.....Till I Die....?

[Konstantinovič]

Du skal ikke ha andre guder enn meg, står det i skriften. I'm City Till I Die har jeg sunget på Maine Road. Du kan bytte bolig, bil og kone - ikke fotballag er et kjent og anerkjent omkved. Må man akseptere at det begås en dødssynd om man forlater en klubb som supporter...er det nærmest som i Jehovas Vitner at man blir persona non grata? Temaet har blusset opp igjen i forbindelse med at PIF nå har overtatt Newcastle. Det ble vist til at rundt 97% støttet overtakelsen. Altså at Saudi-Arabia i praksis fikk full kontroll på en britisk nasjonalskatt. I mitt hode en deprimerende stor majoritet. Mitt forhold til Manchester City startet mot siste halvdel av 70-tallet. De har vært en stor del av livet i alle de årene siden. Jeg stod blant 100 000 på Wembley i cupfinalen mot Spurs i 81. Var på samme arena i 99 i den sagnomsuste opprykksfinalen mot Gillingham og opplevde tidenes orgasmiske øyeblikk da Paul Dickov utlignet langt på overtid. Vært på nachspiel med Gerry Gow og Bobby McDonald. Historiene er utallige.
Men noe har skjedd de senere år. Klubben er totalforvandlet. Jeg er forandret. Fra å være den klossete valpen som alltid trynet og hadde andres supporteres sympati er City blitt en fryktet seiersmaskin. Mest på grunn av smart ledelse og kapital fra Abu Dhabi. Jeg er blitt over gjennomsnittet opptatt av menneskerettigheter. Emiratene og menneskerettigheter går ikke sammen. Det kunne jeg skrevet mye om. Det regimet som drifter City er blant klodens kyniske verstinger. Keeper Joe Hart stod fram på klubbens nettside og la ut om hvor fantastiske eierne var og hvor flott det var i landet. Right. Amnesty og Human Rights Watch har skrevet til klubben og bedt om møte. De har aldri fått svar. 'Manchester thank you Sheikh Mansour', sier banneret på Eastlands. For meg koker det ned til følelsen av å være en nyttig idiot - en levende reklameplakat for Abu Dhabis flaggskip. Vi støtter klubben, ikke eierne, lener supportere seg mot. Jeg får det ikke helt til. Jeg ser for meg at City forblir i klamme hender langt forbi min levetid. Forfatteren Colin Shindler var nådeløs for noen år siden. 'They 've taken my love, who Shinawatre turned into a whore, cloaked her in the finest of silk dresses and doused her in the most seductive fragrances. She might be beautiful, but she's rotten to the core'.
I dag ser jeg fremdeles kampene de spiller. Det er umulig å holde seg helt borte. Men foruten de 90 minuttene er det lite som engasjerer. Dog kommer jeg aldri til å bli gravlagt med Etihad Airways på brystet. Om det er mulig å bli like følelsesmessig involvert i en annen klubb? Jeg tviler. Det er mange flotte klubber nedover divisjonene. Har fulgt med på Notts County de siste årene og tegnet ifollow-abonnement på Ipswich-kampene denne sesongen. Avslutningsvis vil det være interessant med andres tanker og beretninger...jeg vet mange har hoppet av mye grunnet inntoget av kommersialiseringen/dopingen rundt PL og CL...derfor har Øvrig Britisk livets rett. Heldigvis.

[TrondLFC]

Flott innlegg og veldig beskrivende for hvordan noen av Newcastles supportere og opplever overtakelsen fra Saudi Arabia.
På generelt grunnlag liker jeg utviklingen av toppfotballen svært dårlig, med supportere som er redusert fra status som nettopp supportere til rene kunder.
Dette begrenser seg ikke nødvendigvis til klubber som eies av regimer med utømmelige kontoer, her er nok mer eller mindre samtlige PL klubber med.
Foreløpig har mitt Liverpool reddet seg inn med å offentlig ta avstand fra dette superliga tullet, men den dagen bomba smalt om Liverpools deltakelse var det som om kona hadde vært utro, men heldigvis trakk det ene laget etter det andre seg så får vi se hva enden på den visa blir...
Om Liverpool av en eller annen føkka grunn skulle snu på femøringen her eller havne i kloa på en eller annen stat så er det slutt for min del og, interessen for britisk fotball vil uansett stå like sterkt som den alltid har gjort så ja, då er det kult med "Britisk Øvrig" og fotballen nedover i divisjonene følges allerede med stor interesse. Både i England og Skottland. Er man anglofil så er man anglofil...

[mikemodano]

Jeg stod blant 100 000 på Wembley i cupfinalen mot Spurs i 81. Var på samme arena i 99 i den sagnomsuste opprykksfinalen mot Gillingham og opplevde tidenes orgasmiske øyeblikk da Paul Dickov utlignet langt på overtid. Vært på nachspiel med Gerry Gow og Bobby McDonald.

