Italia '90

Svar
Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Re: Italia '90

Legg inn av mikemodano »

netrebske skrev: tir jul 05, 2022 8:37 pm et intervju med Kanchelskis som prater om denne konflikten med landslagstreneren hvor han nevner 6 spillere som nekter å spille under Pavel Sadyrine; Kiriakov, Kulkov, Dobrovolski, Kolyvanov, Mostovoj og Shalimov som var lederen for opprørererne.
Det var en del rot og ugreie både inn mot og under russernes første turnering etter unionsoppløsningen, ja, og det kan vel stemme godt at det var Sadyrin som ble sett på som den store, stygge ulven. Men hva var egentlig bakgrunnen for at han var mislikt blant enkelte av spillerne, og faktisk så sterkt at de valgte å avstå fra landslagsspill under ham? Visst angrer jeg på at jeg valgte å pælme de Спорт-Экспресс-utgavene jeg daglig handlet inn under St. Petersburg-oppholdet den sommeren, for det var ei ryddig avis med både dybde- og kampreportasjer fra mer enn bare russernes leir, i tillegg til at de naturligvis kjørte børs for hver enkelt kamp. Her hadde det vært mye interessant å finne tak i den dag i dag, selv om svaret på spørsmålet jeg stiller over neppe var å finne i noen av utgavene som kom mens mesterskapet pågikk. På det tidspunktet var jo disse demonstrantenes fravær for lengst registrert og redegjort for.

1994 var jo Russlands første etter at Sovjetunionen og deretter dette Samveldet av uavhengige stater, det krampaktige forsøket på å holde fast på unionen, ble oppløst. I 1990 hadde en del av de gamle heltene fra 80-tallet begynt å bli ordentlig voksne, og man hadde sett allerede under kvalifiseringen til det VM-et at det langt fra sprudlet like mye i beina til de store løpsessene hos Dynamo Kyiv lenger. I 1992 er det mulig å tenke seg at troppen ikke var helt samstemt i alt den foretok seg under europamesterskapet i Sverige. SUS stilte primært med russere og ukrainere, i tillegg til et par georgiere, noe som hadde vært helt vanlig å se også i sovjetiske mesterskapstropper på 70- og 80-tallet. I '92 hadde Anatolij Bysjovets hatt treneransvaret, og som man sikkert vil huske, var han mannen som styrte olympialandslaget til OL-triumf i Sør-Korea i '88, der Brasil ble slått 2-1 i finalen.

Når det gjelder Andrej Kantsjelskis, så røper jo navnet at han har litauisk blod i årene. Det var pappa som var litauer, mens mor var ukrainer. De baltiske statene var blant de ivrigste etter å løsrive seg fra Sovjetunionen, og hadde åpenbart derfor intet å gjøre med Samveldet av uavhengige stater. Ikke at de hadde så fryktelig mye å gjøre med sovjetiske landslagstropper på fotballfronten før 1990 heller, men det litauiske SSR bidro i det minste med enkeltvise spillere, og de hadde da også Žalgiris Vilnius som et flaggskip i årevis til tross for at vi først og fremst tenker på dem som basketnasjon etter unionsbruddet.
netrebske skrev: tir jul 05, 2022 8:37 pm Ilja Tsymbalar(RIP)
Er det noen som husker finanskommentator Olav Gran-Olssons fiffige rapport fra Rosenborgs kamp i Odesa høsten '90? Han var helt tydelig lite vant med å sette stemme til levende fotballbilder, noe som ga seg utslag i en del kuriøse vendinger. Han skal imidlertid ha for at han tegnet et fint bilde av den store, lille Ilja Tsymbalar' (hvil i fred) underveis. RBK, på vei mot sitt andre seriemesterskap her hjemme på tre sesonger tidlig i Eggen-æraen, tapte 3-1 nede ved Svartehavet mot Tsjernomorets ('Черное море' - 'Tsjernoe more' - er Svartehavet på russisk (og temmelig likt også i ukrainsk språk)), og mye av det ukrainerne foretok seg i den matchen var iscenesatt av Tsymbalar'. Fyren har utvilsomt noe av et mytisk slør over seg, men det bør neppe bestrides at han var en gudebenådet playmaker. Et slags ukrainsk tilsvar på russernes Fëdor Tsjerenkov, kan hende? Om ikke en helt identisk spillertype, så er i alle fall en del av mystikken rundt dem begge ikke helt ulik.

Ellers kan en bare slutte seg til det både du og GiPazzini skriver vedrørende Ukraina og deres fotballandslags epoke tidlig på 90-tallet: Her hersket en del rot. De var ikke en gang påmeldte til VM-kvalifiseringen før USA '94 (var de ikke blitt anerkjent av FIFA, muligens?). Første kamp av betydning som ny fotballnasjon kom derfor ikke før seinsommer'n '94, da de tapte 2-0 hjemme for Litauen i første match i EM-kvalifiseringen for '96. 12 poeng på den som greier å dra anekdoter om den startende ukrainske elleveren i det oppgjøret (hint: Kun Oleh Protasov av de gamle 80-tallsheltene deltok, i det som faktisk var hans første landskamp for det nyblivne Ukraina). Til neste kvalikmatch, Slovenia hjemme måneden etter, stilte både Oleh Kuznetsov og Oleksej Mykhajlytsjenko, men ingen Protasov, og det ble 0-0. Også Oleh Luzjnyj bidro. Første kvalikgevinst kom i tredje kamp, da Estland fikk bank med 3-0. Til det oppgjøret hadde ukrainerne sågar fått børstet støv av Hennadyj Lytovtsjenko, som overtok kapteinsbindet fra Luzjnyj. Noen mesterskapsdeltakelse i '96 kom imidlertid aldri på tale, siden både Italia og Kroatia var for sterke. Ja, selv Litauen endte foran Ukraina på kvaliktabellen, selv om man i det minste fikk revansje for det kjipe hjemmetapet gjennom å vinne 3-1 i Vilnius i september '95.

GiPazzini_85
Innlegg: 12991

Legg inn av GiPazzini_85 »

mikemodano skrev: ons jul 06, 2022 10:41 am
netrebske skrev: tir jul 05, 2022 8:37 pm et intervju med Kanchelskis som prater om denne konflikten med landslagstreneren hvor han nevner 6 spillere som nekter å spille under Pavel Sadyrine; Kiriakov, Kulkov, Dobrovolski, Kolyvanov, Mostovoj og Shalimov som var lederen for opprørererne.
Det var en del rot og ugreie både inn mot og under russernes første turnering etter unionsoppløsningen, ja, og det kan vel stemme godt at det var Sadyrin som ble sett på som den store, stygge ulven. Men hva var egentlig bakgrunnen for at han var mislikt blant enkelte av spillerne, og faktisk så sterkt at de valgte å avstå fra landslagsspill under ham? Visst angrer jeg på at jeg valgte å pælme de Спорт-Экспресс-utgavene jeg daglig handlet inn under St. Petersburg-oppholdet den sommeren, for det var ei ryddig avis med både dybde- og kampreportasjer fra mer enn bare russernes leir, i tillegg til at de naturligvis kjørte børs for hver enkelt kamp. Her hadde det vært mye interessant å finne tak i den dag i dag, selv om svaret på spørsmålet jeg stiller over neppe var å finne i noen av utgavene som kom mens mesterskapet pågikk. På det tidspunktet var jo disse demonstrantenes fravær for lengst registrert og redegjort for.

