Cupvinnercupen fra A til Å

[jakral]

Cupvinnercupen fortjener vel en egen tråd på retro'en. Jeg har jo lagt merke til hvordan enkelte travere her inne har skeiet ut med innlegg om denne cupen i tråder ment for andre turneringer, så derfor åpnes ballet med en uhøytidelig alfabetisk gjennomgang av ulike anekdoter om CVC, som jo ble nedlagt rundt tusenårsskiftet da UEFA videreutviklet Champions League-konseptet.


Anderlecht spilte flest finaler på rad, tre: 1976 (2-1 seier mot West Ham), 1977 (2-0 tap mot Hamburg) og 1978 (4-0 seier mot Austria Wien).

Barcelona vant CVC flest ganger, fire i tallet (1979, ’82, ’89 og ’97). Anderlecht, Milan, Dynamo Kiev og Chelsea var nest best med to titler hver.

Cardiff City har deltatt flest ganger i CVC: 14 ganger.

Det ærefulle oppdraget med å arrangere en finalekamp fikk Rotterdam flest ganger med seks. I Skandinavia fikk Göteborg arrangere to finaler (Aberdeen 2-1 Real Madrid 1983 og Sampdoria 2-0 Anderlecht 1990) mens det ble én finale hver på Stockholm (Chelsea 2-1 Stuttgart 1998) og København (Arsenal 1-0 Parma 1994).

Engelske klubber vant CVC flest ganger med åtte (Chelsea x2, Arsenal, West Ham, Tottenham, Manchester City, Everton, Manchester United), mens Italia (Milan x2, Fiorentina, Sampdoria, Parma, Juventus, Lazio) og Spania (Barcelona x4, Atletico Madrid, Valencia, Real Zaragoza) fulgte nærmest med syv hver.

Fem klubber har doblet med seriemesterskap og CVC-tittel samme sesong: Dynamo Kiev ’75 og ’86, Milan ’68, Magdeburg ’74, Juventus ’84 og Everton ’85.

Gianluca Vialli er den eneste i historien som vant CVC som spillende trener. Dette gjorde han med Chelsea i 1998.

Hvilken spiller har vunnet CVC flest ganger? Barcelona-vingen Lobo Carrasco vant turneringen tre ganger (1979, ’82 og ’89).

Ingen klubber maktet å vinne CVC to sesonger på rad til tross for at den forsvarende mesteren gikk til finale påfølgende sesong ved hele åtte anledninger.

Jeunesse Hautcharage fra Luxembourg er den klubben som har fått mest bank i et dobbeltoppgjør i turneringens historie med 0-21 sammenlagt mot Chelsea sesongen 1971/72. (0-8 hjemme og 0-13 på "Brua".)

Klubber fra tolv land maktet å vinne CVC gjennom årene: Belgia, England, Frankrike, Italia, Nederland, Portugal, Skottland, Sovjetunionen, Spania, Tsjekkoslovakia, Vest-Tyskland og Øst-Tyskland.

Lothar Emmerich scoret 14 mål for mesterlaget Borussia Dortmund sesongen 1965/66. Rekord for én sesong.

Manchester City er den klubben som har hatt den dårligste ligaplasseringen samme sesong som de vant CVC: 10. plass i 1969/70.

Nederlandske keeperkjempen Ed de Goey har spilt flest kamper totalt i turneringen med 44 for henholdsvis Feyenoord og Chelsea.

Oppsiktsvekkende mange blytunge navn er blitt toppscorere i denne turneringen. Et lite utvalg: Jimmy Greaves (6 mål for Tottenham – 62/63), Uwe Seeler (8 mål for HSV – 67/68), Jupp Heynckes (8 mål for BM’gladbach – 73/74), Mario Kempes (9 mål for Valencia – 79/80), Hristo Stoitchkov (7 mål for CSKA Sofia – 88/89), Gianluca Vialli (7 mål for Sampdoria – 89/90) og Roberto Baggio (9 mål for Juventus – 90/91). Litt spesielt er det da at Gerd Müller aldri ble det på sine tre forsøk i turneringen.

Pavel Nedved ble matchvinner med sin 2-1 scoring etter 81 minutter i den aller siste finalen for Lazio mot Mallorca på Villa Park sesongen 1998/99.

Quini, eller Enrique Castro Gonzalez ved hans fulle navn, scoret Barcelonas vinnermål i 82-finalen mot Standard Liege hjemme på et kokende Camp Nou. I samme kamp scoret også lagkameraten, dansken Allan "spurven" Simonsen, som dermed ble første og eneste målscorer i finalekamper i alle de tre gamle Europacupene.

Rob Rensenbrink, Nederland, er tidenes toppscorer i turneringen med 25 mål (23 for Anderlecht og 2 for Club Brügge). Gerd Müller og Gianluca Vialli deler andreplassen med 20 mål hver.

Straffekonk har avgjort én eneste finale, nemlig da Valencia slo Arsenal på Heysel i 1979/80 etter 0-0 ved full tid. Den argentinske VM-kongen Mario Kempes var den eneste Valencia-spilleren som misset fra krittmerket, men spanjolene vant likevel ettersom Liam Brady og Graham Rix misset for Arsenal.

Trenere som har vunnet CVC flest ganger, altså to: Alex Ferguson (Aberdeen ’83 og Man United ’91), Johan Cruijff (Ajax ’87 og Barcelona ’89), Nereo Rocco (Milan ’68 og ’73), Valeri Lobanovski (Dynamo Kiev ’75 og ’86). Raymond Goethals var i tre finaler (Seier med Anderlecht ’78 og tap med Anderlecht ’77 og Standard Liege ’82).

UEFA arrangerte cupen hver sesong fra 1960/61 t.o.m. 1998/99.

