Den store åttitallstråden...del 2

[Frank.N.Steen]

Du kan prøve med topp 30 og se hvor mange filmer du MÅ ha med også utvide til 50 etter hvert som du lager listen?

Er nok litt lurere å starte i det små, og se hvor det bærer hen, ja.
Så har en jo litt av "problemet" med å skille mellom favoritter og de man faktisk anser som de beste av de beste, og da må en jo være litt ekstra kritisk i sine valg.

Når jeg tenker meg om, har en jo prøvd seg på lignende via Letterboxd og ulike "best" of lister.
Men mange kremfilmer vil nok bli oversett, enn så lenge. Da man har ikke lista/rata flere av dem på nevnte filmside, og grunnen er jo at man ikke har sett dem på flere tiår.
Føler at det blir feil, å bare inkludere enkelte filmer, ene og alene grunnet deres ry, og hva man en gang for evigheter, måtte mene om dem. Og litt enklere å rate/liste filmer man har sett (noen opptil flere ganger) de siste 5-10 årene. Og heller godta at en kan alltids gjøre forandringer med tid.

[Frank.N.Steen]

Han har ikke så mange subs akkurat. Men artig liste så langt. Det er noe med To live and die in LA som skurrer noe veldig for meg, tror det er mest musikken/scoren. Men veldig kul biljakt-scene da

To Live and Die er jo 80-talls stil på godt og vondt. Selv er jeg veldig glad i soundtracket, og er jo klasser over hva Wang Chung ellers gjorde av studio album. Det er noe ekstra oppløftende, pulserende og levende over bruken av noen av de tøffe synth-rockerne, og hvordan det matcher byens hektiske og uberegnelige hverdag.
Og ja, biljakten er vel blant de virkelige beinharde klassikerne innen actionfilmen fra 70 og 80-tallet. Man verken ser eller hører særlig mye av den slags, hvert fall i nyere action underholdning.

Visste at man hadde noe godt i vente, første gangen en så filmen, og hvor man fikk ei tittelsekvens som åpnes på denne måten:

[Elgen]

Må se To live and die in L.A om igjen nå

[Frank.N.Steen]

Må se To live and die in L.A om igjen nå

Om musikken/stilen ikke fungere, så har man nå hvert fall ei vanvittig liste med klasseskuespillere, flere som enda ikke helt hadde brutt gjennom, mens andre var vel allerede godt etablert som dyktige karakterskuespillere.

Synd det ikke ordna seg bedre for hovedrolleinnehaveren William Petersen, som gjorde jo denne og Manhunter (1986) på knapt et år. Men så ble det stille, i en lang tid. Hjalp vel ikke på, at begge filmer heller ikke slo godt an, verken hos publikum eller kritikere når de kom ut.

[Frank.N.Steen]

Burde kanskje ha lagt denne i Listefeber tråden. Men når man først var inne på tanken om å først gjøre ei Topp 50 (eller mer) oppsummering av ens favorittfilmer, eller kanskje mer i retning de man anser som noe av det beste som ble til av 80-talls film, så er man jo motivert for den slags, akkurat nå.

Heldigvis, mye av forarbeidet er vel i grunn allerede unnagjort. Har siste året, forsøkt å satt opp ulike lister av filmårene 1980-1989 og rangert fra best/mest likt, til ja, helt motsatt ende. Samt prøve å være kritisk og plukke ut de beste, fra hvert år, og dytte de inn i ei "Best of the Best" liste, som hadde til min positive overraskelse, nøyaktig 50 titler innad. Så da går man for den, fremfor å ende med å bare dytte "random" ørten til, for å mekke ei dobbelt så lang og mulig langt mer, uoversiktlig og rotete Topp 100 liste.

Men det med å rangere dem, fra 1 til 50 osv, det orker jeg ikke nå. Blir for knotete, og alltids noen man vil angre seg på, i ettertid.
Så velger i stedet å bare følge Letterboxd lista mi, og inkludere de 50 filmene, ut ifra hvilket år de ble utgitt i, og da starter fra 1980, og bygger seg opp til 1989.

50 stykk Best of the Best åttitallsfilmer:

The Shining (1980) av Stanley Kubrick
The Empire Strikes Back (1980) av Irvin Kershner
Atlantic City (1980) av Louis Malle
The Long Good Friday (1980) av John MacKenzie
Body Heat (1981) av Lawrence Kasdan
Thief (1981) av Michael Mann
The Evil Dead (1981) av Sam Raimi
The Road Warrior (1981) av George Miller
Conan the Barbarian (1982) av George Milius
Blade Runner (1982) av Ridley Scott
Fast Times at Ridgemont High (1982) av Amy Heckerling
Rambo: First Blood (1982) av Todd Kotcheff
Fitzcarraldo (1982) av Werner Herzog
The Thing (1982) av John Carpenter
Videodrome (1983) av David Cronenberg
A Christmas Story (1983) av Bob Clark
Trading Places (1983) av John Landis
Once Upon a Time in America (1984) av Sergio Leone
Paris, Texas (1984) av Wim Wenders
This is Spinal Tap (1984) av Rob Reiner
The Terminator (1984) av James Cameron
Re-Animator (1985) av Stuart Gordon
Phenomena (1985) av Dario Argento
To Live and Die in L.A. (1985) av William Friedkin
Ran (1985) av Akira Kurosawa
The Quiet Earth (1985) av Geoff Murphy
Runaway Train (1985) av Andrei Konchalovsky
Brazil (1985) av Terry Gilliam
Day of the Dead (1985) av George A. Romero
Manhunter (1986) av Michael Mann
Stand By Me (1986) av Rob Reiner
The Hitcher (1986) av Robert Harmon
Blue Velvet (1986) av David Lynch
Mona Lisa (1986) av Neil Jordan
The Fly (1986) av David Cronenberg
Aliens (1986) av James Cameron
At Close Range (1986) av James Foley
Salvador (1986) av Oliver Stone
Predator (1987) av John McTiernan
Near Dark (1987) av Kathryn Bigelow
RoboCop (1987) av Paul Verhoeven
Planes, Trains and Automobiles (1987) av John Hughes
The Accidental Tourist (1988) av Lawrence Kasdan
Midnight Run (1988) av Martin Brest
Die Hard (1988) av John McTiernan
Batman (1989) av Tim Burton
Dead Poets Society (1989) av Peter Weir
Kiki’s Delivery Service (1989) av Hayao Miyazaki
National Lampoon’s Christmas Vacation (1989) av Jeremiah S. Chechik
The ’Burbs (1989) av Joe Dante

Hadde vel egentlig tenkt å kun inkludere maks 1 stykk film, per regissør. Men umulig å komme unna med det faktum, at enkelte definitivt hadde sin storhetstid på den tiden, og kom gjerne med flere klassikere, og noen såpass gode at jeg følte det ble feil å kun legge til maks 1, og heller gå for de man mener er verdige å bli inkludert.

