Den store åttitallstråden...del 2

[Frank.N.Steen]

Runaway (1984) av Michael Crichton

I en nær fremtid, har politiet opprettet en egen avdeling der spesialiserer seg på kriminalitet begått av maskiner som løper løpsk.
Men det blir langt verre, når en ondskapsfull oppfinner, i hop med sine helt unike "leketøy", plutselig setter innbyggerne under et morderisk press, og den erfarne betjenten Ramsay (Tom Selleck) må nok en gang ut i aksjon, for å takle problemene som en stadig mer teknologisk hverdag medfører.

En helt grei sci-fi action film, som visstnok ble forsøkt solgt, som en av de store sci-fi filmene på andre halvdel av 1984, men gikk vel aldri i pluss, tross av et høyt budsjett og kjente navn.

Ideen om morderiske maskiner og pistolkuler som kan styres osv, er jo alle interessante, men filmen lider av en litt vel komisk (ufrivillig) skurk i rockestjerna Gene Simmons, som stort sett gjør latterlige og "sinte" grimaser, og hans små leketøy, er mer søte enn skremmende, minus nevne selvdrevne pistolkule.
Tom Selleck er alltids likandes, men klisjeene kommer på rekke og rad, ny partner, selvsagt ei ung og sexy Cynthia Rhodes, som Selleck virker å nærmest "avfeie" som "Kid" store deler av tiden, og ja, den sinte brautende sjefen (G.W. Bailey) og den forførende femme fatalen i ei ung Kirstie Alley.

Tar man med en av de mest irriterende ungene i en 80-talls, gutten slenger jo ut en million spørsmål i sekundet, og virker å gå på et eller annet, for ingen barn er så hyperaktive og overentusiastiske?

Men ja, filmen har noen kule scener, særlig den hvor Betjent Ramsay må redde en liten unge fra å bli skutt i fillebiter, av en liten robot som har klikka fullstendig, og selvsagt en scene hvor skurken selvdrevne pistolkule blir testa for fullt.

Likevel, dette med flyvende droner, er jo ikke så langt unna hvor man er i dag, og på mange måter, er vel "skuffende nok" Runaway mer i tråd med tiden vi lever i, enn dit andre sci-fi "slemme maskiner" filmer fra det tiåret ville legge fremtiden hen.

Sett før, og ingen forandring i ratingen. At filmen floppa, er kanskje ikke helt sjokkerende. Den tar liksom aldri av, og sammenligner man de onde og "skumle" robotene i filmen, med den langt mer fryktinngytende Arnold Scwharzenegger i The Terminator, så er det ikke så rart å se tilbake på hvem som vant kampen om å bli den store sci-fi/action hiten den høsten.

Jerry Goldsmiths soundtrack, er også en annen grunn til at man er litt glad i ekstra glad i stemningen i Runaway, det er både fartsfylt, stemningsfullt og litt ekstra romantisk. Faktisk nesten så en føler det var skrevet for ei såpeopera.

Og sånn er vel også litt av filmens stil og preg, minner nesten om en påkosta tv-pilot, der det aldri ble noe mer av, men ja, er man glad i 80-talls cheesy sci-fi/action, så er jo denne ikke så fæl.

Nevnte Gene Simmons, ville jo gjøre en mye bedre innsats som filmskurk, et par år senere, da som iskald terrorist i Wanted: Dead or Alive (1987), men her blir han mest en der ikke greier å gjøre som mye ut av seg, annet enn å se "skummel" ut, og skrike ut noen one-liners, i ny og ne.

6/10


Hello Mary Lou: Prom Night II (1987) av Bruce Pittman

En tragisk hendelse for nærmere 3 tiår siden, vil til slutt ende opp med å hjemsøke gamle trakter, når en ung student ender opp som ufrivillig vert for en ondskap der har ønske om hevn samt stikke av med en dobbelt seier, som ballets dronning.

Ble inspirert av In Search of Darkness Part II, til å se igjen denne oppfølgeren til Prom Night (1980), og må si at den var slettes ikke så dum, og faktisk bedre enn man husket den som. Likheten med førstefilmen, er vel mest i navn, for dette er jo i grunn langt fra nok ei slasher-camp grøsser, og mer en Carrie (1976) møter Nightmare on Elm Street (1984) overnaturlig skrekkfilm, der står meget godt, på egne ben.

Så man ga den ei 5/10 ved forrige besøk (nesten tiår i siden), og handlet inn, via en billig men godkjent DVD boks, der samlet alle Prom Night filmene, og mulig det gikk litt for, for tror man så alle på en gang, og ja, film nummer 2 innehar mange tøffe og kreative kills, mye humor, samt ei vanvittig søt og sexy Wendy Lyon, og nei, denne stiger absolutt opp, et og et halvt hakk, og ender så med ei velfortjent:

6,5/10


The Wizard of Speed and Time (1988) av Mike Jittlov

En talentfull og kreativ kar, med enorm kjærlighet for spesial effekter, bestemmer seg for å søke lykken i den tøffe filmbransjen. Dessverre virker det som at det ikke er plass for slike folk i Hollywood, men når en slesk og noe tvilsomt produsent til slutt gir etter, og legger ut ei deal om en kortfilm, da blir det virkelig fart i sakene.

Meget glad man så denne, ettersom den nylig ble lagt til i favorittlista mi, og virket som en meget spennende film, men så plutselig var den borte vekk. Viste seg at flere Youtube kanaler, med hundrevis av hele spillefilmer, forsvant forrige uke. Heldigvis så husket man tittelen til filmen, og fant rask ut at andre brukere, også hadde lastet den opp.

Ekstra moro, da den var å finne i skikkelig VHS kvalitet, med lyd og bilde der "flerra" i vei, og ja, nostalgisk som pokker.

Uansett, filmen var en real sjarmbombe, og satt med et stort smil, store deler av veien.
Visuelt er den jo mektig imponerende, og har jo kult-film skrevet over seg, men ja, dessverre så er det vel ei grunn til at den aldri fikk vokse seg til, å ende opp som det.

For angret nesten litt, på at man i ettertid søkte opp filmen og leste seg til. For i virkeligheten ble visst filmskaperen og hovedrolleinnehaveren Mike Jittlov, bokstavelig talt screwed big time, av samme mann som spilte den sleske drittsekk produsenten i filmen. Så ja, eplet falt visst ikke så langt fra treet der nei.
Og meget synd, for filmen har altså enda ikke fått ei offisiell DVD utgave, liten sjanse for Blu-ray vil jeg tippe, men ser at enkelte VHS og Laserdisc versjoner, er å spore opp. Men mest sannsynlig, meget dyre utgaver, og nei, får bare trøste seg med, at filmen enn så lenge, er å oppdrive gratis, på nettet.

Denne har definitivt potensiale for høyere rating, da ved senere besøk. Og om det så må kun bli via en sliten VHS kvalitet på Youtube, så let it be, men bare man får sett den igjen, er jeg mer enn nok fornøyd.
En av de bedre oppdagelsene, av åttitallsfilmer, man aldri hadde før nylig, hørt om. Men ja, vel verdt en solid rating av:

7,5/10

[Frank.N.Steen]

Fortsetter med mer åttitalls film, og hadde et fint gjensyn med denne krim-noir perlen, og fant igjen omtalen fra knapt et år tilbake, og tja, fint lite å utsette på den, siden forrige besøk:

52 Pick-Up (1986) av John Frankenheimer

"These guys take over your life, just like that. I never believed anybody could do that. One dumb move and these animals rush in. I really fucked up, didn't I?"

Et tilsynelatende "perfekt" ekteskap, blir satt på prøve, når det blir avslørt at ektemannens (Roy Scheider) forhold til en ung kvinne (Kelly Preston), har blitt fanget opp på kamera, og hvor bakmennene håper så at de har fanget den helt store fisken i dammen, og forventer at ekteparet skal forholde seg til deres spilleregler. Men underveis, skjer det stadige endringer i planene, og plutselig befinner begge parter seg under et stort press, der skal snart få uante konsekvenser.

En film som lenge har ligget og godgjort seg i watchlista mi, og nok ei Cannon Films utgivelse, der til min overraskelse hadde knappe 6,4 i gjennomsnitts rating, og fra da omkring rundt 5,000 stemmer (IMDb), og virker som ei nokså oversett åttitalls film, men denne falt virkelig godt i smak.

