Den store åttitallstråden...del 2

[Winnowill]

Og ja, før man glemmer det. Så også Ernest Saves Christmas (1989) i natt. Ble en liten time-out for familien Griswald, da har jo kjørt Hjelp det er Juleferie nå, så og si hver bidige natt til juleaften, så lenge en kan huske. Og vel, tviler på at Ernest kommer til å makte å bytte ut på julefilmfavorittene, for den var kanskje ikke altfor imponerende, men inneholdt nå ei viss koselig stemning og karakterer, samt at førstefilmen smitta nok litt over på neste ut på skjemaet, og tja, ikke like god som Ernest Scared Stupid (1991), men blir ei noenlunde lik rating:

6/10

Oi, et tiår faktisk siden du så den sist!? Har du et system på når du ser igjen visse filmer på type jul osv, eller blir det helt tilfeldig hva du ser?

Her ble det nettopp Santa Clause: The Movie fra 1985 https://www.imdb.com/title/tt0089961/?ref_=fn_al_tt_4
Guri, den er det mange år siden sist jeg så, tror det må være når jeg var i tenårene faktisk. Litt godstemning da det er en koselig film og jeg bare elsker Dudley Moore (og alle filmer han er med i)

Bra du noenlunde likte Ernest filmen, hehe.
Så at nå ble Ernest Scared Stupid nettopp lagt til på Disney + så den skal jeg se da den har jeg ikke sett

[Frank.N.Steen]

Oi, et tiår faktisk siden du så den sist!? Har du et system på når du ser igjen visse filmer på type jul osv, eller blir det helt tilfeldig hva du ser?

Her ble det nettopp Santa Clause: The Movie fra 1985 https://www.imdb.com/title/tt0089961/?ref_=fn_al_tt_4
Guri, den er det mange år siden sist jeg så, tror det må være når jeg var i tenårene faktisk. Litt godstemning da det er en koselig film og jeg bare elsker Dudley Moore (og alle filmer han er med i)

Bra du noenlunde likte Ernest filmen, hehe.
Så at nå ble Ernest Scared Stupid nettopp lagt til på Disney + så den skal jeg se da den har jeg ikke sett

Hadde 2 tidligere kontoer hos IMDb, før forumet "takket" for seg, og siste man benyttet (siden sommer 2011) hadde man i panikk slengt inn et lass av tidligere sette/ratede titler, ettersom det ikke var mulig å logge seg inn igjen på en av de nevnte kontoer, (selvsagt funka det, et par år senere) og kanskje like greit, da en eller annen "bug" i ratingsystemet deres, hadde fjerna hundrevis av filmer man var helt sikkert på at man hadde sett, og ja, burde ha kommet meg videre til Letterboxd, mye tidligere. Der har jeg aldri hatt noe trøbbel, og mye lettere å finne frem/sortere og nei, eneste man virkelig savner er jo alle underforumene, på alt av film, tv-serier, episoder, regissører, skuespillere, og tja, alt som kunne røre på seg innen underholdningsbransjen.

Uansett, ble unødig langt unna dit man skulle hen, men ja, fant ut at Die Hard ikke var loggført på den siste IMDb brukeren min, og dermed må det ha vært minst 10-11 år siden forrige besøk, så på høy tid at man fikk logga den inn på Letterboxd.

Så faktisk nevnte Dudley Moore film, senest i fjor, og vært innom den nå 2 ganger i total, men ender alltids opp med å være halvveis i søvne, lenge før slutt. Åpner lovende, men noe med balansen mellom komedie, drama og eventyr, der aldri helt overbeviste meg, men beholder i samlingen, grunnet at man er jo glad i nevnte Moore og flere av de andre medvirkende.

For meg er nok Drømmekvinnen 10 hans definitivt beste film, mens dessverre har en ikke vært så altfor heldig, med flere av DVDene med briten, der særlig (glemt tittelen, og kanskje like greit) den med Eddie Murphy (tror han er med i knappe 5 minutter) og nei, en utrolig kjedelig og lite morsom 80-tallsfilm, som jo er smått utrolig, med tanke på at du har to av de morsomste karene fra den tid, i samme film, men noe gikk åpenbart helt galt her.

Vurderer å se igjen Arthur, originalen selvsagt, men oppfølgeren og remaken de kan jeg godt bare helst holde meg langt borte fra.

Angående Ernest og julefilmen, så lo jeg godt av et par av sketsjene hans, der han blir jo fremstilt som en komplett idiot, men elskverdig sådan, likevel fremhever han ei slu og ganske så utspekulert rekke med ulike undercover figurer, alt fra gamle kjerringer, slangetemmere og en litt vel creepy eldre herre, men likte godt opplegget med gamle nissefar, som er på utkikk etter en verdig etterfølger, som er i ferd med å bli tatt inn hos fienden, der er den gjennomkorrupte filmbransjen.
Joda, alt foregår i Florida, så kanskje ikke de mest stemningsfulle forholdene for snø og vinter, men de greide nå likevel å få ting til å fungere langt mer, enn der andre bommer grovt.

Regner med at en vil omsider se et par til av Varneys Ernest eventyr, og virker som Goes to Camp og Jail, er de som regnes (av fansen) som hans beste stunder. Selv hadde jeg ikke noe imot Scared Stupid, men Saves Christmas var nok et halvt hakk svakere enn Halloween filmen.

[Frank.N.Steen]

Firewalker (1986) av J. Lee Thompson

"We need a new plan."

To eventyrlystne våghalser (Chuck Norris og Louis Gossett Jr.) blir etter nok et mislykka oppdrag, hyret inn av en minst like eventyrsøkende og vakker dame (Melody Anderson), der er på utkikk etter en rekke legendariske skatter, fordelt utover ulike land.
Og da er det eneste som står i veien for dem og gullet, ikke mindre enn litt tropisk varme, ugjestmilde jungler, livsfarlige feller, falske "støttespillere", skyteglade militære, hjemsøkende ånder og selvsagt noen tilsynelatende udødelige indianere.

Gjensyn med denne ikke akkurat altfor imponerende Cannon produserte eventyr-action filmen, der i hop med to andre Indiana Jones/Romancing the Stone jungel-action komedie kopier var jo selvsagt King Solomon's Mines (1985) og Allan Quatermain and the Lost City of Gold (1986), der alle ankom fra samme filmselskap. Men ja, vært innom samtlige før, og virker som budsjettet ble blåst bort på de to Richard Chamberlain og Sharon Stone filmene, ettersom Firewalker fremstår meget forhasta og billig i alt fra musikk, handling, karakterer og ikke minst bruken av effekter og lokaler.
Det som nå likevel holder tingene noenlunde i gang, er jo den fine kjemien mellom hovedrolleduoen Chuck Norris og Louis Gossett Jr., alt mens søte Melody Anderson forsøker å holde gutta i ørene, og klar for ny dyst.

Visstnok Norris første forsøk på å gjøre mer komisk og useriøs filmrolle, selv om hans argeste kritikere, sikkert vil fremheve at han allerede hadde bygd opp ei god porsjon med komiske b-film perler i forkant, men da innen den mer ufrivillige sorten.
Uansett, var han nå likevel Cannon Films kanskje største filmstjerne på den tid, da i hop med Charles Bronson, og tja, enkelte takler komedie og riktig timing på utsøkt vis, tross av at de ikke har all verdens imponerende manus å jobbe ut i fra, men vel, Norris gjør nå så godt han kan, men komedie var kanskje ikke helt hans sterkeste side, ikke ulikt Stallone, så virket den slags underholdning å være nærmest rein kryptonitt på tøffingene.

Det er nå flust med kjentfolk i denne filmen, der John Rhys-Davies og Ian Abercrombie, har mindre roller, mens skurketyper ala Sonny Landham, Branscombe Richmond osv, dukker opp i ulike steder, oftest i enden av foten til Norris klassiske karatespark.

Filmen ga jeg en svakere rating for nesten et tiår siden, og den norske DVD utgaven hadde et rimelig dårlig bilde og lydkvalitet å by opp til, mens 101 Films nyere versjon, er overlegen på det området, men dessverre ikke nok til at man bikker opp noe særlig mer, for det er slettes ingen stor 80-talls film, mest for de som må se alt av Norris eller slike jungeleventyr, som var i vinden på den tid.

Ville så gjerne få mer utbytte ut av den i går kveld, men nei, Gossett Jr. og Norris er et artig team, de prøver med det lille de har å jobbe uti fra, og Melody Anderson har jeg alltid vært svak for, så da går den opp til ei meget snill:

5/10

[Frank.N.Steen]

Vår mann har laget en ny liste:

Virker som hans engasjement for 80-talls film, og det å gjøre ulike lister, har smittet over på andre.
Aldri hørt om kanalen før, men fått en del interessante anbefalinger via Youtube, sikkert grunnet videoene og listene vår retro-listemaker har gjort seg stort opp på, og andre vil sikkert ha en del av nostalgi-kaken.

Han tar nå hvert fall for seg mye av den type åttitalls underholdning, en selv har stor glede av, så spent om det er mulig å finne noe usett og interessant gjennom videoene og omtalene.

Liker også det at hver film får sin egen kapittel, slik at en kan knapt skippe seg forbi de en eventuelt har null interesse for, eller har sett og hørt om, utallige ganger tidligere. Samt få ei grei oversikt over hvilke titler som blir bragt opp.

Av videoen der tar for seg 80-talls film, har jeg sett alt, og i grunn lite å si på topp 10 lista, selv om en stusser litt på valget av Chuck Norris Lone Wolf McQuade (1983), der er jo godt gjennomført og til dels underholdende, men er nå milevis unna å være ei like eksplosiv og ellevill Norris film, som for eksempel de senere Invasion U.S.A. (1985) eller den overraskende vellagde og meget solide action-thrilleren Code of Silence (1985).

[Frank.N.Steen]

Mulig en har gjort ei lignende toppliste over de beste actionfilmene fra 80åra tidligere, men tja, er nå i humør for litt listesnekring, og med gjensynet av Die Hard, friskt i minne, fikk man lyst til å prøve seg på en "oppdatert" versjon av:

80-tallets beste actionfilmer

Kan jo greit slenge med at de fleste som får innpass i toppsiktet, er basert på ei stor dose kvalitet, underholdning, originalitet og ikke minst hvor mye en selv er glad i hver og enkelt. Men aller mest, filmer en alltids har tenkt på som viktige for utviklingen av den moderne 80-talls actionfilmen, og der enten kom med noe helt nytt og forfriskende, eller bare sørget for å flytte grensene, mot mer eksplosiv og ellevill action, og ta det til et helt nytt nivå.