1994 var jo Russlands første etter at Sovjetunionen og deretter dette Samveldet av uavhengige stater, det krampaktige forsøket på å holde fast på unionen, ble oppløst. I 1990 hadde en del av de gamle heltene fra 80-tallet begynt å bli ordentlig voksne, og man hadde sett allerede under kvalifiseringen til det VM-et at det langt fra sprudlet like mye i beina til de store løpsessene hos Dynamo Kyiv lenger. I 1992 er det mulig å tenke seg at troppen ikke var helt samstemt i alt den foretok seg under europamesterskapet i Sverige. SUS stilte primært med russere og ukrainere, i tillegg til et par georgiere, noe som hadde vært helt vanlig å se også i sovjetiske mesterskapstropper på 70- og 80-tallet. I '92 hadde Anatolij Bysjovets hatt treneransvaret, og som man sikkert vil huske, var han mannen som styrte olympialandslaget til OL-triumf i Sør-Korea i '88, der Brasil ble slått 2-1 i finalen.

Når det gjelder Andrej Kantsjelskis, så røper jo navnet at han har litauisk blod i årene. Det var pappa som var litauer, mens mor var ukrainer. De baltiske statene var blant de ivrigste etter å løsrive seg fra Sovjetunionen, og hadde åpenbart derfor intet å gjøre med Samveldet av uavhengige stater. Ikke at de hadde så fryktelig mye å gjøre med sovjetiske landslagstropper på fotballfronten før 1990 heller, men det litauiske SSR bidro i det minste med enkeltvise spillere, og de hadde da også Žalgiris Vilnius som et flaggskip i årevis til tross for at vi først og fremst tenker på dem som basketnasjon etter unionsbruddet.
netrebske skrev: tir jul 05, 2022 8:37 pm Ilja Tsymbalar(RIP)
Er det noen som husker finanskommentator Olav Gran-Olssons fiffige rapport fra Rosenborgs kamp i Odesa høsten '90? Han var helt tydelig lite vant med å sette stemme til levende fotballbilder, noe som ga seg utslag i en del kuriøse vendinger. Han skal imidlertid ha for at han tegnet et fint bilde av den store, lille Ilja Tsymbalar' (hvil i fred) underveis. RBK, på vei mot sitt andre seriemesterskap her hjemme på tre sesonger tidlig i Eggen-æraen, tapte 3-1 nede ved Svartehavet mot Tsjernomorets ('Черное море' - 'Tsjernoe more' - er Svartehavet på russisk (og temmelig likt også i ukrainsk språk)), og mye av det ukrainerne foretok seg i den matchen var iscenesatt av Tsymbalar'. Fyren har utvilsomt noe av et mytisk slør over seg, men det bør neppe bestrides at han var en gudebenådet playmaker. Et slags ukrainsk tilsvar på russernes Fëdor Tsjerenkov, kan hende? Om ikke en helt identisk spillertype, så er i alle fall en del av mystikken rundt dem begge ikke helt ulik.

Ellers kan en bare slutte seg til det både du og GiPazzini skriver vedrørende Ukraina og deres fotballandslags epoke tidlig på 90-tallet: Her hersket en del rot. De var ikke en gang påmeldte til VM-kvalifiseringen før USA '94 (var de ikke blitt anerkjent av FIFA, muligens?). Første kamp av betydning som ny fotballnasjon kom derfor ikke før seinsommer'n '94, da de tapte 2-0 hjemme for Litauen i første match i EM-kvalifiseringen for '96. 12 poeng på den som greier å dra anekdoter om den startende ukrainske elleveren i det oppgjøret (hint: Kun Oleh Protasov av de gamle 80-tallsheltene deltok, i det som faktisk var hans første landskamp for det nyblivne Ukraina). Til neste kvalikmatch, Slovenia hjemme måneden etter, stilte både Oleh Kuznetsov og Oleksej Mykhajlytsjenko, men ingen Protasov, og det ble 0-0. Også Oleh Luzjnyj bidro. Første kvalikgevinst kom i tredje kamp, da Estland fikk bank med 3-0. Til det oppgjøret hadde ukrainerne sågar fått børstet støv av Hennadyj Lytovtsjenko, som overtok kapteinsbindet fra Luzjnyj. Noen mesterskapsdeltakelse i '96 kom imidlertid aldri på tale, siden både Italia og Kroatia var for sterke. Ja, selv Litauen endte foran Ukraina på kvaliktabellen, selv om man i det minste fikk revansje for det kjipe hjemmetapet gjennom å vinne 3-1 i Vilnius i september '95.
Litt diverse linker som sier litt om konflikten med Sadyrin her:
http://soccernostalgia.blogspot.com/201 ... ssian.html
https://www.latimes.com/archives/la-xpm ... story.html
https://www.washingtonpost.com/archive/ ... 8483167e7/

Mange forskjellige ting som gjorde at det oppstod en konflikt med Sadyrin. Han hadde ingen tillit hos Spartak-spillerne, som sikkert heller hadde sett at Romantsev tok over landslaget, Sadyrin hadde kommet på kant med flere utenlandsproffer og på toppen av dette har man også sponsoravtaler for spillere som ble et problem.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

@GiPazzini_85 Takk for linker. Jeg har lest igjennom Shahans artikkel. Han er jo en temmelig møysommelig fyr som byr på både små anekdoter og lengre fortellinger, og her havner jo det han skriver om Sadyrin og de russiske spillerne i sistnevnte kategori. Jeg har såpass tiltro til Shahan at jeg tar det meste av det han sier for god fisk.

Man ser at Sadyrin, utvilsomt forbundets mann heller enn spillernes, virket å ha begrenset tillit i troppen, og at han ble ansett for "en habil klubbtrener" å være, uten at flere av dem hadde særlig tro på ham som en kompetent trener på landslagsnivå. Du nevner Romantsev, som også nevnes i Shahans gjennomgang, som en kar i hvert fall Spartak-spillerne nok kunne ha tenkt seg i stedet, og i tillegg virker den forrige treneren, Bysjovets, å ha høy status blant enkelte, kanskje særlig hos utenlandsproffene, som han jo håndterte i egenskap av å være trener for SUS.

Kjetil-e

Legg inn av Kjetil-e »

mikemodano skrev: lør jul 24, 2021 9:11 pm Det er med ikke så rent lite ærefrykt jeg klyver ut på scenen og ber om ordet. For en som alltid har foretrukket å kore framfor å gripe mikrofonen som solist, så føles det litt stressende å skulle framføre åpningsnummeret alene. Jeg håper imidlertid at flere kommer til etter hvert, og at vi til slutt blir en fin, solid gjeng her oppe på podiet.

Når jeg har benyttet dagen i dag til å se meg litt rundt i disse nye lokalene, så er det ikke til å unngå å merke seg at de fleste ansiktene nok er velkjente. På mange måter er det betryggende, samtidig som det betyr at vi skal fortsette å slite med hverandre. Nå har ikke mikemodanonicket på noe vis vært spesielt framtredende på VGD de siste sesongene, og i hvert fall ikke utenfor et par-tre bestemte tråder inne på internasjonalen. Når anledningen så bød seg til å kanskje kunne starte et helt nytt avlukke med flunkende nye fargestifter til, så får jeg først og fremst takke forumets gründer for velviljen. Jeg utelukker ikke en gang at gamle VGD-stjerner som jakral og hans like kan komme til å innfinne seg med tid og stunder, om han (de) ikke allerede så har gjort.