Vel, 52 Pick-Up viste seg å være en meget stemningsfull og velspilt krim-thriller, der Roy Scheider og Ann-Margret har tilbakelagt 23 års ekteskap bakom seg, men hvor deres egne suksessfulle karrierer har tatt opp mesteparten av tiden, og hvor de nå knapt kommuniserer med hverandre. Alt dette skal så forandres, i det Scheiders affære med ei ung og sexy kvinne kommer til overflaten, men da gjennom regien til en gruppe med meget sleske og uberegnelige kriminelle, som igjen vil få testet "vennskapet" seg i mellom, når ofrene bestemmer seg for å slå tilbake.

I klassisk 80-talls Cannon stil, så ligger det hele tiden et tjukt lag av sleaze og sex i samtlige av filmens scener, men hvor det likevel er en viss "eleganse" over det hele, og der det ikke havner fullstendig nedi de mer b-film/video produksjonene til nevnte filmselskap, og antar at mye av dette skyldes selvsagt et velskrevet manus, men også regissør John Frankenheimers stødige regi, samt et meget dyktig galleri av skuespillere, som alle leverer varene og vel så det.

Men det som holder filmen i gang, er jo den interessante og uberegnelige trioen med kriminelle utpressere, der ledes an av John Glover. En ekstremt slesk og lite hyggelig kar, der i hop med den iskalde morderen Clarence Williams III, utgjør kjernen i gjengen, og hvor den noe mer naive og anspente Robert Trebor er gruppas svakeste ledd.

I andre roller, finner man vakre Vanity og nevnte Kelly Preston.

Musikken til Gary Chang er også et lite høydepunkt, i tider veldig behagelig og avdempet, men der det til stadig blir hintet om fare på lur, og gir filmen en fin stemning tidlig ut.

Er glad jeg ga filmen en sjanse, for denne føyer seg helt klart inn rekken av gode og spennende krim-filmer fra 80-tallet, og en som definitivt fortjener å bli nevnt som noe av det bedre Cannon utga på 80-tallet.

Føles i perioder ut som noe der Michael Douglas kunne ha gjort et par år senere, når han virket å finne seg godt til rette i type erotiske-thrillere, der en suksessfull familiemann roter snabelen borti feil kvinner, og det vil så ofte komme tilbake med en heftig pris å betale, både for ham og familie.

Det er mange sterke og velutførte enkeltscener å velge blant, men føler at den hvor Scheider og Ann-Margret har seg en "liten" alvorsprat, er av typen som jo sørger for at filmer som 52 Pick-Up helt klart ligger langt over de mer "typiske" Cannon utgivelsene fra det tiåret.

Vel, denne ble altså kjøpt inn på ny, da via Arrows solide Blu-ray utgave, som gjør filmen absolutt ingen ugjerning, og bilde og lyd er topp kvalitet, så en smart investering, etter å ha først for knapt et år tilbake, handlet den inn på ei pent brukt DVD utgave.

Var litt "skuffa" over at den ikke klatra så høyt man håpet på, men andre forsøket og viste seg jo at man ga den "kun" en 8/10 sist, og nei, føler den steg noe siden den gang, og ender med en velfortjent oppjustert rating av:

8,5/10

[Frank.N.Steen]

The Vindicator (1986) av Jean-Claude Lorde

En dyktig vitenskapsmann, informerer sin sjef med opplysninger om en rekke tvilsomme budsjettkutt, innad i selskapet. Og som en "takk" for infoen, så ender han så opp med å bli ei ufrivillig testkanin, for det banebrytende prosjektet ved navn Frankenstein.

Denne har jeg hatt lyst til å se, helt siden man ble tipsa om den, i den tidlige Youtube erae på midten av 00-tallet, og hvor filmen lå opplastet i en rekke ulike deler (10-12) og med ca: 10-12 minutter maks, på hver videobit. Slik var det jo ofte den gang, og ekstra kjipt, dersom en, eller flere av delene manglet. Ofte grunnet musikk rettigheter, eller en pupp eller to, kunne være nok til at en eller alt ble fjerna.

Uansett, husker kun tittelen, det knalltøffe main themet, samt at Vindicator dreper en motorsyklist med hjelm, og knuser skallen hans, som om det var en tom brusboks.
Dessverre ble besøket i natt, ikke så vellykket som en hadde håpet på. For denne skriker jo 80-talls videofilm release, og likevel, så er det jo flust av talenter foran, og ikke minst bakom kamera her. Regissør Jean-Claude Lord, hadde jo et par år tidligere, gjort den gufne og minneverdige skrekk-thrilleren, Visiting Hours (1982), og her får man også Stan Winston som kanskje ikke har like mye å jobbe utifra, som med The Terminator, men han gjør nå så godt han kan, med den han har å rutte med.

Paul Zaza, står bakom den utrolig fengende og tøffe synth-themet, som er kanskje det beste med hele filmen.
Pam Grier dukker opp som robotjeger, og gjør en verdig innsats, som skurk.

Selve hovedkarakteren, er jo ikke vanskelig å føle en viss sympati med, men likevel, filmen gjør jo at ting blir noe "forvirrende". For under nærkontakt med mennesker, blusser et vanvittig raseri opp, og det er litt Darkman møter RoboCop, bare med en god del i minus, angående budsjett.
Så har man jo nevnte RoboCop, og faktisk en viss likhet, med tanke på en stakkars familiemann, som blir ofret i vitenskapens navn, og som ender med å gradvis gå gjennom filmen, på jakt etter gjerningsmennene, samt forsøke å skape en slags kontakt (via en synthesizer) med sin tidligere kone.

Som mange av det tiårets Canadiske b-filmer, har jo denne en viss sjarm, men dessverre en som aldri helt tok av, og nei, ender med en kanskje litt vel snill rating:

5/10

[Frank.N.Steen]

Blitt en del 80-talls film, siste uka. Noen er gjensyn, andre er av typen man ikke var klar over, før nylig.

Deathstalker (1983) av James Sbardellati

En film, som kunne like gjerne ha vært omdøpt til "RAPESTALKER", og der like greit innledes med at "helten" forhindrer en annen fra å voldta ei ung jente i skauen, og hvor det ender så med at han penetrerer overfallsmannen med et stort sverd, før han så like greit gjør seg klar i å avslutte det forgjengeren ikke lykkes med, og trekker så frem sitt mindre sverd, klar til dyst.

Antall creepy og ganske så pågående seksuelle forsøk på å ha seg med det motsatte kjønn, hender såpass ofte, at man mister tidlig ut, tellingen. Men ja, denne var meget rapey, og sett før, men dæven, dette var jo mer som en tvilsom mykporno film, enn særlig til eventyr og magi.

Visstnok en av mange meget billige b-filmer, der ble til i Sør-Amerika, i et forsøk på å melke den kortlivede suksessen til overlegent bedre sword and sorcery klassikerene, ala Conan the Barbarian (1982).
I klassisk Roger Corman stil, spretter det opp pupper og rumper i heftig tempo, der vakre og barmfagre Lana Clarkson står for nærmest halvparten av bidraget, og skulle jo få sin egne eventyrfilmer, via The Barbarian Queen med flere, også da produsert i samme stil og sted av Corman Productions.

Det er også mye hoder som blir kappet av utover, men hadde ikke vært meg i mot, om noen kappet av det mindre hodet, på noen av de mannlige karakterene, der fremstår mye mer vemmelig og onde, enn flere av skurkene kommer i nærheten av.
Hovedrolleinnehaveren er total blottet for "sjarm" og må ha vært en som ble henta inn, helt i siste liten, som enda ei random muskelbunt man aldri hørte fra igjen.

Ga denne en noe mer snill rating ved forrige besøk, men mye hadde gått i glemmeboka siden den gang, og kan banne på at man fikk langt mer utbytte av Deathstalker II (1987), som faktisk var ganske så morsom og tja, Deathstalker ble nok ingen perle av en eventyrfilm, men åpenbart en der tross den misledende posteren (grisemannen ser tja, ikke helt ut som den på filmplakaten, men grynter og nøffer godt fra seg likevel), maktet filmen å få hele 3 oppfølgere. Så meget mulig, den fant seg godt til rette på videomarkedet, i likhet med så mange andre av Cormans trashy b-filmer.