Vel, det å rangere disse, det orker jeg ikke nå, blir alltids til at noen blir forlytta på, eller man angrer litt på plassering osv, men nei, 10 filmer som er klin umulige å utelate fra ei slik oppsummering.


Batman (1989) av Tim Burton

Har ikke sett filmen på årevis, men er nå rimelig sikker på at en ikke vil bli skuffet, når en omsider tar turen innom Burtons versjon av Gotham by, for ente gang.

Velger å inkludere den som action-eventyr film, selv om enkelte kritiske røster hevdet i ettertid (Sylvester Stallone blant annet), at nettopp denne type film og valg av Batman/Bruce Wayne, ville bidra i å "drepe" 80-talls actionfilmen, fordi nå kunne studioene bare hyre inn ei hvilken som helst normal bygd skuespiller, slenge på en haug med påklistra og definerte magemuskler/biceps utpå drakta, og likevel se like bøff ut som de tøffeste muskelbuntene på den tid, alt uten å måtte gå på lange og strenge dietter, samt trene 8-10 timer hver dag.

Klart, det ble nok ikke mer populært når typer som Michael Keaton, med mest bakgrunn innen komedie og familiefilmer, nå plutselig fikk drømmerollen,
som sikkert mange andre barske actionskuespillere (kanskje også Sly) sikla etter, og hvor selv Batman fansen var vel ikke spesielt imponert på forhånd. Men Keaton gjorde nå til slutt ei fantastisk innsats, og står fortsatt igjen som manges favoritt Batman, mye grunnet hans ikoniske bidrag, og ikke minst filmens betydning på det å lage ei skikkelig superhelt film, ment for et voksent publikum, samt sørge for at over et tiår siden forrige klassiske superhelt eventyr (Superman: The Movie), så maktet noen endelig å komme opp med noe nytt og annerledes, der likevel var fullt på høyde med de aller største actionfilmene, tiltrakk seg skuespillerkjemper som Jack Nicholson, bød opp til noen fantastiske spesialeffekter, og ikke minst ei helt unik filmverden, som igjen skulle bli benyttet enda større i den klassiske Batman: The Animated Series (1992 - 1995) og filmen Mask of Phantasm (1993).

Og action mangler det så absolutt ikke på i Batman, der helten selv sparker godt med ræv, har et solid arsenal av gadgets og "leketøy", samt holder ikke tilbake på kill-counten heller, for mang ei bad guy blir kastet i døden, sprengt eller ja, overlever tvilsomt møtet med Gothams mørke ridder, og usikker på om det stemmer, men tror noen talte opp mot mellom 18-25 stykk til godt over 30, som blir skrevet ut permanent over de to Burton filmene, så ja, Keatons Batman var vel et produkt av sin tid, og der det ble muligens forventet at han skulle kunne matche Arnie, Stallone, Willis og andre 80-talls helters innsats, som effektive skadedyrutryddere, og som tok jobbene meget alvorlig.


Die Hard (1988) av John McTiernan

Hadde jo her forleden, et meget vellykket gjensyn, og selv om det hadde gått litt for lang tid siden forrige besøk, er det nå fint lite å si på denne filmklassikeren, som må virkelig ha gitt 80-talls action genren, en real oppvekker. For John McClane har vel av mange, blitt nærmest omtalt mer som starten på slutten for 80-talls helten, og begynnelsen på ei ny era for de mer "normale anti-heltene", som skulle blir mer hverdagslige utover 90-tallet.
Legger en på de utallige Die Hard kopiene (Under Siege, Cliffhanger, Sudden Death, The Rock, Air Force One osv) som kom i kjølvannet av dens suksess, der flere var jo meget vellagde og maktet selv å bli noen av de største hitene utover nittiårene, så er det fint lite å si på Die Hards innflytelse, og der filmserien selv, hvert fall for en lang tid, var ansett som kanskje en av de aller beste og stødigste actiontrilogiene i historien.
Dessverre greide noen å kødde det til, big time senere, men for meg, er det kun 3 filmer med John McClane, resten eksisterer ikke.


RoboCop (1987) av Paul Verhoeven

Paul Verhoevens ultravoldelige og satiriske sci-fi/action klassiker, har holdt seg meget godt, og der maktet å kombinere brutal og hardkokt action, fargerike og onde karakterer, i hop med langt mer sårbare og menneskelige, noe som spesielt er imponerende med tanke på Peter Wellers innsats, der har en tøff jobb i å forsøke å håndtere oppgaven med å være en iskald og beregnelig maskin, men også makte å fremheve mennesket, fanget på innsiden.

RoboCop kan vel i dag nærmest anses som ei superhelt film, en veldig voldelig sådan, selv om det virker som flesteparten av fansen, helst foretrekker å omtale den som sci-fi/action.


The Terminator (1984) av James Cameron

Med et budsjett på knappe 5-6 millioner dollar, og en gruppe med ikke fullt så kjente eller erfarne navn, samt ikke all verdens støtte eller tro på prosjektet fra eget filmselskap, så maktet nå likevel James Camerons velskrevne og intense marerittaktige fremtidsvisjon, om hvor maskinene er eneherskerne, og menneskeheten redusert til slaver og skadedyr, å bli en av de store overraskelseshitene på 80-tallet, og samtidig bidra i at Arnold Schwarzenegger skulle bli et navn ingen ville glemme.

7 år senere kom jo oppfølgeren, der visstnok hadde et budsjett på godt over 100 millioner dollar, men det er noe med originalen og hvor gjennomført tettpakka og spennende levert historien, karakterene og stemningen blir presentert på, og ikke minst da at man fikk et av de mest uforglemmelige filmbeistene i Arnolds skurkerolle.
Selv om oppfølgeren har overlegne effekter og actionscener, er det noe med førstefilmen og hvor rå og upolert den fremstår, og lenge var T2 den soleklare favoritten, men jo eldre en blir, desto mer glad i forgjengeren er jeg, og med tanke på budsjett og hva en får igjen av det som ble forsøkt avfeid som kun "b-film, ingen kom til å se", så vil jeg nå si at The Terminator er ikke bare en av 80-tallets beste actionfilmer, men fullt mulig en av tidenes beste filmer.


The Road Warrior (1981) av George Miller

Tok alt man likte med førstefilmen, og bare smalt til med mye av mer, og nei, fullt mulig en av tidenes beste oppfølgerne som er blitt lagd.
Ikke sett på en god stund, men ender alltids opp med full score, og tenker at "Hvorfor venta jeg så lenge?".
Mange prøvde å kopiere filmens stil og handling, men svært få maktet å komme i nærheten, selv om et par latterlige og meget underholdende italienske b-filmer, ga det et forsøk, og ja, så har man jo Beyond Thunderdome, der dessverre åpnes lovende, før alt bikker over i å minne om noe Lucas eller Spielberg kunne gjort, om de fikk henda på Mad Max navnet.

Uansett, 2ern har noen fantastiske actionscener, uforglemmelige karakterer og ikke minst Mel Gibson i en av sine tidligste og tøffeste roller, før Hollywood sto på døra.


48 Hrs. (1982) av Walter Hill

Usikker på hvem som tidligst ut, men føler vel at Hills tøffe buddy-cop actionfilm, satte full fyr i mang ei lignende historie, om to meget ulike typer, der må forsøke å overleve hverandres selskap, samt utallige skyteglade skurker, for å redde dagen.
Sto litt mellom denne og Beverly Hills Cop (1984), men føler at Eddie Murphy og Nick Nolte har ei såpass sterk kjemi, og filmen er litt mindre komisk og "polert" enn nevnte senere Murphy actionklassiker, og nei, man fikk jo også ei oppfølger i Another 48 Hrs. (1990), men visstnok en meget oppstykket utgave, der ble nedjustert i siste liten, da med nesten 40 minutter med film. Og det gikk hardest utover Brion James, som gikk fra å være en av hovedkarakterene, til knapt ei som dukker opp, litt her og der, og så ern borte igjen.

Nei, mulig det var flere med lignende karakterer og historie gjort før Hills film, men innflytelsen 48 Hrs. skulle ha på action og ikke minst buddy-cop delen, kan aldri undervurderes. Var vel også en av Murphys gjennombruddsroller, før Trading Places og nevnte Beverly Hils Cop kom på rekke og rad.


First Blood (1982) av Ted Kotcheff

Historien om den hjemvendte Vietnam veteranen, og krigshelt John J. Rambo (Stallone), er jo for lengst ei 80-talls klassiker, og var nok veldig viktig for Sly, ettersom foruten Rocky filmene (opptil den tid), så hadde mye av hans andre filmforsøk, enten floppet eller på ingen måte maktet å leve opp til hans suksesshistorier om underdogen Rocky Balboa.
Mange tenkte kanskje at han ikke hadde flere kort i ermet, og så plutselig ankom ei ny og kanskje minst like ikonisk figur opp, en der bidro i å blande Vietnam krigsfilmene i hop med actionfilmer, og selv om det er et langt steg unna, de mer eksplosive og stadig mer over-the-top oppfølgerne, og ikke minst mange kopiene, så mangler det ikke på spenning, action og elleville stunts, og hvor mange (meg selv inkludert), regner First Blood som Stallones kanskje aller beste film og filmrolle.


Lethal Weapon (1987) av Richard Donner

I hop med 48 Hrs. og Beverly Hills Cop, fullt mulig en av de beste og mest suksessfulle buddy-cop actionfilmene, samt en der maktet å bli fulgt opp av 3 filmer, samt rykter om en potensiell femte film, men der fokuset på mer komedie, og mindre hardtslående action, dessverre ble mer og mer dominerende, jo lenger ut en kom.
Førstefilmen derimot, er og forblir en heftig actionklassiker, som aldri slår feil, uansett hvor mange besøk senere man er kommet.


Aliens (1986) av James Cameron

En fantastisk fortsettelse fra originalen, og der Cameron hinter (selv om han ikke sto bakom Alien) om at han kan det å gjøre oppfølgere, og Aliens er langt mer actionspekka enn førstefilmen, men makter likevel å inneha en guffen og klaustrofobisk stemning, samt komme med et herlig karaktergalleri, og hvor jeg ofte har problemer med å velge hvem av de to første Alien filmene, man faktisk liker aller mest.


