Euro '84

Svar
Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Euro '84

Legg inn av mikemodano »

Turneringa i Frankrike var hva som endelig ga vertsnasjonen dens etterlengtede internasjonale tittel. Målsnittet var 2,73 fra de 15 kampene som totalt ble avviklet, og visst ble mesterskapet en eviglang ferd mot Triumfbuen for forbundssjef Michel Hidalgo, kaptein Michel Platini og de andre storhetene fra den lekne franske årgangen. De hadde vist under VM-sluttspillet i Spania to år tidligere at denne les Bleus-utgaven hadde det i seg å konkurrere mot en hvilken som helst annen storhet, selv om det nok var blitt stilt spørsmålstegn rundt noen fraværende grad av defensiv organisering og litt manglende kynisme. Vi vil huske at de hadde Vest-Tyskland i kne i semifinalen, der de ledet 3-1 på et tidspunkt i den første ekstraomgangen, bare for å bli innhentet og slått etter straffesparkkonkurranse.

Nå har man for all del en kvalifisering hit, og den er ganske sikkert mer enn spennende og underholdende nok, men hvorfor ikke gjøre et unntak og bare ta for seg selve turneringa denne gang? Footballia har tilrettelagt for en kronologisk gjennomgang, så her er det bare å kjenne sin besøkelsestid. Åpningsoppgjøret fant sted i Paris 12.juni, der vertskapet hadde Danmark som motstander. Det var et dansk lag som for andre gang hadde kvalifisert seg for et EM-sluttspill, selv om mesterskapet hadde sett annerledes ut i form forrige gang de deltok, nemlig tilbake i '64. De hadde kvalifisert seg til mesterskapet i Frankrike gjennom å slå ut både England og Ungarn. Førstnevnte hadde de sågar slått borte i et høyst minneverdig oppgjør på Wembley året før, der Allan Simonsen, årets spiller i Europa i '77, hadde gjort kampens eneste mål fra straffemerket.

Ville danskene, på banen ledet av den 24-årige forsvarsbautaen Morten Olsen (Anderlecht), greie å stagge den ventede franske offensiven?

jakral

Legg inn av jakral »

mikemodano skrev: ons okt 13, 2021 10:29 am Ville danskene, på banen ledet av den 24-årige forsvarsbautaen Morten Olsen (Anderlecht), greie å stagge den ventede franske offensiven?
Ja, kanskje. Morten Olsen liker å være litt ekstravagant bak der og tar gjerne risiko med ballen framover i banen. Det antas at Piontek skal sette løpssterke Klaus Berggreen som et frimerke på Platini i åpningskampen. Berggreen er kjent med bevegelsesmønsteret til den franske nummer 10 fra Serie A, hvor han ofte søker inn i boksen med dype løp fra sin posisjon på midten. Den duellen kan bli spennende. Og hvordan skal franskmennene håndtere trekløveret Allan Simonsen, Preben Elkjær og Michael Laudrup i den danske offensiven?

Men først denne. Sånn skal en mesterskapsintro være! 8-)


Klodrik

Legg inn av Klodrik »

mikemodano skrev: ons okt 13, 2021 10:29 am
Ville danskene, på banen ledet av den 24-årige forsvarsbautaen Morten Olsen (Anderlecht), greie å stagge den ventede franske offensiven?
Var vel heller 34, og en skikkelig landslagsveteran, den godeste Olsen i '84?

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Klodrik skrev: ons okt 13, 2021 2:06 pm Var vel heller 34, og en skikkelig landslagsveteran, den godeste Olsen i '84?
Milde himmel, beklager, ja. Det var han. Takk for at du følger med.

jakral: Den introen er praktfull. Det er noe Vangelis-aktig over den. Forfriskende å se hvor upyntet dokkene i Nantes framsto ved Loires bredd. Aldri om noen arrangør hadde turt å framvise noe slikt i dag.

Klaus Berggren, ja. En av de litt mer uprofilerte spillerne på det danske midtfeltet, muligens sammen med Jens Jørn Bertelsen. Sistnevnte var både stilfull og effektiv i sin destroyerrolle defensivt, mens Berggren antakelig aspirerte til pallplass i kontinental sammenheng hva O2-opptak gjaldt. Han tjenestegjorde helt sikkert i flere posisjoner på Pionteks midtbane, og ble av og til plassert ut mot kant, kanskje gjerne mot venstre. Søren Lerby lå trolig sentralt med Bertelsen her, mens Frank Arnesen tok den høyre midtbaneplassen?

Forresten var det ikke kun danskene som hadde en sagnomsust midtbane på 80-tallet. Franskmennenes var heller ikke verst. Ingen Genghini i dette oppgjøret, riktignok, men her har Hidalgo endelig fått faset inn Luis Fernández for å få litt mer skikk på defensiven. Siden jeg har tjuvtittet på Frankrikes lagoppstilling til andre gruppespillskamp, den mot Belgia, så vet jeg at de også skal gjøre bruk av fem spillere på midten. Der vil Genghini være inne med artistene og Fernández.

Rensenbrink82
Innlegg: 1169

Legg inn av Rensenbrink82 »

mikemodano skrev: ons okt 13, 2021 10:29 am
Nå har man for all del en kvalifisering hit, og den er ganske sikkert mer enn spennende og underholdende nok, men hvorfor ikke gjøre et unntak og bare ta for seg selve turneringa denne gang? [
Skal ikke ødelegge dette, men et lite unntak bør nevnes. Spania-Malta 12-1, som da sendte Spania istedet for Nederland til EM. En ting er resultatet, det andre var at det var akkurat det antall seiersmargin spanjolene trengte i siste kamp, som ikke ble spilt samtidig med Nederlands siste. Man hadde ikke kommet så langt enda at man gjorde det. Ganske sprøtt, og tipper folk i Nederland var ganske forbanna, og lukta evt kampfiksing.
Spania var gode og gjorde en bra turnering, det må
sies, men Nederland hadde mye spennende og ungt på gang og kunne også bitt bra fra seg.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Rensenbrink82 skrev: ons okt 13, 2021 5:45 pm et lite unntak bør nevnes. Spania-Malta 12-1, som da sendte Spania istedet for Nederland til EM.
Spanias 12-1 mot Malta tåler alltid å nevnes, Rob. Den ble gjort behørig gjenstand for analyse under VGD-epoken, men utfallet må sies å være så spesielt at alle tenkbare innfallsvinkler bør ettergås i sømmene. Malteserne var oppe på 1-1 her i et par minutter, før Spania skulle slå heftig tilbake.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Ellers var 1984-utgaven av EM det andre i rekka (av totalt fire) bestående av det i hvert fall jeg anser som det ideelle antallet deltakernasjoner: åtte. Man hadde to grupper der de to beste var direktekvalifisert for semifinalene. 15 kamper totalt. Det blir ikke mer konsentrert enn det, samtidig som man får kåret rett vinner. Er du god nok kvalifiserer du deg, og er du god nok, vinner du til slutt turneringa. Her var det ikke rom for sentimentalitet (som jeg på andre områder innen fotballen gjerne ivrer for), men kun en deltakende, absolutt elite. Kan hende kan en argumentere for UEFAs sterkt økte antall lisenserte nasjoner etter omveltningene i Øst-Europa tidlig på 90-tallet, men jeg synes ærlig talt heller ikke dét bør telle i favør av et utvidet antall deltakere i europamesterskap.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

mikemodano skrev: ons okt 13, 2021 2:36 pm Der vil Genghini være inne med artistene og Fernández.
Jeg har ikke greid å dy meg, og har naturligvis måttet ta en kikk på hvordan franskmennene stilte opp i andre gruppespillskamp mot Belgia. Jeg kan med én gang røpe at det var 3-5-2, som Hidalgo dermed hadde i verktøykassa si, og hvor Maxime Bossis var den av de tre forsvarerne som lå sentralt. Jean-François Domergue lå som en slags venstrestopper, mens Patrick Battiston hadde den høyre stopperposisjonen blant de tre. Sistnevnte banket et frispark i tverrliggeren fra 26-27 meter allerede etter minuttet, og Platini forvaltet returen på best mulige måte, slik at lista var lagt allerede i den absolutte innledningen.

Det var imidlertid posisjoneringen av de fem midtbanespillerne jeg var mest nysgjerrig på, og her lå Luis Fernández, Jean Tigana og Michel Platini alle forholdsvis sentralt. Det vil nok ha vært ideen at førstnevnte skulle ta de tyngste defensive pliktene, men han la gjerne i vei framover, noe som kanskje hadde en sammenheng med at belgierne, tross alt, ikke utgjorde noen særlig trussel her. Alain Giresse hadde posisjonert seg noe mot høyre, mens Bernard Genghini lå i korridoren på motsatt side. Med tanke på suksessen nettopp i dette oppgjøret, så var det kanskje litt pussig at Hidalgo ikke skulle starte med dette oppsettet på noe tidspunkt senere i turneringa. Ikke at det var mye å klandre ham for, all den tid franskmennene ble stående igjen som triumfatorer.

På topp lå Didier Six og Bernard Lacombe, hvor den kommende Aston Villa-angriperen gjerne trakk bredt mot høyre, mens Lancombe på sin side var mer aktiv mot venstre. Slik den franske midtbanen var komponert, var det overhode ingen overraskelse at de stilte med et angrepspar som mer enn gjerne søkte ut mot sidene for å skape rom for artisteriet og artilleriet bak seg.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Innleggene til nå i tråden har kun vært pirking borti materien. '84-turneringa i Frankrike har så mye ved seg som er verdt å friske opp i, og en komplett gjennomgang må på et tidspunkt bli prioritert.

Frankrike fortjener naturligvis all heder og berøm de kan få for sin innsats, men også de danske drænge etterlot seg lekne inntrykk, selv om det ikke bar fullt så langt som det gjorde for vertskapet. De ble stanset av nasjonen som også på den globale scenen to år seinere skulle stagge dem, nemlig Spania. Spanjolene nådde finalen etter å ha scoret ett mål i hver av sine fire første kamper. Avsluttende runde i gruppa deres bør også få oppmerksomhet ved en senere anledning: Antonio Maceda, som hadde puttet to ganger i den berømmelige 12-1-kvalikgevinsten mot Malta, scoret i det 90.minutt mot Vest-Tyskland, som, kombinert med Portugals sene vinnermål mot Romania i deres kamp, sørget for å få vesttyskerne eliminert. Maceda var i Sporting Gijóns eie på den tiden, og var en stopper som var viden kjent for sine sterke luftkvaliteter. Jeg innbiller meg videre at han også var i stand til å fylle en rolle sentralt (defensivt) på midten.

Etter uavgjort mot både Vest-Tyskland og Spania lå alle muligheter stadig åpne for Portugal hva gjaldt avansement. Siden Spania og Vest-Tyskland altså skulle møtes i pulje 2s andre avsluttende oppgjør, ville gevinst mot Romania sende portugiserne videre på bekostning av én av de to i den andre matchen. Da den 34-årige Nené fra Benfica, gjorde det eneste målet i kampen ni minutter før full tid, var Portugal videre sammen med Vest-Tyskland. Så dukket altså Maceda opp og endret det bildet noe, uten at det gikk utover portugiserne. Var det dernest, i semifinalen mot vertsnasjonen, at Benficas offensive drivkraft, den elegante Chalana, utstyrt med tidenes fotballmustasj, gjorde seg så voldsomt bemerket? Han skulle jo forlate Lisboa-klubben til fordel for Bordeaux den sommeren. Chalana var 25, hadde vært i Benfica i åtte år, og må ha føltes som et ordentlig kupp av en signering for den franske storheten. Fasit vil imidlertid fortelle at det kun ble fattige 12 seriekamper for Chalana i det kjente franske vindistriktet. Det må da ha vært skader som gjorde at han fikk en så avstumpet sportslig tilværelse der sydvest i Frankrike? Han returnerte til slutt til Benfica foran 1987/88, uten å ha spilt én eneste kamp i sin siste sesong på fransk jord.

