Hvilken film så du sist?

[InternalExile]

Må komme meg på kino jeg også snart
Siste filmen jeg så på kino var Ford vs Ferrari

Har ikke vært på kino, siden sen sommer 2003 (Terminator 3: Rise of the Machines).

Burde jo selvsagt fått gjort noe med det. Da en likte å gå på kino som barn og ungdom, men hadde en kjipe opplevelser på slutten, med ekstremt høyt volumnivå, og såpass at det var smertefullt, (men godt mulig en bare er ekstra sensitiv) for virket som de rundt meg, ensa ikke en eneste ting om lydnivået.
Satt vel med henda over øra, i oppunder 3 timer (når en så Ringenes Herre: To Tårn) for andre eller tredje gang, i vinter 2003. Kjipt, for de to første besøkene, var det ingen problem med lyden. Men på Coloseum gikk det til Spinal Tap (11 av 11) når det gjaldt støynivået.

Siste gang jeg var på kino var i 2004, så Spider-Man 2 sammen med en jeg er onkel til. Hadde store smerter i ørene etterpå. Tok det opp med kinosjefen, som er en venn av meg. Han så de kunne ikke gjøre noe med det, de fikk kalibrering av lyd til filmen sammen med filmen og fikk ikke lov til å justere noe.

Er heller ikke glad i "kinolyd" hvor det er veldig stor forskjell på tale og fremhevede lydeffekter og musikk.

[ElGuaje]

Må komme meg på kino jeg også snart
Siste filmen jeg så på kino var Ford vs Ferrari

Har ikke vært på kino, siden sen sommer 2003 (Terminator 3: Rise of the Machines).

Burde jo selvsagt fått gjort noe med det. Da en likte å gå på kino som barn og ungdom, men hadde en kjipe opplevelser på slutten, med ekstremt høyt volumnivå, og såpass at det var smertefullt, (men godt mulig en bare er ekstra sensitiv) for virket som de rundt meg, ensa ikke en eneste ting om lydnivået.
Satt vel med henda over øra, i oppunder 3 timer (når en så Ringenes Herre: To Tårn) for andre eller tredje gang, i vinter 2003. Kjipt, for de to første besøkene, var det ingen problem med lyden. Men på Coloseum gikk det til Spinal Tap (11 av 11) når det gjaldt støynivået.

Siste gang jeg var på kino var i 2004, så Spider-Man 2 sammen med en jeg er onkel til. Hadde store smerter i ørene etterpå. Tok det opp med kinosjefen, som er en venn av meg. Han så de kunne ikke gjøre noe med det, de fikk kalibrering av lyd til filmen sammen med filmen og fikk ikke lov til å justere noe.

Er heller ikke glad i "kinolyd" hvor det er veldig stor forskjell på tale og fremhevede lydeffekter og musikk.

Derfor mange ikke likte å se Tenet på kino, særlig i saler det ikke var tekst.

[ElGuaje]

The Harder They Fall

Ganske kul western dette her, med blant annet Idris Elba, Jonathan Majors, Lakeith Standfield, Regina King og Zazie Beetz i rollene.

Regidebuten til Jeymes Samuel, og synes at han viser et spennende potensiale her. Stilen hans er litt all over the place, på godt og vondt. Vet ikke om filmen trengte å være nesten 2t30min og man merker mot slutten at den kunne vært trimmet enkelte steder, men alt i alt en meget underholdende film. Skjønner ikke helt 6,6'en som den ligger på i IMDB.

Lakeith Standfield, for en skuespiller han er.

[Cabal]

Siste gang jeg var på kino var i 2004, så Spider-Man 2 sammen med en jeg er onkel til. Hadde store smerter i ørene etterpå. Tok det opp med kinosjefen, som er en venn av meg. Han så de kunne ikke gjøre noe med det, de fikk kalibrering av lyd til filmen sammen med filmen og fikk ikke lov til å justere noe.

I gode saler som på imax er det sjelden noe problem, synes jeg. I litt mindre, og med dårligere oppsett, så kan det fort bli jævli. Var dog en del verre før. Var for 100 år siden på Kalbakken og så The Crow. Han fyren oppi maskinrommet spurte oss før filmen om vi ville ha vanlig eller "øs" lyd. Alle ropte øs. Ble et heeelvetes spetakkel og det ringer fortsatt i ørene. God film da.

[Frank.N.Steen]

Hadde en meget morsom og koselig gjensyn med en liten 90-talls komedie favoritt i kveld:

(Tok litt tid, men greide til slutt å lete frem den gamle omtalen fra VGD)

Romy and Michele's High School Reunion (1997) av David Mirkin

"What's the point of going to the High School reunion, if we're not going to impress people?"