Predator (1987) av John McTiernan

Måtte nesten inkludere denne, ikke bare fordi Arnold var endt opp på andre halvdel av 80-tallet, da som den nye kongen av actionfilm, men siden Predator var jo ei der virket å ta både actionfilm fansen og dens kritikere på senga, ettersom man hadde blitt godt vant med å se en gruppe skyteglade muskelbunter, med vittige one-liners redde dagen.
Og det åpnes jo ikke så langt unna nettopp den type underholdning, bare det at plutselig forvandles det hele om til å bli ei desperat kamp for overlevelse, da mot noe helt ulik Arnold og gutta har støtt på uti tjukkeste jungelen.
For denne gangen, hjelper det ikke på med topptrente soldater, high-tech utstyr eller all verdens militære bakgrunn, da det de står ovenfor nå, er ikke noe som de tidligere har møtt på, og sjeldent har man sett Arnold bli så til de grader fysisk og psykisk ødelagt, der han til slutt må løpe for livet, og til slutt ty til nærmest de mest primitive våpen og feller, for å til slutt forsøke å overliste sin tilsynelatende uovervinnelige motstander.

Ikke så langt unna Aliens i det å kombinere sci-fi, action, skrekk og spenning, bare at den intense og uberegnelige jungelen, og en fiende man knapt ser, men vet er der, gjør at det føles enda mer pågående og nei, skulle likt langt mer av denne type action, men definitivt en som hører hjemme på ei toppliste over det tiårets beste actionfilmer.

Favoritter som Commando (1985), Cobra (1986), Road House (1989) og lignende, ble vurdert, men føler at disse er nok ikke like "tunge" som flesteparten av de ovenfor, selv om de holder fint lite tilbake på underholdningsbiten, og hadde man kun gått for sistnevnte som kriterie, da ville nok lista sett ganske annerledes ut.

Får vurderer ei mer utvidet liste, en annen gang.

[Frank.N.Steen]

One Crazy Summer (1986) av Savage Steve Holland

"Chilly dog?"

En ung og smådeppa tegneserieskaper (John Cusack), innser at sommeren står for døra, men har fint lite å feire, ettersom de helt store fremtidsutsiktene føles håpløse. Så hva er vel ikke da bedre, enn å heller ta ei liten "time-out" i hop med en gjeng festglade kompiser, med destinasjon i retning en mindre ferieøy?

En noe småskuffende John Cusack komedie, der tross samme regissør og et par kolleger fra den langt bedre Better Off Dead (1985), fremstår One Crazy Summer, som ei ganske så forglemmelig romantisk komedie, ettersom den store kjemien mellom de to hovedrolleinnehaverne Cusack og Demi Moore, føles i grunn mer ut som et søskenkjærlighets forhold, og kanskje noe med at Demi var vel en del år eldre, og nei, her synes jeg The Sure Thing (1985) var ei langt bedre Cusack 80-talls komedie, både med humor, sjarm og romantikk.

Heldigvis, alt er ikke helt "elendig", vi får litt av et gjestegalleri, med Curtis Armstrong, William Hickey, Mark Metcalf, Joe Flaherty og selvsagt skrika Bobcat Goldthwait, samt noen meget flotte 80-talls babes i trange badedrakter.

Synd, for denne så jeg lenge frem til, men ja, ble litt for oppskriftsmessig og trygg, der Better Off Dead var nok mer frekk og freidig i tonen, mens Sure Thing hadde kjemien og ei mer troverdig relasjon mellom Cusack og Daphne Zuniga.

Angående oppskriftsmessig, så ja, hva er vel en 80-talls sommerferie komedie, uten ei blond arisk bølle, og hvor alt selvsagt skal avgjøres til sjøs, med et realt båtrace.
Dette virker å være ei greie på den tid, hvor også John Candy sommerkomedien Summer Rental (1985), avsluttet med et lignende opplegg, og synes også dens båtduell, var mer komisk levert.

Likte godt animasjonsscenene, og et par av de mer rølpete øyeblikkene, som den lubne kompisen til John, der gang på gang, greier å havne fastklemt under ei stol, med kun hodet over sanda, og hvor et over fødd mat vrak, planter ræva like over, og setter seg godt til rette, for å ete bønnestuing, og deretter lar ventileringsslusene stå vidåpne, og dermed er det duket for ambulanse og full uttrykning.

Alt i alt, slettes ikke dårlig, men gikk nok inn med litt for store håp, Bobcat og skrikingen hans, er morsom i små doser, men allerede her, føles den sketsjen rimelig oppbrukt, og nei, tror jeg lander på ei veldig snill:

6/10


The Seventh Curse (1986) av Lam Nai-Choi

Etter å ha reddet en ung og vakker mystisk kvinne, fra den sikre død, blir doktor Yuan Chen (Chin Siu-ho) "belønnet" med å få ei dødsdømt blodforbannelse, slengt oppå seg. En der vil 1 år senere, sette i gang en langsom men smertefull og sikker død. Og den eneste måten å snu dette på, er å returnere til det opprinnelige marerittet, der inkluderer en umulig oppgave, i å overvinne alt fra onde trollmenn, udødelige skjeletter samt en deformert liten babyspøkelsesmutant.

Ei rimelig vill blanding av eventyr, action, kampsport, skrekk og ja, litt romantikk, så har man oppunder 80 minutter med veldig underholdende Hong Kong film.

88 Films har gjort ei fin jobb med remasteringen, og Blu-rayen kom med to ulike versjoner, ei forlenget Hong Kong utgave, samt ei internasjonal versjon.
Gikk selvsagt for første, ettersom disse retta mer mot vestlige land, ofte gjør litt for store forandringer, og tar mye av brodden ut av alt.

Nei, tror The Seventh Curse ville vært utmerket i hop med John Carpenters Big Trouble in Little China (1986), begge med to antihelter, flere vakre kvinner i nød, og en ond trollmann, samt nedi dype underjordiske grotter og huler bærer det, men føler man må kanskje gi den en runde til, for potensialet med tanke på ei sterkere rating, er nok ikke så langt unna, men inntil da, blir det med en godkjent:

7,5/10


Last Resort (1986) av Zane Buzby

Vel, da kom årets første makkverk, og fy faen for en drittfilm det var også. Om en skulle våge seg innpå å ha noen nyttårsforsetter, så er det kanskje på tide å vurdere å bli litt mer picky på hva en ser, og kaster bort tid og penger på, for hvordan er det mulig å gjøre en film, hvor du har Charles Grodin, John Ashton, Phil Hartman, Jon Lovitz og puppestellet til Brenda Bakke, og likevel makte å lage noe så jævlig og smertefullt umorsomt som Ferie Forviklinger (oversatt til norsk på VHS utgaven min)?

Alltid fælt når talent går til spille i film, og denne virker som ei meget træshy forsøk, i å melke suksessen til den overlegent bedre Hjelp det er Ferie filmene, og Grodin prøver å kopiere litt av Clark Griswalds blanding av rolig og frustrert familiefar, der søker uoppnåelig lykke til mer tropiske forhold, fremfor å kaste bort mer tid i kalde omgivelser under julen, og tar like godt med seg familien på ei sex klubb tropisk hyttesamfunn, der ja, det kjapt går opp at noen har driti seg loddrett ut.

Herfra og ut, får man "hysteriske" scener som, Mario van Peebles, i veldig gayal karakter, samme med Hartman, alt mens nevnte Grodin stort setter går rundt og banner og prater med seg selv, blant palmetrær og busker, snubler borti nye irriterende drittsekker, og nei, ingen ting er morsomt, og når de makter å lage ei "latterlig" overlang scene, hvor kona til Grodin, etter litt for mye festing, ligger i senga og lager vrinske/prompelyder, med truten, og dette pågår i oppunder 2-3 minutter, som føles ut som ei mindre evighet.

Denne skal trås ned i søppelcontaineren snarest (må bare vente til en faktisk får plass til å bli kvitt møkka, for nå er de overfylt av julepapir og skit fra jul og nyttårsaften), dritt i pakke!!!!!

2/10

Eneste grunn til at den ikke får totalslakt, er at nevnte Brenda Bakke, nærmest kaster seg over Grodin, og viser frem godsakene sine, og en film som hvert fall har den slags å by opp til, kan ikke være "tidenes verste film". Men en elendig måte å starte opp det nye året på, det er sikkert og visst.

[Frank.N.Steen]

Second Sight (1989) av Joel Zwick

"This is why you're an asshole!"

En gruppe detektiver der benytter seg godt av deres supersynske etterforsker kompis (Bronson Pinchot) men makter likevel å havne i konstant trøbbel. Heldigvis blir trioen endelig gitt ei mulighet i å få kommet seg over i mer respektable og ikke minst økonomiske oppgaver, når de må jobbe i hop med kirken og politiet.

Jeg liker hvordan IMDb forsøker å "selge" filmen, ved å starte opp med: "Four-time Emmy Award-winner" som om det er noen garanti for kvalitet i andre enden, for dette er så absolutt ikke noe å juble over, tvert i mot.

Ei film man først ble gjort kjent med, for 1 år tilbake, og burde nok ha glatt oversett og gått videre, men sånn fungerer ikke filmhjernen, den vil se så mye usett 80-talls film, som mulig, inkludert de en nærmest vet på forhånd, vil bli alt annet enn "givende" opplevelse.
Vel, Second Sight kjører på med den tynnslitte buddy-cop komedien, vel, minus sistnevnte, for det er fint lite komisk over å se Bronson Pinchot røre til og lage lyder og ulike stemmer, alt mens John Larraquette hele tiden virker bare flau og oppgitt, over å ha rota seg bort i ei så fæl film, men regningene forsvinner ikke av seg selv, og for hver Beverly Hills Cop, Midnight Run, 48 Hrs og Lethal Weapon, må det ha vært et hav at elendige rip-offs, har fortsatt den med Dan Aykroyd og Gene Hackman (glemt tittelen) frist i minne, og nei, kjemi, timing og et noenlunde godkjent manus, burde være første man fokuserer på, men nei, filmen føles ut som en eneste stort og irriterende forsøk i å på et eller annet vis, være så heldig, at man kan snuble seg til vet en tilfeldighet, i å lage ei artig b-film, men ingen var så heldige under innspillingen av denne møkkafilmen.

Pinchot er best i mindre og eksentriske roller, men en hel film, særlig en så gjennomført dårlig som denne, nei, her måtte en til slutt ty til fjernkontrollen og bare blåse seg gjennom de siste 20-25 minuttene, for nok ei skuffende 80-talls "komedie" kan dermed krysses ut, og blir maks ei:

3/10

[Frank.N.Steen]

Hot to Trot (1988) av Michael Dinner

"Get that piece of shit, away from my horse!"

