Dessverre mangler de første 45 fra semifinaleoppgjøret mot Spania, så da var jeg atter nødt til å ty til Footballia.
Vi hadde noen fine ordvekslinger tidligere i tråden rundt den danske formasjonen i '84, og om jeg ikke helt maktet å identifisere den som 3-5-2 i åpningsmatchen mot Frankrike, så er den formasjonen i det minste ganske tydelig 24.juni i Lyon:
Ole Qvist
Søren Busk - Morten Olsen (k) - Ivan Nielsen
John Sivebæk - Klaus Berggren - Jens Jørn Bertelsen - Frank Arnesen - Søren Lerby
Michael Laudrup - Preben Elkjær Larsen
Det som imidlertid fortsetter å være på det rene, er at Lerby langt ifra er noen vingback i tradisjonell forstand, selv om han faktisk tilbakelegger en god del meter ute på venstreflanken i løpet av den første omgangen jeg nettopp har vært igjennom. I det oppbyggende spillet gjør han ofte som han også gjorde mot franskmennene, nemlig at han orienterer seg inn sentralt. At Lerby både har et godt overblikk og en solid pasningsfot er hevet over tvil, og selv om både Olsen og Bertelsen er mer enn kapable til å avansere framover sentralt i banen med ballen i føttene, bringer Lerby noe litt annet til bords gjennom nettopp blikk og pasninger. Ute mot høyre er Sivebæk en langt mer rendyrket flanke, og siden Spania hadde en god del ball utover i den første omgangen, ble han ofte stående i backposisjon. Spania hadde vist fram venstrekanten sin i forrige kamp mot Vest-Tyskland, der venstre indreløper Julio Alberto og venstreflanke Gordillo hadde samarbeidet hyfsad, og Sivebæks nærvær hadde utvilsomt som primæroppgave å stanse spansk framvelting her. I hvilken grad det skyldtes Sivebæk at Julio Alberto imidlertid denne gang ikke var like flittig til å søke seg ut bredt, vet jeg ikke; det kan like gjerne ha vært instrukser fra Miguel Muñoz at han denne gang skulle ligge noe dypere og mer sentralt. Spania var selvsagt bevisst de hurtige danske framstøtene, og ville under ingen omstendigheter blottlegge seg defensivt.
Tre ganger måtte engelskmannen George Courtney ned i brystlomma i løpet av en timinuttersperiode for å hente fram gulkortet. Spania spilte til dels fult, og det var intet å si på noen av disse avgjørelsene. Både Gordillo og Salva sparket ned Elkjær, mens Víctor fikk sitt kort for å først ha felt Busk, for så å trampe på ham. Barcelona-spilleren forsøkte riktignok å gjøre det sistnevnte der lett diskret, men han maktet ikke å lure verken dommer, linjemann eller fjernsynskameraet. Busk var i ferd med å tenne skikkelig til, og det måtte en avledningsmanøver fra Elkjær til for at han skulle besinne seg.
Mens Elkjær var satt under bevoktning av Salva, hadde Laudrup Camacho som markør. Etter hvert som omgangen skred fram så man nok ikke altfor mye til de to danske angriperne, men Elkjær hadde allerede rukket å gjøre skade da han headet et tidlig overlegg fra Sivebæk i tverrliggeren. Uten at noen spanjol tok ansvar og fulgte opp returen, var det en enkel jobb for en Lerby på alerten å slå returen inn i tomt bur bak en liggende Arconada. Dansk føringsmål så tidlig som etter sju spilleminutter, altså. Deretter kunne danskene gå for overganger, men spanjolene fortjente ros for å ha klekket ut en høvelig plan for å stanse disse. Det var nettopp her Julio Alberto gjorde en skapelig figur gjennom sine defensivløpninger, hvor spesielt Berggren ble anonymisert. Da var det mer rom for indreløperen på motsatt side, Arnesen, og samtidig så man også den i utgangspunktet mest defensive av de tre sentralt på midten, Bertelsen, ta enkelte løp i lengderetningen. Det er mulig dét kom overraskende på spanjolene, som ikke virket å ha noen direkte plan for å stanse ham. Her burde antakelig Gallego, den sentrale av de tre spanske midtbanespillerne, ha vært seg bevisst et større ansvar.
Det var ikke all verden som skjedde foran de to målene i den første omgangen. Carrasco hadde en tidlig heading etter en Julio Alberto-corner fra venstre som ble fint parert av Qvist, mens danskene foruten målet hadde et langskudd halvannen meter eller så over fra Bertelsen. Ellers var det oppstykket og ikke veldig temposterkt det som ble servert. Spania gikk seg ofte fast på siste tredjedel, og Santillana så man svært lite til. Deres bestemann i første omgang syntes jeg var libero Maceda, som var i ferd med å spille på seg et ordentlig godt rykte. 27 år gammel og fra Sporting Gijón. Her måtte da spanjolene ha en forsvarsstrateg i ypperste europaklasse i flere år framover. Røslig, duellsterk og ballsikker. Lys og ragende som en nordeuropeer. Flott type.
Spania:
Luis Arconada (k)
Salva - Antonio Maceda - José Antonio Camacho
Juan Antonio Señor - Víctor Muñoz - Ricardo Gallego - Julio Alberto - Rafael Gordillo
Francisco José Carrasco - Santillana
Den spanske fjernsynsproduksjonen manglet stadionkommentarer de første 35, som ble kommentert fra studio. Til slutt maktet de å få orden på ledningvirrvarret, slik at TVEs utsendte slapp til. Jeg får se om jeg fortsetter å følge den spanske sendingen, eller om jeg svitsjer over til DR når de endelig er tilgjengelige igjen for de siste 45.
Ps. Litt helligbrøde er det å ta for seg Spania-Danmark fra '84 på en dato som denne, 2.juni, siden hovedoppgaven burde bestå i nok en gjennomgang av det som skjedde i Irapuato i Mexico i '86. 37 år er det i dag siden Ungarn ble utsatt for et fotballovergrep så graverende at det skulle ta dem 30 år å komme til et nytt mesterskap. Jeg kan selvsagt ikke love at jeg greier å avstå fra enda et dykk inn i SSSR-Ungarn utover dagen.