Den store åttitallstråden...del 2

[Elgen]

Nedtellingen fortsetter:

► Show Spoiler

Tror jeg får ha den til gode, og kanskje noe å ta frem på søndagen. Men flott at det går litt unna i svingene, for liker at prosjekter blir ferdiggjort, tross av at det sikkert tar litt tid og opplaster har kanskje flere lignende lister/oppramsinger fra andre tiår/genre osv på vent.

Usikker på om det er 80-talls film eller tidlig 90-talls film, men husker du skrev noen gode omtale om en Christian Slater film, ved navn Pump Up The Volume, på gamle VGD. Fant den faktisk i går, til en pris av ingenting på DVD. Nederlandsk eller Tysk utgave, men engelsk språk/tekst inkludert.
Måtte liksom ha den med hjem, og se om en har gått glipp av ei potensiell liten perle.

Den er fra 1990 og jeg likte den meeeeget godt
Kanskje karakteren jeg ga ble litt farget av at den var en helt ny film for meg men jeg står inne for 9/10

[Frank.N.Steen]

Den er fra 1990 og jeg likte den meeeeget godt
Kanskje karakteren jeg ga ble litt farget av at den var en helt ny film for meg men jeg står inne for 9/10

Ikke noe i veien å stå inne for ratingene sine, og har litt sans for Christian Slater, spesielt filmene fra tampen av 80 og første halvdel av 90-tallet.
Etter det, virket det som forsøkene med å gå litt i same action-thriller retning ala Nicolas Cage gjorde, i samme periode, funka kun sånn halvveis, selv om Broken Arrow og Hard Rain er slettes ikke fæle actionfilmer, men ja, han hadde en tendens til å bli overskygget av sine eldre skurkekolleger i Morgan Freeman og John Travolta, ikke at det er noe å skamme seg for, men etter det, gikk det vel raskt nedenom i cameos, dtv filmer og lignende.

[Frank.N.Steen]

Invasion U.S.A. (1985) av Joseph Zito

"It's time."

Det utenkelige er i ferd med å skje, når en større gruppe med hensynsløse terrorister og lystmordere, går sammen om å angripe Amerika på deres egen hjemmebane, og skaper total panikk ved å gjennomføre ei rekke grusomme og stadig hyppigere massemord på ulike travle møtesteder og alt virker å lede tilbake til en beryktet gærning ved navn Mikhail Rostov (Richard Lynch), og hvor landets siste håp om å kunne slå tilbake med samme kraft, ligger i hendende til den enda mer dødelige Matt Hunter (Chuck Norris).

Joda, ny runde med Norris/Cannon Pictures 80-talls action, og dæven, dette må jo være en av de mest eksplosive og over the top action filmene fra nevnte tiår. For her går det jommen unna, og Cannon har åpenbart ikke holdt igjen når det gjelder actionbiten, ettersom en føler vel at nesten oppunder 70-75 prosent av budsjettet, er gått direkte til å inkludere mest mulig eksplosjoner og elleville stunts og skytescener, som en selvsagt ikke klager på, for det er gjennomført tøft og underholdende, på en latterlig og så erketypisk 80-talls macho-bullshit måte.
Men så blir det jo til at det lille av "handling" og "skuespill", havner for ofte i bakgrunn, og litt leit, for det er stunder her, hvor en kunne tenkt at ikke vis alt på en gang, og spar noe til litt senere, men okei, det blir flisespikkeri og nei, slike filmer lages definitivt ikke lenger, det er sikkert og visst.

For Cannon og Zito har virkelig tæl, og det hele åpnes med noen meget brutale scener, der Richard Lynch i total sadist mode, leder an ei hensynsløs massakre "WELCOME TO AMERICA!", mot ei rekke desperate båtflyktninger fanget langt utpå havet, eller senere kjører rundt i idylliske forsteder som gjør seg klar for julefeiring, og plutselig drar Lynch og gjengen frem bazookaene sine, og ja, her spares ingen, og nei, vi får også et større angrep midt innpå et stappfullt kjøpesenter, og noen utrolig komiske scener, hvor en bad guy skal forsøke å plassere ut en bombe i en shoppingpose, og i det samme fyr forsøker å forlate åstedet usett, blir han kjapt innhentet av en ivrig "hjelper", som vil returnere bagen med den tikkende fysaken, og skurken prøver desperat å komme seg unna, og så i neste scene plutselig braser Chuck Norris gjennom vinduene, i en svær pick-up, og helvete er i gang.

Norris fortsetter litt i samme stil som Missing In Action enmannshær karakteren, og det er lite martial arts/karate å finne her, men han har jo knapt med tid, for her skytes det fra alle vinkler, og det tar jo helt av mot slutten, der ene lastebilen, fullstappet med bad guys, ankommer med alle slags våpen, og det plaffes løs i alle retninger, og nei, er man glad i denne type b-film action, er jo filmen er must, men foretrekker nå den litt mer "seriøse" og karakterdrevne Chuck Norris filmen Code of Silence, der kom ut samme året.

Uansett, der handlingen bikker litt, er det ingen tvil om at Richard Lynch står igjen som en av de ondeste og mest uforglemmelige skurkene fra Cannon-Norris eraen. Tross av hans sadistiske handlinger, er han likevel ikke immun mot frykt, og har gjentagende mareritt om nettene, der Chuck Norris stadig hjemsøker Rostov, og sistnevnte får ikke ro og fred, før han kan gjøre seg av med sin bitre nemesis.

I en mindre rolle, tidligere ut, treffer vi på den herlig sleske skurkeskuespilleren Billy Drago, som jo ville ende opp som hoved bad guy i en annen Chuck Norris film, via Delta Force 2: The Columbian Connection (1990), men han har det med å bli slått, sparker og skutt i familiejuvelene, og skuffer selvsagt ikke her heller, da Rostov markerer sitt revir, bad ass style, ved å konfrontere Drago, og smelle huet til dophuekjerringa hans i kokainfatet, så snifferøret havner opp i hjernen hennes, deretter skyter han bjellene av sin rival, og avslutter med å slenge dopingdama ut av vinduet og bare forlater lokalet, som om det er business as usual.


Filmen forsøker også inkludere ei litt for nyfiken kvinnelige tv-journalist, som ja, jeg er glad ikke fikk for mye tid, for makan til irriterende kjerring, og nei, hakket over Missing In Action (1984), men makter ikke å matche kvaliteten til Code Of Silence, tross ekstreme mengder med action og galskap.

Likevel, av og til er det helt okei å bare ta seg en rykende varm pizza og kald drikke, og lene seg tilbake å skru av topplokket og nyte litt overdose av 80-talls cheese, og lander på samme rating som ved tidligere besøk:

7/10

[Frank.N.Steen]

Nedtellingen fortsetter:

► Show Spoiler

Tok en kjapp gjennomgang, av de man har sett fra denne lista/videoen, og tja, Young Guns (1988) har jeg aldri vært spesielt fan av, eller dens oppfølger. Vet ikke helt hvorfor, men prøvd meg et par ganger tidligere, og stopper alltid på skuffelse og nei, ingen av filmene er i samlingen min lenger, og tviler på at man vil ta seg bryet med å kaste bort mer tid på dem.

Blind Date (1987) er heller ingen "vinner", og var vel faktisk ment å inneha Madonna og hennes daværende gubbe (Sean Penn) i Bruce Willis og Kim Basingers roller, men de endte jo opp med å gjøre en annen film, samt at Madonna lagde en lignende romantisk screwball komedie samme året, Who's that Girl, og i grunn veldig like filmer, men begge noenlunde like "sterke". Foretrekker nok Blind Date, mest grunnet Kim Basinger (tross hennes gjentatte og hysteriske bidrag), samt at Bruce Willis taklet greit jobben med å være en streit fyr, der får en alt annet enn "streit" natt i hop med den vakre blondinen han havner på date med.

Christmas Vacation (1989) er og forblir en stor julefavoritt, og en av de 80-talls komediene jeg aldri går lei.

Gremlins (1984) ligger ikke så langt bakom, som julefavoritt og blandingen av komedie, skrekk og fantasi er meget godt gjennomført, og har vel vært noen rykter om ei potensiell fortsettelse, siste årene, men originalen er og blir en herlig 80-talls film.

Joe Dantes senere The Burbs er kanskje ikke like kjent eller elsket som Gremlins, men i mine øyne, er dette hans aller beste film, og en av Tom Hanks mest komiske prestasjoner, og her går jo skrekk-komedien litt lenger, og nei, kanskje mer ei kultfilm å regne, enn en nostalgisk og kjær klassiker ala Gremlins, men av typen som fortsatt holder seg godt, og ler så jeg griner av scenen der nabobikkja driter i hagen til en av naboene (Bruce Dern), og Hanks står og følger med på nabodramaet i morgentimene, med et stor glis om munnen.

