Tilgivelse, tilgi, tilgitt

[Arne Magnus Aasen]

Da jeg har mest realfaglig bakgrunn er det naturlig å sette tilgivelse inn i en formel. For eksempel er kan vi si at "forbrytelse - tilgivelse = straff". Snur vi om på det får vi at tilgivelse = forbrytelse - straff.
Øye for øye retningen har lite tilgivelse og blinder oss. Tilgivelse redder gangsynet. Alene er ikke formelen til stående i verken jus eller moralfilosofi. Vi er ikke computere, men mennesker som føler. Det gir en stor ukjent variabel på begge sider likhetstegnet. Den variabelen diskuteres ofte. Om komikere driter seg ut i fylla og tilsynelatende slipper straff er det ikke to strek under svaret enda. Antonsen sko er nok vonde å gå med, og vil være det en god stund framover uansett. Den store ukjente variabelen som spiller oss et puss begge veier. Noen ganger liker jeg den. Noen ganger synes jeg den går for langt. Men den er der og sørger for rettferdighet til slutt.

Skjønner jo at det ikke finnes noe enkelt svar men er allikevel interessert i hva andre mener om å tilgi og hvilke forutsetninger som må være tilstede for at vi ønsker eller er villige til å tilgi noen som har gjort oss urett - og ikke minst hva vi forventer av en person som tilgir oss/erklærer oss tilgitt...hva forventer vi da?
- At alt er glemt/orden er opprettet, at vi blir vist tillit og at den som har tilgitt oss inkluderer oss i hva det skulle være (hvis det er noen vi kjenner/bekjente/kollegaer/venner/familie/livspartnere)

Er det kanskje slik at vi har egne krav og forutsetninger for å gi vår tilgivelse til en annen person men ganske andre forventninger til hvordan en person som tilgir oss i etterkant skal forholde seg til oss med sin tiilgivelse. Jeg tenker ikke spesielt "stort" og er ikke "i det store bildet der rettferdigheten seirer til slutt". Jeg er i det lille bildet...jeg tenker ikke på kjendiser vi ikke kjenner personlig som har skjemt seg ut, politikere som har sviktet eller store produktkjeder som flagger ut og hvilke trasige følger det får for mange.
Jeg tenker mer på en nabo som plager oss, en venninne som setter ut stygge rykter som rammer oss, en venn som åpenlyst flørter med partneren vår, et søsken som lopper vår eldre mor og far for penger og er en belastning for dem og tvinger oss til å plukke opp skjervene, støtte , hjelpe og oppmuntre, en kollega som sladrer og insinuerer ting om oss slik at arbeidsforholdet surner og flere andre kollegaer vender oss ryggen.

- La oss si at alle disse "ser lyset" , angrer fryktelig og kommer til oss og beklager og ber om tilgivelse,
Det er omtrent "der" jeg befinner meg med mine spørsmål. Hvis de gir mening

Nettopp det siste du skriver her gir mening, for det er da det er på sin plass å gi tilgivelse, når noen angrer og ber om nåde. Å tilgi en som ikke angrer er ikke en tilgivelse for synderen, men en tilgivelse for seg selv som tror at å ikke tilgi er en synd. Disse har misforstått Jesus når han sier at alt kan det gis tilgivelse for, bare ikke spott mot Den hellige ånd. Misforståelsen ligger i at disse tror at alt MÅ tilgis enten det blir bedt om nåde eller ikke. DET er feil.

[joplina]

Jeg tenker mer på en nabo som plager oss, en venninne som setter ut stygge rykter som rammer oss, en venn som åpenlyst flørter med partneren vår, et søsken som lopper vår eldre mor og far for penger og er en belastning for dem og tvinger oss til å plukke opp skjervene, støtte , hjelpe og oppmuntre, en kollega som sladrer og insinuerer ting om oss slik at arbeidsforholdet surner og flere andre kollegaer vender oss ryggen.

- La oss si at alle disse "ser lyset" , angrer fryktelig og kommer til oss og beklager og ber om tilgivelse,
Det er omtrent "der" jeg befinner meg med mine spørsmål. Hvis de gir mening

Nettopp det siste du skriver her gir mening, for det er da det er på sin plass å gi tilgivelse, når noen angrer og ber om nåde. Å tilgi en som ikke angrer er ikke en tilgivelse for synderen, men en tilgivelse for seg selv som tror at å ikke tilgi er en synd. Disse har misforstått Jesus når han sier at alt kan det gis tilgivelse for, bare ikke spott mot Den hellige ånd. Misforståelsen ligger i at disse tror at alt MÅ tilgis enten det blir bedt om nåde eller ikke. DET er feil.

Ok...la oss ta det et skritt videre.
Noen som f.eks har spredt en løgn som har fått store negative følger for oss (mange har snudd oss ryggen eller det har gått ut over jobben)dukker opp og angrer fryktelig og ber oss om tilgivelse.
- og det er da på sin plass å tilgi vedkommende fordi denne oppriktig angrer og ber om nåde(tilgivelse). Greit.
Men hva skjer videre?
De negative følgene den stygge løgnen skapte er fortsatt på plass, den personlige skuffelsen over å bli rammet slik er fortsatt der og tilliten til vedkommende har fått seg en solid knekk - selv om sinne og ergrelse har dabbet av som følge av den oppriktige angeren.

For det er dette jeg virkelig lurer på:
* Når vi har tilgitt noen, forventes det da at vi ikke holder noe mot vedkommende. At all urett er strøket som om det aldri har funnet sted. At vi ikke holder vedkommende på en armlengdes avstand men inkluderer vedkommende og viser vedkommende tillit slik vi en gang gjorde ?
- Hvis vi ikke gjør det, har vi da egentlig tilgitt i det hele tatt?

* Vi tilgir personen men ikke handlingen. Hva betyr det?
At vi tilgir personen og gjenoppretter det forhold vi hadde til vedkommende før den stygge løgnen ødela så mye. Men vi hater fortsatt løgnen som ødela så mye for oss. Ehh....hvordan kan man egentlig skille personen fra handlingen vedkommende begikk som fortsatt har følger?
- Har man egentlig tilgitt noen hvis handlingen som er dirkete koblet til personen fortsatt er et problem?

* Når noen hevder å ha tilgitt noen men aldeles ikke vil ha noe mer med personen å gjøre, vil ikke møte vedkommende, vil ikke sosialisere med vedkommende og har null tillit til vedkommende - har de da egentlig tilgitt i det hele tatt?
Tilgi for sin egen del for å kunne gi slipp på bitterhet og sinne.. Men er det egentlig tilgivelse?
Er det ikke bare å komme til enighet med seg selv om at "dette kan ikke gjøres ugjort og jeg innser det så nå slipper jeg taket i den biten som skaper så mye sinne i meg - men vedkommende som gjorde det bør ikke vise seg foran øynene mine igjen..."

