Hva var det siste albumet du hørte på?

Svar
Brukeravatar
Big George
Innlegg: 7745

Re: Hva var det siste albumet du hørte på?

Legg inn av Big George »

Frank Zappa har en kult i Norge. Særlig i 70 åra solgte han bra i Oslo. Selv vokste jeg opp i et miljø som spilte 10-15 Lper med Zappa og noen plater med Deep Purple. Det utgjorde mye av spilletiden.
I en alder av 20 år kjøpte jeg platespiller og de nevnte Frank Zappa og Deep Purple har ikke blitt spilt mye
på noe stereoanlegg i mitt hjem..

Merket meg at disse Zappa-frelste ikke hadde veldig imponerende musikk-smak da de snakket om
andre artister.

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Big George skrev: man jun 05, 2023 1:13 pm Frank Zappa har en kult i Norge. Særlig i 70 åra solgte han bra i Oslo. Selv vokste jeg opp i et miljø som spilte 10-15 Lper med Zappa og noen plater med Deep Purple. Det utgjorde mye av spilletiden.
I en alder av 20 år kjøpte jeg platespiller og de nevnte Frank Zappa og Deep Purple har ikke blitt spilt mye
på noe stereoanlegg i mitt hjem..

Merket meg at disse Zappa-frelste ikke hadde veldig imponerende musikk-smak da de snakket om
andre artister.
Kjenner i grunn til svært få Zappa-fans i det virkelige liv, mest at Bobby Brown går igjen og at han var ei fantastisk gitarist, men sjeldent noe lenger enn det.

Kanskje ei film om hans liv ville ha bidratt i å vekke interessen blant både eldre og yngre lyttere, ettersom det må jo være flust med historier og hendelser å ta av der.

LondoMollari
Innlegg: 186

Legg inn av LondoMollari »

Apostrophe er en av mine absolutte Zappa favoritter.
Helt utrolige musikerprestasjoner og fullt av taktskifter og sære rytmer, akkurat som jeg liker det. Tekstene er vel ikke det helt store, utenom Cosmic Debris men musikken er jo alltid viktigst.
Jeg elsker Frank Zappa, han var et geni.
Undertegnede elsker forøvrig progrock og sær musikk, man må nok ha litt spesiell smak for å virkelig sette pris på Zappa.

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

LondoMollari skrev: man jun 05, 2023 3:50 pm Apostrophe er en av mine absolutte Zappa favoritter.
Helt utrolige musikerprestasjoner og fullt av taktskifter og sære rytmer, akkurat som jeg liker det. Tekstene er vel ikke det helt store, utenom Cosmic Debris men musikken er jo alltid viktigst.
Jeg elsker Frank Zappa, han var et geni.
Undertegnede elsker forøvrig progrock og sær musikk, man må nok ha litt spesiell smak for å virkelig sette pris på Zappa.
Er glad i progrock samt en del fra Zappa, men er nok ikke som Big George nevnte det, helt Zappa-frelst, ettersom en har gjort mye bomkjøp på det området, og opplevd 1 par som har vært så grufulle at terningkast 1 føltes gavmildt ut. Men veldig spent på å høre igjen Hot Rats, Waka Jawaka, Grand Wazoo, Overnite Sensation og One Size Fits All, som huskes som de man fikk langt mer utbytte av, men da for ei 10-15 år tilbake.

Bongo Fury og Zoot Allures var en nylig innom, og de var like bra som der man slapp sist, så får bare håpe det blir mer av den slags hyggelig gjenhør fremover.

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Frank Zappa - Over-Nite Sensation (1973)

Denne kom i hop med Apostrophe i forbindelse med ei DVD av Classic Albums, men er nå albumene man fikk mer utbytte av, særlig det første av de to.
Camarillo Brillo er lett noe av det mest fengende en har hørt av Frank Zappa, og ei låt det er vanskelig å få ut igjen av øregangene, men så får man plutselig I'm the Slime og Dirty Love, som også begge er ikke langt unna å bli værende der inne den med.

Låt for låt synes jeg dette er ei langt bedre utgivelse enn det man var innom i går. Meget stødig kombinasjon av sterke melodier og refreng, samt ei stor dose med sleaze og komedie og ikke minst enorme soloer innimellom alt.

Men sitter likevel med ei følelse av at One Size Fits All kanskje er hakket vassere.

Tina Turner og hennes Ikettes bidro visstnok på flere av sporene.

Om det er noe å ta vekk her, må det være at enkelte steder ut skulle en ønske outroen varte mye lenger, ala I'm the Slime som er altfor kort og burde ha kjørt det gående minst en 20-30 sekunder mer.