Men ok, nå som vi har fått unna pomp, prakt og høflighetsfraser, så er det kanskje på tide å begynne å dreie mot trådens tittel? "Italia '90". Det er et emne som både forarger, gleder og medfører skuldertrekk. "Tidenes kjedeligste VM!" låter det gjerne når fan av målkalas og "offensiv fotball" uttaler seg. "Sluttspillet som tok med seg den gamle æraen i graven - turneringa for hipstere!" vil kanskje andre hevde. Selv er jeg verken hipster eller spesielt scoringskåt. For meg er fotball litt mer enn kun det som skjer ute på selve matta. Det føles litt intetsigende å rigge seg til for å se en match uten at en har gjort et minimum av research. Slik var også Italia '90. I romslig tid før internettets opprinnelse, kunne man enda oppleve en bråte ukjente spillere i fri utfoldelse på skjermen. Da var det din misjon å forsøke å skaffe til veie litt info om hvert enkelt lag og deres respektive aktører. Vi som levde i denne epoken vet at dét ikke alltid var enkelt. Vi var derfor ofte prisgitt informasjon fra fjernsynskommentatorer, vel å merke dersom vi ikke hadde slumpet til å komme over eksotisk lesestoff som bakgrunnen for De forente arabiske emiraters aller første VM-deltakelse. Eller eksempelvis Sør-Koreas vei til Italia '90. Så heldig var aldri jeg. Og litt derfor har jeg de siste årene forsøkt å ta mitt monn igjen. Som den ene av to forfattere bak et verk som forsøker å ta rede på de 24 deltakernasjonenes ferd mot støvellandet, så tør jeg si at mitt liv i stor grad har vært viet Italia '90-turneringen i sju-åtte år allerede. For å korrigere meg selv: Kvalifiseringen til 'De magiske nettene'. Lenger har nemlig ikke prosjektets omfang ennå nådd. Ikke fordi man har stått i stampe, men fordi dimensjonene er så enorme. Samtidig gir researchen en voldsom personlig tilfredsstillelse. Man kommer i kontakt med individer på sin ferd som enten selv deltok under kvaliken, som utgjorde del av et støtteapparat, eller som trofast støttet opp om sin nasjons bestrebelser og forsøk på å ta seg til Italia '90. Ja, direkte kjekt er det, om jeg får være så frimodig.

Nok om meg og mitt. For en med sceneskrekk, så har denne åpningsseansen på podiet vart atskillig lenger enn jeg hadde planlagt.

Hva med dere, godtfolk? Hva er deres egne erfaringer med Italia '90? Sovnet du under åpningskampen, bare for å våkne til da Völler gikk over ende i det argentinske straffefeltet under selve finalen, fem minutter før slutt? Syntes du de taktiske godbitene underveis var så mange og intrikate at du aldri kunne få nok? Eller var turneringen for deg kun én i rekka?
Men hvilken teknisk nyvinning så dagens lys under VM i 1990?

GiPazzini_85
Innlegg: 12991

Legg inn av GiPazzini_85 »


GiPazzini_85
Innlegg: 12991

Legg inn av GiPazzini_85 »

OBS! Hva skjer her? https://www.channel4.com/programmes/ita ... ed-forever

Noen som har sett eller hørt om dette? Starter i kveld på Channel 4.

jakral

Legg inn av jakral »

GiPazzini_85 skrev: man okt 31, 2022 7:32 pm OBS! Hva skjer her? https://www.channel4.com/programmes/ita ... ed-forever

Noen som har sett eller hørt om dette? Starter i kveld på Channel 4.
Åpenbart en ny dokumentarserie. Så første episode nå. Den handlet mest om hooliganisme og tribunekultur i England i årene forut for Italia '90, og den reelle frykten for opptøyer som fantes før VM. Intervjuer med gamle hardhauser fra tribunene, men også spillere som bl.a. Stuart Pearce, Peter Shilton og Paul Parker. Det virker som de skal gå gjennom hele VM med England og supporterne som hovedfokus, men rakk bare åpningskampen mot Irland i første episode.

GiPazzini_85
Innlegg: 12991

Legg inn av GiPazzini_85 »

jakral skrev: tir nov 01, 2022 12:27 am
GiPazzini_85 skrev: man okt 31, 2022 7:32 pm OBS! Hva skjer her? https://www.channel4.com/programmes/ita ... ed-forever

Noen som har sett eller hørt om dette? Starter i kveld på Channel 4.
Åpenbart en ny dokumentarserie. Så første episode nå. Den handlet mest om hooliganisme og tribunekultur i England i årene forut for Italia '90, og den reelle frykten for opptøyer som fantes før VM. Intervjuer med gamle hardhauser fra tribunene, men også spillere som bl.a. Stuart Pearce, Peter Shilton og Paul Parker. Det virker som de skal gå gjennom hele VM med England og supporterne som hovedfokus, men rakk bare åpningskampen mot Irland i første episode.
Hvor så du?

jakral

Legg inn av jakral »

GiPazzini_85 skrev: tir nov 01, 2022 12:34 am Hvor så du?
Channel 4, men den dukker nok snart opp på YT eller Vimeo også.

jakral

Legg inn av jakral »

GiPazzini_85 skrev: tir nov 01, 2022 12:34 am Hvor så du?
Ligger ute her nå

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Man får et lite innblikk i den ekstreme utbredelsen hooliganismen hadde på 80-tallet, og ikke minst fornemme hvor ødeleggende den var for fotball i England. Supporterukulturen hadde over tid utviklet seg til å bli et enormt samfunnsproblem, og heldigvis forente politiske makthavere seg for å få bukt med utøyet. Som voldsinsidenter på fotballkamper kan jeg helt klart styre min begeistring for hooliganisme, men fra et samfunnsobservant perspektiv har den elementer i sin vederstyggelighet som gjør den fascinerende, om enn på et morbid vis. Jeg vil understreke at det overhode ikke er noe som helst ved denne ukulturen jeg på noe tidspunkt vil ønske velkommen tilbake, og selv om britene jevnt over er et mer utagerende folkeferd enn oss, har jeg heller ingen tro på at man vil oppleve en spiral som tar oss tilbake til de verste tilstandene.

Paul Gascoigne er ikke lenger et spesielt elegant skue, kan vi nok også enes om.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Jeg kjente faktisk ikke til denne Gary Waddock-historien, altså måten han ble skjøvet ut i kulda på og satt til side til fordel for Alan McLoughlin (eller, som Charlton er inne på, reelt sett for Frank Stapleton). Han viste iallfall karakter da han tok imot McLoughlin med ei utstrakt hånd før han reiste hjem.

jakral

Legg inn av jakral »


Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Det er med sorg vi i dag leser budskapet om Gerhard Rodax' død. Man vil huske ham som toppscorer i den østerrikske bundesligaen i 89/90 (for Admira/Wacker) og de forventningene han (og for så vidt også Østerrike) ankom Italia '90 med. Rodax/Polster skulle gjøre vei i vellinga.

Slik gikk det jo ikke helt. Rodax scoret ett av målene i 2-1-gevinsten mot USA, som gjorde at østerrikerne i alle fall ikke endte sist i gruppa. Han fikk også oppleve spill i Atlético Madrid etter VM, og snittet akseptable ett mål pr fjerde kamp han spilte i den drøye sesongen han fikk før han gjorde vendereis hjem til spill i Rapid Wien.

Etter lengre tids depresjon skal han ha valgt å avslutte livet i går morges, 57 år gammel. Hvil i fred, Gerhard. Slik husker vi ham gjerne:

Bilde

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

jakral skrev: lør nov 19, 2022 2:02 pm Torsdag, 1. februar 1990 ble Europas VM-dommere plukket ut.
Vet du når resten av VM-dommerne for Italia '90 ble bekreftet? Jeg sitter og studerer Costa Rica-Uruguay fra 'Marlboro Cup' tidlig i februar '90, og der er amerikaneren Vincent Mauro mannen som loser de to spillergrupperingene gjennom de 90 minuttene på Orange Bowl Stadium. Vi skal jo få oppleve å se ham dømme i selve VM-sluttspillet også, men det er intet fra kommentatorhold som tyder på at han allerede er plukket ut for deltakelse nå 4.februar.