[Arne Magnus Aasen]

Jeg tenker mer på en nabo som plager oss, en venninne som setter ut stygge rykter som rammer oss, en venn som åpenlyst flørter med partneren vår, et søsken som lopper vår eldre mor og far for penger og er en belastning for dem og tvinger oss til å plukke opp skjervene, støtte , hjelpe og oppmuntre, en kollega som sladrer og insinuerer ting om oss slik at arbeidsforholdet surner og flere andre kollegaer vender oss ryggen.

- La oss si at alle disse "ser lyset" , angrer fryktelig og kommer til oss og beklager og ber om tilgivelse,
Det er omtrent "der" jeg befinner meg med mine spørsmål. Hvis de gir mening

Nettopp det siste du skriver her gir mening, for det er da det er på sin plass å gi tilgivelse, når noen angrer og ber om nåde. Å tilgi en som ikke angrer er ikke en tilgivelse for synderen, men en tilgivelse for seg selv som tror at å ikke tilgi er en synd. Disse har misforstått Jesus når han sier at alt kan det gis tilgivelse for, bare ikke spott mot Den hellige ånd. Misforståelsen ligger i at disse tror at alt MÅ tilgis enten det blir bedt om nåde eller ikke. DET er feil.

Ok...la oss ta det et skritt videre.
Noen som f.eks har spredt en løgn som har fått store negative følger for oss (mange har snudd oss ryggen eller det har gått ut over jobben)dukker opp og angrer fryktelig og ber oss om tilgivelse.
- og det er da på sin plass å tilgi vedkommende fordi denne oppriktig angrer og ber om nåde(tilgivelse). Greit.
Men hva skjer videre?
De negative følgene den stygge løgnen skapte er fortsatt på plass, den personlige skuffelsen over å bli rammet slik er fortsatt der og tilliten til vedkommende har fått seg en solid knekk - selv om sinne og ergrelse har dabbet av som følge av den oppriktige angeren.

* Vi tilgir personen men ikke handlingen. Hva betyr det?
At vi tilgir personen og gjenoppretter det forhold vi hadde til vedkommende før den stygge løgnen ødela så mye. Men vi hater fortsatt løgnen som ødela så mye for oss. Ehh....hvordan kan man egentlig skille personen fra handlingen vedkommende begikk som fortsatt har følger?
- Har man egentlig tilgitt noen hvis handlingen som er dirkete koblet til personen fortsatt er et problem?

* Når noen hevder å ha tilgitt noen men aldeles ikke vil ha noe mer med personen å gjøre, vil ikke møte vedkommende, vil ikke sosialisere med vedkommende og har null tillit til vedkommende - har de da egentlig tilgitt i det hele tatt?
Tilgi for sin egen del for å kunne gi slipp på bitterhet og sinne.. Men er det egentlig tilgivelse?
Er det ikke bare å komme til enighet med seg selv om at "dette kan ikke gjøres ugjort og jeg innser det så nå slipper jeg taket i den biten som skaper så mye sinne i meg - men vedkommende som gjorde det bør ikke vise seg foran øynene mine igjen..."

Du skriver:

* Når vi har tilgitt noen, forventes det da at vi ikke holder noe mot vedkommende. At all urett er strøket som om det aldri har funnet sted. At vi ikke holder vedkommende på en armlengdes avstand men inkluderer vedkommende og viser vedkommende tillit slik vi en gang gjorde ?
- Hvis vi ikke gjør det, har vi da egentlig tilgitt i det hele tatt?

Jeg svarer:

At du tilgir en som angrer og ber om nåde bør all urett som vedkommende har gjort med deg bli strøket, for hvis ikke da har du heller ikke tilgitt.
(forts.)

[Arne Magnus Aasen]

Nettopp det siste du skriver her gir mening, for det er da det er på sin plass å gi tilgivelse, når noen angrer og ber om nåde. Å tilgi en som ikke angrer er ikke en tilgivelse for synderen, men en tilgivelse for seg selv som tror at å ikke tilgi er en synd. Disse har misforstått Jesus når han sier at alt kan det gis tilgivelse for, bare ikke spott mot Den hellige ånd. Misforståelsen ligger i at disse tror at alt MÅ tilgis enten det blir bedt om nåde eller ikke. DET er feil.

Ok...la oss ta det et skritt videre.
Noen som f.eks har spredt en løgn som har fått store negative følger for oss (mange har snudd oss ryggen eller det har gått ut over jobben)dukker opp og angrer fryktelig og ber oss om tilgivelse.
- og det er da på sin plass å tilgi vedkommende fordi denne oppriktig angrer og ber om nåde(tilgivelse). Greit.
Men hva skjer videre?
De negative følgene den stygge løgnen skapte er fortsatt på plass, den personlige skuffelsen over å bli rammet slik er fortsatt der og tilliten til vedkommende har fått seg en solid knekk - selv om sinne og ergrelse har dabbet av som følge av den oppriktige angeren.

* Når noen hevder å ha tilgitt noen men aldeles ikke vil ha noe mer med personen å gjøre, vil ikke møte vedkommende, vil ikke sosialisere med vedkommende og har null tillit til vedkommende - har de da egentlig tilgitt i det hele tatt?
Tilgi for sin egen del for å kunne gi slipp på bitterhet og sinne.. Men er det egentlig tilgivelse?
Er det ikke bare å komme til enighet med seg selv om at "dette kan ikke gjøres ugjort og jeg innser det så nå slipper jeg taket i den biten som skaper så mye sinne i meg - men vedkommende som gjorde det bør ikke vise seg foran øynene mine igjen..."

Du skriver:

* Når vi har tilgitt noen, forventes det da at vi ikke holder noe mot vedkommende. At all urett er strøket som om det aldri har funnet sted. At vi ikke holder vedkommende på en armlengdes avstand men inkluderer vedkommende og viser vedkommende tillit slik vi en gang gjorde ?
- Hvis vi ikke gjør det, har vi da egentlig tilgitt i det hele tatt?

Jeg svarer:

At du tilgir en som angrer og ber om nåde bør all urett som vedkommende har gjort med deg bli strøket, for hvis ikke da har du heller ikke tilgitt.
(forts.)