Rating: 8/10

Høydepunkter: Camarillo Brillo, I'm the Slime, Dirty Love, Fifty-Fifty og Montana

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Frank Zappa - One Size Fits All (1975)

Der ja, denne trengte man å få hørt igjen, og satt med godfølelsen av at dette var blant de beste album minnene fra Zappa gjennomgangen for årevis siden, for her er det fint lite av forglemmelige eller irriterende øyeblikk.
Masser av variasjon, fantastisk flyt, og hvor de lengre og mer "romslige" sporene blir sydd utmerket sammen med de kortere.

Alt i alt ei tidvis storslagen plate, som virkelig tar deg med på ei fin liten musikalsk reise og nei, det skal ikke bli 10-15 år før denne hentes frem igjen, og blir så med en meget hyggelig:

Rating: 9/10

Høydepunkter: Inca Roads, Can't Afford No Shoes, Sofa No. 1, Po-Jama People, Florentine Pogen, Andy og Sofa No. 2

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Frank Zappa - The Grand Wazoo (1972)

Ei nærmest fullstendig instrumental skive med massiv dose av blåsere, hvor det er mye opp og ned, frem og tilbake, men aldri helt i "vater" som forventet med Zappa. Dessverre huskes nok best Blessed Relief, som jo ikke er noe minus, da det er jo et nydelig stykke musikk, men er så lenge siden sist besøk at resten falt litt ut og ja, tok ikke lange før en ble påminnet om hvorfor.

Innledes med tittelkuttet på nesten et kvarter med frijazz og nei, allerede 4 minutter ut og man er rimelig lei, så blir det mer "moro" med den småsure og langt mer vokale (som gjør det desto mer irriterende) For Calvin (And His Next Two Hitch-hikers), og deretter ankommer Cletus Awreetus-Awrightus som bare i navnet gjør meg små sint.

Alt i alt, eneste grunn til at denne ikke går i minus er de to fantastiske avsluttende sporene Eat that Question og Blessed Relief, og nei, kjenner at tålmodigheten min den er definitivt ikke interessert i å kaste bort for mye tid på disse skivene, og holder med 2 runder og så er denne også ferdig for godt i min samling.

Vel, mer plass til potensielle nye favoritter og får se om Waka Jawaka gå samme vei, den hadde vel ei litt mer hardere jazzrock preg over seg, samt en dose med sleaze.

Rating: 5/10

Høydepunkter: Eat that Question og Blessed Relief

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Frank Zappa - Waka/Jawaka - (1972)

Nok ei runde med storband møter jazzrock og husker jo åpningssporet med Big Swifty, men et som også kanskje dro strikken litt vel langt, nesten 20 minutter og nei, definitivt mer givende et tittelkuttet på Grand Wazoo.

Deretter følger to kortere vokale låter i Your Mouth og It Just Might Be a One-Shot Deal, men aldri vært noen stor fan av dem, og nei, det tar seg noe opp igjen når tittelkuttet avslutter alt, men nok ei små skuffende gjenhør, hvor hadde en tatt det beste fra denne og oppfølgeren, så ville en vært oppi en meget god fullengder, men det blir for ujamnt og havner så på ei:

Rating: 6/10

Høydepunkter: Big Swifty og Waka/Jawaka

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
XTC - Go 2 (1978)

Andreskiva deres, og et veldig gyngende, masete og ujamnt album som er tross av et par slettes ikke fæle øyeblikk, likevel milevis unna det som skal komme med den fantastiske albumtrioen Drums and Wires (1979), Black Sea (1980) og English Settlement (1982).

Alt i alt, det klart svakeste bandet gjorde sammen med The Big Express (1984) og Mummer (1983).

Rating: 4,5/10

Høydepunkter: Crowded Room, The Rhythm, Beatdown, Life Is Good in the Greenhouse og Are You Recieving Me?

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Falling Down - James Newton Howard (2014)

Snubla over det offisielle CD soundtracket utgitt av Intrada for en tid tilbake, og elsker jo filmen men var faktisk ikke klar over at den hadde fått ei CD utgave før nylig. Har jo vært lasta opp ulike klipp av filmmusikken på Youtube, men mest trolig uoffisielle eller som er bare tatt direkte fra filmen.

Falling Down er nok ikke soundtracket for de som ønsker seg de helt store kjenningsmelodier, ettersom dette dreier seg nok mest om stemning og ulike "snutter", og det er jo ei meget effektiv storbyjungel preg som går igjen her, har man sett filmen og fått bra utbytte av den, vil man nok få mye igjen.
Det er ei fin blanding av det eksotiske og det mørke som går igjen, noen steder ut ser en for seg ei jungel-action eventyr, mens i neste er man rett over i ei psykologisk thriller.

Men tross av å ikke inneha de mest minneverdige temaene, får man noen enorme korte snutter hvor det totale bad ass melodien som går igjen etter at D-Fens har gjort kort prosess på et ei gjeng med trigger-happy latinoer og det avsluttes med ei triumferende bit i slutten av Drive-By Shooting.

