Dine favoritter fra 60/70/80/90/00/10-tallet

[Frank.N.Steen]

Har vært i 80-talls hard rock modus i dag.

Plukka med meg ei Scorpions skive her forleden (Love at First Sting) til en tier, og trenger kanskje et par runder til, men føler at den er ikke langt unna Lovedrive (1979) i antall kremlåter, kanskje et stykke til noen topper Coast To Coast, men ikke en eneste svak låt i sikte.
Favoritten for tiden er nok denne:

Stort sett positivt overraska over Scorpions, hadde vel kun kjennskap til dem gjennom Wind of Changes og 1984 hiten (fra nevnte album tidligere) Rock You Like A Hurricane, men dæven disse kara har jo mye snadder på lur, og albumcoverne (særlig de alternative på innsiden av bookletene) går jo Spinal Tap gjengen en høy gang.

[Frank.N.Steen]

Alltids digga de fengende new wave og synth-pop bidragene i første Terminator filmen.
Synes de matchet tempoet, stilen og ikke minst stemningen i filmen, spesielt nattklubben Tech-Noir og når Arnie ankommer som den ultimate festbremsen.

Noe med disse oppløftende, naive festglade men og mekaniske danselåtene, som bare passet så inderlig godt i hop med handlingen og karakterene, og tror produsentene ønsket seg langt større og mer kjente artister til filmens soundtrack, men ettersom de ikke hadde all verden å rutte med, så måtte de hente inn mindre kjente aktører, og det ble passende match og vel så det.
Linn Van Hek - Intimacy

Tahnee Cain & Tryanglz - Photoplay

Klart, i oppfølgeren hadde de litt mer å rutte med, og inn kom Guns N' Roses med denne:

Det som fulgte av Terminator filmer og medvirkende musikk/artister, er ikke verdt å nevne.
Men Terminator Salvation benyttet seg nå hvert fall av litt nostlagi via nevnte band og You Could Be Mine, samt Alice in Chains og Rooster.

[startelver]

En klassiker fra 80-tallet igjen

[startelver]

Nå til noe helt annet

[startelver]

Men dette er mere min musikk fra den perioden

[startelver]

[startelver]

Nok en klassiker!

[startelver]

David Bowie har gitt ut en ny single, i 4K faktisk.

[Hedning]

Onkel Neil

[startelver]

Klassiker med The Clash , for en stemning!

[Funkhouser]

Det blir jo en klisje, men man kommer ikke utenom Queen, Live Aid 85. Mildt sagt en vanvittig bra opptreden, selv for en som ikke er noen utprega Queen-fan.

[startelver]

Gjennombruddslåta til Blur ca 1990ish.

[Queenie]

[Frank.N.Steen]

Det blir jo en klisje, men man kommer ikke utenom Queen, Live Aid 85. Mildt sagt en vanvittig bra opptreden, selv for en som ikke er noen utprega Queen-fan.

Kjøpte inn ei vanvittig stor DVD boks av Live Aid 85, der ble vel utgitt i forbindelse med den kommende Live 8 (2005) happeningen, men snakk om nedtur av dimensjoner. Samtlige av videoene/opptakene på den svære DVD-boksen hakket, fryste seg og var klin umulig å spille av. Sjekka samtlige disker for skader, men ikke tegn til noe slikt på noen av dem, og fant senere ut at dette virket å være et meget gjentagende problem for utrolig mange kjøpere, der ikke fikk spilt av filmen, og nei. Dessverre virket det som et meget forhastet produkt/utgivelse, da med et forferdelig dårlig ry blant fans og kjøpere, og synd, for denne virket jo å være meget etterspurt. Men var vel faktisk også en god del live klipp som ble utelukket, da grunnet at diverse artister ikke ønsket at dem skulle bli involvert eller kanskje også påminnet om deres ikke fullt så "imponerende" opptredener den kvelden.

