Hva var det siste albumet du hørte på?

[Frank.N.Steen]

Pink Floyd - Echoes: The Best of Pink Floyd (2001)

Pink Floyd har vel oftest vært et forbanna godt albumband å regnes som, og få av samlerne man har vært innom, har kommet i nærheten av å "oppsummere" dem på en verdig måte, uten at det enten utelater viktige høydepunkter, eller roter det til i låtrekkefølgen.
Denne 2 disk CD utgaven, virker jo på papiret som et lovende eksempel, men innser jo tidlig ut, at også her har noen virkelig greid å kløne ting til, hvor en går fra de lekne 1960-talls Syd Barrett psykedeliske bidragene, så rett over i sen 70-talls Roger Waters The Wall perioden, før vi er på midten av 90-tallet med David Gilmours stadig mer søvndyssende pop-rock, og ja, det er ikke fullstendig krise, men virker som nok ei forhasta overmelking, og er man ikke av typen som må ha absolutt alt av bandets utgivelser, så holder det nok i massevis med de klassiske skivene.

Alt i alt, selv om det er litt rot i rekkefølgen, og enkelte spor muligens har blitt tukla litt med, angående spilletid, så vil nok de fleste nærmest drept for å kunne stille opp med såpass mye god musikk, fordelt over 2 CDskiver og oppunder 160 minutter med musikk i total. Svært få er svake, selv om en godt kunne ha vært uten enkelte av de meget sene Pink Floyd sporene, og inkludert litt mer psykedelisk "galskap" fra 60-tallet, men ja, denne blir en grei påminnelse om at ferden videre, når det gjelder Floyds 70-talls album (stoppa litt på Meddle og Dark Side of the Moon) fra høsten 2020, må snart fortsettes videre, for vet at bedre ting ligger til rette, eller slik man husker det fra tidligere besøk.

Rating: 8/10

Høydepunkter: Astronomy Domine, See Emily Play, Another Brick in the Wall (Part 2), Echoes, Hey You, The Great Gig in the Sky, Set the Controls for the Heart of the Sun, Money, Sheep, Shine On You Crazy Diamond (Parts 1-7), Time, Comfortably Numb, One of These Days, Us and Them, Arnold Layne, Wish You Were Here, Jugband Blues og Bike

[Frank.N.Steen]

The Monroes - Absolute Monroes (1993)

Aldri eid eller funnet ei Monroes skive før, så når en først "snubla" over denne Best Of samleren til rundt en tier, tenkte man at kunne jo like greit gi den en sjanse. Likevel, kjenner jo selvsagt til noen av duoens låter, hvert fall mye grunnet Cheerio og Sunday People, men utenom de blir det nok kjapt stille.
Mamma og pappa hadde derimot sans for dem, og hvor hiten Sunday People, var med på ei hyppig spilt samle kassett, der gikk igjen under lengre bilturer på tidlig 90-tallet. Og som guttunge var en jo ikke klar over at de faktisk var norske, men definitivt noe stemningsfullt og fengende over duoen.

Unasett, det å bare smelle til med ei samler, oppunder 20 spor, der sikkert 90-95 prosent er ukjent farvann, kan jo være en liten "utfordring".
Ikke så lett å bare plukke ut personlige favoritter på rappen. Men må jo innrømme at gjennomsnittskvaliteten på "røkla", var langt mer robust enn først antatt. Det er kanskje ingen som øyeblikkelig sitter like mye som nevnte hits, men langt verre samlere eksisterer nok der ute.

Av låtmateriale å gå ut ifra, så virket det som at bandet forlot litt de tidlige og lekende Madness aktige feel-good rytmene, til fordel for mer typisk 80-talls pop, hvert fall ut i fra første gjennomgang.

Er vel mer en albumfan, så mulig at en dag kan finne et av deres studioutgivelser, men inntil da er denne slettes ikke så fæl, og mulig ratingen ville bikket opp noe, om en var litt større fan av bandet.

Rating: 5,5/10

Høydepunkter: Sunday People, Move In Closer, Cheerio, Jeanette, I Call It Love, Arabian Night, Lady On The 5th, Avenue, I'll Return To You og The Long Way Home

[Frank.N.Steen]

ABBA - The Definitive Collection (2001)

Ny ABBA samler, og mulig en av de mer imponerende med tanke på innhold og låtrekkefølge, hvor en får 2 skiver fordelt oppunder 150 minutter med musikk, og underkant av 40 spor i total. Mye, men likevel få bunn noteringer, og starter like greit opp i år 1972, med den sjarmerende People Need Love, og er det "jodling" man får her? Uansett, flere av de tidligere bidragene, er nå et godt stykke unna den velsmurte hitmaskinen, der herjet dansegulv og diskoteker mot senere 70-tallet, men melodiene, trøkken og "svensktoppar" sjarmen er så definitivt allerede til stede her.

Greit, så er ikke alt gull, da det ble jo tatt bedre i bruk på deres tidligere Gold samler. Men synes nå at det likevel er fint med en der innehar deres langt mindre kjente singler, og på den måte dekker mer av spennvidden til bandets karriere, og langt bedre enn andre Best Of album en har vært innom fra svenskene.

Om en må pirke litt, så er savnet av Happy New Year og inkluderingen av to helt bortkasta remixer av Ring Ring og Voulez-Vous noe som gjør at ja, de kunne en godt vært foruten.
Alt i alt, ei vanvittig samling av både kjente og kjære hits, et par mindre, samt en av de sjeldne "Definitive" Best Of utgivelsene, der virkelig fortjener at hele 2 CDer blir fylt opp med musikk, og hvor en ikke er mer enn fed up, allerede lenge før en er halvferdig med første skiva.

