TANKEPLAN OG ORDPLAN

[immediately]

I en ganske nylig artikkel skrevet av journalisten Geir Furuseth, kommer en person på Facebook ved navn (NN2) med noen interessante spørsmål i kommentarfeltet.

Først svarer NN1: «Er ikke vår verden skapt av noe utenfor vår forstand?»

Meg (svarer NN1): "Du mener vel fatteevne? Forstand har ingenting med dette å gjøre".

NN2 (svarer NN1): «Godt perspektiv! Noen viktige spørsmål:
Hva er bevissthet? Kan Gaia ha bevissthet? Kan bevissthet stå bak all materie?

Meg (svarer NN2): Du kommer med svært interessante, men i dag (dessverre) så altfor sjeldne og undertrykte spørsmål.

Noen kvantefysikere har tidligere ment at bevissthet kan være en grunnleggende egenskap ved verdensaltet og at vitenskapen kan bli avskåret fra å oppnå videre forståelse av naturen hvis man ikke aksepterer dette.

Nå er jeg ikke ekspert i dette temaet, langt ifra! Men jeg har lest en del om emnet og virkelig prøvd å begripe det som er mulig å forstå for mindre bemidlede oppe i hodet.

Det er noe dette med kvanteprosesser og tankeprosesser! La meg sitere noe fra boken Vendepunktet av Fritjof Capra, som jeg leste allerede på 80-tallet:

"Det grunnleggende trekk ved kvantefysikken", skriver han, "er at observator ikke bare er nødvendig for å observere egenskapene ved de atomære fenomener, men at han også er nødvendig for å frembringe disse egenskaper. Min bevisste avgjørelse om hvorledes jeg vil observere, for eksempel et elektron, vil til en viss grad bestemme elektronets egenskaper.

Hvis jeg spør det som partikkel, vil det gi meg et partikkel-svar; hvis jeg stiller det et spørsmål som bølge, vil det gi meg et bølgesvar. Elektronet har ikke objektive egenskaper uavhengig av min tanke. I atomfysikken kan det skarpe cartesianske skillet mellom ånd og materie, mellom observator og det observerte, ikke lenger opprettholdes. Vi kan aldri snakke om naturen uten at vi snakker om oss selv".

På side 91 siterer han James Dean som skal ha sagt: "I dag er det en stor grad av enighet… om at retningen av vår kunnskap går henimot en ikke-mekanisk virkelighet; universet begynner å ligne mer på en stor tanke enn som på en stor maskin".

Dette burde ikke forbause noen, skriver Capra: "Den tydelige likhet mellom materiens struktur og tankens struktur burde ikke forbause oss, siden den menneskelige bevissthet spiller en avgjørende rolle i observasjonsprosessen, og i atomfysikken bestemmer den i stor grad egenskapene ved de observerte fenomener".

Dette syns jeg er veldig interessant.

Hvis universet er tanke/bevissthet som det her hevdes, kan det da eksistere et "ordplan", det vil si et plan der tanken transformeres til ord i den fysiske verden?
Hva tenker du om to sammensatte begreper som "j(ordplanet)" eller "the plane of wor(l)d"?

Prøv å tenk lenge og grundig før du svarer.

https://www.document.no/2022/11/27/ny-s ... wUTorbjørn

NN2 (svarer meg): Du beskriver egentlig det uendelige potensiale til bevissthet. Alt er bevissthet i en eller annen initiert, "videreutviklet" form. Og bevissthet må nødvendigvis være i alt. I den autonome pusten, fotosyntesen, istidene etc. En ren materialistisk vitenskap vil aldri finne svar på dette. De kan observere det som skjer, men ikke forklare hvorfor.

Skal tenke over disse begrepene.

Meg (svarer NN2): Da det eksisterer et ytre rom utenfor oss, må det vel også eksistere et indre rom inne i oss?

Av denne grunn er jeg med tiden blitt mer interessert i å utforske det indre rom i oss enn det ytre rom utenfor oss, verdensrommet, og som jeg selvsagt ikke har noen mulighet til å foreta en «romreise» i.

I mangel av bedre forståelse av det indre rom, hvor materien etter sigende kommer fra, alle fysiske tings opprinnelige årsak og opphav, hinsides atomære fenomener naturvitenskapen beskjeftiger seg med, har jeg valgt å bare kalle det «hjerterommet».

Naivt ja, jeg innrømmer gjerne det, men bedre navn på det indre rom har jeg ikke kommet frem til.

Lykke til på reisen i tankens/bevissthetens rom! Men husk å vende tilbake til «ordplanet» så jeg får vite hva du har kommet fram til.

***

PS: NN2 har ennå ikke svart meg, så han tenker/filosoferer vel ennå før han svarer.