Turneringas østeuropeiske innslag var Jugoslavia og Romania, uten at noen av dem vel etterlot særlig print til slutt. Samlet ble det kun ett poeng på seks kamper for de to. Det skulle jo ha vært Sovjetunionen som forsvarte Warszawapaktens ære her, men de var jo blitt slått ut av Portugal i kvaliken, til tross for den vanvittige maktdemonstrasjonen mot dem hjemme i Moskva 27.april '83 (to år og 364 dager før ulykken i Tsjernobyl) - 5-0! Det er en match jeg har lett i årevis etter, men som ikke lar seg oppdrive i sin helhet, dessverre.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Det blir en ganske asymmetrisk gjennomgang, dette, om det i det hele tatt blir noen gjennomgang i ordets rette forstand.

Jeg kan først som sist røpe at jeg har tatt åpningskampen i Paris nærmere i øyensyn, og etter en riktig så god fotballkamp slo det meg hvor godt dette danske laget var. Kan hende står de for evig tid igjen som tapere etter 0-1, men det som skjedde fra første til siste pipeblås røpet avgjort ingen stor forskjell mellom les Bleus og dansk dynamitt. Ikke at begrepet helt var oppfunnet ennå, men med fasit i hånd tør vi inkludere deres yndede slagord om seg selv fra mesterskapet i Mexico to år seinere.

Kampens eneste mål kom 12 minutter før slutt, og siden vi vet at Michel Platini, den franske hærføreren og kapteinen, scoret i samtlige av sluttspillets fem kamper for vertsnasjonen, så ligger det i kortene at det var nummer 10 som ble matchvinner. Frankrike hadde styrket midtfeltet med Luis Fernández siden semifinaletapet for Vest-Tyskland to år tidligere. De stilte i en form for 4-4-2, der Joël Bats sto i mål. Foran seg hadde Paris Saint-Germain-målvakta Patrick Battiston i en slags høyrebackposisjon, Maxime Bossis som libero, den røslige Yvon Le Roux som forstopper, og til slutt 22-åringen Manuel Amoros ute på venstreback. Midtbanen besto altså av Fernández som den bakerste og Platini som den framskutte, i tillegg til Jean Tigana i en litt høyrevridd rolle, samt smekre Alain Giresse mer sentralt. Giresse representerte drivet midt på bana. Jøye meg, for noen steg den vesle mannen hadde. Fremst så man Bruno Bellone liggende relativt bredt ut mot venstre, mens målsniken Bernard Lacombe hadde en noe mer sentral posisjon.

Når man ser på den danske startelleveren, så tar en seg nok i å undres over hva slags oppsett dette var i praksis. Svaret er nok at også deres formasjon tålte merkelappen 4-4-2, men verken den ene eller andre tallkombinasjonen var opplest og vedtatt. Det fantes spillere både i hjemme- og bortelag som beveget seg ut av egen og inn i andres teig, og selv om vi ikke helt skal påklistre verken dansker eller franskmenn merkelappen 'totalvoetbal', så var det utvilsomt noe intrikat over hva spillerne i begge leire foretok seg. Tar jeg i tillegg med at jeg er finner slike posisjonsbytter interessante, så forstår en ganske intuitivt at dette var noe jeg satte stor pris på å se. Frankrike-Danmark var en svært god fotballkamp med høyt tempo, fine enkeltprestasjoner og med få unødige brudd i spillet. Jeg vil sterkt anbefale hvem det måtte være å se den i sin helhet.

Ole Qvist voktet det danske målet, og hadde kaptein Morten Olsen framfor seg i den fri rollen i backlinja. Når dét er sagt, så kan jeg informere om at Søren Lerby, som kanskje ikke føltes så enkel å definere her, men som nok må tåle å nedtegnes som venstreback, også hadde en del frihet i form av å trekke inn sentralt for å delta i den oppbyggende fasen. Slik kunne en muligens si at Sepp Piontek hadde noe så revolusjonerende (?) som to liberoer i samme oppstilling. Siden Frankrike sjelden angrep bredt langs høyresiden, med unntak av de gangene Battiston bykset framover, noe som helst skjedde etter pause, så ble Lerby ikke ofte utfordret defensivt som sideback. Med venstredoja si kunne han derfor ofte få prikke pasninger til spillere plassert høyere opp i bana, og det var ikke alltid enkelt å forutse for vertskapet hvilken av Olsen og Lerby som gjerne ønsket å klyve framover. De to øvrige medlemmene i forsvarslinja var Søren Busk, som fungerte som høyreback, og Ivan Nielsen. Sistnevnte fikk nok en del tørner med Lacombe.

Den danske midtbanen besto av Jens Jørn Bertelsen som den tydeligste sentrale. Han var slett ingen entydig destroyer, men evnet absolutt å delta også med ballen i beina. Med seg hadde han Klaus Berggren, som fungerte som et frimerke på Platini. Disse var de to midtbanespillerne med de største defensive pliktene, mens Allan Simonsen lå framfor dem begge og kanskje noe orientert mot høyre. Den vesle virtuosen trakk dermed ut i et område der også Michael Laudrup relativt ofte befant seg. Laudrup var utvilsomt som angriper å regne i denne oppsetningen, selv om han var mindre definert spiss enn makker Preben Elkjær Larsen. Han lå inne sentralt og kriget først og fremst med Le Roux. Da mangler det kun å posisjonere Frank Arnesen. Det var lettere sagt enn gjort. Kan hende kunne en si at danskene stilte i en slags 4-2-2-2 (kjent noen år senere gjennom det Colombia som skulle glede en hel verden i Italia '90), der Arnesen i likhet med Simonsen hadde ansvaret for den offensive regien. Arnesen løp ustanselig, og befant seg vel så ofte ute til venstre som bredt mot høyre. I sistnevnte posisjon så man ham helst dersom Simonsen og/eller Laudrup søkte seg andre steder. Det var ikke slik at de løp i veien for hverandre. Alt virket uansett koreografert, så det er ingen grunn til å anta at bevegelsene skyldtes tilfeldigheter, men at de snarere var godt iscenesatt av den kløktige Piontek.

Det kampen kanskje manglet i opplagte scoringsmuligheter tok den til de grader igjen på de fleste andre felt. Det var individuelle prestasjoner godt over snittet, og kollektivt fungerte også begge lag godt. Det var lett å se at det var to midtbaner som begge hørte til de ypperste sjiktet i Europa, og kanskje til og med i en global målestokk. Platini hadde et par forsøk med hodet, som begge tvang Qvist til å gi hjørnespark, før han endelig fikk scoringen sin. Den var det nesten litt komikk over, siden Lacombe, som var blitt spilt opp omtrent på 16-metersstreken av Giresse, var blitt tacklet av Nielsen. Tacklinga førte videre til at Busk falt over beinet til lagkompisen, og med det havnet han midt i skuddsektor der Platini nådde ballen etter Nielsens tackling. Den franske kapteinens avslutning var ingen direkte suser, men et skudd som snek seg inn i nettmaskene midt i målet bak Qvist via hodet til Søren Busk, som altså akkurat hadde falt over ende takket være Nielsens inngripen. Slapstick? Ikke helt, men heller ikke langt unna.

Danskene hadde måttet erstatte Simonsen i pausen. Den vesle stjerna hadde kanskje ikke utmerket seg spesielt i løpet av de 43-44 minuttene han fikk før han ble tacklet i kanvassen av Le Roux og ødela kneet sitt. Danskene håpet åpenbart at det ikke var alvorlig med ham, og unnlot å erstatte ham før pause. Etter hvilen, da de hadde fått konstatert skade på Simonsen (som ikke igjen skulle spille i den turneringa), kom John Lauridsen ut på bana. Det er fair å si at Lauridsen antok en mer restriktiv rolle enn den Simonsen hadde innehatt, slik at de heller enn en 2-2-kombinasjon på midten nå mer hellet mot 3-1, med Arnesen som den enslige framskutte. Lauridsen imponerte meg som ballvinner, og han gjorde en fin defensiv jobb.

Også Frankrike måtte se en av sine aktører gå av med skade, nemlig stopperen Le Roux. Han og Elkjær Larsen hadde møttes i flere dueller, og da Le Roux gikk av, kom Jean-François Domergue fra Lille, snart klar for Lyon, inn. Domergue ruvet på ingen måte i landskapet slik forgjengeren gjorde, men han skred like fullt til verket med de samme intensjoner om å holde den danske spissoksen unna scoring. Det nærmeste Elkjær Larsen skulle komme var et skudd som gikk via Domergue og Bats' fingertupper nede i høyre hjørne, via stolpen, og til corner...trodde alle. Unntatt dommer og linjemann, som i stedet dømte utspill fra mål.

Tre minutter før slutt oppsto det litt kontroverser: Amoros ble tacklet bakfra av den andre danske innbytteren Jesper Olsen, som hadde erstattet en sliten Arnesen, og det så forholdsvis korrekt ut, helt til Olsen så bestemte seg for å låse Amoros av med beina. Det fikk den unge franske sidebacken til å tenne til, og etter først å ha forsøkt å pælme ballen i nepa på Olsen, uten å treffe, fór han opp og skallet til ham i stedet. Kampens strikte leder Volker Roth, vesttyskeren, innvilget naturligvis den gode søknaden om rødt kort. Amoros ville dermed miste neste kamp mot Belgia.

1-0 sto seg, som vi alle vet, kampen ut, men danskene, altså. For et lag! Her kunne de fint ha stått igjen med både ett og to poeng, og det hadde ikke vært all verden franskmennene hadde kunnet si på det. Det var bare å se fram til neste kamp, som skulle gå mot Jugoslavia fire døgn senere.

jakral

Legg inn av jakral »

mikemodano skrev: lør okt 23, 2021 1:06 pm Når man ser på den danske startelleveren, så tar en seg nok i å undres over hva slags oppsett dette var i praksis. Svaret er nok at også deres formasjon tålte merkelappen 4-4-2, men verken den ene eller andre tallkombinasjonen var opplest og vedtatt.
Har ikke sett denne kampen på en bra stund, men jeg tror Piontek i utgangspunktet kjørte med en treer bak. Morten Olsen selvfølgelig libero med Busk og Nielsen som markeringsstoppere foran seg. Disse stopperne kunne jo ofte trekkes ut mot kantene alt etter hva slags spisstype de skulle dekke opp, og derfor oppfattes som back under spillets gang. Frankrike hadde vel ingen typisk 9'er på banen her, det vil danskene derimot treffe på mot Belgia i Erwin Vandenbergh. Det er mulig Søren Lerby startet på venstresiden i en slags backrolle her slik at 4-4-2 ikke er helt på jordet tross alt, men det er vanskelig å få grep om midtbanekonstellasjonen. Det er definitivt litt totalfodbolds-takter over posisjonsbyttene til danskene under kampens gang.

Ellers må man jo fascineres av den danske tilnærmingen til denne kampen. Firkløveret Elkjær, Laudrup, Simonsen og Arnesen på banen samtidig mot vertsnasjonen og mesterskapsfavoritten i deres egen hule, vitner om ambisjoner og selvtillit. Dette er altså Danmarks reelle mesterskapsdebut som fotballnasjon. De hadde aldri deltatt i VM før og EM ble jo først et skikkelig mesterskap rundt 1980.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

jakral skrev: søn okt 24, 2021 11:02 am jeg tror Piontek i utgangspunktet kjørte med en treer bak. Morten Olsen selvfølgelig libero med Busk og Nielsen som markeringsstoppere foran seg. Disse stopperne kunne jo ofte trekkes ut mot kantene alt etter hva slags spisstype de skulle dekke opp, og derfor oppfattes som back under spillets gang.
Det er ikke min intensjon overhode å trekke dine fotballfaglige betraktninger og innspill i tvil, og da jeg studerte lagoppstillingene før jeg startet selve den visuelle gjennomgangen, så var jeg også overbevist om at danskene måtte ha en treer der bak: Busk - Olsen - Nielsen (evt Nielsen - Olsen - Busk). Jeg har etter hvert lært meg at man ofte sitter på litt forutinntatte meninger om hvordan et lag stiller opp basert på hvilke individer som deltar, og at disse meningene av og til kan få seg et skudd eller to for baugen når man ser lag på ny: "Ja, men det er jo faktisk ikke helt slik jeg trodde!" Akkurat disse oppdagelsene er noe av det artigste ved å se igjen kamper av eldre dato.

