Hva var det siste albumet du hørte på?

[Frank.N.Steen]

Rem - Out Of Time

Dette albumet lever i bilen min, som ennå har CD spiller. Er ikke noen utpreget fan av rock, men dette er bra. Shiny Happy People osv.

Lenge (veldig lenge) siden jeg gikk gjennom R.E.M. skivene mine, men har jo tenkt at dette ofte passer seg utmerket utover høsten, og husker at skiva Automatic for the People of den 2003 Best of samleren deres var jo flotte skiver, men burde nok få sjekka ut litt tidligere utgivelser også, ettersom det virker å være ganske så annerledes musikk, enn de senere og mer "poppete" platene/singlene.
Mista vel litt interessen rundt 2004, tror det var Around the Sun den siste skiva man hørte fra dem, het, og tja, gikk raskt i glemmeboka.

[Bantor]

Tror Out of time er den beste REM utgivelsen. Men "Automatic for the people" er en annen høydare.

[Frank.N.Steen]

You Only Live Twice (1967) - John Barry (2003)

På tide å få høre igjen de eldre og klassiske Bond soundtrackene, kanskje og ei fin oppvarming til kommende film.
Har lenge tenkt på å samle i hop de fleste av 007 filmmusikken, fra 1962 og opp til 1987, for tja, det meste etter det, var liksom aldri helt det samme uten Barrys storslagne og episke bidrag. Og gjennom flere gjensyn med både gamle og nyere Bond eventyr, kom det tydelig frem at de nyere Bond filmene led av meget tam, generisk og tidvis feige soundtracks, der kjørte gjenbruk av tittelmelodien såpass ofte, at nei, det ble til slutt meget irriterende. Men kanskje ikke så rart, når resten av det syltynne "spillmusikk" elektro/techno skvipet i bakgrunnen er såpass tafatt og forglemmelig, da kan en like gjerne kjøre de eldre og kjente melodiene til fulle.

Men nok om det. Som guttunge var You Only Live Twice en av de Bond filmene man huskes aller best. Og ingen tvil, musikken, den hadde en enorm påvirkning. Det var eksotisk, spennende, vakkert og intenst, og få åpnings themes, gir meg mer nostalgi og gåsehud, enn å høre de første sekundene av tittelkuttet, sunget av Nancy Sinatra.
Denne fikk jo en skikkelig oppsving blant yngre lyttere, i sommer-høst 1998, når den britiske popstjerna Robbie Williams samplet melodien, og videoen hans er jo også en artig hyllest i retning Bond filmene med Sean Connery.
Det gikk jo (om jeg husker riktig) til og med rykter om at han var ønsket i rollen som Agent 007, men det ble aldri noe av.

Deretter bærer det over i en kjølige og oppbyggende Capsule in Space, der jeg alltid syntes var meget skummel, med romraketten som åt andre raketter, langt ut i det mørke og uendelige verdensrommet. Og når jeg tenker meg om, inneholdt jo de eldre Bond filmene, en del slike småskumle stunder, og de ville aldri fremstått slik, uten den minneverdige musikken til John Barry.
Uansett, du føler nærmest at en svever i det store mørke intet, som i en vond drøm, eller rettere sagt et mareritt. Og uansett hva en prøver, så er det ingenting som kan unngå det uungåelige. Nemlig at man kommer til å bli fortært av noe ukjent og ondskapsfullt, der er på vei i stor hastighet, og med deg som hovedrett.

Hovedtemaet dominerer, ingen tvil om det. Men det er greit. Noe så vakkert og fengende, kan godt gjøre sitt comeback, flere steder ut, og selv om det er et par spor der kanskje blir litt vel mye "pausemusikk", da av typen som gjør seg best når en faktisk ser filmen, og ikke kun hører musikken i bakgrunn, så er det ingen tvil om at dette er et meget godt og melodiøst James Bound album, der jeg mulig må se å få dratt frem igjen noe senere, etter å ha hørt igjen andre 60 og tidlig 70-talls Barry scores som ligger på vent. Har veldig lyst til å handle inn Moonraker, Goldfinger, Thunderball og Diamonds are Forever, samt et par av de hvor Barry ikke er komponist, som The Spy Who Loved Me eller For Your Eyes Only.

I likhet med tidligere gjenhøret med A View to a Kill (1985) av John Barry i sommer, er også dette ei fin 2003 CD remaster, med en informativ booklet, og flere bonuskutt. Disse har jeg ikke inkludert her og nå, men kun gått for det originale 1967 albumet.
Mulig ratingen ville gått opp (eller ned) om man inkluderte de 6-7 bonus sporene, men det får bli en annen gang.

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: You Only Live Twice, Capsule in Space, Fight at Kobe Dock-Helga, A Drop in the Ocean, The Death of Aki, Mountains and Sunsets, The Wedding, Countdown for Blofeld, Bond Averts World War Three og You Only Live Twice - End Title

[Frank.N.Steen]

Bomfunk MC's - In Stereo (1999)

Oj, her snakker vi nostalgi fra tenårene ja. Selv om skiva ble utgitt i sommer 1999, var det vel ikke før monsterslageren F-F-F-Freestylah! ankom i vinter 2000, at ting virkelig tok av. Hadde en i klassen, som var superfan, og denne skiva var selvsagt med ham, overalt.
Inntrykket man satt igjen med, var jo at de lykkes utrolig godt, i det å mekke i hop en retro 80-talls hip-hop elektro-funk hyllest, da ispedd med mer moderne og meget kommers dance og trance (får litt Darude vibber her og der), samt litt fin euro dance attpåtil, og dette sørget jo for en rekke hits (få greide vel i grunn å følge opp Freestyler) frem til rundt 2002, men imponerende likevel, at de greide å melke suksessen fra nevnte hit, såpass lenge i etterkant.

Ikke sjokkerende, så er det nok singlene fra skiva, som treffer best. Virker å være en gjenganger med disse nostalgiske dance skivene fra tampen av 90 og tidlig 00-tallet. Uprocking Beats og B-Boys & Flygirls er slettes ingen dårlige forsøk, i det å følge opp Freestyler.

Sistnevnte spilles fortsatt på treningssenteret, og egner seg utmerket til å hente frem litt ekstra krefter. Mest sannsynlig grunnet nostalgi, men ja, jeg diggern fortsatt, og en klassisk hit fra ungdomstiden, som jeg tvilsomt vil gå lei, og selvsagt grunnen til at man plukka med seg denne skiva, for en tier nylig. Sjansen for at man vil beholde, eller høre gjennom albumet, mer enn en gang, er nok veldig liten. Men moro å få høre igjen litt av de gamle slagerne, men ellers litt vel mye fyllkalk og ræl som er spedd utover, for å fylle opp til ei hel full lengder, og vi snakker oppom en helt time med musikk, og ja, kunne nå ha vært fint kuttet ned til 35-40 minutter, og maks det.