Men dere andre her, hva mener dere, er NN2 og jeg inne på noe viktig her?

[Arne Magnus Aasen]

Kan det tenkes at universet ikke er uendelig men slutter der hjernen møter skallen, og at det vi ser når vi retter blikket mot himmelen er vår felles hjerne som utspiller seg som universet? Kan det videre tenkes at vi lever i fortid og at beviset for det er at alt som vi ser på i universet fra vårt ståsted på jorden, fra månen og så langt vi kan se (så langt inntil nye teleskop tar oss enda lenger) tar tid før det når oss og derfor viser oss fortiden. Nå hevdes det fra vitenskaplig hold at vi snart kan skue fortiden så langt som til begynnelsen (the big bang) av universet. Kan det tenkes (siden vi er endel av universet) at livet her og nå på jorden er fortid det også? Da blir det største spørsmålet. Hvorfor ser vi fortiden vår i universet, et univers som kan være vår felles hjerne.

[Arne Magnus Aasen]

Kan det tenkes at universet ikke er uendelig men slutter der hjernen møter skallen, og at det vi ser når vi retter blikket mot himmelen er vår felles hjerne som utspiller seg som universet? Kan det videre tenkes at vi lever i fortid og at beviset for det er at alt som vi ser på i universet fra vårt ståsted på jorden, fra månen og så langt vi kan se (så langt inntil nye teleskop tar oss enda lenger) tar tid før det når oss og derfor viser oss fortiden. Nå hevdes det fra vitenskaplig hold at vi snart kan skue fortiden så langt som til begynnelsen (the big bang) av universet. Kan det tenkes (siden vi er endel av universet) at livet her og nå på jorden er fortid det også? Da blir det største spørsmålet. Hvorfor ser vi fortiden vår i universet, et univers som kan være vår felles hjerne.

Hvis vitenskapen fører oss til universets ytterste grenser, kan man bare anta hva som ligger utenfor (skallen)? Er det kanskje der paradiset befinner seg, og vårt virkelige jeg befinner seg? For å bli litt bibelsk i denne betraktningen; er det fordi vi gjorde det forbudte i edens hage, å spise av kunnskapens tre og derved tilegnet oss hukommelse, noe som er forbudt i paradiset fordi vi da forlater øyeblikket (som kanskje er den egentlige benevnelsen av paradiset) og blir brakt inn i hjernens hukommelsessentrum (Melkeveien)?
Kan det tenkes at vi kan lokalisere vår tilstedeverelse i universet (hjernen) til der hvor hukommelsen hører til? Er i så fall Melkeveien det sted i den universelle hjerne hvor vi befinner oss? Kort sagt. Er vi i edens hage, og står vi nå og spiser av kunnskapens tre og har tilegnet oss hukommelse og husker vi nå alt det som skjedde med oss før vi kom til Paradis? Da oppstår følgende spørsmål; hva skal til for å komme ut av fortiden som hukommelsen har ført oss til. Hva skal til for å føre oss tibake til øyeblikket i Paradiset?
Vi kan ikke stole på at vitenskapen skal hjelpe oss, for allerede for hundre år siden påviste Werner Heisenberg, som fikk Nobelprisen i fysikk for sine grunnleggende arbeider i kvantemekanikk, at det er en grense for den menneskelige erkjennelse av naturen.; en usikkerhetsrelasjon. Mer eksakt sier usikkerhetsrelasjonen at det i kvantemekanikken finnes bestemte par av fysiske størrelser, såkalt komplementære størrelser, og at to komplementære størrelser aldri kan bestemmes helt nøyaktig samtidig i samme eksperiment. Heisenbergs usikkerhetsrelasjon er prinsippet om at det er en grense for hvor nøyaktig man kan måle atomære størrelser.
Så, hva skal til for å føre oss ut av fortiden og tilbake til øyeblikket? Ettersom den fysiske vitenskapen ikke er i stand til det, står vi ikke da tilbake med ånden alene? Er det her Den hellige ånd kommer inn? Er Den hellige ånd den Hellige tanke at vi må elske vår neste høyere enn oss selv for å vende tilbake til Paradiset, simpelten fordi det er der Den hellige ånd regjerer i øyeblikket?

[Arne Magnus Aasen]

Kan det tenkes at universet ikke er uendelig men slutter der hjernen møter skallen, og at det vi ser når vi retter blikket mot himmelen er vår felles hjerne som utspiller seg som universet? Kan det videre tenkes at vi lever i fortid og at beviset for det er at alt som vi ser på i universet fra vårt ståsted på jorden, fra månen og så langt vi kan se (så langt inntil nye teleskop tar oss enda lenger) tar tid før det når oss og derfor viser oss fortiden. Nå hevdes det fra vitenskaplig hold at vi snart kan skue fortiden så langt som til begynnelsen (the big bang) av universet. Kan det tenkes (siden vi er endel av universet) at livet her og nå på jorden er fortid det også? Da blir det største spørsmålet. Hvorfor ser vi fortiden vår i universet, et univers som kan være vår felles hjerne.

