Den store åttitallstråden...del 2

Svar
Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Den store åttitallstråden...del 2

Legg inn av Frank.N.Steen »

Vel, håper det går greit, å fortsette hyllesten av 80-tallet her inne, da den tidligere tråden virker å ha "forsvunnet" sporløst fra filmforumet på VGD, hvert fall meget knotete å spore opp, uten søkefunksjon. Uansett, det var såpass mange gode og spennende tips av tidligere usette filmer, da fra andre brukere, og nei, synd om alt bare blir borte vekk.

Men håper jo at det er noen flere 80-talls filmelskere her inne, og at det kan dukke opp noen interessante filmtips og diskusjoner fremover.
Inntil da, her er en grei påminnelse om hvorfor man er ekstra svak for dette herlige underholdningstiåret:

Navarone73

Legg inn av Navarone73 »

80-tallet var og er stort og denne tråden må følges.

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Navarone73 skrev: tor aug 05, 2021 10:44 pm 80-tallet var og er stort og denne tråden må følges.
Velkommen skal du være, og moro at du fant veien hit.
Skulle så gjerne slått av en prat, men akkurat nå venter John Nettles og litt britisk krim før det er natta, da man skal tidlig opp i morgen, og nei, får heller prøve å få i gang litt godprat om film osv fremover. 8-)

Navarone73

Legg inn av Navarone73 »

Frank.N.Steen skrev: tor aug 05, 2021 10:47 pm
Navarone73 skrev: tor aug 05, 2021 10:44 pm 80-tallet var og er stort og denne tråden må følges.
Velkommen skal du være, og moro at du fant veien hit.
Skulle så gjerne slått av en prat, men akkurat nå venter John Nettles og litt britisk krim før det er natta, da man skal tidlig opp i morgen, og nei, får heller prøve å få i gang litt godprat om film osv fremover. 8-)
Vi prates! Kos deg med legenden John "Bergerac" Nettles :)

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
An American Werewolf in London (1981) av John Landis

"Beware the moon"

To amerikanske studenter, på en 3 måneders utflukt i Europa, har greid kunststykket å forville seg bort i den tåkete og lite oversiktlige villmarka i nord-England. De trosser advarselen fra de lokale, om å ikke forlate den lokale kroa eller veiene, noe gutta selvsagt ignorerer, og før de vet ordet av det, står de ansikt til ansikt med et hårete og meget sultent beist.

På høy tid å på begynne litt åttitallsfilm kikking igjen, og ble et meget hyggelig gjensyn (ikke sett siden sommer 2003!) med denne klassiske skrekkfilmen, der virkelig tok bruken av spesialeffekter, til et helt nytt nivå, og hvor Rick Bakers banebrytende innsats, ville snart gå videre i andre kjente og kjære skrekkutgivelser, og hvor både han og regissør John Landis (visstnok et tiår i forkant, kom opp med ideer rundt å lage en litt "annerledes" type varulvfilm, men hvor selvsagt budsjettet ikke var mulig å oppdrive, der og da) gjentok bragden, med Michael Jacksons velkjente musikkvideo, Thriller, året etter.

1981 var vel først og fremst dominert av amerikanske slasher-filmer, hvor særlig italiensk giallo og hitene Halloween (1978) og Friday the 13th (1980) hadde jo satt en ny standard for hvordan skrekkfilmene skulle se ut og utspille seg, da på godt og vondt.
Men det var også et godt år for monsterfilmer, der arven etter Alien (1979) gjorde at rommonstre var in igjen, og det kom utallige kloner, rip-offs og, tja få var vel egentlig noen gang i nærheten av nevnte mesterverk.

Uansett, for de som var ute etter litt mer seriøs skrekk, skulle jo et annet godt benyttet filmmonster gjøre seg godt til kjenne i 1981, hvor det ble lagd hele 3 påkosta filmer, og hvor The Howling kom ut først, mens An American Werewolf og Wolfen kom ut noe senere det året.
Var innom de to andre, i fjor sommer, og tja, ingen tvil om i hvilke rekkefølge man vil legge dem etter, der Wolfen var interessant, mer krim/mysterie enn monsterfilm, men kanskje noe saktegående og kjedelig i perioder, mens The Howling hadde et herlig galleri av skuespillere og interessante karakterer, flott stemning og bruk av mørk humor, men ja, et eller annet gjorde at man ikke helt ble like overbevist, som en skulle så gjerne ønsket seg.

Ingen tvil om at gårsdagens gjensyn, er den soleklart beste av de 3, selv om spesial effektene og varulv transformasjonen i The Howling er meget tøff, og langt mer ekkel og urovekkende enn i den langt mer kjente varulvfilmen til Landis.