Rating: 4/10

Høydepunkter: Uprocking Beats, B-Boys & Flygirls, Freestyler og Sky's the Limit

[DennisB]

Høydepunkter: Uprocking Beats, B-Boys & Flygirls, Freestyler og Sky's the Limit

Jeg tuller ikke, men jeg fant faktisk fram låta Freestyler på youtube senest i går. Helt av meg lene.
Steike for en låt, fortsatt sterk i 2021.

[Frank.N.Steen]

Jeg tuller ikke, men jeg fant faktisk fram låta Freestyler på youtube senest i går. Helt av meg lene.
Steike for en låt, fortsatt sterk i 2021.

Husker godt videoen, med de søte finske damene (mye artige hårfrisyrer i de videoene til bandet), og ikke minst masse pr for Mini-disc spilleren, som virkelig tok av her til lands i høst 1999 og frem til vinter/vår 2000, men når MP3 spilleren ankom, og en kunne ha overlegent mer låter/album og ja, musikk inkludert, så var nok Mini-discens korte storhetstid, forbi.
Husker man faktisk kjøpt Absolute Music skiver, utgitt på Mini-disc format, men folk flest ville jo helst lage egne spillelister, ikke ha ferdige album på disse utgivelsene, som tok maks 74-80 minutter med musikk av gangen.
Positive var jo at en kunne spille over, utallige ganger, og kvaliteten var fortsatt meget bra.

Hadde vel en 3-5 Mini-disc spillere i perioden 2000-2007, men når den siste røyk, måtte jeg bare godta at det ble MP3 på meg.

[Bjoro33]

Biffy clyros siste. 9/10

[DennisB]

Jeg tuller ikke, men jeg fant faktisk fram låta Freestyler på youtube senest i går. Helt av meg lene.
Steike for en låt, fortsatt sterk i 2021.

Husker godt videoen, med de søte finske damene (mye artige hårfrisyrer i de videoene til bandet), og ikke minst masse pr for Mini-disc spilleren, som virkelig tok av her til lands i høst 1999 og frem til vinter/vår 2000, men når MP3 spilleren ankom, og en kunne ha overlegent mer låter/album og ja, musikk inkludert, så var nok Mini-discens korte storhetstid, forbi.
Husker man faktisk kjøpt Absolute Music skiver, utgitt på Mini-disc format, men folk flest ville jo helst lage egne spillelister, ikke ha ferdige album på disse utgivelsene, som tok maks 74-80 minutter med musikk av gangen.
Positive var jo at en kunne spille over, utallige ganger, og kvaliteten var fortsatt meget bra.

Hadde vel en 3-5 Mini-disc spillere i perioden 2000-2007, men når den siste røyk, måtte jeg bare godta at det ble MP3 på meg.

Rart hvordan tidene har forandret seg ja.

Ett av mine beste musikkminner, var da jeg satt på toget fra Oslo til Stavanger, med min nyinnkjøpte walkman, mini kassettspiller, eller hva man skal kalle det i dag. Topp moderne den gangen.
Kassetten jeg hørte på, var selvsagt "Animals", med Pink Floyd. Et av tidenes beste album.

Kassetten gikk på repeat, til fantastisk utsikt og ferd sør- og vestover. Det ble noen timer med musikkorgasme.

[Frank.N.Steen]

Rart hvordan tidene har forandret seg ja.

Ett av mine beste musikkminner, var da jeg satt på toget fra Oslo til Stavanger, med min nyinnkjøpte walkman, mini kassettspiller, eller hva man skal kalle det i dag. Topp moderne den gangen.
Kassetten jeg hørte på, var selvsagt "Animals", med Pink Floyd. En av tidenes beste album.

Tror faktisk jeg kan si meg ganske så enig, angående Animals (ikke hørt på lenge, men huskes som det Pink Floyd albumet jeg virkelig likte, og langt mer enn Dark Side of the Moon og The Wall).
Fikk ei blå kassettspiller med hodetelefoner som guttunge, ikke så lett å bære rundt på som en Walkman, og slukte jo batterier som bare pokker.
Men ja, når en fikk først oppgradert til Walkman et par år senere, det var store saker, samt gleden av å kunne lage egne mikstapes, med favorittlåter fra ulike samlealbum.
Minuset var jo at skulle en sykle/løpe, kunne det fort bli "interessant".
Men Discmanspilleren til CD platene var jo enda mer trøblete, selv når jeg gikk i rolig tempo, kunne plata hakke, og foretrakk heller min gamle Walkman.

Wish You Were Here og Animals vil snart gyve løs på, da man har vært innom så og si alt av Pink Floyd (i fjor) frem til og med Dark Side of the Moon, og føler at lite har forandret seg side sist. Meddle, Piper at the Gates of Dawn er favorittene, men Dark Side har falt litt bakover, og tror det vil fortsette slik, når en får unnagjort nevnte Wish You Were Here og Animals utover høsten.

[DennisB]

Wish You Were Here var også helt fantastisk ja. Mange minner som pipler fram fra disse albumene du nevner.

Er så glad for at jeg vokste opp i denne tidsperioden, og virkelig kunne ta inn 70- og 80-talls musikk live.
80-tallet framstår for meg som det beste tiåret, og særlig hvis vi sier at det begynte allerede i midten av 70-årene.

[Jallaskar]

Marillion - Clutching at Straws 6/10

Siste studioalbumet med Fish som vokalist. Etter å ha vært helfrelst ble jeg aldri helt venn med Marillion etter at Fish ga seg. Synes albumet bærer litt preg av at det synger på siste verset med Fish, og etter min mening er dette det svakeste studioalbumet til "gamle" Marillion. Ikke helt på nivå med de foregående albumene, spesielt Misplaced Childhood, som er min favoritt.

Men absolutt hørbart, spesielt starten med "Hotel Hobbies" og "Warm Wet Circles" gir meg alltid frysninger.

[Frank.N.Steen]

Prefab Sprout - Steve McQueen (1985) - Bonus CD, Remastered (2007)

Elsket samtlige av låtene på denne skiva, nesten fra første stund av, når man "snublet" over den, da gjennom en av mange handleturer i Platekompens billigkrok (49 Kroner for CDen) tilbake i 2014.
Fra den fantastisk fengende og kvikke albumåpneren Faron Young (skulle så gjerne ønske at dens tøffe outro, bare varte og varte), og så rett over i å bli bydd opp til den ene søte og velsmakende godtebiten etter den andre (Bonny, Appetite og When Love Breaks Down), og det kan nesten bli litt "vel mye" i perioder.

