blodig ansikt rett i fleisen på sin utkårede. En sjarmerende jævel den godeste lærtrynet.

Vel, kunne vært spart de mange komiske men etterhvert irriterende "hula-hula" vrikkingen og jukking hans, det holdt liksom med en gang, ikke 100 og ødela litt av det fryktinngytende imaget hans.

Vil nå si at hans eldre og langt mer sinnsyke bror (han med metallplata i skallen) var desto mer ekkel og minneverdig. Fy faen for noen karakterer man støter på her. Nasty som pokker, men klarte ikke å ta øya fra han, så mye vanvittige og smått "komiske" stunder skjer og hvor han nesten alltid er involvert.

Og har nå ikke tenkt å glemme den kanskje aller verste av dem, nemlig faren til brødrene. Han introduseres tidligere ut som den lokale grill saus mesteren (flere år på rad) "They just loooooove my chilli saus." og virker meget henrykt over å være nummer en, og vil helst forsøke å overgå sine tidligere bragder, og tilføre litt ekstra "krutt" i sausen til neste års konkurranse.

Nei, dette var definitivt min type skrekk-underholdning. Cheesy, vilt og utrolig morsomt til tider og synes denne var en av de klart bedre oppfølgerne i slasher genren. Har ikke sett noen av de andre, verken av oppfølgerne eller nyversjonene, men tror neste tur blir til originalen fra 1974, for den vil nok mest sannsynlig være i en helt annen stemning og stil, og tror jeg vil like det kanskje enda bedre.

7/10

Flesh + Blood (1985) og Ladyhawke (1985) - Frank.N.Steen

► Show Spoiler

Frank.N.Steen
6. jan. 2020 14:28
Foruten James Bond og A View to a Kill så ble det også (ikke planlagt) to andre filmer fra 1985 sett i går kveld, og da via to stykk meget severdige og nokså undervurderte (virker det som) Rutger Hauer eventyr:

Flesh + Blood (1985)

Da ei mindre gruppe leiesoldater blir dolket i ryggen av deres øverstkommanderende vil det snart få fatale følger når soldatene anført av sin karismatiske leder Martin (Rutger Hauer) gjør opprør og kidnapper deres tidligere sjefs sønns forlovede (Jennifer Jason Leigh).

Denne har jeg ikke sett på veeeeldig lenge, men var vel også en av disse til da ukjente filmperlene som først dukket opp i de sene nattetimene på Showtime Skandinavia på midten av 00-tallet og der virkelig var noe for seg selv, må sies.

Her er vi tilbake i tidlig 1500 tallet og under regi av Paul Verhoeven som her har et herlig galleri av dyktige karakterskuespillere under sin ledelse, og der spesielt Ruger Hauer og Jennifer Jason Leigh er i kanonform og kjemien er til å ta og føle på.

I motsetning til så altfor mange av Hollywoods svære middelalderske produksjoner, så greier Verhoeven på mesterlig vis å få frem et mildt sagt lite gjestmildt og "koselig" landskap i Flesh + Blood, der det er alle mann for seg selv, og kvinner sådan.

Filmen er tross de mange fryktelige hendelsene som finner sted likevel en herlig blanding av romantikk, erotikk, action, humor og spenning og mye fascinerende ting skjer over de neste 2 timene.

Her får man en flott innføring i blant annet krigføring, da gjennom både vitenskap, kjemisk og psykologisk sådan både innenfor slotts murene og utenfra, og hvor også medisin og dens stadige påvirkning fra forskjellige kulturer har en viktig verdi, tross en del tvil grunnet religion og tro forskjeller.

Filmen føles nesten som en voksen utgave av Robin Hood men da i ført alt av Verhoevens kjente trekk med brutalitet, sex, nakenhet, sleaze, cheese og selvsagt en fin dose bekmørk humor attpåtil.

Særlig Hauer og Leigh er herlige å følge, der sistnevnte blir tatt til fange som skurkenes "sexslave" men greier å manipulere seg oppover i ranken mens hennes forlovede kjemper på utsiden av slottets festning for å redde sin prinsesse. Det hele ledes opp til en intens og voldelig sluttkamp og der kjemisk og psykologisk krigføring til slutt viser seg å være langt mer effektivt en å angripe for full styrke.

Kanskje ikke blant de beste til Verhoeven, men når det gjelder underholdning og er man fan av de medvirkende så er jo denne et must.

Var vel også den første Hollywood produksjonen (tror jeg da) til Paul, og var nok ingen enkel film å få promotert i sin tid, spesielt da ikke med så mange eventyrfilmer på gang, og kinogjengerne ble nok satt ut når de fikk se denne for første gangen.

Ellers kult å se Brian James fra Blade Runner (replikanten Leon) igjen spille sammen med Rutger Hauer.

Soundtracket er levert av mesteren Basil Poledouris, og selv om det kanskje ikke er like minneverdig som hans Conan eller Robocop verker, så er det noe storslagent over det hele.

Gir den en sterk rating, da mest grunnet hvor nasty og brutalt Verhoeven får middelalderen til å se ut som, og ikke et overlessa teaterstykke med pene og rene skuespillere, og selvsagt skuespillerprestasjonene som er meget solide alle mann/kvinner:

8/10

Ladyhawke (1985)

"Always together, eternally apart"

En ung små kjeltring ved navn Mouse (Matthew Broderick) har greid det utrolige, nemlig å bryte seg ut av det beryktede fengselet i Aquila by, dette medfører til at han får øyeblikkelig oppmerksomheten til den tidligere kaptein Navarre (Rutger Hauer) som grunnet en tragisk kjærlighetshistorie må tilbringe resten av sitt liv som menneske om dagen, og ulv om natten.

Dette gjelder dessverre også hans elskede Isabeau (Michelle Pfeiffer) som om dagen er i form av en hauk, men som menneske når solen har gått ned. Eneste håpet om å oppheve denne forbannelsen er å ta livet av mannen som satte den til livs, kardinalen av Aquila. Men de trenger et mirakel for å ha noen sjanse til å bryte seg inn i byens godt forsvarte festning, og her kommer så Mouse inn i bildet.

Over til eventyr film nummer to, og da mulig en god del lettere og mer romantisk enn forrige.

Her møter vi på Rutger Hauer i en av hans klart beste heroiske roller, da som en mann der desperat lever stadig i håp om å få se igjen sin elskede (Michelle Pfeiffer) men grunnet en forferdelig forbannelse som er gitt til dem av en sjalu og meget ond mann, må paret tilbringe mesteparten av sitt liv i en annen livsform, og vice versa, alt utifra hvilken tid på døgnet det der.

Matthew Broderick spiller den komiske sidekicken, Mouse der ikke er så gæren i denne type rolle. Han blir ikke slitsom og etterhvert som hans frykt og beundring avtar, får han så en ny respekt for sin nye "mester" utover i filmens handling, og Hauer og Broderick er en artig duo sammen.

Michelle Pfeiffer er jo skjønnheten selv her, med sine store vakre, nær hypnotiske blå øyne og var vel fortsatt helt i starten av karrieren tross av noen meget kjente innhopp i filmklassikere som Scarface (1983).

Alfred Molina gjør også en mindre innsats her da som en mildt sagt creepy jeger, og møter en passende skjebne et stykke ut.

Filmen er med sine nesten 2 timer, kanskje litt vel lang her og der men utrolig mye flotte natur scener, noen så vakre at det er tragisk å se hvordan moderne fantasi og eventyr filmer har gått totalt over til CGI i så og si alt, fremfor ekte vare.

Musikken fikk vel en god del kritikk, men jeg liker mesteparten av Alan Parsons bidrag her, okei enkelte scener virker litt "random" men ikke noe der virkelig "plaget" meg i grunn.

Alt i alt, en vellaget og flott eventyrfilm der innehar romantikk, spenning, action og humor og ble en veldig hyggelig filmkveld for en fan av Rutger Hauer og 80-talls film, tross av at A View to a Kill muligens ble en liten nedtur og ender så opp med en snill:

7/10

Plastposen (1986) - Frank.N.Steen

► Show Spoiler

Frank.N.Steen
2. jan. 2020 15:53
Plastposen (1986)

"Men det er han slåbrokfaen jo!"

Det å kvitte seg med ei pose søppel i morgentimene på Ullevål Hageby skal vise seg å være vanskeligere enn man først trodde. Og for den ensomme beboeren Reinert (Jon Skolmen) blir hans lille kamp mot en heller irriterende plastpose bare starten på et ellevilt eventyr, spekket med action, komedie og romantikk i det han bestemmer seg for å forsøke å kaste den over et gjerde.

Kom hjem fra treningstur i går, og ble møtt så av lyden fra denne herlige norske komedie perlen som gikk på tv. Men fikk altså ikke med meg hele filmen, så bestemte å se den igjen i sin helhet (harn jo i samlingen på DVD) senere på kvelden og den skuffet selvsagt ikke.

Her skjer det mer i løpet av filmens første minutter enn det gjør i de fleste norske filmer jeg har sett det siste året til sammen, og lydene, musikken, scenene, dialogen, karakterene osv er alle med å gjøre dette til en av de mest underholdende og koselige feel-good filmene Norge har produsert.

Jon Skolmen er umulig å mislike som den sympatiske og klønete Reinert mens Ingar Helge Gimle (tror jeg fikk den rett) er jo hysterisk som rasende politibetjent der virkelig får bannet og skjelt fra seg gjennom store deler av filmen. I andre roller finner vi Sverre Anker Ousdal som bankraner og Hilde Grythe som søt politidame som jo Reinert (Skolmen) snart får et godt øye til, og ikke minst Elsa Lystad som kioskdame. Ellers kan jo også kjente navn som Anne Marie Ottesen og Per Christian Ellefsen sees i tidligere roller.

Ellers mye herlige sitater og one-liners her og hvor denne sikkert går igjen:

Kvinnelig politibetjent: "Er de tidligere straffet?"

Reinert: "Joa, pappa pleide å slå meg litt som guttunge da."

Musikken er også et høydepunkt, åpenbart tidsriktig med masse tung bruk av over-the-top synthesizer og liker kombinasjonen av de nærmest "spasme" lignende action delene satt opp mot de mer avslappende og rolige melodiene der ikke er helt bortenfor den man hørte i Selskapsreise filmene til Lasse Åberg.

Bruken av lokaler er også meget bra, liker hvordan de går fra Ullevål Hageby til å ende opp i badeparken i Drøbak grunnet en plastpose.

Nei, definitivt en av de mest underholdende og morsomme norske filmene jeg har sett (konkurransen er jo ikke all verden) og blir så med en:

7/10

[Frank.N.Steen]

Hot Dog... The Movie (1984) - Frank.N.Steen

► Show Spoiler

Frank.N.Steen
25. des. 2019 15:26
Hot Dog... The Movie (1984)

I motsetning til de fleste teen-sex filmene foregår altså denne i mer kjølige omgivelser, da satt opp mot et snødekt landskap og hvor et eldre OL anlegg blir tilholdssted de neste dagene for ei større gruppe utøvere som skal forsøke å overliste den beryktede alpint mesteren Rudi Garmisch.

Typisk rølpe "trash" hvor det pøses på med utallige ski stunts som faktisk er nesten like imponerende utført da som mengden av pupper og nakne babes (Shannon Tweed skuffer ei) og selvsagt får vi den klassiske festglade underdogs mot pripne og rike upperdogs "storyen" men der søppelfilmer (med lignende setting) som Ski School (1991) feiler fullstendig da mest grunnet det å inneha en av de mest usympatiske og irriterende gjengene med "anti-helter" greier altså Hot Dog å ha mer sympatiske og "interessante" figurer og hvor da bøllene, eller bølla Rudi er virkelig en verdig bad guy og en som man jo ønsker å se få sitt selvgode og sleske ego slått sønder og sammen.

Alt i alt, kanskje den "beste" åttitalls teen-sex filmen jeg har til nå, da satt til mer snø dominerte omgivelser. Men sitter nå likevel med en følelse av at den vil snart (forhåpentligvis) bli knust ned i støvlene av John Cusack filmen Better Off Dead (1985) som visstnok også skal være innom samme genre (kanskje da mer velspilt og "seriøs") og han var jo også medvirkende i den underholdende Hot Tub Time Machine (2010) som jo var nærmest en hyllest av denne type 80-talls rølpe utskeielser.

5/10

Two Moon Junction (1988) og My Bodyguard (1980) - Frank.N.Steen

► Show Spoiler

Frank.N.Steen
21. des. 2019 13:26
Two Moon Junction (1988)

"Darling, don't ever take a Southern woman for granted."

