E-cup

Svar
Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

E-cup

Legg inn av mikemodano »

Som overskriften indikerer, så er dette tenkt å være en ganske så løs og ledig tråd som tar for seg eldre oppgjør man måtte finne interessante i de forskjellige europacupturneringene.

Jeg slumpet til å komme over Wrexhams innsatser i cupvinnercupen i 1984/85-sesongen. Som regjerende walisisk cupmester skulle klubben, som til daglig hørte hjemme i engelsk fjerdedivisjon, ut og representere nasjonen, og det var neppe mange som ikke trodde at eventyret skulle bli av kortvarig karakter da man så hvem som ventet i første runde: den portugisiske storklubben Porto. Den hadde endt som nummer to i 1983/84-utgaven av Primeira Divisão, distansert av ligamester Benfica med tre poeng (to poeng pr seier gjaldt fortsatt, naturligvis), men kun sluppet inn ni (!) scoringer på 30 serierunder. Til sammenlikning hadde ligavinneren 22. Når vi i tillegg nevner at Porto, som skulle ende 1984/85-sesongen som serievinnere, slapp inn fattige 13 samme termin som de altså sto paret med Wrexham i cupvinnercupen, så forstår man at det var et heller gjerrig kollektiv Artur Jorge hadde arvet fra António Morais foran 84/85. La oss også, for all del, få med at Porto hadde tatt seg helt til finalen i 1983/84-utgaven av cupvinnercupen, der Juventus hadde blitt for sterke og vunnet 2-1 på nøytral grunn i Basel.

Wrexham hadde blitt nummer 20 i fjerdedivisjon samme sesong som Porto altså ble toer i både hjemlig liga og i turneringen for cupvinnere. Nordwaliserne hadde ikke en gang vunnet den walisiske cupen, men tapt 2-1 sammenlagt for Shrewsbury: 1-2 borte, 0-0 hjemme. Siden Shrewsbury lå (og ligger) i England, så fikk de imidlertid ikke stille som Wales' representant i cupvinnercupen. Derfor gikk den æren til Wrexham, som tapende finalist.

Manager der i gården var Bobby Roberts, og foran sesongen hadde de hentet den fysisk sterke skotske spissen Jim Steel fra Oldham på permanent overgang. Steel hadde vært på lån hos Wrexham i løpet av 82/83-sesongen, og gjort seks mål på ni kamper. I 83/84 hadde han spilt for Port Vale, også det på lån. Roberts anså ham åpenbart som en god match for den fotballen han ønsket å portrettere, og da fikk angriperen trøye 9 på Racecourse Ground.

Wrexham hadde åpnet ligasesongen 'så där', med 2-1-2 på sine første fem, i tillegg til å ha blitt eliminert fra ligacupen av Wigan, som hadde vunnet 5-0 over to kamper. Lørdag 15.september '84 tapte Wrexham 3-1 hjemme for Peterborough, og fire døgn etter kom altså blivende portugisisk mester Porto på besøk i første runde, første kamp i årets cupvinnercup. Video: https://www.youtube.com/watch?v=ot8PKH4ef1Q Fem ganger smalt ballen i aluminiumen rundt de to målvaktene, Stuart Parker hos waliserne og jugoslaven Petar Borota hos de gjestende portugiserne. Kampens eneste mål ble satt inn fra Jim Steels hode mindre enn kvarteret før slutt. En virkelig sensasjonell gevinst for Wrexham, som med det faktisk ville ha en ledelse å forsvare når de reiste til Portugal to uker senere.

Før den tid hadde Wrexham tapt 3-0 borte mot Crewe og 4-3 hjemme mot Stockport i ligaen, så forsvaret virket ikke pottetett, for å si det forsiktig. 10-13 var målforskjellen på de første sju seriekampene. Porto bør ha øynet brukbare muligheter for avansement til andre runde, selv om det altså var blitt tap i Wales. De sto med 4-0-1 på sine første fem i hjemlig serie, og hadde slått Vitória Guimarães 2-1 hjemme helga i forveien. 3.oktober skulle Wrexham til pers på Estádio das Antas. Vi lar videoen fra 'Os filhos do dragão' ('dragens sønner') fortelle den videre gangen: https://www.youtube.com/watch?v=7Z7ZWRtUi_Q&t=85s. Med angripere som Fernando Gomes og Paulo Futre skulle Porto storme av sted til 3-0-ledelse før det var spilt 40 minutter. Deretter skulle de, utilgivelig for et så forsvarssterkt kollektiv, naturligvis, slippe gjestene fra den engelske fjerdedivisjonen inn i kampen igjen, for Wrexham fikk redusere to ganger i løpet av fire minutter før pause, slik at halvtidsstillingen var 3-2. Det betydde at Wrexham faktisk var videre slik kampen sto. Porto hadde imidlertid en omgang igjen å korrigere seg inn på. De fleste trodde nok at Futres 4-2-mål etter timen hadde beseglet gjestenes skjebne, men så fikk, sannelig, Barry Horne lov til å score minuttet før full tid. 4-3 sto seg. En av de største skreller noensinne i europeisk klubbfotball hadde rammet portugisisk fotball: Porto var blitt slått ut av Wrexham.

Målgjører Barry Horne skulle minnes begivenheten en god stund senere: https://www.leaderlive.co.uk/sport/1845 ... s-history/.

Tre døgn etter kampen i Porto tapte Wrexham sin tredje strake kamp med sifferne 4-3. Det skjedde på Plainmoor i Torquay. Så fulgte 4-0-gevinst mot Tranmere, før det ble hjemmetap mot Northampton og bortetap mot Mansfield. Så ventet cupvinnercupens andre runde, første kamp. Wrexham var blitt trukket ut mot AS Roma. AS Roma!

24.oktober 1984: Stadio Olimpico. Roma-Wrexham. Uvirkelig? Ja, i høyeste grad. Video: https://www.youtube.com/watch?v=KMhk9Z44ilU. Carlo Ancelotti ble intervjuet før avspark, og selv om Wrexham altså hadde beseiret Porto i runden før, så er det neppe de altfor største førkampnervene midtbanesluggeren utviser her. Roma var som kjent tapende finalist fra forrige sesongs serievinnercup, der Liverpool hadde vunnet, på alt annet enn nøytral grunn i Roma, etter straffekonk. Selve oppgjøret hadde som kjent endt 1-1. I tillegg til Ancelotti, mønstret den italienske hovedstadsklubben også Toninho Cerezo på midtfeltet, samt regjerende verdensmester Bruno Conti framme i løperrekka. Det endte 2-0 etter straffecoring av Roberto Pruzzo og mål i andre omgang av Cerezo. Med det ville vel returen være en formalitet?

Wrexham ladet opp til det storfine besøket gjennom å tape 2-1 i Hereford og spille 1-1 hjemme mot Hartlepool i ligaen. Fire døgn etter sistnevnte kom Roma til Nord-Wales. Her var én legendarisk brasse blitt erstattet med en annen: For Toninho Cerezo var Roberto Falcão kommet inn i startelleveren. Han tok oppstilling sentralt ved siden av en blott 20 år gammel Giuseppe Giannini, som for så vidt hadde kommet inn etter timen i det første møtet. Giannini ser man ved avsparkspunktet i kampvideoen: https://www.youtube.com/watch?v=-_dCiikhoV0&t=1223s. For å gjøre Conti selskap der framme hadde også Francesco Graziani kommet til siden sist. Det var slett intet dårlig romersk mannskap Racecourse Ground fikk oppleve.

Dessverre skulle det ikke bli noen reprise av bragden mot Porto, men knepent hjemmetap for det som på den tiden var en enda større kontinental gigant må sies å ha vært høyst godkjent. Grazianis scoring midtveis i den andre omgangen rakk for Roma. Sammenlagtscoren 3-0 kunne imidlertid Wrexham leve med. Innsatsen i 1984/85-versjonen av cupvinnercupen hadde vært mer enn godkjent. Tre døgn etter tapet hjemme for italienerne, 'feiret' Wrexham sin europeiske run gjennom å tape 2-1 borte for Darlington i serien: Det niende ligatapet på 14 forsøk.

GiPazzini_85
Innlegg: 12991

Legg inn av GiPazzini_85 »

Flott tråd, mikemodano.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Føl deg som hjemme, Pazzini; slå gjerne ut håret om du vil.

Nå er det kanskje litt tilfeldig at også neste innlegg i denne tråden nærer sterke bånd til Wales, men samtidig ikke, fordi den walisiske cupen den gang sørget for å gi oss en del interessante europacupbidragsytere med walisiske pass. Selv de walisiske klubbene som deltok (og stadig deltar) i det engelske ligasystemet fikk lov til å representere nasjonen i Europa dersom de kvalifiserte seg, noe flere av dem jo gjorde gjennom å enten vinne eller være tapende finalist i den walisiske cupen. Her endret til slutt det walisiske fotballforbundet praksisen i '96, da kun klubber i det walisiske seriesystemet skulle få lov til å utføre representasjonsoppdrag i Europa. Det satte, i hvert fall midlertidig, en stopper for klubber som Wrexham, Cardiff, Swansea, Newport og også Merthyr Tydfil, som til tross for at de aldri har spilt i den engelske Football League gjerne har vært å finne i den engelske fotballpyramiden på nonligasiden. I 1987/88-sesongen var sistnevnte den eneste representanten fra England og Wales i Europa (engelske klubber var som kjent lyst i bann som følge av den fæle Heysel-tragedien noen år tidligere). De ble stilt opp mot selveste Atalanta, som rett nok lå på andre nivå i Italia den sesongen, men om avsluttet 87/88 med opprykk til øverste nivå. Med Glenn Strömberg i sine rekker, skulle Atalanta oppleve å tape 2-1 på Penydarren Park i det som utvilsomt er Merthyr Tydfils mest minneverdige enkeltseier i klubbens historie. Nå gikk returen i Bergamo slik at Atalanta tok seg videre (2-0), men en legende var utvilsomt skapt hos klubben som på det tidspunktet sorterte under sjuende (!) nivå i den engelske pyramiden. Video

Det var imidlertid ikke Merthyr Tydfil eller Atalanta jeg ønsket å omtale i denne posten. I stedet er mitt fokus på Swansea City og deres cupvinnercupprestasjoner i 89/90. Etter å ha knertet en annen engelskbasert klubb i den walisiske cupfinalen på tampen av 88/89-sesongen, nemlig Kidderminster Harriers (5-0), så fikk Swansea lov til å delta i Europa som tredjedivisjonslag i det engelske seriesystemet i 89/90. Det lot imidlertid til å bli en kortvarig seanse, siden de ble stilt opp mot den greske storheten Panathinaikos, som på våren i '90 skulle stå igjen som ligavinnere i hjemlandet for 15.gang. Det var imidlertid den greske storklubbens første 'scudetto' på fire sesonger, så de hadde kvalifisert seg for Europa gjennom å vinne 3-1 i den greske cupfinalen mot Panionios i 88/89. Under ledelse av den svenske tidligere Vålerenga-treneren Gunder Bengtsson hadde Panathinaikos landslagsspillere i fleng: Den erfarne målvakta Nikos Sarganis, den hissige sidebacken Jakovos Hatziathanasiou, landslagsliberoen Kostas Mavridis, stopperen med den fine hårmanken i Giannis Kalitzakis, kantspilleren Spyros Marangos, det unge australske løftet Jason Polak, den polske spissen Krzysztof Warzycha, og ikke minst gresk fotballs største profil Dimitris Saravakos.

I første møte i Aten gikk hjemmelaget oppskriftsmessig opp i 3-0 tidlig i andre omgang, etter at Vangelis Vlakhos (ganger to) og Saravakos hadde scoret, og kan hende førte det til at de slapp seg ned et hakk eller to, slik at Swansea fikk lov til å komme inn i dobbeltoppgjøret igjen. Waliserne reduserte to ganger før matchen var slutt, gjennom henholdsvis Paul Raynor og John Salako, der sistnevnte etter hvert skulle gjøre seg kjent ute på vinga hos Crystal Palace, hvor han ofte lå og fôret den fantastiske angrepsduoen Mark Bright/Ian Wright med legg. Og à propos: Andy Legg, en 23-årig venstreback hos Swansea, hadde stått over første møte i den greske hovedstaden, men returnerte til møte 2 på Vetch Field i Swansea by. Et klassisk britisk fotballstadion svøpt inn blant endeløse rekker med tradisjonelle semi-detacheds var hva vertskapet hadde å by sine tilreisende fra Sørøst-Europa, og kan hende var de ikke overvettes begeistret over eimen av slitne burgere og fra gamle pisserenner, hellenerne.

Videoen er verdt å få med seg. Den 32-årige midtbanetraveren Robbie James ga Swansea 1-0 fra straffemerket i den første omgangen, slik at vertskapet plutselig var foran på bortemålsregelen. Da det 20-årige stoppertalentet Andrew Melville så flikket inn 2-0 med pannebrasken minuttet etter pause, så det ut til å kunne gå mot en veritabel skrell nede på den walisiske solkysten (øh..). Drøyt 8000 hadde flokket seg, og den danske kamplederen Henning Lund-Sørensen må også ha følt deres tilstedeværelse da 'crescendo' endelig ble innlemmet i det walisiske ordforrådet. Stemningen var til å ta og føle på inne blant Vetch Fields mange bleikfeite tilskuere. Dessverre skulle det glippe litt defensivt kun få minutter etter, slik at Hristos Dimopoulos fikk redusere til 2-1, men etter halvspilt andreomgang dukket sannelig Melville opp som en erketypisk goalgetter og gjorde 3-1. Den purunge kapteinen fikk antakelig tribunene til å gynge på det tidspunktet. 5-4 sammenlagt, og Swansea så ut til å kunne være på vei mot en prestasjon uten sidestykke i klubbhistorien. I hvert fall i e-cupsammenheng. Man vil jo huske at de hadde, temmelig sensasjonelt, endt på sjetteplass i førstedivisjon i jomfrusesongen på aller øverste nivå i 81/82.

