Den store åttitallstråden...del 2

[Frank.N.Steen]

Avenging Force (1986) av Sam Firstenberg

Den tidligere spesial agenten Matt Hunter (Michael Dudikoff), blir ufrivillig dratt inn i et voldsomt og rasistisk motivert drapsforsøk, når han setter en midlertidig stopper, for et attentat mot sin gode venn (Steve James), og som et resultat, blir de begge raskt satt som levende målskiver for ei ekstrem bevegelse med skyteglade aktivister, der går under navnet Pentangle.

En av de bedre filmene til Michael Dudikoff, og der visstnok var tiltenkt som en oppfølger til Invasion U.S.A. (1985) med Chuck Norris, som jo da spilte Matt Hunter i nevnte film. Men ja, det ble aldri noe av, og inn kom altså den mye yngre og langt mindre erfarne Michael Dudikoff, der fant seg raskt til rette, som Cannon Pictures nye og mer ungdommelige filmstjerne.

Inkludert som bonus materiale, var en kort 10-11 minutters snutt med nevnte Dudikoff, som jeg så gjerne skulle ha hørt prate langt mer, for vil tippe han hadde mye interessante og morsomme historier om sin tid som den nye "James Dean", der tok veien fra en lovende modellkarriere og rett over i å være kampsport stjerne.

I denne filmen møter vi også han faste kompis og partner, Steve James, som i følge Dudikoff hadde ligget såpass mye i hard trening, og seigpint seg og unngått livets glade dager, alt for å oppnå en muskuløs og veltrent overkropp, og i en av kampscenene har han plutselig bare "mistet" klærne, mer eller mindre, og i klassisk macho bullshit 80-talls ånd, flekser biceps rikelig.

Dudikoff spøkte med at Steve James nektet å sloss med skjorta på, og ville ikke la flere år med nevnte trening og hardkjør, bare gå til spille, og her skulle musklene vises, og ja, en cheesy men artig scene og forklaring på hvorfor så mange av disse actionstjernene, bare plutselig mista klærne.

Tilbake til filmen. Den åpner lovende, men mister seg selv litt utover. Likevel, en del overraskende brutale og ganske så tøffe hendelser skjer, og uten å avsløre for mye, vil jeg si det løftet filmen, men minuset er at den fine kjemien mellom Dudikoff og James, blir dessverre kortet ned, og skulle så gjerne sett gutta gå løs på bad guysa mye senere i hop.

Det lå liksom en langt bedre film inni alt, men kom aldri helt frem, og var først de siste 20-25 minuttene at man fikk det man hadde håpet på. En tøff og uberegnelig overlevelses action-thriller, med gritty sloss scener i en våt og farlig sumpområde, og hvor John P. Ryan blir spart til slutt, og vi får en fantastisk tøff og verdig final fight.

Dette løftet det hele, til en meget snill, men også noe små skuffende:

6/10

[Frank.N.Steen]

Nightmares (1983) av Joseph Sargent

Ei 80-talls horror antologi, bestående av 4 ulike kortfilmer, der første del tar for seg ei røyksugen forstadsfrue, som velger å trosse farene om en sinnssvak morder løpende rundt i nabolaget, alt for å tilfredsstille røyke suget.

Del 2 tar for seg en spillavhengig tenåring (Emilio Estevez), der forsøker å nå et tilsynelatende umulig nivå, men har ingen anelse om hva slags "belønning" som venter i andre enden.

Del 3 møter vi en prest (Lance Henriksen) som har mistet troen, og i det han forsøker å komme seg vekk fra sitt tidligere liv, bestemmer skjebnen seg for å gjøre vondt verre, da ved å sende en demonisk bil til å teste prestens viljestyrke.

Del 4 blir en familie terrorisert av ei kjemperotte (faktisk en djevelsk ond sådan), og her går det virkelig på helsa løs.

Joda, artig gjensyn, og ikke sett siden vinter 2006, hvor nordiske Showtime viste den, og hadde den i årevis på lista over DVDer man ville kjøpe inn. Men den utgåtte og ekstremt overprisa bruktutgaven av Anchor Bays utgivelser, lå i perioder så høyt, at en skulle tro det var rent gull man fikk i retur.
Glad jeg holdt meg på avstand, til det kom en mye rimeligere og overlegent bedre versjon ut på markedet. Tok noen år, og vel så det, men britiske 101 Films utga i 2018, ei fin dobbelt utgave (DVD og Blu-ray) samt ei fyldig booklet inkludert, og absolutt en jeg er glad man kjøpte inn.

Kanskje ikke blant de beste av disse 80 og tidlig 90-talls skrekk-antologi filmene, men likte veldig godt del 3 og 4, som for meg var de beste, og nei, føler at The Hitcher (1986) og Of Unkown Origin (1983), på mange måter, føles ut som forlengede versjoner, av de to kortfilmene fra Nightmares.

6,5/10

[Frank.N.Steen]

Malone (1987) av Harley Cokeliss

Den tidligere utbrente og livstrøtte CIA agenten Richard Malone (Burt Reynods), søker tilflukt mot tilsynelatende roligere omgivelser, i et håp om å riste av seg fortiden. Men det tar ikke lange tiden før den slags, oppsøker Malone, enten han liker det eller ei. For i en liten avsidesliggende fjellandsby, er alt mer eller mindre kjøpt og betalt, av en hensynsløs business kakse, som har store planer om en kommende revolusjon. Og midt opp i alt sammen, blir altså Malone nok en gang nødt til å hente frem en siste gnist, av sitt fremragende talent, i det å kvitte seg med menneskelig avskum på, og samtidig skape litt ro og orden, for de uskyldige beboerne, der enda ikke har latt seg kjøpe eller som har rømt byen.

Endelig fikk man sett denne barske og tidvis så solide action-thrilleren, hvor Burt Reynolds leverer det som må være en av hans beste og mest sympatiske rolleprestasjoner på andre halvdel av åttitallet, og for de som forventer mer av det vanlige, med en munnrapp og kvikk i replikkene Burt Reynolds, ala Smokey and the Bandit eller Cannonball Run filmene, så vil de kanskje bli skuffa. Samme kan vel sies, om en går inn, og håper på en rett frem og fartsfylt actionfilm, ettersom denne er nokså saktegående i lengre perioder, og Burt er mer tilbakelent og gentleman aktig, samt velger med god omhu, når og hvor han gjør opp med sine nye "venner", og når det først smeller, ja da smeller det rikelig for seg.

Jeg savner litt slik action, særlig scenen der en svær bølle forsøker å jekke ned Malone, og tross den åpenbare fysiske fordelen til bølla, velger Malone å ty til en brutal og primitivt effektiv måte å "forhandle" situasjonen på. Først ved å la motstanderen få første slag, og så settes det inn et velrettet armbrudd, etterfulgt av et nasty ballespark, så sprekke begge trommehinnene med flat neve, og avslutte det hele, da med å kjøre nærmest nesebenet langt opp i hjernen på skurken.
Ikke noe fancy smancy velkoreografert kampsport, der aldri tar slutt, men kort og brutalt, og etterpå får en jo også vite hvordan det gikk med skurken, og ja, resultatet var døv (mest sannsynlig permanent) på begge ører, samt aldri mulighet til å få barn, og store hodeskader som følge av prylen.

Filmen er langt fra banebrytende i handling og karakterer, men som sagt det er klassisk lite snakksom og mystisk fremmed anti-helt, ankommer en liten og gjennområtten korrupt småby, styrt med jernhånd av en business jappe, som tror alt kan kjøpes for penger, og vel, her møter han altså på noen som er villig til å stå gjennom støyten og vel så det, og alt lader opp til en heftig final fight scene, og der spares det ikke på kuler og krutt.

I andre roller, finner man den søte Cynthia Gibb, samt flere velkjente og godt brukte skurketyper fra nevnte filmtiår.

Definitivt en keeper, og soleklart den beste av Reynolds solofilmer og actionhelt forsøk på 80-tallet, og synd han ikke fikk brynt seg på flere slike roller, og nei, vel verdt å se på en fredagskveld, og gir den en:

7/10


Stripped to Kill (1987) av Katt Shea

En mystisk seriemorder, lusker rundt på sleske strippebuler og myrder danserne på nattetid, noe som sørger for at et smådesperat politi, setter sin lit til at en undercover agent (Kay Lenz) makter å infiltrere ei populær strippeklubb og samtidig lokke frem den morderiske gærningen i samme slengen.