Erotisk drama-thriller hvor ei ung og gifteklar kvinne (Sherilyn Fenn) blir plutselig brått og uventet dratt dypt inn i et erotisk og uberegnelig eventyr med en mystisk fremmed (Richard Tyson), noe som kan ende opp med å få uante konsekvenser for dem begge.

Dæven denne kom jo som ut av det store "intet". Visste vel egentlig på forhånd at det ville bli mye hud (Zalman King burde vel alene være grunn til nettopp det) og da spesielt en masser av Sherilyn Fenn, men at filmen skulle være såpass godt laget var jeg ikke helt "forberedt" på. For der de mer typiske og velkjente erotiske thrillerne på tampen av åtti og tidlig nittitallet oftest gikk for det mer vulgære og brautende, så velger altså Two Moon Junction å gå for en langt mer avslappende stil.

Utifra div anmeldelser og artikler fra nettet om erotiske thrillere (beste-verste osv) virker det som få har mye til overs for Two Moon Junction, men jeg må si at filmen gjorde et sjeldent godt inntrykk og der den nydelige stemningen, musikken og hele det drømmeaktige scenarioet helt klar hjelper på å dekke godt over for mangelen på en god handling.

Sex scenene er blitt omtalt som å være nær soft-porn lignende, men synes nå likevel de er unnagjort med langt mer eleganse og stilfullt enn som nevnt de da mer vulgære og over-the-top scenene man ofte finner i de mer beryktede erotiske thrillerne.

Sherilyn Fenn må jo være noe av det vakreste man kan huske å sett på film, og denne er helt klart et must om en er fan av henne. Richard Tyson på sin side vil nok alltid forbli husket best som den sleske men likefullt ondskapsfulle og iskalde skurken Cullen Crisp i Arnold Schwarzeneggers Kindergarten Cop (1990). Her gjør Tyson derimot en utmerket jobb og innehar langt flere lag under sitt barske ytre enn det som øyet først ser og en kan undres på hvorfor en slik dyktig og tøff kar endte opp med å kaste bort talentet sitt på å gjøre utallige b-filmer, og der den siste jeg har sett av ham var i en Steven Seagal DTV søppelfilm, for et eller to år sia.

Regissør Zalman King var jo ikke et helt ukjent navn innen erotisk underholdning og bidro vel også med blant annet ​9 1⁄2 Weeks (1986) og senere en annen Mickey Rourke film, Wild Orchid (1990). Men for min del var opplevelsen av Two Moon Junction en av de sjeldne der virkelig gjorde at man satt igjen med noe mer enn bare "Jippi, pupper og rumpe" og der stemningen for min del var kanskje filmens absolutte høydepunkt. Den greide kunststykket å være erotisk, romantisk og interessant uten at det ble for "mye" og topper det hele med en av de flotteste soundtrackene jeg kan huske å ha hørt på lenge, og hjalp jo selvsagt også på at en fikk ei god del Blade Runner (1982) Vangelis vibber attpåtil. Et must for fans av virkelig gode og stemningsfulle åttitalls filmsoundtracks, dessverre skuffende få videoer å spore opp på Youtbe, men vurderer sterkt å lete opp ei CD utgave, for dette var helt klart min type filmmusikk.

Filmen som sagt, ble en meget hyggelig overraskelse og en jeg definitivt vil beholde i samlingen. Etter gårsdagens opplevelse blir det en sterk 7,5/10 da med et meget sannsynlig potensiale for enda et hakk opp ved nærmere gjensyn.

My Bodyguard (1980)

En nyankommet skoleelev (Chris Makepeace) blir øyeblikkelig ei målskive når en uskyldig spøk da i retning klassens bølle (Matt Dillon) slår ut feil og siden han ikke vil gå med på å betale penger for å unngå juling, så velger han i stedet å investere dem i å hyre inn sin egen private livvakt (Adam Baldwin) til å hanske opp i problemene.

Enda en fin liten perle dette her. Temaet er jo da rundt mobbing og et som dessverre tvilsomt noengang vil forsvinne, men dette med å betale for å unngå å få juling er muligens ikke noe nytt, og noe der holdes i live selv i dag, hvor det går større gjenger rundt å krever betaling fordi noen har "vanæret" dem, da ved å se i "feil retning". Og selv om ofrene ender opp med å betale for seg så vil ofte problemet ikke bli borte av seg selv. Det blir vel bare verre, da svina vet nå at taktikken fungerer og de vil mest sannsynlig gå tøffere til verks og kreve mer og mer.

Hadde det ikke vært herlig å hatt en venn og "livvakt" som Adam Baldwin. En der kunne hanskes opp med den slags avskum, men i dag er det jo ikke slik at en sloss kamp er "fair" (har vel sjeldent vært i grunn) eller "over" når ene parten ligger nede. Nei, det skal sparkes, slås, spyttes og ydmykes enda mer, og vitnene/gribbene rundt velger ikke lengre å skrike "MERE BLOD!". Nei, de filmer gjerne hele greia, og sender det rett ut på nettet, fortest mulig (må jo ha masse likes, viktig vettu) så ofrene vil tvilsomt aldri helt bli kvitt traumene av å få juling (kanskje ødelagt for livet) og attpåtil ydmyket på det aller verste, foran en haug mennesker/tilskuere som er mest opptatt av likes enn det å gripe inn og få stoppet det.

Svina slipper oftest unna, gang på gang. Heldigvis har en da virkelighetsflukt underholdning som denne godbiten av en ungdoms film og der det sjeldent har vært så tilfredsstillende å se et slagsmål hvor de undertrykte endelig står opp mot undertrykkerne, og selv om klimakset muligens er en smule litt vel feel-good Hollywood, så skal den få for en herlig kjemi mellom Makepeace og Baldwin som utgjør en fin kompis duo og selvsagt Matt Dillon som slesk og meget usympatisk drittsekk, en man virkelig ønsker å se få seg en skikkelig omgang med pryl, og vel så det.

Liker også godt at filmen "bytter" om bøllerollene, da altfor ofte har den mer typiske skolebølla sett ut som Adam Baldwin (svær, skummel og "dum") mens her er det altså den rake motsetning gjennom Matt Dillon som viser seg å være filmens skurk, og noe han gjør meget bra.

Ellers kult å se ei ung Joanna Cusack igjen da med en sjarmerende tannpryd i ansiktet.

Adam Baldwin leverer en meget fin og sympatisk rolle som den beryktede "tøffingen" Linderman, en som etterhvert viser seg å være langt mer enn kun muskler og skummelt ytre, og filmens kanskje mest rørende og dramatiske scene viser at dette var en kar som definitivt ikke kom til å forsvinne med det første.

Derimot hovedrolleinnehaveren Chris Makepeace gjorde vel dessverre nettopp dette, men ga nå hvert fall minneverdige roller i filmer som Meat Balls (1979), My Bodyguard og Vamp (1986) før han en del år senere "forsvant" fullstendig fra bransjen.

Eneste lille "problemet" jeg måtte ha med filmens handling, er nok at en klasseskuespiller som John Houseman kun får et par sekunder (knapt nok det, føles det ut som) å spille med her, og hotellscenene med faren og bestemoren til hovedkarakteren tok kanskje litt for mye tid, samt at kjemien mellom Makepeace og Baldwin var såpass god at en skulle ønske filmen var litt lengre.

Alt i alt, en meget sjarmerende og velspilt ungdoms film der er et must om en er glad i denne type underholdning, og spesielt fra åttitallet.

7/10

Blue Jean Cop (1988) - Frank.N.Steen

► Show Spoiler

Frank.N.Steen
15. des. 2019 14:41
Blue Jean Cop (1988)

Også kjent som Shakedown er en action-thriller i regi av James Glickenhaus hvor to motpoler (Peter Weller og Sam Elliott) møtes for å ordne opp i det totale kaos og hvor den økende mengden av narkotika og korrupsjon virker å få et stadig strammere grep om New York bys innbyggere.

En av disse sene åttitalls filmene som virker å lide litt av å ha blitt forsøkt feilaktig markedsført, da som enda en stereotypisk buddy-cop actionfilm men der er langt unna Lethal Weapon eller Beverly Hills Cop territorium, både i kvalitet og underholdning. Blue Jean Cop tross av et DVD (og VHS) cover som "lover" lett og actionpakket underholdning er i grunn en veldig ujamn affære og hvor Glickenhaus forsøker å blande sammen rettsaks thriller genren med da buddy-cop action og filmen er veldig av og på.

Mye fungerer (kjemien mellom Weller og Elliott er godkjent) men det blir for mye tull der i det ene øyeblikket ser vi en grovalvorlig Peter Weller i en svær rettssal, neste sekund er han og Elliott ute på byen kjørende rundt i full guffe med en Porsche under en heseblesende og vill biljakt etter par et par skurker i en limousin og slik er mye av filmen bygd opp. Alvorlige scener ene øyeblikket, så litt klissete romantikk (unødvendig trekant drama sådan) og så er det action for alle penga.

James Glickenhaus gjorde seg et navn i filmgenren, hvert fall da gjennom exploitation og b-film sjangeren takket være den supervoldelige og nasty vigilante kult-filmen The Exterminator (1980). Et par år senere fulgte han opp med The Soldier (1982) men i likhet med Blue Jean Cop var også den mektig ujevn og kaotisk, og tror mange ble her lurt til å tro at de satt med en potensiell actionfilm, og fikk, vel noe ganske annerledes og i mitt tilfelle noe som skuffet mer enn det imponerte, da tross mange tøffe actionscener spredt godt utover.

Blue Jean Cop er nok bedre som underholdning enn The Soldier, men er aldri i nærheten av å være like gjennomført solid som The Exterminator. Det blir for mye og for lite og det som holder interessen oppe er som nevnt kjemien mellom hovedkarakterene og noe mildt sagt vanvittig over-the-top actionscener der er som tatt ut av en av Cannon Pictures sine b-film action forsøk fra samme periode.

Sluttscenen med Sam Elliott hengende under et privat jetfly, der han skyter løs på understellet, og deretter kaster seg til sjøs mens flyet lander, da kun for å eksplodere i en enorm ildkule er komedie på høyt nivå og umulig å ikke trekke på smilebåndet. Mens scenen bare et par sekunder tidligere er langt mer guffen enn særlig morsom, og tenker da selvsagt den hvor flyet faktisk for en liten stund ser ut som det skal kræsje rett inn i Twin Towers.

Som med de fleste av hans 80-talls filmer er det pakket på med herlig sleaze og cheese, spesielt godt benyttet er 42nd street og dets beboere. Neonlys, kinoer over alt, fargerike karakterer og søppel flyter om hverandre på godt og vondt og ble faktisk sittende å følge godt med på alle de utrolig kule kinotitlene som ble spilt på de mange kinosalene og det må jo ha vært reine paradiset å få oppleve å være filmelsker på den tiden, vel selvsagt medført at en hadde både tid og penger til å utnytte seg av alle de vanvittig spennende tilbudene.

Uansett, en grei film som man har nå sett 2-3 ganger og greier ikke å bli helt overbegeistra denne gangen heller. Underholdende, jao men kunne vært gjort så mye bedre, da spesielt actiondelen er i perioder helt vanvittig og skulle helst sett at Glickenhaus fullstendig gikk bort fra hele rettssak opplegget og bare peisa på med en hjernedød buddy-cop action film og ikke "overkomplisere" ting for mye, for tror det ville ha gjort filmen en stor tjeneste.

Til slutt må en jo legge til at som med de fleste av denne type actionfilmer innehar den jo en "episk" theme låt, da via den meget fengende og oppløftende Looking For Love av Nikki Ryder.

5,5/10

Street Smart (1987) og Creature aka Titan Find (1985) - Frank.N.Steen

► Show Spoiler

Frank.N.Steen
14. des. 2019 10:17
Nok en fredagskveld med div åttitalls film er forbi:

Street Smart (1987)

"Never let the truth ruin a good story."

Den små desperate journalisten Jonathan Fisher (Christopher Reeve) er på utkikk etter en nyhets artikkel utenom det vanlige, vel, hvert fall en der kan muligens redde jobben hans. Men når ideene uteblir og tiden er i ferd med å renne bort bestemmer Fisher seg for å overlate resten av arbeidet til fantasiens verden, og før han vet ordet av det har han kommet opp med en suksesshistorie uten like. Dessverre for Jonathan så vil denne "lille" løgnen snart slå hardt tilbake og hvis han ikke tar seg sammen og finner ut av byens harde realitet vil det være altfor sent å snu.

En fin liten 80-talls krim-thriller der virker å ha havnet et godt stykke under filmradaren og hvor visstnok Christopher Reeve godtok å gjøre den "legendariske" Superman IV: The Quest For Peace (1987) for Cannon Pictures dersom han fikk frie tøyler til å realisere sitt eget prosjekt i ettertid, der altså ble om til Street Smart.

