Hva var det siste albumet du hørte på?

[Frank.N.Steen]

Dance Box - The Best Dance Hits Ever (1997)

Ny gjennomgang av tidligere innkjøpte dance samlere fra utallige besøk over i Sverige, der denne massive 3 CD bokssettet lå til under 50 lappen, og var en haug av lignende plater å finne hos matbutikkene i Strømstad på 90-tallet.

Mens mamma og pappa rushet av sted for å handle på polet, rota lillebror og jeg rundt etter godis, film og musikk, så kunne ikke bruke for mye tid på å granske hver bidige film og musikkcover, men flust med kjentfolk på denne "Best dance hits" samleren, og klart, den ikke fullt så fæle dama på omslaget, kan jo ha gjort ei forskjell også.

Å ta for seg absolutt alle sporene på en gang, det blir nok litt for mye arbeid, men liten tvil om at det er veldig mye nostalgiske og fortsatt fengende 90-talls dance, techno og hip-hop slagere å finne igjen her, men med så mye musikk, da fordelt utover 3 disker, blir det også mye fæle og direkte grusomme bidrag.

Hadde de virkelige høydepunktene vært samlet over på kun ei skive, så ville nok innholdet kunne leve mer opp til albumets tittel, men ja, 60 hits er kanskje å dra den litt vel langt, ettersom mye faller under falske "hits", der består mest av direkte tafatte til ræva lavbudsjettsversjoner, av langt større utgivelser.

Men en får hva en betaler for, og har vel blitt beholdt mest grunnet gode minner fra barndom og ungdomstiden.

Rating: 4/10

Høydepunkter: DJ BoBo – Somebody Dance With Me, Robin S. – Show Me Love, Cappella – U Got 2 Know, The Prodigy – Voodoo People, Skee-Lo – I Wish, Alex Party – Don't Give Me Your Life, Rednex – Cotton Eye Joe, The Outhere Brothers – Boom Boom, Scooter – Hyper Hyper, Scatman John – Scatman (Ski-Ba-Bop-Ba-Dop-Bop), Leila K – Open Sesame, Corona – The Rhythm Of The Night, 20 Fingers – Short Dick Man, Whigfield – Saturday Night, Sonic Dream Collective – Oh, Baby All, The Prodigy – Breathe, Ice MC – Think About The Way, Baby D – Let Me Be Your Fantasy, DJ Jazzy Jeff & The Fresh Prince – Boom! Shake The Room, Blue Kamikaze – Here Comes The Hotstepper og Faithless – Insomnia

[Frank.N.Steen]

Yello - You Gotta Say Yes to Another Excess (1983)

Var tidligere i sommer, innom ei Best of skive, og aldri kommet meg lenger bakover, enn Stella (1985) av studio skivene deres.
Sveitsiske duoen er vel ofte nevnt i forbindelse med at folk skal få "teste anlegget" i butikken, men ja, der nevnte album ovenfor kom til å inneha et varmere og mer variert lydbilde, blir forgjengeren mest ei rimelig små irriterende og tam affære, der enkelte spor ville steget noe, om de hadde vært gjort som ren instrumental

Men da ville jo ikke bandets komiske preg gjort seg like åpenbart, men hvor bruk av sampling og bass er også en annen viktig ingrediens i deres senere suksess.
Likevel, et helt album med "artige" lydeffekter og hvisking og prating blir ja, for "mye", og ikke vanskelig å forstå hvorfor John Hughes så ofte benyttet musikken deres i filmene sine, da de har jo et meget teatralsk sound, som nok kler den slags, mye bedre.

Produksjonen er det fint lite å si på, men ja, sikkert tipp topp til å teste anlegget med, men typen "bakgrunnsmusikk" som blir mest kald og fraværende i mine ører, og nei, føler at The Art of Noise maktet å kombinere lignende eksperimentell musikk, i hop med overlegne melodier i samme periode, så denne kaster jeg ikke bort mer enn maks en runde på, og så går den rett ut igjen.

Rating: 3,5/10

Høydepunkter: I Love You, Lost Again og Crash Dance

[Frank.N.Steen]

Rainbow - Rising (1976)

I det skivas åpningsspor Tarot Woman ankommer, innledes man rett inn i ei flytende og tidvis behagelig synth-prog intro, og tenker at joa, dette var jo fint, men får da inderlig håpe at det snart skjer saker og ting. Og når gitaren kommer buldrende i gang, oppunder 90-100 sekunder ut, ja da er det full guffe hele veien ut.

Ei mektig og knallsterk måte å start det på, og fullstendig overlegen alt forgjengeren hadde å by på.

Run With the Wolf har et noe seigere blues preg over seg, kanskje ikke like øyeblikkelig sterk låt, men av typen som jeg føler vokser seg litt innpå, for hver gjennomgang.
Starstruck derimot, den sitter som et skudd, og selv om Do You Close Your Eyes blir en litt "forhasta" mellomdistanse før de to største låtene avslutter det hele, så nei, lite å klage over på denne, for i perioder nærmest snakk om natt og dag i forhold til den ikke direkte "fæle", men smått ujamne og litt tilbakeholdende debuten, året i forkant.

Alt fra tittel, albumomslag til musikk og tekster, skriker jo om at svære ting har skjedd siden sist, og ikke bare for Rainbow, men det samme året kom jo Judas Priest med Sad Wings of Destiny, og det må nok ha vært litt av ei opplevelse, å få den slags i øregangene, og deretter undre seg over,hvor bærer ferden videre?

Angående albumcoveret, det er jo grisetøft, og der debuten ville en nok kjapt tatt for å være kun enda ei dvask og forglemmelig prog rock utgivelse, plassert i feil kategori, om en ikke da kjente til hvilken musikk bandet på forhånd lagde.
Men Rising hinter jo greit om at stor forandring i landskapet, der knyttneven som ankommer fra havets dyp, er ute etter å dra med seg det snillere og mer fargerike "luftslottet" fra et år tidligere, så bærer det rett ned til mørket igjen, og det er slettes ikke så verst der nede, må en jo få si.

Prøver alltids å bruke Issue Details koden eller nummeret, når en skal logge nylig hørte skiver hos Rate Your Music, men også for å finne riktig CD utgivelse, og enkelte ganger blir det litt mye knot, for her står den jo oppført 2 ganger, begge utgitt i CD rundt 1987, ene remastret, den andre, tja, vet ikke, men på innsiden av bookleten står det jo at denne versjonen er remastret, og det kan høres, for total overlegen lydkvalitet enn det spinkle man fikk høre i går og via førsteskiva deres.

