Hva er dine favoritt-filmmusikk?

[KansjeD]

Filmen Ghostbusters - Ray Parker Jr - Ghostbusters

[Frank.N.Steen]

Dario Argentos filmer på 70 og 80-tallet, var jo ikke bare en nytelse å se på, da med tanke på alt det visuelle, men kanskje desto viktigere var jo ofte filmmusikken, fra Ennio Morricones nydelige og hjemsøkende melodier, Goblins creepy og stemningsfulle, og til Keith Emersons mye senere og brautende men eventyraktige, så nei, altfor mye krem å velge i blant, men disse er nok de som alltid gir meg det lille ekstra, uansett hvor mange ganger en har hørt dem, eller sett igjen scenene med musikken inkludert:
Ennio Morricone - Ninna Nanna In Blu (Titoli) - The Cat o' Nine Tails (1971)

Keith Emerson - Mater Tenebrarum - Inferno (1980)

Goblin - Profondo Rosso - Deep Red (1975)

Goblin - Sleepwalking - Phenomena (1985)

[KansjeD]

Filmen Armageddon - Aerosmith - I Don't Want to Miss a Thing

[KansjeD]

En filmserie som forbindes med mye flott musikk er James Bond. Denne er min favoritt blant dem alle:
James Bond For Your Eyes Only - Sheena Easton - For Your Eyes Only

[Frank.N.Steen]

Var jo smått innom Lea Thompson i noen ulike filmtråder, tidligere denne måneden, og ikke bare var dama meget fin å se på, men stemme hadde hun også, der Thomas Dolby skrev tekster og musikk, og Lea med band bidro med resten, og selv om en sliter litt med å velge hvilken av disse to versjonene en liker best, så er nok Leas vokalprestasjon, det som gjør at hennes går av med seieren denne gang, fremfor Thomas sin litt mer tilbakelente original.
Litt synd at de ikke gjorde ei duett sammen, da stemmene hadde nok vært god match.
Filmen ble jo en kjempeflopp, "tidenes verste" osv, men alltid vært en liten favoritt, mye grunnet stemning, Lea og ikke minst all den fengende og fine musikken, ikke bare fra de to nevnte over, men også John Barry og Sylvester Levay. Men er nok de mer tidsriktige new wave/punk sangene en er mest glad i:
Lea Thompson & The Cherry Bombs - Don't Turn Away - Howard The Duck (1986)

Thomas Dolby - Don't Turn Away - Howard The Duck (1986)

[Frank.N.Steen]

En filmserie som forbindes med mye flott musikk er James Bond. Denne er min favoritt blant dem alle:
James Bond For Your Eyes Only - Sheena Easton - For Your Eyes Only

► Show Spoiler

Ikke lett å velge ut et par favoritter, fra så ufattelig mye bra filmmusikk, og av de hvor John Barry ikke bidro, så er nok For Your Eyes Only themet og soundtracket også et av mine favoritter. Blir ekstra nostalgisk av Sheena Eastons bidrag.
Likevel, mulig ikke de beste Roger Moore filmene, men synes nå at noen av Barrys beste stunder, ofte var å finne i filmer ala Moonraker eller A View To A Kill, der disse to er nok helt i topp av favoritt John Barry Bond musikk:
Flight Into Space (1979)

Denne må jo være blant mannens mest storslagne Bond bidrag. Ei ufattelig stemningsfull og vakker oppbygning, der en virkelig føler at en flyter av gårde oppe i verdensrommet, og har nok vært en viktig gjenganger i at Moonraker har forblitt værende en av mine Roger Moore favoritter, tross av at den var på langt nær like god som hans tidligere 007 eventyr.
Corrine Put Down (1979)

Og ei fra Moonraker, altfor kort i mine ører, men noe med en så mørk og urovekkende scene, der ankommer midt ut i en av de mest over-the-top og komiske Bond filmene, der den vakre assistenten til Drax blir "sagt opp", på en usedvanlig sadistisk og guffen måte. Hele scenen er jo som tatt ut av en marerittaktig feberdrøm, der musikken til Barry og hvordan denne vakre unge kvinnen blir til slutt innhentet på grufullt vis, er nok blant de aller mest mørke og skumle scenene i hele filmserien. Og de var det faktisk en god del av, særlig i Moore filmene, tross mye fokus i komedie og slapstick.
A View To A Kill (1985)

Aldri vært noen stor fan av Duran Durans versjon, men Barrys nydelige instrumental, den er den faen meg høy klasse over. Får gåsehud når han virkelig klemmer til om lag 2 minutter ut i låta, og noe så vakkert og mektig, hadde fortjent å vært med i en mye bedre Bond film. Men slike ting gjør at Med Døden I Sikte har likevel maktet å bli en liten, tja, ikke favoritt, men en kommer tilbake til den, oftere enn andre, grunnet da all musikken og stemningen som løftes så mye, ene og alene grunnet John Barry.