En meget sleazy erotisk slasher film, som i perioder byr opp på så mye tits and ass, at det er mer mykporno enn skrekk, men kunne også vært nærmest en lengre musikkvideo, da av den litt mer skitne og voksne typen.
Key Lenz er som alltids søtt og flott, men handlingen tross noen tvister og vendinger, blir aldri det helt store.
Likevel, den tyske og meget ukuttede Blu-rayen en har fått handlet inn, har meget god bilde og lydkvalitet, antagelig alt for bra jobb, for slike "kvalitetsfilmer", men en klager jo ikke, for mye flotte damer og sexy dansenummer er det så absolutt.

Kom vel ei oppfølger, noe senere. Men usikker på om jeg gidder å ta meg bryet med å se den, med det aller første.
Klart, ikke vanskelig å skjønne hvorfor denne fant seg en større publikum, på hjemmevideo formatet, for ja, det er rimelig heftige scener her, og nei, ender med en veldig snill:

5/10

[Frank.N.Steen]

Uncommon Valor (1983) av Ted Kotcheff

"Most human problems can be solved by an appropriate charge of high explosives."

Et tiår har gått siden Vietnam krigen tok slutt, og hvor en liten gruppe med veteraner, ledet an av en besluttsom far (Gene Hackman), velger å trosse myndighetene, da ved å dra tilbake til gamle trakter, i håp om å finne og frigjøre en gruppe etterlatte amerikanske soldater, som stadig er listet opp som savnet i krig.

En overraskende solid og meget underholdende POW krigs-action film, der innehar en av de barskeste besetningene fra åttitallet, med Fred Ward, Tim Thomerson, Harold Sylvester, Reb Brown, Randall "Tex" Cobb, Patrick Swayze og Gene Hackman.
Første halvdel tar for seg planleggingen og hvordan Hackmans karakterer forsøker å samle styrkene, eller en mindre gruppe med ustabile men herlige typer, til å starte opptreningen med å klargjøre et meget risikofylt oppdrag, der alt må stemme, til minste detalj, om de skal ha ei ørliten sjanse for å lykkes.

Andre halvdel, er langt mer actionretta og klisjefull, hvor det ikke spares på eksplosive og over the top scener, men også bys på noen overraskende dramatiske stunder, og bidrar i å løfte den flere hakk over, de mer erketypiske b-film POW overpatriotiske actionfilmene, der særlig Reb Brown ville dukke opp i utallige, utover 80-tallet.
Sistnevnte, imponerer i denne filmen, og en kan nesten lure på hvordan karrieren hans kunne blitt, dersom han fikk litt bedre filmer og roller å jobbe ut ifra.

Det som selvsagt løfter filmen, er den herlige og sjarmerende gjengen, kameraderiet og der spesielt nevnte Reb Brown og Randal "Tex" Cobb:

" Man, I'm so far beyond that shit now. I get energy from the air. I talk to polar bears. I converse with paramecium. Man, I fuck nuclear waste."

kommer meget godt ut, og viser frem litt mer enn bare muskler og skriking, samt at Gene Hackman passet utmerket i fars/leder rollen, og nei, denne var ei meget positiv lørdagsunderholdning, og gir den en velfortjent:

8/10

[Frank.N.Steen]

Pray for Death (1985) av Gordon Hessler

I et håp om å legge fortidens vonde minner bakom seg, samt potensialet med å søke nye positive utfordringer, legger en japansk familie turen over til Amerika, og hvor de satser på å lykkes med å overkomme kulturforskjellene og samtidig åpne en nystartet restaurant. Dessverre blir overgangen alt annet enn suksessfull, ettersom deres nye nabolag er herjet av kriminalitet, og som igjen skal få fatale følger.

Definitivt en av de bedre ninja eventyrene med Sho Kosugi fra åttitallet, selv om jeg fortsatt holder Revenge of the Ninja (1983) som kanskje den ultimate ninja filmen fra det tiåret, hvert fall av det man har sett til nå.

Pray for Death har mye bra gående, og enkelte actionscener er fantastiske og utrolig tøffe, andre derimot, føles noe "lette" og mangler det lille ekstra, som man håpet en ville få, selv om den avsluttende fighten definitivt gjorde opp for eventuelle "skuffelser" på det området. For tja, scenene med ungene til Kosugis karakter, føltes i perioder mer hjemme i en av de mer barnevennlige 3 Ninjas eller Surf Ninjas.

Filmen minnet også i en større grad om Death Wish filmene med Charles Bronson og vurderte et gjensyn med Enter the Ninja og Revenge of the Nina i går kveld, men tror jeg sparer de til litt senere. Burde helst få oppgradert Enter the Ninja, da denne SME skandinaviske utgaven, er tungt kuttet, og latterlig at noen har funnet de cheesy kampscenene å være for "hard" kost for lettkrenkede seere, da det er jo så vanvittig over the top og komisk, men sikkert en kjip kopi fra tiden da sensuren styrte med jernhånd på åttitallet.

6,5/10


I’m Gonna Git You Sucka (1988) av Keenen Ivory Wayans

"How does he go to the bathroom with all this shit on?"

"Krigshelten" Jake Spade (Keenen Ivory Wayans) returner etter et tiår, tilbake til sine gamle trakter, der han raskt finner ut at den nådeløse Mr. Big (John Vernon) er i styringen, og slik kan det da ikke fortsette med. Som et resultatet, går ei gruppe med skyteglade og aldrende tøffinger sammen, for å få en slutt på Mr. Bigs terrorvelde en gang for alle.

En herlig og meget komisk parodi/hyllest av 70-tallets mange blaxploitation kult-filmer, og hvor flere av genrens velbenyttede navn også dukker opp, utover.

Definitivt en av de bedre impulskjøpene, og til rundt 30-40 kroner for ei pent brukt DVD, det kan en leve greit med videre.

7/10

[Frank.N.Steen]

Silent Night, Deadly Night Part 2 (1987) av Lee Harry

"You tend to get paranoid when everyone around you gets dead."

Som følge av den traumatiserende opplevelsen, av det å se sin egen storebror, kledd opp som gamle nissefar, for deretter å bli drept av politiet. Ja, det har helt klart medført til at en nå mye eldre Ricky Caldwell (Eric Freeman), har gjennomgått noen mildt sagt "urolige" opplevelser i etterkant, og der til slutt har ført ham inn på et mentalsykehus, og hvor ikke mindre enn 13 ulike doktorer har forsøkt å komme til bunns i nissedraps mysteriene som har hjemsøkt Caldwell slekta.

Vel, jeg måtte jo nesten begynne med litt julefilm kikking, og like greit å bare skippe de vanlige oversukra og ihjelspilte gjengangerne, og heller gå for de litt mer "alternative" variantene, som tvilsomt vil dukke opp på norsk TV den neste tiden. Burde kanskje ha starta med førstefilmen, men hey, 2/3 deler av Silent Night, Deadly Night 2 er jo mer eller mindre ei eneste lang best of samling fra originalen, minus det faktum at enkelte scener virker å være kuttet vekk i gørr og blod sekvensene.

Ikke sett denne på nesten et tiår, og ja, kanskje den mest notoriske i Silent Night, Deadly Night serien, og virket å være blant de trashy søppelfilmene som nøt best av å ende opp som et internettfenomen, mye takket være klippet og replikken "GARBAGE DAY!", som frekventerte mye rundt den tidligere Youtube eraen, og i likhet med andre "kvalitets oppfølgere" som Troll 2 virket det som disse fikk en helt ny bølge med tilhengere.

Minuset med slike video-internett fenomener, er jo at man ender opp med å se de "beste" scenene og går ofte inn, og forventer mye mer av det samme, og innser plutselig at resten av filmen var kanskje ikke så veldig morsom eller underholdende, som det en ønsket eller håpet på. Silent Night, Deadly Night 2 har derimot scener der er kanskje ikke like beryktede som søppeldag scenen, men likevel flust av latterlige og urkomiske øyeblikk (eldre mann i Humphrey Bogart frakk, myrdet med paraply og deretter slår drapsvåpenet seg opp, og det starter å pøsregne ned på den avdøde, er jo komedie gull på sitt beste), samt en Eric Freeman der briljerer i hver bidige scene, med konstant og heftig øyebryn action og noen vanvittige impulsive one-liners. Bare litt synd at mesteparten av filmen er mer eller mindre ei oppstykka og kuttet best of fra første filmen.

