Hva var det siste albumet du hørte på?

[Frank.N.Steen]

Blir ikke lange omtalen, men hørte gjennom (holdt med en runde) The Soft Machine, og live/studio albumet (to album på ei skive) Six (1973), her forleden.

Små hørt litt på Seven skiva, som medfølger på en annen CD plate, og mye kortere spor, mer variasjon og mindre "snobbe-jazz", så tror den vil score bedre, og en jeg vil gi hvert fall et par runder til på.

Seven, også utgitt i 1973 (George Costanzas favoritt album?) hinter vel til at bandet kanskje ikke helt kom opp med de mest friske og nyeste ideer, men det er klart mer flyt og melodi i materialet (enn på den seige og tidvis frustrerende dobbelskiva Six), kortere låter, og enkelte er jo nesten fantastiske, bare synd det er så få av den slags.

Høydepunktet, er helt klart Penny Hitch, som innehar ei utrolig tøff solo, som minner jo veldig om hva Talk Talk gjorde på Laughing Stock, men tja, der stopper vel "likheten", for 3-4 gjennomganger, og Seven blir for ujamn og nei, ikke noe man er lysten til å fortsette å stange videre på.

Rating: 4/10

Høydepunkter: Penny Hitch

[Hitherto]

Blur - Blur

Satte den på i anledning 25-årsjubileet. Dette var engang den mest overraskende U-svingen jeg hadde hørt et band foreta seg. Jeg kjente Blur for The Great Escape, for å være hovedeksponenter for britpop bølgen og den idiotiske "krigen" med Oasis, så jeg husker fremdeles sjokket første gang jeg hørte "Song 2" på radioen. DETTE var hva Blur holdt på med nå!? Jeg var oppriktig imponert.

Damon Albarn brukte intervjuene på å namedroppe Pavement og Kraftwerk som de fremste inspirasjonene (Pavement selv var dypt uenige). Planen var vel å distansere seg fra britpopen så langt det lot seg gjøre, hvilket jeg tror var en svært klok ide med tanke på hvor sterilt klimaet var der i gården. Samtidig gav man Graham Coxon mer frihet med gitaren, hvilket resulterer i skranglete "You're so Great" som er ett av platens beste spor. Favoritten er imidlertid "Country Sad Ballad Man" som minner slemt om hva Albarn kom til å gjøre med Gorillaz noen år senere. Ellers er det svært lo-fi alt som skjer her. Om de har skrevet en hardere låt en den støyende garasjepunken i "Chinese Bombs" har jeg neppe hør den. Når de så avslutter med "Essex Dogs" - reinspikka trip-hop - vet du at britpopen var over for godt.

Sammen med Modern Life is Rubbish er dette deres beste.

8.5/10

[Frank.N.Steen]

Satte den på i anledning 25-årsjubileet. Dette var engang den mest overraskende U-svingen jeg hadde hørt et band foreta seg. Jeg kjente Blur for The Great Escape, for å være hovedeksponenter for britpop bølgen og den idiotiske "krigen" med Oasis, så jeg husker fremdeles sjokket første gang jeg hørte "Song 2" på radioen. DETTE var hva Blur holdt på med nå!? Jeg var oppriktig imponert.

Damon Albarn brukte intervjuene på å namedroppe Pavement og Kraftwerk som de fremste inspirasjonene (Pavement selv var dypt uenige). Planen var vel å distansere seg fra britpopen så langt det lot seg gjøre, hvilket jeg tror var en svært klok ide med tanke på hvor sterilt klimaet var der i gården. Samtidig gav man Graham Coxon mer frihet med gitaren, hvilket resulterer i skranglete "You're so Great" som er ett av platens beste spor. Favoritten er imidlertid "Country Sad Ballad Man" som minner slemt om hva Albarn kom til å gjøre med Gorillaz noen år senere. Ellers er det svært lo-fi alt som skjer her. Om de har skrevet en hardere låt en den støyende garasjepunken i "Chinese Bombs" har jeg neppe hør den. Når de så avslutter med "Essex Dogs" - reinspikka trip-hop - vet du at britpopen var over for godt.

Sammen med Modern Life is Rubbish er dette deres beste.

8.5/10

Fikk nesten lyst til å gi denne skiva ei ny sjanse, for man var jo innom samtlige av bandets album, i fjor, men det falt aldri helt på plass, og var vel egentlig Parklife som forble favoritten.

Blur skiva derimot, var faktisk den første man handlet inn, kanskje ene og alene grunnet den supertøffe låta/musikkvideoen til Song 2, og ble vel en smule "skuffa", når en fant ut at resten av albumet, kanskje ikke var like energisk og fengende, hvert fall i ørene til en 13 åring.
Hella nok noe mer mot Suede og The Verve i sommeren 1997, men i ettertid har nok Blur vært bandet i hop med Pulp, som har gitt mest igjen, og klart, har fortsatt til gode å dra frem de to første til Oasis, men skuffelsen over Be Here Now, har kanskje gjort at man la den planen på is, enn så lenge.

Var nok for ung til å huske for mye av Brit-pop manien, men Blur og hiten Country Life samt senere Song 2, var favoritter, mye takket være masse spilletid på MTV.

[Hitherto]

Bolt Thrower - Realm of Chaos

Jeg tenkte jeg måtte sette på noe passende i disse krigstider. Tidlig death metal har aldri vært favoritten av en eller annen grunn. På slutten av 80-tallet var thrash metal blitt såpass hardbarket at band som Sepultura, Morbid Saint, Demolition Hammer og liknende gjorde jobben fint. Morbid Angel og kameratene deres ble i overkant mye for meg.

Usikker på hva Bolt Thrower gjorde her som gav medsmak, men de synes mer åpenbare i sin thrash-innflytelse enn hva jeg var forberedt på, særlig på riff-fronten. Blastinga er ikke irriterende, og tilknytningen til Warhammer 40.000 synes på sin plass med det vanvittige krigs-fokuset. På under 40 minutter holder man seg i tillegg til ideell lengde for musikk såpass tung.

In the grim darkness of the far future there is only WAR!

8/10

[Elgen]

Biohazard - State of the world address

Fikk en innskytelse og satte på dette albumet, forøvrig det eneste jeg har av Biohazard
Jeg liker det veldig godt og lyttet til det ganske ofte når det kom ut. Har selvfølgelig original-cden.
Vanskelig å sette karakter på det, mye nostalgi her.

[Trolljegeren]

AUX-kabelen i bilen min knakk, så måtte finne frem en CD siden jeg ikke orker å høre på radio på turer som varer mer enn 15 minutter. Det ble 50 Cent sitt gjennombruddsalbum Get Rich or Die Tryin'.

[Frank.N.Steen]

Scatman John - Scatman's World (1995)

Mer 90-talls nostalgi, og denne husker man godt fra sommer/høst 1995, og der albumet ble raskt handlet inn, under ei tur til Moss by, og nei, mange gode minner fra den perioden.

Scatman var vel et av disse one-hit-wonder fenomenene, som ankom fra "ingen steder", da med et brak, i vinter samme året, og hvor monsterhiten Scatman (Ski-Ba-Bop-Ba-Dop-Bop) virket å bli spilt over alt hvor en måtte ferdes.
Kombinasjonen av "scatting" (er evig takknemlig for at man ikke hadde internett tilgang på den tid) i hop med erke typisk euro dance, kom jo til å bli en meget vellykket formel, og sørget for at den aldrende og munnrappe jazzartisten, nå plutselig fant et helt nytt og langt yngre publikum.