Filmen gir et gritty og nasty (føler de passer greit til filmens stemning og karakterer, kunne jo lagt til sleazy også) innblikk i New York bys kjøttmarked og der altså Christopher Reeve spiller en små-naiv journalist som først nyter godene av en liten hvit løgn, som deretter blåses opp i ansiktet hans i det den brutale halliken Leo "Fast Black" Smalls (spilt mesterlig av Morgan Freeman) dukker opp.

Freeman og Reeves spiller her mot sine mer "typiske" rollefigurer og der Reeves på dette tidspunktet sikkert var mer enn fed up av å leve i skyggen av Supermann/Clark Kent og ville bevise at han kunne by opp til andre rollekarakterer enn ikoniske og sterke figurerer og her gjør en meget fin innsats som en mer små-slesk men sympatisk jappe-journalist der møter så absolutt sin overmann i Fast Black Smalls.

Freeman for min og sikkert veldig mange forblir en alltids likandes og sympatisk kar der oftest er å se godt voksne (han var vel allerede over 50 år i denne filmen) sidekick/mentor roller og den han spiller da som den avskyelige og uberegnelige Fast Black kunne ikke vært lenger unna enn de man snart ville kjenne han kanskje best igjen og nærmest bli de som fulgte han gjennom store deler av karrieren. Tenker da på mer typiske rolleprestasjoner i filmer som Glory (1989), Driving Miss Daisy (1989) og Frihetens Regn (1994).

Uansett, Morgan er helt sjef i Street Smart og leverer en av de mest minneverdige hallikene jeg kan huske å ha sett. Får litt Denzel Washington (Training Day) vibber i perioder der Freeman drasser rundt på sin nye unge "venn" og viser han gatas harde virkelighet, mens da Reeve fremstår som en der nærmest beundrer Fast Black, før realiteten slår brutalt inn og han får se ting han nok helst kunne vært foruten.

En annen som leverer varene er den alltids flotte Kathy Baker som alltids har vært en real karakterskuespiller og har alltid hatt sansen for henne helt siden man så henne i Mad Dog and Glory (1993) og Edward Scissorhands (1990). Her spiller hun filmens "moralske" kompass, og filmens kanskje mest ubehagelige stund skjer i det Fast Black innser at han må "irettesette" sin ansatte og ved hjelp av en saks og et spørsmål om hvilket øye Bakers karakter ønsker å beholde får han altså tydeliggjort (for en stund) hvem som er sjef i nabolaget.

Den som dessverre kommer nok litt til kort her er Mimi Rogers som kjæresten til Jonathan Fisher. Hun får nå ikke så altfor mye å spille på heller men definitivt filmens svakeste ledd.

Mye herlige scener, spesielt den hvor den arrogante jappe sjefen til Jonathan ønsker å feire hans suksess da ved å bringe med seg Fast Black Smalls og hans følge inn i overklassens verden. Mye herlige stunder og der Fast Black lever opp til navnet sitt da ved å øyeblikkelig gå til verks ved å forsøke å skaffe seg noen nye "ansette" inkludert kona til Fishers sjef.

Alt i alt, en underholdende og tidvis meget velspilt film der kan ved gjensyn stige et halvt hakk oppover, men inntil den gang blir det med en:

7/10

Creature (1985)

Ei gruppe amerikanske forskere lander på en av Saturns mange måner Titan og blir straks møtt av restene etter et tysk forskerteam som har blitt massakrert av et eller annet.

Visste vel i grunn noenlunde hva man hadde i vente her. Creature aka Alien Creature aka Titan Find er en typisk b-film produkt av sin tid, eller rettere sagt en av utallige Alien (1979) kloner fylt opp med mange mørke og laaaange scener, Klaus Kinski som dukker opp her og der sammen med et noe lyssky monster som jo er bare noen av ingrediensene i denne sci-fi skrekkfilmen.

Regissør William Malone hadde fra tidligere av gjort unna lavbudsjetts skrekkfilmen Scared to Death (1980) hvor et "plystrende" beist dreper en del folk i nærmest total bekmørke og husker den som en, vel ganske tam affære tross av at selve monsteret i seg selv, de få gangene man fikk en god kikk på det, var slettes ikke verst med tanke på design og utseende.

Her er åpenbart budsjettet langt høyere og talentene flere. Legenden vil jo ha det til at Klaus Kinski skal ha "takket" nei til å jobbe med Steven Spielberg og George Lucas i en av Indiana Jones filmene, da grunnet at den eksentriske tyskeren mislikte sterkt manuset han ble tildelt samt at rollefiguren hans (vil tro det i grunn skyldtes aller mest at han ikke fikk nok tid på skjermen, men også det at lønna ikke var all verden) og at han sammenlignet seg med en luksusprostituert som solgte seg til høystbydende, derav hans snodige valg som falt på å gjøre "kvalitetsfilmer" som Creature og Star Knight (begge i 1985).

Uansett, i rollen som den tyske forskeren Hans Rudy Hofner (de kunne ikke funnet et noe mindre tyskklingende navn enn det?) er han i sitt ess. Første vi ser av Kinski er at han smyger seg bakom en kvinnelig kollega og beføler brystene hennes før hun slenger han veggimellom. Som om ikke det burde ha forklart at denne damen ikke var oversmigret av Kinskis romantiske tilnærmelser, så bestemmer han seg for å prøve igjen senere, da ved å gripe et godt tak i rumpa hennes og hvor damen leverer noe som "Screw YOU!" og Klaus svarer raskt så med et lurt smil: "YES, I Would like to do that with YOU!" eller noe lignende.

Hver eneste scene den mannen er med i, uansett hvor dårlig eller kjedelig en film måtte være, så skjer det noe "magisk" og man bare sitter å venter på at han vil eksplodere i raseri eller noe urkomisk og vil tro at det var sikkert et mareritt å jobbe med ham men dæven så mye god og underholdende film han har gjort, og der selv da mindre imponerende filmer nyter godene av hans enorme talent, eller rettere sagt tilstedeværelse.

Angående kvinnen som blir godt befølt av Kinski er dette ei åpenbar rip-off (kvinnelig utgave) av Ash fra Alien og der ser ut som en bola versjon av Rachel (Sean Young) fra Blade Runner (1982).

Ellers verdt å nevne er jo at den alltids vakre Wendy Schaal (The 'Burbs) har en av hovedrollene her. De ande skuespillerne blir jo i grunn helt satt til side av Kinski tross av hans korte innsats her. Noe som sier litt om hvilket nivå det er på underholdningsverdien, for man bryr seg fint lite om karakterene, de er kjedelige og utrolig lett glemte og selv ikke en fin liten dose med tits and ass greier å gjøre noen særlig forskjell.

Handlingen er meget treg og lang (minus scenene med Kinski) og selve monsteret er ikke mye å skryte over. Det beveger seg vanvittig sakte og ser eller minner litt om ett der dukket opp i en av under vanns sci-fi monster filmene fra samme tiår, da enten Deep Star Six eller Levethian (begge i 1989).

Men det positive foruten Kinskis deltagelse er jo at design messig så er det mye imponerende her med tanke på at vi mest sannsynlig snakker om en skikkelig b-film produksjon her og flere av folka bakom skulle visstnok komme til å jobbe med design delen i den klassiske Aliens (1986), så noe riktig har åpenbart vært gjort her.

Ellers er det jo en fin dose med gørr og blod, og der make-up effektene er faktisk meget imponerende, i perioder.

Det er jo noe ufrivillig komikk her, som med de fleste innen denne genren. En av favorittene (foruten de nevnte med Kinski) er i åpningen hvor to forskere "snubler" over en tønne med et slimete beist på innsiden og han ene bestemmer seg for å sette seg på funnet og bli tatt bilde av. Det blir jo selvfølgelig ingen stor suksess, for i neste sekund blir det en lekkasje i glasstønna og et eller annet siver ut og inn (mest sannsynlig opp i bakenden til stakkaren) og før man vet ordet av det sier det "SPLÆÆÆÆSJ!" og hodet nærmest eksploderer.

Ingen dårlig begynnelse, bare så synd resten av filmen er så ufattelig ujevn. Likevel, som stor tilhenger av sci-fi skrekk (og da spesielt fra 70-80-tallet) så blir det altså med en snill men kanskje ikke spesielt imponerende rating:

4,5/10

Remo Williams: The Adventure Begins (1985) og The Sure Thing (1985) - Frank.N.Steen

► Show Spoiler

Frank.N.Steen
7. des. 2019 09:25
Mer åttitalls moro ble det i går kveld og natt:

Remo Williams: The Adventure Begins (1985)

"Professional assassination... is the highest form of public service!"

En røff men noe umotivert New York politimann blir ved et "uhell" tatt inn i en mystisk og hemmelig enhet under navnet CURE og hvor hans første oppdrag blir å overleve et noe spesielt treningsprogram i jakten på å bli det perfekte våpen.

Dette var definitivt et meget underholdende og sjarmerende action-eventyr (muligens da mer i eventyr/komedie genren) og hvor Fred Ward er total bad ass i rollen som den tøffe men noe klønete anti-helten Remo Williams som jo får etterhvert god hjelp (noe spesiell sådan) av sin fargerike mentor og kampsport guru Chiun (Joel Grey) og der innebærer alt fra brutale treningsmetoder og mildt sagt en god dose med overhøvling av Remos all-American junk-food kosthold. Chiun pumper på med mange herlige sitater om hvordan den slags søppel mat påvirker kroppen og sjelen negativt, alt mens han sluker den aller verste søpla av dem alle, Amerikansk såpe-opera på tven 24/7.

Humor er det masser av og kjemien mellom Ward og Grey er knall fra første stund av. Ellers må jo den alltids likandes Wilford Brimley nevnes, han er med her, kanskje ikke så mye som en skulle ønske og virker å være best komfortabel med å sitte gjennom hele filmen i en stol foran en datamaskin, men greit han skal få slippe unna med noe kritikk da scenene er få og ikke særlig lange.

Filmen har jeg aldri (tror jeg da) sett i sin helhet og husker kun enkeltscener fra tiden Showtime (Skandinavia) pleide å sende den på nattetid i helgene tilbake på tidlig 00-tallet. Scenen jeg husker best er også helt klart en av filmens mest spektakulære øyeblikk, vi snakker selvsagt om scenen der Remo "bestiger" Lady Liberty som er under oppussing alt mens han må sloss mot noen nasty bad guys.

Det er flust av slike imponerende action sekvenser der under en av treningstimene til Chiun må Remo forsøke å imponere ham da ved å komme seg helskinnet gjennom en klatre økt på et annet kjent New York landemerke ved navn Wonder Wheels i Coney Island.

Skal visstnok nevnes at flesteparten av stuntene var gjort av Fred Ward selv, eller så vil han at vi skal tro og det er nå hvert fall imponerende for i dag ville vel alt vært filmet foran et lerret og resten gjort med CGI, finito. Men her er det heseblesende action-stunt av ypperste klasse.

Joda, action er det jo men kanskje mer humor og eventyr da over halvparten av tiden er mer eller mindre benyttet rundt treningsmetodene til Chiun og det er i grunn først siste 20-25 minuttene det virkelig begynner å ta seg opp. Så er man ute etter mer typisk 80-talls macho brautende action ala Sly og Arnie vil en muligens være noe skuffet. For min del ble det i stedet et positivt inntrykk og filmens eventyr stemning er nok ikke helt uten røtter i filmserier som Indiana Jones og kanskje aller mest James Bond og der filmens regissør er ingen ringere enn Guy Hamilton (mannen bakom legendariske Goldfinger samt et par andre 007 titler).

Minuset med Remo Williams er dessverre at filmen mangler en verdig skurk, en som virkelig er nasty og truende men vi ender i stedet opp med en helt "ordinær" gubbe, som ikke nødvendigvis må bety at det er noe i veien da for min del er ofte de mer "normale" bad guysa mer minneverdig og skumle enn de typiske "super-skurkene" men i dette tilfellet føltes det som noe helt klart manglet på slutten av dagen.

Likevel, den alltids dyktige karakterskuespilleren Patrick Kilpatrick er som regel en man aldri tar feil av da med tanke på å levere varene som slesk og minneverdig henchman:

"I’ve been killed, beaten-up or jailed by nearly every leading actor on earth and in outer space."

Og Kilpatrick er intet unntak denne gang heller. Han hadde vel knapt kommet i gang med sin lysende karriere som skurk og kom vel nesten rett fra filmsettet til Troma og The Toxic Avenger (1984) før han landet rollen som Stone i Remo Williams.