Eller på norsk, Blonde og Blondere. Her møter vi de to festglade valley-girl venninnene Romy (Mira Sorvino) og Michele (Lisa Kudrow). De har tilbragt de siste ti årene av sitt liv på, vel å ha det mest mulig moro, samt mimre om alle de "gode" gamle dager fra tiden på videregående skole. Men når de får nyss om at det skal snart holdes en stor gjenforeningfest for deres tidligere årskull, blir det plutselig slutt på moroa. Og ettersom "alle" virker å ha modnet og oppnådd alt i livet, innser duoen at noe drastisk må skje, og det raskt. For hva er vel egentlig vitsen med å dra på en gjenforeningsfest, om en ikke har noe som helst å vise til?

Oj, snakk om herlig gjensyn. Denne hadde man ikke sett siden sommer 2002 da TV3 eller en annen norsk kanal sendte den på kvelden. Blond og Blondere er jo i grunn Dum & Dummere møter Bill & Ted, bare med to grisedeilige babes i Sorvino og Kudrows skikkelser. De er både sexy og morsomme, og kler godt rollene sine som to smått naive og dagdrømmende damer, der drar en "liten" hvit løgn i håp om å imponere skoletias "vinnere".

Tross mye vittig humor og knall kjemi mellom de to hovedrolleinnehaverne, er det likevel vanskelig å ta inn over seg at Sorvino og Kudrow blir utstøtt av sine jevnaldrende medelever, og kanskje enda mer i voksen alder, der de blir fremstilt som håpløse tapere, når det kommer til å finne seg en match av det motsatte kjønn på kjøttmarkedet. Men, film er film og det er ikke vits i å henge seg for mye opp i slikt, hvert fall ikke når det er snakk om underholdning av denne typen.

Janeane Gerafalo passer også utmerket godt i rollen som den negative og deppa bitchen, da i sterk motsetning til den mer lystige man fant igjen via forrige ukes The Truth About Cats and Dogs (1996).

Som nevnt, er Blonde og Blondere nokså åpenlyst ikke langt unna Dum & Dummere i både stil og humor, vel kanskje ikke like vulgær. Men enkelte scener er jo nærmest en ren kopi, men det fungerer stort sett veldig bra.

Soundtracket er jo også et lite høydepunkt. Massevis av fet 80-talls pop og rock, samt noen skikkelig svisker her og der.

Alt i alt, en liten sjarmbombe av en komedie. Og en som jeg definitivt kommer til å beholde i samlingen.

7,5/10

Det var fra sommer 2019, og tja, bikker ratingen opp et ørlite halvveis hakk opp (tidligere var den på 7/10). Fortsatt meget morsom, søt og sjarmerende. Og kjemien mellom Sorvino og Kudrow er fantastisk. Handling og karakterer, er kanskje mer Dum og Dummere, møter Thelma & Louise, men ja, sier meg godt fornøyd, med at man handlet den inn for andre gang, da på DVD, for knapt et år siden.

[Frank.N.Steen]

From Dusk Till Dawn 2: Texas Blood Money (1999) av Scott Spiegel

Av en eller annen grunn, var jeg sikker på at denne en gang i tiden, falt mye bedre i smak. Men kveldens gjensyn, viste seg altså at 4/10 (for snart ti år siden), var altså der nivået lå, på denne skuffende og heller unødvendige "fortsettelsen" fra kult-filmen fra 1996.
En tredje film, ble også utgitt i samme tid, men gidder ikke kaste bort tid på å se igjen, og litt usikker på om den egentlig ble kasta ut av samlingen, for kan ikke finne den i dag.

Uansett, ei gruppe kriminelle misfits, setter ut til Mexico ørkenen, for å gjøre unna det "perfekte" ran, men ender i stedet opp som kveldsmat for noen sultne vampyrer. Vips, så er "blodbadet" i gang, og nei, tross av flere kjente fjes, så er det kun Bo Hopkins og Robert Patrick som står noenlunde igjen med godkjent innsats. Kjipt å se Bruce Campbell, kaste bort tia si her, og er vel knapt med, mer enn et par sekunder i åningsscenen.

4/10

[Frank.N.Steen]

Stay Tuned (1992) av Peter Hyams

Familiemannen Ray Knable (John Ritter), er ei "noe" i overkant TV-interessert kar, og der tilbringer all den tid han har til rådighet, godt planta foran den firkanta boksen, og suger til seg alt av det den har å by på. Men det blir aldri nok, og når en tvilsom selger (Jeffrey Jones) kommer med et uimotståelig tilbud, slår selvsagt Ray til. Men tilbudet kommer med en lei bakside, der snart gjør seg til kjenne, når familiens nye parabolantenne, suger til seg de nye eierne, og sender dem til et alternativt univers, hvor livet står på spill, og eneste mulighet for å returnere hjem med livene i behold, er å overvinne umulige odds.