I dette konkrete tilfellet hadde jeg også den antakelsen om at danskene stilte med tre bak, altså. Og kan hende er det dét Piontek mente å uttrykke, men når en setter seg ned og ser de 90 minuttene i sin helhet, så kan en ikke unngå å merke seg hvor venstreorientert Søren Lerby er. Ham tenker vi naturligvis først og fremst på som en sentral midtbanemann. Kanskje en litt defensiv sådan. Her? Jeg tar ikke fem øre for å kalle ham bortimot reinspikka venstreback, selv om det bryter både med de forestillinger man sitter på om Piontek som en 3-5-2-mann og Lerby som midtbanespiller (vi vil imidlertid huske ham som forholdsvis allsidig, selv om ballvinneregenskaper, pasninger og skudd med venstrebeinet hans gjerne stikker seg ut i minnet). Videre er jeg naturligvis enig med deg i at en bakre treer ofte antar en ganske bred form når laget er i ballbesittelse, hvor de to markeringsstopperne vil trekke såpass bredt at de mest av alt minner om sidebacker. Her synes jeg imidlertid også at Busk har et såpass sidedefinert utgangspunkt at jeg tør å kalle ham også back, selv om jeg er åpen for at tolkningen kan diskuteres. Jeg nevnte at både Olsen og Lerby gjerne tok med seg ballen framover, og det gjorde forsyne meg også den lange Nielsen ved enkelte anledninger. Eller mer riktig: Nielsen plasserte seg av og til høyere i banen når kameratene i backlinja hadde ballen. Igjen som du sier: Mange av elementene i det danske spillet hadde mye totalfotballsk i seg: rokeringer og plassbytter. De utfører det bortimot sømløst, og ja, at de ikke nølte med å skride slik til verket i åpningskamp mot vertsnasjonen, kan hende den største forhåndsfavoritten av dem alle, vitnet om et urokkelig mot og sterk tro på egne ferdigheter. De hadde slått England på Wembley i kvalifiseringen, noe som ikke var (er) alle forunt å gjøre, og de hadde med rette opparbeidet seg den selvtilliten de struttet av.

Etter hvert ser jeg fram til å studere danskene mot både jugoslaver og belgiere. Og så vet vi jo at spanjolene på et vis vil temme dem i semifinalen. Alt vil borge for spennende observasjoner.

jakral

Legg inn av jakral »

mikemodano skrev: søn okt 24, 2021 12:33 pm Jeg tar ikke fem øre for å kalle ham bortimot reinspikka venstreback, selv om det bryter både med de forestillinger man sitter på om Piontek som en 3-5-2-mann og Lerby som midtbanespiller (vi vil imidlertid huske ham som forholdsvis allsidig, selv om ballvinneregenskaper, pasninger og skudd med venstrebeinet hans gjerne stikker seg ut i minnet).
Det kan jo ofte være slik at en trener ønsker å spille på en viss måte, i dette tilfellet 3-5-2, men så er motstanderen så sterk at formasjonen ser helt annerledes ut når kampen vel er i gang. Lerby var muligens tiltenkt en vingbackrolle (da som en del av en femmer på midten i oppsettet), men så ble han nesten en tradisjonell venstreback i praksis mot Frankrike. Tanken var 3-5-2, men praksis ble 4-4-2.

Jeg leser i boken Sepp - en biografi:

"Den 12. juni 1984 sendte Sepp et velforberedt og tændt dansk landshold ind på Park des Princes til åbningskampen mod Frankrig. På papiret muligens den bedste startopstilling et dansk landshold nogensinde har præsenteret et publikum for: Qvist - Nielsen, Olsen, Busk - Lerby, Bertelsen, Berggreen, Simonsen, Arnesen - Laudrup, Elkjær (og en bænk med blandt andre Mølby, Lauridsen, Jesper Olsen og Kenneth Brylle."

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

jakral skrev: søn okt 24, 2021 2:19 pm Jeg leser i boken Sepp - en biografi:

"Den 12. juni 1984 sendte Sepp et velforberedt og tændt dansk landshold ind på Park des Princes til åbningskampen mod Frankrig. På papiret muligens den bedste startopstilling et dansk landshold nogensinde har præsenteret et publikum for: Qvist - Nielsen, Olsen, Busk - Lerby, Bertelsen, Berggreen, Simonsen, Arnesen - Laudrup, Elkjær (og en bænk med blandt andre Mølby, Lauridsen, Jesper Olsen og Kenneth Brylle."
Jeg kjenner misunnelsen presse seg fram når du trekker fram et av essene fra bokhylla di og presenterer det vi er nødt til å utrope som fasit.
Jeg er jo som kjent ikke så rent lite eplekjekk, og jeg greier ikke helt å avstå fra et uskyldigst "...slik jeg også var inne på i forrige innlegg", selv om jeg i første post gikk langt i å antyde at danskene stilte i 4-4-2. 3-5-2 i tanke og idé; 4-4-2 i uttrykk, da (jeg gir meg stadig ikke, selv om mentor selv har vært inne og fortalt hva han faktisk mente). Det har imidlertid vært høyst nødvendig å drøfte inntrykkene med likesinnede, så jeg er selvsagt takknemlig.

Skulle du i tillegg finne tid til en egen gjennomgang, så luft gjerne dine egne betraktninger i etterkant (https://footballia.net/matches/france-denmark).

Jeg antar det er denne du refererer til.

Denne gjorde jeg er bortimot helhjertet forsøk på å få tak i for et års tid siden eller så, men til tross for forsikringer fra ekspeditrisen jeg var i kontakt med om at "joda, den haver jeg lige her", så kom det dessverre kontrabeskjed kort etterpå. Du skulle vel ikke ha den i samlinga di også?

jakral

Legg inn av jakral »

mikemodano skrev: søn okt 24, 2021 2:51 pm Jeg kjenner misunnelsen presse seg fram når du trekker fram et av essene fra bokhylla di og presenterer det vi er nødt til å utrope som fasit.
:D Jeg har faktisk ikke boka i hylla selv, men gjorde et søk på nettet og fikk lese noen prøvesider hvor tilfeldigvis inngangen til Frankrike-kampen '84 var nevnt, så det var litt tilfeldig. Jeg har et par andre bøker om dette laget i papirform da; bl.a. Tynd Luft skrevet av Joakim Jakobsen. Jeg gjorde et søk blant FIFAs tekniske rapporter og i Mexico 86 (tror ikke det finnes noen slik for EM 84) var Danmark oppstilt i en noe skjev 3-5-2 med Arnesen som en klar ving på høyre, men der spilleren på venstre, da Henrik Andersen, lå tydligere som back. Det er nok den rollen Lerby akslet mot Frankrike når også Allan Simonsen skulle ha en av de offensive posisjonene.

Bilde

Når det gjelder Danmarks kamper i Euro 84 kan man se dem med fin kvalitet (og uten innlogging) på DR Bonanza. Her er Frankrike-kampen: https://www.dr.dk/bonanza/serie/256/em- ... danmark-12
Denne gjorde jeg er bortimot helhjertet forsøk på å få tak i for et års tid siden eller så, men til tross for forsikringer fra ekspeditrisen jeg var i kontakt med om at "joda, den haver jeg lige her", så kom det dessverre kontrabeskjed kort etterpå. Du skulle vel ikke ha den i samlinga di også?
Nei, men jeg skal si fra om jeg snubler over den en dag.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

jakral skrev: søn okt 24, 2021 3:50 pm Jeg gjorde et søk blant FIFAs tekniske rapporter og i Mexico 86 (tror ikke det finnes noen slik for EM 84) var Danmark oppstilt i en noe skjev 3-5-2 med Arnesen som en klar ving på høyre, men der spilleren på venstre, da Henrik Andersen, lå tydligere som back. Det er nok den rollen Lerby akslet mot Frankrike når også Allan Simonsen skulle ha en av de offensive posisjonene.
Bevares, det tør jeg ikke utelukke. Disse var kun mine egne betraktninger etter én gangs gjennomsyn, og jeg har foreløpig heller ikke vært igjennom det øvrige av danskernes materiale fra '84-turneringen. Ergo er det et noe skrint grunnlag jeg baserer meg på.

Det som imidlertid er noe av det jeg finner aller mest fascinerende ved å se igjennom eldre oppgjør, er hvordan en gjennomgang kan finne på å torpedere et bestemt inntrykk man sitter igjen med, enten av et lag eller av en enkelt spiller. At Arnesen var høyrekant er også et bilde som har limt seg inn i min bevissthet. Om han imidlertid utelukkende var høyrekant hadde jeg ingen klar formening om, så slik sett har det sin verdi å sette seg til med ostepop, knott og andre herligheter når man ser to ganger femogførr med skatter fra en svunnen tid gravd ut av gamle domusposer: Man får styrket eller svekket hypoteser. Viktig er det uansett å huske at en drøss spillere var kapable til å ikle seg flere roller og innta forskjellige posisjoner. Danskene hadde jo så mange dyktige midtbanespillere på 80-tallet at det bare skulle mangle om det ikke måtte bli noen rokeringer i midtbaneposisjonene underveis: "Alle" skulle jo med.
jakral skrev: søn okt 24, 2021 3:50 pm Bilde

Når det gjelder Danmarks kamper i Euro 84 kan man se dem med fin kvalitet (og uten innlogging) på DR Bonanza. Her er Frankrike-kampen: https://www.dr.dk/bonanza/serie/256/em- ... danmark-12
Takk igjen. Dette har du nevnt tidligere, uten at jeg har greid å sortere informasjonen godt nok til å huske den.
jakral skrev: søn okt 24, 2021 3:50 pm Nei, men jeg skal si fra om jeg snubler over den en dag.
Snublet over den har jeg nå endelig gjort. Det vil si: Medhjelperen i Saxo-forlaget greide å lose meg mot riktig hylle, og da var saken med å plukke ut Per Høyer Hansens bidrag til '90-sluttspillet enkel. Et første gjennomsyn, etter at boka deiset ned i postkassa her nylig, har vist at den dessverre avdøde journalisten har gjort seg ordentlig flid med å opplyse om kvalifiseringen dit. Slik man nok vil ha forstått ut fra Italia '90-relaterte tråder, både her og i det gamle forumet, så har jeg selv hatt et visst kvalikfokus, og visst skal det bli spennende å se hvilke av mine egne oppfatninger og funn som matcher Høyer Hansens. Her er det ikke fart med harelabb så vidt over noen av UEFA-puljene; her forteller forfatteren tilsynelatende inngående selv fra tidlige kvalikfaser på samtlige kontinent.

Et søk i den danske journalistens portefølje røper at fyren nok var over snittet opptatt av verdensmesterskap. Forut for den første boka om ei enkeltvis turnering, sluttspillet i Argentina i '78, hadde han også kommet med et samlet verk fra VM siden '30 til og med '74. I tur og orden holdt han det gående til etter '94-VM i USA. Kan hende hadde han da fått nok av nymotens innfall? Kan hende følte han at han ikke lenger hadde noe å bidra med. Alternativt hadde han ikke lenger helse til å fortsette sitt magnum opus. Per Høyer Hansen døde i 2001.

mashadar

Legg inn av mashadar »

mikemodano skrev: ons nov 10, 2021 6:22 pm Et søk i den danske journalistens portefølje røper at fyren nok var over snittet opptatt av verdensmesterskap. Forut for den første boka om ei enkeltvis turnering, sluttspillet i Argentina i '78, hadde han også kommet med et samlet verk fra VM siden '30 til og med '74. I tur og orden holdt han det gående til etter '94-VM i USA.
Hmm, disse bøkene virker jo høyinteressante. Fikk tatt en elektronisk sniktitt, og må si jeg er fristet til å gå til anskaffelse av i alle fall et par av bøkene. Heldigvis er dansk langt enklere å forstå skriftlig enn muntlig.