En ting som er sikkert, man har mye godfilm i vente, flere som en ikke har sett på evigheter. Scarface (1983) ville nok lett fått innpass, men ikke sett siden 2003-04, og da hadde man ikke verken IMDb eller Letterboxd, og gidder ikke rate filmer (uansett hvor mange ganger en har sett dem), kun basert på den slags, og vil alltids prøve å se dem på ny, og rate deretter. Så lista vil nok bli fyldigere med tid, men de 50 ovenfor, ville vært vanskelig å komme utenom, hvert av de man ser på som noen av de beste (og ikke kun av favorittfilm utgaven) man har sett fra åttitallet, siste 5-10 årene, eller litt mer.

[Elgen]

Flott liste det der, Frank!
Noen ukjente der for meg men også noen soleklare favoritter (som Paris, Texas, Blue Velvet og Once upun time in America f.eks)
Fast times at Ridgemont High er en relativ ny oppdagelse for meg, men også en favoritt.
Litt overrasket at ikke E.T er på listen men den så du kanskje først i voksen alder så da blir det litt annerledes.

[Frank.N.Steen]

Flott liste det der, Frank!
Noen ukjente der for meg men også noen soleklare favoritter (som Paris, Texas, Blue Velvet og Once upun time in America f.eks)
Fast times at Ridgemont High er en relativ ny oppdagelse for meg, men også en favoritt.
Litt overrasket at ikke E.T er på listen men den så du kanskje først i voksen alder så da blir det litt annerledes.

Fast Times, er ei virkelig perle innen coming of age tenåringsfilm genren. Men blir vel kanskje også ofte dytta litt inn under "teen sex" kategorien, som er litt synd, ettersom den er jo på et helt annet nivå, enn de vanligere og langt mer rølpete teen sex komediene fra samme periode.
Cameron Crowe gikk vel også undercover, som student/elev, og flere av karakterene i filmen, var basert på virkelige personer.

Tror jeg må skaffe meg den nylig utgitt Blu-ray utgaven fra Criterion Collection, da en er spent på om den innehar mye ekstra bonus snacks.
Filmen var vel også ei vanvittig display av kommende talenter, der Sean Penn, Jennifer Jason Leigh, Forrest Whitaker, Judge Reinhold, Phoebe Cates, Antohny Edwards og sikkert et mindre hav av flere, ville snart bli velkjente og godt brukte fjes utover 80-tallet.

Kun sett Paris, Texas 1 gang. Men vanvittig dyktige skuespillprestasjoner, tross noe vel lang spilletid. Men følte det var riktig å inkludere, for satt vel med følelsen av at det er en sånn, som vil bare gå opp et hakk (eller mer), ved nærmere besøk. Synd de andre Wim Wenders filmene, har oftest vært litt for ujamne (av de man har sett til nå), men ja, Paris ga langt bedre utbytte.

E.T. så jeg støtt og stadig på TV3 søndagsfilmen, som guttunge. Elsket den, og så gikk det plutselig årevis før man så den igjen. Og dessverre en av disse klassiske Spielberg utgivelsene, som man husket så godt, og var glad i som guttunge (Hook, Jurassic Park osv), men å se dem igjen i voksen alder, vel, skulle så gjerne likt å si at ting fortsatt var det samme. Men jeg var på nippet til å rate E.T. med kun ei 5/10, for en 5-6 år siden, og nesten litt redd for hvordan den ville bli ratet, ved enda et gjensyn. Ga den jo ei 6/10, men meget langt unna hvordan en oppfattet den som 7-8 åring, da var den jo noe av det beste man hadde sett.

[Frank.N.Steen]

Snowroller - Sällskapsresan 2 (1985) av Peter Hald og Lasse Åberg

Gjensyn, med en liten barndomsfavoritt, og burde vel ha påbegynt filmserien fra start, og via det aller første Selskapsreise eventyret, der bar over til varmere omgivelser, 5 år tidligere. Men fikk nå lyst til å se igjen den mer kjøligere oppfølgeren, og hvor den stadig impulsive norrbaggen Ole Bramserud (Jon Skolmen), greier å lokke med seg sin noe mer introverte kompis Stig-Helmer (Lasse Åberg), ut til fjells i de bratte sveitsiske Kirchberg alpene.

Joda, mye gjenbruk av lignende karakterer, setting og vitser, som muligens ikke sitter like godt ved runde 2, men greier liksom ikke blir for streng.
Enkelte scener hadde faktisk gått helt i glemmeboka, og lo godt av den hvor en av renholdsarbeiderne, gikk forbi campingvognen til businessnissene Brännström og Hedlund, der åt surstrømning i hop med sine ikke fullt så "imponerte" dater, og renholdsarbeideren får kjapt duften på surstrømningen som oser ut av campingvogna, og tror øyeblikkelig at han har tråkka i en lei hundepudding, grunnet all skitlukta.

Ellers er den alltids overstressa karakteren Gøta, en herlig type.

Nei, den første og tredje filmen, er nok hakket vassere, hvert fall slik man husker dem. Men mye gode minner har man jo, til film nummer to, og ender med en snill:

6/10

[Frank.N.Steen]

On Golden Pond (1981) av Mark Rydell

En film man fikk nylig nyss om, men ikke sett før i går kveld.
Ble sett, ene og alene grunnet Henry Fonda (og ikke datteren), ettersom man er meget glad i Fonda senior, og en som skuffer sjeldent, selv på sine godt eldre dager. Dessverre kan en ikke ignorere det at hans, joda, meget flotte datter, stikker seg ut. Men ikke nødvendigvis slikt en håpet på. Og kan ikke forstå hvordan hun ble nominert for ei rekke priser for sitt bidrag. Tross noen irriterende syte og tute øyeblikk, samt fokus på hennes veldreide kropp, var det mest ei forglemmelig innsats, og ble nå langt mer imponert over den fine kjemien mellom det aldrende ekteparet spilt av Fonda og Katharine Hepburn, samt Fondas unge motspillere i Doug McKean, og der de to etter hvert finner an tonen, utpå den gylne innsjøen.

Mulig ei film som kan trenge et gjensyn, for mye fine scener og stemning utover, men ja, en sånn film som kanskje gjør seg litt bedre utpå en sen og småkjølig sommerkveld, enn utpå vinteren, mens en var "halvveis i søvne" på sofaen i de sene nattetimer.