La meg føye til at det er et sterkt redusert Uruguay-mannskap man ser i aksjon her, hvor kun tre spillere hadde vært faste gjennom den fire kamper lange VM-kvalifiseringen deres: kaptein og stopper Hugo de León, venstreback Alfonso Domínguez, samt den lange midtbanespilleren Santiago Ostolaza. Ingen av disse tre hadde deltatt i det for Uruguay skandaløse '86-mesterskapet, men der hadde man til gjengjeld funnet målvakta Fernando Álvez, som hadde stått samtlige av deres kamper der i Mexico. Álvez hadde vært ute med skade i løpet av 1989, da kvalifiseringen for Italia '90 fant sted, så han hadde ikke deltatt der. Álvez sto i Miami. Målvaktssituasjonen i Uruguay på dette tidspunktet var generelt ganske interessant. Det er vel grunn til å tro at nettopp Álvez var et slags førstevalg under Tabárez på dette tidspunktet, men samtidig fantes flere målvakter i sjiktet rett bak ham. 35-åringen Eduardo Pereira hadde stått i VM-kvaliken, mens skikkelser som Javier Zeoli (reserve under VM-kvalifiseringen), Jorge Seré og den unge Óscar Ferro alle lurte i kulissene. Ferro satt på benken der i Miami.

Heller ikke Costa Rica stilte med det som siden skulle bli "VM-laget", eller iallfall ikke på samtlige plasser. Faktisk var det kun fire av de som åpnet i Miami som skulle stille til start i første VM-kamp mot Skottland. Disse fire var forsvarerne Mauricio Montero og Héctor Marchena, i tillegg til midtbanespillerne Germán Chavarría og Juan Cayasso. Med andre ord manglet enkelte markante skikkelser fra det vi siden skulle bli kjent med som VM-laget deres, og da ikke minst målvakta Luis Gabelo Conejo, som jo sto et aldeles praktfullt gruppespill i Italia, bare for å bli skadet slik at han mistet åttendelsfinaletapet mot Tsjekkoslovakia, i tillegg til forsvarsklippen Róger Flores, som var kaptein under hele VM-sluttspillet for costaricanernes del. Her kom Flores innpå på stillingen 2-0 til Uruguay i det 24.minutt. Kommentator (som er John Helm via Screensports sending) prater helt i starten av oppgjøret om en "Flores, som var med og spilte under Zicos farvelmatch for Flamengo to dager tidligere" (altså 2.februar). Det har seg slik at det er to bla' Flores som i løpet av matchen kommer innpå for Costa Rica: I tillegg til Róger, så vil også angriperen Leónidas Flores gjøre entré underveis. Jeg tar for gitt at det var den anerkjente Róger Flores som i så fall deltok i denne avskjedskampen i Brasil, siden jeg ikke kan påstå å ha kjennskap til den andre Flores, som heller ikke skulle delta i VM noen måneder senere. Er det noen som har noen formening i så måte?

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Jeg ser det må være snakk om 6.februar (altså to dager etter Costa Rica-Uruguay i Miami) at Zicos avskjedsmatch i Flamengo fant sted. Da sømmer det seg å ramse opp hvilke spillere som var blitt invitert til "verdenslaget":

I første omgang:
Taffarel, Gentile, Edinho, Krol, Breitner; Falcão, Causio, Mario Kempes; Valdano (Hansi Muller), Roberto Dinamite, Rummenigge

andre omgang:
Taffarel, Gerets, Camacho, Edinho, Tarantini; Madjer, Hansi Muller, Mário Kempes; Messey, Claudio Adão, Bebeto

2-2. Alle scoringer etter pause: 1-0 Fernando, 1-1 Cláudio Adão, 1-2 Tarantini, 2-2 Leonardo

Ingen Flores (verken Róger eller Leónidas), så hva kommentator Helm snakket om vedrørende hans deltakelse aner jeg ikke. Det virker ikke spesielt sannsynlig at en costaricaner skal ha vært i troppen som ubenyttet reserve heller når en ser hvilke spillere som ellers deltok.

Bilde

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Det er ikke alle nasjoner i forkant av Italia '90 som er like interessante å studere, men Uruguay rangerer jeg helt der oppe. De leverte en solid, ikke spektakulær, men solid, VM-kvalik, og med denne 2-0-gevinsten mot den sentralamerikanske VM-representanten Costa Rica, virker de også å være ok i rute før selve sluttspillet tar til. Ok, så gjenstår enda fire måneder og vel så det før uruguyanerne åpner ballet for egen del, når de skal opp mot Spania i Udine 13.juni, og her i Miami stilte de tross alt til start ganske redusert (i begge de to kampene de spilte), så nytteverdien av å studere et slikt oppgjør er langt fra optimalt. Likevel: Det var nok slik sett ut fra et samtidsperspektiv at de fleste av disse som deltok hadde forhåpninger om i det minste å spille seg inn i 22-mannstroppen. Med fasit i hånd, så vet vi at enkelte også skulle lykkes.

Óscar Washington Tabárez og assistent Gregorio Pérez var veldig tydelige på hvilket system de ønsket å se Uruguay utfolde seg i: De sto i 4-3-3, med dyp forward sentralt. I førsteoppstillingen var det talismanen Enzo Francescoli som skulle ha den dype angrepsrollen, men han var naturligvis opptatt med ligafotball i Frankrike, og således svært lite aktuell for denne samlingen. Her deltok kun spillere fra hjemlig serie, i tillegg til krumtappen der bak, de León, fra River Plate i Buenos Aires. Formasjonen var like fullt den samme 4-3-3 som "alltid", og de spillerne som hadde kommet inn for å erstatte førstevalgene falt naturlig inn i forgjengernes roller:

Fernando Álvez
José Pintos Saldanha - Jorge Gonçalves - Hugo de León - Alfonso Domínguez
Rubén Pereira - Santiago Ostolaza - Pedro Pedrucci
Sergio Martínez - Daniel Fonseca - William Castro

De to scoringene kom allerede i løpet av kampens første 13 minutter, og ei uhyre klønete inngripen av den ellers så stødige Costa Rica-stopperen Mauricio Montero mot Pedrucci ga Castro sjansen til å dælje hjem ei straffe med venstra etter åtte minutter, før Martínez mente å ha gjort 2-0, bare for å se det offisielt bli gitt nok en uheldig costaricansk stopper som selvmål, nemlig Héctor Marchena. Martínez hadde vært ubenyttet reserve i én av fire VM-kvalkamper, og var således et interessant bekjentskap. Han skulle da til slutt også få plass i VM-troppen. Han spilte i Antonio Alzamendis posisjon ute på høyreplassen i angrep, og var et konstant uromoment. Nå er jeg litt usikker på om han i hele eller i kun deler av den andre omgangen spilt inne sentralt, ettersom Fonseca gikk ut ved pause og ble erstattet av tenåringen Gabriel Cedrés (dette skal jeg selvsagt studere nærmere), men han viste i alle fall at han er aktuell som reserve på minst to av posisjonene helt fremst. Allsidighet er et pluss for en utfordrer, men det naturlige vil nok være å holde fast på veteranen Alzamendi, som fortsatt har godt med tempo i klyvene sine. Fonseca, 20, debuterte i semifinalen i denne turneringen, der Colombia var blitt satt til veggs med 2-0, og han gjorde det helt ok i løpet av de 45 minuttene han fikk mot Costa Rica. Allerede skal en avtale være på trappene i forhold til en overgang til Serie A etter VM, men det er i det uvisse hvilken klubb som slår kloa i ham. Tredjemann i løperrekka var den høyreiste Castro, som helt klart er en annen spillertype enn storstjerna Rubén Sosa. Sistnevnte flyter på et lavt tyngdepunkt og god teknikk, mens Castro nok søkte andre løsninger enn Lazio-angriperen. Han besatt utvilsomt et fint venstrebein, og straffescoringen gjorde ham samtidig til turneringens toppscorer, i og med at han også hadde tegnet seg for nettkjenning mot colombianerne.

