Ettersom gamlesiden og sikkert meste av innholdet forsvinner snart, skal jeg forsøke å slenge inn meste av Bond maraton ferden for et par år tilbake, der ble opprettet og startet av MrPets:
► Show Spoiler
5. okt. 2019
James Bond 25
Nå er det ikke lenge til den 25. (!) filmen med James Bond utgis i Norge. Serien har gitt glede, tårer, latter, smerte, skuffelse, spenning og mye mer; nær alle har et forhold til 007.
Så har også jeg, siden jeg begynte å spille tv-spillet Goldeneye på min Nintendo 64. Som et barn av 90-tallet vokste jeg opp med Pierce Brosnan som min Bond, men jeg fikk etterhvert opp øynene for de andre versjonene og har nå sett samtlige, de fleste mer enn én. Jeg ønsker å markere Bonds 25. opptreden litt ekstra. Hvilken prestasjon dette er må ikke undervurderes; 58 år, seks skuespillere som Bond, og serien er fortsatt aktuell.
Derfor vil jeg dele mine tanker om alle James Bond-filmene, med unntak av Casino Royale (1967) og Never Say Never Again (ikke MGM). Det vil komme nye anmeldelser hver mandag. Planen er å legge ut alt i denne tråden, da jeg tror det er enklere enn å lage én for hver film. Mitt ønske er at dette vil fungere som en katalysator for at andre kan komme med innspill og at vi sammen kan diskutere filmene vi alle har et forhold til.
Jeg starter med Dr. No om to dager. Det hersker en viss usikkerhet om når No Time to Die kommer til Norge, men om vi antar at dette blir samtidig som Storbritannia (3. april) har vi 25 uker til den tid.
Jeg håper så mange som mulig vil bidra her, da jeg vet det er nok av Bond-fans på VGD!
Men vil gjøre så via ulike Bond titler og benytte spoilerfunksjonen, så ikke denne tråden blir fullstendig oversvømt på en og samme tid.
Var jo mye tid og innsats som gikk ned i nevnte 007 tråd, og artig å kunne se tilbake på, særlig dersom man en dag vil forsøke seg på en ny runde med James Bond filmkikking over en kortere tid, og se hva en selv, eller andre ratet og syntes om filmene, og om ting har forandret seg siden den gang.
Vil kun fokusere på omtalene fra brukerne, og ikke alt som ble diskutert innimellom (selv om særlig Dimmi kom med mye spennende og nytt info), ettersom det vil nok ta for mye tid å kopiere/overføre, og har et par andre tråder jeg skulle likt å henta tips/omtaler fra, før det er borte for alltid.
Innser at for min egen del, hadde jeg sett en del Bond filmer (hvert fall de med Connery) en 8-9 måneder før denne lengre gjennomgangen under høst 2019, så var vel først når man kom frem til Roger Moore eraen, at en fikk virkelig kommet i gang.
Tråden det var snakk om het
James Bond 25 av
MrPets
Dr. No (1962)
MrPets
► Show Spoiler
MrPets
7. okt. 2019 10:38
Anmeldelse av Dr. No
Da Ian Flemming i 1953 skrev romanen Casino Royale med suksess i hjemlandet Storbritannia, men ikke i USA, var han neppe klar over hvilket fenomen agent 007 ville bli. Åtte år senere kom den første filmen med James Bond og resten er, som det heter, historie.
Dr. No er en fascinerende start på filmserien, da den virkelig setter standarden for hvordan de kommende filmene fremstår. Dette er en film jeg ikke har sett mange ganger, men det er imponerende at nesten alt som forbindes med Bond fra senere filmer dukker opp allerede på første forsøk. Fra åpningssekvensen med pistolløpet, til den glatte introduksjonen av hovedfiguren, til oppdragsbriefing med sekretær Moneypenny, og ikke minst Monty Normans udødelige toner. Gitt at de startet med blanke ark er det utrolig å se hvor mye som faktisk etableres i Dr. No.
Det sagt, så må filmen vurderes også på andre grunnlag enn disse ikoniske øyeblikkene. Den første halvdelen flyter relativt bra, og Connery fremstår selvsikker fra første sekund på skjermen. Han har en imponerende evne til å virke sjarmerende det ene øyeblikket, til truende det neste. Hans medhjelper, Quarrel, er også et friskt bidrag i en film som ellers dessverre lider av lite inspirerende bifigurer. Rent bort fra at noen ser helt tåpelige ut (blant annet Miss Taro med en hysterisk kinesisk parykk), er det for mange skurker til at noen får tid til å virke særlig farefulle. Filmen føles som et forutsigbart krimeventyr, hvor James Bond bruker lang tid på å komme på høyde med publikums forståelse av hva som faktisk skjer. Dette trenger ikke være galt, det er mange filmer hvor vi som seere forstår langt mer av hva som foregår enn filmfigurene, men da må det være noe mer enn mysteriet som engasjerer.
Den siste halvdelen er også hakket svakere enn den første, ikke minst med introduksjonen av Honey Ryder. Ja, scenen når Ursula Andress går opp stranden er foreviget i filmhistorien av en grunn, men figuren hennes setter ikke kvinner i et særlig flatterende lys. Andress er 26 år, men fremstår som et naivt barn som har forlatt familiegården for første gang - dette skyldes både manus og skuespill. Det er også vanskelig å forstå nøyaktig hva Dr. No ønsker å oppnå. Vi får servert noen replikker om raketter og raderer spredd rundt om, men jeg får i det minste aldri helt tak på hva Bond må forhindre. Kanskje er det heller ikke så viktig? Som regel holder det tross alt å sprenge fiendens hovedbase, som for øvrig er et storslått visuelt skue og nok en gang setter standarden for flere lignende situasjoner utover serien. Det er bare synd at klimakset ikke føles verdig, men snarere tamt og skuffende.
Som mange andre Bond-fans er jeg for øvrig interessert ikke bare i filmene, men også i sangene og tittelsekvensene. Dr. No åpner med nevnte Normans ikoniske musikk som alle kjenner, og deretter Kingston-Calypso. Siden Normans Bond-tema dukker opp i alle de senere filmene, antar jeg at sistnevnte kvalifiseres som denne filmens Bond-sang. På tross av at den setter en karibisk stemning er det ikke mye å spare på her.
Det mest bemerkelsesverdige med Dr. No er grunnlaget som legges for en filmserie som snart er oppe i 25 filmer, og som Bond-fan gjenkjenner jeg flerfoldige kjennetegn som var tilstede allerede fra starten. Det sagt er plottet vanskelig å henge med på, og filmen beveger seg tregt som følge av et kjedelig mysterium. Mange Bond-filmer er urealistiske eventyrfilmer, men jeg setter likevel et minimumskrav til plottet som danner bakteppet. Sean Connery er god allerede i denne, men må gjøre nesten all jobben selv.
Beste øyeblikk: Bond skyter Dent i kaldt blod etter å ha forført Miss Taro i scenen rett før.
Verste øyeblikk: Scenene i kontrollrommet mot slutten av filmen.
Hva synes dere om Dr. No? Jeg vet denne er populær blant mange Bond-fans, er det noe jeg overser? Kjør samtale!
From Russia With Love (1963)
MrPets
► Show Spoiler
MrPets
14. okt. 2019 11:24
Anmeldelse av From Russia With Love
For mitt innlegg nummer 200, skal jeg denne mandagen ta for meg From Russia With Love.
Etter en svært innbringende, om enn noe kronglete, start med Dr. No, brukte MGM bare et år på å ferdiggjøre film nummer to. Samme regissør, samme manusforfattere, mange av de samme skuespillerne; mye ble videreført fra første forsøk. Likevel er From Russia With Love (FRWL) nærmest en rak motsetning av sin forgjenger, og dette til det bedre.
