Italia '90

[InternalExile]

Hva med dere, godtfolk? Hva er deres egne erfaringer med Italia '90?

Oj! En tråd om fotball hvor jeg faktisk kan komme med et bidrag med noe

Vel kan jo starte med at jeg var der Fikk sett 3 kamper, to som jeg husker godt.

30. juni i Firenze: Jugoslavia - Argentina. Argentina vant på straffespark, men da Diego Maradona bommet på straffe er brent på hornhinnen for alltid.

Så gikk ferden til Napoli og 1. juli var det England - Kamerun, som England vant e.e.o. Men det som varmet mitt hjerte og jeg tror ikke det ble vist på TV, var at etter kampen kom Kamerun ut på banen og tok en seiersrunde rundt banen for de var stolte over å komme til Kvartfinale. Stadion kokte og det var en magisk stemning.

Siste kamp jeg så var også i Napoli 3. juli Italia - Argentina, gikk til straffe og 2 Italienere bommet, mens Diego Maradona scoret. Holdt med Italia, så prøvde glemme den kampen.

Det som var dumt med opplevelsen var at all annen fotball ble kjedelig.

[mikemodano]

Dette er flott, godtfolk - la tilbakemeldingene om hvordan dere opplevde Italia '90 strømme på. Selv om mange har en idé om at dette var et "fryktelig kjedelig" mesterskap, og argumentet har ofte vært "få mål", så er det ufravikelig ei turnering som mange likevel har solide minner fra. Det er fint å lese de respektive personlige skildringene.

Selv har jeg i en så lang periode nå, og vi snakker seks-sju år (minst), hatt så overlegent fokus på kvalifiseringen til selve VM-et at jeg knapt nok lenger er i stand til å huske detaljer fra de enkelte turneringsmatchene. Det er en liten hemsko i digitale debatter rundt Italia '90, merker jeg, så jeg trekker meg nok ofte litt tilbake når selve sluttspillet diskuteres. Og det er åpenbart langt mer naturlig å snakke om det som utspilte seg under de magiske nettene heller enn den langdryge kvalifiseringsprosessen; såpass til erkjennelse har selv jeg gjort. Likevel vil jeg nok ikke greie å fri meg fra enkelte drypp om hva som førte oss til nettopp de 24 deltakernasjonene. Det er kan hende ingen populistisk tilnærming til turneringen, men det heter seg jo at 'ska'rru forstå dagens Oslo, så må'rru forstå gårsdagens Oslo', for å sitere en viden kjent los, og visst er denne setningen overførbar til Italia '90 som tema: 'Skal du forstå Italia '90, så må du ha kjennskap til veien dit.'

Etter å ha gått i dybden på både UEFA og CONMEBOL sine kvalifiseringsspill, beveget jeg meg videre til OFC, eller Oceania, om du vil. UEFA hadde 116 kamper fordelt på sju kvalikgrupper, CONMEBOL 18 over tre puljer, mens OFC i utgangspunktet kun sto med tre deltakernasjoner: Fiji, Australia og New Zealand. Av politiske årsaker kom også Kinesisk Taipei (Taiwan) og Israel til, slik at de i det minste ble fem, og her besto selve kvaliken i en slags 'første runde', med to dobbeltmøter for å kåre to nasjoner som skulle ta seg videre til neste runde, som dernest var et gruppespill bestående av tre nasjoner, slik man også hadde det i Sør-Amerika. Australia og New Zealand gjorde kort prosess med henholdsvis Fiji og Kinesisk Taipei, selv om vi nettopp i det ene av disse dobbeltmøtene opplevde det som nok sorterer under en av Italia '90-kvalikens største skreller: Fiji slo Australia 1-0 i første møte hjemme i Nadi. De ble sagt å ha sin sterkeste årgang noensinne, og det var tidlig klart at det neppe ville bli noen gjentakelse av Australias 10-0-massakre fra kvalifiseringen for Spania '82 (4-1 hadde australerne vunnet i Fiji den gang). Fiji kom fra triumf i den nyopprettede 'Melanesian Cup', som var ei turnering for småstater ute i Stillehavet. På dette tidspunktet hadde flere av disse bare så vidt rukket å oppnå FIFA-status, slik at de dermed ikke var registrert for kvalikspill. Arrangør hadde vært Solomonøyene, og i finalen mellom dem og nettopp Fiji, så var det kommet trusler mot gjestene: "Hvis dere ønsker å forlate øya vår i live, så lar dere oss vinne matchen." Det er i hvert fall omtrent hva legenden forteller, slik jeg fikk det forklart fra den tidligere fijianske midtbanespilleren Ronald Chaudhary, som selv så vidt hadde greid å slå seg inn i landslagsmiljøet i en alder av 18-19. Fiji hadde startet finalen mot Solomonøyene med kun ni spillere, men likevel holdt stand, for så å utvide til full besetning i løpet av oppgjøret. Til tross for advarslene før kampstart, så hadde gjestene triumfert med 3-1 til slutt, og dermed påført arrangøren deres første tap i turneringa. Jeg har heller ingen andre opplysninger enn at samtlige fijianere returnerte hjem med livet i behold.

Før hjemmemøtet med Australia, så spilte Fiji siden tre oppvarmingskamper mot New Zealand, og selv om det nok manglet et par-tre av deres viktigste spillere, så ga det neppe kiwiene noen god opplevelse å tape to og spille ett av disse treoppgjørene uavgjort. Fiji var klare for Australia, som kanskje ikke var noen fotballstormakt på dette tidspunktet, men som like fullt var en enorm Goliat for en historisk miniputt som Fiji. Gary Cole hadde scoret sju ganger for Socceroos i 10-0-gevinsten i '81, og var nå blitt engasjert som trener under eks-jugoslaven Frank Aroks managerregime. Cole, som for øvrig var toppscorer for hele Spania '82-kvalifiseringen (sett i et globalt perspektiv) mye takket være ni mål totalt mot fijianerne, har også vist seg som en informativ og ikke minst tilgjengelig type, og det har vært en sann glede å ha en form for kommunikasjon gående med fyren underveis i dette prosjektet. Siden jeg hadde greid å skaffe til veie en videoteip bestående av rundt 40 minutter med levende bilder fra returoppgjøret, gjorde han store øyne da jeg publiserte skjermdumps fra disse: "Blimey, I've not seen this!"

Australerne tapte 1-0 borte mot Fiji. Det var en veritabel skrell. Dessverre finnes ingen sporbar video tilgjengelig fra matchen, og ikke en gang målet lar seg gjøre å søke opp noe sted. Derfor får en feste lit til de få beretningene fra oppgjøret som ligger ute på veven. Den australske angriperen Scott Ollerenshaw, som var 20 år den gang, hadde i hvert fall latt seg påvirke av både omgivelser og fysisk overlegne fijianere: "Det jeg best husker fra matchen er at det var frosker på banen. Over alt. Du hørte ofte en splæsj-lyd, og da visste du at du hadde tatt livet av en frosk. I tillegg løp jeg tidlig inn i en av de store forsvarerne deres. "Don't run. Don't run." hadde vedkommende gitt klar beskjed om. Jeg ble litt satt ut."

Returmatchen var grei skuring for Australia, som vant 5-1, der fijianernes mål var ei trøstescoring helt på tampen, etter at de var blitt redusert til ti mann som følge av håndgemeng. Frustrerte over å ha blitt såpass ydmyket, gikk den røslige innbytteren Jone Watisoni til fysisk angrep på et par av australerne, og fyren sto og danset med guarden oppe, akkurat som om han var i bokseringen. Det gikk nok verst utover kaptein Charlie Yankos og kantspilleren Alan Davidson. Førstnevnte endte med knekt nese, mens Davidson ble fulgt og dyttet over ende. Hvilke eventuelle sanksjoner FIFA ila Fiji post-kamp vet jeg dessverre ikke, men disse opptøyene burde utvilsomt ha medført konsekvenser.

Det var ingen slike tumulter i New Zealands to oppgjør mot Taiwan, som begge ble spilt på kiwianernes grunn. 4-0 og 4-1 endte det. I sistnevnte match hadde New Zealand sågar greid å overtale Grasshoppers-stjerna Wynton Rufer til å stille. Han spilte, antakelig (siden jeg ikke har annet enn små klipp fra Youtube å forholde meg til), sentral midtbane, men kom ikke på scoringslista. Det gjorde til gjengjeld angriperen Darren McClennan, som over de to oppgjørene sto for fire scoringer. Et par av disse i match to var praktfulle avslutninger. Med det var OFC-gruppespillet klart: New Zealand, Australia og Israel skulle kappes om gruppetittel, der vinnerne ville møte mesterne fra CONMEBOLs pulje 2. Siste kamp i OFC-kvaliken fant sted 16.april 1989, mens CONMEBOL-kvalifiseringen ikke tok til før langt uti august. Det medførte unektelig et fortrinn for hvilket enn lag som skulle stå igjen som seierherre av Colombia, Ecuador og Paraguay. Denne CONMEBOL pulje 2 endte opp som kanskje den mest underholdende, og ikke minst jevne, av de tre i Syd-Amerika, og det tør være kjent for ettertiden av det ble Colombia som avanserte for interkontinentalt playoff mot Israel, som jo skulle triumfere i OFC.

Så der er jeg nå for tiden: I Barranquilla på den colombianske stillehavskysten. Colombia mot Israel. Første møte.

[Sharpix]

Hva med dere, godtfolk? Hva er deres egne erfaringer med Italia '90? Sovnet du under åpningskampen, bare for å våkne til da Völler gikk over ende i det argentinske straffefeltet under selve finalen, fem minutter før slutt? Syntes du de taktiske godbitene underveis var så mange og intrikate at du aldri kunne få nok? Eller var turneringen for deg kun én i rekka?

Ser jeg tilbake på livet mitt, så er det noen særdeles definerende og formende øyeblikk i VM 1990 som bidro til å hjernevaske meg og få meg til å melde meg inn fotball-kulten (på livstid). Mine første minner om fotball knytter seg spesifikt til straffesparkkonkuransen i kvartfinalen mellom Brasil og Frankrike i Mexico 86, samt et og annet bilde fra EM i 88 (f.eks. faren min som gikk bananas da van Basten scoret vinnermålet mot Vest-Tyskland i semifinalen). Selv om dette var inntrykk som hadde vekket en nysgjerrighet om fotball og dermed åpnet porten til Fallet, så var det VM 90 som fikk nysgerrigheten min til å gå inn gjennom åpningen og snuble ned trappene, for aldri å kunne reise meg opp igjen.

Da mesterskapet startet på San Siro den 8. Juni 1990 var jeg ikke særlig interessert, og måtte bli påmminnet og oppmuntret av en chilensk nabo til å gå inn å se på kampen mellom Argentina og Kamerun der den fantastiske Maradona skulle spille. Jeg gikk inn og så kampen og bestemte meg for å holde med Argentina og Maradona, som skuffet enormt ved å tape mot et Kamerun som bare sto igjen med 9 spillere på banen ved kampslutt. Siden jeg ikke kjente til turneringsformatet på det tispunktet, trodde jeg at Argentina allerede var ute av turneringen ved å tape åpningskampen. Derfor så jeg nødvendigheten av å finne meg et nytt favorittlag, fordi det ville gjøre det mer interessant å følge med videre i turneringen. Dagen etter Argentinas "exit" ble jeg besnæret og jublet med et kokende Stadio Olympico da Schillaci senket Østerrike med et hodestøt. Og da jeg flere dager senere fikk se en reprise av Roberto Baggios solomål mot Tsjekkoslovakia, begynte det for alvor å spire frem et kjærlighetsforhold til laget med de glinsende asurblå draktene. Den 3. Juli i Napoli kom øyeblikket som sendte meg hodestups ned trappene og "to the point of no return": En kraftig hjertesynkende følelse i det øyeblikket jeg forsto at Sergio Goycochea hadde reddet straffesparket til Aldo Serena, og sent Italia ut av eget mesterskap. Ironisk nok, mot laget som egentlig "røk ut" i åpningskampen, men som hadde gjennoppstått fra de døde, anført av denne maestroen Diego Armando Maradona.


Den nerven og spenningen som var i de to semifinalene i VM 90 står igjen som noe episk, og har nærmest fått bortimot en mytisk status i mitt minne (Tyskland - Italia i VM 2006 tror jeg er den kampen som har lykkes å komme nærmest de to). Dette kommer nok i stor grad av jeg har latt være å se kampene igjen i sin helhet, og kun forholdt meg til høydepunkter og sammendrag. Jeg tror det er best det forblir slik. Minnene knyttet til disse semifinalene har hatt en slik grunnleggende funskjon i utformingen av en identitet som fotball entusiast, at jeg ser ikke helt behovet for å rokke ved dem.

[Høgenipa]

Jeg var dessverre litt for liten til å få noe særlig ut av dette mesterskapet da det pågikk, mitt eneste minne, sett fra mitt perspektiv den gang, var at Argentina møtte et lag med grønne drakter, og at Maradona jo var verdens beste fotballspiller, derfor måtte jo dette være lett match for Argentina, fordi Maradona var jo verdens beste fotballspiller, derfor måtte jo også Argentina være verdens beste lag, og følgelig måtte jo Argentina vinne kampen.

Min kilde til kunnskap om Argentina og Maradona begrenset seg til denne boken:



Verdens beste fotballspiller fra det eksotiske landet ble (fritt etter hukommelsen) pedagogisk skildret i denne boken.

Men Argentina vant ikke kampen, den enkle logikken holdt ikke stikk, og Maradona ble flere ganger sparket ned. Grimasene i ansiktet hans husker jeg fortsatt.

Jeg husker fortvilelsen over at Argentina, verdens beste fotballag med verdens beste spiller, ikke greide å maltraktere dette, for meg ukjente laget, med grønne drakter. Men min far hadde en forklaring på det som utspant seg på skjermen. Maradona var så vanskelig å spille mot at motstanderne måtte bruke ulovlige midler, dette gjaldt også til dels de andre spillerne på laget. Jeg slo meg derfor til dels til ro med denne forklaringen. At dette ikke var den sterkeste utgaven av Argentina, og at Maradona heller ikke var på sitt aller beste, samt at laget med de grønne draktene faktisk var et ganske godt fotballag, var på denne tiden enda litt utenfor min fatteevne.

