EN JULEFORTELLING.

[Arne Magnus Aasen]

EN JULEFORTELLING.

En julenisse forlot fjellheimen der han hadde sitt rike og bega seg i vei til landsbyen som lå ved foten av fjellet. Sekken var full av gaver som han skulle dele ut til snille menneskebarn.

I landsbyen lå det en gate, i gaten lå det et hus og i fra et langbord i spisestuen lød det latter og høylydte hurrarop. Faderen satt ved enden og hans egen famile var benket langs sidene sammen med broren, bankmannen, med sin kone og barn. Broren, politimesteren, med kone og barn og broren, namsmannen, med kone og barn. Alle lykkelige og høyt på strå.

Utenfor inngangsdøren var det en samling tiggere. Det var sosialklienter, uføretrygdede og minstepensjonister med sine barn, og da hovmesteren åpnet døren og spurte hva de ville, da tok de av luene sine og svarte de at de lurte på om de kunne få noe ekstra til Jul. Hovmesteren formidlet deres ønske til faderen og han sendte sin bror, bankmannen, ut for å snakke med dem. På spørsmål om de kunne få litt av oljepengene i bankboken slik at de kunne gi sine barn en verdig jul, svarte bankmannen at pengene var så oljet at de glapp i hendene hans og derfor måtte de først tørke, helst til neste generasjon, så de burde dra hjem og vente på bedre tider.

Da tiggerne ikke ville gå hjem, sendte faderen sin bror, namsmannen, ut for å snakke dem til rette. På spørsmål om de kunne få slippe utleggstrekkene fra namsmannen fra sin trygd fra NAV, svarte namsmannen at da ville inkassoselskapene gå konk, så de burde dra hjem og vente på bedre tider.

Da tiggerne heller ikke denne gangen ville gå hjem, sendte faderen sin bror, politimesteren, ut for å snakke dem riktig til rette. På spørsmål om de kunne slippe å bli kastet ut fra sine hjem fordi de ikke klarte å betale husleien, svarte politimsteren sint at han ville bruke makt hvis de ikke straks forlot stedet.

Da julenissen, som hadde vært vitne til opptrinnet, så at det var for trangt til å komme seg inn gjennom inngangsdøren, tok han snarveien gjennom pipa. Snart stod han sotet foran den lykkelige familien. Han pekte på utgangsdøren og sa: "De er sultne og dere gir dem ikke mat. De er tørst og dere gir dem ikke å drikke. De er fremmede og dere tar dem ikke inn. De er naken og dere gir dem ikke klær. De er syk og i fengsel, men dere besøker dem ikke. Skam på dere. Ha dere ut i kulden."

Så drev julenissen dem ut og inviterte de utstøtte inn. Da de jamret seg der ute i kulden og spurte hvorfor han gjorde dette mot dem, sa han til dem: "Det dere ikke gjorde mot disse mine minste, det gjorde dere heller ikke mot meg, deres egen julenisse." Så lukket han døren.

[Karatel]

EN JULEFORTELLING.

En julenisse forlot fjellheimen der han hadde sitt rike og bega seg i vei til landsbyen som lå ved foten av fjellet. Sekken var full av gaver som han skulle dele ut til snille menneskebarn.

I landsbyen lå det en gate, i gaten lå det et hus og i fra et langbord i spisestuen lød det latter og høylydte hurrarop. Faderen satt ved enden og hans egen famile var benket langs sidene sammen med broren, bankmannen, med sin kone og barn. Broren, politimesteren, med kone og barn og broren, namsmannen, med kone og barn. Alle lykkelige og høyt på strå.

Utenfor inngangsdøren var det en samling tiggere. Det var sosialklienter, uføretrygdede og minstepensjonister med sine barn, og da hovmesteren åpnet døren og spurte hva de ville, da tok de av luene sine og svarte de at de lurte på om de kunne få noe ekstra til Jul. Hovmesteren formidlet deres ønske til faderen og han sendte sin bror, bankmannen, ut for å snakke med dem. På spørsmål om de kunne få litt av oljepengene i bankboken slik at de kunne gi sine barn en verdig jul, svarte bankmannen at pengene var så oljet at de glapp i hendene hans og derfor måtte de først tørke, helst til neste generasjon, så de burde dra hjem og vente på bedre tider.