7,5/10

[Elgen]

Three o'clock High (1987)


Av og til er det en dårlig ide å se filmer fra 1980-tallet med 2022-briller. Har hatt denne på watchlisten min en stund, men visste ikke så mye om den i grunnen.
Hele handlingen foregår på en skoledag (kult nok det) men den "intense" spenningen som regissør prøver å bygge opp er jeg ikke med på i det hele tatt. Ble veldig skuffet og endte opp på en 3/10

[Frank.N.Steen]

Three o'clock High (1987)

Av og til er det en dårlig ide å se filmer fra 1980-tallet med 2022-briller. Har hatt denne på watchlisten min en stund, men visste ikke så mye om den i grunnen.
Hele handlingen foregår på en skoledag (kult nok det) men den "intense" spenningen som regissør prøver å bygge opp er jeg ikke med på i det hele tatt. Ble veldig skuffet og endte opp på en 3/10

Leit å høre.

Denne storkoste jeg meg med, for et eller to år siden, og likte hele High Noon (1952) settingen, da oppdatert til en hektisk skoledag på 80-tallet.

Ble mulig også hintet (eller bare kanskje slik man selv velger å lese/tolke det), at bølla (Richard Tyson) muligens på dette tidspunktet, hadde blitt rimelig fed up av å aldri møte noen verdig motstander/rival, og så seg ut et mulig "lett" bytte, tidlig ut. Men et der likevel kunne "mannes opp", akkurat nok, til at "legenden" og terrorvelde, endelig kunne blitt lagt død og begravet.

Tror jeg ga den en solid 8,5/10, og synes den i hop med My Bodyguard (1980), var blant de som tok litt av bølle-mobbeoffer rollene, og gjorde noe interessant og artig ut av alt, uten at det ble for klisjefylt, tross kanskje noe vel Hollywood aktige avslutninger, og tvilsomme aldersforskjeller.

Ellers likte jeg godt Tangerine Dream sitt bidrag, og nei, en som ville kanskje gått bra i hop med Ferris Buellers Day Off, eller nevnte My Bodyguard.

[Frank.N.Steen]

The Hidden (1987) av Jack Sholder

"I guess a career in the police didn't really prepare you for this, did it?"

Fikk meg et meget hyggelig gjensyn, med en film man først fikk sett, for knapt et år tilbake, og visste at den hadde potensiale for en bedring med tanke på ratingen, og ja, definitivt en som gjør seg godt, ved et nytt besøk.

Bare kopier inn hva man skrev den gang, over hit:

Lenge hatt lyst til å se, men først nå nylig at det endelig ble gjort noe med dette. The Hidden viste seg raskt å leve opp til mye av de positive tilbakemeldingene og godsnakkingen en har lest og hørt om, og definitivt en av de aller beste til å blande i hop sci-fi og action, med en fin porsjon komedie. Der det ikke var vanskelig å tenke seg en heftig blanding av John Carpenter type The Thing (1982) møter "standard" sen 80-talls buddy-cop underholdning, og det fungerer jo som bare det.

I The Hidden, forvandles tilsynelatende de aller "hyggeligste" og "rolige" typene, om til å bli morderiske gærninger, der slakter i vei alt de kommer over, og viser seg snart å ha en umettelig appetitt på heavy metal, raske og dyre biler, flotte babes og der ønsket om å stille som potensiell presidentkandidat, er heller ikke utenfor rekkevidde.

Inn kommer to meget ulike politimenn, ene, ei L.A. veteran (Michael Nouri), den andre, en langt yngre FBI agent (Kyle MacLachlan) fra "Seattle", og det jeg likte med deres bidrag, er at i stedet for å fokusere på mest mulig kvikke og komiske feel-good one-liners, er leveringen og kjemien mer "tørr" og synes det passet karakterene og handlingen meget bra.

Alt i alt, første gangen man ser, og selv om den ikke scora høyere, så ligger helt klart re-watchability potensialet der, og kommer helt klart til å returnere for mer, og ikke umulig at en vil da gå et hakk oppover med ratingen.

Definitivt ei tøff og underholdende sci-fi/action film, der ville nok passet utmerket i hop med lignende utgivelser som Alien Nation (1988), Dark Angel (1990) eller Dead Heat (1988), for ei fartsfylt og moro sci-fi/action mini-maraton på kveldstid.

8/10

Som en liten bonus, får en jo legge til noen smekre bilder av den deilige Claudia Christian, der vrikker godt fra seg, som sexy men morderisk skurk i filmen:¨

[Frank.N.Steen]

Food of the Gods 2 (1989) av Damien Lee

Når en gruppe med overivrige dyrevernere går til angrep mot et notorisk selskap, som utfører heller noe tvilsomt eksperimentelt arbeid. Blir det oppstarten til et vaskeekte mareritt, i det kaoset vil til slutt sørge for å forvandle ei gruppe med lab rotter, om til å vokse seg til monstrøse og sinte skikkelser, da med en stor appetitt for menneskekjøtt.

Alltid vært glad i originalen fra 70-tallet, der tross latterlige spesialeffekter, inneholdt mye sjarm og humor, men gjort kanskje mer ufrivillig, ettersom filmen forsøkte å ta seg selv kanskje noe vel alvorlig. Denne oppfølgeren, kan umulig ha hatt samme mål, med tanke på det seriøse, og både ser og føles mer ut, som noe italienerne kunne fint ha gjort i samme periode.

Likevel, det er flust av minneverdige og komiske stunder her, men som sagt, meget mulig av typen som var alt annet enn "ufrivillig", ettersom såpass mye "tabber", kan ikke være en ren tilfeldighet. Må ha glemt hvor mange ganger en så tydelig og klart mikrofonstativet ende opp, nesten med å dunke borti hodet, til en eller flere av skuespillerne, og dette virket å gjenta seg såpass ofte, at en var nesten skuffa over at mikrofonen ikke ble nevnt som "statist" i rulleteksten.

Ellers har man den latterlige scenen, der den kjipe professoren er i ferd med å gå i fullstendig meltdown mode, og man kan tydelig se at spesialeffekt gubben, sitter på gulvet i bakgrunn, og pumper den hvite melkeaktige guffa, ut gjennom to ulike kabler, og opp og ut av ansiktet/hodet til skuespilleren.
Sikkert mye mer, en har oversett, så mulig en liten camp-kult kalkun, som kan bedre seg med flere besøk.

Av scener, lo jeg godt av fyren som midt i en sexscene, skulle ut i busken og lette litt på trykket, og vips så dukka en kjip kjemperotte opp, og beit tak i snabelen hans.
Så har man jo en heller tvilsom og ganske så bisarre drømmesekvens, hvor hovedkarakteren er midt i en ganske så het scene, med ei barmfager brunette, og vips, så er han i ferd med å gro noen størrelser opp, og ja, dette bildet oppsummerer greit hvordan det hele går for seg:

► Show Spoiler

http://www.moriareviews.com/rongulator/ ... I-1989.jpg

Ser ut som en ung Jeff Bridges møter Hulken i "kampmodus", midt opp i sexakten.