Men med en slik knallsterk åpning, er det vanskelig å ikke unngå at noen av sporene på side 2, kan ved første gjennomgang (eller flere), fremstå noe "skuffende". Men det er jo nettopp det som gjør skiva (i mine ører da) så spesiell og kjær, at man ga seg ikke, og skjønte at litt tålamod, og litt etter litt, vokste de man ikke fikk helt taket på, så mye mer, og i ettertid er det kanskje nettopp side 2, som er der hvor de aller sterkeste kuttene (Desire As) ligger å "skjuler" seg, og inntrykket er at mange har en tendens til å fokusere mest på side 1, men tja, deres tap og alt det der.

Produksjonen er det lite å si på, men tydelig at ikke alle er enige der, og skiva ble altså remastret av produsent og musiker Thomas Dolby (som nærmest fremsto som et slags femte bandmedlem, og hadde i følge Paddy McAloon tung innflytelse på hvilke låter og rekkefølge som til slutt havnet på albumet, og ikke minst dets klassiske lydbilde, både her, men også på senere av gruppas utgivelser).
Usikker på hvor stor oppgradering/forskjell det er å spore fra originalen og remasteren, men det låter jæskla flott i mine ører, og spent på bonus disken, som byr på akustiske nyversjoner, av Paddy, og nei, et klassisk britisk pop-rock album fra 80-tallet, og som jeg ikke har vært innom på altfor lenge. Men er fortsatt like lekent, variert, vakkert og melodiøst som en husker det, og må nok være blant de ytterst få albumene fra det tiåret, som bykser hele veien til en topp rating (men det visste jeg jo allerede fra før av).

Rating: 10/10

Høydepunkter: Faron Young, Bonny, Appetite, When Love Breaks Down, Goodbye Lucille #1, Hallelujah, Moving the River, Desire As og When the Angels

Får heller la bonus disken gå noen runder fremover. Har kun hørt litt her og der, og eventuelt legge sammen ratingen av remasteren (2007) og Paddys 2006 akustiske versjoner som havnet på bonus skiva, ved en senere anledning.

[Frank.N.Steen]

Er så glad for at jeg vokste opp i denne tidsperioden, og virkelig kunne ta inn 70- og 80-talls musikk live.
80-tallet framstår for meg som det beste tiåret, og særlig hvis vi sier at det begynte allerede i midten av 70-årene.

Holder nok 80 og 70-tallet som mine favoritt tiår, og deretter følger tidlig 90-tallet. På sett og vis, meget likt i hvordan jeg føler det ligger an, med tanke på film også.

Vet jeg ikke er for "oppdatert" av hva som rører på seg innen musikk og film lengre, altså lagd etter 2010 og utover.
Har nok innsett at man er for glad og mest sannsynlig sta, i alt (både hørt og alt potensielt uhørt) som er blitt lagd lenge før den tid, og lysten til å høre "alt" er så og si borte vekk.
Men klart, utrolig moro når en først finner noe nytt og spennende, og alt klaffer. Men så er det slik at det skjer oftest med band og artister som for lengst er avviklet og ikke utgitt noe på flere tiår.

Youtube gjør jo ting så mye "lettere", men det er så ufattelig mye der, at det kan raskt bli vanskelig å komme seg ut igjen, eller plukke ut eks antall navn man vil gi ekstra oppmerksomhet i retning av. Da er det fort gjort, at en faller tilbake til det trygge og velkjente.

[Frank.N.Steen]

Får heller la bonus disken gå noen runder fremover. Har kun hørt litt her og der, og eventuelt legge sammen ratingen av remasteren (2007) og Paddys 2006 akustiske versjoner som havnet på bonus skiva, ved en senere anledning.

Dæven, dette var vakker musikk. Så ufattelig mye følelser og stemning, i kun en sterk vokal og gitar.
Skulle nesten ønske hele skiva var utgitt slik, men så er man jo så glad i Dolbys produksjon, så her får en jo det beste av to verdener.
Nei, må jo bare bli en 10/10 på bonus disken også. Nesten litt sånn 11/10 utgivelse det her.
Legger man med en spennende og informativ booklet, så er dette et must for fans av bandet/albumet.

[DennisB]

Er så glad for at jeg vokste opp i denne tidsperioden, og virkelig kunne ta inn 70- og 80-talls musikk live.
80-tallet framstår for meg som det beste tiåret, og særlig hvis vi sier at det begynte allerede i midten av 70-årene.

Holder nok 80 og 70-tallet som mine favoritt tiår, og deretter følger tidlig 90-tallet. På sett og vis, meget likt i hvordan jeg føler det ligger an, med tanke på film også.

Vet jeg ikke er for "oppdatert" av hva som rører på seg innen musikk og film lengre, altså lagd etter 2010 og utover.
Har nok innsett at man er for glad og mest sannsynlig sta, i alt (både hørt og alt potensielt uhørt) som er blitt lagd lenge før den tid, og lysten til å høre "alt" er så og si borte vekk.
Men klart, utrolig moro når en først finner noe nytt og spennende, og alt klaffer. Men så er det slik at det skjer oftest med band og artister som for lengst er avviklet og ikke utgitt noe på flere tiår.

Youtube gjør jo ting så mye "lettere", men det er så ufattelig mye der, at det kan raskt bli vanskelig å komme seg ut igjen, eller plukke ut eks antall navn man vil gi ekstra oppmerksomhet i retning av. Da er det fort gjort, at en faller tilbake til det trygge og velkjente.

Ja, man blir fort nostalgisk, eller som du sier det, litt sta også. Det som funka på 80- og 90-tallet, funker så altfor godt i dag også, i mine ører.

Akkurat i dag er jeg såpass nostalgisk, at jeg vil dele en låt jeg elsker. Imagine, av John Lennon, fra 1971.
Men jeg vil la Felix Irwan synge den. Han er fra Indonesia, landet jeg bor i. Jeg har sett han spille og synge på gata bare for å få mat på bordet, før han ble youtube-kjent. En jordnær og fantastisk fyr.
Herlig, dyp og rik stemme.

[Frank.N.Steen]

On Her Majesty's Secret Service (1969) - John Barry (2003)

Tredje 007 soundtracket man har handlet inn denne sommeren/høsten, og et jeg kanskje gikk inn, med litt for høye forventninger, i likhet med filmen (som dessverre skuffet ved forrige gjensyn) og tja, mulig man forventet litt mer brask og bram, enn de litt for gjentagende bruken av rolige ballader og julemusikk, og der albumets soleklare høydare, den mektige og dundrende Main Theme, dessverre ikke blir benyttet oftere, eller varer lenger.