Hvis vitenskapen fører oss til universets ytterste grenser, kan man bare anta hva som ligger utenfor (skallen)? Er det kanskje der paradiset befinner seg, og vårt virkelige jeg befinner seg? For å bli litt bibelsk i denne betraktningen; er det fordi vi gjorde det forbudte i edens hage, å spise av kunnskapens tre og derved tilegnet oss hukommelse, noe som er forbudt i paradiset fordi vi da forlater øyeblikket (som kanskje er den egentlige benevnelsen av paradiset) og blir brakt inn i hjernens hukommelsessentrum (Melkeveien)?
Kan det tenkes at vi kan lokalisere vår tilstedeverelse i universet (hjernen) til der hvor hukommelsen hører til? Er i så fall Melkeveien det sted i den universelle hjerne hvor vi befinner oss? Kort sagt. Er vi i edens hage, og står vi nå og spiser av kunnskapens tre og har tilegnet oss hukommelse og husker vi nå alt det som skjedde med oss før vi kom til Paradis? Da oppstår følgende spørsmål; hva skal til for å komme ut av fortiden som hukommelsen har ført oss til. Hva skal til for å føre oss tibake til øyeblikket i Paradiset?
Vi kan ikke stole på at vitenskapen skal hjelpe oss, for allerede for hundre år siden påviste Werner Heisenberg, som fikk Nobelprisen i fysikk for sine grunnleggende arbeider i kvantemekanikk, at det er en grense for den menneskelige erkjennelse av naturen.; en usikkerhetsrelasjon. Mer eksakt sier usikkerhetsrelasjonen at det i kvantemekanikken finnes bestemte par av fysiske størrelser, såkalt komplementære størrelser, og at to komplementære størrelser aldri kan bestemmes helt nøyaktig samtidig i samme eksperiment. Heisenbergs usikkerhetsrelasjon er prinsippet om at det er en grense for hvor nøyaktig man kan måle atomære størrelser.
Så, hva skal til for å føre oss ut av fortiden og tilbake til øyeblikket? Ettersom den fysiske vitenskapen ikke er i stand til det, står vi ikke da tilbake med ånden alene? Er det her Den hellige ånd kommer inn? Er Den hellige ånd den Hellige tanke at vi må elske vår neste høyere enn oss selv for å vende tilbake til Paradiset, simpelten fordi det er der Den hellige ånd regjerer i øyeblikket?

OIP.jpg

[Arne Magnus Aasen]

Kan det tenkes at universet ikke er uendelig men slutter der hjernen møter skallen, og at det vi ser når vi retter blikket mot himmelen er vår felles hjerne som utspiller seg som universet? Kan det videre tenkes at vi lever i fortid og at beviset for det er at alt som vi ser på i universet fra vårt ståsted på jorden, fra månen og så langt vi kan se (så langt inntil nye teleskop tar oss enda lenger) tar tid før det når oss og derfor viser oss fortiden. Nå hevdes det fra vitenskaplig hold at vi snart kan skue fortiden så langt som til begynnelsen (the big bang) av universet. Kan det tenkes (siden vi er endel av universet) at livet her og nå på jorden er fortid det også? Da blir det største spørsmålet. Hvorfor ser vi fortiden vår i universet, et univers som kan være vår felles hjerne.