Med 20 minutter igjen, så fikk hellenerne ei straffe mange hjemmesupportere nok vil ha ment var av det rimelige slaget, da Saravakos gikk i bakken så vidt innenfor 16-meteren, jaget av en annen purung forsvarer i Chris Coleman. Panathinaikos-kapteinen tok selv ansvar fra 12 yards og forvaltet straffen i scoring bak Lee Bracey. Og da det så ut til å gå mot ekstraomganger, så løp sannelig Saravakos igjennom minuttet før slutt og chippet Bracey for 3-3. Et tappert Swansea-forsøk, utvilsomt, men til slutt sto de igjen som tapere. Ikke at det plaget dem særlig lenge, får vi anta, for å ha spilt jevnt over to oppgjør med et velklingende fotballnavn bør ha vært en fantastisk opplevelse for spillere så vel som tilhengere.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Det er nesten litt komisk å se de to kapteinene, Diego Armando Maradona for hjemmelaget og Guido Buchwald for de tilreisende vesttyskerne, side om side i midtsirkelen idet de gjør unna formalitetene før avspark. Årsaken til det er den veldige høydeforskjellen mellom de to, der gjestenes velkjente forsvarsskikkelse rager et par desimeter over den vesle, men temmelig langt fra uefne, argentineren. Jeg ser i hvert fall at Buchwald ble anslått til rundt 1,88 på strømpelesten, mens det jo er allmenn viten at Maradona strakte seg 167 centimeter i været. Buchwald hadde jeg egentlig sett for meg som 1,91. Og det kunne virke slik når man så de to sammen ved siden av den greske dommertrioen. La meg ta med at disse var kampleder Gerasimos Germanakos, 48 år, med assistentene Vasilis Nikakis (45) og Giorgos Koukoulakis (45). Germanakos hadde faktisk dømt Stuttgart tidligere i turneringen: I tredje runde hadde vesttyskerne sendt nederlandske Groningen ut med 5-1 sammenlagt (3-1 borte, 2-0 hjemme), og det hadde vært i andre oppgjør hjemme på Neckarstadion at 'Stoccarda' (som Stuttgart heter på italiensk) hadde truffet på Germanakos. La meg videre også få med at linjedommer Nikakis faktisk også hadde dømt Stuttgart tidligere i turneringa, nemlig da de i første runde, andre kamp, hadde tapt 2-1 for Tatabánya i Ungarn. Nikakis hadde den gang gitt gule kort til tre av vesttyskernes mest navngjetne aktører, nemlig Jürgen Klinsmann, Fritz Walter og allerede nevnte Buchwald.

Som alle vil forstå, så er det UEFA-cupfinalen i 1989 jeg nå har reist tilbake til. UEFA-cupen var den eneste av de tre kontinentale turneringene som hadde hjemme-/borteoppgjør også i finalen. Første kamp fant altså sted på mektige San Paolo der nede i Italias sydvestre hjørne, og befant man seg oppe ved vesuvkrateret 1100 høydemetere oppe i lia, så ville man ha kunnet se ned på en mektig ramme, der det offisielt befant seg 83 000 tilskuere.

For ordens skyld nevner jeg de to lagenes vei til finalen, og starter med Napoli:

1. runde: PAOK Thessaloniki (Hellas) 1-0 hjemme, 1-1 borte
2. runde: Lokomotive Leipzig (Øst-Tyskland) 1-1 borte, 2-0 hjemme
3. runde: Girondins de Bordeaux (Frankrike) 1-0 borte, 0-0 hjemme
kvartfinaler: Juventus (Italia) 0-2 borte, 3-0 hjemme (etter ekstraomganger)
semifinaler: Bayern München (Vest-Tyskland) 2-0 hjemme, 2-2 borte

For Stuttgart hadde det sett slik ut:

1.runde: Tatabánya (Ungarn) 2-0 hjemme, 1-2 borte
2.runde: Dinamo Zagreb (Jugoslavia) 3-1 borte, 1-1 hjemme
3.runde: Groningen (Nederland) 3-1 borte, 2-0 hjemme
kvartfinaler: Real Sociedad (Spania) 1-0 hjemme, 0-1 borte. Videre etter straffesparkkonkurranse
semifinaler: Dynamo Dresden (Øst-Tyskland) 1-0 hjemme, 1-1 borte

De to lagoppstillingene så slik ut, og igjen starter jeg med napolitanerne:

1. Giuliano Giuliani (30)
2. Ciro Ferrara (22)
3. Giovanni Francini (25)
4. Giancarlo Corradini (28)
5. Alemão (27)
6. Alessandro Renica (26)
7. Luca Fusi (25)
8. Fernando De Napoli (25)
9. Careca (28)
10. Diego Armando Maradona (k) (28)
11. Andrea Carnevale (28)

innbyttere: 12. Raffaele Di Fusco (målvakt - 27), 13. Antonio Carannante (forsvar - 23), 14. Massimo Crippa (midtbane - 23), 15. Francesco Romano (midtbane - 29), 16. Maurizio Neri (angrep - 24)

trener: Ottavio Bianchi (45)

Hos Stuttgart så det slik ut:

1. Eike Immel (28)
2. Günther Schäfer (26)
3. Michael Schröder (29)
4. Srečko Katanec (25)
5. Jürgen Hartmann (26)
6. Guido Buchwald (k) (28)
7. Karl Allgöwer (32)
8. Fritz Walter (28)
9. Nils Schmäler (19)
10. Ásgeir Sigurvinsson (33)
11. Maurizio Gaudino (22)

innbyttere: 12. Rainer Zietsch (forsvar - 24), 13. Rainer Schütterle (midtbane - 23), 14. Gerhard Poschner (midtbane - 19), 15. Olaf Schmäler (angrep - 19), 16. Eberhard Trautner (målvakt - 22)

trener: Arie Haan (40)

Man merker seg umiddelbart et tungt fravær hos gjestene, nemlig Jürgen Klinsmann. Spissen var suspendert, siden han hadde fått sitt gule kort nummer to i turneringa i semifinalereturen borte mot Dynamo fra Dresden. Det var dømt til å svekke Stuttgart offensivt, selv om erstatteren Gaudino slett ikke var ueffen. 22-åringen hadde imidlertid ikke Klinsmanns tempo og kraft, og representerte derfor noe litt annet som den erfarne målskytten Fritz Walters partner aller fremst. Interessant nok, kan en si, så var det nettopp Gaudino som gjorde førsteomgangens eneste mål, da han fikk et frispark pirket til seg, og fra 30 meter druste han til såpass at Giuliani mellom stolpene hos Napoli greide å fomle ballen i mål. Et bortemål man nok så for seg kunne bli verdifullt var et faktum.

I den første omgangen var det hjemmelaget som stort sett eide ballen, og det var kun på sporadiske overganger gjestene noenlunde truet Napolis bakre ledd. Bortsett fra scoringen, så hadde de imidlertid ingen sjanser verdt å notere i løpet av åpningsomgangen. Napoli hadde et par-tre muligheter som fort kunne ha gitt scoring, selv om spesielt Maradona virket litt hemmet av å være punktmarkert. Det gjaldt også de to spissene Careca og Carnevale, men spesielt førstnevnte virket frisk. Han sørget også for å få sin oppasser Buchwald, Stuttgart-kapteinen, i dommerens synderegister forholdsvis tidlig, noe som gjorde at forsvareren ville miste returoppgjøret. Han hadde nemlig pådratt seg gulkort tidligere i turneringen. Det var ingen nåde så snart man hadde pådratt seg nummer to; da mistet man selv finalereturen. Ingen Klinsmann i Napoli; ingen Buchwald i Stuttgart. Det var utvilsomt blytunge fravær for vesttyskerne.

Som alltid finner jeg det svært så interessant å se de respektive aktørenes posisjoner ute på matta. Jeg har antegnet meg de to formasjonene som 3-4-3 vs en slags 4-4-2 (6-2-2), og stiller lagene slik, Napoli først:

1. Giuliani
4. Corradini - 6. Renica - 2. Ferrara
8. De Napoli - 5. Alemão - 7. Fusi - 3. Francini
9. Careca - 10 Maradona - 11. Carnevale

Trebackslinje, altså, der den lett slentrende Renica, med nedrullede strømper, lå sentralt i den fri rollen. 26-åring så til tider litt uvøren ut; han spilte av og til på små marginer. Ikke lot han alltid til å ta forsvarsjobben dønn seriøst heller. Kanskje var dette hva man kunne forvente seg av en venstrebeint libero? Her spiller muligens mine egne fordommer inn. Corradini lå helt tydelig mot høyre, mens Ferrara lå plassert litt til venstre for den antatte forsvarssjefen.

At italienernes sentralmidtbane besto av Fusi og drivkrafta Alemão var i alle fall klart. Fusi var relativt anonym i løpet av de første 45, mens brasilianeren var den som ville ha ball, og som gjerne drev framover, ofte orientert mot sin landsmann i det fremste leddet. De Napoli måtte ta til takke med en slags høyrekantjobb, selv om han ikke lå og slikket krittet på noen måte; han trakk av og til innover i banen. Motsatt var imidlertid Francini en mer åpenbar kantmann på venstre.

Napolis tre offensive artister opplevde samtlige å bli mannsmarkert. Maradona hadde en svært fri rolle sentralt, nok litt tilbaketrukket, men ganske tydelig agerende i rommet mellom vesttyskernes midtbane og forsvarsledd. Han fant det imidlertid vanskelig å helt riste av seg sin oppasser Hartmann, som fulgte Maradona svært så instrukstro. Careca var den av de to spissene som søkte seg mot korridoren langs høyre, mens Carnevale helt klart gjorde tilsvarende på venstre. Mot seg hadde de henholdsvis Buchwald og tenåringen Schmäler.

Stuttgart, da? De hadde nok reist til Syd-Italia med én ting for øyet, nemlig å returnere hjem med et utgangspunkt som ville muliggjøre det å hente hjem pokalen etter oppgjør 2. Til alt overmål kunne de gå inn til pause med en 1-0-ledelse, og selv om de hadde måttet finne seg i å være presset til tider dypt inn på egen halvdel, så hadde Immel sjelden vært nødt til å hente fram langstrekken. La meg visualisere Stuttgart slik jeg så dem disse første 45 på San Paolo:

1. Immel
7. Allgöwer
9. Schmäler - 5. Hartmann - 6. Buchwald
2. Schäfer - 4. Katanec - 10. Sigurvinsson - 3. Schröder
8. Walter - 11. Gaudino

Det hersket et slags organisert kaos i det bakre leddet deres, der man gjerne så i hvert fall tre av de fire som lå sentralt skride framover med ballen i beina. Libero Allgöwer var den med de største pliktene i så måte, og utstyrt med hele tre stoppere foran seg, så virket det å falle ham svært naturlig å klyve over midtstreken på jakt i lengderetningen. Både Hartmann og Buchwald var også i stand til dette, men bidro ikke i like tung grad som forsvarssjefen. Unge Schmäler, som for øvrig hadde sin tvillingbror Olaf på benken, var pliktoppfyllende i forhold til sin markeringsrolle mot Carnevale. Det var ganske tøft av Haan å sette en tenåring mot en spiss av et såpass format som den italienske landslagsangriperen på bortebane i en e-cupfinale.

De to vesttyske kantene var ivaretatt av henholdsvis Schäfer til høyre og Schröder til venstre. Det var begrenset hvor mye de bidro framover, der kanskje førstnevnte nok var noe mer synlig enn 29-åringen på venstreflanken. Inne sentralt på midtfeltet deres lå jugoslaven Katanec og den islandske storspilleren Sigurvinsson. Katanec var mer en destroyer; Sigurvinsson en typisk ballbehandler. Når dét er sagt, var det imidlertid ikke slik å forstå at heller han trakk seg i dueller. Sigurvinsson klinket til skikkelig et par ganger, og satte seg nok i respekt hos motstanderne. Man så dessverre litt for lite til de kreative egenskapene hans i denne omgangen, siden førsteprioritet hos gjestene var å forsvare eget mål.

Heller ikke de to angriperne utmerket seg i særlig grad. Gaudino, for all del, hadde prikket inn det viktige ledermålet, men utover det hadde han funnet det vanskelig å sno seg ut fra Ferraras klør. Walter hadde knapt vært synlig, og virket verken like pigg eller bevegelig som angrepspartneren. Savnet han 'Klinsi' ?

Scoringen hadde kommet etter drøyt et kvarters spill, og den hadde nok påvirket vertskapet i større grad enn gjestene. Brått forsto Napoli at man langt fra var usårbare, og at det var en formidabel motstander som var på besøk. Hos Stuttgart så det muligens ut til at Buchwalds tidlige gule for å ha revet Careca over ende preget ham en aning. Han var nok litt forsiktigere i kjølvannet av kortet, slik at Careca av og til fikk friere tøyler enn gjestekapteinen ønsket.

Hva den andre omgangen inneholder, foruten to hjemmescoringer, gjenstår å se. Det får bli en godbit til en senere anledning.

