Hva var det siste albumet du hørte på?

[Frank.N.Steen]

Roy Orbison - The Essential Roy Orbison (2006)

Er inni ei fin Orbison-periode, og satt her forleden å så noen dokumentarer og ulike klipp fra nettet, og har vel innsett at en må virkelig forsøke å lete opp mer av hans tidligere Monument utgivelser (men hvor skal en starte?), kanskje også en eller flere samlere, der innehar hans beste singler, og b-sider.
For det er noe med lyden fra den eraen, i hop med hans vakre røst, der ja, ikke er så lett å toppe, selv om de mye senere nyinnspillingene fra 80-tallet, viste til at mannen på ingen måte hadde miste stemmen, tvert i mot.

Var jo innom ei lengre dokumentar i går, og hvor Orbison ble ansett som for "stygg" til å satses på, men ja, i det han åpnet munnen og begynte å synge, da ble det stille, og vel, forsøket mye senere i å selge han som en American Cowboy i type Elvis Presley b-filmer, funka ikke så bra, og han fant heldigvis veien kjapt tilbake til musikken.

Av tidligere Essential dobbelt-skiver, har en hatt mye uflaks og skuffelser, kanskje aller mest i retning artister man skulle jo tro hadde langt mer å by på, men ikke deres feil at folka bakom disse Best Of CDene har gjort ei så slett innsats, og to skiver, fordelt over 42 spor virker jo, interessant, men klarer Orbison å fylle de helt opp, eller blir det for mye fyllkalk (som tidligere av nevnte Essential utgivelesene)?

Virker som den Europeiske CD utgaven har ei litt annen måtte å legge frem låtene på, da enn den amerikanske fra samme året.
Og selv om låtene ikke er i riktig rekkefølge, og enkelte godt kunne ha vært lagt på vent, eller som "bonusspor", kommer en ikke unna at CD 1 er så definitivt denne samlerens gullrekke, og selv de svakere stunder, er vanskelig å skippe seg forbi. Den vanlig grufulle Love Hurts er ei man aldri har maktet å høre hele veien ut, men ja, Roys versjon endrer noe av dette, bare så synd en så fin låt har blitt radbrekket av langt verre stemmer.

Alt i alt, det som er moro er hvordan ens favorittlåter stadig forandrer seg, ene dagen er Running Scared soleklare favoritt, så er det Blue Angel, Crying eller Lana, og mannen hadde jo så ufattelig mye kremlåter, så nei, glad man omsider dro frem denne Best Of skiva.

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Oh Pretty Woman, Only the Lonely, Dream Baby, Ooby Dooby, Blue Angel, Love Hurts, Crying, Running Scared, Lana, Candy Man, The Crowd, Mean Woman Blues, Falling, Blue Bayou, It's Over, You Got It, I Drove All Night, In Dreams, Claudette, A Love So Beautiful, She's a Mystery to Me, California Blue og The Comedians

[Big George]

Veronica Maggio Satan i gatan. Svensk pop på sitt beste.

[Frank.N.Steen]

Led Zeppelin - Led Zeppelin (1969)

Ikke vært innom bandet siden senhøst 2016, og den fryktelig skiva Coda (1982), der var ja, alt annet enn "imponerende".
Før det igjen, måtte man tilbake til høst 2004, sist det gikk særlig i bly luftskipet, og så ankom Joy Divison, punk og new wave/synthpop, og interessen for sen 60 og tidlig 70-talls rock forsvant kjapt. Ikke det at man mislikte den slags, men fikk liksom aldri helt taket på band ala Who, Zeppelin, Sabbath, Doors osv, og mulig det kan være bedring nå mye senere, hvert fall når det gjelder Zeppelin, ettersom Doors og Sabbath ga meg ikke så mye igjen ved nyere besøk.

Åpneren Good Times Bad Times er ei deilig og brautende heavy rocker, som en skulle så gjerne hørt varte litt lenger, for alltids kjipt når slike bare "fader" ut, i det man virkelig er komme godt i gang, men okei, neste ut er den som en husker best fra ørten år tilbake, nemlig den fantastiske Babe I'm Gonna Leave You, der rolig bygger seg opp, før det store fyrverkeriet kommer i gang. Eneste minuset må være at en godt kunne vært foruten et par "Babe" og "Baby-baby-baby" i minus, men flisespikkeri, for stadig ei enorm låt i mine ører, og nesten litt "synd", for den overskygger resten av skiva, til de grader.

Så kommer en av disse laaaaange og seige blues-rockerne, og joda, godt mulig at bandet ønsket å fremheve læremesterne sine, og hvor de opprinnelig kom fra musikalsk. Men for min del blir dette altfor lite givende, og spesielt frustrerende, da man vil ha så mye mer av kruttønna deres, ikke disse søvndyssende stunder.
Får bare håpe det ikke blir for mye av den slags, for slikt vil i så fall kjapt gjøre at totalsummen bikker motsatt vei.

Heldigvis ankommer noe helt annet i Dazed and Confused, og spørs om en ikke må ta tilbake det at Babe var skivas høydare. Og er det War Pigs man hører i det knalltøffe riffet? Usikker på hvem som kom på det først, Sabbath eller Zeppelin, men begge utga vel debuten rundt 69-70. Likevel har ei følelse av at Zeppelin var først ute, men ikke akkurat ukjent med å "låne" de heller.

