James Bond

[oddvar_kjempebra]

Sparker de enda denne døde hesten? Jesus, hva er vitsen?

Altså. James Bond er en notorisk damebedårer som egenhåndig bekjemper grusomheter med kløkt, masse gadgets og brøl fra en spinnvill Aston Martin. Siden Die Another Day så har han så vidt kjørt litt AM i introen og kanskje en snartur innom en DB5 fordi de "må", så kjører han idioti som Ford Mondeo, Ford Edge Hydrogen SUV og annet møl, har ingen gadgets, og sutrer over tapt kjærlighet. Det kunne vært en hvilken som helst actionfilm, generisk møl som surfer på et gammelt navn. Men det funker jo, jeg har sett alle...

Nei de må ta en komplett reboot og glemme at de siste fem filmene eksisterer. Men det er vel ikke politisk korrekt å være en kvinnebedårer i dagens verden så RIP James Bond. Vi har heldigvis filmer med Sean Connery å se på.

Den "døde hesten" er mer populær enn noensinne hvis vi ser på inntekter og solgte kinobilletter. Den siste har noen utfordringer pga av pandemien, men ligger ikke så langt bak Skyfall i inntekter foreløpig.

Personlig synes jeg også at det er greit at Bond må jobbe litt mer for å få damene. Det ble litt for enkelt i noen av de tidligere filmene.
Noen feminist er han dog ikke blitt.
Og han er fremdeles den som rydder opp når det trengs. Det ser man jo tydelig i sluttscenen den siste filmen hvor den kvinnelige agenten får oppdraget med å få Bonds dame og datteren hennes i sikkerhet mens Bond drar tilbake for å redde verden.

[oddvar_kjempebra]

Jeg tipper de fortsetter med Lashana Lynch som nye 007.

Litt vanskelig når hvis det skal være en James Bond-film. mener du at hun skal skifte navn til James Bond?
Filmserien heter James Bond, ikke agent 007.

[oddvar_kjempebra]

De bør derfor gå for en forholdsvis ung skuespiller og ikke i Roger Moore-fella. Syns de bør se etter skuespillere i alderen 35-40 år; det tar jo noen år før neste film er på skjermen uansett, og noe særlig mer enn 43 år bør ikke Bond være da.

Bond skal være en erketypisk britisk karakter med god engelsk aksent, fit, pen, mørkt i håret og han skal være hvit (så glem det Idris Elba).

Bond er ikke erketypisk engelsk. Han har skotsk far og mor fra Sveits. Og litt av poenget med ham er at han jo bryter med de erkeengelske tradisjonene som er så tydelig representert ved M og de andre på kontoret.

[oddvar_kjempebra]

Når er det forøvrig lov til å komme med spoilere og begynne å diskutere hva man gjør videre med Bond-karakteren?

[Enzino]

Sånn apropos dette, så lurer jeg veldig på hvilken vei de tar med Bond etter Craig. Altså ikke kjønn eller hudfarge, men fortsetter man i den mer seriøse Craig-tonen eller vender man tilbake til den gamle Bond-stilen? Eller finner man på noe helt nytt igjen?

Hva tror du etter å ha sett filmen da?

[Chromeback]

Sånn apropos dette, så lurer jeg veldig på hvilken vei de tar med Bond etter Craig. Altså ikke kjønn eller hudfarge, men fortsetter man i den mer seriøse Craig-tonen eller vender man tilbake til den gamle Bond-stilen? Eller finner man på noe helt nytt igjen?

Hva tror du etter å ha sett filmen da?

Dette må jeg nesten komme tilbake til når jeg har fått rotet meg til å se filmen

[Enzino]

Hadde tenkt til å se denne nesten med en gang den kom, men endte opp med at det alltid ble utsatt, så fikk sett den i går.

Jeg er nok mye mer positiv enn gjennomsnittet i denne tråden. Og må si at jeg synes Bond har vært stigende etterhvert som skuespillere har blitt byttet ut. Og jeg synes Craig æraen er den beste. Før det var favoritten min Dalton, selv om jeg syntes Brosnan også funket.

At flimene har utviklet seg vekk fra utgangspunktet, synes jeg er både naturlig og bra. Det som funket på 70-tallet, funker nødvendigvis ikke like bra i dag. Jeg synes de har vært flinke til å få filmene tidsriktige. Så også denne filmen.

For meg ble det jeg slet mest med i denne filmen, å se Freddie Mercury med phosriasis som villan... haha...

Jeg synes avslutningen var verdig for Craig æraen. Men må si at jeg er spent på/frykter en eventuell fortsettelse. Kanskje det er nok nå?

[trønderen]

Kanskje det er nok nå?

Jeg har vanskelig for å se at de stopper med Bond-franchisen. Uten å ha sjekket tallene, vil jeg tro det er økonomisk gunstig å lage nye filmer. Og skulle det skje at produsentene sier stopp, vil det sikkert bli et massivt press fra fansen.
Det kommer alltid en ny Bond-film.

[Enzino]

Kanskje det er nok nå?

Jeg har vanskelig for å se at de stopper med Bond-franchisen. Uten å ha sjekket tallene, vil jeg tro det er økonomisk gunstig å lage nye filmer. Og skulle det skje at produsentene sier stopp, vil det sikkert bli et massivt press fra fansen.
Det kommer alltid en ny Bond-film.

Det gir jo mening det. Finnes mange kreative varianter for så vidt. Kanskje vi kan få se ung Bond spille James fra veldig tidlig i karrieren? Det kunne vært spennende.

[DennisB]

Kanskje det er nok nå?

Jeg har vanskelig for å se at de stopper med Bond-franchisen. Uten å ha sjekket tallene, vil jeg tro det er økonomisk gunstig å lage nye filmer. Og skulle det skje at produsentene sier stopp, vil det sikkert bli et massivt press fra fansen.
Det kommer alltid en ny Bond-film.

Det gir jo mening det. Finnes mange kreative varianter for så vidt. Kanskje vi kan få se ung Bond spille James fra veldig tidlig i karrieren? Det kunne vært spennende.

Litt som Olsenbanden jr. altså?

Seriøst nok tror også jeg at det kunne ha funket. I hvertfall i èn film. Før han ble 007 altså. De kan sikkert spinne en mengde interessante scener rundt det, han ble jo valgt som 007 for en grunn. Kanskje ingen verdenskrise å løse, men det kunne vært interessant nok.

Ellers kan man jo spinne noe rundt om hans far var tidligere agent, og tilsvarende verdenskrise-løser, og hvordan unge James kanskje hadde en finger med i det også.

Det siste jeg ønsker, er at også Bond-filmene nå går woke, og absolutt skal ha inn en rolle i samfunnsmessig korrekt drakt. En farget dame f.eks, slik det nå ligger an til. James Bond har vært tradisjon for meg, den første filmen kom året før jeg ble født, i 62. 59 år med Bond, da synes jeg de bør avslutte der, før de kjører rollen i grøfta.

[Enzino]

Jeg har vanskelig for å se at de stopper med Bond-franchisen. Uten å ha sjekket tallene, vil jeg tro det er økonomisk gunstig å lage nye filmer. Og skulle det skje at produsentene sier stopp, vil det sikkert bli et massivt press fra fansen.
Det kommer alltid en ny Bond-film.

Det gir jo mening det. Finnes mange kreative varianter for så vidt. Kanskje vi kan få se ung Bond spille James fra veldig tidlig i karrieren? Det kunne vært spennende.

Litt som Olsenbanden jr. altså?

Seriøst nok tror også jeg at det kunne ha funket. I hvertfall i èn film. Før han ble 007 altså. De kan sikkert spinne en mengde interessante scener rundt det, han ble jo valgt som 007 for en grunn. Kanskje ingen verdenskrise å løse, men det kunne vært interessant nok.

Ellers kan man jo spinne noe rundt om hans far var tidligere agent, og tilsvarende verdenskrise-løser, og hvordan unge James kanskje hadde en finger med i det også.

Det siste jeg ønsker, er at også Bond-filmene nå går woke, og absolutt skal ha inn en rolle i samfunnsmessig korrekt drakt. En farget dame f.eks, slik det nå ligger an til. James Bond har vært tradisjon for meg, den første filmen kom året før jeg ble født, i 62. 59 år med Bond, da synes jeg de bør avslutte der, før de kjører rollen i grøfta.

Og Young Sheldon. Det finnes vel flere eksempler, uten at jeg kommer på noen i farten. Linken til faren er definitivt noe de kan spinne et eller annet spennende ut av.

Å gå for en woke 007, vil nok i hvert fall bomme på grunnfjellet av seere. Da vil de kanskje få noen nye, meg jeg tviler vel på om det vil kunne fly. Høy risiko for skaperne. Men hadde vel ikke blitt forundret om de gikk i den retningen.

[DennisB]

For oss som har levd en stund er den erkebritiske agenten et must å få med seg på Kino, så den skal selvsagt sees uansett hva folk mener.

Daniel Craig har vært en helt OK Bond, men den jeg har likt aller best er Timothy Dalton.

Ah, tidenes beste åpningsscene, der han etter et vellykket oppdrag jages nedover en fjellside i bil, ender med å kjøre utfor et stup, men frigjør seg fra bilen, åpner fallskjermen sin, og lander trygt i en ventende båt. Det var tider ja..

Timothy Dalton definitivt en favoritt for meg også, men jeg har likt Daniel Craig også. Sean Connery kanskje den beste av dem alle, mens Roger Moore ble litt for soft, men var helt okey sett i forhold til tiden han han spilte i. Pierce Brosnan for øvrig også helt okey, synes jeg.

[Enzino]

For oss som har levd en stund er den erkebritiske agenten et must å få med seg på Kino, så den skal selvsagt sees uansett hva folk mener.

Daniel Craig har vært en helt OK Bond, men den jeg har likt aller best er Timothy Dalton.

Ah, tidenes beste åpningsscene, der han etter et vellykket oppdrag, jages nedover en fjellside i en bil, ender med å kjøre utfor et stup med bilen sin, men frigjør seg fra bilen, åpner fallskjermen sin, og lander trygt i en ventende båt. Det var tider ja..

Timothy Dalton definitivt en favoritt for meg også, men jeg har likt Daniel Craig også. Sean Connery kanskje den beste av dem alle, mens Roger Moore ble litt for soft, men var helt okey sett i forhold til tiden han han spilte i. Pierce Brosnan for øvrig også helt okey, synes jeg.

Når man er inne på favorittscener og Dalton:

Min absolutte favorittscene gjennom Bond historien, er den der Dalton er nede og dykker, og det kommer noen å angriper ham med kniv. Han får luftslangen kuttet, og alt ser helt mørkt ut. Så får han skutt harpunen opp i floateren på sjøflyet som kjører langs overflaten. Blir dratt opp, surfer bak flyet, klarer å manøvrere seg opp på siden og inn til flyet rett før det letter, klatrer opp og tar slåsskampen i flyet, får kastet ut piloten, og kjører videre med flyet fullt av penger. Fra helvete til himmelen på noen små minutter der! Spesielt realistisk var den vel ikke, særlig det med manøvreringen som "vannskikjører". haha...

[Skraevadottir]

Det siste jeg ønsker, er at også Bond-filmene nå går woke, og absolutt skal ha inn en rolle i samfunnsmessig korrekt drakt. En farget dame f.eks, slik det nå ligger an til. James Bond har vært tradisjon for meg, den første filmen kom året før jeg ble født, i 62. 59 år med Bond, da synes jeg de bør avslutte der, før de kjører rollen i grøfta.

Enig i at det vil være krise om dette blir et woke-opplegg. Da blir ikke karakteren James Bond lenger, men noe helt annet. En skal ha respekt for forfatteren som skapte karakteren også. Heldigvis tror jeg at James Bond som ikon vekker så sterke følelser at de faktisk ikke tør å gjøre altfor mye med ham. Hvis han blir til en ikke-binær svart avholds- og veganerkvinne, så kommer fansen til å gå i harnisk, og en skal ikke glemme at en må respektere de som faktisk liker James Bond, ikke først og fremst de som ikke liker James Bond. Jeg kan se for meg at det blir en svart Bond på et tidspunkt, kanskje også at den neste blir det, men jeg tror fortsatt at han kommer til å være gjenkjennelig som rollefigur. Det kan jeg godta, og dette er jo noe som har vært diskutert i tjue år, lenge før woke-hysteriet. Jeg mener at det er mye viktigere at James Bond er mann enn at han er hvit, for han kan fortsatt ha mange av de samme karaktertrekkene og være svart.

Når det er sagt, håper jeg fremdeles på Henry Cavill, men jeg kan se for meg Regé-Jean Page gjøre en god figur i rollen også.

[Bjoro33]

Når jeg leser trådens navn, får jeg alltid opp et bilde av Jonas Gahr Støre. Sabla kjekk kar, og finner løsningene som trengs for å komme ut av knipa.

[DennisB]

For oss som har levd en stund er den erkebritiske agenten et must å få med seg på Kino, så den skal selvsagt sees uansett hva folk mener.

Daniel Craig har vært en helt OK Bond, men den jeg har likt aller best er Timothy Dalton.

Ah, tidenes beste åpningsscene, der han etter et vellykket oppdrag, jages nedover en fjellside i en bil, ender med å kjøre utfor et stup med bilen sin, men frigjør seg fra bilen, åpner fallskjermen sin, og lander trygt i en ventende båt. Det var tider ja..

Timothy Dalton definitivt en favoritt for meg også, men jeg har likt Daniel Craig også. Sean Connery kanskje den beste av dem alle, mens Roger Moore ble litt for soft, men var helt okey sett i forhold til tiden han han spilte i. Pierce Brosnan for øvrig også helt okey, synes jeg.

Når man er inne på favorittscener og Dalton:

Min absolutte favorittscene gjennom Bond historien, er den der Dalton er nede og dykker, og det kommer noen å angriper ham med kniv. Han får luftslangen kuttet, og alt ser helt mørkt ut. Så får han skutt harpunen opp i floateren på sjøflyet som kjører langs overflaten. Blir dratt opp, surfer bak flyet, klarer å manøvrere seg opp på siden og inn til flyet rett før det letter, klatrer opp og tar slåsskampen i flyet, får kastet ut piloten, og kjører videre med flyet fullt av penger. Fra helvete til himmelen på noen små minutter der! Spesielt realistisk var den vel ikke, særlig det med manøvreringen som "vannskikjører". haha...

Ah, den var nydelig ja. Realistisk kanskje bare i Bond-målestokk ja

Synd Dalton be tatt av så tidlig, tror han er en av de mest likte av alle. Han fikk dessverre bare to filmer, The living daylights (som vi også husker for A-ha..), og Licence to kill.

[Skraevadottir]

Når jeg leser trådens navn, får jeg alltid opp et bilde av Jonas Gahr Støre. Sabla kjekk kar, og finner løsningene som trengs for å komme ut av knipa.

Haha!

[DennisB]

Det siste jeg ønsker, er at også Bond-filmene nå går woke, og absolutt skal ha inn en rolle i samfunnsmessig korrekt drakt. En farget dame f.eks, slik det nå ligger an til. James Bond har vært tradisjon for meg, den første filmen kom året før jeg ble født, i 62. 59 år med Bond, da synes jeg de bør avslutte der, før de kjører rollen i grøfta.

Enig i at det vil være krise om dette blir et woke-opplegg. Da blir ikke karakteren James Bond lenger, men noe helt annet. En skal ha respekt for forfatteren som skapte karakteren også. Heldigvis tror jeg at James Bond som ikon vekker så sterke følelser at de faktisk ikke tør å gjøre altfor mye med ham. Hvis han blir til en ikke-binær svart avholds- og veganerkvinne, så kommer fansen til å gå i harnisk, og en skal ikke glemme at en må respektere de som faktisk liker James Bond, ikke først og fremst de som ikke liker James Bond. Jeg kan se for meg at det blir en svart Bond på et tidspunkt, kanskje også at den neste blir det, men jeg tror fortsatt at han kommer til å være gjenkjennelig som rollefigur. Det kan jeg godta, og dette er jo noe som har vært diskutert i tjue år, lenge før woke-hysteriet. Jeg mener at det er mye viktigere at James Bond er mann enn at han er hvit, for han kan fortsatt ha mange av de samme karaktertrekkene og være svart.

Når det er sagt, håper jeg fremdeles på Henry Cavill, men jeg kan se for meg Regé-Jean Page gjøre en god figur i rollen også.

Altså, om de fortsatt skal banke mer ut av denne hesten, så er det forsåvidt greit for meg å få inn en mørkhudet skuespiller, som mann vel og merke, og veldig gjenkjennelig. Som du er inne på.

Men jeg sliter med å se at denne figuren fortsatt vil være James Bond. Han avgikk ved døden i denne siste filmen, etter 59 år i levende live.

[Skraevadottir]

Det siste jeg ønsker, er at også Bond-filmene nå går woke, og absolutt skal ha inn en rolle i samfunnsmessig korrekt drakt. En farget dame f.eks, slik det nå ligger an til. James Bond har vært tradisjon for meg, den første filmen kom året før jeg ble født, i 62. 59 år med Bond, da synes jeg de bør avslutte der, før de kjører rollen i grøfta.

Enig i at det vil være krise om dette blir et woke-opplegg. Da blir ikke karakteren James Bond lenger, men noe helt annet. En skal ha respekt for forfatteren som skapte karakteren også. Heldigvis tror jeg at James Bond som ikon vekker så sterke følelser at de faktisk ikke tør å gjøre altfor mye med ham. Hvis han blir til en ikke-binær svart avholds- og veganerkvinne, så kommer fansen til å gå i harnisk, og en skal ikke glemme at en må respektere de som faktisk liker James Bond, ikke først og fremst de som ikke liker James Bond. Jeg kan se for meg at det blir en svart Bond på et tidspunkt, kanskje også at den neste blir det, men jeg tror fortsatt at han kommer til å være gjenkjennelig som rollefigur. Det kan jeg godta, og dette er jo noe som har vært diskutert i tjue år, lenge før woke-hysteriet. Jeg mener at det er mye viktigere at James Bond er mann enn at han er hvit, for han kan fortsatt ha mange av de samme karaktertrekkene og være svart.

Når det er sagt, håper jeg fremdeles på Henry Cavill, men jeg kan se for meg Regé-Jean Page gjøre en god figur i rollen også.

Altså, om de fortsatt skal banke mer ut av denne hesten, så er det forsåvidt greit for meg å få inn en mørkhudet skuespiller, som mann vel og merke, og veldig gjenkjennelig. Som du er inne på.

Men jeg sliter med å se at denne figuren fortsatt vil være James Bond. Han avgikk ved døden i denne siste filmen, etter 59 år i levende live.

Ja, skjønner det. Ble en litt ambivalent slutt for meg. Men samtidig syns jeg at filmene med Daniel Craig jevnt over holder det høyeste nivået av alle utgavene, og de revitaliserte rollen på en god måte. Dette kan man greie igjen. Kanskje det svinger litt tilbake mot en mer klassisk Bond igjen etter hvert. Jeg er optimist.

[Neptun]

Ah, tidenes beste åpningsscene, der han etter et vellykket oppdrag, jages nedover en fjellside i en bil, ender med å kjøre utfor et stup med bilen sin, men frigjør seg fra bilen, åpner fallskjermen sin, og lander trygt i en ventende båt. Det var tider ja..

Timothy Dalton definitivt en favoritt for meg også, men jeg har likt Daniel Craig også. Sean Connery kanskje den beste av dem alle, mens Roger Moore ble litt for soft, men var helt okey sett i forhold til tiden han han spilte i. Pierce Brosnan for øvrig også helt okey, synes jeg.

Når man er inne på favorittscener og Dalton:

Min absolutte favorittscene gjennom Bond historien, er den der Dalton er nede og dykker, og det kommer noen å angriper ham med kniv. Han får luftslangen kuttet, og alt ser helt mørkt ut. Så får han skutt harpunen opp i floateren på sjøflyet som kjører langs overflaten. Blir dratt opp, surfer bak flyet, klarer å manøvrere seg opp på siden og inn til flyet rett før det letter, klatrer opp og tar slåsskampen i flyet, får kastet ut piloten, og kjører videre med flyet fullt av penger. Fra helvete til himmelen på noen små minutter der! Spesielt realistisk var den vel ikke, særlig det med manøvreringen som "vannskikjører". haha...

Ah, den var nydelig ja. Realistisk kanskje bare i Bond-målestokk ja

Synd Dalton be tatt av så tidlig, tror han er en av de mest likte av alle. Han fikk dessverre bare to filmer, The living daylights (som vi også husker for A-ha..), og Licence to kill.

Ja, enig.
Dalton var en mørkere Bond enn forgjengeren, mer innbitt. Har ikke behov for all tørrvittigheten som var varemerke til Roger Moore.
Han passet passet veldig godt til dette. Begge de to filmene Dalton medvirket i er veldig bra etter min mening.

[Skraevadottir]

Når man er inne på favorittscener og Dalton:

Min absolutte favorittscene gjennom Bond historien, er den der Dalton er nede og dykker, og det kommer noen å angriper ham med kniv. Han får luftslangen kuttet, og alt ser helt mørkt ut. Så får han skutt harpunen opp i floateren på sjøflyet som kjører langs overflaten. Blir dratt opp, surfer bak flyet, klarer å manøvrere seg opp på siden og inn til flyet rett før det letter, klatrer opp og tar slåsskampen i flyet, får kastet ut piloten, og kjører videre med flyet fullt av penger. Fra helvete til himmelen på noen små minutter der! Spesielt realistisk var den vel ikke, særlig det med manøvreringen som "vannskikjører". haha...

Ah, den var nydelig ja. Realistisk kanskje bare i Bond-målestokk ja

Synd Dalton be tatt av så tidlig, tror han er en av de mest likte av alle. Han fikk dessverre bare to filmer, The living daylights (som vi også husker for A-ha..), og Licence to kill.

Ja, enig.
Dalton var en mørkere Bond enn forgjengeren, mer innbitt. Har ikke behov for all tørrvittigheten som var varemerke til Roger Moore.
Han passet passet veldig godt til dette. Begge de to filmene Dalton medvirket i er veldig bra etter min mening.

Også enig. The Living Daylights var den første Bond-filmen jeg så, og dermed ble Timothy Dalton min første favorittskuespiller. Den har tålt tidens tann ganske så godt, og jeg har den godt inne blant de ti beste Bond-filmene. Licence to Kill så jeg først i voksen alder. Det er en helt annerledes Bond-film, skiller seg veldig ut fra den "klassiske" formelen. Har absolutt sine gode sider, selv om den totalt sett ikke er av de mest minneverdige for min del. Tror jeg ville plassert den rundt midten. Så ja, han burde fått en film eller to til, og det var faktisk også ideen før det var noen problemer med finansiering eller lignende på starten av 90-tallet.

[peraleks]

Ah, den var nydelig ja. Realistisk kanskje bare i Bond-målestokk ja

Synd Dalton be tatt av så tidlig, tror han er en av de mest likte av alle. Han fikk dessverre bare to filmer, The living daylights (som vi også husker for A-ha..), og Licence to kill.

Ja, enig.
Dalton var en mørkere Bond enn forgjengeren, mer innbitt. Har ikke behov for all tørrvittigheten som var varemerke til Roger Moore.
Han passet passet veldig godt til dette. Begge de to filmene Dalton medvirket i er veldig bra etter min mening.

Også enig. The Living Daylights var den første Bond-filmen jeg så, og dermed ble Timothy Dalton min første favorittskuespiller. Den har tålt tidens tann ganske så godt, og jeg har den godt inne blant de ti beste Bond-filmene. Licence to Kill så jeg først i voksen alder. Det er en helt annerledes Bond-film, skiller seg veldig ut fra den "klassiske" formelen. Har absolutt sine gode sider, selv om den totalt sett ikke er av de mest minneverdige for min del. Tror jeg ville plassert den rundt midten. Så ja, han burde fått en film eller to til, og det var faktisk også ideen før det var noen problemer med finansiering eller lignende på starten av 90-tallet.

License to kill er ganske så unik av samtlige av filmene, først og fremst fordi man skrudde volden opp betraktelig i forhold til hva som var/er vanlig for Bond-filmer.
Dette gjorde man fordi man var inne i en ganske så sterk action-periode på den tiden og man følte en viss konkurranse fra filmer som Rambo, Predator osv. som igjen inneholdt mye vold.

Jeg er ellers enig i at de to filmene til Dalton er ganske gull, husker spesielt soundtracken på License to kill som ganske nydelig.

[Skraevadottir]

License to kill er ganske så unik av samtlige av filmene, først og fremst fordi man skrudde volden opp betraktelig i forhold til hva som var/er vanlig for Bond-filmer.
Dette gjorde man fordi man var inne i en ganske så sterk action-periode på den tiden og man følte en viss konkurranse fra filmer som Rambo, Predator osv. som igjen inneholdt mye vold.
Jeg er ellers enig i at de to filmene til Dalton er ganske gull, husker spesielt soundtracken på License to kill som ganske nydelig.

Helt klart en mye mørkere og mer voldelig film enn de forgjengerne, ja. Scenene med Della og F. Leiter og den haien er ganske brutale. Samme med da Krest sprekker som en ballong. Kule eksplosjoner og brutal skurk. Fine damer også. Likevel ser det jo litt utdatert ut i dag, særlig produksjonsmessig. Har et visst B-film-preg over seg. Der syns jeg at f. eks GoldenEye har klart seg mye bedre. Det er kanskje den eneste av filmene pre-Craig som jeg fortsatt får bakoversveis av og hvor actionscenene framstår virkelig intense og farlige ut fra dagens standard. Får liksom følelsen av at de skulle satse skikkelig igjen, og det medførte jo suksess og en bra reboot av serien, selv om de neste filmene ikke ble så bra. Før Daniel Craig-filmene, selvsagt, som jevnt over holder et mye høyere nivå igjen (minus Quantum of Solace, som er litt meh).

[peraleks]

License to kill er ganske så unik av samtlige av filmene, først og fremst fordi man skrudde volden opp betraktelig i forhold til hva som var/er vanlig for Bond-filmer.
Dette gjorde man fordi man var inne i en ganske så sterk action-periode på den tiden og man følte en viss konkurranse fra filmer som Rambo, Predator osv. som igjen inneholdt mye vold.
Jeg er ellers enig i at de to filmene til Dalton er ganske gull, husker spesielt soundtracken på License to kill som ganske nydelig.

Helt klart en mye mørkere og mer voldelig film enn de forgjengerne, ja. Scenene med Della og F. Leiter og den haien er ganske brutale. Samme med da Krest sprekker som en ballong. Kule eksplosjoner og brutal skurk. Fine damer også. Likevel ser det jo litt utdatert ut i dag, særlig produksjonsmessig. Har et visst B-film-preg over seg. Der syns jeg at f. eks GoldenEye har klart seg mye bedre. Det er kanskje den eneste av filmene pre-Craig som jeg fortsatt får bakoversveis av og hvor actionscenene framstår virkelig intense og farlige ut fra dagens standard. Får liksom følelsen av at de skulle satse skikkelig igjen, og det medførte jo suksess og en bra reboot av serien, selv om de neste filmene ikke ble så bra. Før Daniel Craig-filmene, selvsagt, som jevnt over holder et mye høyere nivå igjen (minus Quantum of Solace, som er litt meh).

Yep i tillegg til scenen med en svært ung del Toro som blir smadret i en steinknuser.
Jeg er og enig med deg i at mye av actionen er tålelig utdatert, fair enough med tanke på at det er en 80-talls film, men f.eks. Terminator 2 kom ut 3 år senere og er fremdeles den dag i dag noe av det bedre i mine øyne hva angår alt rundt action, så man kunne gjort en bedre jobb der.

Jeg var fremdeles for ung for Goldeneye men husker godt hvordan de eldre barna spilte seg i hjel på spillet på Nintendo 64, noe som for øvrig gjør den filmen historisk da den er den eneste man faktisk har fått et skikkelig bra TV-spill fra.

Jeg har aldri helt forstått kritikken Timothy Dalton fikk dog, når jeg har sett filmene i ettertid så syns jeg at han var virkelig særdeles frisk i forhold til forgjengerne som gjerne kunne bli litt like.

[Baluba]

Har aldri likt Daniel Craig som James Bond. Altfor kjedelig type med null utstråling. Den ultimate James Bond var jo Sean Connery, alle andre blekner i sammenligningen.

Blir spennende hva de går for nå. Det spørs vel om ikke selve James Bond konseptet har gått litt ut på dato.

[Frank.N.Steen]

Ettersom gamlesiden og sikkert meste av innholdet forsvinner snart, skal jeg forsøke å slenge inn meste av Bond maraton ferden for et par år tilbake, der ble opprettet og startet av MrPets:

► Show Spoiler

5. okt. 2019
James Bond 25
Nå er det ikke lenge til den 25. (!) filmen med James Bond utgis i Norge. Serien har gitt glede, tårer, latter, smerte, skuffelse, spenning og mye mer; nær alle har et forhold til 007.

Så har også jeg, siden jeg begynte å spille tv-spillet Goldeneye på min Nintendo 64. Som et barn av 90-tallet vokste jeg opp med Pierce Brosnan som min Bond, men jeg fikk etterhvert opp øynene for de andre versjonene og har nå sett samtlige, de fleste mer enn én. Jeg ønsker å markere Bonds 25. opptreden litt ekstra. Hvilken prestasjon dette er må ikke undervurderes; 58 år, seks skuespillere som Bond, og serien er fortsatt aktuell.

Derfor vil jeg dele mine tanker om alle James Bond-filmene, med unntak av Casino Royale (1967) og Never Say Never Again (ikke MGM). Det vil komme nye anmeldelser hver mandag. Planen er å legge ut alt i denne tråden, da jeg tror det er enklere enn å lage én for hver film. Mitt ønske er at dette vil fungere som en katalysator for at andre kan komme med innspill og at vi sammen kan diskutere filmene vi alle har et forhold til.

Jeg starter med Dr. No om to dager. Det hersker en viss usikkerhet om når No Time to Die kommer til Norge, men om vi antar at dette blir samtidig som Storbritannia (3. april) har vi 25 uker til den tid.

Jeg håper så mange som mulig vil bidra her, da jeg vet det er nok av Bond-fans på VGD!

Men vil gjøre så via ulike Bond titler og benytte spoilerfunksjonen, så ikke denne tråden blir fullstendig oversvømt på en og samme tid.
Var jo mye tid og innsats som gikk ned i nevnte 007 tråd, og artig å kunne se tilbake på, særlig dersom man en dag vil forsøke seg på en ny runde med James Bond filmkikking over en kortere tid, og se hva en selv, eller andre ratet og syntes om filmene, og om ting har forandret seg siden den gang.

Vil kun fokusere på omtalene fra brukerne, og ikke alt som ble diskutert innimellom (selv om særlig Dimmi kom med mye spennende og nytt info), ettersom det vil nok ta for mye tid å kopiere/overføre, og har et par andre tråder jeg skulle likt å henta tips/omtaler fra, før det er borte for alltid.