For øvrig litt pussig at forsidebildet på VM '90-boka ikke kan være fra det sluttspillet da Sovjets og Englands veier aldri krysset hverandre i Italia. Bildet må vel heller være fra EM '88?
Sist redigert av mashadar den tor nov 11, 2021 8:08 pm, redigert 1 gang totalt.

mashadar

Legg inn av mashadar »

Dobbelpost.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

mashadar skrev: tor nov 11, 2021 8:04 pm Hmm, disse bøkene virker jo høyinteressante. Fikk tatt en elektronisk sniktitt, og må si jeg er fristet til å gå til anskaffelse av i alle fall et par av bøkene. Heldigvis er dansk langt enklere å forstå skriftlig enn muntlig.
Jeg må lige holde med deg: Dansk er langt enklere å forstå i skrevet enn i muntlig form. En fattig trøst får være at det synes å være gjensidig, siden danskene heller ikke forstår oss særlig bedre enn hva vi gjør dem.

De elektroniske dykkene man får gjøre inn i disse bøkene er naturlig nok avgrensede i omfang, men likevel tilbyr de solid innsikt i hva dette dreier seg om. Nå vet jeg ikke om Michelet og Solstad på noe tidspunkt før deres første bok fra et verdensmesterskap, turneringa i '82, hadde Høyer Hansen som noe slags ideal, for mens den norske ekvipasjen var langt mer lyriske i sine framstillinger, har dansken en klart mer direkte tilnærming. Likhetene synes ikke å være påtakende, uten at det på noe vis skal forringe Høyer Hansens dejlige innsatser. Jeg vil nok også selv skaffe til veie flere av verdensmesterskapbøkene hans etter hvert.
mashadar skrev: tor nov 11, 2021 8:04 pm For øvrig litt pussig at forsidebildet på VM '90-boka ikke kan være fra det sluttspillet da Sovjets og Englands veier aldri krysset hverandre i Italia. Bildet må vel heller være fra EM '88?
Godt observert. Og helt riktig. Bildet er fra europamesterskapet i Vest-Tyskland. Visst er det underlig. Dersom det hadde vært en praksis han hadde fulgt gjennom hele VM-bokserien sin, så hadde det vært forståelig, men slik er det jo ikke. Han avviker fra normen med '90-boka.

Bildet er Gary Lineker og Vagiz Khidiatullin fra gruppespillsmøtet mellom England og Sovjetunionen (1-3).

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

14.juni 1984, Stade Geoffroy-Guichard, St. Étienne, pulje 2, andre kamp: Romania-Spania. Avspark: 20.30.

Rundt halvannen time tidligere hadde Vest-Tyskland og Portugal avsluttet sitt mellomværende i det som hadde vært pulje 2s åpningskamp. Den hadde endt med to smultringer, og den vil naturligvis være en match vi kommer tilbake til. Akkurat nå er jeg på Michel Platinis tidligere hjemmebane i Saint-Étienne, en by litt øst i det sentrale Frankrike, om lag en halvtimes kjøring sydvest for storbyen Lyon. Her er det et møte mellom to nasjoner som jeg en stund nå har lengtet etter å ta nærmere i øyensyn. Mens spanjolene altså hadde kvalet inn til europamesterskapet gjennom sin halvsuspekte 12-1-gevinst i siste kamp mot Malta (se Rensenbrinks innlegg tidligere i tråden), hadde rumenerne nok gått noe mer under radaren i sin kvalifikasjonspulje 5. Der hadde de likevel utvist svært så stødige takter i et relativt sterkt heat. Dette hadde bestått av Sverige, Tsjekkoslovakia og sveklingen Kypros, i tillegg til et omtrent historisk svakt Italia (lukt i kjølvannet av VM-triumfen sommeren '82), foruten rumenerne selv. Til slutt hadde diktatoren Nicolae Ceaușescus utsendinger vunnet gruppa ett poeng foran våre naboer i øst, takket være seier ganger to i de interne møtene med svenskene. 1-0 på Råsunda 9.juni året i forveien hadde vist seg å bli avgjørende, der den røslige midtspissen, som nærmest kunne forveksles med en klassisk britisk tanksenter, Rodion Cămătaru, etter halvtimen hadde stormet igjennom det svenske forsvaret og overlistet Thomas Ravelli med et lavt skudd.

Det var slik de hadde nådd 1984-turneringen, Romania og Spania.

Hjemme i Romania hadde deres 'divizia A' endt med ligatittel for Dinamo București etter den nyss avsluttede 1983/84-sesongen. Distansen ned til den evige hovedstadsrivalen Steaua hadde vært to poeng, mens Universitatea Craiova, som hadde gjort seg kjent ute i Europa gjennom å nå UEFA-cupens semifinale i 1982/83, der de til overmål ble danket ut av Lisboa-klubben Benfica på bortemålsregelen (1-1 hjemme, 0-0 ute), hadde rundet av sesongen på tredjeplass. Det var nettopp Universitatea Craiova som hadde levert flest spillere til den rumenske EM-troppen: 7. Ligavinner Dinamo fulgte nærmest med seks, mens Steaua București kun hadde sendt av sted landslagets antatte tredjemålvakt Vasile Iordache. Firer i den hjemlige serien, București-klubben Sportul Studenţesc, som på dette tidspunktet ruget på en 19-åring ved navn Gheorghe Hagi, hadde tre representanter i landslagstroppen denne sommeren. Hagi skulle enda spille i tre sesonger for studentklubben før han meldte overgang til Steaua i '87.

Landslagstrener var den 38 år unge Mircea Lucescu, en mangeårig landslagsspiller fra hovedstaden, og med spillerfortid fra Dinamo og Hunedoara-klubben Corvinul, sistnevnte en annen habil forening i Romania på dette tidspunktet, og som hadde meldt på to spillere til EM-troppen. Etter sin aktive karriere hadde Lucescu startet sitt trenervirke i nettopp Corvinul, og han var nå langt inne i sitt tredje år som øverstesjef i landslagsmiljøet. Det er fair å si at han skulle fortsette å gjøre seg gjeldende på den europeiske fotballscenen også i følgende år, og fortsatt er Lucescu aktiv i kapasitet av å være hovedtrener i Dinamo Kiev, 76 år gammel. Her kan vi trygt snakke om trenerlegende.

Dette var Romanias første EM-deltakelse overhode. De hadde blitt invitert både til det aller første VM tilbake i 1930, og deretter kvalifisert seg til begge de to påfølgende turneringene i forkant av andre verdenskrigs utbrudd. I nyere tid hadde de kun deltatt i 1970-turneringen i Mexico, slik at dagens generasjon rumenske landslagsspillere ikke hadde erfaring fra internasjonale mesterskap.

Den elleveren Lucescu hadde valgt å sende utpå i åpningskampen mot arrangørnasjonen fra VM to år tidligere, så slik ut:

1. Silviu Lung, 27, Universitatea Craiova (målvakt)
2. Mircea Rednic, 22, Dinamo București (høyreback)
3. Costică Ştefănescu (kaptein), 33, Universitatea Craiova (libero)
4. Nicolae Ungureanu, 27, Universitatea Craiova (venstreback)
6. Gino Iorgulescu, 28, Sportul Studenţesc (stopper)
7. Marcel Coraș, 25, Sportul Studenţesc (sentral midtbane)
8. Michael Klein, 24, Corvinul Hunedoara (venstre midtbane)
9. Rodion Cămătaru, 25, Universitatea Craiova (spiss)
10. Ladislau Bölöni, 31, Târgu Mureș (sentral midtbane/playmaker)
15. Marin Dragnea, 28, Dinamo București (høyre midtbane)
19. Romulus Gabor, 22, Corvinul Hunedoara (angriper)

Elleveren kvalifiserer til 4-5-1-rammer, og det er tydelig at den store nestoren der bak er libero og kaptein Ştefănescu. Han får lov til å benytte høyrefoten sin for å prikke langpasninger, gjerne vinklet ut mot kant, og da helst ut mot det området der Klein befinner seg, altså mot venstre. Hans venstrebeinte stopperkollega Iorgulescu, en relativt spillende fyr til tross for størrelsen, ser ut til å ha noe av en slags markeringsjobb mot den spanske toppforwarden Santillana, mens Rednic og Ungureanu på hver sin flanke får lov til å bidra i lengderetningen når anledningen måtte invitere til det. Elleveren er på ni av punktene identisk med den som tok nasjonen til EM, da det endte 1-1 i tsjekkoslovakiske Bratislava på siste novemberkveld året før. Ion Geolgău, 23-årig midtbanemann fra Universitatea, hadde gjort rumenernes ledermål, og ble således utnevnt til 'helten fra Bratislava'. Det er å anta at han mistet europamesterskapet med skade. I hans sted fikk Coraș slippe til, her som en slags venstre indreløper. Den andre som hadde startet i Tsjekkoslovakia men ikke var blitt gitt tillitt her, var Nicolae Negrilă, også han Universitatea-spiller. Forsvareren befant seg imidlertid i den 20-mannsstore troppen.

Slik ville jeg ha tegnet dem fra oven:

.......................Lung.........................
...................Ştefănescu.....................
Rednic...........Iorgulescu.........Ungureanu
...Gabor - Dragnea - Bölöni - Coraș - Klein...
.....................Cămătaru.....................

Universitatea hadde fire startende, Dinamo, Sportul og Corvinul Hunedoara to hver, mens Târgu Mureș hadde med strategen Bölöni, slik navnet forteller oss en ungarskættet kar (der het han László Bölöni), som lå og balanserte. Her fantes videre altså Gabor ute mot høyresiden blant de fem på midten, mens kvikke Klein opererte ut mot venstre. Jeg tør påstå at høyre indreløper Dragnea og nettopp Gabor nok er de to mest uskrevne bladene for folk flest av de elleve som startet for denne Lucescu-oppsetningen. Gabor, lagets yngstemann (et halvt år yngre enn Rednic), var av og til ment å bistå Cămătaru der framme med et sett relativt taktsterke føtter, når han skar inn fra sin ytre høyre-posisjon. En bør forresten også merke seg at Cămătaru selv også kunne finne på å trekke i retning av høyrekorridoren.

Hva så med spanjolene? Betegnet som en klar skuffelse da de hadde stilt i arrangørrollen for VM to år tidligere, selv om de hadde nådd andre gruppespill, hvor de imidlertid hadde blitt avspist med ett av fire mulige poeng etter oppgjør mot England og BRD, hadde trener José Santamaría blitt gitt fyken. Inn i hans sted hadde kommet Miguel Muñoz, som nå i Frankrike var 62 år gammel. Ergo hadde han 24 år mer livsvisdom å skilte med enn sin motsats i den rumenske dugout-en. Muñoz hadde tjent Real Madrid både som spiller og siden trener, og i sistnevnte gjerning hadde han to ganger vunnet serievinnercupen, for å matche hva han hadde oppnådd i samme turnering som spiller hos de kongelige. Før han ble håndplukket til landslagsjobben, hadde han vært tre år i Sevilla, med to åttendeplasser og en sjuendeplass i seriespillet som resultat.

