Siste "vanlige" film ut i September, og blir en stund til neste gang det blir noe der ikke er horror film relatert, hvert fall på minst 4 uker, og kanskje like greit å avslutte med en real god film fra tidlig 90-tallet, og en man ikke vært innom siden sommer 2019.
For da ble en såpass imponert, at den gikk unna 2 kvelder på rappen.
Orker ikke skrive alt på ny, så får bare kopiere og paste ut gammel omtale fra tidligere filmforumet, men lite har forandret seg i hvordan en stadig oppfatter det en får igjen:
One False Move (1992) av Carl Franklin
"I figure we can wait up in the woods. The bad folks show up... we'll put the stopper in the bottle like that."
Etter å ha gjennomført ei kaldblodig massakre, under en mildt sagt opphetet narkotikahandel i storbyen, bestemmer gjerningsmennene seg for at det lureste nå, er å ligge lavt inntil videre. Dette medfører i at den uberegnelige trioen, setter så kursen dypt inn i bondelandet, hvor en ung, rastløs og kanskje litt for overambisiøs småbysheriff (Bill Paxton), venter på dem.
Jeg satt i grunn med en god følelse av at her hadde man noe spesielt i vente, særlig da med Bill Paxton i en av sine sjeldne hovedroller (bare det er jo grunn nok til å kunne skru forventningene et par hakk opp) og Billy Bob Thornton, som her både medvirker med manus samt en mildt sagt nasty birolle, da som en av de hensynsløse morderne.
Disse gutta jobbet jo sammen igjen et par år senere, da i den minst like spennende og tettpakkede drama-thrilleren
A Simple Plan (1998), men i likhet med den, hadde jeg aldri før sett eller hørt om One False Move, og jeg ser at man er definitivt ikke alene om dette, da de virker begge å være film som har havnet langt under radaren, men der har man først sett dem, så er de veldig vanskelige å glemme med det aller første.
Dette her var definitivt min type krimfilm, og en utrolig stemningsfull, velspilt og spennende thriller, der åpner med et brak, for deretter å gradvis roe seg ned, og så bygges opp litt etter litt, helt frem til den uungåelige og ikke minst like voldsomme avslutningen.
Det er smått utrolig at en så dyktig og likandes kar som Bill Paxton, aldri endte opp med å etablere seg som en av 90-tallets store leading men. Talentet var så absolutt til stede, likevel sitter jeg med en følelse av at hans mange minneverdige birolle karakterer (som han var en mester i å gjøre), gjorde at det kanskje ble litt "komplisert" og knotete å selge han som hovedrolleinnehaver for pengemennene. Ellers vil jeg tro at Bill kanskje også foretrakk å gjøre div mindre birolle figurer, hvor han fikk mer frihet til å gjøre som han selv ville, fremfor de mer streite hovedrollene, hvert fall i mer typiske store Hollywood produksjoner. Og ser man hvilket fyrverkeri han var i de mindre rollene, er det noe befriende å se at når han først så får muligheten til å spille the main man, så gjør han det på langt mer "avslappet" og rolig vis, enn de mer fargerike krutt tønnene man er blitt så vant til å se han gjøre.
Uansett, Paxton leverer en av sine aller flotteste roller, da som den smått naive men godhjerta småbysheriffen Dale "Hurricane" Dixon, som blir bistått av de store gutta fra L.A. by, i jakten på de hensynsløse morderne som er på vei mot hans hjemby. Det er herlig kjemi mellom de tre politifolkene, og i stedet for å ende opp med de typiske "stereotypiene" man har sett så utallige mange ganger i lignende krimfilmer, så greier filmen å stadig avdekke flere sider av hovedkarakterene, uten at det blir for mye eller lite, men akkurat nok til å holde spenningen i takt hele veien ut.
I rollene som den morderiske trioen finner vi en langt mer upolert utgave av Billy Bob Thornton, lenge før han på mirakuløst fikk en tykk og fyldig hårmanke, som tilfeldigvis bare landet på hans nær skallede isse, og har blitt værende der de siste 20 årene eller mer. Han gjør jobben som den mildt sagt temperamentsfulle white trash småkjeltringen Ray, til punkt og prikke, og han blir godt backet opp av hans rake motsetning, den iskalde og utspekulerte partneren, Pluto (Michael Beach. Med seg har vi også den skjønne Cynda Williams, i rollen som ei "femme fatale", der skal vise seg å dele en mørk (bokstavelig talt) hemmelighet med Dale Dixon.
Denne gjengen har det med å legge igjen kalde kropper, så og si hvor enn de ferdes, og særlig åpningsscenen setter øyeblikkelig standarden, da med sin urovekkende og ekle innledning.
De to mer erfarne storbypolitifolka er spilt godt opp av Earl Billings og Jim Metzler. Tross av at de virker å falle for småbysjarmen Paxtons karakter gir dem masse av, er det også en viss "arroganse" å spore hos begge. Særlig når de innser at de har kanskje feilbedømt sin nye makker, og blir kanskje ikke mer tydelig, enn når de ankommer en "vanlig" huskrangel, og er fullt klar til dra frem revolver og avfyre, kun for å se hvordan Dale lett avvæpner situasjonen, uten å måtte avlive et menneske, som de "proffe" storbygutta garantert ville gjort, om han ikke kom til unnsetning først.
Foruten mord, så er det nokså åpenbart at raseskildring er et tema som stikker dypt her, og i stedet for preke og smelle til med klisjeer, er det ofte de litt mindre "tydelige" stunder som gjør mest utslag.
One False Move er vel i grunn mer enn krim-western, enn en typisk politi-thriller. Det begynner å bli en stund sia jeg opplevde å bli så opphengt og underholdt av en film man aldri har sett tidligere, og attpåtil ende opp med en meget solid og vel fortjent rating.
Vanligvis ville det blitt en sterk 8,5/10, og så eventuelt vente an og se den igjen senere, og deretter muligens dytte den opp et hakk. Men her var jo aldri i tvil. Denne var forbanna bra og tror faktisk jeg vurderer å se den igjen senere i kveld.
Inntil da står jeg på mitt, One False Move er en knall bra krim-noir film av ypperste kvalitet, og blant de beste 10 kronene jeg har brukt på ei brukt DVD på, vel, evigheter og ender så opp med:
9/10
Nei, fint lite å legge til, og en sånn film som vokser seg sterkere og mer interessant, for hvert besøk, særlig de små detaljer, de bidrar mye i at denne står nok som min favoritt Bill Paxton film, hvert fall av de hvor han har hovedrollen.
Sist ei 9/10, og tja, 9,5/10 i kveld, selv om bruken av "GODDAMNIT!" ble knapt ett minuttet ut, litt vel i overkant godt benyttet av Billy Bobs karakter, for deretter senere ut, så virket det som at Bill Paxton overtok, og nei, ellers en del fine og humoristiske scener, samt noen rørende, men ja, må også nevne den stemningsfulle og fine musikken, så nei, er man glad i denne type film, og ikke minst Bill Paxton, så er den verdt å sjekke opp.