Vel, for å gjøre en lang historie kort, filmen man så igjen i natt, er absolutt en klassisk 80-talls skrekkfilm, og effektene har holdt seg meget, meget bra. Bruken av mørk humor, blandet med brutale og fartsfylte øyeblikk er også en innertier. Særlig de siste 10-15 minuttene er noe av det råeste denne type film har å by opp til, og kanskje enda mer imponerende, når en ser hvor fantastiske spesialeffektene i flere av disse monsterfilmene var den gang, og får dagens trashy, dølle og generiske CGI effekter til å blekne, gang på gang.

Det trist er vel at Baker selv, gjorde vel flere varulv filmer, men da virka det som noe av futtet var gått ut av ham, tror han bidro i Wolf (1994) med Jack Nicholson og Michelle Pfeiffer, og absolutt en severdig film, men varulvene så utrolig skuffende ut, som apemennesker mer enn ulv, der hoppet og spratt rundt, og tja, mulig det var planen, men tvilsomt det fansen ønsket å se.
Med tanke på det vanvittige budsjettet til nevnte 90-talls film, kan en jo undre hvor "mye" som gikk med i kostymer/spesial effekter.

Alt i alt, John Landis film er absolutt verdt å få med seg, og glad jeg benyttet kvelden til et velfortjent gjensyn, og kanskje drar den og et par andre lignende titler frem igjen, mot oktober måned.

Å ja, hvordan kunne jeg glemme det. :oops: Skjønne Jenny Agutter, for ei dame. Dukker jo opp som omtenksom og vakker sykesøster, og et ekstra pluss for min del.

8/10

InternalExile

Legg inn av InternalExile »

Frank.N.Steen skrev: ons aug 04, 2021 1:41 pm Men håper jo at det er noen flere 80-talls filmelskere her inne,
Jeg var ungdom på 80-tallet og en stor fan av The Brat Pack og filmene som de var med i.

I stedet for å ramse opp filmene, så slenger jeg med denne linke:
https://en.wikipedia.org/wiki/Brat_Pack

Filmene jeg likte best var nok The Breakfast Club, Pretty in Pink og to som ikke er nevnt der, Less Than Zero og Heaven Help Us. Av en eller annen grunn, som husker jeg Heaven Help Us som Catholic Boys???

Winnowill

Legg inn av Winnowill »

Flere der ja;
Pretty in Pink
Breakfast Club
About last night
Sixteen Candles
og St Elmos Fire!

De andre har jeg faktisk ikke sett, og skal man få sett dem idag så er de vel klin umulig å spore opp?

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

InternalExile skrev: lør aug 07, 2021 2:17 pm Jeg var ungdom på 80-tallet og en stor fan av The Brat Pack og filmene som de var med i.

I stedet for å ramse opp filmene, så slenger jeg med denne linke:
https://en.wikipedia.org/wiki/Brat_Pack

Filmene jeg likte best var nok The Breakfast Club, Pretty in Pink og to som ikke er nevnt der, Less Than Zero og Heaven Help Us. Av en eller annen grunn, som husker jeg Heaven Help Us som Catholic Boys???
Ja, etter The Rat Pack, kom The Brat Pack, så var det vel The Frat Pack (på 00-tallet med Ben Stiller, Will Farrell, Owen Wilson og et lass andre komikere) men joa, sett mang en film av Frat Pack gjengen.

Lezz Than Zero, er en jeg har fortsatt liggende på vent, angrer litt på at man enda ikke har kjøpt den inn, men sånn kan det gå.
Greit å ha noe å se frem mot, så får ta det en annen gang.

The Breakfast Club har jeg ikke sett på evigheter siden, men har to kopier i hylla, så definitivt en som falt i smak.
Hele Brat Pack "varemerket" ble vel til slutt kanskje en tyngre byrde å bære, for enkelte av de mer profilerte navna, noen slet vel med å komme seg unna å bli konstant typecasta i de samme rollene, mens andre ble jo meget store navn i bransjen.
Skulle likt å sett litt mer av Anthony Michael Hall, han var vel som til slutt lykkes med å bryte den mye benytta geek-figuren han fikk tredd over seg, gang på gang. Var jo meget bøllete i Edward Scissorhands, faktisk så mye, at han var meget usympatisk, og da kan en jo si han gjorde en god jobb. Virka å ha putta på seg en del kilo og muskler siden de spinklere og spede dagene også.

Judd Nelson var vel en som jeg ikke har sett for ofte i andre filmer, enn da St. Elmos Fire og en eller annen 90-talls sitcom.
Men også en jeg godt kunne tenkt å sjekka opp, om har noen potensielle interessante filmer fra 80-tallet.

Nei, nå må jeg ta en liten time-out, moro å snakke 80-talls film 8-) , men tiden rekker ikke til mer nå, dessverre. Får forsøke igjen litt senere på kvelden.

