Hva var det siste albumet du hørte på?

[Frank.N.Steen]

Er nok få fans av bandet som tenker at dette ikke er deres beste album. Egentlig var de jo kun glam på midten av 80 tallet, dvs etter dette albumet (Theatre of pain). For meg er dette en 8/10 plate. Må også nevne Helter Skelter coveren. Husker dette som en "skummel" plate, noe som selvsagt er kult når er tenåring. Men helt klart det er denne og debuten jeg oftest hører på hvis jeg kal høre på Crüe, men har alle platene frem til Feelgood på vinyl og noen av de etter det på cd, uten at jeg ser på meg selv som blodfan.

Vil nok forsøke å lete opp debuten, om en skal høre mer fra bandet. Så et bilde fra 1981 skiva deres (mulig ei alternativ cover), og så ut som et glam-rock band fra midten av 70-tallet. Så interessant å høre om de er veldig langt unna oppfølgeren eller ikke.
Ser også frem til å få lest meg gjennom boka The Dirt (2001), som en fant i fjor i under en av flere bruktsjappe besøk.
Tror det er blitt ei tv-serie ut av den også. Men kanskje best å starte med boka.

[Big George]

Peter Gabriel var en favoritt første halvdel av 80 tallet etter å ha hørt mange symfoniske rock plater fra hans år i Genesis. Han kom med en live plate (Plays live) dobbel var den og dekket mye av de fire første solo- platene. Han var på svært dårlig fot med Steve Hackett hele tiden i Genesis og var kjæreste med Claudia Schiffer muligens verdens mest kjente modell. Det brøt litt med imagen som Apartheid-motstander og litt i raddis-land. Hans solo-karriere ble mer kommersielt med so-albumet men jeg har ikke fulgt han på 90 tallet og i dette årtusen

Etter Genesis som skiftet stil etter Peter Gabriels tid i bandet hadde tre av gutte store solo-karrierer.
Gabriel er nevnt, Phil Collins ble en av de store plateselgerne og Mike Rutherford hadde store og gode hits med Mike and the Mechanics. De tre fortsatte i Genesis og bandet ble langt mer kommersielle

[Biff_Byford]

Ja start med boka, helt klart. Drøye saker. Og ikke tv-serie men film (netflix), ok den men boka er (som alltid) bedre. Debuten er strengt tatt ganske aggressiv og pønka (altså er hardrock men ganske rått lydbilde). Er ikke glam i min bok. Poison er glam. GnR (debuten) og feks Faster Pussycat er sleaze (skittent) og der er Crüe også etter min mening (og da også pionerene). Men antar her krysser en mange spor og noen overlappinger da disse bandene var fra samme miljø (LA/sunset strip). Ratt, Dokken må også nevnes, og ingen av de var glam i min bok selv om de på midten av 80 tallet så slik ut var både musikken og imagen før/etter 85/86 mye røffere. Til og med Queensryche så litt glam ut og de var jo ikke i nærhet av det.

[Biff_Byford]

Peter Gabriel var en favoritt første halvdel av 80 tallet etter å ha hørt mange symfoniske rock plater fra hans år i Genesis. Han kom med en live plate (Plays live) dobbel var den og dekket mye av de fire første solo- platene. Han var på svært dårlig fot med Steve Hackett hele tiden i Genesis og var kjæreste med Claudia Schiffer muligens verdens mest kjente modell. Det brøt litt med imagen som Apartheid-motstander og litt i raddis-land. Hans solo-karriere ble mer kommersielt med so-albumet men jeg har ikke fulgt han på 90 tallet og i dette årtusen

Var Hackett og Gabriel en så dårlig relasjon da ? Har inntrykk at det ikke var så mye "bad feelings" mellom Genesis guttene. Ikke som Pink Floyd iallefall.

[Big George]

Nå gikk det en dokumentar på NRK for to-tre år siden hvor Peter Gabriel brukte mye tid å¨
få fram at han ble motarbeidet av Steve Hackett i Genesis-åra. Hackett var veldig imot
de kommersielle elementene i musikken.Nå hadde Genesis langt mer kommersiell
stil etter at Gabriel forlot gruppa.