Faller litt av utover, før ting tar seg opp mot slutten, men nei, denne får man ikke særlig mer utbytte av, tross 2-3 gjennomganger, og lander på ei småskuffende:

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: Good Times Bad Times, Babe I'm Gonna Leave You, Dazed and Confused, Communication Breakdown og How Many More Times

[Frank.N.Steen]

John Williams - The Accidental Tourist Soundtrack (1989)

Fikk endelig plukka opp dette utsøkte og meget ufortjent oversette Williams soundtracket, der er et godt stykke unna hans kanskje mer kjente og kjære eventyr/action og spennings bidrag hos Lucas/Spielberg osv, men hvor det gjentagende hovedtemaet i Den Tilfeldige Turisten, er så gjennomført vakkert og varmt, at det gjør ingen ting at det blir benyttet i ulike varianter, så og si hele veien ut.

Tror faktisk dette er blant mine favoritt album fra Williams, der det sørgmodige, lengtende men likevel håpefulle og romantiske lydbildet er veldig ulikt, det meste man har vært borti fra komponistens mange verker, og oppsummerer kontrasten mellom det trygge og nære, med det usikre og fremmede, på ei betryggende måte, og som helt klart løftet en utrolig velspilt og meget sterk film, om til til å bli en av de helt store og personlige favorittene fra 80-tallet.

Dette er ei Silve Age Classics/FSM 2008 remaster, med ei fyldig booklet og veldig glad en fant den til såpass billig pæng, for ja, den går for helt andre summer, andre steder. Men lønner seg å ta noen turer innom ulike bruktsjapper, for vet aldri hva en finner der.

Alt i alt, utsøkt høstmusikk, gjerne på grå og regntunge dager, men hvor en koser seg innendørs med noe varmt og godt i koppen, med musikken i bakgrunn, leser ei bok eller bare lukker øya og slapper av.

Rating: 8/10

Høydepunkter: Main Title, Macon Alone, Trip to London, The Healing Process, Fixing the Plumbing on a Rainy Afternoon,
A Second Chance, Wedding Scene, Back with Sara og End Credits (A Second Chance)

[Big George]

Anbefaler et annet soundtrack, med William Hurt som også spiller i denne filmen

Filmen The big chill eller gjenforeningen som var den norske tittelen
Tracklist

A1 –Marvin Gaye I Heard It Through The Grapevine 5:03
A2 –The Temptations My Girl 2:55
A3 –The Rascals Good Lovin' 2:28
A4 –Smokey Robinson & The Miracles The Tracks Of My Tears 2:53
A5 –Three Dog Night Joy To The World 3:24
B1 –The Temptations Ain't Too Proud To Beg 2:31
B2 –Aretha Franklin (You Make Me Feel Like A) Natural Woman 2:41
B3 –Smokey Robinson & The Miracles I Second That Emotion 2:46
B4 –Procol Harum A Whiter Shade Of Pale 4:03
B5 –The Exciters Tell Him 2:29

[Frank.N.Steen]

Anbefaler et annet soundtrack, med William Hurt som også spiller i denne filmen

Filmen The big chill eller gjenforeningen som var den norske tittelen
Tracklist

A1 –Marvin Gaye I Heard It Through The Grapevine 5:03
A2 –The Temptations My Girl 2:55
A3 –The Rascals Good Lovin' 2:28
A4 –Smokey Robinson & The Miracles The Tracks Of My Tears 2:53
A5 –Three Dog Night Joy To The World 3:24
B1 –The Temptations Ain't Too Proud To Beg 2:31
B2 –Aretha Franklin (You Make Me Feel Like A) Natural Woman 2:41
B3 –Smokey Robinson & The Miracles I Second That Emotion 2:46
B4 –Procol Harum A Whiter Shade Of Pale 4:03
B5 –The Exciters Tell Him 2:29

Ingen tvil om at det er ei flott samling av kremlåter/artister, problemet for min del, er dessverre at samtlige har blitt så gjennomført overspilt, i utallige filmer og tv-serier, at litt av piffen har gått ut av dem, selv om de fungerer utmerket i selve filmen The Big Chill, så får jeg ikke helt samme godstemning av å kun høre de for seg selv.

[Frank.N.Steen]

James Horner - Commando Original Motion Picture Soundtrack (2011)

På 80-tallet og spesielt actionbiten, så gikk det ikke bare tung rivalisering blant Arnie og Sly, i det å drepe flest bad guys, på mest kreative og brutale måter, men du måtte jo ha et minst like brautende og over-the-top macho-soundtrack, til å løfte alt det vanvittige, enda høyere opp på cheese skalaen.
Mulig Rambo themet er langt mer ikonisk, men få kan matche Horners latterlig tøffe bruk av eksotiske ståltrommer, bombastiske pulserende synther og den gjennomført sleazy porno-saksen der stadig popper opp, jevnt og trutt.

En kommer ikke unna med, at denne nyutgaven fra den tidligere 2003 CD utgivelsen, kan bli litt vel i det lengste laget, for her det tillagt oppunder 20 minutter med musikk, og veldig mye av de samme melodiene går igjen, og burde blitt lagt til bonus spor delen.