Ja, hva skal man si? Bobcat Goldthwait, rett fra Police Academy filmene (ble vel totalt 3 stykk på rad) før han så ble forsøkt solgt som en potensiell leading man, etter å ha stort sett gjort diverse artige innhopp. da som komisk sidekick/buddy rollen, men bare så synd at hans første forsøk i hovedrollen, ble altså denne alt annet enn "hysteriske" jappe-screwball komedien, der innehar en snakkende hest (John Candy), en sleip business skurk med tenna på tørk (Dabney Coleman) og ei deilig og ung Virginia Madsen, dytta inn for å forsøke å piffe opp stemningen litt.

Dessverre ble dette aldri noe særlig ut av, verken på humorbiten eller underholdningen. Vondt i perioder å se og høre talenter som Bobcat, Candy og Coleman kaste bort tid og krefter på så svakt manus, og Madsen er flott, men bidrar fint lite med tanke på den romantiske delen, da det er null kjemi å spore mellom henne og helten, og nei.

Sett før, og eier til og med en Warner Archive Collection utgave, og disse er rett og slett brutalt overprisa DVD-R kvalitet over, og virker som et desperat forsøk i å lesse ut deres mindre vellykkede og og mer utskjelte titler, til fansen av skuespillerne som medvirker.

Og ja, ettersom man jo er fan av samtlige av aktørene her, ble det brent unna nærmere 350 kroner, og de svei, når man så hva en satt igjen med. Så gårsdagens gjensyn, ble dessverre ikke noe særlig til forskjell fra forrige besøk, for nesten 8-9 år siden.

Er nok litt for "snill", nok en gang, for dette er en dårlig film, men noen scener er så gjennomført idiotiske (Bobcat rir på hesten i et løp, og får slengt bæsj fra bakken og inn i munnen fra den løpende hesten foran i køen, og sier noe som: "I THINK I JUST ATE SOME SHIT!") og ja, der ligger nivået på humoren.

Men, deilige Virginia Madsen er alltids fin å lene øya på, og det går heldigvis rimelig kjapt av gårde, og ingen forskjell på ratingen siden sist:

4,5/10

"Bra" jeg tok vare på denne omtalen fra gamle forumet, ettersom en gikk til innkjøp av samme film, på ei gammel brukt utleie VHS kassett, og tja, tredje forsøket på rundt 10-11 år, og mulig en var noe mer i rett humør, for steg et halvt hakk oppatt, uten at det sier for mye, da det er stadig ei svak komedie.
Er nå noen helidiotiske stunder, der Meredith Burgess dukker først opp som pappahest, før han dauer og dukker opp på ny, som ei flue, der lever sine "glansdager" i å ete hestemøkk og spre skiten på alt og alle.

Nei, mye sprø forsøk på buddy komedier, med snakkende hester gikk kanskje litt vel langt, men fortsatt milevis unna bunnsiktet av den slags underholdning fra 80-tallet.

[Frank.N.Steen]

Vår mann har laget en ny liste:

Ser at han også mekka i hop ei lignende topp 10, for 90-talls julefilm.

► Show Spoiler

Overrasket, nærmest litt "sjokkert" over at en så gyselig og ræva (alt annet enn hva en forbinder med riktig god julefilm stemning) som Steve Martins forsøk på å gjøre ei seriøs feel-good film, ut av noe så mørkt som selvmord, i den elendige Mixed Nuts (1994), fy faen for et makkverk den var, og jeg led meg gjennom den, ikke en gang, men to ganger. Men selvsagt, different strokes for different folks, og må jo bare innse at mange synes nok den er riktig så god å dra frem i julen, men nei, smått utrolig at så mange talenter, kunne stelle i stand noe så lite morsomt, og ei man definitivt føler hører hjemme blant tidenes verste julefilmer.

The Ref føler jeg burde kanskje legges til vurdering for ei ny runde, ettersom man husker ikke for mye fra forrige besøk, mens samme kan vel sies om Trapped in Paradise.
Savner helt klart The Long Kiss Goodnight, for minst like mye julefilm action og stemning, som i Die Hard 2 og Batman Returns, mens fint lite å si på Home Alone 1 og 2 som stakk av med seieren.

Hook (1991) og svenske Tomten er far til alla barnen (1999) er også to jeg nok ville funnet plass til, selv om sistnevnte tvilsomt er særlig kjent utenfor Nordens grenser.

[Elgen]

Er nok noen videoer jeg har gått glipp i julen ja, skal sjekke den ut senere

[Frank.N.Steen]

Dead Bang (1989) av John Frankenheimer

"I'm telling you something big is happening here, and all that grabs you is my language? What the fuck is the matter with you?"

Til tross for at en rekke brutale mord har nylig funnet sted, så er det først når en politimann blir funnet skutt og drept, at det omsider skjer noe.
Henrettelsen av en uheldig betjent, havner så rett i fanget til en fordrukken og nedpå detektiv (Don Johnson), som blir raskt "overtalt" av en vakker kvinne (Penelope Ann Miller) i å ta på seg saken, og en der snart gjør at han havner dypt inn i et større og skremmende nettverk av ekstremister.

Tja, denne action-thrilleren var nok ikke helt slik man hadde håpet, men likevel innehar den en god blanding av komedie, tøff action og noen meget minneverdige scener. Dessverre ikke blant Frankenheimers beste fra 80-tallet, som kanskje var et noe blandet tiår for nevnte regissør, selv om både The Challenge (1982) og den langt bedre 52 Pick-Up (1986) viste til at han kunne stadig levere førsteklasses underholdning, men ja, Dead Heat når aldri helt opp dit.

Visstnok den første filmrollen Don Johnson tok på seg, etter 5 sesonger som detektiv Sonny Crockett i Miami Vice, men grunnet ei kontrakt der gjorde at han ikke hadde mulighet til å ta en lengre time-out, gikk han glipp av flere potensielle storfilmer, og vel, synd for Johnson, men når han så endelig var fri, hadde andre menn fylt de rollene og oppnådd stor suksess som fremadstormende leading men, alt mens han selv slet med overgangen fra tv-stjerne, til filmstjerne.

Dead Heat er nå likevel et godt gjennomført forsøk, og lo godt av scenen der en åpenbart ikke helt motivert dagen derpå detektiv, forsøker å holde følge med en yngre kjeltring i en jakt til fots, og det hele ender med at for mye røyking og drikking har sin bakside, og går dårligst utover kjeltringen, da Johnson tømmer hele magen i ansiktet på den anholdte.

William Forsythe dukker også opp, da i en av de kanskje mest streite rollene en kan huske å ha sett ham i, som FBI agent.

Alt i alt, en film man kanskje ser igjen noe senere, og i rett humør, mulig ratingen bedrer seg noe, men gårsdagens besøk ga ikke mer enn maks:

6/10


Rock & Rule (1983) av Clive A. Smith

En ond musikkveteran, forsøker å lokke ei fremadstormende ung kvinnelig rockemusiker til å bli hans siste ingrediens i å mane frem en mektig ondskap fra underverden.

En film man har hatt på watchlista, sikkert godt over 10-15 år, eller føles nå slik. Så viste det seg at hele greia lå gratis utpå Youtube, visstnok i ei US versjon, og usikker på hva slags forskjell det er på den, og den kanadiske utgaven, mulig det er enkeltscener, sanger eller stemmer, men gidder ikke se samme film, to ganger.

For ja, dette var ei liten nedtur. Animasjonen er fantastisk, resten er bare skuffende og rimelig tamt levert. Forglemmelig røre av ei story, med noen kjipe pop-rock spor innimellom, og legger en på irriterende og lite sympatiske karakterer, så tja, har man ikke mye å juble over.

Nei, her lykkes Heavy Metal (1981) og Ralph Bakshi mye bedre, og sistnevnte var nok til inspirasjon flere steder ut, for noen frekke og tøffe bidrag, men virket som de aldri fant ut av om de ville være ei "barnefilm" eller voksenfilm, og vel, tror Nelvana sto bakom, så kanskje ikke noe sjokk at det ble som det ble, og nei, ender så opp med ei "snill":

5/10

[Frank.N.Steen]

Copper Mountain (1983) av en eller dude

Kun sett, fordi man er inni ei periode med snø og ski lignende film, og attpåtil en av Jim Carreys tidligste filmroller. Dessverre mer ei 60 minutters reklame for et eller annet skihotell, langt oppi fjellet i Canada, med ulike live opptredener av artister og band, samt Jim der leverer mest lite artige slapstick og parodi innslag, minus Charles Bronson biten, som av en eller annen grunn, alltids får meg til å humre godt.

På langt nær så fæl som Letterboxd ratingen virker å ha det til, men selvsagt ingen stor opplevelse, og glad den kun varte i knappe timen, for ja, det var vel ei grei læreprosess for en ung Carrey, som skulle slå sterkt tilbake, men sikkert interessant for fansen hans å se han i en så tidlig rolle.

3/10

[Frank.N.Steen]

Terror at London Bridge (1985) av E.W. Swackhamer

"100 year old blood?"

En het sommernatt i Arizona, er alt duket for den kommende avdekkingen av gjenoppbygningen fra den nesten hundre år gamle London broen, der har blitt sten for sten, flyttet over fra England til Amerika. Dessverre skal det vise seg at det er mer enn kun gamle steiner som har tatt turen over, for en ondskap der herjet som verst i Whitechapel på slutten av 1880-tallet, er i ferd med å bli gjenopplivet.

Ei overraskende artig og underholdende skrekkfilm, lagd for tv. Der den godeste David Hasselhoff må ta på seg oppgaven i å forsøke å holde en liten småby i ro og orden, alt mens det prøves å komme til bunns i mysteriet rundt en rekke grufulle drap som finner sted, rundt den snart ferdig restaurerte London Bridge.
En blanding av cheese og spenning, skjer tidlig ut, når ei vakker dame greier å kutte seg i fingeren, og noen dråper med blod havner på brosteinen. Tar ikke lange tiden før selveste Jack the Ripper, spretter frem, som troll av eske, og så er drepingen i gang.

Mange kjente navn og ansikter dukker også opp, og slettes ingen dårlig tv-film, der Hasselhoff leverer en meget godkjent og sympatisk helterolle, og likte opplegget med å bringe Jack the Ripper inn i nåtid, selv om lignende hadde blitt gjort sikkert flere ganger før, blant annet i Time After Time (1979).

Gikk ikke inn med særlig til forventninger, men denne likte jeg godt, og kunne tenkt å se igjen utover høsten.

6/10

[Frank.N.Steen]

Club Paradise (1986) av Harold Ramis

En tidligere brannmann (Robin Williams), er lei av det grå og kalde storbylivet og får med seg en grei sum med forsikringspenger etter en ulykke, og disse benyttes i å prøve ut livet som businessmann nedi mer tropiske og varme omgivelser.