[Frank.N.Steen]

Det er rart med det, når en er godt i gang, da ramler det inn, i full ketsjupeffekt, alt eller ingenting.
John Barry er jo nærmest en utømmelig kilde til kvalitet, men tja, får prøve å holde igjen litt, men Body Heat soundtracket er definitivt blant de beste av de en har vært borti fra komponisten, og må nok omsider får tak i litt mer, særlig Somwhere in Time, der var en meget fin film, mye grunnet Barrys musikk, og slik kan en vel gjenta seg selv, i det uendelige:

Main Theme - Body Heat (1981)

Kombinasjonen av den kjølige synthen og det langt mer forførende piano og saksofon, er vel ei grei måte å innlede en slik dampende heit film på.
Der synthen fungerer nærmest som en avkjølende bris, i en ellers altfor varm og kaotisk hverdag, eller noe slik. Kremmusikk på varme sommernetter, med kald drikke til.
Somewhere In Time (1980)

Denne theme låta, er mye mer lengtende og romantisk, nærmest tidløs og dersom resten av scoret er i samme kvalitet, så ja, en må nok finne ut av det om ikke lenge.

[Frank.N.Steen]

Jeg har skikkelig sans for gode gamle western-filmer. Moderne fløtepus-western er ikke noe for meg. Nei, der må menn være menn som f.eks. Clint Eastwood, Lee Van Cleef og Eli Wallach. Når det kombineres med musikk av Ennio Morricone, da kan resultatet raskt bli en minneverdig film. Så nå blir det enda en sang filmen Den Gode, Den Onde, og den Grusomme.

► Show Spoiler

Hadde så store planer for en skikkelig Western-filmsommer i år, men det ble nok aldri noe av. Ikke det at det må være sol og sommer ute, for å nyte god film, men er jo gjerne da en får best utbytte med tanke på stemning og humør.
Holder nok film og musikken i Once Upon a Time in the West, som favoritten, selv om den CD versjonen en eier, virker å mangle veldig mye musikk, og her må en nok også bare godta at det får legges til vurdering, for en senere oppgradering.
Ennio Morricone - Il grande silenzio (1968)

Italiensk spaghetti-western, hadde ikke alltids like store stjerner og budsjetter, men når de virkelig tro til, holdt de fint lite tilbake, for de Amerikanske filmene. The Great Silence (1968) er vel også en av de der kombinerer det visuelle og musikk på utmerket vis, i hop med kanskje ikke fullt så "munnrappe" karakterer, der særlig Klaus Kinski leverer en meget guffen og uforglemmelig skurkerolle.

Nei, fløtepus western er noe jeg definitivt ikke har så mye til over for, mer glad i de hardføre, onde og utspekulerte, gjerne med en fin liten vri på tampen, selv om også de mer letthjerta Spaghetti-western filmene, med mer komisk preg, definitivt er god underholdning, når alt stemmer med kjemi, musikk og plot, ikke minst likandes skuespillere.

[Frank.N.Steen]

Terminator 2

► Show Spoiler

Guns n Roses - You Could Be Mine


George Thorogood & The Destroyers - Bad to the Bone

To klassiske låter, der særlig Bad to the Bone er vel den de fleste forbinder med (selv om den sikkert har vært flittig og jevnt benyttet i utallige andre filmer og tv-serier, både før og senere) den ikoniske introen med Arnie som ultimate bad ass, og ankommer med stil inn i ei rølpete motorsykkelbule, og ja, det går jo som det går, med bein og armbrudd, mulig en dyr lærepenge klokere på bikerne, men de traff nå "heldigvis" på den snille versjonen av T-100, og gikk ikke samme skjebne i vente, som de brautende og bråkjekke punkerne (Bill Paxton og Brian Thompson blant annet) i originalen.