For hadde det blitt mer Eric Freeman showing, så ville oppfølgeren lett ha overgått originalen i underholdning.

Nevnte Freeman er litt av et syn, og noen av one-linerne han smeller til med, er så ufattelige og hysteriske, at man må bare spole tilbake for å være på den sikre siden, at det en trodde ble sagt, faktisk ble gjort så, og nei, enten det er ekorn med bjellene i klem eller en nervepirrende psykologisk duell mellom pasient og doktor, Freeman stjeler hver bidige scene han er med i, og utrolig synd at han ikke gjorde langt mer slasher film i etterkant.

Nei, definitivt en av disse så dårlig at det blir god underholdning b-filmene, og usikker på om en vil ta seg bryet med å se resten av serien med det første, men godt mulig originalen må sees igjen før den store dagen.

6,5/10

[Frank.N.Steen]

Used Cars (1980) av Robert Zemeckis

Vel, ikke alle kan ende opp som "vinnere". Denne har jeg lenge ønsket å se, og virket som en lovende komedie, men skjønte tidlig ut at det ville bli litt "skurring" i forventninger og hva man satt igjen med. Noen absolutt morsomme scener, men nesten 2 timer og nei, denne tok aldri helt av, og nok en film som kom inn og går nesten like kjapt ut igjen av samlingen.

5/10

Slaughterhouse Rock (1988) av Dimitri Logothetis

Vært på watchlista mi i flere år, men herlighet, glad jeg ikke handlet inn den overprisa import DVDen fra Platekompen, og heller så den gratis. Posteren og beskrivelsen av filmen, virket jo, ehm, interessant, men det man fikk igjen var alt annet. Joda, musikken er av DEVO og Toni Basil dukker opp som tidligere avdød rockestjerne, som forsøker å guide en gruppe tenåringer på utflukt til Alcatraz, grunnet en av gjengens mange fæle mareritt, og ja, tar man bort den alltids spenstige og fargerike Basil og hennes danse moves, samt en ganske så kul stemning og soundtrack, så sitter en igjen med en av de mest tamme og forglemmelige overnaturlige demon-slasherne fra tampen av 80-tallet, og nei, vil en ha underholdende overnaturlig og ond fengselfilm fra samme tid, er det like greit å heller sjekke opp Prison fra samme året, da med en ung Viggo Mortensen i hovedrollen.

3/10

[Frank.N.Steen]

Rage of Honor (1987) av Gordon Hessler

Nok ei 80-talls Sho Kosugi actionfilm, og hvor det blir tydelig meget tidlig ut, klart at det forsøkes å selge Kosugi som en mer "vestlig" type agent/undercover politimann på personlig hevntokt, ettersom hans beste venn og partner har blir brutalt drept av noen meget slemme karer. Her følger vi Kosugis jakt langt inn den sør-amerikanske jungelen, før actionsekvensene nærmest kommer på rullebånd siste delen.

Vel, ville jo så gjerne like den mer, men føltes ut som en sånn halvveis tiltenkt film/karakter myntet på Chuck Norris eller Michael Dudikoff, men skjønner jo at Sho ønsket å forsøke å gå litt vekk fra det mystiske ninja fokuset, selv om det selvsagt blir mye tøffe kampscener og bruk av stunt, våpen og annen moro, men det blir dessverre for mye små kjedelige og dølle stunder mellom, og nei, greide ikke å bli for overbegeistra denne gang, og denne var ei liten nedtur, etter den langt mer givende Pray for Death (1985) forrige helg.

5/10

[Hitherto]

blant de trashy søppelfilmene som nøt best av å ende opp som et internettfenomen, mye takket være klippet og replikken "GARBAGE DAY!", som frekventerte mye rundt den tidligere Youtube eraen, og i likhet med andre "kvalitets oppfølgere" som Troll 2 virket det som disse fikk en helt ny bølge med tilhengere.

Ja, det var en klassisk meme i sin tid. Langt flere kjenner replikken enn filmen.

Har ikke sett andre en originalen, men jeg har vurdert å gi serien en sjanse siden jeg hører filmene ble mer idiotiske for hver oppfølger, og jeg har alltid hatt sansen for latterlige skrekkfilm-oppfølgere som går sine egne veier og ignorerer originalen totalt. BloodyDisgusting hadde endog en lederartikkel nylig om Silent Night Deadly Night 5: The Toymaker. Filmen ble referert til som en "undervurdert klassiker", men jeg vet ikke helt...

[Frank.N.Steen]

Har ikke sett andre en originalen, men jeg har vurdert å gi serien en sjanse siden jeg hører filmene ble mer idiotiske for hver oppfølger, og jeg har alltid hatt sansen for latterlige skrekkfilm-oppfølgere som går sine egne veier og ignorerer originalen totalt. BloodyDisgusting hadde endog en lederartikkel nylig om Silent Night Deadly Night 5: The Toymaker. Filmen ble referert til som en "undervurdert klassiker", men jeg vet ikke helt...

Undervurdert "klassiker", vel, vet ikke helt om det er rette måten å omtale kapittel 5 på.
Men er nå hvert fall noe enig i at femte film er definitivt mer underholdende, enn film nummer 3 og 4.

Likevel, smått imponerende er det jo, at de greide å utgi såpass mange fæle oppfølgere, på kort tid, og virker som enkelte har meget trofaste tilhengere attpåtil, så godt mulig det er bare meg som ikke helt har "skjønt" greia.

[Frank.N.Steen]

Solar Warriors aka Solarbabies (1986)

Meget skuffende sci-fi/eventyrfilm, der innehar et solid cast og hvor flere fremtidige Lost Boys (1987) stjerner (som Jason Patric og blant annet Jamie Gertz) har noen av hovedrollene, men filmen virker aldri å finne ut hva den vil være. En slags barnefilm møter post-apokalyptisk setting, men blir tidlig ut ganske så kjedelige saker, og tross noen overraskende nasty scener, går denne kjapt ut av heimen. Mulig en av disse som ville vært mer givende, om en hadde sett den som guttunge, og kan vel si det om veldig mange filmer, men ja, gikk jo inn med et lite håp om noe bedre enn det man endte opp med.

4/10


The Phantom Empire (1988) av Fred Olen Ray

Joda, denne har godgjort seg i watchlista mi, i en lang tid. Må innrømme at en gikk ikke akkurat inn og forventet "store" saker, vel minus da frontpartiet til Sybil Danning da, som nærmest buler ut av den syltrange dominatrixdrakta, som virker å ha blitt rappa fra kult-trash filmen Howling 2 (1985).

Her får man roboter, dinosaurer, kåte huleboer babes og bisarre monstre, samt et ganske så interessant galleri bestående av blant andre Jeffrey Combs, nevnte Danning, Michelle Bauer, Ross Hagen og Robert Quarry.

"Handlingen" foregår store deler av tiden inn i en grotte, der alt fra nevnte overseksuelle huleboer damer, fæle mutanter, laserskytende roboter osv, sprett frem, i tide og utide. Og selvsagt i klassisk Fred Olen Ray stil, blir det litt tits and ass, ettersom det er liksom ikke så mye annet å kaste bort tiden på her. Denne filmen var laaaaang og meget kjedelig i størsteparten av tiden, og en må være ekstra tålmodig om en vil se Danning, for hun ankommer ikke før filmen neste er over.

3/10

[Frank.N.Steen]

Et par åttitallsfilmer, som ble sett unna over romjul/nyttår/helgen, og kan vel greit si, at de helt "store" opplevelsene, ble det nok dessverre ei:

Summer School (1987) av Carl Reiner

En lat og festglad gymlærer (Mark Hamron), ender opp med den kjipe beskjeden like før han og dama skal ferdes over til Hawaii, at han må bli igjen, og tilbringe sommerferien med å forsøke å nå ut til en gruppe med like late og festglade elever.

Denne har ligget litt på vent, og bestemte meg for å gå til innkjøp i fjor høst. Men etter en eviglang ventetid, før den ankom postkassa mi, var den dessverre en av 3 (ut av totalt 60-70 filmer) som selvsagt var ødelagt, grunnet litt for røff behandling under flyturen/veien fra butikk/forrige eier og til meg.