Vel, da var nok ei film, som lenge har ligget i watchlista blitt unnagjort, og tja, var vel en der konseptet var langt mer interessant enn utførelsen.
Likevel, John Ritter som umettelig tv-slave (denne rollen ville vel perfekt for en som Ed O'Neill) er jo artig å følge med på, samt hvordan han og kona får virkelig testa forholdet, når de suges inn tv-universet, og de mange ulike utfordringer som ankommer.
Jeffrey Jones, som en djevelsk slu og kjip kar, er en god skurk, mens ungene i filmen, blir mest til irritasjon, og skulle ønske filmen gikk mørkere til verks, men mulig de bare prøvde å nå ut til flest mulig, ved å vanne ned de mørkere forsøkene på litt mer frekk voksen humor, som ble mest av og på.

Mulig en man kan tenke seg å se igjen, men inntil da, blir det med en snill:

6/10

[spårt]

Verdens verste menneske er nominert til Oscar for både beste internasjonale film og beste originale manus. Gøy!

[ElGuaje]

Gøy

[InternalExile]

Verdens verste menneske er nominert til Oscar for både beste internasjonale film og beste originale manus. Gøy!

Noen som har sett filmen? Ser den ligger ute på Rakuten TV for 169,- kroner.

[Frank.N.Steen]

Noen som har sett filmen? Ser den ligger ute på Rakuten TV for 169,- kroner.

Ikke sett filmen. Men det blir vel til at man gjør så, omsider.

Men 169 kroner? Er vel oppunder 30 kroner dyrere enn det Platekompen skal ha for DVDen, samt 10 eller 20 kroner dyrere enn Blu-rayen. For den slags pris, får en jo virkelig håpe at de om ender opp med å betale så mye, (og da ikke en gang for ei fysisk utgave), hvert fall ender opp med en skikkelig vinner av en kremfilm.

[InternalExile]

Noen som har sett filmen? Ser den ligger ute på Rakuten TV for 169,- kroner.

Ikke sett filmen. Men det blir vel til at man gjør så, omsider.

Men 169 kroner? Er vel oppunder 30 kroner dyrere enn det Platekompen skal ha for DVDen, samt 10 eller 20 kroner dyrere enn Blu-rayen. For den slags pris, får en jo virkelig håpe at de om ender opp med å betale så mye, (og da ikke en gang for ei fysisk utgave), hvert fall ender opp med en skikkelig vinner av en kremfilm.

Stiv pris ja, de legger seg vel på kino-priser. Er det mulig å kjøpe den på Blu-ray? Da vil jeg nok det heller.

[Frank.N.Steen]

Stiv pris ja, de legger seg vel på kino-priser. Er det mulig å kjøpe den på Blu-ray? Da vil jeg nok det heller.

Forstår jo at det skal melkes litt ekstra, med tanke på ståheien rundt filmen og selvsagt moro for alle de involverte. Men om en klarer å vente et par dager, eller bor i Oslo, så er kanskje en tur innom Platekompen (butikk eller nettbutikk) ikke så dumt.
Men vil en se filmen snarest, så er nok kanskje 169 kroner en pris som er vanlig? for nyere utgivelser av Rakutens utvalg.

Klart, tar en med levering/frakt, så blir det vel samme prisklasse. Men ja, er så heldig, at en har Platekompaniet butikken (er vel eneste igjen i landet) i samme by, så er vel det billigste tilbudet for øyeblikket.

[SirJames]

Verdens verste menneske er nominert til Oscar for både beste internasjonale film og beste originale manus. Gøy!

Noen som har sett filmen?

Mhm

https://fridiskusjon.no/viewtopic.php?p ... te#p372314

[Winnowill]

The Danish Girl (netflix) - 7/10.
Imdb rating 7.1

Eddie Redmayne gjør en utrolig god rolle som en mann på 1929tallet som oppdager han er transkvinne. Løselig basert på en sann historie.

Cargo (netflix) - 7/10.
Imdb rating 6.3

Altså dette er den første Zombie filmen jeg har sett siden I am Legend da den type filmer finner jeg totalt uinteressant. Men Martin Freeman i denne filmen som desperat jobber mot tiden og leter etter noen som kan ta vare på datteren i Australias villmark blandt zombier var veldig god, jeg satt hooked gjennom hele filmen. Dette er ikke en gore/slasher zombie film hvis man er ute etter det, men en emosjonell film som jeg fant litt rørende til tross et corny utgangspunkt med zombier.