I Dr. No handlet alt om James Bond og hans eventyrverden, men FRWL klarer å være så utrolig mye mer. Sean Connery gjør igjen en strålende figur, og alt rundt han er vesentlig forbedret. Vi har et plot som faktisk gir mening og fanger tidsånden (smart nok valgte man å gå bort fra Russland, som var bokens antagonist), glimrende bifigurer, solide actionscener og varierte settinger. Filmen har en nerve som primært kommer av det fremragende manuset, som leverer en kompleks og spennende historie som svinger mye underveis - men (nesten) alt føles naturlig - halleluja!
Et interessant moment er den åpenbare inspirasjonen fra The Master of Suspense, selveste Alfred Hitchcock. Det er en følelse av dette filmen gjennom, som topper seg i en scene snytt ut av North By Northwest. En morsom tilleggsopplysning her; både Hitchcock og Cary Grant var rimelig nære på å involveres i Bond-serien.
Etter å ha sett FRWL utallige ganger, merker jeg meg noen svakheter. Spesielt gjelder dette midten av filmen, hvor det skjer litt for mange ting som sinker tempoet noe. Alt er godt levert, men litt omskriving kunne fint slanket filmen med ti-femten minutter. Til fordel, vil noen helt sikkert mene. Videre har jeg hørt det nevnt at det er litt vanskelig å henge med på alle aktørene, men selv har jeg aldri opplevd dette som et problem.
Selv med disse små skavankene er FRWL et kjempesteg opp fra Dr. No. Det blir spennende å se hvor den ender på sluttrangeringen, men jeg mistenker at den vil figurere høyt oppe. Det samme kan fort gjelde tittelsangen, som faktisk ikke blir spilt i vignetten denne gangen.
Beste øyeblikk: Elsker alt på toget, høydepunktet er Bond og Grants slåsskamp.
Verste øyeblikk: Jakten på fjellet i North By Northwest-stil.
Hva synes dere om From Russia With Love? Overdriver jeg forskjellen fra Dr. No? Kjør samtale!
Frank.N.Steen
► Show Spoiler
Frank.N.Steen
14. okt. 2019 12:20
Søkefunksjonen i VGD virker å aldri ville samarbeide med meg, så endte i stedet opp med å bla gjennom "Hvilken film så du sist" tråden og måtte tilbake til tidlig januar i år for å finne igjen innlegget/anmeldelsen av:
From Russia with Love (1963)
Begynner å bli en god stund siden forrige James Bond gjensyn (faktisk nesten et år sia, den gang via Casiono Royale, den med Daniel Craig og ikke da den dårlige 60-talls "komedien").
Som guttunge hadde jeg mange fine, skumle og meget minneverdige filmopplevelser med de gamle og gode Bond eventyrene, men mistet liksom litt interessen for hele serien desto eldre man ble. Hjalp vel heller ikke særlig stort at norsk TV pleide å pøse på med samtlige repriser av hele samlingen år ut og år inn, og selv om man senere da gikk til innkjøp av både en (to og tre) forskjellige komplette filmbokser, så ble det stadig sjeldnere og sjeldnere at man gadd å gi den godeste Bond en sjanse, sånn utenom en gang i blant.
Forsøkte sist å gyve løs på hele serien i vinter 2011 (handlet inn en bondboks i sølv for en billig penge på DVD) og startet med min favoritt Bond (Roger Moore) og stoppet liksom litt opp da man kom oppover mot tidlig 80-tallet, ble egentlig noe mett og deretter gikk det flere år før You Only Live Twice (1967) ble sett og deretter Dr. No (1962).
Denne gang velger jeg å hoppe over de to sistnevnte da man husker dem veldig godt, og var vel også blant de to jeg husker aller best som guttunge og ga begge en snill 7/10 rating. Gode, men likevel noe små skuffende.
Denne gangen fortsetter man med From Russia with Love som huskes meget godt for denne gjorde et stort inntrykk på et ungt guttesinn og scenen hvor den iskalde drapsmaskinen Grant (Robert Shaw) strangulerer en hjelpeløs "James Bond" i åpningsscenen var tøff å bevitne, selv om den skulle senere vise seg å være bare en vanlig treningsøkt.
Her mangler det så absolutt ikke på klassiske Bond skurker, karakterer, scener, musikk, lokaler, action og er vel også første gangen at man blir presentert for den godeste Q (Desmond Llewelyn), M16 egne Petter Smart der stadig utstyrer 007 med de artigste og helt nødvendige gadgets der skal vise seg i denne filmen å komme meget godt med.
Filmen er meget underholdende og skjønner godt hvorfor så mange holder den som en av de aller beste Bondfilmene, selv om man sitter med en følelse av at bedre ting er i vente (håper jeg da).
En av få ting som kanskje ikke var helt tipp topp var selve Theme musikken (den vokale biten) som fremsto meget lettglemt og ellers var vel heller ikke den kvinnelige russiske agenten/lokkeduen Tatiana Romanova spesielt imponerende (skuespill messig). Alt i alt, gleder meg til neste film (skal forsøke å se minst en Bond film i uka fremover) og ender da med å gi film nr.2 i serien en sterk:
8/10
Ser at jeg bommet litt her angående ratingen, skulle være 8,5/10 men tja, la gå. Uansett et stort hakk opp i kvalitet, underholdning og en film jeg helt klart vil se igjen oftere enn Dr. No eller andre svakere/skuffende Bond utgivelser fra 60-tallet.
Angående From Russia With Love så er helt klart tog scenen og da fighten mellom Connery og Grant episk.
Det skal de gamle Bond filmene ha masser av skryt for. Fightene var ofte særdeles brutale og voldsomme (spesielt for sin tid), og ikke overlessa med 10 minutters slow-motion vifting og triksing i "kunstneriske" omgivelser. Det var ofte stygt og primitivt og der helten ga mye juling, men fikk så absolutt en solid porsjon eller mer i retur.
Alltid vært glad i hvordan spesielt en del av Connery filmene tok i bruk alt fra sofaer, stoler, trenings utstyr osv når nevene og sloss ferdighetene ikke lenger var nok til å overmanne sin motstander, og der kun kløkt og rein overlevelses instinkt sørget for at 007 kom seg helskinnet ut av nok ei knipe.
Moro å lese linken til Alfred Hitchcock, den må jeg være ærlig gikk meg helt hus forbi. En stund siden flere av hans filmer ble sett, men kan helt klart forstå at en film som North By Northwest vil ha vært en viktig innflytelse på Bond da denne var vel også en av Hitchcocks kanskje aller mest action/eventyr lystne utgivelser fra 50-tallet.
Synes ikke du overdriver særlig angående det at Bond serien tok et stort sprang i riktig retning i forhold til forgjengeren, og er veldig spent på hvordan du vil like neste film for her ble det for min del den til nå beste og mest gledelige gjensynet og tviler sterkt på at noen av de resterende Bond filmene vil i det hele tatt være i nærheten av å matche den, men vi får se an.
Goldfinger (1964)
MrPets
► Show Spoiler
21. okt. 2019 10:24
Anmeldelse av Goldfinger (1964)
Hvis den foregående filmen gikk i retning av realistiske spion-thrillere, tar Bond-serien med «Goldfinger» et definitivt steg tilbake mot Dr. No. Her er det igjen fokus på komikk og spektakulære åsyn, snarere enn velskrevet historie.
Dette er ikke bare galt. «From Russia With Love» oppfattes av mange for å være hakket for treg, og jeg har hørt flere si at den ikke har nok minneverdige øyeblikk. For at bilder fra lerretet skal brenne seg fast i hjernehinnen må det gjerne ha noe slående ved seg, og «Goldfinger» er nok hakket sterkere på dette punktet. Dette var også filmen som for alvor sementerte Bonds plass i populærkulturen, og mer enn doblet omsetningen fra tidligere.