4,5/10


Prom Night (1980) av Paul Lynch

Gjensyn, og tja, ingen stor bedring siden forrige gang. Ganske forglemmelig og små skuffende slasher, der flommer over av klisjeer med hvesende og creepy telefonstalkere, ninja sprettende morder i finlandshette, tvilsomme gartnere med sylskarpe verktøy og klassisk skolebølle, i typisk 70 og 80-talls tenåringsfilm stil, med legendarisk monobryn og ser ut (i likhet med flesteparten av elevene) som noen der nærmer seg 30 årene, meget fort.

Prom Night er likevel ikke helt blottet for underholdning, og denne skriker jo at Diskoen synger på det aller siste verset, og hvor en nesten forventer at John Travolta skal ankomme dansegulvet, og kjøre på til Bee Gees på fulle guffe. Men heldigvis, så greier flotte Jamie Lee Curtis, å gjøre jobben som Disko dronning, meget bra her.

Leslie Nielsen har også en mindre rolle her, faktisk en av de tidligste man så av han, og ble nesten litt "satt ut", over hvor streit han spille rollen sin her, men ja, Nielsen var faktisk en ganske så seriøs og dramatisk fyr, før sine mer ikoniske komiroller, der ikke var langt unna.

Alt i alt, jeg står fortsatt på at Prom Night 2 (så man var innom forrige helg), er en langt bedre og spennende film, men tja, originalen har såpass med latterlige og underholdende scener og karakterer å by på, at det blir jo aldri kjedelig, bare, tja, middels i det lengste.

5/10


Beverly Hills Vamp (1989) av Fred Olen Ray

Nok ei film, hvor Fred Olen Ray bringer inn en av de mest kjente filmnerdene i Eddie Deezen, og tvilsomt noen tilfeldighet, at det var med nevnte Olen Ray bakom spakene, at Deezen fikk ei sjelden mulighet til å være leading man.

Alltid likt Deezen. En likandes og artig fyr, som ofte løfter de mest gørrkjipe filmene, litt ekstra, bare ved å dukke opp i et par sekunder, her og der.
Så da var en jo noe håpefull, på at en helaftens film, med han som the main man, kunne være av interesse. Det og selvsagt flotte nymfo-vampyrer med alltids deilige Michelle Bauer i front, og med den svenske Bond damen Britt Ekland som vampyr-bordell mammaen.
Uansett, Deezen spiller i hop to andre, en gjeng med overambisiøse filmskapere, der søker lykken i Hollywood, og ender plutselig opp i et hus, der en rekke vakre unge damer lever av å sette tenna i halsen på sine mannlige offer.

Synes det faktisk åpner ganske så greit, men i likhet med litt for mange av Olen Rays filmer, mister den meg litt halvveis ut, og blir noe overlang og små kjedelig, før den tar seg opp igjen mot slutten.

4/10


Meet the Hollowheads (1989) av Thomas R. Burmann

En av disse fargerike og rimelig sprø "ulykkene", man av og til kommer over, og der likevel endte opp som en tidvis morsom og underholdning film, der kanskje ikke akkurat var særlig appetittvekkende, men hvor det skjer såpass med snodige og rare hendelser og ting utover, at man bare måtte se den ferdig.
Hjalp selvsagt godt på, at den også stilte opp med et solid galleri av likandes karakterskuespillere, frontet av John Glover som en helt vanlig sliter og familiemann, som forsøker å komme seg litt oppover i yrket sitt, og plutselig får han så besøk av sin nye sjef på på middag, og det skal snart ende med en rekke spesielle situasjoner utover kvelden.

Settingen og preget, er satt til ei slags spinnvill futuristisk familien Jetsons møter familien Griswalds, men bare det at karakterer og handling, er vel alt annet enn like familievennlig.

Aldri hørt om, før et par døgn tilbake, men en film man godt kunne tenkt å sett igjen, og kanskje også ha på DVD (om noe slikt finnes).
Virker som ei der kunne hatt kult-potensiale, og føler helt klart at den kan raskt bikke oppover på ratinge, ved nærmere besøk.

Inntil da, ender man opp med ei:

6,5/10

[Frank.N.Steen]

Deathstalker II (1987) av Jim Wynorski

"Not the Hair! Not the Hair! Anything but the Hair!"

Måtte nesten få et gjensyn med denne, og ettersom man først var i gang med litt 80-talls Sword & Sorcery film. Og denne kom vel i hop med forgjengeren, samt 2 andre Roger Corman produksjoner, i den utgåtte Cult Collection.
Der originalen ble en liten nedtur, er det jo hyggelig å få bekreftet at oppfølgeren, er ei langt mer givende og underholdende utgivelse.

Denne føles jo langt mer i samme gate og stil, da som lignende (men nokså bedre levert) eventyrparodier, ala The Princess Bride (1987) og Army of Darkness (1992), men som nevnt, Wynorski hadde vel knapt samme budsjett og tid på seg, som de nevnte kult-klassikerne, og en kan jo smått undre seg over hvor mye god film, Wynorski kunne ha gjort, om han fikk noen uker ekstra, og litt mer penger å jobbe uti fra.
Men er nok også mye av grunnen til at han forble en favoritt hos Roger Corman, for knapt et par dager, og et minimalt budsjett, og vips, så hadde man gjerne 1 eller 2 nye filmer, klar for videomarkedet.

Deathstalker II lykkes, fordi den er morsom, sjarmerende, fartsfylt og innehar karakterer man raskt blir glad i, og der den eplekjekke men komiske anti-helten Deathstalker spilt av John Terelsky, gjør en herlig vri på de mer vanlige barbarkjempene, og har en komisk timing, fullt på høyde med Bruce Campbell, alt mens sexy og søte Monique Gabrielle gjør ikke bare en, men to stykk deilige roller, da som ei kjeltring med mulig tilknytning det kongelige slott, samt ei ondskapsfull klone, der forsøker å beholde makta for seg selv.

I tro stil med varemerket til Wynorski, spes det på med barmfagre babes, masser av tits and ass, og ingen tvil om at Monique Gabrielle er den som helt klart stjeler showet. Men der forgjengeren altså kom med et litt for rapey opplegg, gang på gang, så parodieres det blant annet med at Stalkeren blir anklagd og stilt for retten, grunnet sin litt for heftige omgang med det motsatte kjønn, og må ut i en dødskamp, mot ei gigantisk rødtopp.

Filmen har også en minneverdig skurk, i John Lazar, og tross dens langt mer komiske og lette stemning, så får man ei overraskende tøff og litt brutal sverdduell, helt på tampen. Men selvsagt et ekstra pluss i boka.

Nei, Deathstalker II lykkes meget godt, og viser til at Wynorski kan det å lage interessante, underholdende og i blant, bedre oppfølgere, til mer kjente original filmer, og nesten litt synd, at han ikke gjorde mer av denne type eventyrfilm, for passet han utmerket.

Alt i alt, en meget godkjent parodi av disse meget variable 80-talls sverd og magi titlene, og der også filmens poster gjør narr av samtlige av genrens mest kjente, men også da Deathstalker (1983), og dens heller misledende plakat. For ingen av de muskuløse personene på coveret, ser det minste lik ut som Terelsky eller Gabrielle. Og det er jeg i grunn meget glad for.

6,5/10


She (1985) av Avi Nesher

Oj, hva i huleste skjedde her? En sånn film, jeg er nesten litt sint på meg selv, fordi man utsatte den, såpass lang tid. For dette var jo ei gedigen "WHAT THE FUCK?" type b-film, der kun måtte bli til på åttitallet, og utrolig nok, så fungerer det langt mer, enn det egentlig burde gjøre.

Ei spinnvill blanding av Italiensk b-film plagiater av kjente Hollywood produksjoner, og der 80-talls favoritt trash som Post-apoklayptisk møter Sword and Sorcery, og nei, lar heller Letterboxd sin beskrivelse stå for hva en fikk igjen av underholdning:

In a backward post-apocalyptic world, She aids two brothers’ quest to rescue their kidnapped sister. Along the way, they battle orgiastic werewolves, a psychic communist, a tutu-wearing giant, a mad scientist, and gladiators before standing against the odds to defeat the evil Norks.