Skiva åpnes med det alt annet enn "typisk brautende" Bond tittelkuttet We Have All the Time in the World sunget av Louis Armstrong, og joda, dette er absolutt en fin og stemningsfull måte å starte det hele opp på. Men en man faktisk hadde nesten helt glemt bort.
Kanskje ikke av typen man ville hatt helt i toppsiktet av topp James Bond åpnings melodier, men definitivt en fin låt, men så fin at den blir benyttet 2 ganger til utover? Nei, der blir det nok litt vel overdreven gjenbruk i mine ører. Og her ville jeg nok heller hatt nevnte Main Theme, som trøkker godt fra seg, og nei, var nok den type musikk man håpet langt mer av, når en kjøpte inn CDen.

This Never Happened to the Other Feller derimot, er langt mer av hva man etterlyser. Hvert fall i perioder. Det er klassisk Bond musikk. Elegant, drivende, brautende og nei, bare herlig filmmusikk, slik jeg vil helst ha langt mer av (på denne plata).

Den stemningsfulle og "flytende" Journey to Blofeld's Hideaway, vanskelig å beskrive, men ja, vakker og nostalgisk musikk, der bare flyter fint av gårde, og et av albumets absolutte høydepunkter i mine ører.

I likhet med You Only Live Twice CDen, er dette ei 2003 remaster, der også kommer i hop med oppunder 10 bonus kutt, men ja, disse velger jeg å unnlate for denne gang. Mulig at ratingen kan stige noe, ved senere besøk. Men nei, dette var en liten skuffelse, men kanskje et som gjør seg bedre etter et gjensyn med filmen, eller når en i det "rette" humøret.

Alt i alt, det kan bli litt vel mye søvndyssende "lounge" musikk, og altfor lite trøkk, og ender så med en små skuffende sluttsum.
Usikker på hvilket Barry/007 jeg burde gå for neste gang, for å bruke fansens ratings som noen "fasit", virker å være feil vei for min del.

Moonraker, Thunderball og From Russia With Love, samt Diamonds Are Forever, er nok de jeg vil bryne meg på videre, bare jeg finner CD utgavene av dem til en rimelig penge, og får heller bare ta et og et steg av gangen.

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: This Never Happened to the Other Feller, Ski Chase, Main Theme - On Her Majesty's Secret Service, Journey to Blofeld's Hideaway, Over and Out og Battle at Piz Gloria

[lok1]

Kjøpt meg bil uten radio, så fant frem en CD-mappe fra innerst i boden. Mye bra, men for meg skal det litt til for å like et helt album. Det er jo ofte en eller to eller tre bra sanger på et album, men man skal være svært musikkinteressert for å like samtlige sanger på et album.

Men Gym inneholder 12 av 13 spor som jeg har et forhold til. "Viking Proff" er kanskje favoritten akkurat nå, men også "Erik Vea" og "På andre siden av veien" er solide saker fra Nesbø. "Bislett & Berlin" er et nytt bekjentskap for meg, men alltid kjekt å finne nye perler fra en av sine favorittband.

Strålende plate. 10/10.

[Frank.N.Steen]

Robert Miles - Dreamland (1996)

Oj, denne dukka "plutselig" opp, (meget støvete stådan) etter en mindre opprydning i film og musikkboden. CD utgave, som jeg fikk tilbake i høst 1997, og tror faktisk at man ikke har hørt den i sin helhet, siden nettopp den tiden.
Husker jo selvsagt den svære slageren Children, som rullet og gikk på tven (MTV) og var jo faktisk utmerket musikk, for en som ikke var særlig glad i lengre bilturer, da til å ha noe å slappe av til, litt drømmeaktig og melodisk, men gjorde de nevnte bilturene, noe kortere, og koselig å titte ut av vinduet, mens en satt med øretelefonene og gynget hodet i takt til musikken, og ja, mye gode minner fra den tiden.

Denne formelen med avslappende trance/dance, blandet med melodiøs piano, sørget for en rekke kopier, som tja, aldri helt nådde like stor kommersiell suksess, men Miles maktet å levere en mindre hit selv, fra nevnte album, da via Fables.
Året etter fulgte han opp, med One on One, som var langt mer radio vennlig og så ble det "stille", og mulig folk gikk lei av den type musikk, og kanskje også Robert selv, ønsket å gjøre noe annet.

Er man ingen stor fan av Children, vil nok denne skiva være en lidelse, en kjedelig og langdrøy en. For joda, det melkes ekstremt på nevnte slager, og såpass at det i perioder føles mer som ei uthevet maxi-singel, med masse remixer (fra andre artister) basert på Children, og man får også 2 ulike utgaver av Fables og Children, men når resten av skiva høres "klin lik" ut, så ja, oppunder 60-70 minutter! med samme beat, rytme og piano/chill-out driv, det blir rett og slett total overdose, og raskt meget kjedelig.

Unødvendig å høre mer enn Children og Fables, knapt nok det, men joda, holdt ut hele spilletiden, men var nok en god grunn til at denne havna i støvet, i over to tiår, og ikke noe jeg vil holde på videre, for denne kan jeg godt vente flere tiår med å høre igjen, og vil sikkert sitte igjen med samme oppfatning.

Rating: 4/10

Høydepunkter: Children og Fables

[Crynix]

My Chemical Romance - The Black Parade (2006)

Et band jeg ikke har lyttet til på sikkert 12-13 år, og denne skiva er nok deres opus magnum. Et konseptalbum der hovedpersonen (sannsynligvis en tenåring) blir diagnostisert og dør av kreft, og der sangene utover albumet handler om livet etter dødens ulike aspekter ved sykdommen og hvilke minner pasienten sitter igjen med fra sitt tidligere liv. Hele albumet starter med sangen The End for å markere at pasienten er døende, før vi går videre til Dead!.
De mest velkjente sangene fra skiva er naturligvis tittellåta, rockeoperaen Welcome to the Black Parade, men vi finner også slagere som den tidligere nevnte punksangen Dead! og de mer alternativ rock/poprock-sangene Teenagers og Famous Last Words.

Mine favoritter fra skiva er nok tittellåta, som for så vidt er en latterlig undervurdert sang fra et musikkteoretisk perspektiv, men jeg synes sanger som House of Wolves og Disenchanted går veldig under radaren. Særlig førstnevnte får virkelig rockefoten til å svinge, der Bob Bryar legger ned et solid hard rock-fundament på trommene, og Disenchanted synes jeg poetisk nok oppsummerer hele storyen allerede før albumet avsluttes med Famous Last Words.

Rent lyrisk er det et ganske sterkt album, særlig Mama er gripende, uten at det blir generisk eller særlig klisjéaktig. Alt i alt synes jeg det er et meget sterkt album, overall det muligens beste fra hele emo-poprock-æraen. Jeg synes det er interessant å se hvordan de klarer å flette inn elementer fra flere ganske motstridende sjangere og likevel få det til en så bra helhet. Vi kan ta I Don't Love You som et eksempel, der jeg får veldig country-vibber. Vokalist Gerard Way har nevnt Queen som en stor innflytelse på albumet, og det kan jeg godt forstå når en ser hvor genre fluid (klarer ikke sette et norsk uttrykk på dette…) hele plata er.

