Hvilken film så du sist?

[Chromeback]

Close er helt nydelig, fantastisk film som følger en fin tradisjon videre fra film i regionen Nederland, Belgia og Frankrike.

Vil anbefale på det sterkeste at man, for en sjelden gangs skyld, faktisk ser traileren før man ser filmen.

► Show Spoiler

Videre ser jeg at den får mye kritikk for å være lidelsespornografi, at Remi ikke ble utvikling nok, til at filmen forenklet det ned til at selvmordet var Leo sin feil fordi vi ikke fikk noen flere fortalt over hvorfor Remi tok livet av seg selv.

Dette er kritikk jeg kan forstå, men jeg er uenig i. Jeg så Close på lørdag, og jo mer og mer jeg tenker på filmen, jo tydeligere blir det at dette ikke var Leo og Remi sin fortelling. Dette var Leo sin historie. Filmen tar ett skråblikk på hvordan det er å vokse opp, med usikkerheten rundt livet og hvem man er, behovet for å passe inn og at ungdomstiden rett og slett er en jævlig tid for veldig mange.

Det triste er at jentenes spørsmål første skoledag ikke i seg selv er negative, eller at de nødvendigvis er vondt ment, men fordi man fortsetter å grave og spørre så blir man stilt veggs for noe som egentlig er umulig å forsvare seg i mot.

Det er en ting jeg derimot er enig i kritikken om, og det er at jeg tror filmen kunne vært enda bedre uten selvmordet. At man heller hadde fulgt Leo og Remi sin ferd som ungdom som må finne ut av vennskapet sitt, og hvem de er og ikke minst hva de ønsker å stå for. Jeg tror filmen kunne tatt det siste steget hvor fokuset hvor vennskap mellom gutter som er intime og nære, men som ikke handler om legning. At man hadde utfordret samfunnets diskurs på hva mannlige vennskap kan være og sunne og nære relasjoner som bryter med samfunnets normer.

Jeg har full forståelse for hvorfor de gikk veien de gikk, for menns psykiske helse og selvmordsstatistikker er noe som må fortsettes å løftes frem, men jeg skulle ønske det fantes noe som ikke bare var at løsningen er selvmord. Men når jeg ser hvor mange som kjenner seg igjen i Remi sin historie er det ikke noe jeg ønsker å kritisere direkte, men tar gjerne i mot noen filmtips som bare handler om sunne og nære relasjoner som nevnt.

Dette ble litt lengre enn jeg hadde tenkt, men..

Til det positive som ikke handler om spoilere. Filmen er helt sinnsykt vakker. Det er så ekstremt mye fine, varme farger, som bryter litt med tematikken gjennom historien. De nære closeup-bildene av spesielt Leo. Frank van den Eeden fortjener 10/10 for kinematografien. Scoren er helt nydelig.

Gutta kan man ikke få skrytt nok av.
Eden Dambrine kommer til å bli så stor han bare selv ønsker. Veldig svak for Émilie Dequenne sin prestasjon her i tillegg.

Det kom et par tårer her, såpass må innrømmes.

Lander som @kibby på en 9/10 her også.

[kibby]

► Show Spoiler

Det er en ting jeg derimot er enig i kritikken om, og det er at jeg tror filmen kunne vært enda bedre uten selvmordet. At man heller hadde fulgt Leo og Remi sin ferd som ungdom som må finne ut av vennskapet sitt, og hvem de er og ikke minst hva de ønsker å stå for. Jeg tror filmen kunne tatt det siste steget hvor fokuset hvor vennskap mellom gutter som er intime og nære, men som ikke handler om legning. At man hadde utfordret samfunnets diskurs på hva mannlige vennskap kan være og sunne og nære relasjoner som bryter med samfunnets normer.

Jeg har full forståelse for hvorfor de gikk veien de gikk, for menns psykiske helse og selvmordsstatistikker er noe som må fortsettes å løftes frem, men jeg skulle ønske det fantes noe som ikke bare var at løsningen er selvmord. Men når jeg ser hvor mange som kjenner seg igjen i Remi sin historie er det ikke noe jeg ønsker å kritisere direkte, men tar gjerne i mot noen filmtips som bare handler om sunne og nære relasjoner som nevnt.