Men, nok om det. Remo Williams føles tidvis ut som et noe uferdig produkt, noe det jo visstnok var også da en oppfølger var planlagt men dessverre ble det fullstendig stopp da filmen floppet og et par år senere ble det forsøkt på ny å friske opp karakteren gjennom en enda mer kortlivet pilotepisode ved navn Remo Williams: The Prophecy (1988) men her var altså ingen fra 1985 filmen medvirkende.

Filmen er definitivt verdt å få med seg om en er glad i action, humor og eventyr fra åttitallet og selv om det ikke blir full toppscore så går den nå likevel et godt stykke opp i boka og en som er verdt å ha i action samlingen for senere besøk.

7/10

The Sure Thing (1985)

"Three thousand miles just to get laid. I really respect that."

To unge menn innser snart at de er i ferd med å bli fullstendig forbikjørt spesielt da med tanke på deres tilsynelatende fraværende dametekke men det er nå likevel lys i andre enden og der den kanskje største utfordringen til nå, videregående skole og de mer "modne" kvinner kan vise seg å være løsningen på alle deres problemer.

Dette medfører igjen til at det rølpete rotehue Walter (John Cusack) pakker sakene og følger lillehodet til varmere og mer tropiske strøk i California, der kompisen Lance (Anthony Edwards) har lovet ham at drømmekvinnen (Nicollette Sheridan) venter villig på sin utkårede. Men for å komme seg dit må han først slå seg sammen med den pripne klassevenninnen Alison (Daphne Zuniga) og den største utfordringen blir ikke å komme seg frem, men å gjøre så i live!

Og så dukket jommen meg en ny liten favoritt opp, og en jeg er rimelig sikker på har allerede blitt nevnt (positivt sådan) tidligere i denne tråden (men grunnet VGDs "imponerende" søkesystem er lysten til å bla ørten siden tilbake og frem ikke der akkurat nå) av Dengelgen eller en annen bruker.

Her snakker vi en sjarmbombe av den sjeldne sorten og en som hvert fall tok meg fullstendig på senga. På DVD coveret blir man "lovet" en erketypisk 80-talls teen-sex rølpe fest, med ei halvnaken og deilig babe liggende på ei flott solfylt strand og bildene på baksiden av coveret hinter om "lett" underholdning. Joda, tiåret flommet jo over av teen-sex komedier, men dette her var noe annerledes og helt klart av en type der fortjener bedre enn å bli puttet i den filmbåsen.

The Sure Thing er både sjarmerende, morsom og søt, der kjemien mellom John Cusack og Daphne Zuniga er topp kvalitet og alltid vært svak for road-trip filmer, spesielt fra åttitallet. Det er i perioder litt Planes, Trains and Automobiles (1987) over enkelte av scenene (joda denne kom ut 2 år senere og hadde jo to middelaldrende menn i hovedrollene) der to meget ulike personligheter innser til slutt hvor mye de avhenger av hverandre for å bli "bedre" mennesker og komme seg videre i livene sine.

John Cusack er en jeg kanskje aldri helt har klart å bli for imponert av, noe litt for selvgod/sarkastisk slesk over han i altfor mange filmer, selv hans nyere og trashy DTV utgivelser men her er han i fyr og flamme og gjør kanskje en av sine aller beste rolleprestasjoner. Har jo fortsatt filmer som Say Anything (1989), One Cool Summer (1986) samt Better Off Dead (1985), som er på vei til postkassa mi as we speak (eller så jeg håper) og innser at denne mannen har deltatt i mange solide åttitalls filmer, og ser virkelig frem til sistnevnte film som visstnok skal være en av hans mest likte.

Om det er noe jeg eventuelt var kanskje litt "kritisk" til, så må det være at kjærestekarakterene til hovedpersonene var nokså endimensjonale og kunne fint ha gitt dem litt mer "liv" men på den annen siden ville nok dette raskt ha gjort filmen noe mer ujevn og kanskje også unødig lang.

Alt i alt en meget hyggelig overraskelse og en jeg kan godt tenke meg vil stige i ratingen ved nærmere gjensyn, for denne skal definitivt få bli værende i filmsamlingen:

7,5/10

The Allnighter (1987) og Losin' it (1983) - dengelgen

► Show Spoiler

dengelgen
1. des. 2019 07:45
The Allnighter (1987)

I rollene Susanna Hoffs, Dedee Pfeiffer og Joan Cusack bl.a Regi Tamar Simon Hoffs (moren til Susanna) Dette er ikke eg god film! Men så den mest for Susanna Hoffs (fra The Bangles) og selvsagt Dedee som er virkelig HOT her! Handlingen sirkler rundt en stor strandfest (The Fiesta) og det er mye følelser, svermeri og kjedsomhet. Musikken er generisk. Men de 3 jentene er flotte å se på. Gir den en snill

4/10

Losin' it (1983)

I rollene Tom Cruise, Jackie Earle Haley, John Stockwell og Shelley Long bl.a

Noen gutter reiser ned til Tijuana, Mexico for å miste jomfrudommen! Høres ut som en godt plot for en film? Ikke så spennende som det høres ut som. Cruise spiller her en usikker gutt. Det passer han ikke til for å si det mildt. Det eneste lyspunktet er kanskje Jackie Earle Haley som er energisk men naiv. Shelley Long er ikke så verst heller men får ikke så mye å spille på. Jeg er snill også med denne og gir den

4/10

Jeg så at disse filmene hadde vært på min "Watchlist" veldig lenge så jeg tenkte jeg skulle få sett dem. Vel nå har jeg gjort det, men jakten på gode 80-tallsfilmer jeg ikke har sett før ja den fortsetter.

UHF (1989) - dengelgen

► Show Spoiler

dengelgen
27. nov. 2019 18:16
UHF (1989)

I rollene "Weird Al" Yankovic, Victoria Jackson, Kevin McCarthy og Michael Richards. Tror ikke denne filmen slo så godt an i Norge, har bare hørt om den fra diverse amerikanske kritikere og podcaster opp igjennom årene. Jeg har en CD med Weird Al fra tidlig 90-tall og han er jo med i flere "Mannen med den nakne pistol" filmer som den STORE stjerna. Her i denne filmen kan han bli litt slitsom, men det er en morsom film -ikke minst er Michael Richards (Kramer i Seinfeld) som veldig dedikert vaktmester hysterisk morsom! Weird Al blir sjef for en liten lokal TV-stasjon og må fylle sendetida med et eller annet. Noe som er lettere sagt enn gjort. En hel rekke parodier på filmer/reklamer og musikkvideoer, noen mer vellykket enn andre.

Tror den er litt utdatert i 2019 men Michael Richards hever filmen noen hakk. Leste på IMDB at Trinidad Silva som har en mindre rolle i filmen døde i en bilulykke før filmen var ferdig innspilt. Han er mer kjent fra Colors (1988) som gjenglederen Frog. Gir denne en ganske snill 7/10

Turner & Hooch (1989) - Frank.N.Steen

► Show Spoiler

Frank.N.Steen
3. nov. 2019 13:50
Turner & Hooch (1989)

Hyggelig gjensyn med en gammel barndomsfavoritt men som man ikke har sett siden 90-tallet. Husker jo i grunn filmen nesten ut og inn, etter utallige besøk gjennom TV3s lørdagsfilmen og søndagsfilmen sendingene og ble jo også sett ofte på VHS.

Buddy-cop genren gikk jo sin seiersgang på tampen av 80-tallet og det fantes vel knapt nok ingen grenser lengre for hva som ble funnet å være en bra match mellom to nokså ulike personligheter eller raser. Alt fra overvektige, høye, tynne, bleke, rare, gamle, unge og selvsagt ulike hudfarger eller religioner var garanterte gjengangere men enkelte dro strikken enda lengre da gjennom å bringe inn romvesen, roboter ja til og med døde mennesker som artige sidekicks ofte til heltens store frustrasjon.

Men dyre partnere på film og spesielt innen action-komedie genren var vel kanskje et sjansespill som ikke altfor ofte var spesielt vellykket og ble mer krampeaktig og irriterende enn særlig morsomt.

Å bruke en hund som politipartner var vel i grunn ikke noe Turner & Hooch var første ute med, for K-9 (1989) med James Belushi havnet vel utpå kinomarkedet først. Sikkert vært gjort før og, men ble vel som Big (1988) der også Tom Hanks spilte i en film der handlingen om en mann som blir om til en gutt igjen (eller omvendt) var godt benyttet og der minst 3-4 andre filmer hadde et lignende konsept gående, men der Big helt klart var den beste og mest suksessfull av dem.

Uansett, det virket som det ble en slags gjentagelse hvor samtlige studioer så at nå er Tom Hanks i gang med en ny potensiell hit film og flere ville være med på moroa. Selvsagt kan det jo tenkes at ideen til K-9 ble snappet opp av Turner & Hooch folka, men Hanks var vel helt klart en langt større publikumsmagnet på den tiden enn hva Belushi (jr.) noengang ville komme i nærheten av.

K-9 filmene er greie nok de, men er kanskje noe mer action orienterte enn Turner & Hooch. Sistnevnte kjører jo på med masser av humor og vanskelig å ikke tenke på Beethoven filmene som kom ut et par å senere, spesielt de mange scenene med slow-motion, sikkel og slim overalt og den dramatiske avslutningen osv.

Hanks gjør som alltid en likandes jobb her som den over pedantiske politibetjenten Scott Turner, som da i ekte buddy-cop ånd har bare et par dager igjen før han blir overført til en ny og forhåpentligvis bedre jobbstilling. Dette går selvsagt rett i dass når en eldre gubbe på kaia blir brutalt drept, og Turner ender så opp med å få det eneste levende vitnet rett i fanget. Ei svær, siklende hårball av ei overaktiv bikkje og de to må så finne en måte å jobbe sammen på, om de skal ha en sjanse til å løse saken.

Genialt! Og det fungerer jo faktisk ganske så bra, hvert fall som lett og artig underholdning. Av alle disse buddy-cop eventyrene med dyr som partnere er nok Turner & Hooch "kongen" på haugen og den helt store konkurransen var vel i grunn aldri der til å begynne med.

Top Dog (1995) med Chuck Norris og som nevnt K-9 filmene med Belushi er jo i grunn heller ikke så fæle, men mye av grunnen til at Turner & Hooch lykkes bedre var jo kjemien mellom de to hovedrolleinnehaverne og at da Hanks helt klart er en bedre skuespiller enn Norris og Belushi.

Alt i alt, en meget god periode for Hanks som smalt til med den ene komedie hiten etter den andre. Dragnet (1987), Big (1988) og Turner & Hooch fortsatte jo trenden med at han var Hollywoods store hverdagshelt men for min del var det hans andre 1989 utgivelse som ble den store favoritten, da gjennom kult-klassikeren The 'Burbs.

Etter dette begynte vel han å gå litt lei og søkte nye utfordringer, og det gikk jo ikke så gæli og ble snart en garantert serievinner av store og tunge prestisjepriser grunnet sine mer dramatiske rollevalg. Likevel er jeg nå aller mest glad i åtti og tidlig nittitalls Hanks, og kommer alltid tilbake til den utgaven fremfor da den mer "seriøse" som har mer eller mindre stått for mye kvalitetsfilm uten tvil, men sjeldent av den type jeg gidder å se igjen flere ganger.

Vil jeg ha en feel-good film er den yngre rølpe Hanks eller komedie/familie film Hanks alltid en garantert suksess og selv om Turner & Hooch kanskje da ikke er blant de beste av hva han gjorde på den tiden så er den nå likevel underholdende og full av nostalgisk sjarm og mye morsomme enkeltscener. Og dermed blir det så med en veldig snill:

6,5/10

Return of the Killer Tomatoes! (1988) - Frank.N.Steen

► Show Spoiler

Frank.N.Steen
19. sep. 2019 15:31
Return of the Killer Tomatoes! (1988)

"Eat your veggies before they eat you!"

10 år er gått siden en mindre gruppe modige helter sto frem i det legendariske oppgjøret mot en overlegen hær bestående av morderiske tomater der truet menneskeheten. Men tross av en suksessfull seier lever menneskene stadig med en visshet om at historien har en lei tendens til å gjenta seg selv, oftest når man minst aner det. Tomater har av en den grunn blitt bannlyst over hele kloden, noe som snart skal vise seg å bidra til et sterkt savn av de en gang så røde og velsmakende tomatene og deres viktige bidrag i utallige matretter.

Etter å ha sett Attack of the Killer Tomatoes! (1978) tidligere denne uka så tenkte jeg at det var på tide å gå videre da med denne herlige og utrolig underholdende b-film "skrekk"komedien, der muligens i disse dager er mest kjent for å være en av George Clooneys aller tidligste roller, og tross av at man aldri har vært noen særlig stor fan av mannen, så gjør han seg slettes ikke bort i rollen som slesk sidekick.