Queen og David Bowie var vel blant de som virket å være helt i toppsiktet av entertainere den dagen, men leste bare for et par dager siden, om et intervju med en av gutta fra Tears for Fears (kan ha vært Roland Orzabal) og hvordan Bob Geldof visstnok forsøkte kynisk å mobbe/svartmale dem til å stille opp på Live Aid, men at de hadde ikke hørt et knipp fra den kanten, et par måneder tidligere, når samtlige av Englands daværende største popstjerner ble oppringt for å gjøre Do They Know Its Christmas?. Men når Tears for Fears plutselig erobret toppen av listene over hele verden i 1985, så fikk pipa en annen lyd.
Problemet var at de var visst fullt opptatt med innspillinger samt en gedigen kommende verdensturne, og måtte gi avslag til Geldofs "tilbud", og endte vel med at de gjorde en nyversjon senere av Everbody Wants to Rule (denne ble vel byttet om til Run) the World, hvor inntektene skulle gå til veldedighet osv.
Men Orzabal eller Curt Smith skal ha spøkt med at det var mest for å bli kvitt Geldofs og hans stadige forsøk i å legge dårlig samvittighet om døde barn osv, over på bandet, etter at de ikke stilte opp på Live Aid.

Roland kom jo også med en liten observasjon i retning flere av sine britiske kolleger, særlig fra synthpop og new wave genren, der han noe spydig mente at de fleste av de som spilte mye tidligere den dagen (type Spandau Ballet, Duran Duran, Midge Ure og Ultravox, Adam Ant osv) var artister der hadde jo for lengst hatt sin glanstid på toppen av listene, og hadde enten bikket motsatt vei, eller ikke hatt en stor hit på flere år, og hvor de selv var i ferd med å klatre til topps både kommersielt og kreativt, og følte vel kanskje et ørlite snev av egotripp (hvem opplevde vel ikke det den kvelden, vil tippe det var masse kniving om hvem som skulle spille når og hvor mye tid de fikk på seg osv) og følte kanskje de var blitt for store, til å bli plassert tidligst ut blant the "has beens".

Nå ligger vel så og si alt fra den konserten, eller konsertene ute på Youtube eller andre sider, så er nok fult mulig å se alt i sin helhet, eller oppstykka etter eget ønske. Men synd at nevnte DVD boks var så gjennomført elendig, eller om en da bare var blant de mange uheldige som fikk en åpenbart ødelagt utgave i retur.

[startelver]

En av Coldplays beste.

[Frank.N.Steen]

Gjennombruddslåta til Blur ca 1990ish.

Tøff låt, og tror jeg aldri har sett Damon så langhåra før. Ligna nesten litt på yngstemann av Gallagher brødrene, og kanskje nettopp derfor han ble kvitt mye av hårmanken. Men så utalte vel også Albarn den gang, noe om at de ønsket å gjøre det punken gjorde med prog-rocken, men der Blur rettet fokuset mot å bli kvitt grungen og der var det jo mye hårete typer å finne igjen.

Første gang man hørte eller se ei Blur video, må nok ha vært den artige Country House og da fra Absolute Music 15 (1995).
Var jo innom samtlige av skivene deres, tidligere i år. Kom vel greit frem til at 1994 albumet, Parklife var favoritten.

[Frank.N.Steen]

Fra nevnte populære samler skive Absolute Music 15, huskes nok best denne monsterhiten, og kom meg vel aldri lenger enn nevnte låt fra Edwyn Collins, selv om jeg fra tid og annen har sett et par av skivene hans i diverse bruktsjapper, men får se om man kan plukke med seg, før eller siden.
A Girl Like You derimot, er fortsatt like tøff.

[Frank.N.Steen]

Åpenbart at man ikke ser så veldig godt bevandret i 80-talls metal, for søkte opp for moro skyld bandet Killer Dwarfs, etter å ha sett igjen den artige skrekkfilmen The Gate (1987), og hvor en av hovedkarakterene (en metallfrelst nerd) finner ut at et Europeisk metalband og deres okkulte musikk, visstnok har en dypere mening, enn det overflaten viser til, og hvor samme karakter har ei tøff armløs jakke med Killer Dwarfs logoen på baksiden.
Ettersom det nevnte Europeiske bandet var oppdiktet, tenkte man at Killer Dwarfs kanskje også var nettopp det de og, men den gang ei.

Usikker på om man blir blodfan med det første, men etter litt om og til på Youtube, fant man jo kjapt noen favoritter, og hvor denne falt godt i smak:

[startelver]

Ja den går aldri av moten. Utrolig sound som passer inn i alle tidssoner. Tenkte på Girl Like You.