Alt i alt, ei sånn skive man er rimelig sikker vil bykse opp, kanskje et hakk fremover, men som nevnt i andre innlegg, liker jeg å ha noe å sammenligne med, og blir nok mer Rainbow plater på meg fremover, selv om det skal nok litt å toppe denne.

Rating: 8,5/10

Høydepunkter: Tarot Woman, Starstruck, Do You Close Your Eyes, Stargazer og Light in the Black

[Frank.N.Steen]

Paul Westerberg - 14 Songs (1993)

Enda ei skive som har rukla og gått en stund, men føler at nå får en heller ta ei pause, og gi andre muligheten til å komme litt frem.
Og tross av ei fantastisk åpning, med noen utrolig fine og tøffe knallspor ala Knocking On Mine, First Glimmer, World Class Fad, Runaway Wind og Dice Behind Your Shades.

Så mister jeg litt taket på skiva, og finner dessverre aldri tilbake igjen til den gode stemninga, tross av et par høydare, her og der.
Ganske frustrerende, men okei, beholdes videre, og det lille en har hørt av The Replacements to siste utgivelser, så føles denne solo skiva noe vassere og friskere ut, og der har spor som er fullt på høyde med bandets beste stunder, men mangler nok helheten og flyten til å holde det gående hele veien ut, slik Let It Be og Tim maktet så utrolig godt å gjøre.

Rating: 6/10

Høydepunkter: Knocking On Mine, First Glimmer, World Class Fad, Runaway Wind, Dice Behind Your Shades, Silver Naked Ladies og Something Is Me

[Frank.N.Steen]

Absolute Music 28 (1999)

En av de aller siste gangene man handlet for egne penger, inn ei Absolute Music samler, og mulig den fine og solfylte sommeren 1999, har medført til at gode minner har overskygget enkelte fæle og gyselige hits, ettersom flere ville nok lett ha funnet veien over til Musikk fra helvete tråden, og nei, kjente smerte og sinne, bare ved å lese på baksiden av covereret, hvilke artister og låter som medvirket.

Men som de andre nylig hørte samlerne, må det jo ha vært noe som har gjort at den har blitt værende, enn så lenge.

Det artige er jo at flere av de man ikke var spesielt glad i den gang, plutselig nå fremstår litt nærmere høydepunkter enn de som en foretrakk for evigheter siden.

Rating: 4,5/10

Høydepunkter: Wamdue Project - King of My Castle, Baz Luhrmann - Everybody's Free (To Wear Sunscreen), Pet Shop Boys - I Don't Know What You Want But I Can't Give It Any More, Shanks & Bigfoot - Sweet Like Chocolate, The Chemical Brothers - Hey Boy Hey Girl,
Tommy Tee feat. Petter & Diaz - Crossing Borders og Dj Sakin & Friends - Nomansland (David's Song)

[Frank.N.Steen]

Kraftwerk - Tour de France Soundtracks (2003)

Aldri hørt i sin helhet, men kjærligheten til sykling for Ralph Hutter og Florian Schneider, var vel med i at den originale besetningen gradvis skilte veier mellom mesterverket Computer World (1981) og den heller skuffende oppfølgeren, Electric Cafe (1986).
Men det virker ikke som at ferden på sykkelsete stoppet der, for midtveis kom det vel ei singel ved navn Tour de France utgitt rundt 1983.

Husker godt at Kraftwerk var en av hovedgrunnen til at man satt oppe langt til natt i November 2003 og fikk med seg hele MTV showet EMA Awards, der foregikk i Skottland og hvor flotte Kylie Minogue presenterte legendene, som dukket opp i noe superhelt aktige drakter med 3D mønster, og godt skjult bakom computerne sine, alt mens den pumpende minimalistiske-futuristiske Aero Dynamik, ble spilt til stor forvirring og tilsynelatende forargelse for enkelte av de skotske publikummerne, som deretter utbrøt høylytt sin misnøye:

"MTV, WHAT THE FOOOK IS THIS?"

Og ja, Kraftwerk maktet fortsatt å skille seg ut av mengden, samt fremprovosere med sin sjarmerende og "stive" humor og live sett.

Uansett, alltids vært litt spent på om denne var verdt å skaffe seg, eller ikke.

Det som åpenbart er greit og tydelig fra start til slutt, er jo hvor elegant og varmt lydbilde fremstår, og selvsagt gjengangeren med å gjøre konseptalbum om å være i konstant bevegelse, enten via bil på Autobahn, eller med tog gjennom Europa, til ja, å sitte på sykkelsete i vakre omgivelser, Frankrike rundt.
Skiva innehar flust med fengende og ganske så fine spor, selv om det også etter en viss tid, kan bli noe ja, ensformig, og bruken av robotstemmen var nok banebrytende og små creepy på 70 og tidlig 80-tallet, men her blir den ofte litt i veien for musikken.
Men som med tidligere album, vet en jo at gir man dem litt tid, kommer ofte de deilige og søte melodiene frem, litt etter litt, og gjør at ting har en hyggelig tendens i å bikke litt oppover for hver gjennomgang.

Ikke så lett å plukke ut enkeltlåter, da de ofte flyter litt inn i hverandre, men Vitamin er stor musikk, og føles kanskje mest i slekt med hva de gjorde på tampen av 70 og tidlig 80-tallet, så nei, absolutt ei skive man vil beholde, selv om ikke alt klaffer like bra hele veien ut, og kunne kanskje vært nedjustert med en 10-15 minutter.

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: Tour de France (Etape 2), Tour de France (Etape 3), Vitamin, Aéro dynamik, Elektro kardiogramm og Tour de France

[FjodorDVD]

Absolute Music 28 (1999)

En av de aller siste gangene man handlet for egne penger, inn ei Absolute Music samler, og mulig den fine og solfylte sommeren 1999, har medført til at gode minner har overskygget enkelte fæle og gyselige hits, ettersom flere ville nok lett ha funnet veien over til Musikk fra helvete tråden, og nei, kjente smerte og sinne, bare ved å lese på baksiden av covereret, hvilke artister og låter som medvirket.

Men som de andre nylig hørte samlerne, må det jo ha vært noe som har gjort at den har blitt værende, enn så lenge.

Det artige er jo at flere av de man ikke var spesielt glad i den gang, plutselig nå fremstår litt nærmere høydepunkter enn de som en foretrakk for evigheter siden.