► Show Spoiler

Helt enig i dette. Jeg har sett mange "coming of age"-filmer hvor det ofte er to gutter i hovedrollene som sliter med å akseptere at de liker hverandre, og som regel er det alltid en av dem som dør. Jeg trodde vi hadde kommet lenger i 2023, når vi ser på lettbente serier ala Young Royals og Heartstopper, og ikke minst vår egen Skam. Samtidig er det helt riktig som du sier viktig at de tar for seg menns psykiske helse. Men jeg tror også som deg, at filmen hadde vært styrket uten selvmordet til Rémi.

[Neptun]

Skjønner ikke helt hvorfor jeg gjorde det, men så Vikingulven på Netflix.
En norsk/svensk film får vi vel si.

Virkelig pinlig dårlig skuespill og effekter.
Frarådes på det sterkeste. 2.5/10.

[Frank.N.Steen]

Hawk’s Vengeance (1996) av Marc F. Voizard

Har nylig sett gjennom en rekke av Scott Adkins The Art of Action episoder, hvor navn som Richard Norton, Cynthia Rothrock, Steven Seagal, Dolph Lundgren og nylig Gary Daniels medvirker, og bestemte meg for å sjekke ut litt mer 90-talls kampsport underholdning, og siden Daniels episoden var den man fikk mest utbytte av, følte jeg at en like greit kunne gyve løs på en av hans mange "klassikere".

Dessverre ble en kjapt påminnet om hvorfor få av hans tidligere sette utgivelser, har gitt særlig utbytte, da den langt mer likandes og sjarmerende fyren bakom kamera, fremstår kald, arrogant og klysete nok ei gang, typen man ønsker å se bli grisejult noen hakk nedom, så han kanskje blir litt mer jordnær, men nei, ikke like ufyselig som i et par andre titler fra samme tiår, men reddes litt av mer underholdende og artige karakterer som ankommer jevnt og trutt.

Etter å ha lært mye om hvor stor innsats og krefter som går med i å gjøre disse sloss scenene, samt blande inn skuespill, får en jo litt mer respekt for typer som Gary, men mulig han maktet å kombinere de to langt bedre i senere utgivelser.
Alt i alt, filmen tar i bruk en rekke buddy-cop rutiner, men skriker etter mer brutal og hardtslående action, og i stedet blir det bare sånn halvveis ut av alt sammen.

Vil nok forsøke et par andre av hans 90-talls filmer, men ja, lista er kanskje ikke lagt for høyt til det man har vært innom.

5/10

[Poke]

Bullet Train (Viaplay) 8/10

Full rulle fra begynnelse til slutt

[Skraevadottir]

Ser på Batman & Robin (1997) nå. Altså, jeg husker jo at den er grusom, men den er altså om mulig enda verre enn først antatt. Alt, alt - alt - med denne filmen er forferdelig. Jeg vet ikke hva som er verst av Mr. Freeze sine one-linere og de latterlige kostymene som ser ut som de er kjøpt på Ringo for 99 kroner. Bane både ser og høres altså så dust ut at jeg ikke vet helt hvor jeg skal begynne. Den beste medvirkende skuespilleren er Vendela Kirsebom som kjerringa til Mr. Freeze, og det er fordi hun er fryst ned og ikke sier en dritt i løpet av hele filmen. Alt i alt ser filmen ut som en blanding av et elendig dataspill og et homoerotisk karneval.

Går på TV3+ nå. Tune in, folkens!

[Frank.N.Steen]

Ser på Batman & Robin (1997) nå. Altså, jeg husker jo at den er grusom, men den er altså om mulig enda verre enn først antatt. Alt, alt - alt - med denne filmen er forferdelig. Jeg vet ikke hva som er verst av Mr. Freeze sine one-linere og de latterlige kostymene som ser ut som de er kjøpt på Ringo for 99 kroner. Bane både ser og høres altså så dust ut at jeg ikke vet helt hvor jeg skal begynne. Den beste medvirkende skuespilleren er Vendela Kirsebom som kjerringa til Mr. Freeze, og det er fordi hun er fryst ned og ikke sier en dritt i løpet av hele filmen. Alt i alt ser filmen ut som en blanding av et elendig dataspill og et homoerotisk karneval.

Går på TV3+ nå. Tune in, folkens!

Muligens litt overdrevent, ettersom en ganske svak for disse campy Schumacher filmene.
Synd Michael Gough forlot oss her, men er nå faktisk scenene med han som Alfred der er blant høydepunktene med tanke på fine småscener.
Tim Burtons Batman Returns (1992) hinta vel tidligere om ei like stormannsgal og iskald superskurk i Pingvinen, der ønsket å sende både Gotham og store deler av klodens befolkning tilbake til istiden. Men på den annen side var jo dens groteske skapninger og tidvis mørke scener og ikke minst frekke dialog, alt med i å bidra til at Warner Bros fikk panikk og innså at dette var slettes ikke særlig barnevennlig, og vel, det gikk som det gikk med de to kommende Batman utgivelsene.