Da tiggerne ikke ville gå hjem, sendte faderen sin bror, namsmannen, ut for å snakke dem til rette. På spørsmål om de kunne få slippe utleggstrekkene fra namsmannen fra sin trygd fra NAV, svarte namsmannen at da ville inkassoselskapene gå konk, så de burde dra hjem og vente på bedre tider.

Da tiggerne heller ikke denne gangen ville gå hjem, sendte faderen sin bror, politimesteren, ut for å snakke dem riktig til rette. På spørsmål om de kunne slippe å bli kastet ut fra sine hjem fordi de ikke klarte å betale husleien, svarte politimsteren sint at han ville bruke makt hvis de ikke straks forlot stedet.

Da julenissen, som hadde vært vitne til opptrinnet, så at det var for trangt til å komme seg inn gjennom inngangsdøren, tok han snarveien gjennom pipa. Snart stod han sotet foran den lykkelige familien. Han pekte på utgangsdøren og sa: "De er sultne og dere gir dem ikke mat. De er tørst og dere gir dem ikke å drikke. De er fremmede og dere tar dem ikke inn. De er naken og dere gir dem ikke klær. De er syk og i fengsel, men dere besøker dem ikke. Skam på dere. Ha dere ut i kulden."

Så drev julenissen dem ut og inviterte de utstøtte inn. Da de jamret seg der ute i kulden og spurte hvorfor han gjorde dette mot dem, sa han til dem: "Det dere ikke gjorde mot disse mine minste, det gjorde dere heller ikke mot meg, deres egen julenisse." Så lukket han døren.

Denne julenissen hiver altså folk ut av deres hjem og ut i kulden, fordi de nekter å gjøre seg skyldig i underslag, tyveri, korrupsjon, tjenesteforsømmelse og andre lovbrudd.

En bankmann kan selvfølgelig ikke på eget initiativ dele ut bankens penger til trengende. Hvis han gjør det, er det underslag og tyveri, og hans bror politimesteren skulle straks pågripe ham og begjære ham varetektsfengslet.

Bankmannen kan, som hvem som helst annen, dele ut sine egne penger fra sin egen lommebok, men bankens penger kan han ikke røre.

Namsmannen ikke sette til side og annullere kreditorenes krav, det kan bare kreditorene selv. Namsmannen kan ikke gjøre det uten at han begår et alvorlig lovbrudd. Hvis han prøver på det, skulle hans bror politimesteren strask pågripe ham og begjære ham fremstilt for varetektsfengsling.

Politimesteren kan ikke bestemme at folk skal slippe å bli kastet ut av hjemmet hvis de ikke betaler husleie. Her må huseierne gå rettens vei og få en rettslig kjennelse på leietakerne skal kastes ut. Hvis huseierene har en rettslig kjennelse på at leietakerne skal ut, er det ingenting politimesteren kan gjør med det.

En ganske så skrullete julenisse.

[Arne Magnus Aasen]

EN JULEFORTELLING.

En julenisse forlot fjellheimen der han hadde sitt rike og bega seg i vei til landsbyen som lå ved foten av fjellet. Sekken var full av gaver som han skulle dele ut til snille menneskebarn.

I landsbyen lå det en gate, i gaten lå det et hus og i fra et langbord i spisestuen lød det latter og høylydte hurrarop. Faderen satt ved enden og hans egen famile var benket langs sidene sammen med broren, bankmannen, med sin kone og barn. Broren, politimesteren, med kone og barn og broren, namsmannen, med kone og barn. Alle lykkelige og høyt på strå.