Vel, forventa ikke all verdens, med tanke på dens "imponerende" ry, men dæven, tidlig ut, får man altså beskjed om at vi er i år 23 etter den store kanselleringen, og deretter ankommer et gedigent masseslagsmål med nazier, fotballspillere, riddere, ninjaer og en eller annen random fyr, der flyr rundt i nazi-slåbrok og sparker en annen mann i ræva, og det skjer så mye vanvittig og idiotiske ting på en og samme tid, at jeg var nesten i konstant latterkrampe.

Man ender så ut på ei ellevill ferd, for å redde hovedkarakterens søster, fra noen onde folk, og med seg kommer to flotte og veldreide krigere, der Sandahl Bergman, antageligvis ble forsøkt solgt, som ei kvinnelig motstykke til Arnold Schwarzenegger, bare så synd hun ikke fikk bedre filmer å jobbe ut i fra.

Her blir det altså varulv orgier (hvor har man hørt det fra, må være Howling 2?), mumiekledte skapninger med solbriller, der sloss med skrutrekkere og motorsag, mot barmfagre amazon-kvinner til å ende opp med noen av de mest komiske kostymene og hodeplagg/hjelmer en kan huske å ha sett på film.

Hadde filmen kutta ned noe av spilletiden, og tja, kvaliteten på bilde og lyd, vært noe oppjustert, så ville denne kanskje ha steget et hakk opp.
Inntil en finner ei bedre versjon, ender man likevel opp med en veldig snill rating, mest grunnet alt det komiske som skjer utover, og blir dermed:

5,5/10

[Elgen]

Denne videoen er den første i en serie
Kanskje noen andre som er interessert her?
En del godbiter her i hvert fall

[Frank.N.Steen]

Denne videoen er den første i en serie
Kanskje noen andre som er interessert her?
En del godbiter her i hvert fall

Takker for at du la ved videoen.
Kan jo liksom aldri bli nok åttitallsfilm, selv om det kan gå ei stund før man ser eller oppdager ei potensiell usett/uhørt filmperle, og da er jo slike 80-talls tributes ofte av interesse.

Klart, det skjærer nok litt i øya for en del filmelskere, da å se et mesterverk som Once Upon a Time in America, helt nede på ei 98ende plass.
Men mulig at videoopplaster/fortelleren ønsker å skape litt ekstra splid og "sjokk" tidlig ut i første episode, også kanskje litt som clickbait for å lokke inn seere.
Men det kan jo selvsagt tenkes at han rett og slett oppriktig mener, at filmen ikke fortjener høyere plassering.
Uansett, så vil han nok skape greit med potensielt "drama" i kommentarfeltet med slike valg. Og det gjør jo at en også blir kanskje ei smule interessert i hvilke andre klassikere, som eventuelt havner langt bakom, og hvem kommer høyt opp, når det klassiske filmtiåret skal oppsummeres.

Kult å se at filmer som The Monster Squad, Road House og To Live and Die in L.A. ble inkludert, og fikk vel også ei fin påminnelse, om at en burde få sett Say Anything, snart.

[Frank.N.Steen]

Fikk litt lyst til å bryne meg på ei egen Topp 100 liste av 80-tallets beste (eller kanskje mer ens største favoritter) filmer.
Men det å liste opp såpass mange, gjør at det fort kan bli noe rotete og uoversiktlig, og til slutt slenger en bare inn titler, for å fylle opp plass, og nei, kanskje nedjustere til Topp 50?

[Elgen]

Fikk litt lyst til å bryne meg på ei egen Topp 100 liste av 80-tallets beste (eller kanskje mer ens største favoritter) filmer.
Men det å liste opp såpass mange, gjør at det fort kan bli noe rotete og uoversiktlig, og til slutt slenger en bare inn titler, for å fylle opp plass, og nei, kanskje nedjustere til Topp 50?

Du kan prøve med topp 30 og se hvor mange filmer du MÅ ha med også utvide til 50 etter hvert som du lager listen?

[Elgen]

Denne videoen er den første i en serie
Kanskje noen andre som er interessert her?
En del godbiter her i hvert fall

Takker for at du la ved videoen.
Kan jo liksom aldri bli nok åttitallsfilm, selv om det kan gå ei stund før man ser eller oppdager ei potensiell usett/uhørt filmperle, og da er jo slike 80-talls tributes ofte av interesse.

Klart, det skjærer nok litt i øya for en del filmelskere, da å se et mesterverk som Once Upon a Time in America, helt nede på ei 98ende plass.
Men mulig at videoopplaster/fortelleren ønsker å skape litt ekstra splid og "sjokk" tidlig ut i første episode, også kanskje litt som clickbait for å lokke inn seere.
Men det kan jo selvsagt tenkes at han rett og slett oppriktig mener, at filmen ikke fortjener høyere plassering.
Uansett, så vil han nok skape greit med potensielt "drama" i kommentarfeltet med slike valg. Og det gjør jo at en også blir kanskje ei smule interessert i hvilke andre klassikere, som eventuelt havner langt bakom, og hvem kommer høyt opp, når det klassiske filmtiåret skal oppsummeres.

Kult å se at filmer som The Monster Squad, Road House og To Live and Die in L.A. ble inkludert, og fikk vel også ei fin påminnelse, om at en burde få sett Say Anything, snart.

Han har ikke så mange subs akkurat. Men artig liste så langt. Det er noe med To live and die in LA som skurrer noe veldig for meg, tror det er mest musikken/scoren. Men veldig kul biljakt-scene da

[Frank.N.Steen]

Du kan prøve med topp 30 og se hvor mange filmer du MÅ ha med også utvide til 50 etter hvert som du lager listen?

Er nok litt lurere å starte i det små, og se hvor det bærer hen, ja.
Så har en jo litt av "problemet" med å skille mellom favoritter og de man faktisk anser som de beste av de beste, og da må en jo være litt ekstra kritisk i sine valg.

Når jeg tenker meg om, har en jo prøvd seg på lignende via Letterboxd og ulike "best" of lister.
Men mange kremfilmer vil nok bli oversett, enn så lenge. Da man har ikke lista/rata flere av dem på nevnte filmside, og grunnen er jo at man ikke har sett dem på flere tiår.
Føler at det blir feil, å bare inkludere enkelte filmer, ene og alene grunnet deres ry, og hva man en gang for evigheter, måtte mene om dem. Og litt enklere å rate/liste filmer man har sett (noen opptil flere ganger) de siste 5-10 årene. Og heller godta at en kan alltids gjøre forandringer med tid.

[Frank.N.Steen]

Han har ikke så mange subs akkurat. Men artig liste så langt. Det er noe med To live and die in LA som skurrer noe veldig for meg, tror det er mest musikken/scoren. Men veldig kul biljakt-scene da

To Live and Die er jo 80-talls stil på godt og vondt. Selv er jeg veldig glad i soundtracket, og er jo klasser over hva Wang Chung ellers gjorde av studio album. Det er noe ekstra oppløftende, pulserende og levende over bruken av noen av de tøffe synth-rockerne, og hvordan det matcher byens hektiske og uberegnelige hverdag.
Og ja, biljakten er vel blant de virkelige beinharde klassikerne innen actionfilmen fra 70 og 80-tallet. Man verken ser eller hører særlig mye av den slags, hvert fall i nyere action underholdning.

Visste at man hadde noe godt i vente, første gangen en så filmen, og hvor man fikk ei tittelsekvens som åpnes på denne måten:

[Elgen]

Må se To live and die in L.A om igjen nå

[Frank.N.Steen]

Må se To live and die in L.A om igjen nå

Om musikken/stilen ikke fungere, så har man nå hvert fall ei vanvittig liste med klasseskuespillere, flere som enda ikke helt hadde brutt gjennom, mens andre var vel allerede godt etablert som dyktige karakterskuespillere.

Synd det ikke ordna seg bedre for hovedrolleinnehaveren William Petersen, som gjorde jo denne og Manhunter (1986) på knapt et år. Men så ble det stille, i en lang tid. Hjalp vel ikke på, at begge filmer heller ikke slo godt an, verken hos publikum eller kritikere når de kom ut.

[Frank.N.Steen]

Burde kanskje ha lagt denne i Listefeber tråden. Men når man først var inne på tanken om å først gjøre ei Topp 50 (eller mer) oppsummering av ens favorittfilmer, eller kanskje mer i retning de man anser som noe av det beste som ble til av 80-talls film, så er man jo motivert for den slags, akkurat nå.

