Hva var det siste albumet du hørte på?

[Champis]

For min egen del, så sitter jeg akkurat nå og hører på Bruce Springsteen sitt Tunnel of Love-album, som jeg har gjort ekstremt mange ganger opp gjennom. Ikke alle artister man hører om igjen og om igjen, men Bruce er noe spesielt.

E-type: Hørte jeg en del på en liten periode da jeg vokste opp, men jeg har aldri hørt på "Euro IV Ever". For min del gikk det masse i "Last man standing"-albumet.

A-HA: Dette var et av mine yndlingsband da jeg vokste opp. Masse bra sanger, og jeg kan høre mye på de også i dag. Spesielt albumet "Stay on these roads" ble spilt vanvittig mye på kassett (!) på slutten av 80-tallet og starten av 90-tallet. Har vært på flere konserter med dem, og har billett til deres konsert i Oslo på deres kommende turné

DJ Quicksilver: dette hørtes mest på ute på byen, men jeg hadde vel noe av dette hjemme også. Hadde andre techno-artister jeg hørte mer på, spesielt en del av Sash! Robert Miles, som også er nevnt her, var starten på techno-æraen for min del, og jeg var frelst i starten. Med årene synes jeg han ble noe kjedelig, men det er veldig gøy å høre noen av hans sanger når de dukker opp i dag.

Bomfunk MC's: Enig med DennisB at "Freestyler" er en kul sang, og det er vel den ene som minner meg om denne gruppa. Jeg husker fortsatt den dag i dag at en klassekamerat av meg nevnte mange uker før vi hadde hørt denne sangen at det kommer til å komme en sang som heter "Freestyler" som vil ta verden med storm.

Var innom Tunnel of Love av Bruce Springsteen i fjor, og synes den fortsatt er vassere enn Born in the U.S.A. selv om den muligens ikke har de helt svære hitene å by på, men flyter liksom litt bedre i hop, og nei, aldri skjønt hvorfor den ikke har like sterke ratings som nevnte 80-talls storselger.

Last Man Standing skal jeg se om man ikke får hørt, for digget jo hitene Angels Crying og Here I Go, der begge musikkvideoene har mange fine referanser til kjente 80-talls skrekkfilmer, som Friday the 13th serien, og ikke minst Poltergeist filmene.
E-Type hadde godt tak på platekjøperne en god stund, men er vel lenge siden han har maktet å komme i nærheten av den slags suksess. Kanskje ikke så rart, er jo nesten 20 år tilbake i tid, men mellom 1998-2002 var mannen en real hitmaskin innen dance genren, på godt og vondt.

Har ikke fått sett den nye a-ha filmen enda, men kanskje en som må vurderes, for vil tippe det er mye interessant som blir bragt opp der. Både kreativt og kommersielt.

Var trist med nyheten om Miles bortgang tilbake i 2017, men ja, soundet hans ble kanskje noe vel overbrukt, både av ham selv og mange andre. Begrepet drømme dance gikk jo ofte igjen, for behagelig og fengende var det, men i mindre perioder, ettersom å høre den samme låta, via 10-11 ulike versjoner, ja, kan fort bli litt vel mye.
Men han maktet nå å følge opp suksessen flere ganger på hitlistene, og hadde vel også et godt tak på det Norske publikummet i 1996-97.

Dj Quicksilver kan vel også sies hadde sin storhetstid i denne perioden, og siste jeg kan huske fra ham, var hiten Planet Love, der kom ut i vinter 1998.
Sash! var også solide hitmaskiner, minst 4-5 monster hits fra 1996-99, og hvor Stay, Equador og Adelante er store favoritter, den dag i dag.
Mye løping i de videoene deres, og trodde alltid han med den korte midtskillen var artisten Sash!, men viste seg å være en slags "maskot" for bandet i videoene.

Freestyler videoen var jo også vanvittig god PR for Minidisc formatet, husker alle i klassen plutselig skulle ha den spilleren, og i en kort tid, virket den jo som fremtiden, men så kom MP3 spilleren og gjorde Minidiscen om til fortid, selv om flere var enige i at lydkvaliteten var mye bedre på Minidisc, enn MP3 spillerne. Hadde flere Minidisc spillere, og sverget til denne frem til sommer 2009, og ja, så kom jo den forbanna øresusen og ødela, og holdt meg unna alt med øreplugger/øretelefoner siden.

Enig, Tunnel of Love er minst like bra som Born in the USA. Men generelt er det mye bra av Springsteen.

Jeg tenkte meg også av gårde for å se A-HA-filmen på et tidspunkt. Jeg skrev faktisk særoppgave om A-HA på ungdomsskolen

Miles var en som vekket interessen for techno-musikk i mange, og må regnes som en legende. En spesiell sound, og jeg blir alltid nostalgisk når jeg hører noe av han i dag.

Hehe, minidisc hadde jeg også lenge. Men jeg har faktisk ikke brukt så mye øreplugger eller hodetelfoner opp gjennom, men mye mer de siste årene. Men jeg er litt bekymret for øresus selv, og føler jeg har fått et par småvarsler om at det kan komme. Så skal innrømme at jeg tenker litt på om det e rverdt å bruke det så mye som jeg gjør for tiden.

[fargeblind]

Champis :
Var trist med nyheten om Miles bortgang tilbake i 2017, men ja, soundet hans ble kanskje noe vel overbrukt, både av ham selv og mange andre. Begrepet drømme dance gikk jo ofte igjen, for behagelig og fengende var det, men i mindre perioder, ettersom å høre den samme låta, via 10-11 ulike versjoner, ja, kan fort bli litt vel mye.
----------------------------------------------------------
Det er aldri feil å dra en Miles-Davis-låt.
Det er fremdeles tidenes mest hårete.......

[seriemester2013]

Hørte på Declaration av The Alarm, overraskende bra å høre igjen faktisk.

[fargeblind]

Nå hører jeg straks på Mark Isham. Covrer Miles Davis.

[Frank.N.Steen]

Hehe, minidisc hadde jeg også lenge. Men jeg har faktisk ikke brukt så mye øreplugger eller hodetelfoner opp gjennom, men mye mer de siste årene. Men jeg er litt bekymret for øresus selv, og føler jeg har fått et par småvarsler om at det kan komme. Så skal innrømme at jeg tenker litt på om det e rverdt å bruke det så mye som jeg gjør for tiden.

De småvarslene skulle jeg ønske man hadde tatt mer alvorlig tilbake i høst 2009, for det startet med "rolig" susing/piping, der forsvant igjen, etter en viss periode, og så i vinter 2010 var den der, i ene øret, hele tiden. En utrolig deprimerende tid, der jeg ble direkte redd for å utsette ørene mine for støy og mistet helt interessen for musikk, det ga ingen glede lenger, og alt jeg fokuserte på, var om dette svineriet i øregangen, noen gang ville bli bedre, eller om det kun gikk motsatt vei. I flere uker, slet jeg med søvnplager, og begynte å spille film og radio (i bakgrunnen) for å overgå støyen i øret, som når den først var der, var det umulig å ignorere den.