Bakerst var altså Álvez på plass, uten at han ble utfordret i nevneverdig grad her. Han hadde ei redning på en Marchena-heading i første omgang som han slo i tverrliggeren, og han viste også autoritet gjennom å komme ut i feltet og samle greit ved et par anledninger, og så lenge han makter å holde seg skadefri er det nok sannsynlig at trenerduoen anså ham som et førstevalg også for VM. De fire i backlinja så to utfordrere i spann med to etablerte. All den tid motstanden ikke var av det kvikkeste slaget, så sto både høyreback Saldanha (med et klart portugisiskklingende navn) og den unge, ranke stopperen Gonçalves begge trygt. De León vil forbli nestoren i dette leddet, og det skal mye til om ikke Spania-baserte José Herrera (høyreback) og Serie A-stopperen Nélson Gutiérrez returnerer når alvoret tar til.

På midten vil José Perdomo, også han i Italia, være et førstevalg på den dype posten, mens han her var erstattet av Santiago Ostolaza. Sistnevnte er et fast innslag også i en toppet ellever, men da på indreløperplass. Med fysikken sin gjør han seg imidlertid ikke vekk som dregg. Han er imidlertid ikke like bevegelig som Perdomo, som kanskje også trumfer ham i posisjonering. Indreløpere i dette oppgjøret var den teknisk skolerte Rubén Pereira (vil bli med til VM) og løsbeinte Pedrucci. Sistnevnte debuterte, i likhet med Fonseca, mot Colombia, og viste fram et ok offensivt repertoar, der sameksistensen med Castro nok var beholdningen. Litt lett for det alvoret som venter i Europa, kanskje? Som Rubén Paz-erstatter her gjorde han et tilforlatelig inntrykk.

Tre innbyttere fikk slippe til i løpet av matchen: Den unge angriperen Cedrés, ei lettbeint ving ved navn Jhony Miqueiro (som ikke rakk å vise all verden i løpet av det kvarteret han fikk, og som heller ikke skulle nå igjennom nåløyet til den endelige troppen), samt den etter hvert etablerte Gabriel Correa, en løpssterk fyr som trolig er førstereserve for de to indreløperposisjonene, selv om Pereira gjorde det så skapelig her at han nok har spilt seg inn i en slik diskusjon.

GiPazzini_85
Innlegg: 12991

Legg inn av GiPazzini_85 »

DAZN-dokumentaren "The Green Lions" om Kamerun tilgjengelig på VIaplay nå.

Intervju med mange av spillerne, Nepomaniatsji, besøk av Massings gravsted m.m. En del om den elendigheten flere av heltene kom hjem til.

jakral

Legg inn av jakral »

Italia 90 - Four weeks that changed the world

Denne helt nye dokumentaren har jeg ikke sett. Skal være på tre timeslange avsnitt. Der "When football changed forever" fokuserte på England og supporterne, skal denne fokusere på hele mesterskapet.

Bilde

GiPazzini_85
Innlegg: 12991

Legg inn av GiPazzini_85 »

jakral skrev: man nov 28, 2022 10:24 am Italia 90 - Four weeks that changed the world

Denne helt nye dokumentaren har jeg ikke sett. Skal være på tre timeslange avsnitt. Der "When football changed forever" fokuserte på England og supporterne, skal denne fokusere på hele mesterskapet.

Bilde
Får satse på at Salvatore Schillaci har fått teipa fast den greia som er på toppen av hodet hans.

GiPazzini_85
Innlegg: 12991

Legg inn av GiPazzini_85 »

Nå forsvinner VGD. Kan være greit å sjekke dødsboet før det forsvinner, slik som med denne tråden: https://vgd.no/t/Fotball-Internasjonal/ ... mesterskap

GiPazzini_85
Innlegg: 12991

Legg inn av GiPazzini_85 »

Og der var Gianluca Vialli død også. Noe så nitrist.

Boccherini

Legg inn av Boccherini »

GiPazzini_85 skrev: fre jan 06, 2023 12:15 pm Og der var Gianluca Vialli død også. Noe så nitrist.
Nei, fader. Det er jo så altfor tidlig.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Gianluca Viallis dødsbudskap var bare leit. For meg personifiserte han gli Azzurri på sent 80- og tidlig 90-tall, selv om han aldri ble den store helten i VM på hjemmebane slik det på mange måter var lagt opp til. En sterk, kvikk og bevegelig angriper med et kurant målinstinkt, og han vil huskes for tandemet han utgjorde i spann med Roberto Mancini på både klubb- og landslagsnivå.

Én gang fikk jeg se ham live, nemlig i Ullevål-tapet i juni '91. Utvilsomt blant de største italienske fotballpersonlighetene de siste 30 år.

Om han ikke går rett inn i himmelrikets 'all-stars' ellever (konkurransen er beinhard), så får han i hvert fall en plass på benken. Hvil i fred, Gianluca Vialli. 🇮🇹

jakral

Legg inn av jakral »

For en spiller Vialli var. Ganske komplett egentlig. Kunne være et oppspillspunkt feilvendt, han kunne passere spillere med ball og god skytter med begge bein.






Dessuten tilhørte han en eksklusiv gruppe spillere som vant alle de tre gamle e-cupturneringene.

Bilde

Bilde

Bilde

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Italia '90-redaksjonen tar aldri ferie. For tiden fokuserer kvalikarbeidet på de tre gjenværende konføderasjonene: AFC, CAF og CONCACAF, og mer presist er det gjennomgang av den andre kampen i gruppe 6 av det innledende puljespillet i den asiatiske sonen jeg har til behandling: Hong Kong-Japan. Det oser kan hende ikke tungvekt av et slikt møte 22.mai 1989, for japanerne er fortsatt for små å regne, selv på eget kontinent, selv om de for så vidt er i startgropa for et eventyr som skal se dem stå som vertskap for asiamesterskapet sent oktober/tidlig november i '92. Ingen vet enda at de snaut ti år etter det igjen skal stå som medarrangør for et enda langt større mesterskap.

Det er fire nasjoner som kjemper om den ene billetten for avansement videre til det avgjørende gruppespillet i AFC, og i tillegg til de to kombattantene på Mong Kok Stadium i Hong Kong er det Nord-Korea og Indonesia som kappes. Nå lurer sikkert de fleste på hvorfor Hong Kong-Japan ble spilt en mandag, som 22.mai det året jo var. Da kan jeg ile til med å fortelle at oppgjøret egentlig skulle ha gått av stabelen allerede dagen før, slik det var tilfelle med Indonesia mot Nord-Korea (0-0), men at det ble utsatt i 24 timer grunnet et aldeles forferdelig regnvær som gjorde forholdene såpass utrivelige at den sørkoreanske dommertrioen følte de hadde lite annet å gjøre enn å håpe på tøvær neste kveld. Kil Ki-chul og hans to linjemenn fikk det som de ville, og et par minutter forsinket i forhold til oppsatt kjøreplan, som tilsa avspark kl 20.00, var matchen i gang.