Dæven den biten er rå, skulle så gjerne hørt ei forlenga versjon ja. Gjentas senere ut i Under Construction.

Miracle Mile er annen som ringer godt gjennom øregangene, flere sterke og følelsesladede melodier, samt den hjemsøkende trumpet biten som en også skulle ønske varte mye lenger. Bruken av filmtittelens London Bridge theme og overgangen til nevnte trumpet er definitivt høydepunktet fra soundtracket.

Alt i alt, dette soundtracket gjør seg nok aller best om en har ei legendarisk bedriten dag, hvor det er glovarmt ute, og all slags menneskelig avskum virker å stå i din vei for å nå trygt hjem, og en må til slutt bare sette seg ned for en liten tid i en eller annen park eller benk, lirke frem ei iskald cola, kjøle ned panna og prøve å holde igjen alt sinnet og raseriet som koker innvendig. Det eller oppsøke nærmeste McDonalds og forlange frokost etter klokka 12:00 men i stedet ende opp med en nitrist svett og flatklemt burger og ei smug faen av en sjef med tenna på tørk som hånflirer deg opp i ansiktet, og deretter gjøre dem oppmerksom på at kunden har alltids rett.

En sånn dag her jeg nok ikke hatt, men opplevd en god del kjipe folk og situasjoner nedi byen på hektiske og solfylte sommerdager, hvor det kan fort gå ei kule varmt, og da er det lett å sympatisere med D-Fens og nei, elsker man filmen vil en nok få igjen en del, men er man ute etter et fengende og melodiøst soundtrack, så vil en muligens bli skuffa og lei tidlig ut.

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: Drive-By Shooting, Miracle Mile, Other Side of the Moon, Under Construction, Caretaker's Family, Til Death Do Us Part, Falling Down (Revised) og End Titles

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Frank Zappa - Hot Rats (1969)

Kanskje mannens mest kjente album, og tross en god del tidligere besøk så ble en aldri fullstendig solgt på at heite rotter var Zappas beste øyeblikk.
Joda, det åpnes med den fantastiske Peaches en Regalia før det vipper rett over i den heftige Willie the Pimp, og sistnevnte er vel det eneste sporet med vokal, resten er instrumentale.

Her blandes inn klassisk, jazz og rock inn i ei stødig miks og tross av å være ei sånn skive som en må være i det helt rette humøret for å få mest utbytte av, så er jeg i grunn litt glad for at man avsluttet Zappa gjenhøret med denne, og ikke startet det opp.
Likevel, etter å gått gjennom samtlige av hans album på ny, klarer en ikke å ignorere at The Gumbo Variations der er 3 minutter lenger enn andre albumutgaver, muligens drar strikken litt vel langt hva gjelder spilletid.

Hot Rats er nå likevel overlegen de neste jazzrock forsøkene hans, men av alt en har vært gjennom siste ukene så holder man nok One Size Fits All som den soleklare favoritten og ender så med ei:

Rating: 8,5/10

Høydepunkter: Peaches en Regalia, Willie the Pimp, Son of Mr. Green Genes og The Gumbo Variations

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
King Crimson - In the Court of the Crimson King (1969)

Så var endelig veien kommet mot King Crimson, og foruten den tidvis fantastiske og mye råere utgaven med Fripp, Wetton og Bruford et par år senere og live skiva USA (1975), har det blitt altfor lenge siden sist man hørte gjennom studio platene deres.
Debuten er vel et greit sted å gjenoppta lyttingen, et legendarisk album og fullt mulig et av de som virkelig bidro i å sette progrocken i fokus, på godt og vondt.

Det enorme albumåpneren 21st Schizoid Man må ha vært ei interessant sak å få hørt i 1969, kan ikke ha vært for mye av den slags, og der blander fri-jazz og hva som minner om tidlig heavy metal, samt hint om senere industriell musikk og støyrock, sistnevnte virket å være noe bandet dro stadig lenger med i live versjonene, og bytta ut den mer improviserte jazzinga med ei overdøvende vegg av støy.

Det mangler ikke på variasjon, der nevnte åpningskutt gir ei grei indikasjon på hva bandet var i stand til, og det lille man har hørt av tidlige live klipp, viste til at de også maktet å backe det opp under konserter.

Lyden av In the Court of Crimson King er stadig like pompøs, majestetisk og småfrustrerende som der en forlot den, for jeg greier bare ikke Moonchild. Den slags improvisering gir meg null og niks, og slikt bidrar i at en kan ikke gi denne ei full score, som en så gjerne ønsket på forhånd.

Med årene som fulgte ble jo etter hvert store deler av originalbesetningen oppløst og det var kun Robert Fripp som besto, men ved hjelp av å stadig oppdatere King Crimson med sultne, uredde og dyktige folk, skulle det nå også resultere i utgivelser og besetninger som i mine ører er total overlegne første skiva, men de får en bryne seg på senere.