[JauKaninen]

Waterloo fra 1970, ligger gratis ute på youtube. Snublet tilfeldigvis over den og så den igår. ELSKER Christopher Plummer som Duke of Wellington og Rod Steiger som Napoleon. Var nok historie jeg skulle ha studert i min tid som student, eller så har kanskje interessen kommet med årene. Men elsker alt sånt som det her. Tar gjerne mer takk, spesielt filmer om 1.verdenskrig og tidligere.

Litt trist å tenke på som poengteres i "history buffs" om filmen jeg nevnte tidligere, men det vil aldri bli lagd en film som Waterloo igjen. Den gangen brukte de 15.000 russiske soldater(!), som ble trent til å skyte med musket, kanoner og marsjere slik franskmenn marsjerte den gangen. På toppen av det hele ble den filmet i Ukraina(!). Idag ville det hele vært CGI dritt som ser forferdelig ut.

[Frank.N.Steen]

Bloodmoon (1997) av Tony Leung Siu-Hung

Når den blodrøde fullmånen stiger over New York by, lusker en mystisk og morderisk gærning rundt i ulike kamparenaer og bar, for å gjøre kort prosess på "tilfeldige" sloss kjemper, alt mens dødsfallene havner til slutt i fanget på ei tidligere spesial agent (Gary Daniels), som blir hentet inn igjen for å finne årsaken til alt, samt stoppe den nådeløse ninjafantomet.

Definitivt er langt mer givende kampsport film enn den forrige man så Gary Daniels i, og her fremstår han som langt mer likandes og hyggelig, men som likevel har et talent i å tiltrekke seg en rekke lite hyggelige typer, og da er det alltids godt med gode venner (Chuck Jeffreys) i bakhånd.

Joda, de hater hverandre til å begynne med:

"It's because I am black right?"

"No, it's because you're an Asshole!"

men finner tonen utover. Hans nye svarte og munnrappe partner, ser og høres i perioder ut som Eddie Murphy, og måtte sjekke opp at en ikke var den eneste som følte at dette kunne like gjerne ha vært dobbeltgjengeren til Axel Foley.

Uansett, en av de viktigste årsakene til at denne ga såpass mye igjen i underholdningsbiten, skyldes at den har vanvittig tøffe sloss scener, action og ikke minst ei minneverdig og bad ass skurk, der fremstår langt mer som en verdig motstander enn de mange sleske og patetiske Daniels har måtte bryne seg på tidligere.

Angående rævsparking, så er kombinasjonen av Hong Kong action i hop med mer erke typisk midten av 90-talls buddy cop film, en tidvis meget godt utført måte å sette ting opp på, og ikke minst action biten varierer mellom å være hardtslående til direkte komisk, og så har man da selveste Frank Gorshin som den klisjefylte sinte politisjefen.

Alt i alt, ei langt mer givende kampsport action film, og en man godt kunne tenkt seg å få tak i på DVD eller Blu-ray.

6,5/10

[ElGuaje]

Ble et hat-trick av kinobesøk denne uka, med The Fabelmans på tirsdag, Banshees of Inisherin(gjensyn) på i går og Babylon i dag.

The Fabelmans er Steven Spielbergs nyeste film, som er en semibiografi av hans oppvekst. Det er jo Spielberg, så selve håndverket på filmen er jo fantastisk. Filmen i seg sin helhet er solid, men traff ikke meg så voldsomt, selvom det er en fin coming of age historie inni der for hovedpersonen Sam Fabelman. Er nok ikke en film jeg har stort behov for å se igjen.

Banshees of Inisherin
Første visning av denne var av det irriterende slaget (pga noen i salen), så deilig å ha nesten hele salen for seg selv denne gangen(kun to andre på bakerste rad). Strålende film og et flott gjensyn. Helt klart en av årets beste filmer. La ekstra godt merke til Barry Keoghan i dette gjensynet, strålende rolle av han og er nok en av favorittene til Oscar vil jeg tro.

Babylon

Damien Chazelle sin nyeste film, og helt klart mest ambisiøse når det kommer til filmskapning, har kommet ut til veldig polariserende anmeldelser og dessverre en flopp i Box Office-verdenen. Jeg likte den veldig godt, selvom den kunne blitt trimmet en del og vært mer fokusert for å være en mer komplett treakts historie. Filmen er 3t9min, så veldig lang men synes tiden gikk fortere her enn f.eks Fabelmans som varte i 2t30.