Jeg fikk også denne lille lekebilen av min onkel rett før mesterskapet. Den har noen skraper, noe som dessverre skyldes at den har hatt rollen som leketøy snarere enn som samlegjenstand, men er ellers i fin form.

* (Jeg fikk ikke til å få siste bildet inn i innlegget, prøver derfor å bare sette inn lenken i stedet.)

https://imgur.com/a/2sekw9B

[mikemodano]

i det øyeblikket jeg forsto at Sergio Goycochea hadde reddet straffesparket til Aldo Serena, og sent Italia ut av eget mesterskap.

Et skjellsettende øyeblikk.
Selv hadde jeg ikke helt rukket å åpne øynene for Azzurri enda på det tidspunktet. Ikke at jeg hadde noen motforestillinger, men jeg var heller ingen direkte fan. Så dei djupe dalane som du så levende skildrer greier jeg ikke helt å relatere til, sett i et samtidsperspektiv. Når jeg ser tilbake, og det skal du vite at jeg har gjort noen ganger siden dess, så har jeg imidlertid stor forståelse for den tristessen som fulgte i kjølvannet av Alditos feilskutte straffe.

'90 viste oss et sterkt italiensk landslag med enkelte absolutt briljante enkeltspillere. Likevel: Det var noe som manglet for at de skulle greie å kapre gunsten fra i hvert fall denne ellers lett påvirkelige ungdommen. Jeg kan ikke sette fingeren helt på hva det var, for man hadde en likandes forsvarsgigant i Baresi, en purung kjekkas på venstrebacken i Maldini, en defensiv løpsmaskin i Maradona-kompisen De Napoli, en ypperlig playmaker i den smukke Giannini, i tillegg til at Vialli jo endelig skulle slå ut i full blomst internasjonalt etter alle de lovordene som var skrevet om ham i ymse tidsskrifter (jeg tror nok særlig 'Fotball' var betatt av Sampdoria-spissen). Det var et lag å bli glad i. Likevel: En unggutts følelsesregister styres ofte av de merkeligste mekanismer. Da jeg ble introdusert for fotball overhode, så skjedde det under turneringa i '82. En skulle tro at et italiensk mesterlag ville gi varige mén på sjela til en tander pjokk som var langt unna å utvikle egne preferanser. Man var fra alle hold blitt påprakket 'det fantastiske brasilianske laget', og da gikk man jo rett i fella. Med begge bein. Og gadd ikke en gang kjempe for å forsøke å komme seg fri. Jeg var Brasil i både '86 og '90. Såpass tør jeg innrømme. Da var det kan hende ikke rom for Italia, siden ungdommen gjerne stenger hjertet for andre så snart ett har sluppet inn. Hvor tåpelig det enn er å ikke greie å se "stort" på det, og heller la fantasien sette grenser. Det gjør deg, etter mitt vett, i alle fall, langt rikere enn dersom en ikke stenger ute alle inntrykk som ikke dreier seg om "det ene".

Selv om Italia etter hvert som jeg har nådd voksen alder har vunnet større og større grep om fotballhjertet mitt, så er man jo ikke i stand til å la seg rive med slik emosjonelt som man var som tenåring. Det var artig at de tok EM-tittelen nå i sommer, men det påkalte ingen gledestårer. Det har nok like gjerne noe med en viss distanse til dagens toppfotball å gjøre, som er en helt annen idrett enn den man opplevde tilbake mot sent 80-tall og under innledningen på 90-erne.

[GiPazzini_85]

i det øyeblikket jeg forsto at Sergio Goycochea hadde reddet straffesparket til Aldo Serena, og sent Italia ut av eget mesterskap.

Et skjellsettende øyeblikk.
Selv hadde jeg ikke helt rukket å åpne øynene for Azzurri enda på det tidspunktet. Ikke at jeg hadde noen motforestillinger, men jeg var heller ingen direkte fan. Så dei djupe dalane som du så levende skildrer greier jeg ikke helt å relatere til, sett i et samtidsperspektiv. Når jeg ser tilbake, og det skal du vite at jeg har gjort noen ganger siden dess, så har jeg imidlertid stor forståelse for den tristessen som fulgte i kjølvannet av Alditos feilskutte straffe.

'90 viste oss et sterkt italiensk landslag med enkelte absolutt briljante enkeltspillere. Likevel: Det var noe som manglet for at de skulle greie å kapre gunsten fra i hvert fall denne ellers lett påvirkelige ungdommen. Jeg kan ikke sette fingeren helt på hva det var, for man hadde en likandes forsvarsgigant i Baresi, en purung kjekkas på venstrebacken i Maldini, en defensiv løpsmaskin i Maradona-kompisen De Napoli, en ypperlig playmaker i den smukke Giannini, i tillegg til at Vialli jo endelig skulle slå ut i full blomst internasjonalt etter alle de lovordene som var skrevet om ham i ymse tidsskrifter (jeg tror nok særlig 'Fotball' var betatt av Sampdoria-spissen). Det var et lag å bli glad i. Likevel: En unggutts følelsesregister styres ofte av de merkeligste mekanismer. Da jeg ble introdusert for fotball overhode, så skjedde det under turneringa i '82. En skulle tro at et italiensk mesterlag ville gi varige mén på sjela til en tander pjokk som var langt unna å utvikle egne preferanser. Man var fra alle hold blitt påprakket 'det fantastiske brasilianske laget', og da gikk man jo rett i fella. Med begge bein. Og gadd ikke en gang kjempe for å forsøke å komme seg fri. Jeg var Brasil i både '86 og '90. Såpass tør jeg innrømme. Da var det kan hende ikke rom for Italia, siden ungdommen gjerne stenger hjertet for andre så snart ett har sluppet inn. Hvor tåpelig det enn er å ikke greie å se "stort" på det, og heller la fantasien sette grenser. Det gjør en, etter mitt vett, i alle fall, langt rikere enn dersom en stenger ute alle inntrykk som ikke dreier seg om "det ene".

Selv om Italia etter hvert som jeg har nådd voksen alder har vunnet større og større grep om fotballhjertet mitt, så er man jo ikke i stand til å la seg rive med slik emosjonelt som man var som tenåring. Det var artig at de tok EM-tittelen nå i sommer, men det påkalte ingen gledestårer. Det har nok like gjerne noe med en viss distanse til dagens toppfotball å gjøre, som er en helt annen idrett enn den man opplevde tilbake mot sent 80-tall og under innledningen på 90-erne.

Det var nok flere forhold som slo inn der. Italias seier i 1982 var nå ikke videre populær her til lands med tanke på all hypen rundt Brasil. Så var Italia i 1990 et resultat av en Vicini som ville tekkes alle med å ta med spillere fra Napoli, Roma, Juventus, Napoli, Milan og Inter. Dermed var det heller ikke et lag med en slags "kjerne". Så hadde nok også mange puritanere aversjoner mot det som foregikk i Italia på den tiden med tanke på alle pengene som var i Serie A (Baggio hadde nettopp gått for en rekordsum). Ved siden av dette kunne da også nordmenn betrakte den engelske fotballen med "70-talls-briller" på avstand hvor ting ikke var fullt så grått, nedslitt og problematisk som nok mange engelskmenn oppfattet sin egen fotball på den tiden. Og så må man heller ikke glemme at ved siden av en del nordmenn holdt med England, Brasil og Sverige, så var det jo også mange som holdt med Nederland på den tiden. Sistnevnte hadde i hvert fall en veldig gjenkjennbar "kjerne" i laget med stjernene fra Milan.

[mikemodano]

Det var nok flere forhold som slo inn der.

Dét er det ingen tvil om.

Azzurri hadde jo under den lange oppkjøringen til turneringen, uten kvalikspill å ta hensyn til, hatt en slags signingsferd etter EM '88 og gjennom hele '89, der de spilte kamper på intet mindre enn ti forskjellige åsteder. Dette var gjerne for å kjøre en bred appell til det italienske folk om at 'vi er hele Italias lag'. Med tanke på hvordan det så ut under semifinalen, så spørs det om de lyktes 100 % i den taktikken. Det rakk ikke med De Napoli og en Ferrara i vannskorpa for plass i elleveren når man skulle opp mot den lokale guden Maradona. Det var i tillegg en god dose politikk i dette, naturligvis, med tanke på hvordan byer i syd hadde følt seg forsmådd og umyndiggjort i forhold til kapitalens nordlige høyborg.

[GiPazzini_85]

Det var nok flere forhold som slo inn der.

Dét er det ingen tvil om.

Azzurri hadde jo under den lange oppkjøringen til turneringen, uten kvalikspill å ta hensyn til, hatt en slags signingsferd etter EM '88 og gjennom hele '89, der de spilte kamper på intet mindre enn ti forskjellige åsteder. Dette var gjerne for å kjøre en bred appell til det italienske folk om at 'vi er hele Italias lag'. Med tanke på hvordan det så ut under semifinalen, så spørs det om de lyktes 100 % i den taktikken. Det rakk ikke med De Napoli og en Ferrara i vannskorpa for plass i elleveren når man skulle opp mot den lokale guden Maradona. Det var i tillegg en god dose politikk i dette, naturligvis, med tanke på hvordan byer i syd hadde følt seg forsmådd og umyndiggjort i forhold til kapitalens nordlige høyborg.

Dette med nasjonal tilhørighet er jo et kapittel for seg selv hva gjelder Italia, men liten tvil om at man i sør var noe ambivalente i mange områder, noe Maradona visste å unytte. Han var vel kanskje Italias mest forhatte mann på denne tiden, men så hadde han jo veldig sterk lokal støtte i Napoli.

Men så har man også forholdet til fotballforbundet, noe som for Fiorentinas del har vært problematisk. Artemio Franchi var jo en arena hvor Italia ofte gjorde det veldig bra på, men etter en treningskamp mot Mexico i 1993 skulle det ta tretten år før landslaget kom tilbake. Dette hang sammen med at Fiorentina-fansen hadde et dårlig forhold til FIGC grunnet at man i 1989-90-sesongen måtte spille hjemmekampene i Perugia for å få Artemio Franchi klar til VM, samtidig som at FIGC også straffet laget etter tribunebråk mot Werder Bremen i semifinalene ved å peke ut Juventus-vennlige Avellino som "hjemmearena" mot Juventus i finalene. Ikke ble det bedre av at Roberto Baggio også var på dette landslaget. Han hadde jo en problematisk overgang til Juventus. Under stort sett hele kampen stod Fiorentina-fansen dermed og buet ut landslaget og Fiorentina-supportere har stort sett hatt et nokså problematisk forhold til landslaget siden.

[mikemodano]

Enkelte av brukerne som frekventerer dette delforumet vil antakelig dra kjensel på Screensport-logoen? Ca 8,50 ut i denne videoen fra Barranquilla dukker den opp øverst i høyre hjørne:



La meg få presisere at selv i arbeidet med Italia '90-kvaliken, så var denne billedkvaliteten for ganske middelmådig å regne. Visst fantes det oppgjør som var av enda semre pikselering, men som oftest lar det seg i det minste gjøre å skjelne en Efraim Davidi fra en Nir Klinger.

Screensport var den kanalen i Europa som hadde sikret seg rettighetene til den søramerikanske delen av '90-kvaliken, og de kjørte tungt på med blant annet den engelske landslagstreneren Don Howe (som på det tidspunktet var under manager Bobby Robson i FAs sportslige hierarki) som én av sine profilerte sidekommentatorer. I akkurat dette oppgjøret var ikke hovedkommentator Philip Mison alltid like heldig, for han virket temmelig uforberedt på det israelske laget, mens han heller ikke virket å ha fulgt med på egen kanals visning fra CONMEBOL-kvaliken, som hadde rundet av fire uker i forveien. Da var Peter Brackley å foretrekke, siden han i alle fall greide å skille en Leonel Álvarez fra en Carlos Hoyos. Mison var for så vidt noe unnskyldt i forhold til israelerne, som Screensport naturlig nok ikke hadde fulgt under deres ferd fram mot det interkontinentale playoffet. Det var tydelig at han ikke hadde lest seg opp på forhånd via tunge magasiner som France Football og World Soccer.

Når det gjelder nettopp Screensport, så kan jeg ikke huske at vi hjemme i min bolig hadde tilgang til den. Det ble derfor ingen visninger fra CONMEBOL forut for Italia '90 heller hos meg. Derimot gikk det tungt i scoringsshow fra den nederlandske serien, der den åleglatte verten Jan Rietman loset oss igjennom ligaens alle praktscoringer fra helgen i forveien. Plattformen her var Eurosport, og det var inn under deres flagg Screensport til slutt skulle inkorporeres. Det ser jeg skjedde i '93.

[Dimmi]

Herlig tråd!

Selv må jeg innrømme at minnene fra '82 og '86 er mye mer positive enn fra '90.
Jeg synes mesterskapets rykte er vel fortjent.
Ja, det var gøy med Kamerun som overraskelseslag. Og antall stjerner er nærmest uovertruffet.
Men, det gjør jo også det rent fotballmessige som ble prestert i mesterskapet så ufattelig skuffende også.

Det er to episoder som for meg oppsummerer hele mesterskapet.

Det rent sportslige ved argentinerne, med Maradona i spissen, som lurte Brasils venstreback Branco til å ta i mot og drikke vann med bedøvelsesmidler i i pausen.

Og den underholdningsmessige ved Gary Linekers legendariske dobesøk....på banen.

[mikemodano]

Det rent sportslige ved argentinerne, med Maradona i spissen, som lurte Brasils venstreback Branco til å ta i mot og drikke vann med bedøvelsesmidler i i pausen.

Ryktene ville i alle fall ha det slik, uten at jeg har hørt fra offisielt hold at det var noen overdreven substans i disse ryktene. Det er uansett en spenstig urban legende, og så får man gjøre seg opp sin mening ved å sammenlikne de to omgangene fra oppgjøret opp mot hverandre.