Denne skiva har gått på repeat denne uka, og det er ganske deilig å få litt nostalgiske poprock-vibber igjen. Regner med det blir en del MCR, Sum41 og blink182 den kommende måneden. Alt i alt et knallbra album som jeg anbefaler de fleste som er glad i litt hard poprock.

Rating: 8/10

[Frank.N.Steen]

My Chemical Romance - The Black Parade (2006)
Denne skiva har gått på repeat denne uka, og det er ganske deilig å få litt nostalgiske poprock-vibber igjen. Regner med det blir en del MCR, Sum41 og blink182 den kommende måneden. Alt i alt et knallbra album som jeg anbefaler de fleste som er glad i litt hard poprock

Toppers anmeldelse du kommer med der, Crynix.

Selv har jeg dessverre lite å komme med, da jeg kjenner vel kun hitene fra nevnte album, men husker de falt godt i smak, bare at på den tid, var man fullstendig oppslukt i prog-rock, punk-rock og new wave, samt at ja, Joy Divison/New Order gikk døgnet rundt, og nei, klarte ikke å henge på alt som kom ut, og ble vel til at en gikk for eldre saker, enn nyere, og tenkte jo at man til slutt ville komme tilbake til det nye. Men ja, åra ble om til mange år, og enda ikke greid å være i nærheten av å være særlig oppdatert på hva som er er "nytt", og ligger liksom alltid langt tilbake i tid, og nei, før eller siden så kommer jeg vel over de man ønsket å høre en gang tid, og hender jo at det blir braksuksess, selv om det tok "evigheter" å komme seg dit.

Angående Blink 182, angrer jeg litt, på at man ikke plukka med seg en av skivene (tror den var 2003) forrige uke, lå til en tier i pent brukt utgave, men ja, mulig man får forsøke å lete den opp igjen neste uke, om det blir noe mer brukthandel.

[Frank.N.Steen]

Propaganda - A Secret Wish (1985)

Denne har jeg vel av en eller annen årsak, utsatt litt vel lenge nå. Ikke fordi man mislikte det en fikk igjen, men følte at den trengte et par runder ekstra, og ville dra den frem når tiden var inne. Ble jo handlet inn på "impuls" i fjor høst, og flere av sporene falt raskt i smak, men hadde såpass mye annet på vent, og nei, var nok lurt å være litt ekstra tålmodig, og noen ganger kan slikt lønne seg, særlig på albumfronten.

Det lille jeg visste, eller kjente til om dette tyske bandet, var jo at de gikk vel under synthpop stilen, men skilte seg tydelig ut fra de mer populære britiske på samme tid, men ble jo signert under den kjente produsenten Trevor Horn og hans ZTT plateselskap, og hvor nevnte mann visstnok skal ha bidratt på et par av bandets låter, men virket i stedet å ha mer fokus på et annet band som også var under kontrakt med ZTT, nemlig Frankie Goes To Hollywood.

Kan vel kanskje forstå hvorfor han valgte det, ettersom pengene rår, og ingen tvil om at Welcome to the Pleasuredome (1984) er jo et langt mer kommersielt og "tilgjengelig" produkt, og ble vel en av datidens mestselgende utgivelser, mye grunnet flere enorme hits. Likevel, ble det jo bråk i kulissene, og samme skjedde visst også med Propaganda.
En annen produsent (enn Trevor Horn) ble bragt inn, og ferdiggjorde A Secret Wish, og inntrykket er jo at ingen av partene angret særlig på dette i etterkant.

Vel, nok om det. Over til musikken.

A Secret Wish åpner på ei utsøkt og tidvis majestetisk måte, da via det drømmeaktige og nydelige åpningskuttet Dream Within a Dream, der varer i oppunder 8 minutter, og bare bygger og bygger seg større og mektigere, desto lenger ut en kommer, med stadig flere lag av instrumenter.
Dette er jo definitivt noe av det flotteste man har vært bort i, med tanke på 80-talls synthpop, og legger ei skyhøy standard fra første stund av.

Det hele "eksploderer" omtrent 4 minutter (til og fra) uti låta, og kan vel greit oppsummeres som ren musikalsk nytelse og klassisk ear candy deluxe. Man bare sitter og nyter og gliser seg hele veien gjennom.
Denne ville nok ha vært utmerket med øretelefoner, men den forbaska øresusen ville blitt ha blitt trigga så fælt, at nei, heldigvis har man et godt anlegg og høy talere, og denne type musikk skal spilles høyt, men ikke skadelig høyt da.

Neste ut er den prangende og fengende Murder of Love, som sparker vanvittig godt fra seg, med ei heftig og dominerende bass, og deretter kommer de synten inn, og skaper et herlig samspill, der bygger videre mot et nydelig refreng.
Er meget imponert over hvor varmt og variert det høres ut, fremfor kaldt og monotont, som dessverre mange virker å avfeie datidens synthartister med, og dette er så langt unna hva jeg ville forbundet med "kald musikk". Vakkert, varierende og meget fengende, er nå heller mer passende.

Jewel er ei meget fartsfylt og energisk kort sak, der sender tankene rett mot Trevor Horn og hans Art of Noise debut album, og ikke umulig de to banda fant tonen og var mye av grunnen til at Propaganda gikk for ZTT og Horns selskap.
Kanskje ikke den mest melodiøse låta, men fengende og meget tøft, absolutt.

Deretter følger Duel, som høres ut som kanskje skivas mest radiovennlige spor, og har en sjarmerende preg over seg, og nei, en meget sterk start det her.
P-Machinery sender tankende øyeblikkelig i retning av diverse røykfylte og neonopplyste sci-fi og post-apokalyptiske b-filmer fra 80-tallet og tidlig 90-tallet, da med sitt mekaniske og tøffe lydbilde, men ville nok også gjort seg godt på dansegulvet i de sene netter.

De resterende sporene er slettes ikke gærne, men ingen kommer nok helt opp mot det flotte åpningsnummeret, uten at det nødvendigvis trekker særlig fra total raten, men håpet kanskje på noe litt mer lignende, her og der.

Eneste jeg er litt skeptisk til, er jo hvilken CD utgave er det egentlig man har endt opp med? 9 låter, men virker å ikke helt samstemme med hva en får igjen fra CD utgaven, kontra CD coveret. Tråla meg gjennom ørten ulike versjoner på Rate Your Music, og ingen treff, men virker som Discogs har ei der treffer meget godt med tanke på riktig sporliste og spilletid, så jeg går for den, og får bare rate den RYM har oppført, som den vanlige utgaven, selv om den ikke stemmer med hva jeg får igjen fra CD utgaven min.