[Frank.N.Steen]

Og til slutt, angående cheesy 80-talls skrekk og metalmusikk, ble det jo lagd flust av den slags, men hvor tja, en ørliten porsjon er vel egentlig noe å skrive om.
Hardrock Zombies, Rocktober Blood, og Rock N Roll Nightmare, var bare noen, men for min del står helt klart Trick or Treat (1986) igjen som den man har fått mest utbytte av. Både film og musikk. Dessuten stiller jo legenden Ozzy (tv-prest) og Gene Simmons opp (sistnevnte som radio DJ) i mindre men minneverdige roller, og bandet Fastway fikk boltre seg med et helt soundtrack, der filmens anti-helt klarer å få dyrka frem sin nylig avdøde rockehelt, med heller uheldige bivirkninger.

Uansett, har selvsagt både film og soundtrack i samlingen, og burde vel ha kjørt den som avsluttende del av Halloween filmkikkingen, men kommer nok senere forsøk, og må jo ikke se den i forbindelse med nevnte festdag, er utmerket underholdning på en høstkveld, en hvilken som helst fredag eller lørdagskveld.
Litt fiffig hvordan SME (plukket faktisk filmen opp i en 2 for prisen av 1 til 59 kroner for en evighet siden, i hop med nevnte The Gate) forsøkte å selge noe som ikke helt stemte, der de skrøt at Judas Priest, Motley Crue, Motorhead, Anthrax osv bød opp til filmmusikk, men nærmeste en kom, var jo de kule bandposterne som hang på veggen til hovedkarakteren (Marc Price).
Men kanskje like greit at det var kun Fastway, for som sagt, soundtracket er meget solide saker, fengende og kule låter, og nei, synes det var langt mer jamnt enn studio albumene deres, hvert fall de man har hørt til nå.

[startelver]

[Frank.N.Steen]

Billy Joel ja, mammas store favoritt.
For min del, huskes Joel godt for bidraget i den smått undervurderte Disney animerte filmen, Oliver og Gjengen (1988), der var vel en av få (eller eneste?) av Disneys tegnefilmer fra det tiåret, som fokuserte på nåtid og tok tempen på New York by og jappe eraen.

[startelver]

[startelver]

[startelver]

Aztec Camera og Prefab Sprout hadde jeg nesten glemt, mye bra der.

[startelver]

[Frank.N.Steen]

Aztec Camera og Prefab Sprout hadde jeg nesten glemt, mye bra der.

Har fortsatt tilgode å høre gjennom debuten Swoon og senere Protest Songs, men skiver som Steve McQueen (1985) og Jordan: The Comeback (1990) holder jeg meget høyt i samlingen min, spesielt av 80 og tidlig 90-talls utgivelser.
Vakker, sjarmerende og leken pop-rock, der byr på mye skarpe tekster og innspill fra Paddy McAloon, og produksjonen til Thomas Dolby er jo enorm.
Var smått innom From Langley Park to Memphis (1988), senest i formiddags. Slettes ingen dum plate, flere nydelige poplåter og et par noe undervurderte albumkutt, men følte vel at den blekna litt, med tanke på å bli "klemt" inn mellom to såpass sterke album som nevnte McQueen og Jordan.

Favoritten fra dagens gjennomgang av Prefab Sprout, er helt klart den oppløftende og tøffe:

The Golden Calf (1988)

Ellers smått imponerende hvor mye fin og variert gitarmusikk/pop-rock Storbritannia hadde å by på, utover 80-tallet.

[Frank.N.Steen]

Angående britisk 80-talls musikk, fikk man jo også prøvd ut tidligere OMD og andreskiva deres, Organisation (1980), der kanskje ikke er like sterk og jamngod, som klassikeren Architecture and Morality (1981) eller den minst like solide Dazzle Ships (1983), men en kan jo tydelig høre hvor det bærer hen, med tanke på lydbilde og hvordan de forsøkte å kombinere det eksperimentelle og lekne, med det mer radio vennlige.
Traff nok best med sistnevnte, via Enola Gay, men favoritten min, var helt klart Kraftwerk hyllesten:

VCL XI (1980)

[startelver]

Ja masse å oppdatere seg på fra 80-tallet. Selv om jeg er gammel nok til å huske den perioden er det fortsatt mye jeg har gått glipp av.

[startelver]