Norge-EU: Granskning av de to folkeavstemningene.

[juppe]

EU-debatten er i gang, mens det springer fram roser på kinnene til lederne i Brussel-partiene i forventningene som ligger foran.
Jonas G. Støre har brakt i havn to utredninger om EØS-avtalen, begge med forhåndsbestilt resultat. Veien mot Brussel ligger åpen foran mesterens føtter.

En gang var norsk EU-medlemskap så viktig for politikerne at de mente at befolkningen skulle få avgjøre saken i ei folkeavstemning. Avstemningen ble holdt i 1972, hvor flertallet stemte nei.
Den viktigste essensen i et EU-medlemskap er at medlemslandene blir integrert til det felles regelverk i Europa-Unionen.
At befolkningen gikk imot Brussel-partiene var lite populært hos de Brusseltro. Kan tenkningen der i gården ha vært "vi må finne på en annen fremgangsmåte hvor folket ikke har innflytelse"?
Uansett, i siste halvdel av 80-årene sendte statsminister Gro H. Brundtland brev til sine departementer med ønske om at lovendringer ble gjort med harmonisering til EU-reglene.

På den tid forberedte flere EFTA-land forhandlinger med EU med tanke på EU-medlemskap, samtidig ble det også forhandlet om en økonomisk avtale mellom EU og noen EFTA-land, som ble hetende EØS. Fra EFTA-siden var bl.a Norge, Island, Liechtenstein og Sveits interessert i en slik avtale.
Disse avtaleforhandlingene inkl. ratifikasjon, bærer preg av hastverk mellom to stortingsvalg. Kan det ha vært fordi Brussel-partiene ikke ville ha folkets innflytelse/innblanding?

EØS-avtalen var ikke med i valgkampen i 1989, dermed hadde stortinget en sammensetning hvor EØS-avtalen ikke var med. Enda verre var at Kr.f hadde programfestet eksisterende handelsavtale som tilknytningsform til EU i perioden 1989-93, men partiet sørget likevel for nødvendig flertall for EØS-avtalen i stortinget.

Sveits foretok folkeavsteming om EØS, hvor flertallet stemte nei, dermed ble Sveits ikke med i EØS.
Norge kunne selvsagt også avholde folkeavstemning, men det ville ikke Brussel-patiene ha noe av. Her hastet det åpenbart med å få avtalen ratifisert mens man hadde det nødvendige flertallet som skulle til.
Velgernes innflytelse på EØS kunne man få ved å kjøre EØS gjennom i valgkampen 1993, og så la det nye stortinget behandle ratifiseringen.
Brussel-partiene nektet denne muligheten. Sammensetningen av stortinget etter 1993-valget hadde IKKE nødvendig flertall for EØS-avtalen.

I 1994 ble det en ny runde med folkeavstemning om EU-medlemskap, fordi det ikke var nødvendig flertall i stortinget.
Det ble også et nytt tap for makteliten i kampen mot grasrota, slik som i 1972.
EØS-"kampen" i 1992 vant makteliten ganske lett, som eneste deltaker.

Nå er det på tale med ei ny folkeavstemning om EU-medlemskap, det reiser noen spørsmål. Når man ser skjebnen til de to fra 1972 og 1994, lurer man på hva hensikten er med å avholde ei ny.
Brussel-partiene bryr seg ikke om resultater av folkeavstemninger om EU, hvorfor avholde ei ny?

Folkeavstemningene og det forhold at Brussel-partiene likevel har integrert Norge til EU nesten likt med EU-landene, reiser en rekke spørsmål om forholdet mellom politikere og velgerne i Norge, demokratiet og folkets mangel på innflytelse i viktige saker, samt medias fravær fra sin samfunnsoppgave.

Nå er tiden kommet for en granskning av hele prosessen vedrørende Norges forhold til EU i perioden fra 1960 fram til i dag.

[juppe]

Folkeavstemningene og det forhold at Brussel-partiene likevel har integrert Norge til EU nesten likt med EU-landene, reiser en rekke spørsmål om forholdet mellom politikere og velgerne i Norge, demokratiet og folkets mangel på innflytelse i viktige saker, samt medias fravær fra sin samfunnsoppgave.

Nå er tiden kommet for en granskning av hele prosessen vedrørende Norges forhold til EU i perioden fra 1960 fram til i dag.

Hm, en objektiv granskning, dvs. uten innblanding av Jonas G. Støre og Europabevegelsen, ville ha avslørt de anti-demokratiske kreftene i Norge.
Norsk EU-kamp har i realiteten stått mellom norske politikere, media og øvrige maktelite på den ene siden, og befolkningen på den andre.

Epoken domineres av den verste overkjøringen av befolkningen norske politikere har gjennomført i historien.

"Vi må sitte ved bordet". Ved bordet i Brussel sitter EU-medlemslandene og bestemmer over EU-medlemmene, ut fra eget regelverk og egne lover. Norge er ikke EU-medlem, og skal således ikke sitte ved dette bordet, men i beste demokratiske ånd la EU-landene bestemme over seg selv i fred og ro.
Norge er et land på jordkula, sammen med mange andre land. Vedtakene som blir gjort i et land får mer eller mindre innvirkninger på de andre landene, det gjelder såvel Norge som andre.

Norge sitter aller best i Oslo for å gjøre vedtak som angår styringen av Norge, naturlig nok. Det er ikke i noe annet møterom Norge får så sterkt gjennomslag for styringen av Norge som her.

Som jeg har vært inne på vil vedtak gjort i Oslo kunne ha innvirkninger på andre land, i Europa og andre verdensdeler. Gjensidig kan vedtak gjort i f.eks Brussel, London, Moskva og Washington ha innvirkninger på Norge.

Det er ganske latterlig at noen mener det er så viktig for Norge å sitte ved bordet i Brussel, fordi Norge er enige i alt Brussel har gjort. Bl.a har Norge tatt inn over 14.000 rettsakter fra EU siden 1994, og ikke takket nei til et eneste!
Derfor vil det ikke gjøre noe fra eller til at Norge sitter der, annet enn at flertallet ville ha blitt bitte litt større ved vedtak. Det ville ikke hatt noe å si verken for EU eller for Norge.

Da ville det kanskje vært mere fruktbart og sittet i møterom andre steder i verden, der Norge er uenig med vedtak som blir gjort?

Påstanden om viktigheten for Norge av å sitte i Brussel er bare bløff.