NFL 2022 Uke 16

Svar
SalSomer

NFL 2022 Uke 16

Legg inn av SalSomer »

Uke 16 - God jul!

Akkurat som det noen ganger tar litt tid å fordøye en god julemiddag kan det ta en liten stund å fordøye noen av de tingene vi fikk se i forrige uke, for dette var virkelig en uke full av resultater og hendelser som det føles som at vi kommer til å huske i lang tid fremover. De to definitivt største og mest merkverdige kampene var så klart Colts mot Vikings, der Colts ble historiske ved å søle bort den største ledelsen noensinne etter å ha ledet 33-0 og til slutt tapt 36-39, samt Patriots mot Raiders, der Patriots i en uavgjort kamp på vei inn i overtime av helt uforståelige grunner begynte å spille rugby og dermed naturlig nok endte opp med å gi bort ballen og en touchdown til Raiders. Det var kanskje det dummeste spillet vi har sett i en NFL-kamp noensinne (og dermed kan vi trøste Colts med at selv om de altså er “mest negativ” i en kategori har Patriots her tatt over tittelen som “mest negativ” i en annen kategori, ettersom det som før var det dummeste spillet var Colts sitt forferdelig uforståelige swinging gate-spill for noen år siden). Men det var ikke bare disse to kampene som ga oss minneverdige øyeblikk. Vi har også sett Lions vinne mot Jets etter å ha scoret innenfor two minute warning på et langt spill på 4th and inches. Vi fikk se Jaguars ta kampen mot Cowboys til overtime og så vinne på en walkoff pick six. Vi fikk se storfavoritten Chiefs dominere Texans i nesten alle spillets faser og allikevel på merkelig vis trenge overtime for å vinne. Vi fikk se Chargers vinne en uhyre viktig kamp mot Titans på en dramatisk dyp pasnings for å sette dem opp i field goal range. Og vi fikk se Bills ta et langt steg mot å avgjøre AFC East ved å vinne mot Dolphins på et field goal i siste sekund med lake-effect snow som lavet ned rundt dem. Det var en uke det er verdt å huske.

Og nå er det altså jul, og i julen er det gjerne slik at vi liker ting det er verdt å huske. Vi trekker frem igjen de samme gamle tingene som vi alltid har gjort i julen - “same procedure as last year”. Og siden julen handler om å trekke frem fra glemselen tradisjonelle ting vi liker å huske på, så kan vi jo også gjøre det i denne uketråden. Dermed vil jeg forsøke, så godt det lar seg gjøre, å trekke frem en eller flere spennende historiske detaljer og øyeblikk fra de oppgjørene vi får servert denne uken, og så får vi se om vi kan få noen nye historiske øyeblikk når disse kampene har blitt spilt. La oss bare sette igang!

(Og selv om julen er tid for tradisjoner er forøvrig dette en særdeles utradisjonell NFL-uke. Det er nemlig bare noen få kamper på søndag, 1. juledag, mens de aller fleste går på julaften, gjerne midt i pakkeåpning eller ribbe/lutefisk/nøttestek/pinnekjøtt (stryk det som ikke passer). For undertegnede, som feirer en barnløs jul og gjør som han selv vil, er ikke det et stort issue, men jeg har vel en mistanke om at Discord-chatten vår kanskje ikke er like aktiv under hovedrunden som den pleier å være denne uken)

Fredag, kl. 02.15
Vi begynner som alltid med TNF, og denne uken er det Jets og Jaguars i New York vi skal se. Og hvis vi skal snakke Jets, Jaguars og historier det er verdt å nevne så er det egentlig kun ett navn man kan trekke frem - Keyshawn Johnson. Disse to lagene møtte hverandre i sluttspillet etter 1998-sesongen, og Jets-receiveren Keyshawn Johnson hadde en av de mest minneverdige, og merkverdige, kampene en spiller noen gang har hatt. Johnson var en dominerende og sentral faktor i Jets 34-24-seier med sine ni catches for 121 yards og en touchdown. Og nå tenker du kanskje “Ok, ni mottak for 121 yards i en sluttspillkamp er bra, men det er kanskje ikke sånn “huske på det over tyve år senere”-bra?”, men så er vi også ikke helt ferdig. For i tillegg til de ni mottakene hadde han også to rushes for 28 yards og en touchdown til. “Ok, nå snakker vi, 149 yards, en receiving touchdown og en rushing touchdown er bra saker.”. Men vi er fortsatt ikke ferdig! Jets-RBen Curtis Martin klarte nemlig å fomle på et tidspunkt i kampen. Den fomlen ble plukket opp av en Jaguars-spiller, som så forsøkte å returnere ballen for en touchdown. Han valgte å kaste en lateral pasning til en medspiller, noe som førte til en fommel nr. 2 på samme spill, og denne var det altså at Johnson plutselig var på plass på og snappet opp. Da er vi altså oppe i 149 yards from scrimmage, en receiving og en rushing touchdown og en fumble recovery! “But wait, there’s more!” som det heter i amerikanske infomercials. Men hva i all verden mer kan han ha gjort? Vel, helt på tampen av kampen valgte Jaguars i desperasjon å forsøke seg på en hail mary, og da gjorde Jets det lag gjør i blant, og sendte utpå en receiver, altså Johnson, for å spille defensiv back. Og Johnson klarte med det å få seg en interception i box scoren også. 149 yards from scrimmage, en receiving tougchdown, en rushing touchdown, en fumble recovery og en interception, altså - i en og samme kamp. Kun to spillere i NFL-historien har hatt en rec TD, en rush TD, en fumble recovery og en interception i en og samme kamp, og den andre var Jack Manders tilbake i 1937, da spillere spilte begge veier.
Får vi se noe liknende i denne kampen? Vel, la oss bare si at sjansene for det er mikroskopiske. Men aldri si aldri. Bryce Hall var en WR i high school og begynte ikke å spille CB før han kom til college, kanskje han kan bli braukt utpå i angrepet for et par spill? Eller kanskje det kan bli Jaguars’ tur til å bli historiske med Jamal Agnew? Han spiller jo WR nå, men han ble draftet inn i ligaen som en cornerback. Igjen, vi skal nok ikke holde pusten, men en dag må jo noen klare å gjøre det samme som Keyshawn Johnson altså gjorde tilbake i ‘98-sluttspillet.