Hjalp lite å gå til legen, og vel, etter en 4-6 måneder, hadde man jo lært seg å leve med det, men fant ut at for mye musikk (for høyt og ofte, uten pauser) og ikke minst hodetelefon/øreplugger = gift for øra, og ble de trigget, kunne det gå ukevis med forhøyet piping/susing, før det roet seg ned, men aldri forsvant.
Dessverre kom samme symptomer, og til slutt var også det andre øret i gang med øresus, og trodde jeg skulle takle det noe mer, ettersom man hadde jo vært gjennom samme runde, et halvt år tidligere. Men det ble en real nedtur, og ja, mye mer respekt for å ta vare på hørselen, og legger merke til at mange i samme aldersgruppe, et av deres "favoritt" uttrykk er: "HÆ?" og ja, vil ikke ende opp med hørsel som en gammel gubbe, før man er blitt 40.
Og musikk har jeg fått gleden av igjen, men savner jo selvsagt å kunne bruke hodetelefoner, også utendørs. Men er nok også bruken av den slags, som sørget for at alt gikk som det gikk.

Tenker jo på alle gangene man forsøkte å overdøve lyder og støy på fulle busser, t-baner eller treningssentre, og man skrudde volumet opp, (forsøkte alltid å følge 60/60 regelen, aldri mer enn 60 prosent av maks volum, og time-out etter 60 minutter med hodetelefoner), men ikke alltid en greier å holde disse tipsene ved like, særlig ut blant mange andre mennesker.

Nei, er for glad i musikk, til at man vil risikere å gjøre vondt verre, og har mistenkt lenge at hørselen har blitt nedjustert, enkelte ting som ikke er like lett å høre, men vanskelig å få gjennom, ettersom samtlige timer hos øre og hals spesialister har kun gitt meg svar om at man har "hørsel som et barn" og "alt er helt perfekt".
Så antar at det kunne ha vært verre, men lite å gjøre med ting som allerede har inntruffet, men en kan ta lærdom av det, og unngå å gjøre vondt verre, for hørselen er noe som det virker at mange tar litt vel for gitt.

[GiPazzini_85]

Siste hele albumet var kanskje Tomahawks sitt seneste her om dagen. Det var ganske så middels. Litt som i Vesten ellers så har tydeligvis også Mike Patton og Co møtt på idétørke.

[Champis]

Hehe, minidisc hadde jeg også lenge. Men jeg har faktisk ikke brukt så mye øreplugger eller hodetelfoner opp gjennom, men mye mer de siste årene. Men jeg er litt bekymret for øresus selv, og føler jeg har fått et par småvarsler om at det kan komme. Så skal innrømme at jeg tenker litt på om det e rverdt å bruke det så mye som jeg gjør for tiden.

De småvarslene skulle jeg ønske man hadde tatt mer alvorlig tilbake i høst 2009, for det startet med "rolig" susing/piping, der forsvant igjen, etter en viss periode, og så i vinter 2010 var den der, i ene øret, hele tiden. En utrolig deprimerende tid, der jeg ble direkte redd for å utsette ørene mine for støy og mistet helt interessen for musikk, det ga ingen glede lenger, og alt jeg fokuserte på, var om dette svineriet i øregangen, noen gang ville bli bedre, eller om det kun gikk motsatt vei. I flere uker, slet jeg med søvnplager, og begynte å spille film og radio (i bakgrunnen) for å overgå støyen i øret, som når den først var der, var det umulig å ignorere den.

Hjalp lite å gå til legen, og vel, etter en 4-6 måneder, hadde man jo lært seg å leve med det, men fant ut at for mye musikk (for høyt og ofte, uten pauser) og ikke minst hodetelefon/øreplugger = gift for øra, og ble de trigget, kunne det gå ukevis med forhøyet piping/susing, før det roet seg ned, men aldri forsvant.
Dessverre kom samme symptomer, og til slutt var også det andre øret i gang med øresus, og trodde jeg skulle takle det noe mer, ettersom man hadde jo vært gjennom samme runde, et halvt år tidligere. Men det ble en real nedtur, og ja, mye mer respekt for å ta vare på hørselen, og legger merke til at mange i samme aldersgruppe, et av deres "favoritt" uttrykk er: "HÆ?" og ja, vil ikke ende opp med hørsel som en gammel gubbe, før man er blitt 40.
Og musikk har jeg fått gleden av igjen, men savner jo selvsagt å kunne bruke hodetelefoner, også utendørs. Men er nok også bruken av den slags, som sørget for at alt gikk som det gikk.

Tenker jo på alle gangene man forsøkte å overdøve lyder og støy på fulle busser, t-baner eller treningssentre, og man skrudde volumet opp, (forsøkte alltid å følge 60/60 regelen, aldri mer enn 60 prosent av maks volum, og time-out etter 60 minutter med hodetelefoner), men ikke alltid en greier å holde disse tipsene ved like, særlig ut blant mange andre mennesker.

Nei, er for glad i musikk, til at man vil risikere å gjøre vondt verre, og har mistenkt lenge at hørselen har blitt nedjustert, enkelte ting som ikke er like lett å høre, men vanskelig å få gjennom, ettersom samtlige timer hos øre og hals spesialister har kun gitt meg svar om at man har "hørsel som et barn" og "alt er helt perfekt".
Så antar at det kunne ha vært verre, men lite å gjøre med ting som allerede har inntruffet, men en kan ta lærdom av det, og unngå å gjøre vondt verre, for hørselen er noe som det virker at mange tar litt vel for gitt.

Nå har jeg passert 40, men har alltid vært litt redd for at jeg skal ødelegge hørselen. Har alltid elsket å ha musikken på et par hakk høyere enn alle andre, og har aldri brukt ørepropper på konsert. Husker at jeg var på konsert med Manic Street Preachers i Oslo, stod helt inntil scenen med den ene høytaleren inn mot det ene øret, og var rett og slett døv på det øret i 3-4 dager i etterkant.

Enig, musikk er en altfor stor del av livet til å gi slipp på det - men er også en altfor stor del av livet til å spille lavt

[Frank.N.Steen]

Nå har jeg passert 40, men har alltid vært litt redd for at jeg skal ødelegge hørselen. Har alltid elsket å ha musikken på et par hakk høyere enn alle andre, og har aldri brukt ørepropper på konsert. Husker at jeg var på konsert med Manic Street Preachers i Oslo, stod helt inntil scenen med den ene høytaleren inn mot det ene øret, og var rett og slett døv på det øret i 3-4 dager i etterkant.

Enig, musikk er en altfor stor del av livet til å gi slipp på det - men er også en altfor stor del av livet til å spille lavt

Nei, å bare tenke safe, det blir uaktuelt, må jo trøkke til litt her og der, og noen type musikk/artister skal jo bare spilles HØYT, men variasjon og litt pauser innimellom, og ikke minst se an mulige varsellamper fra øra sine, ta dem litt seriøst, dersom en skjønner at her kan det være noe kjipt på gang.