Rating: 8,5/10

Høydepunkter: People Need Love, Ring Ring, Waterloo, Honey, Honey, I Do, I Do, I Do, I Do, I Do, S.O.S., Mamma Mia, Fernando, Dancing Queen, Money, Money, Money, Knowing Me, Knowing You, The Name of the Game, Take a Chance on Me, Eagle, Summer Night City, Chiquitita, Does Your Mother Know, Voulez-Vous, Angeleyes, Gimme! Gimme! Gimme! (A Man After Midnight), I Have a Dream, The Winner Takes It All, Super Trouper, On and on and On,
Lay All Your Love on Me, One of Us, When All Is Said and Done, The Visitors, The Day Before You Came, Under Attack og Thank You for the Music

[Frank.N.Steen]

Quincy Jones - Back on the Block (1989)

Rent impulskjøp, kanskje mest grunnet at en aldri har eid en Quincy Jones soloskive før, og til en tier, så ja, lite å tape, og hyggelig om det var noe å vinne her. Åpnes med ei hip-hop/rap aktig prate-intro, og undrer kjapt på om noen har lagt i feil CD, men så er mesteparten av ens kjennskap til Jones, mest via som superprodusent for Michael Jackson, og idet Ice-T plutselig ankommer i tittelkuttet, så tja, det lyder faktisk ikke så gæli må en si.

Uansett, i det man blar seg gjennom CD bookleten, er det ikke vanskelig å se kjapt hvilke fordeler det må ha vært, å være en superprodusent som det Jones var, og der et mindre arsenal av kjendiser er avbildet, og tja, her er det vel kanskje en blanding av vennetjenester, eller bare det at dyktige folk i nær omkrets, ønsket å bidra eller hjelpe ut en som sikkert ha betydd mye for dem også.

Ikke vanskelig å høre hvilken periode denne ble lagd i, med tung bruk av dansevennlig New Jack Swing, men heldigvis ikke like monotont og mekanisk som en av del av de man har vært borti fra før. Klart, det er jo fint med variasjon her og mulig at en er litt i den rette stemningen, for akkurat nå fungerer slik musikk utmerket å varme opp mot helgen til. Kommer faktisk i godt humør av de mer oppløftende feel-good sporene.

Klart, det kan bli noe litt vel små cheesy over enkelte av låtene, men likevel, ei viss sjarm er det nå over produksjonen, og slikt hjelper jo på.
Dessverre blir spilletiden på oppunder 1 time, kanskje noe vel mye, og ja, alt er ikke gull her, men tror jeg lander på ei litt små streng:

Rating: 5,5/10

Høydepunkter: Back on the Block, I Don't Go for That, I'll Be Good to You, The Places You Find Love, Birdland og The Secret Garden

[Frank.N.Steen]

Brand X - Unorthodox Behaviour (1976)

Kjøpt inn ene og alene, da grunnet den tidvis så tøffe albumåpneren Nuclear Burn, samt at Phil Collins leverer noe av sitt aller ypperste, bakom trommesettet. Godt mulig han fikk behov for ei liten time-out fra prog-rocken, selv om det i perioder er jo ikke så langt unna den slags, men Brand X sin debut heller vel kanskje mer i retning jazzrock-fusion enn prog.

Ville så gjerne at denne skulle falle langt mer i smak, grunnet nevnte Nuclear Burn, der Collins briljerer i perioder, men ville så gjerne har mer "galskap" og trøkk i musikken, i stedet blir det rett og slett for mye mengder av søvndyssende "bakgrunnsmusikk", som jo i mindre doser, kan være riktig så koselig, men ikke dersom det bare varer og varer.

Det blir bare mest ei små frustrerende ferd, der en forsøker så godt en kan, å holde seg interessert, men nei, tross flere fine bruddstykker, og selvsagt noen meget dyktige musikere, der strør rundt seg av ferdighetene deres, så faller jeg nok av lasset, gang på gang, og nei, greier ikke å få bitene til å sitte sammen, og ender så kun med ei noe streng (inntil videre) totalsum av:

Rating: 5,5/10

Høydepunkter: Nuclear Burn, Born Ugly og Smacks of Euphoric Hysteria

Edit: Valgte å gi den en runde eller to til, og joda, den vokser litt for hver gjennomgang, men ikke nok til at det blir ekstremt forskjell i ratingen og oppfatningen en sitter igjen med. Så et halvt hakk opp blir det da.

[Frank.N.Steen]

a-ha - The Singles 1984-2004 (2004)

Enda ei Best Of samler, men ja, 10 kroner og vet jo fra før av, at dessverre funker ikke ei hel studioskive av bandet særlig bra, hvert tall i mine ører da.
Og synes at trioen funker best som singel band, og denne 2004 Best Of CDen burde jo være noe vassere enn forrige samler fra bandet (Headlines and Deadlines: The Hits of a-ha), av de man har vært innom.

Men dessverre har de inkludert disse ofte frustrerende og helt unødvendige oppdaterte remixene, av ulike singler, og ja, får håpe det ikke er for mye av den slags.

Nei, det blir for "spinkelt" og føler at det mangler en god del singler her, så denne høres en gang, og så er det rett ut igjen. Og er nok bare ingen fan av gruppa, men Scoundrel Days, debuten og det holder i grunn massevis.

Rating: 6/10

Høydepunkter: Take On Me, Sun Always Shines on T.V., I've Been Losing You, Cry Wolf, Manhattan Skyline, The Living Daylights, Stay on These Roads, Crying in the Rain, Summer Moved On, Minor Earth, Major Sky, Velvet, Forever Not Yours og Lifelines

[Frank.N.Steen]

Peter Gabriel - Shaking the Tree: Sixteen Golden Greats (1990)

Enda ei samler, men kjekt å få gått gjennom dem, og ryddet de ut, en etter en. Håper jo en sjelden gang, at noen vil være gode nok til vurdering for å beholde videre, men tja, det blir nok mest kun til å samle støv, og da er det liten vits.

Ikke hørt alt av Gabriels mer kjente studioskiver, men nok til at samtlige her, er nokså velkjente i mine ører.
Var jo innom ei annen og mulig mer fyldig (fordelt over 2 skiver) samler, der kom ut mye senere, men der ble overgangene fra de mer typiske MTV hitene, til småkjedelige afrikansk inspirerte "vuggeviser", litt for stor, og nei, i det minste er det litt mer stabilitet over utvalget på denne.

Joda, meget lovende start, og spor som Family Snapshot og I Don't Remember hinter vel greit mot at en må få ut fingern, å få sjekka opp Peter Gabriels selvtitulerte tredjealbum, for har ei følelse av at den kan være minst like givende, som So (1986), der igjen var nok mer pop-rock dominert, men det man likte beste av skivene en har vært innom til nå.