Så litt frem til denne, kanskje mest grunnet alle talentene involvert, og ofte undret på hvordan denne har forblitt "glemt" bort, men ja, etter å ha vært gjennom den i natt, kan en vel forstå hvorfor.
Robin Williams er dessverre ikke så morsom lenger, særlig mye av rollene fra 80 og tidlig 90-tallet, der gode barndomsminner blir gradvis "ødelagt", for hvert gjensyn. Klart, Club Paradise er ikke en av disse, ettersom en ikke ble klar over den, før for knapt et par år tilbake.

Vel, Williams fremstår nok en gang som en på overflaten "likandes" type, men tidlig ut er det rett over i at han alltids skal ha det siste ordet, hele jævla tiden, og legger en til at mannen oppfører seg som en real klysete drittsekk mot flere av de besøkende, som okei, kanskje ikke var særlig sympatiske de heller.
Men nei, deretter og ut får en stadig billige og bøllete hersketeknikker, som om man hadde med ei stor drittunge, ikke en voksen mann å gjøre med, og vi skal tro at han bare ender opp med å få huka inn ei søt britisk berte, på en-to-tre, alt mens han leker småkonge og redningsmann på øya.

Vel, alt var ikke helt ræv, Williams er heldigvis noe mer tilbakeholden enn vanlig i slapstick og komedie biten, og virker nesten litt "søvnig" i større deler her, som om noe holder ham tilbake, men kanskje like greit, for da kommer mer artige typer som Rick Moranis og Eugene Levys sleske karakterer frem, mye bedre.

Ville så gjerne få litt mer igjen, men nei, nok ei midt på 80-talls tropisk ferie film, der har talentene foran og bakom kamera, men mulig varmen tok knekken på all "moroa" og gjorde at alle de involverte endte opp i samme type søvnige og likegyldige "tilstedeværelse" som hovedrolleinnehaveren, og nei, denne er nok glemt om et par dager, og det er intet stort tap.

5/10

Glemte å legge til, at hva er greia med røde briller og midten av 80-tallet? Mulig Åge hadde starta ei kortvarig trend som Eugene Levy hang seg på, for førstnevnte var vel et par år tidligere ut med sine:

[Elgen]

Star 80 (1983)

I rollene: Mariel Hemingway, Eric Roberts, Cliff Robertson og Carroll Baker bl.a Regi: Bob Fosse

Dette er filmen om Dorothy Stratten basert på en artikkel "Death of a Playmate"
Jeg så denne rett etter jeg så denne dokumentaren:

► Show Spoiler

Og det er en ganske psyk historie.
I spillefilmen spiller Eric Roberts Paul Snider, som blir kjæreste med Dorothy. Roberts spiller glimrende og vi får faktisk vite mer om Snider enn Stratten.
Sterk anbefaling men se dokumentaren eller les deg opp før du ser filmen.

Jeg så et klipp der RIchard Linklater snakket om filmen på youtube og han nevnte at få likte filmen da den kom ut. Denne og Scarface kom ut det året og det var ikke noe amerikanerne ville se, skyggesiden for å si det slik.

Jeg ender på en meget solid 8/10

[Frank.N.Steen]

Star 80 (1983)

I rollene: Mariel Hemingway, Eric Roberts, Cliff Robertson og Carroll Baker bl.a Regi: Bob Fosse

Dette er filmen om Dorothy Stratten basert på en artikkel "Death of a Playmate"
Jeg så denne rett etter jeg så denne dokumentaren:

► Show Spoiler

Og det er en ganske psyk historie.
I spillefilmen spiller Eric Roberts Paul Snider, som blir kjæreste med Dorothy. Roberts spiller glimrende og vi får faktisk vite mer om Snider enn Stratten.
Sterk anbefaling men se dokumentaren eller les deg opp før du ser filmen.

Jeg så et klipp der RIchard Linklater snakket om filmen på youtube og han nevnte at få likte filmen da den kom ut. Denne og Scarface kom ut det året og det var ikke noe amerikanerne ville se, skyggesiden for å si det slik.

Jeg ender på en meget solid 8/10

Husker den ble lagt til vurdering for et tiår tilbake (utgitt av danske eller nordiske AWE på DVD i 2011 eller 12) men gikk i stedet for den aller siste filmen Dorothy Stratten gjorde, før hun ble drept, da i den så-som-så sci-fi b-film spoofen Galaxina (1980), der vel, var nå verdt å se grunnet frøken Galaxina (Stratten) som en av tidenes mest sexy roboter, men ikke så mye mer.

Hun og filmen ble igjen bragt opp i den nylig sette dokumentaren om kring 80-talls sci-fi filmer (In Search of Tomorrow), hvor flere omtalte henne som ei kommende filmstjerne, der hadde visstnok mye potensielle filmer og roller på vent, men ja, de ble det dessverre aldri noe av.

Angrer litt på at en ikke kjøpte inn nevnte AWE DVD, men sikkert mulig å få tak i andre utgaver, eller steder online.

Uansett bra med ei påminnelse, for av typen film en godt kunne tenkt å sjekket opp en dag.

[Frank.N.Steen]

The Night Before (1988) av Thom Eberhardt

"You sold me to a pimp named Tito? For $1,500?"

Den "heldige" einstøingen Winston (Keanu Reeves), trodde han nylig hadde trukket vinnerloddet, i det han blir mot alle odds, bedt med til det kommende ballet, da av ingen ringere enn den mest populære jenta på hele skolen (Lori Loughlin). Men gleden forsvinner raskt, når han underveis mot den store kvelden, plutselig våkner opp, fullstendig forvirret og forslått, i en skitten bakgate, uten penger og date. Bedre blir det ei, når hukommelsen gradvis returner, og hvor det så leder an til å bli ei ellevill klappjakt, for å redde sin utkårede, fra halliker og sex lystne horekunder i et av byens verste områder.

Mulig de mange fæle og kjipe filmene siste dagene, har påvirket dømmekraften, men denne falt faktisk i smak. Synd jeg ikke så den i natt, for ville vært ei utmerket sen lørdagsfilm, og nei, kort oppsummert greier altså "nerden" Reeves, å rote det til for seg, ved å selge daten sin til en hallik for minstepris, og må deretter prøve å spore henne opp, og helst før hun blir besudlet av smellfeite kunder eller sendt til Marokko som sexslave, og ha henne levert hjem til sin "kjære" far, før leggetid.

Klart, bare det at Keanu blir forsøkt fremstilt som en håpløs taper, som ingen jenter ville rørt med ildjern, er jo smått latterlig. Men tja, typisk ungdomsfilm klisje, og vel, hadde de slengt på et par tykke briller, en bitteliten kvise, kanskje tannregulering og litt bustete hår, så hadde det bare vært å tre papirposen over huet på ham, og bedt ham om å grave seg ned i tide, for du vil aldri få deg noen dame, noen gang, ditt fæle misfoster!!!

Filmens handling og stil, minner i perioder om lignende forstedsungdommer på tur i storbyen, ala Adventures in Babysitting (1987) eller Risky Business (1983), bare kanskje i langt mer komisk preg, og liker det at filmen er hele tiden på farta, og foregår mest på nattetid. Så mangler definitivt ikke i stemning og interessante karakterer, som popper innom, jevnt og trutt.

Tror jeg lander på ei meget snill rating, godt hjulpet av ei grisedeilig Lori Loughlin, som var nok greit troverdig som skolens heiagjengleder.


6/10

[Elgen]

Prøvde meg på denne i natt men falt ikke i smak i det hele tatt.
Road Games (1981)
https://www.imdb.com/title/tt0083000/?ref_=nv_sr_srsg_0

Tror jeg plukket den opp på en eller annen kult-liste, men tonen i filmen var fjern.
Jeg gir den en svak 3/10
Irriterer meg fortsatt at jeg ikke kommer på hvor jeg har Stacy Keach fra. Han virker veldig kjent men han har vel ikke mange kjente filmer på sin CV?

[Frank.N.Steen]

Prøvde meg på denne i natt men falt ikke i smak i det hele tatt.
Road Games (1981)
https://www.imdb.com/title/tt0083000/?ref_=nv_sr_srsg_0

Tror jeg plukket den opp på en eller annen kult-liste, men tonen i filmen var fjern.
Jeg gir den en svak 3/10
Irriterer meg fortsatt at jeg ikke kommer på hvor jeg har Stacy Keach fra. Han virker veldig kjent men han har vel ikke mange kjente filmer på sin CV?

Leit å høre. Digger Road Games selv, da mye grunnet Keach sitt sjarmerende bidrag som hardtarbeidende og søvnløs trailersjåfør, som gjør alt han kan for å holde seg fokusert på de endeløse og lang strekte bilveiene, men hvor fantasien i hop med en brutal seriemorder, gjør at han blir vikla inn i et skikkelig mareritt.

Anser den som kanskje en av de beste Australske filmene fra 80-tallet, i hop med The Road Warrior (1981), mye grunnet tempo, karakterer, stemning og hvordan den makter å kombinere humor og spenning, og ble vel beskrevet som ei Rear Window (1954) satt til sjåførsetet, samt at regissør Richard Franklin var jo en kjempefan av Hitchcock, såpass at han fikk mulighet til å senere gjøre oppfølgeren til klassikeren Psycho, med Psycho II i 1983.

Er nok helt på andre vidder i ratingen biten, og lander oftest på ei solid 8,5/10, men alltids vært fan, helt siden en så den som nattfilm på svensk tv4 i 1999-00.

Ellers kult å se Jamie Lee Curtis få mulighet til å spille litt mer på andre strenger, ikke kun i amerikansk trashy Halloween kloner, og Road Games slet med å bli promotert over i Statene, da mange så navnet til Curtis og tenkte øyeblikk enda ei typisk slasherfilm, og fikk noe helt annet i retur.

Angående Keach, kan det være Fat City fra tidlig 70-tallet? Har alltid likt Keach, men ikke sett nok film hvor han har hovedroller, så vurderer å se noen av Mike Hammer tv-filmene fra 80-tallet, og der samtlige ligger ute i sin helhet på Youtube.

[Frank.N.Steen]

Escape from New York (1981) av John Carpenter

"The rules are simple: once you go in, you don't come out."