Rating: 4,5/10

Høydepunkter: Wamdue Project - King of My Castle, Baz Luhrmann - Everybody's Free (To Wear Sunscreen), Pet Shop Boys - I Don't Know What You Want But I Can't Give It Any More, Shanks & Bigfoot - Sweet Like Chocolate, The Chemical Brothers - Hey Boy Hey Girl,
Tommy Tee feat. Petter & Diaz - Crossing Borders og Dj Sakin & Friends - Nomansland (David's Song)

Nå kvittet jeg meg med nesten alle CDer. Når jeg leser dette angrer jeg på det.

[Frank.N.Steen]

Nå kvittet jeg meg med nesten alle CDer. Når jeg leser dette angrer jeg på det.

Gått over til kun digitalt eller tilbake til vinylen?
Har dessverre ikke noe nært forhold til sistnevnte, da mamma og pappa (skal jo ikke legge skylda på dem) kvitta seg med store deler LP samlingen når de flyttet sammen, og siste restene forsvant når jeg ankom, men de hadde mye musikk kassetter, og mulig interessen for musikk forsvant litt for begge, da mye av tid og penger gikk med å betale ned et større lån, og hus som slukte mye av lønningene deres. Legger man til barn midt opp i alt, er det å dyrke musikk interessen videre, kanskje ikke så lett.

Men vet at mamma gjenkjøpte mye av favoritten på CD utover 90-tallet, mens pappa forble værende litt tilbakeholden, selv om en prøvde å hjelpe han litt over til CD formatet, noe han satte pris på, og moro å se hvor mye musikken han hørte på tidligere, stadig kunne glede ham.

CDen er nok den man vil holde seg til, så lenge det er mulig, og ofte hør folk avfeie den som "død og begravet", kun for å finne ut at den er tilbake igjen, og prisene i enkelte bruktsjapper (tenker ikke på Fretex og loppemarked) tilsier jo at den er så absolutt ikke finito, for mange ligger nesten dyrere enn splitter nye utgaver.

Ellers mange som forsøkte å skremme folk med at CDen kun holdt i 10-15 år, så var kunne man bare kaste den. Men enkelte greier jo ikke ta vare på musikk og film, slenger det på gulvet og ser nesten ut som noen har gjort alt de kan, for å ødelegge dem mest mulig.
Men kanskje noe sitter igjen, for pappa lo ofte av hvordan selgere prøvde seg med at "CDen tåler alt", joda, han fikk prøve seg frem, la disken på gulvet og trampa på den, så den knuste i biter. Men skal vel ikke mer enn et lite sandkorn til, for at det oppstår riper eller flekker på undersiden av skiva, og det er nok til at det kan bli trøblete å få avspilt hele albumet.

[FjodorDVD]

Nå kvittet jeg meg med nesten alle CDer. Når jeg leser dette angrer jeg på det.

Gått over til kun digitalt eller tilbake til vinylen?
Har dessverre ikke noe nært forhold til sistnevnte, da mamma og pappa (skal jo ikke legge skylda på dem) kvitta seg med store deler LP samlingen når de flyttet sammen, og siste restene forsvant når jeg ankom, men de hadde mye musikk kassetter, og mulig interessen for musikk forsvant litt for begge, da mye av tid og penger gikk med å betale ned et større lån, og hus som slukte mye av lønningene deres. Legger man til barn midt opp i alt, er det å dyrke musikk interessen videre, kanskje ikke så lett.

Men vet at mamma gjenkjøpte mye av favoritten på CD utover 90-tallet, mens pappa forble værende litt tilbakeholden, selv om en prøvde å hjelpe han litt over til CD formatet, noe han satte pris på, og moro å se hvor mye musikken han hørte på tidligere, stadig kunne glede ham.

CDen er nok den man vil holde seg til, så lenge det er mulig, og ofte hør folk avfeie den som "død og begravet", kun for å finne ut at den er tilbake igjen, og prisene i enkelte bruktsjapper (tenker ikke på Fretex og loppemarked) tilsier jo at den er så absolutt ikke finito, for mange ligger nesten dyrere enn splitter nye utgaver.

Ellers mange som forsøkte å skremme folk med at CDen kun holdt i 10-15 år, så var kunne man bare kaste den. Men enkelte greier jo ikke ta vare på musikk og film, slenger det på gulvet og ser nesten ut som noen har gjort alt de kan, for å ødelegge dem mest mulig.
Men kanskje noe sitter igjen, for pappa lo ofte av hvordan selgere prøvde seg med at "CDen tåler alt", joda, han fikk prøve seg frem, la disken på gulvet og trampa på den, så den knuste i biter. Men skal vel ikke mer enn et lite sandkorn til, for at det oppstår riper eller flekker på undersiden av skiva, og det er nok til at det kan bli trøblete å få avspilt hele albumet.

Av fysisk format er det mest vinyl her i huset. Har bare noen få CDer igjen. Rart å få abstinens etter ett innlegg om en Absolut Music cd. Det har du alene ansvaret for.
Kraftwerk tar jeg på Spotify når jeg nå skal handle. Har betraktet dem som mer performingartister enn musikere. Men tøft er mye av det.

[Frank.N.Steen]

Av fysisk format er det mest vinyl her i huset. Har bare noen få CDer igjen. Rart å få abstinens etter ett innlegg om en Absolut Music cd. Det har du alene ansvaret for.
Kraftwerk tar jeg på Spotify når jeg nå skal handle. Har betraktet dem som mer performingartister enn musikere. Men tøft er mye av det.

Får håpe de CDene er vel verdt å ha, noe jeg kanskje ikke ville forbundet med Absolute Music, men ja, nostalgi og gode minner, samt at enkelte spor stadig bringer med seg godfølelser, da blir det en påminnelse om hvorfor en del av disse ikke alltids imponerende samlerne, likevel har forblitt værende i filmboden.

Ja, Kraftwerk er kanskje litt hit og miss, de hadde vel noen konserter gående, på ulike museer inkludert Norge, hvor de fremførte hele album fra 70-tallet og oppover. Selv skulle jeg nok likt mer av de funky og mer aktive utgavene fra tidlig 80-tallet, hvor det så ut som de fremførte konsertene fra et futuristisk (hvert fall sett gjennom 80-talls øyne) NASA bygning, med masser av utstyr, datamaskiner og ulike dippedutter.

De senere og mer stillestående utgavene, med laptop og "kaffekoppen" ved siden av, blir nok litt i det stiveste laget, selv om musikken og fokus på stemning og bilder er nok mer av den totale pakka.