Det er tunge øyeblikk du har erfart ved selvsyn, Konstanse. Det er ikke alle forunt å kunne fortelle at de 'var der' da det gjaldt som mest. Nå ble det kan hende ikke tittel i '81 ('When the year ends in one' er jo ingen ukjent Spurs-slager), men opplevelsen vil ha etterlatt uutslettelige inntrykk på det jeg formoder må ha vært en relativt ung sjel den gang, og å ha vært til stede og sett laget ditt vinne en playoffinale som trolig var skjellsettende for Man City som klubb (selv om jeg nok tror det ville blitt opprykk året etter uansett, uten at dét betyr noe i denne sammenhengen), gir et visst volum på CV-en. Likevel: Intet kan vel toppe å ha røyket pipe i de sene nattetimer sammen med evige selskapsløver som Gerry Gow og Bobby McDonald. Det spørs hvor mange blant den oppvoksende generasjonen Man City-tilhengere som får oppleve noe liknende med dagens ihjeldyrkede 'out of reach'-stjerner. Jeg tror vi vet svaret.

En kan godt forstå ditt dalende engasjement rundt Man City. Det er meget som skurrer i toppfotballen. Noe av det verste er den avstanden klubb og aktiva har til følgerskarene. Man er totalt distansert og nærmest identitetsløs som supporter. Samholdet finner man for så vidt med likesinnede, og den er naturligvis ekte vare, men i forhold til klubben er man en nyttig idiot og lite mer.

Du kan bytte bolig, bil og kone - ikke fotballag er et kjent og anerkjent omkved.

For meg er det blitt en litt hul floskel, omtrent på linje med en del andre 'på innpust'-utsagn som florerer i fotballverdenen. Det forundrer meg samtidig litt at den fortsatt publiseres, siden få virker å være rotløse som de oppvoksende generasjonene vi har i dag. Da kunne man også tenke seg at det å hoppe fra ett lag til et annet ville vært bortimot det mest naturlige som finner sted. Og kanskje er det aller helst fra de godt voksne man hører dette utsagnet?

Selv begikk jeg en slik 'dødssynd' omtrent midt i 20-åra. Fra å ha vært flasket opp med Man Utd-sympatier (en adidasbag med Man United-logo donert meg av min far da jeg enda gikk på barneskolen gjorde underverker i så måte) og jublet for hver en scoring som kom helt fram til Steve Bruce' udødelige headinger mot Sheffield Wednesday en vårdag i '93, så forsvant brått engasjementet. Litt pussig at det skjedde da klubben jeg holdt av endelig hentet hjem igjen det trofeet den hadde ventet på i så mange år. Jeg har heller ingen annen forklaring på fenomenet enn at min stadig tiltakende glød for det som skjedde nedover i divisjonene lokket meg vekk fra Old Trafford. Og like uvisst er det hvorfor jeg skulle utvikle følelser for Liverpool. Et par januaroppgjør på fjernsyn i '96 bidro nok: 4-2 mot Notts Forest og 5-0 mot Leeds. Etter hvert var det nok temmelig irrasjonelle skiftet komplett: Der en Man United-tilhenger var gått tapt, gikk det til slutt hull på puppen som fostret en med Liverpool-livssyn. Underligere ting har helt sikkert skjedd, men helt A4 var det neppe.

Det har alltid vært interessant å følge med bredt. For meg har det aldri vært aktuelt å kun følge én klubb og livet rundt den. Jeg synes man opplever langt mer rikdom gjennom et vidtfavnende perspektiv. Så får man tåle at andre gir en tilnavn og mener at man på det viset aldri kan bli noen ekte tilhenger. Det er kanskje riktig. Ikke at det plager meg. En gjør hva en selv kjenner er riktig. Uten et bredt interessespekter er jeg overbevist om at jeg ville gått glipp av haugevis med fantastiske fotballreiseopplevelser, selv om jeg nok ville ha vært en større del av et slags fellesskap i den andre enden av skalaen. Å sitte og drikke pils i styrerommet hos Gateshead med formann og manager etter kampslutt? Om det ikke akkurat var på bucketlista i utgangspunktet, så henger den høyt for meg. Å være på fornavn med enkelte managere, spillere og ikke minst supportere, det er også ting som har bidratt til de utallige opplevelsene man har fått med seg. Å ankomme ei rønne av et stadion et stykke ut i ødemarka en kjølig, forblåst og regnfull novemberkveld, betale sin skjerv for innpass, for så å få beskjed få minutter etter at 'beklager, men kveldens oppgjør er avlyst', er kanskje ikke det man verdsetter høyest der og da, men for ettertiden bidrar det til minneboka, det også.

Lun post, Konstantinovič. Lun post. Det ble litt syndebekjennelser over det hele for min del, men det tåler vi.