Filmen åpner med en i beste fall middelmådig generisk sekvens, med smoking-avsløring som definitivt høydepunkt, før tonene av Shirley Basseys tittelsang fyller øregangene. Selv om det er delte meninger om sangens musikalske kvaliteter, er den sannsynligvis tidenes mest ikoniske Bond-låt, og selv liker jeg den svært godt. Den legger også lista for ikoniske øyeblikk som kommer som perler på en snor utover filmen. Vakre bilreiser over Alpene (selvsagt i biler med spenstige modifikasjoner), trusler med Bond fastbundet med en laserkutter snikende mot skrittet, gullmalt lik på sengen, flosshattkastende skurker - dette er øyeblikk svært mange vil trekke frem om man nevner James Bond. I tillegg er det en håndfull hendelser som gjentar seg i majoriteten av kommende filmer; den første Bond-damen som dukker opp er også den første som ryker ut (les: dør), kvinnelige overløpere endrer lojalitet i møte med Bonds sjarm (magisk penis?), og vi får det første av mange innblikk i Qs laboratorium.
Den tyske skuespilleren Gert Frübe, hvis samtlige replikker er dubbet på imponerende vis, har en karismatisk tilstedeværelse som den gullelskende skurken med det passende navnet Goldfinger. Connery virker også mer selvsikker, og har mange lekne øyeblikk filmen gjennom. Filmen kan muligens skilte med den vakreste samling Bond-damer i serien, og livvakten Oddjob er selve essensen av den tause muskelmannen. Filmens plot utvikler seg også på en engasjerende måte, hvor det går fra en personlig vendetta til en reell verdenstrussel.
På tross av underholdende skuespillerprestasjoner og utallige ikoniske øyeblikk, er «Goldfinger» definitivt ikke plettfri. Det er mange sekvenser i filmen som både føles, og tidvis er, bortkastet tid som enten burde skrives om eller trimmes bort i sin helhet. En oppstykket biljakt og minutter med repeterende flyvninger over Fort Knox gnager raskt på tålmodigheten. Verst er dog en langvarig scene midt i filmen, hvis eneste hensikt er å gi Bond og publikum innsikt i Goldfingers reelle plan. Et annet problem for undertegnede er at Bond opptrer passivt nær hele filmen. Til slutt er han avhengig av ekstern hjelp for å komme seg unna, og selv ikke desarmeringen av bomben får han æren av å gjennomføre. Alt dette tyder på at regissør Guy Hamilton ønsket at filmen skulle huskes gjennom spektakulære åsyn og scenarier snarere enn spenningen som kom av et glimrende manus, som i foregående film. Kanskje hans ønske helt enkelt var å skille seg fra sin forgjenger Terence Young, og i så måte lyktes han definitivt.
Det er liten tvil om at «Goldfinger» er en av de definitive klassikerne, som virkelig definerte Bond-filmenes væremåte i mange tiår. Noe av det morsomste jeg vet med Bond-filmene er at de føles som en tidsmaskin. Selv om filmene har en rekke likheter, er det alltid noe som definerer tiden de kom ut. Da jeg så filmen med broren min på seksten innså jeg etter hvert at jeg måtte forklare hva gullstandarden var, og det fikk meg til å innse at denne filmen aldri kunne kommet ti år senere. På tross av dette føles den nokså tidløs, og er antageligvis den mest ikoniske av samtlige Bond-filmer. Og det er godt som gull.
Beste øyeblikk: Avslutningen på golfrunden til Goldfinger og Bond.
Verste øyeblikk: Goldfingers presentasjon av sin plan.
Dimmi
► Show Spoiler
25. okt. 2019 14:32
Goldfinger, altså.
Jeg har, til tross for en forkjærlighet for de første Bond-filmene, aldri rangert Goldfinger blandt de aller beste.
Og for meg henger det mye sammen med regissør Hamilton, og de grepene han tok for å skille seg fra Young.
Men, én ting som er helt essensielt for Bond-historien skal Hamilton ha : Det var han som etablerte det småkranglete forholdet mellom Q og Bond som vi kjenner i dag, stikk i strid med hva som hadde vært tenkt frem til da.
Ellers er jo filmen spekket med minneverdige scener.
Den gullforgylte Eaton på senga, Oddjob som halshugger statuen med hatten sin, da katapultsetet omsider kommer i bruk, og Bond fastbundet mens laserstrålen spiser seg nærmere...
Men, jeg savner den intensiteten og drivet i selve handlingen som flere av de andre filmene fra denne perioden har.
Det føles aldri ordentlig farlig på noen måte, hverken for Bond personlig eller for verden som sådan.
Man får nesten litt følelsen av at Cec Linders portrett av Felix Leiter som en godmodig gammel onkel setter tonen for filmen.
Det sagt, så er det jo rent objektivt helt åpenbart en av de aller beste Bond-filmene.
Det er bare at den ikke treffer meg på samme måte.
Favorittscene : Dialogen mellom Goldfinger og Bond mens laserstrålen nærmer seg.
Scener jeg gjerne skulle kuttet : Hele sulamitten med damene til Pussy.
Thunderball (1965)
MrPets
► Show Spoiler
28. okt. 2019 15:23
Anmeldelse av Thunderball (1965)
Kun et år etter megasuksessen Goldfinger kom James Bonds neste eventyr, med regissør Terence Young tilbake etter en films opphold. Det føles egentlig på mange måter som vi er tilbake i samme territorie som Dr. No; SPECTRE, Karibien, færre vitser og et manus med mer fokus på eventyr enn koherens. For meg blir dette også et stort steg ned fra både From Russia With Love og Goldfinger.
Manuset er rett og slett svakt. Det er vanskelig å finne forklaringer på hvordan James Bond hopper fra A til B, og i en film hvor han konstant forsøker å komme på høyde med seernes kunnskap om tingenes tilstand er det frustrerende å bevitne. Og det er en håndfull andre problemer som jeg også fant i Dr. No. Skurkene Largo & co føles ikke særlig faretruende, delvis fordi det er altfor mange som får passe mye tid på skjermen. Slående vakre Domino gjør lite inntrykk, og har nær null kjemi med vår spion. Dette er også filmen hvor Sean Connery virker å være over toppen. Han ser vesentlig eldre ut enn kun et år siden, og virker tidvis å kjede seg stort. Filmen bruker veldig mye tid under vann, og dette var temmelig unikt (og dyrt) i 1965. Selv om jeg kan anerkjenne innsatsen som ligger bak, er jeg ikke overbegeistret over resultatet - på tross av enkelte imponerende stunt går alt under vann går rimelig sakte.
Sangen rangeres nokså likt som filmen forøvrig. Jeg er ikke særlig fan av Tom Jones, og sangteksten gir liten til ingen mening. Hva er en Thunderball? Jeg har ingen anelse, og det tror jeg ikke John Barr har heller. Det er leit at herlige Mr. Kiss Kiss, Bang Bang ble droppet for denne og heller aldri hentet opp av skuffen senere.
Beste øyeblikk: Når Fiona ber Bond rekke henne klærne i badekaret - fantastisk replikk og avlevering.
Verste øyeblikk: Første sekvens etter tittelsangen, hvor jeg desperat forsøker å forstå sammenhengen mellom Bond og Lippes tilstedeværelse, bare for å innse at denne ikke eksisterer.
Dimmi
► Show Spoiler
28. okt. 2019 15:57
Morsomt at vi er så uenige om en film, MrPets!