Du skriver:

* Vi tilgir personen men ikke handlingen. Hva betyr det?
At vi tilgir personen og gjenoppretter det forhold vi hadde til vedkommende før den stygge løgnen ødela så mye. Men vi hater fortsatt løgnen som ødela så mye for oss. Ehh....hvordan kan man egentlig skille personen fra handlingen vedkommende begikk som fortsatt har følger?
- Har man egentlig tilgitt noen hvis handlingen som er dirkete koblet til personen fortsatt er et problem?

Jeg svarer:

Tilgivelse kan ikke gis stykkevis og delt. Enten tilgir du eller så tilgir du ikke.
(forts.)

[Arne Magnus Aasen]

Ok...la oss ta det et skritt videre.
Noen som f.eks har spredt en løgn som har fått store negative følger for oss (mange har snudd oss ryggen eller det har gått ut over jobben)dukker opp og angrer fryktelig og ber oss om tilgivelse.
- og det er da på sin plass å tilgi vedkommende fordi denne oppriktig angrer og ber om nåde(tilgivelse). Greit.
Men hva skjer videre?
De negative følgene den stygge løgnen skapte er fortsatt på plass, den personlige skuffelsen over å bli rammet slik er fortsatt der og tilliten til vedkommende har fått seg en solid knekk - selv om sinne og ergrelse har dabbet av som følge av den oppriktige angeren.

Du skriver:

* Når vi har tilgitt noen, forventes det da at vi ikke holder noe mot vedkommende. At all urett er strøket som om det aldri har funnet sted. At vi ikke holder vedkommende på en armlengdes avstand men inkluderer vedkommende og viser vedkommende tillit slik vi en gang gjorde ?
- Hvis vi ikke gjør det, har vi da egentlig tilgitt i det hele tatt?

Jeg svarer:

At du tilgir en som angrer og ber om nåde bør all urett som vedkommende har gjort med deg bli strøket, for hvis ikke da har du heller ikke tilgitt.
(forts.)

Du skriver:

* Vi tilgir personen men ikke handlingen. Hva betyr det?
At vi tilgir personen og gjenoppretter det forhold vi hadde til vedkommende før den stygge løgnen ødela så mye. Men vi hater fortsatt løgnen som ødela så mye for oss. Ehh....hvordan kan man egentlig skille personen fra handlingen vedkommende begikk som fortsatt har følger?
- Har man egentlig tilgitt noen hvis handlingen som er dirkete koblet til personen fortsatt er et problem?

Jeg svarer:

Tilgivelse kan ikke gis stykkevis og delt. Enten tilgir du eller så tilgir du ikke.
(forts.)

Du skriver:

* Når noen hevder å ha tilgitt noen men aldeles ikke vil ha noe mer med personen å gjøre, vil ikke møte vedkommende, vil ikke sosialisere med vedkommende og har null tillit til vedkommende - har de da egentlig tilgitt i det hele tatt?
Tilgi for sin egen del for å kunne gi slipp på bitterhet og sinne.. Men er det egentlig tilgivelse?
Er det ikke bare å komme til enighet med seg selv om at "dette kan ikke gjøres ugjort og jeg innser det så nå slipper jeg taket i den biten som skaper så mye sinne i meg - men vedkommende som gjorde det bør ikke vise seg foran øynene mine igjen..."

Jeg svarer:

Tilgivelse krever at synderen angrer og ber om nåde. I noen tilfelle virker det som en umulighet å tilgi fordi synderen ikke vil angre. Ta et eksempel. Putin vil neppe falle på kne for Ukrainas president.

[Viracocha]

Enig med BE for en gangs skyld. Det er et ullent og vagt begrep.

Jepp, BE har helt rett i ullenheten.
Derfor jeg spør etter andres forståelse av tilgivelser, det å tilgi noen det og bli tilgitt.

Kristendum har i århundrer skapt et bilde av at alle mennesker er skyldige i ett eller annet fra fødselen av, som de MÅ frelses fra, det er i korte trekk hva kristendum dreier seg om. Hele vitsen med denne overtroen er at man står i evig gjeld til en fiktiv gud for at man har tatt seg den frekkheten og latt seg bli født.

Hvis du spør generelt blir vel svaret hvor mye er du beredt til å finne deg i? Hvis din mann, kone eller samboer er en notorisk pulebukk blir du nødt til å forholde deg til det, men ikke nødvendigvis akseptere det.

[immediately]

Tilgivelse krever ikke av oss gode at vi skal glemme.
Eller akseptere urett som rammer deg eller meg.
Den krever at vi går medmenneskelighetens utviklingsvei.
Ikke på det onde, hat, hevn, nid og nag skal gjemme.

Dette har vi erfart og lært etter et langt liv i livets skole:
Befri deg selv fra det onde ved å tilgi de onde!
For evnen til å tilgi urett er avgjørende for å leve et godt liv.
Bære på nid og nag gir et miserabelt insentiv!

[return_of_drakkar]

Tilgivelse er egentlig vanskelig å nøyaktig definere og avgrense.
Men prinsippet er ikke dumt, heller ikke helsemessig:

► Show Spoiler

https://www.hopkinsmedicine.org/health/ ... ends-on-it

Men i praksis er det ofte både vanskelig og nyansert.

[Arne Magnus Aasen]

Et spørsmål om tilgivelse.
Et nært familiemedlem setter ut et falsk og ondsinnet rykte om en fars angivelige incestforhold til sin datter. Datteren truer familiemedlemmet med anmeldelse til politiet for ærekrenkelse og ryktet stilner. Men skaden er skjedd og fra familiemedlemmer kommer tilbakemeldinger som tyder på at noen tror at det ikke er røyk uten ild. På mannens omdømme er det gjort ubotelig skade.
Spørsmålet er om mannen skal tilgi familiemedlemmet eller ikke.
På hvilket grunnlag skal mannen i så fall tilgi?
1.
Tilgi fordi synderen kommer og ber om tilgivelse og angrer?
2.
Tilgi på tross av at synderen ikke viser tegn til anger?
3.
Tilgi fordi det står i bibelen at du skal tilgi.
4.
Tilgi for sin egen del, for å glemme det som har skjedd og gå videre i livet.
5.
Ikke tilgi fordi det er gjort ubotelig skade.

[vaale]

For det er dette jeg virkelig lurer på:
* Når vi har tilgitt noen, forventes det da at vi ikke holder noe mot vedkommende. At all urett er strøket som om det aldri har funnet sted. At vi ikke holder vedkommende på en armlengdes avstand men inkluderer vedkommende og viser vedkommende tillit slik vi en gang gjorde ?
- Hvis vi ikke gjør det, har vi da egentlig tilgitt i det hele tatt?