Vinnere av CVC med to forskjellige klubber som spillere: Saul Malatrasi (Fiorentina ’61 og Milan ’68), Kurt Hamrin (Fiorentina ’61 og Milan ’68), Victor Muñoz (Barcelona ’82 og Sampdoria ’90), Gianluca Vialli (Sampdoria ’90 og Chelsea ’98), Mark Hughes (Man United ’91 og Chelsea ’98), Gustavo Poyet (Real Zaragoza ’95 og Chelsea ’98).

West Ham vant CVC i 1964/65 på Wembley etter seier over 1860 München. Dette var den midterste tittelen i Bobby Moore-trilogien med Wembley-pokaler tre år på rad (FA Cup '64 og VM-gull '66 de to andre).

Xtraomganger er blitt fremtvunget i ti finaler inkl. Barcelona-Fortuna Düsseldorf (4-3) i 78/79, som ofte regnes som den beste finalekampen av alle.

Ytterst få høydepunkter har det vært for nordiske klubber i denne turneringen, men for norsk del har det gått bra og vi kan i denne cupen matche svenskene og danskene. Det har som best blitt kvartfinale ved en rekke anledninger. Lyn klarte kvartfinale i 68/69 og ble slått ut 5-4 sammenlagt der av Barcelona. Brann røk ut i kvartfinale mot Liverpool 96/97 og Vålerenga tapte ved samme hinder mot Chelsea i turneringens siste sesong 1998/99.

Zavarov, Blokhin og Belanov utgjorde mesterlaget Dynamo Kievs trio som alle ble toppscorere i turneringen 1985/86 med fem mål. Frank Lippmann fra Dynamo Dresden scoret også fem.

Æres de som æres bør. Rune Bratseth (Werder Bremen 92) og Tore Andre Flo (Chelsea 98) er de eneste nordmennene som vant turneringen.

Øst-Europa hevdet seg spesielt godt i denne turneringen. Dynamo Kiev vant to ganger, samt Dinamo Tbilisi, Slovan Bratislava og Magdeburg én gang hver. Dessuten nådde MTK Budapest, Gornik Zabrze, Dinamo Moskva, Ferencvaros, Carl Zeiss Jena og Lokomotiv Leipzig finalen hver sin gang.

Århundrets klubb kåret av FIFA, Real Madrid, mangler bare denne cupen fra komplett premiesamling. De deltok fire sesonger i CVC og nådde finalen i to av dem, begge med tap (Chelsea ’71 og Aberdeen ’83). Andre tungvektere som Liverpool (5 forsøk), Inter (2 forsøk) og Benfica (6 forsøk) vant heller aldri denne turneringen.

[Elgen]

Jeg var på kvartfinalen i 96/97-sesongen på Brann Stadion (kampen endte 1-1) mens returoppgjøret endte 0-3

[jakral]

Jeg var på kvartfinalen i 96/97-sesongen på Brann Stadion (kampen endte 1-1) mens returoppgjøret endte 0-3

Det var vel i denne kampen Robbie Fowler dro til med et skikkelig kunstmål. En hælspark-assist i bue til seg selv og påfølgende volley i mål.

[Elgen]

Jeg var på kvartfinalen i 96/97-sesongen på Brann Stadion (kampen endte 1-1) mens returoppgjøret endte 0-3

Det var vel i denne kampen Robbie Fowler dro til med et skikkelig kunstmål. En hælspark-assist i bue til seg selv og påfølgende volley i mål.

Det er aldeles korrekt!

[mikemodano]

Cardiff City har deltatt flest ganger i CVC: 14 ganger.

Det var på høy tid cupvinnercupen ble tildelt sin egen hybel her inne, så takk for at du var deg ansvaret bevisst og fikk en tråd mekket.

I kvalitet var den nok jevnt over den svakeste av de tre turneringene, men det var alltid rom for litt mer utradisjonelle klubber i cupvinnercupen, siden det ikke nødvendigvis var slik at en hadde vært nødt til å prestere solid ligasesongen igjennom. En del av sjarmen ved turneringen sto dessuten flere av de walisiske deltakerne for. De fleste av dem var jo representert i det engelske ligasystemet, men de kvalifiserte seg i kraft av å gå til topps i den walisiske FA-cupen, og da fikk en ikke minst oppgjør som Wrexhams møter med Porto og Roma i 1984/85-versjonen. Her skulle det være unødvendig å utdype videre, all den tid disse møtene har vært gjenstand for debatt i andre tråder allerede. En liten oversikt over hva klubbene som representerte det walisiske forbundet fikk til så lenge denne turneringen eksisterte kunne vært fint.

[GiPazzini_85]

Det er noe veldig logisk med det gamle e-cupoppsettet som savnes. Serievinnercupen var for de som hadde vunnet serien, cupvinnercupen for cupvinnende lag og UEFA-cupen for de lagene som lå i sjiktet under serievinneren. Og det hele var cup slik det burde vært.

Dagens innførsel av gruppespill er jo egentlig bare en måte for de rikeste klubbene å minimere risiko på. Michael Wagg skriver jo blant annet i sin Oberliga-bok og har også snakket om det på en del podcaster hvordan turneringer som cupvinnercupen var en av få arenaer for lag som Magdeburg, Lokomotiv Leipzig og Carl Zeiss Jena å faktisk kunne hevde seg i Europa i og med at ligaen var såpass korrupt og hjalp BFC Dynamo til flere seriegull.

Og hva er det beste cupvinnercup-vinnende laget? Dynamo Kiev fra 1986 var i alle fall temmelig imponerende da de valset over Atletico Madrid i finalen.

[Kjetil-e]

Det er noe veldig logisk med det gamle e-cupoppsettet som savnes. Serievinnercupen var for de som hadde vunnet serien, cupvinnercupen for cupvinnende lag og UEFA-cupen for de lagene som lå i sjiktet under serievinneren. Og det hele var cup slik det burde vært.

Dagens innførsel av gruppespill er jo egentlig bare en måte for de rikeste klubbene å minimere risiko på. Michael Wagg skriver jo blant annet i sin Oberliga-bok og har også snakket om det på en del podcaster hvordan turneringer som cupvinnercupen var en av få arenaer for lag som Magdeburg, Lokomotiv Leipzig og Carl Zeiss Jena å faktisk kunne hevde seg i Europa i og med at ligaen var såpass korrupt og hjalp BFC Dynamo til flere seriegull.