Alt i alt, ei nesten perfekt skive, men ja, den ene låta vil bare ikke sitte, og inntrykket er at man er ikke helt alene om det, synes King Crimson ville levere langt bedre improviserte spor senere ut, men ja, Epitath er nok stadig favoritten, ei enorm låt og gir meg stadig frysninger.

Rating: 9/10

Høydepunkter: 21st Century Schizoid Man Including Mirrors, I Talk to the Wind, Epitaph Including March for No Reason and Tomorrow and Tomorrow og The Court of the Crimson King Including The Return of the Fire Witch and The Dance of the Puppets

Brukeravatar
Big George
Innlegg: 7745

Legg inn av Big George »

Robert Fripp hjalp David Bowie med "Heroes" og "Fashion" to store hits.
Det var gitarbidrag fra Fripp på to forskjellige LP er.

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Big George skrev: tor jun 15, 2023 4:52 pm Robert Fripp hjalp David Bowie med "Heroes" og "Fashion" to store hits.
Det var gitarbidrag fra Fripp på to forskjellige LP er.
Etter at Bowie gikk bort, har vel Fripp ligget i en årelang krig med plateselskap/familie, grunnet å ha bli oversett som medvirkende låtskriver og bidragsyter på samtlige av Bowies album. Vet ikke om det har løst seg, men uten Fripps unike gitar ville mye av de klassiske Bowie platene ha vært ganske så kjedelige og nedstrippa.

Uansett, han gikk jo etter hvert langt vekk fra prog-rock på den tiden, med gjesteopptredener i hop med Blondie, Peter Gabriel, Talking Heads og Brian Eno blant andre. Men innsatsen på Heroes og Scary Monsters and Super Creeps er det klasse over.


Brukeravatar
Big George
Innlegg: 7745

Legg inn av Big George »

Har vanskelig for å se at Robert Fripp har noe særlig god sak
Han sa jo i et tv-program at han spilte gitar (hairy gitar) alene i et par dager i Berlin på Heroes-produksjonen.
Detaljene på "Fashion" ble ikke utdypet.

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Big George skrev: tor jun 15, 2023 6:04 pm Har vanskelig for å se at Robert Fripp har noe særlig god sak
Han sa jo i et tv-program at han spilte gitar (hairy gitar) alene i et par dager i Berlin på Heroes-produksjonen.
Detaljene på "Fashion" ble ikke utdypet.
Mulig det har blitt gjort forandringer etter Bowies død, og at det er det som har utløst en del frustrasjon fra Fripps side.
Men han var jo ikke alene om å bidra med gitarbiten, hvert fall 2-3 andre også, men mulig hans innsats på Scary Monsters skiva er den som har vært mest i fokus, hvor jeg tror han er involvert tungt på 6 eller 7 av de totalt 10 sporene.

LondoMollari
Innlegg: 186

Legg inn av LondoMollari »

In The Court er et mesterverk, jeg elsker hele plata inkl Moonchild.
Jeg ble litt ergerlig på Fripp da han og Steven Wilson fjernet et par minutter av improven når deluxe-utgavene kom for noen år siden.

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

LondoMollari skrev: tor jun 15, 2023 8:16 pm In The Court er et mesterverk, jeg elsker hele plata inkl Moonchild.
Jeg ble litt ergerlig på Fripp da han og Steven Wilson fjernet et par minutter av improven når deluxe-utgavene kom for noen år siden.
Moonchild åpnes bra, men deretter faller jeg fullstendig av, og frustrerende, da en vil så gjerne gi den ei 10er, men de kommer sjeldnere og sjeldnere med nyere gjenhør.

Men ganske sikker på at minst 1 eller 2 av de vil komme litt senere i retning King Crimson.

Gjorde bommerten med å dobbelt-dippe den utsøkte liveskiva USA (1975), der særlig 30 års jubileum utgaven burde vært mer enn nok. Men endte opp med senere den som inneholdt (3 eller 4 CDer pluss 1 DVD) som viste seg å ha nedjustert mye av det en elsket mest med originalen, nemlig Wettons fyldige bass.

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
King Crimson - In the Wake of Poseidon (1970)

Oj, dette var ei nedtur ja, føles tidlig ut som ei In the Court of the Crimson King light utgave, der innehar left overs og alternative uttak fra forgjengeren og tja, det var vel også siste gang original besetningen var sammen i studio. Fullt mulig gjort i all hast, og i kanskje ikke de mest stabile forhold, ettersom flere av medlemmene forsvant vel også før albumet hadde blitt utgitt.

Likevel, alt er ikke helt i bunn siktet, den fine trioen (burde vært samla i hop) a Peace - A Beginning/A Theme og An End samt Cadence and Cascade hinter om ei viss forandring fra debuten.