Alt i alt, et tidvis fenomenalt stykke synthpop, der ble vel oppsummert av bandet som: "ABBA from Hell" og sparker bokstavelig ræven til samtlige av datidens største synthband.
Dessverre hjalp jo ikke det, da det ikke er vanskelig å høre hvorfor de slet med den kommersielle delen, ettersom skiva er langt mer ambisiøs og ikke fullt så melodisk dominert som de mer kjente. Men er man fan av 80-talls musikk, særlig synthpop, så er denne et must i samlingen.

Føler likevel dette er ei skive som kan bykse opp noe mer på ratingen, men enn så lenge, må jeg si meget meget fornøyd med dette gjenhøret.

Rating: 8/10

Høydepunkter: Dream Within a Dream, Murder of Love, Duel, P-Machinery, Dr. Mabuse og The Chase

[Frank.N.Steen]

Madonna - Ray of Light (1998)

Ei skive som kun ble kjøpt, grunnet vel, at din virket å få massivt med positiv omtale i sin tid, men også ved senere anledninger. Kjenner vel kun til hitene fra albumet, og særlig lenger enn det kom man aldri. Fant nylig ei utgivelse på CD til en tier, og tenkte at like greit å gi den en runde eller to, og se hvor det bærer hen.

Dessverre skjønte jeg altfor tidlig ut, at denne vil bli en kommende nedtur, for dæven for ei gjennomført kjedelig, tam og overlang skive med kynisk og utvanna "New age" chill-out ambient crap, der møter "tøff" sen 90-talls nattklubb elektronika/dance musikk, og hvor samtlige spor, aldri tar slutt, og med en vanvittig lenge oppunder 70 minutter!, ja da skal en virkelig være blodfan av dama, eller synes at denne slags musikk er meget givende.
Nei, denne holdt med en runde, knapt nok det, og joda, alt var jo ikke direkte fælt, men blir som med de fleste av damas studioalbum. Fjerner man hitene, sitter en igjen med vanvittig mye fyllkalk og middelmådige låter, av typen en aldri vil høre igjen, og her burde det ha blitt nedjustert kraftig i spilletid, gjerne med minst ei halvtime, eller mer.

At denne fikk utallige nær perfekte 10ere og terningkast 6ere i sin tid, og fortsatt hylles senere, er og forblir for meg, vel, kunne ikke ha vært mer uenig. Tror faktisk den enste studioskiva fra henne, som man har beholdt, er den selvtitulerte debuten fra 1983, det var naiv og leken new wave og synthpop, og der var faktisk noen av de beste låtene, albumkutt, ikke singlene. Deretter og ut, har jeg sjeldent opplevd at albumkuttene har vært bedre enn singlene, og da er det ikke så rart at det sjeldent klaffer i mine ører.

Ikke total ræv, bare gørrkjedelig og noe skuffende, for denne ville man tro at skulle for en gangs skyld leve litt opp til hypen, men nei, blir nok aldri noen fan av Madonna i albumformat, og får heller se å holde meg til den overlegent bedre The Immaculate Collection, som tross alt er jo ei samleskive, men en meget god ei, og særlig mer enn det, føler en at man ikke trenger å høre eller eie fra det holdet.

Alt i alt, jeg kan absolutt forstå hvorfor skiva ble en slik bestselger, da den har jo noen meget velkjente hits, som fortsatt spilles tungt i dag, og var vel også hennes store comeback, etter en lengre pause, og kom ut etter noen mer utfordrende og eksperimentelle erotiske utgivelser fra tidlig 90-tallet, der muligens splittet fanbasen og kritikerne, men med Ray of Light kom vel en av hennes mestselgende utgivelser, og i motsetning til Erotica (1992) som man var innom forrige uke, er Ray of Light mye tryggere og radiovennlig musikk, der sikkert også maktet å lokke til seg de som tidligere var skeptiske til hennes mer utbroderende og utfordrende stunder, og nei, gidder nok ikke å bryne meg på flere bruktsjappe impulsive handleturer og Madonna innkjøp fremover, om jeg da ikke kan få sjekket ut Bedtime Stories og Whos That Girl soundtracket, eller var det Dick Tracy? Men sen 90-talls og utover Madonna, nei, det er bare ikke noe som jeg greier å like, og ender med en ganske streng, men for øyeblikket rettferdig:

Rating: 3/10

Høydepunkter: Ray of Light og Frozen

[vadefugl]

Vet ikke om det er den rette tråden. Men det klassiske hardrock gruppen Deep Purple slipper ny musikk i slutten av november

[Champis]

For min egen del, så sitter jeg akkurat nå og hører på Bruce Springsteen sitt Tunnel of Love-album, som jeg har gjort ekstremt mange ganger opp gjennom. Ikke alle artister man hører om igjen og om igjen, men Bruce er noe spesielt.

Et par kommentarer til andre album her, for det var mye spennende:

Savage Garden: et kult album, selv om det ikke er alle sangene jeg hørte mye på. "To the moon and back" er selvsagt en slager, men jeg liker også veldig godt "Tears of pearls". Enig i at ""Truly madly deeply" var hakket for klissete.

E-type: Hørte jeg en del på en liten periode da jeg vokste opp, men jeg har aldri hørt på "Euro IV Ever". For min del gikk det masse i "Last man standing"-albumet.

A-HA: Dette var et av mine yndlingsband da jeg vokste opp. Masse bra sanger, og jeg kan høre mye på de også i dag. Spesielt albumet "Stay on these roads" ble spilt vanvittig mye på kassett (!) på slutten av 80-tallet og starten av 90-tallet. Har vært på flere konserter med dem, og har billett til deres konsert i Oslo på deres kommende turné

DJ Quicksilver: dette hørtes mest på ute på byen, men jeg hadde vel noe av dette hjemme også. Hadde andre techno-artister jeg hørte mer på, spesielt en del av Sash! Robert Miles, som også er nevnt her, var starten på techno-æraen for min del, og jeg var frelst i starten. Med årene synes jeg han ble noe kjedelig, men det er veldig gøy å høre noen av hans sanger når de dukker opp i dag.

Midnight Oil: der har jeg kun et forhold til sangen "Beds Are Burning", men den har jeg til gjengjeld spilt flere tusen ganger!

The September When: Har aldri hatt noe album fra dem, men allikevel hørt en del på flere sanger. "Bullet Me" er rett og slett en jævlig kul sang!

R.E.M: sliter med å nå helt i toppen på mine lister, men allikevel et band som har en god del sanger. Synes det er vanskelig å rangere albumene "Out of Time" og "Automatic For The People".