Lørdag, kl. 19.00
Vi drar videre til lørdagen, altså julaften, som oppfører seg mistenkelig likt en søndag denne uken. Vi har åtte kamper i tidligvinduet og to i mellomvinduet, før vi avslutter med en slags Saturday Night Football. Det blir også tidligvindu, mellomvindu og Sunday Night Football på søndag, men med langt færre kamper. Uansett, la oss bare hoppe i det.

Vi starter med Ravens mot Falcons i Baltimore, et oppgjør som det kanskje ikke er så mye historisk sus over. Dette er tross alt to relativt unge lag som spiller i hver sin conference, og dermed har de kun møtt hverandre seks ganger før. Det mest dramatiske oppgjøret disse to imellom var vel gjerne også det første de hadde, tilbake i 1999. I 1999 var Ravens et lag som slet med å finne sin identitet etter at de hadde kommet til Baltimore, mens Falcons var de regjernede NFC-mesterne, da disse to møttes i Uke 4. Det oppgjøret ga oss en tøff defensiv batalje der poeng var vanskelige å få tak i og lagene måtte ta til takke med det de fikk. Ravens mistet også flere nøkkelspillere til skade (blant annet deres fremtidige Hall of Famer Jonathan Ogden), men i fjerde kvarter fikk de ordnet et field goal som sørget for 13-13 og at det til slutt ble overtime. I overtime ble Ravens-QB Stoney Case og WR Justin Armour de to store heltene da de fant hverandre på en dyp 54 yard lang touchdown-pasning. Kampen hadde også et særdeles kontroversielt øyeblikk da Ravens-Receiveren Patrick Johnson i tredje kvarter startet opphentingen for Ravens med en touchdown som tok dem fra å ligge under 3-13 til 10-13. Han valgte å feire touchdownen ved å danse Falcons’ berømte “dirty bird”-dans. Dette førte til at Falcons-corneren Ray Buchanan ble så forbannet at han kastet Johnson i bakken og begynte å slå ham. Buchanan ble naturlig nok kastet ut av kampen, men Johnson fikk også et flagg for usportslig oppførsel.
Her må vi vel kunne si at kampen har en ganske høy gjentakelsesmulighetsfaktor. At Ravens mister nøkkelspillere til skader virker jo nesten som å være en naturlov. At det kan bli en defensiv og jevn batalje er også meget sannsynlig når det laget er involvert. Og at det hele skal avgjøres av en Raven med navn Justin på et 54 yard langt spill er også meget mulig. Men vi får håpe at vi slipper en gjentakelse av en slåsskamp over en touchdown-feiring, for det er litt for dumt.

Panthers og Lions, som møtes i Carolina, har heller ikke en nevneverdig lang historie med hverandre, ettersom Panthers fortsatt er et (relativt) ferskt lag i NFL-sammenheng. Ti kamper har de spilt, og Carolina har vunnet syv av dem. Sist gang de møttes, i 2020, var dog spesiell i den forstand at Panthers ga Matt Stafford den eneste shutouten han har opplevd i karrieren. Med et forsvar som på ingen måte var særlig bra og med et angrep ledet av den særdeles uinteressante PJ Walker vant Panthers 20-0 og Lions, og med det sendte de Lions til 4-6. For et Lions-lag som på det tidspunktet stod på vippen for sesongen var dette et ydmykende og vanskelig nederlag, og de endte opp med å kun vinne én kamp til resten av sesongen. Sluttspilljakt ble altså erstattet med nederlag og ved sesongslutt ble Matt Stafford sendt videre mens Lions gikk inn i en ny era.
Nå er vel situasjonen til Lions egentlig ganske lik som sist gang, selv om det er litt senere i sesongen. Med tre kamper igjen å spille balanserer de litt på en knivsegg. En seier her betyr at de fortsatt styrer mot en kamp om et wild card, men et tap betyr at sesongen er så godt som over. De har også en quarterback de lurer på hva de skal gjøre med i form av Jared Goff, og selv om han ikke er en klubblegende a la Stafford og det sikkert vil være lettere å kvitte seg med ham så er det fortsatt slik at vi sitter med en følelse av at Goff ved å styre Lions til et godt sluttspill vil kunne redde en mer langtidsbasert fremtid i Detroit. Skal Lions igjen snuble og bli ydmyket av Panthers, eller skal de vinne denne gangen og ta seg til sluttspillet? Vi får se!