For meg er Thunderball en av de absolutt beste Bond-filmene. Og jeg rangerer denne høyere enn Goldfinger. Sikkert mye fordi jeg liker Terence Youngs Bond bedre enn Guy Hamiltons.
Og Gert Fröbes Auric Goldfinger får ha meg unnskyldt, men Adolfo Celi er rett og slett et annet kaliber av pur ondskap. (Dubbet stemme til tross) Så gjorde da også fyren størst suksess med nettopp denne type roller.
For meg er spenningen og (for tiden) råskapen tilbake i Bond igjen med denne filmen, etter den mer "morsomme" Goldfinger.
Å skulle plukke ut enkeltscener fra så mange potensielle scener er helt umulig, men Spectre-møtet i starten av filmen, hvor nr.11 grilles i stolen må jo være en av de mest ikoniske og minneverdige scenene i hele serien.
Hvis jeg må peke på noe som ikke er så bra, så synes jeg nok hendlingen på helsesenteret trekkes litt langt ut, og elimineringen av Grev Lippe på "motorveien" blir litt teit.
Ellers er det strålende prestasjoner fra både skuespillere, regissør, klipper, og ikke minst et fabelaktig soundtrack fra Barry.
En film som for meg holder skyhøyt nivå fra start til slutt.
Frank.N.Steen
► Show Spoiler
28. okt. 2019 16:18
Ser dere er kommet til Thunderball og jaggu meg gikk det litt lettere denne gangen å finne igjen anmeldelsen fra i januar på VGD:
Thunderball (1965)
En nedtur, hvert fall om en sammenligner med de to forrige Bond filmene og der Goldfinger viste seg å være et fantastisk gjensyn (ikke sett siden guttunge) står Tordenballen igjen som en lettglemt utgivelse der virker å gå all in med tanke på budsjett og laaaaange scener, men handlingen og karakterene føles veldig forhastet og med 4 filmer på 4 år var ikke så dumt at de tok en time-out i 66 og ventet til 1967 med å gjøre en ny Bond film.
Undervanns scenene er fortsatt flotte å se på, samt at soundtracket til John Barry er det høy klasse over (kan ikke si det samme om åpningslåta, Tom Jones synger bra men som med filmen en heller lettglemt og kjedelig sang som ikke er i nærheten av det gåsehudfremkallende mesterverket til Barry og Shirley Bassey i forgjengeren) og mye flotte eksotiske lokaler, samt de fortsatt ubehagelige scenene med Largos menneskeetende "kjæledyr" som 007 får et heller lite hyggelig møte med et stykke uti filmen.
Nå er det en stund sia man sist så On Her Majestys Secret Service og Diamonds Are Forever, men regner med å komme til dem om ikke lenge, men er likevel nokså sikker på at de også vil være av en høyere kvalitet enn dette skuffende Bond eventyret som ble og spilt inn på nytt (eller hvert fall deler av den) i 1983 og filmen Never Say Never Again som heller ikke var mye å juble over.
Gikk inn med store forventninger men skjønte tidlig ut at denne aldri kom til å matche forgjengerne, grei underholdning men helt klart den svakeste av de klassiske Sean Connery/Bond utgivelsene jeg har sett til nå.
6/10
You Only Live Twice (1967)
MrPets
► Show Spoiler
4. nov. 2019 09:48
Anmeldelse av You Only Live Twice (1967)
I motsetning til meg omfavnet publikum Thunderball ved utgivelse, og filmen knuste alle sine forgjengere på inntektssiden. På den annen side ble det stadig tydeligere at Sean Connery nærmet seg slutten, etter mange intense år som 007. Kanskje var det derfor MGM så mot Ian Flemings bok You Only Live Twice, som med sin Japanske setting kunne taue inn nye kinogjengere for å maksimere Connerys tilsynelatende siste opptreden.
Jeg begynner å skimte et mønster i Bond-serien, nemlig at de annenhver gang veksler mellom halvsprø og mer jordnær handling. Vi er nå tilbake i det lekne hjørnet, hvor plot ikke er i fokus. Kanskje kommer dette fra manusforfatter Roald Dahl, som med unntak av tittel og setting tilsynelatende hentet lite fra Flemings roman. Hovedkonflikten i verdensrommet er for eksempel ikke å finne i originalverket, men var garantert veldig trendy i 1967. Det samme var nok Japan. Eksotiske områder har alltid vært en sentral del av Bond-filmene, men dette er første gangen jeg føler at vi fullt ut omfavner kulturen som besøkes. Mye tid vies til Japan, som helt sikkert var et ukjent område for den store majoriteten av vesten. Etter å ha arrangert OL i 1964 ble Japan for alvor invitert tilbake til det internasjonale samfunnet, og interessen rundt Solens Rike var stor i kjølvannet av dette.
Ja, Blofeld, mannen vi tidligere har sett alt av utenom ansiktet, er endelig fysisk tilstede for klimakset. Om dette er en god eller dårlig ting mistenker jeg at er fryktelig individuelt, men personlig liker jeg dette. Bonds japanske allierte Tanaka er kompetent og karismatisk. De japanske kvinnene er svært flotte, og det er fint å ha ekte asiatere fremfor det pinlige forsøket i Dr. No.
Dette er Connerys femte opptreden etter nevnte Dr. No, og det merkes at mannen begynner å bli sliten. Han virker rett ut uinspirert i store deler av filmen. Attpåtil får vi servert den flaueste sekvensen i samtlige Bond-filmer så langt, når det gjøres et desperat forsøk på å fremstille 007 som japansk. For det første ser han overhodet ikke japansk ut, for det andre ser han plutselig ut som en pensjonist, og for det tredje ser Connery ukomfortabel ut fra start til slutt. Som sagt virker plottet primært som et bakteppe for hva regissør Lewis Gilbert egentlig ønsker å dele, nemlig eventyret i Bonds oppdrag. Dette gjør at det er en rekke logiske brister, både i det store bildet og enkeltøyeblikk. Et eksempel blant mange er hvordan det er mulig å produsere en direktesending av romfergene i verdensrommet som vises under oppskyting? Fuglene vet. Slike ting er ikke nødvendigvis ødeleggende for meg, men det er påfallende klønete likevel.
Dette havner likevel i skyggen av en film jeg syns er svært underholdende. Jeg mistenker at en av grunnene til dette er regissør Gilbert. Filmen ser strålende ut, og er blant de første hvor jeg opplevde at kameraføring og andre tekniske elementer i stor grad bidrog til totalopplevelsen. Enkelte ting er svært utdatert, dette gjelder både plot og enkeltscener som kroppsvasken i Tanakas hjem. Dette plager meg i liten grad, da Bond-filmene for meg til en viss grad fungerer som tidsmaskiner som fanger tidsånden da de kom ut. Uavhengig av hvordan man tenker rundt dette, tror jeg de fleste har noe å hente fra YOLT, enten det skulle være utforskingen av Japan, kompetente actionscener, eller Nancy Sinatras høyst fornøyelige tittelsang.
Beste øyeblikk: Den fantastiske taksekvensen på den japanske havnen, helt nydelige saker.
Verste øyeblikk: Uten konkurranse Bonds «transformasjon».
Dimmi
► Show Spoiler
4. nov. 2019 13:58
Jeg er helt enig i at You Only Live Twice er en fantastisk underholdende film.
Og det er her vi for første gang ser hvordan de ulike Bond-regissørene faktisk lager helt ulike Bond-filmer.
For Lewis Gilbert er vel «Mr.Entertainment» fremfor noen.
Og der alle de foregående Bond-filmene hadde nok av minneverdige enkeltscener, så har YOLT like mange som de har til sammen.
Men, det er for meg mye av filmens svakhet også.
Den mangler den relative troverdigheten, persongalleriet, og den gradvise oppbyggingen av plott og spenning.