Bomfunk MC's: Enig med DennisB at "Freestyler" er en kul sang, og det er vel den ene som minner meg om denne gruppa. Jeg husker fortsatt den dag i dag at en klassekamerat av meg nevnte mange uker før vi hadde hørt denne sangen at det kommer til å komme en sang som heter "Freestyler" som vil ta verden med storm.

Deep Purple: Disse har jeg en sweet spot for, etter at jeg hørte dag og natt på deres album "Perfect Strangers" en god stund på slutten 90-tallet! Fantastiske sanger i "Knocking At Your Back Door", "Perfect Strangers", "A Gipsy's Kiss", "Hungry Daze" og "Not Responsible"! Jeg har tenkte meg på Tons of Rock neste år, mye for å kunne oppleve Deep Purple live før de legger musikken på hylla.

[fargeblind]

Madonna - Ray of Light (1998)

Ei skive som kun ble kjøpt, grunnet vel, at din virket å få massivt med positiv omtale i sin tid, men også ved senere anledninger. Kjenner vel kun til hitene fra albumet, og særlig lenger enn det kom man aldri. Fant nylig ei utgivelse på CD til en tier, og tenkte at like greit å gi den en runde eller to, og se hvor det bærer hen.

Dessverre skjønte jeg altfor tidlig ut, at denne vil bli en kommende nedtur, for dæven for ei gjennomført kjedelig, tam og overlang skive med kynisk og utvanna "New age" chill-out ambient crap, der møter "tøff" sen 90-talls nattklubb elektronika/dance musikk, og hvor samtlige spor, aldri tar slutt, og med en vanvittig lenge oppunder 70 minutter!, ja da skal en virkelig være blodfan av dama, eller synes at denne slags musikk er meget givende.
Nei, denne holdt med en runde, knapt nok det, og joda, alt var jo ikke direkte fælt, men blir som med de fleste av damas studioalbum. Fjerner man hitene, sitter en igjen med vanvittig mye fyllkalk og middelmådige låter, av typen en aldri vil høre igjen, og her burde det ha blitt nedjustert kraftig i spilletid, gjerne med minst ei halvtime, eller mer.

At denne fikk utallige nær perfekte 10ere og terningkast 6ere i sin tid, og fortsatt hylles senere, er og forblir for meg, vel, kunne ikke ha vært mer uenig. Tror faktisk den enste studioskiva fra henne, som man har beholdt, er den selvtitulerte debuten fra 1983, det var naiv og leken new wave og synthpop, og der var faktisk noen av de beste låtene, albumkutt, ikke singlene. Deretter og ut, har jeg sjeldent opplevd at albumkuttene har vært bedre enn singlene, og da er det ikke så rart at det sjeldent klaffer i mine ører.

Ikke total ræv, bare gørrkjedelig og noe skuffende, for denne ville man tro at skulle for en gangs skyld leve litt opp til hypen, men nei, blir nok aldri noen fan av Madonna i albumformat, og får heller se å holde meg til den overlegent bedre The Immaculate Collection, som tross alt er jo ei samleskive, men en meget god ei, og særlig mer enn det, føler en at man ikke trenger å høre eller eie fra det holdet.

Alt i alt, jeg kan absolutt forstå hvorfor skiva ble en slik bestselger, da den har jo noen meget velkjente hits, som fortsatt spilles tungt i dag, og var vel også hennes store comeback, etter en lengre pause, og kom ut etter noen mer utfordrende og eksperimentelle erotiske utgivelser fra tidlig 90-tallet, der muligens splittet fanbasen og kritikerne, men med Ray of Light kom vel en av hennes mestselgende utgivelser, og i motsetning til Erotica (1992) som man var innom forrige uke, er Ray of Light mye tryggere og radiovennlig musikk, der sikkert også maktet å lokke til seg de som tidligere var skeptiske til hennes mer utbroderende og utfordrende stunder, og nei, gidder nok ikke å bryne meg på flere bruktsjappe impulsive handleturer og Madonna innkjøp fremover, om jeg da ikke kan få sjekket ut Bedtime Stories og Whos That Girl soundtracket, eller var det Dick Tracy? Men sen 90-talls og utover Madonna, nei, det er bare ikke noe som jeg greier å like, og ender med en ganske streng, men for øyeblikket rettferdig:

Rating: 3/10

Høydepunkter: Ray of Light og Frozen

Det var nok litt anderledes fra Madonna, men jeg mener å huske at hun var nybakt mor, sang mykt for tassen og sånn. Jeg syns albumet er ganske bra som pop-album. Madonna har jo ellers en drøss med fengende poplåter på samvittigheten, jeg syns ikke det er flaut å fremsnakke den dama der.
Men hva jeg hørte på sist er det jeg driver å spiller nå. Fra start til stopp.
Det bare er sånn. Det er vel aldri feil med noe Miles............



....dere må ikke høre på det, altså... ;-/

[urbeka]

Andy Shauf - Wilds. Behagelig fin skive, spilt flere runder i dag.

Andre ferske skiver jeg har hørt fra A til Å siste to ukene:
Pond - 9
Strand Of Oaks - In Heaven
Ducks Ltd - Modern Fiction
Div artister - I'll Be Your Mirror (velvet underground tribute)

[Frank.N.Steen]

Det var nok litt anderledes fra Madonna, men jeg mener å huske at hun var nybakt mor, sang mykt for tassen og sånn. Jeg syns albumet er ganske bra som pop-album. Madonna har jo ellers en drøss med fengende poplåter på samvittigheten, jeg syns ikke det er flaut å fremsnakke den dama der.

Nei, flaut er ikke hva jeg mener, men som albumartist har jeg aldri helt taklet henne, og derfor nevnte The Immaculate Collection passer meg ypperlig, ettersom der får man nesten kun popperler, på rekke og rad, og fint lite av fyllkalken, som i mine ører, får dominere altfor mye og ofte på samtlige av hennes studioskiver.

Om jeg var for streng med ratingen eller ei, vel, mulig, men aldri i verden om jeg vil kaste bort en ny 60-70 minutter på et album som ga meg så fint lite igjen. Har en stabel med skiver på vent, og jobber konstant med ræven føre, så her må jeg bare sette av tid og tålmodighet til de jeg forstår tidlig ut, har potensiale til å vokse med et par gjenhør, andre er rett ut, og aldri mer.

Miles Davis har jeg et par skiver av på vent, deriblant Tribute to Jack Johnson, så kommer nok til den før eller senere i høst.

[Frank.N.Steen]

Husker godt at det altfor kortlevde og rølpete tegneseriebladet Gorilla (2003-04) hadde det moro med den skiva, og ikke minst albumcoveret, særlig på bekostning av den røde og tettsittende strømpebuksa til Bill Ward, og noe om at han i siste liten endte med å låne det røde plagget fra kona si (eller en bandkamerats bedre halvdel).