Innser at for min egen del, hadde jeg sett en del Bond filmer (hvert fall de med Connery) en 8-9 måneder før denne lengre gjennomgangen under høst 2019, så var vel først når man kom frem til Roger Moore eraen, at en fikk virkelig kommet i gang.

Tråden det var snakk om het James Bond 25 av MrPets

Dr. No (1962)

MrPets

► Show Spoiler

MrPets
7. okt. 2019 10:38
Anmeldelse av Dr. No

Da Ian Flemming i 1953 skrev romanen Casino Royale med suksess i hjemlandet Storbritannia, men ikke i USA, var han neppe klar over hvilket fenomen agent 007 ville bli. Åtte år senere kom den første filmen med James Bond og resten er, som det heter, historie.

Dr. No er en fascinerende start på filmserien, da den virkelig setter standarden for hvordan de kommende filmene fremstår. Dette er en film jeg ikke har sett mange ganger, men det er imponerende at nesten alt som forbindes med Bond fra senere filmer dukker opp allerede på første forsøk. Fra åpningssekvensen med pistolløpet, til den glatte introduksjonen av hovedfiguren, til oppdragsbriefing med sekretær Moneypenny, og ikke minst Monty Normans udødelige toner. Gitt at de startet med blanke ark er det utrolig å se hvor mye som faktisk etableres i Dr. No.

Det sagt, så må filmen vurderes også på andre grunnlag enn disse ikoniske øyeblikkene. Den første halvdelen flyter relativt bra, og Connery fremstår selvsikker fra første sekund på skjermen. Han har en imponerende evne til å virke sjarmerende det ene øyeblikket, til truende det neste. Hans medhjelper, Quarrel, er også et friskt bidrag i en film som ellers dessverre lider av lite inspirerende bifigurer. Rent bort fra at noen ser helt tåpelige ut (blant annet Miss Taro med en hysterisk kinesisk parykk), er det for mange skurker til at noen får tid til å virke særlig farefulle. Filmen føles som et forutsigbart krimeventyr, hvor James Bond bruker lang tid på å komme på høyde med publikums forståelse av hva som faktisk skjer. Dette trenger ikke være galt, det er mange filmer hvor vi som seere forstår langt mer av hva som foregår enn filmfigurene, men da må det være noe mer enn mysteriet som engasjerer.

Den siste halvdelen er også hakket svakere enn den første, ikke minst med introduksjonen av Honey Ryder. Ja, scenen når Ursula Andress går opp stranden er foreviget i filmhistorien av en grunn, men figuren hennes setter ikke kvinner i et særlig flatterende lys. Andress er 26 år, men fremstår som et naivt barn som har forlatt familiegården for første gang - dette skyldes både manus og skuespill. Det er også vanskelig å forstå nøyaktig hva Dr. No ønsker å oppnå. Vi får servert noen replikker om raketter og raderer spredd rundt om, men jeg får i det minste aldri helt tak på hva Bond må forhindre. Kanskje er det heller ikke så viktig? Som regel holder det tross alt å sprenge fiendens hovedbase, som for øvrig er et storslått visuelt skue og nok en gang setter standarden for flere lignende situasjoner utover serien. Det er bare synd at klimakset ikke føles verdig, men snarere tamt og skuffende.

Som mange andre Bond-fans er jeg for øvrig interessert ikke bare i filmene, men også i sangene og tittelsekvensene. Dr. No åpner med nevnte Normans ikoniske musikk som alle kjenner, og deretter Kingston-Calypso. Siden Normans Bond-tema dukker opp i alle de senere filmene, antar jeg at sistnevnte kvalifiseres som denne filmens Bond-sang. På tross av at den setter en karibisk stemning er det ikke mye å spare på her.

Det mest bemerkelsesverdige med Dr. No er grunnlaget som legges for en filmserie som snart er oppe i 25 filmer, og som Bond-fan gjenkjenner jeg flerfoldige kjennetegn som var tilstede allerede fra starten. Det sagt er plottet vanskelig å henge med på, og filmen beveger seg tregt som følge av et kjedelig mysterium. Mange Bond-filmer er urealistiske eventyrfilmer, men jeg setter likevel et minimumskrav til plottet som danner bakteppet. Sean Connery er god allerede i denne, men må gjøre nesten all jobben selv.

Beste øyeblikk: Bond skyter Dent i kaldt blod etter å ha forført Miss Taro i scenen rett før.

Verste øyeblikk: Scenene i kontrollrommet mot slutten av filmen.

Hva synes dere om Dr. No? Jeg vet denne er populær blant mange Bond-fans, er det noe jeg overser? Kjør samtale!

From Russia With Love (1963)

MrPets

► Show Spoiler

MrPets
14. okt. 2019 11:24
Anmeldelse av From Russia With Love

For mitt innlegg nummer 200, skal jeg denne mandagen ta for meg From Russia With Love.

Etter en svært innbringende, om enn noe kronglete, start med Dr. No, brukte MGM bare et år på å ferdiggjøre film nummer to. Samme regissør, samme manusforfattere, mange av de samme skuespillerne; mye ble videreført fra første forsøk. Likevel er From Russia With Love (FRWL) nærmest en rak motsetning av sin forgjenger, og dette til det bedre.

I Dr. No handlet alt om James Bond og hans eventyrverden, men FRWL klarer å være så utrolig mye mer. Sean Connery gjør igjen en strålende figur, og alt rundt han er vesentlig forbedret. Vi har et plot som faktisk gir mening og fanger tidsånden (smart nok valgte man å gå bort fra Russland, som var bokens antagonist), glimrende bifigurer, solide actionscener og varierte settinger. Filmen har en nerve som primært kommer av det fremragende manuset, som leverer en kompleks og spennende historie som svinger mye underveis - men (nesten) alt føles naturlig - halleluja!

Et interessant moment er den åpenbare inspirasjonen fra The Master of Suspense, selveste Alfred Hitchcock. Det er en følelse av dette filmen gjennom, som topper seg i en scene snytt ut av North By Northwest. En morsom tilleggsopplysning her; både Hitchcock og Cary Grant var rimelig nære på å involveres i Bond-serien.

Etter å ha sett FRWL utallige ganger, merker jeg meg noen svakheter. Spesielt gjelder dette midten av filmen, hvor det skjer litt for mange ting som sinker tempoet noe. Alt er godt levert, men litt omskriving kunne fint slanket filmen med ti-femten minutter. Til fordel, vil noen helt sikkert mene. Videre har jeg hørt det nevnt at det er litt vanskelig å henge med på alle aktørene, men selv har jeg aldri opplevd dette som et problem.

Selv med disse små skavankene er FRWL et kjempesteg opp fra Dr. No. Det blir spennende å se hvor den ender på sluttrangeringen, men jeg mistenker at den vil figurere høyt oppe. Det samme kan fort gjelde tittelsangen, som faktisk ikke blir spilt i vignetten denne gangen.

Beste øyeblikk: Elsker alt på toget, høydepunktet er Bond og Grants slåsskamp.

Verste øyeblikk: Jakten på fjellet i North By Northwest-stil.

Hva synes dere om From Russia With Love? Overdriver jeg forskjellen fra Dr. No? Kjør samtale!

Frank.N.Steen

► Show Spoiler

Frank.N.Steen
14. okt. 2019 12:20
Søkefunksjonen i VGD virker å aldri ville samarbeide med meg, så endte i stedet opp med å bla gjennom "Hvilken film så du sist" tråden og måtte tilbake til tidlig januar i år for å finne igjen innlegget/anmeldelsen av:

From Russia with Love (1963)

Begynner å bli en god stund siden forrige James Bond gjensyn (faktisk nesten et år sia, den gang via Casiono Royale, den med Daniel Craig og ikke da den dårlige 60-talls "komedien").

Som guttunge hadde jeg mange fine, skumle og meget minneverdige filmopplevelser med de gamle og gode Bond eventyrene, men mistet liksom litt interessen for hele serien desto eldre man ble. Hjalp vel heller ikke særlig stort at norsk TV pleide å pøse på med samtlige repriser av hele samlingen år ut og år inn, og selv om man senere da gikk til innkjøp av både en (to og tre) forskjellige komplette filmbokser, så ble det stadig sjeldnere og sjeldnere at man gadd å gi den godeste Bond en sjanse, sånn utenom en gang i blant.

Forsøkte sist å gyve løs på hele serien i vinter 2011 (handlet inn en bondboks i sølv for en billig penge på DVD) og startet med min favoritt Bond (Roger Moore) og stoppet liksom litt opp da man kom oppover mot tidlig 80-tallet, ble egentlig noe mett og deretter gikk det flere år før You Only Live Twice (1967) ble sett og deretter Dr. No (1962).

Denne gang velger jeg å hoppe over de to sistnevnte da man husker dem veldig godt, og var vel også blant de to jeg husker aller best som guttunge og ga begge en snill 7/10 rating. Gode, men likevel noe små skuffende.

Denne gangen fortsetter man med From Russia with Love som huskes meget godt for denne gjorde et stort inntrykk på et ungt guttesinn og scenen hvor den iskalde drapsmaskinen Grant (Robert Shaw) strangulerer en hjelpeløs "James Bond" i åpningsscenen var tøff å bevitne, selv om den skulle senere vise seg å være bare en vanlig treningsøkt.

Her mangler det så absolutt ikke på klassiske Bond skurker, karakterer, scener, musikk, lokaler, action og er vel også første gangen at man blir presentert for den godeste Q (Desmond Llewelyn), M16 egne Petter Smart der stadig utstyrer 007 med de artigste og helt nødvendige gadgets der skal vise seg i denne filmen å komme meget godt med.

Filmen er meget underholdende og skjønner godt hvorfor så mange holder den som en av de aller beste Bondfilmene, selv om man sitter med en følelse av at bedre ting er i vente (håper jeg da).

En av få ting som kanskje ikke var helt tipp topp var selve Theme musikken (den vokale biten) som fremsto meget lettglemt og ellers var vel heller ikke den kvinnelige russiske agenten/lokkeduen Tatiana Romanova spesielt imponerende (skuespill messig). Alt i alt, gleder meg til neste film (skal forsøke å se minst en Bond film i uka fremover) og ender da med å gi film nr.2 i serien en sterk:

8/10

Ser at jeg bommet litt her angående ratingen, skulle være 8,5/10 men tja, la gå. Uansett et stort hakk opp i kvalitet, underholdning og en film jeg helt klart vil se igjen oftere enn Dr. No eller andre svakere/skuffende Bond utgivelser fra 60-tallet.

Angående From Russia With Love så er helt klart tog scenen og da fighten mellom Connery og Grant episk.

Det skal de gamle Bond filmene ha masser av skryt for. Fightene var ofte særdeles brutale og voldsomme (spesielt for sin tid), og ikke overlessa med 10 minutters slow-motion vifting og triksing i "kunstneriske" omgivelser. Det var ofte stygt og primitivt og der helten ga mye juling, men fikk så absolutt en solid porsjon eller mer i retur.

Alltid vært glad i hvordan spesielt en del av Connery filmene tok i bruk alt fra sofaer, stoler, trenings utstyr osv når nevene og sloss ferdighetene ikke lenger var nok til å overmanne sin motstander, og der kun kløkt og rein overlevelses instinkt sørget for at 007 kom seg helskinnet ut av nok ei knipe.

Moro å lese linken til Alfred Hitchcock, den må jeg være ærlig gikk meg helt hus forbi. En stund siden flere av hans filmer ble sett, men kan helt klart forstå at en film som North By Northwest vil ha vært en viktig innflytelse på Bond da denne var vel også en av Hitchcocks kanskje aller mest action/eventyr lystne utgivelser fra 50-tallet.

Synes ikke du overdriver særlig angående det at Bond serien tok et stort sprang i riktig retning i forhold til forgjengeren, og er veldig spent på hvordan du vil like neste film for her ble det for min del den til nå beste og mest gledelige gjensynet og tviler sterkt på at noen av de resterende Bond filmene vil i det hele tatt være i nærheten av å matche den, men vi får se an.

Goldfinger (1964)

MrPets

► Show Spoiler

21. okt. 2019 10:24
Anmeldelse av Goldfinger (1964)

Hvis den foregående filmen gikk i retning av realistiske spion-thrillere, tar Bond-serien med «Goldfinger» et definitivt steg tilbake mot Dr. No. Her er det igjen fokus på komikk og spektakulære åsyn, snarere enn velskrevet historie.

Dette er ikke bare galt. «From Russia With Love» oppfattes av mange for å være hakket for treg, og jeg har hørt flere si at den ikke har nok minneverdige øyeblikk. For at bilder fra lerretet skal brenne seg fast i hjernehinnen må det gjerne ha noe slående ved seg, og «Goldfinger» er nok hakket sterkere på dette punktet. Dette var også filmen som for alvor sementerte Bonds plass i populærkulturen, og mer enn doblet omsetningen fra tidligere.

Filmen åpner med en i beste fall middelmådig generisk sekvens, med smoking-avsløring som definitivt høydepunkt, før tonene av Shirley Basseys tittelsang fyller øregangene. Selv om det er delte meninger om sangens musikalske kvaliteter, er den sannsynligvis tidenes mest ikoniske Bond-låt, og selv liker jeg den svært godt. Den legger også lista for ikoniske øyeblikk som kommer som perler på en snor utover filmen. Vakre bilreiser over Alpene (selvsagt i biler med spenstige modifikasjoner), trusler med Bond fastbundet med en laserkutter snikende mot skrittet, gullmalt lik på sengen, flosshattkastende skurker - dette er øyeblikk svært mange vil trekke frem om man nevner James Bond. I tillegg er det en håndfull hendelser som gjentar seg i majoriteten av kommende filmer; den første Bond-damen som dukker opp er også den første som ryker ut (les: dør), kvinnelige overløpere endrer lojalitet i møte med Bonds sjarm (magisk penis?), og vi får det første av mange innblikk i Qs laboratorium.

Den tyske skuespilleren Gert Frübe, hvis samtlige replikker er dubbet på imponerende vis, har en karismatisk tilstedeværelse som den gullelskende skurken med det passende navnet Goldfinger. Connery virker også mer selvsikker, og har mange lekne øyeblikk filmen gjennom. Filmen kan muligens skilte med den vakreste samling Bond-damer i serien, og livvakten Oddjob er selve essensen av den tause muskelmannen. Filmens plot utvikler seg også på en engasjerende måte, hvor det går fra en personlig vendetta til en reell verdenstrussel.

På tross av underholdende skuespillerprestasjoner og utallige ikoniske øyeblikk, er «Goldfinger» definitivt ikke plettfri. Det er mange sekvenser i filmen som både føles, og tidvis er, bortkastet tid som enten burde skrives om eller trimmes bort i sin helhet. En oppstykket biljakt og minutter med repeterende flyvninger over Fort Knox gnager raskt på tålmodigheten. Verst er dog en langvarig scene midt i filmen, hvis eneste hensikt er å gi Bond og publikum innsikt i Goldfingers reelle plan. Et annet problem for undertegnede er at Bond opptrer passivt nær hele filmen. Til slutt er han avhengig av ekstern hjelp for å komme seg unna, og selv ikke desarmeringen av bomben får han æren av å gjennomføre. Alt dette tyder på at regissør Guy Hamilton ønsket at filmen skulle huskes gjennom spektakulære åsyn og scenarier snarere enn spenningen som kom av et glimrende manus, som i foregående film. Kanskje hans ønske helt enkelt var å skille seg fra sin forgjenger Terence Young, og i så måte lyktes han definitivt.

Det er liten tvil om at «Goldfinger» er en av de definitive klassikerne, som virkelig definerte Bond-filmenes væremåte i mange tiår. Noe av det morsomste jeg vet med Bond-filmene er at de føles som en tidsmaskin. Selv om filmene har en rekke likheter, er det alltid noe som definerer tiden de kom ut. Da jeg så filmen med broren min på seksten innså jeg etter hvert at jeg måtte forklare hva gullstandarden var, og det fikk meg til å innse at denne filmen aldri kunne kommet ti år senere. På tross av dette føles den nokså tidløs, og er antageligvis den mest ikoniske av samtlige Bond-filmer. Og det er godt som gull.

Beste øyeblikk: Avslutningen på golfrunden til Goldfinger og Bond.

Verste øyeblikk: Goldfingers presentasjon av sin plan.

Dimmi

► Show Spoiler

25. okt. 2019 14:32
Goldfinger, altså.

Jeg har, til tross for en forkjærlighet for de første Bond-filmene, aldri rangert Goldfinger blandt de aller beste.

Og for meg henger det mye sammen med regissør Hamilton, og de grepene han tok for å skille seg fra Young.

Men, én ting som er helt essensielt for Bond-historien skal Hamilton ha : Det var han som etablerte det småkranglete forholdet mellom Q og Bond som vi kjenner i dag, stikk i strid med hva som hadde vært tenkt frem til da.

Ellers er jo filmen spekket med minneverdige scener.

Den gullforgylte Eaton på senga, Oddjob som halshugger statuen med hatten sin, da katapultsetet omsider kommer i bruk, og Bond fastbundet mens laserstrålen spiser seg nærmere...

Men, jeg savner den intensiteten og drivet i selve handlingen som flere av de andre filmene fra denne perioden har.

Det føles aldri ordentlig farlig på noen måte, hverken for Bond personlig eller for verden som sådan.

Man får nesten litt følelsen av at Cec Linders portrett av Felix Leiter som en godmodig gammel onkel setter tonen for filmen.

Det sagt, så er det jo rent objektivt helt åpenbart en av de aller beste Bond-filmene.

Det er bare at den ikke treffer meg på samme måte.

Favorittscene : Dialogen mellom Goldfinger og Bond mens laserstrålen nærmer seg.

Scener jeg gjerne skulle kuttet : Hele sulamitten med damene til Pussy.

Thunderball (1965)

MrPets

► Show Spoiler

28. okt. 2019 15:23
Anmeldelse av Thunderball (1965)

Kun et år etter megasuksessen Goldfinger kom James Bonds neste eventyr, med regissør Terence Young tilbake etter en films opphold. Det føles egentlig på mange måter som vi er tilbake i samme territorie som Dr. No; SPECTRE, Karibien, færre vitser og et manus med mer fokus på eventyr enn koherens. For meg blir dette også et stort steg ned fra både From Russia With Love og Goldfinger.

Manuset er rett og slett svakt. Det er vanskelig å finne forklaringer på hvordan James Bond hopper fra A til B, og i en film hvor han konstant forsøker å komme på høyde med seernes kunnskap om tingenes tilstand er det frustrerende å bevitne. Og det er en håndfull andre problemer som jeg også fant i Dr. No. Skurkene Largo & co føles ikke særlig faretruende, delvis fordi det er altfor mange som får passe mye tid på skjermen. Slående vakre Domino gjør lite inntrykk, og har nær null kjemi med vår spion. Dette er også filmen hvor Sean Connery virker å være over toppen. Han ser vesentlig eldre ut enn kun et år siden, og virker tidvis å kjede seg stort. Filmen bruker veldig mye tid under vann, og dette var temmelig unikt (og dyrt) i 1965. Selv om jeg kan anerkjenne innsatsen som ligger bak, er jeg ikke overbegeistret over resultatet - på tross av enkelte imponerende stunt går alt under vann går rimelig sakte.

Sangen rangeres nokså likt som filmen forøvrig. Jeg er ikke særlig fan av Tom Jones, og sangteksten gir liten til ingen mening. Hva er en Thunderball? Jeg har ingen anelse, og det tror jeg ikke John Barr har heller. Det er leit at herlige Mr. Kiss Kiss, Bang Bang ble droppet for denne og heller aldri hentet opp av skuffen senere.

Beste øyeblikk: Når Fiona ber Bond rekke henne klærne i badekaret - fantastisk replikk og avlevering.

Verste øyeblikk: Første sekvens etter tittelsangen, hvor jeg desperat forsøker å forstå sammenhengen mellom Bond og Lippes tilstedeværelse, bare for å innse at denne ikke eksisterer.

Dimmi

► Show Spoiler

28. okt. 2019 15:57
Morsomt at vi er så uenige om en film, MrPets!

For meg er Thunderball en av de absolutt beste Bond-filmene. Og jeg rangerer denne høyere enn Goldfinger. Sikkert mye fordi jeg liker Terence Youngs Bond bedre enn Guy Hamiltons.

Og Gert Fröbes Auric Goldfinger får ha meg unnskyldt, men Adolfo Celi er rett og slett et annet kaliber av pur ondskap. (Dubbet stemme til tross) Så gjorde da også fyren størst suksess med nettopp denne type roller.

For meg er spenningen og (for tiden) råskapen tilbake i Bond igjen med denne filmen, etter den mer "morsomme" Goldfinger.

Å skulle plukke ut enkeltscener fra så mange potensielle scener er helt umulig, men Spectre-møtet i starten av filmen, hvor nr.11 grilles i stolen må jo være en av de mest ikoniske og minneverdige scenene i hele serien.

Hvis jeg må peke på noe som ikke er så bra, så synes jeg nok hendlingen på helsesenteret trekkes litt langt ut, og elimineringen av Grev Lippe på "motorveien" blir litt teit.

Ellers er det strålende prestasjoner fra både skuespillere, regissør, klipper, og ikke minst et fabelaktig soundtrack fra Barry.

En film som for meg holder skyhøyt nivå fra start til slutt.

Frank.N.Steen

► Show Spoiler

28. okt. 2019 16:18
Ser dere er kommet til Thunderball og jaggu meg gikk det litt lettere denne gangen å finne igjen anmeldelsen fra i januar på VGD:

Thunderball (1965)

En nedtur, hvert fall om en sammenligner med de to forrige Bond filmene og der Goldfinger viste seg å være et fantastisk gjensyn (ikke sett siden guttunge) står Tordenballen igjen som en lettglemt utgivelse der virker å gå all in med tanke på budsjett og laaaaange scener, men handlingen og karakterene føles veldig forhastet og med 4 filmer på 4 år var ikke så dumt at de tok en time-out i 66 og ventet til 1967 med å gjøre en ny Bond film.

Undervanns scenene er fortsatt flotte å se på, samt at soundtracket til John Barry er det høy klasse over (kan ikke si det samme om åpningslåta, Tom Jones synger bra men som med filmen en heller lettglemt og kjedelig sang som ikke er i nærheten av det gåsehudfremkallende mesterverket til Barry og Shirley Bassey i forgjengeren) og mye flotte eksotiske lokaler, samt de fortsatt ubehagelige scenene med Largos menneskeetende "kjæledyr" som 007 får et heller lite hyggelig møte med et stykke uti filmen.

Nå er det en stund sia man sist så On Her Majestys Secret Service og Diamonds Are Forever, men regner med å komme til dem om ikke lenge, men er likevel nokså sikker på at de også vil være av en høyere kvalitet enn dette skuffende Bond eventyret som ble og spilt inn på nytt (eller hvert fall deler av den) i 1983 og filmen Never Say Never Again som heller ikke var mye å juble over.

Gikk inn med store forventninger men skjønte tidlig ut at denne aldri kom til å matche forgjengerne, grei underholdning men helt klart den svakeste av de klassiske Sean Connery/Bond utgivelsene jeg har sett til nå.

6/10

You Only Live Twice (1967)

MrPets

► Show Spoiler

4. nov. 2019 09:48
Anmeldelse av You Only Live Twice (1967)

I motsetning til meg omfavnet publikum Thunderball ved utgivelse, og filmen knuste alle sine forgjengere på inntektssiden. På den annen side ble det stadig tydeligere at Sean Connery nærmet seg slutten, etter mange intense år som 007. Kanskje var det derfor MGM så mot Ian Flemings bok You Only Live Twice, som med sin Japanske setting kunne taue inn nye kinogjengere for å maksimere Connerys tilsynelatende siste opptreden.

Jeg begynner å skimte et mønster i Bond-serien, nemlig at de annenhver gang veksler mellom halvsprø og mer jordnær handling. Vi er nå tilbake i det lekne hjørnet, hvor plot ikke er i fokus. Kanskje kommer dette fra manusforfatter Roald Dahl, som med unntak av tittel og setting tilsynelatende hentet lite fra Flemings roman. Hovedkonflikten i verdensrommet er for eksempel ikke å finne i originalverket, men var garantert veldig trendy i 1967. Det samme var nok Japan. Eksotiske områder har alltid vært en sentral del av Bond-filmene, men dette er første gangen jeg føler at vi fullt ut omfavner kulturen som besøkes. Mye tid vies til Japan, som helt sikkert var et ukjent område for den store majoriteten av vesten. Etter å ha arrangert OL i 1964 ble Japan for alvor invitert tilbake til det internasjonale samfunnet, og interessen rundt Solens Rike var stor i kjølvannet av dette.

Ja, Blofeld, mannen vi tidligere har sett alt av utenom ansiktet, er endelig fysisk tilstede for klimakset. Om dette er en god eller dårlig ting mistenker jeg at er fryktelig individuelt, men personlig liker jeg dette. Bonds japanske allierte Tanaka er kompetent og karismatisk. De japanske kvinnene er svært flotte, og det er fint å ha ekte asiatere fremfor det pinlige forsøket i Dr. No.

Dette er Connerys femte opptreden etter nevnte Dr. No, og det merkes at mannen begynner å bli sliten. Han virker rett ut uinspirert i store deler av filmen. Attpåtil får vi servert den flaueste sekvensen i samtlige Bond-filmer så langt, når det gjøres et desperat forsøk på å fremstille 007 som japansk. For det første ser han overhodet ikke japansk ut, for det andre ser han plutselig ut som en pensjonist, og for det tredje ser Connery ukomfortabel ut fra start til slutt. Som sagt virker plottet primært som et bakteppe for hva regissør Lewis Gilbert egentlig ønsker å dele, nemlig eventyret i Bonds oppdrag. Dette gjør at det er en rekke logiske brister, både i det store bildet og enkeltøyeblikk. Et eksempel blant mange er hvordan det er mulig å produsere en direktesending av romfergene i verdensrommet som vises under oppskyting? Fuglene vet. Slike ting er ikke nødvendigvis ødeleggende for meg, men det er påfallende klønete likevel.

Dette havner likevel i skyggen av en film jeg syns er svært underholdende. Jeg mistenker at en av grunnene til dette er regissør Gilbert. Filmen ser strålende ut, og er blant de første hvor jeg opplevde at kameraføring og andre tekniske elementer i stor grad bidrog til totalopplevelsen. Enkelte ting er svært utdatert, dette gjelder både plot og enkeltscener som kroppsvasken i Tanakas hjem. Dette plager meg i liten grad, da Bond-filmene for meg til en viss grad fungerer som tidsmaskiner som fanger tidsånden da de kom ut. Uavhengig av hvordan man tenker rundt dette, tror jeg de fleste har noe å hente fra YOLT, enten det skulle være utforskingen av Japan, kompetente actionscener, eller Nancy Sinatras høyst fornøyelige tittelsang.

Beste øyeblikk: Den fantastiske taksekvensen på den japanske havnen, helt nydelige saker.

Verste øyeblikk: Uten konkurranse Bonds «transformasjon».

Dimmi

► Show Spoiler

4. nov. 2019 13:58
Jeg er helt enig i at You Only Live Twice er en fantastisk underholdende film.

Og det er her vi for første gang ser hvordan de ulike Bond-regissørene faktisk lager helt ulike Bond-filmer.

For Lewis Gilbert er vel «Mr.Entertainment» fremfor noen.

Og der alle de foregående Bond-filmene hadde nok av minneverdige enkeltscener, så har YOLT like mange som de har til sammen.

Men, det er for meg mye av filmens svakhet også.

Den mangler den relative troverdigheten, persongalleriet, og den gradvise oppbyggingen av plott og spenning.

I stedet er det fullt kjør, med tut og hålligång fra første sekund. Og det stopper aldri.

Selv i dag, med et helt annet tempo i filmene, fremstår filmen som helt sensasjonelt overlesset med enkeltstående actionscener som handlingen fin hadde klart seg uten.

Du trekker frem slåsskampen på taket i havna som en av de beste scenene.

Jeg nøyer meg med å si at det er et interessant grep fra regissør Lewis å filme det på avstand, og synes ellers hele den sekvensen er totalt unødvendig.

Det samme med den påfølgende flyscenen med vidunderlige Karin Dor.

Det blir rett og slett for mye og for mange «tullescener» til å ta filmen seriøst.

Og det hadde den fortjent.

For det er utvilsomt DEN Bond-filmen som for alltid vil sitte sterkest igjen hos meg når det kommer til minneverdige scener.

«Allow me to introduce myself. I am Ernst Stavro Blofeldt»

Har man en eneste scene i en annen Bond-film som matcher Pleasences lenge påventede visualisering, der han stikker hodet sitt frem?

Jeg synes ikke det.

Plottet i seg selv er jo også en historie for seg.

Nå er det lenge siden jeg leste boka, men jeg husker den som en av de aller svakeste i serien, og med en handling som neppe ville gjort seg som film i det hele tatt.

Hva Roald Dahl tenkte på når han satte sammen manuset her, det må fåglarna vite.

Men, jeg synes ideen til Bloom er god her med aktørene som setter USA og Sovjet opp mot hverandre.

Og romskipet som spiser mindre romskip var jo åpenbart en så god idé at man resirkulerte den 8 år senere i form av en supertanker som spiser ubåter, med akkurat samme hensikt.

Topp fem beste scener

1. Når Blofeldt presenterer seg for Bond. Åh, som man hadde ventet på det! Og her uten å bli skuffet!

2. Når Helga Brandt blir spist av pirajaene , til tonene av Blofeldts «Kill Bond! Now!»

3. Åpningsscenen med kapringen av den amerikanske romkapselen.

4. Når krateret avsløres i fullskala, med monorail, helikopterdekk, og hele sulamitten. Imponerende!

5. Når dråpene med gift renner sakte nedover snøret, mot en sovende Bond. Deilig akkompagnert av Barrys vidunderlige soundtrack.

Listen over tøysete, ulogiske, og unødvendige scener er så lang at den forbigår vi i stillhet…..

Men, et fyrverkeri av en film, det er det!

On Her Majesty´s Secret Service (1969)

MrPets

► Show Spoiler

11. nov. 2019 09:24
Anmeldelse av On Her Majesty´s Secret Service (1969)

“Sean Connery IS James Bond», ble det hevdet I You Only Live Twice. Kort tid etterpå ble det imidlertid klart at skotten ikke lenger ønsket å være 007, og det ble straks igangsatt leteaksjoner for å finne hans arvtager. Da en purung Timothy Dalton (!) takket nei til rollen, havnet valget til slutt på australske George Lazenby, som visstnok skal ha dukket opp hos Broccoli og Saltzman med en liten håndfull falske roller i utenlandske filmer. Lazenby innrømmet senere for Peter Hunt at han aldri hadde vært skuespiller, hvorpå regissøren skal ha svart «You tell me you can´t act? You fooled two of the most ruthless guys I´ve ever met in my life. You´re an actor!”. Og sånn ble det.