Likevel, hele filmen lå oppe, gratis og i meget ålreit bilde og lydkvalitet, så tja, like greit å bare gi den en sjanse, og var den bra nok, så kanskje en ville kjøpe den på ny. Dessverre ble det litt sånn, halvveis og ikke lenger. Sett lignende plot, utallige ganger før. Klart, er jo en viss sjarm og humor å finne her, flust av fine damer (særlig Courtney Thorne-Smith) men alt i alt, en okei party-komedie, men der aldri helt tok av, og ender med en veldig snill:

6/10


The Bedroom Window (1987) av Curtis Hanson

En film og rolleprestasjon, som kom i sterk kontrast til de langt mer humoristiske og lette rollefigurene til Steve Guttenberg, og ettersom han hadde valgt å forlate den suksessfulle Politiskole filmserien samme året, vil jeg tippe ønsket om å vise seg fra en litt mer "seriøs" side, var en fin måte å få litt forandring og prøve ut nye ting. Bare så synd at publikum kanskje ikke helt følte det samme, og denne veldig Brian De Palma aktige krim-thrillere, om to mennesker med et hett forhold på si, men hvor en av dem blir vitne til et mulig mordforsøk, og med det, blir paret ufrivillig dratt inn i en større rettsak, og hvor det er en sjanse for at flere skjebner havner i søkelyset, som igjen gjør at det hele kan bli en meget ubehagelig og flau affære, for vitnene.

Det blir dessverre tidlig ut, litt for åpenbart, at nevnte hovedrolleinnehaver Guttenberg, ikke makter å bære en slik film, på egne skuldre. Han gjør ingen dårlig jobb, men det føles ut som en rolle der typer som Tom Hanks eller Bruce Willis kunne ha gjort, og mest sannsynlig langt bedre. Hjelper ikke på at klisjeene kommer på løpende bånd, og ikke av typen som er for imponerende heller. Klart, stemningen er definitivt til stede, men en føler aldri det helt store sympatien for hovedkarakterene, og mysteriet blir heller ikke all verden, da mye av nerven mangler, og nei, helt okei nattfilm, men ikke på langt nær så god eller underholdende som man hadde håpet på.

Guttenberg var vel litt som Dan Aykrod, en fyr som var alltids likandes og morsom, men oftest da i mer "sidekick" humoristiske roller, eller da i populære filmserier (Ghostbusters 1 og 2 , My Girl 1 og 2, Cocoon 1 og 2, Police Academy 1-4, Three Men and a Little Baby/Lady osv) men det å bære en film på egen hånd, der virket de å slite mye mer, særlig når de skulle fremstå litt mer seriøse og ikke så "klovnete".

Elizabeth McGovern derimot, synes jeg leverte en meget godkjent rolle, tross av at siste akt, ble kanskje litt for "enkel" måte å avslutte det hele. Men kul bruk av Robert Palmers 80-talls hit, Hyperactive på, og vil nok beholde inntil videre i samlingen, men tvilsom en som vil bli sett igjen med det aller første.

6/10

They’re Playing with Fire (1984) av Howard Avedis

Typisk 80-talls b-film sleaze, kun sett, grunnet flotte Sybil Danning, som spiller en meget forførende skolelærer, der får huka tak i en naiv elev, og de innleder et forhold, men bakom i kulissene skjuler det seg mye rart, deri blant en sjalu ektemann med grådige planer, samt en brutal seriemorder.

Nei, en film som endte ganske så annerledes enn hva det virket som, og fremsto vel mest som en cheap teen-sex komedie, men tar noen ganske så voldelige vendinger, her og der. Kun verdt å se, om en er fan av Danning, som jo viser seg frem, i flere frekke scener, men mye av midtpartiet blir raskt kjedelig, og nei, ender med en snill:

4/10

No Mercy (1986) av Richard Pearce

Richard Gere og Kim Basinger, i en ganske så erketypisk krim-action thriller, der blander inn litt erotikk og buddy-cop prosedyre, samt innehar et solid galleri av gjesteinnhopp fra Bruce McGill, George Dzundza, Jeroen Krabbe og William Atherton.

Gere og Basinger ville jo spille inn i en eller flere filmer senere, men litt synd at Gere ikke tok på seg jobben med flere actionroller tidlig ut i karrieren, for potensialet lå så absolutt til stede, men klart, konkurransen var nok ganske så tøff, og mulig han fant seg mer til rette i romantiske roller, som jo ble nærmest hans "varemerke" på 90-tallet, men No Mercy innehar flere solide action scener, og hvor særlig slutten er verdt å vente på.

Jeroen Krabbe følger litt i samme fotspor, som sin landsmann (Rutger Hauer), i det å dra over til Hollywood, og gjøre nasty og skumle skurkeroller, og leverer så absolutt varene her også.

6/10

Surrender (1987) av Jerry Belson

Michael Caine film, igjen, og denne gang en som faktisk virket litt lovende, til å begynne med. Stusset jo litt over hvorfor denne stjernespekka filmen, aldri hadde fått noen DVD utgivelse, men etter en stund, innså en jo at det var vel en grunn. For et eller annet sted, så bikker filmen fra slettes ikke så gæren romantisk screwball komedie, over til å bli en veldig svak og irriterende film, hvor man bare slutter å bry seg om karakterene, og venter på at det skal bli slutt.

Caine spiller her en rik forfatter, der har en tendens til å la sine naive og romantiske følelser havne på ville veier, hver gang den rette dama ankommer hans liv, og hvor det så og si alltid ender med, at han sitter igjen med ingen ting i rettsalen i hop med Peter Boyle. Så dukker da den søte Sally Field opp, og de to finner på ganske spesielt vis, tonen, og vips, så er vi i gang igjen, bare at nå vil forfatteren teste hans nye dames tålmodighet, og om det er kun penger og berømmelse som er grunnen til at de to er i hop, eller om det er noe mer.

Litt synd at ting ikke gikk veien, for meget godt cast, men handlingen virker å miste mye av piffen etter kort tid, og det tar seg aldri opp igjen. Kun for de som ønsker å kaste bort tid på usette og ikke så lette å finne Michael Caine filmer fra 80 og tidlig 90-tallet (som en selv har gjort i det siste). Trøsten får være at man ikke kasta bort penger, på en eller annen brutalt overprisa VHS kassett, og så den helt gratis.

4/10

[Frank.N.Steen]

Less Than Zero (1987) av Marek Kanievska

3 gode venner, oppvokst og bosatt midt oppi Beverly Hills fiffen, blir gjenforent for første gang på et halvår under juleferien, og der det kommer tydelig frem, at her har mye forandret seg siden forrige gang de møttes.

En noe små skuffende film, hvor man kanskje gikk inn litt vel håpefull, men foruten en solid innsats av Robert Downey Jr., fremsto det raskt litt vel glætt og "forenklet", men så var det vel også ment å forsøke å ta de mer romantiske og søte tenåringsfilmene til John Hughes og blande sammen med jappe-eraens griske bakside, og vise frem en noe mer seriøs skjebne for de rike, pene festglade og bekymringsløse unge menneskene i Beverly Hills området, der skal snart overta, og hvor det snortes, sniffes og knalles i vei, men alt har en pris, og særlig James Spader gjør en real slu og nasty rolle her, mens flotte Jami Gertz var virkelig på topp i denne perioden, og ikke vanskelig å se hvorfor Andrew McCarthy endte opp med å få hovedrollen i Weekend at Bernies (1989), der enkelte scener, fremstår jo Robert Downey Jr, meget lik i utseende/oppførsel, som den "levende" Bernie Lomax (Terry Kiser), særlig med solbrillene og scenene i bilen på kveldstid/dagstid.

Er jo ikke langt unna, hvor nevnte Andrew har med et nærmest levende lik å gjøre, og hvor Downey Jr. stjeler showet, men de andre karakterene i filmen, er på langt nær like interessante, og tja, alt i alt, en av disse alternative og ikke fullt så sjarmerende og koselige "julefilmene", men verdt å få med seg, selv om den altså ikke helt levde opp til all skryten en han hørt om den.

6,5/10

[Frank.N.Steen]

The Emerald Forest (1985) av John Boorman

I over ti år, har en far (Powers Boothe) holdt i gang ei desperat søken etter sin tilsynelatende fortapte sønn, som forsvant inn i den dype sør-amerikanske jungelen, men hvor de to vil til slutt gjenforenes under meget dramatiske omstendigheter.