* Vi tilgir personen men ikke handlingen. Hva betyr det?
At vi tilgir personen og gjenoppretter det forhold vi hadde til vedkommende før den stygge løgnen ødela så mye. Men vi hater fortsatt løgnen som ødela så mye for oss. Ehh....hvordan kan man egentlig skille personen fra handlingen vedkommende begikk som fortsatt har følger?
- Har man egentlig tilgitt noen hvis handlingen som er dirkete koblet til personen fortsatt er et problem?

* Når noen hevder å ha tilgitt noen men aldeles ikke vil ha noe mer med personen å gjøre, vil ikke møte vedkommende, vil ikke sosialisere med vedkommende og har null tillit til vedkommende - har de da egentlig tilgitt i det hele tatt?
Tilgi for sin egen del for å kunne gi slipp på bitterhet og sinne.. Men er det egentlig tilgivelse?
Er det ikke bare å komme til enighet med seg selv om at "dette kan ikke gjøres ugjort og jeg innser det så nå slipper jeg taket i den biten som skaper så mye sinne i meg - men vedkommende som gjorde det bør ikke vise seg foran øynene mine igjen..."

Som nevnt flere ganger er problemstillingen komplisert. Kort sagt vil jeg si at tilgivelse handler om meg, mens konsekvensen av hvordan jeg forholder meg til den jeg har tilgitt er avhengig av den konkrete sitasjonen.

Personlig mener jeg tilgivelse kverver tid for å fordøye problemet. Prøve å forstå hvorfor vedkommende gjorde det de gjorde, hvor stor skade har handling påført? Hvor viktig er det for meg å tilgi personen?. Dette er noen spørsmål man kan stille.

Noe annet å ta høyde for er hvor godt man kjenner personen. For eksempel om det er en kollega eller perifer venn kontra nær familie eller god venn. Når det gjelder den første kategorien er tilgivelse mer akademisk og har egentlig ingen praktisk betydning for andre enn meg selv. Når det gjelder den andre kategorien tror jeg det er viktig å se på personen som en helhet. Vi har alle våre gode og dårlige sider, vi har gjort ting vi angrer på selv om ingen har direkte "avslørt" oss, dette kan være med på å gjøre det enklere for meg å behandle problemstillingen.

En annen ting jeg prøver å tenke over er hvor godt jeg liker personen. Det ekstremt mye enklere å tilgi en person jeg liker og forbinder med gode ting enn en person jeg misliker og som jeg forbinder med negative ting. Jeg hadde en onkel alle likte, gavmild med både tid og penger, morsom og gjestfri. Han ble mer og mer sær og vanskelig som gjorde livet veldig tøft for mange men allikevel ble han tilgitt og vi bortforklarte handlingene hans. En filleonkel var derimot en selverklært nazist og selv om han aldri snakket om det til oss eller andre i familien var det noe vi viste. Han var også snill og hjelpsom men når han gjorde noe som lignet på en dårlig handling var det ingen som var villige å tilgi.

Når det gjelder selve tilgivelsen, eller "legge det på hylla" som jeg liker å kalle det, vil en del av prosessen være og skille mellom handling og person. Hvis jeg ikke er i stand til dette har jeg heller ikke etter min mening tilgitt. Dette betyr ikke at handlingen er glemt eller at den har ikke lenger har konsekvenser for den som påførte skaden. Dette gjelder for også på personlig plan. En handling kan aldri bli ugjort og det vil alltid ha konsekvenser uavhengig av om den er tilgitt eller ikke.

[joplina]

Du skriver:

* Når vi har tilgitt noen, forventes det da at vi ikke holder noe mot vedkommende. At all urett er strøket som om det aldri har funnet sted. At vi ikke holder vedkommende på en armlengdes avstand men inkluderer vedkommende og viser vedkommende tillit slik vi en gang gjorde ?
- Hvis vi ikke gjør det, har vi da egentlig tilgitt i det hele tatt?

Jeg svarer:

At du tilgir en som angrer og ber om nåde bør all urett som vedkommende har gjort med deg bli strøket, for hvis ikke da har du heller ikke tilgitt.
(forts.)

************
Jeg ser hva du skriver men kan ikke forstå at noe slikt faktisk er mulig

[kytec]

Jeg mener at amn ikke skal akseptere en tilgivelse om den som ber om tilgivelse ikke også bedyrer at hen aldri skal gjøre det igjen.

En samlebåndstilgivelses-forespørsel har minusverdi i mine øyne.

[joplina]

Når det gjelder selve tilgivelsen, eller "legge det på hylla" som jeg liker å kalle det, vil en del av prosessen være og skille mellom handling og person. Hvis jeg ikke er i stand til dette har jeg heller ikke etter min mening tilgitt. Dette betyr ikke at handlingen er glemt eller at den har ikke lenger har konsekvenser for den som påførte skaden. Dette gjelder for også på personlig plan. En handling kan aldri bli ugjort og det vil alltid ha konsekvenser uavhengig av om den er tilgitt eller ikke.

Jeg er mye godt enig i det du skriver i sin helhet, men siterer bare siste sekvens av en grunn ; den er på mange måter selvmotsigende.
- Og det er vel der jeg har kjørt meg fast i hele problemstillingen "tilgivelse".
Du skriver at en del av prosessen "å tilgi" er å skille mellom handling og person. Men du skriver også "Dette betyr ikke at handlingen er glemt eller at den har ikke lenger har konsekvenser for den som påførte skaden. Dette gjelder for også på personlig plan. En handling kan aldri bli ugjort og det vil alltid ha konsekvenser uavhengig av om den er tilgitt eller ikke." - noe jeg tenker vitner om at man ikke skiller handling og person allikevel, eller at det er rimelig umulig å skille handling og person.

Sånn sett blir jo en slik form for tilgivelse "å legge det på hylla" for egen del - ikke for den andre personen (som ber om å bli tilgitt).
At man innser at "Dette får ikke jeg gjort noe med; det som skjedde det skjedde. Jeg må legge fra meg alle vonde følelser jeg påfører meg selv i den forbindelse fordi de formørker min hverdag...jeg tenker på det non-stop, det går ut over livet som passerer uten at jeg kan ta del i det fullt ut fordi jeg har det så vondt/er så sint/søker hevn/er så lei meg/bærer på så mye forakt osv"
- Og av en eller annen grunn så kaller mange den biten for "tilgivelse"..at man har tilgitt og gått videre. Men i mange tilfeller er det jo ingen tilgivelse for den andre personen ; den skyldige/skyldneren. Vedkommende vil man nødvendigvis ikke se for sine øyne eller ha noe med å gjøre for fremtiden. Det kan være konsekvensen av handlingen som skjedde, for at man selv skal makte å gå videre. Men "tilgivelse...njae...vet ikke helt jeg...