Hvis vitenskapen fører oss til universets ytterste grenser, kan man bare anta hva som ligger utenfor (skallen)? Er det kanskje der paradiset befinner seg, og vårt virkelige jeg befinner seg? For å bli litt bibelsk i denne betraktningen; er det fordi vi gjorde det forbudte i edens hage, å spise av kunnskapens tre og derved tilegnet oss hukommelse, noe som er forbudt i paradiset fordi vi da forlater øyeblikket (som kanskje er den egentlige benevnelsen av paradiset) og blir brakt inn i hjernens hukommelsessentrum (Melkeveien)?
Kan det tenkes at vi kan lokalisere vår tilstedeverelse i universet (hjernen) til der hvor hukommelsen hører til? Er i så fall Melkeveien det sted i den universelle hjerne hvor vi befinner oss? Kort sagt. Er vi i edens hage, og står vi nå og spiser av kunnskapens tre og har tilegnet oss hukommelse og husker vi nå alt det som skjedde med oss før vi kom til Paradis? Da oppstår følgende spørsmål; hva skal til for å komme ut av fortiden som hukommelsen har ført oss til. Hva skal til for å føre oss tibake til øyeblikket i Paradiset?
Vi kan ikke stole på at vitenskapen skal hjelpe oss, for allerede for hundre år siden påviste Werner Heisenberg, som fikk Nobelprisen i fysikk for sine grunnleggende arbeider i kvantemekanikk, at det er en grense for den menneskelige erkjennelse av naturen.; en usikkerhetsrelasjon. Mer eksakt sier usikkerhetsrelasjonen at det i kvantemekanikken finnes bestemte par av fysiske størrelser, såkalt komplementære størrelser, og at to komplementære størrelser aldri kan bestemmes helt nøyaktig samtidig i samme eksperiment. Heisenbergs usikkerhetsrelasjon er prinsippet om at det er en grense for hvor nøyaktig man kan måle atomære størrelser.
Så, hva skal til for å føre oss ut av fortiden og tilbake til øyeblikket? Ettersom den fysiske vitenskapen ikke er i stand til det, står vi ikke da tilbake med ånden alene? Er det her Den hellige ånd kommer inn? Er Den hellige ånd den Hellige tanke at vi må elske vår neste høyere enn oss selv for å vende tilbake til Paradiset, simpelten fordi det er der Den hellige ånd regjerer i øyeblikket?

Hjernen vår ligner på universet. Er det tilfeldig?
Legger du et utsnitt av universet og et utsnitt av nervesystemet i hjernen ved siden av hverandre, vil du kunne se at de ligner på hverandre.

[return_of_drakkar]

"Det grunnleggende trekk ved kvantefysikken", skriver han, "er at observator ikke bare er nødvendig for å observere egenskapene ved de atomære fenomener, men at han også er nødvendig for å frembringe disse egenskaper. Min bevisste avgjørelse om hvorledes jeg vil observere, for eksempel et elektron, vil til en viss grad bestemme elektronets egenskaper.

Det i kursiv.
Ja vel.
Det må da også bety at jeg er i x% grad slik du vil jeg skal være, og motsatt.
Det ser dog ikke ut til å funke veldig bra , på noen av oss.

[immediately]

"Det grunnleggende trekk ved kvantefysikken", skriver han, "er at observator ikke bare er nødvendig for å observere egenskapene ved de atomære fenomener, men at han også er nødvendig for å frembringe disse egenskaper. Min bevisste avgjørelse om hvorledes jeg vil observere, for eksempel et elektron, vil til en viss grad bestemme elektronets egenskaper.

Det i kursiv.
Ja vel.
Det må da også bety at jeg er i x% grad slik du vil jeg skal være, og motsatt.
Det ser dog ikke ut til å funke veldig bra , på noen av oss.

Blander du ikke kortene nå?

Hvorfor sammenligner du de(t) døde med de(t) levende?

Lær deg forskjellen.

Til en viss grad.

[return_of_drakkar]

"Det grunnleggende trekk ved kvantefysikken", skriver han, "er at observator ikke bare er nødvendig for å observere egenskapene ved de atomære fenomener, men at han også er nødvendig for å frembringe disse egenskaper. Min bevisste avgjørelse om hvorledes jeg vil observere, for eksempel et elektron, vil til en viss grad bestemme elektronets egenskaper.

Det i kursiv.
Ja vel.
Det må da også bety at jeg er i x% grad slik du vil jeg skal være, og motsatt.
Det ser dog ikke ut til å funke veldig bra , på noen av oss.

Blander du ikke kortene nå?

Hvorfor sammenligner du de(t) døde med de(t) levende?

Lær deg forskjellen.

Til en viss grad.

Nei. Kortene er delt ut. Hvem fikk Svarteper? Det er altså opp til enhver av oss å bestemme...

[Senior]

"Den tydelige likhet mellom materiens struktur og tankens struktur burde ikke forbause oss, siden den menneskelige bevissthet spiller en avgjørende rolle i observasjonsprosessen, og i atomfysikken bestemmer den i stor grad egenskapene ved de observerte fenomener".

Er vi da inne på hva George Berkeley hevdet i sin tid? Nemlig at 'å være til er å bli observert – esse est percipi.?

https://filosofi.no/george-berkeley/
.

[Senior]

Hva er bevissthet? Kan Gaia ha bevissthet? Kan bevissthet stå bak all materie?

Eller sagt med andre ord: Kan ånd stå bak all materie?

Det er iallfall Bibelens påstand. 'For han talte, og det skjedde. Han bød, og det sto der' (Salm.33,9)

Det hele begynte altså med at Guds Ånd (den opprinnelige bevissthet, jeg er) svevet over vannene og så talte ut skaperordet.
https://www.bible.com/no/bible/102/GEN.1.1-2.NB

.
.