Den første halvtimen er helt sinnssyk og er alene verdt kinobilletene, og hvis folk skal se denne, så bør den oppleves på størst mulig skjerm med best mulig lyd. Det er virkelig en opplevelse. Tror filmen kommer til å vokse på meg mer de neste dagene, da den allerede har begynt å gjøre det noen timer etter at jeg kom ut fra salen.

Justin Hurwitz har også nok en gang laget en home run av et soundtrack.

Margot Robbie i den røde kjolen. omg.

Fikk også veldig lyst til å ha et gjensyn med Singing In The Rain etter å ha sett denne filmen, da den har en del referanser til den filmen og er en av Chazelles faovrittfilmer. Så det bør man få gjort snart.

[Elgen]

Må få sett Babylon snart

[ElGuaje]

Endte med å se Singin’ In The Rain nå. En fantastisk film, og det var et par referanser til fra Babylon som jeg ikke la merke til før nå.

[SirJames]

Plane (2023)

Det er jo noen sekvenser her man ikke burde se hvis man er over gjennomsnittet engstelig for å fly. Men alt i alt er dette en kompakt actionfilm som ikke krever annet enn nypoppet popcorn og tilgang til et behagelig sittemøbel med fothviler.

I samspill med taco ble dette derfor en helt ok affære, og da lander man på en respektabel

7/10

[Frank.N.Steen]

Money Plane (2020) av Andrew Lawrence

"Fucking Co-Pilot!"

En profesjonell kjeltring (Adam Copeland) og gjengen hans, blir pådytta ei brutal gjeld etter å feilet deres arbeidsgiver (Kelsey Grammer). Og som et resultat, får de nå ei siste sjanse til å gjøre opp for seg, da ved å gyve løs på en tilsynelatende uoppnåelig oppgave. Den består i å rane et flyvende kasino, der foruten enorme summer, også besitter noen av de mest fryktede skurkene i den kriminelle underverden som medpassasjerer.

Joda, denne hadde man jo hørt mye "bra" om for en tid tilbake, så gikk vel ikke med for høye tanker og tja, viste seg at denne var milevis unna en del crap en dessverre har lidd seg gjennom siste uka (Beyond the Resonator med sine knappe 45-50 minutter, var en langt mer seig og smertefull opplevelse, der føltes mest ut som 3 timer) og Money Plane tross sin ufattelig billige og generiske stil og handling, bidro likevel i noen komiske stunder, hvor en fikk trimma lattermusklene godt.

Kelsey Grammer var nærmest alene med i å bikke den et stort hakk oppover, og fighten i cockpiten hadde potensiale for ei langt mer artig scene, spesielt da helten var spilt av en tidligere Wrestling stjerne. Samme fyr sitter halve tiden bakom spakene, med det samme "intense" uttrykket i øya, og settene innafor dette flyvende kasinoet, fremstår i perioder som noe der Edward Wood Jr. ville vært stolt av, og særlig de "bevegelige" skyene utenfor vinduet, resten så ut som noe random duker og gardiner som slengt opp for dekke over pappveggene.

Lo også godt av scenen der tidligere actionhelt Thomas Jane sitter og leker seg med computeren, og vi får se ei flyvende drone med pistol som plaffer ned bad guys, og hele greia sjangler seg ut og inn av bildet, og nei, igjen vanskelig å ikke tenke på de flyvende papptallerken i snor ufoene til Ed Wood i Plan 9 from Outer Space.

Tross for ei tid på knappe 80 minutter (til og fra), er det mye dødtid her, og hovedrolleinnehaveren er så gjennomført tam og forglemmelig, at det er like greit at han forsvinner og lar sine mer fargerike kollegaer samt Kelsey som gangstersjef få stå for underholdningen.

Usikker på hvor mye budsjettet var på, og som ikke minst var igjen etter at mesteparten sikkert gikk rett i lomma til Grammer, Jane og tja, blunker man en gang for mye, så vil du gå glipp av Denise Richards, som knapt er med her.

