På høy tid med litt variasjon i filmkikkingen, da etter en hel måned med kun skrekkfilm og nei, fikk nå sett unna et par åttitallsfilmer i går kveld/natt:
Hero and the Terror (1988) av William Tannen
Den hardbarka politimannen Danny O’Brien (Chuck Norris) har fortsatt fæle mareritt fra sitt forrige møte med den grufulle seriemorderen Simon Moon, og selv om sistnevnte er bakom lås og slå, henger de vonde minnene igjen hos Danny, som fikk øyeblikkelig heltestatus takket være innsatsen, men en hvor sistnevnte innerst inne vet utmerket godt, at det skyldes mer flaks enn talent og heroisk innsats bakom.
Tross av å ha en tilsynelatende lykkelig hverdag, fylt opp med ei vakker og gravid fremtidig hustru ved hans side, samt nærmest heltestatus blant sine kolleger, så blir alt dette fullstendig overskygget av den lite hyggelige nyheten om at Moon har rømt fra et mentalsykehus, og denne gang må Danny innse at det trengs mer enn kun flaks for å stoppe dette tilsynelatende umenneskelige beistet.
Gjensyn med denne litt småskuffende Chuck Norris actionfilmen, der føles ut som ei mer påkosta remake av hans tidligere
Silent Rage (1982), der hadde et lignende plot, hvor en småbysheriff kommer opp mot en tilsynelatende ustoppelig drapsmaskin, og ja, tror også en lignende setting ble benyttet i en episode av Walker Texas Ranger, mye senere, og hvor Norris må stoppe et eller annet gigantisk mutant-beist, skapt i et laboratorium, men Silent Rage var jo nærmest en slasher-film i stil å regne, åpenbart sterkt inspirert av Halloween og Michael Myers.
Der møtte man på en mer creepy og guffen morder, der helt klart ikke var like fryktinngytende og svær i profil som det Jack O’Halloran åpenbart var i Hero and the Terror. I stedet var morderen i tidligere film, ganske spinkel og høy, mens Simon Moon var langsom og mer fyldig.
Dessverre greier ikke Hero and the Terror å gjenta den gufne og små ekle slasher stemningen, og virker i perioder noe lat i både hvordan handling og karakterer skal forsøkes å linke opp med hverandre, og nei, alt handler i grunn om returmøtet mellom de to kamphanene, og alt annet er liksom ikke så veldig viktig.
Noen komiske og meget cheesy scener er det jo også her, spesielt sluttscenen med en klassisk feel-good freeze frame i hop med en rimelig vettskremt prest, og hvor Chuckern legger en blodig og forslått lanke godt festa rundt presten, og setter så ut i et gedigent glis, mens hans nye "kompis", ser mest ut som han vil være alle andre steder, enn ved siden av actionhelten.
Alt i alt, ingen forandring på ratingen siden forrige besøk. Et ganske så forglemmelige affære, noen småkule actionscener, men nei, aldri på samme nivå som Chucks bedre 80-talls filmer, og litt synd, for denne så jo så tøff ut til å begynne med, men nei, klarer ikke gi den noe høyere enn maks en veldig snill:
5/10
Out of Bounds (1986) av Richard Tuggle
I et forsøk på å komme seg ut av småbygdas smale utsikter, blir den unge og noe naive Daryl Cage (Anthony Michael Hall) sendt av sine foreldre inn til storbyen, hvor han skal bo hos sine eldre bror for en periode. Dessverre blir møtet med storbyens langt mer uforutsigbare hverdag, en tøff utfordring for Daryl, spesielt når hans treningsbag ved et uhell blir byttet med en lignende bag, fylt opp med dop, og knapt før han har forlatt flyet, får Daryl både mordanklager, skyteglade politi samt en sadistisk gjengleder rett i hæla, men om noe godt kommer ut av galskapen, så er det jo at han stifter bekjentskap med en søt servitør (Jenny Wright), som skal komme han til unnsetning.
Vil tipp at Anthony Michael Hall var litt lei av å konstant bli typecasta og satt til å spille puslete og veike nerder eller mobbeoffer, og ønsket nok å "røffe" opp imaget litt, da med litt annerledes type roller, og det blir dessverre tidlig klart ut, at han makter ikke jobben med å følge i samme spor som andre "Bratpack" elever, ala Charlie Sheen, Robert Downey Jr., Emilo Estevez, Judd Nelson eller James Spader, og blir bare seende for snill og godtroende ut, slik det ofte gikk med Jon Cryer, Andrew McCarthy osv, som i likhet med Hall også ofte fikk nerde/mobbeoffer rollene, eller havnet i "vennefella" i romantiske 80-talls komedier, men sistnevnte viste jo senere et talent i å spille mer sleske typer.