Alt i alt, hadde denne blitt utsatt 2-3 år, og inkludert noen av singlene fra 1992 albumet Us, så hadde nok ratingen bikka opp et hakk til, men absolutt godkjent, og ender så med:

Rating: 8/10

Høydepunkter: Solsbury Hill, I Don't Remember, Sledgehammer, Family Snapshot, Mercy Street, Don't Give Up, Here Comes the Flood, Red Rain, Games Without Frontiers, Shock the Monkey, Big Time og Biko

[Frank.N.Steen]

PJ Harvey - Let England Shake (2011)

Denne har ligget og godgjort seg, vært innom i ny og ne, men følte at nå passet det bedre, og joda, endelig ei som man følte levde opp til hypen, og tror faktisk man setter dette albumet på topp, av de Polly Jean utgivelsene en til nå ha vært innom, inkludert foran Stories from the City og To Bring You My Love.

Noe med den herlige variasjonen, flyten, særlig skillet mellom de mer lekne og fengende, til de mer neddempa og hjemsøkende, og selvsagt godt hjulpet av noen fantastiske enkeltlåter: (The Glorious Land og Written On The Forehead er enorme), samt at dama synger jo som ei gudinne i perioder, så ja, denne fortjente virkelig all hyllesten den fikk for over et tiår tilbake, men altså ikke før nå, man omsider fant frem, og nei, ligger å bikker mellom en sterk femmer og en svak sekser, men nei, er ikke ofte det går såpass høyt, så nå føles det riktig å dele ut en knallsterk:

Rating: 9/10

Høydepunkter: Let England Shake, The Last Living Rose, The Glorious Land, The Words That Maketh Murder, All and Everyone, On Battleship Hill, England, Bitter Branches, Written on the Forehead og The Colour of the Earth

[Frank.N.Steen]

Lene Marlin - Playing My Game (1999)

Kjøpt inn grunnet nostalgi, og hvor særlig Sitting Down Here og Unforgivable Sinner transporterer en kjapt tilbake til tampen av 1998 og vinter 1999, og hvor nevnte hits gikk ofte og mye igjen, men da av typen søt og melodisk pop musikk man hørte på litt i det "stille" med hodetelefoner, for var jo liksom jentemusikk, og slikt fenga ikke så bra blant gutta boys i klassen, hvor det helst skulle gå i hardcore gangstah rap og "brutal" techno.

Første som slår meg, er jo hvor hvor nostalgisk enkelte av låtene øyeblikkelig er, samt den varme og behagelige vokalen/gitaren til Lene, så definitivt ei som hadde noe på gang, og på det tidspunktet var vel knapt 17 år gammel, men i hop med jentene i M2M ble tidlig ut lansert som norsk popmusikks internasjonale håp om suksess, selv om sistnevnte ankom vel litt senere ut.
En annen ting disse hadde til felles, var vel at jentene skrev også sine egne låter, og gjorde det meget godt, noe som kanskje ikke var så vanlig for tenåringsmusikere i en tid "alle" skulle finne den neste Britney eller Christina på musikkfronten.

Mulig Marlin aldri helt slo an over i statene, men skiva hennes gjorde det meget bra i flere store Europeiske land, deriblant Italia.

Likevel, en kommer ikke unna med at det tidvis litt for ensformige og lavmælte produksjonen, gjør at de ikke fullt så minneverdige og sterke sporene, faller litt nedenom de to store hitene, og deretter og ut, blir det en del litt for søvndyssende innhold, men små behagelig, ja, dessverre også kjedelig som ankommer. Mulig hennes neste skive var vassere, men slettes ingen dårlig debut, bare en som tja, du mister rett og slett interessen tidlig ut og etter en meget godkjent start, går det egentlig mest over i behagelig men ganske så bakgrunnsmusikk, og ender med det i en veldig snill:

Rating: 4,5/10

Høydepunkter: Sitting Down Here, Playing My Game og Unforgivable Sinner

[LondoMollari]

Cynic - Focus
Klassiker, herlig progmetal med elementer av death og jazz/fusion.

[Frank.N.Steen]

Massive Attack - Mezzanine (1998)

Har liksom ikke fått det helt til å stemme, med disse klassiske 90-talls britiske elektronika/trip-hop utgivelsene, og mest frustrerende er nok Massive Attack, da verken Blue Lines eller Protection ga særlig til positivt utslag i sin helhet, tross noen enorme enkeltspor, men nei, ville så gjerne, men det ble aldri noe mer.

Heldigvis virker det som at en sparte det beste til slutt, hvert fall av skivene man har vært innom fra bandet, for dette låter jo langt mørkere, suggerende og "nasty", og kanskje ei som vil gjøre seg enda bedre utover sene høstkvelder, enn når sola skinner utenfor. Men potensialet for et album som kan løftes enda mer, er så absolutt til stede, og den følelsen fikk jeg aldri på noen av forgjengerne, de bare støta meg bort, uansett, og mista til slutt tålmodigheten.

Denne trekker meg tilbake igjen, og slike skiver kan en like bra.

Kjenner jo selvsagt til den nydelige Teardrop, som var ei svær videohit i vinter og vår 1998, mens Angel er kanskje ei man forbinder mest med innhopp i utallige filmer, flere meget gode, så slikt hjelper selvsagt på. Så har man spor, der en kjenner igjen, grunnet tøff bruk av samples, slik Intertia Creeps, der sampler tidlig John Foxx Ultravox! og The Man Who Dies Everyday (fra ei fantastisk tøff skive forresten), samt Man Next Door, og usikker på låtas navn, men må være tidlig The Cure som blir tungt benyttet.

Likevel, skulle gjerne sagt at alt satt som et skudd, men et par der blir litt som forgjengerskivene, de kommer ikke skikkelig under huden på meg, og mulig en må være helt i det rette humør og stemning for å verdsette de, men for meg blir de mest liggende som småkjipe "fillers", og er milevis unna de virkelig store låtene her.

Klart, ikke umulig (som nevnt før) at ting kan forandres ved senere besøk, men inntil da, klarer jeg ikke gå høyere enn:

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Angel, Risingson, Teardrop, Intertia Creeps, Dissolved Girl, Man Next Door og Group Four

[Lezah]

Rating: 7,5/10

I et forsøk å utvide min musikalske horisontkjøpte jeg denne rundt den tiden den kom ut. Mente da som jeg gjør nå; en del fint, men egentlig også ganske kjedelig. Særlig i lengden, for enkeltlåter som Man Next Door etc går bra, men albumet i sin helhet blir litt vel treigt.