En slik film, der passer ypperlig på en sen sommerkveld.

[Lezah]

Invasion U.S.A. (1985) av Joseph Zito

Herregud, slo meg nå at denne har jeg aldri sett. Må rettes opp.

[Frank.N.Steen]

Herregud, slo meg nå at denne har jeg aldri sett. Må rettes opp.

Om du er svak for 80-talls action, så har jeg en følelse av at du vil få greit utbytte av denne Norris-klassikeren.
Nesten litt synd, at han ikke returnerte i rollen som Matt Hunter, for Michael Dudikoff ville jo tatt opp igjen der Norris slapp, da med Avenging Force året etter, og den er faktisk ikke så fæl den heller, men tror at den ville ha tjent godt på å hatt Norris tilbake, da Dudikoff virket litt for "glætt", hvert fall denne runden.

[Frank.N.Steen]

The Wraith (1986) av Mike Marvin

"I don't know, but whoever he was, he's weird and pissed off!"

Over en lengre tid, har en gjeng med landeveisrøvere ledet an av den brutale Packard (Nick Cassavetes), terrorisert en mindre by og dens innbyggere, da med lite eller ingen tegn til særlig motstand. Men når en uredd og mystisk fremmed (Charlie Sheen) plutselig ankommer i en futuristisk sportsbil, så blir det klart for litt oppfriskning av gamle og vonde minner, der blant en fæl hendelse som fant sted flere år i forkant, blir benyttet som drivkraft mot gjerningsmennene, og der vil så igjen bli utfordret til en rekke livsfarlige billøp på motorveien, og hvor mer enn kun bilen eller dama står på spill.

Et hyggelig gjensyn med denne fartsfylte action-sci-fi bilfilmen, der virker å være litt Mad Max, litt Knight Rider og mye 80-talls tenåringsfilm.
Klart, noen stor film er det selvsagt ikke. Men kul stemning, mye bra og fengende musikk, flotte lokaler og bilscener, samt ei meget snasen og ung Sherilyn Fenn, så har man ei 90 minutter til og fra med erke typisk 80-talls sen sommerunderholdning.

Kom jo en del lignende bilfilmer fra samme periode, også da med slike mørke og spennende futuristiske kjøretøy, og denne filmen hadde nok vært ei ideell kompanjong i hop med Black Moon Rising, også utgitt i 1986, og da med en svart og mystisk racerbil.

Sett før, og ingen forandring i hvordan oppfatter den. Meget lett underholdning, men ja, ypperlig på en sen fredagskveld i hop med pizza og iskald drikke.

7/10

[Frank.N.Steen]

Gator Bait 2: Cajun Justice (1988) av Beverly Sebastian og Ferd Sebastian

Ei søt storbyjente skal endelig smis i kjærlighetens lenker, da i hop med sin utkårede ektefelle Big T. Dessverre har sistnevnte hatt ei langvarig feide, med en lokal gjeng med bondetamper, og disse gjør sitt beste i å sette en kjip stopper for det forelskede paret, og det på den store dagen.

Huff, dette ble jo en meget kjip gjensyn, da med ei film en kan banne på at man fikk med seg (hvert fall noe) på norsk tv som nattfilm, tilbake på sen 90-tallet, og for en 13-14 åring var den slags exploitation underholdning med flust av nakenhet, en uforglemmelig opplevelse.
Bare så synd at en ikke kunne få igjen samme inntrykk nå, i voksen alder. For dette var på nippet til å være uutholdelig, og eneste som gjorde at en ikke endte opp i total rævmøkk rating, skyldes den søte og flotte hovedrolleinnehaveren Jan Sebastian, der har et uskyldig ansikt, der minner om ei helt vanlig og ordinær jente, men kroppen til ei pornostjerne. Og ingen tvil om at det er sistnevnte, som definitivt huskes best, og blir også benyttet for fullt, og ikke at man klager, for ja, dæven for et puppestell hun hadde å vise til, min type kvinner. All natural og ikke noe plastikk, overdose med sminke eller brunkrem å se i mils omkrets, og elsker slike 80-talls babes.

Nesten trist at hun rota seg bort i en såpass bedriten søppelfilm, men av etternavnet å gå ut i fra, regner jeg vel med at det sier kanskje sitt.
For hadde likt å sett mer av Jan, der maktet å være søt, sexy som pokker og sjarmerende, men så var det dette med rape og revenge temaet, der filmen bruker en mindre evighet på å komme i gang, og hvor den nybakte ektemannen (Big T), fremstår jo mer rapey enn noen av de overkåte tullingene, og kunne også vært foruten de eviglange overgrepsscenene, samt ei der innehar en liten rev der er lenka fast i kjetting, og hvor flere svære og aggressive jaktbikkjer forsøker å bite den, til stor fornøyelse for svina i filmen.

Når paybacken skal leveres, er det også nedtur, der de som lykkes best innen denne type genre, gjør hevnen om til en tilfredsstillende måte å ta igjen, men få av de går igjen her, selv om han som blir bundet fast til et tre, og får ei sekk med giftslanger tredd over huet, den var ganske så brutal.

Alt i alt, dette var jo i grunn en liten påminnelse om hvorfor en alltids har vært glad i rødtopper, og selv om begge filmene var meget skuffende, så er damene så flotte og sexy å se på, at jeg må nesten revurdere om de ikke får bli værende, for ja, vanvittig mye nakenhet fra Jans side, og hennes praktfulle frontparti er virkelig verdt å gi filmen 2 hakk opp i ratingen, men for underholdningens del, så vil en nok bare benytte seg tungt av fast forward, dersom det blir noe gjensyn senere.

2/10

[Frank.N.Steen]

My Chaffeur (1986) av David Beaird

"They send me out last. You get me, you've hit bottom. I'm the last cookie in the jar."

Ei frisinnet og festglad jente (Deborah Foreman) blir ved en "feiltagelse" gitt en unik mulighet til å få prøvd seg som limousinsjåfør for de rike og velstående i Beverly Hills, men blir gjort tydelig og klart, at hun må først gjennom en tøff opplæringsperiode, og der det er fint lite hjelp å få fra sine mannlige og heller avdanka kolleger. Men det er kanskje akkurat ei som Casey Meadows, det snobbete og utdaterte yrket virkelig trenger, for å få litt fart i sakene.

Etter den små skuffende Rodney Dangerfield komedien, Easy Money (1983), håpet jeg at My Chaffeur kunne være noe mer givende, og heldigvis, det ble virkelig akkurat den vitamininnsprøytningen man behøvde, etter 2 stykk lite givende 80-talls filmer i forkant.
Joda, det er lite nytt innen denne type romantisk screwball komedie, og da hvor ei livsglad og sjarmerende jente, ankommer et heller gubbete og snobbete arbeidsmiljø, og blir gitt en rekke potensielle møkkajobber, for å forsøke å luke henne ut, fort som fanden. Men den søte og sjarmerende Deborah Foreman er ikke så lett å bli kvitt, og verken trusesnappende britiske punkere, arabersjeiker og halliker eller en arbeidsnarkoman jappeklyse av en rikmannssønn (Sam J. Jones) kan få henne til å skifte mening, eller trappe ned i forsøket om å bli den beste limousinsjåføren i området.

Sam J. Jones og nevnte Foreman, har en fin flyt gående og noen av scenene er så gjennomført latterlige at det var godt å få seg en god latter, ved flere anledninger. Høydepunkter inkluderer en britisk punkstjerne som etter enda en natts orgier og utskeielser, får endelig plassert ræven inn i bilen, og gjøres klar for konsert, men ikke før han får sine viktige konkurransepoeng, der går ut på å samle på gamle og overdimensjonerte bestemortruser, og når ei gedigen eldre dame med nettopp en slik går uti parken, blir det fullt oppstyr, og dama forsøker å bruke sin lille puddel som sleggekast for å holde bermen unna.

Senere er det Sam J. Jones sin tur, der han bryter ut en ellevill manisk skrikeshow inni bilen, grunnet en eks som har blitt med barn, og ikke før en vet ordet av det, styrer han uti parken han med, i keiserens nye klær for å skremme homofile, rappe barnevogner med baby og alt til store forlystelse for noen gamle bestemødre.

Filmen er faktisk de første 40-45 minuttene, meget godt gjennomført. Kjapt tempo, kvikk og frekk dialog og mange herlige karakterer og scener utspiller seg, men så går dessverre filmen rett i den klassiske fella, hvor Amors piler blir avfyrt litt for tidlig og raskt ut, og da går piffen ut av den siste halvtimen, der ender mest i en mindre nedtur av overbenyttede klisjeer.

Vel, likevel, det gikk akkurat i pluss, men ja, en film som en ikke gikk inn med for store forventninger til, men leverte mer enn nevnte Easy Money, der jeg ikke gidder å legge til noen omtale av, og får heller forsøke å gi Back To School (1984) med Dangerfield, en sjanse når den tid hender.