GiPazzini_85
Innlegg: 12991

Legg inn av GiPazzini_85 »

Nydelig, mikemodano. Så gjennom disse oppgjørene tidlig sommer (?). Artige kamper.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Første match i Napoli er i alle fall en ganske severd opplevelse. Da sluttsignalet lød, sto det 2-1 på måltavla, 11-0 i hjørnespark, og 17-3 i avslutninger. De siste to tallene forteller ganske mye om hvordan matchen artet seg. Det var i det store og hele spill på én halvdel. Det så en god stund ut som om Stuttgart skulle lykkes i å få med seg i det minste en U, men etter at Maradona støtte inn utlikningen fra 12 yards fordi Günther Schäfer ble dømt for hands (både Crippa og Maradona hadde imidlertid også berørt ballen med hånda i forkant, så det må ha føltes ganske urettvist for den vesttyske høyrebredden), greide til slutt også Careca å tegne seg på scoringslista tre minutter før full tid. Det spørs imidlertid ikke om Stuttgart likevel, når de etter hvert fikk summet seg, kunne si seg sånn delvis tilfreds. Ettmålstap, med scoring, på San Paolo var slett ikke det verste utgangspunktet. Det fordret imidlertid at de greide å demme opp bakover for Napoli hjemme ved Neckers bredd, for at det ville by seg åpninger for gjestene der var hevet over særlig tvil.

Crippa kom inn og la seg ute på midtbanens venstreside. Dermed tok han over den posisjonen Francini hadde hatt før pause, med det resultat at Francini selv tok ett steg tilbake, slik at han fullførte kampen i backrekka. Han voktet over Walter helt til Walter ble plukket av, mens Ferrara fortsatte å se til Gaudino. Ingen av de gjestende angriperne greide å bry hjemmeforsvaret i nevneverdig grad etter hvilen. Inne sentralt lå Fusi, mens Alemão og De Napoli virket å veksle litt om å orientere seg mot høyre. Det er kanskje mer rett å si at Napoli nok spilte uten noen høyre breddeholder tilsvarende hva Crippa var over på venstresiden, men i stedet kunne altså begge to av Alemão og De Napoli trekke så i lende, i tillegg til at også Careca av og til så ut mot samme korridor. Slik hadde hjemmelaget mye kraft å komme med når de angrep mot høyre, selv om de i utgangspunktet altså ikke hadde noen definert spiller ute på den fløya. Carnevale begynte å få bedre tak på sin oppasser Schmäler, og videre tok han også for seg av Immel i et par dueller, slik at Stuttgart-målvakta begynte å reservere seg litt på baller som ble løftet høyt inn i feltet. Denne bølletaktikken lønte seg til slutt, der Carnevale bidro til å skjerme for Immels utsyn da Careca mottok Maradonas høyrebeinte assist inne i femmeteren før han pirket inn 2-1.

Stor Napoli-dominans, altså. Tro hva returen nede i det sydvestlige hjørnet av Vest-Tyskland fører med seg.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Returkampen i Stuttgart fant sted 17.mai, altså to uker etter første møte i Neapel, og hvilken festaften skulle man ikke bli vitne til. Intet barnetog i sikte, kanskje, med mindre man kunne tenke seg en ørliten prosesjon bestående av hjemmelagets unge tvillingbrødre Schmäler, der Nils igjen var å se i startoppstillingen, mens broder Olaf atter måtte finne seg i et sete i nærheten av den tidligere storspiller Arie Haan, vertskapets trener.

Nesten 70,000 kranset matta på Neckarstadion, der det, dessverre, også fantes løpebaner, slik at publikum ikke satt og sto like intimt som en gjerne kunne ønske. Ikke at det virket å legge noen større demper på stemningen, som definitivt føltes elektrisk. Det var ikke rare endringene vi så i de to mannskapene, men for ordens skyld tar vi en kikk på dem begge, og hva er vel mer naturlig enn å starte med vertene:

1. Eike Immel
2. Günther Schäfer
3. Michael Schröder
4. Srečko Katanec
5. Jürgen Hartmann
6. Nils Schmäler
7. Karl Allgöwer (k)
8. Fritz Walter
9. Jürgen Klinsmann
10. Ásgeir Sigurvinsson
11. Maurizio Gaudino

innbyttere: 12. Rainer Zietsch, 13. Rainer Schütterle, 14. Gerhard Poschner, 15. Olaf Schmäler, 16. Eberhard Trautner

Som vi kan se, så var det er par nødvendige endringer i Stuttgarts ellever. Jeg kommenterte i forrige post at kaptein Buchwald pådro seg gult kort i Napoli, slik at han dermed var suspendert for returmøtet på bakgrunn av totalt to gule siden turneringsstarten. Det medførte at libero Allgöwer overtok kapteinsbindet, men samtidig med at man nok var svekket bakover, så var man utvilsomt styrket av Jürgen Klinsmanns retur i løperrekka. Han hadde vært nødt til å se kampen i Italia hjemmefra. Med tanke på hvor lite Walter og Gaudino hadde greid å utrette på San Paolo, og det faktum at 'Klinsi' var delt ligatoppscorer sammen med Walter (begge to med 13 Bundesliga-fulltreffere), og ikke minst at spissen allerede var et svært anerkjent navn på den internasjonale scenen (her i en alder av 24 år), så vil det ha betydd enormt å ha ham tilgjengelig igjen. Innbytterbenken var faktisk helt identisk med hva Haan hadde vist fram i Napoli.

Hos gjestene var det ingen endringer i den startende elleveren, og det til tross for at de hadde gjort et bytte ved halvtid sist, da stopperen Corradini hadde gått ut til fordel for midtbanespilleren Crippa. Sistnevnte var denne gang ikke å se i det hele tatt, og siden han ikke kan ha vært suspendert, så er det bare å anta at 24-åringen denne gang sto over med skade. Faktisk hadde Crippa bursdag nettopp på denne dagen, uten at jeg tror dét hadde noen avgjørende betydning for at han ikke befant seg i kamptroppen. Slik så altså elleveren ut:

1. Giuliano Giuliani
2. Ciro Ferrara
3. Giovanni Francini
4. Giancarlo Corradini
5. Alemão
6. Alessandro Renica
7. Luca Fusi
8. Fernando De Napoli
9. Careca
10. Diego Maradona (k)
11. Andrea Carnevale

innbyttere: 12. Raffaele Di Fusco, 13. Tebaldo Bigliardi, 14. Antonio Carannante, 15. Francesco Romano, 16. Maurizio Neri

Den eneste endringen er altså Crippa ut og Bigliardi (forsvarer) inn.

Jeg kalte Napolis formasjon hjemme en 3-4-3-versjon. Mer riktig, for ikke å si mer presist, ville nok ha vært å kalle den 3-4-1-2. Maradona spilte ikke angriper, noe jeg for så vidt også kommenterte; han lå i mellomrommet mellom midtbane og angrep. Denne gang var han faktisk mer offensivt posisjonert fra start av, men likevel vil jeg kalle formasjonen deres i Stuttgart 3-5-2. Det skyldtes at Carnevale nemlig var plassert langt dypere på venstresiden denne gang. Han lå nærmest som en slags venstre midtbanespiller, og med Francini rett innenfor seg, klar til å ta de nødvendige defensive spatakene når Carnevale satte fart i lengderetningen. At Carnevale lå så dypt, vil nok også ha forbløffet motstanderne noe. Det var unge Schmäler som hadde sett til angriperen på San Paolo, og kan tenkes var dét hensikten igjen her. I stedet ble Schmäler liggende nærmest i en høyrebackposisjon, der han hadde tøyler nok til å bli med framover. Kanskje ville disse instruksjonene ha vært annerledes dersom Carnevale hadde ligget som en slags venstre angriper, slik han gjorde i det første møtet. Både interessant og uventet.

Maradona var blitt passet på av Hartmann sist, og Haan fortsatte med dette trekket også her i hjemmemøtet. Careca slapp å møte Buchwald denne gang, og da hadde Stuttgart i stedet trukket Schäfer inn sentralt for å tekkes brasilianeren. Jeg tør si med relativt stor grad av overbevisning etter å ha sett den første omgangen at det ikke var noe lykket trekk. Careca var bevegelig, sterk og simpelthen for god for Günther Schäfer.

Det gjorde godt å se hjemmelaget mer utrykksfullt enn hva en hadde opplevd i Napoli. I hvert fall fra start av, der de la villig i vei for å utlikne gjestenes forsprang fra første møte. Både Katanec og ikke minst Sigurvinsson preget i langt større grad spillet, og man så islendingen være rask med å søke løp fra spissene inn i italiensk bakrom. Her var spesielt Klinsmann hissig. Jeg vil videre poengtere at sistnevnte gjerne trakk mot høyrekorridoren, der han ble passet på av Ferrara, mens vesle Walter så mer mot venstre, og der fikk mot seg Corradini. I rommet bak dem lå Gaudino sentralt. Jeg hadde håpet å se ham revansjere seg etter den tafatte matchen i Napoli (til tross for scoringen hans), men jeg følte ikke at han greide å etterlate noe spesielt fordelaktig inntrykk i løpet av de første 45. Det hang muligens også litt sammen med utviklingen i matchen, siden gjestene tross alt gikk i ledelsen 18 minutter ut. Det skremte nok Stuttgart en del, slik at de trolig mistet noe av den selvtilliten som lå over dem i det innledende kvarteret. Scoringen var det Alemão som sto for, da han greide å lirke ballen forbi Immel etter å ha spilt vegg med Maradona i en lynkjapp overgang.

Stuttgart var skumle på offensiv dødball, og det var også slik utlikningen kom etter 27 minutter: Sigurvinsson, med sin briljante venstrefot, prikket en corner fra høyre rett på hodet til Klinsmann, som praktfullt stanget inn 1-1. Spissen hadde greid å løsrive seg fra oppasser Ferrara, som ikke var årvåken nok i den situasjonen.

Nettopp Ferrara skulle imidlertid smile bredt 12 minutter etter, da han knallet inn 2-1 med høyrebeinet fra Maradonas headede (!) innlegg. Sistnevntes corner fra høyre var blitt klarert ut til ham, og argentineren brukte bokstavlig talt hodet da han fant Ferrara inne i femmeteren. Stopperen avsluttet som en garvet angriper, og Immel var sjanseløs. Med to bortescoringer og 4-2 sammenlagt virket Napoli å ha tatt et langt steg mot tittelen allerede. Minst tre Stuttgart-mål måtte vi ha i den andre omgangen. Det virket ikke altfor sannsynlig.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Jeg burde ha nevnt at Alemão var nødt til å gå av etter en halvtimes spill, og inn for ham kom Antonio Carannante. Det var utvilsomt en svekkelse, siden brassen hadde vært svært så delaktig i Napolis pauseledelse, og da ikke minst gjennom å score det akk så viktige åpningsmålet.

Etter pause hadde Bianchi ganske tydelig gitt spillerne sine instrukser om å snøre igjen sekken, for så å eventuelt forsøke å ta det som måtte by seg av kontringer. Med 2-1 til pause så det fryktelig lyst ut, også med tanke på at Napoli spillemessig hadde vært det førende laget totalt sett i de første 45. Gjennom å legge seg i forsvar, overlot man selvsagt initiativet til hjemmelaget. Det ga Sigurvinsson ytterligere ballkontakt, men selv om islendingen på sitt beste var majestetisk, så greide han ikke helt å leve opp til ryktet sitt her. Det ble flere avslutningsforsøk fra distanse, og ingen av dem truet Giuliani bakerst hos gjestene.

Jeg nevnte at Schäfer hadde hatt trøbbel med Careca i førsteomgangen. Det hadde åpenbart også Haan fått med seg, og det gjorde at treneren valgte å slippe Schäfer ut på høyrekanten igjen, mens Schmäler overtok som oppasser for brasilianeren inne i sentrum. Det ville kreve en del disiplin å være Stuttgart-forsvarer etter pause, for bortelaget lå tidvis så dypt at det må ha vært fristende å bevege seg et godt stykke inn på halvdelen deres også for hjemmelagets forsvarsspillere.

Det skortet litt på kreativiteten hos vertskapet, selv om dagens kaptein Allgöwer gjorde hva han kunne for å bidra fra sin offensive liberopost. Det var ikke få løp han hadde inn på motstandernes halvdel, men siden Napoli lå temmelig kompakte innenfor egen 16, så slet Stuttgart-gutta med å finne spillpunkter lengst framme. Schäfer ble faktisk titt og ofte benyttet ute på høyrekanten, der han overraskende ofte ble stående alene. Det hadde kanskje også litt å gjøre med at han overhode ikke hadde utvist noe større innleggsregister så langt? Etter at Careca med en lekker chip over Immel hadde gjort 3-1, var det nærmest et lite under at ikke hjemmelagets spillere ga helt opp. De behøvde fire mål den siste halvtimen, og både Sigurvinssons skuddvillighet og det faktum at man søkte Schäfer for innlegg fra høyre kan ha vært tegn på desperasjon.

Napoli hadde tatt overgangen ved 3-1 på prikkfritt vis. Et langt oppspill mot Careca ble stusset videre i rom på Maradona, og selv om kapteinen ble løpt opp av sin oppasser Hartmann, spilte han i tur fri sin nummer 9, og avslutningen kunne ikke ha vært stort lekrere utført. Gjestene erstattet etter hvert Careca med en forsvarsspiller i form av Biglardi, noe som sendte Carnevale opp på topp med Maradona, mens Carannante fikk overta ute på venstresiden av midtbanen. Det var svært lite som tydet på at Stuttgart på noe vis skulle komme inn i matchen igjen, men et vådeskudd gikk via en uheldig De Napoli og inn bak en utmanøvrert Giuliani for 2-3. Med 20 minutter igjen trengtes fortsatt tre hjemmescoringer.