En av høydarene er den småjazzete og tøffe Cat Food som minnet meg noe voldsomt om ei låt, men greide ikke helt å få den til å sitte før etter to-tre gjenhør, og joa, denne må jo ha vært sterkt inspirert av The Beatles og Come Together, eller slik vil jeg nå tro.

Tittelkuttet minner tidlig ut om ei slags Epitaph del 2, men er ikke i nærheten av nå dens mektige høyder.

The Devil's Triangle med ei oppbyggende og dommedags lignende lydbilde er mer hva en hadde håpet på, men også den drar på og blir liksom aldri det helt store og til slutt ebber ut i fint lite.

Alt i alt, ei skuffende og meget forglemmelig oppfølger, og tvilsomt ei man vil dra frem med det første igjen.

Rating: 5/10

Høydepunkter: Peace - A Beginning, Cadence and Cascade, Peace - A Theme, Cat Food og Peace - An End

LondoMollari
Innlegg: 186

Legg inn av LondoMollari »

Jeg er litt enig med deg, men vil nok legge meg på en litt høyere score.
Men alt i alt er det nok en av KCs svakeste album, kun slått av Beat fra 80tallet.
Men jeg syns Lizard og Islands som kommer etterpå er veldig bra plater, to undervurderte album som kommer litt i skyggen av debuten og Wetton/Bruford perioden.

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

LondoMollari skrev: fre jun 16, 2023 2:21 pm Jeg er litt enig med deg, men vil nok legge meg på en litt høyere score.
Men alt i alt er det nok en av KCs svakeste album, kun slått av Beat fra 80tallet.
Men jeg syns Lizard og Islands som kommer etterpå er veldig bra plater, to undervurderte album som kommer litt i skyggen av debuten og Wetton/Bruford perioden.
Tror jeg kun har Crimson platene opp til Discipline (1981), men fra tidligere gjennomlyttinger tror jeg aldri man bikka under 5/10, så fullt mulig andreskiva er den svakeste. Islands ser jeg frem til å høre igjen, huskes for noen veldig vakre spor, men akkurat i det man starta å få taket på den, så dukka Larks opp, og da var det fort gjort å miste fokus på alt annet.

Angående King Crimson, fant jeg to interessante musikkmagasiner rundt bandet for en tid tilbake, 1 kun med fokus på britene og et annet som har Larks Tongues in Aspic som hovedtema rundt 50 års jubileet.
Bilde
Var nettopp den type magasiner fra Uncut, Mojo, NME osv, som gjorde meg interessert i prog og King Crimson, da via ei spesial bilag som tok for seg prog, kraut og psykedelisk rock fra 60 og 70-tallet, inkludert noe nyere fra 80, 90 og 00-tallet.

Ble utgitt lignende spesial bilag med fokus på Punk og New wave (70-tallet), grunge og brit-pop (90-tallet), synthpop og new romantic (70 og 80-tallet) samt at det var ei om heavy metal og glam rock, men den fant jeg aldri, dessverre.

Uansett, ser frem til å lese gjennom magasinene, da de kjører ei lengre gjennomgang av alle Crimson skivene.

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Captain Beefheart - The Mirror Man Sessions (1999)

Ble kjøpt inn på rein impuls, under et av flere Platekompaniets musikkdeals, og falt litt mer for dens gyngende og blues sump-rock preg, enn de tidligere Beefheart skivene man plukka med seg.

Usikker på hvor annerledes denne nyversjonen er kontra originalen fra 1971, men åpningskuttet i Tarotplane er vanskelig å ikke bli i godt humør av, setter kjapt an tonen for resten av skiva, tross av at den muligens drar jammingen litt vel langt med nesten 20 minutters spilletid.
Det gjør at en faller litt av i perioder men albumet henter meg nå inn igjen, og tja, ikke umulig ting kan bedre seg ved senere besøk, men inntil da havner jeg på ei:

Rating: 6,5/10


Høydepunkter: Tarotplane og Kandy Korn

Jobs
Innlegg: 451

Legg inn av Jobs »

En utrolig bra plate . Mulig jeg har har lagt det ut før,men det får gå.


LondoMollari
Innlegg: 186

Legg inn av LondoMollari »

Frank.N.Steen skrev: fre jun 16, 2023 3:04 pm
LondoMollari skrev: fre jun 16, 2023 2:21 pm Jeg er litt enig med deg, men vil nok legge meg på en litt høyere score.
Men alt i alt er det nok en av KCs svakeste album, kun slått av Beat fra 80tallet.
Men jeg syns Lizard og Islands som kommer etterpå er veldig bra plater, to undervurderte album som kommer litt i skyggen av debuten og Wetton/Bruford perioden.
Tror jeg kun har Crimson platene opp til Discipline (1981), men fra tidligere gjennomlyttinger tror jeg aldri man bikka under 5/10, så fullt mulig andreskiva er den svakeste. Islands ser jeg frem til å høre igjen, huskes for noen veldig vakre spor, men akkurat i det man starta å få taket på den, så dukka Larks opp, og da var det fort gjort å miste fokus på alt annet.

