Intercontinental Cup

Svar
Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Intercontinental Cup

Legg inn av mikemodano »

Med opprinnelse så langt tilbake som 1960 er det ingen tvil om at det årlige oppgjøret (de årlige oppgjørene, siden det ble avviklet dobbeltmøter etter hjemme/borte-prinsippet mellom '60 og '79) mellom de europeiske og de søramerikanske kontinentalmesterne etter hvert hadde greit med pondus. Barn av min generasjon vil først og fremst huske at matchen ble spilt i den japanske hovedstaden, hvilket åpenbart var for å skape et helt nøytralt bakgrunnsteppe. Litt pussig var det nok, all den tid Japan knapt hadde noen særskilte tradisjoner i fotball, så hvordan kunne de da stille som vertskap for tungvektsmøter à la disse mellom UEFA og CONMEBOL?

I 1960 ble Real Madrid kronet med cupens første pokal etter å ha slått Peñarol fra Uruguay etter uavgjort 0-0 i Montevideo og ha vunnet hele 5-1 hjemme på Santiago Bernabéu. Peñarol skulle imidlertid få sin pokal allerede året etter, da de selv banket inn fem scoringer mot de europeiske mesterne fra Lisboa hjemme på mektige Estadio Centenario. Fram til siste dobbeltmøte i '79 ble det arrangert totalt 18 interkontinentalcup-er, hvorav CONMEBOL sto igjen som seiersherre ti ganger mot UEFAs åtte. Verken i '75, da argentinske Independiente skulle ha møtt Bayern München, eller i '78, da det nok en gang var argentinsk CONMEBOL-representasjon, denne gang via Boca Juniors, som skulle ha møtt Liverpool*, ble kampen om trofeet imidlertid avholdt.

* Liverpool hadde vært kvalifisert som finalist både for '77- og '78-finalene i kraft av sine serievinnercuptitler, men de ønsket ikke å stille i den interkontinentale finalen noen av disse årene, angivelig fordi det å reise til Sør-Amerika midt i sesongen ikke var forenelig med jakten på suksess hjemme og i Europa. I '77 steppet tapende serievinnercupfinalist Borussia Mönchengladbach inn og møtte Boca, mens argentinerne ikke ønsket å møte taperne fra den samme serievinnercupen året etter, nemlig Club Brugge.

Var de ikke-avholdte dobbeltmøtene i '75 og '78 avgjørende for at man fra og med 1980 valgte nøytalt åsted og én kamp heller enn to? I det første oppgjøret i Tokyo skulle Montevideo nok en gang være representert, denne gang gjennom Nacional, som slo de europeiske mesterne Nottingham Forest med 1-0 i et oppgjør dømt av israeleren Abraham Klein, som siden skulle dømme blant annet Italia-Brasil i Spania-VM i '82. På dette tidspunktet var man midt inne i en kraftig CONMEBOL-dominans, for søramerikanerne vant ikke mindre enn sju strake finaler, hvilket er den lengste seiersrekken for ett kontinent så lenge trofeet har eksistert.

Forest i '80 var for øvrig kun andre engelske deltakerklubb, etter at Manchester Uniteds 'Busby babes' i '68 hadde tapt for Estudiantes fra Buenos Aires. I fire av fem sesonger først på 80-tallet var imidlertid England representert, uten at verken Nottingham, Liverpool (ganger to) eller Aston Villa greide å skaffe landet deres første interkontinentale tittel. Uten at jeg kjenner detaljer fra disse kampene på første halvdel av 80-tallet særlig godt, så går vel '81-finalen mellom Flamengo og Liverpool (3-0) for å ha vært en gedigen match av Zico? En 21 år ung Carlos Mozer spilte faktisk også den matchen for Rio-klubben.