Hvordan ville mesterskapet ha artet seg videre dersom det hadde vært Brasil som avanserte på Argentinas bekostning? Jeg er ikke i tvil om at dette Brasil-laget var sterkt nok til å gå hele veien. De var naturligvis svekket gjennom Romários fravær (joda, han var i troppen, og han spilte da også i gruppematchen mot Skottland, men var åpenbart langt unna maksnivået sitt, takket være skaden han hadde pådratt seg i seriematch for PSV en drøy time ut i 9-2-massakren hjemme mot Den Haag 3.mars. På det tidspunktet sto han med 23 seriescoringer på 20 matcher, og virket i hvert fall ikke noe svakere enn han hadde gjort under den kontinentale turneringen på hjemmebane i Brasil i '89), og så må det nok også være rimelig å anta at en Bebeto i form kunne ha utgjort et sterkere angrepspar i spann med Careca enn hva Müller endte opp med å gjøre. Det skal sies at det kan ha vært Bebeto/Romário som var landslagssjef Sebastião Lazaronis foretrukne kombinasjon aller fremst, siden han hadde sett hvilken ugagn de to kunne stelle i stand under Copa América-turneringen et lite år i forveien. Careca hadde vært skadet den gang, og vel heller ikke hatt noen pangsesong i rent individuelle stats under Serie A-sesongen i 89/90 (22 kamper hadde gitt ti seriescoringer), selv om Napoli for all del ble seriemestere. En spiller av Carecas ry var vrien å utelate, men kan hende ville det vært for lagets beste å gjøre det om både Romário og Bebeto hadde vært i '89-slag. Mye om og hvis, naturligvis, men hva ville vel fotballen vært uten.

En annen hvis-historie er hvordan Italia '90 ville ha sett ut med Israel i stedet for Colombia. Som man vil vite, så møttes disse to i den intercontinentale playoffen, der formålet var å kåre enten en fjerde Italia '90-deltaker fra Sør-Amerika eller en første fra Oceania, som Israel av politiske årsaker var gjestedeltaker hos. 15. og 30. oktober i '89 møttes de i henholdsvis Barranquilla og i Tel Aviv, og etter 1-0 for vertskapet i Colombia i første møte, hadde israelerne alt å vinne i returmøtet. De hadde da også sine muligheter mot et for anledningen omorganisert Colombia, som hadde sett freske ut i hjemmematchen, oppildnet av de rundt 60,000 ved Stadio Metropolitano. På Ramat Gan International Stadium ikke langt unna det østlige Middelhavet, var det Israel som hadde klare fortrinn, og de hadde da også tidvis et ganske sterkt colombiansk lag i kne. Gjestene, som hadde lagt om fra 4-1-1-2-2 i første omgang hjemme til 4-3-3 etter pause, og med ei ving på hver flanke nesten rent Israel i senk, sto stilt opp i en slags 4-2-2-1-1-formasjon, der de hadde lagt til en balanserende midtbanemann i José Ricardo Pérez ved siden av Leonel Álvarez, og hvor Bernardo Redín og Carlos Valderrama på sedvanlig vis inntok hver sin mer angripende midtbaneposisjon, med den eminente Luis Fajardo som et slags bindeledd mellom dem og veteranen Arnoldo Iguarán på topp, skikket seg nok også ganske greit, men de tillot vertskapet å komme til flere solide muligheter. Israelerne hadde fire spillere i den belgiske serien på dette tidspunktet, men en bør merke seg at den største stjerna av dem alle, Mechelens Eli Ohana, slet med en liten skade, slik at han startet på benken. Han hadde heller ikke på noen måte overbevist under første møte i Sør-Amerika, der han var blitt greit nøytralisert av den sterke colombianske forsvarsrekka, og kanskje aller mest av stopperbamsen Luis Carlos Perea. I tillegg til Ohana var naturligvis Ronny Rosenthal en stor profil, og Standard Liège-forwarden hadde nok vært den mer toneangivende av de to kvaliken sett under ett (Israel hadde kvalifisert seg til den intercontinentale playoffen med nød og neppe, etter 1-3-0 over fire kamper mot de to 'Down under'-nasjonene Australia og New Zealand), mens Rosenthal i Liège hadde den offensive midtbanespilleren Sjalom Tikva som lagkamerat. I tillegg hadde spissen Nir Levin flyttet til Gent før sesongstart 1989/90, men hatt tydelige tilpasningsproblemer så langt. Etter fem innsatser i Gent-trøya, hadde Levin stadig til gode å gjøre mål. Likevel var det han og ikke Ohana som startet på topp i 'vinneren tar alt'-returmøtet med colombianerne.

Tikva hadde en gedigen mulighet i første samt et godt skuddforsøk så vidt utenfor i andre, mens Rosenthal kom seg inn bak det colombianske forsvaret og fikk satt bredsiden til et fremragende innlegg fra midtbanemotoren Nir Klinger som hadde fosset fram fra høyrekanten. René Higuita hadde imidlertid stått akkurat der han skulle, og fanget Rosenthals direkteavslutning i fast grep. Med litt mer presisjon i avslutningene, kunne israelerne fint ha fått den scoringen de trengte for i det minste å framtvinge ekstraomganger. Og, for å sitere Andreas Lunnan (hvil i fred): "Da kuinn ailt skje."

Israel i Colombias sted, ja. I retrospekt tror jeg nok turneringen tjente på det utfallet som tross alt ble, for man ville aldri sett Valderrama falle 'død' om mot vesttyskerne, for så å gjenoppstå som om ingenting skulle ha skjedd kort tid etter, eller at Higuita ble frarøvet ballen utenfor egen 16 av en aldrende kamerunsk angriper, som så ilte av sted og plasserte den i tomt bur. Man ville aldri fått sett hvilket stopperprospekt colombianerne hadde i den venstrefotede 23-åringen Andrés Escobar, som allerede opptrådte med kløkt og fornuft en langt mer rutinert midtback ville ha misunt ham. Han har imponert meg gjennom colombianernes seks kvalikmatcher. I tillegg til å være en dyktig forsvarer, hadde han også et venstrebein som kunne bidra til spillvending gjennom å treffe medspillere presist fra 30-40 meters hold, og han hadde også en dødballfot man kanskje ikke kjente så godt til, men som heller ikke var ueffen, selv om det ikke ble noen scoringer på ham under kvalifiseringen. Dette, i tillegg til over snittet godt hodespill, gjorde Escobar til et objekt europeiske storklubber burde ha vurdert å hente. I stedet ble det et kort opphold i sveitsiske Young Boys mellom Copa América/VM-kvalifiseringen og selve turneringen i Italia. Hva som skjedde der skulle jeg gjerne likt å vite mer om. Åtte kamper der han i samtlige spilte sammen med den sveitsiske landslagsstopperen Martin Weber. Var det hjemlengsel som drev Escobar tilbake til Medellín-klubben Atlético Nacional, som han til overmål hadde vunnet Copa Libertadores med i mai '89?

Men Israel? Dersom de hadde deltatt i Italia '90, så ville vi fått se en habil 'keeper i Bonni Ginzburg, som på det tidspunktet befant seg hos Rangers i Glasgow. Man ville fått sett Avi Cohen som invertert høyreback, og da ikke den Avi Cohen som hadde spilt hos både Liverpool og nettopp Rangers, men en 'Avi Cohen mark II', en Beitar Jerusalem-mann som foran 89/90 hadde flyttet til Maccabi Tel Aviv. Man ville også fått se den gigantiske stopperen Nir Alon, som trolig var deres bestemann kvaliken sett under ett. Han hadde stålkontroll på den australske angriperen Eddie Krnčević (Anderlecht-spiss med god scoringsrate i den belgiske serien i 88/89, da matchene mellom Israel og Australia fant sted på vårparten) i begge møter, og han temmet også Arnoldo Iguarán greit i de to kampene mot Colombia. Bak ham kunne man fint ha fått sett krølltoppen Jehuda Amar, som nok tjenestegjorde bedre som libero enn som venstreback, der han også tidvis bidro under kvalifiseringen. Amar var en forholdsvis habil forsvarer med fin ro i spillet sitt. Utover disse tre faste innslagene, var det flere spillere som ble hanket inn som backrekkas fjerdemann. I et par matcher, Australia hjemme og mot New Zealand borte, hadde de to israelske trenerne Itzjak Sjneor og Ja'acov Grundman, valgt fem mann i forsvarsleddet.

Midtbanen deres besto som oftest av to balanserende og to mer angripende, i prinsipp litt likt hva man så fra Colombia. Det var Nir Klinger og den alltid oppofrende Efraim Davidi som sto for grovjobben, og så hadde man kapteinen og den litt kontroversielle Mosje Sinai litt til venstre framfor dem. Sinai ble sagt å være ganske umotivert hos Hapoel Tel Aviv mot slutten av 88/89-sesongen, og faktisk så lite motivert også at han ble ryktet å ikke ønske å reise til New Zealand/Australia for de to avgjørende gruppespillskvalikmatchene i april '89. I tillegg var han involvert i økonomiske misligheter. På sitt beste viste han fram en venstrefot som kunne åpne motstanderforsvar nærmest på Gheorghe Hagi-manér, mens en uinspirert Sinai like gjerne kunne vandre rundt og betrakte lagkameratene mens de kjempet for hver enn ball, samtidig som han selv så mer ut til å ha lyst til å sitte under ei korkeik og lukte på blomster. Kunstnertype? Nei, nok ikke helt. Men Mosje Sinai var nok litt luksuspreget i utfoldelsen sin. Til høyre for seg hadde han Sjalom Tikva, som hadde gått mye skadet, og ikke fått vist seg fram under gruppespillsdelen av kvaliken, men Rosenthals lagkompis i Belgia viste da i glimt prov på kvaliteter: et kreativt syn, en ok skuddfot (den høyre), evnen til å ta løp uten ball. Han led nok litt av at Israel til tider kunne framstå som litt baktunge.

Fremst lå Rosenthal og Ohana begge forholdsvis bredt: Førstnevnte ut mot venstre, Ohana over på motsatt. Det var et helsikes driv over Rosenthal når han akselererte og etterlot sidebacker i leia si. Jeg savnet nok litt fra ham at han var mer direkte på mål, for ofte kom han enten litt dypt eller litt for bredt, men et uromoment var han så absolutt. Ohana var mer kontrollert, og samtidig nok også litt kalkulert. Han sløste ikke med kreftene, men kunne se seg ut en åpning og stile mot den. Slu. Sterk førstetøtsj. Jevnt over god teknikk, samt overraskende ok i lufta, størrelsen tatt i betraktning. Når dét er sagt, så var han ikke liten, altså, men heller ingen gigant.

Israel var et godt lag, men det manglet utvilsomt noe i den offensive samhandlingen. Derfor tror jeg det var greit at Colombia tok turen til Italia i deres sted tross alt.

[Rensenbrink82]

Jeg husker faktisk at jeg som da var 8 år gammel ble skikkelig skuffa og nesten sint da Caniggia putta 1-0 mot Brasil og Argentina plutselig vant kampen. Det hadde jo hagla med skudd i alle mulig stenger fra Brasil som hadde rundspilt Argentina hele matchen. Dette syntes selvsagt jeg da var meget urettferdig. Rart hvor langt tilbake man kan huske ting, men dette er en av tingene som bare sitter i minnet

[mashadar]

Strålende at denne tråden videreføres fra VGD! Og attpåtil et eget Fotball - Retro-forum! Trådstarters og flounderswakes' betraktninger rundt og grundige gjennomgang av kvalifiseringen (og forhåpentligvis etter hvert selve mesterskapet) burde vært samlet mellom to permer, men foreløpig har vi i det minste fortsatt tilgang til de gamle VGD-trådene.

Når det gjelder egne minner fra Italia '90 kom dette mesterskapet akkurat litt for tidlig for min del. Jeg var 6 år den sommeren, og selv om sportsinteressen var begynt å melde seg, så ble ikke fotballinteressen vekket til live før et par måneder etter at dommer Vautrot hadde blåst av finalen i Roma den 8.juli (det skjedde med tippekampen Molde - Rosenborg 1-7 en regntung lørdag i september). Det eneste jeg husker fra mesterskapet består dermed kun i at det var frustrerende mye kjedelig fotball på TV den sommeren som fattern måtte se. Og i tillegg hadde jeg også en slik lekebil med maskoten Ciao på, som en annen postet bilde av tidligere i tråden.

Men har selvsagt i voksen alder både lest bøker (Solstad & Michelet er selvsagt pensum) om mesterskapet og sett kamper og masse høydepunkter i YT og annet, så et visst innblikk har jeg fått. Gleder meg til å følge tråden videre!

[Jesman]

Cyrille Makanaky.
Enzo Francescoli.
Safet Susic.

De representerer alt som er godt i verden.

[Kjetil-e]

Det er med ikke så rent lite ærefrykt jeg klyver ut på scenen og ber om ordet. For en som alltid har foretrukket å kore framfor å gripe mikrofonen som solist, så føles det litt stressende å skulle framføre åpningsnummeret alene. Jeg håper imidlertid at flere kommer til etter hvert, og at vi til slutt blir en fin, solid gjeng her oppe på podiet.

Når jeg har benyttet dagen i dag til å se meg litt rundt i disse nye lokalene, så er det ikke til å unngå å merke seg at de fleste ansiktene nok er velkjente. På mange måter er det betryggende, samtidig som det betyr at vi skal fortsette å slite med hverandre. Nå har ikke mikemodanonicket på noe vis vært spesielt framtredende på VGD de siste sesongene, og i hvert fall ikke utenfor et par-tre bestemte tråder inne på internasjonalen. Når anledningen så bød seg til å kanskje kunne starte et helt nytt avlukke med flunkende nye fargestifter til, så får jeg først og fremst takke forumets gründer for velviljen. Jeg utelukker ikke en gang at gamle VGD-stjerner som jakral og hans like kan komme til å innfinne seg med tid og stunder, om han (de) ikke allerede så har gjort.