[Frank.N.Steen]

I et forsøk å utvide min musikalske horisontkjøpte jeg denne rundt den tiden den kom ut. Mente da som jeg gjør nå; en del fint, men egentlig også ganske kjedelig. Særlig i lengden, for enkeltlåter som Man Next Door etc går bra, men albumet i sin helhet blir litt vel treigt.

Ja, sånt er frustrerende, hvor en får flere knall låter, men også litt for mange forglemmelige, som trekker helheten nedover, og hjelper liksom ikke på med antall gjennomlyttinger, for de sterke, blir bare forsterka, mens de ikke på langt nær like givende, forblir av typen man godt kunne bare hoppa seg fint forbi.
Synd, for denne ville jeg så gjerne få mer ut av, men stoppa på en godkjent rating, men i mine ører milevis unna noen 10/10, som i grunn er sjelden kost, men mulig en bare er blitt mye strengere med slike på sine "eldre" dager.

[Frank.N.Steen]

Van Morrison - No Guru, No Method, No Teacher (1986)

Ei skive der kanskje ikke er like treffende, tidlig ut, som en annen favoritt 80-talls Van Morrison utgivelse i Poetic Champions Compose (1987).
Men tar litt mer tid, og hvor sistnevnte innehadde nok langt større blanding av mer avslappende instrumentaler og oppløftende melodiøse poplåter, så er No Guru, No Method, No Teacher et der kanskje fremstår litt "svakere" låt for låt, men hvor helheten og den litt friere eller varme stemningen, gjør at det jo tar seg opp, men tvilsomt et man vil komme tilbake til, like ofte som med Poetic Champions Compose.

Alt i alt, Van Morrison synger vakkert, musikken er det lite å si på, men for øyeblikket kan jeg ikke gå særlig høyere enn maks ei:

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: Got to Go Back, Oh the Warm Feeling, In the Garden, Tir Na Nog og Thanks for the Information

[Hitherto]

Front Line Assembly - Tactical Neural Implant

Sammen med Apoptygma Berzerk markerte dette mitt første møte med den beat-drevne generasjonen som "glattet" ut industrial soundet. Fremdeles usikker på hvordan man grenser opp overgangen mellom EBM og electro-industrial (som er betegnelsen man ofte setter på beslektede band som Skinny Puppy), men jeg merket meg at FLA var musikk beregnet for dansegolvet - helst av det mørke slaget. Ikke rart dette slo an som soundtrack for nittitallets dystopiske actionfilmer.

Kanskje FLAs mest kjente utgivelse sammen med mer gitarbaserte Hard Wired som kom tre år senere (en plate jeg aldri har likt). Den kaaaan kanskje kritiseres for å legge alle låtene over noenlunde samme list. "BioMechanic" er nærmest konsentrert essens av hva bandet har gjort de siste 30 år. Litt sterilt altså, men det låter fett - som om man besluttet at Depeche Mode ikke var hardt og mørkt nok. Analog cyberpunk-estetikk har noe ved seg som de overveldende digitale mulighetene etterhvert slettet. Når det er sagt er ikke TNI bandets beste, selv om mange nok er uenige - både FLAvor of the Weak og Artificial Soldier overgår denne. "Gun" er imidlertid fortsatt en personlig favoritt.

En annen morsom ting med utgivelsene til FLA er at man kan gjette seg fram til når plata er produsert ut ifra bruken av samples. Her hadde man åpenbart lagt sin elsk på Exorcisten III som kom ett år i forveien. Minner meg om hvordan flere av disse banda, FLA inkludert, gikk amok da Event Horizon kom i 1998 og alle skulle sample dialogen om "pure....evil!". Slemt skal det være.

8/10

[Hitherto]

PJ Harvey - Let England Shake (2011)

Denne har ligget og godgjort seg, vært innom i ny og ne, men følte at nå passet det bedre, og joda, endelig ei som man følte levde opp til hypen, og tror faktisk man setter dette albumet på topp, av de Polly Jean utgivelsene en til nå ha vært innom, inkludert foran Stories from the City og To Bring You My Love.

For meg var det motsatt - det var en plate som betydde alt da den kom vinteren 2011, men så snart dagene ble lysere og stemningen ble mer sommerlig føltes det som den mistet noe av piffen. Tror man må være i riktig stemningsleie for å få maks utbytte av denne. Når det er sagt så er PJ-favoritten min den enda dunklere White Chalk.

[Frank.N.Steen]

For meg var det motsatt - det var en plate som betydde alt da den kom vinteren 2011, men så snart dagene ble lysere og stemningen ble mer sommerlig føltes det som den mistet noe av piffen. Tror man må være i riktig stemningsleie for å få maks utbytte av denne. Når det er sagt så er PJ-favoritten min den enda dunklere White Chalk.

Var innom White Chalk i fjor, mulig sommer-høst, og ville så gjerne få mer igjen, men ei skive der aldri kom nært på meg, slik hennes beste og mest givende har gjort. Ble vel ei godkjent 6/10, men ikke noe som ble vurdert til å beholdes videre, slik de andre favorittene av henne har endt opp i musikksamlingen min.

[Frank.N.Steen]

Lene Marlin - Another Day (2003)

4 år etter hennes brakdebut, ankom ei mulig mer moden men likefult sårbar utgave av Lene Marlin, og tja, husker i grunn sommerhiten You Weren't There, ikke særlig mer.
Men det mer lekne og "uskyldige" gitardrevne preget fra forgjengeren, virker borte vekk, uten at det nødvendigvis er noe minus. Men Another Day kunne godt trengt noe av det mer spretne, for tidlig ut, tross av at Lene synger jo pent, så blir det bare en større dose av søvndyssende, kjølige og tilbakelente bidrag, kanskje litt for mye i lengden, og nei, detter av, gang på gang, der resten av skiva aldri makter å feste seg skikkelig, tross av at den er nok et ørlite hakk vassere enn den forrige.