Joda, denne scat-euro dance miksen, den fungerer, men i det lengste, så blir det nok noe vel repeterende og ensformig, men mulig at gode barndomsminner, har ei trang til å dekke over "sprekkene", her og der.

Ingen tvil om at skivas høydare, er den store hit singelen Scatman, men alltid vært svak for spor som Only You, Time (Take Your Time) og Everything Changes, der særlig sistnevnte har et litt mer alvorlig preg gående, og nei, den godeste Scatman John, kom jo med et godt og positivt budskap i tekster og musikk, og for mange barn og unge, var han jo en meget likandes og tøff fyr. En som helt klart skilte seg ut, fra de mer vanlige dance artistene, som besto av ei deilig synge/danse dame, og en munnrapp rapper, og Scatman John tok vel det som i grunn var et taleproblem, rundt mobbing og stamming, og gjorde det så om til noe positivt ut av det, selv om det kanskje tok litt vel lang tid, før han så fikk sitt sene men store gjennombrudd.

Usikker på om Scatman maktet å følge opp suksessen, men fikk jo vite et par år senere, at han døde. Og mulig han var meget syk, når han spilte inn Scatman's World. Så moro at han fikk oppleve suksessen, før han gikk bort. Og nei, kanskje ikke ei skive man drar frem for ofte. For ja, dette er langt unna å være noen "klassiker". Men det var jo ei grunn til at den stadig lå og støvet ned i film og musikkboden min. Og greier liksom ikke å kvitte meg med den. Altfor mye hyggelige og fine minner fra den tid, og nei, blir så med en meget snill rating av:

Rating: 5/10

Høydepunkter: Only You, Scatman (Ski-Ba-Bop-Ba-Dop-Bop), Time (Take Your Time) og Everything Changes

[B.E.]

Hva hører jeg på nå? T.S.O.L Revenge Full Album 1986

[Frank.N.Steen]

Dune - History: The Very Best Of (2000)

Enda mer 90-talls nostalgi, og nok ei skive man dro frem (nedstøvet og alt) fra film og musikkboden. Denne ble kjøpt inn i høst 2000, grunnet at man var ute etter videomix/singel versjonen av Can't Stop Raving, og fant vel greit ut at de hadde mye mer, enn kun den å by opp til.

Dune starta vel opp, ikke helt ulikt lignende tyske dance artister, som Scooter, som ei midlertidig prosjekt som ikke hadde noen langtidsplaner, annet enn å utgi en og annen singel, og deretter starte opp et nytt dance prosjekt, under et annet navn. Men den overraskende suksessen med Hardcore Vibes gjorde at planene ble omgjort, og Dune ble en fulltids jobb, der ble mer krevende, når de fulgte opp første hiten med ytterligere hits i Are You Ready To Fly? og Can't Stop Raving. Dette resulterte i at de måtte få hyra inn ei frontkvinne/permanent vokalist, og inn kom altså vakre Verena von Strenge.

Lyden av Dune, kan vel greit oppsummeres, som ei penere og søtere versjon, av hva lignende artister som Scooter, Charly Lownoise & Mental Theo, RMB, Marusha og Das Modul gjorde innen rave/happy hardcore genren, i 1995-96 perioden, og mulig Dune aldri ble like store utenfor Tyskland, som det Scooter endte med. Men denne 2000 Best Of skiva, er likevel ei fin påminnelse, om at de var langt fra noen one-hit wonders, og greier fint å fylle opp nok hits og melodiøse låter, til at man aldri kjeder seg, og selvsagt mye fine nostalgiske minner fra ungdomstiden, vil nok igjen medfører til at man blir noe ekstra gavmild i sluttsummen.

Og som ei godkjent samleskive, makter den også å inneha låtene i en noenlunde korrekt rekkefølge, der (minus den noe irriterende og unødig melkingen av Boomfunk Mcs - Freestyler remixen av Hardcore Vibes, og hvor originalen er overlegen nyversjonen) viser gruppas gradvis skifte fra rave/happy hardcore, over i mer typisk dance/trance, før de så inkluderer noen godkjente coverversjoner av hits som Nothing Compares 2 U og Who Wants To Live Forever?, der markerte et tydelig skifte i stil og sound, samt i ettertid, var nok mest ment, for å gi en liten ekstra boost i retning Verena, og hennes vokale prestasjoner, for i 1998 gikk hun solo, og ja, med det var vel Dune bokstavelig talt historie, for en god stund.
De prøvde å gjøre comeback, flere ganger, men denne tar heldigvis for seg deres storhetstid, fra 1995-1997, og innehar noe bonus spor, helt på tampen, som ble gjort mye senere, eller av typen som ikke fikk innpass, på deres tidligere studio album.

Hadde denne inkludert original versjonen av Hardcore Vibes, samt kanskje et og annet albumkutt fra deres to første skiver, så ville nok ratingen muligens byksa litt oppover. Men ja, medfølger også et PC-spill, som en prøvde ut i 2000, og endte med å nærmest låse datamaskinen, som ikke ville samarbeide, og vil tvilsomt prøve det ut igjen.

Alt i alt. De virkelige perlene, er de søte og fengende Are You Ready To Fly? og Can't Stop Raving. Disse er så gjennomført nostalgiske i lyd, melodi og stemning, at man er rett tilbake til 1998-2000.

Rating: 6/10

Høydepunkter: Are You Ready to Fly?, Can't Stop Raving, Rainbow to the Stars, Hand in Hand og Million Miles From Home

[Frank.N.Steen]

The Soft Machine - Third (1970)

Vel, da var turen kommet til denne "massive" 70-80 minutters skiva, der man ble gjort først oppmerksom på, grunnet overentusiastisk omtale i to ulike og fyldigere musikkmagasiner, fra midten av 00-tallet, og der tok for seg 60, 70 og 80-talls prog rock og psykedelisk rock, og hvor The Soft Machine og deres tredje fullengder, scora høyt på lista over de beste albumene innen nevnte genrer.

Prøvde meg vel smått på den, ved et par anledninger. Men kom liksom aldri helt inn i det, og stoppa vel opp ganske så naturlig, men ville ikke gi helt slipp på den, enda. Uansett, årene har flydd av sted, og ettersom man har hatt noen innhopp mot deres senere, og langt mindre imponerende album (4, 5, 6 og 7), kunne en jo like greit avslutte med denne, og så får det heller bære eller briste.

Uansett, Third åpnes med Facelift, der man får ei blanding av "stillhet" og plutselig rives over i langt mer støyende lyder, før en så bikker rett inn i en jazz fusion aktig jam, der ikke er helt ulikt hva King Crimson gjorde et år tidligere, med klassikeren In the Court of the Crimson King (1969).
Og allerede her, påminnes en hvorfor skiva og bandet, kanskje aldri helt vil bli noen stor favoritt (for min del). Hver gang man føler at bitene kommer på plass, og en får tak i noe, så er det rett tilbake igjen i "ingen manns land".
For mye uinteressante og ganske så tafatte "improviserte" bruddstykker, som virker å bare være der, for å ta opp unødig plass, så man kan fylle på mest mulig spilletid, og nei. Lover alt annet enn bra for det som kommer videre.