Igjen syntes jeg Gaudino skuffet ut fra hva jeg hadde forventet. Denne gang fikk han spille i det jeg innbiller meg var yndlingsposisjonen, nemlig offensiv, sentral midt, men han greide ikke å prege de vesttyske angrepsbølgene. Det ble mye ut på kant og innlegg sentralt, men der sto kraftige forsvarere og headet enkelt unna. Heller ikke Walter hadde sniffet på scoring, og det var ikke helt ulogisk at han ble vekslet ut for andre kamp på rad. Sist hadde Rainer Zietsch kommet inn de siste 20, mens det denne gang var bror Schmäler, Olaf, som fikk avløse den lett aldrende målkongen. Om De Napoli hadde vært uheldig da han fikk registrert selvmål ved Stuttgarts andrescoring, kunne han ikke skylde på andre enn seg selv når han så vidt inne i tilleggstiden sørget for å gi vertskapet muligheten til å unngå tap for kvelden: Totalt umotivert, om enn ganske sikkert med et ønske om å spille hjem til Giuliani for å benytte tid, spilte han ballen høyt inn i eget felt fra ute på høyrekanten, og årvåkent leste innbytter-Schmäler hva landslagsspilleren hadde tenkt å gjøre, slik at han løp til og fikk hodet på ballen. I tur utmanøvrerte han målvakta, slik at Stuttgart i hvert fall skaffet seg uavgjort i returmøtet. Total hodemist av De Napoli. 'Out of character', tør jeg påstå.

Til tross for seks scoringer, syntes jeg i grunn det første oppgjøret var mer severdig. Det skyldtes nok til dels at Napoli skaffet seg tidlig kontroll gjennom Alemãos ledermål, og ikke minst at de hadde 2-1 til pause. Selv om Stuttgart fikk lov til å beholde ballen i store deler av den andre omgangen, virket de av og til litt rådville, og det manglet både på tempo og presisjon. Det oppsto få farligheter foran Napoli-målet. De to scoringene som til slutt kom, kunne og burde begge ha vært unngått. Likevel: Det ble kun teknikaliteter, for Napoli var UEFA-cupmestere for aller første (og foreløpig siste!) gang.

Lezah

Legg inn av Lezah »

Mike; har du kampene på opptak eller?

Glimrende greier for øvrig, ikke lest gjennom alt enda så mulig det jeg spør om er besvart. Faen om jeg vet hvorfor, men det at Shrewsbury deltok i den walisiske cupen var helt nytt for meg. Ser praksisen sluttet i 1995, men forstår ikke helt hva begrunnelsen for å slippe til engelske lag var i utgangspunktet. Blir litt som å la Barcelona delta i Bergbys Cupen.

NB: Kun meg som omtaler Sigurvinsson som "Frams store sønn"?

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Lezah skrev: tor nov 04, 2021 1:43 pm Mike; har du kampene på opptak eller?
Det finnes enorme forekomster ute på verdensveven, Lezah. Den er en uuttømmelig kilde til fordums materiale. Primært har man gratiskanaler som Youtube og Footballia, og det finnes sikkert flere av dem som jeg enten benytter lite eller ikke har kjennskap til i det hele tatt. I tillegg har man disse samlerne som sitter på en del godbiter utover hva man kan finne allment tilgjengelig. Der må man dra kortet, men det hender seg å være investeringer vel verdt penga. I hvert fall for avvikerne blant oss, som i økende grad heller ser retro- enn samtidsball.

Praksisen med at engelske klubber geografisk plassert i et slags grensesjikt i forhold til Wales deltok i den walisiske cupen, var noe som ble utøvet i årevis. Nå har jeg aldri lest meg opp på hvordan praksisen i utgangspunktet startet, men det er jo ikke alltid slik at landegrenser trenger definere et absolutt skille mellom folk og folkegrupper. For alt jeg vet kan folk og kanskje også klubber ha følt såpass tilhørighet til Wales og det walisiske at det falt dem naturlig å delta i den walisiske cupen, helt til modernismen kom og innhentet dem alle, og fortalte dem at 'slik kan det ikke være lenger'. Det ga i hvert fall mange artige stunder for walisiske klubber i det engelske seriesystemet, som på bakgrunn av sterke prestasjoner i den walisiske cupen altså fikk lov til å delta internasjonalt. Det var altså ikke mulig for 'inviterte' klubber på den engelske siden av grensa å få representere Wales i cupvinnercupen selv om de skulle nå helt til topps i den walisiske cupen. Da gikk plassen heller til 'neste på lista' (mest sannsynlig tapende finalist).

Når det gjelder han Ásgeir, så kan jeg ikke helt si at jeg deler deg i synet på ham som 'Frams store sønn', for jeg er så ubeskjeden at jeg innrømmer å ha null kjennskap til trenergjerningen hans i klubben.

Lezah

Legg inn av Lezah »

mikemodano skrev: tor nov 04, 2021 2:56 pm

Det finnes enorme forekomster ute på verdensveven, Lezah. Den er en uuttømmelig kilde til fordums materiale. Primært har man gratiskanaler som Youtube og Footballia, og det finnes sikkert flere av dem som jeg enten benytter lite eller ikke har kjennskap til i det hele tatt. I tillegg har man disse samlerne som sitter på en del godbiter utover hva man kan finne allment tilgjengelig. Der må man dra kortet, men det hender seg å være investeringer vel verdt penga. I hvert fall for avvikerne blant oss, som i økende grad heller ser retro- enn samtidsball.

Praksisen med at engelske klubber geografisk plassert i et slags grensesjikt i forhold til Wales deltok i den walisiske cupen, var noe som ble utøvet i årevis. Nå har jeg aldri lest meg opp på hvordan praksisen i utgangspunktet startet, men det er jo ikke alltid slik at landegrenser trenger definere et absolutt skille mellom folk og folkegrupper. For alt jeg vet kan folk og kanskje også klubber ha følt såpass tilhørighet til Wales og det walisiske at det falt dem naturlig å delta i den walisiske cupen, helt til modernismen kom og innhentet dem alle, og fortalte dem at 'slik kan det ikke være lenger'. Det ga i hvert fall mange artige stunder for walisiske klubber i det engelske seriesystemet, som på bakgrunn av sterke prestasjoner i den walisiske cupen altså fikk lov til å delta internasjonalt. Det var altså ikke mulig for 'inviterte' klubber på den engelske siden av grensa å få representere Wales i cupvinnercupen selv om de skulle nå helt til topps i den walisiske cupen. Da gikk plassen heller til 'neste på lista' (mest sannsynlig tapende finalist).

Når det gjelder han Ásgeir, så kan jeg ikke helt si at jeg deler deg i synet på ham som 'Frams store sønn', for jeg er så ubeskjeden at jeg innrømmer å ha null kjennskap til trenergjerningen hans i klubben.
Verdensveven, sier du...hm, må sjekkes!

Nei altså, jeg har aldri hatt problemer med at noen av de walisiske klubbene er i det engelske systemet. Bare aldri tenkt over at det gikk motsatt vei også. Sett for meg at engelske lag var "litt for gode" til å konkurrere med walisiske lag, men iom at det er primært lag fra "nabolaget" som ble invitert hr det jo ikke akkurat vært sluggerne som har vært med. Uten noe vondt ment om Hereford etc.

Knattspyrnufélagið 4 life.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Lezah skrev: tor nov 04, 2021 3:40 pm
Verdensveven, sier du...hm, må sjekkes!
Ja, nå spørs det jo hva eksakt du er ute etter, men av de kampene jeg foreløpig har vært innom i denne tråden, så skal det meste være tilgjengelig via Tjuben, om enn av og til, som for eksempel de to møtene mellom Wrexham og Porto, i avkortede versjoner. Nå har jeg ikke gjort noe komplett søk hos enkelte av de videoforhandlerne jeg har vært borti, men jeg har til gode å se nevnte Wrexham-Porto i fullversjoner.

Et oppgjør som kanskje kunne interessere deg, er Manchester United 3-0 Barcelona fra 1983/84-utgaven av cupvinnercupen. Den går jo for å være noe av det aller største en evig legende som Bryan Robson har levert, der United hentet opp tomålsunderlege fra første match, og hvor ingen ringere enn Maradona til slutt satt igjen ydmyket. Den ligger tilgjengelig i partisjoner, om enn i en slags 60-minuttersversjon, men her kan det imidlertid virke som om partisjon 2 av 4 er vanskelig å oppdrive: Youtube. Kan hende har andre mer hell med seg ved søk enn hva jeg hadde? Og for alt jeg vet, så kan du denne matchen allerede på rams. Som relativt nyslått fotballinteressert fra verdensmesterskapet snaut to år i forveien, og ikke minst med klare Man United-preferanser, husker jeg oppstyret returmatchen forårsaket, selv om kontinentet på det tidspunktet ikke hadde disse superklubbene slik vi ser i dag. Barcelona var en spansk storhet, bevares, men hadde ennå ikke, for eksempel, vunnet serievinnercupen.
Lezah skrev: tor nov 04, 2021 3:40 pm
iom at det er primært lag fra "nabolaget" som ble invitert hr det jo ikke akkurat vært sluggerne som har vært med. Uten noe vondt ment om Hereford etc.
Hehe, nei, det er nok ikke de aller største som har blitt invitert, men når en går den walisiske cupen nærmere etter i sømmene blant deltakerklubbene opp gjennom årene, så ser en i det minste et overraskende høyt antall engelske representanter. Dersom en ser på en oversikt som viser vinnere og finalister siden turneringens morgen, så er det 15 engelske lag blant dem. Chester er den klubben fra England med flest finaleopptredener (13), mens Shrewsbury har flest triumfer (6). Litt overraskende for meg er det at selv klubber et stykke nedover i nonligasystemet også har spilt finale i den walisiske cupen: Både Stourbridge og Hednesford Town har gjort dette. Utover disse 15, så er det sikkert et anseelig antall som også har vært innom turneringen siden oppstarten i 1877.
Lezah skrev: tor nov 04, 2021 3:40 pm
Knattspyrnufélagið 4 life.
Vi er der, ja! (Som ungdommen seier.)

Lezah

Legg inn av Lezah »

mikemodano skrev: tor nov 04, 2021 5:51 pm
Et oppgjør som kanskje kunne interessere deg, er Manchester United 3-0 Barcelona fra 1983/84-utgaven av cupvinnercupen. Den går jo for å være noe av det aller største en evig legende som Bryan Robson har levert, der United hentet opp tomålsunderlege fra første match, og hvor ingen ringere enn Maradona til slutt satt igjen ydmyket. Den ligger tilgjengelig i partisjoner, om enn i en slags 60-minuttersversjon, men her kan det imidlertid virke som om partisjon 2 av 4 er vanskelig å oppdrive: Youtube. Kan hende har andre mer hell med seg ved søk enn hva jeg hadde? Og for alt jeg vet, så kan du denne matchen allerede på rams. Som relativt nyslått fotballinteressert fra verdensmesterskapet snaut to år i forveien, og ikke minst med klare Man United-preferanser, husker jeg oppstyret returmatchen forårsaket, selv om kontinentet på det tidspunktet ikke hadde disse superklubbene slik vi ser i dag. Barcelona var en spansk storhet, bevares, men hadde ennå ikke, for eksempel, vunnet serievinnercupen.

.....

Vi er der, ja! (Som ungdommen seier.)
Denne er man godt kjent med, ja. Har sett hele kampen, den lå i hine hårde dager ute i sin helhet på tubem. Mange som var der sverger fremdeles på at det er en av de drøyeste atmosfærene de har opplevd. Kjipt jeg gikk glipp av den grunnet min pågående forfølgelse av 2 års-dag.

Jeg har nå, i dag vel og merke, begynt å utvikle en merkelig interesse for den walisiske cupen, der har du virkelig noe å klappe deg selv på skuldra for. Ikke mange som har gjort det før deg!

lubosbuchta

Legg inn av lubosbuchta »

Dette thread kommer som bestilt fra oven. Jeg befant meg selv ovenpå, oppe på loftet, men var egentlig på vei ned da jeg snublet i juletrefoten og ramlet inn i det stummende mørket. Alt var stille. Da jeg kom til meg selv og fikk tent en hjelpestikke for å lyse opp, oppdaget jeg at jeg hadde landet heldig, nemlig med hodet oppi en gammel Domus-pose. Jeg kikket meg rundt inni posen. Her var litt fødevarer jeg kunne nære meg av inntil jeg kjente meg bedre, slik som noen poser med tomatsuppe og noen deilige kavringer, men også en interessant bunke med vhs-kassetter som jeg fikk børstet støvet av. Umiddelbart fanget kassetten med den besnærende tittelen "Det beste av Pavel Sadyrin" min interesse.

Hvem husker ikke CSKA Moskvas vanvittige 1991-sesong, med seriegull i den sovjetiske Toppserien? Sadyrin hadde gjort det igjen, skapt et nytt storlag og ledet det til gull i klubbens andre sesong etter opprykket. Nå hadde det seg sånn at dette CSKA-storlaget sammenfalt i tid med enkelte endringer på de større scener. Noen uker etter at 1991-sesongen av den sovjetiske Toppserien tok slutt, ble Sovjetunionen oppløst. Deretter ble Serievinnercupen omgjort til noe som ble hetende "Champions League" f.o.m. høsten 92. På toppen av det hele ble Merethe Trøans "Visjoner" Norges bidrag til Grand Prix foran Tor Endresen og hans "Radio Luxembourg". Det var ingen enkel tid å orientere seg i, men CSKA Moskva hadde heldigvis for dem Sadyrin som sin profet i disse usikre tider.