Angående dette med fokus på hørsel og skader som følge av plugger/hodetelefoner, så må en jo undre litt på hvor mange som fikk blåst ut øra sine, som følge av trenden med folk som gikk rundt og bar på svære boomblastere eller ghettoblaster, sittende fast oppå skuldrene, gjennom 70 og 80-tallet, må jo ha blitt en del skader i etterkant av den slags:

[GiPazzini_85]

Snart nytt album nå. Det blir bra.

[Frank.N.Steen]

Fatboy Slim - You've Come a Long Way, Baby (1998)

Nok ei skive, man kvittet seg med en gang i tid, og av ren nysgjerrighet (mulig og grunnet en del nostalgi) bestemte man seg for å gi den en ny sjanse, og handlet inn ei nylig brukt CD utgave, til en tier.
Joda, Fatboy Slim må vel være en de mer klassiske videohit artistene på tampen av 90 og tidlig 00-tallet, der de fengende og catchy låtene hans, passer utmerket i de ofte, vanvittig underholdende og minneverdige videoene, men så var det jo det å skille mellom videoformat og høre musikken for seg selv, og ikke se den på tven.

Skiva med den glisende og tilsynelatende meget tilfredse og godt fødd mannen med solbriller og t-skjorta: "I'm number 1, so why try harder?" ble jo en av de mer ikoniske albumcoverne fra 90-tallet, og har ofte lurt på om de noen gang fikk sporet opp denne, en gang så unge mannen, og ser jo at enkelte versjoner har et alternativt coverdesign, så mulig ikke alle fant det så smakfullt og artig.

Vel, albumet pangåpner med 2 av dets største og mest i hjelspilte hits, der tittelkuttet fenger godt, og er vel noe man nå forbinder mer med sportsbegivenheter, særlig fotball (tror flere lag har denne som intromusikk før kampene) mens The Rockafella Skank er av typen som, tja, det går greit en gang i blant, men så holder det, og vel så det.
Noe av det som slo meg tidlig ut, var jo hvor lang denne skiva faktisk er. Pluss timen, og allerede 2 spor ut, føler jeg at man kunne like greit begynne å spole seg fremover, og slikt er aldri et godt tegn.

Foruten musikkvideoer og fotballkamper, så er også fotballspill og dets soundtracks, noe jeg også forbinder artister som Fatboy Slim med.
Det funka liksom utmerket der, men for seg selv, ikke like interessant og moro.

Den vulgære (mildt sagt) In Heaven, benytter seg godt av favorittuttrykket til mang en film og tv gangster, og hadde vært interessant å hørt ei amerikansk sensurversjon, der ville vært et "beep" i annet hvert sekund. Noen stor låt? Absolutt ikke.

Nostalgi og artige videoer, kan nok dessverre ikke dekke over det at det raskt ut, blir meget repeterende og desto mer irriterende, og det var nok en god grunn til at man oftest falt for de mindre vokale låtene, og mer i retning et av de få likandes instrumentale kuttene på andre halvdel av plata.
Klart, digger man konstant gjenbruk av big beats og brautende samples, så er vel denne en klassiker å regne.

Vel, den gikk nå ut en gang av samlingen, og blir heller ikke værende denne gang heller.

Rating: 3/10

Høydepunkter: You've Come a Long Way, Baby og Love Island

[Klodrik]

Peggy Suicide av Julian Cope, et herlig album

[mashadar]

Vel, albumet pangåpner med 2 av dets største og mest i hjelspilte hits, der tittelkuttet fenger godt, og er vel noe man nå forbinder mer med sportsbegivenheter, særlig fotball (tror flere lag har denne som intromusikk før kampene) mens The Rockafella Skank er av typen som, tja, det går greit en gang i blant, men så holder det, og vel så det.
Noe av det som slo meg tidlig ut, var jo hvor lang denne skiva faktisk er. Pluss timen, og allerede 2 spor ut, føler jeg at man kunne like greit begynne å spole seg fremover, og slikt er aldri et godt tegn.

Åpningslåta du refererer til er vel best kjent som "Right Here, Right Now"? (måtte nemlig sjekke det ut nærmere siden jeg ikke kunne huske noen kjent låt med samme tittel som albumet).

Ellers er jo "Rockafella Skank" en låt i alle fall jeg først og fremst forbinder med FIFA 99, og gir dermed en solid dose nostalgi.
En annen låt her som jeg liker herfra er "Praise You".

Musikken til Fatboy Slim egner seg nok best i små doser, så kan tenke meg at et helt album i ett strekk blir litt slitsomt for ørene.

[Frank.N.Steen]

Foreigner - The Definitive (2002)

Ei Best of samler, fra et av de største AOR banda fra tampen av 70 og tidlig 80-tallet, og har jo smått vært innom debuten og skiva 4 (1981), der sistnevnte var den helt klart likte best.
Likevel har man jo hørt flere av de andre hitene, men ikke fristet til å gå for flere studio album innkjøp, hvert fall enda.

Åpnes med Cold as Ice, der man første gang hørte, samplet tungt inn i en hip-hop låt anno tampen av 2001, men var nok den fine Waiting for a Girl Like You, fra GTA: Vice City (2002) der gjorde at man ble ekstra oppmerksom på bandet.
Tok likevel litt tid før en kjøpte inn et par av skivene, og hvor da deres fjerde storselger fra 1981 var altså favoritten, og inneholdt få fillers og hadde ei fin blanding av ballader og mer fengende pop/rock låter.

Er vel også disse som på mange måter står seg best igjen her. Nevnte Waiting, Urgent (inkluderes også via en live versjon som bonusspor) og Juke Box Hero er alle klassikere. Kommer likevel ikke utenom, at det er en del ikke fullt så imponerende saker, tredd inn her. Unødig med oppunder 80 minutters spilletid, og hadde det blitt nedjustert i rekkene, kunne dette ha vært en meget sterk samler, hvert fall for de som er kun ute etter radio og video hitene.

Velger å ikke inkludere I Wanna Know What Love Is, som et av høydepunktene. Ikke at den er fryktelig, men ja, går an en gang i blant, men så holder det. De andre er mer av typen man aldri har noe i mot, om de spilles på radio eller dukker opp i film eller tv innslag.
Tror nevnte brautende 80-talls ballade, også ble tungt brukt i en Grandiosa reklame for en del år siden, og ja, fikk ikke noe særlig mer lyst på Grændis av den grunn.

Samleren byr også opp til noen litt "røffere" stunder, der Double Vision og den noe mer blues hard rock aktige Feels like the First Time vitner om at bandet har noe for alle og enhver.

Alt i alt, omtrent 20 låter, overraskende mange hits, men også en del unødig fyllkalk man kunne ja, vært godt foruten.
Ser liten vits i å beholde videre, og holder meg nok til fjerde skiva deres, og tja, ender likevel med en godkjent totalsum.