Rating: 5/10

Høydepunkter: Another Day, You Weren't There, My Love og Disguise

[Frank.N.Steen]

The Replacements - Stink (1982)

Kjøpte inn ei fin og fyldig CD-boks med bandets studioalbum samt ei EP tilbake i høst 2016, og har vel i grunn hatt mest fokus siden, på klassikerne Let It Be (1984) og Tim (1985), mens Pleased To Meet Me (1987) kom en først innpå, litt senere.
Tror jeg vil forsøke å gå gjennom hele samleren utover høsten, og like greit starte opp med tidligere skivene, først da via denne knappe 14 minutter lange EPen.

Trengte noen runder før denne starta å sitte litt mer, og der skyldes nok den "brutale" overgangen fra et band man kjenner for lengre og mer variert materiale, til denne mye tidligere og rølpete/røffere utgaven. Likevel, fanget inn i dets kaotiske lydbilde, får man nå likevel noen fantastisk tøffe og fengende øyeblikk, mens andre steder ut, skulle en så gjerne hatt 30 sekunder ekstra, for knappe 1 og et halvt minutt på flere av sporene, blir ofte små-frustrerende.

På den annen side, er jo party-rølpe faktoren skrudd skyhøyt opp her, og slettes ingen dårlig innledning. Så håper ting vil bedre seg utover fra de tidligere studio albumene, og ender med en veldig snill:

Rating: 6/10

Høydepunkter: Kids Don't Follow, Stuck in the Middle, God Damn Job, White and Lazy og Go

[Frank.N.Steen]

David Sylvian - Dead Bees on a Cake (1999)

Denne burde jeg nok ha venta på, og heller gått løs på hans tidligere Japan/solo utgivelser fra 80-tallet, for innså med en gang, at denne utgivelsen fra tampen av 90-tallet, kom til å bli en lei nedtur, for allerede halvveis ut i det altfor lange åpningsnummeret, der bikker oppom 9 minutter og mer, så har man falt fullstendig av lasset. Alt er så gjennomført kjedelig og intetsigende, og det tar jo aldri slutt.
Hjelper jo ikke på, med ei total spilletid oppunder 70 minutter, så nei, gitt skiva et par runder, godt mulig for mye, for her får man veldig lite igjen. Kombinasjonen av moderne laidback hip-hop møter indiske/asiatiske rytmer, og søvndyssende ambient og tja, positive er vel noen Twin Peaks lignende stunder, her og der, samt et og annet spor, som ikke var så fælt. Men altfor mange låter, som bare drar og drar på, uten å egentlig gå noen steder, annet enn å gjøre sin jobb som irriterende bakgrunnsmusikk av den "verste" sorten.

Synd, for gikk jo inn med kun skyhøy skryt fra ulike musikksteder som "fasit", men nei, denne er jeg så absolutt ferdig med, men skulle man trenge ei effektiv sovepille, så mulig en bør vurdere å beholde den videre.

Er plata så fæl som ratingen min viser til?
Nei, men dette var definitivt ikke min type musikk, og det gir meg så og si null og niks igjen, blir bare mer irritert for hver gjennomgang, så stopper mens "leken" er god, og får heller håpe at gjenhøret med tidligere Sylvian kan være mer givende.

Rating: 3,5/10

Høydepunkter: Thalhiem og Darkest Dreaming

[Frank.N.Steen]

Batman Returns - Danny Elfman (1992)

Fikk endelig plukka med meg denne etterlengta CDen, og fra en film der kanskje ikke helt maktet å leve opp til forgjengeren (selv om det er veldig lenge siden man så begge) men hvor en alltid har følt at soundtracket til Returns, på ingen måte holdt noe tilbake, faktisk kom med noen av ens favoritt Elfman/Batman bidrag.

Tror det hjelper at nevnte Batman eventyr, var vel den aller første man faktisk så, og på tv som søndagsfilm.

Uansett, gåsehudfølelsen ankommer i det man kjapt tar reisen rett ned i Gothams mørke og kalde kloakksystem, så over til de høyreiste jappe-bygningene, og deretter over til byens gjennområtne og korrupte politiske kontorer, og så er det over i den trøblete hverdagen for mangemillionær Bruce Waynes "eksentriske" liv, og ja, musikken til Elfman er alt fra småbarnslig, leken, mystisk, guffen, mørk, forførende og veldig vakker, der særlig Selina Transforms Part 1 og 2, må være noe av det beste mannen har gjort, med dets nervepirrende og creepy stemning, men også veldig trist og sårbar på samme tid, og ei grei måte å oppsummere et nervøst sammenbrudd på.

Høydepunktene kommer på rekke og rad, så nei, filmmusikken til Batman Returns er i mine ører, hakket vassere enn førstefilmen, og en fin påminnelse om at en snart må få sett litt Batman utover sene høstkvelder, og kanskje finne veien mot den siste også.

Alt i alt ei meget flott og godt gjennomført filmscore, tross av at oppunder 70 minutter blir i overkant litt for lenge, og ender så med en:

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Birth of a Penguin, Birth of a Penguin Part 2, The Lair, Part 2, Selina Transforms, Part 1 og 2, The Cemetery, Batman vs. the Circus, The Rise and Fall from Grace, Part 2, The Children's Hour, The Final Confrontation, Part 2, The Finale, Part 2, End Credits og Siouxsie and The Banshees - Face to Face

[Frank.N.Steen]

The Replacements - Sorry Ma, Forgot to Take Out the Trash (1981)

Debuten innledes i et energisk brak i Takin' a Ride, og holder fint lite igjen med de enda mer fartsfylte Careless og Customer, men deretter og ut, så faller jeg litt av, hvor flere av sporene makter ikke å sitte like godt og er ikke før den øyeblikkelig catchy Otto at det tar seg opp igjen.
Blir dessverre litt for mye start og stopp, der samtlige bare fly av sted, og de virkelige perlene blir spredt utover, med for stort mellomrom.

Fint lite å si på innsats og spilleglede, men er vel i grunn ytterst få låter, der gjør at albumet makter å komme i nærheten av de senere skivene, med tanke på helhet og flyt.
Men etter noen runder over helgen, så holder man nok Johnny's Gonna Die, tett fulgt av Shiftless When Idle, som favoritter, og klarer ikke gi den noe særlig høyere enn maks:

Rating: 5,5/10

Høydepunkter: Takin' a Ride, Careless, Customer, Otto, I Hate Music, Johnny's Gonna Die, Shiftless When Idle, Don't Ask Why og Raised in the City

[Frank.N.Steen]

Julee Cruise - Floating Into the Night (1989)

En stund siden sist man var innom denne skiva, men lenge hatt lyst til å høre i sin helhet, samt kanskje se igjen Twins Peaks i sin helhet, ettersom det også har gått altfor lenge mellom sist man gjorde så. Uansett, lyden av Julee Cruise og hennes debut, er av den type musikk, som passer jo utmerket til denne årstiden, og kan bare lukke øya og se for seg en tur ut i skog og mark, med fallende løv fra trærne, og før en aner ordet av det, har man plutselig snubla rett inn i en gammal og røykfylt jazzklubb, midt uti svarteste skauen.