Hadde de bare gitt fra seg klærne og støvlene uten noe bråk, eller droppet vitsene om penis og vaskemaskiner, så kanskje de ville levd en dag lenger.
Men en så gjennomført ond og nådeløs drapsmaskin som det Arnold var der og da, vel, han ville nok ha gjort kort prosess på dem samme hva det måtte sagt og gjort.
Lureste karakteren i hele filmen, var vel i grunn han søppeltruckføreren helt i begynnelsen:

"WHAT THE HELL? GOD DAMNIT, WHAT THE HELL?"

Han så en naken muskelbunt reise seg fra et svært høl i bakken, midt på svarteste natta, og gjorde raskt opp sin mening der og dra, og stakk pokker i vold, uten å prøve å yppe til bråk eller på noen som helst vis kommunisere med denne rare figuren.
Men hadde alle i filmen gjort likedan, så ville det jo ha blitt en meget kort og kjedelig affære.

Uansett, jeg er nok litt mer svak for Brad Fiedels mer "lavbudsjetts" bidrag, i originalen, der kombinasjonen av marerittaktige og industrielle lyder, i hop med pulserende synth-pop og så over i romantiske og nydelige varme melodier, gjør at det er konstant variasjon, og for en film der hadde et budsjett på knappe 4-6 millioner dollar, har virkelig James Cameron fått tyna ut absolutt alt av pengene og talentet han hadde til rådighet.
Liker også nevnte Fiedels score, i hop med de mer tidsriktige synth-pop/new wave artistene, der har et litt festglad og smånaivt preg, men selvsagt forsvinner jo kjapt, når hovedkarakteren innser alvoret hun har havnet i. Få scener er vel bedre i å bringe det frem, enn når Arnie ankommer den stappfulle nattklubben Techn-noir, og bare vasser gjennom folkehavet i slow-motion, konstant på utkikk etter sitt hovedmål, og hvor nevnte er fortsatt usikker på om hun egentlig er trygg, selv med så mange mennesker rundt seg, og hvem som er der ute, og myrder i kaldt blod, alle hennes navnesøstre.

Ideen om å slakke ned pop-rock musikken og deretter la Fiedels mekaniske hjerteslag bygge seg opp mot den store "duellen", er definitivt blant de aller beste og tøffeste filmscenene fra 80-tallet, og musikken har så ufattelig mye av skylden til at det ble nettopp slik.

Er også svak for de mer roligere og romantiske stundene, særlig Conversations by the Window/Love Theme, der er vel en av ytterst få ganger, hvor seerne får mulighet til å trekke pusten litt ekstra godt og lenge, uten at det er enda ei halsbrekkende actionscene, eller intens biljakt på gang.
Må være blant de mest romantiske sex-scenene i en 80-talls film, ikke dårlig, med tanke på hvor uromantisk resten av filmen egentlig er, og nei, så har man Brad Fiedels fine og hjemsøkende futuristiske theme, der hinter om skjebnen som de "heldige" få overlevende befinner seg midt oppi, der menneskeheten har blitt redusert til skadedyr, som lever i hop med rotter og mus under bakken, mens de nye herskerne dominerer både i lufta og på land, men de mest gufne maskinene er jo infiltratorenhetene, som kun har som oppgave å gå i ett med mennesker, følge dem ned i de underjordiske flukttunnelene, og deretter massakrere alt og alle.

Tragisk at vi aldri vil få en slik Terminator film, der følger fremtidskrigen man får glimtvis se i de to første filmene.

[Frank.N.Steen]

Prøver meg på en siste, for denne gang. Og nå er temaet norsk bidrag, eller sånn nesten da. Tenker jo på animerte filmer, og der musikken blir sunget av norske artister, og i et tilfelle, har jeg faktisk sett 3 ulike utgaver, den norske, danske og engelske versjonen, og lander alltid på at man liker best den norske versjonen. Hjelper jo på med gode barndomsminner, men har i senere årene prøvd ut de med engelsk tale, særlig flere Disney filmer, og det funker liksom ikke helt, selv om det ikke betyr at alle er automatisk bedre, fordi dem prater norsk, men denne trioen forblir stående på norsk tale når de skal sees:

Rock-A-Doodle (1991)

Har denne i både engelsk originalversjon på DVD, samt den norske VHS versjonen, og ingen tvil, denne gjør seg best med Vazelina gutta på full trøkk.