6/10

[Frank.N.Steen]

Stick (1985) av Burt Reynolds

En tidligere småkjeltring ved navn Stick (Reynolds), har nylig blitt sluppet ut av fengselet, som har vært hans hjem de siste 7 årene. Men forsøket i å søke lykken over i Miami by, går øyeblikkelig i vasken, når Stick havner midt opp i en brutal skuddveksling, der resulterer i at en god venn blir skutt og drept, samt at han selv får en rekke skyteglade gangstere etter seg.

Filmatiseringene av Elmore Leonards bøker, spesielt på 70 og 80-tallet, ble ofte litt blanda drops. Og for hver Mr. Majestyk (1974) eller 52 Pick-Up (1986), fikk man altså type b-film ala Cat Chaser (1989) eller The Ambassador (1984), og dessverre havner altså Stick litt i mellom, som en der åpner meget lovende, men det blir for tydelig at studioinvolvering i andre halvdel, ødelegger tempoet og handlingen, såpass at man undrer på om de virkelig ønsket å sabotere hele prosjektet for filmstjerna si.

Synd, for har litt sans for Burts 80-talls action thrillere, ala Sharky's Machine (1981), Heat (1986) og Malone (1987), der sistnevnte helt klart var den beste, eller mest givende av forsøkene på mer hardkokt action, enn de endeløse og langt mer letthjerta Smokey and the Bandit/Cannonball Run actionkomediene.

Men ja, i Stick blir det altså rota til ved å tillegge handlingen/karakteren en unødig romantisk historie, pluss en forhasta gjenforing mellom far og datter, og det hele sørger for at tempo og setting lider, og nei, skulle gjerne likt ei Directors Cut utgave her, men sannsynlig liten sjanse for noe slik.

Men positive var jo at her får man likevel en del herlig action, vanvittig tøffe stunt, latterlige bad guys og mye kule scener fra Miami by, så alt var ikke helt nedtur.
Ler ekstra godt av Charles Durning som den sleske og mildt sagt fargerike skurken Chunky, som ser ut som en der har vandret rett inn i Inspektør Clouseaus (Peter Sellers) favoritt kostymeforretning i Rosa Panteren filmene, og bare raska med seg alt fra overdimensjonerte klær, potetneser, komiske parykker og til gigantiske øyebryn, og bare sagt "Kjør på, MER, MER!" og vips får man altså en herlig og gjennomført slesk pilleknaskende bad guy, der Burt omtaler så "fint" som: "A big fat tub of shit!", som er glad i en god fest, samt katter, i hopetalls.

I andre skurkeroller, finner man den langt mindre fargerike, men desto minneverdige skurken Moke, spilt av stuntmann Dar Robinson, som gjennomførte noen halsbrekkende og banebrytende stunts i filmverdenen, og skuffer ikke her heller. Hans bidrag som skyteglad albino-cowboy er definitivt i hop med nevnte Durning, et av filmens klare høydepunkt, bare så synd de to ikke får mer tid, ettersom hovedskurken føles ut som en random Miami Vice baddie, der er verken særlig truende eller underholdende, bare glemt på en, to og tre.

Candice Bergen blir altså dytta inn som ei romantisk forsøk i retning hovedkarakteren, men det hele oppsummeres vel greit nok, i sluttscenen/end credits, og nei, synd Reynolds ikke fikk mer frihet til å gjøre sin greie her, da filmen som sagt, åpner lovende, men blir trukket ned av unødig forsøk i å gjøre den om til noe som åpenbart ikke var i planene til regissøren, og det som kunne ha vært en bedre film, ender i stedet opp som en ujamn affære, kun reddet av enkeltkarakterer og scener.

6/10

Armed Response (1986) av Fred Olen Ray

Ja, dette ble jo en sånn ikke altfor imponerende b-film ala Olen Ray, og var vel noenlunde klar på det, til å begynne med. Likevel, tøffinger som David Carradine, Lee Van Cleef og Dick Miller, samt deilige Laurene Landon fristet jo til å gi den en sjanse, samt at Michael Berryman som "asiatisk" skurk, i hop med Mako virket jo rimelig lovende som cheesy lørdagsfilm, uti de sene timer.

Olen Ray har faktisk denne gang, fått ikke bare en solid gjeng med dyktige folk å jobbe med, men virker som et tyngre beløp med penger har godt med i forsøket, bare så synd han nok en gang greier å rote ting til for seg, da etter en slettes ikke gæren innledning, men som med så altfor mange av møkkafilmene hans, så stopper ting gjerne opp etter en 15-20 minutter, og så blir det meget laaaange scener, og mye dødtid går med, og nei, denne går dessverre kjapt i glemmeboka, tross noen fine stunder mellom far og sønn (Van Cleef og Carradine).

4/10


Relentless (1989) av William Lustig

"I called to see if you were home, I have to kill you tonight."

Når Los Angeles by blir utsatt for arbeidet til en potensiell ny seriemorder (Judd Nelson), der velger ut sine offer gjennom telefonkatalogen, bryter det ut tilløp til det totale kaos og panikk. Men to drevne politidetektiver (Loggia og Rossi), finner snart ut at det kan være noe mer enn kun tilfeldigheter som spiller inn, og at morderens gjerninger, faktisk ligger smertefullt nærmere dem, enn de helst skulle ønske.

Lenge hatt lyst til å se, ettersom en er stor fan av Lustigs tidligere filmer fra 80-tallet, og selv om Brat-Pack stjerna Judd Nelson ikke er noen Joe Spinnell eller Robert Z'Dar, leverer han nå likevel ei gjennomført guffen og imponerende innsats, da som en ung og meget forstyrret mann, der så absolutt har noen stor problemer å hanskes med, og hvor to ulike detektiver i veteran Robert Loggia og hans mye yngre og nyansatte kollega (Rossi), har hendene fulle med å finne ut hvordan de skal sette en permanent stopper for den nådeløse morderen.

De to sistnevnte, er kanskje mye av grunnen til at filmen flyter så godt, der kjemien og de kjappe og vittige replikkene, er meget givende, og så har man flotte Meg Foster som bidrar litt i det familiære, og nei, kanskje ikke like gritty og sleazy som Lustigs tidligere New York filmer, men overgangen til Los Angeles by var kanskje det han trengte, for å ikke sette seg litt fast, og følte vel han gjorde sine beste filmer, i krim-skrekk genren, og Relentless er absolutt en film jeg godt kunne tenkt å sett igjen, og ikke umulig ratingen kan stige litt til

7,5/10

[Frank.N.Steen]

The Presidio (1988) av Peter Hyams

Når et brutalt mord finner sted like ved den anerkjente militærbasen Presidio, havner etterforskningen rett i fanget på to tidligere bitre kamphaner, der må forsøke å begrave stridsøksa, om det ønsker å ha en sjanse til å oppklare saken.

Nytt forsøk med denne 80-talls filmen, der forsøker å kombinere krim thriller og buddy-cop action, uten helt å lykkes med noen av delen. Synd, for Sean Connery og Mark Harmon har ei fin kjemi gående, selv om da det er jo veldig etter boka, med en sur og grinete eldre mentor/sjef/farsfigur og hans yngre og mer rebelske partner, samt at Meg Ryan har vel sjeldent sett bedre ut, men ja, et eller annet sted faller filmen litt for mye i gjennom, og selv om nevnte Ryan var meget behagelig å se på, trengte man virkelig to overlange sexscener spredt utover?

Handlingen blir også litt for ujamn, der en skulle helst sett mer av selve etterforskningen og innsatsen til Connery og Harmon, og siste akt minner om ei hvilken som helst tilfeldig 80-talls actionfilm, der alt bare faller total i gjennom med tilfeldige actionscener og nei, nesten tv-film standard i perioder, og virket som Peter Hyams ga fullstendig opp, men ja, vi får nå noen meget tøffet jaktscener, først ut med en lang bilscene, senere en til fots, der den godeste Harmon virkelig gir full gass, og fremstår nærmest som en sprinter, hekkeløper og orienteringsløper på speed, samt den klassiske tommelscenen, hvor Connery kun benytter "den svake" tommelen, for å lære ei svær bølle (tror det er skurken fra Stallone filmen Over the Top som blir offer for Connerys tommelmishandling) en brutal lekse om forskjellen på en major og en løytnant.

Nei, langt fra noen stor film, men helt okei fredagsunderholdning.