Filmmediet endret seg dramatisk utover seksti-tallet, og spionsjangeren ble plutselig blant de mest populære. Det kom attpåtil en komedie med navnet James Bond - Casino Royale, som blant annet fikk med seg Ursula Andress. Bond-serien måtte endre seg, og i mine øyne er dette klart fra første scene i OHMS. Det første minuttet kutter vi rundt vår nye 007; vi ser hendene, vi ser haken, vi ser leppene, men ikke hele ansiktet. Deretter redder vår ukjente mann en kvinne i fare for å drukne, før vi, i likhet med henne, ser en helt ny mann introdusere seg som James Bond. Derpå må en liten håndfull fiendtlig innstilte individer nedkjempes i en god actionscene med høyt tempo og energisk klipping. Med den noe pinlige replikken «This Never Happened to the Other Fellow» får vi avsluttet en åpningsscene som virker å love noe nytt. En ny James Bond, med action tilpasset et nytt tiår. Det er delvis det de leverer, også.

Jeg nevnte sist at Sean Connery så sliten ut, og med dette i mente er det forfriskende å få et nytt ansikt. Lazenby er, i likhet med Connery, varierende. Men der Connery hadde temmelig konsistent fremtoning i hver film, er Lazenby vesentlig mer ustabil. Til å begynne med har han noe av Connerys sjarm og karisma. På kasinoet klarer han seg like bra, men i andre scener fremstår han som i overkant avslappet, som videre gjør at Bond føles litt ufarlig. Dette gjelder spesielt når vi entrer alpebasen. Det er smått absurd å se James Bond imitere en britisk Lord på denne måten, og jeg tok meg selv i å tenke at det ikke bare var Sir Hillary Lazenby imiterte. Dette foregår altfor lenge, vitsen blir fort gammel, og det går evigheter før vi får noe særlig action. Å portrettere en ny Bond-skuespiller, som man ønsker både skal bli likt og tatt seriøst, som en feminin slektsforsker i 25 % av filmen slår meg ikke som en god idé. I mine øyne mangler også Lazenby komisk timing, dog får han lite hjelp av et lite humoristisk manus.

Dette er den andre filmen vi får se Blofeld i full figur, og denne versjonen har i grunn ingenting til felles med navnebroren i YOLT. Der Blofeld tidligere har vært fremstilt som en mesterhjerne som overlater alt grovarbeidet til skurkene på gulvet, er han nå en langt mer aktiv figur. Ikke bare har han mye scenetid, men han jakter Bond på ski, skyter med gevær og sloss med bare never. Jeg foretrekker definitivt de tidligere variantene. I denne virker han som en litt over gjennomsnittet smart muskelmann, en Nummer 2 i SPECTRE. Planen hans er i og for seg grei nok, men mangler noe av den djevelske sluheten fra FRWL. Filmen gjennom forsøkte jeg også å plukke opp om det var noen grunn til at Blofeld og Bond ikke gjenkjente hverandre, men dessverre fant jeg ikke noe slikt. Kanskje er dette en helt ny Bond, uavhengig av de gamle filmene? Men hvorfor viser man da en haug med rekvisitter fra tidligere? Og hvorfor vises da en haug med klipp fra de foregående filmene i tittelsekvensen? Jeg blir ikke helt klok på hva manusforfatterne ønsker at dette skal være. Selv Blofelds høyre hånd, Fräulein Bunt, fremstår som en kopi av Rosa Klebb. Andre sidefigurer… Vel, det er ikke så mange å ta av. Vi får aldri noe navn på Bonds medhjelper. Blofeld har ingen muskelmann som må overkommes. Det vi derimot har, er en engasjerende romantisk interesse for 007. Teresa di Vicenzo er sjarmerende, morsom, skarp og en tvers gjennom verdig motpart for Bond. I tillegg er Diana Rigg til stor hjelp for George Lazenby i scenene de deler, som er blant Lazenbys beste.

Et aspekt som alltid trekkes frem når denne filmen diskuteres, er skisekvensene. Det er flere av disse, og de holder stort sett høy kvalitet - når det ikke benyttes bluescreen. Innklippsbildene som viser Blofeld i full fres nedover bakkene er spesielt ille, og virker alltid distraherende. Utover dette er det flotte stunts i fantastisk landskap. Spesielt vil jeg trekke frem snøskredet, som er teknisk vel utført, og mannen som faller i snøplogen er en klassiker. Derimot varer det muligens litt vel lenge, i en film som allerede er blant de lengste i serien. Klimakset er helt ålreit, men jeg foretrekker alltid når Bond gjør mesteparten selv snarere enn å reddes av en liten armé. På tross av dette klarer Lazenby delvis å selge Bond skliende på isen med maskingevær, som ikke er selvsagt. Jo mindre som blir sagt om bobslede-jakten, jo bedre.

Musikken må også nevnes. Det er noe uvant å høre Bond-temaet i tittelsekvensen, men det er en fordømt bra versjon, i likhet med lydsporet som akkompagnerer resten av filmen. En aldrende Louis Armstrong har filmens unike musikalske bidrag, og jeg liker også All the Time in the World nokså godt. Når jeg tenker over det kunne dette også vært en langt bedre tittel enn den noe knotete OHMSS, som jeg heller ikke helt forstår meningen av; i filmen er han nettopp ikke i tjeneste.

OHMSS markerer på mange måter Bonds overgang til en ny epoke. Connery er erstattet, actionscenene mer slående enn tidligere, klippingen raskere og damene flere. På tross av dette mangler det noe her. Lazenby som James Bond er ikke like bra, Blofeld er ikke like bra, manuset har utfordringer hele veien, filmen føles for lang og mer. Sluttscenen oppsummerer egentlig det hele ganske godt; vi ser Bond i et nytt lys med reell karakterutvikling, de prøver åpenbart noe nytt med bryllupet, men det når ikke helt opp til slutt, ikke minst grunnet Lazenbys manglende ferdigheter som skuespiller. Folkemassene var også lunkne til denne versjonen. Inntektene ble på verdensbasis halvert fra YOLT, og George Lazenby forlot rollen, mest sannsynlig av eget valg. Sean Connery ble med dette på ny innkalt til Her Majesty´s Secret Service, og hvordan dette går får vi se neste uke.

Beste øyeblikk: Den imponerende snøskred-scenen, som er kremen av skisekvensene

Verste øyeblikk: Sekvensen hvor Bond rømmer via heiskablene; altfor lang, elendig klipping og svake effekter.

Jeg syns dette er den vanskeligste filmen å skrive om så langt, da det hele tiden dukker opp nye ting å ta tak i og jeg ikke helt klarer å bestemme meg for hva jeg syns. Det er også den jeg har endret mest mening om fra sist jeg så den for fem år siden, da husker jeg å ha likt den vesentlig bedre. Hva syns dere om den første Bond-filmen uten Sean Connery? Er det noen som vet mer om hvordan George Lazenby ble fremstilt i presse og oppfattet av publikum?

Dimmi

► Show Spoiler

12. nov. 2019 12:09
On Her Majesty’s Secret Service

Ja, hva skal man egentlig si.

Jeg har endret mening om denne filmen med årene.

I mine yngre dager syntes jeg den var kjedelig, langtekkelig og veldig lite Bond-aktig.

Det synes jeg vel for så vidt til en viss grad fortsatt, men jeg synes også det er en god film.

På samme måte som man senere også tok det ned på jorda igjen med For Your Eyes Only, så er denne så langt unna forgjengeren som det nesten er mulig å komme.

Og kanskje man merker det best gjennom å tenke på de to filmenes mest minneverdige scener?

Der det hagler med spektakulære enkeltscener fra You Only Live Twice, så er det relativt få av disse her.

I alle fall om man regner «Bond-standard».

Men, det er også litt av filmens styrke, synes jeg i dag.

For dette er vel den filmen som i desidert størst grad følger boka og handlingen der.

Nesten alt er med, med kun noen få endringer i sted og rekkefølger. (Ja, t.o.m. bobsleighbanen er med i boka den også!)

Og hadde vi ikke vært vant med de spektakulære actionscenene og de utallige gadgets fra Q & co, fra de foregående filmene, så hadde denne vært langt på vei i tråd med de to første.

Min største innvending er kanskje at filmen er for lang.

Det blir for mange scener uten hverken spenning eller plotbygging. Og for mye «Sir Hillary» på Piz Gloria.

Og jeg skulle ønske vi fikk se mer fra laboratoriet til Blofeldt, slik det jo ble en uhyre spennende scene ut av i Moonraker. En Blofeldt jeg for øvrig er helt enig i passer dårlig til slik vi ble kjent med ham i de foregående filmene.

Et lite apropos til bemerkningen om hvorfor Blofeldt ikke kjente igjen Bond her også. Det er fordi rekkefølgen de møtes i i de tre bøkene er Thunderball – On Her Majestys Service – You Only Live Twice. Og i Thunderball møtes de aldri ansikt til ansikt.

Filmskaperne diskuterte vel i prosessen her hvorvidt de skulle kjøre på med et plott om at Bond gjennomførte plastiske operasjoner for å gjøre seg ugjenkjennelig men de gjennomførte det aldri. Det synes jeg er helt greit. Særlig siden det ikke akkurat er noen slående likhet mellom Donald Pleasence og Telly Savalas heller! (Hvorfor Pleasence ikke fikk rollen på nytt skulle vært interessant å visst. Det tror jeg aldri jeg har lest noe om noe sted, annet enn at Savalas var kamerat med Cubby og fikk rollen etter hans forslag.)

Det jeg synes filmen gjør bra er å utnytte alpene for alt de er verdt her. Både gjennom visuelt flott filming av Willy Bogners fantastiske skiteam, og som kulisser for hvor isolert Blofeldts «reir» faktisk er. Og Bernard Horsfalls endelikt, der han henger opp-ned, er kanskje en av de aller beste scenene for min del.

Musikken er allerede nevnt. For meg tilfører den så mye til denne filmen. Det er rett og slett et fenomenalt soundtrack, som løfter den ene scenen etter den andre opp flere hakk på spenningskalaen. Ta scenen hvor Bond titter frem mellom potteplantene i trappa der jentene hypnotiseres av Blofeldt f.eks. Å skulle forestille seg den scenen der uten Barrys musikk, det er nesten utenkelig.

Men, alt i alt, så blir det for mange unødvendige scener, for lange scener, og noen helt fjollete noen.

Og uten å ha sett scenen selv, så fremstår det som helt uforståelig hvorfor man klippet vekk scenen hvor Bond oppdager en av Blofeldts agenter når han har møtet med Sir Hillary, og jager ham til døds over Londons tak. Det høres unektelig ut som en spenningsscene som ville vært sårt tiltrengt i filmens åpningshalvtime, og også fungert som et spennende bakteppe for det som senere utspiller seg på Piz Gloria.

Jeg lander likevel på at jeg liker filmen (terningkast 4). Mye takket vært John Barry, de sveitsiske alpene, og en av de beste bøkene som her følges usedvanlig tett.

Topp 5 beste scener

1. Når Bond tas med til maskinrommet og oppdager sin medhjelper hengende opp-ned, frosset i hjel utenfor vinduet. Kanskje det aller mest minneverdige bildet fra hele filmen?

2. Bond på kanten av stupet. Hele scenen, hvor han først nesten ramler over selv, så kaldkveler en av Blofeldts menn mens resten leter rundt dem, og så slosskampen hvor han kaster motstanderen over kanten. Kanonbra scene, tvers igjennom.

3. Hypnotiseringen og utdelingen av julegavene til jentene. (Ok, jeg tar den med først og fremst p.g.a. musikken!)

4. «He had lots of guts!” – Skijakten filmet fra både luften, fra bakken og fra en baklengsskiende Willy Bogner. Toppet av mannen som faller ned i snøfreseren.

5. Angrepet på Piz Gloria. Gjennomført bra. Rett og slett. Helt fra helikopterne på vei, mens Blofeldts menn overhører radiokommunikasjonen, og til det skytes og sprenges i sedvanlig stil.

Topp 5 dårlige/unødvendige/tåpelige scener

1. Bilracet på isbanen. For så vidt en distraksjon i god Bond-stil, men er hverken spennende, morsom, eller særlig minneverdig. Og blir bare «camp» i en film som ellers gjør sitt ytterste for å ikke være det.

2. Middagen på Piz Gloria. Langtekkelig, kjedelig, bemerkelsesverdig inholdsløs, og toppet av en hovedrolleinnehaver som knapt er tilstede i det hele tatt.

3. «Alt annet» med «Sir Hillary» i dagslys... Inkl. den tåpelige dubbingen av stemmen.

4. Møtet med den ekte Sir Hillary. Hvorfor bruke flere minutter på noe som like enkelt kan bli forklart på 20 sekunder i et møte med M, f.eks. Et av mange eksempler på tilsvarende scener i filmen.

5. Bobsleigh-avslutningen. Oppleves bare som teit, og har tålt tidens tann svært dårlig.

Det sagt : Terningkast 4!

Frank.N.Steen

► Show Spoiler

12. nov. 2019 14:21
Oj, her har man gått glipp av god en del siden sist. Har dessverre ikke tid til å gjøre stort mer enn å bare dra frem igjen anmeldelsen for snart 10 måneder tilbake:

On Her Majesty's Secret Service (1969)

Ny Bond film og ny nedtur. I likhet med Goldfinger (1964) hadde jeg ikke sett denne Bond filmen siden jeg var guttunge og de fleste minnene man hadde fra den tiden var nok litt for oppstykket her og der. Første som slår meg er jo hvor tilfeldig åpningscenen (minifilmen før selve filmen) er. Ny Bond som forsøker seg med et lite tørt sleivspark i retning den gamle "This never happened to the other fellow" etter en latterlig dum og unødvendig lang slosskamp på ei strand og hvor en de mest irriterende Bond damene ender opp med å la 007 i stikken og forsvinner, dessverre ikke permanent.

Deretter følger en evighetslidende "romantisk" reise der Bond varter opp ei bortskjemt rikmannsdatter som elsker å ytre det grufulle ordet "PAPA! PAPA!" til man nærmest brekker seg. Det er vanskelig å kjøpe at en av tidenes skjørtejegere skal falle hodestups for denne kjølige isprinsessa og attpå ende opp med å gifte seg med henne. Det er null kjemi dem i mellom og etter hva en har lest i ettertid var et visstnok enda verre i virkeligheten der ord som hat er blitt brukt gjentatte ganger.

George Lazenby er ikke forferdelig som James Bond, men han ble skvisa inn mellom to av mest ikoniske og beste James Bond skuespillerne og det kommer helt klart frem at han aldri kom til å leve opp til den standarden. Han gjør en grei innsats som slosskjempe men sjarmen og humoren er totalt borte vekk. Her får man servert noen fryktelige tørre og tafatte one-liners og kan knapt huske en eneste en, utenom da den som er nevnt tidligere fra åpningscenen.

Telly Savalas imponerte heller ikke. Alltid hatt sansen for han men her var det nok en helbom. I motsetning til den nærmest utenomjordiske og creepy inntreden Donald Pleasence gjorde som Blofeld i You Only Live Twice (1967) fremstår Savalas langt mer avslappet og kul, og det blir ikke bedre av at han har åpenbart lidd av et solid hukommelsestap, da han ikke greier å gjenkjenne 007, kun knappe 2 år etter deres forrige møte.

Uansett, tilbake til handlingen og jeg endte til slutt opp med å sovne halvveis ut (denne er unødvendig lang og med nærmere 2 timer og 20 minutter ble det for mye for meg). Det tok seg heldigvis litt opp i andre og siste akt, masse fantastiske og tidvis spektakulære stunts og actionscener samt det heftige åpningstemaet som går igjen i flere av filmens mer eksplosive og dramatiske episoder. Men dette er likevel aldri nok til å redde filmen fra å være den svakeste av Bondserien fra 60-åra og meget mulig en av de som vil havne bakerst eller nederst i rekka når alle skal til slutt oppsummeres en eller annen gang utover året.

Skuffet, uten tvil. Hadde store forventninger og har jo alltid fått høre og lese fra både kritikere og hardbarka Bondfans at dette er blant de aller beste og ville kanskje vært helt i toppsiktet om Sean Connery hadde fortsatt vært Bond. Det vil man dessverre aldri få vite, men selv med Connery tviler jeg på at den ville greid å hevde seg spesielt mer, muligens den romantiske delen ville fungert men igjen det endte opp med å ta opp for mye tid og selv ikke den dramatiske og triste slutten var nok til å få filmen til å gå i pluss og ender så med en veldig snill:

5/10

Igjen så blir det litt knotete å forsøke å skrive noe særlig mer omkring filmen da man sitter her 8-10 måneder siden forrige besøk, men den imponerte altså ikke særlig mye.

Har jo re-vurdert å kanskje bryne meg på denne (grunnet julestemningen osv) at man gir den en et forsøk på ny før jul, men får se an hva man har av tid og interesse fremover.

Diamonds are Forever (1971)

MrPets

► Show Spoiler

18. nov. 2019 13:40
Anmeldelse av Diamonds Are Forever (1971)

George Lazenby fikk bare én film før hans tid som 007 var omme. Dette var visstnok etter eget ønske, da australieren ikke ønsket å signere for nye filmer. I et intervju med norske Filmweb fortalte Lazenby at hans medhjelpere mente Bond-serien var ferdig. Det var nye tider, - hippiene krevde kjærlighet, ikke krig. Så feil man kan ta.

Med dette søkte produsentene etter den nye James Bond, men dette tok slutt da Sean Connery takket ja til å returnere for rekordlønn, som i sin helhet ble donert til veldedig arbeid. Det var ikke bare Connery som returnerte - regissør Guy Hamilton, sanger Shirley Bassey og USA som setting gir minner tilbake til Goldfinger.

På tross av at man tilsynelatende ønsket å bruke seriens tredje film som referansepunkt, er det vanskelig å ikke lese den sist foregående inn i filmens åpning - det fremstår som om Bond ønsker å hevne sin myrdede kone. Mens Tracys død delvis lyktes i å treffe meg emosjonelt, får jeg følelsen av at Bond er mer irritert enn forbannet over hennes bortgang. Videre får vi et raskt blikk på vår nye Blofeld før han drukner. Det gledet meg at han forsvant like fort som han kom, for jeg misliker denne tolkningen sterkt. Skuffelsen ble desto større da jeg forstod at han var dømt til å returnere som denne filmens skurk.

Etter dette får vi presentert et plot som dessverre verken henger sammen eller engasjerer. For det første skjønner jeg ikke hvorfor MI6 er involvert i noe så simpelt som diamantsmugling, spesielt siden de ikke er tilknyttet konfliktdiamanter eller finansiering av en større operasjon med onde hensikter. Videre er det så mange ledd, forvirrende som sådan, involvert i selve smuglingen. Hva har for eksempel en komiker med denne smuglerringen å gjøre? Voldsomt mye tid vies til en overkomplisert og langdryg prosess. Attpåtil tar plotet en absurd vending mot slutten, og plutselig har vi å gjøre med en laser som truer med å ødelegge verdensfreden.

Mens Sean Connerys bidrag i You Only Live Twice ble overskygget av alt rundt han, er han ikke like heldig her. På tross av enkelte gode øyeblikk virker engasjementet enda lavere enn i You Only Live Twice, og han ser ut til å kjede seg mesteparten av tiden. I tillegg har han fått en del merkbare kilo på kroppen - legg på litt grå hår, og vi har en mann som har passert sin tid som 007. Blofeld er tidligere nevnt, og han er også en skygge av seg selv. Jeg kan ikke tro at en mann som tidligere var ansett som mesterhjernen bak verdens farligste organisasjon har sunket til dette. Man kan være uenige om Donald Pleasence og Telly Savalas, men de går Charles Gray høy gang. Blofeld er kjedelig, lite oppfinnsom, fomlete og fremstår smått inkompetent. Fra første scene hvor han ser på Bond fremfor å gå rett for knivangrep, til den siste hvor han på idiotisk vis vingler frem og tilbake i en ubåt - dette er en særdeles skuffende fremstilling. Flere andre sidefigurer svikter også. Det starter bra, med en kompetent Tiffany Case, som dessverre blir nokså ubrukelig utover i filmen. Plenty O´Toole gir en god vits, før hun på fullstendig uforklarlig vis havner druknet i et badebasseng. Felix Leiter er ingenting å spare på, og gjør knapt noen ting. Det beste vi får her er leiemorderne Mr. Wint og Mr. Kidd. Disse to herremennene har glimrende kjemi, morsomme replikker og er i helhet et hyggelig innslag i en film som sliter med å engasjere meg. I tillegg liker jeg også Thumper og Bambi, som leverer filmens beste actionscene.

Diamonds Are Forever er det svakeste bidraget til nå i serien, og det er langt mellom gode scener for meg. Var det verdt å samle de gamle heltene for én siste runde? Tja. Denne filmen levner liten tvil om at Connery var ferdig, både fysisk og mentalt, i rollen som Bond. Hamilton må som regissør bære mye av ansvaret for det svake sluttproduktet, men returnerer allerede i neste innslag. Shirley Bassey er nok den som kommer best fra det, med en sang som er langt bedre enn filmen den akkompagnerer. Men det skal dessverre ikke så mye til - for meg er dette Diamonds Never.

Beste øyeblikk: Bambi og Thumper vs James Bond

Verste øyeblikk: Jakten på månevogner, et absurd skue

Dimmi

► Show Spoiler

19. nov. 2019 11:27
Her er vi godt på linje, du.

Denne filmen har jeg mislikt i alle år, og rangert den langt, laaangt nede på alle lister.

Det føles som en nedtur å se Connery igjen her, godt over middagshøyden. Og han får neigu ikke mye hjelp heller.

Jill St.John er ingen Diana Rigg, for å si det sånn. Og gjøres enda tåpeligere av manuset.

Charles Gray, en av mine store favoritter, med en vidunderlig og dominerende tilstedeværelse, fremstår fullstendig malplassert i rollen som Blofeldt. Det er bare full kulturkollisjon. Og langt unna hans klassiske roller som f.eks. denne.

Selve plottet i seg selv liker jeg derimot godt. Men, helt enig i at det presenteres rotete og lite virkningsfullt, i en film som er så camp at jeg har store problemer med å forstå hva man egentlig forsøkte å oppnå her.

At man ville tilbake til stemningen fra filmene før nesten-floppen OHMSS kan jeg skjønne.

Men, det blir for mye fjas og tull. Og med både kostymer, kulisser og enkeltscener som har tålt tidens tann SVÆRT dårlig, så fremstår det tidvis nesten som en B-film.

Og jeg tilhører nok den bittelille andelen som ikke liker scenen med Bambi & Thumper heller.

For meg sklir den scenen inn i en lang rekke scener som bare er camp.

Wint & Kidd, derimot. Det er et bra par som tilfører litt dynamikk her. Dog er de mer eller mindre rene kopier fra boka. En bok som for øvrig utgjør første halvtimen her. For der er det bare selve diamantsmuglingen som er tema, fra Sør-Afrika til Las Vegas.

Putter Smith som spiller Mr. Kidd er jo for øvrig et eget kapittel, som du garantert har hørt spille diverse instrumenter på en rekke hitlåter fra 60- og 70-tallet.

Og apropos camp. Det blir vel ikke stort mer camp enn når Charles Gray kler seg ut som dame her….

En skuffende slutt er det også. Den oppleves rett og slett som både «billig» og dum når man ser den i dag. Ubåten til Blofeldt har du nevnt. Fire små helikoptre mot en oljeplattform som kun har fire plattinger med luftvernskyts, og ellers befolket av bad guys i blå overaller og røde støvler… Og et kontrollsenter som går i lufta av seg selv når den dunkes på av en «ubåt» på 100kg.

Og toppet av det som fra start til mål er en gjennomgående «stå stille og la Bond reagere først»-holdning hos alt og alle. Fra nevnte stillestående Blofeldt i åpningssekvensen, til Bruce Glovers avventende sittestilling før han spretter over bord i siste scene.

Beste scener/deler

- Når Plenty O’Toole lener seg over bordkanten i kasinoet. (Man er da mann, for svingende)

- Bond i kista hos krematoriet

- Nip slip’en til Marie i åpningssekvensen. (Man er da mann, for svingende)

- Selve idéen om at det er en annen enn Willard Whyte som sitter på toppen. (Den kom visstnok til Cubby i en drøm han hadde)

Og det er vel det….

Verste scener

- Når Jill St.John topper «dum kjerring» med å ramle av plattformen når hun skyter med maskingeværet

- Hele sekvensen med månebilen.

- Charles Gray utkledd som dame (som om filmen ikke var camp nok fra før)

- Første møte mellom Bond & Case. Hele pakka, fra fingeravtrykksshowet til parykk- og undertøysskift.

- Den tafatte og helt spenningsløse avslutningen på oljeriggen.

Nei fysjom.

Terningkast 2.

Frank.N.Steen

► Show Spoiler

19. nov. 2019 12:52
Bringer frem igjen vinterens noe korte mini-anmeldelse av:

Diamonds Are Forever (1971)

Etter nedturen der var forgjengeren med Lazenby er altså Sean Connery tilbake, 4 år eldre og det er ikke vanskelig å se at alderen har begynt å "tynge" den legendariske skotten, men likevel tar det ikke lange tiden før det føles ut som han aldri forlot oss med langt mer suksessfulle og minneverdige one-liners enn hva Lazenby noengang kom i nærheten av å oppnå. Problemet er dessverre igjen at her har man nok en film som jeg husker meget godt fra barndommen (antageligvis en av de Bond filmene jeg så oftest som guttunge) men der man ikke har sett på nærmere 15-20 år og igjen blir det enkeltscener som går igjen og nostalgien (i dette tilfellet) er med å tette igjen de åpenbare feilene og "manglene". For dette er langt fra noen stor Bond film.

Spesial effektene og mye av handlingen/karakterene og stemningen føles nokså b-film aktig ut, og det samme kan vel trygt sies om skurkene som virkelig tar det litt vel av til tider. Alt i alt, musikken til Barry er igjen mesterlig levert og kanskje en av de beste åpningslåtene og Connery viser at han fortsatt kunne levere og vel så det men filmen er nok synd å si det, den svakeste av de han gjorde (vel, frem til Never Say Never Again fra 1983) men grunnen til at denne scorer et hakk mer på ratingskalaen (enn forgjengeren) er ene og alene at den er jo faktisk nokså underholdende og innehar mye sjarm (Bond i desperat flukt uti ørkenen inne i en trang og liten månebil gjør at det blir vanskelig å holde maska stram) og ender så opp med en snill:

6/10

Har vel i grunn ikke så mye mer å tilføye enn det som jo allerede ble nevnt ovenfor. En av de svakeste Bondfilmene og tvilsomt en jeg vil ta noe gjensyn med det aller første.

Må legge mer av omtale/filmer over i en annen tråd, da en nådde visst maks antall ord/setninger for en post.

[Frank.N.Steen]

Live and Let Die (1973)

MrPets

► Show Spoiler

25. nov. 2019 09:19
Filmanmeldelse: Live and Let Die (1973)

Etter fem filmer med Sean Connery, og et semi-mislykket prosjekt med George Lazenby, skulle erkebritiske Roger Moore nå plukke opp stafettpinnen. Moore ble faktisk tilbudt rollen allerede noen år tidligere, etter You Only Live Twice. Omstendighetene gjorde det vanskelig i øyeblikket, men Moore fikk etter hvert på seg dobbeltknappet dress med Walther PPK på innsiden.

Live and Let Die er et friskt pust i serien. Det viktigste momentet er hovedrolleinnehaveren, som har en annen energi og tilstedeværelse enn Connery. Dette er tydelig fra åpningsscenen, hvor Bond bruker en magnetisk klokke til å trekke ned glidelåsen til en kvinnes kjole; lekent og frekt. Filmen gjennom er det også en håndfull vitser jeg ler av hver gang, pluss nye jeg plukker opp.

Filmen har tydelig inspirasjon fra Louisianas vodoo-kultur og den voksende blaxploitation-sjangeren, med filmer som Shaft og Super Fly. Dette gir filmen figurer som både er varierte og morsomme, det samme gjelder innspillingslokasjonene. En dresskledd James Bond som raver rundt i Harlem er et herlig skue!

Dessverre gir dette også enkelte problemer. Deler av filmen et fokus på heksekunster og spådommer som for undertegnede er litt i overkant. At konsepter som dette inkluderes er ikke et iboende problem, men enkelte ganger blir det litt mye for det som skal være en semi-realistisk spionfilm. Det kan også settes spørsmålstegn til hvordan svarte fremstilles i filmen, nær sagt alle som dukker opp på skjermen er i ledtog med skurken Mr. Big.

Nevnte Mr. Big står for øvrig bak en av de sprøeste avskjedene til en Bond-skurk noensinne, og filmen får i det hele tatt en avslutning langt fra hva den fortjener. Utover dette er Mr. Big og hans klikk, i likhet med resten av filmen, svært likandes. Spesielt hans spåkone Solitaire, i Jane Seymours skikkelse, er både feiende flott og unngår å havne i skyggen til Bond utover filmen.

Det er umulig å skrive om denne filmen uten å nevne Paul McCartneys tittelsang. Litt som filmen selv har den både overraskende og fengende skift underveis, samt følelsen av en ny Bond-epoke også innen musikalske bidrag. En strålende sang som passer glimrende som akkompagnement til denne filmen!

I det store og hele er «Live and Let Die» en underholdende og solid Bond-opplevelse. Den har en annen stemning enn tidligere filmer, og føles særegen. Med små justeringer kunne denne vært på høyde med Connerys beste. For mange langvarige sekvenser, for ujevnt tempo, og en langt svakere andre halvdel gjør dessverre at den aldri når helt opp. Live and Let Die er likevel et solid første bidrag fra en skuespiller vi skal se mye av i ukene som kommer, og det er bare å glede seg til fortsettelse. Eller…?

Beste øyeblikk: Åpningen med Roger Moore

Verste øyeblikk: Sheriff Pepper og Rosie, to av de verste bifigurene i serien

Frank.N.Steen

► Show Spoiler

25. nov. 2019 14:20
Ser at vi er kommet til Roger Moore eraen og drar så fram anmeldelsen min fra i vinter:

Live and Let Die (1973)

Nok en søndagsfilm og nok et fartsfylt Bond eventyr, denne gang med Roger Moore ikledt rollen som den nye 007 er unnagjort. Leve og La Dø så jeg igjen tilbake i vinter 2011 da etter å ha gått til innkjøp av 2008 (sølvboksen) av den komplette Bondserien til en meget hyggelig pris, og bestemte meg for å gyve løs på de fleste av Moore titlene på et par uker. Hans første film er definitivt et solid og meget underholdende kapittel der tok på seg den tøffe utfordringen ved å bringe til lys en splitter ny James Bond samt forsøke å gjenreise noe av æren til den britiske actionlegenden da etter en mildt sagt skuffende forgjengere og la han bryne seg på en ny æra.