Japanerne hadde vunnet bronsemedaljer under den olympiske fotballturneringen i Mexico i '68, men foruten det hadde de til gode å skape overskrifter internasjonalt. Blant annet hadde de aldri deltatt i noe VM, og de kom helst til kort i møte med kontinentets største fotballkrefter. Var det så noen grunn for '89-gjengen til å håpe på noen bedring? Tja, tvilsomt. De vil nok ha funnet seg i å være outsider i forhold til avansement fra pulja si, der Nord-Korea nok vil ha vært favoritter. De hadde en Kenzo Jokojama som trener, og han hadde sendt sine elleve utpå i en 3-5-2-formasjon i Hong Kong. Det var saktens ikke all verden de viste i løpet av de 90 minuttene på den relativt tørrlagte matta som tilsa at de ville kunne utgjøre noen ekstrem trussel for nordkoreanerne, men nå hadde jo gruppefavoritten avgitt poeng i Jakarta dagen i forveien, så kan hende ga det dem et lite håp. Vertskapet Hong Kong, ispedd et par spillere med europeiske aner i den knøttlille midtbanesentralen Leslie George Santos (én portugisisk forelder) og den enslige, bevegelige spissen Timothy Bredbury (som kunne skilte med et par sesonger på B-laget til selveste Liverpool), holdt til slutt nullen mot Japan, og det uten altfor stort besvær. Faktisk var det hjemmelaget ved nettopp Bredbury som hadde hatt de største mulighetene, der han blant annet framtvang en fin redning fra Japan-målvakta (og kapteinen) Sjigetatsu Matsunaga på et frispark tidlig i matchen. Etter hvert hadde nok Japan opplevd størst grad av ballbesittelse, men kreativiteten i midtbaneleddet var det så som så med, og framme greide ikke Osamu Maeda (ingen relasjon til dagens Celtic-angriper med samme etternavn) å bredside stopper Takumi Horiikes innlegg fra venstresiden i mål før pause.

Det er alltid artig å se litt mer ukjente nasjoner, men fra disse tre konføderasjonene er det begrenset med videomateriale jeg har tilgjengelig. Joda, det finnes nok en og annen snutt der ute, ikke minst signert sp1873-kontoen på Twitter, men jeg er helst ute etter 90-minuttere. Hong Kong-Japan mangler de første sju minuttene av den første omgangen, men er ellers tilgodesett med samtlige 15 pauseminutter, uten at jeg imidlertid er i stand til å utvinne altfor mye informasjon fra de japansktalende kommentatorene, der de fra sin plass oppunder takmønet på hovedtribunen (det er mer enn 16,000 frammøtte, så det er godt besøkt, selv om stadion nok rommer det dobbelte og vel så det) begeistret leder oss gjennom forestillingen.

Utover i denne pulja, som er én av seks i det innledende spillet i AFC-konføderasjonen, har jeg greid å sikre meg ytterligere tre japanske partier, deriblant begge møtene med Indonesia, samt hjemmekampen mot Nord-Korea. Da har jeg fire av deres seks kamper på teip, noe som skulle gi meg muligheten til å tegne et forholdsvis presist bilde av dem til slutt. Det er jo ingen hemmelighet at det er Nord-Korea som skal avansere til det avgjørende gruppespillet på nøytral grunn i Indonesia, der de seks puljevinnerne møtes for å avgjøre hvilke to som får gå til VM. Tidligere har jeg sett Iran-Bangladesj fra pulje 5, før jeg i neste omgang vender kursen mot Seoul for å behandle Sør-Koreas tredje kvalikmatch (gruppe 4) når de har invitert hjem Malaysia med kampdato 27.mai 1989.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Jeg har hatt en litt interessant passiar gående med en kunnskapsrik og informativ herremann via sosiale media rundt det brasilianske (og ikke portugisiske) Seleção i forkant av Italia '90. Det er jo ikke helt uten grunn at de atter en gang hørte til det ypperste favorittsjiktet i forkant av et verdensmesterskap, og denne gangen virket det antakelig mer berettiget enn foran turneringen i Mexico fire år tidligere. Dit hadde jo Brasil kommet med en del lett aldrende '82-stjerner, selv om Telê Santanas nærvær på trenerbenken alene sørget for optimisme.

Både her og ikke minst på VGD har vi snakket om 1989-utgaven av Copa América, ei turnering som endelig brakte Brasil en internasjonal triumf igjen etter 19 års tørke. Ja, det var jo i tillegg deres første kontinentaltittel på 40 år, og hvor passende var det ikke at den siste kampen i den avsluttende finalerunden fant sted på Maracanã mot Uruguay 16.juli. Forutsetningene minnet om ståa før avsluttende match i finalerunden i 1950-VM, der Uruguay jo hadde sjokkert de angivelig 200 000 som var til stede på det berømte stadionet i Rio de Janeiro gjennom å vinne 2-1. På dagen 39 år etter hadde Brasil fått sin revansje: Bebeto sørget for kampens eneste mål i en kamp Brasil hadde dominert til tider ganske kraftig. Et halvår eller så inn i sitt landslagssjefvirke hadde Lazaroni skaffet til veie en tung tittel, samtidig som han la grunnlaget for optimisme før neste sommers VM i Italia.

I juni, en måneds tid før Copa América, hadde Brasil vært på en tre kamper lang sommerturné i Europa, der de hadde tapt for både Sverige (2-1), Danmark (4-0!) og Sveits (1-0), men det må for all del tas med i betraktningen at Lazaroni ikke på noen måte stilte toppet. Det ville han ikke få anledning til å gjøre i det kontinentale mesterskapet på hjemmebane heller, siden de opplevde tunge forfall i form av stjerner som Jorginho (skadet, og snart på vei til vesttysk seriefotball), Mozer (som var på vei fra Benfica til Olympique Marseille på det tidspunktet da turneringen skulle avvikles) og den skadede Careca. Det er svært trolig at de alle ville ha stilt i en tenkt optimaloppstilling.

Åpningskampen i Copa América, møtet med kontinentets evigakterutseilte Venezuela, ble som ventet ganske grei skuring, selv om Seleção til dels opplevde mishagsytringer fra tribunene i Salvador. Der var de lokale i millionbyen svært misfornøyde med at Bahia-spissen Charles var blitt utelatt fra troppen. Denne misnøyen lot de komme til syne i samtlige av de tre kampene Brasil spilte på Fonte Nova-stadionet, som etter åtte kamper på få dager etter hvert dessuten hadde ei gressmatte som begynte å se preget ut. Brassene hadde et hav dyktige spillere tilgjengelig i de aller fleste posisjoner på denne tiden, så de stilte med en solid tropp til tross for tunge fravær. Det som imidlertid var mest oppsiktsvekkende ved åpningskampen mot Venezuela, var at Sebastião Lazaroni for aller første gang hadde tatt i bruk tre stoppere samtidig. Brasil, hyperoffensive Brasil, i 5-3-2/3-5-2? Verden sto ikke til pasqua. Lazaroni hadde valgt landslagskaptein Ricardo Gomes til sin første sweeper, mens han hadde Mauro Galvão som en slags høyre stopper framfor ham, mens det unge supertalentet André Cruz var den mer venstreorienterte blant de tre. Både Gomes og Cruz var venstrefotinger; Galvão gjorde helst bruk av sin høyre. Sentralt på midten manglet den sedvanlige krumtappen Dunga for anledningen, og i hans sted var den teknisk begavede Geovani plassert i den dype rollen. Han hadde to indreløpere framfor seg, og for anledningen var disse Tita og Valdo. Utover i turneringen skulle det samme antallet sentralforsvarere bestå, men enkelte av navnene fra åpningskampen skulle komme til å erstattes med nye. Det var nemlig først i kamp 4, siste gruppespillkamp, at Brasil åpnet med den elleveren som skulle fungere som Lazaronis foretrukne. Det var med Mauro Galvão inne som den sentrale blant de tre bakre, med Gomes til venstre framfor seg, og med Aldair som den mest høyreorienterte av stopperne. På midten hadde Dunga vært inne sentralt allerede i andre kamp, men både mot Peru og dernest mot Colombia, i det om hadde vært brassenes andre og tredje kamp i Copa América, hadde det endt målløst, og Geovani hadde vært høyre indreløper. Først mot Paraguay i siste kamp i åpningsgruppespillet hadde Silas fått slippe til i Geovanis sted. Venstre indreløper var hele tiden den lekne Valdo.