Den interkontinentale finalen fikk vi aldri se på TV i Norge på 80-tallet, dessverre. Det ble spilt mange oppgjør med god klang i andre halvdel av tiåret: River Plate-Steaua București (1-0 i '86), Porto mot Peñarol i '87 (2-1), Nacional-PSV Eindhoven i '88 (2-2, uruguyansk seier etter straffekonk), samt AC Milan-Atlético Nacional fra Medellín (1-0). Og det er nok spesielt disse to siste her jeg er litt ekstra nysgjerrig på, også fordi de sammenfaller med før Italia '90-epoken. Hos Nacional var det midtbanekjempen Santiago Ostolaza som sto fram gjennom sine to scoringer, den siste minuttet før slutt i andre ekstraomgang, mens Romário og Ronald Koeman hadde gjort hvert sitt for nederlenderne. Året etter var Colombia representert i kampen om denne pokalen for aller første gang, og det skjedde naturligvis under Francisco Maturanas ledelse da Atlético Nacional, som var svært godt representert på landslaget på denne tiden, et landslag der Maturana også var sjef, dessverre tapte knepent for et Milan på vei mot go'formen, som dokumentert gjennom jakrals Serie A-tråd.

Joda, visst ble det holdt interessante finaler også utover 90-tallet, men jeg må erkjenne at nettopp disse to i '88 og i '89 har en spesiell klang for mitt vedkommende. Nå ligger heldigvis alle finalene som ble spilt i Tokyo tilgjengelig i sin helhet hos Footballia. Her finnes med andre ord ingen unnskyldning for å ikke slå seg løs. Jeg akter naturligvis å ta for meg både Nacional-PSV og Milan-Atlético Nacional i løpet av nær framtid.

Er det andre som har spesielle minner fra noen av disse finalene de ønsker å dele?

jakral

Legg inn av jakral »

mikemodano skrev: ons nov 30, 2022 10:06 am Er det andre som har spesielle minner fra noen av disse finalene de ønsker å dele?
Jeg husker godt São Paulos to strake triumfer i 1992 og 1993 mot Cruyffs Barcelona og Capellos Milan. Dette var resultater som vakte oppsikt i en tid der det var ganske etablert at disse to klubbene var 'verdens beste'. Det var romantikeren Tele Santana som var trener for begge disse årgangene for São Paulo. Den høyreiste Socrates-broren Raí var stor kreatør og dunket inn et lekkert frispark i '92-finalen, hvis jeg husker riktig. Gamle Cerezo holdt fortsatt koken for brasilianerne og Cafu var i startgropa på en stor karriere. Müller hadde kommet hjem fra Italia og var kaptein. Tror ikke jeg noen gang så en interkontinental cupfinale live på TV. Den ble jo spilt i Tokyo på ugunstig tidspunkt i Europa, men fikk ofte med meg høydepunkter senere på forskjellige kanaler.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

jakral skrev: ons nov 30, 2022 11:19 am romantikeren Tele Santana
Det var just precis det han var: en romantiker. Tro hvordan verden ville ha sett ut dersom en kynisk pragmatiker hadde ledet Brasil i '82 i stedet for romantikeren Telê Santana. Historien måtte ha blitt skrevet om.

Nei, det er som du sier: At disse interkontinentale cupfinalene ikke ble vist på kanaler vi hadde tilgjengelig her på Østlandet på den tiden. Jeg kan se for meg at Eurosport muligens skaffet til veie rettigheter her på et tidspunkt på 90-tallet, men sikker er jeg på langt nær. Ellers ville nok disse kampene ha ligget SVTs hjerte langt nærmere enn NRKs, uten at jeg tror heller svenskene noen gang viste noe slikt live. Det var jo, som du nevner, ugunstige tidspunktet for oss i Europa.

Raís ry steg ganske bra etter dobbelen mot Barcelona, ja. Det gikk gjetord om ham før han kom til Europa, men selv om valget av Paris Saint-Germain som klubb kanskje ikke var ideelt (de var ingen etablert stormakt internasjonalt), så gjorde han det i det minste skapelig i fransk serie i løpet av de fem årene han var der.