Det første som slår meg er hvor ung Roger Moore faktisk så ut i denne første filmen hans i motsetning til en langt mer sliten og "oppblåst" Sean Connery i Diamonds Are Forever og var faktisk ikke klar over at Moore var 3 år eldre (tror jeg) mens han så nesten ti år yngre ut i 1973 enn Connery bare 2 år tidligere. For meg har liksom Connery og Moore vært mine to store barndomsfavoritter og der nok sistnevnte var den største helten. Han var kanskje ikke like røff og sjarmerende, men humoren, glimtet i øyet, elegansen og nådeløs når det var ytterst nødvendig var alle med å bidra til å gjøre at Roger for min del alltid var ansett som en meget verdig etterfølger, bare så synd at han aldri fikk sin Goldfinger eller From Russia With Love å jobbe med, men husker nå at The Spy Who Loved Me kom veldig nær i hvert fall når det gjaldt mine egne favoritt Bond filmer.

Her er superskurker som ønsker total herredømme over universet osv byttet ut med langt mer "jordnære" bad guys, og hvor spesielt Yaphet Kotto rett fra Across 110th Street gjør en solid innsats som den nådeløse og gatesmarte narkotika baronen der opererer under flere navn og ansikter. Bond anno 1973 er åpenbart sterkt inspirert av den da populære Blaxploitation genren og har et stor mengde med svarte skuespillere i flere ledende roller og spesielt de mer tropiske scenene med heksedoktorer og giftige slanger, krokodiller osv gjorde sterke inntrykk på meg som guttunge og fungerer fortsatt meget godt. I rollen som Dr. Kanangas brutale livvakt finner vi Tee-Hee, kjempen med et stort smil og et livsfarlig våpen i form av en metall arm.

I motsetning til den langt mer vulgære og noe slitsomme Tiffany Case (Jill St. John) fra Diamonds Are Forever finner vi vakre Jane Seymour i rollen som Dr. Kanangas "spåkone" Solitaire der er av en mer skjør og jomfruelig Bondpike, noe hun gjør slettes ikke verst. Den rappkjefta og fargerike sør-stats Sheriffen J.W. Pepper er elsket og hatet, men for min del fungerer han helt greit i denne filmen, selv om han noe unødvendig ble bragt tilbake i neste Bond kapittel.

Der Diamonds Are Forever virket nesten som en Roger Corman aktig produksjon når det gjald b-film aktige spesial effekter og særlig ekplosjoner osv er Live and Let Die langt mer kvalitets bevist og ser dyrere ut både i valg av lokaler og spesial effekter/action scener. Musikken er denne gang gått uten legenden John Barry, men Paul McCartney og hans bevingende The Wings gjør en fantastisk jobb med den klassiske hiten med samme navn som filmen, selv om det kan bli noe repeterende utover i handlingen der det resterende soundtracket til George Martin blir raskt noe småkjedelig og anonymt i motsetning til Barry sine verker, som ofte bød på det lille ekstra krydderet som måtte til for å piffe opp en scene eller to.

Til å være hans første Bond film gjør Roger Moore er god innsats, langt fra hans beste men likte faktisk denne filmen bedre nå en del år senere enn forrige besøk, da fikk den kun 6,5/10 og nå etter å ha unnasett litt for mange skuffende og tafatte Bond filmer med Connery/Lazenby syntes jeg faktisk Live and Let Die fremstår både friskere og bedre og er spent på hvordan de neste ukene vil utvikle seg da jeg husker at The Man With The Golden Gun (1974) var en real nedtur i 2011 og kanskje en av mine minst likte Bond titler, men hvem vet, ting har en tendens til å forandre seg med årenes løp.

Uansett, Leve og La Dø er nok langt fra å være en av de aller beste Bond filmene, men slettes ingen dum start for Roger Moore og gir den en veldig snill:

7/10

Dimmi

► Show Spoiler

25. nov. 2019 17:05
Dette var den filmen jeg likte aller, aller best i mine yngre dager.

Og når jeg har sett den igjen i voksen alder, så tenker jeg alltid «Hvordan i all verden kunne jeg synes der?»

Men, det er definitivt et stort steg opp fra DAF, og alt i alt en bra Bond-film.

Roger’n (min helt!) fremstår til tross for alderen en betydelig yngre, sprekere, og mer vital Bond enn den «pensjonistversjonen» vi ble presentert av Connery i DAF.

Så fikk han da også klar beskjed om å komme seg i form hvis han skulle ha rollen, og trente knallhardt for å ta av de unødvendige 10-12 kiloene han hadde dratt på seg de siste par årene i forkant her. Som jo ble svært så synlige i de sist innspilte episodene av The Persuaders... (DER snakker vi bollekinn til slutt!)

Nok en gang ble det gjort et helt nødvendig grep hvor manuset avviker betydelig fra boka, hvor kun hovedpersonene og et par enkeltscener er igjen, men selve manuset synes jeg kanskje er det sterkeste kortet til hele filmen når jeg ser den igjen i dag.

Humoren er kanskje dratt opp et par hakk for å spille på styrkene til Roger, men det funker, uten å trekke ned spenningen.

Så er nok jeg også blant de som synes J.W. Pepper er strålende i denne filmen. (Og ditto unødvendig og umorsom i den neste…) «Now you listen to me, trooper boy! We’ve got a swamp full of black Russians with boats that beat the damned down here!”. Det er rett og slett strålende parodiske replikker!

Det andre sterke kortet er rollebesetningen her.

Jane Seymore er perfekt i rollen som Solitaire. Jeg kan rett og slett ikke se for meg noen andre skuespillere fra denne tiden som kunne gjort den rollen like bra.

Og Yaphet Kotto er strålende på sitt vis, der han kobler eksplosiv energi med herlig arroganse.

Og stakkars Geoffrey Holder som Baron Samedi, da. Mannen som var livredd slanger, og som under hele innspillingen hadde sagt klart og tydelig i fra at han IKKE kom til å lande i den kisten med levende slanger i sluttscenen. Bare for å oppleve at produsentene passet på å invitere den britiske kongefamilien på innspillingen av den scenen, fordi de visste at han som gentleman ikke ville lage spetakkel gjennom å nekte å gjøre scenen med de på tilskuerplass! Hatten av for den mannen, altså. Jeg hadde aldri i verden gjort det der for 100 millioner engang!

Enig i at det er en litt tam slutt på filmen. Særlig etter en slik spektakulær båtjakt som vi blir servert i forkant der. For den det klasse over, og gikk heller ikke for seg uten uhell underveis. Ei heller krokodillehoppingen foran der, som jo blir utført av den reelle farmens eier Ross Kananga (som også fikk «æren» av å låne navnet sitt til skurken i manuset her)

Men, oppbyggingen frem til slutten er strålende, og med så mange gode scener og karakterer underveis så rangerer jeg denne relativt høyt oppe på listen over Bond-filmene.

Beste scener :

- Krokodillefarmen, toppet av de spektakulære stuntet utført av Kananga selv.

- Båtjakten

- Konfrontasjonen med Kananga/Solitaire/Tee-Hee

- Slangen på badet

Svakeste scener/deler

- Alt med «Rosie Carver»

- Musikken til George Martin. Milevis unna Barry-standard, og svekker flere scener.

Totalvurdering.

På en skala fra 1-10 : 7

The Man With the Golden Gun (1974)

MrPets

► Show Spoiler

2. des. 2019 14:48
Anmeldelse av The Man With The Golden Gun (1974)

Roger Moores første opptreden som James Bond var et halvsprøtt eventyr, og det var tid for å komme ned på jorden. Guy Hamilton ble igjen hentet til regissørstolen, sammen med en av de mest brukte manusforfatterne som hadde tatt en films pause. Er denne filmen like skinnende som Scaramangas pistol?

Filmen hopper rett i det, så da kan like gjerne vi også gjøre det. Det er herlig å se en mann av Christopher Lees kaliber i første scene. Jeg er litt usikker på hvor han karrieren hans befant seg i 1974, men ser på IMDB at han i det minste hadde spilt Dracula en rekke ganger. Selv kjenner jeg han best fra Star Wars, Ringenes Herre, The Wicker Man, og mer. Jeg tror han er den skurken med høyest stjernefaktor så langt i serien. Åpningssekvensen er solid, og jeg liker godt interaksjonen mellom Scaramanga og Nick Nack - ideen om at sistnevnte arver alt, bare han finner en leiemorder som klarer å overmanne Scaramanga, er et festlig påfunn. Jeg har i grunn bare et problem med åpningen, som jeg kommer tilbake til senere. Deretter følger en sang på det jevne. Jeg har ingen anelse om hvem Lulu er, men hun synger helt greit. Refrenget er OK, mens verset er noe av det svakere vi har fått av musikk så langt. Teksten er for øvrig et interessant studieobjekt for en lengre oppgave om seksuelle metaforer.

Plotet bruker ikke mye tid på å komme i gang. Bond kommer rett inn på kontoret til M, og ballen i ruller i grunn etter dette. Jeg likte Roger Moore godt i hans første forsøk, og så også her. Han får meg til å trekke på smilebåndet mange ganger, spesielt den første halvdelen. Ting går fort, kanskje en smule for fort; vi flyr fra en ukjent øy, til London, til Beirut og til slutt Hong Kong i løpet av det første kvarteret. Det er gøy å se at Q bidrar aktivt for å identifisere kulen, selv om jeg ikke forstår hvorfor de ikke bare analyserte den de hadde fått tilsendt. Filmen flyter i grunn brukbart. Frem til vi ankommer karateskolen. Herfra ut er det litt av et sirkus, og manuset klapper fullstendig sammen. Usammenhengende toneskifter, fullstendig hårreisende handlinger av figurene, introduksjonen av et delplott som føles som et innfall i siste liten, og reintroduksjon av J.W. Pepper - det blir en dårlig suppe.

Hvis Live and Let Die var en reaksjon på voodo-trenden, føles TMWGG som et forsøk på å hoppe på kong-fu sjangeren. Fra speilrommet snytt ut fra Enter the Dragon, til settingen i Hong Kong, til karateskolen som på merkelig vis tvinges inn i filmen; igjen ser vi at Bond hopper på tidens trender. Jeg føler dog at LALD i større grad omfavnet dette forsøket. I TMWGG virker det, i likhet med delplotet om energiomformeren, som en ettertanke. Vi har et par kompetente damer, som faktisk gir rimelig bra slåsskamper, og Roger Moore er ikke så ille som jeg fryktet i dojoen. Jeg skulle bare ønske dette konseptet var mer gjennomført, for eksempel med en medhjelper som faktisk kan litt. Hvorfor kunne ikke Bond-damen vært overbevisende i kampsport?

Når vi snakker om Bond-damer. Det er ganske absurd å tenke at manusforfatteren som ga oss Tracy Bond for noen filmer siden også står bak Britt Eklands Goodnight. Har vi noen gang hatt en mer ubrukelig figur? Filmen er i grunn over før hun på uforklarlig vis blir fanget av Scaramanga, og hun er gjennomført udugelig. Fin å se på, men det holder ikke. Bond-dame nummer to, Andrea Anders, er også temmelig blass, og virker primært å være her for å dø. Bonds hjelper (?) Hip virker å være mer i veien, blant annet da han hindrer Bond i å hente energiomformeren fra liket til Gibson. Jeg brukte mye tid sist på å klage over J.W. Pepper, og han er ikke like ødeleggende denne gangen. Likevel er det merkelig at han bringes tilbake - hadde de en tro på at dette kunne bli deres nye Felix Leiter? En temmelig solid biljakt ødelegges delvis av hans tilstedeværelse, og vi får et fantastisk stunt som svekkes av hårreisende lydeffekter og klipping. Ville dette makeløse stuntet blitt ruinert uten Pepper i sidesetet? Jeg tviler.

Som sagt er den siste halvdelen vesentlig svakere enn den første, og gikk i en helt annen retning enn jeg trodde. Det er over ti år siden jeg så filmen sist, og minnene var vage. Basert på åpningsscenen og det som fulgte, antok jeg at de ønsket å skape en slags ond dobbeltgjenger til James Bond med Scaramanga. Dette var en interessant idé, og jeg var spent på hvordan dette ville utarte. Dessverre går filmen bort fra dette. Scaramangas bakgrunnshistorie fra sirkuset blir så vidt nevnt, og han ender opp som en temmelig svak skurk og figur. Det faktum at han faktisk ikke er på jakt etter Bond, på tross av at åpningsscenen hinter til annet, gjør at det hele føles ufarlig. Hans hovedbase på øyen er dog rimelig spenstig.

Klimakset er heller ingen slager. Goodnight er igjen ødeleggende, og jeg lurer på hvordan i all verden hun havnet i felten. Idéen med lekehuset er ikke helt gæren, men gjennomføringen er svak. De lykkes med å bygge en viss spenning, som brått blir revet bort grunnet en plutselig slutt og dårlig klipping. Scaramangas død er også mitt hovedproblem med åpningsscenen, som tidligere nevnt - det er helt opplagt at Bond kommer til å imitere voksfiguren og deretter skyte han. Hvordan 007 rakk å få på seg klærne er dog ikke godt å si. Alt etter Scaramangas død er stusslig, og jeg venter bare på rulleteksten.

Som helhet ender dessverre TMWTGG opp med å bli en skuffelse, etter den lovende starten med Roger Moore sist uke. Dette er ikke for å si at det ikke finnes lyspunkter. Nick Nack er en strålende kompanjong til Scaramanga, og stjeler hver scene han er i. Gullpistolen er helt i toppen av kule rekvisitter. Roger Moore er bra, spesielt den første halvdelen. At jeg ikke går mot Bond når han kynisk dytter en guttunge i vannet etter å ha brutt et utvetydig løfte eller truer med å knekke Anders´ arm, kan i stor grad spores til Moore. Enkelte stunt er strålende, spesielt bilhoppet og den flyvende bilen til Scaramanga. Dessverre drukner både disse øyeblikkene og filmens potensiale for øvrig i en svært svak siste halvdel. Det er skuffende, for jeg trodde virkelig at den første timen bygget opp til noe ordentlig bra. Til slutt blir dette en opplevelse lik bilstuntet; en lovende start og konsept, men utførelsen ødelegger.

Beste øyeblikk: Slutten på biljakten, med bilhoppet og den flyvende bilen.

Verste øyeblikk: Goodnights hjerneblødning utenfor boksearenaen, helt håpløst.

PS: Denne filmen har en av de mest legendariske tabbene noensinne, hvor man ser hele kameracrewet i speilrefleksjon. Hysterisk, men hvordan i alle dager kom noe slikt gjennom?

Frank.N.Steen

► Show Spoiler

3. des. 2019 11:52
Det er herlig å se en mann av Christopher Lees kaliber i første scene. Jeg er litt usikker på hvor han karrieren hans befant seg i 1974, men ser på IMDB at han i det minste hadde spilt Dracula en rekke ganger. Selv kjenner jeg han best fra Star Wars, Ringenes Herre, The Wicker Man, og mer.

Husker å ha lest at hans gode venn og Hammer Horror kollega Peter Cushing (om jeg ikke tar feil) anbefalte Lee å reise over det store Atlanter havet og satse på å gjøre unna litt "andre" type filmroller da etter å ha jobbet med britisk film siden 50-tallet var han nok rimelig fed up av Dracula og div skrekkroller hvor han i grunn ikke fikk så mye å spille på med tanke på gode og varierte manus, mest se skummel og faretruende ut, noe han jo absolutt gjorde med stil men har ikke peiling på hvor mange runder som mørkets fyrste han faktisk dukket opp i, men må jo ha vært minst 10-12 filmer, eller flere.

Skal vel og sies at Cushing hadde jo også tatt veien over til Amerika og spilte jo inn blant annet Star Wars, som da og Christopher Lee ville gjenta mange år senere.

Lee hadde dessverre fortjent å stille opp i en langt bedre Bond film etter min mening, men er nok ingen nyhet at gode og likandes skuespiller ikke nødvendigvis alltid blir en god kombinasjon dersom filmen er så som så, noe da The Man With The Golden Gun så absolutt var.

Vel, etter litt "jobb" fant jeg igjen anmeldelsen min fra i vinter:

The Man with the Golden Gun (1974)

Da var det igjen duket for nok en runde med Bond eventyr og tiden var kommet for den andre av totalt 7 filmer Roger Moore spilte i rollen som 007. Sist gang denne ble sett var jeg langt fra imponert, og ga den en svak 4/10. Men det var tilbake i vinter 2011, og vel jeg ga jo forgjengeren Leve og La Dø kun en 6,5/10 (den fikk ved nylig gjensyn en 7/10) så kanskje det var håp om en viss forbedring for Mannen med det gyldne "lem" til å levere bedre gang nr. 2.

Dessverre er dette rett og slett meget mulig den svakeste Bondfilmen til nå (av de fra 1962 og opp til 1974) og det hele føles veldig forhastet og "tilfeldig" i altfor mange scener. Alt fra musikken, karakterene og handlingen er i perioder all over the place, og Roger Moore virker stivere i kantene enn i forgjengeren. Det er selvsagt ikke alt som er gærent her, man har vakre Maude Adams som fortjente bedre (men dukket vel opp i en senere Bond film i en større rolle, tror jeg da), mens Britt Ekland er en av de mest irriterende Bond babene jeg kan huske. Ellers må en jo bare digge Scaramangas (Christopher Lee) tropiske paradis mancave, der han bedriver sin sadistiske "hobby" sammen med sin trofaste lille tjener Nick Nack. Enda en meget irriterende karakter som står igjen som en av de aller svakeste Bond skurkene. Christopher Lee gjør en grei jobb, men fortjente bedre enn denne skuffende middelmådigheten av film.

Ellers totalt unødvendig å forsøke å kopiere båtjaktsekvensen samt dytte inn den nå overflødige J.W. Pepper inn i filmen, kun for noen billige latterkuler, som denne gangen sitter veldig langt inne. Men biljakten lykkes noe bedre (Scaramangas flyvende bil er jo litt av et syn) og ikke minst det legendariske bil stuntet der Bond og sin amerikanske "venn" J.W. Pepper forsøker seg på et hesblesende hopp der virker umulig å få gjennomført.

Likevel er flere av disse scenene mer i stil med Smokey and the Bandit/Cannonball Run lignende filmer og det blir for mye "camp" og for lite kvalitet. Kampsport scenene virker også noe pådytta antageligvis grunnet Bruce Lee og kung-fu populariteten der sveipet markedet på den tia, litt som i forgjengeren med Blaxploitation genren men denne gang syntes jeg det passet dårlig inn og virket litt sånn i siste liten og det er ikke godt nok for en Bond film.

Alt i alt, den svakeste Bond filmen opp til det punktet og der med stor sannsynlighet vil være å finne i bunnsiktet når hele serien med tid skal oppsummeres.

5/10

Dimmi

► Show Spoiler

3. des. 2019 13:47
The Man With The Golden Gun (1974)

Enig i mye av det som skrives her.

Jeg har aldri vært noen fan av regissør Hamilton, og dette er intet unntak.

Ei heller er jeg begeistret for reprisen av J.W.Pepper. Helt malplassert, og totalt unødvendig. Men, langt fra den eneste karakteren som kommer tilbake etter "popular demand" i denne serien.

Men, selve plottet synes jeg er ganske bra, gitt tiden den er spilt inn i. Det blir dog for mange unødvendige omveier her.

Britt Ekland er jeg helt enig i er unødvendig dum. Rett og slett.

Maude Adams derimot, den karakteren liker jeg godt. Og jeg skulle ønske de hadde brukt mer tid på å utvikle henne enn Ekland.

Nick Nack er også en av de mer interessante bikarakterene i serien, selv om jeg gjerne hadde sett de hadde kuttet ut den litt tåpelige sluttscenen.

Men, Christopher Lee.... Ay caramba! Der har du min favoritt Bond-skurk gjennom alle tider. Selvsagt mye i egenskap av hans personlige egenskaper, like mye som rollen.

I boka er den karakteren helt "flat", og jeg synes både manusforfatter og Lee selv lykkes godt i å gjøre ham til en langt mer interessant karakter her.

Beste øyeblikk i filmen :

- Likvideringen av Gibson m/påfølgende båttur.

- Likvideringen av Hai Fat

- Når Bond flyr mot Scaramangas øy, med Barrys glimrende soundtrack som akkompagnement, toppet av Lees tørre og ubekymrede replikk "No, he won't be leaving."

- Møtet mellom Bond & Scaramanga i boksearenaen.

- Når Bond sikter mot skrittet til Lazar med geværet og leverer linjen "Speak now, or forever hold your peace (piece)". En av mine absolutte favorittlinjer fra hele serien.

Verste øyeblikk

- ALT med Britt Ekland

- Spiralhoppet, med lydeffekt og J.W. Pepper. Fantastisk stunt, men helt malplassert og "latterliggjort".

- Karateskolen, m/påfølgende slåsskamp med jentene.

- ALT med J.W.Pepper. (Tidenes verste reprisesending?)

- Hele sluttscenen, som knapt tilfører noe som helst annet på 5 minutter enn en liten latter under replikkene på slutten ("Something came up", og "Goodnight, Sir!")

Forøvrig er filmen rammet av en av tidenes morsomste feilaktige oversettelser i norsk tv-versjon.

Når Scaramangas anlegg eksploderer, og Roger & Britt løper rundt en klippe, sier hun "His djunk's over there!"

Selvsagt oversatt til "Skraphaugen hans ligger der borte!"

The Spy Who Love Me (1977)

MrPets

► Show Spoiler

9. des. 2019 13:57
Anmeldelse av The Spy Who Loved Me (1977)

The Man With The Golden Gun var ingen utvetydig suksess for en filmserie som nå skulle begynne på film nummer ti i serien. På tross av dette var James Bond blant de aller mest lukrative filmfranchisen i verden. Som påpekt av PaulBearers_urne i tråden tidligere virker Eon litt rådville, og endte til slutt opp med 14 forskjellige utkast. Kan denne smått kaotiske produksjonen ende godt?

Enkelte av mine oppfatninger går mot strømmen, og dette kan fort være et nytt tilfelle. Jeg har nå sett denne filmen tre ganger, og klarer ikke å se hvorfor denne har så mange tilhengere som jeg har inntrykk av.

Filmen starter bra, med en god skiscene som bringer minner til On Her Majesty´s Secret Service. Denne ender dog med et vanvittig stunt, som ser livsfarlig ut. Klok av skade fra krokodillefarmen søkte jeg opp litt rundt dette, og det var akkurat så farlig som jeg mistenkte. På tross av varierende kvalitet i Moores bidrag så langt, har vi i det minste fått et strålende stunt i hver film, hvor dette er det mest spektakulære for meg. Før jeg får pusten tilbake får vi tonene fra enda et herlig bidrag, nemlig Carly Simons Nobody Does It Better, den første sangen med et navn annerledes enn filmen. Det har lite å si på kvaliteten - dette er min favorittsang så langt.

Dessverre vil ingenting i de neste to timene være i nærheten av disse åpningsminuttene. Dette handler ikke bare om at plotet nærmest er en blåkopi av You Only Live Twice, som forøvrig får meg til å lure; etter 14 utkast endte de med dette? Jeg vet at enkelte begrensninger dukket opp underveis i produksjonen knyttet til SPECTRE, men det kan ikke alene forklare denne latskapen. Stromberg ønsker riktignok ikke det samme som Blofeld, det presiseres at han ikke er ute etter penger, men likhetene var nok til å gjøre meg oppgitt. Stromberg forblir også et mysterium. Hans motivasjon kommer aldri klart nok frem for meg, og hvordan han har klart å skaffe et mannskap med hundrevis av lystrende medhjelpere er ikke godt å si. Med SPECTRE hadde man en organisasjon som ikke drev med annet, så der gir det mer mening. Hadde det ikke vært en idé å bruke litt tid på vise at alle på båten var like besatt som han av sivilisasjonens uunngåelige undergang? Da kunne vi kanskje fått litt mer sympati for deres sak også, fremfor en haug med spørsmål. For hva er egentlig planen hans her? Å lage en undervannsby for hvem? Er det kun medhjelperne på basen som skal bebo denne? Jeg så ingen damer i gruppen. Og hvorfor skal man bo under vann? Alt dette høres ut som fryktelig dårlige ideer.

Er det noe jeg ser mange berømmer TSWLM for, er det to andre sidefigurer; den russiske agenten XXX og Jaws. Jeg skulle ønske jeg kunne dele denne begeistringen. Allerede fra Barbara Bachs første replikker fikk jeg skrekkelige minner fra tidligere visninger. Jeg syns hun er tvers gjennom elendig. Damen er utvilsomt vakker, og dette skaper selvsagt formildende omstendigheter for enhver kvinne i Bond-filmene. Dessverre har hun en langt mer omfattende rolle enn sine forgjengere, og hennes nærvær merkes nærmest i hver scene. Jeg antar at målet var å skape en likekvinne til Bond, men dette går på bekostning av filmen. Ikke nok med at manuset nesten gjør henne til en verre spion enn Goodnight, skuespillerinnen gjør helhetsbildet enda verre. Og det hjelper ikke at hver replikk virker dubbet - jeg fikk sjokk da jeg fant at hun er amerikansk. Jaws gjør heller ikke mye for meg, og virker mest som en parodi. Mulig dette føltes skummelt på 70-tallet, men jeg har alltid oppfattet mannen som en spøk mer enn noe; en slags mislykket Michael Myers i Bond-universet. Den reelle introduksjonen av Jaws i pyramidene med Fekkesh er muligens filmens bunnpunkt.

Et annet problem med filmen er at de virkelig har omfavnet tåpelige vitser og énlinjere, som sjeldent treffer meg. Da ender de kun opp som distraherende og irriterende øyeblikk som trekker meg stadig lenger mot avgrunnen, og godviljen fra starten drives sakte men sikkert til bristepunktet. Likevel er det ingen tvil om at produksjonsverdien virker å ha gått opp noen hakk. Etter hva jeg forstår er dette i stor grad grunnet den nye konkurransen som dukket opp med Never Say Never Again, en film jeg ikke tar tid til å skrive en full anmeldelse av i denne omgang da den ikke er blant EONs filmer. Med dette har man, igjen, forsøkt å gjenskape det herlige slaget på slutten av YOLT. Der sistnevnte leverer spenningsmomenter på rekke og rad med ankomst via rep, eksplosjoner og ninjaer, er det ingenting som fenger meg denne gangen. Hvorfor lar vi en forglemmelig amerikansk ubåtkaptein og hans mannskap stjele rampelyset? Dette burde åpenbart enten vært Felix Leiter, eller bygget videre på idéen om at britene og sovjetene måtte jobbe sammen. På dette tidspunktet har jeg fullstendig sjekket ut av filmen, og venter på slutten som er akkurat så forglemmelig som jeg forventet.

Jeg gledet meg ikke til å se TSWLM igjen, men ønsket å gå inn med et åpent sinn. Kanskje er det noe jeg har oversett som kommer frem denne tredje gangen? Nei, det kan jeg ikke si. Hovedproblemet er Barbara Bach, som er en skremmende svak skuespiller. Hvordan endte hun opp med en så viktig rolle? Manuset er også skuffende, og minner meg konstant om en Bond-film jeg liker langt bedre. Roger Moore er igjen bra, men det er ikke nok til å holde denne filmen over vann.

Beste øyeblikk: Åpningen til og med sangsekvensen

Verste øyeblikk: Møtet mellom Bond og Stromberg - for et antiklimaks

Dimmi

► Show Spoiler

9. des. 2019 15:55
Jeg er nok betydelig mer positiv til denne filmen.

Jeg synes faktisk det er den beste av Rogers filmer. Med ganske god margin også. For her stemmer alt. Særlig hvordan Moore & regissør Gilbert virker å være som skapt for hverandre.

Selve plottet er jo som nevnt som snytt ut av nesa på YOLT, men jeg synes det er ganske festlig hvordan Bach & Moore er i tottene på hverandre som hund og katt gjennom store deler av filmen.

Så er nok jeg også blandt de som synes Bach er god her.

Og jeg synes slett ikke møtet mellom Bond & Stromberg er noen nedtur. Nesten tvert i mot. Godt hjulpet av Jurgens magnifike tilstedeværelse, selvsagt.

Noen synes, med god grunn, at effekter og "billige actionscener" tar for mye plass i denne og den påfølgende filmen. For de tar stor plass. Og det er mange distraksjoner her. Men, jeg synes det passer helt strålende inn i en film som både legger opp til en mer ren underholdningsfilm, og en Bond i tråd med Rogern's styrker (sjarme, humor og timing).

Alt i alt : Hei hu, hvor det går. Pang-pang, imponerende effekter, spenning og latter, og helt fantastiske bidrag fra Ken Adam som løfter filmen helt opp i toppen av Bond-serien for meg.

Det er uvant å høre Marvin Hamlisch' soundtrack som erstatning for vanligvis trofaste John Barry, men det fungerer bra det også.

Beste øyeblikk :

- Alt fra Ken Adam. Oi, oi, oi. For et arbeid!

- Når innsiden av tankeren avsløres i full belysning. "Welcome to the 007-stage"

- Åpningssekvensen. En av de aller beste?

Verste øyeblikk :

- Her sliter jeg faktisk med å komme på noen spesielle scener.

Frank.N.Steen

► Show Spoiler

10. des. 2019 13:49
Gikk noe lettere å benytte søkefunksjonen på VGD denne gangen, og henter frem nok ei Bond anmeldelse fra i vinter og turen er nå kommet frem til en av mine aller største 007 favoritter, og da kanskje den aller beste Roger Moore filmen:

The Spy Who Loved Me (1977)

Med den dramatiske nyheten om at både Storbritannia og Sovjetunionen plutselig har to atomubåter mindre, må de to stormaktene slå seg sammen for å få til en rask løsning og en der innebærer at deres to beste topphemmelige spioner må jobbe sammen for å stoppe den stormannsgale industribaronen Karl Stromberg fra å realisere sin ondskapsfulle plan om en ny og "bedre" verden.

Den tredje Roger Moore Bond filmen og mest sannsynlig den aller beste han gjorde. I motsetning til den skuffende og forhastede The Man With the Golden Gun (1974) har det nå gått hele 3 år og de er blitt brukt flittig og vel.

Fra den minneverdige og flotte åpningsekvensen da med imponerende ski stunts i regi av Willy Bogner (en som om jeg ikke husker feil også sto for de heseblesende actionscenene i On Her Majesty's Secret Service og som også skulle jobbe med Roger Moore i den tyske-britiske møkkafilmen Feuer, Eis und Dynamite på tidlig 90-tallet) til den nydelige og elegante Bond themet Nobody Does It Better av Carly Simon. Nå skulle det virkelig gjøres opp i regnskapet med å bringe James Bond tilbake med stil og action av det aller beste merket, og her er det ingen tvil, 007 is back!