I stedet er det fullt kjør, med tut og hålligång fra første sekund. Og det stopper aldri.
Selv i dag, med et helt annet tempo i filmene, fremstår filmen som helt sensasjonelt overlesset med enkeltstående actionscener som handlingen fin hadde klart seg uten.
Du trekker frem slåsskampen på taket i havna som en av de beste scenene.
Jeg nøyer meg med å si at det er et interessant grep fra regissør Lewis å filme det på avstand, og synes ellers hele den sekvensen er totalt unødvendig.
Det samme med den påfølgende flyscenen med vidunderlige Karin Dor.
Det blir rett og slett for mye og for mange «tullescener» til å ta filmen seriøst.
Og det hadde den fortjent.
For det er utvilsomt DEN Bond-filmen som for alltid vil sitte sterkest igjen hos meg når det kommer til minneverdige scener.
«Allow me to introduce myself. I am Ernst Stavro Blofeldt»
Har man en eneste scene i en annen Bond-film som matcher Pleasences lenge påventede visualisering, der han stikker hodet sitt frem?
Jeg synes ikke det.
Plottet i seg selv er jo også en historie for seg.
Nå er det lenge siden jeg leste boka, men jeg husker den som en av de aller svakeste i serien, og med en handling som neppe ville gjort seg som film i det hele tatt.
Hva Roald Dahl tenkte på når han satte sammen manuset her, det må fåglarna vite.
Men, jeg synes ideen til Bloom er god her med aktørene som setter USA og Sovjet opp mot hverandre.
Og romskipet som spiser mindre romskip var jo åpenbart en så god idé at man resirkulerte den 8 år senere i form av en supertanker som spiser ubåter, med akkurat samme hensikt.
Topp fem beste scener
1. Når Blofeldt presenterer seg for Bond. Åh, som man hadde ventet på det! Og her uten å bli skuffet!
2. Når Helga Brandt blir spist av pirajaene , til tonene av Blofeldts «Kill Bond! Now!»
3. Åpningsscenen med kapringen av den amerikanske romkapselen.
4. Når krateret avsløres i fullskala, med monorail, helikopterdekk, og hele sulamitten. Imponerende!
5. Når dråpene med gift renner sakte nedover snøret, mot en sovende Bond. Deilig akkompagnert av Barrys vidunderlige soundtrack.
Listen over tøysete, ulogiske, og unødvendige scener er så lang at den forbigår vi i stillhet…..
Men, et fyrverkeri av en film, det er det!
On Her Majesty´s Secret Service (1969)
MrPets
► Show Spoiler
11. nov. 2019 09:24
Anmeldelse av On Her Majesty´s Secret Service (1969)
“Sean Connery IS James Bond», ble det hevdet I You Only Live Twice. Kort tid etterpå ble det imidlertid klart at skotten ikke lenger ønsket å være 007, og det ble straks igangsatt leteaksjoner for å finne hans arvtager. Da en purung Timothy Dalton (!) takket nei til rollen, havnet valget til slutt på australske George Lazenby, som visstnok skal ha dukket opp hos Broccoli og Saltzman med en liten håndfull falske roller i utenlandske filmer. Lazenby innrømmet senere for Peter Hunt at han aldri hadde vært skuespiller, hvorpå regissøren skal ha svart «You tell me you can´t act? You fooled two of the most ruthless guys I´ve ever met in my life. You´re an actor!”. Og sånn ble det.
Filmmediet endret seg dramatisk utover seksti-tallet, og spionsjangeren ble plutselig blant de mest populære. Det kom attpåtil en komedie med navnet James Bond - Casino Royale, som blant annet fikk med seg Ursula Andress. Bond-serien måtte endre seg, og i mine øyne er dette klart fra første scene i OHMS. Det første minuttet kutter vi rundt vår nye 007; vi ser hendene, vi ser haken, vi ser leppene, men ikke hele ansiktet. Deretter redder vår ukjente mann en kvinne i fare for å drukne, før vi, i likhet med henne, ser en helt ny mann introdusere seg som James Bond. Derpå må en liten håndfull fiendtlig innstilte individer nedkjempes i en god actionscene med høyt tempo og energisk klipping. Med den noe pinlige replikken «This Never Happened to the Other Fellow» får vi avsluttet en åpningsscene som virker å love noe nytt. En ny James Bond, med action tilpasset et nytt tiår. Det er delvis det de leverer, også.
Jeg nevnte sist at Sean Connery så sliten ut, og med dette i mente er det forfriskende å få et nytt ansikt. Lazenby er, i likhet med Connery, varierende. Men der Connery hadde temmelig konsistent fremtoning i hver film, er Lazenby vesentlig mer ustabil. Til å begynne med har han noe av Connerys sjarm og karisma. På kasinoet klarer han seg like bra, men i andre scener fremstår han som i overkant avslappet, som videre gjør at Bond føles litt ufarlig. Dette gjelder spesielt når vi entrer alpebasen. Det er smått absurd å se James Bond imitere en britisk Lord på denne måten, og jeg tok meg selv i å tenke at det ikke bare var Sir Hillary Lazenby imiterte. Dette foregår altfor lenge, vitsen blir fort gammel, og det går evigheter før vi får noe særlig action. Å portrettere en ny Bond-skuespiller, som man ønsker både skal bli likt og tatt seriøst, som en feminin slektsforsker i 25 % av filmen slår meg ikke som en god idé. I mine øyne mangler også Lazenby komisk timing, dog får han lite hjelp av et lite humoristisk manus.
Dette er den andre filmen vi får se Blofeld i full figur, og denne versjonen har i grunn ingenting til felles med navnebroren i YOLT. Der Blofeld tidligere har vært fremstilt som en mesterhjerne som overlater alt grovarbeidet til skurkene på gulvet, er han nå en langt mer aktiv figur. Ikke bare har han mye scenetid, men han jakter Bond på ski, skyter med gevær og sloss med bare never. Jeg foretrekker definitivt de tidligere variantene. I denne virker han som en litt over gjennomsnittet smart muskelmann, en Nummer 2 i SPECTRE. Planen hans er i og for seg grei nok, men mangler noe av den djevelske sluheten fra FRWL. Filmen gjennom forsøkte jeg også å plukke opp om det var noen grunn til at Blofeld og Bond ikke gjenkjente hverandre, men dessverre fant jeg ikke noe slikt. Kanskje er dette en helt ny Bond, uavhengig av de gamle filmene? Men hvorfor viser man da en haug med rekvisitter fra tidligere? Og hvorfor vises da en haug med klipp fra de foregående filmene i tittelsekvensen? Jeg blir ikke helt klok på hva manusforfatterne ønsker at dette skal være. Selv Blofelds høyre hånd, Fräulein Bunt, fremstår som en kopi av Rosa Klebb. Andre sidefigurer… Vel, det er ikke så mange å ta av. Vi får aldri noe navn på Bonds medhjelper. Blofeld har ingen muskelmann som må overkommes. Det vi derimot har, er en engasjerende romantisk interesse for 007. Teresa di Vicenzo er sjarmerende, morsom, skarp og en tvers gjennom verdig motpart for Bond. I tillegg er Diana Rigg til stor hjelp for George Lazenby i scenene de deler, som er blant Lazenbys beste.