[Frank.N.Steen]

Last Man Standing (1996) av Walter Hill

Gjensyn, og mest sannsynlig mitt siste. På papiret, så virket alt meget lovende. Knalltøffe skuespillere og regissør, men tar ikke lange tiden før en innser hvorfor denne aldri slo an, og gikk ut av samlingen en gang, så handlet inn på ny, og nei, det blir heller ingen permanent plass i filmhylla denne gang heller.

Handlingen er vel i grunn typisk 60-talls spaghetti western, bare oppjuster til mer moderne gangster-action, og der en har erstattet Clintern som mystisk revolvermann, med Bruce Willis. En fyr som liker å prate, hvert fall til seg selv og seerne (dessverre), og han jobber litt, både her og der, for to ulike gjenger med mafiosoer, satt til en bitteliten by uti ørkenen.
Og det mangler definitivt ikke på kuler og krutt, men der mange av Walter Hills klassiske actioneventyr, ofte slo godt fra seg, føles det mer tegneserie aktig, og det oser en slags likegyldighet, av alt sammen. Synd, for et eller annet sted ut, så kunne dette ha vært enda ei Walter Hill perle, men selv ikke Christopher Walken (med skummelt James Bond skurk-arr i ansiktet) kan bidra med så mye annet, enn tja, å være Christopher Walken.

Angående den eviggående voice-overen til Brucern, så føles det nesten ut som en hører på ei kommentarspor, og en blir meget lei av den raspete og kjedelige tonen.

Nei, denne er jeg ferdig med. Og ingen forandring på ratingen siden forrige gang.

5/10

[InternalExile]

Last Man Standing (1996) av Walter Hill

► Show Spoiler

Gjensyn, og mest sannsynlig mitt siste. På papiret, så virket alt meget lovende. Knalltøffe skuespillere og regissør, men tar ikke lange tiden før en innser hvorfor denne aldri slo an, og gikk ut av samlingen en gang, så handlet inn på ny, og nei, det blir heller ingen permanent plass i filmhylla denne gang heller.

Handlingen er vel i grunn typisk 60-talls spaghetti western, bare oppjuster til mer moderne gangster-action, og der en har erstattet Clintern som mystisk revolvermann, med Bruce Willis. En fyr som liker å prate, hvert fall til seg selv og seerne (dessverre), og han jobber litt, både her og der, for to ulike gjenger med mafiosoer, satt til en bitteliten by uti ørkenen.
Og det mangler definitivt ikke på kuler og krutt, men der mange av Walter Hills klassiske actioneventyr, ofte slo godt fra seg, føles det mer tegneserie aktig, og det oser en slags likegyldighet, av alt sammen. Synd, for et eller annet sted ut, så kunne dette ha vært enda ei Walter Hill perle, men selv ikke Christopher Walken (med skummelt James Bond skurk-arr i ansiktet) kan bidra med så mye annet, enn tja, å være Christopher Walken.

Angående den eviggående voice-overen til Brucern, så føles det nesten ut som en hører på ei kommentarspor, og en blir meget lei av den raspete og kjedelige tonen.

Nei, denne er jeg ferdig med. Og ingen forandring på ratingen siden forrige gang.

5/10

Har bare sett filmen en gang, og det var på en kino i London på premieredagen Likte filmen veldig godt 8(10. Kanskje ikke lurt å se den igjen Om jeg ikke husker feil, så var det vel produktplassering av Wild Turkey Whisky i filmen. Mener å huske jeg kjøpte et par flasker av den etter filmen.

[Frank.N.Steen]

Har bare sett filmen en gang, og det var på en kino i London på premieredagen Likte filmen veldig godt 8(10. Kanskje ikke lurt å se den igjen Om jeg ikke husker feil, så var det vel produktplassering av Wild Turkey Whisky i filmen. Mener å huske jeg kjøpte et par flasker av den etter filmen.

Husker at man så filmen en del på 90-tallet, på tv. Men klart, så har man siden, blitt langt mer oppmerksom på mye eldre, og overlegent bedre Walter Hill filmer, og dessverre så ja, Last Man Standing har ikke vært en av disse actionfilmene, som har holdt seg like bra, som det en gjerne skulle ønsket.
Men som sagt, visste vel det på forhånd, men til en tier (for en ubrukt DVD) valgte man å prøve ei siste gang, men ja, det vil seg ikke.

Neste Walter Hill film jeg kunne tenkt meg et gjensyn med (og da av typen på et helt annet nivå), er klassikeren Hard Times (1975) med Charles Bronson og James Coburn. Nå det er ei skikkelig barks og tøff film, der ikke trenger et hav av kuler og krutt, for å levere stor underholdning. Klart, det hjelper med en Bronson i toppform, der banker skiten ut av alt og alle, samt likandes karer som Coburn og Strother Martin, samt den skjønne Jill Ireland.