Definitivt et klassisk rocke øyeblikk/album cover.

[Frank.N.Steen]

For min egen del, så sitter jeg akkurat nå og hører på Bruce Springsteen sitt Tunnel of Love-album, som jeg har gjort ekstremt mange ganger opp gjennom. Ikke alle artister man hører om igjen og om igjen, men Bruce er noe spesielt.

E-type: Hørte jeg en del på en liten periode da jeg vokste opp, men jeg har aldri hørt på "Euro IV Ever". For min del gikk det masse i "Last man standing"-albumet.

A-HA: Dette var et av mine yndlingsband da jeg vokste opp. Masse bra sanger, og jeg kan høre mye på de også i dag. Spesielt albumet "Stay on these roads" ble spilt vanvittig mye på kassett (!) på slutten av 80-tallet og starten av 90-tallet. Har vært på flere konserter med dem, og har billett til deres konsert i Oslo på deres kommende turné

DJ Quicksilver: dette hørtes mest på ute på byen, men jeg hadde vel noe av dette hjemme også. Hadde andre techno-artister jeg hørte mer på, spesielt en del av Sash! Robert Miles, som også er nevnt her, var starten på techno-æraen for min del, og jeg var frelst i starten. Med årene synes jeg han ble noe kjedelig, men det er veldig gøy å høre noen av hans sanger når de dukker opp i dag.

Bomfunk MC's: Enig med DennisB at "Freestyler" er en kul sang, og det er vel den ene som minner meg om denne gruppa. Jeg husker fortsatt den dag i dag at en klassekamerat av meg nevnte mange uker før vi hadde hørt denne sangen at det kommer til å komme en sang som heter "Freestyler" som vil ta verden med storm.

Var innom Tunnel of Love av Bruce Springsteen i fjor, og synes den fortsatt er vassere enn Born in the U.S.A. selv om den muligens ikke har de helt svære hitene å by på, men flyter liksom litt bedre i hop, og nei, aldri skjønt hvorfor den ikke har like sterke ratings som nevnte 80-talls storselger.

Last Man Standing skal jeg se om man ikke får hørt, for digget jo hitene Angels Crying og Here I Go, der begge musikkvideoene har mange fine referanser til kjente 80-talls skrekkfilmer, som Friday the 13th serien, og ikke minst Poltergeist filmene.
E-Type hadde godt tak på platekjøperne en god stund, men er vel lenge siden han har maktet å komme i nærheten av den slags suksess. Kanskje ikke så rart, er jo nesten 20 år tilbake i tid, men mellom 1998-2002 var mannen en real hitmaskin innen dance genren, på godt og vondt.

Har ikke fått sett den nye a-ha filmen enda, men kanskje en som må vurderes, for vil tippe det er mye interessant som blir bragt opp der. Både kreativt og kommersielt.

Var trist med nyheten om Miles bortgang tilbake i 2017, men ja, soundet hans ble kanskje noe vel overbrukt, både av ham selv og mange andre. Begrepet drømme dance gikk jo ofte igjen, for behagelig og fengende var det, men i mindre perioder, ettersom å høre den samme låta, via 10-11 ulike versjoner, ja, kan fort bli litt vel mye.
Men han maktet nå å følge opp suksessen flere ganger på hitlistene, og hadde vel også et godt tak på det Norske publikummet i 1996-97.

Dj Quicksilver kan vel også sies hadde sin storhetstid i denne perioden, og siste jeg kan huske fra ham, var hiten Planet Love, der kom ut i vinter 1998.
Sash! var også solide hitmaskiner, minst 4-5 monster hits fra 1996-99, og hvor Stay, Equador og Adelante er store favoritter, den dag i dag.
Mye løping i de videoene deres, og trodde alltid han med den korte midtskillen var artisten Sash!, men viste seg å være en slags "maskot" for bandet i videoene.

Freestyler videoen var jo også vanvittig god PR for Minidisc formatet, husker alle i klassen plutselig skulle ha den spilleren, og i en kort tid, virket den jo som fremtiden, men så kom MP3 spilleren og gjorde Minidiscen om til fortid, selv om flere var enige i at lydkvaliteten var mye bedre på Minidisc, enn MP3 spillerne. Hadde flere Minidisc spillere, og sverget til denne frem til sommer 2009, og ja, så kom jo den forbanna øresusen og ødela, og holdt meg unna alt med øreplugger/øretelefoner siden.

[Frank.N.Steen]

Chess: The Musical (1984) av Benny Andersson, Tim Rice og Björn Ulvaeus

Impulskjøp, vel, impuls og impuls. Mamma hadde denne fra da jeg var guttunge, og husker vel kun enkeltlåter, men klart noen henger igjen bedre enn andre, og selv om musikal og opera, er definitivt noe som tja, aldri helt har vært mine "greie", så huskes det at man likte mye av musikken, og tenkte at til en tier, så kunne en jo forsøke å mimre litt, og høre an om dette var noe eller ei.

Klart, ABBA guttas involvering har nok også mye å si, og vet jo at mange virker å avfeie mye av denne skiva, fordi den høres for "80-talls aktig" ut, men er jo nettopp disse åttitalls pop-rock låtene, der var de som falt best i smak, så nei, får se an hvor det bærer hen.

Tja, tok vel greit hintet, tidlig ut. Musikal/opera biten er nok litt vel "mye", men ikke fælt, bare bli ferdig med det, og kom til pop-rocken, og der svikter så absolutt ikke Murray Head, som leverer et tidvis ganske så tøft og tilbakelent preg, der passer låtene utmerket.
Så variasjonen er det i grunn ikke så mye å utsette på, men ja, foretrekker nok de mer 80-talls dominerte sporene, enn alt det andre, minus en fantastisk instrumental i tittelkuttet og den nydelige Anthem.
Klart, nå har jeg jo aldri sett showet i sin helhet, og vil tippe at det hadde nok gjort at ting ble ganske så annerledes, enn kun å høre skiva i stua si, enn å sitte i en fullsatt konsertsal, å se alt utspille seg, live.

Likevel, flere absolutte høydepunkt verdt å nevne, og ingen tvil om at de fleste av favoritten er å finne på CD 1.
CD 2 åpner på sterkt vis, med hiten One Night in Bangkok, men så dabber det raskt av, med for mye "ballader" på rekke og rad, og joa, behagelig, men helst i mindre doser.
Alt i alt, hadde denne blitt noe nedjustert, så ville nok en langt sterkere rating vært meget innafor, men tja, ender så med en absolutt godkjent:

Rating: 7/10

Høydepunkter: Merano, The Opening Ceremony, The American and Florence/Nobody's Side, Chess, Florence Quits, Anthem, One Night in Bangkok, The Deal (No Deal) og Pity the Child