In the Court of the Crimson King: King Crimson at 50 (2022) av Toby Amies
"Your body doesn’t want to go in a cold shower so you’re saying to your body, ‘Do as you are told...’ in a word, discipline.”
Tar for seg det britiske prog rock bandet King Crimson og deres lange og trøblete vei fra den legendariske debutskiva In the Court of the Crimson King (1969), og gjennom utallige besetninger, til den aller siste reisen (dessverre også for enkelte av bandmedlemmene) for gruppa, med ei unik innblikk i hverdagen til bandet og de ulike menneskene innad.
En meget vellagd, underholdende, rørende og tidvis morsom musikkdokumentar, der bandleder Robert Fripp virkelig lever opp til ryet som en meget intens og disiplinert gentleman, og starter visstnok hver dag med ei iskald dusj, for å gjøre kroppen fysisk og psykisk klar for det som måtte komme, der videre inkluderer minst 4-5 timer med gitarøvelser, og hvor han sammenligner seg med en toppatlet, for ville en slik droppa ei dag eller to, før kommende opptredener, vel, ikke i følge Robert.
De mange ulike skikkelsene innad i bandet, blir fremstilt som kanskje mer sympatiske og likandes enn deres enevervende leder og sjef, men åpenbart at respekten er gjensidig, og lo godt av vokalist og gitarist Jakko Jakszyk, der må jo ha opplevd alle fans største drøm, å gå fra å oppkalle bikkja si Fripp, deretter være med i ei tribute band 21st Century Schizoid Band (som inkluderte flere tidligere original medlemmer av King Crimson) til å ende opp med å fronte favorittgruppa si, etter ei telefon fra ingen ringere enn Robert Fripp.
Man innser jo tidlig ut, at en har mye å gå på, med tanke på den musikalske reisen fra 60-70 og deretter 80-talls utgavene av bandet, for mye av det de utga i etterkant, har en aldri hørt, men håper jo at denne dokumentaren vil bidra i å rette fokus dit hen, når man omsider kommer seg fremover.
Klart, en skulle jo gjerne ønske seg mer innslag fra de periodene og bandutgavene man er mest kjent med, kanskje aller mest Red-eraen, med trioen Fripp, Wetton og Bruford, men likevel, ikke så lett kanskje, da Wetton er jo dessverre borte, og slik har det også gått med tidligere medlemmer fra In the Court of the Crimson King tiden. Likevel, Bill Bruford kommer med flere interessante innspill, hvor han sammneligner Fripp litt med hvordan Miles Davis visstnok jobbet, da med å plukke ut 4-5 interessante, unge, talentfulle og sultne musikere, sette dem alle inn i et studio samtidig, med ingen viten om hvor det ville bære hen, og deretter kaste nøkkelen, for så vente til enten alle hadde drept hverandre, eller skapt noe unikt musikalsk sett.
Heldigvis, tross sikkert mye krangler og uenigheter, kom det jo noen fantastiske album ut av alt kaoset og de personlige ulikhetene, selv om enkelte tidligere medlemmer, ikke hadde vært på talefot med Fripp på nærmere 4 tiår.
I en tid hvor alle har med seg mobilen og filmer under konserter og show, må det være rimelig spesielt å se at Fripps fokus på disiplin og tålmodighet, har etter årevis med krav om at ingen av de besøkende, skal under noen som helst omstendighet, få filme under selve opptredenen, for gjør du det, blir du kastet ut. Det artige er jo da at det er mer kamerabruk blant musikerne på scenen, enn blant publikum, så tydelig at fans og tilhengere har forstått greia, uten at Fripp trenger å ta ei Axl Rose villmann opplegg, og kaste seg ned til publikum for deretter å banke løs på en eller annen stakkar.
En av dokumentarens mer triste men likevel rørende stunder, er når en får mer greie på utviklingen i Bill Rieflins sviktende helse, og en han dessverre ikke kom til å overleve før dokumentarfilmen ble ferdiggjort. Men tydelig at dette var en mann som var med i å holde sine tidvis mer strenge og seriøse kolleger og venner, i godt humør, tross sin egen situasjon, og hvordan han forklarer at for ham var musikken og det å ha fokus på å gi noe igjen mot slutten, veldig viktig drivkraft å ha med seg videre.
Alt i alt, meget fornøyd med å endelig få sett den og kjøpt innpå DVD/Blu-ray, som bonus får man bandets aller siste live opptreden fra Desember 2021 i Japan, og passende nok gjennom Starless.
Burde nok ha gått gjennom radiointervjuet med regissør Toby Amies på forhånd, der ligger ute i sin helhet på Youtube, og nei, kan trygt anbefales til både fans av bandet, eller de som er ute etter ei meget god musikkdokumentar, om et veldig spesielt band og dets mange medlemmer.
8,5/10