Og hva er det beste cupvinnercup-vinnende laget? Dynamo Kiev fra 1986 var i alle fall temmelig imponerende da de valset over Atletico Madrid i finalen.

fr
Og de utgjorde vel og hele grunnstammen og mere til i Sovjets lag som imponerte frem til 1/8 finalen mot Belgia i 86 VM.

[jakral]

Og hva er det beste cupvinnercup-vinnende laget? Dynamo Kiev fra 1986 var i alle fall temmelig imponerende da de valset over Atletico Madrid i finalen.

Her er det mange å velge mellom, men det vil være nærliggende å peke på lag som har triumfert i store ligaer samme sesong som de vant CVC og kanskje hatt ytterligere suksess rundt samme epoke. Milan ’68 er kanskje det første virkelig store CVC-laget med Gianni Rivera, Karl-Heinz Schnellinger, Giovanni Trapattoni og Kurt Hamrin. Året etter vant dette laget også Serievinnercupen.

Det var jo også en veldig sterk epoke rundt midt på 80-tallet med Juventus ’84 og Everton ’85 pluss nevnte Dynamo Kiev ’86. Spesielt sistnevnte satte skikkelig avtrykk i internasjonal presse den gangen, og @mikemodano har skrevet mye om dem.

Trapattonis Juventus '84 med peak Michel Platini pluss Zibi Boniek, Paolo Rossi, Marco Tardelli, Claudio Gentile, Gaetano Scirea etc må regnes blant de aller beste CVC-vinnerne i historien. Dette laget var i ulike europeiske finaler under en årrekke. Det var tøffe kamper mot Manchester United i semifinalen ’84, med Platini som styrte alt på midten der. Seier mot Porto i finalen. Akkurat som Milan i ’68, så vant også Juventus Serievinnercupen påfølgende sesong etter CVC-triumfen.

Everton i ’85 fortjener å nevnes i samme åndedrag. De var oppe og nikket med Liverpools beste årganger under flere sesonger, og vant engelske ligaen overlegent i ’85, og skulle vel kanskje tatt en trippel med FA-cupen også om de hadde fått litt flere dagers hvile før finalen mot Manchester United. Det å spille en CVC-finale på en onsdagskveld mot Rapid Wien og FA Cup-finale den påfølgende lørdag ettermiddagen ble litt i tøffeste laget. Semifinalene mot Bayern München er jo legendariske, spesielt den avgjørende hjemmekampen nevnes ofte som den største kvelden som har vært på Goodison. Everton hadde kanskje ikke de største individualistene, men et sterkt kollektiv med Neville Southall i verdensklasse i mål (før han la på seg noen kilo). Venstrefoten til Kevin Sheedy var spinnvill. Graeme Sharp og Andy Gray tøffe og duellsterke spisser.

I motsetning til Milan ’68 og Juventus ’84, så fikk jo ikke Everton lov til å prøve seg i Serievinnercupen i ’86 som vi alle vet. Men de hadde vært i favorittsjiktet kan vi trygt si.

[GiPazzini_85]

Og hva er det beste cupvinnercup-vinnende laget? Dynamo Kiev fra 1986 var i alle fall temmelig imponerende da de valset over Atletico Madrid i finalen.

Her er det mange å velge mellom, men det vil være nærliggende å peke på lag som har triumfert i store ligaer samme sesong som de vant CVC og kanskje hatt ytterligere suksess rundt samme epoke. Milan ’68 er kanskje det første virkelig store CVC-laget med Gianni Rivera, Karl-Heinz Schnellinger, Giovanni Trapattoni og Kurt Hamrin. Året etter vant dette laget også Serievinnercupen.

Det var jo også en veldig sterk epoke rundt midt på 80-tallet med Juventus ’84 og Everton ’85 pluss nevnte Dynamo Kiev ’86. Spesielt sistnevnte satte skikkelig avtrykk i internasjonal presse den gangen, og @mikemodano har skrevet mye om dem.

Trapattonis Juventus '84 med peak Michel Platini pluss Zibi Boniek, Paolo Rossi, Marco Tardelli, Claudio Gentile, Gaetano Scirea etc må regnes blant de aller beste CVC-vinnerne i historien. Dette laget var i ulike europeiske finaler under en årrekke. Det var tøffe kamper mot Manchester United i semifinalen ’84, med Platini som styrte alt på midten der. Seier mot Porto i finalen. Akkurat som Milan i ’68, så vant også Juventus Serievinnercupen påfølgende sesong etter CVC-triumfen.

Everton i ’85 fortjener å nevnes i samme åndedrag. De var oppe og nikket med Liverpools beste årganger under flere sesonger, og vant engelske ligaen overlegent i ’85, og skulle vel kanskje tatt en trippel med FA-cupen også om de hadde fått litt flere dagers hvile før finalen mot Manchester United. Det å spille en CVC-finale på en onsdagskveld mot Rapid Wien og FA Cup-finale den påfølgende lørdag ettermiddagen ble litt i tøffeste laget. Semifinalene mot Bayern München er jo legendariske, spesielt den avgjørende hjemmekampen nevnes ofte som den største kvelden som har vært på Goodison. Everton hadde kanskje ikke de største individualistene, men et sterkt kollektiv med Neville Southall i verdensklasse i mål (før han la på seg noen kilo). Venstrefoten til Kevin Sheedy var spinnvill. Graeme Sharp og Andy Gray tøffe og duellsterke spisser.

I motsetning til Milan ’68 og Juventus ’84, så fikk jo ikke Everton lov til å prøve seg i Serievinnercupen i ’86 som vi alle vet. Men de hadde vært i favorittsjiktet kan vi trygt si.