To lag som kjenner hverandre godt sånn historisk sett, er Chiefs og Seahawks som møtes i Kansas City. I 25 år var de i samme divisjon og møttes årlig, og det har dermed blitt en del oppgjør dem imellom, men ingen har vel vært så dramatisk og berømt som kampen de spilte i Kansas City i 1990. Chiefs var 5-3 og jaktet sluttspill, mens Seahawks var 3-5 og kunne spille seg inn i kampen med en seier. Begge lag hadde noen gode spillere, men Chiefs hadde en joker i form av deres andreårsspiller Derrick Thomas, som hadde blitt kåret til årets defensive rookie året før, og som det året var på vei til å vinne sin første All Pro i det som til slutt skulle bli en Hall of Fame-karriere. Thomas var en pass rusher av rang, men i denne kampen skulle han gjøre noe ingen spiller har gjort hverken før eller siden. Hele syv ganger (!) kom han seg forbi Seahawks-linja og fikk lagt Seahawks-QBen Dave Krieg i bakken. Kun fire ganger har en spiller fått seks sacks (Derrick Thomas er forøvrig også en av de fire), men Thomas’ syv-sack-kamp er enestående, og ansett for å være en av de mest uslåelige enkeltkamp-rekordene som er satt i NFL-historien. Samtidig hører det med til historien at Thomas nesten fikk en sack Nr. 8 helt på slutten av kampen, men at Krieg den gangen klarte å komme seg unna og endte opp med å kaste det som skulle bli den avgjørende touchdownen for Seahawks. Thomas slengte Krieg i bakken syv ganger og allikevel var det ikke nok til at Chiefs vant kampen, og akkurat det skal ha plaget Thomas for resten av hans dessverre så alt for korte liv.
På spørsmål om dette kan skje igjen, så er vel sannsynligheten for at vi får se noen ha syv sacks i en kamp igjen relativt liten. De siste ti årene er det bare fire ganger at en spiller har hatt fem eller flere sacks. Men at vi kan få se en enestående og historisk kamp av en enkeltspiller i det som til slutt blir et tap? Ja, det er definitivt mulig, i hvert fall med årets utgave av Chiefs. Forrige uke hadde Mahomes en utrolig god kamp, der han kastet 19/19 - 100% - i andre omgang + ekstraomganger. Og allikevel måtte Chiefs ha ekstraomganger for å vinne kampen sin mot Texans, et av ligaens dårligste lag. At vi kan få se en historisk god kamp fra Mahomes som allikevel fører til et tap, det er definitivt innenfor mulighetenes grenser.

Vi går videre til Browns mot Saints i Cleveland. Her er en fun fact - disse to lagene har faktisk vært divisjonsrivaler i nøyaktig ett år. Mellom 1967 og 1969 delte NFL sine to conferences - Eastern og Western - opp i to divisjoner. Eastern ble delt opp i det som ble kalt Capitol Divison og Century Divsion. Capitol Division bestod i 1967 av Cowboys, Eagles, Washington og Saints og var forgjengeren til det som er dagens NFC East, mens Century bestod av Browns, Giants, Cardinals og Steelers, og endte opp på historiens skraphaug etter tre år. I 1968 valgte dog NFL å bytte divisjoner mellom Giants og Saints, før de i 1969 igjen sendte Saints til Capitol og Giants til Century, så i 1968 var Saints og Browns i samme divisjon. Etter sammenslåingen av NFL og AFL i 1970 ble dog Browns (sammen med Steelers) sendt over til den nye AFC-conferencen, mens Cardinals ble med gjengen i Capitol Divison og formet NFC East og Saints ble sendt over til en nyformet NFC West-divisjon. Men hva skjedde i 1968, det året Browns og Saints var divisjonsrivaler? Vel, Leroy Kelly skjedde. De to lagene møttes først i Uke 1 i New Orleans i det som skulle bli en 24-10-seier for Browns, og Browns-RBen Leroy Kelly var tungen på vektskålen med 20 rushes for 107 yards og en touchdown, i tillegg til at han mottok en pasning for 30 yards og en touchdown til. Men det skulle bare bli forsmaken på omkampen i Cleveland i Uke 9. Her rushet Kelly 17 ganger for 127 yards og en touchdown i tillegg til at han hadde tre mottak for 104 yards og to touchdowns til. Over to kamper blir det 468 yards from scrimmage og fem touchdowns! Hall of Fameren Kelly ledet ligaen det året med 20 touchdowns, men en fjerdedel av dem kom altså mot Saints. Kun 16 ganger har en spiller gått 100+ på både mottak og løp og med en touchdown i hver kategori. Det var på alle mulige måter en overkjøring.
Men kan dette skje igjen? Tja, hvorfor ikke? Nick Chubb er kanskje ikke en stor nok mottakstrussel til at han vil få receiving yardsene, men at han skal kunne ta over og dominere en kamp mot Saints er absolutt innafor. Han står også med 12 rushing touchdowns for sesongen og ligger bare to bak å lede, så med en sotrkamp mot Saints kan han kanskje stjele til seg rushing-tittelen i år også? Det skal godt gjøres å etterlikne selveste Leroy Kelly, men Chubb er blant de running backene som er gode nok til å ta over en kamp på egen hånd, han også.

