Opp i ringa.

[Tjaaah]

Ok, nå har jeg hørt det.

Misforsto visst trådtema, så trekker meg stille ut av denne morfologiske (var det riktig ord?) diskursen, på dette så peneste semantiske vis jeg klarer.

Denne tråden ble opprinnelig laget for å starte noe på språkforumet, med en noe trollete tone i starten, så her godtar vi alle bidrag.

[Karatel]

Hvorfor bergensere ikke bruker hunkjønn, vet jeg ikke. Tysk har tre kjønn. Hanseatene i Bergen snakket neppe høytysk, men plattysk som i virkeligheten er et helt annet språk enn høytysk. Høytysk og plattysk er ikke innbyrdes forståelige, men også plattysk har tre kjønn.

Nå er jeg ikke språkforsker, så jeg bare synser. Men jeg vil tippe at det har noe med påvirkning fra Tysk å gjøre, og at bruken av endinger som er adoptert har eliminert hunkjønn mer som et biprodukt.Tysk har tre kjønn som du sier, men de bruker vel kanskje ikke a-endinger, så har vi lagt oss til å bruke en-endinger til alt, og dermed røk hele kjønnet.

Men dette er bare synsing fra min side, som sagt.

Ifølge denne dama som har tatt doktorgraden i bergensk, har du helt rett.

"- De fleste særegenhetene ved bergensk kan tilskrives påvirkningen gjennom den 400 år lange hansatiden i Bergen, forklarer Agnete Nesse.

Tyske handelsmenn - hanseater - startet i 1350 sitt kontor i Bergen, og virksomheten varte til 1750. I løpet av denne perioden bodde tusenvis av tyske menn i byen, ja, så mye som en femtedel av befolkningen besto av ugifte tyske menn som hver oppholdt seg i byen i inntil ti år om gangen."

". Bergensk har bare to kjønn, hunkjønn er borte (eks.: elven, konen, avisen): Nedertysk hadde tre kjønn, og bergenserne snakket i utgangspunktet også med hunkjønn. Det er en typisk grammatisk forenkling å redusere antallet grammatiske kjønn ved språkkontakt, dermed sparer man også mange kompliserte bøyninger."

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/o ... e-saa-rart

Substantivene.

http://dialekt.uib.no/kommuner/bergen/substantiv.html

Hvordan språket avslører din sosiale status, finner du her.

Til høystatusvariantene hører alle eller enkelte av følgende særtrekk:

adverbene ikke, da og nå
adjektivet mye
pronomenet noe
de personlige pronomenene jei, mei, hun/henne og dere
v- i fremlyd i spørreord, f.eks. va
Den trykklette endingen –en beholdes etter t, d, s, n og l.
Den trykklette e-en uttales som en åpen, æ-aktig lyd også foran r.
Når e og æ kommer fremfor r, uttales vokalene i samsvar med skriftspråket og med standard østnorsk uttale, f.eks. være, lærer.

Til lavstatusvariantene hører alle eller enkelte av følgende særtrekk:

adverbene ie, då og no
adjektivet mye
pronomenet nåkke
de personlige pronomenene eg, meg, honn og dåkkar
k- i fremlyd i spørreord, f.eks. ka
Den trykklette endingen –en blir til stavingsbærende n etter t, d, s, n og l. Etter l kan den forsvinne, og l blir da stavingsbærende l: so’l. (Jf. Lydverket)
Den trykklette e-en uttales som a fremfor r, f.eks. spisar, guttar.
Ortografisk, trykksterk e og æ faller sammen i en vanlig trang e-lyd, f.eks. vere, lerar.

http://dialekt.uib.no/kommuner/bergen/geografi.html

[Tjaaah]

Ifølge denne dama som har tatt doktorgraden i bergensk, har du helt rett.

"- De fleste særegenhetene ved bergensk kan tilskrives påvirkningen gjennom den 400 år lange hansatiden i Bergen, forklarer Agnete Nesse.

Tyske handelsmenn - hanseater - startet i 1350 sitt kontor i Bergen, og virksomheten varte til 1750. I løpet av denne perioden bodde tusenvis av tyske menn i byen, ja, så mye som en femtedel av befolkningen besto av ugifte tyske menn som hver oppholdt seg i byen i inntil ti år om gangen."

". Bergensk har bare to kjønn, hunkjønn er borte (eks.: elven, konen, avisen): Nedertysk hadde tre kjønn, og bergenserne snakket i utgangspunktet også med hunkjønn. Det er en typisk grammatisk forenkling å redusere antallet grammatiske kjønn ved språkkontakt, dermed sparer man også mange kompliserte bøyninger."

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/o ... e-saa-rart

Substantivene.

http://dialekt.uib.no/kommuner/bergen/substantiv.html

Hvordan språket avslører din sosiale status, finner du her.

Til høystatusvariantene hører alle eller enkelte av følgende særtrekk:

adverbene ikke, da og nå
adjektivet mye
pronomenet noe
de personlige pronomenene jei, mei, hun/henne og dere
v- i fremlyd i spørreord, f.eks. va
Den trykklette endingen –en beholdes etter t, d, s, n og l.
Den trykklette e-en uttales som en åpen, æ-aktig lyd også foran r.
Når e og æ kommer fremfor r, uttales vokalene i samsvar med skriftspråket og med standard østnorsk uttale, f.eks. være, lærer.

Til lavstatusvariantene hører alle eller enkelte av følgende særtrekk:

adverbene ie, då og no
adjektivet mye
pronomenet nåkke
de personlige pronomenene eg, meg, honn og dåkkar
k- i fremlyd i spørreord, f.eks. ka
Den trykklette endingen –en blir til stavingsbærende n etter t, d, s, n og l. Etter l kan den forsvinne, og l blir da stavingsbærende l: so’l. (Jf. Lydverket)
Den trykklette e-en uttales som a fremfor r, f.eks. spisar, guttar.
Ortografisk, trykksterk e og æ faller sammen i en vanlig trang e-lyd, f.eks. vere, lerar.

http://dialekt.uib.no/kommuner/bergen/geografi.html

Glimrende, research. Jeg bøyer meg i hatten!