Det er nå hvert fall slik en i perioder føler det, når man spiller av albumet, og hvor kombinasjonen av drømmeaktige, svevende og hjemsøkende melodier, i hop med Julees hviskende og engleaktige stemme, klaffer vanvittig godt sammen, spesielt når de så blandes inn med neddempa av og på jazz-storband lyder.

Vanskelig å ikke få den deilige gåsehudfølelsen, flere steder utover, og hvor særlig Falling, Mysteries of Love og I Remember, forblir like skjøre og vakre som de alltids har vært i mine øreganger.

Ellers imponerende hvor fint alt bare flyter av sted, og ikke ei eneste svakt eller kjedelig øyeblikk, selv om dette kanskje ikke er albumet jeg kommer til å ta frem igjen, altfor ofte, men likevel tilhører de mer spesielle, som ja, en behøver jo ikke besøke dag ut og inn.
Det hjelper nok på, at samtlige av de kanskje ikke fullt så kjente sporene, har vel på ubevisst måte, likevel klart å snike seg inn i bevisstheten, da via både Lynchs filmer og tv-serier.

Foruten Cruises stemme, så får man jo tekster av David Lynch og musikk og melodi av Angelo Badalamenti, så nei, et meget pent og stemningsfullt album, der på rett tid og rett sted, ikke umulig kan bikke opp enda litt høyere, så absolutt rom for bedring.

Men får kanskje vurdere å ta den skogsturen, ei sen høstnatt, og kanskje med litt opplyst stjernehimmel som lysshow, plata som soundtrack, og deretter se hvor det bærer hen. Tvilsomt noen nattklubb å treffe på der ute, men tror det kan bli en fin og småmagisk opplevelse likevel, men tja, på den annen side, mulig noe små-creepy, da albumet innehar noen "jump scare" stunder, der uansett hvor mange besøk senere, stadig makter å ta meg på senga.

Rating: 9,5/10

Høydepunkter: Floating, Falling, I Remember, Rockin' Back Inside My Heart, Mysteries of Love, Into the Night, I Float Alone, The Nightingale, The Swan og The World Spins

[Frank.N.Steen]

Laurie Anderson - Big Science (1982)

Ei skive man først ble gjort oppmerksom på, via et NME eller Uncut musikkmagasin der tok for seg synth-pop og new wave fra tampen av 70 og tidlig 80-tallet, og av en eller annen grunn lå Big Science og Anderson i samme "synthpop" kategori som Thomas Dolby, Bronski Beat, Scritti Politti, Thompson Twins og Soft Cell, pluss sikkert mange andre, en ikke helt husker, men ja, alle hadde jo i grunn et veldig annerledes sound, hvert fall Anderson, men hadde kanskje noe med at hovedfokuset lå på bruken av elektroniske instrumenter over i England, og der ble vel O Superman ei overraskelseshit.

Uansett, ikke hørt på veldig lenge, og ei plate man alltid ønsker å få langt mer ut av, enn det en dessverre ender opp med.
Synd, for det åpnes meget lovende, via det fengende åpningssporet From The Air, der Lauries varme og forførende stemme, bidrar i at den urovekkende teksten, faktisk blir langt mer lystig fremført, enn det det blir sunget, eller pratet om.

Likevel, det er det synth-gotiske tittelkuttet som forblir den store favoritten her, og nok en gang går en aldri lei av Andersons behagelige og pratsomme stemme, der fremstår som et beroligende "teppe" ovenfor et ellers kaldt og ugjestmildt landskap.

Utover, blir det en litt for ujamn og små frustrerende ferd, der de man gjerne skulle hatt mye mer av, ender opp som altfor korte, og de en godt kunne hatt nedjustert veldig mye, vel, de varer og varer altfor lenge.

Alt i alt, ei variert og tidvis spennende reise, der førstesiden er overlegen den småkjedelige-irriterende side 2, men dessverre blir det altså heller ingen stor forskjell denne gang, og står dermed fortsatt bom fast på en:

Rating: 6/10

Høydepunkter: From The Air, Big Science, Sweaters, Born, Never Asked og Let X=X/It Tango

[Frank.N.Steen]

The Replacements - Hootenanny (1983)

Ei skive der tidlig ut, fremstår langt mindre "seriøs" og desto mye mer leken enn debuten, og ja, tittelkuttet høres ut som noe der kunne ha blitt til på første forsøk, og ei viss sjarm er det jo også, tross av å ikke være noen stor låt. Men heldigvis tar albumet seg opp, mange hakk utover, da med rom for større variasjon samt noen fantastiske enkeltspor (der den post-punk aktige Willpover, det overraskende flotte og varme synthpop lignende Within Your Reach samt herlige instrumentalen Buck Hill), og bidrar i at denne til slutt bikker opp til en meget godkjent:

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: Color Me Impressed, Willpower, Take Me Down to the Hospital, Within Your Reach, Buck Hill, Lovelines, You Lose, og Hayday

[Frank.N.Steen]

Roy Orbison - Sings Lonely and Blue (1960)

Roy Orbisons debut, og åpner jo lovende, med den klassiske Only the Lonely, der fremhever på utsøkt vis Orbisons imponerende stemmeprakt.
Dessverre kom vel denne i en tid hvor det fortsatt var vanlig for sangere at fokuset lå mest på singlene, og ikke så mye i albumformatet, noe som tidlig ut blir litt for tydelig, da mesteparten av det man får så, er mest okei men ellers forglemmelige fillers. Og tross av ingen direkte fæle stunder, så blir det litt vel mye av det samme med knust kjærlighet, grining og flere romantiske nedturer, på rekke og rad.