[Arne Magnus Aasen]

Du skriver:

* Når vi har tilgitt noen, forventes det da at vi ikke holder noe mot vedkommende. At all urett er strøket som om det aldri har funnet sted. At vi ikke holder vedkommende på en armlengdes avstand men inkluderer vedkommende og viser vedkommende tillit slik vi en gang gjorde ?
- Hvis vi ikke gjør det, har vi da egentlig tilgitt i det hele tatt?

Jeg svarer:

At du tilgir en som angrer og ber om nåde bør all urett som vedkommende har gjort med deg bli strøket, for hvis ikke da har du heller ikke tilgitt.
(forts.)

************
Jeg ser hva du skriver men kan ikke forstå at noe slikt faktisk er mulig

Lett er det ikke for de fleste av oss, men spørsmålet blir vel; om vi ikke tilgir en som ber om nåde for sin urett mot deg, hvor står da den som er offeret i utgangspunktet for ikke å snakke om den som blir avvist. Jeg ser det slik at hatet hos offeret vil forsterke seg med tiden, og skuffelsen hos synderen, som ikke blir tilgitt til tross for angeren, kan forsterke hatet. Begge kommer dårlig ut av utilgivelsen.

[Arne Magnus Aasen]

Når det gjelder selve tilgivelsen, eller "legge det på hylla" som jeg liker å kalle det, vil en del av prosessen være og skille mellom handling og person. Hvis jeg ikke er i stand til dette har jeg heller ikke etter min mening tilgitt. Dette betyr ikke at handlingen er glemt eller at den har ikke lenger har konsekvenser for den som påførte skaden. Dette gjelder for også på personlig plan. En handling kan aldri bli ugjort og det vil alltid ha konsekvenser uavhengig av om den er tilgitt eller ikke.

Jeg er mye godt enig i det du skriver i sin helhet, men siterer bare siste sekvens av en grunn ; den er på mange måter selvmotsigende.
- Og det er vel der jeg har kjørt meg fast i hele problemstillingen "tilgivelse".
Du skriver at en del av prosessen "å tilgi" er å skille mellom handling og person. Men du skriver også "Dette betyr ikke at handlingen er glemt eller at den har ikke lenger har konsekvenser for den som påførte skaden. Dette gjelder for også på personlig plan. En handling kan aldri bli ugjort og det vil alltid ha konsekvenser uavhengig av om den er tilgitt eller ikke." - noe jeg tenker vitner om at man ikke skiller handling og person allikevel, eller at det er rimelig umulig å skille handling og person.

Sånn sett blir jo en slik form for tilgivelse "å legge det på hylla" for egen del - ikke for den andre personen (som ber om å bli tilgitt).
At man innser at "Dette får ikke jeg gjort noe med; det som skjedde det skjedde. Jeg må legge fra meg alle vonde følelser jeg påfører meg selv i den forbindelse fordi de formørker min hverdag...jeg tenker på det non-stop, det går ut over livet som passerer uten at jeg kan ta del i det fullt ut fordi jeg har det så vondt/er så sint/søker hevn/er så lei meg/bærer på så mye forakt osv"
- Og av en eller annen grunn så kaller mange den biten for "tilgivelse"..at man har tilgitt og gått videre. Men i mange tilfeller er det jo ingen tilgivelse for den andre personen ; den skyldige/skyldneren. Vedkommende vil man nødvendigvis ikke se for sine øyne eller ha noe med å gjøre for fremtiden. Det kan være konsekvensen av handlingen som skjedde, for at man selv skal makte å gå videre. Men "tilgivelse...njae...vet ikke helt jeg...

Om man i en tilgivelse skiller mellom handling og person, da er tilgivelsen ugyldig, for man kan ikke tilgi stykkevis og delt.

[joplina]

Om man i en tilgivelse skiller mellom handling og person, da er tilgivelsen ugyldig, for man kan ikke tilgi stykkevis og delt.

Dette hører i grunn til forskjellen mellom teori og praksis.
For er det i grunn mulig å tilgi alt helt og fullt...?
- Bevares, det er ikke noe stort problem å tilgi noen helt og fullt for å ha knabbet noe fra oss, som har slarvet om oss, som har oppført seg ufint, tatt æren for noe vi har prestert eller som ikke har gjort opp for seg selv om det - der og da - satte oss i en vanskelig situasjon. En god oppklarende prat, en oppriktig beklagelse og tilgivelsen er tilgjengelig og helhjertet.

Noe ganske annet er opprivende arveoppgjør som splitter hele søskenflokker, søsken som har behandlet gamle foreldre dårlig eller snytt/stjålet penger fra dem, noen som har skadet/mishandlet - eller i verste fall drept noen av våre nære, noen som har trakassert og plaget oss over tid og f.eks har drevet oss vekk fra en arbeidsplass og påført oss angst og dårlig selvbilde eller noen som har stalket og truet oss over tid slik at vi føler oss utrygge 24/7 (mange ganger en eks-ektefelle eller eks-kjæreste). Noen som ganske enkelt har ødelagt livet for oss.
-Jeg tror ganske enkelt ikke at det er mulig å tilgi en slik person "helt og fullt" og skille mellom handling og person og absolutt ikke bære noen former for nag mot denne personen.

- Og hvis noe ikke er mulig er det DA i det hele tatt noen vits i å fremme det som en moral-etisk høyverdig handling verdt å strekke seg etter...?
Eller å bruke ordet "tilgivelse" om egen innsikt og klarsyn vedrørende viktigheten av å legge noe på hylla for egen del fordi man kan ikke forandre det allikevel..?

[Arne Magnus Aasen]

Om man i en tilgivelse skiller mellom handling og person, da er tilgivelsen ugyldig, for man kan ikke tilgi stykkevis og delt.

Dette hører i grunn til forskjellen mellom teori og praksis.
For er det i grunn mulig å tilgi alt helt og fullt...?
- Bevares, det er ikke noe stort problem å tilgi noen helt og fullt for å ha knabbet noe fra oss, som har slarvet om oss, som har oppført seg ufint, tatt æren for noe vi har prestert eller som ikke har gjort opp for seg selv om det - der og da - satte oss i en vanskelig situasjon. En god oppklarende prat, en oppriktig beklagelse og tilgivelsen er tilgjengelig og helhjertet.