Om bare Facelift var nedjustert en 8-10 minutter, samt ditcha alt det sure "gnålet", og heller gått fullt ut for en real dose med støyende prog-jazz, nå det ville vært midt i blinken. Men en blir jo kun frista i mindre perioder med den slags, og har ikke tid eller interesse, til å "tvinge" meg gjennom flere runder med denne åpneren. For vi snakker tross alt oppunder 20 minutter, man aldri vil få tilbake.

Neste ut, er den langt mer roligere og avdempende Slightly All the Time, der fortsetter i et langt mer jazz aktig preg, som passer bandet ganske så bra, men å dra det ut i 20 minutter? Så interessant og fengende er det ikke.

Tredje sporet, Moon in June, er det eneste med vokal på. Og denne minner jo mye om Caravan, fra både den litt "småsure" men likevel sjarmerende syngingen, til musikken og stemningen. Tror faktisk denne må være det nærmeste albumet kommer en skikkelig favoritt.

Out-Bloody-Rageous avslutter det hele, med en innledende og veldig flytende og behagelig intro, der etter hvert går over i en mer "typisk" prog-jazz-jam og så er det ned igjen, i en ny runde med avslappende musikk, men der de siste 10 minuttene er jo virkelig nydelig.

Vel ikke totalslakt, men definitivt noe skuffende, særlig da med tanke på all lovprisinga bandet og albumet virker å ha fra en del prog rock entusiaster.
Ville så gjerne like denne, så mye mer. Men ja, per dags dato er det eneste albumet man vil beholde videre fra bandet, og kanskje, bare kanskje, vurdere å få sjekka opp de to første studio albumene deres, dersom Third en dag, kanskje skulle bli en som man får litt mer taket på.

Inntil da, greier jeg ikke å gi den noe mer enn maks ei:

Rating: 5,5/10

Høydepunkter: Moon in June og Out-Bloody-Rageous

[trønderen]

Roger Waters.
Amused to death.


Hele albumet er et stort høydepunkt, og dette er et album som jeg har hørt på siden det kom ut i 1992, uten å gå lei.
For meg er dette trolig tidenes beste album, og i hvert fall et av de beste.
10/10

Et genialt album. Helt der oppe på topplisten min også, men det er et par PF-album jeg setter høyere. Uansett, det er vel sagt at Amused to Death hadde fått enda mer anerkjennelse hvis det sto PF på coveret. Dessverre.

[Frank.N.Steen]

Yes - Yessongs (1973)

Liveskive med Yes, og visstnok ei digitalt remastra 1994 CD, som man plukka med seg, og ganske sikker på at det var i det Platekompen (på Grønland T-bane) stengte dørene for godt, da med et ellevilt avslutnings salg i vinter 2006. Tror man var innom der et par ganger til, før de var fullstendig over og ut (savner sjappa, og var en av de man fikk mest utbytte av, av samtlige Platekomp butikker i Oslo), og ja, særlig prog rock skivene fra Yes, Van Der Graaf Generator, King Crimson samt Rush, var man nå meget godt fornøyd med, både den gang, men også i stor grad, en del år senere.
Tvilsomt at man noen gang vil treffe så bra, med så mange impulsive kjøp, og til en så rimelig pæng.

Uansett, denne konsertplate, er man litt uviss på, om en faktisk har hørt tidligere, men det åpnes nå opp med introen av Firebird Suite, før det så braker rett inn i ei vanvittig deilig og mektig versjon av Siberian Khatru (som er en meget klar og fin påminnelse, om at nå får du jommen meg få fingern ut, og hørt igjen Close To the Edge).

Den minst like tøffe Heart of the Sunrise følger så, og man kastes rett ut i et vanvittig tempo med herlig musikk, og tror faktisk en foretrekker live versjonen, av denne klassikeren, fremfor studio utgaven.

Og så får man 14 minutter til, med pur prog-magi, i Perpetual Change, inkludert ei heldigvis noe kjapt unnagjort trommesolo, helt mot slutten.

Etter den vakre And You And I, ankommer to stykk solo-biter, der Steve Howe får bidratt med ei kort og stemningsfull gitarsnutt, på oppunder 3 minutter i Mood For A Day, mens dessverre så tar Wakeman opp, nesten 7 minutter med sitt litt vel teatralske solobidrag (fra The Six Wives of Henry VIII), og der ja, kan vel greit oppsummeres som klassisk "do pause musikk", hvert fall i mine ører da.

Vel, skive 1, avsluttes heldigvis på langt mer givende vis, da via klassikeren Roundabout.

Tja, unødig å liste opp alle høydarne, tar det heller nedenunder. Men vanskelig å unngå tittelkuttet (Close to the Edge) og Starship Trooper, som kanskje de to største stundene, og begge ankommer på side 2.

Tar man bort de tidvis små cheesy synth sologreiene som Rick Wakeman får boltre seg litt vel mye i, så er jo dette vanvittig tøff, vakker og forbanna god prog rock. Men klart, på innsiden av albumets booklet, hintes det vel om at Wakeman (i ført ei trollmannkappe og fullt okkupert med å spille på to synther på samme tid), ville nok showe litt ekstra rikelig utover.

Angående bookleten, så får en jo også ei fin påminnelse om hvilken viktig betydning og innflytelse, album designeren Roger Dean skulle ha på bandets image, og ikke minst hvordan det så godt passet inn med deres musikk på den tid:


Alt i alt, så er vel dette noe av det nærmeste man kommer ei "ultimat" konsertskive fra bandets storhetstid, og hvor man har mesteparten av den klassiske Yes besetningen intakt. Vel, minus Bill Bruford, som kun er med på noen få sanger, mens hans nylig ansatte erstatter, Alan White står for resten.

Rating: 8,5/10

Høydepunkter: Siberian Khatru, Heart of the Sunrise, Perpetual Change, And You And I, Roundabout, I've Seen All Good People, Close to the Edge, Yours Is No Disgrace og Starship Trooper

[Frank.N.Steen]

Yes - Close to the Edge (1972)

Tok vel ei god stund, men etter å vært innom alle Yes skivene man eier og har. (Fra den selvtitulerte debuten og opp til 90125). Så føltes det i grunn helt naturlig og riktig, å bare avslutte det hele, med Close to the Edge.

Sistnevnte har man ikke vært innom på en mindre evighet. Men husker jo hvilket enormt inntrykk man satt igjen med, tilbake i vinter 2006. Når den fikk unnagjort noen runder, og vel så det. Eneste "minuset", var vel at lista ble i mine ører, lagt såpass høyt, at det meste av senere (og tidligere) Yes, samt prog skiver i ettertid, har vel sjeldent eller aldri, helt klart å gjenskape ei lignende magisk følelse, der alt stemmer og ikke et sekund av spilletiden er bortkastet.

Og en er jo meget godt fornøyd, med at ting ikke har forandret seg, siden sist.

Dette er akkurat hva man ønsker å forbinde med tidlig 70-talls prog rock. Og ikke "kald og sjelløs flinkismusikk", som mange stadig virker å bruke som et flittig benyttet skjellsord, i retning prog rock.

Vel, dem og det.

For min del, er skiver som Close to the Edge lyden av varm, lekende, majestetisk, tøff, banebrytende og utrolig vakker musikk, og ja, sjeldent har vel en perfekt tier vært mer fortjent.
Ikke bare er skiva et av progens absolutte høydare, men fullt mulig en av de aller beste som ble til på 70-tallet.