Filmens antiklimaks, blir spart helt til slutt. Hvor de sultne kjemperottene, angriper en nyåpnet svømmehall, og ja, av typen som nesten bare må sees, om en elsker cheesy b-filmer fra 80-tallet.

Nei, ikke like underholdende eller artig som originalen, men tror faktisk oppfølgeren kan stige noe, ved nærmere besøk, og ender så med en:

5,5/10


Til sist, får man jo den "sjarmerende" og "lille" Bobby, som dessverre ikke fikk mer tid, ettersom her tror jeg mye komedie gull, kunne ha fint sluppet til, men dessverre, slik gikk det altså ikke. Likevel, det hintes jo mot slutten, at guttungen ble lei av å sitte å sture inne på loftet for seg selv, og bestemte seg for å ta seg en tur ut på egen hånd.

En oppfølger, men da med Bobby i midten av puberteten, nå det kunne ha vært interessant å fulgt med på.

[Frank.N.Steen]

Explorers (1985) av Joe Dante

Tre gutter på utkikk etter sitt livs eventyr, ender opp med å skrive seg inn i historien, når de i hop med deres hjemmesnekra romskip og med litt hjelp fra uante krefter, plutselig setter kursen mot det ytre verdensrommet.

En av disse litt glemte Dante filmene, og der mulig led av å bli klemt inn mellom hans to største suksesser, med Howling (1981) og Gremlins (1984).
Likevel, Explorers innehar masser av klassisk 80-talls moro, sjarm og eventyr, der i perioder fremstår som noe der forsøkte å melke Spielbergs E.T. men kanskje også som ei slags liten oppvarming, mot den kommende Dante sci-fi/eventyr filmen, Innerspace (1987).

I hovedrollene, har man en meget ung Ethan Hawke (mulig hans filmdebut?), samt River Phoenix. Mens tredjemann, er Jason Presson, som virker å være en der hadde noe på gang, men en der mulig bare trakk seg helt bort fra filmverden, ikke lenge etter.
Uansett, Hawke er "lederen" for følget, en eventyrlysten ung mann, med stor appetitt på 50-talls sci-fi film, mens bestekompisen (spilt av Phoenix), er hans rake motsetning. En ganske "streit" og disiplinert fyr, som tilbringer store deler av tiden, ned i kjelleren til sine eksentriske foreldre.
Presson, ankommer tidlig ut, som den "tøffe" og gatesmarte outsideren, der står opp mot skolebøller og er ikke så lysten til å henge for mye hjemme med sin far.

Gjengen ender i herlig 80-talls stil, opp med å sette kursen mot ukjent farvann, ved hjelp av en hjemmesnekra farkost, bestående av deler fra den lokale søppeldynga, samt noe "ekstra".
Vel godt opp i rommet, havner de plutselig i grepet til to romvesen, som har skaffet seg all sin kunnskap om jorden og dens beboere, fra amerikansk søppel-tv, og ja, glemte å nevne at herlige Dick Miller også dukker opp, da som en nysgjerrig helikopterpilot, som skuer gjennom guttas forsøk i å gjemme bort sitt nye og hjemmelagde vidunder.

Alt i alt. Sett før, men ville så gjerne få mer utbytte av den. Dessverre blir det som tidligere, kun hit, men ikke lenger. Til det, er filmen litt for ujamn, og noe av grunnen skyldes vel at den led av en hektisk og til slutt uferdig produksjon, og synd, for potensiale for en noe bedre film, var definitivt til stede.
Mulig ei Directors Cut, kanskje kunne ha rydda opp litt i tempo og stemning, men hadde man sett den som guttunge, og hadde masse gode minner osv, ville kanskje ratingen scora noe høyere.

Likte godt, den minifilmen (parodien) på 50-talls sci-fi, der ble spilt under Drive-In kinoen, Starkiller, og mangler ikke på humor, men ja, ting går litt for kjapt av gårde, og andre steder, tvert det motsatte.

Nei, blir som sist gang, og ender med en godkjent, men likevel noe "skuffende":

6,5/10


Starchaser: The Legend of Orin (1985) av Steven Hahn

Ei slags vill animert blanding, av alt fra Star Wars, møter Heavy Metal møter Ringenes Herre og ja, resultatet ble faktisk en ganske så severdig og artig film, der innehar sexvitser, tvilsomme scener (og ikke minst karakterer), sadistiske skurker, mareritt aktige mutanter, solid porsjon med pupper og rumper (vel, skinnende metallrumper, that is) og nei, mye underholdende 80-talls fantasi og eventyr fikk man igjen i natt.

Uansett, en ung mann, der har tilbring store deler av livet, langt nedi de dypeste avgrunner, da som slave for en ond skurk på jakt etter krystaller, men så ender den unge mannen med å finne et "usynlig" sverd, der viser seg å ha store og uante krefter, og vips, så rømmer helten, og slår seg raskt i hop med en Han Solo aktig barsking, og ja, ikke lenge etter, får vi også en ganske så munnrapp og snerten kvinnelig android, som i starten ikke var så veldig lysten på å bli med på reisen, men etter en liten omprogrammering av baken hennes, blir hun plutselig langt mer medgjørlig å ha med.

Nei, denne må jeg nesten få skaffet meg en DVD av. Føltes langt mer i samme stil, som nevnte Heavy Metal (1981), enn Heavy Metal 2000, som man så dagen i forkant.

Gir den en meget snill rating, for kanskje ikke klassiker å regne, men absolutt underholdende og nei, blir så med:

6,5/10

[Frank.N.Steen]

The Monster Club (1981) av Roy Ward Baker

Ei tidlig 80-talls skrekk antologifilm, der samler i hop noen legendariske navn innafor horror genren, Vincent Price, John Carradine og Donald Pleasance samt Britt Ekland i noen av rollene, og tja, åpner med at nevnte Price (som vampyr), inviterer en kjent skrekkforfatter, til en eksklusiv nattklubb, kjent som The Monster Club, og mellom de 3 ulike historiene, får man servert en solid dose med rock og new wave musikk, og ja, får en hyggelig følelses av britiske antologifilmer et tiår tidligere, men mangler det lille ekstra, i å bikke opp som en av de bedre av disse type skrekkfilmene ala Creepshow osv, men vanskelig å ikke bli sjarmert av typer som Vincent Price, så nei, ender med en veldig snill:

6/10

[Frank.N.Steen]

Who’s That Girl (1987) av James Foley

En snobbete forsvarer (Griffin Dunne), skal forsøke å imponere sin kommende stefar, og påtar seg oppgaven ved å gjøre den gamle, ei "ørliten" tjeneste, der går ut på, å eskortere en eksentrisk kvinnelige eksfange (Madonna) til den nærmeste bussholdeplassen.