Men er man fan av filmen og denne type musikk, er jo soundtracket et must. Mye av denne lyden var jo erke typisk for 80-talls action, og ikke minst James Horner, der hadde en slags gjenbruk av synther, saksofoner og ståltrommer, også i 48 Hrs., Red Heat og Gorky Park, og sikkert enda flere, men få er så gjennomført tighte og catchy som Commando, og ler flere steder ut, for kjenner jo øyeblikkelig igjen hva som skjer i filmen, når en hører de ulike lydene, melodiene osv.

Der kommer Bennett trippende med middelalderbrynjen, det klirrende hundekjedet og det latterlige ansiktsuttrykket, eller nå bankes Cook gjennom ei motelldør, og dama med de gigantiske puppene stønner høylytt, til Sullys kaotiske flukt fra et fullstappet kjøpesenter, og nei, store deler av filmen flyr gjennom huet på meg, når en hører musikken igjen.

Kan ikke gå særlig lenger enn en meget godkjent rating, for ja, det kan bli litt vel ensformig etter hvert, men elsker filmen, så ender da med en velfortjent:

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Main Title, Run to the Shed and Chase, Don’t Disturb My Friend, Don’t Move, Sully Starts to Run, Drive Away From Pier, Matrix Climbs Up Bank, Soldier Gets Pitchfork / Matrix Runs Up Steps, Arius Crashes Through Window og The Power Station - Someday, Somehow, Someone’s Gotta Pay

[Big George]

Frankie Laine I wanted someone to love fra 1967
Jeg hørte den igjen i går og brukte flere år på å få tak i LPen.
Entertainer-musikk litt som Frank Sinatra.
Jeg liker den godt.

[Frank.N.Steen]

Led Zeppelin - Led Zeppelin II (1969)

Åpner sterkt, men akkurat i det man ønsker langt mer, så avtar det, og havner plutselig inni ei småirriterende og altfor dominerende "mellomlanding" med studio-dill-dall, improvisasjonstøy, gitarrunking og Plants oppbyggende macho-jamring, før det så er tilbake igjen til start.
Selv om åpningskuttet er i perioder knall, så blir det kun sånn halvveis mye kjærlighet i mine ører, og det kunne fint ha vært nedjustert fra 5-6 minutter til maks 2-3 minutter.

Deretter ankommer nok ei småfrustrerende låt, med for mye seig-blues og for lite hard rock, og undrer på når dette voldsomme Zeppelin drønnet skal virkelig sette i gang.
The Lemon Song er mer givende, mens den avdempa og fine Thank You er heller ikke gæren.

Heartbreaker og Living Loving Maid (She's Just a Woman) er definitivt mer slik en ønsket av "Zeppelin-drønninga", for disse river og røsker det bra av, og har perfekt lengde og trøkk, ingen irriterende mellomparti som drar dem ned, samt knalltøffe riff.

Dessverre faller jeg litt av igjen, akkurat i det ting virket så lovende, og spor som Moby Dick oppsummerer mye av ens frustrasjon, der man bryr seg fint lite om trommesoloer og kjedelige midtpartier, gi meg mer trøkk og full guffe, ikke do-pausemusikk, og nei, hadde deres to første skiver blitt smelta sammen i ett, så ville det nok ha gått hele veien til topps, men nok en gang blir det kun:

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: Whole Lotta Love, The Lemon Song, Thank You, Heartbreaker, Living Loving Maid (She's Just a Woman) og Bring It On Home

[Frank.N.Steen]

Roy Orbison - The All-Time Greatest Hits of Roy Orbison (1989)

Ny Orbison samler, denne gang ei langt eldre utgave, datert til 1974, men hvor CD utgaven er fra tampen av 80-tallet, og her får man 20 hits fra hans kanskje mest produktive og suksessfulle tid under Monument eraen, fra tampen av 50 og frem til midten av 60-tallet.
Det er vel i grunn fint lite å si, da hits er det flust med, men lyden er nok kanskje litt for "spinkel", til å gjøre rede for Roys mektige røst og den fine produksjonen.

Skulle så gjerne hatt den spretne gladlåta Lana og et par andre her også, men hvor flere endte på The Essentials. Men sånn er det jo med slike samlere, de blir veldig sjeldent "perfekte", og litt synd, for når det er artister som har hatt sine beste stunder som singelartist og ikke albumartist, ønsker en gjerne noen som virkelig klemmer til litt ekstra.

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Only the Lonely, In Dreams, Uptown, It's Over, Crying, Dream Baby (How Long Must I Dream), Blue Angel, Candy Man, Running Scared, Falling, Love Hurts, Shahdaroba, Mean Woman Blues, The Crowd, Blue Bayou og Oh Pretty Woman

[Frank.N.Steen]

Led Zeppelin - Led Zeppelin III (1970)

Åpnes med den massive The Immigrant Song, som kanskje står igjen blant tidenes beste albumåpnere, og slikt kan på ingen måte forberede en på hvor langt unna, mesteparten av skiva vil gå hen. Da i stedet for langt mer brautende og tøff hard rock, så havner man inn i ei overraskende fin, varm og mer nedstemt blanding av indisk/østlig inspirert musikk, i hop med folk-rock, og ja, det låter slettes ikke så fælt, selv om første runden ble en muligens en liten "nedtur", når forventningene ble så til de grader tidlig ut, satt så høyt.