Et aspekt som alltid trekkes frem når denne filmen diskuteres, er skisekvensene. Det er flere av disse, og de holder stort sett høy kvalitet - når det ikke benyttes bluescreen. Innklippsbildene som viser Blofeld i full fres nedover bakkene er spesielt ille, og virker alltid distraherende. Utover dette er det flotte stunts i fantastisk landskap. Spesielt vil jeg trekke frem snøskredet, som er teknisk vel utført, og mannen som faller i snøplogen er en klassiker. Derimot varer det muligens litt vel lenge, i en film som allerede er blant de lengste i serien. Klimakset er helt ålreit, men jeg foretrekker alltid når Bond gjør mesteparten selv snarere enn å reddes av en liten armé. På tross av dette klarer Lazenby delvis å selge Bond skliende på isen med maskingevær, som ikke er selvsagt. Jo mindre som blir sagt om bobslede-jakten, jo bedre.
Musikken må også nevnes. Det er noe uvant å høre Bond-temaet i tittelsekvensen, men det er en fordømt bra versjon, i likhet med lydsporet som akkompagnerer resten av filmen. En aldrende Louis Armstrong har filmens unike musikalske bidrag, og jeg liker også All the Time in the World nokså godt. Når jeg tenker over det kunne dette også vært en langt bedre tittel enn den noe knotete OHMSS, som jeg heller ikke helt forstår meningen av; i filmen er han nettopp ikke i tjeneste.
OHMSS markerer på mange måter Bonds overgang til en ny epoke. Connery er erstattet, actionscenene mer slående enn tidligere, klippingen raskere og damene flere. På tross av dette mangler det noe her. Lazenby som James Bond er ikke like bra, Blofeld er ikke like bra, manuset har utfordringer hele veien, filmen føles for lang og mer. Sluttscenen oppsummerer egentlig det hele ganske godt; vi ser Bond i et nytt lys med reell karakterutvikling, de prøver åpenbart noe nytt med bryllupet, men det når ikke helt opp til slutt, ikke minst grunnet Lazenbys manglende ferdigheter som skuespiller. Folkemassene var også lunkne til denne versjonen. Inntektene ble på verdensbasis halvert fra YOLT, og George Lazenby forlot rollen, mest sannsynlig av eget valg. Sean Connery ble med dette på ny innkalt til Her Majesty´s Secret Service, og hvordan dette går får vi se neste uke.
Beste øyeblikk: Den imponerende snøskred-scenen, som er kremen av skisekvensene
Verste øyeblikk: Sekvensen hvor Bond rømmer via heiskablene; altfor lang, elendig klipping og svake effekter.
Jeg syns dette er den vanskeligste filmen å skrive om så langt, da det hele tiden dukker opp nye ting å ta tak i og jeg ikke helt klarer å bestemme meg for hva jeg syns. Det er også den jeg har endret mest mening om fra sist jeg så den for fem år siden, da husker jeg å ha likt den vesentlig bedre. Hva syns dere om den første Bond-filmen uten Sean Connery? Er det noen som vet mer om hvordan George Lazenby ble fremstilt i presse og oppfattet av publikum?
Dimmi
► Show Spoiler
12. nov. 2019 12:09
On Her Majesty’s Secret Service
Ja, hva skal man egentlig si.
Jeg har endret mening om denne filmen med årene.
I mine yngre dager syntes jeg den var kjedelig, langtekkelig og veldig lite Bond-aktig.
Det synes jeg vel for så vidt til en viss grad fortsatt, men jeg synes også det er en god film.
På samme måte som man senere også tok det ned på jorda igjen med For Your Eyes Only, så er denne så langt unna forgjengeren som det nesten er mulig å komme.
Og kanskje man merker det best gjennom å tenke på de to filmenes mest minneverdige scener?
Der det hagler med spektakulære enkeltscener fra You Only Live Twice, så er det relativt få av disse her.
I alle fall om man regner «Bond-standard».
Men, det er også litt av filmens styrke, synes jeg i dag.
For dette er vel den filmen som i desidert størst grad følger boka og handlingen der.
Nesten alt er med, med kun noen få endringer i sted og rekkefølger. (Ja, t.o.m. bobsleighbanen er med i boka den også!)
Og hadde vi ikke vært vant med de spektakulære actionscenene og de utallige gadgets fra Q & co, fra de foregående filmene, så hadde denne vært langt på vei i tråd med de to første.
Min største innvending er kanskje at filmen er for lang.
Det blir for mange scener uten hverken spenning eller plotbygging. Og for mye «Sir Hillary» på Piz Gloria.
Og jeg skulle ønske vi fikk se mer fra laboratoriet til Blofeldt, slik det jo ble en uhyre spennende scene ut av i Moonraker. En Blofeldt jeg for øvrig er helt enig i passer dårlig til slik vi ble kjent med ham i de foregående filmene.
Et lite apropos til bemerkningen om hvorfor Blofeldt ikke kjente igjen Bond her også. Det er fordi rekkefølgen de møtes i i de tre bøkene er Thunderball – On Her Majestys Service – You Only Live Twice. Og i Thunderball møtes de aldri ansikt til ansikt.
Filmskaperne diskuterte vel i prosessen her hvorvidt de skulle kjøre på med et plott om at Bond gjennomførte plastiske operasjoner for å gjøre seg ugjenkjennelig men de gjennomførte det aldri. Det synes jeg er helt greit. Særlig siden det ikke akkurat er noen slående likhet mellom Donald Pleasence og Telly Savalas heller! (Hvorfor Pleasence ikke fikk rollen på nytt skulle vært interessant å visst. Det tror jeg aldri jeg har lest noe om noe sted, annet enn at Savalas var kamerat med Cubby og fikk rollen etter hans forslag.)
Det jeg synes filmen gjør bra er å utnytte alpene for alt de er verdt her. Både gjennom visuelt flott filming av Willy Bogners fantastiske skiteam, og som kulisser for hvor isolert Blofeldts «reir» faktisk er. Og Bernard Horsfalls endelikt, der han henger opp-ned, er kanskje en av de aller beste scenene for min del.
Musikken er allerede nevnt. For meg tilfører den så mye til denne filmen. Det er rett og slett et fenomenalt soundtrack, som løfter den ene scenen etter den andre opp flere hakk på spenningskalaen. Ta scenen hvor Bond titter frem mellom potteplantene i trappa der jentene hypnotiseres av Blofeldt f.eks. Å skulle forestille seg den scenen der uten Barrys musikk, det er nesten utenkelig.
Men, alt i alt, så blir det for mange unødvendige scener, for lange scener, og noen helt fjollete noen.
Og uten å ha sett scenen selv, så fremstår det som helt uforståelig hvorfor man klippet vekk scenen hvor Bond oppdager en av Blofeldts agenter når han har møtet med Sir Hillary, og jager ham til døds over Londons tak. Det høres unektelig ut som en spenningsscene som ville vært sårt tiltrengt i filmens åpningshalvtime, og også fungert som et spennende bakteppe for det som senere utspiller seg på Piz Gloria.
Jeg lander likevel på at jeg liker filmen (terningkast 4). Mye takket vært John Barry, de sveitsiske alpene, og en av de beste bøkene som her følges usedvanlig tett.
Topp 5 beste scener
1. Når Bond tas med til maskinrommet og oppdager sin medhjelper hengende opp-ned, frosset i hjel utenfor vinduet. Kanskje det aller mest minneverdige bildet fra hele filmen?
2. Bond på kanten av stupet. Hele scenen, hvor han først nesten ramler over selv, så kaldkveler en av Blofeldts menn mens resten leter rundt dem, og så slosskampen hvor han kaster motstanderen over kanten. Kanonbra scene, tvers igjennom.
3. Hypnotiseringen og utdelingen av julegavene til jentene. (Ok, jeg tar den med først og fremst p.g.a. musikken!)
4. «He had lots of guts!” – Skijakten filmet fra både luften, fra bakken og fra en baklengsskiende Willy Bogner. Toppet av mannen som faller ned i snøfreseren.
5. Angrepet på Piz Gloria. Gjennomført bra. Rett og slett. Helt fra helikopterne på vei, mens Blofeldts menn overhører radiokommunikasjonen, og til det skytes og sprenges i sedvanlig stil.