Beauty and the Beast (1991)

Klassisk Disney film, men ekstra stor opplevelse å se og høre den norske utgaven. Sprøtt å tenke at det er snart 20 år siden den ble først utgitt på DVD, og selv da, så endte man opp med å velge VHS, da en hadde et ørlite håp i at det gamle formatet skulle henge med litt lenger.
Deretter måtte en jo lete godt og lenge, før en til slutt fant ei DVD i høst 2005, og hele 5 år senere, kom den ut på ny i DVD/Blu-ray.

Jungeldyret Hugo (1993)

Også en liten barndomsfavoritt, der en er veldig glad man har filmen i norsk VHS, for tviler på at vi noen gang får den utgitt i DVD eller Blu-ray format.
Herlig og sjarmerende musikk og scene, og når filmen skulle forsøkes å selges over i Amerika, hadde den blitt nærmest plukka fra hverandre, og forsøkt gjort om til en mer Disney-lignende produkt, hvor spesielt musikken led, og den danske originalen hadde jo mye jazz-nattklubb lignende preg gående, og slikt var også med i å gjøre den ekstra minneverdig.

[return_of_drakkar]

Men år det er sagt så går jeg ut av tråden, og det er greit om man mener at jeg bommet.

Du er ikke den eneste i tråden som har postet musikk som ikke er spesielt komponert til film

For eksempel en hitlåt fra 1969 var åpenbart ikke spesielt komponert for en ny film som ble produsert i 2019.

Men I Dovregubbens hall fra 1875 er faktisk komponert for et teaterstykke. Så det er ikke så langt borte fra filmverden.

Du har rett.
Jeg tenke nok mer "musikk i film" enn musikk for film...
Jeg ber ydmykt om tilgivelse,,,

[KansjeD]

Da jeg så klippet fra Acopalypse Now så gikk tankene mine umiddelbart til en annen film.
USS Nimitz Forsvunnet i Stillehavet - Har ikke peiling på sang eller komponist, men musikken syns jeg passer helt perfekt til handlingen.
(Klippet starter med overlegg midt i videoen)


Fra Acopalyse Now er det nok DENNE som er min favoritt:

[KansjeD]

Jeg tenke nok mer "musikk i film" enn musikk for film...

Det var faktisk "MUSIKK I FILM " mer enn "musikk FOR film" jeg tenkte da jeg laget denne tråden.

[Frank.N.Steen]

På høy tid at Vangelis og Blade Runner (1982) soundtracket hentes frem.
Husker godt at når en endelig fikk sett filmen, så var det nok alt det visuelle, og ikke minst den storslagne og vakre musikken, som gjorde aller største inntrykk. Klart, ved senere besøk, startet jo bitene å komme sammen, og The Directors Cut forble en av de store favorittene i filmsamlingen.
Men selve soundtracket til Vangelis, er nok helt klart et av ytterst få, der stadig makter å gjenskape mye av den unike magien og stemning, kun ved å lukke øynene og høre det for seg selv, og enkelte ganger, så foretrekker man det, langt mer, enn det å se filmen i hop med scoret. Og det er i grunn svært få filmsoundtracks, som har greid å gi meg den type magiske lytteropplevelser, verken før eller siden.

For det er noe med hvordan det virkelig makter å ta deg til en helt annen tid og sted, og uansett hvor mange besøk senere, forblir det et av disse helt spesielle utgivelsene, som ja, lett ei topp 3 innen filmmusikk, hvert fall av alt man har vært innom.

[Frank.N.Steen]

Dessverre ikke alltids at film og musikk går så godt i hop, og ikke at man hatet filmen, men foruten rumpa til Bardot og den nydelige musikken, så var Le Mépris en av disse som ble total bomtur, hvert fall under første besøk. Tvilsomt en man gidder å kjøpe inn på ny, men soundtracket derimot, det kunne jeg godt tenkt meg i samlingen.