Utenfor inngangsdøren var det en samling tiggere. Det var sosialklienter, uføretrygdede og minstepensjonister med sine barn, og da hovmesteren åpnet døren og spurte hva de ville, da tok de av luene sine og svarte de at de lurte på om de kunne få noe ekstra til Jul. Hovmesteren formidlet deres ønske til faderen og han sendte sin bror, bankmannen, ut for å snakke med dem. På spørsmål om de kunne få litt av oljepengene i bankboken slik at de kunne gi sine barn en verdig jul, svarte bankmannen at pengene var så oljet at de glapp i hendene hans og derfor måtte de først tørke, helst til neste generasjon, så de burde dra hjem og vente på bedre tider.

Da tiggerne ikke ville gå hjem, sendte faderen sin bror, namsmannen, ut for å snakke dem til rette. På spørsmål om de kunne få slippe utleggstrekkene fra namsmannen fra sin trygd fra NAV, svarte namsmannen at da ville inkassoselskapene gå konk, så de burde dra hjem og vente på bedre tider.

Da tiggerne heller ikke denne gangen ville gå hjem, sendte faderen sin bror, politimesteren, ut for å snakke dem riktig til rette. På spørsmål om de kunne slippe å bli kastet ut fra sine hjem fordi de ikke klarte å betale husleien, svarte politimsteren sint at han ville bruke makt hvis de ikke straks forlot stedet.

Da julenissen, som hadde vært vitne til opptrinnet, så at det var for trangt til å komme seg inn gjennom inngangsdøren, tok han snarveien gjennom pipa. Snart stod han sotet foran den lykkelige familien. Han pekte på utgangsdøren og sa: "De er sultne og dere gir dem ikke mat. De er tørst og dere gir dem ikke å drikke. De er fremmede og dere tar dem ikke inn. De er naken og dere gir dem ikke klær. De er syk og i fengsel, men dere besøker dem ikke. Skam på dere. Ha dere ut i kulden."

Så drev julenissen dem ut og inviterte de utstøtte inn. Da de jamret seg der ute i kulden og spurte hvorfor han gjorde dette mot dem, sa han til dem: "Det dere ikke gjorde mot disse mine minste, det gjorde dere heller ikke mot meg, deres egen julenisse." Så lukket han døren.

Denne julenissen hiver altså folk ut av deres hjem og ut i kulden, fordi de nekter å gjøre seg skyldig i underslag, tyveri, korrupsjon, tjenesteforsømmelse og andre lovbrudd.

En bankmann kan selvfølgelig ikke på eget initiativ dele ut bankens penger til trengende. Hvis han gjør det, er det underslag og tyveri, og hans bror politimesteren skulle straks pågripe ham og begjære ham varetektsfengslet.

Bankmannen kan, som hvem som helst annen, dele ut sine egne penger fra sin egen lommebok, men bankens penger kan han ikke røre.

Namsmannen ikke sette til side og annullere kreditorenes krav, det kan bare kreditorene selv. Namsmannen kan ikke gjøre det uten at han begår et alvorlig lovbrudd. Hvis han prøver på det, skulle hans bror politimesteren strask pågripe ham og begjære ham fremstilt for varetektsfengsling.

Politimesteren kan ikke bestemme at folk skal slippe å bli kastet ut av hjemmet hvis de ikke betaler husleie. Her må huseierne gå rettens vei og få en rettslig kjennelse på leietakerne skal kastes ut. Hvis huseierene har en rettslig kjennelse på at leietakerne skal ut, er det ingenting politimesteren kan gjør med det.

En ganske så skrullete julenisse.

Arne svarer:

Ha,ha, Karatel, for vittig det er du. Nei, denne julenissen har stor tro på seg selv, dessuten var det god å forlate fjellheimen for en stund. Hen var møkk lei av grøt, så pinekøjttet, steiken, tynnribben og presangene under juletreet var midt i blinken. Historien fortsatte og bankmannen ble anmeldt til barnevernet fordi barna frøs.

Forts.

[Karatel]

EN JULEFORTELLING.