5/10

Fool for Love (1985) av Robert Altman

Denne hadde man litte forhåpninger til, men som alltids med Robert Altman, blir det sjeldent at ting klaffer slik en jo så gjerne skulle likt det.
En sånn regissør der tiltrekker seg skuespillere og navn man er glad i, men hvor filmene ja, bare ikke makter å holde på interessen min, og nok en gang satt en å små hang med huet, tidlig ut, og første 20 minuttene føltes ut som en mindre evighet, med kjøkkendrama kjefting og konstant pjatt mellom Sam Shepard og en usminket med stadig smellheit Kim Basinger. Er ikke før nesten timen ut, når Randy Quaid og etter hvert Harry Dean Stanton ankommer, at handlingen først kommer skikkelig i gang. Synd, for potensialet for en langt mer givende film, lå helt klart til rette, men første halvdel var hardfør og ikke spesielt underholdende, men likte altså siste akt, så ender med en veldig snill:

6/10


Blastfighter (1984) av Mario Bava

"I am not a butcher, I am a hunter"

En tidligere vanæret politimann ved navn Tiger (Michael Sopkiw), har tilbragt flere år bakom murene, grunnet drapet på sin kones morder. Og forsøker så å legge fortiden bak seg, da ved å returnere til gamle trakter. Dessverre vil ikke dette hjelpe stort, ettersom en gjeng med skyteglade bondetamper, gjør sitt aller beste i å teste den hjemvendte sønns tålmodighet, og hvor det snart bryter ut ei brutal krig uti villmarka, som et resultat av brutal overjakting, både på uskyldige dyr og ikke minst mennesker.

Gjensyn med denne italienske action-thrilleren, der mulig forsøkte å henge seg litt på Rambo trenden, med en ensom hevner, der søker ly i ei avsides liggende småby, og vil kun være for seg selv, men ja, ikke lett, når en haug (nærmest et helt fotball, eller tropp) med skyteglade rednecks er på ham, konstant, hele tiden, samt gjenforening med sin noe pågående datter.

Joda, oppskriften er rimelig enkel. Skurkene trigger antihelten, såpass at han til slutt klikker fullstendig, og vi får et ganske så tøft inferno av action og nedslaktning siste 15-20 minuttene, men selve gjenforeningen mellom far og datter, kunne fint vært helt klippet ut, da hun er kun irriterende og står i veien for hva som kunne ha vært en langt mer gjennomført actionthriller.

George Eastman leverer en overraskende sympatisk figur, tross av å være på the bad guys side, mens Michael Sopkiw minner meg litt om en ung Franco Nero, og vi bys opp til et vanvittig tøft high-tech våpen eller gevær, der kommer med et lass av ulik variant av ammunisjon, noe som skurkene skal lide ekstra mye for.
Nei, noe mer givende runde 2, og kul bruk av synthdominerende score, men langt fra å være Bavas beste, uansett hva DVD coveret forsøker med, når de siterer en av Tarantinos tusentalls "personlige favorittfilmer", men ja, helt okei måte å avslutte 80-talls kvelden på.

6/10

[zappadude]

The Woman In Red ( 1984 ) av Gene Wilder.

Lett underholdning av og med Gene Wilder.
Kelly LeBrock er alltid en fryd for øye
&/10




Who`s That Girl ( 1987 ) av James Forley

Ikke like bra som Desperately Seeking Susan ( 1985 ) av Madonna filmer.
Men helt grei underholdning
5/10




Like Father Like Son ( 1987 ) av Rod Daniel

Ikke den beste rollebytte filmen jeg har sett, men ganske så underholdene.
Dudley Moore er god og havner i en del morsomme situasjoner.
6/10

[Frank.N.Steen]

The Woman In Red ( 1984 ) av Gene Wilder.

Lett underholdning av og med Gene Wilder.
Kelly LeBrock er alltid en fryd for øye
&/10

Who`s That Girl ( 1987 ) av James Forley

Ikke like bra som Desperately Seeking Susan ( 1985 ) av Madonna filmer.
Men helt grei underholdning
5/10

Like Father Like Son ( 1987 ) av Rod Daniel

Ikke den beste rollebytte filmen jeg har sett, men ganske så underholdene.
Dudley Moore er god og havner i en del morsomme situasjoner.
6/10

En skikkelig 80-talls aften på deg også i går? Fikk sett 3 fra det tiåret selv, men tiden strekker ikke til akkurat nå, så får prøve å legge inn ei omtale i løpet av uka.

The Woman in Red så jeg for et par år tilbake, men en som dessverre ikke helt levde opp til barndomsminner og lørdagsfilmen, med pappa på midten av 90-tallet. Ei som derimot levde opp til nostalgiske og fine minner, var jo selvsagt dama i rødt, Kelly LeBrock. Smått utrolig at hun en gang i tid, var gift med Steven Seagal.
Who`s That Girl (1987) har jeg prøvd meg på 2-3 ganger, og forblir værende på en tja, helt okei 5/10 selv, og synes faktisk Madonna gjør en ikke så fæl innsats, som ei gatesmart og munnrapp berte, men hvor filmen i sin helhet, blir kanskje litt for forutsigbar og blekner helt, om en sammenligner med langt bedre og lignende eksentrisk og festglad jente, møter arbeidsnarkoman jappe-streiting, og de havner utpå en real fartsfylt eventyr sammen. Her lyktes Into the Night (1985) og Something Wild (1986) overlegent bedre.

Desperately Seeking Susan, kjøpte jeg for et par uker siden, men spares til litt senere. Håper på en forbedring i kvalitet og underholdning, kontra det lille man har ellers vært innom fra Madonnas 80 og 90talls film.

Veldig glad i Arthur og Drømmekvinnen 10, men 80-tallet sånn ellers, (tja, den julefilmen var ikke så gæren heller) virket å være veldig opp og ned, for Dudley Moore, så kanskje Like Father, Like Son er noe en får vurdere å kaste seg ut i, om ikke lenge.

[zappadude]

The Woman In Red ( 1984 ) av Gene Wilder.

Lett underholdning av og med Gene Wilder.
Kelly LeBrock er alltid en fryd for øye
&/10

Who`s That Girl ( 1987 ) av James Forley

Ikke like bra som Desperately Seeking Susan ( 1985 ) av Madonna filmer.
Men helt grei underholdning
5/10

Like Father Like Son ( 1987 ) av Rod Daniel

Ikke den beste rollebytte filmen jeg har sett, men ganske så underholdene.
Dudley Moore er god og havner i en del morsomme situasjoner.
6/10

En skikkelig 80-talls aften på deg også i går? Fikk sett 3 fra det tiåret selv, men tiden strekker ikke til akkurat nå, så får prøve å legge inn ei omtale i løpet av uka.

The Woman in Red så jeg for et par år tilbake, men en som dessverre ikke helt levde opp til barndomsminner og lørdagsfilmen, med pappa på midten av 90-tallet. Ei som derimot levde opp til nostalgiske og fine minner, var jo selvsagt dama i rødt, Kelly LeBrock. Smått utrolig at hun en gang i tid, var gift med Steven Seagal.
Who`s That Girl (1987) har jeg prøvd meg på 2-3 ganger, og forblir værende på en tja, helt okei 5/10 selv, og synes faktisk Madonna gjør en ikke så fæl innsats, som ei gatesmart og munnrapp berte, men hvor filmen i sin helhet, blir kanskje litt for forutsigbar og blekner helt, om en sammenligner med langt bedre og lignende eksentrisk og festglad jente, møter arbeidsnarkoman jappe-streiting, og de havner utpå en real fartsfylt eventyr sammen. Her lyktes Into the Night (1985) og Something Wild (1986) overlegent bedre.

Desperately Seeking Susan, kjøpte jeg for et par uker siden, men spares til litt senere. Håper på en forbedring i kvalitet og underholdning, kontra det lille man har ellers vært innom fra Madonnas 80 og 90talls film.

Veldig glad i Arthur og Drømmekvinnen 10, men 80-tallet sånn ellers, (tja, den julefilmen var ikke så gæren heller) virket å være veldig opp og ned, for Dudley Moore, så kanskje Like Father, Like Son er noe en får vurdere å kaste seg ut i, om ikke lenge.

Eneste 80 talls filmen jeg så i går var Like Father Like Son. Woman In Red og Who`s That Girl ble sett tidlig i forrige uke. Fikk sett Tom Holland filmen The Temp ( 1993 ) og The Brady Bunch Movie ( 1995 ) og A Very Brady Sequel ( 1996 ) i går kveld/natt. Men disse har jeg rangert under Hvilken film så du sist? tråden.

[Frank.N.Steen]

Back to School (1986) av Alan Metter

"Ya gotta look out for number one... and don't step in number two!"

Når sønnen til en noe eksentrisk businessmann (Rodney Dangerfield) står i fare for å falle utenom ved et respektabelt universitet, bestemmer far seg for å hjelpe ut, da ved å la seg bli medelev og romkamerat med sitt avkom.