Artige er jo at Kraftwerk har vel hele tiden ansett seg selv som "arbeidere" ikke musikere, der mange store navn som Bowie, U2, Jackson, Madonna osv, har forsøkt desperat å få kontakt med dem for å gjøre musikk sammen, men kun bli møtt med at de er ikke tilgjengelig for tiden, og er fullt opptatt holder i Kling-Klang studios, og var vel Coldplay som endte opp med å sende et brev til bandet, i håp om svar rundt det å låne melodien til Computer Love i deres egen hit, Talk. Noen måneder senere, fikk de til svar: "Yes" og mer var det ikke å si.

Når de først gikk ut på byen, tror jeg det var Iggy Pop (han ble visst kompis med Kraftwerk under Berlin eraen med Bowie) som sa noe om at Kraftwerk gikk ikke på byen for å ha det moro, men når de entret nattklubber og diskotek, var det for å ta notater og tempen på musikken, og så var det rett tilbake til studioet igjen.

[B.E.]

Av fysisk format er det mest vinyl her i huset. Har bare noen få CDer igjen. Rart å få abstinens etter ett innlegg om en Absolut Music cd. Det har du alene ansvaret for.
Kraftwerk tar jeg på Spotify når jeg nå skal handle. Har betraktet dem som mer performingartister enn musikere. Men tøft er mye av det.

Bare noen få CDer igjen? Har du kastet eller solgt dem?

Selv har jeg tatt vare på alle CD-platene og vinyler, til og med kassetter. Tror jeg har flere tusen CDer, men de er nedpakket i esker på loftet nå.

[Frank.N.Steen]

Talk Talk - Laughing Stock (1991)

Rart hvordan ferden mot Talk Talk og Mark Hollis ankom, først via GTA: Vice City (2002) soundtrack og spill, til en tv-reklame for ei Best Of skive der en kan banne på, også dukka opp i sommer-høst 1997, men ble gjenutgitt i 2003, og ja, ikke lenge etter gikk jo veien til studio skivene, hvor av en eller annen grunn, var det Spirit of Eden (1988) som nådde øregangene først, og det var kjærlighet ved første lytt.
The Color of Spring (1986) tok det litt lengre tid med, som er jo rart, da i ettertid fremstår den nok som ei mye mer "streit" utgivelse, enn deres to neste.
Men når Laughing Stock ble forsøkt tatt frem, den var nok litt tøffere å bryne seg på, selv om lydbildet var ikke for langt unna forgjengeren, så ja, det tok en stund før "distansen" ble redusert, og når den først så virkelig fikk komme innpå deg, da satt den, og lenge hatt lyst til å høre igjen, men når den lå til en tier i ei bruktsjappe, og selv om en allerede har akkurat samme kopi fra før, hadde man ikke hjerte til å la den bli værende igjen, med Morten Abel, Britney Spears, U2 , Justin Timberlake og Robbie Williams, og nei, noen skiver og band er så spesielle, at det like greit med ei fin "back up".

Laughing Stock åpnes i nærmest total stillhet med den utrolig vakre og stemningsfulle Myrrhman, før det så rundt 20 sekunder inn, hintes om at det er liv i plata, og at det er ikke ørene eller anlegget det er noe galt med.

Den tidvis småhviskende vokalen til Hollis, i hop med improvisert jazz-rock og et varmt bakteppe med masser av stemning, er nok av typen som fansen gjerne skulle ønsket å sett bli fremført live. Men tror det kom greit frem i boka om bandet for et par år tilbake, at noe slikt var nærmest utenkelig, ettersom innspillingene av Spirit of Eden og Laughing Stock foregikk oftest i totale mørke, inni en eldre kirke, og med fokus på nettopp improvisasjon, stemning og sikkert utallige timer med oppvarming for å finne rette lyden. Å gjenskape noe slikt hver kveld foran et større publikum, det var nok aldri i tankene til Hollis den gang.

Albumet ble jo bandets siste studio utgivelse, og en verdig måte å avslutte en utrolig spennende og innholds ferd, da fra litt små naiv britisk synthpop, til et mer voksent new wave pop-rock lydbilde, og deretter over i å gjøre noe helt annet, selv om de mulig mistet mange lyttere og fans, samt forsøkt saksøkt av eget plateselskap for å lage "musikk som ikke var kommersielt salgbar", til å nærmest forsvinne i total stillhet.

Heldigvis har jo bandet og skiva funnet seg meget godt til rette, en god del år senere. Der mange virker å omtale det som "fødselen" til Post-rocken, men de lagde jo lignende musikk, allerede tilbake på midten av 80-tallet, bare at ja, ikke alle den gang, var så veldig glad i den slags, og ville har mer hits og mindre eksperimentelle saker, så da ble mye lagt på vent, som b-sider og uutgitt musikk, som igjen heldigvis har blitt utgitt i ulike samlere siden.

Nei, lite mer å tilføye, evigheter siden forrige besøk, alltids ligget og vippet mellom 9,5/10 og 10/10, så mulig en må være helt i rette humør, men i dag falt liksom de bortkomne bitene mer på plass, og spent på om Spirit of Eden og ikke minst solo skiva til Mark Hollis, vil makte å leve opp til de suksessfulle gjenhørene av Color of Spring og Laughing Stock.

Det å plukke ut kun enkeltlåter, av så mye godmusikk, er ikke lett. Men favorittøyeblikket må nok være overgangen fra den kaotiske men storslagne avslutningen av Ascension Day, rett inn i After the Flood, og som er nok skivas definitive høydare, særlig når de virkelig trår til midtveis, med lyden av hva som minner litt om når tannlegen tar frem den elektroniske "pirkeren" for å fjerne plakk mellom tenna, og lyden er jo øredøvende.
På den annen side, er jo den oppløftende og nydelige New Grass vanskelig å utelate, så nei, et mektig, vakkert og spesielt band og skive, som det var på høy tid å ta frem igjen.

Er det noe å utsette på, er nok det at man tvilsomt vil få et like nært og kjært forhold til det, som det man har gjennom The Color of Spring, der en kan høre gjentatte ganger, aldri gå lei, og mulig også den fine variasjonen mellom fengende feel-good låter og mer stemningsfulle og eksperimentelle, gjør at det er å foretrekke.