Obligatorisk blant Sadyrins beste er selvsagt dobbeltoppgjøret mot Johan Cruyff og hans Barcelona i 2. og siste kvalikrunde før gruppespillet i Champions League i oktober og november 1992. Det er vanvittig, men jeg kan faktisk ikke se at det fins noen egen tråd eller innlegg om disse to kampene på dette torvet. CSKA stilte med denne elleveren i første oppgjør, hjemme i Moskva:

..............................1 Kharin......................................
2 Gusjtsjin – 5 Fokin – 4 Bystrov – 3 Kolotovkin
.............7 Masjkarin – 11 Minko ..........................
.......8 Grisjin – 10 Karsakov – 6 Ivanov..............
..........................9 Sergejev.....................................

For å være helt ærlig: Ikke for mange kjente navn i denne lagoppstilingen. Fokin er så klart en av legendene fra VM 1990 og Kharin kjenner vi jo, men resten? Det tar seg heldigvis litt opp igjen når vi kommer til benken, der vi finner både Fajzulin (blant annet Racing Santander) og Busjmanov (blant annet EM 1996). Meget smal formasjon som Sadyrin her serverte Cruyff. Ivanov kunne riktignok trekke litt ut på siden, men Grisjin stod godt inne på banen. Gusjtsjin hadde lange vandringer innover og høyere på banen. Planen til Sadyrin var tydelig å stenge av sentralfeltet for Barcelona og tvinge dem ut på sidene. Hvordan dette fungerte og hva Cruyff fant på av mottrekk, må vi sette av litt mer tid til.

lubosbuchta

Legg inn av lubosbuchta »

lubosbuchta skrev: tor nov 04, 2021 9:50 pm Sadyrin
Så vil naturligvis svært mange påpeke at Sadyrin strengt tatt hadde gitt seg som CSKA-trener 17. juli 1992 og overlatt spakene til sin assistent, Gennadij Kostylev, og at Sadyrin selv bare hadde stilling som «куратор» (kurator?) under CSKA's europeiske bedrifter høsten 92 – våren 93. Og joda, når jeg fortsetter å børste støvet av etiketten på denne gjenoppdagede vhs-kassetten står det jo ganske riktig «Det beste av Pavel Sadyrin OG Kostylev», men ingen kan vel betvile at dette CSKA-laget i alt vesentlig var et galleri og en utstilling hvor det nettopp sto en høyst kompetent kurator bak: Pavel Sadyrin.

Ut fra dette kan det se ut som Sadyrin høsten 1992 hadde gått inn i den velkjente rollen som avgått trenerautoritet som hjemsøkte sin plagede assistent med skråblikk og råd i klubbhus eller på treningsfelt. Men også på spillerfronten hadde dette CSKA-laget mistet mye av det som utgjorde vinneroppskriften bak seriegullet i 1991. Hvis en i det minste bruker kjendisfaktoren er det klart at tapet av spillere som Igor Kornejev, Dmitrij Kuznetsov og Dmitrij Galjamin – alle var gått til Espanyol – må ha vært merkbart. Dessuten hadde du avganger som den perifere landslagsspilleren Vladimir Tatartsjuk til Slavia Praha og Italia'90-legende Valerij Brosjin til KuPS som virker bare underlig. Tja, kanskje Brosjin i det minste var moden for utskiftning, eller ble det for vanskelig å holde ham igjen da tilbudet fra dypet av de finske skoger (og bunnen av finsk tippeliga) kom på bordet?

Når man ser på lagene som CSKA mønstret mot Barcelona i disse to kvalikkampene til mesterligaen høsten 1992, så besto de simpelthen av det som ble igjen da slike feterte stjerner var blitt borte og innkjøp av unge, uetablerte spillere fra andre russiske klubber. Tilveksten Busjmanov fra Spartak Moskva er nevnt, i tillegg kom Karsakov fra KAMAZ og Masjkarin fra Zenit, begge fra lavere divisjoner. Alle tidlig i 20-åra og med lite eller ingen erfaring på toppnivå. (Det går til og med an å finne en viss Vladislav Radimov på listen over rekrutterte spillere, men selvsagt ennå altfor ung til å spille noe særlig.) Rett og slett et besnærende utgangspunkt før dobbeltmøtet med Cruyffs Barcelona, eller «Dream Team» som det vel også ble kalt en stund, muligens noe som satt igjen etter OS i samme by sommeren 92. Dette kan lett bli for tabloid og patetisk, men noe drømmelag var CSKA langt unna...

Wikipedia ordner en oversikt med de tørre tall for denne sesongen:
https://en.wikipedia.org/wiki/1992_PFC_ ... cow_season

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Det gjør seg alltid å få en innfallsvinkel som skiller seg litt ut i mengden: CSKA Moskva og deres 1992-innsatser har kanskje ikke vært ofte nok gjenstand for debatt, og om sesongen ikke endte i gull og glitter, så er det jo ikke dét som skal definere en klubb. Sadyrin og Kostylev greide å presse dem gjennom nåløyet og inn i den aller første Champions League-utgaven, men så vil det ha vært en betydelig ulempe å ikke få spille hjemmekampene i den postsovjetiske verdensmetropolen. Tap for både Brugge og et svært, svært kompetent Rangers og uavgjort mot kommende mester OM lød altså "hjemme"rekka i det europeiske gruppespillet, der alle kamper ble spilt i et nylig forent Tyskland som følge av moskvatemperaturer under frysepunktet, og altså åpenbart for kjølig for storpampene i de kontinentale forbundskontorene. "Snitter med riiim på, sa De? Nei, takk."

Den gryende stordominanten i norsk fotball, trønderske Ballklub, fikk en liten prøvesmak på hvor streng Moskva-vinteren kan være da de var på besøk hos CSKAs byrivaler Dinamo i UEFA-cupens første runde, første kamp. Dette var kun medio september, og likevel var de norske spillerne, som vittige tunger nede på kontinentet nok ville ha ment burde vært godt skodd for vinterføre, så stivbente at de i all sin skrekk glemte selv de mest elementære kunster innen faget. Dinamo Moskva ga seg ikke før det sto 5-1 på arket til frontfiguren i spikerbua, og et Ballklub som var i ferd med å spasere seg til sin tredje ligatittel her i Norge de siste fem sesongene (til tross for et noe uventet hjemmetap for rådville Mjøndalen 23.august) ville trenge bortimot tidenes comeback heim i Trondhjæm for å avansere til runde 2. Eggen den eldre hadde fortsatt ikke fått skikk på laget sitt på utebane i Europa.

Jeg tipper at Sergej Fokin var et navn man hadde mye artig med blant vittigperene i Rangers' følgerskare den høsten.

4-5-1 fra CSKA, altså? Nå kan vi vanskelig vite med sikkerhet hva som ble regnet som en form for formasjonsnorm i den russiske ligaen i den tidlige postsovjetiske perioden, men jeg ville ikke helt ha utelukket en noenlunde liknende tallkombinasjon da den gylne Spartak-årgangen noen år senere skulle gå sin seiersgang i Champions Leagues gruppespill. Den utgaven har det imidlertid vært skrevet atskillige spaltemetre om, så den får vi la hvile nå (men det vil likevel være mulig å returnere til Spartak '96 med tid og stunder).

Personlig sliter jeg også litt med hvem jeg anser som CSKA Moskvas største spiller gjennom tidene, men jeg pleier som oftest å falle ned på Pavel Bure.

GiPazzini_85
Innlegg: 12991

Legg inn av GiPazzini_85 »

mikemodano skrev: lør nov 06, 2021 4:42 pm Det gjør seg alltid å få en innfallsvinkel som skiller seg litt ut i mengden: CSKA Moskva og deres 1992-innsatser har kanskje ikke vært ofte nok gjenstand for debatt, og om sesongen ikke endte i gull og glitter, så er det jo ikke dét som skal definere en klubb. Sadyrin og Kostylev greide å presse dem gjennom nåløyet og inn i den aller første Champions League-utgaven, men så vil det ha vært en betydelig ulempe å ikke få spille hjemmekampene i den postsovjetiske verdensmetropolen. Tap for både Brugge og et svært, svært kompetent Rangers og uavgjort mot kommende mester OM lød altså "hjemme"rekka i det europeiske gruppespillet, der alle kamper ble spilt i et nylig forent Tyskland som følge av moskvatemperaturer under frysepunktet, og altså åpenbart for kjølig for storpampene i de kontinentale forbundskontorene. "Snitter med riiim på, sa De? Nei, takk."
Men Luzjniki ble privatisert og solgt i 1992. Kan hende at det var litt problemer med oppvarming og annet forbindelse med dette i startfasen som gjorde at man ikke fikk spilt kampene sine der om vinteren? Den første sesongen av den russiske ligaen ble i alle fall avsluttet i startet av november, en måned før CL-gruppespillet startet. Samtidig er 1992 et år med enorm prisvekst for den jevne russer. Kanskje det a) ikke var penger til å drifte en stadion med undervarme eller b) var disputt mellom private eiere og kommune/stat om infrastruktur ifm med dette?

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Den offisielle forklaringen gikk i hvert fall ut på at den barske moskvavinteren var årsaken, men det ble også spekulert i om det lå andre motiv bak fra UEFA. Én teori gikk ut på at man ikke hadde tillit til (..) den politiske situasjonen i landet, og du er jo inne på et litt skjørt innenriksklima når du nevner den gedigne prisveksten (blant annet som følge av ekstrem inflasjon) i det gjenetablerte Russland på det tidspunktet. Her fantes helt sikkert også flere grunner, men samtidig fantes det også flere eksempler på at Moskva-klubber hadde trukket sydover dersom de måtte spille 'hjemme' i de klimatisk tøffeste vintermånedene. Blant annet hadde Dinamo Moskva spilt i Simferopol på Krimhalvøya 11.desember året i forveien, da de hadde blitt holdt til 0-0 av Gent (etter tap 2-0 borte) i UEFA-cupens tredje runde. Selv det sovjetiske landslaget hadde lagt flere hjemmekamper dit tidligere.

lubosbuchta

Legg inn av lubosbuchta »

Snitter med rim og kostnader til oppvarming av stadion. Jeg tror dere er inne på et meget interessant spor her, nemlig den sosiale og økonomiske elendigheten som rådet i landet på den tiden, og som definitivt hører med til de fascinerende studiene av CSKA Moskvas mesterligaeventyr i 1992.

Har brukt den siste timen til å studere meg opp på Vladimir Tatartsjuks liv og virke, og det er liten tvil om at denne bakgrunnen i stor grad er med på å forklare hans overgang til Slavia Praha. Vi snakker da om en figur som i en årrekke var vedvarende aktuell for både det sovjetiske og russiske landslaget, var fast på gullaget i 91, men som altså hadde få kvaler med å bytte den postsovjetiske tilværelsen med et liv i sus og dus i Praha: https://isport.blesk.cz/clanek/fotbal/1 ... rcuka.html
Praha fremstod som en trivelig by med fulle butikkhyller, forklarer Tatartsjuk her, og klubben hadde visst også en tsjekko-amerikansk velgjører som kunne bla opp det CSKA ønsket. Den samme Tatartsjuk er forresten også i høyeste grad en relevant figur å studere med tanke på Italia'90, selv om han altså ikke slo følge med klubbkompiser Fokin og Brosjin dit.

Så er det Brosjin da. Kanskje jeg var for rask til å avfeie ham som daukjøtt. Ennå ikke fylt tredve da han meldte overgang til bunnkamp i den finske tippeligaen, og det etter å ha spilt alle kampene i 91.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

UEFA-cupens første runde, første kamp, onsdag 7.september 1988 - fra Ibrox i Glasgow: Rangers mot Katowice.

Rangers var i gang med sin tredje sesong under Graeme Souness, og etter seriegull allerede på den tidligere midtbanehardhausens første forsøk i 1986/87, må tredjeplass i 1987/88 ha vært en stor nedtur. Selv Hearts hadde sneket seg foran dem, med to poengs margin, mens avstanden opp til Billy McNeils Celtic var på hele 12 poeng. Med to poeng for seier var dét nærmest skandaløst for det etter hvert dyrt innhandlede mannskapet til Souness. Manageren hadde i løpet av sommeren økt den engelske kontingenten i klubben ytterligere gjennom signeringene av Evertons landslagshøyreback Gary Stevens og Norwich' sterke angriper Kevin Drinkell, som var ment å skulle gjøre Ally McCoist selskap på topp.

I 1988/89 hadde 'Gers innledet med tre seire og én uavgjort i serien før denne første e-cupkampen for sesongen. Det viktigste hadde vært å sette skapet på plass i forhold til rivalen fra øst i byen, og i tredje serieomgang hadde Rangers knust Celtic 5-1 på Ibrox. Drinkell hadde sågar tegnet seg på scoringslista i sitt første 'Auld Firm', og han hadde fulgt opp med nettkjenning i helgens 2-0-gevinst i Motherwell.

Motstander Katowice kom fra en andreplass hjemme i Polen etter 1987/88-sesongen, der de var blitt distansert av Górnik fra Zabrze med 11 poeng. Den polske ligaen opererte med et noe fremmed poengsystem, der seier med ett eller to mål ga to poeng, seier med tre mål eller mer ga tre poeng, mens nederlag med tre eller flere mål resulterte i ett poengs trekk. Verdt å merke seg var at kun tre av de 16 deltakerlagene i den øverste polske divisjonen i 87/88 hadde lidd tap med tre eller flere mål mer enn to ganger. I den andre enden av skalaen var Zabrze-laget klart markedsledende i antall storseire: seks totalt, som altså hadde gitt dem seks ekstrapoeng. Ikke at de hadde behøvd dem, når man utelukkende tenker poeng og ikke uke-til-uke-psykologi.