Det massive tittelkuttet tok vel opp mye av oppmerksomheten min ved tidligere gjennomlyttinger, kanskje ikke så rart, for variasjonen og den konstante "opp og ned" i takt med alt det vakre, kaotiske og fengende, gjør jo at de to "kortere" snuttene i And You And I og Siberian Khatru, fort kan bli litt ufortjent overskygget av alt sammen.

Men de har så absolutt mye godt å by på, de med. Og nei, eneste som jo er litt "trist", er at Roger Deans nydelige bidrag, ikke fikk plass på albumomslaget. Mulig det rett og slett ble for massivt. Men glad min 2003 remaster versjon, har den i sin helhet, på innsiden, i det man åpner opp CDen.

Nei, alt i alt, ei bauta innen prog rock, og ville gitt mye, for å gjenskape den helt spesielle følelsen man satt igjen med, første gangene en hørte albumet i sin helhet med hodetelefoner.

Rating: 10/10

Høydepunkter: Alt

[Frank.N.Steen]

Michael Jackson - Off The Wall (1979)

Gjør som med Yes skivene, og sparer det beste (Thriller?) til slutt. Eller så man håper i dette tilfelle. Og tja, et par runder i morgentimene, og tross av noen fantastiske enkeltlåter, så blir denne litt for disko-pregede Jackson plata, aldri det helt det store i mine ører.
Litt for mange forglemmelige og små kjipe stunder, og tror dette er ei remastered 2001 special edition utgave (der det alternative album coveret, minner jo mye om Joe Jackson klassiske debut, Look Sharp, med opplyste pensko og det hele), der også innehar flust med bonus spor og intervjuer.
Men slikt har jeg ikke så veldig mye interesse av å tråle meg gjennom.

Av de "mindre" kjente, men slettes ikke gærne albumkuttene, må jo den småtøffe og fyldige Get On the Floor nevnes, samt den fine og behagelige I Can't Help It.

Likevel, produksjon er upåklagelig, og toppsporene er jo alle klassiske Jackson sanger. Såpass gode og fengende, at resten sjeldent kommer i nærheten av å matche dem.

Så nei, verdt å ha grunnet høydepunktene, men tvilsomt ei som vil bli spilt for ofte og mye i sin helhet, og ender så med en:

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: Don't Stop 'Til You Get Enough, Rock With You , Get On the Floor, Off The Wall og I Can't Help It

[Frank.N.Steen]

Falco - Emotional (1986)

Ei skive man raska kjapt med seg, under en av mine siste bruktsjappe besøk i fjor høst. Og var vel kun kjent fra tidligere av, da med mannens åttitalls hits, ala Rock Me (Amadeus) og Der Kommissar.
Men denne 1986 skiva, lever så definitivt opp til sin tittel, og hvor blandingen av total overdose med det emosjonelle og ikke minst det meget glætte (til tider parodiske), likevel ikke står i veien for at den også innehar noen utrolig fengende, melodiøse og blodharry men tøffe synth-pop stunder.

Falco lesser på med en tidvis latterlig over-the-top blanding av euro-sleaze, jazz-storband, synth-pop møter ræpp/snakking, og i hop noen utrolig komiske samples og tekstlinjer, og første runden med albumet, var kanskje ikke all verden, men dæven, den steg faktisk et par hakk, ved nærmere besøk.
Og ja, kanskje ingen øyeblikkelig "klassiker" å regne, men slettes ikke så fæl som hva mange vil ha den til.

På det avsluttende hyllestsporet (The Kiss of Kathleen Turner) i retning vakre Kathleen Turner, satt jeg faktisk i latterkrampe, i større perioder. Og slikt er det evigheter siden sist man har opplevd (må vel tilbake til noe Zappa eller Alice Cooper gjorde på 70-tallet), og nei, lyden av noen som har festa, og mulig tatt litt vel av i platestudioet, kommer jo greit frem. Men ja, tar man ikke ting for alvorlig, så er dette et ganske så underholdende album.

Et jeg godt kunne tenkt å beholde videre, og kanskje heller se an mannens tidligere utgivelser, for nei, han var definitivt ei real entertainer, og dersom dette er en av hans "svakere" plater, så er man spent på å sjekke ut hans beste.

Albumets soleklart beste stund, kommer via det vanvittig catchy og tøffe The Sound of Music, og videoen er latterlig kul, der Falco er kledt opp som en hallikkonge fra middelalderen, og bare stiger opp av et hav med søppelposer, som om han eier verden.

Alt i alt, Emotional er helt klart ei "perfekt" party skive, som en setter på, i det en skal varme opp til helgens festligheter med, eller dersom festen står i stampe. Men kanskje gjør den seg best, om en kun ønsker å få seg en god latter til.

Nei, likte denne her, og mulig en er noe i overkant snill, men såpass mye artig, variert, fengende, komisk innhold av munnrapp musikk/tekster, gjør jo at en ikke kan gi Emotional noe "strengere" enn ei meget hyggelig:

Rating: 6/10

Høydepunkter: Kamikaze Cappa, Cowboyz and Indianz, Les Nouveaux Riches, The Sound of Music og The Kiss of Kathleen Turner

[Frank.N.Steen]

Emerson, Lake & Palmer - Tarkus (1971)

Der Yes og klassikeren Close to the Edge (1972), fremsto som leken, varm og vakker, er Tarkus på mange måter dens rake motsetning. Det er kjølig og mekanisk, og hvor egoene til de 3 meget talentfulle gutta, virker å forsøke å konstant overgå hverandre, gang på gang. Noe som ikke nødvendigvis er et minus, for når alt sitter, så er det jo i perioder, storslagen og flott prog rock, men i sin helhet, blir det rett og slett for mye, eller kanskje mest, for lite.

Det at de heller ikke hadde fått hyra inn en langt bedre tekstforfatter, bidrar også til at en del av tekstlinjene, vipper nærmest over i det parodiske, og ja, det 20 pluss minutter lange tittelkuttet, er vel eneste grunn til at skiva så vidt går i balanse, for som ofte med disse tidligere progkjempene, maktet de sjeldent å lage særlig gode eller interessante kortere snutter, og det oppsummeres i side b, der byr på 6 spor, og hvor det blir for mye "sirkus" musikk, og enkelte fælere og mer grusom enn den andre, og nei, Tarkus er verdt å dra frem (en gang i blant), kun grunnet det massive tittelbeistet, men resten er jommen meg noe gyselige saker.
Om bare trioen hadde maktet å legge egoene sine på hylla, og heller fått hyra inn ei skikkelig kløne, som kunne sørga for at jaget etter "perfeksjon", ga utslag i mer "menneskelig" musikk, og nei, albumet er så absolutt ikke i nærheten av matche debuten eller Brain Salad Surgery.

Albumcoveret av den gigantiske rullende og monstrøse tankslignende beltedyret, er jo definitivt en av de klassiske albumposterne for progens storhetstid, men kanskje også et som ville senere hjemsøke bandet, særlig i det britisk punk og en god del musikkjournalister raskt så ut trioen, som en gjeng med avdanka dinosaurer og der oppsummerte alt som var "galt" med musikkbransjen.

Vel, ELP rulla nå videre, som om ingen skade hadde skjedd, og vel så det. De greide vel faktisk å skaffe seg ytterligere suksess, selv godt ut i 1977, da med både radio hits og liste toppere, men i likhet med Yes, dro de kanskje strikken litt vel langt, og fulgte så opp, med et album for mye, men der Yes ville lære av sine feil, og slå sterkt tilbake på tidlig 80-tallet, var det vel over og ut for ELP når de bikka over i 1978.