Noe ganske annet er opprivende arveoppgjør som splitter hele søskenflokker, søsken som har behandlet gamle foreldre dårlig eller snytt/stjålet penger fra dem, noen som har skadet/mishandlet - eller i verste fall drept noen av våre nære, noen som har trakassert og plaget oss over tid og f.eks har drevet oss vekk fra en arbeidsplass og påført oss angst og dårlig selvbilde eller noen som har stalket og truet oss over tid slik at vi føler oss utrygge 24/7 (mange ganger en eks-ektefelle eller eks-kjæreste). Noen som ganske enkelt har ødelagt livet for oss.
-Jeg tror ganske enkelt ikke at det er mulig å tilgi en slik person "helt og fullt" og skille mellom handling og person og absolutt ikke bære noen former for nag mot denne personen.

- Og hvis noe ikke er mulig er det DA i det hele tatt noen vits i å fremme det som en moral-etisk høyverdig handling verdt å strekke seg etter...?
Eller å bruke ordet "tilgivelse" om egen innsikt og klarsyn vedrørende viktigheten av å legge noe på hylla for egen del fordi man kan ikke forandre det allikevel..?

Ikke at det behøver å bety noe for deg, men Jesus sier at alt kan tilgis utenom spotting av Den hellige ånd. De kristne (jeg kaller ikke meg selv en kristen for den knaggen vil jeg så absolutt ikke henge på) vil ha det til at Jesus mener med utsagnet at alt skal tilgis, men det tror ikke jeg Jesus mente. Jeg tror at han mente at alt skal kunne tilgis hvis synderen oppriktig angrer og ber om nåde. Men selv det er vanskelig å svelge. Skal Putin tilgis om han faller på kne foran Zelenskij og ber om nåde? Her mener jeg at det er fare for at Putin "tar en spansk en", og at han forsøker å lure Zelenskij til "fredssamtaler" mens han planlegger å hvile soldatene sine og bruke en eventuell våpenhvile til å styrke hæren. Her er det ikke snakk om å tilgi fullt og helt.

[joplina]

Ikke at det behøver å bety noe for deg, men Jesus sier at alt kan tilgis utenom spotting av Den hellige ånd. De kristne (jeg kaller ikke meg selv en kristen for den knaggen vil jeg så absolutt ikke henge på) vil ha det til at Jesus mener med utsagnet at alt skal tilgis, men det tror ikke jeg Jesus mente. Jeg tror at han mente at alt skal kunne tilgis hvis synderen oppriktig angrer og ber om nåde. Men selv det er vanskelig å svelge. Skal Putin tilgis om han faller på kne foran Zelenskij og ber om nåde? Her mener jeg at det er fare for at Putin "tar en spansk en", og at han forsøker å lure Zelenskij til "fredssamtaler" mens han planlegger å hvile soldatene sine og bruke en eventuell våpenhvile til å styrke hæren. Her er det ikke snakk om å tilgi fullt og helt.

Forfattere over flere generasjoner og århundre er de som hevder at Jesus sa/sier. Vi kan bare la det være med det.

Jeg er enig i at uansett hva som skal tilgis så forutsetter det først og fremst en oppriktig unnskyldning/beklagelse fra en oppriktig angrende synder.
Jeg har allikevel mine sterke tvil om at absolutt alt faktisk kan tilgis.
Det er vel slik at alle mennesker har grenser for hva de kan svelge/tolerere og samtidig klare å leve med, uten å påføre seg traumer.

[Karatel]

Om man i en tilgivelse skiller mellom handling og person, da er tilgivelsen ugyldig, for man kan ikke tilgi stykkevis og delt.

Dette hører i grunn til forskjellen mellom teori og praksis.
For er det i grunn mulig å tilgi alt helt og fullt...?
- Bevares, det er ikke noe stort problem å tilgi noen helt og fullt for å ha knabbet noe fra oss, som har slarvet om oss, som har oppført seg ufint, tatt æren for noe vi har prestert eller som ikke har gjort opp for seg selv om det - der og da - satte oss i en vanskelig situasjon. En god oppklarende prat, en oppriktig beklagelse og tilgivelsen er tilgjengelig og helhjertet.

Noe ganske annet er opprivende arveoppgjør som splitter hele søskenflokker, søsken som har behandlet gamle foreldre dårlig eller snytt/stjålet penger fra dem, noen som har skadet/mishandlet - eller i verste fall drept noen av våre nære, noen som har trakassert og plaget oss over tid og f.eks har drevet oss vekk fra en arbeidsplass og påført oss angst og dårlig selvbilde eller noen som har stalket og truet oss over tid slik at vi føler oss utrygge 24/7 (mange ganger en eks-ektefelle eller eks-kjæreste). Noen som ganske enkelt har ødelagt livet for oss.
-Jeg tror ganske enkelt ikke at det er mulig å tilgi en slik person "helt og fullt" og skille mellom handling og person og absolutt ikke bære noen former for nag mot denne personen.

- Og hvis noe ikke er mulig er det DA i det hele tatt noen vits i å fremme det som en moral-etisk høyverdig handling verdt å strekke seg etter...?
Eller å bruke ordet "tilgivelse" om egen innsikt og klarsyn vedrørende viktigheten av å legge noe på hylla for egen del fordi man kan ikke forandre det allikevel..?

Ikke at det behøver å bety noe for deg, men Jesus sier at alt kan tilgis utenom spotting av Den hellige ånd. De kristne (jeg kaller ikke meg selv en kristen for den knaggen vil jeg så absolutt ikke henge på) vil ha det til at Jesus mener med utsagnet at alt skal tilgis, men det tror ikke jeg Jesus mente. Jeg tror at han mente at alt skal kunne tilgis hvis synderen oppriktig angrer og ber om nåde. Men selv det er vanskelig å svelge. Skal Putin tilgis om han faller på kne foran Zelenskij og ber om nåde? Her mener jeg at det er fare for at Putin "tar en spansk en", og at han forsøker å lure Zelenskij til "fredssamtaler" mens han planlegger å hvile soldatene sine og bruke en eventuell våpenhvile til å styrke hæren. Her er det ikke snakk om å tilgi fullt og helt.

Nå må du huske at Zelenskyj er jøde og at Jesus og alt hva Jesus mente og sa derfor bør være fullstendig irrelevant for ham. Hvis Zelenskyj er praktiserende jøde, noe han neppe er, må Putin gjøre teshuva før Zelenskyj kan tilgi ham. Siden Putin ikke er jøde, kan han vel ikke i noe tilfelle gjøre teshuva. Da kan det bli vanskelig å tilgi.

Men Jesus er i ethvert tilfelle helt irrelevant.