Return of the Killer Tomatoes! er jo en man har sett utallige ganger tidligere, og falt pladask for den når man så den for evigheter sia. Humoren og handlingen er total cheese, men sjarmerende og en som selvsagt er fullstendig klar over at den gjør narr av seg selv og en del andre lignende b-filmer.

John Astin er i toppform som den helgærne Professor Gangreen der ønsker verdensherredømme gjennom å oppdrive sin egen private hær av muskuløse bolehuer da med litt hjelp fra en haug tomater nedi en tvilsom kjeller. Den eneste som virker å kan sette en stopper for galskapen er pizzabudet Chad (som tilfeldigvis er nevøen til en av de store heltene fra førstefilmen, Wilbur Finletter) men han skal etterhvert få mer enn nok med den perfekte kvinnen (deilige Karen Mistal) som etterhvert viser seg å være mer passende i kategorien den perfekte tomatkvinne, til vår helts store sjokk.

Midt opp i det hele dukker også de gamle traverne fra orginalen opp, men da i langt mindre roller men likevel nok til at man trekker på smilebåndet.

Alt i alt en meget fornøyelig dose med åttitalls b-film der innehar masse herlig stemning og scener, og kjenner at man virkelig burde få handlet inn de to neste Killer Tomatoes kapitlene, Killer Tomatoes Strikes Back! (1991) og Killer Tomatoes Eat France! (1992).

7/10

Troma's War (1988) - Frank.N.Steen

► Show Spoiler

Frank.N.Steen
3. sep. 2019 10:49
Troma's War (1988)

"War is Hell!"

Ei mindre gruppe med mennesker som nylig har overlevd en grusom flyulykke må snart innse at det er ingen hjelp i vente og at det tilsynelatende tropiske "paradiset" de nå befinner seg i, er i virkeligheten en eneste stor yngleplass for alt som kan gå og røre på seg av internasjonale terrorister og morderisk avskum.

Denne filmen var visstnok en gang i tiden Tromas kanskje mest påkostede film og det er ikke så vanskelig å se hvorfor. For her er det ikke spart på noe som helst, og hvor man får en gedigen overdose av pupper, rumper, gørr, blod, avrevne lemmer, eksplosive spesial effekter, politisk ukorrekt svart humor, nasty scener i hopetalls og selvfølgelig de mange klassiske fargerike og stereotypiske karakterene som jo er blitt til Tromas varemerke.

I filmen møter vi en gjeng med mildt sagt "heldige" overlevende som etter en fatal flytur med Tromaville Airlines skal etterhvert vise seg å bli Amerikas ufrivillige og høyst usannsynlige helter i kampen mot en hær av terrorister, som igjen har satt i stand en rekke infiltrasjons leire der målet er å knekke vestens ytterste borg fra innsiden.

For min del er fortsatt The Toxic Avenger (1984) selve målestokken for alt Troma har gjort, før og etter og allerede med Tromas War føler man at de går litt i den "fella" som ofte har irritert meg der de gjentar seg selv litt for ofte og mye. Tenker på lignende figurer og handlinger der ble benyttet til perfeksjon i Toxic Avenger (originalen) men som siden ble stadig mer utvannet (spesielt i de mange oppfølgerne) og hvor originaliteten forsvant. Likevel er det jo ingen tvil om at det er en viss underholdning og "sjarm" i mange av deres produksjoner men kjenner at etter tampen av 80 og tidlig 90-tallet (Sgt. Kabukiman) har jeg mistet mye av interessen for å se særlig mer av det som de lagde selv. Poultrygeist: Night of the Chicken (2007) er muligens en av få positive unntak her.

I Tromas War er det ingen tvil om at parodien er rettet mot Ronald Reagan og den stadig kalde krig konflikten samt et skarpt og velrettet skudd mot Hollywood og actiongenren med over-the-top filmer ala Commando, Rambo, Invasion U.S.A, Missing in Action osv, men en kan jo også nevne langt mer dramatiske krigs filmer som Platoon og Full Metal Jacket. Her lykkes Troma å lage en action-eventyr parodi som ender opp nærmest som et volds inferno av en annen dimensjon, og mista raskt tellinga på hvor mange som blir slaktet for fote, men må jo ha vært en ny rekordholder på den tiden.

Som nevnt tidligere er noe av grunnen til at jeg aldri helt har falt like hardt for deres filmer som med Toxic Avenger at de rett og slett prøver litt for hardt (og ikke noe galt i å forsøke) men når det blir den ene gjentagelsen etter den andre kan det raskt bli kjedelig, selv med massiv overdose av pupper og gørr. Heldigvis er Tromas War en av de langt mer suksessfulle utgivelsene til Troma på dette området, da med å inneha sånn akkurat grei mengde av idioti og action til at tempoet ikke mister gnisten.

Vel, har ikke sett denne filmen på mange år nå, og har faktisk 3 DVD utgaver av Tromas War stående i hylla men usikker på om jeg har sett the Directors Cut tidligere (104 minutter) eller da kun den tungt kuttede (89 minutter) versjonen. Uansett så ble det 6/10 ved sist besøk, noe grunnet elendig lyd/bilde (en god porsjon av Troma sine egne DVD produksjoner er sjokkerende ræva, dessverre) men heldigvis har altså svenske Njuta Films sluppet en langt bedre og ukutted utgave med tekst og det hele. Denne sørget helt klart for å bedre opplevelsen og bumper ratingen opp et snilt hakk:

7/10

[Frank.N.Steen]

Chopping Mall (1986) og Miami Connection (1987) - Frank.N.Steen

► Show Spoiler

Frank.N.Steen
24. aug. 2019 12:08
Hadde en skikkelig åttitalls filmkveld i går, og det startet jo i grunn meget lovende, men dessverre gikk det litt nedenom mot slutten, men ikke nok til å ødelegge for all moroa man fikk med seg.

Chopping Mall (1986)

"Have a nice day!"

Ei gruppe feststemte ungdommer bestemmer seg for å gjøre om arbeidsplassen sin på et stort kjøpesenter til deres personlige nattklubb like før stengetid. Men dessverre så skal det vise seg at de ikke er alene om å okkupere det enorme bygget i de sene nattetimer, og snart får de uønsket selskap av senterets 3 nyansatte mekaniske vakt "hunder", der skyter først og spør etterpå.

Chopping Mall er klassisk 80-talls feel-good b-film cheese og er stappet med tits & ass, laserstråler, neonlys, fyldige hårmanker, pastell, morderiske roboter, Dick Miller og mye mye mer moro. En sånn film der en bare kan lene seg tilbake og nyte i et vanvittig tempo (ikke så rart da den varer knappe 77 minutter) og der ikke et eneste sekund av dem er bortkastet.

Handlingen er altså lagt til et svært kjøpesenter på nattetid, og der kåte ungdommer blir etterhvert et lett bytte for senterets nyansatte high-tech vaktroboter som grunnet en kortslutning (lynnedslag) ser på all menneskelig aktivitet som en alvorlig trussel, og der eneste løsning er å plaffe ned det som kan gå og røre på seg med laserstråler eller en annen form for "nødvendig" bruk av vold.

En annen grunn til at denne filmen faller såpass godt i smak (hos meg hvert fall) er at det en gang så ikoniske kjøpesenteret The Galleria (Sherman Oaks Galleria) der ble ansett som det hippeste sted på jorden for datidens unge mennesker blir her i denne skrekkfilmen benyttet for alt det er verdt og er med på å skru 80-talls stemningen helt i taket med nostalgi og massevis av sjarm. Senteret var selvsagt ikke ny for å bli et populært sted å oppholde seg i film og tv på den tiden, og der andre åttitalls klassikere som Fast Times at Ridgemont High (1982), Valley Girl (1983) og Commando (1985) også hadde tatt flittig for seg av senterets lokaler og butikker.

Ellers ble jo senteret nevnt i den fantastiske Valley Girl (1982) av Moon Zappa (datteren til Frank Zappa) som gjorde narr av hele Valley girl trenden som gikk som en farsott i San Fernando Valley på tidlig åttitallet. Men spøken virket å slå "feil" og i stedet mente mange at låta bare var med å gjøre "Valspeak" trenden enda større og mer utbredt, sikkert til Franks store forargelse men han og datteren fikk nå likevel en hit ut av det, så noe godt kom det jo av dette språkfenomenet.

Vel, nok om det, i motsetning til de nevnte filmene så foregår altså så og si hele handlingen av Chopping Mall inne i The Galleria, og noe som også har i ettertid bidratt til å gjøre filmen nesten om til en slags tidsmaskin for de som ønsker å se kjøpesenteret i all sin prakt og storhet, før det et tiår senere ble hardt rammet av et voldsomt jordskjelv og hvor senteret til slutt ble total renovert og er vel stadig i drift men tiden som et kulturelt pop-fenomen er nok over og ut, hvert fall for denne gang.

Av alle filmene (antageligvis litt for mange) man har sett av Jim Wynorski så er nok dette den soleklart beste og mest underholdende han har laget. Mye skyldes i grunn den energiske og fargerike gjengen av unge skuespillere, men kanskje også det faktum at filmen innehar flere av datidens deiligste b-film scream-queens (Kelli Maroney, Barbara Crampton og Suzee Slater) som ikke har noe i mot å la klærne falle til gulvet.

Kelli Maroney er jo uforglemmelig som den bortskjemte valley girl bimboen i kult-filmen Night of the Comet (1985), men i Chopping Mall spiller hun en langt mer sympatisk og sjarmerende karakter, og der kanskje også innehar litt Sarah Connor over seg, der hun først fremstår som litt tilbakeholden men ender til slutt opp med å ta på seg rollen som heltinne.

Må vel også nevne at Roger Corman og kanskje enda mer hans kone Julie hadde en viktig finger med i spillet og spesielt da talentet i å hente inn talentfulle mennesker som kan gjøre det beste ut av et kanskje ikke fullt så imponerende manus, og et enda smalere budsjett å jobbe utifra, men likevel ble det altså en suksess og dessuten er det jo umulig å ikke legge merke til de mange herlige referansene til Corman sine egne produksjoner, da via forskjellige tv-klipp, filmplakater hengende på veggene osv.

Vel, alt i alt en herlig liten b-film favoritt jeg har alltid vært svak for. Eneste "minuset", vel mer en grei påminnelse er vel at det er på full tid å oppgradere filmen over til en ny Blu-ray utgivelse da min gamle DVD versjon har en sjokkerende lydkvalitet (selvsagt ingen tekst) og sånt er alltids frustrerende, men det får bli en annen gang. Uansett en av de skrekkfilmene som blander slasher, teen-sex og sci-fi på ypperlig vis og viser at man trenger ikke all verdens budsjett for å lage en underholdende og morsom b-film, men det er klart det hjelper på å ha de rette folka bakom og foran kamera, samt at det er åpenbart lagt ned mye arbeid og hjerte i innsatsen.

7/10

Miami Connection (1987)

"Only through the elimination of violence can we achieve world peace."

En fæl bande bestående av motorsykkel-ninjaer der spesialiserer seg i narkotika og annen kriminell aktivitet satt til Miamis underverden bestemmer seg for å utvide sin business og hvor Orlando by er neste stoppested. Men det de ikke er klar over er at der venter et fargerikt rockeband som tilfeldigvis også er kampsporteksperter.

Ja, hva skal man si? Denne har man altså ventet på å se i nesten et tiår (grunnet vanvittig overprisa DVD-Blu-ray utgivelser og at man helst vil se og eie filmen i fysisk format, fremfor å se den gjennom en datafil) men her forleden fant man altså en svensk DVD utgave til en tier (ikke mellom 1000-2000 kroner som enkelte selgere skal ha for en brukt utgave) og kan vel trygt si at det var slettes ingen dårlig handel.

Hadde ikke hørt om filmen før den plutselig ble hypet som den neste Troll 2 og der folk kastet 6ere og 10/10 etter den, og man ble jo selvsagt nysgjerrig. Alltids moro å se at slike outsidere og avfeide "fiaskoer" til slutt finner veien til folks hjerter og hjem, men minuset med slike "Må se!" b-filmer er at alt oppstyret rundt dem gjør at en ofte går inn med skyhøye forventninger som så og si aldri blir realisert. Troll 2 er en slik film. Høydepunktene hadde man jo allerede sett i årevis på Youtube og når hele filmen ble sett i sin helhet satt man igjen med en stor skuffelse. "Var det alt?"

