Fyr bredside med torpedoer!
Lagt inn: tir jul 27, 2021 1:35 pm
Torpedo er det meste foretrukket våpenet for undervannsbåter i alle tider, og det er allment oppfattet at torpedotuber plasseres mot forut eller akterut i kjøreretningen, hvor hele fartøyet måtte siktes mot det tiltenkte målet. I dag er dette ikke lenge nødvendig ettersom torpedotubene plasseres på skrått i siden av de meste moderne ubåtene fordi torpedoene har blitt selvjusterende droneliknende småfartøyer som kan manøvrere seg fram til sitt mål. Det var ikke slikt i det forrige århundret, ettersom torpedoen måtte sendes i en rett linje, og det var alltid tatt hensyn til avstandsmåling, tidsberegning og detonasjonstidspunkt mot et bevegende mål; det var langt lettere fra overflatestillingen som sett under Slaget om Atlanterhavet i 1939-1945.
Men det fantes ubåter som kan gjøre akkurat som et overflatefartøy kan gjøre, fyr av en bredside med torpedoer på sitt tiltenkte mål. Dette kom straks i glemselen, slik at mange simpelt ikke tror at det var mulig. Men under den første verdenskrigen hadde Royal Navy en ubåtflåte som hadde flere ubåtklasser som har torpedotuber satt på tvers midtskips; den største blant disse, HMS "Nautilus" fra 1914, hadde hele fire ladbare tuber i et stort rom med ekstra torpedoer. Denne vekket min nysgjerrighet, så jeg begynte å lese meg litt opp.
Det britiske admiralitetet i tiden før krigsutbruddet i 1914 anså undervannsbåten som en integrert del av krigsflåten og var av den troen at torpedoangrep vil skje på kloss hold, dermed besluttet de seg for å ha bredsides torpedotuber i sine ubåtene. E-klassen som faktisk var blant de beste under krigen, 56 ubåter var bygd i 1911-1916, med få unntak hadde samtidige torpedotuber midtskips. "Nautilus" var langt større med en bredde på 7,9 m og en lengde på 78,8 m som den største i verden ved sjøsettingen i desember 1914 - det dobbelte av E-klassen. Dette ble overgått av selve giganten fra 1.vk, den meget notoriske K-klassen på 100,6 m lengde og displasement på 2,566 tonn. K-klassen er noe så uvanlig som dampdrevet ubåt med for mange åpninger og var så stor for sin tid, at alle 17 ubåter var blitt uhåndterlig. Samtidige hadde fire torpedotuber som "Nautilus". Britene nektet å gi avkall på ideen og fortsatt med å bygge inn torpedotuber i E-klassens etterfølger L-klassen fra 1917, minst 20 ubåter var bygd fram til 1919.
Noen av de andre sjømaktene adopterte denne ideen på sin måte, Frankrike før 1914 hadde nemlig en merkelig uvane med å ha utenforliggende torpedotuber satt ovenpå ubåtskroget fremfor innenfor som vanlig, og den første klassen med større ubåter, "Pluviose"-klassen fra 1907-09, hadde to tverrgående torpedotuber - dette var fort oppgitt. Franskmennene stolte ikke på bruk av gyrosetting som ment å holde ubåten i "stille" stilling, og dermed foretrukket appareil Simonot, hvor den utenforliggende torpedotuben kan svinges ut og la torpedomotoren starte i selve tuben. Alle torpedoer skytes ut med lufttrykk allerede den gang. Japan hadde kopierte L-klassen fra Storbritannia med sin "L1-klassen" i 1919-20, men de var raskt med å fjerne de tverrgående torpedotubene fra samtidige fire ubåter. For de hadde oppdaget ulempene med å fyre av torpedoer i bredside, ubåten må sløve ned eller stoppe helt for å ha stabilitet med gyrosett for å kunne fyre av torpedoene som kan ikke erstattes til sjøs; bare på de større var dette mulig. Når "E11" dra ut til sjøs, vil det bare være mulig å fjernstyre de midte torpedoene som forbli ment som engangsbruk.