Angående King Crimson, fant jeg to interessante musikkmagasiner rundt bandet for en tid tilbake, 1 kun med fokus på britene og et annet som har Larks Tongues in Aspic som hovedtema rundt 50 års jubileet.
Var nettopp den type magasiner fra Uncut, Mojo, NME osv, som gjorde meg interessert i prog og King Crimson, da via ei spesial bilag som tok for seg prog, kraut og psykedelisk rock fra 60 og 70-tallet, inkludert noe nyere fra 80, 90 og 00-tallet.

Ble utgitt lignende spesial bilag med fokus på Punk og New wave (70-tallet), grunge og brit-pop (90-tallet), synthpop og new romantic (70 og 80-tallet) samt at det var ei om heavy metal og glam rock, men den fant jeg aldri, dessverre.

Uansett, ser frem til å lese gjennom magasinene, da de kjører ei lengre gjennomgang av alle Crimson skivene.

Jeg har lest mye Prog Magazine, kjøpte det fast fra starten i 2009 til 2022, abbonerte de siste årene. Mye interessant der.
Anbefaler boka til Sid Smith, In The Court Of King Crimson som kom i 2002 tror jeg. Har dog ikke lest den nye og oppdaterte utgaven som kom for litt siden.

Det kom også et meget bra magasin om Zappa for en del år siden, selv om ca 130 sider blir lite når han gav ut så mange plater. Husker ikke om det var Uncut eller Mojo som lagde det spesial-bladet.

Bjoro33

Legg inn av Bjoro33 »

Siste album med Josh Ritter. Klassealbum. Kanskje et av årets beste i mine ører. Ikke heavy saker, men rolig.

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Veldig opp og ned med Captain Beefheart skivene Trout Mask og Safe as Milk, mulig mangel på søvn og varmen ødelegger mye for tiden, men førstnevnte album må være noe av det mest jævlige en har lidd seg gjennom, og avslutta med å trampe skiten ned i søpla i vilt raseri, DØØØØØØ, DØØØØØ, DØØØØØ, 1/10 mens Trygg som melk, vel, heller ingen stor lytteropplevelse, men alt er nå bedre enn oppfølgeren, og får dermed ei snill 5/10.

Og tilbake til:

Bilde
King Crimson - Lizard (1970)

Husker fint lite fra tidligere besøk, mulig en faktisk aldri har hørt hele skiva, men åpningskuttet Cirkus starter opp i ei behagelig og rolig tone, før det hintes om mørkere saker.
Men det tar liksom aldri helt av, smålekent og fint joa, men også litt for kaotisk og ujamnt til at det blir noen favoritt.

Sitter med ei følelse av at dette var en hektisk prøv, lær og feil periode hvor det var mye inn og ut av konstant nye bandmedlemmer, og i følge bookleten føyk enkelte ut studiodørene lenge før skiva var ferdig.
Likevel, alt er ikke helt fælt, og deler av det over 20 minutter lange tittelkuttet er nok hva som redder denne i å bli værende i samlingen, enn så lenge.

Dessverre litt for mye start og stopp i musikken, mangelen på noe særlig til melodier hjelper ikke på, så mulig ei for die hard kjernetilhengerne, men nei, dette var ny nedtur og blir nok hvert fall et tiår eller mer før en gidder å dra frem denne.

Rating: 4,5/10

Høydepunkter: Litt her og der hentet fra tittelkuttet

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
King Crimson - Islands (1971)

Det var nå enda godt at enkelte ting ikke har forandret seg siden sist, ettersom Islands er fortsatt ei meget fin og nesten litt bortglemt Crimson skive, der antageligvis blir fullstendig overskygget av hva som snart skulle følge.

Synd, for det er mye flott musikk å finne her, mulig i en langt mer lavmælt og behagelig tone, men det blir nå aldri kjedelig eller intetsigende, samt at den tidvis frustrerende eksperimenteringen som dessverre en ofte følte forgjengerne lente seg for mye på, den er mer eller mindre borte vekk.
Inn kommer et varmt og langt mer selvsikkert lydbilde, hvor en faktisk føler at man blir belønnet for hver gjennomgang, fremfor det motsatte.

Formentera Lady er definitivt ei stor favoritt, og byr opp til en meget flott og variert musikalsk reise på oppunder 10 minutter, før den mer intense Sailor's Tale ankommer. Ei solid blanding av jazz og rock, og det som funker så bra her, er at samtlige av låtene har ei deilig og konstant flyt over seg, der de stopper ikke plutselig opp, men bare fortsetter og fortsetter.