I kvalifiseringen hadde Spania blitt plassert i pulje 7 sammen med Nederland, Irland, Island og Malta. Ingen av disse hadde deltatt i VM sist, men Nederland var stadig kjent som stormakten fra 70-tallet, som dessverre, i manges øyne, aldri hadde greid å ta noen internasjonal tittel. Det var da også disse to det til slutt skulle stå mellom, og det virket som om treskofolket hadde trukket det lengste strået da de slo Spania 2-1 hjemme i midten av november året før europamesterskapet. På det tidspunktet hadde begge igjen kamper hjemme mot den soleklare jumboen Malta, som samme dag som nederlendernes 2-1 mot Spania hadde tapt 8-0 for Irland i Dublin. 17.desember skulle Nederland nøye seg med å sette fem scoringer bak den maltesiske målvakta John Bonello, og da de 58 000 som var til stede på De Kuijp i Rotterdam så den 21 år gamle Ajax-strategen Frank Rijkaard klinke inn det femte målet i kampens 90.minutt, var det nok ingen som ikke allerede tok for gitt deltakelse i EM-sluttspillet på fransk jord i '84. Resultatet betydde at Spania var nødt til å vinne med elleve måls margin i sitt oppgjør mot det samme Malta fire døgn etter. Det var jo selvsagt umulig. Eller...?

Historien kjenner vi jo. 3-1 til halvtid ble til, ta-ta, 12-1 til slutt. Real Zaragozas offensivist Juan Señor satte inn den 12. scoringen seks minutter før full tid. Det var ikke til å unngå at Estadio Benito Villamarín i Sevilla eksploderte. Det skulle ikke vært mulig. Det var ikke mulig. Det er neppe mange i Nederland som til den dag i dag tror at alt gikk rett for seg den onsdagskvelden i Andalucía. Maltas målvakt hadde også da vært John Bonello, som hadde sluppet inn 25 scoringer på deres tre avsluttende bortekamper. Det bør være en rekord som stadig står i EM-kvaliksammenheng, om ikke da noen av disse nymotens UEFA-nasjonene, som San Marino eller liknende, har overgått den.

I hjemlig serie var Athletic Bilbao blitt en nemesis for Real Madrid. De hadde vunnet sin andre strake tittel, og mens det etter 82/83-sesongen hadde skilt ett poeng i favør av baskerlaget, så hadde avstanden vært enda mer marginal i 83/84: Ett fattig mål sørget for seriemesterskapet denne gang, der Athletics 23 plussmål trumfet los Blancos' 22. I 1983/84-utgaven av serievinnercupen hadde Athletic så vidt kommet til kort i andre runde mot kommende vinner Liverpool (0-0 hjemme, 0-1 borte), mens Real Madrid på sin side, temmelig oppsiktsvekkende, hadde blitt eliminert allerede i første runde i UEFA-cupen, der Sparta Praha hadde blitt for sterke etter 3-2 hjemme og 1-1 ute. Også nasjonens to andre UEFA-cuprepresentanter i 83/84, Atlético Madrid og Sevilla, var blitt avskjediget allerede i første runde, mot henholdsvis Groningen og Sporting Lisboa. I cupvinnercupen hadde Maradonas Barcelona fått hard medfart på Old Trafford av Man United i kvartfinalene, og til tross for himasiger 2-0 på Camp Nou, så hadde britene, inspirert av sin store anfører Bryan Robson på høyoktan, vunnet 3-0 i returmøtet og dermed 3-2 sammenlagt. Spansk klubbfotball var altså et stykke unna kontinental dominans på dette tidspunktet.

Muñoz' startellever i St. Étienne så ut som følger, der han forbilledlig hadde benyttet seg av samtlige trøyenumre fra 1-11:

1. Luis Arconada (kaptein), 29, Real Sociedad (målvakt)
2. Santiago Urquiaga, 26, Athletico Bilbao (høyreback)
3. José Antonio Camacho, 29, Real Madrid (venstreback)
4. Antonio Maceda, 27, Sporting Gijón (libero)
5. Andoni Goikoetxea, 28, Athletic Bilbao (stopper)
6. Rafael Gordillo, 27, Real Betis
7. Juan Señor, 25, Real Zaragoza
8. Víctor, 27, Barcelona
9. Santillana, 31, Real Madrid (spiss)
10. Ricardo Gallego, 25, Real Madrid
11. Francisco José Carrasco, 25, Barcelona

Når det gjaldt den 20 manns store troppen, så var kun seks blant dem igjen fra miseren på hjemmebane: målvakta Arconada (kaptein da som nå), forsvarerne Urquiaga, Camacho og Maceda, midtbanespilleren Gordillo og angriperen Santillana, som hadde satt fire av de 12 målene mot Malta. Blant de startende, så hadde man tre fra Real Madrid, to fra mesterne Athletic, to fra tabelltreer Barcelona, mens Sporting Gijón, Real Betis, Real Zaragoza og Real Sociedad alle hadde hver sin. To spillere i EM-troppen ventet fortsatt på sine landslagsdebuter: Athletic Bilbao-målvakta Andoni Zubizarreta og Real Madrids svært så spennende 20-årige angriper Emilio Butragueño. Et annet interessant navn var absolutt den 21 år unge sentrale midtbanespilleren Roberto fra Valencia.

For meg ser den spanske oppstillingen ut som en slags 4-4-1-1-variant, der Urquiaga og Camacho har sidebackrollene, mens Maceda ligger litt fritt inne sentralt bak Goikoetxea, som av og til tar duellene med den fyrrige Cămătaru. 'Slakteren fra Bilbao' er ikke kjent for å utvise mye nåde, men ut fra hva jeg har sett så langt, så har det gått relativt pent og pyntelig for seg mellom de to. Sentralt på midten ser man Víctor, som gjerne tar løp uten ball, og den mer possessionorienterte Gallego, mens den noe beskjedne Señor, 'helten fra Sevilla', har posisjonen ut mot høyresiden, med Betis' representant Gordillo motsatt for seg på den firemannssterke midtbanen. Foran disse ser man Carrasco i en temmelig fri rolle bak toppspissen Santillana. La meg visualisere dem:

....................Arconada.....................
.....................Maceda......................
Urquiaga.........Goikoetxea.......Camacho
Señor......Gallego.......Víctor.......Gordillo
....................Carrasco......................
....................Santillana....................

Med snaut 17k tilskuere på en arena som tok rundt 38 000, så oppsto det naturlig nok flere store, tomme lommer på tribunene. Disse bidro til en heller bedrøvelig atmosfære, men de tilreisende fra syd fikk i alle fall noe å juble for da de ble tildelt straffe omtrent midtveis i den første omgangen. Ungureanu hadde blitt overmodig på tur framover fra egen halvdel, og da han hadde fått ballen akkurat litt for langt unna seg, så høgg Señor såpass til at han snodde den til seg. Høyrekanten så Gallego på løp inn sentralt i rumensk forsvarsterritorium, og kan hende ble de gulkledde overrasket over at det nettopp var Real Madrid-spilleren, som til da nærmest utelukkende hadde fungert som ballsentral, som sto bak dybdeløpet. Han fikk i alle fall straffe etter at han hadde mottatt Señors gjennomspill og forsøkt å runde Lung, som kom ut og huket tak i hofta hans. Det påfølgende straffesparket ekspederte Carrasco lynsikkert med venstrefoten.

Det var ikke venstrebackenes førsteomgang, dette. Ungureanu hadde altså forært Spania muligheten til å bryte med påfølgende straffe, og i motsatt ende skulle Camacho gjøre en like grov feil da Romania utliknet med rundt ti minutter igjen av omgangen. Han spilte vekk ballen på egen halvdel, og etter hvert skulle Coraș stå for et utsøkt stykke forarbeid som til slutt gjorde jobben med å klinke inn utlikningen for Bölöni overkommelig. Et litt stillestående Romania hadde meldt seg på igjen mot det som sant å sies knappest var noen stor motstander. Her lå alle muligheter åpne, strengt tatt begge veier, selv om det til tross for et noe statisk inntrykk så langt likevel hadde vært rumenerne som hadde greid å true motstandernes bur flest ganger. Begge sidebackene hadde faktisk kommet til gode sjanser, der Ungureanu hadde trukket seg inn og avsluttet lavt til venstre for mål med kjeiva si (høyrebeinet), mens Rednic etter samspill med Gabor hadde skutt rett i klypene på Arconada fra inne i feltet.

Til pause burde nok Romania ha ledet. Ikke nødvendigvis på bakgrunn av at de hadde dominert i forhold til ballbesittelse, men fordi Rednic, igjen, var frampå helt på tampen. Hvordan høyrebacken ikke greide å treffe mellom stolpene etter at Cămătaru hadde headet Kleins overlegg ned mot ham forblir en gåte til denne dag. Rednic virket å lukke øynene og klinke til. I stedet for å ende i nettmaskene, så gikk ballen en meter til venstre for stolpen. Arconada ville ha vært sjanseløs.

Det var flere ok enkeltinnsatser pr lag, og jeg syntes nok Ştefănescu, Coraș og Bölöni hadde utmerket seg mest hos rumenerne, mens Gallego og muligens Carrasco hadde virket friskest på et ellers skuffende spansk lag.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Det var ikke mye som bar bud om at vi her hadde med en kommende turneringsfinalist å gjøre, i hvert fall ikke med tanke på at den finalisten skulle vise seg å bli Spania, og ikke det Romania som tross alt hadde dominert dette oppgjøret i store porsjoner. Ikke slakket de på grepet etter pausen heller; det var snarere slik at Romania økte dominansen etter sidebyttet.

Likevel endte det 1-1. Det var de helgule som hadde den overlegent største muligheten i den andre omgangen, da Cămătaru kopierte seg selv fra første omgang når han la igjen med hodet, denne gang til Coraș, som så sin direkteavslutning blokkert av Camachos hode. Hadde ikke den spanske venstrebacken kastet seg inn i situasjonen, så hadde rumenerne gjort mål, og de ville hatt en framifrå mulighet til å avansere videre fra denne gruppa på spanjolenes (og fleres!) bekostning. Til tross for overtaket i ballinnehav, så var det ikke mye Romania greide å skape av åpninger, for defensivt må det tross alt sies at Spania var noenlunde habile. Da var det verre når de skulle framover. De hadde lite å komme med både når det gjaldt overganger og, ikke minst, i etablert.

Man så totalt tre bytter i løpet av de siste 45, og den første spilleren som entret matta var Romanias nummer 5 Aurel Țicleanu. Han erstattet midtbanespiller Dragnea, og så ut til å gå inn i en rolle langs høyresiden, ei side han etter hvert delte med Rednic. Hvem av de to som var back og hvem som var midtbaneflanke virket noe uklart, men det kunne tidvis se ut som om Rednic var den mer offensive. Med et kvarters tid igjen å spille kom også unge Hagi inn for sin mesterskapsdebut. Selv om han klønet vekk ballen ved sin aller første berøring, så skulle han spille seg opp, og det var få debutnerver å spore for 20-åringen, som inntok en slags venstre indreløperrolle etter å ha erstattet Gabor. Han søkte ball, han viste driv med ballen i beina, og han forsøkte å nå bedre plasserte medspillere. Ikke å undres over at pjokken har kommet til Frankrike med visse løfter over seg.

Hos spanjolene kom Barcelonas Julio Alberto inn for Gallego, som hadde en blek halvtime etter pause. Alberto er en naturlig venstresidespiller, og det ble da Gordillo som trakk inn sentralt i spann med Víctor. Foruten å vise fram sin venstre dødballfot for innlegg, var det ikke all verden man så til Alberto, men det gjaldt i grunn også Spania som helhet. De vil ha vært mer fornøyd med det ene poenget enn rumenerne, selv om det viktigste nok var å unngå nederlag og bli akterutseilt i gruppa allerede fra første kamp av.