Alt i alt, en dårlig film, men det var ingen overraskelse. Forventet nesten noe langt verre, med tanke på den fæle ratingen/omtalen, men en film som inneholdt flere artige scener og aldri ble drepende kjedelig, kan jeg ikke gi noe svakere enn:

3,5/10

[ElGuaje]

«On this day, I see clearly»

For de som tar den referansen ref Adam «Edge» Copeland

[TrondLFC]

Old Henry på Viaplay. Anbefales

[SirJames]

Money Plane (2020) av Andrew Lawrence

"Fucking Co-Pilot!"

En profesjonell kjeltring (Adam Copeland) og gjengen hans, blir pådytta ei brutal gjeld etter å feilet deres arbeidsgiver (Kelsey Grammer). Og som et resultat, får de nå ei siste sjanse til å gjøre opp for seg, da ved å gyve løs på en tilsynelatende uoppnåelig oppgave. Den består i å rane et flyvende kasino, der foruten enorme summer, også besitter noen av de mest fryktede skurkene i den kriminelle underverden som medpassasjerer.

Joda, denne hadde man jo hørt mye "bra" om for en tid tilbake, så gikk vel ikke med for høye tanker og tja, viste seg at denne var milevis unna en del crap en dessverre har lidd seg gjennom siste uka (Beyond the Resonator med sine knappe 45-50 minutter, var en langt mer seig og smertefull opplevelse, der føltes mest ut som 3 timer) og Money Plane tross sin ufattelig billige og generiske stil og handling, bidro likevel i noen komiske stunder, hvor en fikk trimma lattermusklene godt.

Kelsey Grammer var nærmest alene med i å bikke den et stort hakk oppover, og fighten i cockpiten hadde potensiale for ei langt mer artig scene, spesielt da helten var spilt av en tidligere Wrestling stjerne. Samme fyr sitter halve tiden bakom spakene, med det samme "intense" uttrykket i øya, og settene innafor dette flyvende kasinoet, fremstår i perioder som noe der Edward Wood Jr. ville vært stolt av, og særlig de "bevegelige" skyene utenfor vinduet, resten så ut som noe random duker og gardiner som slengt opp for dekke over pappveggene.

Lo også godt av scenen der tidligere actionhelt Thomas Jane sitter og leker seg med computeren, og vi får se ei flyvende drone med pistol som plaffer ned bad guys, og hele greia sjangler seg ut og inn av bildet, og nei, igjen vanskelig å ikke tenke på de flyvende papptallerken i snor ufoene til Ed Wood i Plan 9 from Outer Space.

Tross for ei tid på knappe 80 minutter (til og fra), er det mye dødtid her, og hovedrolleinnehaveren er så gjennomført tam og forglemmelig, at det er like greit at han forsvinner og lar sine mer fargerike kollegaer samt Kelsey som gangstersjef få stå for underholdningen.

Usikker på hvor mye budsjettet var på, og som ikke minst var igjen etter at mesteparten sikkert gikk rett i lomma til Grammer, Jane og tja, blunker man en gang for mye, så vil du gå glipp av Denise Richards, som knapt er med her.

Alt i alt, en dårlig film, men det var ingen overraskelse. Forventet nesten noe langt verre, med tanke på den fæle ratingen/omtalen, men en film som inneholdt flere artige scener og aldri ble drepende kjedelig, kan jeg ikke gi noe svakere enn:

3,5/10

Galskap at Kelsey Grammer lånte seg bort til et slikt makkverk.

[Machine_Head]

Money Plane (2020) av Andrew Lawrence

"Fucking Co-Pilot!"

En profesjonell kjeltring (Adam Copeland) og gjengen hans, blir pådytta ei brutal gjeld etter å feilet deres arbeidsgiver (Kelsey Grammer). Og som et resultat, får de nå ei siste sjanse til å gjøre opp for seg, da ved å gyve løs på en tilsynelatende uoppnåelig oppgave. Den består i å rane et flyvende kasino, der foruten enorme summer, også besitter noen av de mest fryktede skurkene i den kriminelle underverden som medpassasjerer.

Joda, denne hadde man jo hørt mye "bra" om for en tid tilbake, så gikk vel ikke med for høye tanker og tja, viste seg at denne var milevis unna en del crap en dessverre har lidd seg gjennom siste uka (Beyond the Resonator med sine knappe 45-50 minutter, var en langt mer seig og smertefull opplevelse, der føltes mest ut som 3 timer) og Money Plane tross sin ufattelig billige og generiske stil og handling, bidro likevel i noen komiske stunder, hvor en fikk trimma lattermusklene godt.