Nesten litt synd at denne Crimson besetningen ikke varte lenger, selv med visshet om at ja, det var helt andre ting på vent, men nei, soleklart det beste albumet som ble til i perioden mellom debuten og den klassiske Fripp, Wetton og Bruford perioden.

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Formentera Lady, Sailor's Tale, Ladies of the Road og Islands

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
King Crimson - Larks' Tongues in Aspic (1973)

Smått komisk hvor uforberedt en først var, når alt man hadde å gå etter før innkjøpet i 2006) før Youtube, var ei 25-30 sekunders lydsnutt på Amazon.uk, og vel, det var jo ikke all verden, noe rolig tromming og klanglyder, men umulig å la sånt forberede lytteren på det som lå i vente gjennom albumets 13 minutter lange og veldig varierte tittelkutt del 1.

Og joda, mye av det samme inntrykket går igjen når en hører Del 1 av tittelkuttet, det er rimelig mektige greier, med hvordan den gradvis bygger seg opp, og en vet at noe må jo snart skje, og så får man det etterlengtende drønnet av støy, før det tas et lite ladegrep, og så er det pån igjen.

Siden forrige skive, så hadde jo Fripp maktet å lure til seg selveste Bill Bruford fra progkjempene Yes, som hadde nok ei langt større suksess enn King Crimson kommersielt både på 70-tallet og utover, samt utgitt mesterverket Close to the Edge (1972) i forkant.

Men i følge Bruford gjennom ei nyere King Crimson dokumentar var det nok ikke den "kommersielle" biten som fristet, men kanskje mer vissheten om at han endelig fikk en helt annen frihet i studio enn tidligere.

Han utalte jo også (i forbindelse med et utdrag fra albumet som også dukket opp i ei omtale via 1001 album boka):

"Den var et helvete å lage...for det var jo ingen som hadde noe som helst peiling på hva som ventet oss i studio, og hva slags musikk som skulle bli lagd der."

Har null og niks peiling på den musikalske fortiden til John Wetton, David Cross eller James Muir før King Crimson, men ja, her stiller man opp med ei helt ny besetning, og hvor trioen Fripp, Wetton og Bruford ville jo omsider bli den dominerende kjernen i alt, men ei imponerende måte å gi nytt liv i et band mange kanskje hadde allerede for lengst avfeid eller gitt opp.

Det man elsker med denne skiva og ikke minst Crimson perioden, var kontrastene mellom alt det vakre og uskyldige, før det så bærer rett over i det brutale, hardtslående og "stygge". Og enkelte steder ut står man litt i fare for å pådra seg ei liten øreblødning eller to, og det må nok ha vært ganske så voldsomme saker å bli utsatt for, særlig om en var kun kjent med Island (1971) i forkant, og tredde hodetelefonene godt nedpå, og forventet mer av det samme.

Da det er jo steder ut hvor det låter langt mer heavy og truende, enn hva mange andre tungrock band og artister på samme tid var i stand til å matche, men godt mulig at det å unngå å gjenta seg selv for mye, bidro i at overraskelsesmomentet, det ble så mye mer utslagsgivende.

For selv i dag, fremstår skiva i perioder som en real dose med rævsparkende prog-rock, og den slags er ikke akkurat hverdag innafor nevnte sjanger.

Men så har man altså den roligere delen, der kortere snutter ala den neddempa Book of Saturday, og som kan fort havne litt i klem mellom de mektigere sporene, men her får jo Wetton boltret seg godt med sin beroligende stemme, samt at lytteren får trukket pusten og hentet seg litt inn igjen etter det hektiske åpningskuttet.

Selv liker jeg denne låta godt, den har litt av samme preg som The Night Watch på neste album, og særlig gitar og fiolinen er god match.

Exiles i studioversjon, har jeg nesten "glemt", da en har over årene foretrukket den mer voldsomme live utgaven på USA (1975), men originalen er virkelig ei vakker låt, så sliter litt med å velge hvilken som er favoritten.

Easy Money har ei øyeblikkelig småskitten funk-rocker over seg, og igjen fremheves vokalen til Wetton på utsøkt vis, og kanskje det nærmeste denne skiva hadde ei potensiell hit singel.

The Talking Drum varter opp til et imponerende samspill mellom Bruford og Muir, før det braker løs i del 2 av tittelkuttet, og kombineres mellom det vakre og det brutale, og har vel vært et av de mest populære livegjengangerne i en årrekke.

Foruten de nevnte nye musikerne, hadde jo også noe skjedd med tekstforfatterbiten, der Richard Palmer-James hadde nå overtatt, og det bidro nok i at flere av låtene til King Crimson plutselig fikk litt mer variasjon over seg.