Rating: 6/10

Høydepunkter: Cold as Ice, Waiting For a Girl Like You, Urgent, Say You Will, Double Vision, Heart Turns to Stone, Feels Like the First Time, I Don't Want to Live Without You, Starrider og Juke Box Hero

[Frank.N.Steen]

Ellers er jo "Rockafella Skank" en låt i alle fall jeg først og fremst forbinder med FIFA 99, og gir dermed en solid dose nostalgi.

Var det på FIFA 99 eller 00 man kunne få langt mer spillerom, i det å redigere spilleres navn og utseende, samt tillegge dem noe vanvittig med totalsum?
Husker man hadde mye moro med en av disse FIFA spillene, og endte med å omdøpe samtlige spillere til Bob-Kåre, Kurt-Harry, Bjartmar, Fartmar, osv og så gi dem oransje eller lilla skjegg og hår, grønn eller rosa hud og nei, tror faktisk disse tullenavna også ville stå bakpå ryggen til spillerne når de scora eller lagde frispark osv.
Dessverre tror jeg ikke kommentatorene greide å uttale disse navnene, men uansett mye moro ble det.

Ble nesten en utfordring å komme opp med de mest latterlige fotballagene, der lignet mer på en gjeng mutanter enn fotballspillere.

Tror denne type frihet ble etter hvert fjerna, litt etter litt utover i FIFA serien. Men var moro så lenge det varte.

[Frank.N.Steen]

Teas for Fears - Tears Roll Down: Greatest Hits 82-92 (1992)

En interessant og tidvis imponerende samler, der byr på noen av bandets største og mest kjente hits, men samtidig vitner om hvor mye de vokste fra skive til skive, og mulig at de mot slutten, vokste litt for fort, hvert fall med tanke på det musikalske, for vil tro det oppsto en del uenigheter om hvilken retning de skulle gå på tampen av 80-tallet, og ja, ikke lenge etter var dem jo historie, eller vel, Roland Orzabal fortsatte vel videre som nærmest et enmannsband, og ja, suksessen fra 80-åra kom vel aldri tilbake, selv om man har hørt fint lite til å si om kvaliteten på det som ble utgitt senere.

Men føler at de 3 studio skivene er det som best oppsummerer hvor dyktige låtskrivere og musikere de var, og at de var langt mer enn kun en velsmurt hitmaskin, men et fordømt godt albumband, der kanskje som nevnt tidligere, ble litt for overambisiøse men ja, de maktet likevel å levere noen fantastiske låter og hvor skiva Songs from the Big Chair (1985) er vel deres soleklare høydepunkt, både i det å kombinere monsterhiter og mer klassiske albumkutt med mer fokus på improvisert og variert musikk.

Uansett, her går det i alt fra svære stadionslagere ala Shout og Everybody Wants to Rule the World til den etter hvert nydelige og neddempa voksenpopen i Woman in Chains, I Believe og Advice for the Young at Heart, mens de fengende og tidlige synthpoperne Change og Pale Shelter vitner om hvilken solid ferd de bega seg utpå, i perioden 1982 og opp mot 1989.

Savner likevel et par høydepunkter (men usikker på om disse faktisk ble utgitt som offisielle singler, eller ei) ala den fantastiske Working Hour eller den hele og fulle versjonen av Head Over Heels, samt et par andre jeg har glemt for øyeblikket.

Alt i alt, her er det noe for enhver, og må jo ikke være blodfan av bandet for å få noe igjen. Selv om låtrekkefølgen er kanskje noe "tilfeldig", skulle helst hatt sporene fra The Hurting først, og deretter jobbet oppover mot The Seeds of Love og latt den heller forglemmelige "nye" bonuslåta Laid So Low (Tears Roll Down) bli værende igjen, helt på tampen, som et bonus kutt, for de spesielt interesserte.

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Sowing the Seeds of Love, Everybody Wants to Rule the World, Woman in Chains, Shout, Head Over Heels, Pale Shelter, I Believe og Advice for the Young at Heart

[Frank.N.Steen]

Huey Lewis and The News - Sports (1983)

Var jo innom Fore! (1986) i fjor vinters, og tross noen svære og velkjente hits, så ble det ikke all verden på rating skalaen, men plukka nå nylig opp Sports og var litt små spent på om den ville være noe vassere, eller om det bare skulle bli ei ny runde med glættpolert jappe-rock i retur.

Joda, Sports har så absolutt mye fengende og velkjent å by opp til, samt et par man aldri har hørt før, men som definitivt falt godt i smak. Dessverre blir det litt som med nevnte oppfølger, andre halvdel, særlig mot slutten, så blir det litt for mye forglemmelig ræl som får ta opp for mye plass, og tross en solid første side, er det tvilsomt noe man vil høre i sin helhet, for ofte.
Likevel, hakket bedre er den, og nok av oppløftende spor, men skulle ønske de trøkka litt hardere til, fremfor å gå for det trygge og smoothe. Men er vel sistnevnte der gjorde dem til såpass svære hitmakere i en lengre tid.

Et godt eksempel er jo Heart and Soul, der godt kunne skrudd ned bruken av synther og studioeffekter, og bare gått for et noe "røffere" sound, men likevel en godkjent låt.

Ellers det jo ikke så mye å si på likheten mellom I Want a New Drug og Ghostbusters, men selvsagt intet nytt. Her må jeg nok si at jeg foretrekker sistnevnte, kanskje mest fordi man elsket filmen og låta som guttunge, men interessant å høre hvor den fikk "inspirasjonen" fra.

Angående svære 80-talls hits som minner eller høres meget like ut, kommer jeg ikke unna Finally Found a Home, der åpnes mistenkelig lik ut som Yes og deres monsterslager Owner of a Lonely Heart. Begge kom jo ut i 1983, men usikker på hvem som "inspirerte" hvem, for har liten tror på at de to leirene ikke visste om hverandre.

Alt i alt, ei skive der har flere highs enn lows, og ender med en veldig snill:

Rating: 6/10

Høydepunkter: The Heart of Rock & Roll, Heart and Soul, I Want a New Drug, Walking on a Thin Line og Finally Found a Home

[LongView3]

Hører på det nye albumet til Biffy Clyro. The Myth of The Happily Ever After.

Veldig bra. Er veldig glad i Biffy, og dette er et album med mange solide låter. I tillegg til de allerede utgitte singlene "A Hunger in your haunt" og "Unknown Male 01" likte jeg veldig godt "Holy Water" og "Slurpy Slurpy Sleep Sleep". "Denier" var også solid. Alt i alt et bra album fra Skottene.

[Frank.N.Steen]

ZZ Top - Recycler (1990)

For ei uke siden, var man kjapt innom denne og skrev vel noe lignende:

Sitter akkurat nå og lytter til 1990 skiva deres, Recycler. Ålreit, så den bryter kanskje ikke for mye med suksessformelen fra de foregående og tidvis så tighte synth-rockerne Eliminator (1983) og Afterburner (1985). Men synes den innehar et noe røffere lydbilde enn forgjengeren, som kanskje ble litt vel "mekanisk" og hipp i soundet, og trenger kanskje noen runder før den sitter, men særlig Concrete Steel ble en rask favoritt, og nei, utmerket musikk å varme opp med, før helgen starter.