Mine totalt seks stjerner tilfaller:
*** Ştefănescu
** Coraș
* Camacho

Kjetil-e

Legg inn av Kjetil-e »

mikemodano skrev: ons okt 13, 2021 10:29 am Turneringa i Frankrike var hva som endelig ga vertsnasjonen dens etterlengtede internasjonale tittel. Målsnittet var 2,73 fra de 15 kampene som totalt ble avviklet, og visst ble mesterskapet en eviglang ferd mot Triumfbuen for forbundssjef Michel Hidalgo, kaptein Michel Platini og de andre storhetene fra den lekne franske årgangen. De hadde vist under VM-sluttspillet i Spania to år tidligere at denne les Bleus-utgaven hadde det i seg å konkurrere mot en hvilken som helst annen storhet, selv om det nok var blitt stilt spørsmålstegn rundt noen fraværende grad av defensiv organisering og litt manglende kynisme. Vi vil huske at de hadde Vest-Tyskland i kne i semifinalen, der de ledet 3-1 på et tidspunkt i den første ekstraomgangen, bare for å bli innhentet og slått etter straffesparkkonkurranse.

Nå har man for all del en kvalifisering hit, og den er ganske sikkert mer enn spennende og underholdende nok, men hvorfor ikke gjøre et unntak og bare ta for seg selve turneringa denne gang? Footballia har tilrettelagt for en kronologisk gjennomgang, så her er det bare å kjenne sin besøkelsestid. Åpningsoppgjøret fant sted i Paris 12.juni, der vertskapet hadde Danmark som motstander. Det var et dansk lag som for andre gang hadde kvalifisert seg for et EM-sluttspill, selv om mesterskapet hadde sett annerledes ut i form forrige gang de deltok, nemlig tilbake i '64. De hadde kvalifisert seg til mesterskapet i Frankrike gjennom å slå ut både England og Ungarn. Førstnevnte hadde de sågar slått borte i et høyst minneverdig oppgjør på Wembley året før, der Allan Simonsen, årets spiller i Europa i '77, hadde gjort kampens eneste mål fra straffemerket.

Ville danskene, på banen ledet av den 24-årige forsvarsbautaen Morten Olsen (Anderlecht), greie å stagge den ventede franske offensiven?
Et fantastisk mesterskap som av oss her i nord nok best huskes for de danske drengers store gjennombrudd. Husker fra åpningskampen som gikk mellom Frankrike og Danmark forøvrig at en fransk spiller ble utvist etter at han gikk til anngrep på en dansk spiller som hadde felt han.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Det er tirsdag, det er siste novemberdøgn, og jeg har de sedvanlige domusposene bugnende med årgangscalcio her ved min side. Hva annet kan man så gjøre enn å legge seg til rette på divanen, flikke til side nedre del av slåbrokken slik at de allerede vinterbleke leggene kommer til syne og får nyttiggjøre seg av varmen som begynner å bre seg i rommet takket være glørne på peisen, og helle innpå utsøkt kaffe fra nykværnede (en selvfølge. Så oppdatert på samtiden må det tross alt være lov å være) bønner. Hvilken bedre anledning, med bopelens mer yppige halvdel ute i minst halvannet glass, finner man til å ta for seg av Romanias andre oppgjør fra europamesterskapet på fransk grunn?

17.juni i Lens. Det var byen å bli sett i dette året, særlig når uret begynte å dra seg mot 17.15, man hadde tilkjempet seg billett på Stade Félix-Bollaert, og ivret etter å se den nederlandske dommer Jan Keizer blåse i gang dysten mellom Vest-Tyskland, vinnerne fra fire år tidligere, og de deilige rumenerne. Dette vidunderlige folkeslaget hadde nærmest feid plenen med feterte spanske stjerner i åpningskampen, men kun greid å tilrive seg det ene poenget. Nå var det på tide å vise et av Vestens største flaggskip at det var øst i Europa som gjaldt. Gromguten Nicolae Ceaușescu mot den forhatte despoten Helmut Kohl. Kort og godt: folk mot fe.

Min rett nok ikke fryktelig grundige gjennomgang av rumenernes åpningsmatch hadde altså ledet meg til å mene at de stilte i en slags 4-5-1-formasjon mot Spania, og da er jeg selvsagt lidderlig spent på hvordan de skulle dandere seg med vesttyskerne på den andre halvdelen. Selv om Romania altså hadde dominert i banespillet tre døgn tidligere, var landsholdstræner Lucescu tydeligvis ikke helt fornøyd. Det var nemlig foretatt et par endringer i startelleveren, for verken den spillende markeringsstopperen Gino Iorgulescu eller den litt tvetydige Romulus Gabor fikk fortsette. Inn i disse tos sted kom et par spillere jeg tør påstå vi alle kan nikke lunt gjenkjennende til: Ioan Andone og Gheorghe Hagi (19). Førstnevnte kunne her vente seg å skulle håndtere 'Kalle' Rummenigge, som stilte som vesttysk spydspiss, mens Hagi, som jo kom innpå i åpningskampen deres, muligens ville være angriper Rodion Cămătarus fremste støttespiller.

Los geht's. Så gjenstår å se om eventen kan leve opp til fråsegnet om at "fotball er et spill regissert av 22 mannfolk i 90 minutter, hvor Romania til slutt står igjen som vinnere".

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Kamerater, jeg er redd jeg kommer med dårlige nyheter: Det er pause i Lens, og Vest-Tyskland er i føring med 1-0.

Det startet forholdsvis friskt, der både initiativ og intensitet riktignok vekslet litt, men hvor det var brukbart med kvalitet i en del av prestasjonene, kanskje mer hos BRD enn hos Romania, men hvor også sistnevnte i hvert fall i en liten periode hadde noe som minnet om glansøyeblikkene mot Spania. Likevel: Det er ingen overdrivelse å si at ledelsen er fortjent. Scoringen kom etter om lag 25 minutter, og jeg tør legge mesteparten av skylden på den purunge midtfeltjuvelen Hagi. Han befant seg i høyrebackposisjon forut for målet, noe han definitivt ikke burde ha gjort, for dersom han ikke var der, så ville temmelig sikkert en annen ha ivaretatt den plassen og ganske sikkert gjort en langt mer redelig innsats enn #11. Hagi utfordres av Norbert Meier, som i venstrekorridoren gjør seg klar til å slå et innlegg med knorr. Hagi hopper opp og vender ryggen til, Meier tar en ny tøtsj og posisjonerer seg enda bedre for ballen som skal inn i feltet, og med den eneste motstanderen ute av spill, har Meier fritt fram for å gjøre sin aller fremste Manni Kaltz-imitasjon: Kaltz (som hadde lagt opp på landslaget året i forveien) nyter kallenavnet 'Bananenflanke', og med venstra slår Meier en forbilledlig cross som skrur inn mot seks meter, der også den rumenske målvakta Silviu Lung setter seg selv ut av spill gjennom en håpløs utrusning. Ballen kommer aldri fram til ham, for inn i ballbanen bryter, med den største selvfølgelighet, den ene av vesttyskernes tre angripere Rudi Völler. 24-åringen fra Werder Bremen støter ballen elegant i mål: "Endlich gibt's 'was zu feiern", høres som et lettelsens sukk fra kommentator. Tyskland, Vest, hadde spilt 0-0 i åpningsoppgjøret sitt mot Portugal.

Etter målet faller rumenerne en del sammen, synes jeg. Det virker simpelthen som om de mister trua på at dette kan gå. Det er regjerende europamester de står stilt opp mot, og med ballast fra VM-finalen to år tidligere, har motstanderne dessverre for mye å fare med for Romania, som etter hvert blir et nummer for små. Det går litt langsomt framover, og de etterlater seg en del rom på midten som Vest-Tyskland utnytter gjennom å sette fart på både individuelt og kollektivt. De kommer til flere skuddmuligheter, vesttyskerne, og særlig synes jeg Bremen-strategen Meier utmerker seg. Venstredoja hans holder kurant nivå, selv om det aldri igjen blir så stor fare på ferde for Lung at han er nær ved å kapitulere for andre gang. Det er rikelig med bevegelser rundt vesttysk ballfører, og de helvinrøde er ikke til å kjenne igjen fra matchen mot Spania. Tankene er vel ikke på den kommende midtsommeraftenen? Vesttyskerne velger flere ganger å gå på distanseskudd, noe som ikke alltid var like veloverveid. Verken Matthäus eller Meier traff særlig godt.

Jupp Derwalls elleve kommer i det jeg tolker som en 4-3-3-variant, der spillerne er dyktige i posisjonsbyttene, men hvor utgangspunktet nok er slik:

...................Schumacher......................
.....................Stielike.........................
B Förster.........K H Förster.............Briegel
.......Matthäus.....Meier.......Brehme.........
........Völler....Rummenigge (k)...Allofs.......

1. Harald 'Toni' Schumacher, 30, 1. FC Köln
2. Hans-Peter Briegel, 28, 1. FC Kaiserslautern
4. Karlheinz Förster, 25, VFB Stuttgart
5. Bernd Förster, 28, VFB Stuttgart
7. Andreas Brehme, 23, 1. FC Kaiserslautern
8. Klaus Allofs, 27, 1. FC Köln
9. Rudi Völler, 24, Werder Bremen
10. Norbert Meier, 25, Werder Bremen
11. Karl-Heinz Rummenigge, 28, Bayern München
13. Lothar Matthäus, 23, Borussia Mönchengladbach
15. Uli Stielike, 29, Real Madrid

Et høyst erfarent mannskap. De nærmest sprudler av spilleglede, etter nok å ha fått en del på pukkelen for 0-0 i første innsats. Spesielt så Völler ut til å ha fått en solid vitamininnsprøytning gjennom målet, for siste halvdel av omgangen var han tung å stagge for rumenerne. Både han og Allofs trakk noe inn sentralt, mens Rummenigge av og til posisjonerte seg dypt. Ventet taktikk? Tja. Ikke helt hva jeg husker fra den vanvittige semifinalen i Spania-sluttspillet, i alle fall.

Jeg vet ikke helt hvem som kom fra de første 45 med en form for ære intakt hos rumenerne, som periodevis så ut som statister, og i alle fall i kjølvannet av scoringen. Ungureanu viste igjen prov på vilje til å klyve framover, men det var få av løpene hans som ga ham ball. Kaptein Ștefănescu, som hadde vært blant de nominerte under fjorårets 'Ballon d'or'-galla, gjorde ingen klare feil, men var heller ikke den sjefen der bak som rumenerne nok hadde både ønsket og trengt. Coraș trøblet i sin løpeguttrolle på midten, Dragnea var nærmest usynlig, mens Bölöni, den store Bölöni, heller ikke greide å ta tak i det. Hagi viste til tider at han ønsket å ta et langt større ansvar enn hva en kunne forvente av en tenåring på dette nivået, og han viste ok driv med ball, men vesttyskerne fanget ham greit opp før han fikk utrettet noen stor skade. Cămătaru i den enslige spissrollen maktet ikke å etterlate noe større avtrykk. Duellene med (Karlheinz) Förster kom heller ikke like hyppig som han kanskje hadde ønsket seg.

Det må radikal forbedring til i andre omgang dersom dette skal kunne gi poeng for rumenerne. Pr nå ser Vest-Tyskland såpass overlegne ut at jeg nok spår at begge poengene forblir i deres varetekt.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

De yppet seg etter hvilen, rumenerne. Det gikk ikke mange sekundene fra avspark til de hadde utliknet. Kanskje var dét deres måte å kunne ta vesttyskerne på: Få til ei umiddelbar utjamning, for så å håpe at det kunne bidra til å redusere den vesttyske appetitten. 22 var antallet sekunder det tok Romania å komme à jour. Det så så enkelt ut, der Bölönis vesle ball framover så ballen reise helt til Coraș etter et overhopp av Cămătaru. Det satte vesttyskernes forsvar helt ut, og Sportul Studenţescs 25-årige midtbanespiller/angriper banket den ned til venstre for Schumacher, som var sjanseløs.

