Direct to Video: Straight to Video Horror of the 90s (2019) av Dustin Ferguson
Ny runde med dokumentar omkring ulike b-filmer innen skrekkgenren, og hadde vel i grunn planer om å få sett unna In Search of Darkness, men å bruke 4 og en halv time på det, frista lite akkurat nå. Kan alltids splittes opp, se litt her og der, men så er det jo også en del 2 av nevnte dokumentar, og nei, får ikke tid til å se alt, og tar litt av gangen.
Dessverre ble Direct to Video dokumentaren, en som ikke ga særlig mersmak av den slags underholdning. Altfor lang og treig, oppunder 2 timer, hvor joda, en har sett mye av den slags rett på video titler, særlig fra 90-tallet, og vet ikke akkurat om det er noe å "skryte" av.
For at slike dokumentarer skal holde på interessen, hjelper det nok også at man har med noenlunde interessante og artige folk, og der skuffende nok, så fremsto enkelte av de man kanskje håpet skulle by på litt mer enn kun: "så var jeg i hop med den blonde "bimboen" og "så lagde vi drittfilm nummer 2, på nøyaktig samme sted som vi gjorde drittfilm nummer 1" og ja, slike ting tok opp unødig med tid, og sikkert "moro" for die-hard tilhengerne.
De som kom best ut, var gjerne de mer sjarmerende og søte tidligere (nå godt voksne) b-film dronningene Brinke Stevens og Kelli Maroney, mens en del andre som ble intervjuet, virket på langt nær like motivert, og nei, her finnes det sikkert langt bedre og mer givende b-film og skrekk dokumentarer.
Likevel, ting begynte å ta seg mot slutten, plutselig kom Clint Howard inn i bildet, en kar jeg kunne gjerne hørt prate om film i langt tid, men det ble litt too little, too late av det hele.
Synes for mye virkelige dårlige (og ikke av den underholdende typen) møkkafilmer tok opp tid her, og når jeg tenker på artige, underholdende og minneverdige rett på video filmer fra 90-tallet, er det jo umulig å komme utenom Full Moon Features, som blir bragt opp en del, tidlig ut, men føler at en del kjente og kjære filmer og serier ble gitt altfor lite oppmerksomhet her.
Leprechaun serien med Warwick Davis er jo "gull", og hvert fall de 3 første (sjeldent noe godt tegn, når slike skrekkfilm serier ender med hovedkarakteren uti verdensrommet), og uti fra filmposteren, forventet en jo litt mer fokus på litt glemte videofilm perler, som Return of the Living Dead 3 (1993), eller noen av de kanskje beste filmene til nevnte Full Moon, type Castle Freak (1995) eller fartsfylte monsterfilmer som Ticks (1993). Vel, lista er nok lang over de som ble utelatt, eller burde tatt opp mer tid.
Klart, har nok også mye med hvem de greide å få huke tak i, men ja, ville så gjerne like denne, men greide bare ikke bli for interessert, og ender med en noe streng:
5/10
Mer positive, er jo at en fant et par usette "perler" som en vil forsøke å lete opp, der The Invisible Maniac (1990) fremsto som en "interessant" utgivelse, mens en del andre, av de som gikk motsatt vei, var vel en grei pekepinn, på at det er definitivt mye ræl en kan rote seg bort i, og nei, tror jeg heller skal se igjen noen av de bedre, og tenker The Dentist 1 og 2 med Corbin Bernsen, eller nevnte Leprechaun serien (hvert fall de fra 90-tallet, før Davis endte opp i verdensrommet, og så havna in da hood!".
Angående rett på video titler og 90-tallets glory days for den slags film.
Rumpelstiltskin (1995) av Mark Jones
"Fucketh me!"
En ung enke, forsøker å ønske seg sin tidligere ektemann tilbake i live igjen. Og ved et utrolig "mirakel", så skal hennes aller dypeste ønske bli oppfylt, da med litt ekstra "hjelp" fra en spesielt stygg stein, som nylig ble gitt til henne i gave.