[Big George]

Nesten alle band som holdt på en del år og musikke var jobben din blir det ofte slitasje over tid. Du finner nesten ingen store band som ikke har stor slitasje.
Du så muligens dokumentar og kino film om norske A-ha der Morten Furuholmen sa rett ut at band-situasjonen var årsaken til hans hjerteflimmer.

Rettelse Han heter Magne Furuholmen Morten det er Harket.

[Guttorm123]

Peter Gabriel var en favoritt første halvdel av 80 tallet etter å ha hørt mange symfoniske rock plater fra hans år i Genesis. Han kom med en live plate (Plays live) dobbel var den og dekket mye av de fire første solo- platene. Han var på svært dårlig fot med Steve Hackett hele tiden i Genesis

Bra de hadde Tony Banks til å drive "fredsarbeid" da... Hahahaha!!!!

Banks var på kanten med absolutt alle. Han elsket å være uenig, og ble sett på som en stor kranglefant. Men fy fa.. for en musiker...

Et par sanger med Banks soloprosjekt:

[Big George]

Selvfølgelig var det Tony Banks og ikke Steve Hackett
Beklager, Steve Hackett var ikke involvert.

[Frank.N.Steen]

Nå gikk det en dokumentar på NRK for to-tre år siden hvor Peter Gabriel brukte mye tid å¨
få fram at han ble motarbeidet av Steve Hackett i Genesis-åra. Hackett var veldig imot
de kommersielle elementene i musikken.Nå hadde Genesis langt mer kommersiell
stil etter at Gabriel forlot gruppa.

Var innom samtlige av skivene (frem til Duke i 1980) av Genesis etter Gabriel, og synes de i perioder hadde enda mindre "tilgjengelig" prog-rock album i den perioden, og tror Gabriel eller Collins spøkte med at mange slet med å høre forskjell på dem, da visstnok ikke alle var klar over at Phil hadde overtatt som vokalist og frontmann.

Selv synes jeg nok at Selling England By the Pound er bandets desidert beste og mest fengende album, og Duke (1980) er ikke så langt bakom, mulig Foxtrot slår den med en liten lengde. Nevnte 80-talls skive var jo egentlig ganske dyster og hardtslående, mulig påvirket av et skrantende ekteskap for Phil Collins, men kom noen fantastiske låter ut av det til slutt.

Har ikke hørt så mye av Mike and the Mechanics, men de hadde vel noen svære hits på 80 og tidlig 90-tallet, husker hvert fall de ble spilt mye på norsk radio.

[Hitherto]

きくお [Kikuo]: きくおミク7 (Kikuo Miku 7)

Vanskelig å holde seg oppdatert på hva kidsa hører på i dag. For 10 år siden følte jeg at jeg var rimelig oppdatert. I dag er flere av de mest populære albumene på RateYourMusic helt gresk for meg, eller japansk i dette tilfelle.

Har aldri hatt sansen for J-pop, men Japan har hatt mange kunstneriske popartister opp gjennom åra. Selv har jeg vært begeistret for Akiko Yano som ble promotert som "Japans Kate Bush" på 80-tallet. Kikou minner slemt om henne, spesielt på melodinivå, men med langt mer moderne produksjon.

Uhyre produktiv artist ut ifra diskografien, men intet av tidligere bragder har falt i smak før nå. Heldigvis var dette noe helt annet. Eller kanskje jeg ikke har fulgt godt nok med i timen? Får nesten flashback til Anja Garbareks Balloon Mood som forsøkte å kombinere pop med alle eletroniske subsjangere som fantes tilbake i 1996. Folktronica kanskje? Det er masse tradisjonelle instrumenter blant alle de ustyrlige breakbeatene og bisarre innspillene, så en mann som Susumu Yokota ville kanskje likt dette (om han ikke var død).

Tidvis blir det direkte fantastisk, så dette er utvilsomt det beste jeg har hørt fra denne kanten.