Absolutt en god film det her. Utrolig stemningsfull og vakkert filmet, spennende og i perioder intenst, selv om det muligens også kan bli noe litt vel "eventyr" aktig over det hele, så leveres det en historie og karakterer man virkelig bryr seg om, og ikke umulig at den vil stige et hakk ved nærmere besøk.

7,5/10

[Frank.N.Steen]

Forced Vengeance (1982) av James Fargo

"Never let your girlfriend hold your piece."

Etter å ha tatt en kjapp tur innom gamlelandet, returnerer den tøffe utkasteren og innkreveren Josh Randall (Chuck Norris) tilbake til Hong Kong, og rett inn i en kaotisk situasjon, hvor grådighet har medført til at hans nærmest havner i trøbbel med en brutal organisasjon, der ønsker å overta familiens virksomhet.

På høy tid, at man endelig fikk sett unna denne Norris actionfilmen, der byr på pre-beard utgaven, og hvor sistnevnte (eller fullskjegg utgaven), snart ville dominere resten av 80 og 90-tallet, Texas Walker Ranger style. Vel, foruten 70-talls pornobarten (vanvittig mye ansiktshår i denne filmen), så er nå hvert fall cowboyhatten allerede der (mulig Norris allerede introduserte denne tidligere, for kan banne på at han også sporta en i Silent Rage, også utgitt i 1982), og du kødder ikke med hatten til Chuckern:

"Why do they always pick on my hat?"

"My best hat. Shit."

Vel, jeg ville så gjerne digge denne. Sier ikke at man "led" seg gjennom filmen akkurat. Men gikk vel kanskje inn, med litt for høye håp, og innså tidlig ut, at jeg er nok mer svak for perioden der skjegget og hatten sitter, og hvor actionhelten hadde ei vanvittig solid periode fra Lone Wolf McQuade og frem til og med The Hitman (1991).

70 og tidlig 80-talls filmene er slettes ikke fæle, men ingen har greid å imponere meg mer enn maks ei terningkast 4, og blir vel alltids til at man setter de opp mot de to jeg alltids mener står igjen, som mannens beste stunder, Invasion U.S.A. og Code of Silence (begge utgitt i 1985). Men klart, så jo en klar fremgang i budsjett, handling og action, fra Eye for an Eye (1981), nevnte Silent Rage og her i Forced Vengeance. Men mulig mangelen på en virkelig verdig bad guy, gjorde at man ikke helt ble fullt ut underholdt, og føler at dette med minneverdige baddies, ble mer og mer tydeliggjort utover 80-tallet, hvor tøffinger som David Carradine, Robert Forster, Richard Lynch, Billy Drago, Henry Silva osv sørget for at man virkelig fikk underholdning for alle penga, og mer til.

Forced Vengance har likevel mange tøffe og artig action scener, noe overraskende nasty og fæle, men gjør jo at skurkene til slutt får igjen med skikkelig rente i retur.

Alt i alt, en som muligens kan gjøre seg noe bedre, ved et gjensyn. Og den klart beste av 70 og tidlig 80-talls filmene med Chuck Norris, men fortsatt et godt stykke bak ting som skulle komme i den klassiske Cannon b-film eraen.

6,5/10


Gotcha! (1985) av Jeff Kanew

Artig å endelig få sett hele filmen, som man først ble gjort kjent med, da under en sen kveld på Showtime Nordic, for ei mindre evighet siden. Her blandes tenåringskomedie, romantikk, spion thriller og action, inn i ei ganske så underholdende og fartsfylt film, som tross av en noe forhastet avslutning, blir holdt i gang hele veien, av Anthony Edwards, da i rollen som en skyteglad student på guttetur til Europa, og hvor han finner raskt tonen, med den tilsynelatende erfarne Sasha (Linda Fiorentino), der snart avslører at hun bærer på en mørk hemmelighet, og som ender med å trekke hennes naive amerikanske venn, dypt inn i en livsfarlig "lek", og hvor langt viktigere saker står på spill, enn kun jakten på å "score".

Joda, må elske den slags naivitet og "uskyldig" som finner sted tidlig ut, hvor en rekke studenter flyr rundt i skolegården, og "jakter" på hverandre, med pistoler (paintgun), og ingen bryr seg en døyt, annet enn de som er med på leken.

Et tiår eller mer frem, og disse gutta ville nok ha blitt pepra med bly av politi på stedet, men den horrible skyte "trenden" som dessverre ble mer og mer vanlig utover på amerikanske skoler, var nok fortsatt ikke like truende og reell på den tid. Selv om sikkert signalene hele tiden lå der, om hva som skulle komme, mer og mer.

Anthony Edwards er likeandes kar, bare synd hans forsøk som leading man aldri helt tok av, tross noen meget solide filmroller, og hvor den herlige Miracle Mile (1988) må vel sies å være hans kanskje beste rolle fra det tiåret. Linda Fiorentino, ville jo utover 90-tallet, bli en gjenganger som forførende og mannesulten elskerinne, i en rekke erotiske thrillere. Og allerede her, har hun kommet godt i gang.

Også verdt å nevne, er jo den fengende theme låta

► Show Spoiler

, der ble sunget av Thereza Bazar (fra britiske synthpop duoen Dollar) og nei, alt i alt, en av disse "nesten" kult-filmene, der sikkert lurte mange inn, med den typiske teen-sex taglinen:"His First Time, Might Be His Last" og i stedet, så fikk de nok noe ganske annerledes i retur. Selv liker jeg denne type filmer, der mikser og trikser i hop ulike genre, og lykkes mer enn det motsatte.

Dessverre mangler filmen, en skikkelig verdig bad guy, og kunne lett sett for meg Michael Ironside eller Kurtwood Smith i rollen her, kanskje også en mer europeisk utgave, ala Rutger Hauer eller gått fullt ut, og henta inn Klaus Kinski. Men men, en kan ikke få alt.

6/10


Morgan Stewart’s Coming Home (1987) av Paul Aaron og Terry Winsor

Etter å ha vært innom en rekke forskjellige kostskoler, store deler av sin oppvekst, så blir plutselig Morgan Stewart (Jon Cryer) invitert til å tilbringe litt "kvalitetstid" med sine aller "nærmeste". Men det viser seg snart, at alt er bare enda en slu plan fra foreldrenes side, i å benytte deres avkom, som et ekstra ess i erme, under en kommende politisk kampanje. Men Morgan har ingen planer om å kun ende opp som en glætt posterboy, alt for at hans foreldre skal vinne noen ekstra stemmer, og gjør snart alt han kan, for å gjøre opprør, og da i et håp om at mor og far, kanskje vil begynne å se ham for mer enn kun en potensiell stemmesanker.

Den andre av 2 filmer, utgitt av Lionsgate og deres "Lost Classic" filmserie, med fokus på 80 og tidlig 90-talls b-filmer, og hvor en tidligere har vært innom Hiding Out (også utgitt i 1987) med Jon Cryer i hovedrollen.

Cryer var vel en av disse, som plutselig hadde en liten periode, hvor han oppnådde suksess mye grunnet rollen som Duckie i Pretty in Pink (1986), og som igjen sørget for at Morgan Stewart filmen ble bragt tilbake til lys, ettersom den visstnok ble lagt på is, grunnet at regissøren (usikker på hvem som egentlig var den originale til å begynne med) endte opp som Alan Smithee, og andre overtok, og ferdiggjorde den, slik at filmen som mest sannsynlig ble gjort en god stund før Pretty in Pink (Cryer er åpenbart yngre i Morgan Stewart, enn i nevnte 80-talls hit) og det skulle melkes i vei, og gjøre potensiell leading man av Jon Cryer.

Slik gikk det aldri. Men Cryer har jo likevel lykkes stort i å være den klønete og heldige sidekicken, til mange en film og tv-karakter, og kanskje best i tv-serie formatet og Two and a Half Men.

Litt synd, for jeg synes han maktet å bære store deler av en ganske lett og kanskje forhastet tenårings komedie, på skuldrene, så og si hele veien. Litt trist at filmen ikke tar mer bruk av litt mer seriøse sider, der en favoritt scenen, kommer tidlig ut, med Morgan sittende alene for seg selv, på Thanksgiving Day, med et tv-skjerm foran seg, og nærmest han kommer sine foreldre, er et klipp rundt Thanksgiving på film, og så hopper filmen over i mer sjarmerende og søt komedie.