En julenisse forlot fjellheimen der han hadde sitt rike og bega seg i vei til landsbyen som lå ved foten av fjellet. Sekken var full av gaver som han skulle dele ut til snille menneskebarn.

I landsbyen lå det en gate, i gaten lå det et hus og i fra et langbord i spisestuen lød det latter og høylydte hurrarop. Faderen satt ved enden og hans egen famile var benket langs sidene sammen med broren, bankmannen, med sin kone og barn. Broren, politimesteren, med kone og barn og broren, namsmannen, med kone og barn. Alle lykkelige og høyt på strå.

Utenfor inngangsdøren var det en samling tiggere. Det var sosialklienter, uføretrygdede og minstepensjonister med sine barn, og da hovmesteren åpnet døren og spurte hva de ville, da tok de av luene sine og svarte de at de lurte på om de kunne få noe ekstra til Jul. Hovmesteren formidlet deres ønske til faderen og han sendte sin bror, bankmannen, ut for å snakke med dem. På spørsmål om de kunne få litt av oljepengene i bankboken slik at de kunne gi sine barn en verdig jul, svarte bankmannen at pengene var så oljet at de glapp i hendene hans og derfor måtte de først tørke, helst til neste generasjon, så de burde dra hjem og vente på bedre tider.

Da tiggerne ikke ville gå hjem, sendte faderen sin bror, namsmannen, ut for å snakke dem til rette. På spørsmål om de kunne få slippe utleggstrekkene fra namsmannen fra sin trygd fra NAV, svarte namsmannen at da ville inkassoselskapene gå konk, så de burde dra hjem og vente på bedre tider.

Da tiggerne heller ikke denne gangen ville gå hjem, sendte faderen sin bror, politimesteren, ut for å snakke dem riktig til rette. På spørsmål om de kunne slippe å bli kastet ut fra sine hjem fordi de ikke klarte å betale husleien, svarte politimsteren sint at han ville bruke makt hvis de ikke straks forlot stedet.

Da julenissen, som hadde vært vitne til opptrinnet, så at det var for trangt til å komme seg inn gjennom inngangsdøren, tok han snarveien gjennom pipa. Snart stod han sotet foran den lykkelige familien. Han pekte på utgangsdøren og sa: "De er sultne og dere gir dem ikke mat. De er tørst og dere gir dem ikke å drikke. De er fremmede og dere tar dem ikke inn. De er naken og dere gir dem ikke klær. De er syk og i fengsel, men dere besøker dem ikke. Skam på dere. Ha dere ut i kulden."

Så drev julenissen dem ut og inviterte de utstøtte inn. Da de jamret seg der ute i kulden og spurte hvorfor han gjorde dette mot dem, sa han til dem: "Det dere ikke gjorde mot disse mine minste, det gjorde dere heller ikke mot meg, deres egen julenisse." Så lukket han døren.

Denne julenissen hiver altså folk ut av deres hjem og ut i kulden, fordi de nekter å gjøre seg skyldig i underslag, tyveri, korrupsjon, tjenesteforsømmelse og andre lovbrudd.

En bankmann kan selvfølgelig ikke på eget initiativ dele ut bankens penger til trengende. Hvis han gjør det, er det underslag og tyveri, og hans bror politimesteren skulle straks pågripe ham og begjære ham varetektsfengslet.

Bankmannen kan, som hvem som helst annen, dele ut sine egne penger fra sin egen lommebok, men bankens penger kan han ikke røre.

Namsmannen ikke sette til side og annullere kreditorenes krav, det kan bare kreditorene selv. Namsmannen kan ikke gjøre det uten at han begår et alvorlig lovbrudd. Hvis han prøver på det, skulle hans bror politimesteren strask pågripe ham og begjære ham fremstilt for varetektsfengsling.

Politimesteren kan ikke bestemme at folk skal slippe å bli kastet ut av hjemmet hvis de ikke betaler husleie. Her må huseierne gå rettens vei og få en rettslig kjennelse på leietakerne skal kastes ut. Hvis huseierene har en rettslig kjennelse på at leietakerne skal ut, er det ingenting politimesteren kan gjør med det.