Sjef i Katowice var en 49-åring med det velklingende navnet Władysław (Jan) Żmuda. Han må imidlertid ikke forveksles med den internasjonalt langt mer kjente landslagsspilleren med samme navn. Sistnevnte hadde rundet av sin karriere gjennom spill i Serie A og B med Cremonese, og lagt skoene på hylla etter tre skadeplagede sesonger der sommeren '87. Denne Władysław Żmuda var inne i sin andre sesong (og faktisk også andre periode) som boss i Katowice, en sydpolsk by notorisk kjent for sitt tunge industrifokus og sin begrensede luftkvalitet, og var blitt hentet fra lokalrivalen Ruch Chorzów, som han hadde ført til nedrykk (!) etter 86/87.

Med Ally McCoist utilgjengelig for kvelden (en liten trøkk i kneet), så kunne det ut fra lagoppstillingen se ut til å bli Ian Durrants jobb å være støtte for Drinkell lengst framme. Laget kan være verdt å ta en kikk på i ro og mak. Seks (!) engelskmenn startet:

1. Chris Woods (28)
2. Gary Stevens (25)
3. John Brown (26)
4. Richard Gough (26)
5. Ray Wilkins (31)
6. Terry Butcher (k) (29)
7. Kevin Drinkell (28)
8. Ian Ferguson (21)
9. Davie Cooper (32)
10. Ian Durrant (21)
11. Mark Walters (24)

innbyttere: Nicky Walker (målvakt - 25), Scott Nisbet (forsvar - 20), Stuart Munro (forsvar - 25), Derek Ferguson (midtbane - 21), Davie Kirkwood (flanke - 21)

Et godt voksent mannskap, altså, med enkelte interessante yngre innslag, for både Ian Ferguson og Ian Durrant var spillere man ventet mye av. Her kan man jo tenke seg hvordan elleveren danderte seg ute på bana, og logisk er det å anta at Durrant tok spissplassen ved siden av Drinkell i McCoists fravær, mens Walters måtte trekke mot høyreflanken siden Cooper var 'evig' innslag på venstre.

Polakkene hadde disse elleve fra start:

1. Janusz Jojko (28)
2. Marek Biegun (29)
3. Piotr Piekarczyk (29)
4. Jerzy Kapias (30)
5. Jerzy Wijas (29)
6. Janusz Nawrocki (27)
7. Krzysztof Walczak (25)
8. Andrzej Rudy (23)
9. Jan Furtok (k) (26)
10. Wiktor Morcinek (27)
11. Mirosław Kubisztal (26)

Det var rikelig med livsvisdom å hente blant disse også, hvor spesielt det bakre leddet hadde mye erfaring, i hvert fall ut fra alder å dømme. Polen i kjølvannet av et heller tafatt 1986-VM var jo et noe ubeskrevet blad, og de skulle jo ikke direkte gjøre furore i forkant av Italia '90 heller. Jeg drar imidlertid kjensel på målvakta, som fikk tre kamper som ubenyttet reserve i løpet av de seks kvalikkampene mot '90-sluttspillet, og videre også Jerzy Wijas, som startet sentralt på midten i 3-0-tapet mot England i London sommeren '89. Den defensive sliteren Janusz Nawrocki kom plutselig inn i landslagsvarmen i siste halvdel av kvaliken for Italia-mesterskapet etter at Legia Warszawa-sjefen Andrzej Strejlau var blitt håndplukket som ny landslagssjef etter Wojciech Łazarek, og det er å anta at han hadde den svært spennende playmakeren Andrzej Rudy sammen med seg sentralt på midten i denne oppstillingen. Videre drar vi naturligvis kjensel på den bebartede midtspissen Jan Furtok, som hadde deltatt i '86-VM, men kun fått en halvtimes spilletid som innbytter i åttendelsfinalen mot Brasil, på et tidspunkt hvor Polen allerede lå under med to mål. Furtok var i ferd med å slutte seg til den vesttyske giganten Hamburger Sportsverein, så det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor han bar kapteinsbindet som spiss: Han bør ha vært klubbens største stjerne på dette tidspunktet.

De øvrige spillerne her er for meg ganske ukjente, men mens vi kan leke oss litt med hvor vi tror hver enkelt hører hjemme på banen, skal jeg etter hvert skaffe meg håndgripelige bevis gjennom tilgjengelig videomateriale. Jeg tør i hvert fall se for meg en ganske klar 4-4-2 for Rangers, mens den polske tallkombinasjonen enda er uviss. Dersom en skal trekke veksler på erfaringer gjort med det polske landslaget omtrent på denne tiden, så vet jeg at trøyenummerne ikke alltid behøvde å samsvare med posisjon. Ergo er det for eksempel ikke gitt at Biegun er høyreback og Walczak høyre midt i denne oppstillingen.

Katowice var også ubeseiret i hjemlig liga med 4-2-0 fra de første seks (delt tabelltopp med nyopprykkede Ruch Chorzów), og med fire strake seire var man på vei mot noe virkelig spennende.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Ved gjennomsyn av det ikke altfor rikholdige videomaterialet som foreligger fra dette oppgjøret, så kan det se ut til at gjestene har kommet i en 5-4-1-formasjon, der de har gitt tidvis frie tøyler offensivt til de to spillerne som nok i utgangspunktet er ment å være breddeholdere. Det som virker ganske klart, er at polakkene opprettholder solide østeuropeiske tradisjoner med dyp libero, og i dette mannskapet er det spilleren i trøye #3, Piotr Piekarczyk, som for øvrig stiller ut en aldeles fortreffelig bart (mustasj var knappest et fremmed innslag på polske overlepper mot tampen av 80-erne), som har ansvaret som 'fri' mann der bak. Det er ikke spesielt overraskende at de videre har to stoppere med markeringsoppgaver, og disse ivaretas av #5 Wijas, som ser til den røslige Drinkell, og #4 Kapias, som nok holder et ekstra øye med Walters. Det virker nemlig mer som om det er Walters som er andrespiss hos Rangers, og ikke Durrant, slik jeg antok ut fra lagoppstillingen at det kunne være. Sistnevnte drar seg i stedet noe ut mot høyre fra offensiv midt, og der støter han på Katowices #10 Wiktor Morcinek. Sistnevnte blir da for venstreback å regne i dette mannskapet, mens vi har et langt mer normalt draktforhold for posisjoneringen motsatt, der høyreback Biegun bærer nummer 2. Ergo kan en visualisere deres seks bakerste omtrent slik:

...............Jojko....................
.............Piekarczyk................
Biegun - Wijas - Kapias - Morcinek

Dere kjennere av polsk førsteliga fra sent 80-tall: Hvordan rimer dette med deres oppfatninger? Det er som nevnt ikke altfor utstrakte billedbevis man har å forholde seg til, men jeg tror ikke jeg skal avvike for mye i forhold til fakta.

Glimtene fra den første omgangen indikerer at Rangers, som en nok kunne forvente i kraft av hjemmefordelen, ruget mye på ball, men gjestene hadde noen overganger som slett ikke var uefne, og når vertskapets spillere var uoppmerksomme på tøft press i midtbaneleddet, så kostet det ikke Katowice mange kaloriene å bykse framover. En kombo mellom Morcinek, som kunne virke å bli flyttet høyere i banen utover i omgangen, og Furtok var nær ved å avstedkomme et uhyre viktig ledermål for de tilreisende, men Stevens var på pletten på egen strek og fikk feiet ballen unna etter at polakkenes kaptein hadde overlistet Woods fra Morcineks overlegg. Hos Rangers var det nok veteranflanken Davie Cooper som kom nærmest før pause, der han avanserte i venstrekorridoren, red enkelt forbi et skrekkelig tafatt tacklings"forsøk" fra Rudy, før han dæljet til med venstreslegga en ball som havnet i nettveggen.

Katowices midtbanekvartett (og spiss) vil jeg nok beramme slik:

Walczak - Rudy - Nawrocki - Kubisztal
................Furtok......................

Fordelingen mellom de to sentrale var nok ganske klar, der Nawrocki ville ta de tyngste pliktene defensivt, mens Rudy først og fremst var ment å iscenesette overgangene fra sentrale strøk. Både Walczak og Kubisztal trakk gjerne inn i banen ved overganger, for å kunne yte Furtok mest mulig support. De var heller ikke blott fremmed for å la en sideback klyve framover, og da nok helst Biegun fra høyresiden.

Hos Rangers? En relativt liketil 4-4-2, skulle jeg mene. Det overrasker da heller ikke i forhold til forventningene, gitt startelleveren deres. Som nevnt, så er det imidlertid ett forhold som kanskje ga en aldri så liten aha-opplevelse, men det skyldes like gjerne min forutinntatthet. Slik kunne Gers' oppstilling nok tolkes fra oven:

.................Woods..................
Stevens - Gough - Butcher - Brown
Durrant - Wilkins - Ferguson - Cooper
..........Walters - Drinkell............

Her bør en merke seg at Durrant forlot matta med antatt skade etter en halvtimes spill, og inn i hans sted kom Derek Ferguson, som altså ikke er i slekt med den Ferguson som allerede fantes ute på banen (Ian). I stedet bør det nevnes at Derek Ferguson er kommende Rangers-strateg Barrys eldre bror, og som Barry, så søkte seg nok Derek også sentralt heller enn ut mot den høyreorienterte rollen der forgjenger Durrant virket å holde hus. Det ser ut til at Ian Ferguson ble dyttet ut i den kantrollen Durrant hadde hatt. Derek Ferguson hadde gjort seg skyldig i å gi vekk den overgangen som Furtok kom nær scoring etter.

Det var mye luftstyrke i Rangers' bakre ledd. Det skulle være unødvendig i poengtere stopperparet Gough/Butcher, men også venstrebacken for anledningen, Brown, var en kraftfull duellant. Etter pause headet han i tverrliggeren etter en dødball, og han engasjerte seg sågar i lengderetningen, hvor en fresk forsering så ham prikke Drinkells hode inne i feltet. Sistnevntes heading strøk stolpen på vei over dødlinja. John Brown skulle forbli en nøkkelspiller på Ibrox i ei årrekke.

Kampens eneste scoring kom, naturligvis, slik kampen utviklet seg, fra dødball. Polakkene hadde store vanskeligheter med å håndtere Rangers' kraft, og etter et par-tre dueller i feltet, så ble Walters stående mutters alene på hjørnet av femmeteren og dunke ballen lavt i nota. Da gjensto et drøyt kvarter, og hjemmelaget skaffet seg et par gedigne muligheter for scoring også etter dette, men verken Drinkell eller (Ian) Ferguson greide å forvalte.

1-0 etter halvgått løp, altså. Ville det strekke til der borte i Polen?

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Universitatea fra Craiova, byen som i hvert fall i dag er Romanias sjette største (uvisst for meg hvordan ståa var for 40+ år siden), beliggende sydvest i landet, om lag en sju-åtte mil fra den serbiske grensa, var en gjenganger i europeiske klubbturneringer på andre halvdel av 70-tallet og første halvdel i det neste tiåret. Universitetslaget var simpelthen en maktfaktor på fotballscenen i det Ceaușescu-styrte Romania, og hva er vel da mer naturlig enn å ta en liten kikk på hva de rakk å utrette nettopp ute i Europa før elendigheten innhentet dem?

Rumensk landsdekkende serie har en forholdsvis lang tradisjon, selv om det i dens spede barndom kun var tre klubber involvert: Da 'divizia A' så dagens lys i 1909, var det bare București-klubbene Olympia og Colentina, samt United (?) Ploiești, som konkurrerte. For 1912/13-sesongen fikk de selskap av ytterligere tre klubber, mens både turneringsform og antall medlemmer varierte fram til divisjonen i sin 21.sesong, foran 1932/33, etablerte seg i et slags uttrykk som vi kan gjenkjenne den dag i dag. Universitatea Craiova ble stiftet først i 1948, og det skulle vare fram til 1964/65-sesongen før den sluttet seg til det øverste nivået etter å ha vaket høyt oppe på 'divizia B'-tabellen i noen år. Der skulle klubben forbli til den avviklet fotballsegmentet i kjølvannet av 1991/92. I løpet av 28 sesonger på riksdekkende nivå, vant Universitatea Craiova serien fire ganger, siste gang så sent som i '90, ble nummer to tre ganger, samt nummer tre ved hele seks anledninger. Fra andreplassen i '73 og ut toppserietilværelseepoken ble man aldri dårligere enn nummer seks. I tillegg hentet CS U Craiova hjem cupbøtta totalt fem ganger. De hadde virkelig sørget for å utfordre, og ved flere anledninger sågar utkonkurrere, de store og etablerte hovedstadsklubbene.

Første smak av Europa kom etter fjerdeplassen i 1969/70, som ga dem innpass i UEFA-cupens forløper 'inter-cities fairs cup' (i dens siste utgave). Der ble det exit for ungarske Pécsi Dózsa med 2-4 sammenlagt allerede i første runde. Deretter skulle man forsøke seg i UEFA-cupen både i 73/74 og 75/76 uten særlig hell, en skjebne man også opplevde i deres første serievinnercupdeltakelse i 74/75. At svenske Åtvidaberg (hei, Brann!) viste seg for sterke, var kanskje ingen fjær i hatten for rumensk klubbfotball.

Etter mer prøving og feiling, var det først i 1981/82 Universitatea Craiova skulle oppleve klare framganger også internasjonalt. Etter hjemlig dobbelttriumf i 1980/81, var det serievinnercupen som gjaldt, og etter 3-2 (3-0 hjemme, 0-2 borte) mot Olympiakos i første runde, satte Craiova ut danske KB (FC Københavns forløper) i andre runde etter 1-0-tap i den danske hovedstaden og 4-1-gevinst hjemme. 3.mars 1982 kom selveste Bayern München til byen, men mot stjerner som Augenthaler, Breitner, Dremmler, Dieter Höness og 'Kalle' Rummenigge ble det for mye, og gjestene vant 2-0 foran rundt 40 000 på sentralstadion ('Stadionul Central') i Craiova. 1-1 i returmøtet var sterkt, men til slutt fånyttes. Kvartfinaleexiten var et faktum.