Grunnet et mislykket forsøk i å stanse den ekstreme økningen av kriminalitet, har Amerikas høyesterett gitt opp alle håp om bedring, og like greit bestemt seg for å omgjøre store deler av Manhattan bydel i New York, om til å bli ett av det tryggeste fengsel på planeten.
Men i det nyheten om at selveste presidentflyet plutselig kræsj lander nedom The Big Apple, skapes så ei øyeblikkelig desperat redningsaksjon, hvor søket etter klodens mektigste mann, samt en veldig viktig koffert, gir ei unik mulighet for en notorisk fange ved navn Snake Plissken (Kurt Russell), å kunne få redusert sin straff, og muligens attpåtil bli benådet. Alt han bare må gjøre nå, er å "bare" redde både Presidenten og hans livsviktige dokumenter ut av helvete på jord, samt komme seg til helvete ut i live, tidsnok.

John Carpenter fylte nylig 75 år, og kjente at det burde feires med stil, og hadde kanskje vært greit å få snart sett igjen The Thing (1982), men altfor lenge siden Escape from New York ble besøkt, og nei, The Thing er guffen og fullt mulig den beste filmen til Carpenter, men Escape from New York er så gjennomført bad ass og oser av stemning og heftige karakterer, at nei, det måtte nesten bli den i kveld.

Carpenter makter å gjøre ei herlig blanding av dystopisk sci-fi med eksplosiv action og likevel smyge inn noen meget skrekkfylte øyeblikk, der kombinasjonen av intense og nervepirrende spenning, tonnevis av atmosfære, heftig og tøff synthmusikk, pluss Kurt Russell i toppform, gjør at dette er ei vaskeekte kult-klassiker, av den beste sorten.

Tidlig ut, får en kjapt The Terminator (1984) vibber, med miniatyren av Manhattan i bakgrunn, og helikopter flyvende over et dødsdømt rømningsforsøk, og nei, minner veldig om introen i nevnte sci-fi mesterverk, der til og med noen av steinene ligner knuste hodeskaller, og tipper dette må ha gitt en ung James Cameron noen gode hint til sin kommende film.

Tross av å sikkert jobbe ut ifra et smalt budsjett, greier Carpenter å omgjøre New York til et enormt urbant fengsel, hvor lovløshet styrer, og en skal være en meget iskald jævel, om en ønsker å sette beina innafor den slags kaos, men så blir jo da Snake "overtalt" til å gjøre ei deal med Lee Van Cleef, og har 24 timer på seg til å redde ut Donald Pleasance, før "medisinen" som ble sprøyta inn i hovedpulsårene slår ut.

I andre roller, finner man Harry Dean Stanton som Brain, der fungerer som fengselets "Petter Smart", for sjefen sjøl, the Duke (Isaac Hayes), og så har man drosjesjåføren Cabbie (Ernest Borgnine), som har et talent i å dukke opp i både tide og utide, samt barmfagre Adrienne Barbeau som Brains "squeeze".

Musikken til filmen, er også mye av grunn til at alt faller på plass, deilig minimalistisk og pulserende synther, der i hop med en filmens handling, konstant er i bevegelse, og nei, synd at John venta 14 laaaaange år med å gjøre ei fortsettelse, da i Escape from L.A. (1996), som huskes som ei gedigen nedtur, og alt en elsket med originalen var nå omgjort til en slags parodisk lettutgave, men tja, vurderer et gjensyn med den og, men ikke i natt.

Kurt Russell er som sagt helt sjef i hovedrollen, og husker at det var snakk om at Carpenter (eller noen av produsentene) visstnok ønsket at Charles Bronson skulle ha hovedrollen, men ja, han var nok et par tiår for mye, men føler at Russell gjør ei god Clintern versjon, og kunne sett for meg Bronson i rollen som gikk til Van Cleef.

Snake er ikke på ingen måte noen ordinær helt, og står i sterk motsetning til mange av de senere og mer typiske 80-talls actiongudene, for han får ekstremt mye juling, og sliter med senskader utover, samt gjør mye feil og tabber, som koster både ham selv og andre masse smerte.

Håpet har jo i lang tid, vært at Carpenter og Kurt kanskje på mirakuløst vis, greier å gjøre ei ny film, men det er nok for sent nå, men originalen er og forblir en av de store favorittene innen såkalt post-apokalyptisk 80-talls underholdning, og nei, denne må bare gå helt til topps, som ved tidligere besøk:


10/10

[Frank.N.Steen]

Just One of the Guys (1985) av Lisa Gottlieb

"Where do you get off having tits?"

Etter å ha følt seg grundig snytt for ei potensiell seier i en skrivekonkurranse. Så bestemmer Terry Griffith (Joyce Hyser) seg for at hun vil motbevise sine overmenn, da ved å gå undercover, utkledd som en helt normal tenåringsgutt, dypt inn i fiendeland, hvor ingen annen jente har maktet å slippe helt til, før nå.

Ei overraskende artig, sjarmerende og små sexy 80-talls komedie, der muligens var inspirert av suksesser som Tootsie et par år tidligere.
Men på den annen side, så flommet jo åttiårene over av slike mann kler seg ut som dame, dame kler seg ut som mann, hvit mann kler seg ut som en svart mann, svart mann kler seg ut som hvit mann, og selvsagt voksen mann går undercover, da forkledt som ungdom. Og lista slutter nok ikke der.

Men Just One of the Guys hadde en ikke sett på nærmere to tiår, og husket vel egentlig filmens kanskje mest ikoniske scene, og ja, slenger med ei gif av den under, med da i spoiler, for vel, det er jo ganske så uskyldig, men ja, ei grei hentydning til sitatet øverst:

► Show Spoiler

Storkoste meg med gjensynet, og som med så mange andre av disse sjarmerende ungdomskomediene, er det flust med artige karakterer, den konstant kåte lillebroren, som er livredd at han vil ende opp som jomfru for resten av livet, til den reptilelskede studenten, den stereotypiske 80-talls bølla, og hvem mer egna til slike roller enn William Zabka?

Så har man jo hele forvirringsdelen, der når barmfagre og meget veldreide Joyce Hyser plutselig klipper håret og kler seg om til å bli seende ut (i følge en av vennene hennes):

"You look like Ralph Macchio, trapped inside Elvis Costello's clothes", og ingen greier selvsagt å se at dette er samme dame, og det blir noe forvirrende, og nesten på nippet litt små creepy, for med kort hår og manne klær, ser hun faktisk i perioder ut som selveste Karate Kid.
Men hei, alt blir greit oppklart, når hun røsker opp dressen og viser frem to meget flotte og velskapte pupper, og da er alt okei likevel.

Dette med Karate Kid, blir nok ikke mindre knotete å glemme, når nevnte favoritt 80-talls bølle William Zabka, ender opp i en fight med Macchio med pupper, og forventet nesten at Terry skulle ta den legendariske tranesparket og meie Zabka rett ned på stranda til triumferende popmusikk.

Holdt nesten på å glemme, ei annen flott ung dame, var jo Sherilyn Fenn, som virka rimelig hypp på denne nye mystiske studenten.

Alt i alt, mye morsomme replikker, der en kan jo undre på dette med produktplassering, og hvor mye investering Coca-Cola egentlig hadde, for i enkelte scener, var det så mye Cola logoer, at det kunne nesten ha blitt en egen minifilm, kun med bilder av Cola i bakgrunnen.

Definitivt en keeper, og nei, her må det bli ei sterk rating, der kan stigen noe ved senere besøk:



7,5/10

[Frank.N.Steen]

The Long Good Friday (1980) av John Mackenzie

"Who's big enough to take you on?"

I London by er det ingen tvil om at det er mafiasjefen Harold Shand (Bob Hoskins), som styrer den mindre glamorøse siden av byen, og da mye grunnet ei årrekke med ro og fred, der tidligere problemer har blitt greit fjernet. Men Harold har ingen ønske om å kun holde seg til innland, han vil eksportere sin virksomhet, og hale i land ei gigantisk avtale med den amerikanske mafiaen. Det er bare et stort problem, og det er at akkurat i det dealen skal bli gjennomført, så ankommer ei rekke dødelige og skremmende trusler, fra en ei tilsynelatende usynlig fiende. Og av en sånn type, at selv den amerikanske mafiaen, ikke vil bli værende lenge nok til å finne ut hvem som står bakom det blodige kaoset.

Bob Hoskins leverer kanskje sin aller beste rolleprestasjon, da som den karismatiske, overambisiøse men nådeløse London gangsteren Harold Shand, der i søket etter å utvide businessen sin, har endt opp med å nærmest miste bakkekontakten med underverden.
Og tidspunktet for dårlig nytt, kommer meget ubeleilig i det han jobber hardt for å få stand ei kjempe deal med sine amerikanske "kolleger", der blir alt annet enn imponert over det plutselig kaoset, og gir Shand 24 timer til å løse sitt "lille" problem på, før de ser seg om etter mer egna partnere.

I frykt for å se hele sitt imperium falle i ruiner, må Harold forsøke å håndtere mellom å være ei slu og respektabel businessmann, en hensynsløs detektiv, freds megler og ikke minst ei trøstende familie mann og venn. Dette blir selvsagt alt for mye for en mann å håndtere alene, og da er det jo greit å ha ei vakker og sterk kvinne ved sin side, noe Helen Mirren gjør meget godt.

Hennes karakter er i sterk kontrast, til de mer typiske unge bimbo-trofe damene, i lignende gangster filmer, da hun fremstår like ambisiøs og pågående som sin elsker og partner, men også som et "moralsk kompass", i dårlige tider.

Filmen har mest sannsynlig aldri sett eller hørtes bedre ut (hvert fall av de utgavene man har vært innom tidligere), og her har Arrow Video gjort ei kjempejobb med å restaurere og oppgradere bilde, lyd og nei, på høy tid at en fikk tak i dette britiske mesterverket på Blu-ray format.

Liker hvordan Harold Shand og hele hans livsstil blir levert, da med ei svær luksusyacht som ville nok helst hørt mer hjemme i Miami enn å bli parkert utenfor ei sliten og fæl gammal båthavn i London. Men det er mye av sjarmen med britiske gangster filmer som Get Carter eller The Long Good Friday.

De er kanskje ikke like glamorøse, veltalende eller kule, mens karakterene i perioder fremstår mest som noen helt "ordinære" typer, som man kunne truffet på ei hvilken som helst fotballpub. Men klart, nå ble vel også det gjort slik, for å få amerikanerne til å fremstå litt mer ovenpå, men det fungerte utmerket.

Alt i alt, ei fantastisk krim-thriller, kanskje en av 80-tallets aller beste, og altfor lenge siden forrige gjensyn, da ble det "kun" ei 9/10, men denne gang stemte absolutt alt, og går hele veien til den mest fortjente toppratingen på veldig lenge.