Vi drar videre til Titans mot Texans i Nashville. Her kunne vi så klart sagt noe om at det største historiske oppgjøret disse to imellom er kampen som stod da Tennessee stjal det opprinnelige Houston-laget vekk fra Houston, men det er heller tvilsomt at det vil gjenta seg i denne kampen (og litt usikkert hvordan, også). Men siden disse lagene også er i samme divisjon har de jo hatt mange saftige oppgjør seg imellom. Her kunne vi kanskje nevnt kampen fra for to år siden, der Texans tok tilbake ledelsen etter å ha ligget under med 14, før Titans klarte å sørge for at det ble ekstraomganger med bare syv sekunder igjen av fjerde kvarter og så til slutt vant hele 41-38 på et field goal. Men i stedet så går vi lenger tilbake, helt tilbake til 2010, for å finne det som vel er det mest ikoniske øyeblikket i dette rivaloppgjøret. Før JJ Watt og DeAndre Hopkins var den store legenden i Texans Andre Johnson, og i 2010 var han på høyden av karrieren. Han var en All Pro i både 2008 og 2009, og gikk over 1500 yards begge sesongene. Men Titans hadde et svar på Johnson, i form av deres cornerback Cortland Finnegan, en All Pro fra 2008. Det var knyttet stor spenning til møtet mellom Johnson og Finnegan, og jaggu skulle de klare å gi oss et minneverdig øyeblikk. Kampen ble i stor grad dominert av Texans, som til slutt vant 20-0, og Johnson fikk seg en touchdown på veien, men han ble også møtt av et veldig fysisk og hardt forsvar fra Finnegan hele kampen gjennom. På en 2nd down i fjerde kvarter skulle Johnson så run-blocke Finnegan og som et resultat av blokkeringen endte Finnegans hjelm med å bli revet av. Her burde kanskje Texans-ledelsen lagt merke til at stemningen var begynt å bli amper, men i stedet valgte de å holde Johnson på banen og calle et nytt løpespill, en stetch mot den andre siden fra der Johnson og Finnegan stod. Med en gang spillet var igang røk de to rett inn i hverandre. Hjelmer ble igjen revet av og Johnson endte opp med å delje løs på Finnegan. Til slutt ble begge spillerne kastet ut av kampen, etter en teit slåsskamp på et tidspunkt da resultatet av kampen allerede var avgjort. Men slåsskampen har i ettertid blitt stående som et slags symbol på rivaloppgjøret mellom Texans og Titans, og bildene av Johnson og Finnegang som slår hverandre er blitt spilt om igjen og om igjen.
Hva gjelder gjentakelsesmuligheter må vi vel si at det dessverre er store muligheter for gjentakelse her. Slåsskamper skjer med jevne mellomrom i NFL, dessverre. Men dessverre for Texans kan vi vel slå fast at vi ikke kommer til å få se en slåsskamp med en like stor spiller som Andre Johnson involvert, for så store spillere har de rett og slett ikke i laget sitt lenger.

Neste kamp ut er Patriots mot Bengals i New England, og det er vel egentlig ganske passende at det er nettopp Bengals Patriots skal spille mot nå. Her skal vi snakke om et minneverdig øyeblikk som ikke skjedde i løpet av kampen, men før kampen i det hele tatt ble spilt. Vi drar tilbake til 2014, Uke 4. Patriots hadde startet sesongen litt ujevnt og var 2-1 da de skulle spille mot AFC West-laget Chiefs. Det de skulle oppleve der var en ydmykelse av dimensjoner. Laget tapte 41-14, Patriots-QBen Tom Brady ble etterhvert benket, og etter kampen slo et samlet mediekorps fast at Patriots’ tid som en stormakt var forbi. Da Patriots-trener Bill Belichick skulle møte pressen hadde han stort sett kun en frase å si - “We’re on to Cincinnati”. Belichick var ikke interessert i å dvele ved tapet, han så fremover mot kampen uken etterpå mot Bengals. Den kampen fikk vi se et helt annet Patriots-lag i det som til slutt endte opp i en 43-17-seier. Seieren ble også en slags uoffisiell start på deres kampanje for å snu sesongen til noe meget positivt. Patritos endte opp med å vinne Super Bowl det året, og “We’re on to Cincinnati” ble ordene som ble stående igjen som et slags motto for hele året.
Nå har Patriots igjen blitt ydmyket på verste vis mot et AFC West-lag, Raiders denne gangen. Og igjen er fans og media enige om at deres tid som en stormakt så definitivt er forbi. Kan de igjen være “on to Cincinnati” og snu en negativ sesong til en ny Super Bowl? Det er ikke helt over for Patriots med tanke på å nå sluttspillet, og kommer man seg først dit så kan alt skje. Men det er vanskelig å se for seg at Patriots skal klare å finne den samme magien igjen nå, spesielt ettersom de ikke lenger har Brady på QB. Samtidig, når vi snakker historie, så må det nevnes at Bengals ikke har vunnet i New England siden 1986, så hvis Patriots kan klare å bygge videre på sin streak mot Bengals her så er de plutselig en fot nærmere sluttspillet.

Vi drar videre til et oppgjør som har mye å si for årets sluttspillbilde, Vikings mot Giants i Minnesota. Og apropos sluttspill, disse lagene har tre møter med hverandre fra før av i sluttspillhistorien, og da er det vel passende at vi ser på sist gang de møttes i sluttspillet som det historiske øyeblikket. Dette var i NFCs Conference Championship Game etter 2000-sesongen. Vikings kom inn i kampen med en QB i Daunte Culpepper som spilte på et All Pro-nivå og deres Hall of Fame-receiver Randy Moss som også hadde en All Pro-sesong og ledet ligaen i receiving touchdowns. Det var på alle mulige måter et angrep å være redd for, men hvor farlig er et angrep når det aldri har muligheten til å gå ut på banen? Denne kampen var nemlig et perfakt eksempel på hvor ille det kan gå hvis det første starter å butte litt imot. Giants startet med ballen, og brukte bare fire spill på å gå ned banen for 74 yards og en touchdown. På kickoff etter touchdownen fomlet Vikings returnet, og Giants fikk scoret en touchdown til. 14-0 var altså stillingen før Culpepper og Moss i det hele tatt så banen. Og når de først tok banen klarte de aldri å komme i noen særlig rytme. Til pause ledet Giants 34-0 og når kampen var over hadde Giants vunnet 41-0 i det som var en av de mest ujevne sluttspillkampene i NFL-historien.
Men kan dette skje igjen i år? Vel, Vikings har nettopp bevist at årets utgave av laget ikke legger seg ned og dør bare fordi de ligger under med 30+ etter én omgang. Men de bør kanskje ikke satse på å gjøre dramatiske comebacks til en fast del av rutinen, så det er kanskje greit å få seg en litt bedre start denne gangen enn det de fikk både sist uke og i den nevnte sluttspillkampen. En annen ting som må nevnes er at det har hengt en mørk skygge over denne finalen i 2000-sluttspillet, ettersom det alltid har gått rykter om at Giants tyvlyttet på radiokommunikasjonen mellom Vikings-sidelinjen og QB Daunte Culpepper og at dettte var grunnen til at de klarte å fullstendig stenge ned angrepet. Giants’ trenerstab har alltid blånektet for dette, men i Vikings-land har denne historien blitt hengende igjen. Vi får inderlig håpe at vi ikke får noen gjentakelse av noen slags spygate i denne kampen.