I 1982/83, etter andreplass i ligaen året før, spilte Craiova UEFA-cupball, og dette skulle bli den definitive gjennombruddssesongen i Europa. I tur og orden fikk Fiorentina, Shamrock Rovers, Bordeaux (!) og Kaiserslautern reisepasset påskrevet, før det endelig ble stans mot Benfica i semifinalen. 0-0 i den portugisiske hovedstaden ble etterfulgt av 1-1 hjemme 20.april i '83. Fra hjemmemøtet med vesttyskerne har statlig rumensk fjernsyn (får vi anta) frigjort disse praktfulle bildene: kjør video. De gir et lite innblikk i tidlig 80-talls-Romania, med førkampambience, hornmusikk og tidsriktig akkompagnement.

Dersom en ønsker seg mer av Universitatea Craiova, så tilbyr Footballia samfulle 90 minutter. Ja, eller "samfulle", da. Kampens første scoring er faktisk utelatt. Likevel: Man får se landslagsfolk som målvakta Lung, forsvarerne Negrilă, Ştefănescu og Ungureanu, samt midtbanefolk som Țicleanu, Geolgău og Balaci, i tillegg til den råsterke spissen Cămătaru. Dette var litt for tidlig for den kommende storspilleren Gheorghe Popescu, som i en alder av 15 neppe var særlig aktuell. Ikke kom han til Craiova før 84/85 heller.

Dessverre ville ikke Craiova-laget noen gang kopiere bedriftene fra tidligst på 80-tallet, så da får vi gjøre hva retroavdelingen her på forumet gjør best: Leve på de minnene som finnes. Takk for oppmerksomheten.

GiPazzini_85
Innlegg: 12991

Legg inn av GiPazzini_85 »

mikemodano skrev: søn nov 14, 2021 9:48 am Universitatea fra Craiova, byen som i hvert fall i dag er Romanias sjette største (uvisst for meg hvordan ståa var for 40+ år siden), beliggende sydvest i landet, om lag en sju-åtte mil fra den serbiske grensa, var en gjenganger i europeiske klubbturneringer på andre halvdel av 70-tallet og første halvdel i det neste tiåret. Universitetslaget var simpelthen en maktfaktor på fotballscenen i det Ceaușescu-styrte Romania, og hva er vel da mer naturlig enn å ta en liten kikk på hva de rakk å utrette nettopp ute i Europa før elendigheten innhentet dem?
Husker ikke helt om det var i forbindelse med Leeds sitt oppgjør med Universitatea eller Forests mot Arges Pitesti, begge i 79/80, men så noen intervjuer for noen uker siden om hvor lamslåtte de engelske spillerne ble av synet av fattigdommen utenfor Bucuresti, som jo tross alt også hadde en del synlig fattigdom, men likevel hadde preg av å bære en slags fasade for regimet som hovedstad.

Nei, Dundee Utd i 86/87 og oppgjørene mot Universitatea måtte det være. Er jo noen knallgode dokumentarer på Youtube som heter "That was the team that was" (sikkert noe BBC Alba-greier.) som tar for seg Rangers, Celtic, Aberdeen, Dundee Utd, Hibs, Hearts, Raith Rovers, Skottland 1974 og muligens mer.

GiPazzini_85
Innlegg: 12991

Legg inn av GiPazzini_85 »

mikemodano skrev: søn nov 14, 2021 9:48 am

I 1982/83, etter andreplass i ligaen året før, spilte Craiova UEFA-cupball, og dette skulle bli den definitive gjennombruddssesongen i Europa. I tur og orden fikk Fiorentina, Shamrock Rovers, Bordeaux (!) og Kaiserslautern reisepasset påskrevet, før det endelig ble stans mot Benfica i semifinalen. 0-0 i den portugisiske hovedstaden ble etterfulgt av 1-1 hjemme 20.april i '83. Fra hjemmemøtet med vesttyskerne har statlig rumensk fjernsyn (får vi anta) frigjort disse praktfulle bildene: kjør video. De gir et lite innblikk i tidlig 80-talls-Romania, med førkampambience, hornmusikk og tidsriktig akkompagnement.
Skjønner godt at du setter (!) bak Giresse, Tigana, Rohr, Lacombe og gud vet hva, men det Fiorentina-laget hadde jo spillere som Passarella, Bertoni, Antognoni og Massaro og hadde sesongen før nesten klart å tukte det zebrastripete pakket fra Torino i serien. Det var langt foran Liedholms Roma med Ancelotti, Pruzzo, Vierchowod, Conti, Falcao, Di Bartolomei og Prohaska og et Inter med Bergomi, Baresi, Altobelli, Zenga, Bini, Ferri, Collovati og Müller.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

GiPazzini_85 skrev: søn nov 14, 2021 10:26 am Skjønner godt at du setter (!) bak Giresse, Tigana, Rohr, Lacombe og gud vet hva, men det Fiorentina-laget hadde jo spillere som Passarella, Bertoni, Antognoni og Massaro
Man kan nok si at jeg var litt gnien på utropstegnene. Enig der. Det var en særdeles pen Viola-årgang. Passarella og Bertoni var to av de beste argentinerne under '82-mesterskapet, og Antognoni var en hur lekker som helst playmaker, en spiller jeg holder svært høyt. Dessuten var vel Celeste Pin en over middels habil stopper, og når man i tillegg tar med en riktignok svært ung Daniele Massaro (21), så får man i sum et lag selv den onde stemora ville hatt vansker med å mislike.

jakral

Legg inn av jakral »

mikemodano skrev: søn okt 31, 2021 11:09 am semifinaler: Bayern München (Vest-Tyskland) 2-0 hjemme, 2-2 borte
Fra Napolis UEFA-cupreise i 1989 er det vel disse Bayern-kampene jeg husker best. De ble sendt på TV også, men sikkert i redigert opptak. Det var mye skriverier i pressen fordi Erland Johnsen skulle være med. En nordmann i løvens hule i San Paolo var ikke akkurat hverdagskost i en epoke der Napolis kamper ble fulgt med størst interesse i Europa. Lurer på om det var Carnevale mossingen var satt til å markere. Skulle du ha et par timer til overs (eller fire) kan jeg anbefale disse oppgjørene.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

jakral skrev: tir nov 23, 2021 4:10 pm Skulle du ha et par timer til overs (eller fire) kan jeg anbefale disse oppgjørene.
Et par fine oppgjør å ha på vent; derom ingen særlig tvil.

Dobbeltoppgjøret som imidlertid har fanget min interesse akkurat i dag, er andrerundematchene i 1986/87-utgaven av UEFA-cupen mellom Toulouse og Spartak Moskva. Årsaken er nok først og fremst at dette var Vagiz Khidijatullins første og eneste møter med sin framtidige arbeidsgiver, selv om han åpenbart vanskelig hadde forutsetninger den gang å vite hva framtiden ville bringe. Minuset her er selvsagt at Fëdor Tsjerenkov mangler (fra begge oppgjørene), og når en først skal rigge seg til for å se årgangsball fra Nikolaj Starostins reisverk, så burde jo en av de aller største klubblegendene selvsagt ha vært deltaker. Han hadde spilt begge førsterundekampene mot Lüzern, der Spartak hadde karret seg videre, etter 0-0 hjemme i første kamp, takket være ei sen vinnerscoring av (en for meg helt ukjent kar ved navn) Oleg Kuzjlev i Sveits.

Franskmennene på sin side hadde satt til side selveste Napoli i første runde, der de hadde tapt første match på San Paolo med 1-0 (mål av Andrea Carnevale), hvorpå de hadde vunnet i returen hjemme på Stadium de Toulouse (som alltid har framstått som et beint fram ultrakjipt stadionnavn i en historisk fransk jungel av liflige stadionbenevnelser) med samme sifre (mål av Yannick Stopyra, ingen ringere). Straffekonken hadde faktisk sett Stopyra feile som aller førstemann, hvilket åpenbart hadde gitt syditalienerne initiativet, men siden skulle både Salvatore Bagni og Diego Maradona (husk: I dag er årsdagen for dødsfallet hans) misse. Ettersom både Alberto Márcico, Jean-Philippe Durand, Jean-Jacques Marx og Alberto Tarantini alle scoret for Toulouse, ble missen fra verdens overlegent beste spiller til slutt utslagsgivende. Når det gjelder den andre napolitaneren som ikke greide å omsette si straffe, Bagni, så vil man jo huske at Enzo Bearzot under verdensmesterskapet i Mexico hadde benyttet nettopp ham som markør mot lagkompis Maradona i gruppespillsdysten mellom Italia og Argentina (1-1).

Toulouse hadde et temmelig navngjetent mannskap på denne tiden, der målvakt var 32-årige Philippe Bergeroo, et tredjevalg for landslaget både i EM i '84 og under VM i '86. Av kjendiser i backrekka var nok sideforsvareren Tarantini den mest iøynefallende, mens midtfeltet inneholdt skikkelser som Pascal Despeyroux (tre landslagsinnsatser i '88), løpsmaskinen Durand, samt den småelegante playmakeren Gérald Passi, som på et tidspunkt, da fransk fotball var på vei ned i kjelleren i kjølvannet av '86-mesterskapet, ble spådd å være den nye, raffe vinen. Han skulle dessverre aldri nå helt opp internasjonalt.

Spartak var ivaretatt av Konstantin Beskov, som jo hadde hatt det overordnede ansvaret under VM i '82. Takket være flere tunge fravær, så hadde jo det kun gått 'så där', til tross for at sovjeterne hadde vært ubeseiret i to og et halvt år forut for turneringa. Han hadde doblet vervene som landslags- og klubbtrener, og hadde sittet sammenhengende som Spartak-boss siden '77. Slik sett var nok ikke Beskov helt ukjent med at Tsjerenkov var fraværende. Nå vet jeg ikke helt hvilken forfatning stjernespilleren var i på dette tidspunktet, men han skulle fortsette å gjøre seg bemerket både på klubb- og landslagsnivå i flere år enda, så at han var savnet er nok hevet over tvil. Blant de øvrige kjendisene var målvakta Rinat Dasajev, forsvarerne Khidijatullin og stopperkollega Aleksandr Bubnov, midtbanemotor Jevgenij Kuznetsov, og ikke minst den kvikke forwarden Sergej Rodionov.

Første møte fant sted 22.oktober 1986, og ble altså spilt i Toulouse. De to lagoppstillingene er verdt å ta med seg, og da nevner jeg, som seg hør og bør, vertskapet først:

1. Philippe Bergeroo (32)
2. Patrice Lestage (25)
3. Benoît Tihy (27)
4. Jean-Luc Ruty (27)
5. Alberto Tarantini (30)
6. Pascal Despeyroux (21)
7. Jean-Philippe Durand (25)
8. Pierre Español (23)
9. Yannick Stopyra (25)
10. Gérald Passi (22)
11. Éric Bellus (25)

Spartak Moskva:
1. Rinat Dasajev (29)
2. Almir Kajumov (21)
3. Boris Kuznetsov (29)
4. Vagiz Khidijatullin (27)
5. Jurij Susloparov (28) (heller ingen dagdriver, med sju landslagsoppdrag fra 1981/82 på CV-en)
6. Renat Ataullin (21)
7. Jevgenij Kuznetsov (25)
8. Andrej Mitin (21)
9. Aleksej Jeremenko (22) (han skulle siden gjøre seg kjent både i norsk og ikke minst finsk fotball)
10. Oleg Kuzjlev (20)
11. Sergej Rodionov (24)

To relativt unge lag, altså, og jeg forventer et par fyrverkeri over disse to oppgjørene.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Kampen har et bakteppe: Det hadde vært EM-kvalik mellom Frankrike og Sovjetunionen på Parc des Princes lørdag 11.oktober, altså 11 døgn i forveien. Det er en hyppig benyttet referanse fra den franske kommentatorekvipasjen tidlig i oppgjøret, til tross for at kun et fåtall av spillerne utpå matta her deltok der. De som imidlertid hadde deltatt i landslagsoppgjøret var Stopyra hos Toulouse og Dasajev, Rodionov og også Khidijatullin (kom inn som innbytter tidlig for en, formodentlig, skadet Bessonov) hos moskovittene. Lobanovskijs kollektiv hadde trumfet Platinis med to mot null ved den anledningen. Dinamo Kiev-gutta Belanov og Rats hadde scoret. Ellers vil man selvsagt huske at den fortreffelige gruppespilloppgjøret mellom landene under sommerens Mexico-VM hadde endt 1-1, og igjen hadde Stopyra/Dasajev og Rodionov vært involvert. Der hadde sistnevnte kommet inn som innbytter, mens Aleksandr Bubnov, Spartak-stopper, hadde vært blant de øvrige fire på den sovjetiske benken uten å få registrert spilletid. Kommet innpå hadde imidlertid Oleg Blokhin gjort, og jeg synes det er mye Blokhin i det man ser fra Rodionov her i Toulouse: Han stiller seg opp litt ute til venstre i angrepsvei, og klyver framover med bestemte steg når anledningen til å avansere med ball byr seg. Litt tendenser til stjernenykker ser man kanskje også, men så kaster han seg brått inn i ei tackling, og viser at han evner å gå i krigen for laget.