Så var snart Lazaronis ellever hugget i stein:

Taffarel
Aldair - Galvão - Gomes (k)
Mazinho (senere Jorginho) - Silas - Dunga - Valdo - Branco
Bebeto - Romário

En så god spiller som Napolis Alemão, 'tyskeren', var altså ikke vurdert god nok. Under Copa América ble han avspist med to starter (ute på høyresiden), nemlig i de to 0-0-kampene innledningsvis, og tre innhopp. Brasil spilte sju kamper totalt i turneringen.

På målvaktsplassen var Taffarel et soleklart førstevalg til tross for sin relativt unge alder (23 - under VM i '90 var han 24). Utfordrere, i den grad det var riktig å kalle dem det, var Acácio og Zé Carlos. Kan hende kunne også en 33 år gammel Carlos (som sto for Brasil under Mexico '86) vært en kandidat? Han hadde forsøkt seg hos Malatyaspor i Tyrkia, uten hell, under 88/89-sesongen. Det kan ha spolert Copa América-deltakelsen for ham.

Det var på stopperplass Brasils store overflod kom best til syne: Aldair, Galvão og Ricardo Gomes skulle altså utgjøre trekløveret i resten av Copa América, og i hovedsak også under den påfølgende fire kamper korte VM-kvalifiseringen. Her fantes i tillegg altså folk som Mozer, Ricardo Rocha (den hjemlige seriens kanskje beste stopper på det tidspunktet), nevnte André Cruz, en mer ukjent fyr ved navn Zé Teodoro (deltok i troppen for CA på hjemmebane), Júlio César (gjorde det godt under VM i '86) og Aloísio, som på dette tidspunktet hadde tegnet på hos Barcelona. Utvalget var enormt. Når det gjelder balansen, så har jeg som oftest vært for at to av tre stoppere er høyrebeint, mens én, den venstre, har venstrefot som sin foretrukne. Det er sikkert 85 % tøys, men jeg synes av og til det kan bli litt ubalansert dersom man har to, for ikke å si tre, stoppere som alle benytter venstrebeinet. Gomes var den soleklare eneren som venstrestopper, med Cruz som utfordrer (han hadde vært kaptein hos Ponte Preta allerede som 17-åring, noe som skulle fortelle en hel del om talentet hans), mens Gomes også var kandidat til liberojobben. Den fikk imidlertid sindige Galvão, selv om brassene siden også skulle forsøke Mozer her under treningskampen i Nederland i desember '89 (seier 1-0, Mozer gjorde det høvelig greit). Når det gjaldt den høyre stopperposisjonen, så hadde Aldair altså både Rocha (ofte kalt Ricardo Paulista, der 'Paulista' som kjent er kallenavn på personer fra São Paulo) og etter hvert også Mozer som sterke utfordrere. Selv Júlio César slapp til i kampen i Nederland, og viste seg fram på en fordelaktig måte. Lazaroni var til slutt nødt til å plukke med seg til VM spillere som allerede hadde levert for ham i Copa América, noe som ble utslagsgivende for ikke minst Júlio César, som dermed ble hjemmesitter.

Det er et deilig tema å diskutere. Brasil hadde alle forutsetninger for å gå til topps i Italia '90. Skaden til Romário under spill for PSV på vårparten reduserte nok styrken på kandidaturet noe, men de var likevel så godt forspent at de skulle ha både kreativitet og avslutningsstyrke nok til å true de fleste. Dessverre var ikke Bebeto i 1990 like god som han hadde vært under Copa América året i forveien (der hadde han tegnet seg for seks mål på sju kamper, alle med Romário som makker), og selv om Careca var skadefri og i slag, så ble vel aldri Careca/Müller den samme trusselen som radarparet i '89. I Nederland hadde Müller og Bebeto fått noen minutter sammen, og de så ut til å finne tonen. Lazaroni så imidlertid ut til å være av den oppfatning at faste angrepspar var å foretrekke, så når han ikke hadde Romário tilgjengelig, selv om PSV-spissen så vidt ble klarert frisk nok for å velges ut i troppen for Italia '90 (han var et stykke unna toppslaget, noe han viste da han spilte sin ene kamp fra start, mot Skottland i siste gruppespilloppgjør), så var det Müller som skulle pares med Careca.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

En aldri så liten anekdote fra det vide temaet som omhandler Italia '90-kvaliken.

I AFC-konføderasjonen (Asia) finnes, i hvert fall for oss europeere, et noe begrenset videoutvalg tilgjengelig, slik at det ikke er enkelt å gjøre seg særlig kjent med lag og spillere herfra i et studium av kvalifiseringen. Japan er imidlertid tilgodesett med flere videotilgjengelige opptredner, for hele fire av deres seks kamper er mulig å skaffe til veie. Det har jeg naturligvis gjort, og for tiden arbeider jeg med deres andre match i kvaliken, nemlig 0-0-oppgjøret mot Indonesia i Jakarta. Det er 80 000 på tribunene og grei kok, og Japan, som på dette tidspunktet stadig var et stykke unna å være noen spesiell nobilitet i internasjonal fotball, selv på eget kontinent, hadde til tider et svare strev med å holde iherdige indonesere unna eget mål. Kampen ble spilt 28.mai 1989, og uka i forveien hadde hjemmelaget maktet 0-0 mot den antatte puljefavoritten Nord-Korea. De skulle til slutt oppnå samme resultat også mot japanerne, så de var absolutt ingen push-over på Senayan Main Stadium i hovedstaden.

Når man forsøker å gå i litt under overflaten på de respektive lagene fra denne epoken, så støter man av og til på utfordringer. Det skulle bare mangle; noe annet ville vært naturstridig. Det er også dét som bidrar til å gjøre dette arbeidet såpass interessant at man stadig holder det gående, selv om det krever sin mann å gjøre seg kjent med spillere og taktikk hos nasjoner man knapt tenker på overhode i fotballsammenheng. Indonesia framstår som en slik, men når en starter å grave i materien, så oppdager man interessante historier også her. Blant annet fantes en spiller med økenavnet 'den indonesiske Maradona'. Da jeg startet på analysen fra Indonesia-Japan, så var jeg overbevist om at han var den som sto oppført under navnet (Zulkarnain) Lubis Hamdani. Zulkarnain har jeg satt i parantes, siden enkelte av de ulike kildene jeg benytter for å verifisere lagoppstillinger hadde utelatt dette, og kun benyttet Lubis Hamdani.

Videoen med de 90 minuttene fra Indonesia-Japan er ikke akkurat av HD-kvalitet, så enkelte spillere er det vanskelig å tyde trøyenummeret på, og da spesielt de som opererer ved bortre langside. Lagoppstillingene som presenteres på skjermen før avspark står nedtegned med japanske symboler. Det var ei utfordring jeg forsøkte å løse gjennom å kontakte en bekjent jeg vet er inne i tredje året med å selvlære seg japansk. Jeg framla skjermdumper med den indonesiske lagoppstillingen, og hektet på de påståtte navnene fra startoppstillingen slik den vises i majoriteten av de tilgjengelige kildene for lagoppstillinger der ute. Han svarte med å bekrefte ti av de elleve navnene opp mot nevnte kilder (om enn direkte transkribert fra japansk, slik at de avvek noe i form), men ett navn lot ikke til å samsvare overhode med noen av de som ellers er nedtegnet: "Pongo Puribadi". Den som da manglet var Zulkarnain Lubis Hamdani. Om en sjekker litt rundt på nettet, så finner man spor etter en Bonggo Pribadi med fartstid fra det indonesiske landslaget nettopp rundt denne tiden. Dette var spilleren knyttet til trøye 16. Vedkommende hadde tilhold i høyrebackområdet for hjemmelaget i den første omgangen mot Japan, og det er umulig å bekrefte visuelt at tallet på ryggen hans faktisk er 16. Når pausen er over, følger kameraene spillerne på vei ut av tunnelen, og ingen 16 er å se blant hjemmelagets elleve. Det er imidlertid en 18, som ikke hadde vært nevnt i den lagoppstillingen som var blitt presentert på skjermen. Kunne det ha seg slik at spilleren der borte på høyrebacken hadde båret 18- og ikke 16-trøya? Igjen: Det er umulig å bekrefte ved å se teipen, og tro meg, jeg har forsøkt.