Mye bedre gikk det, når en prøvde seg på Klaus Kinski/Werner Herzog filmboksen for årevis siden, og man falt pladask for Aguirre, the Wrath of God og med det uvirkelige synet av stormannsgale og arrogante spanske Conquistadorer, sammen med slaver, våpen, dyr og vakre festkledte kvinner som "pynt", og hvor det store følget, begir seg nedover et mektig fjell, i retning ukjent terreng, alt til den majestetiske musikken fra Popol Vuh.
Det er noe med kombinasjonen av det drømmeaktige og det farefulle, som gir soundtracket og filmen en slik hjemsøkende opplevelse, og musikken gir meg fortsatt de samme følelsene, som en satt igjen med etter første besøk.

[Number4]

Veldig morsom film og bra musikk.

[B.E.]

Do the Bartman fra albumet The Simpsons Sing the Blues fra 1990

[Frank.N.Steen]

Patrick Leonard og Madonnas nydelige og hjemsøkende hovedtema, sørger for at filmen innehar fra aller første stund av, et nærmest drømmeaktig og beroligende preg gående, og det tross av alt det fæle og gufne som skjer utover. Et av disse absolutt gåsehudfremkallende soundtrackene, som jeg virkelig håper, en dag vil bli utgitt i en offisiell CD versjon.

[Frank.N.Steen]

Satt og tenkte på om en ikke skulle kjøre et gjensyn med krim-heist action-thrilleren Killing Zoe (1993), der fulgte en gruppe ranere der får et realt kick av å gjøre større og stadig mer risikofylte brekk, men når de skal virkelig gjøre det helt store, så ja, oppstår det problemer innad, ettersom en av gjengen (Eric Stoltz) faller for ei vakker fransk call-girl (Julie Delpy) aka Zoe, og hun har også en annen jobb, der tilfeldigvis er i banken hvor det store skal finne sted.
Ei interessant og meget underholdende blanding av ekstremvoldelig action-mørk komedie, samt noen elleville skuespillerprestasjoner, men hvor mye av den unike musikkbruken også sørget for at denne forble en liten favoritt av denne type 90-talls film.

Alltid likt scenen (ikke bare grunnet musikk og Nosferatu, men selvsagt Delpys bidrag) der foregår tidlig ut på hotellrommet til Stoltz, og når han får damebesøk, spilles ei elektronisk låt, der går så utrolig bra i hop med alt som skjer, og har ei nærmest hypnotisk stemning over seg.

► Show Spoiler

Denne videoen er vel ganske så avslørende, så får legge til ei "SPOILER ADVARSEL" for de som eventuelt ikke har sett den. Men kul video, der oppsummerer mye av det som foregår, på røflig 3 minutter, og nok en gang er det musikk fra Tomanandy, denne låta ble vel spilt i det slutt teksten ankom, men også ei som har hengt igjen i øregangene siden første besøk, og bare blitt værende der.
Ah, vel mulig puppene til Delpy gjør at videoen over ikke blir tilgjengelig om en ikke er over en viss alder, og kan kun sees på Youtube sine sider, så da får en heller poste inn en annen video under:

[Frank.N.Steen]

Som skrekkfilm fan, er det vel lite som er mer viktig, da med tanke på å skape ei unik og gjennomført ekkel stemning, som de å ha virkelig godt matchende filmmusikk/lydeffekter. Og her har mange gått rett i baret, da ved å enten slenge på altfor mye og ofte benyttet jump scare effekter, eller bare uinspirert og tam musikk, der er alt annet enn guffen eller passende for hva som foregår på skjermen.

Klart, smak og behag, men av skrekkfilmmusikk, vil jeg nok si at 70 og 80-tallet virkelig var ei fantastisk periode for den slags, og tenk bare på alle de ikoniske horror-temaene som ble utgitt, og som folk fortsatt gjenkjenner på sekundet, flere tiår senere. Enkelte trenger jo bare å gå "CHA-CHA-CHA-KILL-KILL-KILL" og så "enkelt" kan det la seg gjøre, vel, i de rette hender.

Har kanskje noe med at komponistene mulig fikk mer frihet og jobbe uti fra på den tid, samt et ofte tett og langvarig samarbeid/vennskap med filmregissører, og der ville jo enkelte ganger ofte bli om til meget kreative og givende resultater for begge parter.