Sist kamp ut i tidligvinduet på lørdag er Bears mot Bills i Illinois, og for vårt historiske øyeblikk i dette oppgjøret drar vi tilbake til 1979. Bears og Bills møttes i det som skulle bli en særdeles defensiv batalje, og der det som kom av angrep skulle skje langs bakken. Bears-QBen Bob Avellini kastet bare åtte ganger i kampen, mens Bills-QBen Joe Ferguson kun traff på fem av totalt 21 pasninger. Til sammen ble det kastet 72 yards i luften i kampen, og kun én enslig first down ble vunnet gjennom luften. Dette var fotball slik fotball ble spilt på 70-tallet, med dominerende forsvar og løpespill, og som i så mange andre kamper var det spesielt én spiller som skulle være tungen på vektskålen - Bears-RBen og Hall of Fameren Walter Payton. Payton scoret kampens eneste touchdown i det som ble en 7-0-seier for Bears. På papiret ser dette kanskje ikke ut som en så kjempespennende touchdown, da den var et rush for skarve én yard, men når det kommer til en-yards-touchdowns var dette kanskje en av de mest spektakulære touchdowns som er scoret. Alle visste jo hva som kom til å skje, Bears kom til å gi ballen til Payton på et løp opp midten, og derfor var Bills også i et goal line-forsvar der de skulle tette alle hull. De klarte også denne oppgaven i stor grad, bortsett fra det ene rimelig store hullet som var over selve linja deres. Payton tok nemlig imot ballen fra Avellini og så kastet han seg opp i luften og hoppet like godt over både Bears- og Bills-linjemenn i en slags salto inn i end zone. Det har vært mange gode hopp i NFL-historien, og dette var et hopp av absolutt ypperste klasse. Dessverre for Payton ble han truffet av en Bills-forsvarer mens han var på vei ned og dermed endte han opp med å gå med hodet først i bakken, men dette var heldigvis i 1979 og hodeskader var derfor ikke oppfunnet ennå. Spøk til side, dog, det var virkelig et hopp av høyeste klasse Payton serverte denne dagen.
At det er mulig å få se både atletiske prestasjoner og løpespill av ypperste klasse i dette oppgjøret i 2022 er også definitivt innafor. Men at dette Bears-forsvaret skal holde dette Bills-angrepet til 0 poeng og kun én first down gjennom lufta er vel heller ganske tvilsomt. Vi får heller satse på at det blir noen store atletiske prestasjoner å se i kampen, men at vi også får litt mer scoring enn det de hadde i 1979.

Lørdag, kl. 22.05
I mellomvinduet på julaften har vi to kamper å velge mellom. Først ut er 49ers mot Commanders i Santa Clara. Begge disse lagene hadde sin storhetstid på 80- og tidlig 90-tall, og dette gjenspeiles også i at de møttes tre ganger i sluttspillet på den tiden. Interessant nok er det også slik at til tross for at de vant åtte Super Bowls seg imellom i løpet av denne perioden førte ingen av disse tre sluttspillmøtene til en Super Bowl-tittel for de to lagene. I 1983 møttes de i NFCs Championship-kamp, der Washington vant før de tapte mot Raiders i Super Bowl uken etter. I 1990 og -92 vant 49ers i divisonal-runden før de tapte i championship-kampen uken etter. Men la oss her ta for oss kampen disse to altså spilte mot hverandre i 1983, kampen som senere er blitt kalt “The Forgotten Classic” og som NFL Network i forbindelse med ligaens 100-års-jubileum hadde på en 63. plass på sin liste over de 100 beste kampene i historien. Kampen begynte ganske rolig, med ingen scoringer i første kvarter og et løp av Washington-RB John Riggins for en touchdown i andre kvarter som eneste scoring før pause. Washington scoret to ganger til i tredje kvarter, og ledet dermed 21-0 før det hele skulle eksplodere i kampens siste kvarter. Joe Montana, “The Comeback Kid”, ledet 49ers på det som kunne vært hans mest berømte comeback med tre touchdowns på ett kvarter, først på en pasning til Mike Wilson, så en pasning til Freddie Solomon, før han igjen fant Wilson for 21-21 med syv minutter igjen av kampen. Men så klarte altså Washington å marsjere ballen ned banen på en drive som tok godt over seks minutter og endte opp med et avgjørende field goal fra 25 yards. Denne driven blir også husket (ellerk kanskje glemt) på grunn av spesielt to kontroversielle avgjørelser. Det ene var en uffulstendig pasning som ble bedømt å være pass interference til tross for at ballen ikke var mottakbar. Etter regelen må en pasning være mottakbar for at det skal kunne være pass interference, og etter kampen gjorde 49ers-trener Bill Walsh sine tanker om situasjonen godt kjent da han påstod at pasningen ikke kunne ha blitt tatt imot av en “10 fot (3 meter) høy Boston Celtics-spiller”. Så, litt senere i driven, ble en til ufullstendig pasning reddet av et flagg, denne gangen på 49ers-DBen Ronnie Lott som skulle ha holdt en Washington-receiver, noe de fleste på den tiden mente var en streng avgjørelse. Dette ga Washington flere nye downs slik at de kunne spise opp mere klokke og 49ers aldri fikk mulighet til å svare ordentlig på field goalet. “It was the toughest loss I ever had,” sa Hall of Fameren Lott senere om kampen.
Vi får inderlig håpe at vi ikke får en reprise på dommer-kontroverser i denne kampen, eller noen andre kamper, for det er lite som tar bort gleden over fotball mer enn krangling om dommeravgjørelser. Men vi kan gjerne ta en reprise på et dramatisk comeback i fjerde kvarter, for det er alltid artig! Nå er kanskje ikke Commanders-QBen Taylor Heinicke og 49ers-QBen Brock Purdy helt på linje med Joe Theismann og Joe Montana, men de kan forhåpentligvis gi oss et dramatisk og underholdende oppgjør allikevel!