Mye av grunnen til at filmen underholdt meg, skyldes den sjarmerende og flotte Viveka Davis, som Morgans utkårede, og der to deler en stor kjærlighet for skrekkfilm, og Alfred Hitchcock spesielt.

Ellers har man jo Paul Gleason, som den sleske og skurkete politiske støttespilleren til foreldrene, og han skjønner tidlig ut at Morgan betyr trøbbel.

Alt i alt, langt fra noen oversett "klassiker", men absolutt en godkjent og tidvis underholdende komedie, der jeg likte hakket mer enn Hiding Out.

6/10

Earth Girls Are Easy (1988) av Julien Temple

En av disse, som har ligget på watchlista mi, i sikkert 10-12 år, eller lengre. Og når en så fikk sett den, har kanskje noe av "piffen" forsvunnet. Alt lå liksom til rette for en typisk campy og fargerike 80-talls sci-fi/b-film, og det svikter ikke på musikk, klær, frisyrer og den slags, og en får jo også et knippe med talenter her, Geena Davis, Jeff Goldblum, Julie Brown, Damon Wayans, samt en meget ung Jim Carrey.

Handlingen er rundt 3 hårete og kåte romvesen, som ønsker seg et stykke flott jordisk kvinnfolk, og ender opp i bassenget til Geena, som har trøbbel med hennes utro forlovede, og ja, smått imponerende at ekteparet (tror dem var gift på dette tidspunktet) Davis og Goldblum gikk vekk fra Oscar roller (The Fly og Accidental Tourist), til å gjøre Earth Girls Are Easy, men det ble jo ikke akkurat noen "karriere killer" for noen av dem, men kunne fort ha blitt en liten ripe i lakken, men filmen har ei viss sjarm og blander musikal og over-the-top parodisk 50-talls sci-fi i hop, men dessverre var DVDen min, alt annet enn imponerende. Lyden gikk og ned, hvor musikk og effekter var skyhøye, mens dialogen var veldig lav. Så en måtte konstant sitte å forsøke å finne balansen, og selvsagt ingen tekst (selv om det står bakpå coveret at det skal jo være inkludert). Så dette, samt at man hadde fått i seg litt for mye junkfood og annet, og var i halvveis "koma" på sofaen, det gjorde at man slet med å henge med, og tja, mulig man får gi den en ny sjanse, en annen gang.

Var ikke i det rette humøret, og nei, skal jeg ha gal og campy slapstick b-film komedie, setter jeg nok heller på den latterlige Transylvania 6-5000 (1985), der både Davis og Goldblum spiller mot hverandre, og selv om den åpenbart er ei rimelig billig Mel Brooks rip-off, har jeg nå alltids vært svak for all galskapen og idiotien som finner sted utover, det og Davis som nymfoman i Vampirella kostyme, det er slår aldri feil.

4,5/10

[Frank.N.Steen]

Without a Clue (1988) av Thom Eberhardt

"I couldn't detect horse manure if I stepped in it!"

Ei meget artig vri, da omkring de mange eventyrene om mesterdetektiven Sherlock Holmes (Michael Caine) og hans trofaste venn og partner Dr. Watson (Ben Kingsley). Men hvor det blir tidlig ut avslørt, at det er Dr. Watson som er den virkelige hjernen bakom det hele, alt mens Holmes er en tidligere fordrukken og meget klønete eks skuespiller, som på utrolig vis, har maktet å overbevise en hel nasjon, om at han er den geniale og alltids korrekte Sherlock Holmes.

En herlig liten og kanskje noe glemt åttitalls komi-perle, hvor Caine og Kingsley byr på storartet humor og kjemi, og særlig Caine har vel sjeldent vært mer morsom (hvert fall av det en har sett av han innen komedie genren), og må jo også nevnes at hans bidrag som den latterlige Sherlock Holmes, er jo meget langt vekk, fra hans mørkere og mye mer seriøse versjon av en lignende detektiv etterforsker, også fra 1988, med da via den meget spennende og vellagde miniserien Jack the Ripper.

8/10

[Frank.N.Steen]

Runaway Train (1985) av Andrei Konchalovsky

"Boy, I guess you guys picked the wrong train!"

To innsatte fanger bestemmer seg for å gjennomføre en desperat flukt fra et fengsel langt uti Alaskas ville og iskalde ødemark. Under flukten greier de til slutt å komme seg om bord et tog, men det som var først ment å være ei sikker fluktrute til frihet, forandres raskt om til enveis billett med døden som siste holdeplass, i det lokomotivføreren plutselig får et illebefinnende.

Ble på ny, et hyggelig og enda mer vellykket gjensyn med denne 80-talls perlen, i går ettermiddag. Og da via en nylig innkjøpt Arrow Video Blu-ray utgave, der kommer med overlegen lyd og bilde kvalitet, som definitivt bidro i å løfte den opp et hakk fra den eldre DVD kopien min, som har vel bikka 20 år, og nei, på høy tid at denne beinharde action-thrilleren fikk en velfortjent oppgradering i samlingen.

Tok 3 forsøk, men vel verdt ventingen, og hvor denne gang, så satt det meste, og ble dermed en svak terningkast 6.

Orker ikke skrive alt på ny, og bare klipper og limer litt fra en tidligere omtale man la inn på Diskusjon.no i forbindelse med gjensynet fra desember 2020:

Joda, en hadde et meget suksessfullt gjensyn med denne i fjor sommer, og fikk jo lyst til å dra den frem igjen, da etter Cannon dokumentaren (Electric Boogaloo: The Wild, Untold Story of Cannon Pictures) man nylig var innom. Og det er ingen tvil om at Runaway Train er på et litt annet nivå, enn de mer typiske Cannon b-film utgivelsene, da dette er jo en blodig seriøs og ganske så "tung" type underholdning, fremfor de langt mer vanlige cheesy og over-the-top action-eventyrene, spekket med heroiske og patriotiske "larger-than-life" karakterer.

Noe slikt er ikke å spore i denne beinharde og nådeløse overlevelses-thrilleren, der byr på noen fantastiske skuespillprestasjoner, hvor Jon Voight som den aldrende og hatske Manny og Eric Roberts som hans langt yngre og noe naive partner, utgjør en "fargerik" duo, og hvor selv den til vanlig vakre Rebecca De Mornay fremstår her i usminket utgave, da som ei hardfør og "sliten" dame, der på ingen måte gjør seg bort i selskap med sine tøffe mannlige kolleger.

Voight er virkelig i sitt ess her, og virker å nyte hver bidige sekund, der han freser og raser godt fra seg, mot alt og alle, og kanskje spesielt i retning hans nemesis, Ranken, som blir etter hvert med på en førsteklasses tur, rett til helvete.

Likevel, de beste stundene kommer ofte i det Manny har fått rast fra seg, og det er en slags indre ro som tar over, og hvor han virker å ha akseptert sin endelige skjebne, men likevel forsøker han på sin noe spesielle måte, å dele av litt livsvisdom i retning sin yngre med passasjer, som virker å ha kanskje litt vel høye forventninger til hva som venter i andre enden av reisen, og der spesielt Mannys lille tale om den harde virkeligheten er førsteklasses skuespill:


I andre roller, må jo selvsagt John P. Ryan nevnes, da som den minst like brutale fengselssjefen Ranken, der holder sin arbeidsplass og dets innsatte, under et konstant jerngrep av frykt og avsky, og blir vel greit oppsummert hvordan denne karen operer, i det en overvektig og noe overmodig fange, slenger litt for brautende med leppa, og i det Ranken stopper opp, og retter oppmerksomheten mot den uhøflige fangen med den store munnen, så fordufter tjukken raskt tilbake i mørket, som ei feig liten kloakkrotte, og det blir tydelig at Ranken er en sjelden ond jævel, og som virker å ha kun en verdig motstander, og det er Manny.

Definitivt en meget solid og gjennomført film, og blant de aller beste flukt-tog titlene en kan huske å ha sett, og der man ga ei sterk femmer ved forrige besøk, men i går endte det med å bli litt vel mye zapping frem og tilbake mellom en viss fotballkamp og filmkikking, og det gikk utover humøret, og ødela nok mye av tempoet og stemning, så Runaway Train er nok ikke langt unna å bikke over opp et hakk på ratingen, men neste gang man tar ei tur med det løpske toget til Manny og McGee, så blir det uten å irritere seg over en fotballkamp som går samtidig.