Heldigvis, mye av forarbeidet er vel i grunn allerede unnagjort. Har siste året, forsøkt å satt opp ulike lister av filmårene 1980-1989 og rangert fra best/mest likt, til ja, helt motsatt ende. Samt prøve å være kritisk og plukke ut de beste, fra hvert år, og dytte de inn i ei "Best of the Best" liste, som hadde til min positive overraskelse, nøyaktig 50 titler innad. Så da går man for den, fremfor å ende med å bare dytte "random" ørten til, for å mekke ei dobbelt så lang og mulig langt mer, uoversiktlig og rotete Topp 100 liste.

Men det med å rangere dem, fra 1 til 50 osv, det orker jeg ikke nå. Blir for knotete, og alltids noen man vil angre seg på, i ettertid.
Så velger i stedet å bare følge Letterboxd lista mi, og inkludere de 50 filmene, ut ifra hvilket år de ble utgitt i, og da starter fra 1980, og bygger seg opp til 1989.

50 stykk Best of the Best åttitallsfilmer:

The Shining (1980) av Stanley Kubrick
The Empire Strikes Back (1980) av Irvin Kershner
Atlantic City (1980) av Louis Malle
The Long Good Friday (1980) av John MacKenzie
Body Heat (1981) av Lawrence Kasdan
Thief (1981) av Michael Mann
The Evil Dead (1981) av Sam Raimi
The Road Warrior (1981) av George Miller
Conan the Barbarian (1982) av George Milius
Blade Runner (1982) av Ridley Scott
Fast Times at Ridgemont High (1982) av Amy Heckerling
Rambo: First Blood (1982) av Todd Kotcheff
Fitzcarraldo (1982) av Werner Herzog
The Thing (1982) av John Carpenter
Videodrome (1983) av David Cronenberg
A Christmas Story (1983) av Bob Clark
Trading Places (1983) av John Landis
Once Upon a Time in America (1984) av Sergio Leone
Paris, Texas (1984) av Wim Wenders
This is Spinal Tap (1984) av Rob Reiner
The Terminator (1984) av James Cameron
Re-Animator (1985) av Stuart Gordon
Phenomena (1985) av Dario Argento
To Live and Die in L.A. (1985) av William Friedkin
Ran (1985) av Akira Kurosawa
The Quiet Earth (1985) av Geoff Murphy
Runaway Train (1985) av Andrei Konchalovsky
Brazil (1985) av Terry Gilliam
Day of the Dead (1985) av George A. Romero
Manhunter (1986) av Michael Mann
Stand By Me (1986) av Rob Reiner
The Hitcher (1986) av Robert Harmon
Blue Velvet (1986) av David Lynch
Mona Lisa (1986) av Neil Jordan
The Fly (1986) av David Cronenberg
Aliens (1986) av James Cameron
At Close Range (1986) av James Foley
Salvador (1986) av Oliver Stone
Predator (1987) av John McTiernan
Near Dark (1987) av Kathryn Bigelow
RoboCop (1987) av Paul Verhoeven
Planes, Trains and Automobiles (1987) av John Hughes
The Accidental Tourist (1988) av Lawrence Kasdan
Midnight Run (1988) av Martin Brest
Die Hard (1988) av John McTiernan
Batman (1989) av Tim Burton
Dead Poets Society (1989) av Peter Weir
Kiki’s Delivery Service (1989) av Hayao Miyazaki
National Lampoon’s Christmas Vacation (1989) av Jeremiah S. Chechik
The ’Burbs (1989) av Joe Dante

Hadde vel egentlig tenkt å kun inkludere maks 1 stykk film, per regissør. Men umulig å komme unna med det faktum, at enkelte definitivt hadde sin storhetstid på den tiden, og kom gjerne med flere klassikere, og noen såpass gode at jeg følte det ble feil å kun legge til maks 1, og heller gå for de man mener er verdige å bli inkludert.

En ting som er sikkert, man har mye godfilm i vente, flere som en ikke har sett på evigheter. Scarface (1983) ville nok lett fått innpass, men ikke sett siden 2003-04, og da hadde man ikke verken IMDb eller Letterboxd, og gidder ikke rate filmer (uansett hvor mange ganger en har sett dem), kun basert på den slags, og vil alltids prøve å se dem på ny, og rate deretter. Så lista vil nok bli fyldigere med tid, men de 50 ovenfor, ville vært vanskelig å komme utenom, hvert av de man ser på som noen av de beste (og ikke kun av favorittfilm utgaven) man har sett fra åttitallet, siste 5-10 årene, eller litt mer.

[Elgen]

Flott liste det der, Frank!
Noen ukjente der for meg men også noen soleklare favoritter (som Paris, Texas, Blue Velvet og Once upun time in America f.eks)
Fast times at Ridgemont High er en relativ ny oppdagelse for meg, men også en favoritt.
Litt overrasket at ikke E.T er på listen men den så du kanskje først i voksen alder så da blir det litt annerledes.

[Frank.N.Steen]

Flott liste det der, Frank!
Noen ukjente der for meg men også noen soleklare favoritter (som Paris, Texas, Blue Velvet og Once upun time in America f.eks)
Fast times at Ridgemont High er en relativ ny oppdagelse for meg, men også en favoritt.
Litt overrasket at ikke E.T er på listen men den så du kanskje først i voksen alder så da blir det litt annerledes.

Fast Times, er ei virkelig perle innen coming of age tenåringsfilm genren. Men blir vel kanskje også ofte dytta litt inn under "teen sex" kategorien, som er litt synd, ettersom den er jo på et helt annet nivå, enn de vanligere og langt mer rølpete teen sex komediene fra samme periode.
Cameron Crowe gikk vel også undercover, som student/elev, og flere av karakterene i filmen, var basert på virkelige personer.

Tror jeg må skaffe meg den nylig utgitt Blu-ray utgaven fra Criterion Collection, da en er spent på om den innehar mye ekstra bonus snacks.
Filmen var vel også ei vanvittig display av kommende talenter, der Sean Penn, Jennifer Jason Leigh, Forrest Whitaker, Judge Reinhold, Phoebe Cates, Antohny Edwards og sikkert et mindre hav av flere, ville snart bli velkjente og godt brukte fjes utover 80-tallet.

Kun sett Paris, Texas 1 gang. Men vanvittig dyktige skuespillprestasjoner, tross noe vel lang spilletid. Men følte det var riktig å inkludere, for satt vel med følelsen av at det er en sånn, som vil bare gå opp et hakk (eller mer), ved nærmere besøk. Synd de andre Wim Wenders filmene, har oftest vært litt for ujamne (av de man har sett til nå), men ja, Paris ga langt bedre utbytte.

E.T. så jeg støtt og stadig på TV3 søndagsfilmen, som guttunge. Elsket den, og så gikk det plutselig årevis før man så den igjen. Og dessverre en av disse klassiske Spielberg utgivelsene, som man husket så godt, og var glad i som guttunge (Hook, Jurassic Park osv), men å se dem igjen i voksen alder, vel, skulle så gjerne likt å si at ting fortsatt var det samme. Men jeg var på nippet til å rate E.T. med kun ei 5/10, for en 5-6 år siden, og nesten litt redd for hvordan den ville bli ratet, ved enda et gjensyn. Ga den jo ei 6/10, men meget langt unna hvordan en oppfattet den som 7-8 åring, da var den jo noe av det beste man hadde sett.

[Frank.N.Steen]

Snowroller - Sällskapsresan 2 (1985) av Peter Hald og Lasse Åberg

Gjensyn, med en liten barndomsfavoritt, og burde vel ha påbegynt filmserien fra start, og via det aller første Selskapsreise eventyret, der bar over til varmere omgivelser, 5 år tidligere. Men fikk nå lyst til å se igjen den mer kjøligere oppfølgeren, og hvor den stadig impulsive norrbaggen Ole Bramserud (Jon Skolmen), greier å lokke med seg sin noe mer introverte kompis Stig-Helmer (Lasse Åberg), ut til fjells i de bratte sveitsiske Kirchberg alpene.