Heldigvis finnes det jo unntak, og joda smak og alt det der er jo selvfølgelig viktig. Da var det likevel ekstra moro at en som Miami Connection faktisk greide å ikke bare underholde og sjarmere men den imponerte også en god del. Kanskje ikke nok til en sånn "10/10" rating, men ikke mange av disse lavbudsjetts/b-film "katastrofene" vil noengang nå den slags karakter.

Miami Connection er rett og slett heftig b-film action og er noe jeg aldri ville tenkt på som "dårlig" underholdning. Dette var ellevilt og moro, samtidig som man ble som nevnt imponert over hvor mye som man har fått ut av det lille budsjettet og kanskje mer når man leser hva regissør og hovedrolleinnehaver Y.K. Kim måtte gjennom for å realisere sin store drøm.

Jeg har stor respekt for denne type filmskapere og skulle så gjerne sett flere av Kim og Ed Woods karakter i dagens filmbransje.

En kan jo undres på hvor mange slike b-film perler som ble til på åtti og tidlig nittitallet, og der filmer som Miami Connection kanskje bare er toppen av et enormt isfjell bestående av so-bad-its-good trash som bare venter på å bli oppdaget.

Y.K. Kim viser her med sin debutfilm at det man eventuelt måtte mangle i talent kan en gang blant jevnes ut om man bare har troen og viljen nok i behold og som et resultat av tålmodighet og sikkert en stor porsjon flaks (vil jeg tro) kan man altså opprette små mirakler som Miami Connection.

Uansett, dette er definitivt en film som hører hjemme blant lignende titler som Hard Ticket to Hawaii, Samurai Cop, Undefeatable osv. Herlige og minneverdige b-filmer som med sine smale budsjetter og stort sett helt ukjente skuespillere vil ha med stor sannsynlighet en lenger levetid i folks minner en mange av dagens 300 millioner dollar CGI monster produksjoner, og det er inspirerende i seg selv. Får jo nesten lyst til å påbegynne manus, kjøpe inn kamera og skrike ACTION!

Alt i alt, Miami Connection er en film som virkelig burde oppleves minst en gang i livet og en trenger ikke være dritings for å nyte all galskapen som tar sted. Må jo også nevnes at filmen innehar et utrolig tøft og fengende soundtrack, der spesielt låta Friends (Forever) er et realt høydepunkt.

7,5/10

The 'Burbs (1989) - Navarone73

► Show Spoiler

Navarone73
14. aug. 2019 22:39
Ble inspirert av anmeldelsen av Runaway train og måtte finne den frem fra hylla. Ikke sett på 15 år minst. Stor film ennå og støtter karakteren og ikke minst skryten Voight så fortjent får.

I går hadde jeg et gledelig gjensyn med en av mine favorittkomedier. The Burbs, eller som den het så flott på norsk, Nabohysteri, fra 1989. Alltid vært glad i denne deilige komedien med Tom Hanks og Bruce Dern i noen av rollene. Corey Feldman dukker også opp, som han ofte gjorde i komedier på 80-tallet. Min favoritt i denne filmen er helt klart Bruce Dern og hans festlige karakter Mark Rumsfield. Virker som Dern storkoser seg her. Joe Dante laget mye bra på 80-tallet og i konkurranse med Gremlins og Min Mikropartner vinner faktisk denne hos meg.

9/10

Beat Street (1984) - Frank.N.Steen

► Show Spoiler

Frank.N.Steen
12. aug. 2019 19:02
Beat Street (1984)

Amerikansk drama-ungdoms film der vi følger en vennegjeng fra bydelen Bronx som til daglig lever ut sine drømmer gjennom å lage musikk, danse og male grafitti blant de mange falleferdige og utbrente bygninger i nabolaget.

Nok en interessant og veldig stemningsfull Hip-hop/Rap relatert film fra New York by og en der muligens har en noe mer feel-good greie gående enn forrige ukes Juice (1992). Er og blir nok tvilsomt noen svær og svoren tilhenger av denne musikkgenren men det betyr da ikke at man hater det, og Beat Street er jo en liten sjarmbombe som er umulig å ikke bli både underholdt av og sitte igjen med et stort smil, da etter å ha blitt utsatt for div breakdance battles, rapping, dansing og tagging.

Vil jo tro at denne filmen må vel ha hatt en stor betydning eller i hvert fall innflytelse på å få både musikken og imaget til Hip-hop genren ut til et helt nytt og langt større publikum enn tidligere.

Vanligvis er jeg nok ingen fan av for mye dansing og synging i film, men som sagt rappingen og breakdancingen var utrolig tøft å se, og får definitivt lyst til å sjekke ut mer 80-talls lignende filmer/musikk etter å ha sett gjennom filmen.

Ekstra bonus var det jo å få se flotte Rae-Dawn Chong samt Saundra Santiago (Gina fra Miami Vice) dukke opp her også.

Alt i alt, gir denne en hyggelig:

7,5/10

Runaway Train (1985) - Frank.N.Steen

► Show Spoiler

Frank.N.Steen
11. aug. 2019 11:14
Runaway Train (1985)

To innsatte fanger bestemmer seg for å gjennomføre en desperat flukt fra et fengsel langt uti Alaska. Under flukten greier de til slutt å komme seg om bord et tog, men det som var ment å være en sikker fluktrute til frihet forandres raskt til en sikker vei mot døden i det lokomotivføreren plutselig får et illebefinnende.

"Boy, I guess you guys picked the wrong train!"

Dæven denne var det deilig å få sett igjen. En skikkelig tøff og underholdende action-thriller av den beste sorten og hvor Jon Voight leverer en av sine aller beste roller som den helgærne Manny og hvor hans langt yngre og naive partner Buck (spilt av Eric Roberts) er en herlig team.

Må bare elske Voight her, han eier hvert bidige sekund og hans herlig sleske hallikglis (med gulltann og det hele) er en fryd å se lyse opp skjermen, spesielt i det han utfordrer sin erke nemesis Ranken til å bli med på en en førsteklasses tur rett til helvete.

Ellers dukker jo også den vakre Rebecca DeMornay opp, og da i en ikke fullt så lett kjennelig rolle, og husker at enkelte stygge røster kommenterte veldig negativt om utseendet hennes på det gamle IMDb forumet. Patetisk i grunn da jeg synes hun taklet jobben på fantastisk vis og ville jo sett tåpelig ut om hun gikk for den mer kjente next-door-girl forførske karakteren hun vanligvis endte opp med.

John P. Ryan gjør jo også en minneverdig innsats som den sadistiske fengsels sjefen Ranken.

Actionscenene er mildt sagt vanvittige og holder seg fortsatt veldig godt.

Ikke sett filmen på en del år men storkoste meg gjennom store deler av tiden og ender så med en sterk:

8,5/10

Birdy (1984) - Frank.N.Steen

► Show Spoiler

dengelgen Birdy (1984) Med Matthew Modine, Nicolas Cage og John Harkins Regi av Alan Parker Har akkurat oppdaget denne, takket være podcasten "80s All Over" som jeg har nevnt i "Hvilken film...
Frank.N.Steen
1. aug. 2019 16:32
Følte denne fortjente å bli dratt frem igjen, da måten du beskrev filmen på fanget definitivt oppmerksomheten min, men grunnet altfor mye annen film siste 5 månedene (eller mer) har jeg rett og slett måtte ta en ting av gangen, men den som venter, vel han venter jo ikke alltids forgjeves

Heldigvis var Birdy (1984) en av disse herlige unntakene, som man kommer over ved et "uhell".

Dette var en varm, rørende og utrolig velspilt drama der spesielt Cage viser tidvis mestertakter og hvor Modine ikke er langt bak han heller. Utrolig hvordan en slik gjennomført og flott film så til de grader har gått laaangt under radaren, vel hvert fall sammenlignet med utallige andre 80-talls titler. Og vet faktisk ikke om jeg ville ha funnet ut om den, dersom Dengelgen ikke hatt bragt den opp i tråden, så skylder deg en ekstra stor tommel opp for fenomenalt godt filmtips

Nettopp dette var jo håpet med tråden, at folk ville etterhvert bidra med "skjulte" åttitalls (i dette tilfelle en meget godt gjemt) perler, og jeg er ikke langt unna en 9/10 selv, men vet at det er fullt mulig at ved nærmere kikk så kan den fort bikke oppover (hvert fall ikke nedover) og endte så opp med en 8,5/10 og absolutt denne månedens beste overraskelse.

Av de mange imponerende og minneverdige scenene er det en som virkelig står seg ut, og det er:

“What's so great about their fucking world anyway?"

Ja, en kan jo undre på hva faen skjedde med Cage på 00-tallet, han var jo enorm allerede som ung og opp til et visst sted på 90-tallet, og leste at han blant annet tok av store mengder kroppsvekt samt fikk trukket ut flere fortenner for at de skulle matche hans vansirede ansikt, da det ville gi karakteren hans mer "troverdighet".

Den Cage jeg har oftest sett, har jo stort sett hatt skremmende "perfekte" og hvite tenner, komiske til mildt sagt hysteriske "hår" frisyrer osv, men det jo Nicolas Cage liksom, så han slipper unna med slikt. Men når man ser den mer rå og ikke fullt så "polerte" Hollywood utgaven, så er det bare å ta av seg hatten og godta at her må Valley Girl (1983) og Vampires Kiss (1989) handles inn snarest, da jeg er rimelig sikker på at de vil også falle i smak.

Matthew Modine derimot, "Show me your warface!" fra Full Metal Jacket gjør jo så absolutt det i en krigscene uti Birdy, en der må jo ha inspirert den han gjør i rollen som Joker, men vanskelig å toppe den han gjorde i 1984.

En veldig likandes fyr, Modine men dessverre en med ei nokså vaklende og ujamn karriere. Siste film var vel en eller annen DTV/VOD Sly Stallone utgivelse, vet ikke om jeg gidder å kase bort tid eller penger på den, men skulle gjerne hørt om folk har andre gode tips fra hans yngre dager om potensielle filmperler fra åttitallet og tidlig 90-tallet.

Outland (1981) - Frank.N.Steen

► Show Spoiler

Frank.N.Steen
12. jun. 2019 14:16
Outland (1981)

En nyansatt sheriff O'Niel (Sean Connery) blir gitt den tilsynelatende greie oppgaven med å holde ro og orden i en større og hardtarbeidende gruvevirksomhet, lokalisert langt ut i det ytre rom. Her virker alt å være i skjønneste harmoni og der effektivitet og profitt går hånd i hånd, da til selskapets store glede. Men det skal ikke gå lange tiden før han får hendene fulle og mer til, i det en rekke mistenkelige dødsfall bidrar til å avdekke en langt mer skremmende sannhet om sin nye arbeidsgiver enn det O'Niel noen gang kunne forestilt seg.

Outland er en britisk og tidvis meget spennende og velspilt sci-fi/thriller og en det ikke er vanskelig å se at Ridley Scotts Alien (1979) må ha vært av en stor innflytelse, men regissør Peter Hyams har jo siden uttalt at han ønsket å lage en western, men ble greit og kort fortalt at slikt var man "ferdig" med og han var derimot langt fra overbevist. Hyams mente at western genren var fortsatt i live, men at den nå hadde forlatt prærien og satt kursen til det ytre rom.

High Noon (1952) så jeg ikke før i 2017, men denne var slettes ikke gæren og var visst også til kanskje like stor inspirasjon som Alien med tanke på handling og karakterer i Outland. Rollen som den ærlige og tøffe sheriffen ble gitt til selveste Sean Connery, som gjør en meget fin jobb her og blir godt hjulpet på vei av den sjarmerende og rappkjefta legen Dr. Lazarus (Frances Sternhagen). I motsatt ende finner vi Peter Boyle som spiller en slags blanding av hallik og småkonge.

Outland så jeg første gang tilbake i sommer 2011, da gjennom region 1 DVD utgaven som må være en av de meste elendige jeg har vært borte i, med tanke på bildekvalitet. Fatter ikke at noen kunne finne på å utgi en så ubrukelig DVD versjon, men heldigvis fant jeg nylig en nesten helt ny region 2 utgave fra 1998 med overlegent bedre kvalitet i både bilde og lyd, og dette gjorde jo filmopplevelsen noe bedre.

Gikk vel egentlig inn første gang og forventet muligens litt mer action, men dette er jo i grunn mer en spennings-thriller ikledt litt av den samme klaustrofobiske og små gufne designet og stemningen man finner igjen i Alien filmene. Men her ikke monsteret et slimete beist men i stedet det kan være hvem som helst av de overarbeide ansatte, som for å holde det brutale tempoet oppe tyr til ulovlig og livsfarlig dop, der kommer med noen mildt sagt stygge bivirkninger.