I mine ører, så ble dette ei langt mer givende opplevelse, selv om det tok noen runder ekstra, før ting begynte å sitte.
Innehar noen enorme låter ala nevnte Immigrant Song og Celebration Day, men noe med overgangen til de mer roligere og stemningsfulle bidragene, der sørger for at deres tredje skive, scorer et ørlite men velfortjent hakk over forgjengerne:

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: The Immigrant Song, Friends, Celebration Day, Out on the Tiles, Gallows Pole, Tangerine, That's the Way og Bron-Y-Aur Stomp

[Frank.N.Steen]

Led Zeppelin - Led Zeppelin IV (1971)

Kan jo like greit gyve løs på denne også, da godfølelsen fra forgjengeren enda henger igjen i øregangen.
Lite å si på åpningstrioen, braker løs i mektige Black Dog, før det fortsetter i samme tempo med Rock and Roll.
The Battle of Evermore bringer det mer folk-rock prega lydbildet fra tredjeskiva, tilbake igjen, uten at det på noen som helst vis medfører noen "skurring" i den fine rekkefølgen med kremlåter.

Så kommer jo Stairway to Heaven, som en har hørt sikkert dusin ganger før, men oftest gjennom langt mer "oppstykka" radio og videoversjoner, der fokuserer mest på siste del, og virker å ignorere den roligere oppbygningen. Og er vel i grunn fint lite å tilføye, ei legendarisk låt, selv om en ved senere besøk, muligens foretrekker flere av de andre høydepunktene fra bandets fjerde studio album.

Alt i alt, det soleklart beste og mest helstøpte albumet fra bandet til nå, hvert fall frem til de man har vært innom, og håper jo at den positive ferden vil fortsette fremover.

Rating: 8,5/10

Høydepunkter: Black Dog, Rock and Roll, The Battle of Evermore, Stairway to Heaven, Misty Mountain Hop og When the Levee Breaks

[Frank.N.Steen]

Cocteau Twins - Treasure (1984)

Fra den smått "hikstende" men himmelsk vakre vokalen til Elizabeth Fraser, rett over i de mer kjølige trommer og deilig gitar "støy", Treasure har vært på vent, kanskje litt for lenge, og begynner vel smått å innse at den øyeblikkelige forelskelsesrusen en fikk av Heaven or Las Vegas (1990), for snart to år tilbake, vil nok tvilsomt bli gjenskapt med det aller første.

Tror ikke at Treasure er noe svakere skive, låt for låt, men tross av å ha gått noen runder de siste ukene, kommer den ikke like nært på, som hva en hadde ønsket seg. Er jo noen ufattelige nydelige stunder her, men tror nok kanskje det varmere og mer romantiske preget, de ville gå mot litt senere, er mer dit en selv foretrekker.

Får kanskje vurdere en skikkelig gjennomgang av bandets utgivelser, når en så omsider får tak i Head Over Heels, og inntil da blir det nå likevel med ei meget sterk:

Rating: 8,5/10

Høydepunkter: Ivo, Lorelei, Beatrix, Persephone, Pandora (For Cindy), Aloysius, Otterley og Donimo

[Big George]

Anbefaler T Rex med geniet Marc Bolan som døde allerede i 70åra. De hadde en hel drøss hits i 1971 og 1972 som var litt mer varierte enn hos band flest.
Jeg hører innimellom på et samlealbum og skulle ønske det var litt bedre lyd-kvalitet.

[Frank.N.Steen]

Led Zeppelin - Houses of the Holy (1973)

Ei real nedtur, etter gårsdagens to overlegent bedre og mer givende skiver, der få av sporene på denne, er i nærheten av gammel storhet, og hvor det gyselige albumcoveret i hop med forferdelig irriterende låter ala The Crunge, D'yer Mak'er og The Ocean, ikke hjelpes på, alt mens Robert Plants konstante og pågående stønning, tar irritasjonsnivået til nye "høyder".

Likevel, alt er ikke helt nedtur, de har et mer lekent og variert lydbilde gående, får også litt senere og deilig Rush prog-rock vibber av den tidvis fantastiske Songs Remains the Same, så ja, en får definitivt noen meget sterke stunder her, bare så synd at det også inkluderer nevnte låt trio der gjør at lytteropplevelsen aldri går i pluss, og kjenner null og niks motivasjon til å gyve løs på denne skiva flere ganger i dag.

Rating: 5/10

Høydepunkter: The Song Remains the Same, The Rain Song, Over the Hills and Far Away og No Quarter

[Frank.N.Steen]

Kate Bush - The Dreaming (1982)

Nesten to år siden en sist var innom de første 4 skivene til Kate, og synes ingen av dem imponerte for mye, tross store enkeltlåter, så manglet helheten man synes hun lyktes så langt bedre med, utover 80-tallet. Og på høy tid å dra frem hennes musikk igjen, da er jo utmerket til sene høstkvelder og gåturer i skog og mark.
The Dreaming har jo ofte blitt omtalt som hennes "gale" album, men ser ingenting galt i å ta full kreativ kontroll over sin egen karriere, og fokusere på å lage akkurat den type musikk som Bush åpenbart ønsket.