Joda, mye gjenbruk av lignende karakterer, setting og vitser, som muligens ikke sitter like godt ved runde 2, men greier liksom ikke blir for streng.
Enkelte scener hadde faktisk gått helt i glemmeboka, og lo godt av den hvor en av renholdsarbeiderne, gikk forbi campingvognen til businessnissene Brännström og Hedlund, der åt surstrømning i hop med sine ikke fullt så "imponerte" dater, og renholdsarbeideren får kjapt duften på surstrømningen som oser ut av campingvogna, og tror øyeblikkelig at han har tråkka i en lei hundepudding, grunnet all skitlukta.

Ellers er den alltids overstressa karakteren Gøta, en herlig type.

Nei, den første og tredje filmen, er nok hakket vassere, hvert fall slik man husker dem. Men mye gode minner har man jo, til film nummer to, og ender med en snill:

6/10

[Frank.N.Steen]

On Golden Pond (1981) av Mark Rydell

En film man fikk nylig nyss om, men ikke sett før i går kveld.
Ble sett, ene og alene grunnet Henry Fonda (og ikke datteren), ettersom man er meget glad i Fonda senior, og en som skuffer sjeldent, selv på sine godt eldre dager. Dessverre kan en ikke ignorere det at hans, joda, meget flotte datter, stikker seg ut. Men ikke nødvendigvis slikt en håpet på. Og kan ikke forstå hvordan hun ble nominert for ei rekke priser for sitt bidrag. Tross noen irriterende syte og tute øyeblikk, samt fokus på hennes veldreide kropp, var det mest ei forglemmelig innsats, og ble nå langt mer imponert over den fine kjemien mellom det aldrende ekteparet spilt av Fonda og Katharine Hepburn, samt Fondas unge motspillere i Doug McKean, og der de to etter hvert finner an tonen, utpå den gylne innsjøen.

Mulig ei film som kan trenge et gjensyn, for mye fine scener og stemning utover, men ja, en sånn film som kanskje gjør seg litt bedre utpå en sen og småkjølig sommerkveld, enn utpå vinteren, mens en var "halvveis i søvne" på sofaen i de sene nattetimer.

7,5/10

[Elgen]

Three o'clock High (1987)


Av og til er det en dårlig ide å se filmer fra 1980-tallet med 2022-briller. Har hatt denne på watchlisten min en stund, men visste ikke så mye om den i grunnen.
Hele handlingen foregår på en skoledag (kult nok det) men den "intense" spenningen som regissør prøver å bygge opp er jeg ikke med på i det hele tatt. Ble veldig skuffet og endte opp på en 3/10

[Frank.N.Steen]

Three o'clock High (1987)

Av og til er det en dårlig ide å se filmer fra 1980-tallet med 2022-briller. Har hatt denne på watchlisten min en stund, men visste ikke så mye om den i grunnen.
Hele handlingen foregår på en skoledag (kult nok det) men den "intense" spenningen som regissør prøver å bygge opp er jeg ikke med på i det hele tatt. Ble veldig skuffet og endte opp på en 3/10

Leit å høre.

Denne storkoste jeg meg med, for et eller to år siden, og likte hele High Noon (1952) settingen, da oppdatert til en hektisk skoledag på 80-tallet.

Ble mulig også hintet (eller bare kanskje slik man selv velger å lese/tolke det), at bølla (Richard Tyson) muligens på dette tidspunktet, hadde blitt rimelig fed up av å aldri møte noen verdig motstander/rival, og så seg ut et mulig "lett" bytte, tidlig ut. Men et der likevel kunne "mannes opp", akkurat nok, til at "legenden" og terrorvelde, endelig kunne blitt lagt død og begravet.

Tror jeg ga den en solid 8,5/10, og synes den i hop med My Bodyguard (1980), var blant de som tok litt av bølle-mobbeoffer rollene, og gjorde noe interessant og artig ut av alt, uten at det ble for klisjefylt, tross kanskje noe vel Hollywood aktige avslutninger, og tvilsomme aldersforskjeller.

Ellers likte jeg godt Tangerine Dream sitt bidrag, og nei, en som ville kanskje gått bra i hop med Ferris Buellers Day Off, eller nevnte My Bodyguard.

[Frank.N.Steen]

The Hidden (1987) av Jack Sholder

"I guess a career in the police didn't really prepare you for this, did it?"

Fikk meg et meget hyggelig gjensyn, med en film man først fikk sett, for knapt et år tilbake, og visste at den hadde potensiale for en bedring med tanke på ratingen, og ja, definitivt en som gjør seg godt, ved et nytt besøk.

Bare kopier inn hva man skrev den gang, over hit:

Lenge hatt lyst til å se, men først nå nylig at det endelig ble gjort noe med dette. The Hidden viste seg raskt å leve opp til mye av de positive tilbakemeldingene og godsnakkingen en har lest og hørt om, og definitivt en av de aller beste til å blande i hop sci-fi og action, med en fin porsjon komedie. Der det ikke var vanskelig å tenke seg en heftig blanding av John Carpenter type The Thing (1982) møter "standard" sen 80-talls buddy-cop underholdning, og det fungerer jo som bare det.

I The Hidden, forvandles tilsynelatende de aller "hyggeligste" og "rolige" typene, om til å bli morderiske gærninger, der slakter i vei alt de kommer over, og viser seg snart å ha en umettelig appetitt på heavy metal, raske og dyre biler, flotte babes og der ønsket om å stille som potensiell presidentkandidat, er heller ikke utenfor rekkevidde.

Inn kommer to meget ulike politimenn, ene, ei L.A. veteran (Michael Nouri), den andre, en langt yngre FBI agent (Kyle MacLachlan) fra "Seattle", og det jeg likte med deres bidrag, er at i stedet for å fokusere på mest mulig kvikke og komiske feel-good one-liners, er leveringen og kjemien mer "tørr" og synes det passet karakterene og handlingen meget bra.

Alt i alt, første gangen man ser, og selv om den ikke scora høyere, så ligger helt klart re-watchability potensialet der, og kommer helt klart til å returnere for mer, og ikke umulig at en vil da gå et hakk oppover med ratingen.

Definitivt ei tøff og underholdende sci-fi/action film, der ville nok passet utmerket i hop med lignende utgivelser som Alien Nation (1988), Dark Angel (1990) eller Dead Heat (1988), for ei fartsfylt og moro sci-fi/action mini-maraton på kveldstid.

8/10

Som en liten bonus, får en jo legge til noen smekre bilder av den deilige Claudia Christian, der vrikker godt fra seg, som sexy men morderisk skurk i filmen:¨

[Frank.N.Steen]

Food of the Gods 2 (1989) av Damien Lee

Når en gruppe med overivrige dyrevernere går til angrep mot et notorisk selskap, som utfører heller noe tvilsomt eksperimentelt arbeid. Blir det oppstarten til et vaskeekte mareritt, i det kaoset vil til slutt sørge for å forvandle ei gruppe med lab rotter, om til å vokse seg til monstrøse og sinte skikkelser, da med en stor appetitt for menneskekjøtt.

Alltid vært glad i originalen fra 70-tallet, der tross latterlige spesialeffekter, inneholdt mye sjarm og humor, men gjort kanskje mer ufrivillig, ettersom filmen forsøkte å ta seg selv kanskje noe vel alvorlig. Denne oppfølgeren, kan umulig ha hatt samme mål, med tanke på det seriøse, og både ser og føles mer ut, som noe italienerne kunne fint ha gjort i samme periode.

Likevel, det er flust av minneverdige og komiske stunder her, men som sagt, meget mulig av typen som var alt annet enn "ufrivillig", ettersom såpass mye "tabber", kan ikke være en ren tilfeldighet. Må ha glemt hvor mange ganger en så tydelig og klart mikrofonstativet ende opp, nesten med å dunke borti hodet, til en eller flere av skuespillerne, og dette virket å gjenta seg såpass ofte, at en var nesten skuffa over at mikrofonen ikke ble nevnt som "statist" i rulleteksten.

Ellers har man den latterlige scenen, der den kjipe professoren er i ferd med å gå i fullstendig meltdown mode, og man kan tydelig se at spesialeffekt gubben, sitter på gulvet i bakgrunn, og pumper den hvite melkeaktige guffa, ut gjennom to ulike kabler, og opp og ut av ansiktet/hodet til skuespilleren.
Sikkert mye mer, en har oversett, så mulig en liten camp-kult kalkun, som kan bedre seg med flere besøk.