Denne skiva viser jo også til Orbison uten briller, og husker å ha lest noe om at plateselskapet slet med å se for seg at en sjenert "brilleorm" kunne være bakom en så svær og praktfull stemme, og ja, mulig forsøket med å selge Roy som en slags syngende "hunk" funka dårlig, spesielt fordi han mest sannsynlig var blind som ei flaggermus uten de tjukke brilleglassene, men han fikk nå etter hvert fjerna seg fra det litt tidlig "nerdete" utseendet, og med sorte klær, sorte briller og en gudbenådet stemme, staket han nå ut sin egen vei med en rekke legendariske hits, spredd utover flere tiår.

Foruten Only the Lonely, må også den herlige Blue Angel dras frem, ikke en som sitter like øyeblikkelig som nevnte hit, men vokser seg frem som en sjarmerende og catchy låt.

Likevel, denne 2006 CD remasteren kommer med flere bonusspor og lyden er det kvalitet over, så slikt bidrar i at det jamnes ut og blir dermed med en veldig snill:

Rating: 5/10

Høydepunkter: Only the Lonely og Blue Angel

[Frank.N.Steen]

Roy Orbison - In Dreams (1963)

Med den legendariske "A candy-colored clown they call the sandman" er det umulig å ikke øyeblikkelig sende tankene i retning av David Lynch Blue Velvet (1986) og karakteren Frank Booth (Dennis Hopper). Da kombinasjonen av denne nydelige Roy Orbison klassikeren, i hop med en såpass ufyselig drittsekk, er en av de viktige ingrediensene der bidrar i at Blue Velvet fungerer så utmerket.
Man har alt det visuelt vakre, uskyldige og drømmeaktige flytende på overflaten, men så fort man kun i et lite øyeblikk tar en litt nærmere kikk på hva som foregår under alt det idylliske, ja da treffer en på alt det en helst ikke ønsker å vite noe om, og som sjeldent kommer frem i dagslyset.

På denne skiva har Roy Orbison maktet å ta disse knappe 2 minutters drømmeaktige, lengtende men likevel dramatiske historiene enda lenger, og der forrige skive fremsto dessverre litt for typisk av sin tid, der albumformatet sjeldent ble satset for tungt på, innen pop-rock, men på In Dreams er det heldigvis flere kremlåter enn kun singlene, selv om kanskje ingen er så sterke som tittelkuttet, men der likevel bidrar i at denne Orbison plata går opp flere hakk enn de andre man har vært innom.

Om det er noe som frustrerer litt her, så må det være at Orbisons kraftfulle vokal, kunne dratt langt mer nytte av å få prøvd seg på flere tempofylte spor ala Sunset. Eller litt kjipt at to av denne 2006 CD remasterens aller beste stunder (Falling og Mean Woman Blues), har av en eller annen grunn blitt lagt over som bonus spor.
Må jo også nevne at lydkvaliteten er toppers, og det er virkelig blitt gjort en fantastisk innsats bakom disse remastrene, og sørger for at albumet tar et stort steg opp mot en meget godkjent:

Rating: 7/10

Høydepunkter: In Dreams, Shahdaroba, Sunset, House Without Windows, Blue Bayou, (They Call You) Gigolette,
All I Have to Do Is Dream, Beautiful Dreamer og My Prayer

[Frank.N.Steen]

The Cure - Disintegration (1989)

Hadde jo store planer om gjenhør med denne 80-talls klassikeren, senest i fjor høst. Men tja, tok meg altså et helt år senere, før det ble slik.
Kanskje like greit, for tror at om en hadde gjort som en planla, 1 år tilbake, så ville nok ting ha sett annerledes ut.

Fra tidligere av, har en altså vært innom (siste 5-6 årene) så og si alt av Cure utgivelser (inkludert ulike Best of samlere), minus The Top (1984) og hvor kun Kiss Me, Kiss Me fra 1987 samt 1986 samleren Standing On a Beach har altså endt opp i terningkast 5, og hvor resten har vært mest skuffelser og nedturer.
Så håpet jo at en kunne legge deres (forhåpentligvis) beste, til å avslutte denne lange og seige gjennomgangen av alt en så og si eier og har hørt fra bandets mange utgivelser.

Må jo nevnes at CD utgaven en eier, inkluderer 2 ekstra bonusspor (Homesick og Last Dance), så mulig det kan bidra i at den totale lytteropplevelsen forandres noe, enn å høre originalen med kun 10 låter.

Fra mitt forrige besøk (i Kiss Me, Kiss Me, Kiss Me, Kiss Me) har bandet tatt store steg fremad, og der forgjengeren hadde et langt mer variert og "hektisk" lydbilde, som kunne skape en viss frustrasjon, ettersom det var jo et dobbeltalbum, dytta inn på ei enkelt CD skive, så er det nå et langt mer avslappet og "profesjonelt" The Cure man møter på denne gang.
Og hvor samtlige låter bygger seg rolig opp, tar gjerne 2 minutter pluss før vokalbiten ankommer, og selv om dette også ble i perioder benyttet tidligere, så er det noe med det konstant drømmeaktige, varme og nærmest "oversukra", der strømmer ut, og nei, vakkert og majestetisk, ingen tvil om det.

Likevel, man kommer jo ikke unna med at over 70 minutter med spilletid, kan bli en liten utfordring, der størsteparten ligger mellom 5 og 9 minutter, og undrer jo alltids over om ikke albumet ville gjort seg enda bedre, dersom en eller to av bonus sporene hadde blitt utelatt.
På den annen side, så er jeg jo veldig glad i Last Dance og Homesick, og kan ikke helt se for meg skiva uten dem.

Det som er ekstra hyggelig, er jo at de mer typiske og kortere singlene, tross av å høre dem mange ganger før, så gir fortsatt særlig Lovesong så mye igjen av følelser og godstemning, uten at de er blitt helt "nedslitt" med årenes løp.
Tross av de mange behagelige og deilige sporene, så hadde det kanskje vært greit med noen der var litt røffere i kantene ala Fascination Street, da til å røske og rive opp litt i alt det stemningsfulle og tyngre som dominerer gjennom størsteparten av tiden.