Denne ble plukka med under ei større filminnkjøp, for årevis siden. Virka som en artig og trashy b-film, og fikk vel i grunn nettopp den slags i retur. Ikke sett på veldig lenge nå, og mulig jeg var bare i det rette humøret, men Rumpelstiltskin var noe mer givende nå, enn forrige besøk.
Er man glad i disse Leprechaun og lignende skrekk-overnaturlige filmene, ala Troll 1 og 2 osv, så vil en nok raskt finne an tonen, også med denne filmen. Mark Jones var vel også enten manusforfatter (mulig og regissør) for nevnte første Leprechaun film, og virker som han likte seg godt i den type b-film underholdning. For vitsene og særlig da skurken spilt herlig av Max Grodénchik, virker å det meget moro her.
Ellers må jo flere av action scenene nevnes, der dette med ei ensom mor med hennes unge sønn, på flukt fra en ustoppelig fiende, og hvor det større biljakter med motorsykler, trailere og ja, virker som de har fulgt mye av Terminator 1 og 2 formelen, bare selvsagt på et litt annet "nivå". Men tøft ble det, og inn kommer jo også den reddende "engel", en slesk type der etter hvert viser seg fra en litt mer seriøs side.
Nei, ingen "mesterverk", men absolutt en jeg godt kunne sett ha fått en oppfølger eller to, for potensiale burde jo ha vært tilstede, men mulig filmen ikke ble noen særlig finansiell suksess på video formatet, og mye hadde nok skjedd i den bransjen siden 1992-93, og ble jo nevnt (tror det var Troma sjefen Lloyd Kaufman) at disse mindre og uavhengige videosjappene og butikkene, ble etter hvert slukt opp av større kommersielle kjeder, som Blockbusters, hvor mer og mer familie og kommersielle titler og sjangre ble dominerende, og vanskeligere for mindre aktører å få sine produkter plassert blant Disney og ja, den slags.
Nå spora man nok litt av, igjen. Men Rumpelstiltskin har mye artig for seg, og glad man så den igjen, og ender med at en måtte forandre ratingen (fra forrige gang) opp noen grann, og ender til slutt med:
5,5/10
Vel, ser man det. overnevnte film fikk faktisk en liten periode på det store kinolerretet, men gikk visst ikke så bra. Og muligens at den hadde da litt mer å rutte med, enn de vanlige DTV titlene, og at mesteparten av budsjettet gikk til actionsekvensene, som ja, så faktisk ganske så imponerende ut, til denne type film.
Ah, glemte et par andre nylig sette filmer, men får ta en ting av gangen:
Trail of the Pink Panther (1982) av Blake Edwards
Denne har jeg aldri sett før, og vet ikke om den ble sendt i likhet med de andre klassiske Peter Sellers filmene på norsk tv, men godt mulig at mamma og pappa visste bedre, og valgte å zappe over til noe annet, når (tror det var TVNorge som alltid sendte dem på 90-tallet), men ja, denne ble altså utgitt 3 år etter Sellers altfor tidlige avskjed, og har jo hørt mye fælt om den, men siden den er med i begge filmboksene mine (både region 1 og 2 versjonen), så var det kanskje like greit å se an, om en hadde gått glippe av noe.
Vel, fant jo raskt ut, at det hadde man så absolutt ikke.
Første scenen med Sellers som Inspektør Clouseau, er åpenbart en av disse som aldri endte opp i en av de tidligere filmene, og mulig den var tiltenkt en kommende, men dæven, den scenen var alt annet enn morsom, og føltes ut som den varte i en mindre evighet. Dessverre la den type "humor" godt an tonen, for mesteparten av innslagene med Sellers, og de beste, var nok de som jeg er ganske sikker, var fra de klassiske filmene, og påminte en, om hvor morsom han var på sitt beste, men det som ble kuttet vekk og lagt igjen på bakrommet, burde ha forblitt værende i fred, ikke dytta inn i en meget ujamn og rotete affære, der virket kun å bli til, for å pushe enda mer Rosa Panteren filmer utover 80-tallet.
Tross et solid galleri av kjendiser, så blir det mest dødtid og beste med filmen, er vel at en får lyst til å se igjen de originale med Peter Sellers, og tja, være litt varsom mot de uten.
4/10