Av scener, lo jeg godt av fyren som midt i en sexscene, skulle ut i busken og lette litt på trykket, og vips så dukka en kjip kjemperotte opp, og beit tak i snabelen hans.
Så har man jo en heller tvilsom og ganske så bisarre drømmesekvens, hvor hovedkarakteren er midt i en ganske så het scene, med ei barmfager brunette, og vips, så er han i ferd med å gro noen størrelser opp, og ja, dette bildet oppsummerer greit hvordan det hele går for seg:

► Show Spoiler

http://www.moriareviews.com/rongulator/ ... I-1989.jpg

Ser ut som en ung Jeff Bridges møter Hulken i "kampmodus", midt opp i sexakten.

Filmens antiklimaks, blir spart helt til slutt. Hvor de sultne kjemperottene, angriper en nyåpnet svømmehall, og ja, av typen som nesten bare må sees, om en elsker cheesy b-filmer fra 80-tallet.

Nei, ikke like underholdende eller artig som originalen, men tror faktisk oppfølgeren kan stige noe, ved nærmere besøk, og ender så med en:

5,5/10


Til sist, får man jo den "sjarmerende" og "lille" Bobby, som dessverre ikke fikk mer tid, ettersom her tror jeg mye komedie gull, kunne ha fint sluppet til, men dessverre, slik gikk det altså ikke. Likevel, det hintes jo mot slutten, at guttungen ble lei av å sitte å sture inne på loftet for seg selv, og bestemte seg for å ta seg en tur ut på egen hånd.

En oppfølger, men da med Bobby i midten av puberteten, nå det kunne ha vært interessant å fulgt med på.

[Frank.N.Steen]

Explorers (1985) av Joe Dante

Tre gutter på utkikk etter sitt livs eventyr, ender opp med å skrive seg inn i historien, når de i hop med deres hjemmesnekra romskip og med litt hjelp fra uante krefter, plutselig setter kursen mot det ytre verdensrommet.

En av disse litt glemte Dante filmene, og der mulig led av å bli klemt inn mellom hans to største suksesser, med Howling (1981) og Gremlins (1984).
Likevel, Explorers innehar masser av klassisk 80-talls moro, sjarm og eventyr, der i perioder fremstår som noe der forsøkte å melke Spielbergs E.T. men kanskje også som ei slags liten oppvarming, mot den kommende Dante sci-fi/eventyr filmen, Innerspace (1987).

I hovedrollene, har man en meget ung Ethan Hawke (mulig hans filmdebut?), samt River Phoenix. Mens tredjemann, er Jason Presson, som virker å være en der hadde noe på gang, men en der mulig bare trakk seg helt bort fra filmverden, ikke lenge etter.
Uansett, Hawke er "lederen" for følget, en eventyrlysten ung mann, med stor appetitt på 50-talls sci-fi film, mens bestekompisen (spilt av Phoenix), er hans rake motsetning. En ganske "streit" og disiplinert fyr, som tilbringer store deler av tiden, ned i kjelleren til sine eksentriske foreldre.
Presson, ankommer tidlig ut, som den "tøffe" og gatesmarte outsideren, der står opp mot skolebøller og er ikke så lysten til å henge for mye hjemme med sin far.

Gjengen ender i herlig 80-talls stil, opp med å sette kursen mot ukjent farvann, ved hjelp av en hjemmesnekra farkost, bestående av deler fra den lokale søppeldynga, samt noe "ekstra".
Vel godt opp i rommet, havner de plutselig i grepet til to romvesen, som har skaffet seg all sin kunnskap om jorden og dens beboere, fra amerikansk søppel-tv, og ja, glemte å nevne at herlige Dick Miller også dukker opp, da som en nysgjerrig helikopterpilot, som skuer gjennom guttas forsøk i å gjemme bort sitt nye og hjemmelagde vidunder.

Alt i alt. Sett før, men ville så gjerne få mer utbytte av den. Dessverre blir det som tidligere, kun hit, men ikke lenger. Til det, er filmen litt for ujamn, og noe av grunnen skyldes vel at den led av en hektisk og til slutt uferdig produksjon, og synd, for potensiale for en noe bedre film, var definitivt til stede.
Mulig ei Directors Cut, kanskje kunne ha rydda opp litt i tempo og stemning, men hadde man sett den som guttunge, og hadde masse gode minner osv, ville kanskje ratingen scora noe høyere.

Likte godt, den minifilmen (parodien) på 50-talls sci-fi, der ble spilt under Drive-In kinoen, Starkiller, og mangler ikke på humor, men ja, ting går litt for kjapt av gårde, og andre steder, tvert det motsatte.

Nei, blir som sist gang, og ender med en godkjent, men likevel noe "skuffende":

6,5/10


Starchaser: The Legend of Orin (1985) av Steven Hahn

Ei slags vill animert blanding, av alt fra Star Wars, møter Heavy Metal møter Ringenes Herre og ja, resultatet ble faktisk en ganske så severdig og artig film, der innehar sexvitser, tvilsomme scener (og ikke minst karakterer), sadistiske skurker, mareritt aktige mutanter, solid porsjon med pupper og rumper (vel, skinnende metallrumper, that is) og nei, mye underholdende 80-talls fantasi og eventyr fikk man igjen i natt.

Uansett, en ung mann, der har tilbring store deler av livet, langt nedi de dypeste avgrunner, da som slave for en ond skurk på jakt etter krystaller, men så ender den unge mannen med å finne et "usynlig" sverd, der viser seg å ha store og uante krefter, og vips, så rømmer helten, og slår seg raskt i hop med en Han Solo aktig barsking, og ja, ikke lenge etter, får vi også en ganske så munnrapp og snerten kvinnelig android, som i starten ikke var så veldig lysten på å bli med på reisen, men etter en liten omprogrammering av baken hennes, blir hun plutselig langt mer medgjørlig å ha med.

Nei, denne må jeg nesten få skaffet meg en DVD av. Føltes langt mer i samme stil, som nevnte Heavy Metal (1981), enn Heavy Metal 2000, som man så dagen i forkant.

Gir den en meget snill rating, for kanskje ikke klassiker å regne, men absolutt underholdende og nei, blir så med:

6,5/10

[Frank.N.Steen]

The Monster Club (1981) av Roy Ward Baker

Ei tidlig 80-talls skrekk antologifilm, der samler i hop noen legendariske navn innafor horror genren, Vincent Price, John Carradine og Donald Pleasance samt Britt Ekland i noen av rollene, og tja, åpner med at nevnte Price (som vampyr), inviterer en kjent skrekkforfatter, til en eksklusiv nattklubb, kjent som The Monster Club, og mellom de 3 ulike historiene, får man servert en solid dose med rock og new wave musikk, og ja, får en hyggelig følelses av britiske antologifilmer et tiår tidligere, men mangler det lille ekstra, i å bikke opp som en av de bedre av disse type skrekkfilmene ala Creepshow osv, men vanskelig å ikke bli sjarmert av typer som Vincent Price, så nei, ender med en veldig snill:

6/10

[Frank.N.Steen]

Who’s That Girl (1987) av James Foley

En snobbete forsvarer (Griffin Dunne), skal forsøke å imponere sin kommende stefar, og påtar seg oppgaven ved å gjøre den gamle, ei "ørliten" tjeneste, der går ut på, å eskortere en eksentrisk kvinnelige eksfange (Madonna) til den nærmeste bussholdeplassen.

Gjensyn med denne "klassiske" Madonna komedien, som utrolig nok, er i regi av James Foley. En mann, som knapt et år tidligere, sto bakom den mørke og meget vellagde krim-dramaet At Close Range (1986), og mulig vennskapet med Sean Penn, samt at sistnevntes daværende hustru, skrev filmens melodi, gjorde at Foley følte han skyldte Madonna en vennskapelig tjeneste, og ja, trøsten får vel være, at Sean Penn heldigvis, ikke stilte opp i den mannlige rollen, som gikk til Griffin Dunne.

Men nå hadde vel Penn og kona, allerede gjort en film i hop (Shanghai Express) og planen var vel at det som kom til å bli filmen Blind Date (1987), var opprinnelig tiltenkt ekteparet, men i stedet gikk altså rollene til Bruce Willis og Kim Basinger, mens Madonna valgte å gjøre Who’s That Girl.
Uansett, de to filmene og dens karakterer, er jo veldig like, der begge forsøker å hylle de gode gamle romantiske screwball komediene, der ofte innehar en streit og snobbete gentleman, mens ei mer frisinnet og eksentrisk dame, plutselig snur opp ned, på hans ryddige verden.