Kelsey Grammer var nærmest alene med i å bikke den et stort hakk oppover, og fighten i cockpiten hadde potensiale for ei langt mer artig scene, spesielt da helten var spilt av en tidligere Wrestling stjerne. Samme fyr sitter halve tiden bakom spakene, med det samme "intense" uttrykket i øya, og settene innafor dette flyvende kasinoet, fremstår i perioder som noe der Edward Wood Jr. ville vært stolt av, og særlig de "bevegelige" skyene utenfor vinduet, resten så ut som noe random duker og gardiner som slengt opp for dekke over pappveggene.

Lo også godt av scenen der tidligere actionhelt Thomas Jane sitter og leker seg med computeren, og vi får se ei flyvende drone med pistol som plaffer ned bad guys, og hele greia sjangler seg ut og inn av bildet, og nei, igjen vanskelig å ikke tenke på de flyvende papptallerken i snor ufoene til Ed Wood i Plan 9 from Outer Space.

Tross for ei tid på knappe 80 minutter (til og fra), er det mye dødtid her, og hovedrolleinnehaveren er så gjennomført tam og forglemmelig, at det er like greit at han forsvinner og lar sine mer fargerike kollegaer samt Kelsey som gangstersjef få stå for underholdningen.

Usikker på hvor mye budsjettet var på, og som ikke minst var igjen etter at mesteparten sikkert gikk rett i lomma til Grammer, Jane og tja, blunker man en gang for mye, så vil du gå glipp av Denise Richards, som knapt er med her.

Alt i alt, en dårlig film, men det var ingen overraskelse. Forventet nesten noe langt verre, med tanke på den fæle ratingen/omtalen, men en film som inneholdt flere artige scener og aldri ble drepende kjedelig, kan jeg ikke gi noe svakere enn:

3,5/10

Jeg må bare spørre, har du virkelig ikke noe bedre å bruke tiden din på enn å se på så mange drittfilmer?

[Frank.N.Steen]

Jeg må bare spørre, har du virkelig ikke noe bedre å bruke tiden din på enn å se på så mange drittfilmer?

Gidder ikke gjenta og gjenta meg i det uendelige, så lar heller denne fra John Garfield et par sider bakover (nok en gang) være et passende svar.

Det sies at man må se endel drittfilmer for å virkelig sette pris på de gode man ser. Herr Frank drar den kanskje litt langt, men han ser vel like mange filmer som oss andre til sammen, så da er det vel plass til begge deler.

[ElGuaje]

Husker jo at Money Plane gikk sin "seiersdans" på youtube for noen år siden.

Ser jo ut som at den er så dårlig at den kunne blitt bra, hvis man så den med riktig selskap.

[Frank.N.Steen]

Galskap at Kelsey Grammer lånte seg bort til et slikt makkverk.

Nå er vel ikke herr Grammer kjent for å ha noen stor karriere som filmstjerne, og regningene må vel betales. Så tipper hans lille bidrag var å stille opp og gjøre sin del, kanskje på under 1 dag med innsats, så rett over i ei annen "storfilm".

Slik er det vel for mange andre innenfor for DTV/VOD bransjen, typer som Eric Roberts gjør nok 10 av disse om dagen.

[SirJames]

Galskap at Kelsey Grammer lånte seg bort til et slikt makkverk.

Nå er vel ikke herr Grammer kjent for å ha noen stor karriere som filmstjerne, og regningene må vel betales.

Vel, hvis han er så økonomisk tilbakestående at han ikke klarer seg med formuen fra "Frasier", så skjønner jeg jo at han må ta roller i c-filmer, ja..

[Frank.N.Steen]

Husker jo at Money Plane gikk sin "seiersdans" på youtube for noen år siden.

Ser jo ut som at den er så dårlig at den kunne blitt bra, hvis man så den med riktig selskap.

Skjønner jo at for mange som kanskje ikke er vant til, eller ser for mye og ofte av denne type b-film, vil de nok kjapt falle ned i "tidenes verste" kategori, mens de som har sett sin dose med DTV/VOD utgivelser, er muligens litt mer tykkhudet av erfaring.

Og ja, denne ville nok vært kanskje enda litt mer komisk i lag med likesinnede, samt godt humør og drikke til. Men selv alene var det vanskelig å holde maska stram, da noen av scenene var så gjennomført komisk utført.

[Frank.N.Steen]

Vel, hvis han er så økonomisk tilbakestående at han ikke klarer seg med formuen fra "Frasier", så skjønner jeg jo at han må ta roller i c-filmer, ja..