Der skiva mangler de klassiske og velkjente hitene, så er det nevnte helhet og flyt som gjør The Dreaming såpass givende, med en fin blanding av det teatralske, dramatiske, lekne og ikke minst stemningsfulle, makter hun å levere ei fantastisk rekke med varierte låter, der går fra fengende og bombastiske Sat In Your Lap til den mer såre og vonde Pull Out the Pin, hvor David Gilmour bidrar, og så over i det ganske så annerledes, med Get Out Of My House.

Kates vokal er kanskje hit og miss for mange, men måten hun så til de grader trøkker i vei her, er jo som en følelsesmessig tur innom berg og dalbanen. I det ene øyeblikk får man servert eselskriking og sauebreking, til plutselig er rett ned i det hviskende og forførende, og nei, fra tidligere besøk, så var en jo nærmest skrå sikker på at 10ern blank, den ville ikke komme først med neste utgivelse, da i klassikeren Hounds of Love (1985).
Men dæven, The Dreaming har virkelig vokst siden sist, og tror den lå på ei 8,5/10 for ørten år siden, så håpet liksom på ei 9/10.

Så ja, slikt er sjeldent og meget hyggelig, for her må en faktisk gå hele veien til topps, og med det blir en nesten litt "urolig", for vil nevnte Hounds of Love leve opp til forventningene?

Rating: 10/10

Høydepunkter: Sat in Your Lap, There Goes a Tenner, Pull Out the Pin, Suspended in Gaffa, Leave It Open, The Dreaming, Night of the Swallow, All the Love, Houdini og Get Out of My House

[Frank.N.Steen]

Led Zeppelin - In Through the Out Door (1979)

Valgte å la Physical Graffiti ligge på vent, da det å gyve løs på et dobbeltalbum etter skuffelsen med Houses of the Holy, frista ikke.
Men allerede knapt 1 minutt ut i det den generiske og gjennomført dølle (høres mer ut som sen 80-talls jappe-rock) In the Evening ankommer, så starter en å angre på den avgjørelsen, for dette er jo bare fælt, nesten på nippet til det parodiske.

Får kjapt bilder av bandets nitriste opptreden under Live Aid, der mange valgte å klandre Phil Collins, men var jo åpenbart at Page ikke hang på greip, og nei, bedre blir ikke denne skiva, når minst like fæle South Bound Saurez tett fulgt av Fool in the Rain følger an, og huff, fryktelig åpning, og skal denne faktisk greie å "toppe" makkverket Coda (1982)?

Hot Dog, og nei, nå har piffen gått fullstendig ut av meg, og skal denne faktisk ligge an til å toppe nevnte Coda, og det skulle jo ikke være mulig, for den huskes som en virkelig elendig plate, så dårlig at det skal ikke gå an.

Smått utrolig, er det faktisk den meget kaotiske "New wave" inspirerte Carouselambra, på over 10 minutter, der tross av noen gyselige synther, innehar likevel en viss sjarm over alt kaoset, samt ei slettes ikke fæl outro, og er vel til nå, det nærmeste skiva har maktet å kommet et halvveis gjennomført "høydepunkt".

All My Love er nok et spor der føles mer ut som noe der hører mer hjemme, utover 80-tallet enn 70-tallet, og kanskje av typen som ville funka på en av bandmedlemmenes soloutgivelser.
Nei, finner i grunn veldig lite positivt her, alt i alt, det er nok ikke deres verste, for de gjorde nok en langt "bedre" jobb med neste utgivelse, men definitivt et album som en må være die hard fan (alt er 10/10, uansett) for å få noe igjen her, og "reddes" kun av noen småtøffe stunder i nevnte 10 minutter pluss med New wave karusellamabra et eller annet, resten er bare å glemme:

Rating: 2,5/10

Høydepunkter: INGEN!

[Frank.N.Steen]

Led Zeppelin - Presence (1976)

Tja, kan like greit gå gjennom denne også, litt som med et plaster en bare røsker av, i stedet for å langsomt fjerne det, blir ferdig og komme seg videre.
Og ettersom forventningene er jo på bunns, så kan ting forhåpentligvis kun gå en vei, oppat, om en er så heldig.

Tidlig ut, undrer en nesten på om en har fått med seg ei Rush skive, for alt fra tittel, album cover og låter ala Achilles Last Stand, det minner veldig om hva den Canadiske trioen ofte kunne levert på samme tid, og jaggu meg er ikke nevnte innledningsnummer, ei overraskende solid låt, veldig prog rock retta, og passet bandet utmerket.

Tror faktisk den kan være blant de stundene man har fått mest utbytte av, hvert fall av Zeppelin skivene en har vært innom, siste tiden.
En ting er sikkert, med ei slik heftig innledning, så blir det nok ingen ny bunn notering.

Nei, definitivt ei overlegent bedre skive, som viser et mer aggressivt og lekent band, enn hva de to neste møkkaskivene maktet å komme opp med, selv om det skulle ikke være for vanskelig å overgå den slags.
Av typen man tvilsomt drar frem for ofte, men har nok kremlåter til at den blir vurdert værende inntil videre.