Gjensyn med denne "klassiske" Madonna komedien, som utrolig nok, er i regi av James Foley. En mann, som knapt et år tidligere, sto bakom den mørke og meget vellagde krim-dramaet At Close Range (1986), og mulig vennskapet med Sean Penn, samt at sistnevntes daværende hustru, skrev filmens melodi, gjorde at Foley følte han skyldte Madonna en vennskapelig tjeneste, og ja, trøsten får vel være, at Sean Penn heldigvis, ikke stilte opp i den mannlige rollen, som gikk til Griffin Dunne.

Men nå hadde vel Penn og kona, allerede gjort en film i hop (Shanghai Express) og planen var vel at det som kom til å bli filmen Blind Date (1987), var opprinnelig tiltenkt ekteparet, men i stedet gikk altså rollene til Bruce Willis og Kim Basinger, mens Madonna valgte å gjøre Who’s That Girl.
Uansett, de to filmene og dens karakterer, er jo veldig like, der begge forsøker å hylle de gode gamle romantiske screwball komediene, der ofte innehar en streit og snobbete gentleman, mens ei mer frisinnet og eksentrisk dame, plutselig snur opp ned, på hans ryddige verden.

Madonna og Griffin er faktisk ingen dum duo, sistnevnte gjør så godt han kan, men Madonna var nok best i å holde seg til litt mindre filmroller, men mulig egoet og at hun var på toppen av popkarrieren, gjorde sitt i at hun trodde veien over til det store filmlerretet, ikke var så langt unna, men ja, publikum og kritikere var ikke helt enige.

Likevel, hennes karakter er slettes ikke grusom, faktisk (om en greier å vende seg til pipestemmen) en der fremstår litt som ei blandinga av Betty Boop og Harley Quinn, og tror faktisk Madonna kunne ha gjort en fin innsats som nevnte frøken Quinn, om hun da hadde blitt tiltenkt og filmatisert på åttitallet.

Sett før, og filmen er meget lett underholdning. Problemet er jo at den aldri blir særlig mer enn nettopp det. Åpenbart myntet mot hennes fans, men det ble gjort langt bedre og mer interessante filmer, der blandet screwball temaet i hop med mer uberegnelig terreng, og der Jonathan Demmes overlegent bedre Something Wild (1986), sørget for å inneha et lignede plot, men halvveis ut, rive det i filler og gå ut i mye mørkere farvann, og det funket utmerket.
Noe slikt, var nok aldri i tankene med Who’s That Girl, synd for en hadde jo en regissør som nylig hadde gjort ei meget mørk film, men ja, han fikk kanskje ikke like mye fritt spillerom, som i forgjengeren, og mulig Madonna hadde for mye makt her, og ender med en:

5/10

[Elgen]

Litt om Over the Top og Cannon her

► Show Spoiler

[

[Frank.N.Steen]

Litt om Over the Top og Cannon her

Slettes ingen fæl Sly film, om en er glad 80-talls cheese.
Undrer på om hadde Cannon/Sly samarbeidet lykkes, hvem ville de huka tak i neste? De Niro? Pacino? Mulig Arnold hadde kanskje vurdert det også, men tror hvert fall han ikke var like "nøden" som Stallone på den tiden, og hadde vel et godt talent i å jobbe med de rette folka, til rette tiden, og Stallone var kanskje litt for høy på eget navn/ego, og vel, Cobra (1986) og Over the Top er likevel filmer som er meget godt likt, og ville ikke vært foruten noen av dem.

[Elgen]

Litt om Over the Top og Cannon her

Slettes ingen fæl Sly film, om en er glad 80-talls cheese.
Undrer på om hadde Cannon/Sly samarbeidet lykkes, hvem ville de huka tak i neste? De Niro? Pacino? Mulig Arnold hadde kanskje vurdert det også, men tror hvert fall han ikke var like "nøden" som Stallone på den tiden, og hadde vel et godt talent i å jobbe med de rette folka, til rette tiden, og Stallone var kanskje litt for høy på eget navn/ego, og vel, Cobra (1986) og Over the Top er likevel filmer som er meget godt likt, og ville ikke vært foruten noen av dem.

Cobra er også en "julefilm" siden det er juledekorasjoner i butikken (eller utenfor) i den første scenen
Julefilmklassiker er kanskje å strekke det litt langt da....

[Frank.N.Steen]

Henry: Portrait of a Serial Killer (1986) av John McNaughton

"It's always the same and it's always different."

Henry (Michael Rooker) og kompisen Otis (Tom Towles), er to tidligere innsatte, som virker på overflaten, å holde noenlunde stø kurs uti den virkelige verden. Gutta deler både leilighet og samme type interesser. Og der ulike strøjobber, sørger for at dem kan holde "hobbyen" sin gående, samt forsørge seg med. Men når Otis sin uskyldige og yngre søster, plutselig en dag kommer innom, skal det snart vise seg å sette kompisenes vennskap på en skikkelig prøve.

En velspilt og meget guffen film, der sørget for å gi Michael Rooker ei uforglemmelig debut som den morderiske Henry, samt gi karakterskuespilleren Tom Towles et godt utgangspunkt i det å spille sleske drittsekker, for store deler av karrieren sin.
Sett før, og var en av disse VHS innkjøpene, som ble gjort, helt på tampen av det formatets dager i tidlig 00-tallet. Og snakk om filmdeal, der denne og The Exterminator (1980) var blant de ukuttede filmene man kjøpte på samme dag, og står vel igjen som noe av de mer sleazy og nasty exploitation filmene fra det tiåret.

Likevel, en undrer jo noe, på hvilken versjon man først så, ettersom enkelte av scenene fra the Directors Cut (ca 4-5 minutter ekstra materiale), sliter jeg med å huske å ha sett før. Tenker på ulike innslag av døde kvinner, samt urovekkende lyder av dem som blir utsatt for grufulle ting, og ja, på sett og vis, skulle en nesten ønske disse var fjerna, for føler at noen ganger, særlig med slike filmer som dette, er "less is more", og om en skal være noe kritisk må også noen av de små tamme "slasher" lydeffektene nevnes. Føltes som noe der ble rappa fra en hvilken som helst random 80-talls skrekkfilm, og her ville mer minimalistisk metode funka (for meg da) langt bedre.

Henry: Portrait of a Serial Killer, skapte visstnok mye kontrovers når den ble utgitt, såpass at ved enkelte filmfestivaler, forsvant halvparten av publikum i protest mot det de fikk se, og mulig det også gjorde at den ble lagt på hylla i 4 år, før den ble gjenutgitt i 1990, og skulle få bedre omtale da, samt at en del kjente og innflytelsesrike navn som Martin Scorsese, bidro i å gi den en god porsjon med oppmerksomhet. Scorsese ville jo igjen, 3 år senere, samarbeide med regissør McNauhgton og Tom Towles, i den smått undervurderte mørke komedien, Mad Dog & Glory (1993).