Musikken må også nevnes, spesielt åpningstemaet, der minner litt om ei slags disco versjon, dersom ABBA og Alan Parsons Project hadde slått seg sammen og i andre steder ut, får en nærmest slasher lignende stemning, og nei, tror jeg stopper her. Liker man gangsterfilmer så er denne et must, mer er det i grunn ikke å si, god natt.

10/10

"SPOILER ALERT" Har man ikke sett filmen før, så lukk øya eller se vekk "SPOILER ALERT"

[Frank.N.Steen]

Speed Zone! (1989) av Jim Drake

"Use unnecessary force, if necessary!"

Nok en gang er det duket for det notoriske billøpet Cannonball Run, og hvor deltagerne er mer enn klare til å sette i gang. Dessverre er også politisjef Spiro T. Edsel (Peter Boyle) og hans lojale arme, også ivrige etter å påbegynne "leken", men hvor de selv vil gjøre alt som står i deres makt, for å stoppe racet og dets løpere i krysse mållinjen ved Santa Monica beach i Los Angeles.

Alltids likt å se unna en del av John Candys komedier utover januar og tidlig februar. Denne gang henger man litt etter i filmplanene, så tenkte at det var like greit å gyve løs på ei eldre og meget cheesy favoritt, i denne latterlige bilrace eventyret, der også ble utgitt (mest sannsynlig for å melke på tidligere suksessen i Cannonball Run filmene til Burt Reynolds) som Cannonball Fever og Cannonball Run 3.

Min gamle VHS tape, har Speed Zone! utpå coveret, mens kassetten kommer med tittelen Cannonball Fever.
DVDen derimot, har den kun omtalt som Cannonball Run 3, og ble utgitt av SME i forbindelse med Cannonball Run (1980), mens oppfølgeren av en eller annen grunn, ikke ble utgitt før for et par år siden, her til lands da.

Uansett, melking av slike stjernespekka bilrace komedier, var nok intet nytt, selv med Cannonball Run og nevnte Reynolds, men virket som den type lett underholdning, begynte å avta mot andre halvdel av åtti og tidlig 90-tallet, men de har nå likevel maktet å hyre inn såpass med kjentfolk, at nei, noen av de mange cameoene, skjer såpass raskt og tilfeldig, at selv etter ørten gjensyn, dukker stadig nye fjes opp, som en tidligere hadde fullstendig oversett.

Foruten Candy som alltids likandes og sympatisk kar, får man jo ei som en definitivt ikke overser, nemlig flotte Donna Dixon, der spiller Candys eksosrype, ei Marilyn Monroe bimbo med hjerte av gull, alt mens sleske Eugene Levy er hennes "manager" med skumle hensikter.

Peter Boyle er nok den som stjeler showet her, da som den pågående og stormannsgale "høvdingen", der ikke går av veien for å bruke unødvendig makt, for å få sin vilje, og i andre roller finner man Matt Frewer og Joe Flaherty, som ei idiotduo, som stadig ryker i tottene på hverandre, alt mens de forsøker å overliste sine konkurrenter.

Lee van Cleef ankommer helt i begynnelsen, visstnok en av hans aller siste roller, og kanskje ikke slik en filmlegende burde forlate oss, men ei viss morsom setting og innledning til det som skulle følge videre i filmen, var det jo.

Alt er selvsagt ikke komedie gull, humoren ligger å faller på de mange ulike gjesterollene og leveringen av replikker slikt, men feel good stemning, mye fengende musikk og tøffe bilstunts, gjør at tempoet flyr av sted, og nei, denne er og forblir ei liten VHS favoritt, som tvilsomt vil bli å finne på Blu-ray med det aller første, selv om ei nordisk DVD utgave kom for snart 15 år siden, men ja, den skuffet ikke, og runder av med ei veldig snill:

6/10

[Elgen]

Speed Zone! (1989) av Jim Drake

"Use unnecessary force, if necessary!"

Nok en gang er det duket for det notoriske billøpet Cannonball Run, og hvor deltagerne er mer enn klare til å sette i gang. Dessverre er også politisjef Spiro T. Edsel (Peter Boyle) og hans lojale arme, også ivrige etter å påbegynne "leken", men hvor de selv vil gjøre alt som står i deres makt, for å stoppe racet og dets løpere i krysse mållinjen ved Santa Monica beach i Los Angeles.

Alltids likt å se unna en del av John Candys komedier utover januar og tidlig februar. Denne gang henger man litt etter i filmplanene, så tenkte at det var like greit å gyve løs på ei eldre og meget cheesy favoritt, i denne latterlige bilrace eventyret, der også ble utgitt (mest sannsynlig for å melke på tidligere suksessen i Cannonball Run filmene til Burt Reynolds) som Cannonball Fever og Cannonball Run 3.

Min gamle VHS tape, har Speed Zone! utpå coveret, mens kassetten kommer med tittelen Cannonball Fever.
DVDen derimot, har den kun omtalt som Cannonball Run 3, og ble utgitt av SME i forbindelse med Cannonball Run (1980), mens oppfølgeren av en eller annen grunn, ikke ble utgitt før for et par år siden, her til lands da.

Uansett, melking av slike stjernespekka bilrace komedier, var nok intet nytt, selv med Cannonball Run og nevnte Reynolds, men virket som den type lett underholdning, begynte å avta mot andre halvdel av åtti og tidlig 90-tallet, men de har nå likevel maktet å hyre inn såpass med kjentfolk, at nei, noen av de mange cameoene, skjer såpass raskt og tilfeldig, at selv etter ørten gjensyn, dukker stadig nye fjes opp, som en tidligere hadde fullstendig oversett.

Foruten Candy som alltids likandes og sympatisk kar, får man jo ei som en definitivt ikke overser, nemlig flotte Donna Dixon, der spiller Candys eksosrype, ei Marilyn Monroe bimbo med hjerte av gull, alt mens sleske Eugene Levy er hennes "manager" med skumle hensikter.

Peter Boyle er nok den som stjeler showet her, da som den pågående og stormannsgale "høvdingen", der ikke går av veien for å bruke unødvendig makt, for å få sin vilje, og i andre roller finner man Matt Frewer og Joe Flaherty, som ei idiotduo, som stadig ryker i tottene på hverandre, alt mens de forsøker å overliste sine konkurrenter.

Lee van Cleef ankommer helt i begynnelsen, visstnok en av hans aller siste roller, og kanskje ikke slik en filmlegende burde forlate oss, men ei viss morsom setting og innledning til det som skulle følge videre i filmen, var det jo.

Alt er selvsagt ikke komedie gull, humoren ligger å faller på de mange ulike gjesterollene og leveringen av replikker slikt, men feel good stemning, mye fengende musikk og tøffe bilstunts, gjør at tempoet flyr av sted, og nei, denne er og forblir ei liten VHS favoritt, som tvilsomt vil bli å finne på Blu-ray med det aller første, selv om ei nordisk DVD utgave kom for snart 15 år siden, men ja, den skuffet ikke, og runder av med ei veldig snill:

6/10

Denne har jeg på DVD:

► Show Spoiler

Jeg har gitt samme karakter som deg, 6/10 men det er noen elleville stunts der som er meget imponerende, og noen replikker husker jeg fortsatt No, Nicaragua!! på flyet som blir forsøkt kapret. En underholdende film som jeg har sett igjen noen ganger. Det var et lite segment i spillet Driver San Fransisco fra Ubisoft som brukte dialog inspirert av denne filmen og jeg kjente det igjen umiddelbart da jeg spilte det spillet. Prøvde å finne et klipp men det var ikke så enkelt.
Historien og stuntsene er mye bedre her enn i Cannonball 2

[Frank.N.Steen]

Denne har jeg på DVD:

► Show Spoiler

Jeg har gitt samme karakter som deg, 6/10 men det er noen elleville stunts der som er meget imponerende, og jeg noen replikker husker jeg fortsatt No, Nicaragua!! på flyet som blir forsøkt kapret. En underholdende film som jeg har sett igjen noen ganger. Det var et lite segment i spillet Driver San Fransisco fra Ubisoft som brukte dialog inspirert av denne filmen og jeg kjente det igjen umiddelbart da jeg spilte det spillet. Prøvde å finne et klipp men det var ikke så enkelt.
Historien og stuntsene er mye bedre her enn i Cannonball 2

Kult, ja, den DVDen kjenner jeg godt til, for må ha plukket den opp ørten ganger, i hop med ei svensk (som kosta mye mer enn de norske versjonene), for ville så gjerne oppgradere min gamle utleie VHS kassett, over til DVD, og Smile Entertainment utga ei som var rimelig dyr, men føltes verdt innkjøpet, rundt 2008-09. Kun for å ende med å finne samme film, utgitt av norske SME til knapt ei tier i diverse bruktbutikker. Og har vel nå minst 4-5 av samme DVD utgave, men kjekt å ha, var det vel Øystein Sunde som sang.

"You would like my peanuts" sier en små creepy franskmann, til en av Van Sloan brødrene om bord på samme fly, og det høres jo ut som han sier "You would like my penis?" og nettopp dette tenker jo den amerikanske sidemannen, før det dukker opp ei pose med peanøtter. Men det kommer likevel frem, at den franske passasjeren hadde nok noe langt mer i tankene.

Alyssa Milano har ei meget kort innhopp også, der hun skal lære seg å kjøre, og ender opp med å forsøke å ta opp kampen mot ei sportsbil, til Michael Spinks som har splitter ny Ferrari, og idiotiene Frewer og Flaherty total ødelegger feil bil, og får en lite fornøyd Spinks rett i hæla, "MY CAAAR, MY CAAAR!", nesten Oscar verdig bidrag fra en åpenbart meget frustrert Spinks.

Satt å leste opp litt på Moviechat.org (en av de bedre alternativene etter IMDbs forumets død) og kunne sverge på at en leste ens egen 15-16 år gamle innlegg, men var en helt annen som beskrev filmen, og hva den egnet seg best som, der varm pizza og iskald brus, på ei søndag eller mandagskveld type lett underholdning, og synes det er en passende beskrivelse.

Cannonball 2 husker jeg lite av, men fant den i hop med ei eldre ved navn The Gumball Rally eller Race, og utgitt på ei dobbelt utgave.
Tror nok jeg vil heller se igjen første Cannonball Run filmen, mye grunnet Adrienne Barbeau, og se hvor det bærer hen videre.
Ble vel forsøkt å gjenopplive denne type bil-komedie, på tidlig 00-tallet med Rat Race (2001), som også kom med ei svær horde av kjentfolk, flere fra Seinfeld blant annet, men den ble aldri værende lenge i min filmsamling.