Lørdag, kl. 22.25
Dramatisk og underholdende blir det også definitivt i den andre kampen i mellomvinduet, der Cowboys og Eagles møtes til et oppgjør om NFC East i Big D. Her snakker vi om et rivaloppgjør med mange spesielle øyeblikk opp gjennom historien, og mye ondt blod. Det har ikke bare vært anklager om å run up the score, det har vært udiskutabelt tilfeller av running up the score, som da Eagles ledet 30-20 og faket å ta et kne sånn at de kunne få en touchdown til og vinne 37-20. Så var det de såkalte Bounty Bowlene i 1989, der Cowboys-treneren Jimmy Johnson anklaget Eagles for å ha hatt en bounty på Cowboys-QBen Troy Aikman. Året etter møttes lagene i det Cowboys-fansen begynte å kalle Porkchop Bowl. Eagles-treneren Buddy Ryan skal ha nesten dødd etter å ha satt en kotelettbit fast i halsen bare dager før kampen, og Cowboys-fansen responderte på dette ved å ta med seg koteletter de kastet ut på banen. Det har vært øyeblikk med spillere som har gått fra et lag til et annet, med Terrell Owens og DeMarco Murray som kanskje de to mest kjente eksemplene. Og så har vi så klart den gangen draften var i Philadelphia og den gamle Cowboys-legenden Drew Pearson holdt en av de mest berømte draft-annonseringene noensinne med en oppramsing av alle av Cowboys’ største øyeblikk til øredøvende buing fra fansen i Philadelphia. Det har vært et oppgjør med mye ondt blod, det her, men det har også vært et oppgjør med mye fotball på aller høyeste nivå, som den gangen Cowboys-RBen Emmitt Smith løp for 237 yards i et forferdelig regnvær, eller da Eagles-QBen Donovan McNabb løp rundt i 14 sekunder før han kastet en pasning på 60 yards.
Men om noe av dette kan skje igjen? Vel, så absolutt! Det har skjedd så mye rart og galt når disse to lagene har møttes at det er bare å forvente at vi får mer galskap også denne gangen. Det er til og med ikke utenkelig at vi får et nytt tilfelle av en hovedtrener som nesten spiser seg selv til døde. Eagles-trener Nick Sirianni er etter sigende en stor fan av verdensmesteren i pølsespising, Takeru Kobayashi. Kanskje han lar seg inspirere til å forsøke konkurransespising selv og ender opp med en pølsebit han må få reddet ut av halsen? Eller kanskje, siden denne kampen går midt på julekvelden, er det noen av dere som ser på som sitter med en pølsebit for mye i halsen selv? Ta vare på dere selv under julemiddagen, dere vil ikke gå glipp av det oppgjøret her!