Rating: 10/10

Høydepunkter: Myrrhman, Ascension Day, After the Flood, Taphead, New Grass og Runeii

[FjodorDVD]

Av fysisk format er det mest vinyl her i huset. Har bare noen få CDer igjen. Rart å få abstinens etter ett innlegg om en Absolut Music cd. Det har du alene ansvaret for.
Kraftwerk tar jeg på Spotify når jeg nå skal handle. Har betraktet dem som mer performingartister enn musikere. Men tøft er mye av det.

Får håpe de CDene er vel verdt å ha, noe jeg kanskje ikke ville forbundet med Absolute Music, men ja, nostalgi og gode minner, samt at enkelte spor stadig bringer med seg godfølelser, da blir det en påminnelse om hvorfor en del av disse ikke alltids imponerende samlerne, likevel har forblitt værende i filmboden.

Ja, Kraftwerk er kanskje litt hit og miss, de hadde vel noen konserter gående, på ulike museer inkludert Norge, hvor de fremførte hele album fra 70-tallet og oppover. Selv skulle jeg nok likt mer av de funky og mer aktive utgavene fra tidlig 80-tallet, hvor det så ut som de fremførte konsertene fra et futuristisk (hvert fall sett gjennom 80-talls øyne) NASA bygning, med masser av utstyr, datamaskiner og ulike dippedutter.

De senere og mer stillestående utgavene, med laptop og "kaffekoppen" ved siden av, blir nok litt i det stiveste laget, selv om musikken og fokus på stemning og bilder er nok mer av den totale pakka.

Artige er jo at Kraftwerk har vel hele tiden ansett seg selv som "arbeidere" ikke musikere, der mange store navn som Bowie, U2, Jackson, Madonna osv, har forsøkt desperat å få kontakt med dem for å gjøre musikk sammen, men kun bli møtt med at de er ikke tilgjengelig for tiden, og er fullt opptatt holder i Kling-Klang studios, og var vel Coldplay som endte opp med å sende et brev til bandet, i håp om svar rundt det å låne melodien til Computer Love i deres egen hit, Talk. Noen måneder senere, fikk de til svar: "Yes" og mer var det ikke å si.

Når de først gikk ut på byen, tror jeg det var Iggy Pop (han ble visst kompis med Kraftwerk under Berlin eraen med Bowie) som sa noe om at Kraftwerk gikk ikke på byen for å ha det moro, men når de entret nattklubber og diskotek, var det for å ta notater og tempen på musikken, og så var det rett tilbake til studioet igjen.

Her var det veldig mye spennende og morsomt å lese. Har lest noe om Madonna og Kraftwerk eller mest Madonnas beskrivelse av arbeiderne. At Coldplay brukte Computer Love i Talk hører jeg jo, men har ikke tenkt på det. Din siste anmeldelse av Talk Talk er forresten en nydelig plate. Veldig overrasket der. Ventet meg noe Modern Talking. Og i stedet oppdaget jeg en brilliant musikk. Har ikke blitt så overrasket siden jeg kom over Amused to death - Roger Waters.

[FjodorDVD]

Av fysisk format er det mest vinyl her i huset. Har bare noen få CDer igjen. Rart å få abstinens etter ett innlegg om en Absolut Music cd. Det har du alene ansvaret for.
Kraftwerk tar jeg på Spotify når jeg nå skal handle. Har betraktet dem som mer performingartister enn musikere. Men tøft er mye av det.

Bare noen få CDer igjen? Har du kastet eller solgt dem?

Selv har jeg tatt vare på alle CD-platene og vinyler, til og med kassetter. Tror jeg har flere tusen CDer, men de er nedpakket i esker på loftet nå.

Rippet først og kastet etterpå. Fant et rippeprogram som hentet sanglistene og coverbildet. Så da gikk platene i søpla etterhvert. Ikke det smarteste jeg har gjort og har angret ett par ganger også. Men etter å ha slitt ut 3 cd-spillere og bare brukt en dårlig dvd-spiller noen år føltes det riktig. Bort med det.

[Frank.N.Steen]

Her var det veldig mye spennende og morsomt å lese. Har lest noe om Madonna og Kraftwerk eller mest Madonnas beskrivelse av arbeiderne. At Coldplay brukte Computer Love i Talk hører jeg jo, men har ikke tenkt på det. Din siste anmeldelse av Talk Talk er forresten en nydelig plate. Veldig overrasket der. Ventet meg noe Modern Talking. Og i stedet oppdaget jeg en brilliant musikk. Har ikke blitt så overrasket siden jeg kom over Amused to death - Roger Waters.

Det er jo rart å tenke tilbake på hvor store Kraftwerk eventuelt kunne ha blitt, særlig over i Statene, dersom de hadde forlatt Kling Klang studioet for en periode, og tatt i mot noen av tilbudene de fikk fra datidens svære musikkstjerner og produsenter.
Men på en annen side, så ville nok det ha blitt en potensiell kulturkollisjon, da med tanke på at Kraftwerk og deres måte å gjøre ting på, gikk vel fullstendig i mot hvordan datidens større artister jobbet og ikke minst turnerte.

Men kunne godt likt tanken på ei skive med Kraftwerk, Bowie og Iggy, kanskje også fått med seg Eno og Robert Fripp.

Ja, Talk Talk delte vel tidlig ut både samme produsent, studio og selskap som Duran Duran, og det kan jo i grunn høres på førsteskiva The Party Is Over (1982), som jo er veldig synth dominert i lydbildet, men hører man på tekstene og enkelte av de litt mørkere låtene, så kommer det jo greit frem at Hollis og co hadde langt mer i gjære, enn å bare slå seg til ro som ei slags Duran Duran light.
Hadde vel også mye med at synther på den tid, var blitt så billige at de ble å foretrekke fremfor mer ordinære instrumenter, som bandet opprinnelig ønsket å jobbe med, men hadde ikke råd til.

Men likte kombinasjonen av tunge og drømmeaktige og romantiske synther, da i hop med Paul Webbs fyldige bass, og ikke minst Hollis skjøre og vakre vokal oppå der igjen, det ga utslag til noen nydelige låter ala The Party Is Over, Have You Heard the News? og favoritten min fra den tidlige Talk Talk utgaven, Candy:

Det er sjeldent jeg har hatt mye hell med Best Of samlere, der ofte gir et veldig klønete og forvirrende bilde av et band eller artists karriere, basert på et knippe hits lagt over på ei CD. Men 1997 utgivelsen The Very Best Of Talk Talk inneholdt en fin reise fra tidlig synth, til mer voksen pop og så over i den mer ambisiøse og stemningsfulle jazz-rocken på Spirit of Eden, samt noen veldig fine b-sider der ble til mellom Colour of Spring og nevnte 1988 album.
Det gjorde nok overgangen til Spirit of Eden litt "glattere", enn om fokuset kun hadde vært på hitene og musikken fra 1981-1985.

