Later til å være mange ungfoler innen data her, dere snakker om i fjor som det skulle være "retro"
Første maskinen jeg selv så live var legendardiske IBM System/360 model 40. Det på et forsikringsselskap på en skoleekskursjon og der hadde man også et skrivervidunder kalt "trommelskriver". Startet man den opp for f eks poliseutskriving (som vi fikk se) gikk det så raskt unna at papiret stod i lett bue ut vidunderet og dets fremføringskanter (noen som husker "listepapir" med hullkanter man rev av?) måtte fuktes lett med vann så man ikke skulle risikere brann: 5000 ark 8,25/12" (omtrent A4)/time eller ca 80 ark/minutt, her gikk det unna! For å klare slike uhyrlige hastigheter hadde trommelen i skriveren (som hadde rekker med 80xA, 80xB osv, likeså 80x1, 80x2 osv på tvers av papiret) bare store bokstaver, ikke små: Det siste ville gjort trommelen større og rotasjonshastigheten dermed mindre. Alfabetet på trommelen var selvsagt også engelsk uten sære tegn som Æ, Ø og Å. En annen ting: Hadde man startet en utskrift kunne den ikke stanses, da måtte utskriftjobben kjøres til siste slutt før man reprogrammerte for ny utskrift, så kvalitetskontroll måtte selvsagt tas før man skrev ut 12345 ark neste 2 1/2 time. Maskinen hadde ellers ikke noe tastatur, den ble kjørt via innlesinga v en stabel hullkort programmert ved en særlig maskin av skrivemaskinsligende type.
Første maskinen jeg selv klødde var legendariske MITS Altair 2800. Maskinen lå - ferdig fraktet til Norge og fortollet på norsk tollbod - rundt 4000 kr som selvbyggesett (noe som naturligvis krevde basiskunnskap innen loddebolt) og hadde 256 bytes minne, mulig å utvide til en hel kilobyte dersom man var krøsus og hadde råd til å legge dobbelt så mye på bordet. Inkl i prisen var ikke noe tastbord (man progrrammete inn bokstav for bokstav ved å sette en rekke strømbrytere i posisisjon A eller B) derimot en "BASIC interpretor" utviklet av to unge menn kjent som B Gates/P Allen og som senere etablerte et etterhvert ikke helt ukjent firma kjent som lille bløte (MIcroSoft)
Litt senere klødde jeg på en maskin som ikke akkurat var PERSONAL Computer, nemlig en DEC VAX 11/785 "complex instrution set computer" man som student på masternivå fikk tildelt maskintid på. Noe så fullstendig rått, DEC VAX-en (størrelse kap før tilleggsutstyr som et par medium US-kjøleskap) kunne fullt utbygget til sitt maksimum håndtere en halv GIGAbyte minne til fordeling blant inntil 192 samtidige brukere og i ekspressfart på 200 nanosekunder (=5 mHz) også - og den krevde selvfølgelig eget datarom bygget ihht strenge spesifikasjoner og med adgang kun for "sykepleiere" i hvit lab-frakk. Husker vi hadde en delegasjon fra fabrikken på besøk en ukes tid før alt var testet, godkjent og overlevert skolen.
Neste jeg klødde på var et lite dataanlegg (størrelse som et lite kjøleskap) fra norske Tandberg, kjøpt av arbeidsgiver for en halv million kroner ferdig montert. En hovedstasjon med diskettstasjon (8", så størrelse som en LP-plate og 100 KB), tre vanlige terminaler og en skrivende terminal (=uten skjerm, så alt man skrev kom på papir, kunne også brukes som skriver ved å adressere programmene for utskrift der) og til sammen 12 KB minne som disse delte slik hovedstasjonen bestemte når man der forlot det valige COBOL-oppsettet for arbeidsbruk og i stedet tok en tur ut i TOS (Tandbeg Operativ System). Maskinen hadde også modul der nerder som mente programmering i COBOL var for enkelt i stedet kunne programmere rett i minne med instruksjoner for strøm på/strøm av for hvert av åtte signaler sendt pr gang og som til sammen utgjorde en bokstav/et tegn.
Neste ut for min del var Commodore PET som altså ikke var kjæledyr, men Personal Electronic Transactor med 4 KB minne (utvidbart til det dobbelte om lommeboken var velfylt og loddebolten for hånd), MOS-T 6502 prosessor på hel Mhz og var en sammenbygget enhet som hadde tastatur til høyre og innebygget kassettbåndspiller til venstre slik at man bare kunne spole seg til riktig tid der aktuelt program startet på kassetbåndet. (To år senere kom Commodore VIC-20 og enda to år senere Commodore-64 med maks minne hhv 20 og 64 KB.)
Så gikk vi over i moderne tid og en maskin solgt som IBM 5150 (senere bedre kjent som IBM PC I) til noen månedslønner. Etter rimelig kort tid kunne man også få kjøpt harddisk 10 MB i samme størrele til samme pris som ekstrautstyr). Maskinen som dannet standard på den måten at det nå kom kloner som gjorde at samme programmet - uten helt endringer - kunne brukes av både IBM-PC og klonene, man trenge ikke lengre spesialsydde programmer til hver maskintype.