Han har vel gjort samme tabben som mange andre eldre rike og suksessfulle menn, rota seg bort i langt yngre og sexy damer som til slutt ender opp med å koste dem meget dyrt, der selv legender som De Niro har vel i godt over 10-15 år (eller mer) medvirket i ene drittfilmen etter den andre, grunnet en eller flere stygge skillmisser.

[Winnowill]

Galskap at Kelsey Grammer lånte seg bort til et slikt makkverk.

Nå er vel ikke herr Grammer kjent for å ha noen stor karriere som filmstjerne, og regningene må vel betales.

Vel, hvis han er så økonomisk tilbakestående at han ikke klarer seg med formuen fra "Frasier", så skjønner jeg jo at han må ta roller i c-filmer, ja..

Grabbet ikke ekskona Camille Grammer ganske mye av den formuen da de skilte seg?

[SirJames]

Nå er vel ikke herr Grammer kjent for å ha noen stor karriere som filmstjerne, og regningene må vel betales.

Vel, hvis han er så økonomisk tilbakestående at han ikke klarer seg med formuen fra "Frasier", så skjønner jeg jo at han må ta roller i c-filmer, ja..

Grabbet ikke ekskona Camille Grammer ganske mye av den formuen da de skilte seg?

Det kan godt hende, isåfall har han ikke sikret seg godt nok på forhånd mtp prenuptial agreement etc.

[Frank.N.Steen]

Grabbet ikke ekskona Camille Grammer ganske mye av den formuen da de skilte seg?

I følge Wikipedia står han oppført med 3 ekskoner, og gifta seg vel for fjerde gang. Så ikke umulig at det blir langt mer av type Money Plane type cameos i en lang tid fremover for Kelsey. Han har forresten ei kommende actionfilm i hop med sin The Expendables 3 kollega Dolph Lundgren på vei, da i Wanted Man.

Kanskje han til slutt tar en Liam Neeson, og bare går full macho-action helt på sine eldre dager. Tipper det er mye innestengt sinne der kan benyttes for fullt, i rette filmroller.

[Frank.N.Steen]

Ravenous (1999) av Antonia Bird

"The frightening thing about escape, though...the chance you might end up someplace worse."

Grunnet sin "heltemodige" innsats under den meksikansk-amerikanske krigen, blir kaptein John Boyd (Guy Pearce) gitt i oppdrag å legge turen innom ei avsidesliggende utpost ved navn Fort Spencer. Der får han knapt satt foten innafor dørstokken, før ei mystisk og halvdød fremmed (Robert Carlyle) ankommer med en meget urovekkende historie.

Snakk om ei real "appetittvekker" av en herlig Westernfilm med ei mildt sagt spesiell vinkling, og for noen skuespillprestasjoner av herrene Guy Pearce, Robert Carlyle og Jeffrey Jones.

Tidspunktet for å bryne seg på en slik makaber film, er nok ikke helt tilfeldig. Ettersom en har i det siste vært ganske så interessert i ulike historier omkring de tusenvis på tusenvis av europeiske og eventyrlystne nybyggerne, der kom i hopetalls over det store Atlanterhavet, og fra perioden 1839 til 1869 var det de fleste hadde mer eller mindre til felles, et ønske om et bedre og rikere liv i Amerika.
Problemet var bare det at altfor mange var fullstendig uforberedt på hva som egentlig kom til å møte dem langt uti villmarka, og sammen med mange manipulerende og falske lovnader om gull og grønne daler i andre enden, så var det fint lite nyttig info om de endeløs og farefulle strekningene der skilte dem fra et nytt og forhåpentligvis bedre liv.

Det tok lang tid før godkjente guidebøker med livsnyttig informasjon rundt det å kunne overleve uti det ville kom på markedet, om hva en skulle pakke med seg av proviant, medisiner, klær og våpen, ikke minst riktig opplæring i benytte seg av skarpladde pistoler og geværer.

Legger man til forhastede og dårlige beslutninger, hadde man ei sikker oppskrift på fiasko og verre, der noen reisefølger ble bokstavelig talt tatt fullstendig på senga av moder natur, og hvor det som siste utvei ble tydd til noen forferdelige virkemidler for å overleve.

Og det er vel i grunn dette mørke kapitlet som filmen Ravenous tar spesielt for seg, der kannibalisme og overlevelse blandet inn med feighet vekker frem uante følelser, og foruten nevnte skuespillbidrag fra trioen øverst, benyttes det vakre fjellandskapet sammen med all den "spretne" musikken av Michael Nyman og Damon Albarn, i at dette definitivt var en langt mer givende film enn forrige besøk.