Men ok, nå som vi har fått unna pomp, prakt og høflighetsfraser, så er det kanskje på tide å begynne å dreie mot trådens tittel? "Italia '90". Det er et emne som både forarger, gleder og medfører skuldertrekk. "Tidenes kjedeligste VM!" låter det gjerne når fan av målkalas og "offensiv fotball" uttaler seg. "Sluttspillet som tok med seg den gamle æraen i graven - turneringa for hipstere!" vil kanskje andre hevde. Selv er jeg verken hipster eller spesielt scoringskåt. For meg er fotball litt mer enn kun det som skjer ute på selve matta. Det føles litt intetsigende å rigge seg til for å se en match uten at en har gjort et minimum av research. Slik var også Italia '90. I romslig tid før internettets opprinnelse, kunne man enda oppleve en bråte ukjente spillere i fri utfoldelse på skjermen. Da var det din misjon å forsøke å skaffe til veie litt info om hvert enkelt lag og deres respektive aktører. Vi som levde i denne epoken vet at dét ikke alltid var enkelt. Vi var derfor ofte prisgitt informasjon fra fjernsynskommentatorer, vel å merke dersom vi ikke hadde slumpet til å komme over eksotisk lesestoff som bakgrunnen for De forente arabiske emiraters aller første VM-deltakelse. Eller eksempelvis Sør-Koreas vei til Italia '90. Så heldig var aldri jeg. Og litt derfor har jeg de siste årene forsøkt å ta mitt monn igjen. Som den ene av to forfattere bak et verk som forsøker å ta rede på de 24 deltakernasjonenes ferd mot støvellandet, så tør jeg si at mitt liv i stor grad har vært viet Italia '90-turneringen i sju-åtte år allerede. For å korrigere meg selv: Kvalifiseringen til 'De magiske nettene'. Lenger har nemlig ikke prosjektets omfang ennå nådd. Ikke fordi man har stått i stampe, men fordi dimensjonene er så enorme. Samtidig gir researchen en voldsom personlig tilfredsstillelse. Man kommer i kontakt med individer på sin ferd som enten selv deltok under kvaliken, som utgjorde del av et støtteapparat, eller som trofast støttet opp om sin nasjons bestrebelser og forsøk på å ta seg til Italia '90. Ja, direkte kjekt er det, om jeg får være så frimodig.

Nok om meg og mitt. For en med sceneskrekk, så har denne åpningsseansen på podiet vart atskillig lenger enn jeg hadde planlagt.

Hva med dere, godtfolk? Hva er deres egne erfaringer med Italia '90? Sovnet du under åpningskampen, bare for å våkne til da Völler gikk over ende i det argentinske straffefeltet under selve finalen, fem minutter før slutt? Syntes du de taktiske godbitene underveis var så mange og intrikate at du aldri kunne få nok? Eller var turneringen for deg kun én i rekka?

For meg fremstår Italia 90 sammen med Japan/Korea 02 som de desidert kjipeste mesterskapene. Jeg har fulgt med VM siden Argentina 78. Mange kjedelige kamper, en finale som blir avgjort av et feiltaktig idømt straffespark med mere.

Men husker det og som overraskelsenes VM med både Kamerun og Irland som friske pust som gikk til 1/4 finalen.

[mikemodano]

Safet Susic.

35 år gammel startet Sušić like gjerne samtlige av Jugoslavias fem kamper. Det var et jugoslavisk landslag som virkelig lå i startgropa for noe stort, og ganske uvitende var vi jo den sommeren om hva som snart skulle skje slik at Jugoslavia aldri igjen skulle få sjansen til å bevise med hele kloden som tilskuere hvilken gedigen talentfabrikk de var. I 1987 vant de U20-VM i Chile, og fra den 18-mannstroppen som hadde reist for å representere nasjonen der nede skulle vi siden få stifte ganske solid bekjentskap til folk som Zvonimir Boban, Robert Prosinečki, Predrag Mijatović og Davor Šuker, for å nevne de mest kjente blant de offensive navnene.

[Jesman]

Safet Susic.

Det var et jugoslavisk landslag som virkelig lå i startgropa for noe stort, og ganske uvitende var vi jo den sommeren om hva som snart skulle skje slik at Jugoslavia aldri igjen skulle få sjansen til å bevise med hele kloden som tilskuere hvilken gedigen talentfabrikk de var. I 1987 vant de U20-VM i Chile, og fra den 18-mannstroppen som hadde reist for å representere nasjonen der nede skulle vi siden få stifte ganske solid bekjentskap til folk som Zvonimir Boban, Robert Prosinečki, Predrag Mijatović og Davor Šuker, for å nevne de mest kjente blant de offensive navnene.

Mulig det burde vært utgangspunktet for en grundig gjennomgang, lik tråden deres om Sovjet. Meget hyggelig lesning.

[mikemodano]

Mulig det burde vært utgangspunktet for en grundig gjennomgang, lik tråden deres om Sovjet. Meget hyggelig lesning.

Du, det er et sabla godt forslag. Jeg vet imidlertid at en slik tråd vil være ufullstendig dersom man ikke lykkes med å engasjere det som trolig er Skandinavias største kapasitet på området, nemlig den tidligere VGD-karen NeilMcNabforOBE/Umpierrez. En egen tråd for alt som omhandler jugoslavisk fotball vil imidlertid være en berikelse, så jeg håper noen ønsker å være initiativtaker. Selv har jeg allerede sett meg nødt til å starte to tråder her på det nye forumet, noe som gir en ubehagelig stor trådstarterfrekvens. Derfor ser jeg helst at andre går i bresjen for en Jugoslavia-tråd.

Aјде, Југославија!

[mikemodano]

Denne tør være kjent for de som frekventerer her, vil jeg tro.
'94 var ikke heelt min turnering, men det skal nok uansett en del til å la passere ei omfattende bok om den likevel.

[mikemodano]

intercontinentale

Her ble vi nok i overkant "intercontinentale". Det er det bare å beklage.

Det jeg imidlertid ikke beklager, er at jeg endelig er i ferd med å endelig legge bak meg også Oceania og CONMEBOL for godt. Det var jo disse to konføderasjonene som hadde deltakere i den tohodete interkontinentale playoffinalen, og siden UEFA for lengst er komplettert, kan Italia '90 foreløpig smykke seg med følgende startliste:

Fra UEFA (14 - vertsnasjon Italia inkludert): Romania, England, Sverige, Sovjetunionen, Østerrike, Nederland, Vest-Tyskland, Jugoslavia, Skottland, Spania, Irland, Belgia og Tsjekkoslovakia

Fra CONMEBOL (4 - verdensmester Argentina inkludert): Uruguay, Colombia og Brasil

Fra Oceania: ingen

Nå gjenstår CONCACAF, CAF og AFC, og fra disse områdene skal altså ytterligere seks deltakernasjoner kåres. Prosjektsamarbeidspartner flounderswake er foreløpig den av oss som har trålet videomarkedet for disse resterende konføderasjonene, og han melder at tilbudet nok er ganske begrenset fra det afrikanske kontinentet, mens det skal være ok forekomster både fra Mellom- og Nord-Amerika og Asia. Dekningsgraden vil ganske sikkert være et stykke unna UEFA og CONMEBOL uansett, så levende bilder fra flimrete VHS-teips vil ikke kunne bidra på samtlige punkter, men da får en i stedet ta sikte på å utføre et så grundig journalistisk gravearbeid som mulig, der en søker kilder med regional kunnskap. Disse finnes, men kan av og til være vanskelige å lokalisere.

[mikemodano]

Jeg velger å fortsette trenden fra tråden inne i VG-huset hvor jeg også rablet ned noen ord rundt vennskapskamper spilt i perioden post EM '88 og fram til VM-start i juni '90. Ideelt sett skulle arbeidet med en ny konføderasjon allerede ha startet, men jeg avventer litt for å lære meg bedre hvordan de tre gjenværende seksjonene, AFC, CAF og CONCACAF, har organisert sine respektive kvalifiseringer. I mellomtiden har jeg landet på vennskapsdysten mellom Brasil og Japan (der sistnevnte jo er høyst relevant i forhold til studiene av AFC-konføderasjonen) fra 23.juli 1989. Den ble spilt i Rio de Janeiro, og den oppmerksomme vil umiddelbart gjenkjenne datoen som fattige sju dager i kjølvannet av Brasils første kontinentale tittel på 40 år: 16.juli hadde de nemlig slått Uruguay 1-0 i siste kamp i sluttrunden i Copa América, og med det sikret seg en etterlengtet triumf, i tillegg til at man på et vis også fikk revansje for det forsmedelige som skjedde på samme dato og til og med samme åsted (Estádio do Maracanã) 49 år tidligere: Uruguays berømte 2-1-gevinst foran en torcida på anslagsvis 200 000 i finalerunden i '50-VM-et. Ja, begge turneringer hadde sågar fulgt et liknende konsept, der det ikke var utslagsrunder etter innledende gruppespill, men snarere et nytt seriespill.

Nok om det. Tilbake til realtid (nesten, da). Vi skriver altså 23.juli '89, og selv om Copa América kun ligger ei uke tilbake i tid, så er det samtidig også bare ei fattig uke til starten på den søramerikanske VM-kvalifiseringen for Italia '90. Der vil Brasil være aller først ute sammen med vertsnasjon Venezuela, når de 30.juli åpner ballet i det som utgjør CONMEBOL-kvalikens pulje 3 (Chile er tredje og siste lag der). Den matchen finner sted i Caracas, og gruppas ventede bånnpropp vil neppe utgjøre noen større trussel mot de mektige brassene. Alle er skjønt enige om at de to oppgjørene mot Chile vil komme til å avgjøre hvilken nasjon som får reise til Italia.

Japan kom fra et feilslått forsøk på å kvalifisere seg til Italia-VM, og hadde spilt siste kamp ganske nøyaktig en måned i forveien. 2-0-tapet i Pjongjang gjorde at japanerne måtte se seg utslått allerede etter det innledende gruppespillet, og det ble i stedet Nord-Korea som fikk representere kvalikpulje 6 i den avsluttende finalerunden. Japan var ingen større fotballnasjon på dette tidspunktet, og hadde aldri en gang deltatt i noe VM-sluttspill.

Til tross for asiatenes heller begrensede internasjonale status, så hadde de altså blitt invitert til Rio for å utgjøre en slags mellompost for brasilianerne på vei til kvalifiseringsspill. Det er ikke urimelig å anta at Japan hadde mottatt en viss sum brasilianske real for å stille. Av de elleve som hadde startet oppgjøret i den nordkoreanske hovedstaden 25.juni, var sju å finne fra start på Estádio São Januário, Vasco da Gamas hjemmebane. Men tenk at arme 2,174 (offisielt) hadde betalt seg inn. Det var skammelig i lys av den nylige Copa América-tittelen.

Careca hadde måttet melde skadeavbud til turneringen på hjemmebane, og slik sett hadde landslagssjef Sebastião Lazaroni uten særlig innvendinger kunnet benytte Bebeto og Romário som angrepspar. Hadde Napoli-spissen vært tilgjengelig, ville han vært en vanskelig mann å sette på sidelinja. Han hadde forlatt matta ti minutter før full tid da Napoli tre serierunder før slutt, 11.juni, tapte 2-0 borte for Ascoli. Han skulle så stå over de to siste rundene, og altså også Copa América. Brasil, i sitt 3-5-2, triumferte gjennom å vinne samtlige tre kamper i sluttrunden, der Argentina, Paraguay og til slutt Uruguay alle fikk unngjelde. Én gang på totalt sju oppgjør slapp Brasil inn mål, nemlig i åpningsmatchen mot kommende VM-kvalikmotstander Venezuela. Den bakre trioen Mauro Galvão (libero i Mozers fravær), Aldair og kaptein Ricardo Gomes hadde utgjort en nær ugjennomtrengelig enhet, med lysluggen Taffarel bak seg som målvakt.

Her til start i Rio mot japanerne manglet kun Ricardo Gomes og midtbanemotoren Paulo Silas fra den elleveren som hadde entret manesjen mot Uruguay uka før. Gomes var ute av troppen (skade, får jeg anta), mens Silas satt på benken. Careca var nemlig tilbake, og da hadde Lazaroni valgt å gå vekk fra triumfoppskriften 3-5-2 for å teste ut 3-4-3. Med (enda) en av verdens beste angripere igjen tilgjengelig, skulle man teste ut hvor mye skade en trio med ham, Romário og Bebeto kunne utgjøre mot en opponent av noe begrenset kapasitet. Slik så Brasils ellever ut fra start:

1 Taffarel
4 Aldair - 3 Mauro Galvão - 6 André Cruz
2 Mazinho - 8 Dunga - 9 Valdo - 5 Branco
11 Romário - 10 Careca (k) - 7 Bebeto

Careca altså til og med som kaptein nå i Ricardo Gomes' fravær. Og inne i stopperens sted kom den unge og uhyre lovende André Cruz, en slepen 20-åring fra Ponte Preta, en klubb fra Campinas i staten São Paulo. Man hadde altså heller ingen Ricardo 'Xerife' ('sjeriffen') Rocha tilgjengelig. Uansett høvet det fint å erstatte én venstrefotet stopper med en annen ute til venstre i trebackslinja.

Japan stilte i en slags 5-4-1-formasjon, og så slik ut fra avspark:

19 Sjinitsji Morisjita (k)
9 Masaaki Mori - 6 Takumi Horiike - 2 Katsujosji Sjinto - 7 Masami Ihara - 10 Masanao Sasaki
23 Kenta Hasegawa - 8 Takasji Mizunuma - 13 Satoru Mosjizuki - 12 Atsusji Natori
21 Hisasji Kurosaki

Målvakta Morisjita hadde knapt spilt i VM-kvaliken, der han kun avløste det som var førstevalget den gang, Sjigetetsu Matsunaga, kvarteret før slutt i siste oppgjør. I backlinja var høyreforsvareren Mori temmelig offensiv, og bidro titt og ofte med løp framover langs sin flanke. Han hadde framfor seg Hasegawa, som valgte å trekke inn i banen når Mori kom stormende framover langs kanten. På venstresiden hadde japanerne ingen naturlig breddeholder, og det var også begrensninger i forhold til hvor angripende venstreback Sasaki var. Den sentrale forsvarstreeren vekslet av og til litt i posisjonene, men i utgangspunktet var det som skissert over, med Sjinto i midten, og med Horiike mot høyre, Ihara mot venstre.