[Frank.N.Steen]

In the Soup (1992)

Sort hvit Indiefilm, med Steve Buscemi som ambisiøs men langt unna sine drømmer om å virkeliggjøre målet om å lage sitt mesterverk, som regissør og manusforfatter. Inn kommer en rekke tvilsomme karakterer, blant annet enn aldrende luring, som lover både litt av hvert.
Ville så gjerne like denne, men var halvveis i søvne, tidlig ut. Gørr kjedelig film, og selv ikke en rekke likandes navn kunne gjøre stort mye til forskjell.

4/10

The Unborn (1991)

Roger Corman produsert b-film skrekk, der virker å fortsette mutant-baby stilen fra de langt bedre filmene til Larry Cohen og hans It's Alive serie fra 70-tallet. Likevel, Brooke Adams slår aldri feil, og så har man den typiske tvilsomme doktoren, som lusker i bakgrunnen, samt tidlige innhopp fra Lisa Kudrow (kjente henne knapt igjen, uten de blonde lokkene) og den alltids "likandes" Kathy Griffin.

Tror denne fikk ei oppfølger, men ja, dit gidder man nok ikke å ta veien fatt, og stopper her. Åpner "lovende", men underveis mister en interessen og etter allerede to skuffende filmer i forkant, ble den siste, meget lang å sitte gjennom.

4/10

[Frank.N.Steen]

The Go-Go Boys: The Inside Story of Cannon Films (2014) av Hilla Medalia

Runde 2, av dokumentarer om kring filmprodusentene Menahem Golan og Yoram Globus, og denne gang er det da mer rundt disse karene, enn fra forrige møte (i Electric Bogaloo: The Wild, Untold Stories of Cannon Pictures), hvor en følger ferden fra hjemlandet Israel, og hvor de så prøvde å slå seg opp i Hollywood, men fikk tidlig ut, et frynsete rykte, grunnet deres meget voldelige og sleazy utgivelser, og ikke minst hvor mange det ble lagd, på såpass kort tid.

Golan spøkte med, at han visste ikke hva han ville gjort, om han fikk tak i 30 millioner dollar, men mest sannsynlig ville han nok ha forsøkt å lage 30 spillefilmer. Og dette ville vel kanskje oppsummere deres klassiske selskap, Cannon Pictures, som i løpet av et kalenderår, kunne ferdiggjøre opptil 50 langfilmer, og ha nesten like mange, på vent, rett rundt hjørnet.
Problemet ble nok åpenbart, tidlig ut. De tok vann over hodet, og brukte penger de ikke hadde, og forsøkte stadig vekk å gjøre unna større og større deals, men til slutt sank skuta, og vel, det gikk som det gikk. Likevel, som to meget likandes og interessante karakterer, og hele outsider vinklingen, i hvordan de aldri fikk innpass blant "eliten", selv når de begynte å lage mer seriøse filmer, så pusha de frem en type underholdning, som åpenbart fenga vanvittig mange filmelskere, og det er nok fortsatt mange, som får sommerfugler i magen, av å se igjen den nostalgiske Cannon logoen, ettersom en ofte visste, at da ville en få noe helt spesielt i vente, ulikt hva de andre Hollywood maskinene kunne levere.

Dokumentaren er nok et hakk ned, fra forrige film, mye scener og klipp hvor det snakkes på ulike språk, ingen tekst og et par, som jeg er ganske sikker på, også var inkludert i forrige dokumentar.
Men moro at typer som Van Damme, Dudikoff, Jon Voight osv, stiller opp. De virket litt mer positive i omtalen av sine arbeidsgivere, enn det mange av deres kolleger gjorde, i nevnte Electric Bogaloo, som i tidvis ble kanskje noe vel negative i lengden.

Alt i alt, en godkjent, men forglemmelig affære, som fikk meg til å notere ned et par usette Cannon filmer, som en gjerne skulle likt å få med meg, så da har en hvert fall noe å se frem til der.

5,5/10

[Frank.N.Steen]

The Hunchback of Notre Dame (1939) av William Dieterle

Kun sett to andre, og langt nyere utgaver av Ringeren i Notre Dame. En, ganske så depressiv og mørk versjon, med Anthony Hopkins som Quasimodo, og selvsagt den meget lystige og langt mer kjente Disney filmen fra 90-tallet.
Denne britiske filmen, fra 1939 er nok den beste, av de 3, selv om spilletiden på underkant av 2 timer, kunne bli noe i det lengste laget, så synes jeg den har et overraskende fint tempo og selv om DVDen hadde valget mellom å se den i sort hvitt, eller i farger, så gikk en for den originale utgaven, ettersom den får frem mer av de gotiske scenene, som jo er meget flott utført.