Etter 1919 var det bare Frankrike som fortsatte med dette, ettersom disses satsing på utenforliggende torpedotuber på appareil Simonot betyr at man kan montere dem i overbygg lagt ovenpå skroget, og hadde etter hvert blitt i stand til å kunne dreie disse til babord eller til styrbord. De fleste ubåter bygd etter 1922 hadde enten faste eller dreibare torpedotuber i overbygget, spesielt "600 tonne"-ubåter i fire klasser fordelt på 12 ubåter. "1500 tonne"-ubåter av Redoutable-klassen på 31 ubåter hadde firerrør torpedobatteri akterut med både større og mindre torpedoer; ideen var å reservere de mindre for sivilfartøyer mens de større skulle benyttes mot krigsfartøyer. I den mindre "Saphir"-klassen på 6 ubåter var trerørs torpedobatteri plassert akterut. Verdens største ubåt i mellomkrigstiden er fransk, og det var "Surcouf" på 3000 tonne, som undersjøs vil ha et displasement på 4,300 tonn - det hadde to firerrør torpedobatterier forut og akterut, hver med deres egne diameter, de minste som kun avfyres på kloss hold, var ment for å senke handelsfartøyer. Alle disse utenforliggende torpedotuber er ment for engangsbruk under en sjøtokt, ettersom de kan ikke lades på nytt, med unntak av "Surcouf" som er så stor, at man kan komme til gjennom åpningene fra skroget.
Krigsutbruddet i 1939 stoppet all ubåtbygging i Frankrike, hvor de hadde innsett at det vil være sløsing av våpen ettersom det er vanskelig å sikte seg inn på bredsiden, med engangstuber som må lades etter et sjøtokt fremfor under, vist seg å være teknisk krevende under operasjonstilstander og de småkalibrede torpedoer kunne ikke senke store sivilfartøyer som dertil måtte senkes på kloss hold.
Nederland var trolig sist med bredsidetorpedo i sine ubåter, Da deres koloniene i dagens Indonesia måtte få et sterkere forsvar i møte med den voksende japanske trusselen i mellomkrigstiden, besluttet de seg for å bygge større varianter av O-klassen fra hjemlandet; K-XIV klassen på 5 ubåter for operasjon i Stillehavsområdet. De var sjøsatt i 1932, og da ble to torpedotuber satt midtskips, lik foran tårnet, i en dreibar montering som tillatt gjenladning ett om gang til sjøs. Dette fortsatt med O-16 i 1936, O-19, O-20 og hele O-21 klassen på syv ubåter helt fram til mai 1940. Da tyskerne overtok de overlevende ubåtene, fjernet de alle torpedotubene utenfor skroget. Bare nederlandske, polske (bygd i Nederland) og franske ubåter i alliert tjeneste hadde muligheten til å lansere torpedoer i bredside.
Etter krigens slutt i 1945 var hele konseptet oppgitt og meget raskt glemt.
Men det fantes ubåter som kan gjøre akkurat som et overflatefartøy kan gjøre, fyr av en bredside med torpedoer på sitt tiltenkte mål. Dette kom straks i glemselen, slik at mange simpelt ikke tror at det var mulig. Men under den første verdenskrigen hadde Royal Navy en ubåtflåte som hadde flere ubåtklasser som har torpedotuber satt på tvers midtskips; den største blant disse, HMS "Nautilus" fra 1914, hadde hele fire ladbare tuber i et stort rom med ekstra torpedoer. Denne vekket min nysgjerrighet, så jeg begynte å lese meg litt opp.
Det britiske admiralitetet i tiden før krigsutbruddet i 1914 anså undervannsbåten som en integrert del av krigsflåten og var av den troen at torpedoangrep vil skje på kloss hold, dermed besluttet de seg for å ha bredsides torpedotuber i sine ubåtene. E-klassen som faktisk var blant de beste under krigen, 56 ubåter var bygd i 1911-1916, med få unntak hadde samtidige torpedotuber midtskips. "Nautilus" var langt større med en bredde på 7,9 m og en lengde på 78,8 m som den største i verden ved sjøsettingen i desember 1914 - det dobbelte av E-klassen. Dette ble overgått av selve giganten fra 1.vk, den meget notoriske K-klassen på 100,6 m lengde og displasement på 2,566 tonn. K-klassen er noe så uvanlig som dampdrevet ubåt med for mange åpninger og var så stor for sin tid, at alle 17 ubåter var blitt uhåndterlig. Samtidige hadde fire torpedotuber som "Nautilus". Britene nektet å gi avkall på ideen og fortsatt med å bygge inn torpedotuber i E-klassens etterfølger L-klassen fra 1917, minst 20 ubåter var bygd fram til 1919.