Lezah

Legg inn av Lezah »

Fun fact om 68-kampen (-"en" = returoppgjøret) mellom United og Independiente:

Målscorer for Independiente på Old Trafford var en argentinsk røver ved navn Juan Ramón Verón. Han fikk 6-7 år senere en sønn, som fikk det velklingende navnet Juan Sebastián Verón. Trolig pga de massive traumene faren hadde skapt, hentet United Juan Sebastián i 2001. Han vant ligaen i sesongen etter, men fikk dessverre aldri vunnet den gjeveste turneringen, nemlig Intercontinental Cup; den vant United første og siste gang i 1999, så han kom litt for sent til bordet (skal sies at 99 var et ganske solid år for oss).

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

@Lezah: Poetisk eleganse. Det er nettopp slike små anekdoter som setter farge på omgivelsene. Her får man heller se mellom fingrene med hvor junior etter hvert valgte å slå seg ned, og verdsette at han tok opp arven etter far sin. For min del var Juan Ramón Verón et ukjent navn. Verón d.y. var jeg overbevist om at ville bli en hit i United og i engelsk fotball, og at han ville bli værende i mange sesonger. Helt slik gikk det jo ikke, uten at jeg har noen særlig formening om hvorfor. Scoringen til Verón senior ligger i alle fall tilgjengelig via Youtube, og man ser han header en dødball i mål. Juan Sebastian var vel mer kjent for en solid skuddfot heller enn scoringer fra issen.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

mikemodano skrev: ons nov 30, 2022 10:06 am Jeg akter naturligvis å ta for meg både Nacional-PSV og Milan-Atlético Nacional i løpet av nær framtid.
"...i løpet av nær framtid" var åpenbart noe diffust. Snart et halvår er passert, men selv om retroball er det absolutt foretrukne menyvalget her i gården, så har nettopp disse dystene måttet avvente. I dag var imidlertid tiden inne for en liten gløtt på førstnevnte.

Nacional, som sist vant det uruguayanske seriemesterskapet i 1986 (men samme år tapte de den såkalte 'championship play-off' mot den evige byrival Peñarol etter 0-0 og straffekonk), men som hadde kvalifisert seg for Copa Libertadores etter å havnet som toer bak Defensor påfølgende sesong, triumferte på kontinentet gjennom å finaleslå Newell's Old Boys med 6-1 sammenlagt. Det brakte dem til Tokyo for møtet med den europeiske kontinentalmester, som i dette tilfellet altså var de regjerende nederlandske mesterne fra Eindhoven (PSV vant fire strake serietitler fra '86 til og med '89). I finalen tidlig på den europeiske 1988-sommeren hadde, som vi husker, PSV seiret mot Benfica etter straffesparkkonkurranse i Stuttgart, etter at det først hadde endt målløst.

Et lag jeg virkelig satte pris på å lære å kjenne bedre i løpet av Italia '90-kvalikstudiene, var Uruguay. De spilte i en 4-3-3-formasjon med det vi i dag nok ville ha referert til som 'falsk nier' (Francescoli) mellom to angripende vinger (Alzamendi på høyre og Sosa på venstre), og var ledet av den i dag virkelig legendariske Óscar Tabárez. De var nødt til å forsøke ekstra hardt for å kvitte seg med bad boys-imaget fra VM i Mexico, og det laget som tok seg til mesterskapet i Italia var langt mindre grisete. De var kanskje intet lag basert på fyldige angrepskaskader, og sendte sjelden av gårde altfor mange spillere framover samtidig, så de tok aldri verden med storm under Italia '90. Defensivt var de solide (selv om de skulle la Belgia score tre ganger på seg i gruppespillet), og de hadde flere virkelig gode enkeltspillere. Regien var imidlertid tuftet på kollektivistiske prinsipper; der var Tabárez streng.