Rating: 5,5/10

Høydepunkter: Achilles Last Stand, , Nobody's Fault but Mine, Hots On for Nowhere og Tea for One

[Guttorm123]

[
Så ja, slikt er sjeldent og meget hyggelig, for her må en faktisk gå hele veien til topps, og med det blir en nesten litt "urolig", for vil nevnte Hounds of Love leve opp til forventningene?

Rating: 10/10

Høydepunkter: Sat in Your Lap, There Goes a Tenner, Pull Out the Pin, Suspended in Gaffa, Leave It Open, The Dreaming, Night of the Swallow, All the Love, Houdini og Get Out of My House

Enig med deg der, Frank. Dette er et fantastisk album. Jeg synes det er hennes beste. , men det har ikke alltid vært slik. I min spede ungdom så husker jeg at jeg lurte på hva i alle dager hun drev med her., dette var ikke noe jeg likte den gang. Never for ever-plata synes jeg også er glimrende

[Frank.N.Steen]

Enig med deg der, Frank. Dette er et fantastisk album. Jeg synes det er hennes beste. , men det har ikke alltid vært slik. I min spede ungdom så husker jeg at jeg lurte på hva i alle dager hun drev med her., dette var ikke noe jeg likte den gang. Never for ever-plata synes jeg også er glimrende

Godt å høre at flere er enige i det, selv om kanskje Hounds of Love eller The Kick Inside oftest virker å bli nevnt som hennes beste, så ja, The Dreaming er virkelig ei fantastisk lytteropplevelse.

Hadde jo vært interessant å vært flue på veggen, og sett an reaksjonen til plateselskapet, når dem fikk høre albumet i sin helhet, eller kun Get Out of My House, og undret seg på hvordan dette ville gå seg til blant fans og platekjøpere.
Hounds of Love blir nok neste, men husker jo at også her var det vel et album delt i to, der første biten hadde hitene eller de mer kjente låtene, mens del 2 var jo veldig prog-rock og eksperimentelt, ikke ulikt hva hun gjorde på forgjengeren.

[Guttorm123]

Hounds of Love blir nok neste, men husker jo at også her var det vel et album delt i to, der første biten hadde hitene eller de mer kjente låtene, mens del 2 var jo veldig prog-rock og eksperimentelt, ikke ulikt hva hun gjorde på forgjengeren.

Ja, dette albumet var litt blandet, og ikke blant mine favoritter. Men selvfølgelig: "And Dream of Sheep", "Jig Of Life" og den fantastiske "Hello earth" er jo knallbra.

[Frank.N.Steen]

Ja, dette albumet var litt blandet, og ikke blant mine favoritter. Men selvfølgelig: "And Dream of Sheep", "Jig Of Life" og den fantastiske "Hello earth" er jo knallbra.

Rart å tenke på at hun ikke slo an mer over i Statene på 80-tallet, for når en hører samlere ala The Whole Story (1986) og hvor mange fantastisk hitsingler og fengende låter, må det ha vært elendig "promotering" fra plateselskapets side. Klart, Kate gikk vel også allerede et par år tidligere, bort fra å opptre live/turnere, og satse mer på studiotilværelse/familieliv, men i samtlige tv-serier og filmer, ser en ofte Kate Bush postere, album osv i bakgrunnen, samt at serier også benyttet musikken hennes, og dette var jo amerikanske produksjoner. Men var vel ikke før nå nylig i Strangers Things, at Running Up The Hill endelig byksa opp på de Amerikanske listene, omsider.

[Guttorm123]

Godt å høre at flere er enige i det, selv om kanskje Hounds of Love eller The Kick Inside oftest virker å bli nevnt som hennes beste, så ja, The Dreaming er virkelig ei fantastisk lytteropplevelse.

Enig i det, .Jeg har også en stor kjærlighet for albumet "Never for ever", men det kan jo henge sammen med at dette var en av mine aller første kassetter, og i de dager så hørte man som kjent veldig godt på det man gikk til innkjøp av. Min søster hadde "The Dreaming" på LP, men den likte jeg som sagt ikke noe særlig den gang.

Alle de andre albumene hørte jeg faktisk ikke skikkelig på før for et par tiår siden.

[Guttorm123]

Rart å tenke på at hun ikke slo an mer over i Statene på 80-tallet, for når en hører samlere ala The Whole Story (1986) og hvor mange fantastisk hitsingler og fengende låter, må det ha vært elendig "promotering" fra plateselskapets side. Klart, Kate gikk vel også allerede et par år tidligere, bort fra å opptre live/turnere, og satse mer på studiotilværelse/familieliv, men i samtlige tv-serier og filmer, ser en ofte Kate Bush postere, album osv i bakgrunnen, samt at serier også benyttet musikken hennes, og dette var jo amerikanske produksjoner. Men var vel ikke før nå nylig i Strangers Things, at Running Up The Hill endelig byksa opp på de Amerikanske listene, omsider.

Nyinnspillingen av "wuthering heights" slo i hvert fall litt gjennom.

[Frank.N.Steen]

Enig i det, .Jeg har også en stor kjærlighet for albumet "Never for ever", men det kan jo henge sammen med at dette var en av mine aller første kassetter, og i de dager så hørte man som kjent veldig godt på det man gikk til innkjøp av. Min søster hadde "The Dreaming" på LP, men den likte jeg som sagt ikke noe særlig den gang.

Alle de andre albumene hørte jeg faktisk ikke skikkelig på før for et par tiår siden.