Det blir vel snakk om veldig finkalibrering som kan ha diffuse grenser her, men jeg tenkte primært på mest imponerende turneringsprestasjon her hvor det kulminerer med finalen. Ellers helt enig med det du skriver.

[mikemodano]

@jakral: Jeg vil helst se bevis for at jeg har nevnt noe som helst om Dynamo Kyiv. Kan ikke huske det, altså.

Når det gjelder Everton midt på 80-tallet, så var det et enormt lag Howard Kendall fostret. Skrekkelig leit at de aldri fikk forsøke seg i serievinnercupen med det mannskapet, for som du sier, så ville de fort ha utgjort en trussel i kampen om trofeet i '86, og kan hende også i '88. I tillegg til flere av de spillerne du nevner, så fortjener også kapteinen Kevin Ratcliffe å framheves. Waliseren var enorm på stopperplass med hurtigheten sin, i tillegg til at venstrebeinet var skapt for å slå presise langballer med. Sentrallinja var uhyre sterk, og den sentrale midtbanen med Peter Reid og Paul Bracewell sto heller ikke tilbake for mye på den tiden. Var det denne epoken som gjorde @Everenga til smurf?

Et italiensk mesterlag som samme epokes Juventus må selvsagt også nevnes. De fulgte greit opp cupvinnercupgevinsten med triumf i serievinnercupen året etter, selv om den finalen jo huskes av helt andre årsaker.

[return_of_drakkar]

I Skandinavia fikk Göteborg arrangere to finaler (Aberdeen 2-1 Real Madrid 1983

Den husker jeg på godt og vondt.
Det gode: https://www.youtube.com/watch?v=cCnax0x_tSk
Det vonde: Våknet midt på natta med grusom tannverk (og måtte akutt til tannlege neste dag).

[Kjetil-e]

I Skandinavia fikk Göteborg arrangere to finaler (Aberdeen 2-1 Real Madrid 1983

Den husker jeg på godt og vondt.
Det gode: https://www.youtube.com/watch?v=cCnax0x_tSk
Det vonde: Våknet midt på natta med grusom tannverk (og måtte akutt til tannlege neste dag).

Det jeg husker best fra den finalen er fra etter premieutdelingen. For det var et voldsomt regnvær og en av Aberdeen spillerne tok og brukte trofeet som hatt. Satte det opp ned oppe på hodet.

Nya Ullevi har vel og en gang hatt finale i UEFA Cupen (etter at det ble en og ikke 2 finaler).

[Everenga]

Sentrallinja var uhyre sterk, og den sentrale midtbanen med Peter Reid og Paul Bracewell sto heller ikke tilbake for mye på den tiden. Var det denne epoken som gjorde @Everenga til smurf?

Jeg endte faktisk opp med Everton via en spiller som ikke spilte i noen kamp jeg noengang har sett med Everton. Gary Lineker ble som de fleste vet toppscorer i VM 86 som var mitt store oppvåkningsøyeblikk. Jeg hadde klistremerkealbumet og var som 8 åring ganske lett og forme. Så det ble Napoli grunnet en viss Diego og Everton pga Lineker.
Den gang fantes det jo ikke italiensk fotball på norsk TV så Napoliinteressen svant hen mens jeg fulgte Everton via resultatsidene i morgenutgaven av Aftenposten og tippekamper med pling. Innen jeg fikk med meg at Lineker ikke spilte der lenger var det litt for sent og dessuten vant de jo ligaen den sesongen så jeg tenkte vel jeg hadde truffet gull.

[return_of_drakkar]

Liverpools eneste finale i denne var i 1965, mot Borussia - Dortmond.
Her er et lite sammendrag, https://www.thisisanfield.com/2020/04/t ... in-defeat/

Fotografer flyr ut på bana etter mål, og supportere stormer bana ved en utlikning - og what a winning / losing goal it was...
Video en bit nede på siden,

[mikemodano]

Jeg hadde klistremerkealbumet og var som 8 åring ganske lett og forme.

Slik er vi som barn: enkle å lede, enkle å forme. Det første VM en har minner fra vil alltid forbli noe spesielt, men det samme gjelder også det første VM-et hvor en virkelig fulgte med. Selv "oppdaget" jeg fotball gjennom VM i '82 i en alder av ni, men likevel er det Italia '90 som til evig tid vil være "mitt" verdensmesterskap, det første VM hvor jeg så alt som kunne ses. Mexico '86 foregikk til dels mens småguttelaget jeg spilte for var og ble utspilt av Steinkjer og dets like i Scandia Cup, slik at jeg hadde en ukes opphold i TV-gløttingen underveis. Men ja, gode gud, også det var ei enorm turnering, og en kan bare prise seg lykkelig for at vi i dag har muligheten til å gjenskape disse turneringene med 90 minutter av samtlige kamper tilgjengelig når på døgnet man måtte ønske det.

Er det én Everton-match jeg virkelig kunne ha tenkt meg å se igjen i sin helhet, så er det 5-0-massakren av Manchester United i oktober '84. Høydepunkter finnes, naturligvis, men det er jo aldri noen god erstatning for den komplette opplevelsen. Kanskje på tide å ta seg en runde i avspilleren med en av kampene jakral nevner tidligere her i tråden, nemlig semifinalehjemmemøtet med Bayern München på våren i '85. Det var et helt spesielt Everton-lag midt på 80-tallet; et av de deiligste lag den moderne engelske fotballen noen gang har fostret.

[jakral]

Er det én Everton-match jeg virkelig kunne ha tenkt meg å se igjen i sin helhet, så er det 5-0-massakren av Manchester United i oktober '84. Høydepunkter finnes, naturligvis, men det er jo aldri noen god erstatning for den komplette opplevelsen. Kanskje på tide å ta seg en runde i avspilleren med en av kampene jakral nevner tidligere her i tråden, nemlig semifinalehjemmemøtet med Bayern München på våren i '85. Det var et helt spesielt Everton-lag midt på 80-tallet; et av de deiligste lag den moderne engelske fotballen noen gang har fostret.