Mens midtbanespillerne helst ønsket å delta sentralt, så kunne det nok ha gjort seg med en kant ut mot venstre. Få gikk på løp i den retningen, i hvert fall i den første omgangen, som er så langt jeg foreløpig har kommet. Den enslige svalen på topp, Kurosaki, hadde faktisk omgangens største mulighet da en total markeringssvikt i brasseforsvaret gjorde at han fikk stå alene og heade sju meter fra mål den ene gangen Sasaki hadde kommet fram og fikk slått inn med venstra. Trolig ganske perpleks, så headet Kurosaki flerfoldige meter til venstre for mål. En hodespiller av grei standard kunne fint ha forvaltet innlegget i mål.

Brasilianerne spilte stort sett gå-fotball, selv om det var tendenser til kraftanstrengelser enkelte ganger, der man kanskje ikke direkte eksploderte, men hvor det kanskje gikk av et par kinaputter for å skremme motstanderne. Det var lite vilje til å gå på løp både hos den sentrale midtbanen (her skulle nok helst Valdo hatt den oppgaven) og blant de tre på topp, som helst ble gående litt i veien for hverandre. Det virket ikke som om Bebeto og Romário helt visste å finne riktige posisjoner nå som de brått hadde fått Careca med seg. At et så navngjetent trekløver ikke skulle greie å stelle i stand mer trøbbel for en heller middelmådig motstander som Japan, burde kanskje ha brakt Lazaroni til tankeboksen før turen til Caracas. Her krevdes i alle fall langt klarere retningslinjer for hvilke bevegelsesmønstre de tre skulle følge. Slik det ble, så var det vilkårligheter som rådde.

Den første omgangen var i grunn et gjesp. I den andre vet jeg det vil komme en rekke bytter, og så gjenstår det å se hvilke spillere som eventuelt tar vare på muligheten, slik at de kanskje også kan bli å se i troppen for Venezuela.

[mikemodano]

...for å lære meg bedre hvordan de tre gjenværende seksjonene, AFC, CAF og CONCACAF, har organisert sine respektive kvalifiseringer.

Ikke at det var spesielt utfordrende, men det var like fullt nødvendig å avsette noen minutter for å skaffe seg oversikt.

CONCACAF: To nasjoner skulle til Italia '90 herfra.
Kvaliken var organisert slik at det ble spilt to kvalifiserende runder og et avsluttende gruppespill med fem deltakere. De to beste her ville bli å se i VM.
Første kvalrunde hadde ti deltakernasjoner, og fem ville avansere videre til kvalrunde 2 etter dobbeltmøter, der de ville bli satt opp mot regionens fem seedede land: El Salvador, USA, Canada, Honduras og Mexico¹. Nye ti oppgjør da i den andre av de to kvalifiserende rundene, hvor vinnerne tok seg til det avsluttende gruppespillet. Her skulle de møtes i seriespill etter hjemme- og borteprinsipper. Åtte kamper pr nasjon. Med andre ord skulle det ikke kun hell til for å ta seg videre.

¹ Mexico skulle bli utestengt som følge av cachirules. De hadde benyttet minst fire spillere som var over aldersgrensa under 1988-utgaven av CONCACAFs U20-sluttspill. Deres motstander i den andre kvalikrunden, Costa Rica, fikk dermed walkover til puljespillet.

AFC: To nasjoner skulle til Italia '90 også herfra.
Maldivene hadde trukket seg allerede før kvaliktrekningen. 25 nasjoner skulle dermed fordeles på seks puljer i det kvalifiserende gruppespillet. De seks puljevinnerne gikk videre til en avsluttende finalerunde. Denne skulle avholdes helt og holdent i Singapore, slik at landene kun møtte hverandre én gang på nøytral grunn. Fem kamper pr land skulle avgjøre hvilke to som fikk reise til VM. Før det innledende puljespillet startet, trakk ytterligere tre land seg: Bahrain, India og det sosialistiske Sør-Jemen.

CAF: Også fra Afrika skulle to nasjoner få delta i 1990-sluttspillet.
Deres første kvalifiserende runde besto av dobbeltoppgjør mellom kontinentets 16 lavest rangerte land. Lesotho, Rwanda og Togo trakk seg før kampene skulle spilles, slik at Zimbabwe, Gabon og Zambia (som man husket fra OL-turneringen året i forveien) fikk fribillett til den andre og siste kvalifiserende runden. Den besto av gruppespill, der 16 nasjoner ble stuet sammen i fire puljer. Libya, som hadde slått ut Burkino Faso i kvalrunde 1 trakk seg etter åpningstapet i Elfenbenskysten (1-0), og dermed var det kun 15 nasjoner som fullførte. De fire gruppene ga fire puljevinnere, som møttes i dobbeltoppgjør for å kåre de to VM-deltakerne. Det skulle vise seg å bli stor nordafrikansk dominans, siden tre av regionens nasjoner var representert blant de fire som sto igjen. Kun Kamerun greide å blande seg inn.

I tillegg til de 18 nasjonene som vi på kronologisk vis allerede har avslørt som deltakere, skulle de siste seks slutte seg til fra disse tre gjenstående konføderasjonene. Det ga dermed det optimale antallet VM-nasjoner: 24.


Det finnes klarere restriksjoner for hva som er tilgjengelig videomateriale fra disse tre sonene kontra hva som lot seg oppdrive fra UEFA, CONMEBOL og OFC, men noe har man da. I tillegg til det som måtte være allment oppnåelig via Youtube, så har enkelte av de store 'gammel fotball på teip'-distributørene der ute også ting å bidra med. Jeg har gått til anskaffelse av et knippe dyster fra disse tre regionene, som jeg vil dissekere i tur og orden. Jeg har allerede vært igjennom Iran mot Bangladesj i AFC-segmentets pulje 5 i det innledende gruppespillet. Å bedrive research for heller begrenset fotballhistoriske nasjoner som Bangladesj er ikke enkelt, og det har heller ikke lyktes meg å stadfeste spillernavn opp mot flere av trøyenummerne deres. De kunne imidlertid skilte med en habil 'keeper (Mohsin) og to dyktige stoppere (Munna og kaptein Hamid), i tillegg til det som skulle være en 'legendarisk' (i deres målestokk) angriper ved navn Aslam. Det 35 minutter lange klippet avslørte et veritabelt press mot gjestenes bakre ledd på det halvfulle Frihetsstadionet i Teheran, men det skulle gå hele 81 minutter før Mohsin endelig måtte kapitulere. Iran hadde vunnet sine to kamper tidligere i gruppa: borte mot Thailand (3-0) og nettopp Bangladesj (2-1). Kina hadde imidlertid startet enda skarpere, og sto med 7-0 i målforskjell fra sine tre seire. De to bunnlagene Thailand og Bangladesj hadde vunnet hvert sitt hjemmeoppgjør mot hverandre, men der sistnevnte hadde greid å tape knepent mot puljas to ledende nasjoner, var Thailand som regel blitt greit avslørt. Ergo lå det an til at Bangladesj ville knipe tredjeplassen på mindre svak målforskjell enn Thailand. Kampen i Teheran var nemlig deres sjette og siste.

Perserne hadde et par ganske opplagte folk i høyre indreløper Majeed Namjomutlagh og angriperen Morteza Kermani-Moghaddam. De sto oppstilt i en temmelig frisk 4-3-3-formasjon, der mye også gikk gjennom kapteinen og midtbanesentralen Sirus Ghajeghran. De møtte imidlertid en opplagt sisteskanse hos gjestene, og treffsikkerheten i det de foretok seg inne i 16-meteren var heller ikke særlig imponerende. Det nærmeste de hadde vært scoring før spissinnbytter Samad Marfavi endelig greide å stusse innbytterkollega Mohsen Asjuris corner fra høyre i mål, hadde vært etter cirka kvarteret av den første omgangen, da Namjumutlagh hadde fått tilrettelagt en ball på 17 meter. Skuddet med strak vrist smalt klokkerent i tverrliggeren. Utover dette var det en del slurv i de avsluttende trekkene, og den skrøpelige matta hadde også måttet ta en del av skylda.

Det er alltid gøy å se mindre navngjetne nasjoner, og selv om Bangladesj hadde lite å stille opp med mot overmakta, så presenterte de seg i hvert fall gjennom et par fine muligheter etter ca 75 minutter. Spissen Aslam var blitt tacklet stygt i bakken av iranernes gode venstreback Moharrami da han var på vei gjennom etter en kvikk overgang, og fra 26-27 meter tvang han Iran-'keeper Abedzadeh til å fiste ballen over tverrliggeren. Den påfølgende corneren burde deres nummer 15, hvem han nå enn var, ha truffet mål på da han fikk skyte uhindret fra 14 meter, men igjen kunne man skylde på den rufsete matta. De sto oppført i en 4-4-2-formasjon, men høyrebacken deres hadde vært i trøbbel opptil flere ganger i løpet av den første omgangen, noe som gjorde at de la om til 5-3-2 etter pause. Trøkket mot dem ble ikke mindre av den grunn.

Etter ferdigstillelsen av det oppgjøret, har nå turen kommet til mitt første dykk ned i CONCACAFs forunderlige verden, og det er første match i det avsluttende gruppespillet jeg er i gang med: Guatemala mot Costa Rica. 45 000 temmelig høylytte tilskuere kranset matta i Guatemala By, og lurvelevenet skremte gjestene fra å vise sin aller beste fotball. Guatemala, som hadde satt Canada til side i den avsluttende kvalifiseringsrunden før gruppespillet, scoret kampens eneste mål fra 12 yards gjennom spissen Raúl Chacón Estrada, som noen minutter før pause overlistet Luis Gabelo Conejo ganske greit etter at Costa Rica-stopper Mauricio Montero på klønet vis hadde lagt den høyreiste angriperen Edwin Westphal i bakken.

Så for den som eventuelt måtte lure: Italia '90-kvalifiseringen er fortsatt øverst på agendaen her i heimen.

[mikemodano]

Copa América 1989: Opptakten til den søramerikanske VM-kvalifiseringen. Turneringen, holdt i Brasil fra 1. til 16.juli, hadde siste kampdag nøyaktig to uker før starten på den 18 kamper lange CONMEBOL-kvaliken. Copa América det året ble avrundet med et andre gruppespill, der de to beste fra hver av de to innledende gruppene fikk delta, og ikke overraskende fant man her kontinentets tre store: Argentina, Brasil og Uruguay. I tillegg hadde også Paraguay tatt seg dit, selv om de skulle falle igjennom til sist. Arrangørlandet møtte Uruguay foran rundt 150 000 på Maracanã på dagen 39 år etter at de to også hadde møttes i nøyaktig liknende omstendigheter i verdensmesterskapet av 1950. Den gang hadde Uruguay snytt Brasil for gullet gjennom å snu 0-1 til 2-1-seier, og et identisk scenario ville aldri aksepteres igjen. Som i '50-VM gikk de kanarigule i føring få minutter etter pause, men i motsetning til den gang, så holdt Copa América-arrangørene i '89 ledelsen kampen ut. De kunne titulere seg kontinentale mestere for første gang på 40 år, også da som vertsnasjon, en rolle de faktisk ikke hadde hatt i det hele tatt siden den gang. Spissparet Bebeto og Romário ble de to største heltene med henholdsvis seks og tre scoringer. Sistnevnte viste sin gryende storhet i en alder av 23, med én sesong for PSV i Eredivisie bak seg som ballast, gjennom å score i hver av de tre kampene i sluttrunden. Målet mot Uruguay ble altså turneringsvinnende.

Brasil hadde innledet Copa América med å slå den forventede Prügelknabe Venezuela med 3-1. Det skulle vise seg å bli brassenes eneste baklengsmål i løpet av de sju kampene de spilte. Oppgjøret ble spilt i Salvador, Bahia, der matta på Estádio Fonte Nova nok vil ha vært noe av et samtaleemne. Den var skrekkelig. Den bidro antakelig til at venezuelanerne tidvis greide å stagge de brasilianske anløpene, selv om Bebeto nok vil ha sørget for et litt redusert pulsnivå hos enkelte gjennom sitt ledermål etter et par minutter, assistert av Branco. La oss se litt på den brasilianske elleveren i åpningskampen mot Venezuela:

1. Taffarel, 23, Internacional (Porto Alegre, Rio Grande do Sul)
2. Mazinho, 23, Vasco da Gama (Rio de Janeiro, Rio de Janeiro)
3. Mauro Galvão, 27, Botafogo (Rio de Janeiro, Rio de Janeiro)
4. André Cruz, 20, Ponte Preta (Campinas, São Paulo)
5. Branco, 25, Porto
6. Ricardo Gomes (k), 24, Benfica
7. Bebeto, 25, Flamengo (Rio de Janeiro, Rio de Janeiro)
8. Geovani, 25, Vasco da Gama (Rio de Janeiro, Rio de Janeiro)
9. Valdo, 25, Benfica
10. Tita, 31, Pescara
11. Romário, 23, PSV Eindhoven

(Spillerne er utstyrt med hver sitt troppenummer, men oppsiktsvekkende nok var det de med draktnummer 1-11 som hadde fått tillit i første match)

Her var altså fire cariocas, fem utenlandsbaserte spillere, én paulista og én fra Porto Alegre syd i landet. Det mest interessante for meg her var å lære meg de forskjellige posisjonene å kjenne. Man har jo et visst utgangspunkt i det faktum at i det kommende verdensmesterskapet, så var det Mauro Galvão som var libero og den sentrale blant de tre der bak. Her? Den nikotinpattende landslagssjefen Lazaroni hadde gitt den røslige Benfica-stopperen Ricardo Gomes tillit, og da ikke bare som kaptein, men også som den midterste av de tre stopperne. Jeg har lekt litt med årsaken, og kan ikke utelukke at valget skyldtes det at Lazaroni ønsket en form for balanse i den bakre trioen: Både Cruz og Ricardo var venstrefotinger. Å ha en venstrefotet spiller i den høyre av stopperposisjonene kunne virke lite gunstig. Da plasserte han i stedet Galvão til høyre, Gomes i midten, og Cruz, ganske naturlig, til venstre. For meg var dette en ganske spennende oppdagelse.