Husker ei artig omtale rundt Spirit of Eden og en som beskrev overgangen fra andreskiva Its My Life (1984), som også stadig hadde en del synth og new wave over seg, til 1988 skiva, men da at lytteren trodde han hadde fått med seg feil CD hjem, og måtte dobbeltsjekke at det var riktig.

For så brå er jo den forskjellen, selv om deler av The Colour of Spring (1986) kunne ha vært Spirit of Eden 2 år tidligere, dersom bandet fikk den friheten de ønsket seg, men plateselskapet krevde ei hit eller to, og dermed måtte de skrinlegge enorme låter som It's Getting Late in the Evening, til fordel for Lifes What You Make It, som jo også er en fantastisk låt, men ganske så annerledes enn b-siden, som ikke ble lagt til ei offisielle CD utgave før i 1998 med Asides Besides.

Vel, klager ikke, for Colour ble jo en kjempesuksess, nydelig pop musikk men også med flere låter som hinter greit om videre musikalske reise, og tipper et par millioner solgte eksemplarer hjalp godt på i å vinne litt mer tid over EMI Records og ja, skulle likt å vært flue på veggen, når de satte seg ned for å høre hva Talk Talk hadde brukt 2 år, og sikkert millioner av kroner på å lage.

[Frank.N.Steen]

Må bare legge til, at av lignende fullstendig uventa "hvor kom det fra?" men positive lytterbegivenheter, der en fikk ei ganske så drastisk forandring i musikk og stil, så huskes det at en ble nok satt litt ut, når en gikk kjapt over fra tidlig XTC og deres mer lekne og energiske new wave gitardrevne Drums & Wires (1979), til plutselig å lande midt oppi ei varm, solfylt og søtladen tur utpå den engelske landsbygda, med Skylarking (1986).

Klart, hadde man unngått snarveien og bare kjørt den lengre turen innom English Settlement (1982), Mummer (1983) og til dels The Big Express (1984), ville en kanskje hørt et band i utvikling, selv om de virket å sette seg litt fast også i periodevis, men det største hintet kom vel først via The Dukes of Stratosphear of EPen 25 O Clock (1985), med sin sjarmerende og komiske hyllest til 60-talls psykedelia.

[Big George]

What do you want from live (1978) av The Tubes. En teater-rock-gruppe fra San Francisco. Mulig det live albomet jeg verdsetter mest.
Nesten litt legendariske vil jeg påstå.
Anbefaler
Tittellåta What do you want from live, White punks on dope, Dont touch me there

[Frank.N.Steen]

What do you want from live (1978) av The Tubes. En teater-rock-gruppe fra San Francisco. Mulig det live albomet jeg verdsetter mest.
Nesten litt legendariske vil jeg påstå.
Anbefaler
Tittellåta What do you want from live, White punks on dope, Dont touch me there

Spent på dette bandet, da man nylig kjøpte inn ei samler (2 CDer) med masse låter, men også ei hel skive (Remote Control) inkludert, og tja, eneste låta en har særlig kjennskap til fra før, og selvsagt ikke med på nevnte Best Of skive, var jo She Is a Beauty, der ble benyttet i den første Miami Vice episodes etter piloten, ved navn Heart of Darkness, med kommende fru James Cameron (vel, etter Hamilton) som ung pornoskuespiller, og Al Bundy (Ed Oneill) som undercover purk, der har har kanskje sett litt for mye, og blir mistenkt for å ha bytta side.
Uansett, regner med at den new wave synthtunge låta fra tidlig 80-tallet, kanskje er et godt stykke unna hva The Tubes gjorde en del år tidligere, men ja, håper jo at musikken deres vil falle i smak.

[Big George]

Hvem får Miles Davis til å stille opp i flere scener i en musikk-video uten å spille en note ? og blir hentet til hip hop gruppa Outkast 30 år etter ?
Ta med at Tupac og Mariah Carey har samplet dem

Det er funk-gruppa CAMEO jeg snakker om. Etter å ha hørt rimelig mye afro-amerikansk musikk i 50 år vil jeg si gutta i Cameo står veldig sterkt.
De leverte en og annen sterk låt i sine første plater men slo igjennom med LPen Word up i 1986 med tittellåta Word up, Candy og Back and forth.

Dessverre tror jeg ikke disse gutta blir gjenforent. Den mildt sagt annerledes vokalisten Larry Blackmon har vissnok stukket av med alle guttas royalties
og dessuten lagt på seg en masse kilo samt pådratt seg alvorlige sykdommer.

Det er såååå kult å se opptak på Youtube fra live innslagene på Arsenio Hall show som må være tatt opp flere år etter, da showene gikk 89-93.

Anbefales: Word up, Candy, Single life, Attack me with your love , She is strange

[Number4]

Akkurat nå! Ogden`s Nut Gone Flake, vinyl. Fy fader å jeg savner Steve Marriot.

[FjodorDVD]

What do you want from live (1978) av The Tubes. En teater-rock-gruppe fra San Francisco. Mulig det live albomet jeg verdsetter mest.
Nesten litt legendariske vil jeg påstå.
Anbefaler
Tittellåta What do you want from live, White punks on dope, Dont touch me there

Spent på dette bandet, da man nylig kjøpte inn ei samler (2 CDer) med masse låter, men også ei hel skive (Remote Control) inkludert, og tja, eneste låta en har særlig kjennskap til fra før, og selvsagt ikke med på nevnte Best Of skive, var jo She Is a Beauty, der ble benyttet i den første Miami Vice episodes etter piloten, ved navn Heart of Darkness, med kommende fru James Cameron (vel, etter Hamilton) som ung pornoskuespiller, og Al Bundy (Ed Oneill) som undercover purk, der har har kanskje sett litt for mye, og blir mistenkt for å ha bytta side.
Uansett, regner med at den new wave synthtunge låta fra tidlig 80-tallet, kanskje er et godt stykke unna hva The Tubes gjorde en del år tidligere, men ja, håper jo at musikken deres vil falle i smak.

Fantastisk scene dette. Er innom hele følelsesregisteret før latteren overtar. Herlig.

[Frank.N.Steen]

Fantastisk scene dette. Er innom hele følelsesregisteret før latteren overtar. Herlig.