Dette med heavy-rolig delen, har nok i senere tid favorisert Red (1974) grunnet dens enda mer aggressive trøkk og mindre "progging" mellom all støyinga, men så var jo det 2 album senere, og på Larks er jo dette nesten som lyden av et helt nytt debutalbum, spekket med nye sultne talenter, hvor ingen ting blir holdt tilbake, det er alt eller ingen ting og ja, et mektig gjenhør med et av 70-tallets aller beste plater, som nylig fylte 50 år, og holder seg nå meget godt.

Alt i alt, det blir nok kanskje ikke hentet frem like ofte som nevnte Red eller live skiva USA, men Larks er nå likefult et sånt album som i grunn ikke trenger å gå jevnlig på anlegget, for å få fult utbytte av.

Rating: 10/10

Høydepunkter: Larks' Tongues in Aspic, Part One, Book of Saturday, Exiles, Easy Money, The Talking Drum og Larks' Tongues in Aspic, Part Two

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
King Crimson - Starless and Bible Black (1974)

Åpnes med et av bandets kanskje aller mest fartsfylte spor, via den støyende og fuzza The Great Deceiver og med minneverdige linjer som "Health Food Faggot!", før det bærer over i Lament som starter langt mer rolig, før den også bygger seg opp til å bli et realt rockemonster.

Nesten litt synd bandet ikke fokuserte mer på disse korte og mer aggressive bidragene, da det låter så inni granskogen bra, spesielt live versjonenen av Lament.
Men så blir det litt skurring, når en får kanskje litt for mye tungt improviserte instrumentaler, og da faller den voldsomme trøkken man så gjerne vil ha langt mer av, rett ut og kommer ikke tilbake i sin helhet før med neste album, som jo skrur den slags opp til et helt nytt nivå.

Likevel, The Night Watch og Fracture er solide perler, men alt i alt føles albumet som et litt smått forhasta "pause" utgivelse, fanget inn mellom to prog rock bautaer, og ender så med ei:

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: The Great Deceiver, Lament, The Night Watch og Fracture

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Forrest Gump: The Soundtrack (1994)

Husker godt at pappa fikk med både filmen i VHS og CD soundtrack, når det ble kjøpt inn ny videospiller på midten av 90-tallet, tror også et par andre titler ble slengt inn som bonus.
Fikk mye glede av alle 3, og spilleren holdt ut helt inn til 00-tallet, men VHSen den røyk nok tidlig.
Musikkalbumet derimot, det er stadig i live.

Ikke sett filmen siden 90-tallet, men da ble den nå også sett jevnt og trutt, mens musikken er jo nærmest som ei gedigen Hollywood Jukebox, da med noen av de mest ihjelbrukte, klisjefylte 50 og 60-talls hitene, og få maktet å samle i hop så mange i en og samme film, som det Forrest Gump gjorde.
Og sikkert ikke uten grunn, for uten all klassikerne så ville jo filmen vært helt annerledes.

Sikt må jo ha kosta vanvittig, for joa, sikkert mye som ble lagt til side, mulig rettigheter og slikt kom i veien, og senere utgivelser har kanskje inkludert mer, men vanskelig å ikke komme i godt humør av alt, og fine med denne type filmsoundtracks er jo at man får lyst til å se igjen filmen på ny.

Kommer ikke unna at de mer rocka og tempofylte bidragene er nok mer i min gate, samme med enkelte soul hits, fremfor nok ei runde med flower power protest-visesanger, huff, men det fine er jo at det er noe for alle og enhver her.

Kan ikke gå for høyt, da det blir raskt en del skipping, grunnet nevnte ihjelspilte hits samt litt vel mye protest og visesanger, men heldigvis slapp man nå unna ei større dose av Bob Dylan og Simon og Garfunkel.

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Elvis Presley - Hound Dog, Duane Eddy - Rebel Rouser, The Rooftop Singers - Walk Right In, Wilson Pickett - Land of 1000 Dances, Creedence Clearwater Revival - Fortunate Son, The Four Tops - I Can't Help Myself (Sugar Pie, Honey Bunch), Aretha Franklin - Respect, The Beach Boys - Sloop John B, Jackie DeShannon - What the World Needs Now Is Love, The Doors - Break on Through (To the Other Side), Three Dog Night - Joy to the World, B.J. Thomas - Raindrops Keep Fallin' on My Head, Lynyrd Skynyrd - Sweet Home Alabama, Gladys Knight & The Pips - I've Got to Use My Imagination, Bob Seger & The Silver Bullet Band - Against the Wind og Alan Silvestri - Forrest Gump Suite

Svar

Create an account or sign in to join the discussion

You need to be a member in order to post a reply

Create an account

Not a member? register to join our community
Members can start their own topics & subscribe to topics
It’s free and only takes a minute

Registrer

Sign in

Gå tilbake til «Musikk»