Et annet problem, er jo at den helt store kjemien i hop med flotte Jenny Wright, er ikke å finne her. Og slikt er viktig, særlig i denne type filmer, der utseendemessig, virker som om Michael Mann i Miami Vice eraen hadde jobbet i hop med Jonathan Demme, for mange flotte og kule scener, musikk og ja, lite å si der, men bakom overflaten så mangler det noe, og det blir liksom klisje på klisje som hives innpå, for å fylle igjen det som mangler, og joa, det er likevel en viss underholdning å spore, og jeg har alltid vært meget svak for nevnte Jenny Wright, som dessverre aldri fikk den helt store karrieren, tross minneverdige innhopp i kultfilmer som
Near Dark (1987) og
I, Madman (1989), et par år senere.
Actionscenene er meget vellagde, og Michael Hall skal ha kred for å forsøke å manne seg opp, men føles ut som en rolle der kanskje ville passet typer som Charlie Sheen bedre, men tror Anthony forsøkte et par slike "macho" roller til, før han nok innså at det bare ikke funket, eller at han ikke fikk gode nok roller sendt i postkassa.
Alt i alt, en film der virker å kombinere romantisk og eventyraktig screwball komedie, slik som langt mer vellykkede
Into the Night (1985) eller
Something Wild (1986) greide, i hop med en mørkere og mer intenst action-thriller stemning, og hvor en naiv og noe ensom streiting, plutselig ender med å bli tatt på senga av ei eksentrisk og vill søt jente, og hvor store deler av handlingen foregår på farta, og i ly av nattens mørke.
Out of Bounds, er ikke på det nivået som nevnte filmer, men likevel helt okei natteunderholdning, og ja, Jenny Wright drar helt klart ratingen opp noe, og synd hun dessverre falt helt ut av det "gode" selskap ikke mange årene etter. Og slet visst med et hardt liv i etterkant, men det er hun nok ikke alene om i den bransjen.
6/10
Crimewave (1985) av Sam Raimi
"You maniacs! I've never seen anything like that... are you All right?"
En film jeg lenge har hatt lyst til å se, men av en eller annen grunn, ble den liggende på vent, til nå. Husker at Showtime (den nordiske utgaven) pleide å sende den noen ganger, langt utpå nattetid, men da var man som oftest, nesten i koma, grunnet total overdose med utallige tidligere sette filmer, og det å gyve løs på ny runde, var nærmest umulig oppgave.
Uansett, det lille jeg husker, var at Crimewave ble forsøkt "solgt" som en streit skrekkfilm, samt at det var noen klipp med Bruce Campbell og Brion James i tv-traileren.
Altså, ikke så veldig mye å gå på, annet enn at vissheten om at Coen brødrene, Campbell og Sam Raimi, vel, det kunne da ikke bli dårlig underholdning?
Heldigvis, så ble det helt klart, min type film. Der vi får se to mildt sagt, sinnssvake og morderiske typer (Paul L. Smith og Brion James), som er fullstendig oppslukt i deres arbeid som "innsekts utryddere", der har fått i oppdrag å gjøre av med en businessmann, i de sene nattetimene. Noe der betyr dårlig nytt, for en kjærlighetssyk nattevakt (Reed Birney).
Joda, har ingen problemer med at denne mørke kult-komedien, kan slå ut begge veier, særlig for fans av Raimi/Coen brødrene, men likevel, jeg må si man ble smått forbauset, over den lave ratingen/scoren filmen hadde, for så "fæl" var den nå ikke. Tvert i mot.
Visuelt er den jo fantastisk å se på, og så mange morsomme og elleville karakterer, nei, en jeg definitivt vil se igjen, og der raten mest sannsynlig vil stige oppover.
Inntil jeg får tak i en god Blu-ray/DVD, ligger filmen til en:
7,5/10
Og anbefales til de som liker litt "rare" komedier, eller er fan av Bruce Campbell, Raimi og Coen brødrenes filmer.
Denne ville nok ha gjort det utmerket, i hop med Don Coscarellis
Bubba Ho-Tep (2002).
Gjensyn med denne tidvis meget morsomme og helsprø mørke komedien, der jeg var innom i våres, og bare klipte og limte fra anmeldelsen min fra VGD og over hit. Fint lite å utsette eller forandre på, bare at man siden den gang, fikk plukket med seg den nylig utgitte og meget stilige Power House Blu-ray utgaven, der innehar 4 forskjellige versjoner, mens den man så for andre gang hittils i år, er den internasjonale 87 minutters versjonen, som ja, virker å være den beste eller mest kjente.
Nei, en film jeg er glad man fikk handlet inn, og ligger å vipper mellom en 7,5/10 og ei 8/10, som ikke er umulig vil bykse opp et halvt hakk, ved senere besøk.
Og ja, holdt nesten på å glemme at man fikk klemt inn et hyggelig gjensyn med
Beetlejuice (1988) i natt, og en man tenkte å se igjen i forbindelse med Halloween, men ja, det ble ca: ei uke senere, men absolutt en herlig skrekk komedie, og usikker på hvorvidt det vil komme en fortsettelse, men alltids lov å håpe.
Ja, sistnevnte fikk en velfortjent
8/10 på ratingstigen.