Var kanskje ikke helt i det rette humøret eller stemning, men tja, ender med en snill og godkjent rating av:

7/10

[Elgen]

The Last Castle (2001)

Med James Gandolfini, Robert Redford og Mark Ruffalo bl.a
En glemt fengselsfilm fra tidlig 2000-tall dette her. Et militærfengsel for å være mer presis. Jeg synes det var altfor mange klisjeer her og Gandolfini som en sadistisk fengseldirektør fungerer bare sånn halvveis. Men selvsagt er det litt artig å se Redford som innsatt og ikke ansatt (som han var i Brubaker 1980) og Ruffalo i en tidlig rolle.
Kanskje litt i overkant strengt her men mot slutten heller handlingen mot parodi
Jeg gir den 3/10

[Frank.N.Steen]

The Last Castle (2001)

Med James Gandolfini, Robert Redford og Mark Ruffalo bl.a
En glemt fengselsfilm fra tidlig 2000-tall dette her. Et militærfengsel for å være mer presis. Jeg synes det var altfor mange klisjeer her og Gandolfini som en sadistisk fengseldirektør fungerer bare sånn halvveis. Men selvsagt er det litt artig å se Redford som innsatt og ikke ansatt (som han var i Brubaker 1980) og Ruffalo i en tidlig rolle.
Kanskje litt i overkant strengt her men mot slutten heller handlingen mot parodi
Jeg gir den 3/10

Husker man likte denne, i langt yngre dager, ettersom pappa hadde den på tidligere leie-videokassett utgave, og vi begge har alltid vært glad i Redford. Men ja, gjensynet for en god del år siden, viste vel til, at den ikke hadde helt holdt seg, hvert fall når en så i etterkant, hadde fått sett langt bedre og mye mindre klisjespekka fengselsdramaer.

Likevel, har liksom tenkt litt på det med et nyere besøk, for må være 10-12 år (eller mer), siden forrige gang.

Men joda, klisjeene og stereotypiene pluss nevnte (er jo liksom ikke en skikkelig fengselsfilm uten en brutal og sadistisk nazi-direktør) huskes vel ganske så godt. Var vel også de mer sympatiske og typiske "hjelperne", blant all bermen, og hvor enkelte var vel på nippet til å bli fremstilt som nærmest tilbakestående, eller noe litt vel enkle.

Så ja, 3/10 høres kanskje noe strengt ut, men slettes ikke umulig at en vil ende opp der, med en nyere visitt. For ja, som du sier, det ble nesten komikveld mot slutten, og nesten parodi, sammenlignet med de eldre og langt mer bleke og gritty fengselsfilmene fra 70 og 80-tallet.

Angående fengselsfilmer, vurderer jeg et gjensyn med to som kom ut på tampen av 80-tallet, men ene var vel rett ned i klisjefella, og hvor Sly Stallone må forsøke å overliste Donald Sutherland, og glemt tittelen, mens den andre hadde Tom Selleck, der blir bura inne, for noe han ikke gjorde, og ganske tøff og rå film, får litt OZ (tv-serien) følelse av enkelte scener og karakterer, og langt mer dramatisk enn nevnte Sly film, hvert fall slik en husker fra forrige besøk. Den med Selleck tror jeg heter An Innocent Man forresten.

[Frank.N.Steen]

The Hunchback of Notre Dame (1982)

Britisk tv-film produksjon, der har Anhtony Hopkins i rollen som Quasimodo, og vakre Lesley-Ann Down som Esmeralda.
På langt nær like godt gjennomført som 1939 versjonen, en var innom her forleden. Men Hopkins gir karakteren litt mer å spille på, med tanke på dialog, selv det kan bli noe hit og miss her også. Enkelte scener, ligger jo veldig tett opp mot nevnte britiske klassiker, andre virker å gå litt forhasta gjennom handling og forenkle ting, men mot slutten, så blir det meget mørkt og avsluttes med en ganske så dyster og deppa "WHY?".

Klart, boka er vel enda mørkere og brutal enn noen av filmatiseringene, hvert fall slik en har forstått det, ut ifra ulike innlegg på filmforum og omtaler.

Ingen forandring i ratingen, siden forrige besøk. Midt på treet, men som løftes noe frem, av Hopkins innsats.

5,5/10

[Frank.N.Steen]

Cops & Robbersons (1994) av Michael Ritchie

En hardkokt politiveteran (Jack Palance), må forsøke å finne seg til rette hos den noe spesielle familien Robbersons, når en beryktet kriminell (Robert Davi), bosetter seg i et idyllisk nabolag. Men det å overleve de lange og seige arbeidsdagene, da med konstant overvåking, samt det å prøve å komme overens med familiens, noe vel nysgjerrige overhode (Chevy Chase). Skal vise seg å bli en langt mer utfordrende og uberegnelig oppgave, enn det å kun fakke en livsfarlig nabo.