En ganske så skrullete julenisse.

Arne svarer:

Ha,ha, Karatel, for vittig det er du. Nei, denne julenissen har stor tro på seg selv, dessuten var det god å forlate fjellheimen for en stund. Hen var møkk lei av grøt, så pinekøjttet, steiken, tynnribben og presangene under juletreet var midt i blinken. Historien fortsatte og bankmannen ble anmeldt til barnevernet fordi barna frøs.

Forts.

At barna frøs, ville være et av de mange tiltalepunktene mot julenissen: det var jo han som hadde kastet dem ut av hjemmet deres og ut i kulda. Husets eier, bankmannen , ville straks tilkalle politiet som straks ville pågripe inntrengeren, innbruddstyven julenissen som med trusler og vold hadde jaget vekk huset eiere og stjålet og satt til livs maten deres. Julenissen ville ha tilbrakt julenatta i en celle.

[BlackEagle]

EN JULEFORTELLING.

Har du ikke noe bedre å foreta deg?

[Arne Magnus Aasen]

EN JULEFORTELLING.

En julenisse forlot fjellheimen der han hadde sitt rike og bega seg i vei til landsbyen som lå ved foten av fjellet. Sekken var full av gaver som han skulle dele ut til snille menneskebarn.

I landsbyen lå det en gate, i gaten lå det et hus og i fra et langbord i spisestuen lød det latter og høylydte hurrarop. Faderen satt ved enden og hans egen famile var benket langs sidene sammen med broren, bankmannen, med sin kone og barn. Broren, politimesteren, med kone og barn og broren, namsmannen, med kone og barn. Alle lykkelige og høyt på strå.

Utenfor inngangsdøren var det en samling tiggere. Det var sosialklienter, uføretrygdede og minstepensjonister med sine barn, og da hovmesteren åpnet døren og spurte hva de ville, da tok de av luene sine og svarte de at de lurte på om de kunne få noe ekstra til Jul. Hovmesteren formidlet deres ønske til faderen og han sendte sin bror, bankmannen, ut for å snakke med dem. På spørsmål om de kunne få litt av oljepengene i bankboken slik at de kunne gi sine barn en verdig jul, svarte bankmannen at pengene var så oljet at de glapp i hendene hans og derfor måtte de først tørke, helst til neste generasjon, så de burde dra hjem og vente på bedre tider.

Da tiggerne ikke ville gå hjem, sendte faderen sin bror, namsmannen, ut for å snakke dem til rette. På spørsmål om de kunne få slippe utleggstrekkene fra namsmannen fra sin trygd fra NAV, svarte namsmannen at da ville inkassoselskapene gå konk, så de burde dra hjem og vente på bedre tider.

Da tiggerne heller ikke denne gangen ville gå hjem, sendte faderen sin bror, politimesteren, ut for å snakke dem riktig til rette. På spørsmål om de kunne slippe å bli kastet ut fra sine hjem fordi de ikke klarte å betale husleien, svarte politimsteren sint at han ville bruke makt hvis de ikke straks forlot stedet.

Da julenissen, som hadde vært vitne til opptrinnet, så at det var for trangt til å komme seg inn gjennom inngangsdøren, tok han snarveien gjennom pipa. Snart stod han sotet foran den lykkelige familien. Han pekte på utgangsdøren og sa: "De er sultne og dere gir dem ikke mat. De er tørst og dere gir dem ikke å drikke. De er fremmede og dere tar dem ikke inn. De er naken og dere gir dem ikke klær. De er syk og i fengsel, men dere besøker dem ikke. Skam på dere. Ha dere ut i kulden."

Så drev julenissen dem ut og inviterte de utstøtte inn. Da de jamret seg der ute i kulden og spurte hvorfor han gjorde dette mot dem, sa han til dem: "Det dere ikke gjorde mot disse mine minste, det gjorde dere heller ikke mot meg, deres egen julenisse." Så lukket han døren.

