Godt innlegg. Mitt scenarium er likevel at ukrainerne med massiv våpenstøtte, etterretning og militærfaglige råd tar tilbake alt de har tapt etter 24/2 2022. Jeg er litt mer usikker på storbyene Donetsk og Luhansk som har vært på russiske/prorussiske hender siden 2014, altså de østlige delene av Donbas. Målet må være å kaste ut og ydmyke russere slik at ukrainerne i fredsforhandlinger har best mulige kort på hånden. Om USA klart og tydelige har presisert at Krim er gjenstand for forhandlinger, og ikke et ukrainsk angrep, blir det slik. Om russerne får beholde marinebasene, Krim en viss grad av autonomi som i 1991 og Ukraina overherredømme vil dette kanskje appellere til russerne om de går på et nederlag i selve krigen. Russerne har da ikke oppnådd noe, annet enn å spre død og ødeleggelser. Propagandaapparatet til Putin vil uansett vri nederlaget til at de «tapte» mot NATO, ikke Ukraina.KingKong5 skrev: ↑lør jun 03, 2023 3:48 pmHvis man faktisk ønsker en slutt på denne krigen så må man jo på et eller annet tidspunkt også begynne å se på alternativer for å få til det.Crazy Horse skrev: ↑lør jun 03, 2023 2:19 pm
Krim var et oblast med et visst selvstyre i 1991. Et autonomt oblast. Det kan kanskje være en løsning i en eller annen form, hvor russerne får beholde marinebasene i kombinasjon med fredsbevarende styrker og garantier for Ukraina. Man kan ikke stole på russere. USA har stått for 90 % av våpenleveransene til Ukraina ifølge katolikkens kapittelbidrag i den nye boken som jeg har bestilt. I tillegg - vil jeg sterkt anta - etterretning og råd. Uten alt dette må man gjerne messe om at det er opp til ukrainerne. Reelt i en kynisk og brutal geopolitisk verden er det ikke det. USA/NATO hadde etter en massiv lokal styrkeoppbygging i Polen, de baltiske land og Svartehavet knust russerne og kastet de ut av Krim og resten av Ukraina i løpet av få dager i en konvensjonell krig. Russerne hadde vært sjanseløse. Dette hadde vært det idelle, men med russiske ubåter utstyrt med atomvåpen på ukjent sted i Norskehavet mv er det dessverre ønsketenkning.
For over 100 år siden så ble The war to end all wars utkjempet, bare for å bli erstattet av The Peace to end all peace, altså Versaillestraktaten. Noe må vi jo klare å lære av historien også.
Det kan gå mot et militært nederlag for Russland, kanskje til og med et totalt militært nederlag. Samtidig så må det være en fredsavtale som ikke i realiteten er et nytt Versailles, der russerne blir ydmyket og kommer strekere tilbake noen år senere. Jeg innbiller meg at det er en grense et eller annet sted som skiller mellom et nederlag for Putin og et nederlag for Russland. Jeg skal ikke påberope meg detaljkunnskaper her, men jeg tror jeg ville vært varsom med en løsning som innebar at Russland mistet noe de hadde før februar 2022.
Jeg føler i hvert fall at det ligger mye i potten her nå. I dag har vi forventninger til en ukrainsk motoffensiv. Hvis den kommer og den mislykkes så er vel på mange måter kortene spilt ut. Da har vi en form for frosset konflikt i minst et år til, fram til en eventuell ny ukrainsk styrkeoppbygging kan bli gjennomført. Men med mange usikkerhetsmomenter. Kanskje først og fremst knyttet til presidentvalget i USA og om en republikansk president vil være like støttende som det Biden har vært.
Så en form for worst case scenario her er at Ukraina, etter et par år med krig, må innstille seg på en fredsavtale de egentlig ikke ønsker fordi de vestlige partnerne, først og fremst USA, trapper ned støtten. Det kan fort føre til at ukrainernes sympati for vesten snus og det utvikles en ukrainsk dolkestøtlegende om at de kun ble brukt av vesten.
Så er det jo også spørsmål om hva som vil skje hvis den ukrainske motoffensiven faktisk lykkes. Hvis de hypotetisk sett klarer å presse russerne ut av hver eneste tomme av ukrainksk land, hva da? En forutsetning for å bli NATO-medlemmer er jo å ha avklarte grenser, men i hvilken grad kan ukrainerne sies å ha dette hvis Russland ser på deler av Ukraina som russisk territorie?
Så det er i hvert fall nok av hensyn å ta. Men grunnen til at jeg siterte et innlegg om Krim er jo fordi jeg egentlig lurer på hvor smertegrensen for begge land går. Personlig er jeg vel av den oppfatning av at å forhandle med russerne og gi de "noe" i bytte mot fred og NATO-medlemsskap er det som tjener Ukraina best på lengre sikt.
Det vil føre til mindre revansjelyst i Russland og et NATO-medlemsskap vil sikre landet på en helt annen måte enn i dag. Og jeg mener også at Ukraina er tjent med å forhandle før en motoffensiv. De kan utsette Kreml for et militært nederlag og de kan utstyres med enda mer, f.eks. F16, som gjør en militær seier til helt usannsynlig for russerne. Det er en ganske sterk hånd å forhandle fra.
Alternativt kan de kjøre offensiven sin, ta noe land tilbake. Kanskje til og med mye. Men det er ikke nok til å gi en fullstendig seier. Når den offensiven mister kraften så fryses konflikten og vi går enda et år med krig i møte. Begge sider risikerer mye med å fortsette. Putin sitt regime kan falle, amerkanerne kan velge Trump på ny.
Om krigshandlingene i Ukraina stanses ved en avtale hvor man gir russerne noe, som marinebasene på Krim, bør veien til et ukrainsk NATO medlemsskap være kort. Den beste eller eneste garantien for Ukraina etter krigen og etter at Russland igjen har bygd seg opp militært er et NATO medlemsskap. Vi må dessverre forholde oss til russerne også i fremtiden, og det uavhengig av hvem som leder landet. Før forhandlinger må denne ukrainske motoffensiven komme. Om det ikke skjer noe i år, er vi kommet til våren 2024. Krigen har da vart i mer enn 2 år, og er virkelig blitt en utmattelseskrig. Om Trump eller andre «America first” ytterliggående tea party republikanere kommer til makten, kan støtten til Ukraina fordufte i kombinasjon med at krigstrette europeere - som har sitt å slite med økonomisk - stopper kranene. Da kan alt skje i Ukraina. Russland har i denne krigen tross overmakt ikke produsert en dritt, men i en utmattelseskrig skal vi ikke glemme at russerne sitter på enorme naturressurser som verden trenger. Derfor MÅ den ukrainske offensiven komme før 1. september 2023. Innledes forhandlinger i dag vil russerne ikke bare beholde Krim, men også store deler av de ulovlig annekterte fire oblastene. Derfor må ukrainerne angripe, og det må skje i år.