Topp 5 dårlige/unødvendige/tåpelige scener
1. Bilracet på isbanen. For så vidt en distraksjon i god Bond-stil, men er hverken spennende, morsom, eller særlig minneverdig. Og blir bare «camp» i en film som ellers gjør sitt ytterste for å ikke være det.
2. Middagen på Piz Gloria. Langtekkelig, kjedelig, bemerkelsesverdig inholdsløs, og toppet av en hovedrolleinnehaver som knapt er tilstede i det hele tatt.
3. «Alt annet» med «Sir Hillary» i dagslys... Inkl. den tåpelige dubbingen av stemmen.
4. Møtet med den ekte Sir Hillary. Hvorfor bruke flere minutter på noe som like enkelt kan bli forklart på 20 sekunder i et møte med M, f.eks. Et av mange eksempler på tilsvarende scener i filmen.
5. Bobsleigh-avslutningen. Oppleves bare som teit, og har tålt tidens tann svært dårlig.
Det sagt : Terningkast 4!
Frank.N.Steen
► Show Spoiler
12. nov. 2019 14:21
Oj, her har man gått glipp av god en del siden sist. Har dessverre ikke tid til å gjøre stort mer enn å bare dra frem igjen anmeldelsen for snart 10 måneder tilbake:
On Her Majesty's Secret Service (1969)
Ny Bond film og ny nedtur. I likhet med Goldfinger (1964) hadde jeg ikke sett denne Bond filmen siden jeg var guttunge og de fleste minnene man hadde fra den tiden var nok litt for oppstykket her og der. Første som slår meg er jo hvor tilfeldig åpningscenen (minifilmen før selve filmen) er. Ny Bond som forsøker seg med et lite tørt sleivspark i retning den gamle "This never happened to the other fellow" etter en latterlig dum og unødvendig lang slosskamp på ei strand og hvor en de mest irriterende Bond damene ender opp med å la 007 i stikken og forsvinner, dessverre ikke permanent.
Deretter følger en evighetslidende "romantisk" reise der Bond varter opp ei bortskjemt rikmannsdatter som elsker å ytre det grufulle ordet "PAPA! PAPA!" til man nærmest brekker seg. Det er vanskelig å kjøpe at en av tidenes skjørtejegere skal falle hodestups for denne kjølige isprinsessa og attpå ende opp med å gifte seg med henne. Det er null kjemi dem i mellom og etter hva en har lest i ettertid var et visstnok enda verre i virkeligheten der ord som hat er blitt brukt gjentatte ganger.
George Lazenby er ikke forferdelig som James Bond, men han ble skvisa inn mellom to av mest ikoniske og beste James Bond skuespillerne og det kommer helt klart frem at han aldri kom til å leve opp til den standarden. Han gjør en grei innsats som slosskjempe men sjarmen og humoren er totalt borte vekk. Her får man servert noen fryktelige tørre og tafatte one-liners og kan knapt huske en eneste en, utenom da den som er nevnt tidligere fra åpningscenen.
Telly Savalas imponerte heller ikke. Alltid hatt sansen for han men her var det nok en helbom. I motsetning til den nærmest utenomjordiske og creepy inntreden Donald Pleasence gjorde som Blofeld i You Only Live Twice (1967) fremstår Savalas langt mer avslappet og kul, og det blir ikke bedre av at han har åpenbart lidd av et solid hukommelsestap, da han ikke greier å gjenkjenne 007, kun knappe 2 år etter deres forrige møte.
Uansett, tilbake til handlingen og jeg endte til slutt opp med å sovne halvveis ut (denne er unødvendig lang og med nærmere 2 timer og 20 minutter ble det for mye for meg). Det tok seg heldigvis litt opp i andre og siste akt, masse fantastiske og tidvis spektakulære stunts og actionscener samt det heftige åpningstemaet som går igjen i flere av filmens mer eksplosive og dramatiske episoder. Men dette er likevel aldri nok til å redde filmen fra å være den svakeste av Bondserien fra 60-åra og meget mulig en av de som vil havne bakerst eller nederst i rekka når alle skal til slutt oppsummeres en eller annen gang utover året.
Skuffet, uten tvil. Hadde store forventninger og har jo alltid fått høre og lese fra både kritikere og hardbarka Bondfans at dette er blant de aller beste og ville kanskje vært helt i toppsiktet om Sean Connery hadde fortsatt vært Bond. Det vil man dessverre aldri få vite, men selv med Connery tviler jeg på at den ville greid å hevde seg spesielt mer, muligens den romantiske delen ville fungert men igjen det endte opp med å ta opp for mye tid og selv ikke den dramatiske og triste slutten var nok til å få filmen til å gå i pluss og ender så med en veldig snill:
5/10
Igjen så blir det litt knotete å forsøke å skrive noe særlig mer omkring filmen da man sitter her 8-10 måneder siden forrige besøk, men den imponerte altså ikke særlig mye.
Har jo re-vurdert å kanskje bryne meg på denne (grunnet julestemningen osv) at man gir den en et forsøk på ny før jul, men får se an hva man har av tid og interesse fremover.
Diamonds are Forever (1971)
MrPets
► Show Spoiler
18. nov. 2019 13:40
Anmeldelse av Diamonds Are Forever (1971)
George Lazenby fikk bare én film før hans tid som 007 var omme. Dette var visstnok etter eget ønske, da australieren ikke ønsket å signere for nye filmer. I et intervju med norske Filmweb fortalte Lazenby at hans medhjelpere mente Bond-serien var ferdig. Det var nye tider, - hippiene krevde kjærlighet, ikke krig. Så feil man kan ta.
Med dette søkte produsentene etter den nye James Bond, men dette tok slutt da Sean Connery takket ja til å returnere for rekordlønn, som i sin helhet ble donert til veldedig arbeid. Det var ikke bare Connery som returnerte - regissør Guy Hamilton, sanger Shirley Bassey og USA som setting gir minner tilbake til Goldfinger.
På tross av at man tilsynelatende ønsket å bruke seriens tredje film som referansepunkt, er det vanskelig å ikke lese den sist foregående inn i filmens åpning - det fremstår som om Bond ønsker å hevne sin myrdede kone. Mens Tracys død delvis lyktes i å treffe meg emosjonelt, får jeg følelsen av at Bond er mer irritert enn forbannet over hennes bortgang. Videre får vi et raskt blikk på vår nye Blofeld før han drukner. Det gledet meg at han forsvant like fort som han kom, for jeg misliker denne tolkningen sterkt. Skuffelsen ble desto større da jeg forstod at han var dømt til å returnere som denne filmens skurk.
Etter dette får vi presentert et plot som dessverre verken henger sammen eller engasjerer. For det første skjønner jeg ikke hvorfor MI6 er involvert i noe så simpelt som diamantsmugling, spesielt siden de ikke er tilknyttet konfliktdiamanter eller finansiering av en større operasjon med onde hensikter. Videre er det så mange ledd, forvirrende som sådan, involvert i selve smuglingen. Hva har for eksempel en komiker med denne smuglerringen å gjøre? Voldsomt mye tid vies til en overkomplisert og langdryg prosess. Attpåtil tar plotet en absurd vending mot slutten, og plutselig har vi å gjøre med en laser som truer med å ødelegge verdensfreden.