Joda, Back to School var en langt mer vellykket og morsom Rodney Dangerfield film, enn den små skuffende Easy Money (1983), og selv om den langt mer rølpete og fartsfylte 1986 komedien muligens blir litt for mye etter "boka" i siste akt, så ble det aldri kjedelig, og lo flere ganger av de mange herlige vitsene og komiske innslagene.
Eneste minuset er vel at sønnen spilt noe smugt og irriterende av Keith Gordon, er ja, en som ikke har samme sjarm eller vittighet som sin far, og hele greia med den blonde stereotypiske 80-talls bølla (selvsagt William Zabka, nok en gang) som skal ydmykes i siste akt, og at den langt mer høyreiste modellbrunetten, bare plutselig faller pladask for den nerdete Melon Junior, vel, flisespikkeri, men greide bare ikke å ignorere Gordons kjipe innsats. Ville heller foretrukket noen ala Jon Cryer eller Matthew Broderick i denne delen, da Gordon lyktes langt bedre i mørkere roller ala Dressed to Kill og Christine fra samme periode. Men det lille en har sett av ham, i mer komiske innslag, har vært lite å le av, tvert i mot.

Ellers er jo Burt Young, Ned Beatty og Sally Kellerman herlige innslag. Robert Downey Jr. dukker også opp, som festglad sidekick, til nevnte Gordon, en rolle han virket å gjøre mye av på den tid.

Alt i alt, ei film som ikke umulig, kan stige et halvt hakk, ved nærmere besøk, men inntil da, ender det med en:

6,5/10

Fikk med to andre 80-talls filmer i løpet av natten, dessverre ingen ting å juble over.

Johnny Be Good (1988) med 80-talls nerden Anthony Michael Hall, forsøkt solgt som macho fotballstjerne, fungerer aldri, og DVD coveret oppsummerer vel i grunn det meste, og han ser mer forskrekka ut, at han faktisk landa en slik rolle, og hvor hans motspillere i Robert Downey Jr. og Uma Thurman ser ut som de er minst 10 år eldre, og nei, tipper slike roller drepte mer eller mindre sjansene for Hall i å lykkes med å komme seg vekk fra nevnte nerde-karakterer, og var vel først i Johnny Depp/Burton filmen Edward Scissorhand (1990), at han endelig lyktes med machoimaget, selv om det var da ment å være i en mer klysete drittsekk rolle.

Lurer også på om det var her, at Tarantinos fotfetisj med Uma først begynte, der en scene byr opp til Thurman som gnir tærne i ansiktet til Michael Hall.

Alt i alt, lite som henger igjen, en forglemmelig og ganske tam affære, tross av at nevnte Thurman så meget bra ut, i tettsittende pysjamas, og at Judas Priest hadde ei cover av filmtittelen/Chuck Berry klassikeren.

4/10

Outrageous Fortune (1987) var den siste man orket, og blir aldri noen fan av verken Shelley Long eller Bette Midler, tross av at damene har sine stunder i en del filmer og tv-serier man er glad i, men en hel film med dem, ble rett og slett alt for mye, og nei, kaster ikke bort mer tid enn nødvendig, så ender med en:

4/10

[Elgen]

Endelig en ny video i denne serien

[Frank.N.Steen]

Endelig en ny video i denne serien

Rart det der. Hver gang man forsøker å sjekke opp om det er kommet noen ny video siden sist (var innom senest her forleden), da er det intet nytt å hente fra opplasteren/kanalverten. Men ja, får heller bare smøre meg med tålmodighet og vente til du holder meg oppdatert. For virker som at det er eneste måten man henger med i timene på.

Hm, virker som videoen og bildet/lyden, ikke helt spiller på samme lag, men ja, mulig den vil fikses på/tas ned og lastes opp på ny. Likevel fikk nå gått greit gjennom lista, og på tide at First Blood (1982) ble inkludert, selv om også den ville nok mest sannsynlig ville ha blitt spart til litt senere, hvert fall hos meg. En film der egner seg best som regntunge, sene høstkvelder fremfor midt på sommeren, og soleklart den beste i Rambo serien. Må nok forsøke å få lest boka, før eller siden, men ja, i hop med Rocky så er vel det Stallones beste stund.

Caddyshack filmene falt jeg aldri helt for, men gjensynet med to Rodney Dangerfield filmer, i Easy Money (1983) og den langt mer artige Back to School (1986), gjør at en kanskje må revurdere å gi førstefilmen en ny visitt, ettersom den ofte nevnes som noe av de bedre 80-talls komediene.

Ellers hyggelig å se to knall fete John Carpenter perler, i en og samme oppramsingsliste, og der Big Trouble in Little China (1986) er nok blant de største favorittene (uansett sjanger) fra det tiåret. They Live (1988) er også solid underholdning, men husker at noe med siste akt, gjør at den trakk litt ned i totalsummen, hvert fall fra tidligere besøk, så også en der må sees igjen for en ny vurdering.

Hadde så store planer for sommeren, angående 80-talls slashere, og spesielt Friday the 13th og Nightmare on Elm Street filmene. Lite å si på førstefilmen i sistnevnte serie, der er vel også blant de aller beste innen den type underholdning, selv om en har nok film nummer 2 som ørliten favoritt, grunnet at det var jo nettopp den (i likhet med Friday the 13th Part 2) som ble min introduksjon mot den slags film, og nei, to meget ikoniske skurker kom det ut av dem, men Freddy var nå litt mer sammensatt enn Jason, og hele drømme og mareritt scenariet bød jo opp til noen uforglemmelige stunder.

[Frank.N.Steen]

Street Trash (1987) av J. Michael Muro

"I don't need this. I already got trouble with my kids, my wife, my business, my secretary, the bums... the runaways, the roaches, prickly heat, and a homo dog. This just ain't my day."

Når eieren av ei lokal alkoholsjappe, plutselig en dag snubler over en kasse med utgått drikke. Blir det snart liv i det slitne og falleferdige nabolaget, og ikke minst de mange lurvete og tvilsomme beboerne. For det viser seg nemlig at det aller "nyeste" på markedet, da rettet mot de tørsteste gutta. Er en helt unik drikke, bestående av en meget kjip mikstur, som har en lei bakside av å sørger for øyeblikkelig effekt, eller rettere sagt fullstendig oppløsning.

Definitivt ei film som virkelig lever opp til sitt navn og filmposter. For Street Trash er pure 80-talls b-film galskap, og spekket med såpass mye herlig komedie, fargerike og elleville karakterer, sleazy og cheesy stemning, samt noen meget imponerende og groteske spesialeffekter, som fortsatt holder seg meget godt.

For det er ikke bare den mystiske drinken Viper som bokstavelig talt "viper" ut de tørste og slitne beboerne i New Jerseys mindre delikate bydel, ettersom her får vi også sinnssvake og morderiske eks Vietnam veteraner, som lever som småkonger på den lokale søppeldynga, nådeløse politimenn på personlig hevntokt, til en "smått" pervers og bedriten eier av ei skraphandel, samt en mindre gjeng hardføre uteliggere, som tyr til gatas lov for å overleve i hverdagen.

Filmen vil nok aldri passe helt inn blant de mer bejublede og kjente kult-b-filmene fra dette tiåret, men er man svak for utgivelser som Basket Case (1982), The Toxic Avenger (1984) eller The Stuff (1985), ja da burde man gi Street Trash en mulighet. For denne skriker jo Troma møter Frank Henenlotter, og flere velkjente ansikter fra de to sistnevnte, går jo igjen her, men også bruken av lokaler og det sommerlige preget, gjør at en nærmest forventer å se Toxic Avenger plutselig ankomme skjermen, for å dele ut litt brutal hevn mot byens korrupte avskum.

Er det noe å nevne, som muligens gjør at filmen bikker litt kontra andre lignende body melt splættere fra samme tid, er det nok at tempoet og varigheten kunne fint ha vært gjort noe med. For over 1 time og 40 minutter, ble litt i det lengste laget, og ikke alt er like spennende og artig.

Men fikk langt mer igjen denne gang, enn ved forrige besøk. Mulig det å se den på en meget varm sommerkveld, var mer utslagsgivende, enn å se den midt utpå vinteren.

Alt i alt, toalett nedsmeltningsscenen er det skyhøy klasse over. Og elsker slike effekter og spesielt når det tas seg litt ekstra tid, samt komiske innslaget fremfor kun å gå fullt ut for sjokk og vantro.

7/10

[zappadude]

The Wraith (1986) av Mike Marvin

"I don't know, but whoever he was, he's weird and pissed off!"

Over en lengre tid, har en gjeng med landeveisrøvere ledet an av den brutale Packard (Nick Cassavetes), terrorisert en mindre by og dens innbyggere, da med lite eller ingen tegn til særlig motstand. Men når en uredd og mystisk fremmed (Charlie Sheen) plutselig ankommer i en futuristisk sportsbil, så blir det klart for litt oppfriskning av gamle og vonde minner, der blant en fæl hendelse som fant sted flere år i forkant, blir benyttet som drivkraft mot gjerningsmennene, og der vil så igjen bli utfordret til en rekke livsfarlige billøp på motorveien, og hvor mer enn kun bilen eller dama står på spill.