!!!/10

[Frank.N.Steen]

きくお [Kikuo]: きくおミク7 (Kikuo Miku 7)

Vanskelig å holde seg oppdatert på hva kidsa hører på i dag. For 10 år siden følte jeg at jeg var rimelig oppdatert. I dag er flere av de mest populære albumene på RateYourMusic helt gresk for meg, eller japansk i dette tilfelle.

Har aldri hatt sansen for J-pop, men Japan har hatt mange kunstneriske popartister opp gjennom åra. Selv har jeg vært begeistret for Akiko Yano som ble promotert som "Japans Kate Bush" på 80-tallet. Kikou minner slemt om henne, spesielt på melodinivå, men med langt mer moderne produksjon.

Uhyre produktiv artist ut ifra diskografien, men intet av tidligere bragder har falt i smak før nå. Heldigvis var dette noe helt annet. Eller kanskje jeg ikke har fulgt godt nok med i timen? Får nesten flashback til Anja Garbareks Balloon Mood som forsøkte å kombinere pop med alle eletroniske subsjangere som fantes tilbake i 1996. Folktronica kanskje? Det er masse tradisjonelle instrumenter blant alle de ustyrlige breakbeatene og bisarre innspillene, så en mann som Susumu Yokota ville kanskje likt dette (om han ikke var død).

Tidvis blir det direkte fantastisk, så dette er utvilsomt det beste jeg har hørt fra denne kanten.

!!!/10

Hyggelig å se deg igjen Hitherto, og dette med japansk musikk er noe en selv gjerne vil bli litt mer fordypa i.
Har jo veldig sans for den spretne og fengende synthpopen til Yellow Magic Orchestra, samt noe av filmmusikken fra Kitaro. Men regner med soloskivene til YMO medlemmene kanskje er ei grei ferd videre, for liker spesielt ambient og de litt mer eksperimentelle sporene fra det holdet, men sjeldent mer enn 1 eller 2 slike på studio skivene.

[Hedning]

Smashing Pumpkins frontmann Billy Corgan

Satt rett bak ham i en berg,og dalebane her for litt siden. Virket som han koste seg glugg ihjel

[Lezah]

The Sick, The Dying ...and the Dead av Megadeth. Ikke hørt absolutt alt de har lagd post 1990, men dette er faktisk jævlig grom metal. 8/10 eller noe.

[Fernandovonarb]

Er nok få fans av bandet som tenker at dette ikke er deres beste album. Egentlig var de jo kun glam på midten av 80 tallet, dvs etter dette albumet (Theatre of pain). For meg er dette en 8/10 plate. Må også nevne Helter Skelter coveren. Husker dette som en "skummel" plate, noe som selvsagt er kult når er tenåring. Men helt klart det er denne og debuten jeg oftest hører på hvis jeg kal høre på Crüe, men har alle platene frem til Feelgood på vinyl og noen av de etter det på cd, uten at jeg ser på meg selv som blodfan.

Vil nok forsøke å lete opp debuten, om en skal høre mer fra bandet. Så et bilde fra 1981 skiva deres (mulig ei alternativ cover), og så ut som et glam-rock band fra midten av 70-tallet. Så interessant å høre om de er veldig langt unna oppfølgeren eller ikke.
Ser også frem til å få lest meg gjennom boka The Dirt (2001), som en fant i fjor i under en av flere bruktsjappe besøk.
Tror det er blitt ei tv-serie ut av den også. Men kanskje best å starte med boka.

Dirt ligger som film på Netflix. Absolutt severdig hvis du har et forhold til gruppa. Verste fra boken sies at ikke er med uten at det plaget meg. Skal nok pløye gjennom boken når jeg får tid. Ellers enig med Byford om at Devilalbumet fortjener en 8er. Deres beste etter min mening.