Lokalene er nydelige, spesielt Kairo og Egypt er noe av de mest imponerende i noen av 70-talls Bond serien og samme kan sies om action sekvensene der virkelig tar det til nye høyder og der de mer b-film aktige sekvensene fra et par av Bond eventyrene i forveien er nå en saga blott. Her har det kostet pæng og masser av talent har jobbet hardt for å få Bond tilbake på det sporet.

En annen åpenbar ting med Spionen Som Elsket Meg er de grisedeilige og nydelige Bond babene man møter på. Dæven for et imponerende galleri av flotte kvinnfolk og der står i sterk kontrast til den irriterende og lite sjarmerende Britt Ekland så finner vi to av mine favoritt Bond damer i Barbara Bach, som den forførende sovjetiske spionen Triple X (eller bedre kjent som Major Anya Amasova) samt den mer lumske og mystiske men likefullt flotte britiske scream queen figuren Caroline Munro, i rollen som Naomi.

Og man stopper selvsagt ikke der, her har Bond serien endelig fortsatt at det hjelper ikke med nydelige og tropiske lokaler og skjønne kvinner dersom man ikke også innehar en kanskje viktigere ingrediens, nemlig minneverdige og meget tøffe Bond skurker. Curt Jurgens i rollen som Karl Stromberg er muligens et godt stykke unna de mer "fargerike" og eksplosive karakterene Bond måtte opp mot i de forrige Roger Moore filmene, men Jurgens spiller meget godt og leverer en skikkelig ond og kalkulerende jævel der ikke trenger å heve stemmen eller være helt rabiat for å forstå at han er ondskapen selv.

Og moroa stopper ikke der nei, i øvrige skurkeroller finner vi typer som Sandor, en liten, skalla og kraftig kar der tross sitt noe komiske utseende, spesielt sett når han står ved siden av sin langt mer massive og truende makker, så viser det seg likevel at han har langt mer i ermet enn man skulle tro, og Bond må virkelig jobbe for å overvinne han senere ut i filmen.

Så kommer vi selvsagt til Jaws (Richard Kiel), en gigant av en mann og der får Roger Moore til å se ut som en skremt liten guttunge når han nærmest fortærer halsen til Bond i en eksplosiv scene inne på en tog lugar. Kiel gjør jobben fantastisk og som liten syntes jeg Jaws var både fascinerende og skummel som bare pokker, noe som ikke er særlig rart når en ser filmen igjen og selv om muligens det raskt blir noe "tegneserie" aktig over alle de mislykkede forsøkene til Jaws på å drepe 007 og hans utrolig evne til å overleve, så ble han altså såpass godt likt at han fikk en mildere del i den neste Bond filmen. Det at vi ikke får vite noe særlig om hans karakter, annet enn at han går under navnet jernkjeven og er en total badass så kan man trygt konkludere med at Kiels innsats gjorde ham foreviget som en av tidenes mest bejublede og populære Bond henchmen.

Filmen byr også opp på en rekke minneverdige øyeblikk, alt fra den undersjøiske bilen til Q og mange artige pop referanser kanskje aller tydeligst i retning Steven Spielberg og hans Haisommer året i forveien. Må også nevnes at Roger Moore virker å ha tatt Bond rollen virkelig inn over seg og føler at kombinasjonen av humor, iskald drapsmann og elegant førsteelsker er her på sitt aller beste. Syntes også det å teame han opp gjennom store deler av filmen med Barbara Bach var godt utført og de to hadde masser av kjemi sammen.

Alt i alt, denne går rett inn på min topp 3 av de Bond filmene fra 1962-1977 jeg har sett i det siste og lander like bak Goldfinger og From Russia With Love på en tredjeplass. Definitivt en Bond klassikere og en jeg kan se igjen og igjen.

8/10

Moonraker (1979)

MrPets

► Show Spoiler

16. des. 2019 11:08
Anmeldelse av Moonraker (1979)

«James Bond will return in For Your Eyes Only», ble vi fortalt ved slutten av forrige film - slik ble det ei. Igjen ville man hoppe på trendene, og fenomenet Star Wars må ha vært en av hovedgrunnene til at verdensrommet kom i fokus. Tittelen er faktisk fra en av Ian Flemings bøker, men etter hva jeg forstår deler filmen, som så ofte før, kun få elementer med boken.

I motsetning til sist uke, hvor jeg slaktet et populært bidrag i serien, har vi nå kommet til en av de tilsynelatende mest mislikte filmene med 007. Moonraker blir stadig gjort narr av og rangeres langt nede på lister.

Rent strukturelt starter denne filmen likt som sist; noe stjeles, M må lokalisere Bond med en femme fatale, og vår agent blir forsøkt myrdet. Selv om den aldri kommer på nivå med forrige ukes, er åpningsscenen ganske fengende. Tyveriet av romfergen er et bra agn, og vi får igjen et kult stunt mot slutten. Jeg er i grunn mett når Bond får tak på fallskjermen sin. Rimelig overrasket ble jeg følgelig da Jaws rev av utløseren og fløy i fri luft. Jeg kan ikke mye om fallskjermer, men nok til å vite at det alltid er en nødskjerm som utløses under en viss høyde, men kanskje kom dette etter 1979. Jeg syns Jaws var en vits allerede i forrige film, men med flaksingen med armene og svalestupet gjennom sirkusteltet er det ikke lenger noen tvil. Sangen kan jeg ikke si så mye om da jeg allerede har glemt den - gjesp.

Roger Moore ser fremdeles komfortabel ut, og spiller igjen rollen med mye selvtillit. Tidvis litt for mye - når han treffer Dr. Goodhead virker det som om Bond kompenserer for noe med sine konstante og arrogante avbrytelser. Plotet bruker ikke lang tid på å komme i gang, og vi møter den (åpenbare) skurken Drax kort tid inn i filmen. Han fenger meg umiddelbart, ikke minst takket være Michael Lonsdale som har en markant tilstedeværelse. Planen hans er en blåkopi av Strombergs i forrige uke, men denne gangen skal vi til verdensrommet for å søke trygg havn. Om mulig enda mer absurd enn å befolke undervannsverden. Jeg forstod ikke helt hvor lenge de skulle være på romstasjonen, men hvor får de vann og mat fra? Drax snakker om at barna deres skal befolke jorden, men det vil da ta minst ni måneder før første gruppe kan dra nedover. Det kan fint hende jeg overser noe her, men planen virker lite plausibel. Og hvorfor stjeler han i det hele tatt romfergen? Kjør tur-retur med en av de andre, så hadde dette gått helt smertefritt.

Underveis besøker vi noen fantastiske lokasjoner - Venezia, Rio de Janeiro og Drax´ enestående slott. Dessverre er det som skjer disse stedene heller skuffende. Kun femten minutter inn viser Bonds magiske penis sin effekt - med en gang den er i kontakt med kvinner, blir de umiddelbart omgjort til hans allierte. Dette har blant annet skjedd med Pussy Galore og Domino tidligere, men her er det enda tydeligere. Overløper Corinnes død er ubehagelig brutal og virkningsfull, men jeg er usikker på om den egentlig passer inn i filmens tone. Forøvrig liker jeg i grunn det meste som foregår i Drax´ slott, spesielt astronautmaskinen som gir minner til starten av Thunderball - jeg ble svimmel av å se på det. Hvorfor Drax ikke finner en mer effektiv måte å kvitte seg med Bond på, når det er så opplagt at han forsøker, er dog verre å forstå, men han slipper vel en replikk, "Mr. Bond, you defy all my attempts to plan an amusing death for you", som er mer enn tidligere skurker kan vise til. Deretter går turen til Venezia, og filmen blir tregere. Vi får en gondoljakt som ender med en tur på land, åpenbart et forsøk på å kopiere suksessen med Lotusen sist. Der det sist uke var lattermildt, er dette dessverre bare latterlig. En ting er reaksjonsklippene fra piazzaen, blant annet et merkelig klipp av en due, men jeg lurer på hvorfor ikke skurkene skyter når gondolen sakte beveger seg opp trappen og bortover havnen? De kunne krabbet raskere enn Bond på dette tidspunktet.

Ellers returnerer Dr. Goodhead i Venezia, som vi møtte tidligere. Jeg vet ikke hva som har skjedd med Bond-damene de siste ukene, men etter Solitaire har det vært nedturer på rekke og rad for meg. Igjen har vi en spion, fra CIA denne gangen, som i grunn er temmelig ubrukelig. Jeg har ingenting til overs for Lois Chiles, som er forglemmelig. Hvorfor de valgte navnet Goodhead er også merkelig, men gitt at Pussy har vært brukt tidligere er det vel ikke overraskende. Ellers får vi en brasiliansk agent som forsvinner like fort som hun kommer, fordi …?

På tross av alt dette er det enkelte scener jeg liker. Scenen med Q er festlig. Sekvensen i laboratoriet, med en liten referanse til Close Encounters of the Third Kind, demonstrerer nervegassen på en naturlig og engasjerende måte. Drax er sjarmerende og tørrvittig filmen gjennom. Én time inn i filmen forstod jeg ikke riktig hvor alt dette hatet kommer fra, for meg er dette minst på nivå med sist uke. Så ankommer vi øyen, ferden mot verdensrommet begynner, og alt klapper sammen. Unødvendige actionscener, en absurd Jaws-romanse, ekstremt trege sekvenser av romskip… Og hvordan i all verden klarer USA å mønstre en rakettutskyting med tilhørende soldater på 20 minutter?! Jeg er også lei av at de igjen må redde dagen; vi vil se Bond i fokus, ikke en haug med anonyme soldater. Settet på romstasjonen er smått imponerende, men jeg trengte to forsøk på å komme gjennom slutten da jeg ikke klarte holde meg våken på det første. Dette er antageligvis det dårligste av alle Bond-filmene så langt.

I sum er dette, som The Man With the Golden Gun, en film med to halvdeler. Den eneste forskjellen er at denne gangen er begge svake, men den siste langt svakere. Med unntak av Drax og Bond er det lite å henge seg på for meg. Majoriteten av vitsene fungerer ikke (filmens beste er Qs fantastiske siste replikk), ingen av Bond-damene har noe ved seg, plotet er svakt, filmen beveger seg som sirup, og få av actionscenene er særlig gode; dette var alt annet enn en vellykket oppskyting.

Av alle filmene vi har diskutert, tror jeg også denne har eldes verst. Er det noen som så denne på kino og kan fortelle hvordan den opplevelsen var? Den var sikkert svært forskjellig fra i dag.

Beste øyeblikk: Drax´ introduksjon i slottet

Verste øyeblikk: Nok å velge mellom, men gondolen på land får stå som et symbol på filmens tåpelige tone og retning

Frank.N.Steen

► Show Spoiler

18. des. 2019 10:36
Får bare heller slenge inn vinterens anmeldelse og heller være mer oppdatert og klar man er ankommet A View To A Kill (1985). I mellomtiden er dette altså min "oppdaterte" gjensyn av denne ukas Bond film:

Moonraker (1979)

Nok en gang møter James Bond på en stormannsgal gærning med altfor mye pæng og selvtillit men i stedet for å flytte menneskehetens skjebne ned til det store blå dypet går nå ferden videre langt opp i rommet, hvor det er blitt bygd en superhemmelig futuristisk gigantby som skal romme en større gruppe "heldige" supermennesker, mens det resterende "riff-raffet" som er igjen på moder jord skal altså erstattes med disse nøye utvalgte guds barn genetiske arvtagere.

Tja, denne er definitivt en fartsfylt og meget underholdende affære, ingen tvil om det. Men noen stor Bond film sånn kvalitets (handling og skuespill) er nok å ta litt i, spesielt da satt opp mot den overlegne The Spy Who Loved Me (1977). Likevel er Moonraker en skikkelig barndomsfavoritt og en av de som huskes aller best fra de mange sene søndagsfilmene fra 90-tallet som guttunge.

Spesial effektene og de åpenbart Star Wars inspirerte themet er fortsatt av god underholdning, cheesy i perioder men umulig å ikke sitte med et stort smil når til og med Jaws og den søte dama hans hjelper Bond og frøken Goodhead ut av ei real knipe, samt den nær Kato vs Inspektør Cleasau i vanvittig fight inne i et klokketårn i Venezia. Filmen er også spekket med vakre, eksotiske og mektige valg av lokaler og filmsteder, spesielt Amazon jungel sekvensen hvor Bond ankommer en gammel pyramide der viser seg å huse et hemmelig romstasjonskompleks må sies å være kanskje noe "absurd", men det funker som bare det.

Ellers er jo gondolscenen i Rio de Janeiro en klassiker, for ikke å glemme den overraskende mørke og marerittaktige sekvensen hvor Drax "sier opp" sin skjønne unge assistent ved å la henne bli omgjort til hundemat. Denne scenen er både vakker og grusom, og føles som om den var hentet ut av Dario Argento film, og virker nesten litt "malplassert" i en Bond film med såpass mye komedie og klovneri, men likevel en som virkelig skremte meg som liten, og ikke vanskelig å se hvorfor. En av mange gufne og ekle Bond øyeblikk, men som nevnt også utrolig flott lagd, selv om jeg unnet den nydelige og uskyldige Corrine en langt snillere skjebne.

Musikken til John Barry er så absolutt tilbake og er noe av det aller beste med hele filmen, spesielt da den pompøse og mektige lyden av Flight into Space eller den elegante åpningslåta med Shirley Bassey på vokal (disco utgaven på tampen var liksom ikke helt der oppe, men antar at siden vi snakker sen 70-tallet og at Discoen forsatt ikke var dau, så ble det vel forsøkt å forandre taktene litt mer i retning dansegulvet).

Det som dessverre trekker filmen noe ned (sist jeg så den, ble det en kanskje litt for snill 7/10) er at man kommer ikke utenom hvor god kjemi Roger Moore og Barbara Bach hadde i forgjengeren, mens Moore og Louis Chiles føles bare som to gode "venner" og ikke noe særlig mer. Kjemien er liksom aldri helt tilstede og syntes det stemte bedre mellom 007 og Corrine Dufour (som gikk altfor tidlig og brutalt).

Ellers kan det kanskje bli litt vel mye komiske innslag, spesielt på bekostning av Jaws, men er glad han fikk en lykkelig slutt og attpå ei langt finere dame (alltid vært svak for hans brystfagre lille blondine) og som liten trodde jeg de gikk med i eksplosjonen på slutten og var alltid lei meg for det, men først som eldre lærte eller fikk man altså med seg at de to overlevde og forhåpentligvis levde lykkelig i alle sine dager.

Superskurken Hugo Drax er også et noe åpenbart "problem", han føles som en lettvekter målt opp mot den langt mer truende og iskalde psykopaten Karl Stromberg fra The Spy Who Loved Me og blir aldri verken spesielt truende eller minneverdig, selv om jeg alltid har likt Michael Lonsdale, så faller han litt for lett igjennom her dessverre. Hans "lille gule venn" er heller ikke noe å juble over når det gjelder Bond henchmen, men han vet virkelig hvordan man skal trashe en glassforretning med stil.

Alt i alt, filmen er underholdende og nostalgien er med å dytte ratingen opp men innser at noen 7/10 er den så absolutt ikke. Likevel, Roger Moore gjør seg på ingen måte bort, selv i en film med såpass mye "over-the-top" aktige scener og skuespill, og ender likevel opp med en meget snill:

6,5/10

Dimmi

► Show Spoiler

18. des. 2019 12:28
Moonraker, ja.

Det ble faktisk et veldig hyggelig gjensyn.

Første halvdelen av filmen var enda bedre enn jeg husket den som. Og åpningsscenen er rett og slett fantastisk, og en av de mest imponerende å i det hele tatt få gjennomført. Månedsvis med filming av 2-3 sekunders klipp hver eneste dag for å oppnå sluttresultatet.

Michael Lonsdale er for meg en av de absolutt beste skurkene i Bond-filmene. Hans nedtonede og rolige stil passer ekstra godt inn her også siden det er så mye annet som er "over the top".

Det blir mye humor i filmen. Noen ganger litt for mye. Og noen ganger litt for mange "store scener".

Men, det er i likhet med YOLT en av de filmene med flest minneverdige enkeltscener, og det er kanskje det som gjør at filmen tross alt huskes så godt.

For meg blir nettopp de to filmene der mye av det samme både på svakheter og styrker rent filmatisk. Men, underholdningsverdien er rett og slett strålende.

Jeg gir'n terningkast 4.

Beste scener :

- Åpningsscenen. Utrolig, er ordet.

- Første møte med romstasjonen. Stor kunst.

- Corrines død

- Bond i sentrifugen

- Fasanjakten "You missed, mr.Bond" "Did I?"

- Karnevalet, når kjempedukken stopper opp i toget og snur hodet mot Bond og dama hans i smuget.

- Bond i laboratoriet.

- ALT av John Barrys musikk. Hans beste Bond-soundtrack?

- Ken Adam. For noen fantastiske kulisser!

Verste scener :

- Den nesten latterlige overbruken av produktplassering/reklame gjennom hele filmen. Toppet av da ambulansen med Bond & Goodhead kjører oppover åssiden og vi i tur og orden får se store reklameskilt (på en brosteinsgate midt i huttiheita) for 7-Up, Seiko, Marlboro og British Airways

- Gondolen over torget.... Nuff said.... (Men, litt morsomt er det jo, da.)

- Kjærlighetsscenen med Jaws og hans barmfagre lille pipkebarn. (Huff. At de ga etter for all fanmailen her er nesten vanskelig å forstå....)

[Frank.N.Steen]

For Your Eyes Only (1981)

MrPets

► Show Spoiler

25. des. 2019 14:03
Anmeldelse av For Your Eyes Only (1981)

Med det halvsprøe romeventyret fra Moonraker i bagasjen, sørger For Your Eyes Only for at James Bond lander på jorden igjen. En film som på mange måter minner om Sean Connerys periode, men leverer den på nivå med hans beste?

Filmen vekker ikke bare minner om Connery, men også George Lazenby. Dette er, så vidt meg bekjent, den første gangen vi har direkte koblinger mellom forskjellige skuespillere av James Bond. Han besøker nemlig graven til Tracy Bond, og avslutter med å hevne seg på det som åpenbart skal være hennes drapsmann, Blofeld. Han tiltales dog aldri ved navn, og dette er grunnet kaoset av rettigheter som senere skulle lede til Never Say Never Again. Åpningsscenen er varierende; på den ene siden får vi emosjonelle øyeblikk og spektakulære helikopterstunt, mens på den andre føles Blofeld mer som Dr. Evil enn det vi har møtt tidligere.

Etter en flott åpningssekvens begynner plotet å rulle, og det er relativt greit å henge med på hva som foregår. I den første timen. Deretter blir det, som så ofte før, et overkomplisert sammensurium som gjør det vanskelig å holde oversikt, og som konsekvens, interesse. Det føles egentlig igjen som en todelt film, og det er ikke overraskende å lese at manuset forsøkte å sammensveise to vidt forskjellige Fleming-historier.

Det er definitivt mye bra i For Your Eyes Only. Spesielt syns jeg action-scenene har fått en kraftig overhaling, både med en herlig biljakt, en lengre sekvens i de italienske alpene og intens fjellklatring. Bonds kvinnelige allierte, Melina Havelock, er også et hyggelig bekjentskap. Hun er et høyst kompetent og søker å hevne sine foreldre, som involverer henne i Bonds oppdrag. Heldigvis fant de en solid skuespiller for denne rollen, og hun er i stand til å kommunisere et bredt spekter av følelser filmen gjennom på tross av noe sviktende dubbing. Moore får i større grad anledning til å spille på andre strenger enn kun humor, og dette gjør det vesentlig mer interessant å følge Bonds reise. Men det må nevnes at mannen begynner å se gammel ut. Dette merkes spesielt i scenen med Bibi, hvor de virker å kommentere Rogers alder med et glimt i øyet.

For Your Eyes Only er dog ikke knirkefri. Jeg har allerede nevnt at manuset drar inspirasjon fra to uavhengige historier, og det merkes. Overgangen føles lite organisk. En annen konsekvens er at spesielt andre del, som viser to personer vi er usikre på hvem vi skal støtte, ikke vies nok tid. Konsekvensene av dette er også at skurken ikke utvikles nok, på tross av gode skuespillere. Noen av scenene hører mer hjemme i Moonraker enn her, spesielt en omgang på hockeybanen, og avslutningen med Margaret Thatcher er noe av det rareste jeg har sett i en Bond-film.

Videre er musikken for meg et stort problem filmen gjennom. Jeg nevner ofte Bond-filmenes funksjon som tidsmaskiner, ved at de fanger tidsånden fra 60-tallet til i dag, men konsekvensen kan naturligvis være at noe føles fullstendig utdatert. Dette er dessverre tilfellet med den grufulle synth-diskoen som dominerer lydbildet og går hardt utover enkelte sekvenser. Dette er både synd og litt bemerkelsesverdig, da tittelsporet med Sheena Easton er glimrende og definitivt er å finne i toppen blant bidragene så langt.

På tross av svakhetene nevnt over, er det så mye som fungerer at ingen av disse blir altfor dominerende. Dette er for meg Moores beste film med Live and Let Die så langt, og jeg er glad for at han kommer seg litt unna de noe skrullete historiene som har dominert hans karriere som James Bond. For Your Eyes Only er nok ikke på høyde med Connerys beste bidrag, men utvilsomt god nok til å kjempe om en plass på topp ti når alt skal oppsummeres etter 24 filmer.

Beste øyeblikk: Biljakten i gul golf

Verste øyeblikk: Hockey-scenen

Frank.N.Steen

► Show Spoiler

25. des. 2019 14:49
Tror jeg aldri endte opp med å skrive noen anmeldelse av For Your Eyes Only (1981) tidligere i vinter, og begynte vel å miste litt interessen og var vel time-out etter å ha sett unna neste film i Bond serien, men husker nå likevel at Kun for dine øyne slo langt bedre an ved første gjensyn da siden vinter 2011 (hvor det så ble en skuffende 4/10) men endte nå altså opp med en solid oppgradering og ga den en 7/10.

Helt klart den kanskje mest beinharde og ned-på-jorda av samtlige 007 eventyr siden Live and Let Die (1973) og en der åpenbart var preget av kaldblodig hevn og hvor skurkene og bond baben fremsto nå milevis unna de mer komiske utgavene man hadde blitt litt for vant med å se i Roger Moores Bond bidrag.

Husker jeg hadde nærmest en "ferdig" skrevet anmeldelse i hodet i det filmen nærmet seg slutten, men nå er det jo nesten et år for seint, så får bare forsøke å legge til litt her og der av det man husker, på godt og vondt:

Action delen var meget bra, faktisk noe av det ypperste av Moore filmene og det var brutalt og tøft, og de komiske, nærmest b-film effektene fra tidlig 70-tallet virket å være forlengst historie, eller hvert fall for denne gang.

Den hevnlystne Bond baben Melina (kanskje mer i retning av lystmorder enn typisk "babe" i denne filmen) var et friskt pust og fremstår nærmest som ei drapsmaskin og selv om kjemien mellom henne og Bond for meg ikke når helt opp (Moore begynte helt klart å nærme seg faretruende: Too old for this "shit") men var vel såpass godt likt på den tiden samt at produsentene slet med å finne en ledig erstatter, så da ble det bare sånn.

Dessverre avsløres aldersforskjellen litt for tydelig når da den unge og våryre skøyte bimboen Bibi (muligens en av de mest irriterende Bond bertene og ei som må vel knapt ha vært mer 17-18 år under filminnspillingen) nærmest kaster seg over en noe ukomfortabel Bond, som jeg tror også avfeier hennes seksuelle "ytelser" og fremsto mest flaut og patetisk enn "elegant" og "sexy".

Dessverre virket det som de ikke lærte av dette og i en av de neste filmene var jo Moore nærmere å bikke 60 pluss, mens hans kvinnelige romantiske motspiller kunne vel ha vært barnebarnet hans, og Roger uttalte vel også i den forbindelse at det kunne ikke fortsette sånn særlig lengre.

Åpnings themet til Sheena Easton og Bill Conti er en av favorittene fra åttiallet (i grunn et fint tiår med tanke på Bond låter, men få av dem greier vel egentlig helt å matche elegansen fra 60 og 70-talls Bond låt bidragene) men resten av soundtracket går raskt i glemmeboka, og selv svakere Bond eventyr kunne fort bli løftet ett stort hakk grunnet John Barrys mesterlige musikk, slik kom det ikke alltid til å bli værende uten hans innsats.

Tror faktisk den amerikanske pop-rock gruppa Blondie også var tiltenkt tittel låta men det ble visst Sheena Easton som vant den duellen, og har jo skiva til Blondie i samlingen (ikke hørt særlig ofte, en av deres klart svakeste utgivelser) og synes valget var helt korrekt. Blondie har mye gull, men deres versjon var ikke i nærheten og minnet mer om de forglemmelige og dølle Bond låtene man fikk servert på tampen av 90-tallet.

Vel, nok om det. Tilbake til filmen og som med flere av de tidligere Connery/Moore Bond filmene innehar også For Your Eyes Only en av de skumleste scenene (synes nå jeg, sett gjennom nostalgiske barneøyne) i det Bond og Melina dykker ned i et bomba skipvrak og blir plutselig angrepet av en skurk i en veldig guffen og skremmende dykkedrakt. Får litt Alien (1979) skrekkfilm vibber av den selv i dag.

Skurken med brillene (glemt fullstendig navnet) var herlig ond og sjeldent har det vært så tilfredsstillende å se Bond i kaldt blod levere dødsstøtet som han så gjør til perfeksjon da godt senere ut i filmen.

Alt i alt, nesten litt trist at de startet opp tiåret med en såpass tøff og beinhard action-thriller, for (uten å spoile for mye) så ble det dessverre hel stopp for Rogerns del i de to neste og siste 007 eventyrene og hadde i grunn unnet ham å få avslutte med denne filmen, fremfor det som fulgte. Men, nå har jeg fortsatt tilgode å få sett igjen A View To A Kill (1985), men tviler på at et gjensyn vil forandre min mening altfor mye, Octopussy får vi heller ta neste uke.

Dimmi

► Show Spoiler

30. des. 2019 14:58
I mellomtiden kan forhåpentligvis Dimmi komme med sine tanker om FYEO, om anledningen byr seg.

Travelt i julestria, så selv Bond får vente!

Og jeg skal fatte meg i korthet.

For Your Eyes Only er langt fra noen favoritt hos meg.

Og listen over ting jeg misliker er nærmest uendelig, helt ned til ganske ubetydelige detaljer.

Og for å ta den første detaljen først :

1. Sveisen til Roger'n. Borte er den typiske sideskillen fra hans første fire filmer. Nå er det tilbake til bakovergredd sideskill, a.la Simon Templar. Men, der han så "voksen" ut som Mr.Templar, så forsterker sveisen her i stedet at han har rundet 50.

2. Den grusomme musikken, som allerede er kommentert. Har tålt tidens tann fryktelig dårlig, og forsterker inntrykket av en meget "dated" film.

3. Det er en humormessig overgang fra de foregående filmene og til John Glenns filmer. Det er mer plumpt, rett og slett. Og det speiler seg også i flere av scenene. Hockeyscenen er nevnt. Men, for meg er samtlige skiscener enda verre. Toppet av bobsleighkjøret og turen i hoppbakken. Det er bare latterlig, uten å være morsomt.

4. Savnet av Ken Adam. Et bevisst valg i.o.m. at han var opptatt med Pennies From Heaven, og ønsket om å gå tilbake til en mer "realistisk" stil, men det ender opp med en lite vellykket kombinasjon av mer som tåler tidens tann svært dårlig og en generell "OBOS"-følelse over endel av kulissene.

5. Mangelen på spenning/driv er påtagelig i store deler av filmen, og blir heller ikke gjort bedre av den nevnte musikken. Og flere scener som burde vært høydepunkter ender opp med å bli ganske platte. Man får i det hele tatt lite ut av mye potensiale.

6. Åpningsscenen. Hutte meg tu for en fjollete avskjed for "Blofeldt". Dessverre helt i tråd med filmens tone.

o.s.v.....

Så er det selvfølgelig mye bra også.

Selve plottet er en kjærkommen retur til mer "Bond" og mindre eventyr. Det er drivet i filmen som blir for tamt, og for ofte avsporet av tåpeligheter som trekker ned, ikke selve historien.

Og det er nok av gode enkeltscener. Slepingen etter båten er jo fra Live And Let Die, men passer godt inn her, og gjennomføres til 18.5 i stil. Når Roger'n skyter Loque, og deretter gir ham de siste sparket i bilen (noe Roger'n var veeeldig skeptisk til, da han mente de brøt med figuren han hadde etablert). Fallet i tauet (for et stunt!) og generelt hele klatresekvensen.

Men, alt i alt.... Meh. En skuffende film for meg. Terningkast 3. (Snuser på 2'ern...)

Verste scener :

- 2CV'en i aksjon med pornomusikken som akkompagnement.

- Alle skiscenene

- Motorsyklene på torget i Cortina

- Åpningsscenen

- Hockeybanen

- Hotellscenen med det som kunne vært "barnebarnet" til Rogern.

Beste scener

- Beskjeden fra Ferrara på speilet.

- Klatresekvensen

- Senkningen av St.Georges

Octopussy (1983)

MrPets

► Show Spoiler

2. jan. 2020 16:53
Anmeldelse av Octopussy (1983)

1983, året da to Bond-filmer kom på kinosalene landet over. Først med den daværende Bond, Roger Moore, og deretter med en returnert Sean Connery. Sistnevnte film ble som kjent ikke produsert av Eon, og er derfor ikke å regne som en offisiell Bond-film. Det er meg litt uklart hvorfor Roger Moore er tilbake. Etter en rekke svake filmer var jeg i grunn ganske fornøyd med For Your Eyes Only, og den føltes som et verdig punktum for vår britiske venn som også begynner å dra litt på årene. Jeg mistenker at han returnerte grunnet trusselen fra Connery og Never Say Never Again. Tittelen på filmen føles også smått absurd - Octopussy går i sporene til Goodhead og Pussy Galore med smått vågale navn.

Spørsmålene jeg hadde rundt Moores tilbakekomst blir dog raskt glemt med en glimrende åpningssekvens. Det skal sies, om de siste filmene har vært av varierende kvalitet, syns jeg de har levret solide åpninger. Her får vi flotte stunts med flyet, og Moore er igjen i storform som James Bond med sin vittige timing; «Fill her up please» er en perfekt avslutning.