Et hyggelig gjensyn med denne fartsfylte action-sci-fi bilfilmen, der virker å være litt Mad Max, litt Knight Rider og mye 80-talls tenåringsfilm.
Klart, noen stor film er det selvsagt ikke. Men kul stemning, mye bra og fengende musikk, flotte lokaler og bilscener, samt ei meget snasen og ung Sherilyn Fenn, så har man ei 90 minutter til og fra med erke typisk 80-talls sen sommerunderholdning.

Kom jo en del lignende bilfilmer fra samme periode, også da med slike mørke og spennende futuristiske kjøretøy, og denne filmen hadde nok vært ei ideell kompanjong i hop med Black Moon Rising, også utgitt i 1986, og da med en svart og mystisk racerbil.

Sett før, og ingen forandring i hvordan oppfatter den. Meget lett underholdning, men ja, ypperlig på en sen fredagskveld i hop med pizza og iskald drikke.

7/10

Herlig 80 talls perle. Må ha meg et gjensyn snart igjen.

[zappadude]

Back to School (1986) av Alan Metter

"Ya gotta look out for number one... and don't step in number two!"

Når sønnen til en noe eksentrisk businessmann (Rodney Dangerfield) står i fare for å falle utenom ved et respektabelt universitet, bestemmer far seg for å hjelpe ut, da ved å la seg bli medelev og romkamerat med sitt avkom.

Joda, Back to School var en langt mer vellykket og morsom Rodney Dangerfield film, enn den små skuffende Easy Money (1983), og selv om den langt mer rølpete og fartsfylte 1986 komedien muligens blir litt for mye etter "boka" i siste akt, så ble det aldri kjedelig, og lo flere ganger av de mange herlige vitsene og komiske innslagene.
Eneste minuset er vel at sønnen spilt noe smugt og irriterende av Keith Gordon, er ja, en som ikke har samme sjarm eller vittighet som sin far, og hele greia med den blonde stereotypiske 80-talls bølla (selvsagt William Zabka, nok en gang) som skal ydmykes i siste akt, og at den langt mer høyreiste modellbrunetten, bare plutselig faller pladask for den nerdete Melon Junior, vel, flisespikkeri, men greide bare ikke å ignorere Gordons kjipe innsats. Ville heller foretrukket noen ala Jon Cryer eller Matthew Broderick i denne delen, da Gordon lyktes langt bedre i mørkere roller ala Dressed to Kill og Christine fra samme periode. Men det lille en har sett av ham, i mer komiske innslag, har vært lite å le av, tvert i mot.

Ellers er jo Burt Young, Ned Beatty og Sally Kellerman herlige innslag. Robert Downey Jr. dukker også opp, som festglad sidekick, til nevnte Gordon, en rolle han virket å gjøre mye av på den tid.

Alt i alt, ei film som ikke umulig, kan stige et halvt hakk, ved nærmere besøk, men inntil da, ender det med en:

6,5/10

Er den filmen jeg liker best med Rodney Dangerfield og han er morsom i Caddyshack ( 1980 ). Men av filmer der Dangerfield har hovedrollen har jeg bare sett Back To School ( 1986 ) , Easy Money ( 1983 ), The 4th Tenor ( 2002 ) og den animerte filmen Rover Dangerfield ( 1991 ) som jeg forøvrig likte ganske godt. Har tilgode å se Ladybugs ( 1992 ), Meet Wally Sparks ( 1997 ), The Godson ( 1998 ), My 5 wifes ( 2000 ). Får vel sett de etterhvert. Han har vel også noen komedie album det er verd å sjekke ut om man liker slikt.

[Frank.N.Steen]

Er den filmen jeg liker best med Rodney Dangerfield og han er morsom i Caddyshack ( 1980 ). Men av filmer der Dangerfield har hovedrollen har jeg bare sett Back To School ( 1986 ) , Easy Money ( 1983 ), The 4th Tenor ( 2002 ) og den animerte filmen Rover Dangerfield ( 1991 ) som jeg forøvrig likte ganske godt. Har tilgode å se Ladybugs ( 1992 ), Meet Wally Sparks ( 1997 ), The Godson ( 1998 ), My 5 wifes ( 2000 ). Får vel sett de etterhvert. Han har vel også noen komedie album det er verd å sjekke ut om man liker slikt.

Han var aktiv på 80 og 90-tallet, den godeste Rodney Dangerfield, og ser jo at man har nok av film å krysse ut fra hans side.
Regner med at Ladybugs og Meet Wally Sparks, er de to jeg kommer til å gå for fremover. Så får en se an om de gir mersmak eller ei.

Husker jo godt episoden (en av de morsomste) der Dangerfield spilte vel sønnen (tror jeg det var) til Burns, og hvor han kom meget godt overens med Homer Simpson.

[zappadude]

80 talls filmer jeg har sett den siste tiden:

The Clan of the Cave Bear ( 1986 ) av Michael Chapman- 5/10

Liker konseptet, basert på første bok i Earth`s Children serien. Bare synd denne filmen ikke ble en stor suksess. Vært artig med en ny filmatisering og at vi hadde fått filmatiseringer av de andre bøkene i serien også.



Burglar ( 1987 ) av Hugh Wilson - 5,5/10

En helt grei Whoopi Goldberg komedie. Mulig jeg vil like den bedre ved et gjensyn ved en senere anledning. Bobcat Goldthwait er også med, og har likhetstrekk med den karakteren som vi kjenner han fra politiskolen.



My Demon Lover ( 1987 ) av Charlie Loventhal - 4/10

Ikke mye å skryte av, relativ svak komedie



Gloria ( 1980 ) av John Cassavetes - 9/10

Fantastisk film, solid atmosfære og filming. Gena Rowlands er fantastisk i sin rolle. En liten favoritt hos meg av Cassavetes filmer. Det ryktes også at dette var en av favoritt filmene til Akira Kurosawa.

[Frank.N.Steen]

80 talls filmer jeg har sett den siste tiden:

The Clan of the Cave Bear ( 1986 ) av Michael Chapman- 5/10

Liker konseptet, basert på første bok i Earth`s Children serien. Bare synd denne filmen ikke ble en stor suksess. Vært artig med en ny filmatisering og at vi hadde fått filmatiseringer av de andre bøkene i serien også.

Greide glansnummeret, ved å handle inn denne filmen på ny, ørten år etter at man gjorde så, og ligger et eller annet sted i filmboden på vent.
Husker ikke så veldig mye, men endte opp i samme ratingskala som der du havnet.
Kom jo en del huleboer relaterte utgivelser på den tid, særlig med mer humoristiske toner, ala The Missing Link, en animert sexkomedie og selvsagt Cave Man med Ringo Star, pluss tenårings rølpe sex komedien Cave Girl (1985), samt The Iceman eller noe slik, der forsøkte vel å være litt mer seriøs enn de to nevnte, samt Ildens Barn eller Quest for Fire som en fikk helt klart mest ut igjen av, og en virkelig god og spennende film, der blandet mye god humor, sjarm og nei, en jeg definitivt vil se igjen, fremfor samtlige av de andre.

Får se om jeg snart gyver løs på Clan of the Cave Bear igjen, men sitter med en kjip følelse av at det tvilsomt blir noe særlig til bedring denne gang ei.

Burglar ( 1987 ) av Hugh Wilson - 5,5/10

En helt grei Whoopi Goldberg komedie. Mulig jeg vil like den bedre ved et gjensyn ved en senere anledning. Bobcat Goldthwait er også med, og har likhetstrekk med den karakteren som vi kjenner han fra politiskolen.

Burglar ga jeg en skuffende 4/10 tilbake i sommer 2011, men i fjor vinter ble det langt mer givende, og endte med en 6/10.
Likte Whoppis mer actionfylte forsøk på 80-tallet, og synes hun lyktes litt bedre i Burglar, enn Lethal Bauty eller noe slik, som kom ut et år før.
Ble jo en slags Politiskolen gjenforening for Bobcat og G.W. Bailey som spilte vel kun i en film sammen, og en der kom ut samme året i fjerdefilmen Citizens on Patrol.

My Demon Lover ( 1987 ) av Charlie Loventhal - 4/10

Ikke mye å skryte av, relativ svak komedie

Gloria ( 1980 ) av John Cassavetes - 9/10

Fantastisk film, solid atmosfære og filming. Gena Rowlands er fantastisk i sin rolle. En liten favoritt hos meg av Cassavetes filmer. Det ryktes også at dette var en av favoritt filmene til Akira Kurosawa.