Ja, Bayern-kampen er en bra begynnelse. Vil man se skikkelig bra retroball bør man også søke opp Liverpool-Everton kamper i tidsrommet ca.1984-87 på Youtube, da begge klubber var blant Europas aller beste. Det ligger en hel del der ute, lengre sammendrag og noen enkeltkamper. I mange år nå har Merseyside-derbyet ligget litt i dvale når det er en så klar storebror mot lillebror, men midt på 80-tallet var dette to likeverdige tungvektere som dundret sammen, og det kunne man merke klart både på banen og tribunen. Det var bare naturlig at Everton også vant CVC under denne sterke perioden.

[mikemodano]

Det blir returmatch fra Goodison etter hvert, men først en liten recap på de to klubbenes vei mot semifinaleoppgjør 2:

10.april, München - semifinale, første kamp:

Det var ligalederne i Vest-Tyskland og England som møttes: Med åtte omganger igjen ledet Bayern München med tre poeng på Werder Bremen (det var to poeng for seier enda i BRD på denne tiden), mens Toffees hadde et forsprang på fem poeng ned til toer Tottenham med sju omganger igjen før sesongen var komplett. Begge hadde altså mye igjen å tape innenfor egne landegrenser, uten at det nok gikk på bekostning av viljen til å ta seg til finalen i Rotterdam.

Everton hadde slått ut UCD (University College Dublin) fra Irland med kun 1-0 sammenlagt i første runde, mens Inter Bratislava fikk unngjelde med 4-0 over to kamper i runde 2. I kvartfinalen ble det 3-0 hjemme og 2-0 borte mot Fortuna Sittard. Bayern, på sin side, hadde vunnet med 6-2 sammenlagt mot Moss, 4-3 mot Trakia Plovdiv og 4-1 mot Roma på sin ferd mot semifinalene. De hadde sluppet inn mål i fem av sine seks oppgjør.

Everton var nødt til å se hjemmelaget dominere, og det var ikke all verden den engelske serielederen maktet å skape framover. En ok mulighet for Graeme Sharp i den andre omgangen var i grunn beholdningen deres, men han feilet i skuddøyeblikket. Hjemmelaget, derimot, hadde flere sjanser til å skaffe seg et godt utgangspunkt før returkampen i England, og den skuddvillige Søren Lerby hadde alene tre forsøk fra distanse. Venstrefoten hans var viden kjent på kontinentet, men denne kvelden på Olympiastadion traff han ikke all verden. Southall fanget komfortabelt de to forsøkene som gikk mellom stolpene, mens det ene forsøket havnet til side for mål. Ellers hadde veslebror Rummenigge et skuddforsøk avverget på streken av backen Van den Hauwe før pause, og etter hvilen fikk hodesterke Dieter Hoeneß endelig muligheten i lufta, men uten å true Southall. Det var også blokkerte skuddforsøk, blant annet fra kaptein Klaus Augenthaler. Lagoppstillingene i München hadde vært som følger:

Hos Bayern hadde trener Udo Lattek sluppet til disse elleve:
1. Jean-Marie Pfaff
2. Wolfgang Dremmler
3. Holger Willmer
4. Norbert Eder
5. Klaus Augenthaler (k)
6. Søren Lerby
7. Hansi Pflügler
8. Lothar Matthäus
9. Dieter Hoeneß
10. Michael Rummenigge
11. Ludwig Kögl

Hva tør vi foreslå i forhold til formasjon her, da? Jeg går ofte på autopilot når jeg tenker 3-5-2 for de fleste vesttyske lag på 80-tallet, men det behøver jo selvsagt ikke å være riktig. Hoeneß/Rummenigge på topp tror jeg nok uansett vi kan konstatere, mens Augenthaler vil ha vært den fri mannen i forsvaret, bak Eder/Willmer? Dremmler den sentrale i en midtbanetroika, med Matthäus og Lerby som indreløpere, og med Kögl og Pflügler på hver sin flanke? Kanskje vil returen gi svaret.

Hos Everton manglet to stamspillere: Kevin Sheedy og Andy Gray. Begge var skadet. Inn kom Kevin Richardson og Alan Harper. Sistnevnte tok plass på høyresiden av midtbanen, og dyttet med det Trevor Steven fram som makker for Graeme Sharp der framme, mens Richardson erstattet Sheedy direkte på venstrekanten. Resten av Howard Kendalls startoppstilling ga seg selv:

1. Neville Southall
2. Gary Stevens
3. Pat Van Den Hauwe
4. Kevin Ratcliffe (k)
5. Derek Mountfield
6. Peter Reid
7. Trevor Steven
8. Alan Harper
9. Graeme Sharp
10. Paul Bracewell
11. Kevin Richardson

@jakral: Visst var det noen durabelige feider mellom de to byrivalene på 80-tallet, men med unntak av noen oppgjør midt i desenniet (Everton gjorde en ligadobbel mot Liverpool i den majestetiske 84/85-sesongen), så var det stort sett Liverpool som også da hadde overtaket i internmøtene. Totalt 32 møter fra 1.mars 1980 til 23.september 1989 ga 17-8-7 i Pools favør. Det er ganske grei dominans når man vet hvor sterke Everton var i flere sesonger underveis.

Nå skal vi ikke ta noe som helst vekk fra Everton. Cupvinnercupen 84/85 var deres triumfferd. Jeg ser fram til å ta for meg returmøtet med Bayern, som heldigvis foreligger i sin helhet.

[mikemodano]

Returoppgjøret fant sted onsdag 24.april.