Søndag, kl. 02.15
Men når julefreden har senket seg og de aller fleste her i landet har gått og lagt seg gjenstår det kun én kamp på julaften, nemlig Steelers mot Raiders i Pittsburgh. Og for å være helt ærlig er det vel denne kampen som er grunnen til at jeg besluttet å gå med “historiske øyeblikk” som temaet for denne uketråden, for vi kan vel slå fast at det ikke er noen tilfeldighet at akkurat denne kampen ble lagt til å være “Saturday Night Football” i akkurat denne uken. Lille julaften er det nemlig 50-års-jubileum for det som kanskje er det mest berømte spillet i NFL-historien, The Immaculate Reception. Stedet var Pittsburgh, og Steelers og Raiders møttes til en divisional-kamp i 1972-sluttspillet. Med 22 sekunder igjen av kampen ledet Raiders 7-6, Steelers hadde 4th and 10 og de var for langt unna mål til å kunne sparket et field goal. Det var deres siste sjanse til å gjøre noe i kampen, og det vi fikk var en lang pasning fra Steelers-QB Terry Bradshaw i retning av Steelers-RBen Frenchy Fuqua. Fuqua var dekket av Raiders-safetyen Jack Tatum og pasningen endte opp med å sprette av disse to og falle i retning bakken, der den ville ende opp som en ufullstendig pasning slik at Raiders ville vinne kampen, hadde det ikke vært for at Steelers-FBen Franco Harris i siste sekund dukket opp og fanget ballen før den traff bakken. Harris løp så med ballen inn i end zone for det som skulle bli den avgjørende scoringen i en 13-7-seier for Steelers. Denne seieren blir sett på som grunnlaget for det som skulle bli Steelers’ magiske 70-tall, der de endte opp med å vinne fire Super Bowls og være et av de største dynastiene i ligaens historie.
Spillet er dog også høyst kontroversielt, og hvis man beveger seg inn i Raiders-land er det kanskje mer vanlig å kalle spillet for “The Immaculate Deception” heller enn “Reception”. Det er spesielt to ting som er kontroversielle ved spillet. En ting er en regel som gjaldt på den tiden, men som ikke er aktiv nå lenger, som sa at en pasning som treffer en angrepsspiller kun kan plukkes opp av den angrepsspilleren. Det er usikkert hvorvidt ballen spratt av Fuqua eller Tatum før den ble plukket opp av Harris, men hvis ballen spratt av Fuqua ville det ikke være lov for Harris å plukke opp ballen ettersom den da hadde truffet en annen angrepsspiller først. Det andre kontroversielle punktet er hvorvidt ballen var i bakken eller ikke før Harris plukket den opp. Ingen helt definitive videobevis har noen gang klart å gi oss et fullstendig svar på disse to spørsmålene, hvilket så klart har hjulpet spillet til å bli enda mer berømt. Det er en slags mystikk knyttet til The Immaculate Reception (akkurat som det er en slags mystikk knyttet til The Immaculate Conception, hendelsen som navnet The Immaculate Reception spiller på og hendelsen som er grunnen til at vi har juleferie nå og som folk har kranglet om i litt mer enn bare 50 år, men det er litt utenfor poenget med denne historien).
Dette spillet er også kjent som muligens det første tilfellet av bruk av videodømming i NFL. Det var nemlig ikke slik at det ble dømt en touchdown med en gang. Først samlet dommerne seg i en huddle der de diskuterte i lang tid, før hoveddommer Fred Swearingen til slutt gikk til sidelinjen og snakket i en telefon. Det er blitt sagt i ettertid at Swearingen fikk assistanse fra en som så på repriser med å lande på en avgjørelse om det var touchdown eller ikke, men dette er blitt nektet av alle involverte dommere ettersom det ikke var tillatt innenfor reglene å bruke videodømming på den tiden. Dette har uansett ført til enda en anklage fra Raiders-hold om at noe ikke var helt riktig med dette spillet.
I de femti årene som har kommet etter spillet har mange forsøkt å finne ut av hva som egentlig skjedde. Alternative videoopptak fra tribunene har blitt funnet frem, fysikk-professorer har gjort forsøk og utregninger, og spillere har blitt spurt igjen og igjen om deres opplevelse av situasjonen. Men vi har aldri fått en fullstendig enighet, og vi kommer nok aldri til å få en fullstendig enighet. En person vi dog ikke lenger kan få en vitneuttalelse fra er Franco Harris, som dessverre døde tidligere denne uken. Harris’ bortgang gir så klart denne kampen enda en ekstra dimensjon, og vi kan forvente å se flere hyllester til ham i løpet av sendingen.
Og på spørsmålet om vi kan forvente en gjentakelse av The Immaculate Reception i denne kampen? Nei, det kan vi ikke. Det vil aldri komme en til av denne. Noen spill er litt for unike og litt for spesielle til at de kan gjentas, og akkurat det er noe av det som er så vakkert med fotballen igjen. Vi kan gjerne håpe på flere store, uforglemmelige og kanskje delvis litt kontroversielle øyeblikk i årene som kommer, men vi vil aldri få en til av The immaculate Reception.

Søndag, kl. 19.00
Over på første juledag, som jo er selve juledagen i Amerika, har vi altså en NFL-søndag med et tidligvindu, et mellomvindu og SNF, men det går kun én kamp i hvert vindu. Tidligvinduet denne søndagen er derfor Dolphins mot Packers i Miami. Og her er det 2014 vi skal til for å finne øyeblikket vårt. Den gangen, som nå, møttes disse to i Miami. I en kamp som gikk mye frem og tilbake endte Packers, og deres QB Aaron Rodgers, opp med å ligge under 24-20 med nok tid til en siste desperat drive. Det var her at Rodgers endte opp med å kjøre en såkalt “fake spike”, altså at han later som at han skal spike ballen før han i stedet kaster den til en receiver, i dette tilfellet til rookie-receiveren Davante Adams. Adams vant nok yards til en first down og kom seg ut over sidelinjen og satte med det opp det avgjørende spillet som vant kampen for Packers, 27-24. Det er ikke så ofte vi får se fake spikes, men det som gjorde akkurat dette tilfellet så ekstra minneverdig var nettopp det at Rodgers gjorde dette spillet i Miami, hjemstedet til Dan Marino, mannen som mer enn noen annen er forbundet med nettopp fake spikes. Hans fake spike mot Jets i 1994 var ikke den første fake spiken i NFL-historien, men det var den mest berømte, og dermed opplevde mange Dolphins-fans det som ekstra fornærmende at Rodgers trakk dette spillet frem i Miami. Samtidig må man jo gjøre det man kan gjøre for å vinne, og vinne er noe Rodgers har gjort mye av i karrieren frem til i år.
Får vi en reprise på en fake spike denne gangen, da? Vel, hvorfor ikke? Packers og Rodgers er ikke helt der de har vært det siste tiåret, men de bør fortsatt ha en god two minute drill i seg. Eller kanskje Tua og Dolphins kan si takk for sist og vinne kampen med en egen fake spike? Uansett hva som skjer er det alltid lov å håpe på et dramatisk oppgjør med spenning helt til siste spill. Det er gjerne de beste kampene, og siden dette er det eneste oppgjøret som går kl. 19 denne søndagen vil vi jo gjerne ha en god kamp.