9/10

[Lezah]

Jon Voight har egentlig en del bra på CVen-. Denne så jeg da jeg var ganske liten, syns huske den var veldig spennende.

[Frank.N.Steen]

Jon Voight har egentlig en del bra på CVen-. Denne så jeg da jeg var ganske liten, syns huske den var veldig spennende.

Litt synd at Voight ikke tok hjem Oscar statuetten, ettersom han leverer jo ei helsikes innsats som Oscar Manheim. Men husker jo i nevnte Cannon Pictures dokumentaren (Electric Boogaloo: The Wild, Untold Stories), at selskapets typiske og sleazy b-film ry, ofte medvirket til at deres mer seriøse storsatsinger (som Barfly og Runaway Train), falt mellom to stoler, da ettersom folk flest virket å forbinde Cannon logoen/navnet med cheesy og campy b-film action, og ikke langt mer seriøs film.

Har lyst til å bli bedre kjent med Voights filmkarriere, for utover 90-tallet, virket det som han gjorde en god del "cameo", og mindre skurke/drittsekk roller, der ofte figurerte litt i kulissene, og gjorde sin inntreden først når filmene var nesten over og ut. Mulig en burde gå lenger bakover, 70 og tidlig 80-tallet, og se litt nærmere på hva han gjorde på den tid. Husker en boksefilm, kalt The Champ fra 70-tallet, men ikke sett siden TCM (Turner Classic Movies) sendte den som nattfilm på 00-tallet.

[Lezah]

[ Mulig en burde gå lenger bakover, 70 og tidlig 80-tallet,

Du kan enda lengre tilbake hvis du vil, fyren er jo eldgammel; Midnight Cowboy er fra sen 60-tall, mener jeg.

[The Kwames]

Tja! også da "Deliverance" fra 72,samt jeg likte "The Odessa File" fra 1974

The Kwames

[Frank.N.Steen]

Fatso (1980) av Anne Bancroft

En skuffende og tidvis meget kjedelig affære, der på papiret fremsto som en interessant blanding av tragedie og komedie, om en mann der grunnet traumer fra barndommen, ender opp i et trist liv som en overvektig og ensom mann, der søker konstant trøst i mat og godsaker, da vel vitende om farene som truer.

Tja, liggi en god stund i watchlista mi, men aldri kommet meg frem, før nå nylig. Ville så gjerne like den mer, grunnet innsatsen til Dom DeLuise i hovedrollen, som jo er likandes og sjarmerende, men innså vel hvor det bar hen, når en av hovedgrunnene til at hans karakter blir traumatisert, er fordi hans lillebror (som baby) bruker ansiktet til storebror, som urinal, og vips, så er overfråtsingen i god gang.

Noen scener er både sjarmerende og søte, andre tidvis artige, men ja, det tok aldri helt av, og glad man ikke gikk fullt ut, og handlet inn den ekstremt overprisa DVD utgaven, som jeg tror har vært ute av produksjon, i lang tid nå. Føles ut som en tv-film, og nei, greide ikke å bli for overimponert over det man fikk i retur. Synd, for temaet er jo fortsatt meget aktuelt, kanskje desto mer enn noen gang, men det blir aldri noe mer enn maks ei svak terningkast 3 og:

4/10

[Frank.N.Steen]

Du kan enda lengre tilbake hvis du vil, fyren er jo eldgammel; Midnight Cowboy er fra sen 60-tall, mener jeg.

Kikket innom en 40 minutters bakom kamera bit, fra nevnte film, og hvor Jon forklarer at han var meget tynn og skrøpelig under filmingen, og kroppen greide ikke ta til seg nok næring, så han kunne bli rundere i kantene, og måtte bli kledt på ekstra mye klær, så han så langt mer fyldig og dominerende ut.
Nevnte vel også at Cannon navnet "smusset" til filmens sjanser for å vinne de gjeveste prisene, inkludert han og Roberts, som var nominert for Oscaren i 1986. Ble nok et problem for Cannon, ettersom de var vant med å promotere lettere underholdning, der oftest gikk i retning videobutikkene/markedet, og ikke film som skulle kjempe om å vinne over Oscar akademiet, og dermed ble også de vanlige Cannon seerne forvirra, og filmen floppa big time.

Synd, for Runaway er virkelig ei perle av en action-thriller, og nei, skal nok lete opp litt eldre Voight filmer utover året.

[Frank.N.Steen]

The Return of Swamp Thing (1989) av Jim Wynorski

Tja, en god stund siden forrige besøk, og klart mer tåpelig og lettere i kantene, enn originalen til Wes Craven, men likevel dukker flere velkjente navn og ansikter opp, hvor den søte og sexy Heather Locklear gjøre en absolutt godkjent jobb, hvor hun ender opp på utflukt til de dype sør-stats sumpene, og hennes noe tvilsomme stefar, spilt av Louis Jourdan, som igjen tar på seg jobben som den onde Dr. Arcane. Og han har som alltids skumle hensikter på lur, med stadig nye forsøk i å lage "superskapninger", og trenger nytt blod i å ferdiggjøre prosessen.

En små artig blanding av superhelt film, eventyr, komedie og action, men ja, den er nok et stort hakk ned, i forhold til Cravens film.

Uansett, filmen innehar noen herlige sloss scener, der Swamp Thing, dæljer løs på andre gummimonstre, det ene mer komisk enn det andre, og lo godt av den overdimensjonerte hjernen, som entrer ringen som en ekte "bad ass":

Men ja, den "tøffe" maska, varte ikke særlig lenge.

Vel, ga den ei 4/10 tilbake i vår 2012, og i natt ble en noe mer underholdt, så endte til slutt opp med en:

5/10

[Frank.N.Steen]

The Ice Pirates (1984)

En små morsom sci-fi/eventyr parodi, av de langt større og mer kjente romopera filmene fra samme periode. Her følger man et fargerikt galleri av rompirater, der er på utkikk etter et stort utbytte, og ender opp med noe langt mer verdifullt, når en vakker prinsesse blir med i følget.
Sett tidligere, men fikk lyst til å sjekke ut igjen, og ja, denne type underholdning ble nok gjort langt bedre, et par år senere, men da via Mel Brooks og hans Spaceballs (1987).

6/10

Skin Deep (1989)

Enda ei mildt sagt lite "imponerende" Blake Edwards 80-talls jappe-komedie. Hvor en notorisk rundbrenner (John Ritter), går rundt med en konstant hard-on, da i retning alt av det motsatte kjønn, og ja, på papiret en film som virket litt lovende, men problemet var vel at Edwards hadde for lengst gått seg fast i mye av gjenbruk formelen, og denne føles som ei tam og ganske forglemmelig "fortsettelse", der den overlegent bedre og mer sjarmerende Drømmekvinnen 10 (1979) lykkes så mye bedre, på så og si alle områder.
Eneste som går i pluss, er jo et par helidiotiske scener, inkludert en "cock-fight" med selvlysende kondomer i action, på et soverom. Samt at John Ritter virkelig leverer en ålreit rolle her, men dessverre en film som ikke er i nærheten av å matche hans innsats.
Synd, for kunne ha vært en liten komedie-perle, men nei, glad man ikke kasta bort flere hundre kroner i fjor høst, på en brukt og sterkt overprisa DVD utgave.

4/10


Lifeforce (1985) av Tobe Hooper

"She killed all my friends and I still didn't want to leave. Leaving her was the hardest thing I ever did."

Mannskapet om bord et romskip, da med fokus i retning av en kommende komet. Skal plutselig få noe langt mer interessant å følge med på, når de plukker opp signaler fra et ukjent og enormt fartøy, der hinter om mulig liv. Dessverre blir valget om å ta seg inn i det ukjente fartøyet, en skjebnesvanger avgjørelse. Ikke bare for mannskapet, men for hele menneskeheten.

Dæven, dette var jo ei hyggelig og meget vellykket gjensyn. Smått utrolig, så ga man den en skuffende 4/10, for mange år siden. Men i natt, så stemte ting mye bedre.
Lifeforce viste jo åpenbart, at Cannon Films, kunne når de virkelig ville, og her har det beryktede b-film selskapet, virkelig slått på stortromma og vist store ambisjoner, innen det å kombinere sci-fi med skrekk, og selvsagt har det nok hjulpet godt på, da med å ha karer som Tobe Hooper og Dan O'Bannon til å få jobbe ut ifra ei interessant historie, basert på romvampyrer, og der lever av å suge til seg menneskesjeler, da i meget store mengder.