Det Nacional-laget som stilte i Tokyo i desember '88 hadde flere likhetstrekk med det landslaget som i 1989 både skulle knipe andreplassen i Copa América og kvalifisere seg for VM. Trener Roberto Fleitas hadde dem satt opp i et 4-3-3 som ikke skulle være direkte ulikt hva man snart så hos Tabárez' Uruguay. Jeg vil imidlertid påstå at de var annerledes utformet framover på banen, der den sentrale i det fremste trekløveret var mer en typisk 9 enn hva som var tilfelle på landslaget. De to flankeangriperne var heller ikke like gjennombruddssterke som Alzamendi og Sosa. Ellers var midtbanen organisert noenlunde likt, med en solid skikkelse som den dype, og med et par indreløpere på hver side av ham. Kun to av spillerne hos Nacional skulle være for regulære innslag på landslaget i 1989 å regne, og da kanskje et par av Tabárez' aller viktigste brikker: Kapteinen både på klubb- og landslag, Hugo de León, og midtbanegiganten Santiago Ostolaza. Slik så Nacional ut på finaledagen i Japan:

1 Jorge Seré
2 Tony Gómez - 4 Daniel Revelez - 3 Hugo de León (k) - 5 José Saldanha
8 Yubert Lemos - 6 Santiago Ostolaza - 10 Jorge Cardaccio
7 Ernesto Vargas - 9 Juan Carlos de Lima - 11 William Castro

Flere av disse var innom landslaget i '89: Seré, Revelez, Saldanha og Castro. De var dermed godt orientert om sine roller også når de skulle ut og kjempe for fedrelandet. Den råsterke de León spilte på den venstre stopperplassen også under Tabárez (til tross for at foretrukken fot var den høyre), og hadde helst Italia-proffen Nelson Gutiérrez ved siden av seg. Revelez var imidlertid heller ingen hvem som helst som makker. Castro ute på venstrekanten var langt ifra noen typisk latinamerikansk ving; han var høyreist og ikke spesielt kvikk. God venstrefot, men ikke spesielt utfordrende å lese for en motstanderback. Han var et stykke unna Rubén Sosas nivå. Ostolaza lå her som den dype, sentrale blant tre midtbanespillere. På landslaget var det en rolle som var øremerket José Perdomo. Da var Ostolaza, som like fullt var selvskreven også for 'la Celeste', en slags høyre indreløper (med nydelige Rubén Paz som den venstre - den midtbanen er jo bare praktfull). Dersom Perdomo imidlertid manglet, ville Ostolaza få samme rolle på landslaget som hos Nacional. Enorm rekkevidde og tilstedeværelse, naturligvis, og uvurderlig både defensivt og offensivt på dødballer.

PSV, da? Guus Hiddink var sjef med stor -s her. Han stilte sine opp i 4-4-2, og i terrenget så det slik ut når nederlenderne sto i sin grunnformasjon:

1 Hans van Breukelen
2 Éric Gerets (k) - 4 Ronald Koeman - 3 Adick Koot - 5 Jan Heintze
8 Gerald Vanenburg - 7 Berry van Aerle - 6 Søren Lerby - 11 Juul Ellerman
10 Wim Kieft - 9 Romário

Et akk så sterkt lag. De fikk imidlertid kjørt seg innledningsvis i den japanske hovedstaden, og de havnet tidlig i underlege etter at van Breukelen ikke hadde greid å fange, eller i det minste å dytte ut fra farlig sektor, et Nacional-hjørnespark fra høyre, skutt inn sentralt i femmetersfeltet av Castro. Van Breukelens skuffende inngrep sendte kun ballen videre mot bakre stolpe, der det var enkelt for Ostolaza å styre inn ledermålet for latinamerikanerne.