Vel, nå har jo albumet rulla og gått noen runder ekstra, og ville så gjerne gi den en sterke rating, men tross av noen fete enkeltlåter, blir det mye forglemmelige spor her også, kanskje litt for mange.
Den har som nevnt et noe røffere lydbilde enn forgjengeren, som virket å gå for et mer MTV vennlig sound, men makter ikke å by på like mange fengende spor, og nei, verdt å beholde videre, grunnet høydepunktene, men ikke ei som vil bli spilt like ofte og mye som Eliminator.

Rating 5/10

Høydepunkter: Concrete and Steel, Lovething, Decision or Collision og 2000 Blues

[lok1]

Fått meg at folk her inne er lunken til U2, men samlealbumet deres fra 2006 er likevel hørverdig synes nå jeg.
7/10

[Frank.N.Steen]

Fått meg at folk her inne er lunken til U2, men samlealbumet deres fra 2006 er likevel hørverdig synes nå jeg.
7/10

Den der, greide jeg å handle inn i en bruktsjappe til en tier. Kom hjem, og feil skive (var ei Live konsert av U2 i stedet utgitt på DVD, og har den fra før av).
Fortsatt til gode å gjennom Joshua Tree og Achtung Baby, vet jeg må gjøre noe med det, omsider, men er faktisk i samleformat (den 1980-1990 best of utgivelsen) der har scora høyest hos meg da. Tror det ble en 7/10 eller 7,5/10.
Albumene man har hørt, har dessverre vært altfor ujamne, enkelte direkte dårlige, særlig når en ser tilbake på den vanvittige hypen de fikk fra kritikere og fans, som gjøv på med femmere og seksere. Klart, nå er jeg nå ikke en kjempefan, men alltid forsøkt å gå positivt inn, å ha trua, men sjeldent det blir suksess i mine ører.

Men ingen kan ta fra dem, at de var en fantastisk singel band gjennom store deler av karrieren, eller frem til et stykke ut på 00-tallet.
Så finner jeg den samleren fra 2006 igjen, skal jeg nok dobbeltsjekke innholdet, og håpe at det ordner seg. For virket uti fra låtrekkefølge/spor, som en mer solid oppramsing av bandets mange høydepunkter, enn de andre best of skivene en har vært innom.

[Frank.N.Steen]

Videodrome - Howard Shore (1983)

Følte at det var på tide å høre igjen dette filmsoundtracket, ettersom man jo nylig hadde et meget suksessfullt gjensyn med filmen.
Av de mange kjente og kjære musikkbidragene fra Shore, har jeg oftest hatt mest "glede" av de han gjorde i hop med David Cronenberg, spesielt tidlig ut i karrieren til begge herrer.
Å kalle hans innsats til Videodrome for "vakkert", er kanskje litt feil, da dette er meget creepy, guffen og likevel stemningsfulle saker, der kanskje fungerer best om en ja, er veldig glad i filmen og dens atmosfære.

For min del, er nettopp musikken, en utrolig viktig del av hvorfor den falt så godt i smak, og selv om filmsoundtracket ikke blir nilytta til, dag ut og inn, så fungerer det utmerket for seg selv, og er nok blant de mest kjølige men likevel "varme" soundtrackene innen skrekkgenren fra 80-tallet, og selv om det kanskje blir noe ensformig i lengden, da tross ei spilletid oppunder knappe 30 minutter, til og fra. Så er det mye variasjon og ulike støy og industrielle lyder som blir tungt og flittig benyttet, i hop med langt skjørere og vakrere biter.

Jeg tror man aldri har hørt et lignende soundtrack, verken før eller etter. Men Videdrome av Howard Shore, er definitivt et som er vanskelig å glemme, og skulle gjerne hatt mye mer musikk enn det en bys opp til.

Rating: 7/10

Høydepunkter: Welcome to Videodrome, 801 A/B, TV or Not TV, Pins and Needles og Long Live the New Flesh

[Frank.N.Steen]

Edward Scissorhands - Danny Elfman (1990)

Snart 5 år siden denne ble handlet inn, og kun hørt litt her og der, og aldri i sin helhet.
Med oppunder 50 minutter med musikk, er dette for meg et "klassisk" eksempel, på filmsoundtracks der passer utmerket til filmen, men for seg selv, så blir det nok rimelig fort små kjedelig, og veldig ensformig i lengden.
Klart, fans av Elfman vil nok være sterkt uenig, men der Videodrome soundtracket dro meg innover, blir det litt for mye av den motsatte effekt med Edward Scissorhands. Det støter meg bort, og før man er halvveis ut, er en blitt smålei og nei, noen nydelige og veldig behagelige stunder, men ja, også mye utrolig intetsigende bakgrunnsmusikk, der går inn ene øret, og rett ut det andre.

Kan tas fram for enkeltspor, i ny og ne, men vil jeg ha en større dose med Danny Elfman, så er jeg nok mer svak for Batman soundtrackene han gjorde, særlig det til første filmen.

Rating: 5,5/10

Høydepunkter: Introduction (Titles), Storytime, The Cookie Factory, Ice Dance, Death!, The Grand Finale og With These Hands (av Tom Jones)

[Frank.N.Steen]

Tina Turner - Foreign Affair (1989)

Impulskjøp, gjort unna ganske så nylig. Og denne dama var vel ei som fikk karrieren tilbake på rett kjøl, og vel så det. Da med Private Dancer et par år tidligere. Og den var vel inkludert i en av disse 1001 skivene du må høre før du ligger i graven, bøkene.
Uansett, Foreign Affair virker å fortsette suksessen med tanke på å levere store radio og video hits, og den mest kjente her er vel uten tvil The Best, der er umulig å ikke tenke på Nissene På Låven, og scenen der stakkars Asbjørn forsøker så godt han kan, å være Radio DJ for en kveld, men ender opp med å spille den samme låta, hele tiden, ettersom han ikke får skip forward knappen til å sitte helt som den skal.

Steamy Windows åpner det hele opp, og får litt ZZ Top vibber av låta, og hadde man kuttet ned på noen av de gyselige 80-talls studioproduksjon effektene, som blir dytta inn her og der, så ville dette ha vært kanskje skivas beste stund.

The Best ble jo nevnt tidligere, mega hit, kanskje hennes største fra det tiåret? Og av typen der gjør seg nok best på en viss avstand, som ikke alltid er lett, men slettes ikke fæl, bare så til tider vanvittig ihjelspilt på norsk radio og tv, de siste 20-25 årene. Selvsagt ikke Turners feil, men av typen låt/produksjon som en har følelse av, kunne like gjerne ha falt i fanget til Roy Orbison, om han hadde blitt litt eldre.