Når det gjelder midbanesammensetningen, så hadde jeg nok også her lurt litt på de tre formentlig sentrale (Geovani, Valdo og Tita) og deres respektive posisjoner. Ingen Dunga, altså, som vi vet skulle gjøre den dype rollen til sin egen (allerede i neste kamp i turneringen), så i hans fravær var det Geovani som inntok denne posisjonen. Det gjorde Tita til høyre indreløper, mens Valdo spilte i det som skulle forbli hans rolle også framover, nemlig den som venstre indreløper. Ingen Dunga, ingen Alemão. Sistnevnte virket ikke alltid å være inne i den absolutte varmen hos Lazaroni på dette tidspunktet.

Et fuglenes perspektiv kunne syne brassene slik:

...................Taffarel..................
..................Gomes (k)................
......Mauro Galvão....André Cruz......
...................Geovani.................
Mazinho.....Tita.....Valdo......Branco
............Romário - Bebeto............

Kampen skulle bli Cruz' eneste i turneringa. Den lettbeinte og grasiøse Benfica-stopperen Aldair skulle komme inn i den bakre treeren og spille de resterende seks kampene. Aldair, naturlig høyrefotet, tok da Galvãos posisjon til høyre, Galvão, antar jeg, tok turen inn i midten, mens Ricardo Gomes, som den eneste gjenværende blant de tre bakre med et naturlig venstrebein, vil ha tatt den plassen André Cruz hadde hatt i åpningsoppgjøret. Nå ligger ikke de to påfølgende kampene, mot Peru og Colombia, som begge, litt pussig, skulle ende 0-0, ute tilgjengelig på veven med samfulle 90 minutter, så her baserer jeg meg foreløpig kun på kommende kunnskap. Min empiri sier at Lazaroni ville ha høyrefotet spiller på høyre stopperplass, og venstrefotet spiller på den venstre, og dermed må faktisk løsningen ha vært Aldair - Galvão - Gomes.

En annen ting jeg er temmelig nysgjerrig på vedrørende den brasilianske startelleveren til kampene mot Peru og Colombia, er hvordan treneren har løst midtbanekabalen. Man ser at både Dunga og Alemão er inne fra start, mens Tita (som hadde skadet seg og blitt erstattet av Paulo Silas i den høyre indreløperposisjonen mot Venezuela) og Mazinho har måttet vike. Da får man altså det kuriose faktum at fire spillere som alle regnes for naturlige i sentrale roller på midten kjemper om tre posisjoner, mens én av dem vil ha tatt plassen ute på høyrekanten, den Mazinho (Thiago Alcântaras far) på dette tidspunktet hadde gjort til sin i Jorginhos skadefravær. Så: Hvem av Alemão, Geovani og Valdo ble plassert ute til høyre? Da tar jeg det for gitt at Dunga tok tilbake sin rolle som den sentrale defensivt på midtbanen. Valdo antar jeg videre beholdt sin jobb på venstre indreløperposisjon, så i mitt hode står duellen mellom Alemão og Geovani. De fleste av oss vil nok umiddelbart slutte at Alemão da fikk plass som høyre indreløper, mens Geovani måtte foreta en tolkning av høyrekantrollen. Jeg heller nok også mest mot den antakelsen, selv om jeg ikke tør kjøpe den 100 % før jeg har sett billedbevis. Alemão var, som nevnt, ingen overordnet Lazaroni-favoritt på dette tidspunktet, så en skal ikke utelukke at han faktisk ble skjøvet ut mot høyresiden. Tanker?

[GiPazzini_85]

Et fuglenes perspektiv kunne syne brassene slik:

...................Taffarel..................
..................Gomes (k)................
......Mauro Galvão....André Cruz......
...................Geovani.................
Mazinho.....Tita.....Valdo......Branco
............Romário - Bebeto............

Dette laget fra 89-90 skulle bli omtalt som et av de veikere Brasil-lagene etter hvert. Men det er jo vilt å se hvor mange VM-vinnere og e-cupfinalister man finner på både dette laget og den gjengen som starter sammen i Italia i 90. Lazaroni ble nok ansett for å være veldig innovativ og europeisk av seg og det spørs hva som kunne ha skjedd dersom de ikke hadde vært så uheldige mot Argentina. De gikk jo også ut av Copa America i 89 med seier og 11-1 i målforskjell, men det var nok ikke nok til at publikum ble fornøyde.

[mikemodano]

Dette laget fra 89-90 skulle bli omtalt som et av de veikere Brasil-lagene etter hvert. Men det er jo vilt å se hvor mange VM-vinnere og e-cupfinalister man finner på både dette laget og den gjengen som starter sammen i Italia i 90.

Så sant, så sant.
Nå var for så vidt ikke dette den helt optimale elleveren for Lazaroni under Copa América, for man merker seg jo at André Cruz er inne på stopperplass. Selv om 20-åringen gikk for å være et unikt talent, så skulle fortsettelsen vise at Ponte Preta-forsvareren fortsatt hadde en bit igjen før han var så langt framme i køen at han kunne snakke om å være regulært startende. Allerede til kamp 2 mot Peru var Aldair inne i varmen, noe som gjorde at han overtok for Galvão som høyre stopper (og med såpass stor frihet til å bevege seg i lengderetning at han av og til nærmest kunne oppfattes som en slags andre høyreback), mens Galvão selv tok steget inn sentralt og tok over den liberojobben kaptein Ricardo Gomes altså hadde hatt mot venezuelanerne. Ikke slik å forstå at Gomes ble overflødiggjort, for han ble i stedet skjøvet ut til venstre i den bakre treeren, der han med sin stødige venstrefot føltes som et naturlig innslag for Lazaroni. Føyer man så til at spillere som Mozer, Ricardo Rocha og Júlio César, sistnevnte som i en alder av 23 hadde imponert under det forrige verdensmesterskapet, så forstår man at Brasil var uhyre godt besatt på stopperplassene. Ikke å undres over at Lazaroni ønsket å benytte seg av tre sentralt der bak, selv om valget hans tross alt nok var motivert av mer prinsipielle årsaker. Ikke lenge før Copa América-sluttspillet hadde brassene vært på en liten reise i Europa, om enn ikke med den absolutte førstebesetningen. Man hadde tapt 2-1 for Sverige, fått skikkelg pryl av Danmark (4-0), og i tillegg, ganske ufortjent, skal det sies, tapt 1-0 mot Sveits. I samtlige av disse oppgjørene hadde Lazaroni stilt med backfirer, og mannen som hadde utbasunert da han var blitt ansatt som landslagssjef i januar at "jeg skal gjøre Brasil uovervinnelige!", så må disse resultatene ha vært tunge å svelge.

Dagen etter tapet for Sveits hadde Brasil også spilt en høyst uoffisiell tilstelning mot AC Milan i Monza, og underveis i 0-0-oppgjøret hadde Lazaroni for første gang som landslagssjef lagt om til den etter hvert mye omtalte 3-5-2-formasjonen, selv om det blant de 14 startende nok ikke befant seg noen aldeles ideell libero. Jo, Ricardo Gomes fantes for all del der, men det skal ha vært midtbanemannen Bernardo som fikk oppgaven i dette oppgjøret. Ni døgn etter tok brassene fatt på Copa América.

Lazaroni ble nok ansett for å være veldig innovativ og europeisk av seg og det spørs hva som kunne ha skjedd dersom de ikke hadde vært så uheldige mot Argentina. De gikk jo også ut av Copa America i 89 med seier og 11-1 i målforskjell, men det var nok ikke nok til at publikum ble fornøyde.

Det var nettopp det: Lazaroni framsto snart som altfor pragmatisk for sine hjemlige omgivelser. Her sammenliknet man stadig med '82-laget, og kanskje til en noe mindre grad også med den gjengen som tross alt hadde sett helt ok ut i '86, og da var det ikke enkelt å få øye på artisteriet. En midtbane med Dunga, Silas og Valdo virket noe traust, selv om den var kompakt og sterk. Alemão skulle etter hvert komme inn og overta for Silas, selv om det først skulle skje nærmere Italia-VM. Selv om han var tilgjengelig, så benyttet Lazaroni Alemão kun sporadisk under Copa América og under den straks påfølgende VM-kvalifiseringen.

Gruppespillet i Copa América var ingen umiddelbar triumfferd for Brasil, som spilte sine første tre kamper på ei skrekkelig matte i Salvador, der tilskuerne altså også var rasende fordi deres egen helt Charles var blitt oversett til den endelige troppen. Nå skal det sies at han til slutt likevel fikk innpass, for etter første gruppespill fikk lagene lov til å legge til to spillere, og da var den svært lovende angriperen Charles blant dem. Det var imidlertid for sent for Fonte Nova-publikummet, siden Brasil for lengst var ferdigspilt i den fargerike multimillionbyen langs kysten om lag 100 mil nord for Rio. Flaggskjendingen på tribunene under åpningsoppgjøret mot Venezuela ville få mye nasjonal omtale.

Under Copa América og siden under VM-kvalifiseringen, så var Bebeto og Romário angrepsduoen Lazaroni først og fremst satte sin lit til. Det ekskluderte en superstjerne som Careca, som hadde vært skadet på tampen av Serie A-sesongen, og dermed ikke kunne stille under det kontinentale mesterskapet. Det vil nok ha gjort landslagssjefens valg av angrepspar noe enklere, for Careca satte man ikke ut helt uten videre. Da han var tilbake igjen, fikk alle tre forsøke seg samtidig, uten at dét altså var noen suksess. I mars '90, under seriekamp for PSV, ble Romário ankelskadet, og den satte hele VM i fare for hans del. Dette var naturligvis en tung pille å svelge for Lazaroni, og for så vidt også for alle rundt omkring som måtte ha forhåpninger om brasiliansk suksess i Italia, og den Müller som hadde gjort det skapelig for Torino under deres opprykkssesong fra Serie B (89/90) meldte seg på i diskusjonen om en plass i troppen. Lazaroni skulle dernest få det for seg at han nesten bare kunne velge angripere i par, og siden disse var Careca/Müller og Romário/Bebeto, så ble det umulig for en hjemlig superprofil som Bebeto å få vist seg fram på den største scenen av dem alle under '90-sluttspillet. Romário var ikke blitt frisk nok til å regnes som startkandidat, og da måtte også hans faste makker hvile. Det ble Careca og Müller som fikk toppjobben. Tro hvilken løsning Lazaroni ville ha gått for dersom Romário hadde vært 100 %. Romário/Careca spilte sjelden sammen. De fikk forsøke seg blant annet under en 1-0-gevinst i Nederland i november '89, men noen umiddelbart god tone virket det ikke som om de hadde. Å sette ut Careca under et verdensmesterskap i landet som hadde gjort ham til verdensstjerne...det har jeg vondt for å tro at Lazaroni ville ha gjort. Samtidig var Romário så god, og spesielt når det gjaldt som mest, at han heller ikke ville vært mulig å benke. Skaden hans gjorde Lazaronis valg igjen mer komfortabelt enn hva det ellers kunne ha vært, men jeg forstår fortsatt ikke helt hvorfor man aldri fikk se Bebeto i spann med Careca. De hadde funnet fint ut av hverandre tidligere, blant annet da Venezuela var blitt nedsablet med 6-0 hjemme under VM-kvaliken. Kan hende var Bebeto rett og slett ikke på topp sommeren '90.

[mikemodano]

Skulle man ha trodd det: Domusposene i loftsboden inneholder årgangscalcio også i dag. Ja, selv i den enslige EPA-posen var det sannelig min hatt fotball type vintage. I disse tider, hvor snøen knapt etterlater synlige gresstuster, og hvor kulda legger sitt gufne lokk over oss hårdt prøvede på Oslo Øst, så lyser innholdet fra disse stadig like deilige posene mot en som en bunnløs oase. I Italia '90s ånd, så har turen endelig kommet til å ta en nærmere kikk på 1989-versjonen av Copa América, som jo fungerte som et prelud til CONMEBOL-delen av VM-kvalifiseringen. Jeg vet ikke hva andre måtte tenke, men selv er jeg overbevist om at ingen sydamerikansk kontinentalturnering noensinne, verken før eller siden, har nådd opp til 1989-utgaven.

Problemet, som så ofte når det gjelder årgangsfotball, er å skaffe til veie alt av materiale. Selv om rubbel og bit, totalt 26 kamper, nok ble festet til filmruller også den gang, så har jeg kun greid å lokalisere 21 av disse. 18 ligger ute til allmenn forlystelse via gratiskanaler som Youtube og Footballia, mens jeg har klart å oppdrive tre via obskure forhandlere på det mørke nettet. Disse tre kostbart ervervede filmrullene inneholder samfulle 90 fra følgende tre partier: Brasil-Peru, Colombia-Paraguay og Colombia-Peru. Som en dermed forstår, så er det gruppe A som totalt sett kommer best ut av dette, med åtte (av ti) tilgjengeliggjorte oppgjør (mangler: Colombia-Venezuela og Peru-Venezuela). I gruppe B har det vist seg, i alle fall til nå, umulig å spore opp dyster som Ecuador-Bolivia (skulle så forbaska gjerne hatt denne!), Uruguay-Chile og Chile-Ecuador. Fryktelig leit, naturligvis, at en ikke skal ha kommet lenger når vi snart skriver 2022. Og vi kaller oss opplyste?

Det er ingen tung gjennomgang og analyse jeg gjør, som av selve VM-kvaliken, men å se igjennom disse kampene har like fullt verdi. Trivelig var det å endelig finne ut av posisjonsmysteriet rundt Alemão/Geovani/Dunga/Valdo-midtbanen brasilianerne benyttet seg av mot Peru og Colombia, mens det staseligste så langt nok har vært et mildt studium av Paraguay mot Colombia. Det var nok tenkt allerede i forkant av mesterskapet at denne dysten ville kunne ha stor innflytelse på hvilket av de to lagene som skulle greie å komme seg videre til det andre og avgjørende gruppespillet, siden vertsnasjonen nok ville tilgodeses med den ene av de to tilgjengelige plassene, og et annet og ikke uvesentlig poeng her var at i den tohodede Copa Libertadores-finalen tilbake i mai, så hadde toppklubbene fra nettopp Paraguay og Colombia møttes, med hjemmegevinster 2-0 for både Olimpia Asunción og Atlético Nacional fra Medellín. Tre Olimpia-spillere (midtbanestabilisatoren Jorge Guasch og de to angriperne Gustavo Neffa og Alfredo Mendoza) hadde deltatt, mens Atlético Nacional hadde fem startende i Copa América-møtet (René Higuita, den unge liberoen Andrés Escobar, stopperbamsen Luis Carlos Perea, venstrebacken León Villa og den dyptliggende midtbanespilleren Leonel Álvarez). I tillegg skulle Paraguay og Colombia kjempe om topplassen i den nært forestående VM-kvalifiseringens CONMEBOL-pulje 2, der vinnerne riktignok ikke ville direktekvalifisere seg for Italia-VM, men i alle fall få lov til å spille av over to kamper mot Oceania-vinnerne (allerede klare) Israel. Da var det forståelig at den israelske treneren, én av to på landslaget deres, Itzjak Sjneor, hadde reist til Sør-Amerika for å se kamper med Paraguay og Colombia, i tillegg til at han nok ville ha et lite øye på Ecuador, som var tredje og siste lag i den kvalikpulja (men som nok ikke var levnet like gode muligheter som de to andre).