Sett før, faktisk opptil flere ganger. Fikk jo fra før, et inntrykk av et denne måtte jo ha vært en stor hit, grunnet de utallige gangene norsk tv, pleide å sende den som lørdagsfilm, på 90-tallet. Men ja, det tiåret var alt annet enn "snilt" mot Chevy Chase, som etter et tiår som en av de mest kjente og populære komikerne, endte opp i den ene floppen, etter den andre. Likevel, Cops & Robbersons, føles jo i grunn veldig gjenkjennelig, der det virker som det forsøkes å blande inn familien Griswald med Stakeout filmene. Legger man til at tøffingen Jack Palance, nylig hadde fått et fint lite comeback, mye grunnet overraskelsen med Oscar pris og City Slickers (1991), men ikke alle valg av komiske roller, ble like vellykkede.

Og det er ingen tvil, tar en bort Palance, sitter en igjen med en meget tam og forglemmelig komedie, der ofte bommer med timing, mer, enn den lykkes.
Robert Davi som bad guy, får også litt for lite tid, men tja, har jo en del hyggelige minner om sene lørdagskvelder, med denne på tven, og er vel langt verre film, Chase rota seg bort i, fra det tiåret. Så ender med en veldig snill:

5/10

Led meg også gjennom den fæle parodien Repossessed (1990), med søte Linda Blair og Leslie Nielsen som prest. Vurdert til innkjøp i fjor høst, men dæven, 300-400 kroner for ei brukt DVD, no way! Og nattens besøk, var vel en grei påminnelse om at det var vel sparte penger. Synd filmen var så elendig, og tok en bort Blair og Nielsen, ville nok denne vært blant de aller verste parodi-slapstick "komediene" en har vært borti. Så og si hver bidige forsøk på humor, slå ut helbom, gyselig musikk og for mye gjenbruk av vulgær og billig humor, av den laveste sorten. Kun for de som må se alt av Nielsen og Blair, og nei, mer er det ikke vits i å skrive om den. 80 minutter, som føltes ut som en livstid.



3/10

[Winnowill]

Matrix 4 (HBO) -7/10.
Imdb rating 5.7.

Mye av det samme fra de forrige filmene og nostalgien for min del spiller nok en større rolle på ratingen min, men jeg koste meg med filmen.

[All-Equal]

Matrix 4 (HBO) -7/10.
Imdb rating 5.7.

Mye av det samme fra de forrige filmene og nostalgien for min del spiller nok en større rolle på ratingen min, men jeg koste meg med filmen.

For noe drit. Hater oppfølgere som ikke kan stå på egne ben og seiler på referanser til forgjengere. Samtidig totalt opphengt u glorifisering og gjensyn med tidligere karakterer. Huff. Hadde et håp, men ble fort skuffa.

[Frank.N.Steen]

Dumb and Dumber (1994) av Peter Farrelly

"Some people just aren't cut out for life on the road."

To "smått" spesielle, og for tiden arbeidsløse kompiser, ender plutselig opp med å finne ny mening med livet, når de kommer over ei koffert som har havnet på ville veier. Dette skal føre duoen til langt varmere og sydligere omgivelser, i "tropiske" Aspen, og i søket etter den skjønne rødhårede eieren, frøken Samsonite.

På høy tid med et herlig og fortsatt like morsomt gjensyn med denne klassiske 90-talls road-trip komedien, der en er jommen meg glad, en har stadig behold den nordiske VHS kassetten, ettersom en har bomma grovt, da ved å handle inn filmen flere ganger på DVD, og dæven, alltid noe rot, da med scener som plutselig er borte, eller limt inn nye og lite festlige alternative varianter. Viser seg at det er jo ørten forskjellige versjoner, og den nordiske er jo fullstendig overlegen den som virker å være mest kjent (på DVD) som Directors Cut, og nei, vet ikke om den utgaven man nettopp så igjen (og sikkert så nesten ukentlig på 90-tallet), er å finne på DVD eller Blu-ray, men en film som dessverre har forårsaket mye frustrasjon blant fansen.

Vet at scenen hvor Carrey blir rana av ei eldre dame i rullator, er fjerna fra DVD versjonen, samt at enkelte av musikkinnslagene også er borte vekk.
Men ja, VHS utgaven er gull verdt.

Uansett, filmen er nok Farrelly brødrenes beste stund, men ikke langt fra å si det samme om Jim Carrey, der hans to tidligere komedier i Ace Ventura og The Mask, var fine oppvarmings acts, men Dumb and Dumber er definitivt hovedretten av de 3, og selvsagt må en ikke glemme Jeff Daniels, som gjør noe så sjeldent, som å nærmest overgå sin komiske kollega, og noen av filmens mest hysteriske og minneverdige øyeblikk, er det jo Daniels som står for, og det er ikke dårlig, fra en som på det tidspunktet var kanskje litt avfeid som en "has been", best kjent for langt mer dramatiske og seriøse roller.