På min arbeidsplass fikk jeg kort tid etter også adgang maskinen Osborne-1 (ikke alene naturlivis, er De gal,mann, maskinen kostet da som 4-5 brutto månedslønner for en nyutannet lærer eller sykepleier), første såkalte "bærbare" datamaskin for praktisk bruk. Veide 30 lbs (13,5 kg) + disketter lagret i dertil avsatte lagerrom samt solid nettkabel, (kjørte naturligvis ikke uten rikelig strømforsyning 230-240V, men kunne altså med få håndgrep klappes sammen og tas f eks i bilen), hadde dimensjoner som drøy symaskinskoffert og hadde 5 1/4 skjerm 52 tegnx24 linjer mellom to små (=5,25"/360 KB) diskettstasjoner. Hvorfor det siste? Naturligvis slik at man kunne kjøre programmet på A-stasjonen til venstre og lagre sine data på B-stasjonen til høyre uten mas om diskettbytte. Nope her var bare et "call B:>" når man kjørte operativsystemet CP/M 2.2 og skjermen fortalte A:>, så byttet den til å fortelle B:> i stedet og filen kunne lagres før man igjen tok call "A:>). Etter hvert kom for øvrig WordPerfect (THE tekstbehandler den gang) med en utgave så stor den krevde to disketter og med stadig mas om diskettbytte på A-siden likevel). Osborne-1 kan ses på
http://bunkerofdoom.com/computers/osborne1/100_1062.JPG, tastaturet kunne selvsagt ikke kobles fra resten av maskinen -og man sølte altså IKKE kaffe/cola i slike for bytte av tastatur kostet en brutto månedslønn. (Noter på bildet ellers innebygget modem 300 baud, det kom på de senere modellene) Hos oss ble maskinen brukt til å kjøre tekstbehandlingsprogrammet Electric Pencil med tilleggene Grammatik og Proofreader. Særdeles komplekst med tilsvarende høy brukerterskel (selvstudiekurs 80-100 timer ble regnet som passe for å beherske det ikke-sekretærer behøvde ved litt mer kompleks bruk) og ble beskrevet som elefant med motoriserte skøyter på isen, men det hadde også et non-dokument-mode der man bare kunne knakke inn tekst og lagre den uten mulighet for redigering) . Den ble også brukt til databaseprogrammet dBase II og regnearket SuperCalc, første regnearket som klarte å takle en sirkulær referanse uten å gå i frø og kreve full restart av maskinen. SuperCalc var for øvrig i salg helt til 1990 da det ble slukt av Lotus 1-2-3 og var fra 1986 første regneark som håndterte enkle makroer.
Så kom altså gårsdagens tid dere andre snakker om her på tråden hvor datamaskiner ble brukt til noe så bortkastet som spill og lek. Må bare si at jeg aldri har hatt interesse for spill selv, sikkert fordi jeg brukte mine 10-15 første år med datamellom hendene til seriøst arbeid og lærte programmering i min databarndom/-ungdom - dengang da like nødvendig å beherske som loddebolten om man var seriøs datamaskineier. Noterer imidlertid at hr sønn - ungdomsskolen - også har mikrospisk interesse for dataspill og langt heller foretrekker maskinen som verktøykasse til alt fra (nytte)programmering og AutoCAD-lignende verktøy via skolearbeid til bilde-/film-/lydredigering og DTP/Desktop Publishing. Elles kan jeg nevne at allerede til Osborne-maskinene KUNNE Man få et spill dersom man var interessert nok til å ha en halv ukelønn å avse. Det het Adventure og hadde skjerbilder som
https://upload.wikimedia.org/wikipedia/ ... anding.jpg
Win 3.1 tilhører i min forståelse moderne tid for ca tre år siden, Win 98/ME var i fjor og Win XP var forrige uke.
Elles noen som husker vår egen norskproduserte PC kjent som Kontiki? Første maskinen med operativsystem på norsk, egentutviklet KP/M basert på engelske CP/M. Departemetet kjøpte inn 1000 maskiner og fordelte til skoler, en pr skole. Stort sett ble tid på dem helt feil brukt slik jeg har oppfattet det, nemlig som belønning til elever som ikke trengte dem særlig for læring, i stedet for elever som hadde stor nytte av dem til læring. Husker veldig godt hvordan jeg som tre dager innleid vikar på en skole mellom andre oppgaver og med tildelt ansvar for 1:1-timer for en elev tre av tre dager måtte krangle en time for å få en times maskintid til en elev som trengte å øve gloser og multiplikasjonstabell. Problenet avr slett ikke at grupperommet med maskinen ikke var ledig slik at bruken ville ta maskinen fra andre, problemet var at eleven ikke just hadde skolens ypperste rykte for samvittighetsfullt skolearbeid . Ved bruk av dataverktøy lærte eleven imidlertid en del, vesentlig fordi datamaskinen aldri tillot drømmepauser før det ble "tiden ute, feil svar, 0 poeng" (noe eleven oppfattet som forsmedelig og derfor anstrengte seg hardt for å unngå - og høy konsentrasjon har alltid gitt resultater når multiplikasjonstabeller og engelske gloser skal øves).
Og med det samme: Noen som husker hvordan de tre særnorske tegnene Æ, Ø, og Å (helt særlig det midterste) laget krøll i absolutt
alle programmer før Win 3.1? Ville man ha ting bare noenlunde riktig måtte man - hver gang man byttet program - finne kulepennen, slukke skriveren, koble den fra strøm og datamaskin, ta et dypdykk i skriverens hjerne og slå 10-12-14 DIP-brytere over i ny stilling (av-på) tilpasset akkurat
den kombinasjonen skriver-program. Merkelig egentlig at en del dengang da påstod at "data" var en forkortelse som betød "dobbelt arbeid Til alle"?