Madonna og Griffin er faktisk ingen dum duo, sistnevnte gjør så godt han kan, men Madonna var nok best i å holde seg til litt mindre filmroller, men mulig egoet og at hun var på toppen av popkarrieren, gjorde sitt i at hun trodde veien over til det store filmlerretet, ikke var så langt unna, men ja, publikum og kritikere var ikke helt enige.

Likevel, hennes karakter er slettes ikke grusom, faktisk (om en greier å vende seg til pipestemmen) en der fremstår litt som ei blandinga av Betty Boop og Harley Quinn, og tror faktisk Madonna kunne ha gjort en fin innsats som nevnte frøken Quinn, om hun da hadde blitt tiltenkt og filmatisert på åttitallet.

Sett før, og filmen er meget lett underholdning. Problemet er jo at den aldri blir særlig mer enn nettopp det. Åpenbart myntet mot hennes fans, men det ble gjort langt bedre og mer interessante filmer, der blandet screwball temaet i hop med mer uberegnelig terreng, og der Jonathan Demmes overlegent bedre Something Wild (1986), sørget for å inneha et lignede plot, men halvveis ut, rive det i filler og gå ut i mye mørkere farvann, og det funket utmerket.
Noe slikt, var nok aldri i tankene med Who’s That Girl, synd for en hadde jo en regissør som nylig hadde gjort ei meget mørk film, men ja, han fikk kanskje ikke like mye fritt spillerom, som i forgjengeren, og mulig Madonna hadde for mye makt her, og ender med en:

5/10

[Elgen]

Litt om Over the Top og Cannon her

► Show Spoiler

[

[Frank.N.Steen]

Litt om Over the Top og Cannon her

Slettes ingen fæl Sly film, om en er glad 80-talls cheese.
Undrer på om hadde Cannon/Sly samarbeidet lykkes, hvem ville de huka tak i neste? De Niro? Pacino? Mulig Arnold hadde kanskje vurdert det også, men tror hvert fall han ikke var like "nøden" som Stallone på den tiden, og hadde vel et godt talent i å jobbe med de rette folka, til rette tiden, og Stallone var kanskje litt for høy på eget navn/ego, og vel, Cobra (1986) og Over the Top er likevel filmer som er meget godt likt, og ville ikke vært foruten noen av dem.

[Elgen]

Litt om Over the Top og Cannon her

Slettes ingen fæl Sly film, om en er glad 80-talls cheese.
Undrer på om hadde Cannon/Sly samarbeidet lykkes, hvem ville de huka tak i neste? De Niro? Pacino? Mulig Arnold hadde kanskje vurdert det også, men tror hvert fall han ikke var like "nøden" som Stallone på den tiden, og hadde vel et godt talent i å jobbe med de rette folka, til rette tiden, og Stallone var kanskje litt for høy på eget navn/ego, og vel, Cobra (1986) og Over the Top er likevel filmer som er meget godt likt, og ville ikke vært foruten noen av dem.

Cobra er også en "julefilm" siden det er juledekorasjoner i butikken (eller utenfor) i den første scenen
Julefilmklassiker er kanskje å strekke det litt langt da....

[Frank.N.Steen]

Henry: Portrait of a Serial Killer (1986) av John McNaughton

"It's always the same and it's always different."

Henry (Michael Rooker) og kompisen Otis (Tom Towles), er to tidligere innsatte, som virker på overflaten, å holde noenlunde stø kurs uti den virkelige verden. Gutta deler både leilighet og samme type interesser. Og der ulike strøjobber, sørger for at dem kan holde "hobbyen" sin gående, samt forsørge seg med. Men når Otis sin uskyldige og yngre søster, plutselig en dag kommer innom, skal det snart vise seg å sette kompisenes vennskap på en skikkelig prøve.

En velspilt og meget guffen film, der sørget for å gi Michael Rooker ei uforglemmelig debut som den morderiske Henry, samt gi karakterskuespilleren Tom Towles et godt utgangspunkt i det å spille sleske drittsekker, for store deler av karrieren sin.
Sett før, og var en av disse VHS innkjøpene, som ble gjort, helt på tampen av det formatets dager i tidlig 00-tallet. Og snakk om filmdeal, der denne og The Exterminator (1980) var blant de ukuttede filmene man kjøpte på samme dag, og står vel igjen som noe av de mer sleazy og nasty exploitation filmene fra det tiåret.

Likevel, en undrer jo noe, på hvilken versjon man først så, ettersom enkelte av scenene fra the Directors Cut (ca 4-5 minutter ekstra materiale), sliter jeg med å huske å ha sett før. Tenker på ulike innslag av døde kvinner, samt urovekkende lyder av dem som blir utsatt for grufulle ting, og ja, på sett og vis, skulle en nesten ønske disse var fjerna, for føler at noen ganger, særlig med slike filmer som dette, er "less is more", og om en skal være noe kritisk må også noen av de små tamme "slasher" lydeffektene nevnes. Føltes som noe der ble rappa fra en hvilken som helst random 80-talls skrekkfilm, og her ville mer minimalistisk metode funka (for meg da) langt bedre.

Henry: Portrait of a Serial Killer, skapte visstnok mye kontrovers når den ble utgitt, såpass at ved enkelte filmfestivaler, forsvant halvparten av publikum i protest mot det de fikk se, og mulig det også gjorde at den ble lagt på hylla i 4 år, før den ble gjenutgitt i 1990, og skulle få bedre omtale da, samt at en del kjente og innflytelsesrike navn som Martin Scorsese, bidro i å gi den en god porsjon med oppmerksomhet. Scorsese ville jo igjen, 3 år senere, samarbeide med regissør McNauhgton og Tom Towles, i den smått undervurderte mørke komedien, Mad Dog & Glory (1993).

Henry er definitivt ingen "kosefilm". Men slettes ikke så blodig og fæl, som sikkert utallige lignende seriemorder filmer, men dens lavbudsjett stil og stemning, samt skuespillet til Rooker og Towles, gjør at den løftes langt over, de mer "typiske" krim-thrillerne, og noen av de mest ubehagelige og ekle scenene, er ikke det man ser, men det man ikke ser.

Særlig den fortrolige og åpenhjerta samtalen mellom Henry, og Otis sin lillesøster Nancy, er en grei påminnelse, der Nancy spør ut om hvordan Henry drepte sin mor, og får til svar "Med en kniv", og så virker det plutselig som det går litt i surr for Henry, og mulig all drepingen har gjort at han rett og slett ikke greier å skille mellom alle de ulike og fæle måtene han har myrdet mennesker på, men ja, en ekkel og meget godt levert scene.

En annen, og noe mer "innholdsrik", men forjævlig scene, likevel. Kommer jo mye senere ut, når gutta innser "gledene" med det å eie et hjemmevideokamera, og sitter sammen i sofaen og storkoser seg med "arbeidet" sitt.
Men, det blir også tydelig og klart, at gutta er litt for forskjellige, der Henry er åpenbart den kalkulerte og "rolige" lederskikkelsen, mens Otis er litt for impulsiv og enkel, men også kanskje noe vel uforsiktig utover, og dette vil slå hardt tilbake på han, men ja, skal ikke gå mer inn på den slags.

Vanskelig å ikke føle synd på Nancy, som deler mye av den samme tragiske og mørke barndommen, som det Henry bærer med seg, og de to virker for et øyeblikk, å finne tonen, men ja, vanskelig å få ei Disney/Hollywood happy ending, med såpass dystre utsikter.

Gir filmen en velfortjent sterk rating. Kanskje ikke helt der oppe, med de aller, aller beste av seriemorder thrillerne, men med tanke på den lave budsjett, og hvor godt gjennomført det hele er, så er denne kanskje desto mer effektiv i at det går litt mer innpå en, enn de mer påkosta og stjernespekka filmene.

8/10

Det ble faktisk lagd en "oppfølger", en del år senere, og den har man også sett, men mislikte sterkt. Selvsagt da uten noen av originalens involverte, og mulig kun en desperat forsøk i å melke førstefilmens notoriske ry og videofilm suksess.