Ja, ser nesten for meg at Peter Stormares karakter fra The Big Lebowski (1998) kunne dukka opp og bare smelt knyttneven i tv-apparatet, og sagt: "Ich bin Karl, Ich bin ein expert!"
Men slik var jo ofte mange av de tidlige Miami Vice episodene, de åpnet ofte med en blanding av cheese og feel-good stemning, før det bar rett over i mørkere stunder, som mulig var ganske sjokkerende for seerne på den tid, og gjorde vel også at man alltids var på tå hev, ettersom en ikke visste om hovedkarakterer ville overleve hele veien gjennom, samt at skurkene ofte vant og slapp unna.

[Frank.N.Steen]

Thin Lizzy - Fighting (1975)

Nylig kjøpt inn, og hadde jo et fint besøk tidligere i sommer, med Night Life (1974).
Åpnes med den buldrende og fine Rosalie, og ifølge denne 1996 remaster CDens booklet, turnerte irene i hop med navn som ZZ Top og Bob Seger, der Thin Lizzy var visstnok såpass glade i Rosalie, og kunne ikke tro at Seger aldri spilte låta live, så de tok like gjerne og gjorde sin egen oppdaterte og mer heftige utgave.

Like etter, glir man rett inn i ei ny perle, da med nydelige og skarpe gitardrønninger før det så roes ned gjennom For Those Who Love to Live, og nei, Suicide, Wild One osv bare fortsetter god stemningen videre, og føler en gjorde ei rimelig god deal med å plukke ut denne under en nylig handle hos ulik bruktsjapper.

Av de 3 Thin Lizzy skivene en eier og har vært innom, så er nok denne det man har fått mest utbytte av, selv om neste i Jailbreak (1976) hadde nok større enkeltlåter, er det noe med den fine flyten Fighting har så ufattelig mye av, samt kule låter og alle de deilige gitarlydene bidrar i å bikke denne opp til favoritten inntil videre.

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Rosalie, For Those Who Love to Live, Suicide, Wild One, Spirit Slips Away, Freedom Song og Ballad of a Hard Man

Edit: Måtte nesten oppjustere et halvt poeng, grunnet den ufattelige tøffe avslutteren Ballad of a Hard Man.

[Frank.N.Steen]

The Replacements - Don't Tell a Soul (1989)

Ei ikke fullt så imponerende skive, der fremstår langt mer poppete og "trygg" enn sine forgjengerne, og tross av å inneha noen meget robuste og fine enkeltlåter, som hadde fortjent å havne på ei mye bedre skive, så ja, helheten ender mest opp i ei skuffende og forglemmelige affære.

Rating: 4/10

Høydepunkter: Talent Show, Back to Back, I'll Be You og Rock 'n' Roll Ghost

[Frank.N.Steen]

The Tubes - Remote Control (1979)

Ei tidvis fartsfylt og energisk blanding av melodiøs og tøff New wave musikk, der Todd Rundgren står bakom som produsent. Og ikke vanskelig å høre, da samtlige spor, lett kunne ha vært fra et av hans egne soloutgivelser.

Remote Control er inkludert i sin helhet, på ei nylig innkjøpt Best Of Samler ved navnet: Going Down With the Tubes fra 2007, og valgte å starte ferden der.

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Turn Me On, TV Is King, Prime Time, I Want It All Now, No Way Out, Getoverture, No Mercy og Telecide

[Frank.N.Steen]

Fra Lippo Lippi - Light and Shade (1987)

Et band man ofte har forsøkt lete frem i loppemarkeder og bruktsjapper, men finner så og si aldri noen av studioskivene deres, før nylig, da Light and Shade ble røska med seg hjem.
I følge diverse musikksider, var bandet innafor synthpop, new wave og visstnok post-punk, men mulig det var på tidligere utgivelser, for denne 1987 plata, er vel langt mer innafor det "glætte" sophisti-pop landskapet, og må innrømme at første gjennomgangen, var kanskje ikke for imponerende, og der svært få låter som skilte seg ut av den litt for oversukra produksjonen.

Men dagen derpå, så har ting begynt å komme litt mer i gang, der flere av låtene skiller seg positivt ut, og kommer litt mer under huden på deg, samt i grunn ganske så fin morgenstemning over alt sammen, bare synd at den kanskje mest lekne og spretne låta blir lagt helt til sist, og burde ha ankommet mye tidligere ut.

Føler at bandet manglet kanskje den lille ekstra hiten, da til å løfte den opp et hakk, men det er nå likevel ei jamn god og ganske så behagelig stemning, så og si hele veien ut, og får nok bare prøve å lete litt mer, eller håpe at deres tidligere album en dag vil gjenutgis på ny.

Og blar en seg litt innom bookleten, får en jo grei info om at det er ikke akkurat en gjeng "amatører" som har bidratt her, der Walter Becker, Bob Ludwig, Mark Isham, og Jeff Porcaro er blant de mange musikerne som dukker opp utover.

Alt i alt, skulle likt å ha litt mer å gå på, og få sammenlignet det med deres tidligere album, men nei, dette er nå slettes ikke fælt, der den Bruce Hornsby and the Range aktige Some People står nok igjen som ei ørliten favoritt, og tror jeg lander på ei snill:

Rating: 5/10

Høydepunkter: Angel, Beauty and Madness, Some People og Indifference

[Frank.N.Steen]

Thin Lizzy - Johnny the Fox (1976)

Visstnok utgitt knapt et halvår etter bandets kanskje store internasjonale gjennombrudd i Jailbreak, og tja, må vel omsider gi sistnevnte ei ny runde, for husker at det ble litt små skuffende over hva en satt igjen med fra forrige gjennomgang.
Og der Fighting (1975) og senere Johnny the Fox muligens hinter litt om hvorfor det ble som det ble, ettersom begge fremstår langt røffere og mindre polert i helhet, selv om Jailbreak hadde hitene og noen fantastiske øyeblikk, så ja, noe med flyten, aggressivitet og spillegleden, der en foretrekker og virker å få igjen langt mer på de to nevnte platene.

Alt i alt, åpningskuttet Johnny, setter kjapt stemningen, med knalltøffe riff og mektige solodrønn utover, og selv om kanskje ikke alt er helt til 10ern blank, så er nok dette det Thin Lizzy albumet en har fått mest utbytte av, til nå, og ser frem mot Live and Dangerous om ikke lenge.