Dersom det hadde blitt gjort en prequel til den originale Blade Runner (måtte Ridley Scott denne gang holde seg langt unna) har jeg alltid hatt interesse og lyst til å se hvordan replikantene gjorde opprør og kom seg vekk fra de brutale arbeidskoloniene, hvor de ble utnyttet og behandlet på en måte som førte til at en mindre gruppe til slutt gjorde motstand og flyktet til jorden.

Kan se for meg at deres arbeidsforhold ikke var så langt unna de man møter på i Outland, og i likhet med Alien filmene får man altså se den nådeløse baksiden av de store og pengesterke firmaene som frister til "eventyr" og raske penger men der den stadige trangen til mer til slutt skaper uberegnelige og tikkende bomber som blir forsøkt så godt det kan gjøres å dytte under teppet, men dersom det ikke funker så sendes det altså på litt ekstra "hjelp" uten i fra til å ta hånd om problemene.

Ville så gjerne like denne, men ble altså en skuffende 6/10 tilbake i 2011, men ser jo at den ræva bildekvaliteten på DVD plata hadde sitt å si, mens nå ved et nærmere gjensyn går jeg et hakk opp. Skuespillet er det ikke noe å klage på, spesial effektene er stort sett solide og byr også på noen mildt sagt nasty scener som vil være til stor glede for fans av den slags, men er man ute etter action så vil kanskje skuffelsen være ikke langt unna.

Første halvdelen er det lite å utsette på, men føler at den avsluttende siste akt mangler litt av nerven som man satt og ventet på. Likevel en sci-fi film der er mer enn verdt å sjekke ut om en foretrekker de i litt dystrere utgaver enn de mer eventyr-feel-good aktige utgivelsene fra den tiden.

7/10

Just Before Dawn (1981) - Frank.N.Steen

► Show Spoiler

Frank.N.Steen
1. jun. 2019 11:30
Just Before Dawn (1981)

Ei gruppe unge mennesker bestemmer seg for å trosse lokalbefolkningens advarsler og setter kursen dypt inn i den amerikanske villmarken i jakten på et skikkelig eventyr. Men det de ender opp med er en desperat kamp for overlevelse, da det skal vise seg at noen der ute er fast bestemt på å gjøre turen deres om til et realt mareritt.

Jeff Liebermans tredje spillefilm er kanskje også hans mest beryktede. Just Before Dawn kom ut i det legendariske slasher året 1981 og har rykte på seg for å være en av genrens aller beste. Selv handlet jeg inn denne via Shriek Show (eller Media-Blasters, litt usikker på hva de heter i dag) og deres Limited 2-Disc DVD utgave for godt over et tiår sia. Som med My Bloody Valentine (1981) så har jeg ikke sett filmen på år og dag, og tenkte at nå var det vel jaggu meg på tide å gjøre noe med det.

Denne utgivelsen er vel mer type "backwood slasher" enn da de mer populære summer camp slasherne fra denne perioden. Det merkes jo tidlig ut at filmen har et betydelig mindre budsjett å stille opp med, men det behøver jo ikke nødvendigvis å være noen ulempe innen denne sjangeren.

Det første som slår meg er hvilken bedriten jobb Shriek Show har gjort med det lite kreative DVD coveret. Har har dem like greit smelt til med en unødvendig spoiler alert til de grader. Og angående spoiler, velger jeg å gjøre det slik:

SPOILER ALERT!

Det mest åpenbare minuset med Just Before Dawn (og dessverre så mange andre av denne type skrekkfilmer) er jo at morderen (eller morderne) finnes ikke det dugg skummel eller truende i det hele tatt. Jeg mener de greide ikke å komme på noe bedre enn å ta i bruk allerede den gang ihjel brukte innavla bondetamp kjlisjeen. Greit, jeg forventet ikke Jason eller Freddy men var virkelig to bælfeite bondetamp-tvillinger det beste de greide å komme opp med?

De finnes jo ikke fryktinngytende i det hele tatt. Ser mer ut som noen tilbakestående bygningsarbeidere der har forvilla seg inn på filmsettet og hvor den originale bad guyen aldri møtte opp, så regissøren tenkte "Ja, ja da får vi heller satse på dere gutter!".

De vralter rundt i skauen og lager idiot lyder og hjernedøde grimaser, mens busker og trær ristes rikelig og godt, og når man attpåtil blir godt kjent med dem close-up nesten helt fra første scene av, da er det meste av "stemningen" fullstendig ødelagt for min del.

SPOILER ALERT!

Men, alt var jo ikke så gæli, over til det langt mer positive. Just Before Dawn innehar massevis av nydelig og flotte bilder og scener fra skogen og sammen med Brad Fiedels gufne og stemningsfulle soundtrack setter dette en fin og lovende start på filmen (før det dessverre blir nesten ruinert av, vel det jeg irriterte meg over i avsnittet ovenfor). Man føler at en blir dratt med lenger og lenger inn i det ukjente villmarka og det hele åpner jo veldig bra.

Inn dukker også George Kennedy opp, en fyr jeg alltid har hatt sansen for og som alltids leverer varene. Greit, han har ikke så altfor mye å gjøre her. Han leverer advarsler og rir på hesten sin i måneskinn, men er likevel en av the good guys som stiller opp når det blir tøft.

De andre og mye yngre skuespillerne er vel mer typisk for denne genren. De har den åpenbart "vulgære" berta der elsker oppmerksomhet, den nesevise nerden, fotball jockeyen, den "jomfruelige" og sterke heltinnen og hennes morsomme og noe naive kjæreste.

Filmen var dessverre en liten skuffelse. Jeg forventet kanskje litt for mye, spesielt siden de andre Lieberman titlene Squirm (1976) og Blue Sunshine (1978) er av type skrekk man har funnet mye glede av, samt at Just Before har jo et ganske så bra ry på seg blant skrekkfansen.

Jeg skulle ønske at Jeff Lieberman ikke gikk fullstendig hillbilly Deliverence (1972) i sin måte å presentere filmens bad guys på, og i stedet fulgt den langt mer urovekkende og ekle canadiske skrekk-thrilleren The Creeper (1977), der tok meget effektivt i bruk "less is more" ved å så og si aldri vise morderen, men seerne visste jo at noe forferdelig var hele tiden et skritt foran det dømte tur følget som blir utsatt for en rekke grufulle og sadistiske "prøvelser" og der kun den sterkeste vil stå igjen. Her ble skogen og villmarka benyttet til nær perfeksjon, og jeg skulle så gjerne sett at Just Before Dawn også hadde kjørt mer i denne stilen, der man vet at noe er i buskene, men vi får aldri se hva eller hvem det er.

Uansett, Just Before Dawn er verdt å se ene og alene grunnet det solide arbeidet til Brad Fiedel, samt alle de vakre naturbildene som virkelig setter et flott preg på filmen. Men noen "klassiker" greier jeg dessverre ikke å oppspore her.

Eneste grunn til at det filmen går i pluss er de nevnte tingene ovenfor, samt at når George Kennedy dukker opp, så er jo det nesten et ekstra pluss bare der.

Må til sist avslutte med at først nå ser jeg at Shriek Show DVDen er faktisk en kuttet utgave, nokså godt og, da filmen har blitt utgitt på ny (både via DVD og Blu-ray) i en versjon der inneholder nesten et kvarter ekstra med scener. Dæven, det var mye film som er borte vekk.

Nå var jo det jeg så i går ikke akkurat av det mest voldelige, og body counten rimelig lav. Foruten en scene helt i starten så går det jo nesten 40-45 minutter før ting begynner å skje, så lurer på hvor mye man har eventuelt gått glipp av og om det ville ha påvirket ratingen, men tviler på at jeg gidder å handle inn filmen en gang nr. 2.

Men, nok om det. Det blir dermed til slutt en:

6/10

Der Himmel uber Berlin (1987) - dengelgen

► Show Spoiler

dengelgen
1. jun. 2019 08:36
Der Himmel uber Berlin (1987)

Med Bruno Ganz, Solveig Dommartin, Otto Sander og Peter Falk Wim Wenders har regi og manus (sammen med Peter Handke) Dette er altså originalen til City of angels (1998) som ikke er verdt å si så mye om! Der Himmel uber Berlin (Wings of Desire som den heter i USA) derimot er et mesterverk! Bruno Ganz som nylig gikk bort spiller her en engel (ikke en "djevel" som i Der Untergang som sikkert er den rollen som flesteparten kjenner han fra) Han kan høre alles tanker og forstår alle språk men kan ikke smake, lukte eler andre fysiske ting som de dødelige kan.

Vil ikke si så veldig mye mer om denne filmen, den må oppleves. Det er ikke en typisk 80-tallsfilm, langt i fra men kom tilfeldigvis over denne og kan gi en sterk anbefaling!

9/10

My Bloody Valentine (1981) - Frank.N.Steen

► Show Spoiler

Frank.N.Steen
25. mai. 2019 10:44
I går fikk jeg endelig tatt et skikkelig gjensyn med en av de aller beste åttitalls slasher klassikerne fra dette sagnomsuste året og det var jaggu meg på tide, da det faktisk har gått hele 10 år siden forrige besøk med de dødsdømte beboerne i den lille gruvebyen med det store hjertet, Valentine Bluffs.

My Bloody Valentine (1981)

I 20 år har beboerne i den lille industribyen Valentine Bluffs båret på en grusom "hemmelighet" som har gjort at all form for fest og moro er total forbudt hver gang den 14 februar står for døren. Men i år er de unge og festlystne menneskene i byen trøtte og lei av det som de oppfatter som en utdatert vandrehistorie som er blitt tatt i bruk for å holde ro og orden. Men når så en rekke brutale mord finner sted, innser både myndighetene og beboerne at mørke krefter er i full sving og det hele virker å lede tilbake til året alle helst ønsker å glemme, 1960 og da den beryktede Harry Warden.

My Bloody Valentine er definitivt min type slasher. Den bruker god tid på å bygge seg opp, ikke noe hastverk, og dølle jumpscare scener å se i mils omkrets og det er massevis av deilig og guffen stemning hele veien. Filmen da med tanke på genren er noe så sjeldent som nær blottet for de mer idiotiske og ofte veldig irriterende stereotypiske karakterene man til vanlig finner igjen i 80-talls slashere. Her er det også stort sett en eldre gruppe med unge mennesker og da langt mer sympatiske og likandes.

Jeg så aldri denne filmen før man plukket den opp i 2009, da når den kom ut for andre gang på DVD formatet, og i en remastret og fullstendig ukuttet versjon. Har kun sette denne utgaven, og selv om man også besitter 2003 DVDen, så skal denne visstnok (etter hva jeg har lest) være kuttet i fillebiter av sensoren, så for de som kun hadde sett den, så må jo 2009 versjonen være litt av en opplevelse.

Greit, en kan velge mellom å se den kuttede Theatrical version, eller da Extended Cut (som innehar all ekstra blod og gørr scenene), eller se disse for seg selv i bonus features seksjonen. Jeg har selvsagt sett dem i takt med filmen og selv om det noe grumsete bildet avslører når disse scenene dukker opp, så gjør det meg fint lite.

Jeg er glad denne utgaven endelig fikk se lyset igjen, da filmen tross alt er egentlig ganske "snill" i forhold til en god del annen skrekkfilm fra samme tid. Det er ingen nakenhet å se, men de blodige bonus scenene er definitivt med å gjøre filmen et stort pluss. De er utført ofte med voldsom kraft og brutalitet og skiller seg litt vekk fra de litt for ofte og mer "random" drapsmetodene man ofte finner igjen i de mer vanlige tenårings skrekkfilmene og forsøker heller ikke å være for oppfinnsom eller finne stadig nye måter å få mord til å se tøft eller kult ut. I stedet går den for det "enkle er ofte det beste", og det funker mer enn nok for meg. Guffent og ondskapsfullt utført, av en åpenbar sinnsvak morder iført gassmaske er jo langt mer fryktinngytende enn hockeymasker, synes nå jeg da.

Dersom det er noe pirke på så må det være at siste akt blir noe langdrøy, og dessverre faller for fristelsen til føye inn noen unødvendige og mer klisjefylte slasher scener som føles mer hjemme i en Friday the 13th film enn her. Tenker da på øyeblikk som når et følge med festglade unge mennesker bestemmer seg for å ferdes dypt ned i gruvesjaktene, så skal selvfølgelig flere gå for seg selv og få se et nummer, alt mens folk blir slaktet for fote i samme stund. Men igjen, dette var bare min lille "utblåsing" det trekker ikke noe bort fra filmen i sin helhet.

Musikken er også veldig effektiv og kjører hele veien en stille-før-stormen aktig lydbilde, i stedet for å gå ut i brautende full sving. Må også gi en ekstra oppmerksomhet til det hjemsøkende og nydelige avslutningsnummeret, The Ballad of Harry Warden der står igjen lett et av de flotteste skrekkfilm temaene/sangene jeg kan komme på å ha hørt.