Søndag, kl. 22.30
Det er nok litt for mye å håpe på en god kamp i oppgjør Nr. 2 denne søndagen, ettersom Rams mot Broncos i LA høres ut som en gjennomført trist affære. Da er det kanskje passende også, da, at når vi skal se på historien mellom disse to lagene så går vi tilbake til et øyeblikk som skjedde før disse to noensinne møttes. Den første kampen mellom Rams og Broncos var nemlig i 1972, men det er tydelig at lagene var klar over hverandre allerede på 60-tallet. Rams hadde nemlig en defensiv linjemann og fremtidig Hall of Famer ved navn Deacon Jones som var særskilt god på å komme seg til quarterbacken og etter hvert tvang NFL til å begynne å telle sacks fordi han hadde så mange av dem. Det som dog kanskje er mest spesielt med Jones er måten han tok seg forbi offensive linjemenn på, rett og slett ved å slå dem i hodet for å sette dem ut av spill før han rushet forbi dem. Jones sitt “headslap” ble en så ikonisk greie ved ham at da han skrev sin selvbiografi fikk den nettopp tittelen “Headslap”. Det som dog mange ikke vet er at Jones, som han innrømmer selv, lærte denne teknikken ved å se på Broncos’ defensive linjemann Rich “Tombstone” Jackson. En av de største Rams-spillerne i historien, Jones, fikk altså sitt signatur-trekk fra en spiller på Broncos, Jackson. Spillere lærer av hverandre, selv når de ikke spiller mot hverandre.
Hva gjelder denne kampen er det vel tvilsomt at vi får se spillerne lære av hverandre ute på banen, dog det skal vel sies at en slags fellestrening der spillerne utveksler teknikker kanskje kunne være mer nyttig for disse to lagene enn å spille en faktisk kamp. Men kanskje får vi se en annen Rams-legende og fremtidig Hall of Famer, Aaron Donald, vise oss og Broncos hva han lærte da han i en kort periode var lagkamerat med Broncos-legenden og den fremtidige Hall of Fameren Von Miller? Vi får i så fall håpe at det ikke er noen slag mot hodet involvert, for det har generelt vært en dårlig ide når Donald har trukket de frem denne sesongen.

Mandag, kl. 02.20
Vi avslutter første juledag med SNF, der Cardinals tar imot Buccaneers i ørkenen i Arizona. Her frister det kanskje å gjenskape en annen berømt ørkenvandring, der Cardinals-QB Trace McSorley kan være barnet i krybben og Buccaneers-QB Tom Brady har nok rutine til å ene og alene representere tre vise menn, men det er vel heller tvilsomt at Brady er interessert i å dele ut hverken røkelse, myrra eller gull. Vi kan kanskje heller ta til takke med en gjenskapning av 2010-møtet mellom disse to? Da fikk vi en av de mest sprudelnde kampene NFL noen gang har sett. Begge lag hadde rundt 400 yards med offense, begge lag hadde ballen i ca. en halvtime hver. Buccaneers hadde to pick sixes i kampen, mens Cardinals hadde en fumble returned for en touchdown. Buccaneers hadde RB LeGarrette Blount med 120 yards og to touchdowns, mens Cardinals hadde WR Steve Breaston med 147 yards og WR Larry Fitzgerald med to touchdowns. Og til slutt hadde Cardinals et comeback der de kom tilbake fra å ligge under 31-14 til å ta ledelsen 35-31, før Blount igjen scoret for å vinne kampen 38-35 for Buccaneers.
Det var rett og slett en meget god kamp, og det kan være et det beste er å sette den kampen på reprise hvis du skal sitte opp natt til mandag, for det er vanskelig å se for seg at denne kampen kan bli like god. Cardinals virker helt fortapt nå, mens Buccaneers bare klarer å spille bra i perioder. Mest sannsynlig blir denne kampen en lang og slitsom ferd mot det som til slutt ender i en veldig lite tilfredsstillende Buccaneers-seier. Hvis du er hjemme på juleferie kan det være greit å heller ta en juleøl med noen venner enn å se denne kampen.

Tirsdag, kl. 02.15
Vi avslutter uken med MNF mellom Colts og Chargers i Indy. Det mest berømte historiske “oppgjøret” mellom disse to skjedde vel ikke på fotballbanen, men i draftrommet. Vi snakker selvfølgelig her om 1998-draften, der Colts og Chargers hadde valg Nr. 1 og Nr. 2 i draften og det var to perfekte draftvalg tilgjengelig på QB-plass i Peyton Manning og Ryan Leaf. Colts tok Manning, en Hall of Famer, liga-MVP og Super Bowl-vinner, mens Chargers tok Leaf, som kastet over dobbelt så mange interceptions som touchdowns i sin særdeles korte karriere før han endte opp med å forsvinne ut av ligaen og inn i et liv med rusproblematikk og et lengre opphold i fengsel. Det var en av de mest spesielle draft-situasjonene noensinne, der det vel aldri før eller siden har vært en situasjon med en så tydelig vinner og en så tydelig taper.
Nå er det så klart vanskelig å snakke om gjentagelse her, siden disse to nå skal spille en kamp og ikke drafte en spiller, men vi kan vel egentlig si at historien allerede har gjentatt seg. Colts kommer jo inn i denne kampen med en liga-MVP i form av Matt Ryan (QBen som de nylig satte på benken) og en Super Bowl-vinner i form av Nick Foles (QBen som erstattet Ryan), så de har allerede gjentatt bedriften med Peyton Manning. Den logiske antakelsen er dermed at Chargers-QBen Justin Herbert kommer til å ende opp som en katastrofe på linje med Leaf, og at vi snart ser ham ute av ligaen. Hvis Chargers ikke tar seg til sluttspillet i år vil jo status etter tre år med Herbert være identisk med tre år med Leaf - null sluttspill. Men OK, så er det kanskje noen andre vesentlige forskjeller på de to, da, som for eksempel det at Herbert har vist seg å være en spiller av høy kvalitet og at han kommer til å være en QB for Chargers å satse på i mange, mange år fremover. Sånn, så avslutter jeg denne tråden med å si noe faktisk positivt om Herbert. Kall det et lite julemirakel, om du vil.

Svar

Create an account or sign in to join the discussion

You need to be a member in order to post a reply

Create an account

Not a member? register to join our community
Members can start their own topics & subscribe to topics
It’s free and only takes a minute

Registrer

Sign in

Gå tilbake til «Amerikansk Sport»