Pino Donaggio medvirket jo i en rekke av Brian De Palmas filmer, der særlig de erotiske og mørke thrillerne fra 70 og 80-tallet, henger igjen som kanskje de hvor bruken av det drømmeaktige, elegante og urovekkende, var så utrolig godt levert, og hvor særlig trioen Dressed To Kill (1980), Blow Out (1981) og Body Double (1984) er uforglemmelig reise inn i det ukjente, seksuelle og forførende, men som med Palmas filmer, kommer slikt sjeldent uten ei lei bakside.
Dressed to Kill Main Theme (1980)

Telescope (1984)

[Artaxerxes]

På høy tid at Vangelis og Blade Runner (1982) soundtracket hentes frem.
Husker godt at når en endelig fikk sett filmen, så var det nok alt det visuelle, og ikke minst den storslagne og vakre musikken, som gjorde aller største inntrykk. Klart, ved senere besøk, startet jo bitene å komme sammen, og The Directors Cut forble en av de store favorittene i filmsamlingen.
Men selve soundtracket til Vangelis, er nok helt klart et av ytterst få, der stadig makter å gjenskape mye av den unike magien og stemning, kun ved å lukke øynene og høre det for seg selv, og enkelte ganger, så foretrekker man det, langt mer, enn det å se filmen i hop med scoret. Og det er i grunn svært få filmsoundtracks, som har greid å gi meg den type magiske lytteropplevelser, verken før eller siden.

Hva med de andre berømte soundtrackene til Vangelis?

Chariots of Fire:

En fin liten film, som vant Oscar for beste film, men ikke for beste soundtrack. Sånn sett i ettertid burde vel kanskje Raiders of the Lost Ark vunnet Best Picture, mens begge de filmene nok hadde sterkere soundtrack, av legender som Vangelis og John Williams, enn The French Lieutenant's Woman, med musikk av Carl Davis.



Hvis man ser hele den berømte åpningsscenen og følger med på musikken, så er den ekstremt stemningsskapende.


Musikken til Den franske løytnantens kvinne er jo fin, bevares, men har jo ikke de samme ikoniske kvalitetene.

[Artaxerxes]

Vangelis' tema til 1492: Conquest of Paradise er et mektig stykke musikk.



Den mer synth-baserte musikken til The Bounty fra 1984 er heller ikke verst.

[Artaxerxes]

Love Theme fra Blade Runner er også flott.

[Frank.N.Steen]

Hva med de andre berømte soundtrackene til Vangelis?

Var innom Chariots of Fire soundtracket senest i fjor, og ble veldig skuffa. For min del, er selve hovedtemaet så gjennomført utspilt og overparodiert i alt fra film, tv, og nei, jeg har nå enda ikke sett filmen, men alt en får igjen når en hører det themet, er irriterende bilder av bælfeite tjukkaser som løper i sakte film på ei strand, eller noe slapstick ala Leslie Nielsen komedie. Selvsagt ikke Vangelis sin feil, men syntes Chariots of Fire soundtrackets beste spor, faktisk var Abraham's Theme, resten var søvndyssende og kjedelig, milevis unna mesterverket Blade Runner.

The Bounty soundtracket er derimot et jeg først oppdaget i år, og likte veldig godt kombinasjonen av det eksotiske og vakre, i hop med det faretruende, og veldig synd at et offisielt score enda ikke er utgitt på CD.

[Guttorm123]

Har prøvd å google Karl Jenkins adiemus, men finner den ikke linket til noen film. Likevel vet jeg at jeg hørte denne første gangen i forbindelse med en film. Noen som vet noe om det?

[Frank.N.Steen]

Av band/artister, der etter hvert fant seg godt til rette i filmverden, er vel Tangerine Dream et av de som kom med et lydbilde, der av som skapt for de helt spesielle anledninger. Og er vel i grunn gjennom det formatet en fant veien til tyskernes unike sound, og må innrømme at en klart foretrekker filmsoundtrackene, fremfor de mer evigående "mediterende" ambient-elektronika skivene, tross av at enkelte har jo holdt seg meget godt, mens andre igjen, var dessverre bare 40 minutter med søvndyssende lyder, og for min del, gjorde de seg best som bakgrunnsmusikk.

