De prosessuelle kravene til endring av Grunnloven er at endringen må fremmes ila. de første tre årene av et nytt Storting, og så voteres over av det nye Storting. Altså må man ha et valg til for å kunne vedta endringer i Grunnloven. Poenget er å la befolkningen bli kjent med hva de ulike partiene mener om forslagene, for slik å unngå å stemme på partier som er for en Grunnlovsendring som man selv er imot. Nettopp fordi Grunnloven er så viktig som den er, både kulturelt og juridisk. Ofte vil jo enkelte forslag være av såpass liten oppslutning at det ikke er særlig vits å gi noen plass til det i media.
Den oppfatningen deler jeg derimot ikke når det kommer til akkurat dette tilfellet. Endringene vil lovfeste en rekke rettstat-prinsipper, dog på ulike måter, som per nå ikke er direkte beskyttet i Grunnloven. Slik har det en indirekte kobling til pandemien, og kriseregulering. Endringene er fremsatt av partier med stor opplsutning, eller av partier med liten oppslutning hvor forslagene har relativ støtte hos et eller flere større partier. Man burde i mye større grad ha presset lederne av partiene på dette spørsmålet under valgkampen.
Ap og Venstre fremmer hver for seg forslag om å stadfeste i Grunnloven "når og hvor langt staten kan gå i å utfordre våre menneskerettigheter", altså når menneskerettighetene kan settes til side til fordel for kriseregulering som sett i pandemien og forøvrig WWI, WWII.
Venstre foreslår å grunnlovfeste rekkevidden av derogasjonsretten på bakgrunn av at dette stort sett gjøres på bakgrunn av konstitusjonell nødrett per nå. Her er vi helt sasmtemt. Problemet med nødretten, som faktisk delvis ble påberopt under pandemien, er at den er ekstrem sårbar. Både Venstre og Aps forslag handler essenssielt om at enkelte menneskerettigheter aldri kan fravikes, hvor Ap går noe lenger enn Venstre.
Høyre, med Tetzschner i spissen, mener at en slik todeling er uheldig mtp. på helheten av Grunnloven. Det poenget er jeg absolutt enig i, men når de da istedet ønsker å fremheve et "forbud mot uforholdmessige inngrep i borgernes frihetssfære", blir det noe parodisk. I kriseregulering, som derav er interessen, er forholdmessighetsprinsippet både lovfestet og delvis ulovfestet. Allikevel valgte 2 regjeringer på rad blatant unngå å utrede anstendelige vurderinger. Hovedproblemet med forslaget er at det ikke legger tydelige føringer på hvordan en slik vurdering skal skje. Grunnlovsendringer bør være presise, men en forarbeider til et slikt forslag vil derimot være svært lik forarbeidene til f.eks. Smittevernloven (se hen til § 1-5) og Grunnlovens § 89 om prøvingsretten vil slukne hen slik som man har sett i pandemien pga. politiske vurderinger.
Allikevel ønsker jeg å påpeke at det Tetzschner uttaler om elevene som kommer på besøk er svært bra. Det viser en representant som er tydelig ovenfor hvilken makt han innehar, og hvordan utviklingen i samfunnet endrer denne makten.
Bemerker til slutt en innvending mot Ap og Venstres forslag. Selv om forslagene isolert sett er god, er denne todelingen neppe veldig heldig spesielt innenfor menneskerettighetsdelen. Noe av poenget med forholdmessighetsvurderingen er nettopp at man skal unngå denne todelingen: Pandemien viste oss at man f.eks. måtte vurdere rettighetene til de som er utsatt for covid-19 opp mot de som ikke er det, og hvilke hensyn man herav skulle ivareta. Forslaget til Venstre ivaretar religionsfriheten (§16 annet punktum), men ikke ytringsfriheten (§ 100) eller bevegelsefriheten (§ 106). Hvordan man skulle håndtert dette i en krise, ville vært svært interessant.
Ikke nok med det, men en slik todeling kan fremsette en tanke i befolkningen om hvilke prinsipper som er mer viktig. Om en slik todeling i større grad kan åpne opp for slike sprell som Høie hadde i Debatten er vanskelig å si, men man kan ikke utelukke det.
Avslutningvis er det dessuten slik at alle de tre forslagene fortsatt i svært liten grad begrenser den skjønnsmessige vurderingen. Om noe skulle jeg ønske å ha sett reelle endringer som presiserer f.eks. at når den skjønnsmessige vurderingen er åpenbar helt urimelig i forhold til Grunnlovens prinsipper, bør Riksrett finne plass. Selv om dette naturligvis også kan diksuteres opp mot maktfordelingsprinsippet mv.
Dette ble forøvrig svært lite korona, men tross alt en effekt av pandemien.