Rating: 8/10

Høydepunkter: Johnny, Rocky, Don't Believe a Word, Fools Gold, Johnny the Fox Meets Jimmy the Weed, Massacre, Sweet Marie og Boogie Woogie Dance

[Frank.N.Steen]

John Barry - Goldfinger (2003)

Fikk endelig tak i et par til fra de nå ikke så lette å finne, 2003 CD remastrene til John Barry/James Bond soundtrackene, og Goldfinger må vel sies å være blant de en har ønsket seg veldig lenge, og ja, tittelkuttet oppsummerer alt en elsker med Bond og filmmusikk, mektig og der bare drar deg rett inn i en annen verden, fra første sekund. Fullt mulig ikke bare det beste Theme låta fra nevnte filmserie, men blant tidenes film themes, sunget av Shirley Bassey.

Blir bare trist og oppgitt, over å tenke på hvor søvndyssende og generisk Bond filmusikken kjapt endte opp, når Barry sa til slutt takk for seg, og det nærmeste en kom litt gåsehud og godstemning, var jo når de nyere Bond komponistene ville resirkulerte inn noen små nostalgiske snutter av den eldre musikken, men alt de selv maktet å komme opp med, var skit og middelmådig DTV lignende 90-00-talls bakgrunnsmusikk, der selv de mange Bond tv-spillene ville høres bedre og mer spennende ut enn selve filmene.

Likevel, en kommer ikke unna med at main themet går igjen, litt vel mye her, klart, i ulike versjoner, og fint men etter en stund så kunne en fått litt mer variasjon, og de som gjør nettopp det, er i perioder dessverre altfor korte.
På den annen side, den instrumentale versjonen er jo enorm, og høres ut som et forsøk i å gjøre ei hard rock aktig Spaghetti Western melodi, men dæven det fungerer som bare pokker.

Alt i alt, ei må ha type skive, om en er fan av Barry og James Bond filmene, og nei, fullt mulig det til nå aller beste soundtracket en har vært innom fra det holdet, og kommer jo også med en del bonus snutter, samt ei fyldig booklet.

Rating: 8,5/10

Høydepunkter: Main Title - Goldfinger, Into Miami, Alpine Drive - Auric's Factory, Oddjob's Pressing Engagement,
Bond Back in Action Again, Gassing the Gangsters, Goldfinger (Instrumental Version), Dawn Raid on Fort Knox, The Death of Goldfinger - End Titles, Golden Girl, The Laser Beam og Pussy Galore's Flying Circus

[Frank.N.Steen]

John Barry - Thunderball (2003)

Åpningsnummeret i Thunderball, sunget av Tom Jones, tok visstnok såpass med krefter og innsats på den walisiske sangeren, at han nærmest svimte av under innspillingen, og ikke vanskelig å høre at både melodi og nevnte hendelse, må ha hatt ei enorm innflytelse på den latterlige Bond theme parodien Spy Hard (1996) av Weird Al Yankovic, der til slutt tar i såpass mye, at hans hode eksploderer på slutten.

Liker det at Bond sangerne hadde litt intens rivalisering innad, og selv om det er fint lite å si på innsatsen til Jones, så er ikke melodien på langt nære like stor som Shirley Basseys - Goldfinger året forut, men ja, mangler ikke på trøkk nei.

Thunderball huskes først og fremst for dens mange flotte og storslagne undervannsscener, og kamper, som selvsagt aldri ville ha blitt like spennende dersom musikken til Barry ikke hadde vært inkludert.
Selv om filmen dessverre ikke greide å helt å følge opp From Russia with Love og Goldfinger, så ja, er nå soundtracket definitivt et meget minneverdig, tross av at (i følge bookleten) John Barry så vidt fikk tid til å lage mer musikk, og medførte i at nærmere 40 minutter med uutgitt materiale, ble lagt til overs, og mye senere frigitt, og dermed har man totalt 80 minutter med Bond musikk.

Og heldigvis, for det er nettopp all bonus musikken, hvor de kanskje beste stundene befinner seg, og der forgjengeren hadde muligens et mer prangende og pompøst lydbilde, fremstår Thunderball i lengre perioder, som ei der fokuserer mer på elegant stemning og tilbakelent bakgrunnsmusikk, men da av typen som bare suger deg rett inn i Barrys klassiske Bond universet.

Likevel, oppunder 80 minutter kan fort bli noe vel mye i det lengste, og alt er ikke like interessant, for mye gjentagende melodier går igjen, og nei, havner dermed et hakk bakom forgjengeren.

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Tom Jones - Thunderball - Main Title, Chateau Flight, Switching the Body, The Bomb, 007, Mr. Kiss Kiss Bang Bang, Gunbarrel / Traction Table / Gassing the Plane / Car Chase, Street Chase, Finding the Plane / Underwater Ballet / Bond with Spectre Frogmen / Leiter to the Rescue / Bond Joins Underwater Battle og Underwater Mayhem / Death of Largo / End Titles

[Frank.N.Steen]

Book of Love - Book of Love (1986)

Impulskjøp, gjort nylig, mest grunnet den stemningsfulle og varme Modigliani (Lost In Your Eyes), der vil for alltids bli forbundet med John Candy og Steve Martin klassikeren Planes, Trains and Automobiles (1987).
Ikke lett å få tak i, mest sannsynlig ute av produksjon, og kosta nok litt for mye, men lenge vært på ønskelista, så håper jo at den har mer å by opp til, en kun nevnte 80-talls spor.

Nevnte låt, er alt en elsker ved 80-talls synth, der den byr opp til ei blanding av varm, romantisk, klirrende og søt melodisk "suppe" med nostalgisk godstemning, men av typen som ikke blir for overflødig eller irriterende i det lengste.
I grunn, får man litt av samme følelsen angående forførende kvinnelig vokal og pulserende synthmusikk, da som ei annen midten av 80-talls amerikansk artist i SSQ, men hvor dessverre sistnevnte og skiva Playback, ikke er så lett å få tak i, den heller.

Alt i alt, ei tidvis fin synthpop skive, der en kanskje 1 eller 2 store låter unna, å være ei meget sterk 80-talls skive, men langt mer enn kun den ene låta, som en på forhånd kjente dem gjennom.

Som ei bonus, er det inkludert en rekke remixer og forlengende versjoner av singlene, der spesielt nevnte Modigliani (Lost In Your Eyes) går igjen 2 ganger, og hvor Requiem Mass fremstår som den nærmest benyttet i Planes, Trains and Automobiles, minus vokalbiten.

Rating: 6/10

Høydepunkter: Modigliani (Lost In Your Eyes), You Make Me Feel So Good, Still Angry, White Lies, Late Show, I Touch Roses og Book of Love