Uansett, nok å velge blant av bandets filmbidrag, og går like greit for de man anser som noen av deres mest minneverdige og beste stunder:

Betrayal (1977)

Denne har jeg vært innom før, og da uten å vite at det var ei Tangerine Dream låt, og rimelig sikker på at det ble benyttet i utallige filmtrailere, særlig i The Warriors (1979).
Ikke så rart at den har blitt flittig brukt, da den innehar ei deilig blanding av mystikk og spenning, med det konstant pulserende themet i hop med litt kraut-rock aktige lyder, så ikke rart bandet ble hyra inn i mange filmer utover 80-tallet.
Dr. Destructo (1981)

Utover 80-tallet virket det som de gikk mer i retning tunge og seige synther, i hop med gitarer, og der i perioder minne jo veldig om Pink Floyds senere 70-talls album. Utrolig nok ble Thief scoret nominert til en razzie, men har i i ettertid blitt omtalt som kanskje bandets beste filmscore, og der fungerte jo utmerket som musikalsk bakteppe, i Michael Manns hardkokte krim-thriller Thief (1981).
Love on a Real Train (1983)

Viser bandet fra en langt mykere, varmere og mer drømmeaktig side, og dette ville de jo på mange måter fortsette med, i flere år fremover. Men få er like vellykkede som bidraget i drama-komedien Risky Business (1983).
Charly the Kid (1984)

Firestarter er kanskje ikke helt på samme høyde som nevnte filmer, men musikken, wow, så ufattelig vakker, ren og behagelig i lyder og stemning, synd dette albumet ikke er så lett å spore opp lenger, for kanskje noe av de mest avslappende og vakre de har noen gang lagd.
Mae's Theme (1987)

Få av deres filmmusikk er like drømmeaktig, romantisk og varm, som det Mae's Theme er i kult-vampyr filmen Near Dark (1987).
Betalte nok altfor mye, for ei brukt CD utgave for årevis siden, men det føltes verdt det, i det dette nydelige sporet ankom øregangene mine.
Running Out Of Time (1988)

Denne er vel litt i samme gate som themet de gjorde for Three O'clock High, året i forkant. Men Miracle Mile drar helt klart bedre nytte av den flotte melodien.

[Frank.N.Steen]

Planes, Trains and Automobiles (1987) er jeg usikker på om er mulig å få tak i ei fullstendig CD versjon, da flere av bidragene sikkert har blitt mikset og omgjort til å bli bedre tilpasset filmens scener. Likevel, det er vanskelig å ikke bli litt ekstra rørt av å høre igjen de sørgmodige men likevel beroligende instrumentale utgavene, og får nok sjekke litt ekstra nøye, før en vurderer å handle det inn. Filmen derimot, er og forblir en av mine store favoritter.

Modigliani (Lost in Your Eyes)

Power to Believe

[Artaxerxes]

Av band/artister, der etter hvert fant seg godt til rette i filmverden, er vel Tangerine Dream et av de som kom med et lydbilde, der av som skapt for de helt spesielle anledninger.

Hva med denne?

[Frank.N.Steen]

Hva med denne?

► Show Spoiler

The Keep har jeg til gode å se, for ikke å nevne finne i ei DVD/Blu-ray utgave, hvert fall fra alle de fysiske filmsjappene (alle er mer eller mindre borte vekk) en har besøkt, siste 20-25 årene.
Tror flere har nevnt noe om at Michael Mann har ikke vært spesielt glad i filmen, og dermed ikke gitt den særlig til oppmerksomhet i ettertid. Om det er sant eller ei, så tja, jeg kommer meg nok frem til den, før eller siden. Hatt den liggende i watchlista mi i godt over et tiår, men det tar tid å komme seg gjennom alt, og en må bare prioritere en film av gangen.

Det som derimot er litt interessant, er jo at Manns neste film, Manhunter (1986) hadde jo flere instrumentale låter (Michel Rubini) der har et Pink Floyd/Tangerine Dream aktig preg over seg, og kan banne på at det var noen som postet artikler (på gamle IMDb forumet) om at tyskerne skulle visstnok lage musikk også for den filmen, men at det enten kræsja med en annen de gjorde på samme tid, eller de ble rett og slett for dyre i drift for Mann, som i stedet gikk for ulike og langt mindre kjente artister og band, vel, hvert fall der og da.

Angående Manhunter, så har en alltids likt dens fine blanding av kjølige, urovekkende, drømmeaktige og langt mer tempofylte utvalg av musikk og artister.
På mange måter ei slags forlengelse av lyden fra ei episode av Miami Vice, bare denne gang uten Jan Hammers klassiske bidrag.

[KansjeD]

Harold Faltermeyer - Axel F (1984) Beverly Hills Cop