Ja, det med å sette av litt ekstra tid til enkelte album, er kanskje ikke så vanlig lenger. Men før var nok dette langt vanligere, grunnet pris og utvalg, men også fordi artister som Kate Bush la mer arbeid i albumformatet, enn kun å gjøre hits, med resten mest "fillers", og ikke så mange kvinnelige popartister fra den tid, der maktet å fylle et helt album med kvalitet, og attpåtil gjøre dette, skive etter skive, samt inneha mer og mer kontroll over egen musikk og karriere.

Ellers overraska over hvor god lyd det var i den gamle The Dreaming Cden min, særlig bassen var meget fyldig, så er ikke alltids en må oppgradere til remasters, selv om det kan bli fristende å falle for den slags, spesielt med ens favoritt artister/utgivelser.
Selv om Never for ever ikke helt gikk like bra som The Dreaming og senere Bush skiver (hos meg), så er jo albumcoveret kanskje hennes beste, og blant de mest uforglemmelige coverdesignene fra den tid.

[Frank.N.Steen]

Får ikke slengt inn ei omtale i dag, men kommer snart. Tror det var lurt å spare Zeppelin dobbelt-skiva Physical Grafitti til slutt, side 1 er meget robust, side 2 tar nok litt mer tid, men også her kommer det seg, jo mer tid en bruker på den.
Kate Bush må jeg nok også gyve mer løs på, for nei, deilig å kunne komme seg frem til musikk man blir i godt humør av, og lite slår følelsen av et helt album med kvalitet, fremfor kun ei og annen låt, og så er det slutt.

[Frank.N.Steen]

Nyinnspillingen av "wuthering heights" slo i hvert fall litt gjennom.

Var ikke klar over det, men så kom en på at den var vel av låtene på nevnte samler (The Whole Story) der ble spilt inn på ny, og ja, like greit å gi en så fantastisk låt, ei ny sjanse på markedet. Hyggelig at den da gjorde det bedre over Atlanterhavet.

Talk Talk var vel også et britisk band, som måtte gjenutgi (mulig plateselskapet deres hadde noe med det å gjøre) et par av sine tidligere singler, før ting begynte å skje på hitlistene, men klart, Its My Life ble vel opprinnelig utgitt i 1984, og deretter på ny i det bandet var vel mer eller mindre ferdig, eller på tampen av karrieren med Laughing Stock (1991), og de som først fikk nyss om nevnte 1984 hit, i ny drakt, men som kanskje ikke hadde særlig greie på annet fra Talk Talk, må vel ha fått litt bakoversveis, dersom de gikk fra midten av 80-talls synth-pop til ja, det de dreiv på med fra Spirit of Eden til siste skiva.

Peter Gabriel hadde vel også noen singler som ble spilt inn på nytt og gjenutgitt i forbindelse med hans første samler, utpå tidlig 90-tallet, så sikkert ei ganske vanlig greie å melke litt ekstra, men også gi låter som ikke nådde helt frem, en ny mulighet.

[Skraevadottir]

Holder på med black metal og dungeon synth nå. Førstnevnte sjanger hører jeg generelt sett mye på, mens jeg ikke har vært borti like mye av sistnevnte, selv om det naturligvis er en beslekta sjanger. Jeg har begynt med bandet Summoning her, og har hørt noen plater, men litt vanskelig å gi en vurdering allerede.

Av black metal har jeg hørt gjennom platene til Dissection; hadde bare hørt litt fra før av, men det er jo blant de mest anerkjente bandene i sjangeren, særlig av de utenfor Norge (disse er svenske). Den mest legendariske, og beste, er Storm of the Light's Bane (1995), som jeg vil gi en 8er foreløpig. Debuten, The Somberlain (1993), som også er veldig anerkjent, vil jeg foreløpig gi en 7er. Den siste plata de utgav, som vokalisten rakk å gjøre i tida mellom han slapp ut fra fengsel og tok livet sitt, Reinkaos (2006), er ikke så veldig bra, og får en 5er, men jeg skal høre også den en gang til. Så er det selvsagt også slik at endringer kan skje. En kan høre et album 100 ganger på ett år og tenke at "da er det så bra", men så endrer jo av og til ting seg mer om man lar det ligge og drar det fram seinere; det kan være at smaken har endra seg noe eller at man oppdager nye ting når man ikke er så intenst inne i det også.

[Frank.N.Steen]

Holder på med black metal og dungeon synth nå. Førstnevnte sjanger hører jeg generelt sett mye på, mens jeg ikke har vært borti like mye av sistnevnte, selv om det naturligvis er en beslekta sjanger. Jeg har begynt med bandet Summoning her, og har hørt noen plater, men litt vanskelig å gi en vurdering allerede.

Av black metal har jeg hørt gjennom platene til Dissection; hadde bare hørt litt fra før av, men det er jo blant de mest anerkjente bandene i sjangeren, særlig av de utenfor Norge (disse er svenske). Den mest legendariske, og beste, er Storm of the Light's Bane (1995), som jeg vil gi en 8er foreløpig. Debuten, The Somberlain (1993), som også er veldig anerkjent, vil jeg foreløpig gi en 7er. Den siste plata de utgav, som vokalisten rakk å gjøre i tida mellom han slapp ut fra fengsel og tok livet sitt, Reinkaos (2006), er ikke så veldig bra, og får en 5er, men jeg skal høre også den en gang til. Så er det selvsagt også slik at endringer kan skje. En kan høre et album 100 ganger på ett år og tenke at "da er det så bra", men så endrer jo av og til ting seg mer om man lar det ligge og drar det fram seinere; det kan være at smaken har endra seg noe eller at man oppdager nye ting når man ikke er så intenst inne i det også.