Uansett, her er min Speed Zone! eller Cannonball Run 3 samling:




Han kløna av ei sykkelpoliti, virker meget kjent. Sikkert noe gjenbruk, der har gått igjen i utallige komedier fra 80-90 tallet.
Spilletiden på VHSen min sier 1 time og 43 minutter, mens DVDen ligger oppom 90 minutter, men grunnen skyldes nok de klassiske trailerne før og etter hovedfilmen, som jo var en del av sjarmen med de gamle formatet, samt at en kunne spole forbi, dersom en ikke ville se dem. Slik er det dessverre ikke alltids med DVD eller Blu-ray.

[Frank.N.Steen]

Going Berserk (1983) av David Steinberg

Ny kveld, og ny runde med 80-talls John Candy film. Dessverre kom ei man har tidligere eid på DVD, for en del år tilbake, og ja, burde jo ha visst på forhånd hvilken vei det kom til gå, for nei, denne var fæl, virkelig dårlig og meget irriterende "komedie klassiker".

Uansett, kort oppsummert, Candy spiller ei blid og fornøyd limousinsjåfør på dagtid, og musiker på kveldene, alt for å holde ting i sjakk, og spare opp ei god nok sum, til å endelig få gifta seg med sin forlovede.
Det er selvsagt rettere sagt enn gjort, for han blir så med på ei ellevill ferd via en mystisk kultsekt der virker å holde til i en sleazy treningssenter, før det bærer over i å bli lenka fast til et lik (Ernie Hudson), som vår helt må drasse rundt med utpå byen, uten at noen aner at noe er galt, før alt ender opp i ei tropisk jungel, hvor John nærmest fremstår som ei slags mini gud for de innfødte.

Nei, soleklart den verste filmen Candy har medvirket i, hvert fall som en av hovedrollene, og hvor forsøkene på humor og spøk, går mest ut på å tydeliggjøre hvor feit han er, der ei eldre kjerring konstant legger ut om vekta hans, og lavpanna og alt annet enn morsomt.
Burde skjønt hintet om hvor de ville bære, med det gyselige rap-hip hop theme låta, men ja, måtte liksom se den igjen, og ja, forhåpentligvis siste gang en gjør den blemma, 2 ganger.

Trøsten for nå være at Candy slo sterkt tilbake året etter, med Splash, men det skulle gå noen år før han fikk virkelig bryne seg på mer stødige og velskrevne hovedroller, og åpenbart at så tidlig ut i karrerien, var det nok ikke flust med slike tilbud, og et eller annet sted må en jo begynne.
I andre roller, finner man hans Canadiske kolleger fra SCTV, Eugene Levy og Joe Flaherty, Levy selvsagt nok en gang i slesk drittsekk modus, men nei, Ernie Hudson biten var nå litt små komisk, og fikk litt Weekend at Bernies (1989) stemning, men da er man rimelig desperat etter å lete frem noe som kan minne om "høydepunkter".

3/10

[Elgen]

Poster den her, kan være noen ukjente perler her, har ikke sett Masquerade (1988) f.eks.

[Frank.N.Steen]

Poster den her, kan være noen ukjente perler her, har ikke sett Masquerade (1988) f.eks.

► Show Spoiler

Ikke mange en har sett blant de titlene som blir bragt opp, vet jo at Rivers Edge er en man gjerne vil se en dag, mens Cop (1988) med James Woods kjøpte jeg nylig på ei flott tysk Blu-ray utgave, og har planer om å se igjen om ikke lenge, ettersom siste besøk var via ei halvveis ok Youtube video, for en tid tilbake.

[Frank.N.Steen]

Dream a Little Dream (1989)

Ny runde med Coreygutta, og heller ikke dette ble noen særlig "suksess" i mine øyne, og undret på hva i huleste var nå dette for ei røre av en film, og hvordan maktet de å lure dyktige karer som Harry Dean Stanton og Jason Robards inn i alt sammen.

Uansett, Feldman og Haim slår seg sammen nok en gang, og hadde vel for lengst nærmest blitt et slags varemerke, der førstnevnte fikk bryne seg på hovedrollen, mens Haim skulle være den "artige" sidekicken av en kompis, som dukket opp i ny og ne.

Mellom å følge med på de to "likandes" kompisene og deres daglige gjøremål, så ja, det er ingen tvil om at filmens virkelige høydepunkt og grunn til å kaste bort oppunder 2 timer av kvelden på, heter Meredith Salenger, der sprader rundt i sin tighte leoatard, som om det var det mest naturlige i verden.

Ville helst få noe mer ut av denne sene 80-talls filmen, men ei spilletid oppunder 2 timer ble rimelig brutalt, der 20-25 burde hvert fall ha blitt liggende igjen på bakrommet, eller havna som bonus materiale for spesielt interesserte. Ettersom det får være måte på hvor artige Corey duoen var, og der det i perioder føles ut som man har klipp og scener som var tiltenkt 2-3 ulike filmer, samt masse som ser og høres ut som random musikkvideo øyeblikk.

Legger en på Corey Haim, som stort sett bruker tiden på å klovne i vei, og undrer på hvor mye som egentlig var "skuespill", eller om regissøren bare tenkte "Faen, nå er det pån igjen, ja, bare rull kamera og la oss bli ferdig med denne stinkaren".

Nei, Corey gutta var artige og til dels sjarmerende hver for seg, i filmer som Gremlins (1984), Silver Bullet (1985), Lucas (1986) og til dels i The Lost Boys (1987), men når det bikket videre fra å være barnestjerner til mer rølpete ungdomstjerner, virket som noe der kom til å holde dem tilbake og føyer seg inn i rekken av skuffelser ala License to Drive (1988) og sikkert flere de gjorde i hop. I det minste byr filmene opp til flotte jenter som Heather Graham, Nicole Eggert med flere, og nei, kom jo utrolig nok ei oppfølger til Dream a Little Dream, på midten av 90-tallet. Men den tror jeg en skal holde seg langt unna.

4/10

[Frank.N.Steen]

Greystoke: The Legend of Tarzan, Lord of the Apes (1984) Hugh Hudson

"This is not the world John. Just the edge of it."

Ut av et tragisk båtforlis mot slutten av 1900-tallet, klarer et desperat ektepar å overleve i jungelen, alt mens kvinnen gir liv til en liten sønn.
Men grunnet tøffe forhold og potensielle farefulle konfrontasjoner fra ei lokal flokk med aper, resulteres det i at menneskene til slutt taper, men der noen i apeflokken likevel velger å ta på seg moderollen for den nyfødte og forsvarsløse menneskebabyen. Mens tiårene raser av sted, vokser den lille ungen opp til å bli en sterk skikkelse i flokken, fullstendig uten viten om at han egentlig er arving til en av Englands mest velstående familier.

Ei meget god eventyrfilm det her, som en ble først tipsa om for et par år tilbake via det gamle forumet/tråden om 80-talls film, og tror det var Navarone73 som bringte den opp, og fikk lyst til å se den en dag.
Glad man omsider gjorde det, for ja, første halvdel foregår langt uti den dypeste jungel, hvor naturen og den sterkeste rett rår, men overgangen mot den mer "siviliserte" verden, den blir nok litt for tøff for "Tarzan" eller John Clayton (Christopher Lambert) å takle, der hjemmelengsel og følelsen av å ikke høre hjemme blant den Engelske fiffen, stadig rår.

Ian Holm gjør en sterk innsats som en blanding av mentor, farsfigur og moralsk støttespiller, mens Andie MacDowell visstnok debuterer som vakre Jane.

8/10

Hercules (1983) av Luigi Cozzi

Tja, denne var med i en liten DVD boks fra 101 films, omtalt som "Lou Ferrigno The Cult Collection", og innehar 2 stykk Hercules eventyr, og et med Sinbad Sjøfareren. Maktet å gå gjennom alle 3 over helgen, og de to siste ble helt klart en lite prøvelse, for nei, tror jeg holder meg først og fremst til den "beste" av trioen.

I rollen som semiguden Hercules, leverer Lou Ferrigno absolutt ei godkjent innsats, men i likhet med flesteparten av sine kolleger, er alle dubbet med andre stemmer, og tja, kanskje ikke helt uvanlig for italienske filmer på 70 og 80-tallet, der amerikanske navn medvirket, men ble litt rart, for synes det ødela litt av sjarmen, og særlig når barmfagre Sybil Danning ankom, så det stemte bare ikke helt i mine ører.

Angående Danning, dama var jo ei gudinne på den tid, og kostymet hun dukket opp i, lot ikke mye være igjen til fantasien, der en forventet nærmest full pupp, hver gang hun rørte på seg, men dessverre tross mye skipping frem og tilbake (for å være på den sikre siden), ble det nærmeste man kom ei "halvveis brystvorte" eller mindre, som en fikk igjen.

Oppfølgeren The Adventures of Hercules (1985) derimot (uten Sybil Danning) der var ikke bare budsjettet strammere, men kostymene til de mange sexy damene var så smale at under sloss scener, ble det ikke bare ei og en halv nipple-slip, men nesten full pupp.
Dessverre var filmen bare et eneste stort gjesp, og hvor en fikk ei overdose med flashy og syretripp lignende spesial effekter, men historien var syltynn.

Sinbad gidder jeg ikke skrive noe særlig om, den sovna jeg til 2 ganger og var sint for at den ikke var på langt nær slutt, og bare skrudde av og gikk å la meg, "så resten" som bakgrunnstøy, mens en satt på dass eller lagde frokost, og mulig en løp et par runder rundt jorden, for nei, den ble jo aldri ferdig.

Beste med Hercules (1983) var Sybil Danning, noen latterlige scener inkludert en uhyre komisk sloss kamp mellom Hercules og en bjørn, ikke like legendarisk som den mellom Arnold og ei grizzly midt på dagtid i Central Park i Hercules in New York (1970), men dæven for en punch Ferrigno har her, for han slår jo bjørnen ikke bare til himmels, men langt uti verdensrommet.

Alt i alt, nevnte fight forsøkes å gjentas i film nummer 2, hvor Hercules sloss mot nok ei hårete skapning, der minner mer om en lurvete basketballversjon av Chewbacca, og ja, Hercules (1983) var godkjent b-film cheese, tross av komme med budsjett på oppunder 6 millioner dollar, og en kan jo undre på hvor de resterende 5 millionene gikk hen, men så var det Cannon Films som sto bakom, og de to andre, de var bare kjipe filmer, mer eller mindre.