Utover i omgangen endret kampbildet seg når PSV ble mer dus med både matte og omgivelser. For å bistå de to inne sentralt på midten ble Vanenburg når motstanderne hadde ballen trukket inn sentralt, slik at PSV fikk tre spillere mot Nacionals tre fremfor å havne i numerært underlege. Selv om van Aerle hadde hatt en god mulighet midtveis i omgangen, var det først de siste ti minuttene at PSV maktet å sette uruguyanerne under ordentlig og vedvarende press. Det hadde vært lite å si på om det sto uavgjort heller enn 1-0 til pause. Det blir interessant å se hva Eindhoven-klubben har å servere de siste 45 minuttene.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Det er ikke urimelig å påklistre dette oppgjøret merkelappen 'episk drama'. For det var det det utviklet seg til å bli etter hvert som tiden gikk. Den andre omgangen ble en PSV-sk kamp for å skaffe til veie utlikningsmålet, og for å greie det gjorde Hiddink en ikke helt ubetydelig endring i mannskapet: Spissen Hans Gillhaus kom inn for den for anledningen bleke høyreflanken Vanenburg, og med Gillhaus fulgte også en formasjonsendring: PSV sto brått veldig tydelig med tre rene spisser. Litt flytende var Koemans rolle: Avhengig av om han lå tilbake i forsvarsleddet eller trakk seg opp på midtbanen, så kunne man betegne den nye formasjonen som enten 4-3-3 eller 3-4-3. Den sistnevnte modellen var ikke helt atypisk for det nederlandske landslaget i denne perioden, og nettopp Koeman var ofte gitt forholdsvis frie tøyler både internasjonalt og i klubbsammenheng.

Nacional ble til tider spilt ganske dype, noe som under omstendighetene langt fra var underlig. Jeg ble ikke overvettes imponert over den midtbanen, og da kanskje i minst grad av Jorge Cardaccio i trøye #10. Kan hende var ikke det draktnummeret like kraftig en indikator på spillerens posisjon innad i laget i uruguyansk klubbfotball som på andre deler av kontinentet? Jeg aner virkelig ikke, men samtidig skal man huske på at hos 'Celeste', så var det Paz (og ikke Francescoli) som bar #10 på dette tidspunktet. Og han var definitivt ustyrt med artistgenet, selv om han heller ikke var fremmed for å ikle seg striskjorta og ta et returløp eller to.

Da utlikningen endelig kom kvarteret før slutt, var det en tro kopi av Nacionals 1-0-scoring. Ok, så var det et langt kast fra Gerets heller enn et hjørnespark som brakte ballen inn sentralt i femmetersfeltet (enormt kast, ja!), men keeperfeilen fra Seré var minst like åpenbar som van Breukelens hadde vært. Seré hadde også minst én annen feilinngripen i lufta, så basert på dette oppgjøret kunne en forstå at han var nede som tredje- eller fjerdevalg på landslaget, bak folk som gamlingen Eduardo Pereira (som sto i VM-kvaliken) og Javier Zeoli (som sto under den sju kamper lange Copa América-ferden deres i '89). Hva drev Peñarol-målvakta Fernando Álvez på med i denne perioden, tro? Han skulle jo komme til å være den uruguyanske VM-keeperen i Italia, akkurat som han hadde vært det i Mexico fire år tidligere. Jeg har en forestilling om at han var ute med langvarig skade i '89, og derfor aldri registrerte landskamper rundt tidspunktet for Copa-en og VM-kvaliken. Her var sågar enda et målvaktsemne inne i bildet, nemlig en 22-åring ved navn Óscar Ferro, i likhet med Álvez representant for Peñarol. Det styrker hypotesen om at Álvez var skadet i en lengre periode. Uansett er emnet 'uruguyanske målvakter anno 88/89' et fascinerende et.