Siden sist hadde Bayern slått Schalke 3-0 hjemme (mål fra Norbert Nachtweih, Roland Wohlfahrt og Holger Willmer) og tapt 2-1 på Volksparkstadion i Hamburg (Wohlfahrt hadde redusert til 2-1 etter at belgieren Gerard Plessers og skotten Mark McGhee hadde scoret for laget som med det lå som tabellfirer, om enn seks poeng bak ledende Bayern München. Seks omganger igjen før slutt ville nok det være for mye å hente inn, spesielt siden storklubben fra syd primært kjempet med et halsende Werder Bremen, som nå befant seg kun ett poeng bak. Å tape borte for Hamburger SV var ingen skandale isolert sett: De hadde den nest sterkeste hjemmestatistikken av samtlige i den vesttyske forbundsligaen; kun nevnte Werder var bedre (11-3-0 vs 10-4-0). Alle de andre, Bayern inkludert, hadde minst ett hjemmenederlag.

Everton, som jo hadde manglet viktige spillere som Sheedy og Gray sist, hadde på sin side utøket forspranget på nærmeste tabellkonkurrent til hele elleve poeng! Som sist var Tottenham stadig toer, men med fire runder igjen å spille, så var det ikke lenger noen rimelig tvil om hvor ligagullet etter 84/85-sesongen ville havne. Og det var et faktum ingen kunne argumentere godt imot. Everton hadde vært overlegne, selv om tallrekka 25-6-7 etter de 38 foreløpige rundene kanskje ikke låter så imponerende målt opp mot dagens langt mer ekstreme standarder. Hjemme på Goodison hadde de faktisk lidd to liganederlag: Nettopp Tottenham, i den berømmelige 4-1-seieren i serieåpningen, og en annen London-klubb, Chelsea (4-3 rett før jul), hadde begge vunnet på den kanten av Stanley Park i Liverpool. I tillegg til imidlertid å ha banket West Bromwich 4-1 hjemme (mål av Ian Atkins, to ganger Graeme Sharp og én gang Kevin Sheedy) og Stoke 2-0 ute (scoringer fra Sheedy og Sharp) i seriespillet siden forrige møte med Bayern, hadde Toffees også håndtert småvriene Luton i FA-cupen. Det hadde vært semifinale på nøytral bane (Villa Park), og ei sen utlikning av storspilleren Sheedy sørget for ekstraomganger, der stopper Derek Mountfield ble kampavgjørende fem minutter før slutt. Det som imidlertid var beklagelig for Everton, var at Mountfield i samme moment skadet kneet. Han sto over de to påfølgende ligakampene (derfor dukket navnet Ian Atkins opp som målscorer; han vikarierte nemlig for Mountfield ved kaptein Kevin Ratcliffes side), og det hadde vært tvil om hvorvidt han ble spilleklar til det andre møtet med den vesttyske storklubben. Til alt hell, sett fra deres ståsted, ble han klar. Ergo kunne Howard Kendall mønstre sin foretrukne ellever.

À propos stopper med kneskade: Bayern-kaptein Klaus Augenthaler hadde siden sist vært en tur over grensa til Sveits og hatt en liten operasjon i det ene av sine knær. Han var imidlertid spilleklar igjen, og tok sin sedvanlige anførerrolle fra fri plass sentralt i forsvaret. Vi merker oss imidlertid i Bayern-oppstillingen at Michael Rummenigge denne gang har blitt degradert til reservebenken, siden trener Udo Lattek ønsket en ekstra kropp i midtbaneleddet. For "veslebror" var den småeksentriske Norbert Nachtweih kommet inn. Men på spissplass hadde treneren valgt å feste videre lit til hodesterke Dieter Hoeneß, og det til tross for at Roland Wohlfahrt altså hadde gjort mål i begge seriekampene siden 0-0 på Olympiastadion. Det bidrar nok til å styrke hypotesen om at få anså Wohlfahrt for en stor nok trussel å være i internasjonale oppgjør. Han hadde jo en habil scoringsstatistikk i Bayern-drakta i løpet av sin periode der, mens det ble begrenset med opptredener for landslaget. Hoeneß hadde kun i begrenset grad maktet å utgjøre noen trussel i det første møtet. Her var han altså enslig angriper, og i utgangspunktet låt ikke dét som noen seiersoppskrift. Bayerns 5-4-1 artet seg slik i terrenget:

Jean-Marie Pfaff
Wolfgang Dremmler - Norbert Eder - Klaus Augenthaler (k) - Hans Pflügler - Holger Willmer
Norbert Nachtweih - Lothar Matthäus - Søren Lerby - Ludwig Kögl
Dieter Hoeneß

Eder skulle ta seg av duellene med Andy Gray, mens Pflügler gikk i krigen mot den andre røslige Everton-spissen Graeme Sharp. Allerede etter fire minutter burde Pflügler muligens hatt kort, og etter den påfølgende dødballen med sedvanlig ettertrykk fra de engelske ligalederne kom Trevor Steven til en avslutningsmulighet til høyre i femmeteren. Det ble imidlertid for vanskelig å styre ballen mot mål fra en dårlig vinkel. Fra om lag 26-27 minutter og til det 30., var Bayern i undertall mens Eder mottok behandling på sidelinja etter å ha fått Grays bakhode i nesa. Man hadde sett Bertram Beierlorzer i oppvarming, men heldigvis fra et München-perspektiv slapp man å gjøre et bytte allerede før halvtimen var gått. Eder returnerte i spill med en solid plasterlapp rundt nesa.

Kommentator, som umiskjennelig er Martin Tyler, nevner fritt og ledig at Bayern-målvakta, den svært så eksentriske Pfaff, har sigøynerbakgrunn, og at han elsker rampelyset. Det siste visste vi jo. Den bakgrunnen var imidlertid ny informasjon for meg.

Everton mønstret da som nevnt Kendalls "Stammelf":

Neville Southall
Gary Stevens - Derek Mountfield - Kevin Ratcliffe (k) - Pat Van Den Hauwe
Trevor Steven - Peter Reid - Paul Bracewell - Kevin Sheedy
Graeme Sharp - Andy Gray

Sist hadde begge de to strategiske flankespillerne manglet fra sine sedvanlige roller. Steven var jo dyttet fram som nødspiss i Grays fravær, mens Sheedy hadde vært ute med skade. Det var av stor betydning at de begge var på plass igjen, og også at Mountfield hadde rukket oppgjøret, slik at han kunne ta tilbake plassen sin fra vikaren Atkins. Vi hører også Neal fortelle at Van Den Hauwe nettopp var blitt utstyrt med britisk (walisisk) pass, noe som hadde gjort at lagkameratene hadde omdøpt ham til "Dai", et ikke helt ukarakteristisk walisisk fornavn. Disse samtidskommentarene er et oppkomme av fantastisk informasjon.