My Demon Lover husker jeg lå opp gratis på Youtube i fjor sommer, men kom meg aldri frem til den, før opplasteren/kanalen forsvant sporløst. En av flere, der inneholdt sikkert hundrevis, på hundrevis av spillefilmer fra 80 og tidlig 90-tallet, flere ganske så vanskelige å oppdrive, hvert fall i DVD eller Blu-ray format, men var nok ikke disse som tvinga det til å ta slutt, men at opplaster begynte å slenge inn mer kjente filmserier, der sikkert er vanskeligere å komme unna med, men så dukker jo stadig vekk lignende kanaler opp igjen, med mye av samme innholdet, bare under nytt navn.

Men ja, tvilsomt at man har gått glipp av noen "stor" opplevelse der.

Gloria har jeg aldri hørt om, men kanskje noe en får sjekke opp senere.

[Frank.N.Steen]

Blitt til at en holdt seg til 80 og tidlig 90-tallet, for mesteparten av helgen. Velger å slenge inn et par her, selv om de ble utgitt i "feil" tiår, så er man rimelig sikker på at de ble unnagjort på åttitallet:

Men at Work (1990) av Emilio Estevez

"Golf clap? Golf clap."

To dagdrømmende søppelmenn (Charlie Sheen og Estevez), har kun et mål i livet, og det er å spare opp nok, til å åpne deres egen surfebutikk, perfekt lokalisert ved nærliggende og idylliske strandområde. Men for å nå dette, må de først tilbringe et par livstider, på å vasse seg gjennom byens mange illeluktende og lite berikende søppelcontainerne. Og som ikke arbeidsdagen var mer givende, så dukker plutselig liket av en lokal politiker opp, i en søppeltønne og før gutta aner ordet av det, har de alt fra et nysgjerrig pizzabud, sinnssvake Vietnam veteraner, slesk og ondskapsfull gangstere, to udugelige lystmordere samt et par bråkjekke sykkelpolitier rett i hæla, og hvor alt virker å lede mot søppeldyngas mange godt bevarte hemmeligheter.

Joda, et tidvis hyggelig gjensyn, med denne artige idiotkomediene, regissert av Emilio Estevez, der visstnok ble en sen natt, vekket av søppelbilen som bråkte, og kom på ideen om at ingen hadde lagd ei skikkelig film om søppelmenn og deres yrke før, så ja, da valgte han å gjøre noe med det, samt legge inn litt om skadene ved giftutslipp og beskytte miljøet i samme slengen.

Sett før, og mulig en var kanskje litt i bedre humør den gang, for ja, ikke alt er like moro gang nummer 2 (eller 3), men Men at Work har definitivt en herlig stemning over seg, der jeg digger leiligheten til Sheen og lokalene ikke langt unna stranda, litt Two and a Half Men vibber av hele opplegget, men klart, det hjelper godt på, når Keith David ankommer, som den lite stabile vaktbikkja til sjefen, som får i oppgave å holde rørehuene i orden, men ja, så dukker lik, skyteglade gangster og annet opp, og da er faktisk en tidligere Vietnam veteran ikke så dum å ha med seg på kjøpet.

Ting virker å falle litt sammen mot slutten, og visstnok ble den originale slutten skrinlagt og ei ny og mer impulsiv ble gjort, og det merkes, ingen tvil om det.
Likevel, underholdende og tidvis moro, så ender med en litt "strengere" rating, enn forrige gang:

6,5/10

Pump Up the Volume (1990)

Denne åpnet lovende (tror det var Denelgen som anbefalte den, i forrige 80-talls tråd på VGD) og fant den nylig på DVD. Men ja, solid innsats fra Christian Slater, som en slags rockestjerne-stand-upkomiker på kveldstid via en piratradio, mens på dagtid, er han mer en tilbakelent og sjenert fyr, med fint lite å si. Ville så gjerne få mer ut av den, men ble etter hvert litt for mye "preking", og mista nok litt interessen i det man bikka opp mot timen unnagjort, men kanskje en der vil funke mer ved senere besøk.

Enn så lenge, havner man på ei: 6/10

Nomads (1986)

Tydelig at fredagen, så gikk mye av lufta ut av meg. Bokstavelig talt, for det har vært så gjennomført klamt og vindstille, og hater slikt om sommernettene. Dårlig søvn og håper på kjøligere og mørkere sommernetter snart, slike er perfekt for film helger, og nei, denne Pierce Brosnan skrekkthrilleren hang jeg noenlunde med på, hvert fall til 30-40 minutter, så ble plutselig andre ting mer givende, og tror jeg var halvveis i søvne før timen hadde klikka inn, og mista sikkert siste 20-25 minuttene, men ikke søren om en gidder å kaste bort mer tid.

Lite givende, men ikke direkte fælt, bare kjedelig og nei, bare gir den en midt på treet rating:

5/10

Run (1991)

Nok et middelmådig og meget forglemmelig impulskjøp, mye grunnet flotte Kelly Preston, ikke fullt så mye grunnet Patrick Dempsey, en fyr jeg aldri har likt, noe med hans smugge og punchable flir, der henger igjen i så altfor mange scener, men vel, han spiller nå en student der også på deltid er mekaniker, og får i oppgave å kjøre ei real luksusbil til Atlantic City, men selvsagt ender han opp med å gjøre det han ikke skulle, nemlig gamble.
For ja, døde eksgangstere og pene kvinner, = store problemer, og en av utallige filmer som har et lignende plot, men ja, veldig halvveis gjennomført, og burde nok heller ha startet opp filmkvelden med noe annet, for denne ble kun løfta frem av nevnte Preston, som dessverre ikke får så mye å gjøre her, og forsvinner dessuten bort, i litt for store perioder.

5/10

Class (1983) av Lewis John Carlino

Vel, i det lørdagen gikk mot slutten, kom endelige noe å le av, og hvor debuten til mange fremtidige 80-talls stjerner skulle vise seg å bli en verdig måte å avslutte dagen på.

For her får man Andrew McCarthy, Rob Lowe, John Cusack, Virginia Madsen, Casey Siemaszko samt at Alan Ruck også var meget tidlig ute, i en meget underholdende og sjarmerende teen sex komedie, hvor to gode kompiser på et universitet, plutselig får et lite problem, når ene parten (McCarthy) får napp med ei erfaren og voksen kvinne (Jacqueline Bisset), og som senere viser seg å være moren til romkameraten (Lowe). Slikt blir det trøbbel ut av.

7,5/10

[zappadude]

Romancing The Stone ( 1984 ) av Robert Zemeckis - 8/10

En favoritt fra barndommen innen Adventure filmer. Herlig film. God kjemi mellom Michael Douglas og Kathleen Turner.




The Jewel of the Nile ( 1985 ) av Lewis Teague - 6,5/10

Ikke på høyde med Romanicing The Stone, men fortsatt underholdene.




Wicked Stepmother ( 1989 ) av Larry Cohen - 3,5/10




Skin Deep ( 1989 ) av Blake Edwards - 4,5/10




Dead Bang ( 1989 ) av John Frankenheimer - 7/10

[Frank.N.Steen]

Romancing The Stone ( 1984 ) av Robert Zemeckis - 8/10

En favoritt fra barndommen innen Adventure filmer. Herlig film. God kjemi mellom Michael Douglas og Kathleen Turner.

The Jewel of the Nile ( 1985 ) av Lewis Teague - 6,5/10

Ikke på høyde med Romanicing The Stone, men fortsatt underholdene.

Så begge i vinter 2014, og husker en ble litt småskuffa over begge filmene. Kun 6,5/10 til førstefilmen, og meget nedtur med 2ern, som endte på 4/10.
Men var kanskje ikke helt i rette humør, for slikt har litt å si på den type underholdning. Opplevde det samme med gjensynet av Crocodile Dundee og Indiana Jones filmene. Noen ganger passer de best på sommerkvelder, fremfor midt på vintertid. Bør vel gi disse eventyrfilmene et par runder til, for er jo en grunn til at de stadig er i samlingen, selv om det kan gå år og dag, fra hver gang en drar de frem igjen.

Wicked Stepmother ( 1989 ) av Larry Cohen - 3,5/10

Skin Deep ( 1989 ) av Blake Edwards - 4,5/10

Dead Bang ( 1989 ) av John Frankenheimer - 7/10

Larry Cohen er en kar jeg er glad i, spesielt skrekkfilmene hans fra 70, 80 og tidlig 90-tallet. Men Wicked Stepmother har en aldri hørt om, kanskje like greit? Ser det er noen flere han gjorde på 80-tallet, men mulig de var mer retta mot rett-på-video markedet enn det store lerretet.