Sakssoloen midtveis er ei påminnelse om at mannen bakom, var vel Tim Cappello, en som vil for alltid bli husket for sin legendariske innsats i vampyrfilmen The Lost Boys (1987), som sleazy hestehale saksofon-rocker på stranda, med Corey Feldman og kompisens headbangende godkjennelse
midt blant det overekstatiske publikummet.

En annen høydare, kommer via den elegante og stilige Undercover Agent for the Blues, der har helt klart et Roxy Music og Avalon aktig preg gående over seg, og den slags passer Tinas stemme, utmerket.
Likevel, en kommer ikke utenom at i likhet med så mange andre dyktige stemmer fra det tiåret, så blir Turners talent raskt noe kastet bort på litt for mange forglemmelige og tamme nummer utover, og slikt trekker alltids ned total ratingen, særlig når en knapt er halvveis ut.

Rating: 5/10

Høydepunkter: Steamy Windows, The Best, Undercover Agent for the Blues og Foreign Affair

[Frank.N.Steen]

The Police - Greatest Hits (1992)

Tredje runde med samler fra Sting og Politiet, der de man har vært innom tidligere av, virket å fremheve mer utgivelsene til nevnte popstjerne samt bandets tidlige og mer 80-talls dominerte pop-rock MTV era, så byr denne best of utgivelsen fra 92, opp til et langt større knippe med slutten av 70-talls reggae og new wave inspirerte singler.

Var jo innom 3 av deres totalt 5 studioskiver tilbake i slutten av 2016, og kom vel greit frem til at Synchronicity (1983) tett fulgt av Ghost in the Machine (1981) sto igjen som favorittene, men likevel scora kun en av dem ei svak femmer (7,5/10) og nei, inntrykket mitt var den gang, at de gjorde seg best som et utsøkt singel band, og var litt for ujamne i albumformatet, hvert fall i mine ører.

Denne samleren er nok ikke like tight som Every Breath You Take: The Singles (1986) der man besøkte tidligere i vinters, og den scora en sterk femmer (8/10), og tross av at flere av de tidligere og lekne reggae dominerte sporene er jo slettes ikke gærne, så foretrekker man nok mer av soundet de beveget seg mot, i det de bikka tidlig 80-tallet og frem mot siste skiva Synchronicity, hvor de har så og si kvittet seg fullstendig med sitt tidligere jeg, og nei, med oppunder 70-72 minutter, blir det nok et par fillers for mye, og er nok mest myntet på fans av deres 3 første skiver, mens en som meg, der virker å foretrekke de to siste, gjorde nok rett i å beholde nevnte samler fra 1986, for det er nok den som best oppsummerer hva en er glad i og forbinder med Sting og the Police.

Uansett, nok ei meget godkjent samler, og skal jo ikke være så vanskelig å få i stand, da de var jo litt av noen hitmaskiner i perioden 1978-1983, og må vel få sett å kjørt gjennom debuten og tredjeskiva deres, omsider.

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Roxanne, So Lonely, Walking on the Moon, Invisible Sun, Spirits in the Material World, Synchronicity II, Every Breath You Take, King of Pain, Wrapped Around Your Finger og Tea in the Sahara

[Frank.N.Steen]

Richard Marx - Repeat Offender (1989)

Nok et impulskjøp, og tror man var innom ei senere utgivelse fra samme mann, i fjor høst. Mulig det var Paid Vacation (1993), og tja, helt okei radio-pop med en svær hit, og mye middels fyllkalk, og til en tier, så følte jeg vel at man kunne gi Marx en ny sjanse, men gå for en av hans tidligere plater.
Denne er vel best kjent for monsterhiten Right Here Waiting, og der stopper vel i grunn mitt bekjentskap med artistens musikalske katalog.

Vel, Repeat Offender er slettes ikke fæl. Innehar ei grei porsjon med oppløftende blanding av noe "røffere" pop-rockere samt noen fine og stemningsfulle ballader. Det jamner ut balansen, slik at det ikke blir for glætt, og nei, må jo også legge inn et ekstra lite pluss for saksofonistens bidrag, og der byr opp til litt herlig cheese, men av typen som varmer et saksofonhjerte, om en da er glad i nevnte instrument.
Men innser jo tidlig ut, at ingen er vel i stand til å matche nevnte 80-talls slager, og hvor samtlige spor ligger oppom mellom 4 og 5 minutter i lengden, og føler de litt for ofte dras ut, unødig langt, mest sannsynlig kun for å fylle opp, og ikke så mye mer.
Ingen direkte fæle låter å finne, men blir jo etter hvert noe småkjedelig i lengden, og typisk hørt en gang, og så går man videre.

Alt i alt. Skiva åpner noenlunde lovende, og der trioen Nothing You Can Do About It, Satisfied og Angelia setter et fint preg, men ja, er jo en grunn til at en aldri har hørt noen av de andre singlene på radio eller tv, og ikke at dem er dårlige, men den ekstra melodiske "hooken" som Right Here Waiting innehar på godt og vondt, er nok noe "røkla" ikke helt klarer å matche.

En artist som en føler kanskje lå litt i samme gate som Bryan Adams fra samme periode, hvert fall med tanke på det å levere lett og oppløftende radiopop, samt noen fine ballader, men der man tvilsomt vil bli noen storfan av med det aller første.
Likevel, denne plata er nok et halvt hakk vassere enn Paid Vacation, og blir så med en snill:

Rating: 5,5/10

Høydepunkter: Nothing You Can Do About It, Satisfied, Angelia og Right Here Waiting

[Frank.N.Steen]

Heart - Bad Animals (1987)

Nok ei impulsiv handletur, resulterte i denne skiva, og der en kun kjente til hiten Alone, mens resten var totalt ukjent terreng.
Et kjapt søk og litt lesing, virket det som at Heart gikk i samme retning som en del andre veteraner, der et tiår tidligere, eller før, lagde ganske så annerledes musikk, men fikk en ny vår i det MTV og hårrocken smalt til for alvor, og mange så muligheten i å henge seg på, ved å "vanne ut" det røffere soundet, med det mer melodiøse og mye mer fokus på ballader og bruk av synthesizere.

Fullt mulig at Heart allerede hadde tatt denne overgangen på tidligere utgivelser, men virket nå som at de fant seg utmerket inn i 1987-88 MTV eraen.

Albumet åpnes med den fengende Who Will You Run To, der setter raskt en fin stemning, og må si at damene kunne virkelig synge, og nei, en positiv start.

Deretter ut, følger den enorme hiten Alone, der man første gang hørte via en trance/dance låt fra artisten J&R Project, og hvor de hadde samplet melodien/hovedtemaet, og tror den het noe som Give It Up/Keep It, og var med på ei Party Zone utgivelse fra tampen av 90-tallet.
Uansett, tok en del år før man hørte originalen, og ja, ingen tvil om hvem som er best der, selv om en hadde mye hyggelige minner fra nevnte dance låt.