Serés feil ved 1-1 hadde altså vært vel så grov som nederlenderens ved Ostolazas åpningsmål. Han evnet heller ikke å slå ballen unna, hvorpå den havnet hos en umarkert Romário på bakre stolpe. Det hadde ikke gått altfor lang tid fra Gillhaus ble introdusert til 1-1 inntraff. PSV gjorde deretter aldri noe grep for å foretra en taktisk retrett: De beholdt sine tre svært så tydelige spisser i framskutte posisjoner. Tidvis var avstanden mellom dem og midtbanen ganske markant.

Ekstraomgangene ble utvilsomt av den severdige sorten. Nacionals venstreflanke Castro misbrukte en god sjanse med sitt gode venstrebein, og Romário var heller ikke altfor langt unna ny uttelling på motsatt side. Det var frisk satsing begge veier, og ingen av lagene la seg bevisst tilbake for å spille på 1-1 og straffekonk.

Nå vet jeg ikke om det var kontroversene som fulgte dommer Díaz, eller om det var han som skapte dem (jeg heller nok mot sistnevnte teori), men at han blåste straffe rundt ti minutter før slutt i andre ekstraomgang var relativt billig. Juridisk sett var den nok grei, der Revelez ga Gillhaus en dytt etter en lang diagonalball fra Koeman inn i feltet, men skjønnsmessig virket vurderingen brutal mot søramerikanerne. Koeman plantet selvsagt sparket i nettet, der han skjøt sentralt mot en Seré som med all tydelighet viste at han hadde til hensikt å velge et av hjørnene.

Etter hvert som jakten på utlikning måtte intensiveres, tok Nacional-trener Roberto Fleitas av den litt skuffende Cardaccio og satte inn det som viste seg å være en ren midtspiss i form av José Daniel Carreño. Med to mann inne sentralt der framme, den arbeidssomme og aktive, men ikke alltid like heldige, de Lima i spann med den nyankomne, var Koeman nødt til å orientere seg mer om forsvars- enn midtbanejobben, og til tross for kun Ostolaza (som var stor, i dobbel forstand) og Lemos på midten i det som nå var en 4-2-4, så greide Montevideo-klubben å skaffe seg et visst trykk. Like fullt måtte de vente omtrent til siste minutt i andre ekstraomgang før utlikningsmålet kom. Og igjen skjedde det ved dødball. Díaz ga en litt lettkjøpt corner fra venstre (Koeman protesterte heftig, der han mente at Castros innlegg hadde vært bak dødlinja før det havnet i klypene på van Breukelen, som ble sagt å ha transportert ballen ut), og Lemos' dype cross fant igjen Ostolaza på bakre, og igjen var van Breukelen på tynn is. Han satset alt på ett kort der han stormet ut for å forsøke å nå opp på overlegget, men feilet igjen. Det kunne umiddelbart se ut som om Valckx, som hadde erstattet en skadet Heintze på venstrebacken tidligere, hadde avverget på streken, men dommeren, til tross for ikke å ha vært spesielt godt plassert, markerte for scoring ganske straks. Jeg tenkte at han kanskje hadde fått signal fra linjemannen, som sto og fulgte opptrinnet langs dødlinja. Reprisen viste imidlertid ingen respons fra linjedommeren, så avgjørelsen var Díaz' egen. Til alt hell for ham viste også reprisen at ballen hadde vært over streken, slik at det i alle fall ikke skulle være noen grunn for PSV til å kritisere ham for den avgjørelsen i ettertid. Lagkameratene omfavnet etter kampslutt sin koloss Ostolaza, og det med god grunn. Matchens ener med ganske god margin, og ikke kun for de to scoringene.