Mens Sean Connerys bidrag i You Only Live Twice ble overskygget av alt rundt han, er han ikke like heldig her. På tross av enkelte gode øyeblikk virker engasjementet enda lavere enn i You Only Live Twice, og han ser ut til å kjede seg mesteparten av tiden. I tillegg har han fått en del merkbare kilo på kroppen - legg på litt grå hår, og vi har en mann som har passert sin tid som 007. Blofeld er tidligere nevnt, og han er også en skygge av seg selv. Jeg kan ikke tro at en mann som tidligere var ansett som mesterhjernen bak verdens farligste organisasjon har sunket til dette. Man kan være uenige om Donald Pleasence og Telly Savalas, men de går Charles Gray høy gang. Blofeld er kjedelig, lite oppfinnsom, fomlete og fremstår smått inkompetent. Fra første scene hvor han ser på Bond fremfor å gå rett for knivangrep, til den siste hvor han på idiotisk vis vingler frem og tilbake i en ubåt - dette er en særdeles skuffende fremstilling. Flere andre sidefigurer svikter også. Det starter bra, med en kompetent Tiffany Case, som dessverre blir nokså ubrukelig utover i filmen. Plenty O´Toole gir en god vits, før hun på fullstendig uforklarlig vis havner druknet i et badebasseng. Felix Leiter er ingenting å spare på, og gjør knapt noen ting. Det beste vi får her er leiemorderne Mr. Wint og Mr. Kidd. Disse to herremennene har glimrende kjemi, morsomme replikker og er i helhet et hyggelig innslag i en film som sliter med å engasjere meg. I tillegg liker jeg også Thumper og Bambi, som leverer filmens beste actionscene.
Diamonds Are Forever er det svakeste bidraget til nå i serien, og det er langt mellom gode scener for meg. Var det verdt å samle de gamle heltene for én siste runde? Tja. Denne filmen levner liten tvil om at Connery var ferdig, både fysisk og mentalt, i rollen som Bond. Hamilton må som regissør bære mye av ansvaret for det svake sluttproduktet, men returnerer allerede i neste innslag. Shirley Bassey er nok den som kommer best fra det, med en sang som er langt bedre enn filmen den akkompagnerer. Men det skal dessverre ikke så mye til - for meg er dette Diamonds Never.
Beste øyeblikk: Bambi og Thumper vs James Bond
Verste øyeblikk: Jakten på månevogner, et absurd skue
Dimmi
► Show Spoiler
19. nov. 2019 11:27
Her er vi godt på linje, du.
Denne filmen har jeg mislikt i alle år, og rangert den langt, laaangt nede på alle lister.
Det føles som en nedtur å se Connery igjen her, godt over middagshøyden. Og han får neigu ikke mye hjelp heller.
Jill St.John er ingen Diana Rigg, for å si det sånn. Og gjøres enda tåpeligere av manuset.
Charles Gray, en av mine store favoritter, med en vidunderlig og dominerende tilstedeværelse, fremstår fullstendig malplassert i rollen som Blofeldt. Det er bare full kulturkollisjon. Og langt unna hans klassiske roller som f.eks. denne.
Selve plottet i seg selv liker jeg derimot godt. Men, helt enig i at det presenteres rotete og lite virkningsfullt, i en film som er så camp at jeg har store problemer med å forstå hva man egentlig forsøkte å oppnå her.
At man ville tilbake til stemningen fra filmene før nesten-floppen OHMSS kan jeg skjønne.
Men, det blir for mye fjas og tull. Og med både kostymer, kulisser og enkeltscener som har tålt tidens tann SVÆRT dårlig, så fremstår det tidvis nesten som en B-film.
Og jeg tilhører nok den bittelille andelen som ikke liker scenen med Bambi & Thumper heller.
For meg sklir den scenen inn i en lang rekke scener som bare er camp.
Wint & Kidd, derimot. Det er et bra par som tilfører litt dynamikk her. Dog er de mer eller mindre rene kopier fra boka. En bok som for øvrig utgjør første halvtimen her. For der er det bare selve diamantsmuglingen som er tema, fra Sør-Afrika til Las Vegas.
Putter Smith som spiller Mr. Kidd er jo for øvrig et eget kapittel, som du garantert har hørt spille diverse instrumenter på en rekke hitlåter fra 60- og 70-tallet.
Og apropos camp. Det blir vel ikke stort mer camp enn når Charles Gray kler seg ut som dame her….
En skuffende slutt er det også. Den oppleves rett og slett som både «billig» og dum når man ser den i dag. Ubåten til Blofeldt har du nevnt. Fire små helikoptre mot en oljeplattform som kun har fire plattinger med luftvernskyts, og ellers befolket av bad guys i blå overaller og røde støvler… Og et kontrollsenter som går i lufta av seg selv når den dunkes på av en «ubåt» på 100kg.
Og toppet av det som fra start til mål er en gjennomgående «stå stille og la Bond reagere først»-holdning hos alt og alle. Fra nevnte stillestående Blofeldt i åpningssekvensen, til Bruce Glovers avventende sittestilling før han spretter over bord i siste scene.
Beste scener/deler
- Når Plenty O’Toole lener seg over bordkanten i kasinoet. (Man er da mann, for svingende)
- Bond i kista hos krematoriet
- Nip slip’en til Marie i åpningssekvensen. (Man er da mann, for svingende)
- Selve idéen om at det er en annen enn Willard Whyte som sitter på toppen. (Den kom visstnok til Cubby i en drøm han hadde)
Og det er vel det….
Verste scener
- Når Jill St.John topper «dum kjerring» med å ramle av plattformen når hun skyter med maskingeværet
- Hele sekvensen med månebilen.
- Charles Gray utkledd som dame (som om filmen ikke var camp nok fra før)
- Første møte mellom Bond & Case. Hele pakka, fra fingeravtrykksshowet til parykk- og undertøysskift.
- Den tafatte og helt spenningsløse avslutningen på oljeriggen.
Nei fysjom.
Terningkast 2.
Frank.N.Steen
► Show Spoiler
19. nov. 2019 12:52
Bringer frem igjen vinterens noe korte mini-anmeldelse av:
Diamonds Are Forever (1971)
Etter nedturen der var forgjengeren med Lazenby er altså Sean Connery tilbake, 4 år eldre og det er ikke vanskelig å se at alderen har begynt å "tynge" den legendariske skotten, men likevel tar det ikke lange tiden før det føles ut som han aldri forlot oss med langt mer suksessfulle og minneverdige one-liners enn hva Lazenby noengang kom i nærheten av å oppnå. Problemet er dessverre igjen at her har man nok en film som jeg husker meget godt fra barndommen (antageligvis en av de Bond filmene jeg så oftest som guttunge) men der man ikke har sett på nærmere 15-20 år og igjen blir det enkeltscener som går igjen og nostalgien (i dette tilfellet) er med å tette igjen de åpenbare feilene og "manglene". For dette er langt fra noen stor Bond film.
Spesial effektene og mye av handlingen/karakterene og stemningen føles nokså b-film aktig ut, og det samme kan vel trygt sies om skurkene som virkelig tar det litt vel av til tider. Alt i alt, musikken til Barry er igjen mesterlig levert og kanskje en av de beste åpningslåtene og Connery viser at han fortsatt kunne levere og vel så det men filmen er nok synd å si det, den svakeste av de han gjorde (vel, frem til Never Say Never Again fra 1983) men grunnen til at denne scorer et hakk mer på ratingskalaen (enn forgjengeren) er ene og alene at den er jo faktisk nokså underholdende og innehar mye sjarm (Bond i desperat flukt uti ørkenen inne i en trang og liten månebil gjør at det blir vanskelig å holde maska stram) og ender så opp med en snill:
6/10
Har vel i grunn ikke så mye mer å tilføye enn det som jo allerede ble nevnt ovenfor. En av de svakeste Bondfilmene og tvilsomt en jeg vil ta noe gjensyn med det aller første.
Må legge mer av omtale/filmer over i en annen tråd, da en nådde visst maks antall ord/setninger for en post.