Noen av de andre sjømaktene adopterte denne ideen på sin måte, Frankrike før 1914 hadde nemlig en merkelig uvane med å ha utenforliggende torpedotuber satt ovenpå ubåtskroget fremfor innenfor som vanlig, og den første klassen med større ubåter, "Pluviose"-klassen fra 1907-09, hadde to tverrgående torpedotuber - dette var fort oppgitt. Franskmennene stolte ikke på bruk av gyrosetting som ment å holde ubåten i "stille" stilling, og dermed foretrukket appareil Simonot, hvor den utenforliggende torpedotuben kan svinges ut og la torpedomotoren starte i selve tuben. Alle torpedoer skytes ut med lufttrykk allerede den gang. Japan hadde kopierte L-klassen fra Storbritannia med sin "L1-klassen" i 1919-20, men de var raskt med å fjerne de tverrgående torpedotubene fra samtidige fire ubåter. For de hadde oppdaget ulempene med å fyre av torpedoer i bredside, ubåten må sløve ned eller stoppe helt for å ha stabilitet med gyrosett for å kunne fyre av torpedoene som kan ikke erstattes til sjøs; bare på de større var dette mulig. Når "E11" dra ut til sjøs, vil det bare være mulig å fjernstyre de midte torpedoene som forbli ment som engangsbruk.
Etter 1919 var det bare Frankrike som fortsatte med dette, ettersom disses satsing på utenforliggende torpedotuber på appareil Simonot betyr at man kan montere dem i overbygg lagt ovenpå skroget, og hadde etter hvert blitt i stand til å kunne dreie disse til babord eller til styrbord. De fleste ubåter bygd etter 1922 hadde enten faste eller dreibare torpedotuber i overbygget, spesielt "600 tonne"-ubåter i fire klasser fordelt på 12 ubåter. "1500 tonne"-ubåter av Redoutable-klassen på 31 ubåter hadde firerrør torpedobatteri akterut med både større og mindre torpedoer; ideen var å reservere de mindre for sivilfartøyer mens de større skulle benyttes mot krigsfartøyer. I den mindre "Saphir"-klassen på 6 ubåter var trerørs torpedobatteri plassert akterut. Verdens største ubåt i mellomkrigstiden er fransk, og det var "Surcouf" på 3000 tonne, som undersjøs vil ha et displasement på 4,300 tonn - det hadde to firerrør torpedobatterier forut og akterut, hver med deres egne diameter, de minste som kun avfyres på kloss hold, var ment for å senke handelsfartøyer. Alle disse utenforliggende torpedotuber er ment for engangsbruk under en sjøtokt, ettersom de kan ikke lades på nytt, med unntak av "Surcouf" som er så stor, at man kan komme til gjennom åpningene fra skroget.
Krigsutbruddet i 1939 stoppet all ubåtbygging i Frankrike, hvor de hadde innsett at det vil være sløsing av våpen ettersom det er vanskelig å sikte seg inn på bredsiden, med engangstuber som må lades etter et sjøtokt fremfor under, vist seg å være teknisk krevende under operasjonstilstander og de småkalibrede torpedoer kunne ikke senke store sivilfartøyer som dertil måtte senkes på kloss hold.
Nederland var trolig sist med bredsidetorpedo i sine ubåter, Da deres koloniene i dagens Indonesia måtte få et sterkere forsvar i møte med den voksende japanske trusselen i mellomkrigstiden, besluttet de seg for å bygge større varianter av O-klassen fra hjemlandet; K-XIV klassen på 5 ubåter for operasjon i Stillehavsområdet. De var sjøsatt i 1932, og da ble to torpedotuber satt midtskips, lik foran tårnet, i en dreibar montering som tillatt gjenladning ett om gang til sjøs. Dette fortsatt med O-16 i 1936, O-19, O-20 og hele O-21 klassen på syv ubåter helt fram til mai 1940. Da tyskerne overtok de overlevende ubåtene, fjernet de alle torpedotubene utenfor skroget. Bare nederlandske, polske (bygd i Nederland) og franske ubåter i alliert tjeneste hadde muligheten til å lansere torpedoer i bredside.
Etter krigens slutt i 1945 var hele konseptet oppgitt og meget raskt glemt.