Henry er definitivt ingen "kosefilm". Men slettes ikke så blodig og fæl, som sikkert utallige lignende seriemorder filmer, men dens lavbudsjett stil og stemning, samt skuespillet til Rooker og Towles, gjør at den løftes langt over, de mer "typiske" krim-thrillerne, og noen av de mest ubehagelige og ekle scenene, er ikke det man ser, men det man ikke ser.

Særlig den fortrolige og åpenhjerta samtalen mellom Henry, og Otis sin lillesøster Nancy, er en grei påminnelse, der Nancy spør ut om hvordan Henry drepte sin mor, og får til svar "Med en kniv", og så virker det plutselig som det går litt i surr for Henry, og mulig all drepingen har gjort at han rett og slett ikke greier å skille mellom alle de ulike og fæle måtene han har myrdet mennesker på, men ja, en ekkel og meget godt levert scene.

En annen, og noe mer "innholdsrik", men forjævlig scene, likevel. Kommer jo mye senere ut, når gutta innser "gledene" med det å eie et hjemmevideokamera, og sitter sammen i sofaen og storkoser seg med "arbeidet" sitt.
Men, det blir også tydelig og klart, at gutta er litt for forskjellige, der Henry er åpenbart den kalkulerte og "rolige" lederskikkelsen, mens Otis er litt for impulsiv og enkel, men også kanskje noe vel uforsiktig utover, og dette vil slå hardt tilbake på han, men ja, skal ikke gå mer inn på den slags.

Vanskelig å ikke føle synd på Nancy, som deler mye av den samme tragiske og mørke barndommen, som det Henry bærer med seg, og de to virker for et øyeblikk, å finne tonen, men ja, vanskelig å få ei Disney/Hollywood happy ending, med såpass dystre utsikter.

Gir filmen en velfortjent sterk rating. Kanskje ikke helt der oppe, med de aller, aller beste av seriemorder thrillerne, men med tanke på den lave budsjett, og hvor godt gjennomført det hele er, så er denne kanskje desto mer effektiv i at det går litt mer innpå en, enn de mer påkosta og stjernespekka filmene.

8/10

Det ble faktisk lagd en "oppfølger", en del år senere, og den har man også sett, men mislikte sterkt. Selvsagt da uten noen av originalens involverte, og mulig kun en desperat forsøk i å melke førstefilmens notoriske ry og videofilm suksess.

[Elgen]

Litt om produksjonen av RoboCop (1987)
Veldig mye trøbbel men resultatet ble jo knall!

► Show Spoiler

[

[Frank.N.Steen]

Litt om produksjonen av RoboCop (1987)
Veldig mye trøbbel men resultatet ble jo knall!

Glad fru Verhoeven overtalte ektemannen til å takke ja til å gjøre filmen, for han var definitivt perfekt til jobben.

Orka ikke å se gjennom hele videoen, da den litt for mekaniske stemmen/fortelleren, gikk meg tidlig ut på nervene.
Men sånn er jo dessverre litt for mange slike bakom film videoer, endt opp som. For mye info, på for liten tid, og nei, gjerne litt mer innlevelse og varme i stemmen/fremførelsen.

En har jo fortsatt den mye omtalte RoboCop dokumentaren RoboDoc (2017) på vent.
Usikker på når den faktisk kommer, eller viktigere, når den blir ferdiggjort. Åpenbart ikke i 2017. Men veldig spent, for virker som en det er lagt ned mye arbeid i, synd det tar såpass lang tid, og frykter rettigheter og intern krangel er mye av årsaken, som det vel ofte pleier å være.
Denne teaser traileren kom jo for snart 5 år siden:

Edit:
Ser nå, at mye av problematikken rundt nevnte dokumentar, kan jo skyldes at alle 3 (kanskje også remaken og tv-serien) blir inkludert, og ikke kun originalfilmen.
Sånn sett, er det nok ei massiv jobb med å samle alt, og mulig skaperne var noe vel skråsikre på at ting ville bli ferdiggjort, mye tidligere.
Vel, bare en får detaljene om kring første filmen ut til verden, vil jeg være meget fornøyd, resten vil kun være ei grei bonus.

[Hitherto]

Henry: Portrait of a Serial Killer, skapte visstnok mye kontrovers når den ble utgitt, såpass at ved enkelte filmfestivaler, forsvant halvparten av publikum i protest mot det de fikk se, og mulig det også gjorde at den ble lagt på hylla i 4 år, før den ble gjenutgitt i 1990, og skulle få bedre omtale da, samt at en del kjente og innflytelsesrike navn som Martin Scorsese, bidro i å gi den en god porsjon med oppmerksomhet.

Tror filmen opprinnelig ble X-rated, hvilket vanligvis er forbeholdt porno.

Tipper at noe av grunnen til at HPoaSK ble oppfattet så ubehagelig var at den dukket opp i en tid da seriemorderfilm var dominert av flashy og til dels fjollete karikaturer som Freddy og Jason. Det var ikke noe humoristisk eller karismatisk med den iskalde sosiopaten Henry. At filmen var delvis basert på Henry Lee Lucas og Partneren Otis Toole bidrar til kvasi-realismen.

[Frank.N.Steen]

Tror filmen opprinnelig ble X-rated, hvilket vanligvis er forbeholdt porno.

Tipper at noe av grunnen til at HPoaSK ble oppfattet så ubehagelig var at den dukket opp i en tid da seriemorderfilm var dominert av flashy og til dels fjollete karikaturer som Freddy og Jason. Det var ikke noe humoristisk eller karismatisk med den iskalde sosiopaten Henry. At filmen var delvis basert på Henry Lee Lucas og Partneren Otis Toole bidrar til kvasi-realismen.

Så litt på en bakom filmen snutt, om Portrait of a Serial Killer, og der kom det jo frem, at produsentene ønsket masser av blod (visstnok), da for å konkurrere med slashere og actionfilm.

Så det var nok helt riktig, å gå motsatt vei, samt unngå den fellen som ble sammenlignet litt med hvordan Sly og Arnie massakrerte folk i hopetalls, stadig mer kreativt og over-top (sånn var det vel også i slasher filmene) og der publikum jublet og lo, hele veien ut.
Men ja. Definitivt ikke så mye humor og sjarm å finne igjen, hos typer som Henry og Otis.

Likevel, så ender jo Henry, nærmest om til å bli en slags anti-helt, i mindre perioder, og hvor et par kutta scener, viste at han og Otis, var nesten over i vigilante genren, før filmskaperne innså at det ble mer parodisk, enn guffent.