[Frank.N.Steen]

Vært gjennom noen nylig innkjøpte country-folk rock skiver av Johnny Cash og Dolly Parton, og tja, sistnevnte og Jolene albumet var to klassikere og en masse fyllkalk liggende mellom, så den skal ikke beholdes. Cash og fengsels konsertene Folsom og San Quentin var helt klart vassere, men også de to "lider" litt av gjøre den frustrerende greia med å slenge alle bonus kuttene inn blant de originale, og ikke ha dem liggende helt til sist.

Dette gjør at lytteropplevelsen ikke blir helt tilfreds med sporlista og flyten, særlig den første blir i overkant meget laaaang, og når en er så vidt halvveis, er man ganske lei, og nei, prøvde 5-6 runder med første av de to, og ga ikke mer maks 6/10 - 6,5/10.

Heldigvis gikk det bedre med San Quentin, som føltes råere og mer trøkk i låtene og flyten satt mer på plass, selv om også den kanskje var litt vel dratt ut i spilletid.
Sikkert et must for die hard fansen av legenden, men er man rimelig fersk som lytter, så burde en kanskje gått for noe annet. Uansett, den får ei 7,5/10 og mulig et som kan gå opp enda et hakk senere.

[Frank.N.Steen]

Sting - Ten Summoner's Tales (1993)

En stund siden sist, og har vel ikke akkurat blitt blåst i bakken av de tidvis skuffende solo skivene en har tidligere vært innom fra Sting.

Denne fra 1993 innehar jo noen av mannens største hits, men er også lyden av mange bilturer til Oslo med pappa som guttunge, og fort gjort å bli litt ekstra nostalgisk av seg.
Låt for låt synes jeg nok at dette albumet er det man har fått mest igjen av, og han har ofte blitt beskyldt for å være kjedelig, men med ei spilletid på oppunder 50 minutter (pluss), rikelig med variasjon, lekne låter og god stemning, samt nevnte radio hitene, så da lander man på ei meget hyggelig:

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Prologue (If I Ever Lose My Faith in You), Love Is Stronger Than Justice (The Munificent Seven), Fields of Gold,
Seven Days, Saint Augustine in Hell, Everybody Laughed but You, Shape of My Heart, Something the Boy Said og Epilogue (Nothing 'bout Me)

[Frank.N.Steen]

Tom Jones - The Best of... Tom Jones (1997)

Ei Best of samler av Tom Jones, og var smått innom i fjor sommer men kom aldri hele veien gjennom.
Liten tvil om at mannen kunne synge, og det alene er viktig grunn til at denne samleren går så vidt i pluss, tross en del så som så forglemmelige stunder, trøkker han såpass til at det blir aldri søvndyssende kjedelig.

De beste låtene holder seg fortsatt meget godt, men som mange slike Best of utgivelser, kunne denne fint ha vært redusert med en god porsjon fillers, da oppunder 70 minutter er hvert fall 25-30 for mange, om en ikke er blodfan av artisten.

Rating: 5,5/10

Høydepunkter: It's Not Unusual, Chills and Fever, What's New Pussycat, Thunderball, Delilah, Help Yourself, Without Love (There Is Nothing), She's a Lady og Kiss

[Big George]

Help Yourself var en favoritt hos min farmor.

[Frank.N.Steen]

Joy Division - Closer (1980)

Ei skive man oftest forbinder med høst og vinter, ikke vår, men nå har man ikke vært innom den på sikkert et tiår eller mer, og ble jo handlet inn på ny i fjor via ei Bonus CD som var remastret og inkluderte ei tidligere uutgitt live konsert fra tidlig 80-tallet.

Men orker ikke tråle meg gjennom begge man eier, så går i stedet for den eldre 1992 CDen man kjøpte inn i 2005, og synes faktisk ikke lydkvaliteten er særlig svakere enn 2007 utgaven, tvert i mot. Men husker at en del fans var mektig skuffa når disse ble gjenutgitt, og kanskje noe av grunnen til at en sto over å double-dippe noe som kun de mest audiofile ville lagt merke til.