Rating: 5/10

Høydepunkter: Tarkus

[vadefugl]

Har dere lyttet til den nye plata til Bryan Adams? Han fikk slakt av VG men jeg synes at den rocker bra

[Frank.N.Steen]

Emerson, Lake and Palmer - Works Volume 1 (1977)

Siste studio skiva man kjøpte av bandet, og tviler på at man vil bygge videre etter Volume 1.
Uansett, nesten 4 år etter bandets kanskje største suksess med Brain Salad Surgery (1973), og trioen har gått i total ego-stormannsgalskap studio modus, der de 3 musikerne har lagd hver sin side, og først mot slutten, at dem greier å finne sammen igjen, til å levere 2 sanger, da under ELP navnet.

Med tanke på hvor forandret musikklandskapet hadde blitt i 1977, kontra 1973, så virket det som at disse tidligere prog kjempene, ikke kunne gitt mer faen. For her åpnes det med et nesten 20 minutter langt klassisk stykke av Keith Emerson, der faktisk innehar noen utrolig flotte stunder, tross av at det kan bli noe vel utstrukket i sin helhet.

Hintes vel også, litt her og der, mot det han ville gjøre på Inferno (1980) soundtracket, et par år senere. Så et lite pluss, det også.

Så kommer dessverre Greg Lake, da med noen absolutt dvaske og nærmest parodiske rolig ballader, med navn og tekster, som er mer komiske og hvor han åpner med Lend Me Your Love Tonight og slikt får en jo til å tenke på den klassiske The Simpsons episoden, hvor faren til Milhouse (tror jeg det var), prøvde å lage ei holde sammen ballade, i retning kona, som igjen ble så "overbegeistra", at hun dumpa hele gubben, og nei, kjipt, for Lake hadde en av progens mektigste stemmer, men kastet bort, på altfor mye middelmådig skvip.

Sistemann ut, er Carl Palmer. Og må si at han i hop med Emerson, kommer noe bedre ut av sologreiene sine, enn kollega Greg Lake.
En av de kortere Palmer høydarene, er New Orleans, hvor gitarist Joe Walsh og hans syngende instrument, bidrar som gjest.

Nei, denne er kun for die-hard tilhengerne, og kommer nok tvilsomt til å bryne meg på Works Volume 2, for Vol. 1 er definitivt et stort fall fra nevnte prog klassiker, Brain Salad Surgery, og synd de ikke ga seg på topp, men slikt de showa på, med gigantiske konserter og overbruk, gjorde vel at de måtte finne sammen igjen, for å betale regninger og slike kjipe ting, og nei, punkens inntreden gjorde vel ikke ting noe lettere, men Works Volume 1 ga dem nå i det minste et par liste toppere og hits, men albumet burde ha vært nedjustert, mye, og selv da, ville det tvilsomt kommet opp mot deres bedre utgivelser.

Rating: 4/10

Høydepunkter: Piano Concerto No. 1, New Orleans feat. Joe Walsh og Tank

[B.E.]

Kjøpte både Underworld - Dubnobasswithmyheadman, og Orbital - Snivilisation samtidig i 1994.

Tror det er det mest opplevelsesrike jeg noen gang har gjort

[Frank.N.Steen]

Emerson, Lake & Palmer - Pictures at an Exhibition (1971)

Siste med ELP, og ei liveskive der innehar et ekstra kvarters bonusspor, innspilt i 1993.
Har null og niks kjennskap til det originale klassiske stykket, men visstnok ei konsert som skapte nok litt kontrovers, grunnet ikke akkurat 3 "tilbakeholdende" og meget talentfulle rockemusikere, som gjorde ei bombastisk versjon av det mange sikkert oppfattet som "hellig" grunn.

Ingen tvil om at det er Keith Emerson, som virkelig kjører showet her, og selv om det kan bli litt vel i overkant "mye", så ender det heldigvis ikke opp med total overdose.
Lyden av ELP live, er jo så absolutt imponerende, i større perioder, og veldig mye bra og tøft kommer frem.
Den fyldige bassen til Lake, vokalen hans og Emersons mer eksperimentelle stunder, sørger jo for at det blir ei konstant blanding av mektig, vakkert og litt "styggvakkert", som en jo gjerne liker med denne type tidlig 70-talls prog.

Mulig ei man ville hatt noe høyere på ratingen, dersom en var større fan av bandet. Og holder med det, fortsatt Brain Salad Surgery og debuten, som det beste de gjorde på 70-tallet.

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: The Gnome, The Sage, Blues Variation, The Curse of Baba Yaga og The Great Gates of Kiev

[Frank.N.Steen]

Body Heat - Original Motion Picture Soundtrack (2012) av John Barry

Får gjenta meg selv, fra i fjor høst, og etter nattens vellykkede gjensyn med den klassiske noir-thrilleren Body Heat (1981), fikk en jo lyst til å dra frem igjen dens fantastisk stemningsfulle og behagelige soundtrack.

Greide jo å gjøre glansnummeret, da med å kjøpe feil soundtrack, for en del år tilbake. Endte så opp med Joel McNeely og the London Symphony Orchestra sin 1998 versjon, som jo ikke var helt slik en hadde håpet på. Aldri dårlig, men det matchet ikke den varme, intense og deilige musikken til Barry, og hvor det nyinnspilte soundtracket, fremsto rett og slett altfor spinkelt, hvor særlig synthen og saksofonen, aldri helt kom til sin rette plass.

Endte så opp, med ei senere CD utgave, der besto av en massiv 2-disc versjon, som inneholdt det originale Barry soundtracket, en fyldig booklet, samt en haug med tidligere uutgitte spor og alternative kutt.

Nå orker jeg ikke å gå gjennom alle 140 minuttene med musikk, ettersom fra tidligere besøk, kan det bli litt vel "ensformig", å høre de samme melodiene, i ørten ulike varianter, og mulig mest for die hard fansen.
Likevel, Rateyourmusic har nå 2012 skiva, oppført som den der føles mest riktig å benytte seg av, når en skal rate og gå gjennom dette klassiske soundtracket, og særlig sporlista og spilletid, virker å stemme hele veien ut.

Nei, får bare gyve løs, og man blir kjapt innledet til filmens fantastiske og hjemsøkende stemning, i det Barrys forførende og faretruende Main Title, ankommer, og hvor bruken av kjølig synth mikset i hop med et tilbakelent piano, og fulgt så opp, av ei små sleazy saksofon, der alt sørger for et av komponistlegendens, aller beste film themes.

Perfekt måte å starte opp filmen til, og legger an tonen for resten av soundtracket på.

John Barry, i mine ører, er helt der oppe med John Williams, Basil Poledouris og Ennio Morricone, når det gjelder å lage minneverdig og storslagen filmmusikk, og føler en har knapt skubba borti toppen av et gedigent isfjell, da med tanke på det å utforske de mange ukjente albumene han har lagd og komponert, opp gjennom flere tiår. Men Body Heat er så absolutt et jeg er veldig glad for å ha i samlingen, og vel verdt å bruke litt ekstra pæng på, selv om det medførte til at en måtte handle det inn 2 ganger, så ja, original utgaven er definitivt der oppe, blant de aller beste når det kommer til 80-talls filmmusikk.