Alt i alt, ei skive man så gjerne ønsker at skal gå hele veien til 10ern blank, men det er alltids ett eller annet som gjør at en blir forhindret til å gjøre så, og klarer ikke helt forklare hva, men du vet liksom forskjellen på ei 10/10 skive og en som ikke er det, og Disintegration forblir værende ei som ligger å bikker mellom 8,5/10 og 9/10, veldig avhengig av hvilket humør og stemning man er i, så tja, i dag klaffet det nok litt bedre, så ender opp med en velfortjent score.

Av høydepunkter, er det jo flust å velge blant, men vanskelig å unngå å dra frem det flotte tittelkuttet, som en skulle så gjerne ønsket fikk avslutte det hele, men ja, Fascination Street, Plainsong, Prayers for Rain er heller ikke langt bakom.
Usikker på om en vil gidde å ta seg bryet med å høre igjen de tidligere 80-talls skivene deres, hvert fall denne høsten, for vil jo så gjerne få mer utbytte av dem, grunnet ry og omtale, men foruten enkeltlåter, vil ikke helheten sitte i øregangene, og nei, enda godt at denne 1989 klassikeren har noenlunde levd opp til forventningene.

Rating: 9/10

Høydepunkter: Plainsong, Pictures of You, Closedown, Lovesong, Last Dance, Lullaby, Fascination Street, Prayers for Rain, The Same Deep Water as You, Disintegration og Homesick

[Frank.N.Steen]

The Replacements - Let It Be (1984)

Et band og skive, man hørte mye om på det gamle musikkforumet, og når en eller annen random Platekompanisjappe, hadde det liggende til under femtilappen, så tenkte man at det var like greit å bare hoppe uti det, og se om det fenga eller ei. Heldigvis ble det suksess, kanskje ikke av typen hvor alt satt som et skudd, tidlig ut, men Let It Be vokste jo seg større og større, for hver bidige lytt, og deretter ble Tim (1985), Pleased To Meet Me (1987) og Stink (1982), kjapt handlet inn, før man omsider ga etter og gikk for ei 2015 CD bokssett, med alle av bandets studioalbum pluss nevnte EPn Stink.

Ikke hørt 1984 skiva i sin helhet, siden høst 2016, og den gang så hadde man liksom gått "videre" og falt pladask for Tim, som ikke var like lett å få til å sitte, som forgjengeren, men sjeldent at en treffer på to soleklare 10ere fra ett og samme band.

Etter å ha starta opp ferden fra deres tidligere og mer kaotiske punk-rock utgivelser, var en jo spent i om Let It Be ville leve opp til der man forlot den, for snart 6 år siden, og man sitter allerede med et stor smil, i det den deilige og gyngende I Will Dare ankommer høyttalerne, og kombinasjonen av sjarm, vittighet og disse herlige små spesielle stundene/soloene, gjør at en får godfølelsen om at heldigvis er det enkelte ting, der aldri forandrer seg, og godt er nå det.

Deretter og ut, bare kommer godlåtene på rekke og rad, det er variert, energisk, lekent, fengende, rølpete, knalltøft og likevel masser av rom til de langt mer sårbare og seriøse stunder, og nei, denne fortjener virkelig all den positive omtalen den har fått, og savner å treffe oftere på slike album/artister, der man går inn med en viss grad av forventninger, og så jommen meg makter det til de grader å leve opp til dem, og så mye mer.

Alt i alt, en bombesikker 10er og føler man har lagt litt ekstra "press" på seg selv, for Tim er jo neste ut av Replacements skivene, og den følte man var minst like solid, om ikke hakket vassere, så ja, da har en noe å se frem til utover høsten.

Det å plukke ut kun et par favoritter, blir ikke lett, for det er så mye å velge blant, men We're Comin' Out, med sin voldsomme innledning, før det så roes ned, tas et lite "ladegrep" og går så rett i taket igjen, det er det høy klasse over, mens de mer nedstemte men vakre Androgynous, Unsatisfied og Sixteen Blue, er det jo vanskelig å ikke bli litt ekstra emosjonell over, og nei, så har man Seen Your Video eller Answering Machine.

Let It Be CDen man dro frem igjen, er ei fantastisk 2008 remaster, inkludert bonus spor, outtakes, b-sider og cover låter, og nesten på nippet til at en må gå etter ei Spinal Tap lignende måte å rate det på, for er jo nærmest ei 11/11 CD utgave, men tja, lander nå likevel på ei meget godkjent:

Rating: 10/10

Høydepunkter: I Will Dare, Favorite Thing, We're Comin' Out, Tommy Gets His Tonsils Out, Androgynous, Black Diamond, Unsatisfied, Seen Your Video, Gary's Got a Boner, Sixteen Blue og Answering Machine

[Frank.N.Steen]

Roy Orbison & Friends - Black & White Night (1988)

Denne konserten gjør seg nok aller best i filmformatet, da det å lytte kun til skiva alene, gir liksom helt den samme godfølelsen, og dette er vel også ei utvidet 1999 CD remaster, og innehar et par spor ekstra, som aldri fant veien til nevne film.
Uansett, denne kom jo i hektisk men meget innholdsrik periode for Roy Orbison, hvor han hadde gradvis og med god hjelp fra venner og kolleger, fått i stand et heidundrende comeback, og skulle jo få oppleve mye av det, før sin død.

Med tanke på hans sviktende helse, er det imponerende å høre hvor godt han synger, ikke bare på flere av gjeninnspillingene han gjorde i hop med David Lynch ett år tidligere, men desto mer som live artist, og selv om han trengte et par låter på å komme skikkelig i gang, så trøkker han rikelig til utover, spesielt i Running Scared og Crying, men skulle ønske disse to ankom litt senere ut, men ja, fint lite å si på innsats, verken fra Roy eller hans solide gjeng med backing band, bestående av blant andre Elvis Costello, Jackson Browne, k.d Lang, Bonnie Raitt, Bruce Springsteen, Tom Waits og flere jeg ikke kommer på for øyeblikket.

Alt i alt, et must for fans av Orbison, men konsertfilmen er nok litt vassere (for min del), og kommer liksom ikke helt inn i det, så tidlig på døgnet.
Men ender nå opp med en godkjent:

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Only the Lonely, Dream Baby (How Long Must I Dream), Blue Bayou, Ooby Dooby, Running Scared, In Dreams, Crying, Go, Go, Go (Down the Line), Mean Woman Blues, (All I Can Do Is) Dream You, It's Over og Oh Pretty Woman