Jeg har ikke tydet de to formasjonene helt ennå, men merker meg i alle fall at Tarantini er inne i midtforsvaret (det var kanskje stopper og ikke back han egentlig var?) i spann med Ruty. Lestage er uten særlig tvil høyreback, mens Despayroux ser ut til å ha hånd om de mest defensive pliktene på midten. Løpskrafta virker både Durand og Espanol (ikke Español!) å stå for, mens Passi åpenbart er ordstyreren, slik man kunne forvente. Enda et for meg heller ubeskrevet blad er Éric Bellus, som holder hus ute på venstrefløyen. Da må det bli slik at denne Tihy er venstreback.

Mye kraft og dueller de første minuttene, men det er to spillende lag som møtes, og det går kvikt i lengderetningen, kanskje særlig med sovjeterne, men Toulouse er heller ikke helt borte. Spartak har gått på et par susende langskudd, men Bergeroo har til gode å måtte ut i strekk. Hos gjestene glapp det i markeringen på en Durand-corner fra venstre, og Tarantini (var det ikke det, da?) var oppe og headet over fra helt fri posisjon sentralt i feltet. Dasajev var synlig misfornøyd.

Litt spennende synes Khidijatullins rolle i dette laget å være. Han er ikke libero; den oppgaven hører Susloparev til. Man ser Khidijatullin avansere med ball i lengderetningen, og enten har han en klassisk forstopperrolle à la (Oleg) Kuznetsov fra landslaget og Dinamo Kiev, eller så står han like til oppført på midten. Der virker imidlertid både Ataullin og Kuznetsov å være sentrale, så noe mer tydingsarbeid må nok til før jeg tør slå fast noe som helst. Billedkvaliteten holder ikke helt HD-nivå, men det skal man da heller ikke forvente når tidens tann har tæret på materialet i 35 år.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

I 1985/86-utgaven av cupvinnercupen og dens kvartfinaler hadde man et øst/vest-møte som skulle komme til å vekke en del oppsikt: Dynamo Dresden mot Bayer Uerdingen. Første møte fant sted i Øst-Tyskland 5.mars, og etter en mållaus førsteomgang skulle vertskapet putte to ganger før stadionuret på Dynamo-Stadion hadde rundet 45 for andre gang. Det var Frank Lippmann og den sterke midtbanestrategen Hans-Uwe Pilz som gjorde målene for de gulsorte. Syntes ikke 2-0 som en ganske ålreit ledelse å reise til Niederrhein med to uker senere, da? Isolert sett så gjorde det jo det. Bayer Uerdingen hørte ikke det absolutte tetsjiktet til i Bundesliga i 85/86 (selv om de skulle ende helt oppe på tredjeplass til slutt); de lå og vaket like over midten på tabellen. I Øst-Tyskland skulle naturligvis FCB stikke av med nok en serietittel i Oberliga, den åttende strake, mens Dynamo Dresden, skuffende nok, skulle avrunde 1985/86 helt nede på en sjetteplass. Det betydde at man ville stå uten europacupspill påfølgende sesong, med mindre man skulle gå helt til topps i cupvinnercupen, så klart.

I 1984/85, altså sesongen i forveien, hadde Dresden-laget på samme stadium i denne av de tre europacupturneringene feid Rapid Wien til side hjemme med 3-0. Dermed virket man å stille sterkt i kampen om en semifinaleplass før returoppgjøret på Gerhard-Hanappi-Stadion i den austerrikske hovedstaden. Så ei. I Wien smuldret østtyskernes ledelse vekk allerede innen pausen, for da ledet Rapid 3-0, og i den andre omgangen skulle de plusse på ytterligere to, slik at utfallet til slutt lød på 5-0. Det var ille å se hvor tafatte og evneveike Dynamo Dresden var i returoppgjøret den gang, men da måtte jo sjefstrener Klaus Sammer ha lært, slik at man ikke trådde i samme snare to sesonger etter hverandre?

Og ganske riktig: Dynamo Dresden virket denne gangen godt forberedt. 2-0 hjemme i Øst ble til pauseledelse 3-1 på Grotenburg-Stadion, der det før kamp så optimistiske hjemmepublikummet var brakt til taushet. Man så riktignok tendenser til porøst forsvarsspill også i Krefeld i løpet av de første 45, men det var ikke i nærheten like ille som en hadde sett i Wien året før. Det var gått mindre enn minuttet da den notorisk sterke hodespilleren Ralf Minge (et navn britene elsker - tro hvorfor) uhindret fikk stige til værs og skalle inn 0-1, slik at man nå hadde 3-0 sammenlagt, samt et bortemål å gå på. Mot et Uerdingen som sjelden radet opp storseiere, måtte det da vise seg tilstrekkelig for avansement? Noen advarsler kom i form av Uerdingen-muligheter, og den sterke stopperen Wolfgang Funkel, én av to Funkel-brødre i dette mannskapet, headet hjem utlikningen før kvarteret var unnagjort. De virket sårbare i lufta, østtyskerne, men de slapp med skrekken et par ganger, før de selv i stedet kontret inn både 2-1 og 3-1 før pause. Venstrekanten Lippmann, som hadde gjort åpningsmålet i hjemmematchen, fikk beinet på Dresdens andre mål, mens det tredje var et skudd fra løpsmaskinen Jörg Stübner, på dette tidspunktet blott 20 år, som endret retning i Uerdingens solide midtbanespiller Rudi Bommer og utmanøvrerte Werner Vollack i hjemmeburet. 1-3 sto seg til pause, slik at Dynamo Dresden hadde 5-1 sammenlagt, inkludert tre bortescoringer. Hva kunne vel gå galt?

Allerede midtveis i den første omgangen hadde far Sammer vært nødt til å gjøre et bytte, da junior, den 18-årige angriperen Matthias, måtte gå og sette seg etter å ha plukket opp en eller annen skade (ikke synlig, slik at det var vrient å vurdere hva som faktisk hadde hendt - mulig strekk). I en duell med en Uerdingen-spiller, hadde også den erfarne målvakta Bernd Jakubowski skadet seg, men han greide å holde seg på matta de seks-sju minuttene som gjensto til pause, før han ikke maktet mer. Fra start i den andre omgangen kom den 22-årige målvaktsdebutanten Jens Ramme utpå for gjestene. Med en så solid sammenlagtledelse spørs det imidlertid likevel om pappa Sammer var særlig bekymret. Unge Ramme virket dessuten 'på', siden han tidlig fikk beinet på en avslutning fra kloss hold, og i tillegg var han et par ganger ute i feltet og bokset, samt at han snart skulle slå et distanseskudd over tverrliggeren. Fyren var da et funn?

Kun to bytter var tillatt, så minen var en av bekymring likevel på østtyskernes benk da Minge, som for anledningen stilte som bakerstemann på midten, gikk ned for telling etter en tung duell med en av hjemmelagets to Funkels. Han lappet seg selv sammen igjen, men hadde tydelig smerter, og han var nok ikke helt seg selv da han ga vekk straffen som etter 58 minutter gjorde at vertskapet, som nå var i behov av intet mindre enn fem mål for å kunne avansere, faktisk fikk en slags fornemmelse av at dette ikke var helt umulig likevel. Wolfgang Funkel ekspederte sparket fra 12 yards kontant i mål for sitt andre for kvelden, og så gikk det kun tre-fire minutter til før det lå ei utlikning i nettet bak unge Ramme. Det var den uheldige Minge som slo ballen i mål via skuldra. To kvikke for Uerdingen, altså, men de var stadig flere mål i undertall sammenlagt, så med mindre Dresden-gjengen trykket på den store selvdestruksjonsknappen, så var dette nødt til å gå veien.

En haltende Minge bakerst på midtfeltet gjorde knappest underverker, og Dynamo Dresden-gjengen, med 0-5 fra Wien friskt i minnet, lot seg valse over i stadig større grad. Det var igjen ille å se hvor svak organiseringen var, og hvordan de titt og ofte inviterte hjemmelaget inn i det aller helligste. Allerede et par minutter etter Minges selvmål til 3-3, var den litt urytmiske angriperen Wolfgang Schäfer frampå og lobbet inn 4-3 over Ramme. Med 25 minutter igjen å spille, trengte Uerdingen nå kun to mål. Kunne det virkelig være mulig å hente inn fem mål på én omgang?

Det roet seg noe etter 4-3-målet, og Dresden greide til og med å opprettholde en liten periode med trykk mot hjemmelagets mål. De kom imidlertid aldri nærmere enn forsvareren Matthias Döschners avslutning fra sju meter, som Vollack var lynraskt nede og slo vekk til corner. Kort etter, når kampen var inne i sitt 78.minutt, gjorde innbytter Dietmar Klinger 5-3 etter en veldig soloprestasjon, og den stadig økende stemningen var med ett nærmest på historisk nivå. De drøyt 20 000 på et fullsatt stadion der tilsynelatende ingen hadde forlatt i pausen, til tross for et utgangspunkt som gjorde at resten av matchen fortonet seg som et pliktløp, sang, skrek og jublet det de var folk om, og da stopperhelten (Wolfgang) Funkel banket inn 6-3 fra straffemerket ni minutter før slutt, var det kollektiv vantro over alt. Også blant de tilreisende. Dresden var i ferd med å kollapse kapitalt på bortebane igjen, og selv om de forsøkte seg på en sluttspurt, greide de aldri å true Vollack slik at de var nær å gjøre det nødvendige målet som likevel ville ha betydd avansement. Den kantete Schäfer prikket inn 7-3 med fire minutter igjen å spille, og da gikk selv den sindigste krefeldianer totalt av hengslene. Et comeback av kosmiske proporsjoner var komplett. Bayer Uerdingen hadde ydmyket de tilreisende, og den andre omgangen var vunnet med 6-0. Jeg tør ikke en gang peke på noen direkte syndebukk hos gjestene, siden det var null stake over hele linja. Keeperreserven Ramme var i grunn ikke å klandre direkte for noen av de seks målene han slapp inn, selv om det nok kan ha hatt en del å si at forsvaret ikke hadde like stor tillit til ham som de hadde hatt til forgjengeren Jakubowski.

Det var 4-4-2 (til tross for at kutyme i BRD på denne tiden var 3-5-2, slik Uerdingen hadde stilt i Dresden i første møte. Jeg kan jo ikke utelukke helt at det var det trener Karl-Heinz 'Kalli' Feldkamp, en karismatiker slik også assistent Bernd Lehmann var, ønsket å si også med denne oppstillingen, men jeg så dem altså litt annerledes) vs 3-4-3. Slik tegnet jeg ned de to startelleverne, og da med Uerdingens først:

Werner Vollack
Michael Dämgen - Matthias Herget (k) - Wolfgang Funkel - Werner Buttgereit
Horst Feilzer - Rudi Bommer - Friedhelm Funkel - Franz Raschid
Wolfgang Schäfer - Lárus Guðmundsson

Dynamo Dresden så jeg slik:

Frank Jakubowski
Andreas Trautmann - Hans-Jürgen Dörner (k) - Matthias Döschner
Reinhard Häfner - Ralf Minge - Hans-Uwe Pilz - Jörg Stübner
Ulf Kirsten - Matthias Sammer - Frank Lippmann

Fra de gulsorte, så vil man dra kjensel på Dörner som en skikkelig veteran, og en som hadde vært med på DDRs berømmelige VM-seier mot Vest-Tyskland under verdensmesterskapet i '74. Dynamo Dresden-liberoen hadde kallenavnet 'Dixie', og ble av og til kalt 'den østtyske Beckenbauer'. Nå så jeg ham i en alder av 33-34, og i Wien hadde han faktisk spilt i rydderollen bakerst på midten (mens landslagsstopper Trautmann hadde vært libero). Han var en åpenbar lederskikkelse, og var i besittelse av en helsikes skuddfot. De gangene Dresden fikk frispark innenfor en radius av 30 meter fra mål, var det ingen andre enn 'Dixie' som skulle forsøke seg.

Minge, kjent som hodesterk spiss, selvsagt, var altså plassert i den bakre posisjonen på midten, og det virket som om nettopp denne plassen trøblet far Sammer noe. Minge, som hadde vært skadet under hjemmeoppgjøret, var ingen naturlig spiller i den posisjonen, men med sin erfaring som tung ballast, løste han den tilfredsstillende helt til skaden inntraff rundt ti minutter ut i den andre omgangen. Ved siden av seg hadde han løpsmaskinen Pilz, som hadde gjort et riktig så lekkert mål i hjemmekampen. En annen evighetsmaskin var Häfner litt ut mot høyre i det som vel nærmest kunne beskrives som en midtbanediamant, og når man også tar med i betraktningen at den 20-årige Stübner, et generasjonstalent, flyttet beina over det ordinære, forsto man at det i vanlige fall var et område på banen hvor Dynamo Dresden var godt rustet.

Framme hadde man 18-årige Sammer sentralt, slik han også hadde vært i hjemmekampen, før han var blitt byttet ut til fordel for Torsten Gütschow, en kjent traver fra det østtyske landslagsmiljøet. Kirsten, i likhet med Stübner et kjempetalent på 20, sto oppstilt ute mot høyre, mens det var kvikke Lippmann som hadde hånd om rollen ut mot venstre i angrepet. Sistnevnte skulle komme til å hoppe av til Vest etter kampen, og etter ett pliktår i karantene, skulle han dernest spille for Nürnberg.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Dersom man har et visst grep om tysk, så vil jeg anbefale denne dokumentaren om dobbeltoppgjøret for å få litt mer kjøtt på kvartfinalebeinet (om det er lov å si): "Das Wunder von Uerdingen"

Svar

Create an account or sign in to join the discussion

You need to be a member in order to post a reply

Create an account

Not a member? register to join our community
Members can start their own topics & subscribe to topics
It’s free and only takes a minute

Registrer

Sign in

Gå tilbake til «Fotball - Retro»