Skin Deep så jeg i vinter. Alltid vært hatt sans for John Ritter, men ikke til å unngå at han kasta bort sjarmen i mang en stinkare og middelmådighet. Synd, for Skin Deep hadde jo noe lovende til å starte med, men ble som så mange andre 80-talls komedier av Blake Edwards og (der ikke hadde Peter Sellers eller Dudley Moore), mildt sagt ustabile og tidvis fæle forsøk i kombinere nevnte duos suksessfulle komiske eventyr, og nei, Blind Date (1987) med Willis og Basinger er kanskje ikke så mye bedre, men av en eller annen grunn liker jeg den litt mer enn Skin Deep.

Dead Bang er fortsatt usett, enn så lenge. Kommer nok til den, før eller siden, ettersom Don Johnson er kul fyr, og fortjente en bedre filmkarriere, hvert fall i sine yngre dager. Men mulig dårlige eller uheldige valg, samt kanskje litt for mye "ego" grunnet den enorme berømmelsen som kom ut av tv-suksessen med Miami Vice, og få har vel maktet å gå fra tv-mediet og over til filmlerretet med øyeblikkelig suksess. Men han har nå slått godt tilbake, og endt opp som en solid karakterskuespiller og har spesielt sans for The Hot Spot, Harley Davidson and the Marlboro Man og den erotiske thrilleren med Rebecca DeMornay (glemt tittelen), men huff, definitivt noen fæle også, særlig mot ekskona Melanie Griffith blant annet.

Uansett, Dead Bang virker lovende, hvert fall uti fra traileren, så håper man finner den på DVD, Blu-ray eller VHS, for sitter med en følelse av at den er ei keeper.

[Frank.N.Steen]

Masters of the Universe (1987) av Gary Goddard

"He-Man lives and possesses that key! I must possess all, or I possess nothing!"

Når den onde Skeletor (Frank Langella) og hans arme har beseiret og overtatt Castle Greyskull, forsøker He-Man (Dolph Lundgren) et desperat forsøk i å redde den en gang mektige trollkvinnen av Eternia, samt få tak i en kosmisk nøkkel, der kan bli helt avgjørende i det endelige slaget om frihet. Men ved et uhell, havner nøkkelen i en annen dimensjon, der den raskt blir funnet av to tenåringer, som forveksler det mektige instrumentet, med en japansk synthesizer.

Cannon Pictures forsøkte virkelig å slå på stortromma i 1987, med flere filmer der innehadde solide budsjetter og navn både foran og bakom kameraet, og heiv seg på ideen om å utnytte leketøyssuksessen til He-Man med en helaftens spillefilm, der Menahem Golan og Yoram Globus sparte ikke på kruttet, og smelte til med at dette skulle bli 80-tallets "Star Wars!" og ja, i hop med Superman IV: Quest For Peace (også utgitt i 87) ble dette starten på en lang og vond nedtur for de brautende og eksentriske b-filmprodusentene.

Selv er jeg ganske glad i begge Cannon-floppene, kanskje litt mer Supermann 4, men ja, på langt nær så fæle som "alle" skal ha det til, men ja, her forsøkte de å gjøre stor stjerne av Dolph Lundgren, i hans debut som hovedrolleinnehaver, og begreper som ofte går igjen angående hans skuespill, er jo mangelen på sjarm og meget "wooden acting", som ikke er helt vanskelig å være uenig i, hvert fall tidlig ut. For han gjør en meget pregløs og stillestående innsats her, og undrer på om ikke noen som Hulk Hogan kunne vært mer egna, hvert fall på den tid. Tviler på at Arnold eller Sly ville sagt ja, men Sly var jo på den tid allerede en del av Cannons stjernegalleri, men likevel, filmen lider av å ikke ha en mer karismatisk helt, selv om da Dolphern ville slå langt mer tilbake, senere i karrieren.

Det som likevel løfter filmen opp, er definitivt Frank Langella som skurken Skeletor, der tross sin noe komiske Halloween-maske, gjør en meget godkjent jobb, og virker å ha det moro. Vi får også en god porsjon herlig 80-talls spesialeffekter, ikke alle like imponerende sett i 2022, men på langt nær tragiske, og klart, noe ufrivillig komedie blir det, når He-Man surfer rundt på et flyvebrett, og Dolphern bøyer seg i en stilling der det ser ut som han nærmest sitter og gjør sitt nødige, og doveggene rundt dassen, har blitt gjennomsiktige.

Ellers kommer en ikke unna med 3 meget flotte damer, ei ung og spretten Courtney Cox, Chelsea Field som Teela og Meg Foster er utmerket som den iskalde Evil-Lyn.

Alt i alt, ingen forandring på ratingen siden sist. Feel-good b-film stemningen er så absolutt til stede, og dette var jo ment å bli en potensiell filmserie, men stoppet med førstefilmen, og hvor den som var tiltenkt fortsettelsen, havnet til slutt i fanget til Alber Pyun og Jean-Claude Van Damme, i Cyborg (1989).

Dolphern hadde altså ikke helt hellet med seg, med forsøkene på superhelt relatert underholdning, men heller gjensyn med Masters of the Universe og The Punisher (1989), enn noe av det som Marvel samlebåndet spyr ut i disse tider.

6/10

[Frank.N.Steen]

Revenge of the Ninja (1983) av Sam Firstenberg

"Only a ninja can stop a ninja."

Når familien hans blir drept av en mystisk gruppe med ninjaer, blir kampsport og businessmann Cho (Sho Kosugi) anbefalt av sin "gode" venn Braden, å søke lykken og trygghet over i Amerika, hvor hans gjenværende slekt vil forbli utenfor fare, samt potensiale for en suksessfull karriere innen Japansk import av sjeldne porselensdukker. Dessverre for Cho, skal det vise seg at denne tilsynelatende rene businessdelen, er ei skitten måte å selge narkotika i det skjulte på, da via dukkene, og hvor alt leder i retning en ond maske-ninja, der har i mellom tiden gått til full krig mot den lokale mafiaen, og kun Cho er i stand til å ta opp kampen mot denne tilsynelatende ustoppelige krigeren.

Ingen tvil om at Revenge of the Ninja, er og forblir Cannon gruppens definitive Ninja høydepunkt, men også for Sho Kosugi, der filmen lykkes mye bedre enn samtlige av disse utallige ninja relaterte b-filmene, mest grunnet et herlig og cheesy plot, latterlige og stereotypiske figurer, en utrolig ond og minneverdig skurk, samt en siste halvtime, der det ikke blir spart på noe, og hvor vi til slutt får ei helsikes tøff final boss fight, på toppen av en skyskraper, og ja, her blir alt av ninja-triks tatt i bruk, og nei, må vel også nevnes at DVD utgaven man besitter, er ei ukuttet Region 1 versjon, og filmen led visst tungt av å bli kuttet i filler, så ja, noe slikt kan man ikke ha, for det ville tatt piffen uten av siste scenen, og husker jo hvor latterlig dårlig sensuren hadde gått til verks med Enter the Ninja, men også at Rage of Honor (også med Kosugi) ble hardt rammet av sensursaksa.

Uansett, her får man komiske karakterer og latterlig dialog, Kosugi er så gjennomført stiv i leveringen/maska, men tar dette så absolutt igjen ved å sparke solid med ræv utover, dessverre gjør filmen en liten tabbe, i å involvere Kosugi junior, der irriterte meg mer enn underholdt, men mulig de var innpå noe ala der Karate Kid og lignende barne-ungdoms kampsportfilmer senere ville lykkes langt bedre, ikke lenge etter.
Braden er selvsagt høydepunktet, der den gjennomført skurkete maske-ninjaen er både ond som få, men også herlig over the top, og har et imponerende arsenal av våpen, gadgets og nærmest ei utømmelig tryllehatt av gjenstander han benytter seg godt av, i kampens hete.

Nei, har mer ninja 80-talls film på vent, men følte en måtte bare ta seg et velfortjent gjensyn med denne Cannon perlen, og ingen forandring i ratingen siden sist besøk:

7/10

[zappadude]

Sällskapsresan eller Finns det svenskt kaffe på grisfesten? ( 1980 ) av Lasse Åberg - 7/10

Sällskapsresan 2 – Snowroller ( 1985 ) av Lasse Åberg - 7/10

S.O.S. – En segelsällskapsresa ( 1988 ) av Lasse Åberg - 7/10

[Frank.N.Steen]

Sällskapsresan eller Finns det svenskt kaffe på grisfesten? ( 1980 ) av Lasse Åberg - 7/10

Sällskapsresan 2 – Snowroller ( 1985 ) av Lasse Åberg - 7/10

S.O.S. – En segelsällskapsresa ( 1988 ) av Lasse Åberg - 7/10

Hadde serien gitt seg mens leken var enda god, og med en trio, ville den lett havna blant mine favoritt filmserier fra 80-tallet. Men ja, golffilmen, helsefilmen og den smått deprimerende sistefilmen gjorde at det dessverre ikke ble helt slik, men ler fortsatt godt av de mange herlige karakterene og scenene fra nevnte 80-talls filmer:

► Show Spoiler