Everton var svært direkte i stilen; ballen skulle hurtig opp mot de to sterke skotske angriperne, og resten trykket etter. De hadde en voldsom intensitet i spillet sitt, og spesielt Peter Reid var en hissig ballvinner på midten. Det er ikke helt galt å påstå at Reid og kompanjong Paul Bracewell utfylte hverandre godt. Nå var heller ikke den gamle Sunderland-strategen fremmed for å ta en duell, men han var tross alt mer kjent for evnen til å diktere spillet. Det var helt klart mye Glenn Hoddle i Paul Bracewell, selv om han nok var mer direkte i stilen. I tillegg var Steven på det absolutte høydepunktet i karrieren sin, og da hadde han ingen overmann som høyre kantspiller i engelsk fotball. Med Stevens som påfyller bakfra oppsto det greit med ettertrykk, og de to hadde utviklet en svært god forståelse av hverandre. Jeg vil nok påstå at intensitetsnivået langs høyrekanten deres var hakket høyere enn hva man så motsatt, der Sheedy var langt mer av en feinschmecker enn hva Steven var. Sheedy levde naturligvis mye på sitt vanvittige venstrebein. Dessuten var vel ikke Van Den Hauwe helt på Stevens' nivå hva gjaldt å fosse framover for å bidra offensivt.

Hva med Bayern? Tenåringen Kögl var ofte en uberegnelig skikkelse, men her ble han nok litt liten enda, i det som kun var hans åttende start på seniornivå. Han lå ute på venstrekanten, men greide ikke å være involvert i særlig grad. Det hang selvsagt sammen med at Everton dominerte forholdsvis kraftig, så det var mer opp til en spiller som hissigproppen Søren Lerby å forsøke å stanse de nordvestengelske angrepsbølgene før de nådde Bayerns målgård. Dansken var avgjort ikke redd for å gå i dueller, og greide ganske tidlig å terge opp Reid etter en stygg kakk rundt ankelen. Reid svarte prompte med en ful nedsparking av stakkars Eder, som akkurat i dette forholdet hadde vært helt uskyldig. Dremmler, som jo hadde spilt VM-finale i '82, gjorde en skapelig figur på høyresiden i forsvar, mens jeg nok ikke ble spesielt imponert av venstreforsvarer Willmer. Han hadde da også et vanskeligere utgangspunkt, siden han hadde Kögl foran seg, og ofte ble møtt av både Steven og Stevens. Willmer virket dessuten nølende med ball. Augenthaler tok for seg, og virket ikke spesielt hemmet av inngrepet i kneet. Både Eder og Pflügler hadde vansker med å håndtere sine spisser. Nachtweih ble liggende noe bredt, og kom ikke altfor ofte med i spillet innledningsvis, mens Matthäus heller ikke greide å prege kampbildet i positiv forstand. Kollektivt virket nok Bayern noe utilpass i møtet med det svært direkte Everton, og da trengte de at Hoeneß i det minste kunne avlaste forsvarslinjene noe gjennom å holde ballen oppe på motstandernes halvdel av og til.

Det var Erik Fredriksson som hadde fått i oppgave å dømme, et oppdrag han stort sett håndterte tilfredsstillende. Det var mye testosteron og fysikk i omløp, og spesielt påkalte seg Bayern-stopper Pflügler vrede fra flere blå gjennom sitt småskitne spill. Han hadde vært oppe med en albue i ansiktet på Sharp tidlig, mens han midtveis i første omgang overfalt Gray bakfra. Sistnevnte ble såpass forbannet at han både slo og sparket etter Pflügler, men det virket ikke som om han faktisk traff, selv om forsvareren gikk ned og ble liggende i noen øyeblikk. Opptrinnet ga imidlertid både Pflügler og Gray gult kort, noe som var minnelig løst av svensken.

Vurdering av de første 45:
Fredriksson tillot hele to minutter og 40 sekunders tilleggstid, uten at det gagnet Everton, som gikk til pause med 0-1. Bayern hadde nok startet litt famlende, men etter hvert som den verste åpningsintensiteten til hjemmelaget avtok, kom også gjestene mer til sin rett. Det var haugevis med dueller, og Bayern sto minst like godt i krigen som det Everton gjorde. Det var få farligheter foran Pfaff, men Sheedy hadde hatt muligheten til et gjennombrudd forholdsvis tidlig. Avslutningen kom imidlertid på altfor kloss hold, slik at Pfaff avverget enkelt. Et par headinger fra Gray og Sharp skapte heller intet stort hodebry for belgieren mellom stolpene, mens Bayern etter hvert tillot seg noen fine kombinasjoner i midtbaneleddet. Der var både Nachtweih og Matthäus viktige, og sistnevnte fortjener heder for sitt veggspill med Kögl i situasjonen som skapte Bayerns ledermål åtte minutter før pause. Den vesle vinga løp nok noe av respekten av seg utover i den første omgangen, men alene med Southall ble han ubesluttsom. Returen gikk imidlertid fra brystkassa til bamsen i hjemmemålet og rakt til Hoeneß, som var en kald fisk med målvakta utspilt, og med Stevens og Sheedy mellom seg og Evertons gapende bur. Han fant nettmaskene uten store fakter.

Everton ville altså behøve et minimum av to scoringer etter pause, og slik de hadde framstått mot et kompakt og kynisk Bayern i første, så var det ikke mye som tydet på at de skulle greie det. Tidligere erfaring fra langt framskredne faser av e-cup så ut til å kunne bli utslagsgivende, selv om en ikke skulle undervurdere denne Everton-utgaven.