Uansett, albumet åpnes med hypnotiske rytmer, bestående av pulserende mektige trommer, fyldig bass og ei flerrende gitar i Atrocity Exhibition.
Melodisk sett er nok dette milevis unna Love Will Tear Us Apart, som var min (og sikkert mange andres) døråpner i retning av bandets 2 studio album, og ettersom de ikke gadd å inkludere låtsporene på baksiden av albumcoveret, tok man det liksom for gitt at deres mest kjente sang var med her, og vel, det var altså feil.

Heldigvis betydde jo ikke det at albumet led av den grunn, og der forgjengeren hadde kanskje mer av de melodiske og ikoniske låtene, synes jeg at Closer innehar ei langt overlegen flyt og stemning over seg, og mulig Love Will Tear Us Apart eller Atmosphere ville vært prikken over ien, men kunne jo også gått feil vei. Derimot å legge de til som bonusspor, det synes nå at burde vært mulig å gjennomføre.

Helheten til Closer gjør at den overstiger Unknown Pleasures (1979) i mine ører, og tross av å være en man kanskje ikke setter på dag ut og dag inn, så innehar det den helt unike lytteropplevelsen som kun de ytterst sjeldne favorittene leverer, og nei, albumet står seg like mektig og gjennomtrengende som når en første gang var innom det.

Rating: 10/10

Høydepunkter: Atrocity Exhibition, Isolation, Passover, Colony, A Means to and End, Heart and Soul, Twenty Four Hours, The Eternal og Decades

[Frank.N.Steen]

Amon Düül II - Phallus Dei (1969)

I følge bookleten var visst dette en av de tidligste krautrock skivene, og fant jo ut først nå at 2006 CD utgaven har snudd opp ned på den originale sporlista. Så det avsluttende nummeret starter det hele, og ja, men er nå slik en har jobbet seg gjennom siste tiden, og liten vits i å prøve forandre på det.
Kanskje ikke det beste stedet å starte opp med tanke på kraut eller cosmic musikk biten, for ja, tittelkuttet som tar opp halvparten av albumet, da med sine overkant 20 minutter, er ei ren prøvelse i tålmodighet og hvor villig en er til å "leve seg inn" i alt sammen.

For her går det tungt i seig improvisasjon og random eksperimentelle lyder, med skriking og brøling, og annet de første 3-4 minuttene, før det endelig skjer noe, og ja, et par minutter til med den slags hippie ræl og da ville knyttneven gått amok i retning CD skiva. For her stinker det våt hamp og svette armhuler, og den slags kan en fint være foruten. Heldigvis begynner ting å ta seg opp utover, og bikker mot det tøffe. Da dette er jo nærmest psykedelisk rock med litt ekstra punch. Og halvveis ut får man et midtparti som minner sterkt om Iron Butterfly og deres legendariske Inna-gadda-da-vidda baby.

Hadde alle de irriterende ulydene og skrikingen vært luka bort, og redusert spilletiden med minst 5-6 minutter (eller mer), så hadde dette vært slettes ikke så fælt.

Heldigvis er del 2 (som egentlig er del 1) anført av langt kortere og mer tempofylte Kanaan mye mer givende, og selv om denne fryktelig slitsomme vrinske og vræle stemmen returnerer her og der, så er enkelte av de gjenværende sporenes såpass solide at en bikka så vidt i pluss, men tvilsomt ei skive man får særlig mer utbytte av fremover.

Dersom deres senere album heller mer i retning de tunge og råere sporene fra side 2, enn det frustrerende som dominerer side 1, så er det ikke umulig at en vil sjekke opp mer fra bandets utgivelser. Har fortsatt et samle album på vent, så mulig det gir en bedre oversikt over bandets lydbilde utover 70-tallet.

Rating: 6/10

Høydepunkter: Kanaan, Dem Guten, Schönen, Wahren og Luzifers Ghilom

[LondoMollari]

Jeg har ikke hørt Phallus Dei, men de to oppfølgerene er bra. Spesielt Tanz Der Lemminge, som til tider er nærmest standard symfoprog. Plata har en lang improvisasjon også, men den funker bra. Så det albumet anbefales.