Denne julenissen har stor tro på seg selv, dessuten var det godt å forlate fjellheimen for en stund. Hen var møkk lei av grøt, så pinekøjttet, steiken, tynnribben og presangene under juletreet var midt i blinken. Bankmannen ble anmeldt til barnevernet fordi barna frøs. Politimannen hentet troppen sin for å arrestere julenissen, men da de trakk skyterne sine tryllet nissen slik at de stod med bananer i hendene sine. Namsmannnen ble lynsjet av en gjeng som hadde missligholdt lånene sine, og hengt i nærmeste juletre. Faderen nektet å tro at det skjedde og ble buret inne på et asylmottak.

Men før alt dette skjedde kom Tonje Brenna forbi faderen, bankmannen, politimannen og namsmannen. Hun ropte til den sultne gjengen som stod utenfor huset sitt og ba om matrester fra det overdådige middagsbordet som stod i stuen: "Står dere der fordi dere har annet å bruke pengene på?" I neste øyeblikk ble hun skutt av en banan uten skall. Det siste hun sa var: "Hvordan kan en se at det har vært en elefant i kjøleskapet?" Og faderen svarte: "Fordi den har hverken slips."

[Arne Magnus Aasen]

Be var ute for å kjøpe trevirke og tilfeldigvis kom han forbi og så Tonje Brenna ligge der med en banan i munnen. Han sa: " Har du ikke noe annet å foreta deg?"

[Arne Magnus Aasen]

Be var ute for å kjøpe trevirke og tilfeldigvis kom han forbi og så Tonje Brenna ligge der med en banan i munnen. Han sa: " Har du ikke noe annet å foreta deg?"

Også Karatel kom forbi og han syntes synd på faderen, bankmannen, politiet, namsmannen og Tonje Brenna. Han bød namsmannen ned fra juletreet og sa: "Følg meg og du skal få din lønn i himmelen." Men namsmannen, som var tunghørt (han hadde fått noen saftige ørefiker av en minstepensjonist som følte seg ranet av namsmannen), trodde han hadde hørt at han skulle få sin lønn i helvete, så han dro trusen til Karatel opp og ned over hodet hans mens han sparket ham i ræven og jagde ham nedover gaten mot fridiskusjon.no.

Nå hadde det seg slik at også immedately var ute på vandring langs de tomme gatene. Da han så at hans venn Karatel ble jaget med trusen over hodet ropte han: "Gud er stor, men hen bruker neppe din størrelse i truser, Karatel."

Da måtte tigern og BE le, for de hadde en bjelke og et sagbruk i hvert sitt venstre øye, og det var ikke noe å le av.

Virrvar kom også forbi, men Tonje Brennan forstod ikke hva han sa, for hun hadde drukket hansa og han pratet bare vissvass.

Endelig kom julenissen ut på trappen for å ta seg en røyk. Da han så forsamlingen sa han: "Kom til meg, dere fortapte lam av sauer som har gått i motbakke, så skal jeg gi dere hvile." Men forsamlingen som trodde de stod foran sin siste hvile nektet å gå og legge seg. Da ble nissen sint og ropte: "Ve dere som sluker kameler mens dere siler mygg for deres neste."

[Arne Magnus Aasen]

EN JULEFORTELLING.

En julenisse forlot fjellheimen der han hadde sitt rike og bega seg i vei til landsbyen som lå ved foten av fjellet. Sekken var full av gaver som han skulle dele ut til snille menneskebarn.

I landsbyen lå det en gate, i gaten lå det et hus og i fra et langbord i spisestuen lød det latter og høylydte hurrarop. Faderen satt ved enden og hans egen famile var benket langs sidene sammen med broren, bankmannen, med sin kone og barn. Broren, politimesteren, med kone og barn og broren, namsmannen, med kone og barn. Alle lykkelige og høyt på strå.