Paraguay-Colombia på den horrible Fonte Nova-matta i Salvador leverte absolutt. Paraguay kom fra 5-2 mot Peru i sin åpningskamp, mens colombianerne hadde vunnet 4-2 mot Venezuela (som alltid tapte alt uansett). Det laget som eventuelt skulle ta begge poengene i dette internmøtet ville altså stille sterkt når regnskapet skulle gjøres opp etter fire kamper hver med innledende gruppespill. At det viste seg å bli Paraguay, 1-0, var slett ikke ufortjent. Det var noe stillestående og traust over Colombia i Bahia. Francisco Maturanas velkjente 4-2-2-2-modell greide aldri å få ordentlig fart på skøytene. Det var dårlig med framdrift, og de var lette å forsvare seg mot. I løpet av de 90 minuttene var Paraguays målvakt, den snart 35 år gamle Roberto Fernández, kjent fra '86-VM, og på plass i målet fordi José Luis Chilavert ikke hadde reist fra Spania, der han til daglig spilte for Real Zaragoza, nødt til å ut i full strekk én gang, og det var da Arnoldo Iguarán, Colombias lett aldrende spiss, klinket til fra 25 meter etter et kvarters spill. Utover det hadde ikke Fernández behov for å briefe med sin 191 centimeter lange kropp i det hele tatt. Paraguay, i 4-3-3 under ledelse av argentineren Eduardo Manera, viste kløkt i det bakre leddet, listighet på midten, der nevnte Guasch alltid gjorde en solid tolkning i den dype rollen, denne gang flankert av Julio César Franco (ikke Romero, som var skadet, og ikke uttatt til Copa América) og Adolfino Cañete som henholdsvis høyre og venstre indreløpere, og med en bevegelig og initiativrik trio på topp, ledet av Mendoza ute på venstreflanken. Han hadde nylig fått kontrakt i den franske øverstedivisjonen med Stade Brest (hvor han ville være lagkompis med kraftspissen Roberto Cabañas, som ikke var med i CA-troppen), men fikk anledning til å delta i Copa América (mer sporadisk var han med da VM-kvaliken tok til). Den 17-år unge spissensasjonen Gustavo Neffa hadde rollen sentralt der framme, mens av og til oppfinnsomme Buenaventura Ferreira var oppstilt ute på høyreflanken. De var et erfarent lag, og de fleste av disse hadde ballast fra Mexico-VM. Etter å ha tatt ledelsen gjennom Mendoza få minutter ut i andre omgang, hadde de ingen problemer med å stå distansen og knipe de to uhyre viktige poengene. Mot slutten startet de en litt ufin uthalingstaktikk, der man la seg ned så fort man var i kontakt med en motspiller, og gjerne også sørget for å tuppe ballen en meter eller to unna hver gang det ble blåst for stans i spillet. Dette terget naturlig nok colombianerne, som la om til 4-3-3 mot slutten, men like fullt oppsto aldri ønsket temperatur hos de gule, blå og røde.

Colombia er nå nødt til å slå Brasil i neste kamp om de skal gjøre seg forhåpninger om avansement, mens Paraguay ventelig kan spasere til to nye poeng når Venezuela neste gang står på motsatt halvdel.

[mikemodano]

mens Paraguay ventelig kan spasere til to nye poeng når Venezuela neste gang står på motsatt halvdel.

Spasere, ja. Jommen sa jeg smør.
Historiebøkene vil for alltid fortelle de nakne fakta, og disse er Paraguay 3, Venezuela 0. Bak disse enkle rammene skjuler seg imidlertid mer vidløftige fortellinger om et Venezuela som kjempet så tappert, så tappert. Ja, de ikke bare kjempet, men jeg vil påstå at de nesten var uheldige som ikke greide å få med seg det ene poenget. Litt spesielt når seiersmarginen var så stor? Ja, det kan man si, men floskelen om at 'mål endrer kamper' er ikke mindre gyldig her enn mange andre steder. Etter en litt tam åpning på kampen tok Venezuela gradvis over mot et Paraguay som i sine to første kamper hadde vunnet 5-2 mot Peru og 1-0 mot Colombia, og turneringens toppscorer Carlos Maldonado var frampå to ganger og testet reaksjonsevnene til Paraguays drevne målvaktskjempe Roberto Fernández. I løpet av ett minutt drøyt halvveis i omgangen hadde den kompakte venezuelanske nummer 10 både fluktet videre René Torres' innlegg fra høyre via målvaktas fingertupper og ut til hjørnespark, og sett 35-åringen avverge baklengs gjennom å redde når Maldonado skar inn i feltet fra høyrekorridoren. Her burde nok i etterpåklokskapens lys Maldonado ha spilt inn mot Juan Pedro Febles sentralt, siden han sto bedre posisjonert, men iveren etter å score mål nummer fem for turneringen var større enn trangen til å sentre. Ikke lenge etter skulle midtbanemotor Jaime Laureano også se Fernández avverge når han brøt inn i feltet og avsluttet lavt mot nærmeste stolpe. Paraguay, som stilte med hele sitt stjernegalleri, med unntak av disse som ikke deltok i turneringen, da (Chilavert, Romero og Cabañas var åpenbart de største navnene i så måte), var omtrent paralyserte, og fikk ingenting til. Ikke før de slomset en avslutning i mål få minutter før pause. Da hadde de knapt vært inne i det venezuelanske feltet i det hele tatt tidligere. Så ufortjent kan ei pauseledelse være.

Det var to argentinske trenere i møte her: Carlos Moreno hos Venezuela, Eduardo Manera hos Paraguay. Sistnevnte skulle bli avskjediget etter turneringa, og det til tross for at Paraguay altså vant sine første tre kamper med totalt 9-2 i målforskjell, og allerede var klare for det avsluttende gruppespillet før møtet med Brasil. Ja, selv 2-0-tap der, i et oppgjør hvor Paraguay stilte med reservebesetningen, greide ikke å frata dem puljeseieren. Siden skulle de tape to av tre kamper i det avsluttende gruppespillet, hvor både uruguayanere og brasser ble for sterke, før et uavgjort i siste match mot Argentina i alle fall ga dem ett poeng å sutte på før hjemreisen. Der sto tidligere landslagstrener Cayetano Ré klar til å overta, og det ble han som skulle lose Paraguay gjennom VM-kvaliken, som for deres del tok til få uker etter turneringsslutt i Brasil. I likhet med forgjenger Manera, så ville også Ré kjøre videre med 4-3-3-formasjonen, der Olimpia Asunción-strategen Jorge Guasch ble liggende som den dype løsningen på midten. Med enkelte aktører opptatt med seriespill i Europa, så fikk Ré aldri mulighet til å stille sin absolutt sterkeste tropp til noen av de fire kvalikkampene: Både Chilavert, Cabañas og også den meget gode venstreangriperen Alfredo Mendoza, nylig tilvekst til franske Brest, ville kun være sporadiske innslag, mens den tidligere 'Årets spiller' i Sør-Amerika (1985), ikke virket helt seg selv etter et skadeopphold, og startet på benken i to av fire kvalikmatcher. Chilavert ble sågar utvist i den andre av de to han deltok i (Ecuador hjemme), og sonet dermed suspensjon i kamp 3 (Colombia borte), før han ikke ble plukket ut til kamptroppen i den avgjørende borteturen til Ecuador. Et artig kuriosum er at nettopp Romero overtok i mål da Chilavert ble vist ut fem minutter før slutt i 2-1-seieren mot Ecuador. Kjekk viten når en sitter rundt quizbordet og føler en har svaret på tunga.

Ok, så fra CONMEBOL-kvalik tilbake til Copa América. Slik så tabellen ut for gruppe A når sju av ti kamper var unnagjort:

1. Paraguay 3 3 0 0 9-2 6
2. Brasil 2 1 1 0 3-1 3
3. Colombia 2 1 0 1 4-3 2
4. Peru 3 0 2 1 3-6 2
5. Venezuela 4 0 1 3 4-11 1

Da gjensto Brasil-Colombia (senere samme kveld som Paraguay-Venezuela) og de to avsluttende dystene Colombia-Peru og Brasil-Paraguay.
Tenk nå om Brasil skulle finne på å torske mot colombianerne? Helt umulig var det da ikke, og spesielt siden også den kampen ville gå på det som var ei historisk dårlig gressmatte på Estádio Fonte Nova i Salvador. Den hadde gitt omtrent samtlige nasjoner problemer til nå i turneringen (alle gruppas foreløpig sju kamper var blitt spilt her), og tilfeldighetene kunne komme til å avgjøre vertsnasjonens skjebne. Colombia inneholdt altså spillere som Higuita, Escobar, Álvarez og Valderrama, som vel skulle bli blant de internasjonalt mest kjente aktørene i neste års verdensmesterskap (men ikke dermed sagt at de nødvendigvis var de beste spillerne på laget). Ville Brasil holde fram med Alemão ute mot høyresiden i midtbanefemmeren? Hvordan ville spissparet se ut, etter at Bebeto og Romário hadde vært fryktelig svake mot høyst middelmådige Peru? Endringer i den sentrale forsvarslinja? Et tenkt 1-0 til Colombia ville gi denne tabellen før siste runde:

1. Paraguay 3 9-2 6
2. Colombia 3 5-3 4
3. Brasil 3 3-2 3
4. Peru 3 3-6 2
5. Venezuela 4 4-11 1

I så fall ville vertene, uten Copa América-gull på 40 år, siden sist de sto som arrangør, være avhengige av bidrag fra Peru i deres match mot Colombia, mens de selv var nødt til å slå Paraguay, som i et slikt scenario allerede var så godt som gruppevinnere.

I gruppe B så det kanskje enda mer spennende ut etter sju kamper:

1. Uruguay 3 2 0 1 6-1 4
2. Ecuador 3 1 2 0 1-0 4
3. Argentina 2 1 1 0 1-0 3
4. Chile 3 1 0 2 5-4 2
5. Bolivia 3 0 1 2 0-8 1

Da hadde Chile nettopp knust Bolivia med 5-0 i en enkel gjennomkjøring for deres del, selv om seiersmarginen nok var i overkant. Den fortalte imidlertid adskillig mer om hvor veike bolivianerne var enn om chilensk fortreffelighet. Neste oppgjør i den nest siste runden var klassikeren Argentina mot Uruguay. Deretter fulgte disse to i siste omgang:

Chile-Ecuador, Argentina-Bolivia

Ecuador, som altså hadde slått Uruguay 1-0 i første match, for deretter å spille 0-0 mot både Argentina og Bolivia, ville med seier mot Chile i siste kamp ta seg sensasjonelt videre til finalerunden. For de to store virket alt å henge på deres internmøte, og med tre poeng mot Uruguays fire, så var det utvilsomt den regjerende verdensmesteren som satt på de dårligste kortene. Bilardo, slu taktiker, hadde gått til et noe oppsiktsvekkende grep gjennom å benytte ei femmannssterk forsvarslinje i kampen mot ecuadorianerne sist, der Brown lå og sweepet bak Cuciuffo og Ruggeri, som passet på henholdsvis den kvikke Avilés og den robuste Tenório. Til kampen mot Uruguay ser jeg at Cuciuffo er ofret til fordel for midtbanemannen Troglio (dette hadde vært styrkeforholdet disse to imellom også i argentinernes åpningskamp), så da er det vel tilbake til 4-3-1-2-formasjonen, der Maradona ligger i den fri rollen bak de to brede angriperne Caniggia (høyre) og Calderón. På midten vil ventelig Batista ligge i dypet bak Burruchaga og nettopp Troglio, mens Clausen (høyre) og Sensini muligens vil bidra med fremoverrettede løp fra de to sidebackposisjonene.

Hos Uruguay var de to storspillerne José Perdomo, sluggeren bakerst på midtbanen, og lagets store aktivum, angriperen Enzo Francescoli, begge igjen tilgjengelige til deres forrige match, den mot Chile, der de hadde seiret 3-0. Både Perdomo og Francescoli hadde fått rødt kort i finalen i 1987-utgaven av turneringen, den notorisk beryktede matchen mot Chile, der la Celeste hadde seiret med én mot null. Hos chilenerne var Fernando Astengo, lagets libero, offer for samme skjebne, og også han var med det suspendert for sitt lands første to innsatser i denne turneringen. Det hadde fungert fint for uruguayanerne med de to essene tilbake, og Francescoli, som hadde vunnet tilbake kapteinsbindet etter at forsvarsruggen Hugo de León hadde vikariert i starten av turneringen, hadde dessuten gjort lagets tredje mål. Óscar Tabárez hadde alle sine beste menn tilgjengelig, og da ville elleveren hans se slik ut i den sedvanlige 4-3-3-formasjonen:

Zeoli
Herrera - Gutiérrez - de León - Domínguez
Ostolaza - Perdomo - Paz
Alzamendi - Francescoli (k) - Sosa

Det var ei oppstilling så sterk at den ikke lå tilbake for noen på denne tiden.

Vær så god.

[mikemodano]

Nå er det de færreste som interesserer seg for retroball overhode, men disse skriveriene fungerer fint som drodling til viktigere oppgaver, så forumet får ha meg unnskyldt for at jeg uansett fortsetter de tilsynelatende intetsigende monologene.