[Frank.N.Steen]

Jeg har ikke hørt Phallus Dei, men de to oppfølgerene er bra. Spesielt Tanz Der Lemminge, som til tider er nærmest standard symfoprog. Plata har en lang improvisasjon også, men den funker bra. Så det albumet anbefales.

Trodde det var den jeg også hadde, men innså at det var ei samler ved navn Lemmingmania (1975), som tja, bar preg av å være kanskje litt for variert men virker som Yeti og den du nevnte er de man får legge til side som mulige album å sjekke ut, om en skulle få lyst til å høre mer fra bandet.

[Frank.N.Steen]

Van Morrison - Still on Top - The Greatest Hits (2007)

Ei fyldig samler fordelt på 3 skiver, der innehar mange av mannens største hits, både som solo artist men også fra tiden med Them.
Utgitt i en tid der han hadde mye på gang, kanskje litt vel mye, da flere av de planlagte remastrene aldri ble noe av, men heldigvis fikk en tak i de man manglet, eller virkelig ønsket å oppgradere fra tidligere utgivelser. Han utga vel også ei ny studio skive oppi alt sammen.

Tror ikke jeg har vært innom noen tidligere Best Of CDer fra Van the man før, og denne kan jo ikke være så gæren sted å starte opp.
Kommer raskt i godt humør, og selv om det sikkert har vært ei tøff jobb å samle så mye hits og godlåter, da fordelt på 3 skiver og samtidig opprettholde ei viss flyt og sammenheng, så synes jeg den lykkes meget bra.

Klart, her det er jo veldig frem og tilbake i årstall og slikt, men som sagt lite å si på feel good stemningen, og kan være ei fin skive for de som kun vil ha artistens mer kjente låter, men ikke er så veldig interessert av å høre gjennom et helt album. For min del er det mest ei vinn-vinn situasjon, for ser virkelig frem til å starte å høre gjennom de eldre klassikerne hans, for her tror jeg 5erne og 6erne vil komme på rekke og rad.

Alt i alt, CD1 er nok den beste av de 3 skivene, og utover blir noe flyten litt av og på, for mye pop ballader og rolige, skulle ønske det var langt mer trøkk og full guffe, men sikkert ei fin plate for både gamle og nye lyttere.

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Jackie Wilson Said (I'm in Heaven When You Smile), Dweller on the Threshold, Whenever God Shines His Light
feat. Cliff Richard, Moondance, Bright Side of the Road, Brown Eyed Girl, Crazy Love, Someone Like You, Them - Gloria, Into the Mystic, Domino, And It Stoned Me, Have I Told You Lately?, Them - Baby Please Don't Go,
Full Force Gale, Warm Love, Did Ye Get Healed?, Tupelo Honey, Queen of the Slipstream, Coney Island osv...

[BiggusD]

Ren sjelefred.

[Frank.N.Steen]

Can - Future Days (1973)

Enda ei tysk gruppe man sikkert impulshandla inn for årevis siden, da etter ei større gjennomgang med ulike anbefalinger fra et britisk musikkmagasin som tok for seg 60-70 og 80-talls "Prog, psychedelia og Spacerock", men der inkluderte også en god porsjon amerikansk jazz-rock, fusion og da til slutt tysk krautrock.

Føler vel at mye av fokuset gikk kjapt mot den britiske varianten, mens den tyske kom en nok ganske seint inni, men mulig at den som venter, han venter ikke alltids forgjeves, eller så det sies.
Can har jeg aldri hørt noe på, men mye om, mest grunnet at bandet og spesielt skiva Tago Mago virker å ha vært ei tung innflytelse på hvordan Mark Hollis og Talk Talks senere studio album ble spilt inn.
Så først nå, mange år etter, at en omsider starter å grave seg litt dypere ned i musikksamlingen, at en finner frem ei potensiell liten uhørt skattkiste av ei plate.

I sterk kontrast til nylig hørte Amon Duul 2 og deres litt ujamne debut, så fremstår lyden av Future Days og dets nydelige tittelkutt, som et band som virkelig har funnet seg godt til rette, og innledes med ei varm små leken og "ristende" intro, som blir mer og mer intens, desto lenger ut en kommer.