[BlackEagle]

Noe ganske annet er opprivende arveoppgjør som splitter hele søskenflokker, søsken som har behandlet gamle foreldre dårlig eller snytt/stjålet penger fra dem, noen som har skadet/mishandlet - eller i verste fall drept noen av våre nære, noen som har trakassert og plaget oss over tid og f.eks har drevet oss vekk fra en arbeidsplass og påført oss angst og dårlig selvbilde eller noen som har stalket og truet oss over tid slik at vi føler oss utrygge 24/7 (mange ganger en eks-ektefelle eller eks-kjæreste). Noen som ganske enkelt har ødelagt livet for oss.
-Jeg tror ganske enkelt ikke at det er mulig å tilgi en slik person "helt og fullt" og skille mellom handling og person og absolutt ikke bære noen former for nag mot denne personen.

- Og hvis noe ikke er mulig er det DA i det hele tatt noen vits i å fremme det som en moral-etisk høyverdig handling verdt å strekke seg etter...?
Eller å bruke ordet "tilgivelse" om egen innsikt og klarsyn vedrørende viktigheten av å legge noe på hylla for egen del fordi man kan ikke forandre det allikevel..?

Man kan heller ikke se helt bort fra at noen bruker "tilgivelse" for å sukre sitt eget ego (og da har man selvfølgelig ikke tilgitt noe som helst; man bare forteller det til seg sjøl og/eller andre).

Mvh

BE

[joplina]

Man kan heller ikke se helt bort fra at noen bruker "tilgivelse" for å sukre sitt eget ego (og da har man selvfølgelig ikke tilgitt noe som helst; man bare forteller det til seg sjøl og/eller andre).

Mvh

BE

- Tror det skjer ganske ofte og av flere enn bare noen

[return_of_drakkar]

Nå må du huske at Zelenskyj er jøde og at Jesus og alt hva Jesus mente og sa derfor bør være fullstendig irrelevant for ham. Hvis Zelenskyj er praktiserende jøde, noe han neppe er, må Putin gjøre teshuva før Zelenskyj kan tilgi ham. Siden Putin ikke er jøde, kan han vel ikke i noe tilfelle gjøre teshuva. Da kan det bli vanskelig å tilgi.

Men Jesus er i ethvert tilfelle helt irrelevant.

Det er så absolutt relevant fordi det bibelsk sett gjelder for alle, både jøde og greker som det seg heter.
Og boken, bibelen, er litt interessant.

Om dårlige ting vi alle gjør grunnet vår ufullkommenhet og feil, benevnes med begrepet "kakos".
Det sies at selv de som skal til himmelen vil ha vært "fulle av dette".

Så snakker det om "phaulos" som betegner onde gjerninger som da er ondskap grunnet moralsk tilstand.

Kortfattet: Synd mot den hellige ånd kan sies å være å gjøre onde ting til tross for at man vet at dette er galt.

[Karatel]

Om dårlige ting vi alle gjør grunnet vår ufullkommenhet og feil, benevnes med begrepet "kakos".
Det sies at selv de som skal til himmelen vil ha vært "fulle av dette".

Hvis du har lest Gogols fortelling "Kappen", husker du kanskje at hovedpersonen het Akakij Akakievitsj?

Det vil si "a"(ikke)-kakos.

[return_of_drakkar]

Om dårlige ting vi alle gjør grunnet vår ufullkommenhet og feil, benevnes med begrepet "kakos".
Det sies at selv de som skal til himmelen vil ha vært "fulle av dette".

Hvis du har lest Gogols fortelling "Kappen", husker du kanskje at hovedpersonen het Akakij Akakievitsj?

Det vil si "a"(ikke)-kakos.

Nei.
Men "kakos" er brukt 50 (?) ganger i NT og "phaulos" mindre enn 5.
Louw and Nida (som du fikk en lenke til) er i tråd med det jeg sier.

[Arne Magnus Aasen]

Nå må du huske at Zelenskyj er jøde og at Jesus og alt hva Jesus mente og sa derfor bør være fullstendig irrelevant for ham. Hvis Zelenskyj er praktiserende jøde, noe han neppe er, må Putin gjøre teshuva før Zelenskyj kan tilgi ham. Siden Putin ikke er jøde, kan han vel ikke i noe tilfelle gjøre teshuva. Da kan det bli vanskelig å tilgi.

Men Jesus er i ethvert tilfelle helt irrelevant.

Det er så absolutt relevant fordi det bibelsk sett gjelder for alle, både jøde og greker som det seg heter.
Og boken, bibelen, er litt interessant.

Om dårlige ting vi alle gjør grunnet vår ufullkommenhet og feil, benevnes med begrepet "kakos".
Det sies at selv de som skal til himmelen vil ha vært "fulle av dette".

Så snakker det om "phaulos" som betegner onde gjerninger som da er ondskap grunnet moralsk tilstand.

Kortfattet: Synd mot den hellige ånd kan sies å være å gjøre onde ting til tross for at man vet at dette er galt.

Å spotte tanken om at du skal elske din neste høyere enn deg selv, er en utilgivelig synd fordi det er det høyeste og vakreste og helligste moralske og etiske bud noengang gitt til menneskeheten.

[BlackEagle]

Å spotte tanken om at du skal elske din neste høyere enn deg selv, er en utilgivelig synd fordi det er det høyeste og vakreste og helligste moralske og etiske bud noengang gitt til menneskeheten.

Det ser ut til at det er enkelte fenomen du ikke kjenner til - bl. a. at det kan være (jeg sa kan være, ja) slik at for å elske andre enn seg sjøl, må en først være trygg på nettopp seg sjøl. Det innebærer også at man da er glad i seg sjøl - slik man er.

Mvh

BE
som mener at arma må huske Finn Kalvik

P. S. ... men som i forlengelse av det lurer på hvem i all verden som skal være hoppdommer - dvs. HVEM som HVORDAN skal avgjøre HVILKEN "elsk" som skal være "høyere" enn noen annen - og HVORDAN man sjøl blir klar over dommeravgjørelsen

[Arne Magnus Aasen]

Å spotte tanken om at du skal elske din neste høyere enn deg selv, er en utilgivelig synd fordi det er det høyeste og vakreste og helligste moralske og etiske bud noengang gitt til menneskeheten.

Mvh

BE
som mener at arma må huske Finn Kalvik

P. S. ... men som i forlengelse av det lurer på hvem i all verden som skal være hoppdommer - dvs. HVEM som HVORDAN skal avgjøre HVILKEN "elsk" som skal være "høyere" enn noen annen - og HVORDAN man sjøl blir klar over dommeravgjørelsen

BE skriver:
Det ser ut til at det er enkelte fenomen du ikke kjenner til - bl. a. at det kan være (jeg sa kan være, ja) slik at for å elske andre enn seg sjøl, må en først være trygg på nettopp seg sjøl. Det innebærer også at man da er glad i seg sjøl - slik man er.