Utenfor inngangsdøren var det en samling tiggere. Det var sosialklienter, uføretrygdede og minstepensjonister med sine barn, og da hovmesteren åpnet døren og spurte hva de ville, da tok de av luene sine og svarte de at de lurte på om de kunne få noe ekstra til Jul. Hovmesteren formidlet deres ønske til faderen og han sendte sin bror, bankmannen, ut for å snakke med dem. På spørsmål om de kunne få litt av oljepengene i bankboken slik at de kunne gi sine barn en verdig jul, svarte bankmannen at pengene var så oljet at de glapp i hendene hans og derfor måtte de først tørke, helst til neste generasjon, så de burde dra hjem og vente på bedre tider.

Da tiggerne ikke ville gå hjem, sendte faderen sin bror, namsmannen, ut for å snakke dem til rette. På spørsmål om de kunne få slippe utleggstrekkene fra namsmannen fra sin trygd fra NAV, svarte namsmannen at da ville inkassoselskapene gå konk, så de burde dra hjem og vente på bedre tider.

Da tiggerne heller ikke denne gangen ville gå hjem, sendte faderen sin bror, politimesteren, ut for å snakke dem riktig til rette. På spørsmål om de kunne slippe å bli kastet ut fra sine hjem fordi de ikke klarte å betale husleien, svarte politimsteren sint at han ville bruke makt hvis de ikke straks forlot stedet.

Da julenissen, som hadde vært vitne til opptrinnet, så at det var for trangt til å komme seg inn gjennom inngangsdøren, tok han snarveien gjennom pipa. Snart stod han sotet foran den lykkelige familien. Han pekte på utgangsdøren og sa: "De er sultne og dere gir dem ikke mat. De er tørst og dere gir dem ikke å drikke. De er fremmede og dere tar dem ikke inn. De er naken og dere gir dem ikke klær. De er syk og i fengsel, men dere besøker dem ikke. Skam på dere. Ha dere ut i kulden."

Så drev julenissen dem ut og inviterte de utstøtte inn. Da de jamret seg der ute i kulden og spurte hvorfor han gjorde dette mot dem, sa han til dem: "Det dere ikke gjorde mot disse mine minste, det gjorde dere heller ikke mot meg, deres egen julenisse." Så lukket han døren.

Be var ute for å kjøpe trevirke og tilfeldigvis kom han forbi og så Tonje Brenna ligge der med en banan i munnen. Han sa: " Har du ikke noe annet å foreta deg?"
Også Karatel kom forbi og han syntes synd på faderen, bankmannen, politiet, namsmannen og Tonje Brenna. Han bød namsmannen ned fra juletreet og sa: "Følg meg og du skal få din lønn i himmelen." Men namsmannen, som var tunghørt (han hadde fått noen saftige ørefiker av en minstepensjonist som følte seg ranet av namsmannen), trodde han hadde hørt at han skulle få sin lønn i helvete, så han dro trusen til Karatel opp og ned over hodet hans mens han sparket ham i ræven og jagde ham nedover gaten mot fridiskusjon.no.

Nå hadde det seg slik at også immedately var ute på vandring langs de tomme gatene. Da han så at hans venn Karatel ble jaget med trusen over hodet ropte han: "Gud er stor, men hen bruker neppe din størrelse i truser, Karatel."

Da måtte tigern og BE le, for de hadde en bjelke og et sagbruk i hvert sitt venstre øye, og det var ikke noe å le av.

Virrvar kom også forbi, men Tonje Brenna forstod ikke hva han sa, for hun hadde drukket hansa og han pratet bare vissvass.

Endelig kom julenissen ut på trappen for å ta seg en røyk. Da han så forsamlingen sa han: "Kom til meg, dere fortapte lam av sauer som har gått i motbakke, så skal jeg gi dere hvile." Men forsamlingen som trodde de stod foran sin siste hvile nektet å gå og legge seg. Da ble nissen sint og ropte: "Ve dere som sluker kameler mens dere siler mygg for deres neste."