Den mer dominerende bruken av synther, er slettes ikke fæl, og klart, om en ikke er så glad i den slags, så vil det være motsatt effekt. Men for min del, så synes jeg at det gir skiva en ekstra liten "dimensjon" av nostalgisk og fin stemning i flere av låtene.
Dette kommer jo greit frem i låter som There's the Girl og de neddempede I Want You So Bad og Wait for an Answer.

Skivas kanskje beste stund, kommer via tittelkuttet. Et som vitner om at de kunne mer enn bare å lage emosjonelle power ballader, og har noe prog-rock aktig preg over seg, og som jeg synes passer damene meget godt. Definitivt en meget positiv høydare, og av typen som er såpass god, at en vurderer om ikke skiva må beholdes videre.

Litt synd at de ikke inkluderer litt mer av den slags musikk, for da ville nok ratingen gått opp et ørlite hakk.

Rating: 6/10

Høydepunkter: Who Will You Run To, Alone, There's the Girl, Bad Animals og R.S.V.P.

[Frank.N.Steen]

Orchestral Manoeuvres in the Dark - Organisation (1980)

På tide man får begynt å hørt litt på et par av skivene en handlet inn tidligere i høst, og hvor jeg var innom britiske OMD og den fantastiske synth-klassikeren Architecture and Morality (1981) og den nær like solide og noe ufortjent oversette, Dazzle Ships (1983) for et par år siden, men alltid hatt lyst til å ta et steg bakover, og høre unna bandets to første utgivelser.

Lille man visste om Organisation, var jo at den inneholdt hiten Enola Gay, samt at tittelen på skiva, visstnok var en hyllest til Kraftwerk, som startet vel nettopp opp under navnet Organisation, før de skiftet til ja, Kraftwerk.

Nevnte hit, Enola Gay, pangåpner det hele, og byr opp til en herlig og varm, melodiøs og rett og slett vakker type synthpop, da av typen man gjerne forbinder med nettopp sen 70-talls og tidlig 80-talls britisk synthmusikk, før det ble mer og mer "kaldt" og mekanisk. Men her har man jo også lyden av et knippe unge herrer, der var helt i starten av karrieren, som leker seg og forsøker å kombinere mellom det å gjøre radio vennlige hits, men også dytte inn mer eksperimentelle og kanskje ikke helt kommersielle saker.

Det var jo nettopp den slags oppskrift, som de ville lykkes så utmerket med, på oppfølgeren Architecture and Morality, og selv om de kanskje dro den litt vel langt, på Dazzle Ships, så var det nå likevel meget unik og vakkert utført, selv om det kanskje da bidro i å støte både fans og plateselskapet vekk, og der mulig gjorde at bandet fikk "panikk" og endte med å lage mer og mer trygg og "enkel" popmusikk utover andre halvdel av 80-tallet.

Et greit eksempel på hvor variert lydbildet på Organisation er, kommer jo i det man når låt nummer to, 2nd Thought. Der er langt mer kjøligere og neddempa enn forgjengeren, men hinter også greit om større ting som skal komme på de to neste albumene.

Den mer oppløftende og bassdrevne VCL XI, er mer leken og detaljrik, og hvor Paul Humphreys skjøre vokal passer utmerket inn.

Deretter og ut, så blir det dessverre noe ujamt, hvor Motion and Heart er litt hit og miss, noen flotte ideer, men klart at den er nok det svakeste sporet, av de 5 første.

Statues er derimot mer etter min smak, da med et stemningsfullt og kjølig preg over seg. En der jeg helst skulle sett ble gjort fullt instrumentalt.

The Misunderstanding fortsetter litt i samme stil, mulig noe mer tilbakelent, men igjen, kunne godt ha vært en instrumental, synes nå jeg da.
Likevel, kanskje skivas mest eksperimentelle spor, og blir vel tydelig at det er typisk "prøv og feil" øyeblikk, men et de åpenbart lærte av, ettersom de to neste skivene ga helt klart et greit positivt utslag i hva de til slutt ville ende opp med, av lignende musikk. Men her blir det litt for tidlig ut i forsøksstadiet. Ikke dårlig, men tja, halvveis og ikke mer.

I følge bookleten som medfølger, jobbet bandet tett oppom Joy Divison under en tidligere turne, og ikke umulig at sistnevntes album og sound, hadde innflytelse på OMD, for tydelig at post-punken har satt spor på flere av låtene deres, og kanskje mest i The More I See You, der er også en cover versjon. En versjon jeg liker faktisk veldig godt.

Promise er annen liten særing, der sender raskt takene over til tidlig Gary Numan og The Human League.
En litt annerledes låt, men der har et solid og tøft refreng over seg, men blir kanskje noe ujamnt i lengden.

Stanlow får avslutte det hele, og er en verdig sistelåt, selv om også denne godt kunne ha vært gjort om til en instrumental.

Alt i alt, et interessant og variert tidlig synthalbum, der viser at de fortsatt var et stykke unna de to fantastiske albumene der ville komme i kjølvannet av "prøv og feil" perioden deres, men det betyr ikke at album som Organisation er noe dårlig av den grunn. Tvert i mot. Såpass mye positivt å finne her, og flere knallgode enkeltspor, at nei, blir en kanskje noe vel i overkant snill rating, men ender så med ei:

Rating: 7/10

Høydepunkter: Enola Gay, 2nd Thought, VCL XI, Statues, The More I See You og Stanlow

[Frank.N.Steen]

Neneh Cherry - Raw Like Sushi (1989)

Nå går det unna i svingene, og fikk endelig plukket opp denne skiva i sommer. Vet det kom ei spesial utgave tilbake i vinter 2020, men etter å ha gått et par runder med Raw Like Sushi siste tiden, er jeg egentlig ganske så fornøyd med at en betalte knappe 20 kroner (vel, 19 kroner og 50 øre da), fremfor pluss 200 kroner.

Kjente kun til den heftige og fine Buffalo Stance, og hennes bidrag på 7 seconds utover andre halvdel av 90-tallet. Det, og at broren hennes Eagle Eye Cherry, fikk en svær hit i høsten 1998, men selvsagt glemt tittelen, men ja, virker som en musikalsk familie.
Uansett, CDen man endte opp med, innehar også flere bonuskutt, i form av remikser osv, slikt gidder jeg sjeldent å bry meg særlig med, men ga dem en sjanse for moro skyld. Og ja, burde vel bare ha holdt meg til albumkuttene.

Men nok om det. Dama virker å få godt med innpass i bøkene 1001 album du må høre før du ligger i graven, samt 1001 sanger du må høre før, ja du kjenner opplegget.
Slikt har jo en viss greie med å sette litt forventninger, men etter å ha bladd meg gjennom bøkene, ørten ganger, og endt opp med å bli skuffa, gang på gang over hvor mye svake og bare meget kjedelige valg av artister/album/låter som går igjen, så legger en ikke så veldig mye ned i hvem og hva som blir nevnt her, eller utelukket. Klart, en håper jo da, når en fra tid og annen, plukker med seg et impulsivt innkjøp, at denne skiva vil leve opp til hypen, men ja, det blir sjeldent det helt store, dessverre.