Sånn musikk som bare griper tak i øra dine og sender deg på ei liten men vakker reise. Det bobler og bruser, svever i vei, med en haug av ulike lyder før den småhviskende vokalen får slippe til etter hvert. Vakkert burde vel egentlig være den beste og mest effektive måten å beskrive denne musikken med.

Spray er ei ganske tilnærma motpol til den mer stemningsfulle Future Days, der minner mer om amerikansk jazzrock, og har ei real groove i seg tidlig ut. Likevel blir det nesten ei små skuffende opplevelse, da en virkelig kom godt inn i det forgjengeren la opp til.
Slettes ikke fælt, bare at en er vel kanskje ikke så altfor glad i denne type jazza rock over lengre tid, spesielt når de 8-9 minutter føles ut som 80!

Moonshake er den korteste, med knappe 3 minutter intens og drivende "funk-rock", og deretter avsluttes det med Bel Air og lengste sporet på rundt 20 minutter, som innehar noe av den samme fine flyten som det åpneren stilte såpass bra opp med.

Et album som definitivt vil besøkes senere, kanskje bedre å få sjekka ut et par av bandets tidligere utgivelser, og få noe å sammenligne med.
Kommer ikke unna likevel, at det er noe småfrustrerende når en så gjerne ønsker å rate ei skive litt høyere opp, men den ene låta står liksom litt i veien, og vel, ei meget godkjent plate, uten tvil så lander da inntil videre på en:

Rating: 8,5/10

Høydepunkter: Future Days, Moonshake og Bel Air

[Frank.N.Steen]

Faust - Faust / So Far (2000)

Fortsetter kraut-reisen litt lenger, og denne skiva innehar de to første studio platene til Faust, da fordelt utover en CD.
Aldri hørt før, og innså vel tidlig ut at det kom til å bli en "interessant" lytteropplevelse.

Joda, dette ble dessverre ei tidvis jævlig gjennomgang av random ulyder, vræling, skriking, prating, og diverse smell, rasle, skrangle og masse annet, men synes en eller annen fyr på Rateyourmusic beskrev skiten best som: "Sirkusoppkast" og ja, etter å ha utsatt øya mine for makkverket som var Chaiman of the Board (1998) med Carrot Top i natt, fullførte jeg så bragden med å komplett fucke opp de stakkars øra mine med denne helsikes drittmusikken, FAEN!!!!

Klar over at det skal være eksperimentalt og utforskende, helst bryte med absolutt alt som hadde blitt gjort tidligere, hvert fall i Tyskland. Men der amerikanske og engelske band som Zappa, Pink Floyd osv maktet å gjøre det interessant og utfordrende, men likevel innehadde ei leken og sjarmerende preg, fremstår Faust og deres først album som rein tortur, og andre skiva deres skal være litt av ei åpenbaring, om dette skal gå noe høyere enn terningkast 0.

Trodde det skulle bli en stund til noe ville "overgå" Lou Reed og Metal Machine Music, men Faust er jommen ikke langt unna her i større perioder.

Så skjer det faktisk noe positivt for en gangs skyld, i det It's a Rainy Day, Sunshine Girl åpner andre skiva. For dette er jo nesten smått "sjokkerende", det er musikk som en kan stampe foten i takt til, og fremstår jo som nærmest kommersiell i forhold til alt debuten hadde å by opp med.

Kanskje det bare ei ondskapsfull spøk, og så er det rett ned i den eksperimentelle smørja fra debuten, men den låta alene sørger for at terningkast 0 kan skrinlegges, om ikke resten av materialet er total ræv.

Dessverre fikk en halvveis rett, vel, ikke total ræv, men veldig langt unna den tidvis imponerende albumåpneren, og har for mye musikk liggende på vent, til å kaste bort mer tid på noe som gir meg så gjennomført lite i retur.
Mulig en vil vurdere å sjekke opp noe av de senere albumene via Youtube, men det kan bli flere livstider før noe slikt vil skje.