Straffesparkkonkurransen: mer drama. Mye mer. Kieft satte sin akkurat litt for lavt til at Seré skulle være sjanseløs, og da greide målvakta å pælme den vekk. Så fulgte de to Nacional-innbytterne Carreño og Morán opp med hver sin miss: førstnevnte prøvde seg lavt ned i det venstre hjørnet, der van Breukelen lå og ventet, mens Morán blåste sitt forsøk til himmels. Da Romário så gjorde 3-1 på PSVs fjerde straffe, var presset på Castro til å redusere stort. Han beholdt kylan, for venstrefoten hans ekspederte sparket på sikkert vis. Lerby kunne avgjøre, men satte sin straffe i tverrliggeren. Brått kunne Nacional havne likt, på 3-3, etter fem straffer, og det var opp til kaptein de León å ta dem à jour. Han skjøt kontrollert mot venstre, og van Breukelen kastet seg motsatt vei. Utslagsmetoden: unge Ellerman satte sitt forsøk i mål via tverrliggeren, med høyrebeinet. Nacional-spissen de Lima, med kledelig de León-skjegg, banket sin straffe ned i venstre hjørnet, og selv om målvakta var etter ballen, var det aldri snakk om å redde den. Valckx: elegant opp i høyre kryss, utakbart. Stopper Revelez: kraftfullt ned i hjørnet til venstre. Sju Nacional-straffer, og ennå hadde ikke Ostolaza gått fram. Strategen var åpenbart ingen stor straffeskytter. Det var kanskje heller ikke Belgia- og PSV-kaptein Gerets, som blåste straffa si rett i bringa på Seré. Grufullt. Etter åtte PSV- og sju Nacional-spark sto det 5-5. Sidebacken José Saldanha, mannen med det portugisiskklingende navnet, kunne sørge for søramerikansk jubel, men også han, som Lerby, plantet skuddet i overliggeren. Milde måne. Selv 35 år etter er dette en påkjenning å være vitne til. Kameralinsene plukket opp Koemans reaksjon etter de fleste straffene. Saldanha ble forsøkt trøstet av Lemos. Stopper Adick Koot, tydelig nervøs, scoret med sitt spark høyt og midt i mål, mens Seré gikk mot høyre. Koeman knyttet nevene i retning av sin stopperpartner. Endelig skulle Ostolaza fram, som niendemann hos Nacional. Van Breukelen gikk til venstre, det kontante sparket i motsatt hold. Hadde Ostolaza gjort annet enn å ta straffer hele livet? Skulle det aldri ta slutt? Joda. Van Aerle, PSVs tiende skytter, skjøt identisk med sin lagkaptein Gerets, og Seré gjorde den samme redningen. Så kom Nacionals høyreback Gómez og plantet sin mulighet opp til høyre. Det var over. For. Et. Drama!

Jeg ønsker å lese og lære mer om dette Nacional-laget. Journalistkollektivet 'These football times' pleier å være flinke til å sette fokus på historiske prestasjoner, og det vil på langt nær overraske meg om de har forfattet en artikkel om '88-laget deres. Det kan også tenkes at det finnes en podcast eller to der ute som tar for seg Nacionals interkontinentale triumf. Det er flere spillere jeg gjerne skulle likt å vite mer om, som Yubert Lemos, som i likhet med den store Ostolaza også lot sokkene falle ned rundt anklene, der ingen av dem spilte med leggskinner. Det samme gjaldt naturligvis Lerby hos PSV, og for all del også innbytter Valckx, som hadde dette som noe av et varemerke. Ellers var innbytter Morán en ganske atypisk utseende uruguyaner, og jeg leser også av det vesle som finnes om ham på engelskspråklig Wikipedia at han ble kalt "indio" (indianer). Det samstemte godt med min oppfatning, for jeg tenkte instinktivt at her måtte det finnes spor av enten Peru eller Bolivia i stamtreet, eller kanskje en fjern slektning fra det nordvestlige Paraguay.

Svar

Create an account or sign in to join the discussion

You need to be a member in order to post a reply

Create an account

Not a member? register to join our community
Members can start their own topics & subscribe to topics
It’s free and only takes a minute

Registrer

Sign in

Gå tilbake til «Fotball - Retro»