Copa América 1989 - finaleserien.
Jeg så meg igjennom det som finnes tilgjengelig fra det innledende gruppespillets totalt 20 kamper, uten at jeg i grunn på noe tidspunkt ble særlig imponert over det som hadde foregått der. Paraguay og Brasil hadde kvalifisert seg til finaleserien fra pulje A, mens det fra pulje B til slutt ble Argentina og Uruguay, nok i tråd med forhåndsforventningene. Et av de mest imponerende oppgjørene blant de 20 innledende, syntes jeg Paraguay hadde deltatt i, da de slo Colombia 1-0. Det var en avgjørende seier i forhold til hvilket av de to som skulle slå Brasil følge videre, for at vertsnasjonen skulle bli forhindret fra avansement var det naturligvis ingen som tenkte i retning av. Det til tross: De endte til slutt opp bak Paraguay, om enn kun på målforskjell, siden de seiret 2-0 mot paraguyanerne i siste kamp. Der var Paraguay, som hadde vunnet sine tre første, allerede klare for avansement, men Colombia hadde naturlig nok håpet på bistand, siden paraguyansk gevinst i siste match ville ha ført til noe så sensasjonelt som brasiliansk exit. Manera valgte å stille med b-besetning, så at det var sinne i den colombianske leiren tror jeg vi kan ta for gitt. Brasil briljerte aldri, men de virket i alle fall å trives bedre i langt mindre ugjestmilde omgivelser etter at siste kamp i gruppespillet foregikk i Recife nord i landet heller enn i det fiendtlig innstilte Salvador i Bahia. I tillegg var selve gressmatta på stadionet i Recife langt bedre enn den skrekkelige åkeren Fonte Nova hadde vist fram. Brasils 2-0 var helt i tråd med hva en kunne forvente, men det var akkurat ett mål for lite til at de tok seg forbi paraguyanerne på målforskjellen.

I gruppe B var det Uruguays møte med Argentina som naturlig nok var den store snakkisen, siden det hadde rast på med kort i løpet av matchen som Argentina vant 1-0. Óscar Ruggeri, verdensmester fra '86, hadde fått seg selv vist ut allerede etter 18 minutter, for to gulkortforseelser, den siste på eminente Francescoli. Til tross for at de spilte i mer enn 70 minutter ti mot elleve, så var det etter hvert Argentina som var det førende laget, etter at de hadde fått matchen nøyaktig inn i den gata Bilardo ønsket. De overbefolket de sentrale områdene, og hadde en matchvinner i Caniggia. Det er vel fair å si at Caniggia på denne tiden var i ferd med å utvikle seg til å bli for Maradona det Burruchaga hadde vært for ham i '86. Nå var Burruchaga stadig med, men at han hadde ei skuffende Copa América-turnering er langt ifra noen overdrivelse. Han bidro med svært lite.

Finaleserien besto altså av en seks kamper lang miniliga, der alle møtte hverandre én gang. Oppsettet så slik ut:

12.juli
19.30: Uruguay-Paraguay
21.30: Brasil-Argentina

14.juli
19.30: Uruguay-Argentina
21.30: Brasil-Paraguay

16.juli (søndag)
15.00: Argentina-Paraguay
17.00: Brasil-Uruguay

Samtlige seks kamper skulle avvikles på Estádio do Maracanã i Rio de Janeiro.

Den observante vil med én gang registrere den spesielle datoen for sisterunden: 16.juli er identisk med møtet mellom nettopp Brasil og Uruguay i finaleserien under 1950-VM. Den gang ble matchen helt avgjørende, siden de begge hadde vunnet begge sine foregående kamper i finalerunden. Kunne det samme hende igjen? Ville Uruguay kunne tukte brassene i deres egen storstue på dagen 39 år etter forrige gang? Eller skulle Brasil endelig få muligheten til å begrave et spøkelse?

Det var naturligvis en stund fram dit, selv om det ble spilt kamper med kun én dags hvile imellom. Slikt var det ingen som klaget på den gang. Serien tok til med en ikke altfor dramatisk match mellom Uruguay og Paraguay, der Óscar Tabárez' mannskap gikk i tet etter en snau halvtime som følge av målvakt Roberto Fernández' feilberegnede utrusning. Han skulle langt ut av feltet til venstre for å avskjære en pasning mot Rubén Sosa, men rakk ikke fram før Sosa hadde stukket imellom og tatt ballen med seg videre. Han så at lagkaptein Enzo Francescoli hadde posisjonert seg foran det åpne målet, og innlegget traff nummer 9 perfekt, uten mulighet for Paraguays midtbanemotor Adolfino Cañete å nå opp i duellen før ballen lå i nettmaskene. Med ettmålsledelse kunne Uruguay trekke seg enda litt lenger bakover, for de var et kontringslag av dimensjoner, og nettopp dét skulle paraguyanerne få smake på. De kvikke overgangene var for mye å håndtere for et mer robust og noe langsommere Paraguay, selv om det varte og rakk før det kom flere scoringer. Antonio Alzamendi, høyreangriperen i Tabárez' 4-3-3-oppsetning, var sjefsmisbrukeren. Han hadde hattrick i spolerte muligheter utover i den andre omgangen. Også midtbanemotoren Rubén Paz hadde et par avslutningsforsøk som ikke traff, men Alzamendi skulle endelig få det til med åtte minutter igjen å spille. 2-0 ble til 3-0 minuttet før slutt, da også Paz tok vare på sin overgangsmulighet og avsluttet med stil forbi den lange Fernández. La meg få med at det altså var et Paraguay som manglet sine utenlandsproffer, og som, kanskje sammen med Chile, nok var det laget som stilte mest svekket i forhold til hvilke spillere som kunne ha vært med og utgjort en forskjell.

Kamp 2 første kveld var vertskapet i møte med Argentina. Det har lite for seg å utbasunere videre hvor heftig dette oppgjøret, målt på de fleste parametere, er. Her skulle imidlertid klasseforskjellen etter hvert komme til syne. Det var et Argentina under Bilardo som nok led ganske kraftig av at Maradona var et godt stykke unna å være på samme nivå som under '86-VM. Målforskjellen 2-0 fra de fire gruppespillskampene forteller i grunn mye om det Argentina som viste seg fram i denne turneringen, og de var i grunn aldri i nærheten av scoring her. De overbefolket midtbanen og forsøkte å kvele det brasilianske spillet. Dette hadde de lyktes med mot Uruguay i puljespillet, men selv om Brasil så omtrent like tamme ut i starten som de hadde gjort under store deler av puljespillet, så skulle det løsne tidlig i den andre omgangen. Bebeto fikk stjernetreff etter at Romário hadde lagt igjen Mazinhos flate innlegg fra høyre, og ledelsen var et faktum. Når Romário så hadde gjort sin første scoring for mesterskapet få minutter etter, var grunnlaget for de første to poengene i finalerunden lagt. Etter scoringen så Romário ut som en helt annen spiller, og blant annet sto han for denne prestasjonen senere i omgangen: lekent.

Uruguay-Argentina var neste par ut, og to dager etter tapet for Brasil skulle altså regjerende verdensmester opp mot sin andre rival Uruguay, og det for andre gang på seks dager. Óscar Ruggeri var blitt vist ut sist de møttes, uten at det hadde noen negativ innvirkning på dem, snarere tvert imot, siden Argentina hadde briljert ti mot elleve. Utrolig nok skulle samme spiller sørge for å få seg selv vist ut mot samme motstander igjen. Denne gang holdt han i rundt 64 minutter, før en saftig tackling av Rubén Sosa gjorde at dommer Coelho fra Brasil så rødt. På det tidspunktet sto det 1-0 til Uruguay, som igjen hadde lagt seg lavt, nok vel vitende om at Argentina ikke mestret spill mot etablert forsvar i særlig grad, i hvert fall ikke tidligere i denne turneringen. Det var Sosa som hadde gjort 1-0 mot slutten av den første omgangen. Kampen livnet imidlertid til etter pause, da Bilardo hadde valgt å gjøre et, for ham, ekstremt offensivt bytte. Han hadde erstattet den tamme Burruchaga med mesterskapsdebutanten Abel Balbo, som fikk plass som en slags venstreangriper, med Caniggia liggende motsatt, og hvor Maradona lå bak dem i en slags trekvartistarolle. De hadde videre også den sterke Troglio i en ganske offensiv midtbanerolle, mens høyrebacken Néstor Clausen mer enn gjerne fylte på fra sin høyrebackposisjon. De hadde solid trøkk mot defensivt sterke uruguyanere, samtidig som de greide å demme opp for de etter hvert så velkjente uruguyanske overgangene. Etter om lag en times spill så de ut til å ha utliknet, da Balbo headet i mål etter et overlegg fra Caniggia. Det var imidlertid blåst før innbytteren satte hodet til, noe de færreste argentinerne imidlertid brydde seg om. Det var dømt offside på Caniggia i trekket i forkant, og albicelestegjengen tente til slik stort sett bare latinamerikanske fotballspillere kan. De lot deg ikke ligge etter at de tilsynelatende hadde roet seg heller, for straks etter kom Ruggeris håpløse involvering ute til venstre på egen halvdel mot Sosa. Greit rødt kort. Dermed følte de at Coelho hadde vært streng med dem to ganger på kort tid, og man så for seg anarki resten av tiden. At de ikke bokstavlig talt gikk i strupen på dommeren da denne med rundt 20 minutter igjen å spille lot være å dømme straffe for Caniggia etter Uruguay-stopper Gutiérrez' brutale tackling av ham inne i feltet, kom faktisk ganske overraskende på. Argentina var blitt snytt for et klokkeklart straffespark. Resten av kampen surmulet de, og var også nødt til å se hatobjektet Sosa lure inn 2-0 snaut ti minutter før full tid. Oppgjøret er et av de mest intense jeg har sett på lenge, og anbefales i sin helhet på det varmeste.

Da de to lagene omsider hadde gått i garderoben, ventet Brasil-Paraguay. For cariocafolket hadde Uruguay-Argentina vært en litt lunken opptakt, men for oss mer nøytrale skulle denne kampen bli det antiklimakset man kunne forvente etter den hete debatten mellom de to foregående nabolandene. Paraguay var aldri gode nok til å utgjøre noen reell trussel for Brasil, og etter 1-0 (Bebeto) før pause, gjorde samme angriper og deretter også Romário mål igjen, slik at også dette oppgjøret endte 3-0 (tre ganger assist fra banens overlegent mest imponerende spiller Mazinho, Brasils høyreflanke (far av Thiago Alcântara)). Bebeto var nå turneringsledende i scoringer (seks), hvilket var to foran både Sosa og Venezuelas Carlos Maldonado. Nå sto Brasil og Uruguay begge med fire poeng og 5-0 i målforskjell. Selv ikke et forhåndsforfattet manus kunne ha formulert finaleserien bedre. 16.juli, på dagen 39 år etter dramaet på samme stadion, ventet Uruguay som motstander for nervøse brasilianere. Dit har jeg ennå ikke nådd, men den matchen skal nok få bein å gå på ganske snart, vel å merke etter at jeg har gjort unna den, for mange, ubetydelige matchen mellom Argentina og Paraguay.

Men hva ville hende ved uavgjort mellom Brasil og Uruguay? Det var jo seriespill, dette, så det var jo ikke slik at man kunne forvente ekstraomganger og straffespark. Eller? Jo: Uavgjort ville gi avgjørelse på straffesparkkonkurranse. Ingen ekstraomganger, altså, men rett på straffer etter fullførte 90.

[jakral]

Jeg vet ikke hva andre måtte tenke, men selv er jeg overbevist om at ingen sydamerikansk kontinentalturnering noensinne, verken før eller siden, har nådd opp til 1989-utgaven.

Hvis det er noen turnering må det være 1991-utgaven, med et helt nytt Argentina ledet av Alfio Basile. Han vraket mange av Bilardos menn og startet nesten på scratch og fikk fullklaff på første forsøk. Argentinas første CA-triumf på 32 år. Goycochea, Ruggeri og Caniggia var vel de eneste fra VM-laget som ble med i 1991. Dette ble jo også Batistutas gjennombruddsturnering. Han blomstret akkurat for sent til å være med i Italia 90, men ble toppscorer med seks mål. Dette var et mesterskap arrangert i Chile og sendt på Screen Sport. Det første Copa America man kunne følge kamp for kamp i Europa, i alle fall på de kanalene jeg hadde tilgjengelig på den tiden. Spennende kamper med mange mål, i motsetning til 1989 som var mer målfattig. Tror ikke jeg så mye fra Copa America 1989. Muligens et oppsummeringsprogram på Eurosport kanskje. Et spektakulært Maradona-forsøk fra midtbanen som traff tverrliggeren mot Brasil på Maracana var vel et klipp som muligens nådde Sportsrevyen her hjemme.

[GiPazzini_85]

Jeg vet ikke hva andre måtte tenke, men selv er jeg overbevist om at ingen sydamerikansk kontinentalturnering noensinne, verken før eller siden, har nådd opp til 1989-utgaven.

Hvis det er noen turnering må det være 1991-utgaven, med et helt nytt Argentina ledet av Alfio Basile. Han vraket mange av Bilardos menn og startet nesten på scratch og fikk fullklaff på første forsøk. Argentinas første CA-triumf på 32 år. Goycochea, Ruggeri og Caniggia var vel de eneste fra VM-laget som ble med i 1991. Dette ble jo også Batistutas gjennombruddsturnering. Han blomstret akkurat for sent til å være med i Italia 90, men ble toppscorer med seks mål. Dette var et mesterskap arrangert i Chile og sendt på Screen Sport. Det første Copa America man kunne følge kamp for kamp i Europa, i alle fall på de kanalene jeg hadde tilgjengelig på den tiden. Spennende kamper med mange mål, i motsetning til 1989 som var mer målfattig. Tror ikke jeg så mye fra Copa America 1989. Muligens et oppsummeringsprogram på Eurosport kanskje. Et spektakulært Maradona-forsøk fra midtbanen som traff tverrliggeren mot Brasil på Maracana var vel et klipp som muligens nådde Sportsrevyen her hjemme.

Screensport, ja... Var denne kanalen en del av norske parabolpakker på den tiden? Ser at Football League Trophy var den største faste fotballturneringen de sendte.