Vel, i det minste fikk jeg nok en gang kvitta meg med et album en aldri vil høre igjen eller beholde, slik at mer verdig musikk kan få plass fremover i tid.
Men håpet jo selvsagt på at det kunne være noe positivt man kunne ha mer glede av, og slik gikk det altså ikke denne gangen.

Rating: 3/10

Høydepunkter: It's a Rainy Day, Sunshine Girl

[Frank.N.Steen]

The Who - Tommy (1969)

Ny runde med The Who, og denne er fullstendig overlegen forrige ukes skuffende gjennomlytt av The Who Sings My Generation (1965), som tross av to klassikere midtveis, fremsto som ei altfor ujamn og små tam debut.
4 år senere, og bandet har vokst seg som langt mer albumorientert da med ei massiv rocke opera, der åpnes med den fantastiske Overture, spekket med variasjon og innlevelse. Deretter ankommer ei meget imponerende rekke med varierte og flotte spor.

Om det er noe å utsette på, så er det vel ens eget forhold til slike overlange rocke operaer, da mellom 70 og 80 minutter med musikk ofte kan bli i overkant tøft å ta inn over seg på en gang. Så trengte nok noen runder ekstra før ting begynte å sitte.

Uansett, tross at ikke alt er gull hele veien, så makter nå skiva å holde på interessen så og si hele veien, og innehar til nå noen av de beste stundene en har hørt fra britene, og står for øyeblikket som den skiva en har fått mest utbytte av fra gruppa.

Rating: 8/10

Høydepunkter: Overture, 1921, Sparks, Christmas, Cousin Kevin, The Acid Queen, Underture, Pinball Wizard, Go to the Mirror!, I'm Free og We're Not Gonna Take It

[Frank.N.Steen]

Ray Charles - Genius Loves Company (2004)

Aldri hørt noe særlig fra Ray Charles, annet enn gjennom enkeltlåter og ikke over et helt album. Og dette er vel noe av det aller siste han medvirket på, før han gikk bort samme året. Uansett, et imponerende gjestegalleri med musikerlegender stiller jo opp, men tviler på at dette er det beste stedet å starte ferden med, hvert fall angående hans mange studio album. Til det blir ting litt for avslappende og søvndyssende, altfor tidlig ut. Fullt mulig ei som gjør susen som bakgrunnsmusikk på restauranter eller venteværelser, men dæven dette motiverer ikke til mer enn ei gjennomgang.

Allerede halvveis gjennom, og enda ikke greid å få luka ut ei skikkelig høydare, uten at det betyr total nedtur.

Vel, i det minste starter ting å bli noe mer givende utover, der B.B. Kings og Van Morrisons opptredener sørger for at en ikke faller i koma.

Så nei, denne går nok kjapt ut av samlingen.
Sikkert et must for fansen, men for nyere lyttere finnes det sikkert noen langt bedre samleplater, til å få ei fin og mer variert introduksjon av mannens lange karriere.

Rating: 4/10

Høydepunkter: Sinner's Prayer with B.B. King og Crazy Love (Live) with Van Morrison

[Big George]

Ray Charles med en låt fra 30 tallet Georgia on my mind er bare helt nyyyyyydelig.
Men den er neppe på det albumet du sikter til. Virker som plata di er en duett-greie

[Frank.N.Steen]

Ray Charles med en låt fra 30 tallet Georgia on my mind er bare helt nyyyyyydelig.
Men den er neppe på det albumet du sikter til. Virker som plata di er en duett-greie

Ja, duetter virket å være ei populær måte å selge eldre artister på, og husker at en var innom ei med B.B. King og flere av de samme navna gikk igjen der også. Heller ikke den var spesielt imponerende, for trygt og tilbakelent, så mer egna for fansen og kanskje ikke stedet man starter om en er helt i startgropa.

Mulig Charles er mer ei singel artist enn album artist. Men vil nok uansett se om en ikke kan finne noen samlere av ham neste gang man er innom noen bruktsjapper i Oslo og omegn.