Det er mye å like i Octopussy. Roger Moore er nevnt, han er som vanlig leken og vittig i rollen. Jeg liker variasjonen i skurker. Vi har glatte Khan, hans livvakt med turbanen, de knivkastende tvillingene, jojo-mannen, Octopussy, den russiske generalen … Ja, listen er nok litt lang, men jeg husker i det minste alle godt. Det er flere gode actionscener. Utover åpningsscenen er biljakten i India, jojo-mannen, tvillingene som jakter 009 og Khan som jakter Bond i jungelen. Det er også gøy å se at Q involveres i felten, og Vijay er en av de beste medarbeiderne Moores Bond har hatt. Scenen ved backgammon-brettet gir også gode minner tilbake til Sean Connerys scener ved kasinoet. Det er en solid sekvens ikke bare fordi jeg selv spiller en del backgammon og var glad for å se dette herlige spillet i fokus, men Moore spiller også meget bra. Når han stirrer ned Khan med doble seksere smiler jeg like bredt hver gang. Scenen i auksjonsrommet er også strålende.

Som vanlig er ikke alt fryd og gammen, og igjen skyldes mye historien. Vi starter med forfalskede Fabergéegg, som er russiske. Hvorfor i all verden MI6 er involvert i dette til å begynne med er ikke godt å si. Hvorfor og hvordan vi går fra dette til desarmering av en atombombe i Vest-Tyskland er enda vanskeligere å forstå. Octopussys organisasjon virker tilslutt å være presset inn i filmen på merkelig vis, noe som er synd. Octopussy er for øvrig temmelig likandes, som nevnt. Maud Adams er tilbake i rollen som Bond-dame, og har fått en vesentlig mer sentral rolle enn sist. Jeg liker at de velger en dame som er nærmere Moores alder, det spiller vesentlig bedre, og Adams er mer sexy nå enn sist i mine øyne. Jeg skulle gjerne sett at de virkelig kjørte på med en kvinnelig hovedskurk, men dette får vi vel ikke før Pierce Brosnans tid.

Filmens avslutning er dessverre det store bunnpunktet. Det er helt absurd å se en armé med kvinnelige akrobater innta Kahns palass, og enda verre når Bond kommer dumpende ned i en ekstremt treg luftballong. Jeg klarer for det meste å overse Moores alder, men i denne sekvensen blir det særdeles tydelig. Nei, huff; dette er grufulle saker.

I sum er dette en film som ikke er på nivå med forrige ukes, men langt bedre enn tre av Moores tidligere bidrag. Den reddes primært av solide bifigurer, nydelig kinematografi og flott lydspor. Det er ikke en All Time High for verken Moore eller serien, men ender nok et sted midt på treet - sangen havner nok langt lavere.

Beste scene: Auksjonsscenen og backgammon-spillet, umiddelbart klassiske Bond-øyeblikk for meg

Verste scene: Sirkus-invasjonen av Khan palass, grøss og gru

Frank.N.Steen

► Show Spoiler

2. jan. 2020 17:07
Vel, Kim Basinger var jo ikke så gæren huskes jeg. Liten rolle men mer enn nok for meg til å hvert fall finne noe positivt over. Husker også at det var noe om at den godeste Steven Seagal visstnok brakk ene håndleddet til Sean Connery under innspillingen, da en del år før Seagal selv ble en actionstjerne.

Octopussy (1983) tror jeg ble med en snill/svak 5/10 i fjor, og var vel en liten nedtur i grunn. Åpenbart at de nå forlot Star Wars territorium og inn i litt mer Lucas/Spielberg type eventyr ala Indiana Jones men som du nevner masse spektakulær action og stuns, men handlingen og karakterene var ikke all verden.

Likevel huskes denne godt fra barndommen som også en av de Roger Moore/Bond filmene med en skikkelig skummel scene, tenker på klovne sekvensen i åpningen, den satte en støkk i meg som guttunge.

Nå ser jeg virkelig fram til å ta frem igjen Bond film kikkingen og gleder meg nesten litt til A View To A Kill, og kanskje mer spent på da de neste to Timothy Dalton filmene. (Sikkert nevnt dette flere ganger tidligere her inne).

Dimmi

► Show Spoiler

2. jan. 2020 21:05
Filmens avslutning er dessverre det store bunnpunktet. Det er helt absurd å se en armé med kvinnelige akrobater innta Kahns palass, og enda verre når Bond kommer dumpende ned i en ekstremt treg luftballong.

Enig. Slutten er latterlig. Og jeg synes langt fra det er den eneste latterlige scenen i filmen.

Jeg klagde på humoren som Glen likte å putte inn i vår forrige film også, men er det full oversvømmelse av plattheter. Toppet av zoomingen på puppene i Q's lab.

Jeg har litt delte meninger om Octopussy, kjenner jeg. På samme måte som You Only Live Twice er det mye bra her. Jeg liker plottet. Jeg liker Barrys musikk. Og vi har et trekløver av bad guys som er fullt på høyde med gamle storheter.

Auksjonsscenen er nevnt. Natten Bond smyger seg ut fra rommet sitt på palasset like flott. Og hva kan egentlig gå galt når Bond er på et kasino?

Men, det blir for mange tåpeligheter, alt i alt.

Den utstoppede tigeren som dyttes ut av buskene. Sirkuscenene. Middagen på palasset. Krokodillefarkosten. Og ærlig talt : Røde nylontrikoter i indisk sommervarme? Joda....

Ei heller er jeg spesielt begeistret over hverken åpningscene eller sluttscene. Ingen av disse når opp til det beste fra serien.

Og da ender man opp med nok en ujevn, eklektisk og "dated" Bond-film.

Terningkast 3.

A View to a Kill (1985)

MrPets

► Show Spoiler

6. jan. 2020 11:37
Anmeldelse av A View to a Kill (1985)

Etter å ha slått Never Say Never Again i åpen kamp med Octopussy, må Roger Moore og EON ha vurdert å avslutte samarbeidet. Ikke bare fikk de vist hvem som var den ekte James Bond, men Moore har også nådd litt av en alder; mannen var 56 i 1983. Likevel fortsatte de i samme spor for et siste nummer. Var det verdt det?

Dette er en film jeg husker å ha sett i mine yngre dager, primært takket være Christopher Walken som skurken Max Zorin, en mann jeg alltid merket meg. Plotet skulle det vise seg at jeg hadde glemt nærmest i sin helhet, men det er enkelte øyeblikk som har brent seg fast. Eksempelvis Eiffeltårnet med påfølgende biljakt, gruvene, mord i bilvaskeri og luftskipet. Igjen merket jeg meg at denne filmen regelmessig latterliggjøres, og var spent på om det virkelig kunne være så ille.

Filmen har en merkelig åpning som gjør at jeg ble litt satt ut fra starten. Det er standard å ha en form for erklæring á la «alle referanser til virkelige personer er tilfeldige», men de kommer stort sett på slutten av filmen når ingen riktig følger med. Her får vi det derimot i første bilde, og jeg blir umiddelbart nysgjerrig på hvorfor dette var nødvendig. Jeg antar at det må ha vært et søksmål involvert? Hva det søksmålet kan ha dreid seg om er vanskelig å si, da dette plotet er blant de villeste vi har fått servert. Og det sier ikke rent lite.

Max Zorins idé er altså å fylle gruver med vann, for å fremprovosere et jordskjelv som anslås å ha en naturlig forklaring. På denne måten vil Zorin sikre monopol i datachip-industrien, samt sin egen fremtid. Med andre ord har vi et plot som snytt ut av en tidligere Bond-film, nemlig Goldfinger - vi får attpåtil beskrevet planen gjennom en nærmest identisk scene!Hvordan starter dette med etterforskning av steroidepumpede hester? Si det. På den annen side er ikke dette altfor annerledes fra sist uke, da vi gikk fra Fabergé-egg til atombombe.

Hvordan skal man egentlig begynne med denne? Vel, la oss starte med det første problemet - Roger Moores alder. Stuntmenn har vi sett i alle hans filmer, men nå er det for alvor klart at hans fysikk ikke tillater selv de minste anstrengelser. Dette er synlig allerede fra «jakten» i Eiffeltårnet, der May Day´s løping blir avbrutt av Bond som skyter fremfor å løpe oppover, etterfulgt av en sjåfør som definitivt ikke er Roger Moore. Videre har vi i motsetning til sist, hvor jeg komplimenterte Maude Adams´ passende alder, nå en romantisk partner som både er og føles 28 år yngre enn James Bond. Jeg vet ikke riktig hva tanken var her, men det hele føles som om romansen med Bibi For Your Eyes Only blir tatt ut til det fulle. Og det er ikke et heldig innfall. Utover dette føles alt med Moore bare litt tregt, som er synd, og jeg stiller spørsmål om hvorvidt mannen skulle vært satt i denne situasjonen.

Nest etter Moores alder er en utfordring at det igjen utfordrende å binde de forskjellige scenene til et sammenhengende og logisk plot. Jeg blir sittende å stille spørsmålstegn ved nesten alt som skjer, allerede fra nevnte scene ved Eiffeltårnet. Bond treffer en franskmann som babler i vei med løst begrunnede spekulasjoner og i det hele tatt fremstår nokså udugelig. Hvorfor May Day og Zorin da bruker tid på dette merkverdige mordet er vanskelig å si, men jeg skjønner fort hvorfor; Bond må ha én eller annen grunn for mistanken sin, annet enn en følelse. Deretter går det hulter til bulter før vi ender på et luftskip over San Francisco.

Christopher Walken er en av de mest gjenkjennelige skuespillerne i min bok, og jeg var spesielt nysgjerrig på å se han i denne filmen. Dessverre er jeg noget skuffet over Max Zorin. At planen nærmest er en blåkopi av Goldfingers er litt leit, men ikke avgjørende. Et større problem er at jeg aldri helt får teken på han. Han er visstnok et slags genetisk østtysk supermenneske fra KGB, med en særdeles sterk Brooklyn-aksent. Han har all verdens rikdom, men risikerer alt for å tjene litt mer. I tillegg føler jeg at Walken hele tiden holder igjen litt, og tror skurken kunne vært mer minneverdig om hans velkjente nykker kunne vært mer tilstede. Hans medhjelper May Day er derimot riktig så underholdende. Hun har en fysisk tilstedeværelse få kvinner i serien kan vise til, og det faktum at hun legger Bond på rygg i sengen demonstrerer hennes selvtillit og kompetanse. Den understreker dessverre også at Moore er gammel og sliten.

Filmens andre hovedkvinne er derimot en veritabel katastrofe. Etter en sterk forbedring av Bond-damene de to siste filmene er vi nå tilbake i Goodnight-territorium, men jeg tror om mulig Stacey Sutton er mer irriterende. En av mange grunner til dette er de konstante ropene på «Jaaaaames», med en stemme som kan terge på seg en gråstein. Ellers er en kvinnelig russisk agent så vidt innom, og hvorfor hun og Bond ikke jobber sammen som i tidligere filmer er utenfor min forståelse.

Som alltid er det også positive ting å henge seg på. Igjen leverer åpningsscenen en lovende start til Moores eventyr, på tross av at skiscenariet begynner å bli en gjenganger. Dessverre havner vi i Moonraker-området når Beach Boys plutselig spilles, men dette reddes i noen grad når Bond relativt stilig surfer bortover vannet. Tittelsangen må også nevnes; jeg liker Duran Duran godt og digger denne sangen, som helt sikkert vil figurere høyt på listen når alt skal oppsummeres. På tross av at det virker temmelig løsrevet fra filmens endelige plot er også etterforskningen av hestedopingen relativt bra. Spesielt liker jeg interaksjonen mellom Bond og hans «butler» Tibbett. Her ler jeg hele veien og Moore er i sitt ess. Mulig det var smart å pare Moore med en enda eldre mann, så han virket hakket mer ungdommelig. Her er også flere gode actionscener. Jeg liker biljakten etter May Day i Paris, hvor bilen stadig strippes for flere deler. Hesterittet er svært fornøyelig. I tillegg er Tibbets drapsscene blant de mer brutale i serien, og jeg var livredd bilvask etter å ha sett denne da jeg var yngre.

I grunn er det først etter at vi ankommer USA ting faller fra hverandre, igjen i siste halvdel. Etter introduksjonen av Sutton synker interessen min, og bunnpunktet nåes med brannbilscenen. En av få ting jeg verdsetter mot slutten er May Days selvoppofrelse, spesielt avleveringen av «Get Zorin for me» og det lille øyeblikket hvor hun nærmest ser Zorin i øynene - her er glimt av god regi og klipping. Ellers er det, som så ofte før med Moore, et skuffende klimaks.

Det er litt synd at Roger Moores siste film som James Bond har slikt et negativt ettermæle, men jeg er av den mening at dette ikke er noe verre enn hva vi har sett tidligere. På tross av Moores åpenbare fravær er det gode actionscener, May Day er en av de bedre kvinnelige figurene vi har hatt, jeg humrer godt av Bond og Tibbets scener, og Zorin er defintivt bedre enn Stromberg. Ja, plotet er sprøtt, men det har vært tilfelle i majoriteten av Moores filmer. Jeg er også glad for at dette er Moores siste - etter syv filmer er jeg klar for et taktskifte. Ikke at alle Moores filmer føles like, på langt nær, men tiden er moden for en ny James Bond. Herren i mitt profilbilde skal nå bekle tittelrollen, og hvordan det går får vi se neste uke.

Beste øyeblikk: May Days siste scene

Verste øyeblikk: Staceys konstante mas, som når sitt verste punkt i heisen

Frank.N.Steen

► Show Spoiler

6. jan. 2020 11:52
Vel, like greit å komme i gang nyåret og "hverdagen" da med litt søndags Bond filmer på de sene kvelder og turen var så kommet til en annen stor barndomsfavoritt, A View to a Kill (1985) som min kjære mor ikke lot meg se som guttunge, men jeg endte så med å smuglytte meg gjennom den likevel. Og selv om en da knapt forsto et eneste ord av hva som ble sagt var nå filmen likevel underholdende da der tv-skjermen ikke lenger var tilgjengelig, tok nå fantasien over og det fungerte bedre enn ingenting.

Men et par måneder senere ble filmen sendt i reprise, og siden pappa var langt mer rundere i kantene når det gjaldt film-titting fikk en endelig se hele Bond eventyret i sin helhet og elsket hvert eneste sekund av den.

Et par tiår senere og sist man så den ble det heller skuffende saker, midt på treet (knapt nok det) og innså at nok ei barndoms perle ikke lenger holdt mål, og har ikke sett filmen siden vinter 2011.

Vel, nok om det, over til filmen:

Denne gang er 007 (Roger Moore) satt opp mot en fremadstormende jappe-businessmann ved navn Max Zorin (Christopher Walken) som har mål om å legge hele Silicon Valley under vann og få total dominans innen mikrobrikke bransjen da gjennom sitt eget merke visstnok skal være i stand til å kunne motstå kraften fra en atomsprenging.

Oj, her var det mye opp og ned, og vel så det. Filmen åpner med noen elleville ski-stunts (igjen under regi av Willy Bogner) men i motsetning til tidligere spektakulære lignende vinterscener (The Spy Who Loved Me) blir det dessverre dummet ned mange hakk i det James Bond går fra ski til snåbrett og nærmest ski-surfing med total "random" musikkbruk av ei gammel Beach Boys hit, California Girls (eller noe slikt) og man sitter nesten å river seg i håret over hvor lavpanna det fremstår, nesten like jævlig som Tarzan brølet i forgjengeren.

Deretter fortsetter den "imponerende" musikkbruken, da gjennom tittelkuttet og Duran Duran som var nok et ganske så tidsriktig valg, da bandet var vel fortsatt høyaktuelle på hitlistene og låta er jo ikke så fæl men produksjonen er nærmest gyselig (spesielt trommene) og når man så hører det samme themet senere ut i filmen (ved flere anledninger) da via det overlegent elegante og nydelige utgaven fra John Barry, så får man den i en langt mer verdig innpakning.

Så er det rett over til Paris, Frankrike. Mye flotte bruk av lokaler, bygg og natur er med i denne filmen, må sies og scenene i Eifel tårnet er fortsatt imponerende (action delen altså) men leveringen av en del one-liners begynner nå å bli meget "tørre", og hvor Roger Moores elegante sjarm og glimt i øyet ikke lenger er nok til å gjøre opp for den slags vitsing.

Popstjernen Grace Jones som May Day gjør sitt inntog og fremstår som en slags kvinnelig "Jaws" med tidvis uante superkrefter og i likhet med sistnevnte får hun en slags "oppvekker" på tampen og ender opp med å skifte side, til the good guys.

Se også opp for en ung og kommende actionstjerne da gjennom Jones daværende kjæreste, svenske Dolph Lundgren som en av General Gogols sikkerhetsvakter (scenen på travbanen).

Når vi er inne på popstjerner så var vel faktisk David Bowie tiltenkt rollen som den ariske nazi-legen Dr. Mortners ariske "avkom" og det er ikke vanskelig å se hvorfor. På denne tiden nøt vel Bowie også sin kanskje største suksess som MTV pop-stjerne med bleka blondt hår, fargerike pastelldresser og lignet mer på en børsmegler fra Wall Street eller narkobaron fra siste episode av Miami Vice enn the Thin White Duke fra et tiår tidligere.

Kunne ha vært spennende, men tror valget var likevel rett å gi jobben til Christopher Walken. Bowie gjorde vel unna noen små roller det året, derimot som leiemorder i action-komedien Into the Night (1985) men alt i alt, tiden var vel kanskje ikke helt på hans side med tanke på turneer og plateinnspillinger osv.

Walken gjør seg absolutt ikke bort som Max Zorin, men en del scener føltes mer hjemme i en Chuck Norris/Charles Bronson film enn i en James Bond film. Tenker spesielt på scenen der han massakrerer sine egne menn mens han ler som en gærning, får litt Joker vibber av det hele, og samme egentlig i den minneverdige (men ikke av spesielt gode grunner) sluttscenen med Zorins luftballong og Golden Gate Bridge i San Francisco, USA hvor Zorin og Bond sloss i høyden, og det hele ender opp litt ala Batman (1989) men da uten samme "tyngde" over seg.

Jeg synes Roger Moore og Bond fansen fortjente en bedre slutt en hva man endte opp med, men greit Octopussy (1983) var ikke akkurat særlig bedre den heller, men her blir det for åpenbart at alderen er ikke lenger umulig å "skjule", enkelte scener er bare flaue og virker som Moore også virket nesten oppgitt over dem mens han er på skjermen. Tenker særlig på den hvor han i løpet av ca, 75 minutter har tilbakelagt seg 3 bond-piker og tenkte, oj skal vi få en slags "rekord" her, med 4 stykk innen 80 minutter, men som den gentlemannen Moore er, så ender det opp med at han brer over dyna til den skjønne Tanya Roberts og det var det.

Kanskje like greit, da det virket veldig pådyttet, og i stedet for å ende med parodisk ala Bronson (i Cannon Pictures tiden) stopper dem i tide.

Som i alle 80-talls filmer med respekt for seg selv får vi selvsagt en "artig" liten robot-venn, da i en firbeint utgave som også dukker opp to ganger i filmen. Ingen spesielt morsomme.

Nei, gir meg der. Sikkert mulig at det virker som at en legger an til en total slakt, men tross av ingen forandring på ratingen siden forrige besøk, greier jeg ikke å være for streng, er jo Roger Moore fan og han gjør så godt han kan med det lille som ble gitt ham. Ikke hans feil at produsentene ikke greide å skaffe en verdig erstatter etter For Your Eyes Only (1981) men det er likevel underholdning her, filmens tempo går unna i høy fart og skjer nok til at interessen aldri blir helt når bunnsiktet.

Som sagt, får en del Joker/Batman (1989) vibber ut i filmen, både sluttscenen, Zorin som karakter (latteren og hans psykotiske karakter) og ikke minst scenen i luftskipet da under et møte med flere omfattende businessmenn og hvordan Zorin så tar seg av de som ikke spiller på samme lag som han, etc.

Tanya Roberts var som sagt skjønn, men aldersforskjellen og total blottet for kjemi mellom hennes karakter og Bond gjør at hun kommer meget svakt ut blant mine minst favoriserte Bond-babes. Men skal mye til for å slå Britt Ekland (The Man with the Golden Gun).

Alt i alt, en film jeg elsket som guttunge, men gjorde jo nesten det med alt man så av James Bond den gang. Nå, i voksen alder er det bare å innse at denne er nok mest sannsynlig en av (til nå) svakeste av Bond filmene man har igjen gått løs på.

5/10

Dimmi

► Show Spoiler

6. jan. 2020 11:55
Det er litt synd at Roger Moores siste film som James Bond har slikt et negativt ettermæle, men jeg er av den mening at dette ikke er noe verre enn hva vi har sett tidligere.

Jeg er nok blandt de mange som har delte meninger om denne. Og jeg er enig i at den ikke fortjener ryktet sitt.

Som deg, synes også jeg at den første halvdelen her er den beste. Det er mye bra å velge i når vi er i Frankrike. Og scenene i Eiffel-tårnet er helt i toppen av gode Bond-scener. (Personlig vil jeg også legge til Barrys glimrende musikk som gjør heis-scenen i tårnet her til en fryd)

Det hele dabber litt av når vi ankommer San Fransisco, og du er ikke alene om å irritere deg over Ms. Sutton og hennes bæljerier.

Men, Walken, som jo fikk mye kritikk for sin rolleprestasjon her, synes jeg faktisk er helt tipp topp, jeg. For den rollen der kunne fort gått over kanten hvis han hadde trukket den lenger.

Grace Jones er jo også et fyrverkeri, bare ved sin blotte tilstedeværelse. Selv om det jo var på nippet at hun i det hele tatt fikk lov til å fullføre filmen...

Ellers blir det, som alltid i Glens Moore-filmer, for mye tøys og tull av den billige sorten, som i stedet for å tilføre humor, bare fører til irritasjon over at man dreper stemningen med plattheter.

Men, når jeg tenker på filmen som helhet, så er det høydepunktene jeg husker best. Ikke de.

Jakten i Eiffel-tårnet. Åpningsscenen (hadde vi bare blitt spart for Beach Boys...).. Bilvasken. Når Bond druknes i bilen. Og ærlig talt : Hvem elsker vel ikke luftskip

Hva angår tittellåta : Den desidert beste i hele serien.

Og vi tåler så definitivt et gjensyn med musikkvideoen!

[Frank.N.Steen]

The Living Daylights (1987)

MrPets

► Show Spoiler

13. jan. 2020 09:51
Anmeldelse av The Living Daylights (1987)

Det var tydelig at Roger Moore var sliten både i kropp og sinn for sitt siste eventyr som 007. Vi trengte nytt blod, og det kom i form av en gammel kjenning for EON. En waliser de tidligere hadde ønsket for rollen takket endelig ja, nemlig Timothy Dalton. Etter to avslag, for On Her Majesty´s Secret Service og Live and Let Die, følte Dalton at tiden var kommet. Dette var dog ikke uten komplikasjoner - Dalton var knyttet til filmen Brenda Starr, og Brokkoli henvendte seg derfor til en annen skuespiller - Pierce Brosnan! Brosnan var på dette tidspunktet stjerne i tv-serien Remington Steele, og interessen for denne serien økte dramatisk da han ble annonsert som den nye James Bond . Interessen økte så mye at NBC benyttet seg av en opsjon for fornyelse av serien, som i utgangspunktet var kansellert. De prøvde å få til en felles løsning med EON, så både Bond og TV-serien kunne gå sin gang, men da fortalte Broccoli at "James Bond will not be Remington Steele, and Remington Steele will not be James Bond." Brosnan vil komme tilbake om et par uker. For denne gang får vi altså Timothy Dalton, som nærmest hoppet fra settet til Brenda Starr og rett til The Living Daylights.

Etter serien med Roger Moore-filmer som på tross av innslag som For Your Eyes Only føltes noe tåpelige, er det forfriskende at man her går for en mer seriøs tone, som for øvrig var i tråd med hva Dalton selv ønsket. I mine øyne er dette høy tid, da min frustrasjon over flere av Moore-filmene har blitt luftet de siste ukene.

Allerede fra første scene er det klart at dette er en annerledes James Bond. Åpningen er intens og har en helt annen følelse over seg - ingen floskler her i gården. Eller, nesten ingen floskler - vi får hoppende aper ment for å skremme Bond, så Glen har ikke gitt helt slipp på sin humoristiske sans. Endelig har vi også en mann som gjør sine egne stunts! Dette er en glimrende introduksjon til vår nye Bond, som utvetydig forteller oss at dette ikke vil gå i Roger Moores fotspor. Gitt at produksjonsgruppen i grunn er den samme som sist, er dette temmelig forbausende.

Timothy Dalton er definitivt en av hovedgrunnene til denne u-svingen. Mannen virker å ha en avsmak for Moores vittige replikker, og har heller ikke arvet den tilsynelatende interessen for alt som går på to ben og har kromosompar XX. For meg var dette et deilig taktskifte fra de siste ukene, endelig får vi et oppdrag hvor plotet faktisk er i fokus fremfor all verdens eksotiske lokasjoner og settinger. Greit, Dalton mangler noe av Moores sjarm og humoristiske avleveringer. I mine øyne tar han alt dette igjen og vel så det. For det første syns jeg han er ganske festlig og liker de vitsene som er her, det er en slags ufrivillig komikk hos Dalton. For det andre virker han som en ekte agent som faktisk har gått gjennom alt de foregående fjorten filmene har utsatt han for. Her brukes ikke tid på unødvendige damer og andre distraksjoner, oppdraget skal bli fullført. Dette fører til mindre eventyr, som igjen gjør det desto viktigere at vi er investert i plotet. Heldigvis er det blant de beste, om ikke det beste, vi har fått siden From Russia With Love. Sist har Dalton en følelse av reell fare rundt seg, på en helt annen måte enn Moore hadde. Connery klarte å få frem denne siden flere ganger, for eksempel da Dent blir myrdet i Dr. No, og jeg liker dette aspektet ved Dalton godt. For noen passer dette kanskje bedre hos en Bond-skurk, og jeg kan forstå hvor de kommer fra. Spesielt mangler han følelsen av en glatt «playboy», og det var nok et klokt trekk å holde seg til én dame filmen gjennom. Sett bort fra damen på båten i åpningsscenen, et øyeblikk som aldri føles riktig for min del. Jeg er veldig nysgjerrig på hvordan Daltons tolkning av Bond ble mottatt i 1987, da kontrasten til hva publikum hadde blitt vant til er stor.

Dalton drar dog ikke hele lasset alene. Selv om The Living Daylights er en mer jordnær fremstilling av et Bond-oppdrag, er det gode sidefigurer filmen gjennom. Saunders, som hjelper fra sitt kontor i Wien, er en regelrytter som stiller spørsmål til Bonds spontanitet filmen gjennom. Necros er en aldeles strålende høyre hånd til våre skurker, og spiller som en slags moderne versjon av den østlige blonde figuren vi har fått i en rekke filmer. Han dreper nemlig med discman og hører på rock! Koskov er en underholdende figur, noe forfengelig og virker å overvurdere sin egen smarthet. En jeg derimot ikke er så tilhenger av er Whittaker, som dukker opp nå og da uten at jeg alltid skjønner hvorfor. Dette kompliserer plotet unødvendig, og jeg tror han kunne vært fjernet i sin helhet uten at det ville påvirket filmen nevneverdig.

Sist har vi Kara, den tsjekkiske cellisten som blir rundlurt av Koskov og til slutt ender med å hjelpe vår mann. Hennes forhold til Bond utvikles på en organisk og troverdig måte, som er forfriskende. Dalton og Maryam d´Abo har flott kjemi filmen gjennom. Jeg får følelsen av at hun, som en litt ung og naiv kvinne som også forelsket seg i Koskov, blir betatt av Bond uten at følelsene nødvendigvis er gjensidige. Bond bruker Kara som et middel for å finne ut av oppdraget, snarere enn enda en kvinne å dele seng med. Hadde dette vært Moore, ville de antageligvis ligget sammen og hun ville vært på hans side etter to minutter på skjermen. Men nei, her må Bond tenke og etterforske hva som faktisk skjer. Greit nok at hun litt brått tar rollen som krigshisser for Mujahedinerne mot slutten av filmen, men såpass kan jeg gi henne - i det minste gjør hun noe aktivt! Ved første gjennomgang glemte jeg helt Felix Leiter, og det beskriver i grunn hans rolle i filmen godt. Det er også verdt å nevne at dette er første film uten Lois Maxwell. Det var nok en god idé da hun i likhet med Moore ble tatt igjen av alderen, men denne blonde damen de har hentet klarer definitivt ikke å fylle hennes høyhælte sko.

Med ny stil og en Bond som kan gjøre egne stunts har også actionscene fått en overhaling. Åpningsscenen er nevnt, en fartsfylt og energisk sekvens fra første sekund. Biljakten på vei til Østerrike er gjennomført herlig, med oppbygging fra den første politibilen til en tanks. Nekros inntog på det britiske godset er glimrende, selv uten en direkte konfrontasjon med James Bond selv. Duellen på flyet er blant de beste vi har fått så langt. Sistnevnte skulle selvsagt vært klimakset, men akk, vi må tilbake til denne Whittaker. Ikke skjønner jeg hvorfor, han har føltes som en annenrangs skurk bak Koskov hele filmen. Det hele blir en unødvendig forlengelse av en film som har levert en tilfredsstillende avslutning, og sekvensen minner i grunn om Scaramangas lekehus fra The Man With the Golden Gun - en referanse jeg ikke trengte.

Et aspekt ved filmen er åpenbart utdatert, og kan nok virke distraherende for noen. Den geopolitiske utviklingen de siste 30 årene setter ikke Mujahedinerne i særlig godt lys, og det er litt pussig å se Bond samarbeide med disse. Det plager dog aldri meg nevneverdig, filmer er et produkt av sin tid og de bidrar til en form for lokal forankring. Dog, er det noe som kunne vært kuttet er det nok uansett å finne i denne delen av filmen.

Jeg nevnte at en film som dette forutsetter at vi er investert ikke bare i figurene, men også historien. Denne flyter veldig godt. Filmen har bra tempo og føles aldri treg, og jeg finner alt som skjer både engasjerende og logisk. Vel, nesten alt - jeg har fortsatt ikke helt kontroll på Koskov og Whittakers plan, men det er på langt nær ødeleggende. Vi får også et noe annerledes lydspor på denne, som jeg syns treffer svært godt. Det rocker mer enn tidligere, og passer glimrende til tonen i filmen for øvrig. Vårt norske bidrag med a-ha gjør seg heller ikke bort.

Det er så mye mer å skrive om denne, som bare blir bedre og bedre for hver gang jeg ser den. I sum er det en strålende film, både isolert og som innslag i Bond-serien. Dalton er et friskt pust, actionscenene er herlige, og manuset er for det meste svært bra. Jeg nevnte sist at det sannsynligvis er tre filmer som kan bryte min nåværende topp tre av Bond-filmer, og her har vi én av dem. La oss håpe det kan fortsette!

Beste øyeblikk: Necros mot Bond på flyet, spesielt når de klamrer seg fast til nettet.