[Frank.N.Steen]

Madman (1981) av Joe Giannone

I det en sommerleir for talentfulle barn går mot slutten, bestemmer noen av de eldre leirlederne seg, for å dra frem en liten skrøne om den tidligere notoriske bonden og massemorderen Madman Marz. Men den morderiske Marz navn, må ikke nevnes for ofte, ettersom det kan visstnok bringe med seg en uant ondskap, som vil hjemsøke alle der måtte være så uheldige å befinne seg i nærheten av Marz familiens gamle bolig.

Gjensyn med den tredje filmen fra 1981, der opprinnelig tok for seg legenden om Cropsy (de to andre var Friday the 13th Part 2 og The Burning), men der de to sistnevnte, kom med langt større budsjett og navn, valgte Madman skaperne å gjøre drastiske forandringer, og helle mer mot en komisk tilnærming.
Madman er definitivt ikke i nærheten av matche The Burning (1981), som for min del, står lett igjen som en av de aller beste og mest uforglemmelige av de mange slasher titlene fra tidlig åttitallet. Den er brutal, ond og tidvis ganske så uberegnelig, mens Friday the Part 2, ville ikke vært langt unna, om det ikke var for at de mange spesial effekten til Tom Savini, ble så brutalt fjernet av sensuren.

Madman derimot, innehar en vanvittig kul og øyeblikkelig catchy main theme, der klunker og dunker av gårde, og når den først har fått satt seg på hjernen, er den umulig å glemme, med det aller første. Dum-Dum-Dum-Dum og herlig sjarmerende tidlig 80-talls synth, som brummer av sted, og nei, så har man jo selvsagt Madman Marz da, en kar som ser mest ut som en blanding av en tørst kjøpesenternisse i hop med en sliten uteligger, bare kledd opp som en overfødd tømmerhugger, og ja, han spretter og nærmest vralter rundt i skogen, mens han lager rare lyder, og er vel alt annen et særlig "skummel".

Tvert i mot, og heller langt mer mot en av de mest komiske skurkene/morderne i en 80-talls slasher, og det mest grufulle her, er vel "skuespillet", til flere av hovedrolleinnehaverne, der noen av damene, ser ut som de er i ferd med å gå ut i latterkrampe, når Madman Marz jakter på dem i skauen.

Likevel, tross alt komikken og cheesen, er det en scene, som definitivt står igjen, som faktisk noenlunde vellagd og småguffen, og en der involverer et kjøleskap, og en kan undre på hvor filmen kunne ha endt opp, dersom The Burning ikke ble lagd på samme tid, og fokuset gikk mer mot skrekk, og ikke komedie.

Gørr og blod effektene, er faktisk heller ikke så gærne, og klart, selvsagt ikke på samme nivå som Savinis nådeløse bidrag på The Burning, men det funker, og ja, sett før, og ingen forandring på raten, denne gang heller:

6/10


Ghost Chase (1987) av Roland Emmerich

To unge filmskapere, der søker tilflukt i et eldre hus. Ender opp med å bli hjemsøkt av en gammel tjener, der dukker opp via en klokke, og tar så bolig i en mekanisk dukke, og vips, så har dem en potensiell klassiker, midt i fanget.

Vel, denne virka jo "lovende", og en av Emmerich tidligste filmer, går vel også under navnet Hollywood Monster, og med tanke på at regissøren har en del mindre hyggelige historier fra Hollywood og flere nokså mektige mennesker der, så kanskje han ble tvunget til å bruke en noe snillere alternativ tittel.

Uansett, en annen grunn til at man ble litt interessert i å se Ghost Chase, skyldes jo Jason Lively og søte Jill Whitlow, som knapt et år tilbake, hadde hovedrollene i kult-klassikeren Night of the Creeps. Men dæven, snakk om et drøy fall i kvalitet og underholdning. For Ghost Chase var virkelig ikke mye å juble over.
En gammal tjener, der popper opp av en el gammal klokke, og så inn i kroppen til noe som ser ut som en creepy blanding av Master Yoda, Gizmo og E.T. og tar man med at filmen var ganske så rørete og kjedelig, så nei, trøsten får vel være at man så den gratis, på Youtube, og ikke betalte et øre for den.

Ikke total ræv, men kjedelig og ja, Roland ville gjøre langt bedre filmer, de neste årene.

4/10

[Frank.N.Steen]

Denne videoen er den første i en serie

Hm, rart. Prøvde å sjekke opp tidligere, om hva som skjedde videre i denne serien av 80-talls film hyllest/kåring. Men av en eller annen grunn, har videoen ikke ville vise seg i opplasterens kanalutvalg, før i dag. Selv om den har ligget ute, i over en uke.
Mulig den har blitt tatt ned, og lastet opp igjen, grunnet brudd eller knot med rettigheter osv. Men glad den ville spille av nå, for spent på veien videre, selv om en sikkert har sett mesteparten av bidragene, så er jo håpet at en kanskje kan finne en eller 2, man aldri har hørt om tidligere.

Uansett, her er del 2, av denne Topp 100 kåringen av åttitallets kremfilmer:


Moro at Shoot to Kill (1988) blir nevnt. Definitivt ei liten og noe oversett blanding av overlevelses thriller i villmarka, møter buddy cop action genren. Men det som løfter den opp, fra så mange andre, er jo kjemien mellom Poitier og Berenger.

At den svake Feldman/Haim "komedien" License to Drive (1988), kommer såpass høyt, tja, må være alle de gode barndomsminner eller de at opplasteren, hadde ei solid crush på unge Heather Graham.
For sett, og dæven for ei nedtur. Ikke det funn morsom, og bare kjedelig og irriterende, vel, minus nevnte Graham og de alltids likandes Richard Masur og Carol Kane, da som 80-talls foreldre.

Men nå er jo selvsagt ikke dette noen fasit, kun kanalvertens ærlige mening. Men mulig han også er ute etter å skape litt "liv og røre" i kommentarfeltet,
da med de litt uvanlige og "kontroversielle" valgene, fra tid og annen.
Likevel, slikt gjør jo at ting blir uberegnelig, og en er konstant på tå hev, og aldri helt sikkert på hva en får i retur på de neste plassene.
Så det er jo i grunn en grei vri, i stedet for akkurat de samme 80-talls filmene, ALLE andre også ville nevnt eller hatt på ei toppliste.

Ellers en fin påminnelse om at en burde få sett igjen Weird Science (1985) snart.

Trading Places (1983), definitivt en som burde kommet mye høyere på lista. Men different strokes for different folks, og alt det der.
Beste filmen til John Landis, Eddie Murphy og Dan Aykroyd, trumfer til og med Blues Brothers. Må få sett igjen snart, for har alt en ønsker seg av ei re-watchability perle, one-liners, karakterer, minneverdige scener, cameos og Jamie Lee Curtis har vel aldri sett bedre ut.