Likevel, i følge Wikipedia, så var rollene som Lloyd Christmas og Harry Dunne, blant annet tiltenkt Nicolas Cage og Gary Oldman, så det kunne jo ha blitt, interessant. Likevel, glad det gikk som det gikk, for Daniels og Carrey har en fantastisk kjemi gående, og flere velkjente fjes i filmens mindre roller, der ville dukke opp i de senere filmene til Farrelly brødrene, noen i større biter, men ja, alt sitter som et skudd her, og bare litt synd å tenke på at de lagde en meget skuffende oppfølger, altfor sent, og en som faktisk ikke var særlig bedre enn de ofte utskjelte "prequelen" fra 2003, men uten noen av de originale stjernene.

Filmen skriker jo 90-tallet, med et utrolig varierende og fengende feel-good soundtrack, og nei, glad man så den igjen, og selv om en rater Kingpin (1996) som favoritten av de 3 komiske Farrelly perlene (Alle elsker Mary den siste i rekken), så ja, Dum og Dummere er nok den beste av dem alle.

8,5/10

[SirJames]

Dumb and Dumber (1994) av Peter Farrelly

"Some people just aren't cut out for life on the road."

To "smått" spesielle, og for tiden arbeidsløse kompiser, ender plutselig opp med å finne ny mening med livet, når de kommer over ei koffert som har havnet på ville veier. Dette skal føre duoen til langt varmere og sydligere omgivelser, i "tropiske" Aspen, og i søket etter den skjønne rødhårede eieren, frøken Samsonite.

På høy tid med et herlig og fortsatt like morsomt gjensyn med denne klassiske 90-talls road-trip komedien, der en er jommen meg glad, en har stadig behold den nordiske VHS kassetten, ettersom en har bomma grovt, da ved å handle inn filmen flere ganger på DVD, og dæven, alltid noe rot, da med scener som plutselig er borte, eller limt inn nye og lite festlige alternative varianter. Viser seg at det er jo ørten forskjellige versjoner, og den nordiske er jo fullstendig overlegen den som virker å være mest kjent (på DVD) som Directors Cut, og nei, vet ikke om den utgaven man nettopp så igjen (og sikkert så nesten ukentlig på 90-tallet), er å finne på DVD eller Blu-ray, men en film som dessverre har forårsaket mye frustrasjon blant fansen.

Vet at scenen hvor Carrey blir rana av ei eldre dame i rullator, er fjerna fra DVD versjonen, samt at enkelte av musikkinnslagene også er borte vekk.
Men ja, VHS utgaven er gull verdt.

Uansett, filmen er nok Farrelly brødrenes beste stund, men ikke langt fra å si det samme om Jim Carrey, der hans to tidligere komedier i Ace Ventura og The Mask, var fine oppvarmings acts, men Dumb and Dumber er definitivt hovedretten av de 3, og selvsagt må en ikke glemme Jeff Daniels, som gjør noe så sjeldent, som å nærmest overgå sin komiske kollega, og noen av filmens mest hysteriske og minneverdige øyeblikk, er det jo Daniels som står for, og det er ikke dårlig, fra en som på det tidspunktet var kanskje litt avfeid som en "has been", best kjent for langt mer dramatiske og seriøse roller.

Likevel, i følge Wikipedia, så var rollene som Lloyd Christmas og Harry Dunne, blant annet tiltenkt Nicolas Cage og Gary Oldman, så det kunne jo ha blitt, interessant. Likevel, glad det gikk som det gikk, for Daniels og Carrey har en fantastisk kjemi gående, og flere velkjente fjes i filmens mindre roller, der ville dukke opp i de senere filmene til Farrelly brødrene, noen i større biter, men ja, alt sitter som et skudd her, og bare litt synd å tenke på at de lagde en meget skuffende oppfølger, altfor sent, og en som faktisk ikke var særlig bedre enn de ofte utskjelte "prequelen" fra 2003, men uten noen av de originale stjernene.

Filmen skriker jo 90-tallet, med et utrolig varierende og fengende feel-good soundtrack, og nei, glad man så den igjen, og selv om en rater Kingpin (1996) som favoritten av de 3 komiske Farrelly perlene (Alle elsker Mary den siste i rekken), så ja, Dum og Dummere er nok den beste av dem alle.

8,5/10

Filmen er klasse, men blir alltid irritert over slutten. SÅ dumme er det ikke mulig å bli

[qbah]

The Mule

6.5/10