Hadde en ørliten Black metal periode i våres, og kommer nok dit igjen utover neste året, for Darkthrone er nok bandet som virker å være litt mer i min gate, selv om også her kan det fort bli "enten, eller" av hva en får igjen.

Dungeon Synth? Sikkert helt på bomtur her, men snakker vi metal også? Rota rundt noen filmscores fra Thomas Dolby ala Gothic (1986) og noe fra italienske og amerikanske skrekkfilmer til Full Moon Features, der innehadde ikke så fæle, men ofte stemningsfulle scores, og hvor mange i kommentarfeltene snakket om dungeon synth osv.

Synes mye av musikken hvert fall av de mer synth-score dominerte, minner i grunn om Tangerine Dream, men et jeg følte passet slik en forbinder med små creepy men melodiske "kjeller-skrekk" type filmer, var Simon Boswells uutgitte score til filmen The Ogre (1989), og hvor flere av filmene denne type musikk var hentet fra, ble jo spilt inn i gamle italienske og europeiske slott og borger, kjøpt opp av amerikanske produsenter, da de var mye billigere å bruke som lokaler for innspilling av utallige film, enn i hjemlandet. Det og nevnte musikk, gjorde at filmene fikk ei ekstra dimensjon av det gotiske og tja, selv om filmene ofte er så som så i kvalitet, er det masser av stemning, som gjør at en alltids kommer tilbake.

Uansett, kan godt hende det har fint lite med sjangeren Dungeon Synth å gjøre, men kanskje også flere "undersjangere" der også.

[Skraevadottir]

Holder på med black metal og dungeon synth nå. Førstnevnte sjanger hører jeg generelt sett mye på, mens jeg ikke har vært borti like mye av sistnevnte, selv om det naturligvis er en beslekta sjanger. Jeg har begynt med bandet Summoning her, og har hørt noen plater, men litt vanskelig å gi en vurdering allerede.

Av black metal har jeg hørt gjennom platene til Dissection; hadde bare hørt litt fra før av, men det er jo blant de mest anerkjente bandene i sjangeren, særlig av de utenfor Norge (disse er svenske). Den mest legendariske, og beste, er Storm of the Light's Bane (1995), som jeg vil gi en 8er foreløpig. Debuten, The Somberlain (1993), som også er veldig anerkjent, vil jeg foreløpig gi en 7er. Den siste plata de utgav, som vokalisten rakk å gjøre i tida mellom han slapp ut fra fengsel og tok livet sitt, Reinkaos (2006), er ikke så veldig bra, og får en 5er, men jeg skal høre også den en gang til. Så er det selvsagt også slik at endringer kan skje. En kan høre et album 100 ganger på ett år og tenke at "da er det så bra", men så endrer jo av og til ting seg mer om man lar det ligge og drar det fram seinere; det kan være at smaken har endra seg noe eller at man oppdager nye ting når man ikke er så intenst inne i det også.

Hadde en ørliten Black metal periode i våres, og kommer nok dit igjen utover neste året, for Darkthrone er nok bandet som virker å være litt mer i min gate, selv om også her kan det fort bli "enten, eller" av hva en får igjen.

Dungeon Synth? Sikkert helt på bomtur her, men snakker vi metal også? Rota rundt noen filmscores fra Thomas Dolby ala Gothic (1986) og noe fra italienske og amerikanske skrekkfilmer til Full Moon Features, der innehadde ikke så fæle, men ofte stemningsfulle scores, og hvor mange i kommentarfeltene snakket om dungeon synth osv.

Synes mye av musikken hvert fall av de mer synth-score dominerte, minner i grunn om Tangerine Dream, men et jeg følte passet slik en forbinder med små creepy men melodiske "kjeller-skrekk" type filmer, var Simon Boswells uutgitte score til filmen The Ogre (1989), og hvor flere av filmene denne type musikk var hentet fra, ble jo spilt inn i gamle italienske og europeiske slott og borger, kjøpt opp av amerikanske produsenter, da de var mye billigere å bruke som lokaler for innspilling av utallige film, enn i hjemlandet. Det og nevnte musikk, gjorde at filmene fikk ei ekstra dimensjon av det gotiske og tja, selv om filmene ofte er så som så i kvalitet, er det masser av stemning, som gjør at en alltids kommer tilbake.

Uansett, kan godt hende det har fint lite med sjangeren Dungeon Synth å gjøre, men kanskje også flere "undersjangere" der også.

Du er vel inne på det, men dungeon synth er nok nærmere black metal enn du i utgangspunktet trodde. Her kan du lese litt om sjangeren: https://en.wikipedia.org/wiki/Dungeon_synth

Takker ellers for noen fine tips. Skal utforske det etter litt mer black metal og det jeg i utgangspunktet har på lista av dungeon synth!