Nevnte Hooper gjorde flere interessante og tidvis vellykkede filmer under Cannon perioden på 80-tallet, deriblant en liten favoritt i Texas Chainssaw Massacre 2, men Lifeforce var definitivt noe helt annerledes, og innehar noen utrolig spektakulære scener, og da tenker jeg ikke kun på en av de flotteste sci-fi damene i vakre Mathilda May, som mer eller mindre, sprader rundt i Evas drakt, store deler av tiden, men også det at spesialeffektene, make-upen og det noe "vakre", da ved den totale dommedagsscenarioet senere i filmen, og ikke minst noe meget nasty og grufulle stunder, er alle med i å gjøre at denne sci-fi åttitalls perlen, er absolutt verdt å sjekke ut, og glad man ga den en runde 2, for tydelig at den trengte det, hvert fall for min del.

Foruten May, må jo også innsatsen til Steve Railsback dras frem. En mann der faller fullstendig pladask, and then some, i det han er blant de uheldige som setter kurs mot det ukjente farkosten, og ender opp med å finne "Tornerose", sovende i ei glasskiste, og fra første stund av, blir han fullstendig besatt av hennes uimotståelige skjønnhet, der skal koste dyrt, og nei, denne tror jeg en må få oppgradert til Blu-ray kvalitet, da DVDen min, er kanskje ikke helt optimal lengre, hvert fall når det gjelder slike visuelt imponerende filmer.

7,5/10

[Hitherto]

Lifeforce (1985) av Tobe Hooper

Dæven, dette var jo ei hyggelig og meget vellykket gjensyn. Smått utrolig, så ga man den en skuffende 4/10, for mange år siden. Men i natt, så stemte ting mye bedre.

Hey! Kanskje jeg burde gi den en ny sjans jeg også. Denne så jeg sist for fem-seks år siden, og jeg var lettere skuffet. Mye fordi jeg hadde rimelig høye forhåpninger. Stiftet bekjentskap med Lifeforce i den lokale VHS-sjappa tidlig på nittitallet. Ut ifra coveret så den ut som den ondeste og mest hardcore filmen noensinne skapt. Alt så selvsagt mye mer imponerende ut i den alderen, og kanskje hadde det vært best å sett den dengang da jeg var på mitt mest sårbare.

Åpningen med entringen av det gigantiske Halley's Komet-skipet var brilliant - et av de mest kreative romskip-design jeg kan huske å ha sett, og det tiåret var det som kjent skarp konkurranse. At Mathilda May begynner å vandre rundt i netto var jo bare ekstra krydder, men jeg synes alt gikk på tverke i filmens midtdel. Definitivt en av rullene som burde kortet ned litt. Den føltes som om Hooper strevde med å finne en måte å kombinere åpningen og slutten på, men mislykkes fordi man manglet budsjett eller hadde krangler vedrørende kreativ frihet med produsentene. Husker ikke engang lengre hva som skjedde.

Først i filmens klimaks syntes jeg den tar seg opp igjen, når vampyr-zombie apokalypsen rammer, og vi endelig får innblikk i hva disse energivampyrene egentlig ser ut som.

Men som du sier; kanskje et gjensyn hadde bedret saker og ting...

[Frank.N.Steen]

Hey! Kanskje jeg burde gi den en ny sjans jeg også. Denne så jeg sist for fem-seks år siden, og jeg var lettere skuffet. Mye fordi jeg hadde rimelig høye forhåpninger. Stiftet bekjentskap med Lifeforce i den lokale VHS-sjappa tidlig på nittitallet. Ut ifra coveret så den ut som den ondeste og mest hardcore filmen noensinne skapt. Alt så selvsagt mye mer imponerende ut i den alderen, og kanskje hadde det vært best å sett den dengang da jeg var på mitt mest sårbare.

Åpningen med entringen av det gigantiske Halley's Komet-skipet var brilliant - et av de mest kreative romskip-design jeg kan huske å ha sett, og det tiåret var det som kjent skarp konkurranse. At Mathilda May begynner å vandre rundt i netto var jo bare ekstra krydder, men jeg synes alt gikk på tverke i filmens midtdel. Definitivt en av rullene som burde kortet ned litt. Den føltes som om Hooper strevde med å finne en måte å kombinere åpningen og slutten på, men mislykkes fordi man manglet budsjett eller hadde krangler vedrørende kreativ frihet med produsentene. Husker ikke engang lengre hva som skjedde.

Først i filmens klimaks syntes jeg den tar seg opp igjen, når vampyr-zombie apokalypsen rammer, og vi endelig får innblikk i hva disse energivampyrene egentlig ser ut som.

Men som du sier; kanskje et gjensyn hadde bedret saker og ting...

Ja, rart det med forventninger og lite annet enn et meget tøft filmcover å gå ut ifra. Tror jeg raska med meg en brukt DVD, via en av de mange Gamestop sjappene, for rundt en 10-11 år siden. Og innså vel tidlig ut, at det man fikk i retur, var nok ikke helt slik man forventet seg.

Ingen tvil om at mye penger gikk ned i det visuelle og design biten, og først mye senere, en har fått vite at det finnes to utgaver av filmen. En internasjonal versjon (den DVDen man eier selv), der varer oppunder 116 minutter, og en meget tungt kutta, amerikansk versjon, med nesten et kvarter i minus av spilletid. Vil tippe stakkars Mathila, led nok ekstra mye av sensurbiten. For ekke mye av tiden hun har særlig til klær på seg, i filmen.

Ellers enig i det du nevner, om midtpartiet. Satt nesten litt å "fryktet" den delen, i natt. At etter en så lovende åpning, ville det bli en mindre nedtur. Men tja, noe satt bare så mye bedre, ved et nyere gjensyn. Og for min del, så var den biten noe småkjedelig ved forrige besøk. Men i natt, kunne jeg godt takla en 10-15 minutter ekstra, ettersom man fikk langt mer utbytte igjen av alt sammen.

Av en eller annen grunn, ble jeg sittende å tenke at selv om Steve Railsback gjør en solid innsats, så måtte jo en slik rolle, ha vært midt i blinken for Jeffrey Combs. Klart, på den tid, var han nok mulig opptatt med å spille inn Re-Animator, så det var kanskje like greit at ting gikk som det gikk.
Eneste jeg synes var litt kjipt. var jo at Patrick Stewart ikke fikk litt mer tid, ettersom han er et av navnene som åpenbart ble tungt benyttet på DVD coveret, men er vel ikke så veldig mye tid han får bidratt med.

Av sci-fi/skrekk, da med fokus på meget sexy romkvinner, der sprader rundt nakne store deler av tiden. Så burde jo Lifeforce være midt i blinken, da som en 2 film deal, i hop med Species (1995).

[kytec]

Combat Shock kanskje den verste filmen jeg noensinne har sett.

80-tallets bytting av en baby, grusom, men coveret så fett ut da.

[Guttorm123]

Weird Science., artig komedie fra 1985..., med åttitallsrypa Kelly LeBrock.

[Frank.N.Steen]

Combat Shock kanskje den verste filmen jeg noensinne har sett.

80-tallets bytting av en baby, grusom, men coveret så fett ut da.

Denne har jeg i samlingen, da via Troma Entertainments egne "Tromaserpiece Collection" på DVD. Der innehar to ulike versjoner. En forlenget versjon med en annen tittel, og deretter Combat Shock.

Av en eller annen grunn, tenker jeg alltids at Suicide og Frankie Teardrop måtte jo ha vært en sterk innflytelse på stilen og karakterene i Combat Shock.
Må nok få sett den igjen, en dag. Ganske så uforglemmelig, og regissør Buddy Giovinazzo hadde vel planer om å lage en oppfølger til kult-slasheren Maniac (1980), i hop med Joe Spinell. Dessverre døde jo sistnevnte, før de fikk gjort ferdig en helaftens spillefilm. Men en mye kortere promoterings film, på rundt 8-10 minutter, medfølger samtlige spesial utgaver en har funnet, av Maniac, og går under navnet: Maniac 2: Mr. Robbie.