Alt i alt, jeg ga filmen en solid 8,5/10 og mye skyldes jo nettopp soundtracket, og føler at på egenhånd, er faktisk musikken helt der oppe, men at det å gi ei perfekt rating, blir litt "feil", ettersom man har masser av musikk igjen fra denne 2-disc utgaven, og kun vært innom det originale soundtracket.

Men likevel, få musikkalbum en har vært borti, har ei like stemningsfull og vakkert preg gående, og synes at det fortjener et halvt hakk oppat, og blir så med en knallsterk:

Rating: 9/10

Høydepunkter: Main Title, I'm Weak, Chapeau Gratis, Hey Lady, Busted, Kill for Pussy, I'm Frightened, Oscar, Problem, Better Get Him og Matty Was Mary Ann

[Frank.N.Steen]

Chris Rea - The Best of Chris Rea: New Light Through Old Windows (1988)

Ei slettes ikke så gæren oppsamling, og mulig en dose med både nyinnspilte Chris Rea slagere, samt tidligere uutgitte spor, og huskes godt, fordi Rea alltid har vært en av favorittene til pappa. Ganske så fin musikk å ha, på lengre bilturer, og kanskje nettopp mye av den slags, man forbinder med Rea. Men hjelper kanskje på, at han også kom med noen svære hits som Road To Hell og Driving Home For Christmas med på reisen.

Uansett, langt fra noe Rea "ekspert", og har kun ei studio skive (On the Beach), og den var man innom for to år tilbake, og likte ganske greit.
En fin blanding av hits og noen fine albumkutt, men forventer kanskje litt mer, av denne type samlere.
Det er vel hva man kan kalle for meget easy listening poprock, med lette og fengende melodier og refreng, der dessverre noen, blir raskt meget forglemmelige og tamme, men trenger ikke være blodfan, for å få igjen noe her. Da det er noe for alle og enhver.

Alt i alt, ei absolutt godkjent samling med både hits, mindre kjente låter og noen nyere bidrag.

Mulig en kanskje burde få sjekka opp litt mer av hans soloskiver, både de eldre, men også de mer blues retta og senere, for husker jo at han ble nærmest fryst ut, av sitt eget plateselskap, tross å ha levert hits for dem, i flere tiår. Men grunnet press i retning av å gjøre mest mulig 3 minutters streite radio poplåter, og ikke for lange og eksperimentelle blues rockere, så medvirket det til at Rea valgte etter hvert å starte opp på egen hånd, og det virket som en riktig avgjørelse for sistnevnte.

Rating: 6/10

Høydepunkter: Working On It, Josephine, Candles, On the Beach, Fool (If You Think It's Over), Driving Home for Christmas og Steel River

[Frank.N.Steen]

XTC - The Big Express (1984)

Altfor lenge siden man var innom XTC albumene, og The Big Express, tror jeg faktisk er et av de, man knapt nok var innom, og såpass, at mesteparten på det, føles veldig "fremmed" i mine ører.

Denne kom vel i en tid, der bandet slet nok litt med å finne seg igjen, da etter å levert ei meget robust og imponerende new wave trio, der tok dem fra langt mer kraftslående og leken gitardrevne album, som Drums & Wires (1979) og Black Sea (1980), til det mer fyldige og varierte English Settlement (1982). Men ja, Mummer (1983) var aldri i nærheten av å matche dem, selv om det jo kom med noen flotte enkeltstunder, og godt mulig hintet om hva som skulle komme, utover 80-tallet, da med tanke på varmere og mer stemningsfulle poplåter.
Hjalp vel heller ikke på, at bandet havna på kant med plateselskapet, grunnet mangelen på hits og at de gikk vek fra å turnere, til å bli et studioband, samt tapet av trommeslager Terry Chambers, og ja, slikt kan helt klart gjøre sitt, til at arbeidsforhold og resultat ikke alltid blir helt tipp topp.

Vel, albumåpneren Wake Up, hinter litt om der de slapp fra Black Sea, da med et skarpere og mer oppjustert lydbilde, og mer fokus på gitarer og bass, men samtidig blandet inn med et litt drømmeaktig Kate Bush/Pink Floyd preg, og avsluttes på en veldig behagelig måte, gjennom ei nydelig outro, og av typen en godt kunne tenkt seg at de benyttet langt mer, utover.

Den litt mer "reggae" inspirerte og lekne All You Pretty Girls, samt hektiske og western aktige Shake You Donkey som ender med å falle litt mellom to "stoler", og er vel låter man prøver, og prøver, men aldri får helt til å sitte.
Slik blir det vel også, med den ganske så irriterende Seagulls Screaming Kiss Her Kiss Her, og innser at her kan det bli langt mellom de helt store høydarene.

Men, så ankommer heldigvis den vakre og skjøre This World Over, en av de virkelige store XTC perlene fra midten av 80-tallet, og nesten litt synd at en såpass fin låt, havna på en av deres svakere stunder. Dessverre fortsatt meget aktuell, og litt kjipt at tekstene på innsiden av 2001 bookleten, er av typen en må nærmest ha supersyn for å kunne lese eller tyde, det eller et kjempeteleskop.

Nei, fant vel aldri den helt rette flyten og balansen på denne skiva. Til det er det for mange og ganske så irriterende og skuffende spor, som bare flyr av sted og aldri blir værende, slik de altfor få, og mye større og bedre gjør.
Ser ingen vits i å rate denne noe særlig høyere, enn Mummer (1983), som kanskje ikke var så fæl likevel.

Likevel, skiva avsluttes med to sterke spor, men ja, meget skuffende gjenhør, og god påminnelse om hvorfor det har gått evigheter, siden man har hørt det igjen.

Trøsten får vel være, at de tok et stort steg i riktig retning, med prosjektet Dukes of Stratosphear og Twenty Five o'clock (1985), før de for alvor gjenfant gammel storhet, da med mesterverket Skylarking (1986).

Nei, denne blir tvilsom spilt igjen i sin helhet, og beholdes kun fordi man er veldig glad i XTC, og der Wake Up og This World Over, er blant sporene som gjør at en sliter med å gjøre seg av med albumet.

Rating: 4,5/10

Høydepunkter: Wake Up, This World Over, I Remember the Sun og Train Running Low on Soul Coal

[Elgen]

Obituary - The end complete
30 år gammelt album i år og det er like bra, om ikke bedre (!) i dag

[Frank.N.Steen]

Van der Graaf Generator - The Least We Can Do Is Wave to Each Other (1970)

Et av progens mørkere og mer dramatiske band, der i hop med King Crimson, var nok ei fin motpol til de "snillere" banda fra samme periode, og var i stand til å lage skikkelig deilig og "skitten" prog rock.

Andreskiva deres, bærer tydelig preg av være ei solid blanding av psykedelisk rock, jazz og teatralsk prog, og uten å ha hørt forgjengeren, virker det nå likevel som at bandet hadde funnet seg godt til rette her, da med et lydbilde som de skulle bli vel kjent for, utover 70-tallet.
Tross av ryktet som et av de "slemmere" progbanda, innehar de, i likhet med King Crimson, noen utrolig vakre og varme stunder, og der bruken av fløyter og saksofoner, gir dem et ekstra løft oppover.

Av høydepunkter, er det ingen tvil om at albumåpneren, med lyden av en truende vind (eller storm?), er ei utmerket måte å starte ting på, og går under det passende navnet av Darkness (11/11), alt mens den vakre Refugees, viser bandet fra en langt "mykere" side.