Arna svarer:
Nettopp. Hvorfor du skriver at det er et fenomen jeg ikke kjenner til, forstår jeg ikke, men så er du ikke alltid så lett å forstå heller, BE.
Vel, til saken.
For å elske noen HØYERE enn seg selv skal en være VELDIG trygg på seg selv og glad i seg selv og det er derfor budet er så vanskelig å etterleve, for i denne verden er det det samme som å kaste seg selv til ulvene, for ikke å snakke om å kaste andre til ulvene, nemlig dem som kommer til tro på budet gjennom dem som lærer det fra seg.

Det er vanskelig nok å etterleve kjærlighetsbudet, som sier at du skal elske din neste SOM deg selv. De kristne hevder at dette budet er det største budet, noe jeg er helt uenig med. Hvorfor? Vel, for å ta ditt gode eksempel på at man må være trygg på seg selv og glad i seg selv for å kunne elske sin neste, så blir det helt feil det de kristne påstår, at å elske sin neste SOM seg selv er det største budet, for hvordan skal en som IKKE elsker seg selv kunne leve opp til et bud som sier at en skal elske sin neste som seg selv? Det blir jo umulig, for da vil en som IKKE elsker seg selv elske sin neste SOM seg selv, altså; IKKE elske sin neste. Den som IKKE elsker seg selv kan likevel hevde at den lever opp til kjærlighetsbudet fordi den kan hevde at den elsker sin neste SOM seg selv. Derfor er ikke kjærlighetsbudet perfekt. Kun det nye bud, som sier at du skal elske din neste HØYERE enn deg selv, er perfekt, for det skiler ut de onde som ikke er i stand til å elske sin neste så høyt fordi de elsker seg selv høyest.

Høres dette vanskelig ut, BE?

[Arne Magnus Aasen]

Å spotte tanken om at du skal elske din neste høyere enn deg selv, er en utilgivelig synd fordi det er det høyeste og vakreste og helligste moralske og etiske bud noengang gitt til menneskeheten.

Mvh

BE
som mener at arma må huske Finn Kalvik

P. S. ... men som i forlengelse av det lurer på hvem i all verden som skal være hoppdommer - dvs. HVEM som HVORDAN skal avgjøre HVILKEN "elsk" som skal være "høyere" enn noen annen - og HVORDAN man sjøl blir klar over dommeravgjørelsen

BE skriver:
Det ser ut til at det er enkelte fenomen du ikke kjenner til - bl. a. at det kan være (jeg sa kan være, ja) slik at for å elske andre enn seg sjøl, må en først være trygg på nettopp seg sjøl. Det innebærer også at man da er glad i seg sjøl - slik man er.

Arna svarer:
Nettopp. Hvorfor du skriver at det er et fenomen jeg ikke kjenner til, forstår jeg ikke, men så er du ikke alltid så lett å forstå heller, BE.
Vel, til saken.
For å elske noen HØYERE enn seg selv skal en være VELDIG trygg på seg selv og glad i seg selv og det er derfor budet er så vanskelig å etterleve, for i denne verden er det det samme som å kaste seg selv til ulvene, for ikke å snakke om å kaste andre til ulvene, nemlig dem som kommer til tro på budet gjennom dem som lærer det fra seg.

Det er vanskelig nok å etterleve kjærlighetsbudet, som sier at du skal elske din neste SOM deg selv. De kristne hevder at dette budet er det største budet, noe jeg er helt uenig med. Hvorfor? Vel, for å ta ditt gode eksempel på at man må være trygg på seg selv og glad i seg selv for å kunne elske sin neste, så blir det helt feil det de kristne påstår, at å elske sin neste SOM seg selv er det største budet, for hvordan skal en som IKKE elsker seg selv kunne leve opp til et bud som sier at en skal elske sin neste som seg selv? Det blir jo umulig, for da vil en som IKKE elsker seg selv elske sin neste SOM seg selv, altså; IKKE elske sin neste. Den som IKKE elsker seg selv kan likevel hevde at den lever opp til kjærlighetsbudet fordi den kan hevde at den elsker sin neste SOM seg selv. Derfor er ikke kjærlighetsbudet perfekt. Kun det nye bud, som sier at du skal elske din neste HØYERE enn deg selv, er perfekt, for det skiler ut de onde som ikke er i stand til å elske sin neste så høyt fordi de elsker seg selv høyest.

Høres dette vanskelig ut, BE?

Å finne seg selv som Kalvik synger, kan være vanskelig nok det.

PS. Hoppdommeren svarer:
Har du noengang vært forelsket, BE, da vil du skjønne HVORDAN en kan vite at en elsker en annen høyere enn seg selv, for det er en vidunderlig følelse som bringer deg direkte til ØYEBLIKKET fordi følelsen er paradisisk og derfor bekrfter at det er riktig å elske sin neste høyere enn seg selv.

[BlackEagle]

Mvh

BE
som mener at arma må huske Finn Kalvik

P. S. ... men som i forlengelse av det lurer på hvem i all verden som skal være hoppdommer - dvs. HVEM som HVORDAN skal avgjøre HVILKEN "elsk" som skal være "høyere" enn noen annen - og HVORDAN man sjøl blir klar over dommeravgjørelsen

BE skriver:
Det ser ut til at det er enkelte fenomen du ikke kjenner til - bl. a. at det kan være (jeg sa kan være, ja) slik at for å elske andre enn seg sjøl, må en først være trygg på nettopp seg sjøl. Det innebærer også at man da er glad i seg sjøl - slik man er.

Arna svarer:
Nettopp. Hvorfor du skriver at det er et fenomen jeg ikke kjenner til, forstår jeg ikke

Det som er helt tydelig her, er at du ikke leste parentesen. Men prøv igjen.

Mvh

BE

[Arne Magnus Aasen]

BE skriver:
Det ser ut til at det er enkelte fenomen du ikke kjenner til - bl. a. at det kan være (jeg sa kan være, ja) slik at for å elske andre enn seg sjøl, må en først være trygg på nettopp seg sjøl. Det innebærer også at man da er glad i seg sjøl - slik man er.

Arna svarer:
Nettopp. Hvorfor du skriver at det er et fenomen jeg ikke kjenner til, forstår jeg ikke

Det som er helt tydelig her, er at du ikke leste parentesen. Men prøv igjen.

Mvh




BE

Nettopp.Du tok forbehold. Det fikk jeg ikke med meg. Alltid greit med forbehold, for da unngår en i å bli arrestert for en uttalelse man ikke er helt sikker på. Ellers da, BE, noen kommentarer?