[mikemodano]

Den andre omgangen, da? Jo, godkjent og vel så det for Everton, tør jeg påstå. De fikk utlikningen sin tre minutter etter pause, og Bayern, som ofte sleit tungt med å holde unna når vertskapet kom luftbårne, ble fryktelig baktunge tidlig. Et langt Stevens-kast fra høyre ble stusset videre av Gray, og på bakre stolpe var det Sharp, med god hjelp fra Pflügler, som styrte ballen inn ved stolpen.

Etter det hadde Everton Bayern i et solid jerngrep. Gjestene kom seg knapt over midtstreken, og de blå og hvite malte motstanden istykker. Nå tok det tid før 2-1-scoringen kom, men etter 73 minutter falt Bayern München igjen for langt kast-knepet til Toffees, der Sharp denne gang var i duell med både Pflügler og Augenthaler, hvorpå Pfaff kom bakfra og kolliderte med sine egne, slik at han ikke nådde ordentlig opp. Han puffet kun ballen videre, og på nærmeste stolpe kunne Gray styre inn det fortjente ledermålet. Ikke slik å forstå at Everton skapte et vell av sjanser, men måten Bayern rett og slett ble kvernet til støv var imponerende. Massivt trykk skapt gjennom enorm arbeidsinnsats fra 1 til 11, og med høyt press/intensitet/gjenvinning som nøkkelord. Angrepsduoen var dessuten uhåndterlig for Bayern-stopperne, som rundt tidspunktet for 2-1 så ut som groggy tungvektsboksere som hadde måttet tåle en rekke treff mot hodet.

Det var ikke mye Bayern hadde å komme med, selv om de gjorde noen endringer i både personell og taktikk. Midtveis i omgangen, fortsatt på 1-1, tok Lattek ut venstreback Willmer og erstattet ham med den lange Beierlorzer, uten at det virket å være noen medisinsk vurdering som lå til grunn, i alle fall. Innbytteren gjorde ingen større forskjell fra eller til. Den Kögl jeg mente nok ville behøve tid for å ha noe å gjøre på dette nivået gjorde til dels ordene mine til skamme, for i den andre omgangen var han så å si den eneste Bayern-spilleren som turte å drive framover med ballen i beina. Han ble sparket ned av både Ratcliffe (heldig som slapp gult!) og Reid, men reiste seg kvikt igjen begge ganger, og fortsatte ufortrødent videre. 19 år, altså. Ham var det naturlig å tenke at man ville høre mer til.

Med få minutter igjen spilte Sheedy fram Gray, som stakk videre på Steven, som enkelt befordret ballen forbi Pfaff for 3-1. Eksemplarisk overgang. Nervene slapp taket i både Everton-benken og klubbens fans, og Goodison formelig eksploderte i lydkaskader. Sterke inntrykk. Her tok man seg til e-cupfinale på bekostning av en vesttysk institusjon, men samtidig måtte det være lov å påpeke at dette var femte sesong på rad at Bayern tapte for britisk motstand i Europa:

1980/81, serievinnercupen: 1-1 sammenlagt i semifinalen mot Liverpool. Ut på bortemål
1981/82, serievinnercupen: 0-1 i finalen mot Aston Villa
1982/83, cupvinnercupen: 2-3 sammenlagt i kvartfinalen mot Aberdeen
1983/84, UEFA-cupen: 1-2 sammenlagt i tredje runde mot Tottenham

Etter å ha sett denne minneverdige forestillingen, som nok tross alt kanskje lå et lite knepp under hva jeg hadde forventet (trolig på grunn av fraværet av gode målsjanser for hjemmelaget til tross for det spillemessige overtaket), så er det lite annet å gjøre enn å kjøre videre med finalen når man finner et passende tidspunkt.

[jakral]

Everton, som jo hadde manglet viktige spillere som Sheedy og Gray sist, hadde på sin side utøket forspranget på nærmeste tabellkonkurrent til hele elleve poeng!

Apropos Everton og skader.. Det bør kanskje nevnes at spissparet Gray/Sharp muligens ikke skulle spilt så mye sammen den sesongen, om det ikke var for en alvorlig skade på Adrian Heath? Han var jo en annen spillertype, liten og kvikk og startet 84/85-sesongen strålende. Men kanskje var det optimalt i akkurat Bayern-kampene med to slike fysiske spisser i stedet. Jeg er litt usikker på det taktiske oppsettet til Howard Kendall med Heath på laget hvis Gray og Sharp spilte samtidig. Heath kunne vel også brukes på kanten.

[mikemodano]

Ja, det er godt du tar med det. Adrian Heath ville nok ha spilt en del mer. Han var blant annet delaktig i den nedsablingen av Man Utd vi har vært innom tidligere, og gjorde der også et mål. Sharp/Heath var mer den klassiske 'little&large'-kombinasjonen man så ofte så i engelsk fotball. Han åpnet 1984/85 helt enestående, med 11 scoringer på 17 ligakamper, og var ikke tilbake i spill igjen før sesongen etter. Det var, så vidt jeg husker, en kneskade som satte ham tilbake, og han nådde vel aldri tilbake til det nivået han hadde holdt rett før skaden inntraff.

Gray var vel mer en 'impact sub' fram til Heaths skade? Gray og Heath på banen fra start samtidig virker kun å ha vært tilfelle når Sharp var ute. Ellers syntes jeg det var spesielt å se Steven framme som angriper på Olympiastadion. Det er godt mulig at dét også kunne være en løsning Kendall av og til tydde til, men den var gått i glemmeboken for min del.

[mikemodano]

Hvilket bilde!

Man vil gjenkjenne Dynamo Kyiv-kapteinen Anatolyj Dem'janenko der han står med trofeet fra 1986-turneringa høyt hevet, seks døgn etter at Tsjernobyl'-katastrofen rammet det ukrainske SSR.