Hagi var gått ut i pausen, erstattet av nok en 25-åring i form av Ion Adrian Zare fra Bihor Oradea, ikke mange kilometerne unna den ungarske grensa i det nordvestlige Romania. Zare gikk inn på høyrebackplassen, som Mircea Rednic hadde hatt fram til da, mens Rednic selv gikk inn i en offensiv sentral midtbanerolle. Rumenerne endret fra 4-5-1 til 4-4-2, der målgjører Coraș gikk fram som makker for Cămătaru på topp. Dersom det samarbeidet de viste i forbindelse med scoringen var en forsmak på hva som ventet, tegnet dette bra. Vesttyskerne brukte flere minutter på å riste av seg sjokket over utlikningen, men begynte snart å male videre i jakten på ei 2-1-scoring. Det første kvarteret var imidlertid ganske tamme greier, der ingen av lagene utviste noen særlig glød eller angrepsiver, men etter hvert ble det rumenske spillet igjen såpass statisk at vesttyskerne fant det ganske enkelt å bryte dem i midtbaneleddet deres. Bölöni hadde ingen stor dag på jobben, og Rednic var knappest noen foregangsfigur på offensiv midt. Dragnea ble surrende rundt i en slags høyrekantposisjon uten særlig mål eller mening, mens venstresiden omtrent var det eneste som minnet om funksjonalitet, der imidlertid Ungureanu/Klein-ekvipasjen likevel hadde sett friskere ut mot Spania sist.

BRD hadde selv omrokert til den andre omgangen: Matthäus hadde trukket tilbake som en tredje stopper, slik at de nå framsto i noe som minnet mye om en 5-2-3, med mindre man ønsket å kalle Rummenigge offensiv midt heller enn spiss. I så fall kunne du tegne dem som en 5-3-2. Nettopp Rummenigge viste en del fikse takter, der jeg særlig likte de kvikke vendingene med påfølgende pasninger i bakrom ut mot enten Völler eller Allofs bredt. Han sto også for et lekkert forarbeid da Völler halvveis ut i omgangen kunne prikke inn 2-1 med sin andre for ettermiddagen.

Det var ingen vei tilbake for rumenerne. De greide aldri å gire om, og når det aldri oppsto noe taktskifte, var det en smal sak for Vest-Tyskland å se kampen ut 2-1 foran. De hadde flere muligheter selv til å øke, mens Bölöni fikk tid til å sikte seg inn på mål fra 30 meter idet kampen var på vei inn i tilleggstiden. Schumacher måtte ut i strekk for å slå til hjørne, men utover det skjedde det minimalt i den vesttyske 16-meteren som høynet noens puls.

Pierre Littbarski hadde kommet inn for Meier straks før scoringen. Han påtok seg et sentralt midtbaneansvar, den vesle 24-åringen fra Köln, og løp og regisserte overganger de siste 20 minuttene, vel, i hvert fall helt til ikke vesttyskerne lenger så seg brydd med å angripe. De fikk dessuten Karlheinz Förster skadet om lag ti minutter før full tid, og da kom Guido Buchwald, 23 år og også han fra Stuttgart, inn for de resterende minuttene.

Jeg nevnte den ganske tamme Dragnea. Han var også blitt erstattet, og det hadde skjedd etter rundt en times spill, da 25-årige Aurel Țicleanu fra Universitatea Craiova kom inn for å ta plass på høyresiden. Han hadde vært innbytter også mot Spania. Țicleanu hadde et par ok forseringer, men avleveringene sto ikke i stil. I tillegg hadde han et ganske pinglete forsøk på å skaffe straffe, som det imidlertid til hans forsvar skal sies at han ikke en gang selv så ut til å tro på.

Skuffende rumensk spill denne gang etter den sterke innsatsen mot Spania. Her var man simpelthen et par nummer for små. Stjernene tilfaller denne gang...

*** Marcel Coraș
** Nicolae Ungureanu
* Michael Klein

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

20.juni var det klart for pulje 2s to siste oppgjør, og begge hadde avspark 20.30, for å unngå at nasjonene i det ene oppgjøret skulle kunne spille på resultatet fra den andre matchen. Slikt er jo en selvfølge i dag, men den gang var det ikke helt sånn. Fire år tidligere hadde mesterskapet i Italia et identisk oppsett, og i begge puljenes avsluttende kamper var det ulike starttidspunkt. Jeg vil tro at 'farsen i Gijón' to år tidligere, altså i '82-VM, der Vest-Tyskland og Østerrike begge kunne ta seg videre fra den innledende pulje 2s siste kamp, gitt utfallet fra Algerie mot Chile (3-2), spilte inn i så måte, selv om UEFA og FIFA heller ikke da alltid spilte på lag eller følte for å følge de samme retningslinjene.

Tabellen så slik ut før de to avgjørende matchene:

1 Vest-Tyskland 2 1 1 0 2-1 3
2 Spania 2 0 2 0 2-2 2
3 Portugal 2 0 2 0 1-1 2
4 Romania 2 0 1 1 2-3 1

Mens Vest-Tyskland mot Spania ble spilt på 'prinsenes park' i den franske hovedstaden, ble oppgjøret mellom Portugal og Romania avviklet snaue 40 mil mot sydvest i Nantes.

Det var krevende for Romania å nå videre. Det minste de var nødt til å gjøre for å ha en mulighet var å vinne. For all del: 1-0-gevinst mot Portugal kombinert med 0-0 i den andre matchen ville sett dem avansere på bekostning av spanjolene, som de jo hadde sett klart friskere ut enn da de møttes i første kamp. Sågar 1-0 i kombinasjon med spansk 1-0 mot BRD ville sende begge disse videre, siden rumensk 3-3 og tre poeng ville ha trumfet vesttyskernes 2-2 og ditto antall poeng. Portugal var ubeseiret etter to ganger uavgjort, og ville åpenbart ha et ord med i laget. En ny 'U' på kupongen var alt annet enn usannsynlig, og i så fall ville portugiserne stå med tre poeng, mens rumenerne ville måtte reise hjem. Målforskjell lot uansett til å bli avgjørende, og på det nyåpnede Stade de la Beaujoire ville også den østerrikske dommeren Heinz Fahnler (41) ha et ord med i laget. Ukjent fyr, sier du? Jo, for meg også, selv om han faktisk var på Ullevål og dømte i kvaliken for nettopp EM i '84: Norge 1-2 Bulgaria september '83.

Den rumenske forbundssjefen Mircea Lucescu hadde gjort flere endringer i elleveren, og blant annet var den 28-årige stopperen Gino Iorgulescu igjen inne i varmen på Ioan Andones bekostning. Sportul Studenţesc-forsvareren hadde etterlatt et godt inntrykk i åpningsmatchen mot Spania, så hvorfor Andone hadde fått sjansen mot BRD er jeg usikker på. Iorgulescu hadde fått gult mot spanjolene, men hadde vel uansett ikke tatt med seg eventuelle kort fra kvaliken, så det kan umulig ha vært suspensjon som så ham falle ut av troppen? Bak seg hadde han først og fremst lagets overlegne lederskikkelse, liberoen og kapteinen Costică Ştefănescu, men bak ham igjen så vi for første gang i turneringa målvakta Dumitru Moraru fra Dinamo București. 28 år gammel gjorde han her sin 26. landskamp. Siden skulle han flytte til det bløde sørland, hvor han i '90 og '91 skulle forsvare den ukronede tittelen 'beste målvakt i den norske øverstedivisjonen' hos Start. Hvilket varp var ikke Moraru for sørlendingene den gang.

I tillegg til Lung ut for Moraru og Andone ut for Iorgulescu, så hadde også den unge Hagi, som ventet, fått reisepass fra åpningselleveren her etter å ha måttet vike etter de første 45 sist. Det samme gjaldt den heller anonyme midtbanemannen Marin Dragnea. Inn i deres sted hadde kommet Mircea Irimescu, en 25-åring fra Universitatea, og klubbkompisen hans Nicolae Negrilă, 29 år. Siden disse to er heller ukjente for mitt vedkommende, er jeg nødt til å se hvordan de posisjonerer seg for å få et overblikk over formasjon og individuelle roller. De som startet var i alle fall disse:

12. Moraru
2. Rednic
3. Ştefănescu (k)
4. Ungureanu
6. Iorgulescu
7. Coraș
8. Klein
9. Cămătaru
10. Bölöni
14. Irimescu
16. Negrilă

En viss formening har jeg jo, men jeg aner for eksempel ennå ikke hvorvidt Coraș går opp på topp for å gjøre Cămătaru selskap som i den andre omgangen mot vesttyskerne, eller om han forblir i den midtbanerollen han hadde startet de begge foregående kampene. Rednic var jo også en som gjorde posisjonsbytte underveis mot BRD, da han kom inn og overtok Coraș' midtbanerolle etter pause. Her er han trolig høyreback igjen, slik vi skulle komme til å kjenne ham under verdensmesterskapet i '90. Venstresiden med Ungureanu og Klein virker urokkelig, mens Bölöni igjen vil få registarollen. Det er altså de to nykommerne jeg funderer mest på før jeg rigger meg til for å se de to ganger førtifem.

Portugal? Jeg har til gode å se dem ennå, så fra elleveren deres tør jeg strengt tatt ikke ha noen bombastiske oppfatninger, selvsagt med enkelte unntak. At for eksempel Lima Pereira fra Porto var libero, tar jeg for gitt. Videre at bartemonsen Chalana hadde en relativt fri og angrepsrettet midtbanerolle. Rui Jordão og Fernando Gomes på topp, surely. Antonio Sousa på midtfeltet. Men folk som Eurico? Frasco? De kunne like gjerne ha vært statister i en tynn b-oppsetning fra det portugisiske fjernsynsteateret for mitt vedkommende. Spennende er det åkke som å lære litt om spillere man har til gode å plassere, så her er det bare å suge til seg inntrykk.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Etter en målløs førsteomgang i Nantes sitter jeg igjen litt klokere og med inntrykk som må bearbeides. Dersom rumenerne hadde vært den dominante part mot Spania og den underdanige mot Vest-Tyskland, så var de første 45 på Stade de la Beaujoire mer jevnspilte, med spill som vekslet litt fram og tilbake. Det var intet forrykende tempo, og det var to mannskaper som virket å prioritere sikkerhet framfor risiko. Det er for så vidt ikke et helt uvanlig virkemiddel i fotball på noe nivå, så dette i seg selv var ingen revolusjonerende oppdagelse, og særlig ikke når man var vel vitende om hva som sto på spill. Det var et fåtall muligheter foran noen av målene, der et langskudd fra stopper Iorgulescu nok var Romanias største test (den snek seg så vidt utenfor til høyre etter å ha endret retning i en motstander, med Bento utspilt), og hvor den kommende norske sørlandsimporten Moraru helt på tampen var nødt til å slå et Diamantino-forsøk i stolpen. 0-0 reflekterte kampbildet ganske greit.

Rumenerne sto utvilsomt i en 4-4-2, og jeg vil tegne dem ned slik:

.........................Moraru.........................
Negrilă - Ștefănescu (k) - Iorgulescu - Ungureanu
Rednic........Bölöni........Irimescu...........Klein
..................Cămătaru - Coraș..................

Verdt å merke seg: De to tilkomne Universitatea-spillerne Negrilă og Irimescu inntok henholdsvis høyreback- og høyre midtbanesentral-posisjon. Litt overraskende, igjen, var det for meg at Rednic ble vurdert som et ok våpen i lengderetningen, uten at han har åpenbare kvaliteter som virker å gjøre ham skikket i slike roller (men kan hende var Rednics plassering et ledd i en idé om å forsøke å holde Chalana i sjakk). Det var svært lite som hendte offensivt langs den rumenske høyreflanken, og igjen framsto Ungueranu som deres fremste aktivum der han titt og ofte søkte seg framover fra sin venstrebackposisjon. Jeg kjente jo til ham fra tidligere, men hadde primært sett ham på tampen av landslagskarrieren, der han var blitt et klart andrevalg bak den Michael Klein som spilte hakket lenger fram på banen her, og hvor han ikke hadde rukket å imponere. I sin prime, derimot, var Nicolae Ungureanu et realt friskt pust i et nok tidvis noe statisk mannskap. Igjen så man enkelte kombinasjoner med Klein, men sistnevnte hadde også en tendens til å søke seg litt inn sentralt, av og til mot det rommet Irimescu i hovedsak befant seg. Sistnevnte kunne finne på å trekke ut mot kant, og det oppsto plassvekslinger dem imellom, selv om dette ikke var noe som preget den rumenske taktikken.