Verste øyeblikk: Ikke mye å ta av for min del, men slutten med Whittaker treffer dårlig

Frank.N.Steen

► Show Spoiler

13. jan. 2020 10:58
Blir dessverre ei heller kort "anmeldelse" fra min side. Kollapsa i går halvveis ut i filmen (se film i senga når en er trøtt og sliten er sjeldent lurt) så måtte få med meg siste timen i morgentimene. Fungerte jo greit nok det, men burde jo greid å holde meg hele veien gjennom.

Uansett, The Living Daylights (1987) er en av disse Bond filmene jeg husker masse enkeltscener fra, men der det ble ganske så raskt tydelig at handlingen og karakterene hadde gått i glemmeboken.

Den fartsfylte åpningen var vel en grei indikator på at yngre krefter var i spille, og i stedet for ha en "casual" og aldrende Bond på skitur ned fjellene, blir en møtt av en heseblesende og actionpakket innledning og ikke lenge ut i filmen blir det også tydelig at frøken Moneypenny har funnet "ungdoms kilden".

Timothy Dalton er den nye 007, og jeg synes han gjør en absolutt godkjent jobb, men mulig enkelte deler av humorforsøkene virket litt "stivt" i kantene, samt at kjemien mellom han og den nye bond-baben Maryam d'Abo føltes nokså "kald" og fraværende mesteparten av tiden.

Skurkene var for min del mest "dusinvare", og i sterk motsetning til de mer fargerike fra Roger Moores to siste eventyr. Men bruken av ariske "supermennesker" fortsetter da via Necros som liker å strangulere sine mål med en Sony Walkman, samt at han også har noen mildt sagt eksploderende melkeflasker til nytte.

Men den mest irriterende karakteren må være den amerikanske våpen-langeren Whitaker (Joe Don Baker) som får meg til å minnes de mindre "morsomme" stundene med Clifton James i Sheriff rollen fra Roger Moores era. Hele slutt-duellen mellom han og Bond var ikke noe særlig høydare og føltes uverdig for en avslutning på ei Bond film.

Ønsket så gjerne å bli positivt overrasket, men hele filmen føltes veldig forhastet. Synd, for riktig Bond var funnet men handlingen og karakterene var syltynne og innser at 80-tallet var langt fra noen god periode for 007. Åpnet lovende, og håper så at neste film vil være med å avslutte langt bedre enn alt som kom midt i mellom:

5/10

Å, jo likte forresten a-ha og John Barrys Bond låt hakket mer enn forrige fra Duran Duran.

Dimmi

► Show Spoiler

15. jan. 2020 09:04
The Living Daylights (1987)

Her er vi helt på linje.

Dette er en av mine Bond-favoritter, faktisk.

Jeg liker det aller meste med filmen.

Plottet, Bond-justeringen, tonen, og som andre også har nevnt : Det er et kanonbra soundtrack som løfter filmen flere hakk.

Det er rett og slett tilbake til den samme tonen som preget de første filmene, på alle mulige måter. Kanskje aller mest merkbart på humoren. Borte er billige gags, og i stedet får vi tørrvittige one-linere som kunne vært som snytt ut av nesa på Connery anno '63.

Dog. Jeg er mer begeistret for filmens første halvdel enn den siste, hvor vi i den første halvdelen er så klassisk Bond som det nesten går an å bli. Deilig!

Er det også lov å mene at Bonds Aston Martin Vantage Volante faktisk er den flotteste bilen i hele serien? (Uten noen som helst forkleinelse for Goldfingers DB5).

Åpningsscenen er nevnt, og fortjener all den honnør den har fått.

Det samme med Dalton, som i denne filmen er rett mann på rett plass til rett tid.

Alt i alt en kjærkommen retur til røttene.

Synd det ikke varte.

License to Kill (1989)

MrPets

► Show Spoiler

20. jan. 2020 09:05
Anmeldelse av Licence to Kill (1989)

Med The Living Daylights,som jeg likte svært godt, var det tydelig at EON hadde nye ideer om hvilken retning de ville ta Bond. Det tok kun to år før Daltons neste innslag kom på kino, og Licence to Kill er definitivt et unikt innslag. Er det til det bedre?

Sist uke nevnte vi at 80-tallet bragte en lang rekke nye impulser, også i filmverden. Det er liten tvil om at dette føles vesentlig mer denne uken enn forrige. Filmer som Scarface og Dødelig Våpen, og ikke minst TV-serien Miami Vice,har satt klare spor også i Bond-verden. For eksempel er det verdt å merke seg at filmen aldri setter føttene på britisk jord - selv scenene med M, Q og resten av MI6 er i Florida. Dette er ikke nødvendigvis en dårlig ting, sist applauderte jeg toneskiftet fra Moores filmer. Men må alt være så fordømt rått og brutalt?

Filmen åpner i grunn lovende nok, med en gammel kjenning i hovedrollen. Felix Leiter skal gifte seg, men vielsen blir forsinket da han får muligheten til å fakke narkobaronen Sanchez. Etter litt frem og tilbake lykkes dette, med en manøver som Christopher Nolan skulle kopiere til The Dark Knight Rises noen tiår senere. Allerede her føles det som en Bond-film ikke helt lik de andre; åpningssekvensen spiller nemlig rett inn i plotet, og det er egentlig ingen grunn til å ta en pause da filmen fortsetter som om ingenting har skjedd - vi fortsetter i bryllupet nevnt over. Så vidt jeg kan huske har dette aldri vært tilfelle tidligere, men jeg kan ta feil her.

Allerede i åpningsscenen får jeg en litt guffen følelse når Sanchez pisker sin elsker Lupe, og beordrer hennes sengepartners hjerte utskåret. Dette kjennes brutalt, og gjelder flere scener filmen gjennom. Noen minutter senere blir Leiter senket i et haibasseng. Visst har vi sett haier før, men igjen føles det vesentlig mer rått enn tidligere - dette er noe helt annet enn når Helga Brandt havnet blant pirajaene i You Only Live Twice. En mann blir senere myrdet i en trykkoker på en særdeles grafisk måte. Kanskje dette er en ønsket utvikling for noen, men for meg passer det ikke helt i Bond-universet. Spesifikt i tilfellet Leiter, som ender med å være Bonds motivasjon filmen gjennom, virker det litt feigt å ikke drepe han. Om de først ønsker å ha litt sjokkverdi ville dette vært et godt trekk, det ville gjort motivet til Bond enda litt mer forståelig og Leiter er heller ikke en uerstattelig karakter. I tillegg kan jeg ikke tenke meg at noen overlever skadene hans, når en hai biter benet tvert av vil blodmangelen bli enorm.

Leiters angriper Sanchez er for øvrig en flott skurk, og det er interessant å se at han utfyller Dalton på enkelte punkter. Der sistnevnte virker forbannet filmen gjennom, tar Sanchez seg av vittigheter og har mye karisma. Sanchez har også en del interessante trekk, som at han verdsetter lojalitet over penger demonstrert i tilfellet Killifer og mordet av Krest. Det er også gøy å se hvordan han eier absolutt alt i byen Isthmus. Sanchez har også en rimelig bra leiesoldat, Dario, i Benicio Del Toros skikkelse. Han fremstår farlig, og har også noen fantastiske avleveringer, spesielt «We gave her a nice honeymooooon».

Jeg vet ikke hva som har skjedd med Dalton på to år, men mannen ser overhodet ikke bra ut. Ikke bare er han konstant forbannet, han har også poser under øynene og fremstår generelt rufsete - også i bryllupet! Det er tydelig at de vil ta Dalton et helt annet sted enn tidligere, men Bond må ha en viss stil. Dette hadde han absolutt i The Living Daylights, her virker det mer fraværende. I mange scener fungerer det godt, for eksempel når Bond tar sin hevn på Killifer. Flere andre ganger spiller det på langt nær like bra.

Jeg liker også Pam, en figur som er i tråd med denne tids action-heltinner fra Terminator og Aliens, understreket av introduksjonen med haglen i baren. Hun får også en kraftig overhaling og fornyelse i løpet av filmen. Fra å være en relativt anonym nabolagskvinne, blir hun en feiende flott dame som har temmelig god kjemi med Bond. Som alltid er det også hyggelig å se Desmond Llewelyn i flere scener, selv om dingsene han deler med Bond gir lite i retur. Actionscenen holder om lag like høyt nivå som sist, om ikke enda bedre. Igjen får vi en spenningsfylt åpningssekvens, Bonds kapring av Krests fly er strålende, og avslutningen med lastebilene er helt rått. I grunn er hele klimakset solid, fra de ankommer kokainfabrikken. Så mange gode elementer å ta av her, så hvorfor er jeg ikke solgt?

Vel, brutaliteten har vært nevnt, men det er ikke bare det. Plotet er et stort problem for meg. Hele premisset er at Bond er drevet av hevnlyst for sin venn Leiter, i så stor grad at han er villig til å risikere livet sitt for å rømme fra MI6. Målet er altså å drepe Sanchez, og dette virker som noe Bond nokså enkelt kunne gjort. Derimot ender han opp med å etterforske en haug med ting jeg aldri forstår hvorfor, og legger overdrevent kompliserte planer for noe så enkelt som et mord. Ideen om at Bond skal skaffe Sanchez tillit også videre er et godt instinkt, men det passer overhodet ikke inn i historien vi får servert. Dette gjør videre at jeg fullstendig sjekker ut når vi ankommer Isthmus, og det er en drøy time som beveger seg sakte her. Alt som foregår med disse Hong Kong-agentene er fullstendig Texas, og frustrasjonen min var eksponentielt økende. Det er også noen missiler jeg aldri forstår hvorfor behøve være her. Heldigvis ordner mye seg da vi kommer til den nevnte kokainfabrikken. Med unntak av en fullstendig absurd inkludering av en teleevangelist er det meste riktig så underholdende, og man kan si at filmen går ut med et bang forårsaket av sigarettenneren Bond fikk av Leiter tidligere i filmen; en lighter fra Leiter, om du vil. Eventuelt kan man se det på en annen måte, nemlig at filmen avslutter med et solid plask i det Bond hopper ned verandaen til sin kjære Pam. Dette vil nok fullstendig avhenge av øyet som ser.

For meg ender dette verken som et høydepunkt eller bunnpunkt, men et sted på midten. Jeg er glad for at EON forsøker å variere litt, og dette virker forfriskende. På den annen side går denne for langt for min smak, og det gjør at en haug med gode elementer ikke kommer sammen på en god måte. Mange gode ingredienser, men sluttproduktet er ikke der. Et element som fullstendig svikter er dog sangen, gud bedre for noe skvalp. Jeg skulle så gjerne ønske at Dalton fikk et nytt forsøk, da han sist uke viste hva han var kapabel til. Dessverre skar det seg fullstendig for EON, som havnet i en langvarig rettsstrid. Det skulle gå hele seks år før Bond returnerte til lerretet, og i mellomtiden hadde Dalton fått nok. Derimot var en annen Broccoli-favoritt endelig ledig, nemlig irske Pierce Brosnan, og neste uke kommer vi til hans første film som James Bond. Kanskje en pause på seks år ikke var så dumt likevel?

Beste øyeblikk: Når Dario gjenkjenner Bond på kokainfabrikken, da satt jeg på kanten av stolen

Verste øyeblikk: Sangen er så grufull at tittelsekvensen blir stående som de verste minuttene

Dimmi

► Show Spoiler

20. jan. 2020 12:00
For meg ender dette verken som et høydepunkt eller bunnpunkt, men et sted på midten. Jeg er glad for at EON forsøker å variere litt, og dette virker forfriskende. På den annen side går denne for langt for min smak, og det gjør at en haug med gode elementer ikke kommer sammen på en god måte. Mange gode ingredienser, men sluttproduktet er ikke der. Et element som fullstendig svikter er dog sangen, gud bedre for noe skvalp. Jeg skulle så gjerne ønske at Dalton fikk et nytt forsøk

For meg tilhører filmen det absolutte bunnsjiktet i hele serien.

Den er få minneverdige scener, lite spenning, og særdeles lite "Bond". Det føles i det hele tatt, både rent filmatisk og ikke minst budsjettmessig, som en nesten hvilken som helst actionfilm. Og det er det ikke mange Bond-filmer man kan si om.

Plottet er også blandt de svakere og minst håndfaste, og et par gode/ålreite bi-roller til tross, så er det heller ikke all verden å minnes fra besetningen her.

Tittelsangen er jeg helt enig i er en helt grusom søtsuppe, og fullstendig malplassert i denne filmen.

Alt i alt en enorm nedtur etter forrige film, som virkelig var et stort steg opp fra de foregående filmene.

Frank.N.Steen

► Show Spoiler

20. jan. 2020 12:07
License to Kill (1989)

Hevn, og mer hevn da satt til tropiske omgivelser er hovedtema for det andre og dessverre siste Bond kapitlet med Timothy Dalton som 007. Tittelen får meg øyeblikkelig til å tenke på samtlige Steven Seagal filmer fra samme periode.

Bond og hans kompis Felix Leiter feirer triumferende over å ha satt en beryktet narkokonge (Robert Davi) bakom lås og slå, deretter går veien videre til Leiters eget bryllup. En slik oppløftende start betyr som regel bad news, noe Bond selv blir ved et kort øyeblikk påminnet, da via en liten men fin referanse til hans egne tragiske hustrus endelikt, men denne gangen går det altså dessverre hardt utover brudeparet Leiters, og der bruden møter en grusom skjebne, mens hennes ektemann blir forsøkt foret til noen svære beist, som visstnok mistet "apetitten" men den kommer tilbake for fullt senere, noe forræderen Killifer (Everett McGill) får merke seg på kroppen.

Uansett, Bond sverger hevn over Sanches, og gjør så ved å gradvis infiltrere og ødelegge hele "lojalitet" opplegget med utspekulerte og andre, kanskje mer "impulsive" handlinger. Uansett, dette sørger for å sette ham tett opp til sitt mål, men det er flere som ønsker å få has på Sanches og hans kriminelle nettverk.

Etter forrige ukes skuffende og lettglemte Bond eventyr var det et hakk opp i underholdning for min del, mye takket være at vi fikk servert langt mer minneverdige skurker (Robert Davi), alltid digga den mannen. Tøff, kul og aldri et kjedelig øyeblikk, uansett hvor liten rolle eller ræva film han enn måtte medvirker i, og selv en ung og slesk Benicio Del Toro gjør seg så absolutt ikke bort her. Mens Krest er en der kanskje kom litt "svakere" ut. Ikke dårlig men føltes litt vel random til tider, men jeezes, måten han "forlot" oss på var nasty og skremte skiten ut av meg som guttunge.

Og angående nostalgi på godt og vond, så var det rett tilbake til sofaen på en sen søndagskveld, gjemt under et varmt og svært pledd i det den herlige Bond balladen License to Kill av Gladys Knight dukket opp. Soleklart en stor oppgradering i motsetning til de mer pop dominerte låtene i forveien, og er nok min favoritt fra det tiåret rett bak Sheena Easton og For Your Eyes Only.

Bond damene var også nå mer i min retning, og der frøken Bovier muligens er min favoritt av de mange Bond pikene på 80-tallet. Tøff, elegant og sexy, like greit at Dalton takker for seg med Carey Lowell i sine armer.

Ellers moro å se Q i felten, og lo godt i det Bond innså at Bovier ikke var spesielt interessert i å dele seng med han på første kvelden, så han måtte tilbringe natta med sin "onkel" i stedet.

Vel, tross mye positivt er det likevel flere ting som sikkert ikke var på langt nær like imponerende, hele "ninja" sekvensen er jo erketypisk for 80-tallet, og var jo nærmest kampsport mani og selvsagt måtte Bond også ta del i dette, men ikke første gangen de gjorde jo noe lignende med The Man With The Golden Gun (1974) og i stedet for maskerte ninjaer var det nå kung-fu slossing i hopetalls.

Likte heller ikke måten den sympatiske Sharkey (Frank McRae) forlot oss på. Unødvendig og minnet meg en del om min irritasjon over hvordan de kunne bare kvitte seg med Patrick Macnee som Godrey Tibbett.

En annen ting, og muligens noe fælt å si men ville faktisk foretrukket at Felix Leiter døde tidlig ut, for når han blir senere avdekket og viser livstegn føles det litt "krampeaktig". Slike skader ville uansett medført til at sjansene for overlevelse var minimale og jeg unnet ikke en så hyggelig fyr som Leiter å leve videre da som fysisk og psykisk ødelagt for evig og alltid. Greit Bond hevner ham men som menneske er det nok veldig vanskelig å komme seg videre etter noe slikt.

Men, tilbake til det positive. Dalton sparker noe seriøst med ræv her, og er sammen med Roger Moores innsats i For Your Eyes Only de der står igjen som mine favoritt Bond utgaver fra 80-tallet. Som nevnt tidligere, trist å se at han ikke fikk et forsøk til, da han virkelig har kommet seg godt i gang her og unnet ham en film til.

Alt i alt, langt på vei blant de aller beste Bond filmene, men den står nå likevel igjen som den nest mest likte av de som kom ut på 80-tallet, hvert fall for meg da.

6/10

GoldenEye (1995)

MrPets

► Show Spoiler

27. jan. 2020 09:23
Anmeldelse av Goldeye (1995)

Hele seks år etter Licence to Kill, det lengste avbrekket i serien, kom Goldeneye med en ny James Bond i et nytt tiår. John Glen takket for seg etter fem filmer på rad, og inn i regissørstolen kom Martin Campbell, som senere også skal regissere Daniel Craigs første eventyr. Irske Pierce Brosnan ikledde seg endelig smoking og Walther PPK, etter å ha falt ut av racet noen år tidligere. I denne tiden hadde den geopolitiske situasjonen hadde også endret seg dramatisk, særlig grunnet oppløsningen av Sovjetunionen. Serien måtte fornyes for en ny tidsalder, og dette anerkjennes også av filmen selv som kaller Bond «a relic of the cold war». Var Bond i det hele tatt aktuelt lengre? Vel, i den grad det var noen tvil feide EON alt til side med Goldeneye.

Forventningene til Pierce Brosnan må ha vært høye, gitt hvor lenge EON så til han for rollen. Igjen er det gøy å se hvordan de introduserer sin nye Bond; her får vi et strålende strikkhopp fra en bro, og deretter ser vi kun de intense øynene til Brosnan. Sekunder senere dukker han opp på et toalett, med et smil og en vits. Et litt pussig første bilde av vår helts ansikt, men pytt pytt. Hele åpningsscenen er i grunn solid, og fungerer strålende på flere plan. Det gir en god start for plotet, har solid action, og gir Bond en introduksjon av høy klasse. Og igjen må stuntarbeidet nevnes - det hoppet etter flyet er fenomenalt. I det hele tatt et imponerende stykke arbeid, selv om jeg innbiller meg at jeg forventet at Trevelyan skulle returnere allerede ved første titt. Når noen av hans viktighet dør såpass tidlig pleier det sjeldent å vare.

La oss få det ut tidlig her; Pierce Brosnan er rett og slett perfekt for denne rollen. Han har Daltons intensitet, Moores komiske timing og Connerys sjarm. Når han også får manus som leverer, er dette en særs underholdende affære nærmest fra start til slutt. Filmen har i grunn en litt vanskelig oppgave med å føre Bond over i en ny tid, og dette løser de ved å angripe problemet selv. Når Bond og Trevelyan infilterer basen i åpningen er vi i Sovjetunionen, men når vi vender tilbake er vi midt på 90-tallet. Det er verdt å merke seg at Bond faktisk blir evaluert av en kvinnelig psykolog her. Har det noe å si, eller er det kun en tilfeldighet? Vel, jeg tror de prøver å fortelle oss noe. Der Dalton føltes ledet inn i en slags ny retning med mer monogame tendenser, mindre glam og færre morsomheter, virker Brosnan definitivt å gå mer i retning av den klassiske Bond vi kjenner fra filmene. Han klarer å sjonglere mange forskjellige sider av Bond på en imponerende måte, og det er tydelig hvorfor EON søkte hans tjenester i så mange år. Gitt at Bond dreper langt flere enn jeg kan huske tidligere, er det ikke opplagt at han kan bevare glimt i øyet og medfølgende sjarm.

Historien er også veldig bra, og vi har et plot som er enkelt å henge med på filmen gjennom. Miksen mellom personlig hevn og et ønske om å redde verden blir sømløst kombinert, og skaper grobunn for spenning på flere plan. En av få ting jeg misliker er hvordan nokså tilfeldig Bond virker å havne oppi det hele; han er tilfeldigvis i Monaco, hvor det tilfeldigvis er en helikopter-demonstrasjon osv. Det er dog ikke noe jeg henger meg særlig opp i så lenge jeg lar meg underholde av resten, som her. Veldig mange gode instinkter viser seg hos filmskaperne tidlig, blant annet at de faktisk avfyrer Goldeneye - trusselen kjennes mye mer ekte når vi vet hva vi står ovenfor, og det er forfriskende at dette ikke er en atombombe.

Det er også her vi introduseres til Natalia Simonova, den russiske teknikeren som jobber på basen, i svenske Izabella Scorupcos skikkelse. Jeg kjenner flere som hyller henne i filmen, både hennes rollefigur og skjønnhet. Selv syns jeg hun er helt middelmådig, på tross av flere gode øyeblikk. Enkelte avleveringer som alltid henger ved meg, hennes irriterende væremåte i helikopterstolen, en mindre heldig introduksjon fra militærbasen, og strand-scenen hindrer henne fra å figurere i toppen for min del. Derimot er det andre bifigurer som virkelig skinner, ikke minst Famke Janssen som den fyrrige Xenia Onatopp. Dette er ikke første gangen vi har sett en kvinnelig høyrehånd for skurken, men dette er herlig. Hun har en uforutsigbarhet og sexappell som ingen andre i serien kan matche. Hennes ledsagere, både Ourumov og spesielt Alec Trevelyan, gjør også solide figurer. At Bond går opp mot en slags likemann har vi sett mange ganger før, men ikke med denne formen for personlig svik og drama. Natalias kollega Boris er også svært underholdende, og replikken «I am invincible!» har av en eller annen grunn alltid sittet med meg.

Bonds allierte er i stor grad byttet ut siden sist, med unntak av Desmond Llewelyn som fortsatt holder koken og leverer en festlig sekvens på laboratoriet. Moneypenny, treffende nok spilt av Samantha Bond, er vesentlig mer minneverdig enn fra Daltons filmer og har flott kjemi med Brosnan. Kult å se at hun har bein i nesa og ikke utelukkende fungerer som en av Bonds beilere. Vi får også en ny påminnelse om Bonds rolle i en ny tid, når hun referer til hans flørting som «sexual harassment». Joe Don Baker har gjenoppstått fra de døde etter The Living Daylights, uten at jeg helt skjønner hvorfor. Han spiller en ny figur, som er helt tålelig i en funksjonell rolle. Russiske Valentin Zukovsky er en annen uventet alliert, som igjen spiller veldig bra. Den viktigste forandringen fra sist er dog at vi har en ny M, og en kvinne som sådan. Judi Dench vil spille denne rollen i syv filmer fremover, og får i likhet med Brosnan en glimrende start her.

Er det noe som absolutt ikke fungerer i denne filmen, er det musikken. Jeg misliker åpningsnummeret, og biljakten som følger har et spesielt ille lydspor. Utover filmen er det et gjengående irriterende element, men ikke ødeleggende. Litt som i For Your Eyes Only, med andre ord. I sammenheng med tittelsekvensen er det også verdt å nevne at Maurice Binder, som har stått bak samtlige foregående med unntak av From Russia With Love og Goldfinger, gikk bort i 1991 og ble erstattet av Daniel Kleinman. Vi får en litt annen visuell stil, men en imponerende sekvens som treffer samtiden godt og igjen understreker den kalde krigens slutt.

Goldeneye er en strålende innledning til et nytt tiår med James Bond, og står igjen som en imponerende prestasjon. Så ille stod det til med 007, at svenske Ace of Base visstnok ikke ønsket å lage tittellåten av frykt for dårlige assosiasjoner! Likevel klarte EON å hente seg inn med et solid mannskap både foran og bak kameraet, og sammen leverte de den kanskje mest underholdende Bond-filmen så langt. Dette, kombinert med den glimrende rollebesetning av Pierce Brosnan, gjør at jeg ser positivt på fortsettelsen av 90-tallets Bond. Dessverre har jeg dog enkelte minner som jeg frykter treffer meg like hardt som satellitten traff Sean Bean…

Beste øyeblikk: Når Bond skyter fart med tanksen gjennom muren, akkompagnert av det klassiske temaet - gåsehud hver gang

Verste øyeblikk: Når Bond kjører mot Xenia på starten, akkompagnert av et grufullt lydspor - skjærer grimaser hver gang

Frank.N.Steen

► Show Spoiler

27. jan. 2020 11:21
GoldenEye (1995)

Husker at det første "inntrykket" kom gjennom Absolute Music 15 og da den storslagne tittellåten sunget av Tina Turner, men at det skulle gå gå litt tid før man faktisk fikk sett selve filmen i sin helhet. Men når det så skjedde var det absolutt ingen tvil, 007 var endelig back in business!

I likhet med åpningen av The Living Daylights (1987) bys man opp på en imponerende begynnelse og hvor så man får et spektakulært stunthopp fra toppen av en gedigen vanndam, før Pierce Brosnan introduseres hengende opp ned inne på et herretoalett:

"Beg your pardon I forgot to knock!"

Ingen tvil, Pierce Brosnan var rette mann til rette tid og virket som skapt for rollen som den nye James Bond. Humoren, glimtet i øyet, bad ass, gentleman og så og si alt man forbinder med den legendariske filmkarakteren er nå i orden.

Hjelpes selvsagt også på at man får servert en rekke solide og talentfulle navn til å backe ham opp, samt en meget spennende og actionspekket historie, der stadig kommer opp med nye overraskelser.

Etter den intense innledningen får man så knapt igjen pusten før det er over i en tøff biljakt, hvor Bond og ei ny frøken Moneypenny blir utfordret av ei ukjent dame bakom rattet på en lynkjapp sportsbil nedover en trang og uberegnelig fjellside.

Humoren, action og elegansen er tilstede, minus da den noe klønete og irriterende musikken benyttet i scenen nevnt ovenfor (høres ut som noe total random bakgrunnsmusikk fra en eller annen tv-serie og savnet av John Barry er nok umulig å komme helt bort i fra).

Ei annen dame og da langt mer slagkraftig enn den "grå mus" aktige Moneypenny, er nå M som nå spilles av Judi Dench og som øyeblikkelig tar mål av 007 og setter ham på plass. Ellers får man nok et gjensyn med amerikanske Joe Don Baker (men da i en good guy rolle og langt mer tålelig enn den irriterende våpen langeren vi støtte på i The Living Daylights).

Den alltids likandes Robbie Coltrane som russisk mafioso og tidligere KGB agent er også et lite høydepunkt, en fyr som jeg er ganske sikker vil gjøre flere inntog i Bond serien fremover, eller så huskes det.

Av skurker er det ingen tvil, Sean Bean er en ond jævel og selv om han kanskje ikke går øyeblikkelig inn blant mine favoritt Bond bad guys, så er han definitivt inne blant eliten av skurker og samme kan nå greit sies om den sexy Xenia Onatopp spilt av Famke Janssen.

Onatopp og spesielt hennes talent for å være en real villkatt på soverommet var jo som et lite flashback tilbake til Grace Jones og Mayday, men i motsetning til den damen var nå synet av Xenia langt mer, "interessant" for min del, spesielt ettersom man nå var i ferd med å komme i puberteten og ting og tang vokste både her og der, noe som gjorde at man ble noe "forvirret" av å bli både opphisset og direkte skremt av damas mildt sagt røffe senge aktiviteter.

Allan Cumming som den nerdete og ynkryggede forræderen Boris er nok ikke spesielt truende, da satt opp mot sine kolleger, men han gjør nå en god innsats likevel og særlig det penne trikset ble et populært "tidsfordriv" blant samtlige skoleelever i klassen min, men ingen av oss greide helt å mestre den eksplosive delen.

Izabella Scorupco leverer ei fin innsats som Bond dame og ei som viser seg å være meget overlevelses dyktig og utgjør et bra team med James utover filmen. Rart å se hvor få av Bond pikene som virkelig greide å bygge videre på film karrieren i ettertid, Izabella kan jeg knapt huske å ha sett i noe annet enn et par mildt sagt skuffende svenske/nordiske krim-filmer, og virker å ligge en slags "forbannelse" over det å være ei Bond babe.

Men på den annen siden, Famke Janssen var jo ei som definitivt vi ikke kom til å se det siste av, og har jo fått til en langt bedre og mer variert karriere.

Tilbake til filmen og er vanskelig å plukke ut kun en eller to favoritt scener, spesielt når man blir skjemt bort med så utrolig mange på en gang. Scenen med Bond bakom rattet på en svær tanks gjennom gatene i St. Petersbrug er action og komedie gull. Elsker spesielt synet av en noe forvirret og skremt General Orumov som må ta seg stadig noen drammer av vodkaflaska si for å virkelig ta til seg all galskapen som finner sted i det 007 raserer halve byen i en ellevill biljakt.

Nei, GoldenEye var en meget underholdende og flott måte å avslutte helgen på, og ingen tvil om at denne går rett inn blant mine 5 favoritt James Bond filmer, og på høy tid man fikk sett igjen, for det er jommen meg lenge siden forrige besøk, minst 20 år eller mer.

Uansett, foruten å være en av de aller beste action filmene fra 90-tallet, bød den også opp på en av de kanskje mest kjente og beryktede tv-spillene ved samme navn, og da noe irriterende kun utgitt (eller så man husker) på Nintendo 64 i 1997, og siden man var svoren Playstation tilhenger på den tiden, ble det nok mest til at en fikk spille dette hos venner og kjente, men var nå likevel utrolig moro og benytte "lekse tiden" på etter skolen.

8/10

Dimmi

► Show Spoiler

28. jan. 2020 10:58
Slenger meg bare på alt som allerede har blitt skrevet om filmen.

Brosnan er perfekt i rollen, filmen er blandt de bedre, nok av minneverdige scener, mens musikken trekker ned, og Scorupco & Janssen tilhører hver sine ender av skalaen.

Og kudos for Fleming-referansen i tittelen, selvsagt.

Tomorow Never Dies (1997)

MrPets

► Show Spoiler

3. feb. 2020 09:26
Anmeldelse av Tomorrow Never Dies (1997)

Med Goldeneye var Bond tilbake på sporet igjen, med haugevis av godvilje fra både film og et populært tv-spill. Pierce Brosnan var naturligvis tilbake, det samme gjaldt også manusforfatter Bruce Feirnstein. Regissørstolen var derimot inntatt av en ny mann i Roger Spottiswoode, da Martin Campbell ikke ønsket å returnere for to filmer på rad. I likhet med Goldeneye var dette en film jeg så mye i min ungdom, men i motsetning til sist uke var det ikke et utelukkende godt minne.