Likevel, det er nok skivas lengste, After the Flood som er prikken over ien, og den mest psykedeliske av dem alle.
Ei meget verdig avslutter, og er spent på hva en har i vente, fremover.

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Darkness (11/11), Refugees, White Hammer og After the Flood

[Frank.N.Steen]

XTC - White Music (1978)

Fortsetter XTC reisen, og like greit å starte opp fra begynnelsen.
Lenge siden man sist var innom denne skiva, og der det hele pangåpnes, da med den øyeblikkelig uimotståelig fengende og tøffe Radios in Motion, før man så kastet rett ut i den minst like kvikke Cross Wires, der bærer preg av litt sci-fi Devo eller The B52s lignende "galskap".

Den sterke starten, fortsetter, i det This is Pop ankommer, og slikt bidrar jo i at en mulig får litt for høye håp, for resten av skiva.
Dessverre kan det hyperaktive lydbildet deres, ta litt vel av, og særlig der hvor de aller korteste snuttene, noen på knapt 1 minutt, er ja, vanskelig å ta innover seg, og blir mest av typen som ja, lynkjapt "pauseinnslag", mellom langt bedre låter.

Nei, skjønner jo at et sted må man starte, og ikke alle kan levere ei klassisk og bunnsolid debut, men XTC viser her at de er ikke redde for å ta sjanser, og prøve ut ulike ting, fremfor å bare kjøre "safe", hele veien ut.

Uansett, det er overraskende mange og tidlig ut, klassiske XTC stunder, der hintet om større ting i vente, men også en del, som ja, aldri faller helt på plass, og går jo så ut i fra ei 2001 remaster CD utgave, der innehar en solid porsjon med bonuskutt, der flere ville ha bidratt i å løfte albumet, minst et stort hakk, om de hadde vært inkludert, fremfor de mer middelmådige og forglemmelige originalkuttene.

Ellers kommer jo skiva med ei ganske så kul og annerledes cover, av Bob Dylans ofte omgjorte (av utallige artister) Along the Watchtower, og av de man har vært innom, må en si at XTC definitivt setter sitt preg på den, og det er jo slettes ikke noe negativt over.

Lite å utsette på bandets energiske og meget drivende sound. Der varierer mellom fartsfylt og meget tøff punk, til mer eksperimentelle og kanskje mer "knirkete" og neddempa forsøk, via new wave og pop-rock.

Og denne tidlige utgaven, innehar Barry Andrews, som ville forsvinne ut, etter album nummer 2, og til slutt ende opp som bandleder av britiske Shriekback.
Tror oppfølgeren Go 2, er en man aldri har vært borti før, og fant aldri i noen musikksjappe på 00-tallet. Men liten tvil, om at tredjeskiva, er der bandet for alvor tok et gigantisk steg opp, og etablerte seg som et av de beste og mest spennende av de utallige gitarrock baserte new wave banda fra Storbritannia i tampen av 70-tallet.

Alt i alt, ei godkjent debut, men ja, hadde enkelte av bonuskuttene (Science Friction) blitt stokka om, med de heller svakere albumkutta, hadde kanskje en litt vassere totalsum ikke vært helt ute av bildet.

Rating: 5,5/10

Høydepunkter: Radios in Motion, Cross Wires, This is Pop, Statue of Liberty, Along the Watchtower og Neon Shuffle

[Frank.N.Steen]

Terje Rypdal & The Chasers - Blue (1987)

Denne ble raskt handlet inn, etter at man hadde sett unna Heat (1995), og senere kjøpt inn soundtracket til den mesterlige Michael Mann krim-thrilleren, der inneholdt masser av minneverdige og sterke stunder, og da ikke bare på grunn av dens fantastiske skuespillgalleri og handling/karakter, men hvor det interessante og stemningsfulle utvalget av såpass ulike artister og låter ga øyeblikkelig positivt utslag.
Men det var liksom noe helt spesielt med lyden av Terje Rypdals lengtende og vakre gitarsoloer, som gjorde at man bare måtte høre mer av denne mannens musikk.

Blue og Chaser, var to som en fant og raska med seg i all hast, og hvor en kun hadde Mystery Man (ikke inkludert på noen av skivene) og Last Nite å gå uti fra, var en jo spent på hva man hadde i vente.
Vel, det går knapt et par sekunder, og The Curse, tross sin litt for korte spilletid, setter kjapt standarden for det som skal komme videre.

Fyldige og tidvis flerrende bassriff, melodiske synther, alt i hop med med Rypdals kald-varme gitar "ynking", samt ei små leken "reggae" tromming, er jo alt hva en elsker med denne type jazz-rock fra 80-tallet.

Men ja, så kommer den tunge og knalltøffe Kompet Går, der bygger og bygger seg opp mot en forløsende og mektig "gitarinferno", og nei, hadde nesten helt glemt hvor mye gull det er å finne igjen på denne 80-talls skiva, der er ikke bare fullt på høyde med Last Nite, men kanskje også overgår den.
Og ja, denne må spellas høyt!

Det er en type jazzrock, der makter å holde på interessen, så og si hele veien ut, og er tøff, melodiøs, stemningsfull, avslappende og utrolig vakkert levert. Og hvor en i perioder blir sittende og undre over hvorfor denne ikke er oftere med i diskusjoner eller oppramsinger over norske album perler, særlig fra 80-tallet.

Likevel, tross av å være ei midt i blinken introduksjon til Rypdal og hans Chasers, kommer en nok ikke unna med at det litt vel eksperimentelle og kanskje litt vel "rolige" sporet Og hva synes vi om det?" blir tja, ikke helt min greie.
Men, det lever vel kanskje litt opp til sin tittel, bare at nei, nesten 6 minutter med "bakgrunnsmusikk", fenger ikke nok til noe gjenhør og føles mest ut som noe der bare ble lagt på, for å fylle opp nok, til at det ble ei hel skive ut av alt sammen.

Slikt gjør jo at det må trekkes litt fra, og kjipt, for ville så gjerne gitt den litt høyere totalsum.

Alt i alt, tidvis nydelig musikk, da som skapt for de spesielle og sene stunder, eller bare lukke øya og tenke seg noe ala scenen fra Heat og nyte i vei.

Rating: 8/10

Høydepunkter: The Curse, Kompet Går, I Disremember Quite Well, Last Nite, Blue og Tanga

[Frank.N.Steen]

XTC - Drums and Wires (1979)

Tredje albumet, og et av de aller første XTC albumene man handlet inn, mest på impuls, men husker jo at et av musikkmagasinene (Mojo eller Uncut) tok for seg et større spesialbilag rundt 70-talls New Wave rock, og hvor de nevnte bandet og spesielt denne skiva, da i en meget positiv omtale.
Tok noen runder før ting begynte å sitte, men var lite som slo følelsen når en var utendørs på løpeturer med hodetelefoner og ja, alle bitene etter hvert starta å samle seg opp, og viste til slutt bildet av et tidvis fantastisk stykke sen 70-talls pop-rock.

I likhet med forrige XTC plate, er dette ei 2001 remaster, med bonusspor og har jo siden, kjøpt inn skiva via ei nyere utgave fra 2014, og der inneholdt en ekstra masser av bonuskutt og annet, men valgte å gå for den eldre versjonen.
Uansett, albumet åpner opp med ei vanvittig sterk førsteside, hvor den buldrende og massive introen til Making Plans for Nigel, hinter om at XTC har større ambisjoner, enn kun å lage gode album.