Skurken i filmen er kanskje ikke så fremtredende som de man ofte finner i de mer kjente og kjære fra slasher perioden, men det er helt greit. Jo mindre man vet jo mer effektiv mener nå jeg. Harry Warden blir nevnt gjentatte ganger og vi får jo også den klassiske "You are all CURSED!" gamle gubben og det hele, sånt er jo nærmest et must i slike filmer. Uansett, My Bloody Valentine står lett igjen som en av de aller beste der kom ut av det store slasher året 1981 og ender med en solid:

7,5/10

Tank (1984) og Day of the Dead (1985) - Frank.N.Steen

► Show Spoiler

Okei, så det startet litt humpete mildt sagt, da først ut via den nær katastrofalt dårlige The Rules of Attraction (2002) der man kun så for å få sett unna og bli ferdig med den, men kanskje og en viss nysgjerrighet grunnet at den fikk jo en del positiv omtale tilbake i 2002 og ble vel og omtalt som en slags American Pie møter American Psycho. Uansett, tross av at Roger Avery sto for regien (en fyr med en nokså ujevn men likevel interessant CV bak seg), men dette var dessverre på nippet til å være rævmøkk.

Avskyelig og vulgært forsøkt solgt som "kult" og "tøft" men kommer ikke i nærheten av hva de overlegent bedre drama-tenårings jappe-angst filmene helt på tampen av åttitallet hadde allerede gjort tidligere forut. Deretter forsøkte man seg på dramaet The Railway Man (2013), en slags etterkrigs/POW drama som virket interessant nok men blir for trygg og forutsigbar, samt at hele kjærlighetshistorien mellom Kidman og Firth var for pådytta tidlig ut og tross at filmen tok seg opp halvveis ut var det ikke nok til å gjør den om til noe annet enn en helt grei filmopplevelse men ikke noe som gjorde sterkt inntrykk.

Men, så tok det seg heldigvis opp, maaaange hakk. Måtte ha en time-out fra de to første og det ble pizza, snacks og god drekka og frem med to stykk åttitallsfilmer man utrolig nok aldri har sett før helt ferdig, men oftest endt opp med å få med seg kun deler av dem, når nordiske Showtime sendte de på midten av 00-tallet på kabel-tv.

Det var jommen meg på tide å få sett dem ferdig og hele veien ut, først ble det da et skikkelig gjensyn med det som viste seg å være en real sjarmbombe av en 80-talls komedie. Tank (1984) med James Garner i rollen som den kjærlige far og snart går av som pensjon sersjant-major Zack Carey men som grunnet et noe slagkraftig møte med en lokal drittsekk av en småbybetjent (James Cromwell) sørger for å få loven på nakken. Her kommer så den sadistiske sheriffen Cyrus Buelton (G.D. Spradlin) inn i bildet og han gjør alt han kan for å få hevnet seg og sitt kjære politidepartement da ved å blande inn Careys unge og uskyldige sønn (C. Thomas Howell) i sitt skitne maktspill. Dette blir opptakten til en intenst og morsom kamp hvor far og sønn skaper et fint bånd sammen og hvor de går til kamp da via en gammel men stadig like funksjonell Sherman Tank.

Tank hadde jeg som nevnt kun sett halvveis fra tidligere, som oftest (begge gangene) havnet jeg midt inn i filmen og gikk glipp av den mer dramatiske eller noe mer seriøse første delen. Filmen er morsom, sjarmerende og utrolig underholdende og kanskje en av de beste militær-action komediene og selv om det kanskje tar litt vel av de siste minuttene og det føles ut som det går nærmest inn i Smokey and the Bandit territoriet så er innsatsen til James Garner forrykende og man kan ikke unngå å heie på anti-heltene og selvfølgelig mye av filmens suksess med tanke på underholdningsbiten skyldes jo de herlig sleske drittsekkfigurene spilt mesterlig av G.D. Spradlin og James Cromwell. Hjelper jo litt ekstra på at vi får flotte og barmfagre Jenilee Harrison som medhjelper gjennom store deler av tiden.

Så var det over til rosinen i pølsa, og for ei fantastisk film det skulle bli! Day of the Dead (1985) må jeg nesten skammelig innrømme at man aldri har sett i sin helhet (alltid trodd så, men nei det hadde man altså ei) og igjen husker jeg at Showtime pleide å sende denne ofte ikke langt mellom Night of the Comet (1984) som jo også er en forbaska kul film på sene sommerkvelder i perioden 2006-07.

Uansett, det er en årrekke siden man sist så George Romeros første zombie klassiker, Night of the Living Dead (1968) mens det neste kapitlet i de dødes trilogi Dawn of the Dead (1978) har jeg forsøkt meg på 2 eller 3 ganger men som av en eller annen grunn aldri helt greier å bite fra seg så mye som en helst hadde håpet på. Alltid hørt og lest så ufattelig mye bra om denne, og følte jo at det må være meg det er noe "galt" med, siden jeg ikke kommer meg over 6/10 på ratingskalaen og stort sett vært små-skuffa over hele greia. Joa, mye tøffe enkelt scener, sminke og spesial effekter men karakterene og handlingen forventet man kanskje litt mer av, og syntes spesielt tempoet ble trukket ned av den altfor lange spilletiden, samt at bruken av humor/satire kunne godt vært spilt ned på og i stedet satset mer på skrekk/horror delen.

Men, dette er jo selvfølgelig smak og behag osv, men gidder ikke "tvinge" meg selv til å se denne enda en gang, men kanskje da heller gå for en av Dario Argento versjonene (var ikke klar over at det fantes 2 stykk av dem) der den ene er over 140 minutter lang og den andre oppunder 2 timer. Begge skal visstnok fokusere mer på skrekkdelen og ignorere eller trimme ned humoren og slapstick faktoren. Kan jo være spennende å se om det er noe stor forskjell i stemning osv fra originalen til disse 2 europeiske utgivelsene, men det får heller bli en annen gang.

Men nok om dem, over til en film som gjorde jo inntrykk når man så den halvveis for første gang, og kanskje enda mer nå som en ser den gjennom hele veien ut. Day of the Dead er rett og slett et mesterverk av ei skrekkperle. En film som jeg allerede før man hadde sett ferdig var lysten til å se igjen, og en slik følelse hender ikke ofte. Her følger vi altså et knippe desperate mennesker adskilt fra andre mulige overlevende, fanget nedi ei enorm bunker eller rettere sagt gravplass hvor to nokså åpenbare forskjellige grupper av individer forsøker å overleve til å oppleve en ny dag. Likevel, tross av at kaos og død ser ut til å dominere store deler av planeten så er det ikke stort bedre for de gjenlevende menneskene og der man etterhvert kan jo begynne å lure på hvem som er det virkelige monsteret, zombiene eller menneskene?

Day of the Dead er intens, guffen, morsom, actionfylt, velspilt og ekstrem minneverdig, da spesielt grunnet Tom Savinis vanvittige tøffe og brutale spesial effekter og de fantastiske skuespillerprestasjonene til Joseph Pilato som den mildt sagt sinnsvake (men en får jo likevel en slags "sympati" for han og hans menn utover i filmen) Kaptein Rhodes der virker å styre skuta i retning galskapens navn ved hjelp av sitt nådeløse og sadistiske regime. På den annen side har vi de mer menneskelige og intellektuelle karakterene der fremstår som de mer heroiske og da ledet an av Dr. Sarah Bowman (Lori Cardille) der minner meg veldig om Jamie Lee Curtis og Carrie Fisher i sin flotte og sterke opptreden og en kan undres hvor ikke disse to sine filmkarrierer blomstret i årene som fulgte, da de leverer så til de grader og mer i sine respektive roller.

Ellers må jo det nevnes at zombien Bub (Sherman Howard) er jo noe så sjeldent som en ikke bare minneverdig zombie, men en man faktisk ender med å heie på, kanskje mer enn de fleste menneskene i disse tre dødes trilogi filmene.

Musikken gir filmen en nær drømmeaktig og flytende stemning, og minner litt om Tangerine Dream møter Jan Hammer og er rett og slett perfekt bakgrunnslyd for alt det fæle der skjer.

Joa, de to første til Romero vil nok alltid forbli omtalt som klassikere og mye skyldes vel da at de var viktigere i sin tid, men for min del synes jeg Day of the Dead lykkes overlegent bedre i nesten alt. Handling, karakterer, stemning, musikk, effekter, tempo etc, dette er fullt mulig en av de aller beste zombie/skrekkfilmene jeg har sett og 1985 må vel være noe av det absolutt ypperste innen filmår, hvert fall med tanke på action og skrekkfilm.

Er vel nå år og dag siden forrige gang en slik rating men jeg føler at nå for det pokker meg være nok, jeg smeller til med en velfortjent 10/10 og konkluderer med at ventetiden har vært lang og til dels smertefull men når man så endelig får belønningen til slutt så er det verdt det. Nå håper man jo bare at det ikke går såpass lang tid til neste gang, men hvis ikke er det jo bare å smekke inn Day of the Dead en eller to ganger til, så har jeg nå det i bakhånd.

Sixteen Candles (1984) - dengelgen

► Show Spoiler

dengelgen
19. mar. 2019 20:23
Sixteen Candles (1984)

Første gang jeg ser den, er vel litt sent ute her for å si det mildt. Manglende plot, dårlig lyd (skal vi lese på leppene eller?) Hadde forventet bedre. Jeg liker John Hughes sine filmer men dette er ikke en film jeg kan gi mer enn 5/10. Forresten så jeg denne på TV6 -ser at Uncle Buck går på samme kanal på lørdag 23/3

Jagged Edge (1985) og 8 Million Ways To Die (1986) - The_Kwames

► Show Spoiler

The_Kwames
14. mar. 2019 16:07
Jeg savner Laura Gemser i denne tråden...men Opps!! var 80-talls tråd i stedet for 70-tallet

Men sist sett fra 80-tallet ,2 filmer av Jeff Bridges

Jagged Edge fra 1985

7/10

og undevurderte,herunder uklippet

8 Million Ways To Die fra 86

7/10

Kwame

Og der tror jeg at man må ta seg en liten pause, blir litt småsliten i øya og nakken, av å sitte krumrygga og copy/paste samt masse scrolling, men regne med å bli ferdig om ikke lenge.
Tviler på at en orker å lete gjennom 60, 70 og 90-talls filmtrådene.

[Elgen]

Jeg likte ikke Sixteen candles haha!

Nydelig stykke arbeid du gjør, Frankenstein!

[Frank.N.Steen]

Jeg likte ikke Sixteen candles haha!

Nydelig stykke arbeid du gjør, Frankenstein!

Takker, og synes det er viktig å opprettholde en viss nostalgi og hyggelig tilbakeblikk, samt at en del av omtalene blant annet fra din side, var filmer en jo falt bra for, spesielt Birdy (1984) og gjensynet med At Close Range (1986). Flere du har også lagt inn her, som jeg tror vil falle i smak, blant annet Rivers Edge.

Skal prøve å lete frem noen av mine personlige favorittfilmer/omtaler også fra den overlegent større og fyldigere "Siste filmen du så" tråden, der blir nok en real utfordring, og håper inderlig at søkefunksjonen vil samarbeide, hvis ikke blir det helt klin umulig å finne noe flere år tilbake i tid.

[Elgen]

Jeg likte ikke Sixteen candles haha!

Nydelig stykke arbeid du gjør, Frankenstein!

Takker, og synes det er viktig å opprettholde en viss nostalgi og hyggelig tilbakeblikk, samt at en del av omtalene blant annet fra din side, var filmer en jo falt bra for, spesielt Birdy (1984) og gjensynet med At Close Range (1986). Flere du har også lagt inn her, som jeg tror vil falle i smak, blant annet Rivers Edge.

Skal prøve å lete frem noen av mine personlige favorittfilmer/omtaler også fra den overlegent større og fyldigere "Siste filmen du så" tråden, der blir nok en real utfordring, og håper inderlig at søkefunksjonen vil samarbeide, hvis ikke blir det helt klin umulig å finne noe flere år tilbake i tid.

Jeg så litt på den "Siste filem du så" og der er der mye rart og utrolig mange innlegg. Din 80-tallsthread var jo lett å finne fram i.
Mine filmvaner er veldig opp og ned. Nå har jeg ikke sett film på noen uker. Ser opp igjen Frasier (har kun noen episoder igjen) og det går mye i youtube der diskusjon om musikk og rene musikk-videoer har blitt spilt.

Men ble litt inspirert til å se mer film og gjerne fra 80-tallet med siste dagers hendelser og vgds endelikt.