Dette er antageligvis den vanskeligste anmeldelsen jeg har skrevet, da jeg ikke finner Tomorrow Never Dies særlig interessant på noe plan. Helt fra åpningen føles dette som en helt gjennomsnittlig action-film, og den følelsen får jeg sjeldent når jeg ser Bond - det pleier å være noe eget.

Brosnan er bra igjen, men der Goldeneye traff godt med humor både i mengder og replikker, er det her overdose. Dette går dessverre på bekostning av Brosnan, han oppnår aldri den samme balansen fra sist. Michelle Yeohs figur Wai Lin føles som en moderne versjon av Barbara Bach i The Spy Who Loved Me, og en bedre en som sådan. Hun stjeler til tider showet fra Brosnan, spesielt når hun få vist sine imponerende kampsportegenskaper.Likevel blir jeg aldri helt revet med. Flott er hun så absolutt, men som med Bach irriterer det meg at hun er en elendig spion. For eksempel utløser hun alarmen i avistrykkeriet og blir fanget av Carters menn mot slutten, også to ganger! Jeg får følelsen av at det var en idé om å starte en franchise med Yeoh her, og det blir ikke siste gangen i Brosnans filmer.

Teri Hatcher får den kanskje mest utakknemlige rollen som Bond-dame så langt. Da jeg så filmen gjenkjente jeg henne fra Seinfeld, hvor hun var gjest i noen episoder, og senere også i Desperate Housewives. Jeg forstår nå at hun var kjent fra TV-serien Lois & Clark, og attpåtil hadde blitt kåret til den mest sexy kvinnen på TV. Da er det vanskelig å skjønne hvorfor hun takket ja til dette, hun har lite tid før døden inntreffer og har så liten innvirkning på plotet at jeg lurer på hvorfor hun egentlig er her.

Mitt største problem med denne filmen er på skurkefronten. At man henter antagonister fra presseverden er ingen dårlig idé, om enn ikke særlig originalt. Hovedproblemet ligger dog i at Vincent Pryces figur Elliot Carver aldri føles truende eller troverdig, og når vi får vite plotet hans såpass tidlig i filmen blir det hele uinteressant. Stamper må være en av de verste høyrehåndene så langt, og som vi har vært innom tidligere faller han i et større selskap av Grant-kloner. Der enkelte av disse, som Necros i The Living Daylights, har hatt noe som skiller han fra resten, havner Stamper i den mindre minneverdige gruppen. Hans mentor Kaufman er tåpelig, men i det minste underholdende. Og gud bedre hvor lei jeg er av båter som synker for å få plotet i gang.

Det er noen gode actionscener her og der, men ellers er det skuffende lite å hente for min del. Spesielt gjelder dette etter scenen i avistrykkeriet og ut, når de ankommer Vietnam. Jeg blir stadig mer utålmodig, og klimakset er et av de verste i serien så langt. Den siste halvtimen er veldig svak, med dårlige drapsscener på både Elliot og Stamper.

Forrige uke innrømmet jeg frykten av dårlige minner fra enkelte Brosnan-filmer, og dette er en av dem. Jeg husket den som rotete, kjedelig og veldig alminnelig, og må dessverre rapportere at disse problemene fremdeles er tilstede for meg. Humoren sitter ikke, det er dårlig flyt og jeg finner skurken lite engasjerende. Likevel er det få ting som er ekstremt dårlige, ingenting er for eksempel på nivå med Connerys transformasjon eller J.W. Peppah. I sum er det kanskje den filmen med minst gjensynsverdi, og det er nedslående etter forrige ukes opptur. La oss håpe vi får noe bedre tomorrow, eller i det minste neste uke.

Beste øyeblikk: Må vel bli biljakten i garasjeanlegget

Verste øyeblikk: Carvers død er særdeles skuffende

Dimmi

► Show Spoiler

3. feb. 2020 09:42
Likevel er det få ting som er ekstremt dårlige

Forsåvidt et greit poeng. Men....

Det er her det virkelig går bratt nedoverbakke med Bond. Og jeg slenger meg på mesteparten av det du skriver om filmen. Særlig dette med at Bond her føles som en vanlig actionfilm.

Og det er vel egentlig mye av hovedinnvendingene herfra.

For Bond-magien, den som løftet disse filmene opp og over andre filmer av samme type, den er definitivt borte.

Frem t.o.m. 80-tallet var det en haug med konkurrerende filmer i samme segment, men ingen av disse var noensinne i nærheten av Bond-filmene på noe område.

Her merker man imidlertid at den magien nå er helt borte.

Selvsagt godt hjulpet av tilgjengeligheten på CGI etc., generelt minskende Bond-budsjetter, og et endret verdensbilde.

Jeg har veldig vanskelig for å plukke høydepunkter fra filmen. Ikke engang tittelmelodien er det verdt å nevne her.

Av verste øyeblikk må det bli hele "klimakset", som er helt ulidelig 90-talls preget.

På samme måte som Diamonds Are Forever er 70-talls preget.

Og det er ikke et kompliment.

Frank.N.Steen

► Show Spoiler

3. feb. 2020 10:35
Tomorrow Never Dies (1997)

Første og eneste James Bond film jeg har sett på kino, og huskes ikke bare på grunn av nettopp det, men at man var så "heldig" å få mannen med verdens største hode foran seg. Heldigvis forsvant ei eldre dame som satt ved siden av meg og pappa et stykke ut, så vi valgte kjapt å utnytte den situasjonen, for gamla kom jo aldri tilbake, og takk og lov for det.

Ellers må det har vært ganske tidlig visning, for vi fikk en hel del 007 stæsj, som godteri (eller brus/snacks), noe annet gadget/klokke lignende greier samt en tøff stående papp-plakat fra filmen, alt før man entret kinosalen.

Uansett, i går ble det første gjensyn siden 1998-99, så igjen en 007 film der det har gått en mindre evighet siden sist gang man så i sin helhet.

Her må 007 opp mot den britiske media mogulen Elliott Carver (Jonathan Pryce) der huskes kanskje best fordi det ble skrevet en god del om at han skal ha vært sterkt inspirert av den virkelige britiske media personligheten Ruper Murdoch, som virket å eie eller kjøpe alt som kunne kjøpes for penger, og eide nyhets medier, aviser, tv-stasjoner og var tungt linket til å kjøpe opp selveste Manchester United fotballklubb, og det ble printet bilder i div aviser av mannen med djevelhorn osv, så en "populær" fyr blant mange ja.

Ellers var det vel også den første Bond filmen der kom etter dødsfallet til den mektige produsenten Albert R. Broccoli.

Tomorrow Never Dies ble en positiv opplevelse, for satt i grunn og ventet på en liten nedtur da etter den sterke GoldenEye (1995), og joa, Tomorrow er nok ikke på samme nivå verken i historie eller karakterer, som sin forgjenger. Men det var underholdning og action til å gjøre unna flere filmer, for her skjedde det ting og tang nesten hele tiden. Men føler at Brosnan og Michelle Yeoh var et sterkt team, og Yeoh som Wai Lin må jo være blant de mest handlekraftige Bond damene, og likte hennes rollefigur veldig godt.

Ellers dukker jo Teri Hatcher opp som Elliotts kone, Paris som Bond har hatt en flørt med tidligere, og Hatcher ble raskt skrevet ut etter et besøk av "familie"legen Dr. Kaufman (Vincent Schiavelli) og hans ekspertise. Hatcher var vel en av disse pene skuespillerinnene som aldri helt klarte å bryte gjennom som filmstjerne, og forble tv-kjendis (MacGyver, Lois and Clark og senere Frustrerte Fruer).

Der man fikk to herlig ondskapsfulle skurker gjennom Sean Bean og Famke Janssen i GoldenEye, føles skurkene i Tomorrow Never Dies ikke like truende og minneverdige, spesielt Carvers livvakt, den to meters høye ariske supersoldaten Herr Stamper føles vel noe "generisk" i utseende og personlighet da i forhold til Xenia Onnatop, men likevel med sitt Dolph Lundgren møter H.P. Baxter (vokalisten fra tyske techno-legendene Scooter) utseende er han likevel en av de mer lett gjenkjennelige skurkene fra Brosnans tid som agent 007.

Med tanke på all action som skjer, og her får man servert masser av vanvittige og ville sekvenser, der muligens ingen greier å helt matche den herlige tanks scenen fra forgjengeren, men må slå et slag for Bond i baksetet på sin "selvdrevne" BMW i et parkeringshus, og der skurkene til Elliott Carver forsøker desperat å bryte seg inn, men må gi tapt. Eller senere den hvor Bond og Wai Lin er på rømmen fra et svært helikopter og medfører noen spektakulære stunts som forsatt står igjen som meget imponerende over 20 år senere.

Jeg likte filmen, den var underholdende så og si hele veien ut. Masser av action og aldri et kjedelig øyeblikk. Føles i perioder neste litt ut som en av de senere 70-talls filmene til Roger Moore, og for min del ikke noe minus det nei. Musikken derimot var litt av og på, og virket som de "feiget" ut litt, for ble raskt mye gjentagelser av det klassiske Bond-themet, igjen og igjen og igjen. Ikke at det nødvendigvis trekker særlig ned, for det er jo tøft og bidrar øyeblikkelig til å skru opp sjarmen, men kunne kanskje prøvd å variere litt.

Selve Bond åpnings musikken av Sheryl Crow var kanskje noe, tja ikke helt oppe der hvor Tina Turner hadde vært 2 år tidligere. Crow har mye fine låter men stemmen ble nok litt "veik" og virket som Bond produsentene ønsket å tilpasse seg mer av den tidsriktige "alternative" sinte dame rocke soundet fra andre halvdel av 90-tallet (tror Garbage fikk i oppgave å gjøre den nesten filmens hoved theme, så det sluttet ikke her).

Alt i alt, en hyggelig og underholdende Bond film å se på en sen søndagskveld med pizza og god drikke, men er nå spent på om serien greier å opprettholde denne positive retningen, for jeg er meget sikker på at ting begynte å gå veldig feil med neste 007 eventyr, men den har man jo heller ikke sett på evigheter, så ville jo vært hyggelig om man nok en gang ble motbevist.

7/10

[Frank.N.Steen]

The World Is Not Enough (1999)

MrPets

► Show Spoiler

10. feb. 2020 09:20
Anmeldelse av The World Is Not Enough (1999)

Med høy topp og dyp dal i bagasjen, forberedte Barbara Broccoli og resten av gjengen seg på et tredje eventyr med Pierce Brosnan i hovedrollen. En kveld så Broccoli en nyhetsreportasje om oljeindustrien rundt det Kaspiske hav, og hun ble så revet med at dette til slutt ble plotet for The World is Not Enough. Tomorrow Never Dies var en stor skuffelse for meg, og jeg så frem til hva som helst nytt. Vissheten om at dette kapittelet var en film jeg kun har sett én gang tidligere gjorde meg også nokså spent - kan dette være en oversett juvel?

Ikke med denne åpningen. Bond opptrer som kurer for en person jeg ikke aner hvem er, og vi får en i beste fall ordinær actionscene etterfulgt av en småfrekk flukt. Litt skuffet lener jeg meg tilbake i stolen og forbereder meg for en åpningssang som ikke kommer. Plutselig er vi i London, og minnene kommer raskt tilbake. Er dette den beste jakten i en Bond-film så langt? Det er en fantastisk scene, og den råeste båtjakten jeg har sett noensinne. Greit, det gir ingen mening at Bond kan styre båten på land - men hvem bryr seg om det når vi får makeløse stunt og klassiske Bond-øyeblikk, som når slipset justeres under vann. Litt skuffende at vi ender på en luftballong, som føles litt antiklimatisk. Det blir dog en liten parentes i en aldeles strålende start som jeg skulle ønske resten av filmen klarte å leve opp til.

Sammenlignet med sist uke er det mye som er bedre. Jeg syns Sophie Marceau gjør en strålende jobb som Elektra, hun fremstår som en av de bedre skuespillerne vi har hatt. Problemet er dog, som med så mye annet i denne filmen, manuset. Sist irriterte det meg at Carvers plan var kjent fra starten, denne gangen er det opplagt at Elektra er skurken. Når avsløringen senere presenteres som en reell tvist, blir denne svært svak. Mannen som presenteres som skurken, Renard, ender opp med å være en nikkedukke. Dette er i grunn litt synd, da jeg liker rolletolkningen godt. Brosnan er som vanlig bra, men vitsene han får servert er i det absolutte bunnsjiktet i serien så langt - jeg lo knapt én gang. Judi Dench som M spiller en sentral rolle, med nære relasjoner til figurer og mye tid i felten - altfor mye. I mine øyne burde ikke M involveres her, og jeg finner hele hennes rolle i plotet kjedelig. De mistet også et opplagt øyeblikk for å avsløre hennes virkelige navn, som virker naturlig om man først skal gå denne veien. Zukovsky er tilbake, og det med positivt fortegn. Q får også en verdig avskjed, og det var litt bevegelse i tårekanalene da Desmond Llewelyn forsvant ned. Mannen har vært med oss i 17 filmer, og selv om ingen kan erstatte han gjør John Cleese seg absolutt ikke bort.

Det største problemet med TWINE kommer rundt en time inn i filmen, og bærer navnet Denise Richards. Tidenes verste Bond-dame? Ikke bare er figuren fullstendig håpløs, til det punkt at det er vanskelig å forstå hvorfor hun er med filmen gjennom. Richards er en elendig skuespiller, og jeg tror ikke på noe punkt at hun er en anerkjent fysiker. Dette er dessverre så ødeleggende for meg at resten av filmen er vanskelig å engasjere seg i, noen gode scener til tross. Igjen blir Sophie Marceau hovedkilden til mye av det positive, særlig i interaksjon med Brosnan. Hun får i grunn også en god dødsscene, hvor Brosnan får vist noe av intensiteten fra Goldeneye. Dessverre minner klimakset på ubåten mer om forrige uke skuffelse, og det fremstår åpenbart for meg at Elektra burde vært siste hinder i denne historien.

Noen gode øyeblikk til tross er dette i sum en noe skuffende opplevelse som i stor grad ødelegges av én svak skuespiller, men forsøkes reddes av en håndfull solide. Verken filmen eller sangen er Garbage, men de ender begge opp rundt midtsjiktet. Det er litt leit, da jeg virkelig håpet at Brosnan skulle få én film til inne på topp ti før han gir stafettpinnen videre. Dessverre svikter manusene, og jeg er rimelig sikker på at neste uke neppe er noe stort håp …

Beste øyeblikk: Åpningen fra bomben eksploderer i MI6 - fantastiske saker

Verste øyeblikk: Introduksjonen av Christmas Jones står igjen som et traumatisk øyeblikk av en varslet katastrofe

Frank.N.Steen

► Show Spoiler

10. feb. 2020 12:46
The World Is Not Enough (1999)

Motivasjonen til å skrive noe særlig lang og "dyp" omtale av denne mildt sagt lite imponerende Bond filmen, er ikke akkurat helt tilstede. Men skal nå likevel gi det et lite forsøk.

Etter en unødvendig og overlang intro, spekket med generisk og lettglemte action sekvenser, utallige (må ha vært et sted mellom 4-5 ganger) gjenbruk av det legendariske James Bond temaet og alt i alt fullt så opp av den dølleste Bond åpningslåten (fra rockegruppa Garbage, og ja søppel er meget passende beskrivelse for et slikt makkverk). Nei, det lovet ikke spesielt bra med en slik åpning.

Det mest åpenbare problemet er ikke bare historien men hvor dårlige valg av skuespillere produsentene har endt opp med her.

Hva i huleste hadde Denise Richards gjort for å overbevise om at rollen som ei kjernefysisk "ekspert" var en lur ide? Joda, hu var litt av ei babe på andre halvdel av 90-tallet, og mulig folk flest i dag forbinder henne mest som en av de mange eksene til Charlie Sheen (tror de var også gift en periode), men omkring 1998-1999 var hun å se hengende som veggpryd på mang et gutterom, mitt inkludert. Men noen stor "skuespiller" har hun nå aldri vært. Pen, deilig, ja men null og niks utstråling eller sjarm, bare et pent utseende er ikke nok for å være ei verdig Bond dame.

Første scenen hun ankommer skjermen er latterlig dårlig, kledt opp som Lara Croft men virket mest som hun hadde "foreberedt" seg på en kort gjeste opptreden i ei episode av Baywatch.

Vel, nok om frøken Richards, hun er så absolutt ikke den eneste som kommer mildt sagt dårlig ut av dette. Hovedrolleinnehaveren Pierce Brosnan kunne ikke sett mer likegyldig og grinete ut, og virket som han ønsket å være alle andre steder enn i denne produksjonen.

Synd å se hvor raskt han gikk fra å være en herlig og forfriskende James Bond 3 år tidligere, til å ende opp slik. Greit, Roger Moore avsluttet ikke akkurat med førsteklasses Bond filmer han heller, men i motsetning til Brosnan var Moore en gentleman og profesjonell hele veien, og gjorde det han kunne med hva han fikk å jobbe med. Brosnan derimot virker mildt sagt utilfreds så og si hele veien og humorforsøkene er så tafatte og kjipe at selv Lazenby fremstår som en stand-up komiker i forhold.

Trist å se Desmond Llewelyn avslutte som Q i en slik film, og Judi Dench fikk litt "feltarbeid" her, men ikke noe å juble over.

Skurkene var som filmen, lettglemte og spesielt danske Ulrich Thomsen fortjente bedre enn å bli kastet bort som random henchman, da mannen har jo en rekke fantastiske filmer og roller bak seg, men var vel ikke et stort nok navn i utlandet, viktigere å gi fokuset til bimboer i de større rollene.

Robert Carlyle hadde jo en stor suksess i perioden 1996-1999 med Trainspotting, The Full Monty (tror jeg den het) og The Beach, alle sterke utgivelser, så å se en slik energisk og kul fyr bli degradert som en tam og lite kreativ Bond skurk var nok en nedtur.

Sophie Marceu har jeg vel sett kun via Braveheart (mulig et par andre, men husker ikke per dags dato), flott dame og soleklart flere hakk over i kvalitet og eleganse enn Richards, men heller ingen spesielt minneverdig karakter.

Robert Coltrane returner, men føles nå bare unødvendig som komisk side-kick, for en liten stund.

Vel, ble vist lengre enn antatt, mye negativt men filmen som "underholdning" gikk heldigvis unna i et greit tempo. Husket lite av den fra tidligere (tror jeg kun har sett den en gang før) og allerede nå mens jeg skriver kjenner man at ting er i ferd med å forsvinne fra hukommelsen (mulig jeg er i ferd med å bli glemsk på mine "eldre dager") men er i grunn fint lite å juble over her.

Musikken er igjen et åpenbart problem, feigt og lite kreativt, utrolig at David Arnold igjen (tredje gangen på rappen) får holde det gående med utallige (må ha vært 10-12 ganger eller mer) resirkulerte James Bond klassisk temalåten, igjen og igjen og igjen.

Arven etter John Barry er nok nærmest umulig å følge opp, men synes de kunne gjort en bedre jobb med å lete opp mer "verdige" komponister, for det er smått utrolig at Arnold fikk fortsette i flere filmer etter denne, og frykter så at det vil bli mer i samme musikalske retning.

Ellers litt morsomt å se tiden der James Bond og de mange Q gadgets var fremstilt som nyskapende, men her måtte de se seg slått av Bond parodier som Spy Hard (1996) der kom med ideen om solbriller som ser gjennom klær, 3 år tidligere.

Nei, nå for det rekke. Masse negativt, og høres jo ut som man virkelig hatet filmen. Det gjorde jeg ikke, men sammen med Spectre (2015) er nok dette den dårligste og minst likte James Bond filmen jeg har sett og frykter nå at neste uke vil den "rekorden" bli slått ned i støvlene.

4/10

Dimmi

► Show Spoiler

10. feb. 2020 13:10
Jeg velger den positive vinklingen her.

Jeg har sett en verre Bond-film enn dette.

(Én, altså. Og jeg tror vi alle kommer til å ta for oss den neste uke....)

For det er noen få gode/ålreite enkeltscener her.

Og for å fortsette den positive vinklingen : Denise Richards har iallefall klart klart det mesterskykket det er å få samtlige Bond-fans verden over til å enes over noe.

Og siden jeg er i det positive hjørnet : Terningkast 2. Såvidt.

Die Another Day (2002)

Frank.N.Steen

► Show Spoiler

17. feb. 2020 10:26
Die Another Day (2002)

Mens jeg satt å så filmen i går, bygde man seg nærmest opp en enorm tirade bestående av frustrasjon, sinne og rein oppgitthet over hvor langt nede Bond filmene hadde falt, men innså vel kjapt at skulle en forsøke å dra frem igjen alt det negative man nettopp hadde bevitnet, så ville det jo "aldri ta slutt".

Det får nå heller holde med at jeg kastet bort 2 timer og 10 minutter av gårsdagen, på den overlegent dårligste James Bond filmen som er blitt laget, og forhåpentligvis vil vi aldri få oppleve makan til "kvalitet" igjen.

Ålreit, hvor skal man starte? Tja, like greit, åpningen tross av at introen faktisk byr opp til en av de mer "mørkere" og seriøse innledningene jeg kan huske å ha sett, så innehar den også direkte elendige "Saved by the bell!" forsøk på platt og døll humor, da på linje med Roger Moore og hans Tarzan brøl i Octopussy.

Ja den slags "hysterisk" forsøk på å tekke lattermusklene og lista er virkelig lagt "skyhøyt" og verre skal det bli utover.

Men nok om det. Tilbake til innledningen, Brosnan eller 007 blir altså fanget (kjipt med mobilkameraer) og utsatt for 14 måneder med tortur, og kommer ut av fangenskapen i tide til barbering og hårklipp.

14 måneder med tortur? Satt og tenkte "dypt" på hvor lenge jeg ville holde ut, tja kanskje under sterk tvil, hele 14 sekunder! Men etter å ha sparket lilletåa inn i den spisse kanten på stuebordet (i filmmørket) innså man kjapt at 14 sekunder, no way. Jeg hadde sagt meg skyldig i absolutt alt, etter maks 2-3 sekunder med den slags smerte. Hoppet og bannet rundt i stua mens jeg følte litt synd på meg selv.

Ikke nok med at en utsetter seg selv frivillig for en skikkelig møkka film på tven, men lilletåa mi får også kjørt seg rikelig.

Bond derimot er selvsagt tøffere enn toget, og kunne sikkert lett holdt ut 50-60 år til med daglig tortur og ydmykelser, han er jo tross alt trent opp til slik.

Nei, så var det over til det som overlegent er tidenes aller, ALLER mest forferdelige Bond theme, noensinne! At Madonna fikk jobben kan kun skyldes ene og alene Guy Ritchie og at dama bodde vel store deler av tiden i England, men tviler sterkt på at hun faktisk ønsket jobben til å begynne med, og sitter med en følelse av at det var gubben hennes, Ritchie som var pådriveren her.

Men han burde vel heller ha forsøkt å dytte seg selv bakom kamera fremfor å la fruen radbrekke ørene til oss stakkars Bond fans med makkverket Die Another Daaaaaay som jeg ble utsatt for 20-30 ganger daglig i høst 2002, som snekkerlærling da gjennom norsk kvalitets radio og deres som alltids imponerende utvalg av låter og musikk.

Ellers velger jeg å unngå å si noe mer om Bond musikken i filmen, dere vet nå godt hva jeg synes og mener om David Arnold og hans "fantastiske" innsats, og ja, jeg stopper der.

Vel, noe positivt var det jo å hente, for blant usynlige Bond biler og et eneste stort high-tech kaos så greide Bond produsentene hvert fall å lykkes med noe.

Bond damene, vel en av dem. Å oppgradere forrige films fryktelige valg av Bond dame (Denise Richards) skulle jo ikke være en stor utfordring, og Halle Berry fikk altså jobben, og ei meget flott dame og soleklar oppgradering men føler at de igjen gikk for mer ungdommelig tekke og popularitet fremfor kvalitet.

Joa, Berry hadde vel nylig vunnet en Oscar for Monsters Ball (2001), fin film og hun gjør seg absolutt ikke bort, men sitter med en følelse av at det var ikke denne Oscar statuetten som gjorde at hun ble valgt til å være ny Bond babe.

Hvorfor kunne ikke litt eldre amerikanske damer ala Rene Russo (hun og Brosnan hadde meget god kjemi i The Thomas Crown Affair) fått en mulighet?

Første Bond filmen uten Q (Desmond Llewelyn) og nå var altså John Cleese tredt inn, en annen positiv og litt små artig nostalgisk blikk (var vel i forbindelse med at filmserien hadde fylt 40 år) når vi får se alle de forskjellige gagdets og utstyr som er blitt benyttet gjennom årenes løp i et større kjellerlokale forkledt som T-bane stasjon i London.

En annen små-komisk scene er jo der frøken Moneypenny ser potensiale alt high-tech utstyret, og blir litt vel dratt inn i den virtuelle verdenen.

Så, alt var ikke fullstendig hel-bom men filmens tempo, historie, karakterer osv føles mer i tråd med de nyankommende amerikanske filmseriene som Fast & Furious og Triple xXx der åpenbart er sterkt inspirert av James Bond, and then some, men hvor faktisk Mission Impossible og Jason Bourne seriene ville fremstå som mer vellykkede "Bond" filmer enn selve the grand daddy of all action films, 007 selv, og det var en deprimerende tid å være Bond tilhenger på, kanskje mer så enn på 90-tallet.

Men som med GoldenEye i 1995, fikk man jo så et friskt og meget sterkt trengende motsvar et par år senere. Igjen med en ny Bond og da av en helt annen type kvalitet og underholdning.

Men det får vi ta en annen gang, denne møkkafilmen fra 2002 vil jeg bare helst glemme fort som fy, og ser at det var helt riktig avgjørelse å spare den til nå svakeste ratingen til den rette anledning, og blir dermed så en velfortjent:

3/10

Dimmi

► Show Spoiler

Dimmi
17. feb. 2020 10:41
Die Another Day (2002)

Med forbehold om at jeg ikke har sett denne på nytt (liver er for kort, etc.) :

Uten sidestykke den dårligste, og mest gjennomført parodiske filmen i hele serien.

Det lille som er av ålreite scener/rollefigurer etc, det druker fullstendig i en helhet som er så infantil, så heseblesende, og så fullstendig tåpelig at man nærmest blir sittende og gape.

Desidert dårligste Bond-film på samtlige områder.

Terningkast 1.

MrPets

► Show Spoiler

20. feb. 2020 17:18
Anmeldelse av Die Another Day (2002)

Etter tre år på is skulle Brosnans fjerde film, den 20. i serien, slippes i Bonds 40-årsjubileum. Dette skulle feires med en storstilt premiere på Royal Albert Hall, for anledningen omgjort til et isslott. Selveste Dronning Elizabeth II var hedersgjest, for andre gang på en James Bond-premiere. Alt lå til rette for en hedersmarkering av 007, men hva med selve filmen?

Det er liten tvil om at produsentene er klar over jubileet, for det er en lang rekke punkter for å understreke dette. Replikker, kulisser og mer dukker jevnlig opp filmen gjennom. Det føles virkelig som om alle prøver å gi Bond-fansen et sentimentalt tilbakeblikk til minneverdige biter av fordums tid. Dette fungerer til en viss grad, blant annet gjennom Rosa Klebbs giftige sko og en lasersekvens som minner om Goldfinger, men man bør være særdeles forsiktige med å vekke minner om tidligere strålende filmer om ens eget verk ikke lever opp til den samme kvaliteten.

Denne bekymringen virker å være tatt på alvor, for Die Another Day går knallhardt ut fra start. Vi serveres en aldeles glimrende åpning med imponerende action, og en Brosnan som virker å være i storform. Jeg kan ikke huske at vi noen gang har sett Bond så langt nede tidligere. Han har ofte blitt fratatt 00-agenters privileger, men her ser vi han både torturert og hjelpeløs. For meg er dette en spennende og lovende innfallsvinkel som fungerer noe meta. Jason Bourne og xXx utfordret, på hver sin måte, hva spioner kunne være i det tjueførste århundre. Bond-serien måtte svare på denne utfordringen, og det starter som nevnt lovende selv med en 50-år gammel Pierce Brosnan i førersetet.

Etter hvert besøker vi Cuba, og her blir vi også introdusert for filmens, og planlagt å bli seriens, nye stjerne, nemlig Halle Berrys figur Jinx. Jeg trodde ikke det var mulig å stille spørsmålet, men er dette om mulig enda verre enn Denise Richards i foregående film? Vanskelig å svare på, men det at tanken i det hele tatt streifer meg er et dårlig omen. Uvisst hvorfor, men Berry og Brosnan har absolutt null kjemi. I tillegg har førstnevnte både grufulle replikker og avleveringer. Rosamund Pike gjør en vesentlig bedre figur og bedre samspill med Brosnan, men gir dessverre litt vibber til Roger Moores mange mai-desember forhold.

En aldeles strålende fekteduell med en tilsvarende dårlig Madonna topper en lovende start. Det begynner å bli en gjenganger i disse Bond-anmeldelsene, men de gir meg dessverre lite valg; etter dette begynner nemlig plotet å rulle, og alt faller sammen som et korthus i den siste halvdelen. Skurkenes plan gir meg nye påminnelser om Moore-filmene, spesielt Moonraker, og det er lite jeg klarer å investere meg i. På tross av et nydelig set, ender alt som foregår i ispalasset opp med å være fryktelig uinteressant. Vi får en haug med svake CGI-effekter, den klart verste er vindsurfingen, og når vi kommer til klimakset ville jeg helst skru av TVen. Jeg lot meg dog lide gjennom slutten, helt til siste replikkveksling hvor Halle sier "I am sooo good”, hvorpå Brosnan svarer "Especially when you're bad». I denne filmen er du bare «bad», Halle, i likhet med Madonna og manusforfatterne. Jeg har nevnt at Madonna gjør en elendig opptreden i fektesekvensen, men dette var ikke første gangen - i mine ører er nemlig hennes tittelsang fryktelig. Det samme gjelder ikke filmen som helhet, men det er ingen tvil om at siste halvdel ikke levde opp til forventingene etter første. I sum er dette en skuffende avskjed med Pierce Brosnan som James Bond, og filmen fremstår på samme måte som hans periode; vi startet så lovende, men det gikk bare nedover derfra…

Beste øyeblikk: Åpningssekvensen

Verste øyeblikk: Den grufulle vindsurfingen, hvordan i alle dager slapp dette gjennom - attpåtil med Bond-temaet?!

Om jeg ikke husker feil, ble det litt ufrivillig stopp etter denne siste med Brosnan som 007, grunnet Coronapandemien, samt at den nyeste Bond filmen ble utsatt på ubestemt tid.