Av absolutte musikalske høydepunkter, må jo den vanvittige knakenede og deilige bassen på Roads Girdle the Globe nevnes, og soleklart et av bandets aller beste 70-talls øyeblikk.

Drums and Wires er lyden av et band, som har tatt kvantesprang opp fra debuten, og har nå klart, å fylle nesten et helt album, med en herlig gitardreven og solide dose med melodiøs, fengende og veldig energisk pop-rock, og hvor både Colin Moulding og Andy Partridge har tatt store steg frem som tekstforfattere, der låtene deres er spekket med sjarmerende, vittige og skarpe tekster, og sliter med å velge ut hvem av de to, som står bakom de beste stundene, da de kommer jo på nærmest rekke og rad.

Alt i alt, ei skive, der førstesiden er nesten perfeksjon, og selv om ikke alt på side 2, er like robust og godt gjennomført, så er det liten tvil (uten å ha vært gjennom Go 2) om at tredjeskiva, er bandets første virkelige store albumklassiker, og et av de tøffeste som kom ut i 1979.
Hadde de gitt seg der, og sagt nok er nok, så er det vel mange andre band fra samme tid, som gjerne ville vært i Swindon guttas sko, men heldigvis hadde XTC langt større og bedre ting i vente, og nei, denne går nesten til topps, men kanskje et par låter som ikke helt når opp, til hva som skal til for en slik rating, men det er jommen ikke langt unna, på en god dag, og blir så med en "streng":

Rating: 9/10

Høydepunkter: Making Plans for Nigel, Helicopter, Day in Day Out, When You're Near Me I Have Difficulty, Ten Feet Tall, Roads Girdle the Globe, That is the Way, Outside World, Scissor Man og Complicated Game

[Frank.N.Steen]

XTC - Black Sea (1980

Fortsetter i grunn der Drums and Wires slapp, hvert fall med tanke på det å øke mengden av enda mer massive gitarer, smelta sammen med lyden av gigantiske trommer.

Men innser tidlig ut, at det har blitt en stund siden man sist var gjennom hele skiva, for var liksom så bombesikker på at denne, var da enda bedre enn forgjengeren. Dessverre blir det litt for mye fillers, og tross av noen vanvittige killers, går jeg veldig fort lei, den konstant anmasende og stressa vokalen til Andy Partridge, som virker å ha tatt total kontroll på låtutvalget, og der Colin Moulding, slipper nå kun til, 2 ganger, og hvor bare en av bidragene, (Generals and Majors) er noe å juble over.

I likhet med resten av XTC skivene en har vært innom, er dette også ei 2001 remaster. 3 bonuskutt, og tja, denne gang var det helt på sin plass, da ingen er spesielt imponerende, om enn da ikke hinter til litt mer eksperimentelle øyeblikk, med bruk av synther og slikt, men ja, ikke noe en gidder å høre på igjen.

Black Sea, er definitivt lyden av et mer seriøst band, men kjenner at savnet av det varmere, varierte og mer lekne materialet fra tredjeskiva, gjør at en aldri helt får ting til å sitte slik man trodde det ville gjøre, og har en følelse av at de beste låtene her, har nok overskygget det faktum, at det er også en del ikke fullt så imponerende stunder inkludert, og slikt greier en bare ikke å ignorere.

Skivas soleklart største og beste spor, er Travels in Nihilon, der i perioder minner om noe King Crimson kanskje kunne gjort, i samme periode, og må vel være noe av det tyngste og mørkeste bandet noen gang lagde, og nesten synd, at de ikke fortsatte litt mer i samme gate, da de hadde et talent for slike beist av noen albumavslutninger.

Alt i alt, ei soleklar XTC klassiker, ingen tvil om det, og full av knallsterke spor, men blir nå likevel en liten nedtur, og må bare innse, at her har man måtte nedjustere ratingen et halvt hakk ned, siden forrige møte. Og blir så "kun" med en:

Rating: 8,5/10

Høydepunkter: Respectable Street, Generals and Majors, Rocket from a Bottle, No Language in Our Lungs, Towers of London, Paper and Iron (Notes and Coins), Sgt. Rock (Is Going to Help Me) og Travels in Nihilon

[Frank.N.Steen]

XTC - English Settlement (1982)

To år siden forrige skive, og der bandet virker å ha tatt store steg bort fra sin tidligere, og langt mer energiske pop-punk og new wave fortid.
Og det mangler så absolutt ikke på det ambisiøse, og hvor English Settlement viser nå til et mer voksent XTC, som med ei spilletid på over 70 minutter, leverer et stykke mektig og variert popmusikk, med masser av variasjon, samt fokus på mer enn kun hjemlige trakter, og der denne åpenbart peker mot et større verdensbilde, der ikke lenger har noen musikalske grenser, og det passet Swindon gjengen, utmerket.

Der Black Sea, kun bød på 2 Colin Moulding spor, er det ikke umulig at han følte seg litt "forbigått", for her smeller han til med 2 øyeblikkelige popperler, først med den småtriste, men vakre Runaways, der teamet omhandler vold i hjemmet, og mulig en har nevnt det før, men Moulding må våre blant de mer oversette og beste bassistene fra den britiske 70-80 talls new wave eraen. Der kanskje aldri ble for "fancy og show-off" i innsatsen, men det er så mye herlige og fyldige småstore øyeblikk, og de løfter helt "ordinære" låter opp, et ekstra hakk, da med sitt lekne og spenstige preg.

Ball and Chain har også alltids vært en stor favoritt, og byr på ei langt mer rocka lydbilde, der bruken av synther, gir låta et ekstra lag med pop blanda inn med prog rock magi. Outroen er jo fantastisk, og skulle ønske den kom i en forlenga versjon.

Må vel også nevnes, at disse skivene har vel hatt en ganske så viktig og stor innflytelse på en rekke 90-talls britpop aktører som blant annet Blur, der en hører sistnevnte, gjentatte ganger utover i XTCs sene 70 og tidlig 80-talls utgivelser. Noe som ikke er noe minus, og tror faktisk Andy Partidge ble vurdert hyra inn som produsent, mye senere.

Å skrive om hver og bidige låt, gidder jeg ikke. Men når ei skive åpner med såpass sterke spor, og følger opp med den klassiske Senses Working Overtime, der ble vel gruppas største hit, ja, da vet en at man har noe meget godt på gang.

Utover, blir det nærmest total Andy Partridge dominans, og ikke at man klager, for det er en imponerende rekke med godbiter, men om en har noe å utsette på skiva, er det nok at de 72 minuttene kan ved tider, bli noe vel utstrakt. Ikke alle sangene trenger å bli dratt ut, med flere minutter, mens de en så gjerne skulle likt å hørt kanskje ei 20-30 sekunder mer av, ja, sånn går det, og blir litt småpirking av ei ellers topp plate, men sparer nok den høyeste ratingen, til litt senere.

Alt i alt, ei vanvittig fengende, variert og flott skive, der det er knapt et eneste dødpunkt, og hvor selve de "svakere" stundene, ville lett stått igjen som høydepunkt, på de to neste utgivelsene deres.

Rating: 9,5/10

Høydepunkter: Runaways, Ball and Chain, Senses Working Overtime, Jason and the Argonauts, No Thugs in Our House, Yacht Dance, All of a Sudden (It's Too Late), Melt the Guns, It's Nearly Africa, Knuckle Down, Down in the Cockpit, English Roundabout og Snowman