Skippa meg litt fremover, ettersom en var liksom ikke så interessert i alle filmvalgene, men mye kule og verdige bidrag, absolutt. Men av typen man hadde nok spart, til mye senere.

North Shore (1987) var faktisk den eneste av de 20 første filmene på lista, man aldri har sett eller hørt om, før i dag.
Tror ikke den vil bli sett med det første heller. Virker som en der, tja, ikke helt min type underholdning.

Får håpe neste video, kommer før måneden er ferdig, for lett å bli hekta på slike kåringer av filmtiår.

[Frank.N.Steen]

Spaceballs (1987) av Mel Brooks

"I knew it. I'm surrounded by assholes!"

Den onde Dark Helmet (Rick Moranis) har som mål om å kidnappe den "uskyldige" prinsesse Vespa (Daphne Zuniga), og bruke henne som ei brikke i et hensynsløst maktspill, der går ut på å tvinge Vespas hjemplanet, til å knele for alle Dark Helmets ønsker. I mellomtiden blir to noe tvilsomme eventyrere, bragt inn som en siste nødløsning. Men før de kan kjempe mot overmakten, må de finne og mestre sin aller innerste Scwhartz.

Sett før, flere ganger, og definitivt en av de beste og morsomste filmene til Mel Brooks, men som ofte vil en så gjerne gi den ei høyere rate, og tja, heller ikke denne gang, vil alt sitte slik man helst ønsket det.
Men sånn har det ofte gjentatt seg, med flesteparten av Brooks filmer.

Uansett, masse herlige one-liners, og ingen tvil om at John Candy, Rick Moranis og Brooks, står for de aller morsomste bidragene her.

7,5/10

The Evil Spawn (1987) av Fred Olen Ray

Nytt forsøk, da med "klassisk" drittfilm ala Fred Olen Ray. Hjelper ikke på med all verdens tits and ass og deilige babes, når tempoet er så gjennomført gørr kjedelig og langdrøyt. Tiden sto jo helt bom stille, og selv med en spilletid på knapt 70 minutter, måtte jeg nok en gang, kaste inn håndkleet, og spole meg fast forward, gjennom de siste 15-20 minuttene.

Så godt mulig at filmen kunne ha steget noe, i "kvalitet", om en hadde greid å holde ut hele veien. Selv tviler jeg sterkt, og sitter med følelsen av at det kunne ha blitt nok ei verdig kandidat å inkludere i The Torture Never Stops filmlista, over de verste av de verste filmene man har lidd seg gjennom, de siste årene.

Rævmøkk, og nok en gang "sjeleglad" man ikke kasta på flere hundre kroner på en bedriten DVD kopi, og så den gratis på Youtube. Det var kanskje det "beste" med det hele.

2/10


Eliminators (1986) av Peter Manoogian

"What is this? Some kinda comic book? We got robots, we got cave men, we got kung fu!"

En tidligere kamppilot, blir uten sitt samtykke, bragt tilbake fra døden, da som et moderne og høyteknologisk våpen, ved navn Mandroid.
Men ønsket om å utføre fryktelige ting, er ikke helt det Mandroid er lysten på. Dette skaper en øyeblikkelig konflikt, da med sin onde skaper.
Det hele ender med at menneske-maskin hybriden, rømmer fra fangenskap, og blir snart på godfot, med en rekke ulike men kamplystne venner, som søker hevn mot samme mann.

Inspirert av utforkjøreren Jesper Pederens tale, under gårsdagens sportssending, om det å aldri avslutte treningsøkta, med en dårlig eller kjip følelse, og heller kjøre på, med et par ekstra runder, og heller prøve å avslutte dagen, da på en mer positiv og god måte.
Synes det var kloke ord, og noe en fint kan bruke, ikke bare innen trening eller jobb, men i så mye annet fra hverdagen.

Hvorfor gi seg med en real drittfilm, og legge seg irritert og lei, og nei. Like greit å prøve en film til, og glad man satset på riktige kort denne gang.
For gjensynet med Eliminators, var akkurat det man trengte, etter Fred Olens "mesterverk".

Denne artige sci-fi actionfilmen, er klassisk "Only in the 80s" type b-film underholdning, og en man fikk langt mer utbytte av, ved nærmere besøk.
Her får vi altså en maskin-menneske, med en tankslignende belte-kjøretøy, samt en arm som skyter ut torpedoer og laserstråler. Vi får en vittig cowboy, deilige Denise Crosby samt en Ninja! Jeg mener, hva mer kan man ønske seg?

Som skapt for videofilm formatet, og satt med en følelse av at Charles Band, opprinnelig så for seg en potensiell filmserie her, særlig såpass "dramatisk" det hele avsluttes på, men ja, mulig den ikke var inntjenende nok, men en av disse, der virker å ha likevel skapt seg en navn, innafor b-film genren. Husker jo at en slags parodi/hyllest, kom for ikke så altfor lenge siden. Da med tittelen Manborg (2011), og hadde en maskinlignende anti-helt som ligna både i navn og utseende på Mandroid, og med seg, hadde han ninjaer eller kung-fu ekspert, samt ei deilig blondine, så ja, tipper skaperne av den filmen, hadde sett noen runder av Eliminators.

Alt i alt, digger drakta og belte-tanks kjøretøyet til Mandroid, som skapt for actionfigurer og leketøy. Og tror kanskje dette "hindret" filmen noe, i større suksess. Tittelen på filmen, og det at den er litt for "barnevennlig" i volds og action biten, gjør at den kanskje falt litt for mye, mellom to stoler på den tiden.

Likevel, jeg bumper ratingen opp, et hakk, og blir så med en:

6/10

[vadefugl]

Spaceballs husker jeg ja. Hadde den på VHS og så den flere ganger

[Frank.N.Steen]

Spaceballs husker jeg ja. Hadde den på VHS og så den flere ganger

Var det en slik videokassett, som kom ut før selve filmen var ferdiggjort?

Synd de ikke gjorde en oppfølger, ala The Chase for More Money!

[Elgen]

Får håpe neste video, kommer før måneden er ferdig, for lett å bli hekta på slike kåringer av filmtiår.

Så denne nå og jeg har ikke sett Shoot to kill, men så litt for "ellevill" ut, særlig det med bjørnen? Er den så barnslig hele tiden?
Jeg undret meg også over plasseringen til The Untouchables, jeg ville hattt den høyere på en slik liste
Og Dirty rotten scoundrels er vel ikke på min topp 1000 (!) over 80-tallsfilmer. Jeg overdriver kanskje litt her
Licence to Drive ble jeg også meget skuffet over, men ble kanskje hypet opp siden "the two Coreys" medvirket