Tidvis kunne Romania igjen slå langt, og da skjedde det fra kaptein Ștefănescus fot. Cămătaru var helst målet, der han bredskuldret sto med ryggen mot mål og kriget med den portugisiske stopperen Eurico. Coraș, som altså fortsatte der han slapp i den andre omgangen mot vesttyskerne, holdt Cămătaru med selskap på spissplass, men denne gangen syntes jeg ikke han maktet å utmerke seg særlig. Faktisk så Romania noe piggere ut da Cămătaru ble plukket av rundt ti minutter før pause med noe jeg bare må anta kan ha vært en strekkskade, og hvor 32-åringen Ionel Augustin, også han fra Dinamo București, fikk sine første minutter under europamesterskapet i hans sted.

Hva så med Portugal, som også var avhengige av et godt utfall for å ta seg videre til semifinalene? Nå har jeg ingen nylige referansepunkter å forholde meg til, siden jeg ikke har sett igjen deres to første gruppespillkamper, men det er fair å si at jeg ikke ble helt bergtatt av hva de viste i løpet av de 45 åpningsminuttene i Nantes. De spilte med klar libero, en halvdiamant på midten, der man hadde tre sentrale og Chalana ute mot venstre, og så var den unge høyrebacken João Pinto nødt til å bistå i lengderetningen for at det skulle finnes et breddealternativ der. Det fungerte bare sånn tålelig i praksis. Slik vil jeg muligens stille dem opp:

......................Manuel Bento (k).........................
........................Lima Pereira............................
João Pinto................Eurico.......................Álvaro
..........Carlos Manuel - Frasco - António Sousa..........
.................................................Chalana........
................Fernando Gomes - Jordão....................

En avart av 4-4-2. Lima Pereira lå tidvis ganske dypt der bak, og var temmelig interessert i ballkontakt i oppbygningsfasen. Jeg syntes nesten han kunne ta litt for mye plass, slik at det portugisiske spillet gjerne ble for omstendelig. Pinto pusjet framover, Álvaro var noe mer tilbakeholden på sin venstreside, men det var jo fordi det her fantes et alternativ framfor ham. Det skal imidlertid sies at Chalana skadet seg tidlig, uten at jeg helt greide å se at den rumenske høyrebacken Negrilă gjorde seg så fryktelig skyldig i duellen dem imellom. Likevel: Den østerrikske dommer sto godt plassert, og var sporenstreks nede i brystlomma og hentet fram det gule kortet for Universitatea-forsvareren. Han måtte ha sparket Chalana i skinnleggen eller noe i den duren. Virtuosen ble liggende, og kort etter kom Diamantino inn som erstatter. De to Benfica-kompisene hadde nok ikke identiske roller, for mens Chalana i løpet av den tiden han fikk på banen oppholdt seg klart orientert mot venstre, ville Diamantino nok søke seg fra venstrekorridoren og innover. Slik sett forsvant ytterligere bredde i det portugisiske spillet, som altså ikke ble nevneverdig forbedret av at Chalana måtte gå av etter om lag kvarteret.

Frasco var den av midtbanespillerne jeg så med mest ballkontakt, mens nok spesielt Carlos Manuel var mer orientert mot rom. Sousa fikk jeg ikke all verden til inntrykk av gjennom de noe kornete bildene. Angriperne Gomes og Jordão så ut til å holde hver sin side lengst framme, selv om de sjelden trakk bredt.

Her er det bare å håpe på bedre tider etter pause. Det kjøres snart.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Puh! Få sekunder inn i tilleggstiden var det ubønnhørlig slutt, og til tross for at Romania hadde levert en andreomgang som nok overgikk hva de hadde vist før pause, så måtte de finne seg i å være slagne og utslått, takket være Portugal-innbytter Nenés scoring ni minutter før slutt. Slik så tabellen ut ved kampslutt i Nantes:

1. Portugal 3 1 2 0 2-1 4
1. Vest-Tyskland 3 1 2 0 2-1 4
3. Spania 3 0 3 0 2-2 3
4. Romania 3 0 1 2 2-4 1

Uvisst hvordan fordelingen var tiltenkt i forhold til de to nasjonene som var videre med 1-0 i Nantes og 0-0 i Paris (der gjensto imidlertid enda et par minutter å spille), men den biten ville UEFA nok informere om så straks det var slutt på begge åsteder. Det var bilder av triumferende portugisere vi så på tampen, og det kunne en jo forstå, siden uavgjort ville ha sørget for exit med mindre vesttyskerne hadde scoret mot Spania helt på slutten. Pulje 1 var blitt ferdigspilt dagen i forveien, og det var naturligvis av stor betydning hvem som ville topprangeres, siden tabellener ville bli stilt mot toer (Danmark) i den andre pulja i semifinalene heller enn vertsnasjon og mesterskapsfavoritt Frankrike.

...men så må det ha kommet et sent, sent mål i Paris likevel: Joda, Spanias sterke stopper/defensive midtbanespiller Antonio Maceda hadde nikket inn scoring i det 90.minutt på Parc des Princes, og med ett var BRD slått ut! Det måtte sies å være litt av en utvikling. Spania hadde fått det målet de så sårt behøvde for å ta seg videre fra gruppespillet, og det kom altså mot turneringsekspertene fra Vest-Tyskland i det 90.minutt. Det gjorde plutselig spanjolene til puljevinnere på flere scorede mål enn Portugal, begge med fire poeng etter én seier og to uavgjorte.

Den andre omgangen i Nantes var en svært severdig seanse. Dersom spillet bølget fram og tilbake før pause, så ble det ikke noe mindre av det etter hvilen. Romania kunne nok vise til de sterkeste tallene i forhold til ballbesittelse, og de skapte også en god del småskumle situasjoner for Portugals målvaktskaptein Bento, men å overliste ham maktet de aldri. Rumenerne fikk inn den offensive Marian Gabor for Irimescu etter timen, og fra en posisjon ute på høyreflanken, mens Rednic flyttet inn sentralt som makker for Bölöni, bidro han til småkaotiske tendenser i det portugisiske forsvaret. Álvaro fikk litt å tygge på defensivt, men det aller siste trekket var alltid litt for upresist til at Bento måtte kapitulere.

Da så det ofte farligere ut når Portugal kjørte sine overganger. De var kvikke til beins flere av dem, og spissduoen Jordão/Gomes voldte Ștefănescu/Iorgulescu en del trøbbel. Det var flere nestensituasjoner foran Moraru, som spilte med overbevisende selvtillit, og som stanset det som kom. Den største muligheten tilfalt Jordão etter et overlegg fra Diamantino, men på hel volley inne i feltet greide han ikke å treffe innenfor rammeverket. Til slutt skulle iberiafolket likevel få uttelling, og etter en litt for lavt slått corner fra høyre fikk Sousa ballen i retur ute i høyrekanalen. Han la inn på nytt, og en markeringsglipp etterlot innhopper Nené mutters alene på åtte meter. Han kunne sikte, og styrte volleyen elegant inn mot venstre burgavl, uten at den ellers plettfri Moraru hadde noen mulighet til å avverge.

Det virket som om trua forsvant hos de fleste rumenske spillerne, og de kom aldri til noen farligheter i løpet av den tiden som gjensto. Faktisk så hadde de nok dabbet av noe i sin angrepsiver allerede før scoringen. Til tross for at muligheten for avansement hele veien var til stede, så sto kanskje ikke evnene helt i stil. Et mesterskap med én god kamp, én dårlig, og én akseptabel en hadde endt i ett fattig poeng og hjemreise. Det vil nok ha vært en skuffelse, men det var tross alt deres første internasjonale turnering på 14 år, slik at denne generasjonen tidligere ikke hadde hatt noen befatning med verken EM eller VM. Her var det bare å reise hjem og øve til starten på VM-kvalifiseringen for Mexico '86. Der ventet britisk motstand i form av England og Nord-Irland, i tillegg til dobbeltmøter med Tyrkia og Finland. En andreplass og deltakelse burde da være innen rekkevidde?

*** Moraru
** Ungureanu
* Gabor

Av de totalt 17 fordelte stjernene (én var, ved en glipp, tilfalt Spanias Camacho i åpningsmatchen; her skulle jo kun rumenere vært vurdert), endte det slik:

Coraș 5
Ungureanu 4
Ştefănescu 3
Moraru 3
Klein 1
Gabor 1

Hvorvidt Marcel Coraș i seriøse tidsskrifter faktisk returnerte hjem til Romania som sitt lags antatt beste spiller i mesterskapet skal jeg la stå usagt, og når sant skal sies er det nok venstreback Ungureanu jeg sitter igjen med det mest fordelaktige helhetsinntrykket av. Ştefănescu, etter en god førstematch, var ikke så sjef som jeg hadde håpet, og kan hende vil man ha hevdet at karrieren tydelig var på hell. Moraru, i sin ene kamp, var mer tydelig på keeperplass enn hva Lung hadde vært, mens høyresiden generelt hadde sviktet rumenerne.

Hva med sjefen sjøl? Var det liv laga videre for Mircea Lucescu? Det enkle svaret var 'ja!', for han skulle sitte ut kvaliken for '86-VM, der han det siste året også hadde hatt ansvaret for Dinamo București. Dessverre skulle et hjemmetap for Nord-Irland i nest siste kvalikrunde spolere for deltakelse i Latin-Amerika, for nordirenes tre poeng fra sine siste to partier, i București og i London, ga dem de nødvendige tre poengene som tok dem til sluttsummen 10, noe rumenerne dermed ikke kunne matche. Til tross for 3-1-seier i Istanbul i siste kamp, endte Romania på 3-3-2 og ni poeng.

Brukeravatar
mikemodano
Innlegg: 886
Sted: Oslo

Legg inn av mikemodano »

Hvilken mer passende tråd å annonsere den vesle kunstneren med den store mustasjens bortgang: Fernando Chalana leverte i dag inn bartevoksen. 63 år gammel ble den lekne portugiseren som kunne høste mye av æren for at Portugal kom til EM-semifinalen i ‘84, der de først etter ekstraomganger måtte gi tapt for vertsnasjonen og ikke minst tremålsscorer Michel Platini. Hvil deg nu, senhor. Det er fortjent. Você vai viver ainda em nossos corações.

GiPazzini_85
Innlegg: 12991

Legg inn av GiPazzini_85 »

mikemodano skrev: ons aug 10, 2022 3:53 pm Hvilken mer passende tråd å annonsere den vesle kunstneren med den store mustasjens bortgang: Fernando Chalana leverte i dag inn bartevoksen. 63 år gammel ble den lekne portugiseren som kunne høste mye av æren for at Portugal kom til EM-semifinalen i ‘84, der de først etter ekstraomganger måtte gi tapt for vertsnasjonen og ikke minst tremålsscorer Michel Platini. Hvil deg nu, senhor. Det er fortjent. Você vai viver ainda em nossos corações.
Chalana har fortalt i ettertid at da Svennis var i Benfica så hadde han tatt Chalana til side og fortalt han et alvorens ord om at Chalanas kvinneeskapader på fritiden ikke var bra. Snakk om rette ræva som feis.

Svar

Create an account or sign in to join the discussion

You need to be a member in order to post a reply

Create an account

Not a member? register to join our community
Members can start their own topics & subscribe to topics
It’s free and only takes a minute

Registrer

Sign in

Gå tilbake til «Fotball - Retro»