Nei, noe av "tabben" med å lete opp album, og der er av typen "alle" elsker og hyller, særlig på sider som Rateyourmusic, og hvor en tidlig ut sitter med følelsen av "hva i huleste er dette for noe?", og ja, bikker kjapt over i litt "keiserens nye klær", hvor få virker å egentlig ville innrømme eller være helt ærlig om at, tja, de er kanskje ikke så veldig bra, men siden det gir "kred" i visse kretser, så "må" man liksom henge seg på som resten.Skraevadottir skrev: ↑man sep 12, 2022 12:40 pm Ja, helt klart en del fishy med alle ratinger, kåringer, osv. Til syvende og sist handler det om å finne det en selv liker best, men det er klart at det fins visse indikatorer der ute. Ellers deler jeg synet ditt med å ikke lytte seg ihjel for å begynne å like noe. I de fleste tilfeller vil man ikke like det uansett. Da er det i så fall bedre å legge det bort og heller ta det fram igjen etter fem eller ti år, for da kan smaken ha endra seg noe i mellomtida. Men også der er det nok bare et fåtall ganger at man liker noe som man tidligere ikke likte i det hele tatt. Det er litt som rødvin for min del. Jeg drikker det når jeg er i bryllup, og det går ned, men jeg kan ikke si at jeg liker det så veldig mye bedre nå enn da jeg først prøvde det for 20 år siden. Det er nok rett og slett slik at jeg ikke syns rødvin er så veldig godt, selv om jeg ikke syns det er like forferdelig som første gangen jeg prøvde det.
Ellers har jeg ikke lytta så mye på XTC (men tross alt noe, og det liker jeg) mens Talk Talk har jeg alle de skivene du prater om, samt de to første. Liker alle de platene godt, og det er nok Colour of Spring som har vært favoritten her også, da den kombinerer det beste av to verdener i Talk Talk: Nydelige og ganske fengende pop-harmonier med mer artsy og stedvis postrock-aktig musikk. De mer utilgjengelige Spirit of Eden og Laughing Stock liker jeg også godt, men jeg må innrømme at jeg ikke setter dem på så ofte (men nå hører jeg faktisk på førstnevnte). Ellers litt gøy at du nevner Blade Runner, for det er en av mine 10ere (og begge filmene er også 10ere hos meg, og der har jeg langt færre enn 39 med toppscore).
Dead Can Dance tror jeg du vil like. Plata du refererer til er nok Into the Labyrinth. De to 10erne mine der er Within the Realm of a Dying Sun (1987) og Anastasis (2012), så er det naturligvis først og fremst de to jeg vil anbefale, selv om flere av platene er gode eller veldig gode. Er vel bare debuten (1984) og Spiritchaser (1996) som jeg ikke ville anbefalt, men selv de er brukbare.
De beste og kanskje mest nære favorittene, er vel i grunn de som tar deg med fullstendig overraskelse, og hvor en går inn, helt uten særlig til forventninger eller "press", men hvor godfølelsen kommer helt naturlig. Og det er jo så deilig når slikt bare vokser, og en får nesten den "forelskelsesrusen", hvor få andre makter å komme i nærheten av, og slikt blir jo tøft å "toppe", for den slags lykkerus, kan en jo ikke presse seg til for hver bidige artist/skive man enn måtte begi seg utpå. Men så vil en jo så gjerne gjenoppleve det, men disse spesielle stundene (akkurat som jenter man har vært ekstra glad i), kommer kun en sjelden gang, men det føles verdt alt "bryet".
Enig i at enkelte er lurt å legge til side, ikke fordi det er total "hat" fra første stund av, men en skjønner at noen ting er verdt å vente på, og at tiden var bare ikke helt inne, der og da.
Men dessverre også de, hvor selv ikke all verdens tid kan bidra i at det blir noe særlig til forandring, og hvor det faktisk hender at det blir desto verre, når en skal ta dem frem igjen.
Har vel endt opp med en solid bunke av film, musikk og bøker, der ligger litt på vent, og man plukker jevnt og trutt frem igjen, da i håp om at nå skal det endelig sitte langt bedre, men i 9 av 10 tilfeller, så blir det dessverre sjeldent mer bedring enn sist. Men de få som går i pluss, de er virkelig verdt å beholde, mens resten går så ut, og da er jeg helt ferdig, uansett hvor mye lovord og positiv omtale folk måtte ha om dem.
Det spesielle med XTC, er vel at de har utgitt og holdt det gående, mye lenger enn Talk Talk, og brukte vel noe lenger tid på å gå fra mer tidlig post-punk, new wave med tung bruk av gitarer, til å bli tja, som med Talk Talk etter de to første synthskivene, noe helt annet med Skylarking (1986), som må være noe av det vakreste av britisk pop-rock fra det tiåret, i hop med The Colour of Spring.
De maktet jo også å levere et nesten like flott stykke mesterverk, i 1999 med Apple Venus Vol. 1, der viste at de hadde ikke mistet magien og talentet i å gjøre storslagen musikk.
Ser også på The Colour of Spring som det beste av to verdener. Det mer kommersielle og fengende (1982-1986), og med den langt mer kunstneriske og kreative (1988-1991), der sørget nok for å splitte fanbasen, men selv er jeg veldig glad i alle skivene, selv om de to første ikke helt makter å ha samme helhet som de senere, tross av noen fantastiske enkeltspor.
Setter nok også ikke på Spirit of Eden og Laughing Stock, like ofte som Colour of Spring, men er nok mer at de går litt "dypere" inn på meg, og må være i det rette humøret, mens Colour of Spring er ei som kan dras frem når som helst, og aldri går lei, noe som også er en meget sjelden gave. For nok av album en har hørt utallige ganger, elsket men så gått helt lei, og orker ikke lenger å dra frem, fordi "magien" er for lengst borte vekk.
Blade Runner soundtracket er nok også en hovedgrunn, til at filmen (eller filmene, både Directors Cut og Final Cut) er blant mine all-time favoritter, men skulle så gjerne hatt ei offisiell CD utgave av Esper Edition, der med sine oppunder 2 timer med musikk, må vel være det nærmest perfeksjon en kan komme, av filmmusikk.
Av 10ern blank, innen film, så er jeg nok litt mer gavmild, men har faktisk kun 64 med 10/10 uti fra oppunder 6, 500 (til og fra) sette titler, så kunne vært verre og kunne helt klart vært mye bedre. Men også her, går det år mellom hver gang en treffer på ei usett toppscore. Men er også streng med hvem som får 1/10 både på musikk og filmfronten, for da skal det være ren og skjær tortur, ikke kun "meh" og "jeg kjeda meg", men noe en ikke ville utsette sin verste fiende for, selv om det i perioder kan være fristende.
Hm, mulig en får snart dra frem Into the Labyrinth, for den er jo faktiks eneste av dem, man eier. Kjøpt inn grunnet den nydelige og flotte musikkvideoen The Carnival is Over.