Da visste man ikke helt hva en skulle få i retur. Og joa, likte den, men var kanskje ikke helt overbevist, slik som nå ved et senere gjensyn.
Kanskje ikke en som vil egne seg for alle, men har man sans for western-skrekk ala Bone Tomahawk (2015), så burde jo denne være et must.

Alt i alt, ei fantastisk film, der blander skrekk, spenning, beksvart humor og ja, kommer jo med et vanvittig stødig galleri av førsteklasses karakterskuespillere, så da må det bli 2 hakk opp siden sist:

9/10

[SirJames]

The Banshees of Inisherin (2022)

Fornøyelig liten perle av en film, som samtidig har tiltagende dystre og melankolske undertoner. Dialogene er til tider hysterisk morsomme, og scenografien er så gjennomført og tiltalende at den i seg selv hever filmen enda et hakk.

8.5/10

[Glycinello]

Ravenous (1999) av Antonia Bird

"The frightening thing about escape, though...the chance you might end up someplace worse."

Grunnet sin "heltemodige" innsats under den meksikansk-amerikanske krigen, blir kaptein John Boyd (Guy Pearce) gitt i oppdrag å legge turen innom ei avsidesliggende utpost ved navn Fort Spencer. Der får han knapt satt foten innafor dørstokken, før ei mystisk og halvdød fremmed (Robert Carlyle) ankommer med en meget urovekkende historie.

Snakk om ei real "appetittvekker" av en herlig Westernfilm med ei mildt sagt spesiell vinkling, og for noen skuespillprestasjoner av herrene Guy Pearce, Robert Carlyle og Jeffrey Jones.

Tidspunktet for å bryne seg på en slik makaber film, er nok ikke helt tilfeldig. Ettersom en har i det siste vært ganske så interessert i ulike historier omkring de tusenvis på tusenvis av europeiske og eventyrlystne nybyggerne, der kom i hopetalls over det store Atlanterhavet, og fra perioden 1839 til 1869 var det de fleste hadde mer eller mindre til felles, et ønske om et bedre og rikere liv i Amerika.
Problemet var bare det at altfor mange var fullstendig uforberedt på hva som egentlig kom til å møte dem langt uti villmarka, og sammen med mange manipulerende og falske lovnader om gull og grønne daler i andre enden, så var det fint lite nyttig info om de endeløs og farefulle strekningene der skilte dem fra et nytt og forhåpentligvis bedre liv.

Det tok lang tid før godkjente guidebøker med livsnyttig informasjon rundt det å kunne overleve uti det ville kom på markedet, om hva en skulle pakke med seg av proviant, medisiner, klær og våpen, ikke minst riktig opplæring i benytte seg av skarpladde pistoler og geværer.

Legger man til forhastede og dårlige beslutninger, hadde man ei sikker oppskrift på fiasko og verre, der noen reisefølger ble bokstavelig talt tatt fullstendig på senga av moder natur, og hvor det som siste utvei ble tydd til noen forferdelige virkemidler for å overleve.

Og det er vel i grunn dette mørke kapitlet som filmen Ravenous tar spesielt for seg, der kannibalisme og overlevelse blandet inn med feighet vekker frem uante følelser, og foruten nevnte skuespillbidrag fra trioen øverst, benyttes det vakre fjellandskapet sammen med all den "spretne" musikken av Michael Nyman og Damon Albarn, i at dette definitivt var en langt mer givende film enn forrige besøk.

Da visste man ikke helt hva en skulle få i retur. Og joa, likte den, men var kanskje ikke helt overbevist, slik som nå ved et senere gjensyn.
Kanskje ikke en som vil egne seg for alle, men har man sans for western-skrekk ala Bone Tomahawk (2015), så burde jo denne være et must.

Alt i alt, ei fantastisk film, der blander skrekk, spenning, beksvart humor og ja, kommer jo med et vanvittig stødig galleri av førsteklasses karakterskuespillere, så da må det bli 2 hakk opp siden sist:

9/10

Denne ble sett på studenthybelen for lenge siden. Husker at jeg lastet ned soundtracket og hørte på det mens jeg gikk turer i skog og mark:) Har tenkt at denne fortjener et gjensyn en eller annen gang, men sliter med å finne den.

Ellers som et lite apropos til western så fikk jeg sett "Old Henry" i kveld. Fin underholdning med en liten artig vri på slutten uten at det akkurat kan kalles en klassiker. Blir sånn ca. 7/10 på den.