Det jeg også fant merkelig var at 'Den indonesiske Maradona' skulle være plassert på høyreback. Det virket urimelig. Men samtlige kilder hadde enten Lubis Hamdani eller Zulkarnain Lubis/Zulkarnain Lubis Hamdani som et punkt i oppstillingen. Hvorfor var ikke Bonggo Pribadi nevnt? Vel, mest sannsynlig fordi han ikke deltok. Da jeg så '18' dukke opp fra spillertunnelen før starten av den andre omgangen, tenkte jeg at det måtte ha vært et bytte i pausen, og at '16' hadde gått ut. De færreste nedtegnelsene markerer bytter overhode for indoneserne denne ettermiddagen. Blant de to som så gjør, indikerer den ene at det byttet som skjer, først inntreffer etter om lag en times spill. Den andre nevner ikke tidspunkt for det ene byttet Indonesia skal gjøre i dette hjemmeoppgjøret med Japan. Jo mer jeg gravde, jo større virket sannsynligheten for at '18' faktisk hadde startet oppgjøret, til tross for at det var '16' som sto oppført på skjermen før avspark.

Jeg foretok et fast forward til returoppgjøret Japan-Indonesia, som jeg også har liggende tilgjengelig. Der var billedkvaliteten bedre, og det var mulig å skimte 18-tallet på ryggen til spilleren i høyrebackområdet for gjestene. For det øvrige utvalget var også trøyenummerne identiske med hva de forskjellige hadde båret i hjemmeoppgjøret, så her velger jeg å tro at de opererte med faste nummere. I samtlige kilder står 'Lubis Hamdani' nedtegnet som startende for Indonesia i 5-0-tapet i Hirosjima, så på dette tidspunktet begynner jeg å bli relativt sikker på at dette må være skikkelsen på høyreback med 18 på ryggen. Å gjenfinne et samtidsbilde av vedkommende i et onlinesøk er dessverre ikke mulig. Man kan imidlertid se ham i noe mer av en nåtidsutgave.

Brått slo det meg: "Hva om Zulkarnain Lubis og Lubis Hamdani er to forskjellige aktører?" Siden nettstedet med oversikt over de indonesiske landslagsspillerne som hadde vært i aksjon i løpet av kalenderåret 1989 kun opererte med Zulkarnain Lubis, hadde ikke den tanken en gang streifet meg tidligere. Men jo - et fotosøk på Zulkarnain Lubis så definitivt ut til å avsløre at det dreide seg om en annen person enn Lubis Hamdani. Ergo: 'den indonesiske Maradona' deltok ikke (uvisst av hvilken årsak). Spilleren på indonesisk høyreback var hele tiden 18 Lubis Hamdani. At '16' var nedtegnet i den japanske produksjonen for bortemøtet i Jakarta må ha skyldtes feilinformasjon. At '16' imidlertid var Bonggo Pribadis trøyenummer, tildelt ham som en del av landslagstroppen, betviler jeg ikke.

Ok, så løser man kanskje ikke Ukraina/Russland-konflikten gjennom slike oppdagelser, men du verden så tilfredsstillende det er på et personlig plan når en kommer fram til løsninger på gåter som i utgangspunktet virker uovervinnelige. Da får jeg heller bære over med at jeg ikke får se 'den indonesiske Maradona' i aksjon, siden han heller ikke deltar i returspillet i Hirosjima.

Uten videre relevans: Jeg presenterte denne problemstillingen på et internasjonalt forum, og en ivrig sjel valgte sågar å svare. På det tidspunktet hadde det allerede gått opp for meg hva svaret på Zulkarnain-gåten var, men han bidro blant annet med en lengre artikkel som omhandlet det indonesiske landslaget på siste halvdel av 80-tallet og fram til 1990, på indonesisk. Et lite stykke ned i den mange sider lange artikkelen står (det oversatt) å lese om en treningsleir til Nederland og Belgia som nasjonens fotballutvalgte gjorde i '90, og det står også hvilke spillere som deltok. Umiddelbart festet blikket mitt seg ved navnet "Benny van Breukelen", én av tre indonesiske målvakter, og under omstendighetene gjorde det meg nysgjerrig. Et søk fant fram en Wikipedia-artikkel om Benyamin van Breukelen, som det viste seg var sønn av Hainz Marinus van Breukelen, klansoverhode i en indonesisk familie av nederlandsk (åpenbart) herkomst. 'Benny' van Breukelen var altså ei landslagsmålvakt som i en periode hadde tilhold på nederlandsk jord i 1990. Ergo - på et tilfeldig spørsmål om "hvilket landslag representerte van Breukelen i '90?", så er kan hende ikke svaret like gitt som vi ville ha tenkt oss.

jakral

Legg inn av jakral »

mikemodano skrev: man mar 13, 2023 9:37 am Et søk fant fram en Wikipedia-artikkel om Benyamin van Breukelen, som det viste seg var sønn av Hainz Marinus van Breukelen, klansoverhode i en indonesisk familie av nederlandsk (åpenbart) herkomst. 'Benny' van Breukelen var altså ei landslagsmålvakt som i en periode hadde tilhold på nederlandsk jord i 1990. Ergo - på et tilfeldig spørsmål om "hvilket landslag representerte van Breukelen i '90?", så er kan hende ikke svaret like gitt som vi ville ha tenkt oss.
Italia ’90-kontoret virker som en spennende arbeidsplass. Givende diskusjoner mellom medarbeidere og gjennombrudd i forskningen angående draktnummer på grovkornede VHS-kassetter, levert av trofaste langere fra underskogen på nettet. Dette er små seire man bør ta seg tid til å feire. Asiatisk VM-kval er for det meste upløyd mark for min del, så at det dukker opp en del problemer der er vel ganske ventet. Denne Van Breukelen-anekdoten er jo en liten perle.

Jeg tenker jo litt på hvordan det må ha vært å lage bok om fotball-VMs historie før Wikipedia ble en bestevenn. Har en slik bok stående i hylla som gikk i trykken i 1990, skrevet av Ian Morrison. I slutten av forordet skriver han: ”Finally, a special thanks to the man who invented the fax machine, without whom my job would have been even more difficult”.

mashadar

Legg inn av mashadar »

33 år siden avspark i denne turneringen i dag, der verden verden fikk bevitne den høytflyvende Omam-Biyik og Benjamin Massings flyvende sko. Dog fikk ikke norske seere med seg sistnevnte da Massings nedpløyning av Caniggia fant sted etter at Dagsrevyen gikk på lufta kl 19.30, altså fra ca 75 minutter ut i kampen.
Noen som husker om resten av kampen gikk i redigert opptak senere, eller om man måtte nøye seg med høydepunktene mot slutten av Dagsrevyen?


Svar

Create an account or sign in to join the discussion

You need to be a member in order to post a reply

Create an account

Not a member? register to join our community
Members can start their own topics & subscribe to topics
It’s free and only takes a minute

Registrer

Sign in

Gå tilbake til «Fotball - Retro»