Raw Like Sushi faller altså i siste boks, av type skive man ikke kan fatte får innpass, annet en grunnet noen sterke låter, og klart, mulig den var innflytelsesrik i sin tid, men et album skal da være mer enn kun et par gode/sterke spor, for å være en såkalt "klassiker", eller perle å regne.
Det var definitivt ikke det man fikk igjen, heller ganske middelmådige saker, der gjør den klassiske tabben, ved å legge skivas overlegent beste spor, helt i starten, og resten som følger opp, er aldri i nærheten av å matche i kvalitet.

Buffalo Stance, er ei leken, melodiøs og varm hip-hop/dance låt, der var nok hovedgrunn til at en kjøpte inn skiva, og er glad dette er den forlengende albumutgaven, der innehar mer av outroen, og ja, definitivt ei man kan si seg enig, er verdig å bli inkludert i en bok over 1001 låter.

Men som album? Nei. Allerede et par spor ut, blir man rimelig fed up av den konstant småfrekke kombinasjonen av prating, jatting, og brautende samples, men der går raskt utover variasjonen, og ikke så mye av melodier å finne, og da blir det fort småkjedelig, hvert fall i mine ører.
Hjelper heller ikke på at skiva har en altfor lang spilletid, og nei, ikke umulig den kan trenge et par gjennomlyttinger ved senere anledning, og når en kanskje er litt i mer det "rette" humøret. Men per dags dato, så var dette en liten nedtur, for ville jo så gjerne like den mye mer, og ender så inntil videre opp med:

Rating: 5/10

Høydepunkter: Buffalo Stance, Manchild, Love Ghetto og Outré Risqué Locomotive

[Frank.N.Steen]

Toto - The Seventh One (1988)

Ny runde med Toto, og hvor en fortsetter videre fra Toto IV (1982) og gyver løs på deres syvende album, og inntrykket etter et par runde siste døgnet, er at denne skiva mangler muligens de større og tidligere hitene, men vokser litt for hver runde, og der det makter å jamne ut balansen, da ved å inneha flere meget fine albumkutt.

Pamela og Anna er vel ganske så typisk Toto ballader, men det er helt klart de mer oppløftende og dansevennlige, som det litt Michael Jackson aktige You Got Me (kunne denne ha vært skrevet for han?, ettersom Toto gutta bidro vel med en eller flere spor til Thriller) og til de mer improviserende og stemningsfulle Stop Loving You samt Mushanga (denne har litt Africa vibber over seg) der faller mer i smak, og selv om det vipper litt for mye opp og ned med et par for mange forglemmelige pop-rockere, som vitner om at bandet kanskje slet litt med å finne opp kruttet på ny, men viser heldigvis gammel storhet i det albumet avsluttes med to meget sterke låter (faktisk noe av det bedre fra Toto, hvert fall det en til nå har hørt) i These Chains og det soleklart sterkeste sporet med Home of the Brave, helt til slutt.

Rating: 5/10

Høydepunkter: Stop Loving You, Mushanga, These Chains og Home of the Brave

[Frank.N.Steen]

Fragma - Toca (2001)

Oj, vel, her ble det ny runde med solid nostalgibombe, og der Boomfunk Mcs skiva for en tid tilbake, sendte meg rett tilbake til vinter 2000, så er man straks innom våren 2000 og vinter 2001, etter å ha hørt igjen et par av hitsinglene fra Fragma og Toca.
Denne huskes også fordi ei i klassen hadde den ofte med seg på hjemmefester og som treningsmusikk i gymtimene.
Men dessverre for henne, så ble CDen rappa under en klassefest, ettersom den sleske og late innleide DJen, etterlyste på forhånd at elevene kunne bringe med seg favorittalbum som han kunne spille av, men alt ble bare slengt sammen i en eneste stor haug, og når folka skulle hente igjen CDene sine i det kvelden gikk mot slutt, så hadde noen forsynt seg rikelig, og DJen, vel han var sporløst borte vekk.

Selv var man en av de naive fjolsa, som tok med seg et par CDer for mye, og fikk de aldri igjen. Ble bråk i ettertid, men hjalp dessverre ikke mye, da verken musikk eller penger ble erstattet, og nei, ble jo en kjip hangover etter en ellers hyggelig kveld.

Vel, over til musikken. Toca åpnes med den store sommerslageren Toca's Miracle, der fortsatt har holdt seg meget bra, mener nå jeg da. Oser av søte og fine minner fra ungdomstiden, og låta ble jo senere utgitt flere ganger, via oppdaterte remixer, men tror faktisk ikke at 2000 versjonen var originalen, og at Fragma tok to ulike 90-talls låter og lagde ei meget vellykket mash-up der til slutt ble om til deres største listesuksess.

Genren vokal dance hadde jo også en stor oppgang utover tidlig 00-tallet, og mange virker å avfeie Fragma som ei one hit wonder, men hvert fall her til lands og i Storbritannia, så scora de jo også stort med flere fengende og melodiøse singler, deriblant Everytime You Need Me, og You Are Alive, og her benyttes to andre kvinnelige vokalister.

De to sistnevnte ble vel sluppet i vinter 2001, og siden den gang, ble vel det også det siste man hørte fra Fragma. Men som sagt, ikke verst å utgi 2-3 såpass gode dance låter på kort tid. Få innen den genren makter å være særlig mer enn kortvarige døgnfluer, men Fragma virket å ha meget solid tak på hitlistene, særlig i England.
Albumet derimot, vel, dette er jo meget kommers dance musikk, og en skal være meget glad i den slags for å få maks utbytte og noe ønske om flere gjennomlyttinger.

For min del, holder det nok med en runde, og ja, er i grunn veldig få av de andre sangene (utenom de nevnte), der maktet vel egentlig å inneha noe ala de fengende og melodiøse stunder, som de nevnte hitene.
Det hele avsluttes med Toca Me, der er vel mest en gjenbruk av Toca's Miracle eller kanskje det var omvendt?

Vel, det blir aldri dårlig, bare kanskje litt i overkant utvannet og kjedelig i lengden. Særlig når en får over 50 minutter med lignende musikk i retur, og ikke all verdens imponerende variasjon, og der all verdens nostalgi, kan ikke redde den fra å gå i minus, samt påminne meg om hvorfor mesteparten av skiva har gått fullstendig i den store glemmeboka, og vil nok kjapt falle dit hen, etter dette mye senere gjenhøret.

Alt i alt, stilen det går mest i, kan minne litt om ei blanding av ATB, Alice DeeJay og Kylie Minogue i hennes sen 90 og tidlig 00-talls disco/dance periode, hvert fall av det man husker fra den tid, og der var rimelig populært på radio og hitlistene.

Hyggelig med litt nostalgi, men holdt liksom med 2-3 låter, og så falt interessen ganske så kjapt nedenom og hjem.

Rating: 4/10

Høydepunkter: Toca's Miracle, Everytime You Need Me, You Are Alive og Toca Me