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Humanoids from the Deep (1980) av Barbara Peeters

En liten amerikansk kystby, der livnærer seg av laksefiske. Blir utsatt for flere mistenkelige angrep mot fiskeindustrien og dets arbeidere. Men mistankene mot hvem som er skyldige, snus på dramatisk vis, i det unge kvinner og menn blir angrepet på brutale vis, på de lokale strendene, og der myndighetene snart innser at det er ikke hvem, men hva, som egentlig står bak alle overfallene, og hvorfor. En ting er sikkert, alt ledes i retning havets dyp, samt en skitten industriell hemmelighet, som skal snart komme tilbake til overflaten.

Ny filmkveld, og nok ei tidlig 80-talls monsterfilm, denne gang en der kanskje ikke er helt i samme gate, som fredagens varulv film, men hvor det er flust av unge og fremadstormende talenter (både foran og bakom kamera) i sving, og der særlig de grusomme og nasty spesial effektene til Rob Bottin, fikk vist hva den unge mannen hadde å by opp til
I klassisk Roger Corman skole, får dem frihet og mulighet til å utfolde seg på en måte som muligens mer påkosta og større produksjoner aldri ville ha tillatt, og resultatet ble altså noen helt vanvittige og meget minneverdige skrekkfilm scener, der har holdt seg overraskende bra, med tanke på filmens budsjett og alder.

Humanoids from the Deep aka Monster, handlet man nylig inn (for andre gang) via en flott Blu-ray utgivelse. Usikker på hvor mye bedre bilde/lyd etc, kvaliteten er i forhold til min forrige DVD (Roger Cormans Cult Classics fra sommer 2010) men begge er helt klart, fullstendig ukutta og enda ikke fått gått gjennom bonusmaterialet.
Likevel, for fans av sleazy og nasty monster b-filmer fra tampen av 70 og tidlig 80-tallet, er denne definitivt blant de bedre titlene.

Joa, ikke er alt helt tipp topp, handlingen og karakterene kan bli noe småkjedelig og ikke for interessante, og så har man denne godt benyttede klima-advarselen gående, naturen slår tilbake, grådige industripamper får passet sitt påskrevet, liten kystbys med en kommende festival får besøk av ubedte mannevonde gjester etc, og ja, slikt blir det jo likevel grei underholdning ut av.

En av de som sjeldent skuffet, er jo Vic Morrow. Han spiller en skikkelig drittsekk (igjen), og likevel, av typen drittsekk, som har en viss sjarm og man håper liksom han vil henge med lengst mulig. Ettersom flesteparten av de andre hovedkarakterene er noen reale tørrpinner, som nei, ikke er for underholdende å følge med på.
Likevel, det er selvsagt hva som rører seg under havets dyp, og er på full fart opp mot de lokale strendene, der er filmens hovedattraksjon.

De slimete, kåte mutantbeistene ser overraskende bra ut, i motsetning til utallige lignende monsterfilmer, der oftest har kule og tøffe filmplakater av monstre som tja, det man til slutt ender opp med å se, er alt annet enn tøft eller skummelt, bare komisk eller tamt.
Her greier faktisk Humanoids from the Deep å leve, mer eller mindre opp til hva de reklamerer for, monstrene er meget slemme, og helt klart blant de mer imponerende menn-i-gummidrakt beistene fra denne perioden.
Det er litt Alien møter Creature from the Black Lagoon, med mulig mye mindre budsjett og tid, men likevel, det fungerer som bare pokker.

I likhet med An American Werewolf in London, så er de siste 10-15 minuttene nærmest som et blodig voldsinferno, hvor gørr, blod, kroppsdeler og pupper flyr veggimellom, og angrepet fra de undersjøiske beista, er som å bevitne en gjeng kåte vikinger på tokt, der plyndrer, voldtar og dreper alt de måtte komme over på sin vei.

Vel, jeg skal stoppe der. Mer eller mindre.

I andre velkjente (muligens noe senere) unge og talentfulle navn, finner man blant annet Mark Goldblatt og James Horner, to kjenninger som selv ville slå seg opp stort, via deres suksessfulle arbeid med James Cameron og hans The Terminator, et par år senere, og Cameron selv hadde jo gått ut av Roger Corman skolen, med stil, og lært seg hvordan en skal få en lavbudsjetts b-film, til å se ut som en svær Hollywood produksjon, og alle 3 ville dominere utover på 80 og tidlig 90-tallet, med mange ei filmperle innen skrekk, sci-fi og action genrene.

Alt i alt, Humanoids from the Deep er slettes ikke verst, og innehar også en del slasher elementer, som kanskje ikke var så tilfeldig, da den type underholdning var virkelig i ferd med å få et solid fotfeste i bransjen, men ja, av samtlige Corman monster b-filmer, er nok denne fra 1980, blant de mest utførte og imponerende i kostymer, spesial effekter og vel verdt å se igjen.

6,5/10

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Ingen stor film helg med tanke på sette 80-talls filmer, til nå. Ene, var ei dårlig Halloween (1978) rip-off, som jeg følte uverdig å dra inn i 80-talls tråden, så slang den inn i sist sette filmtråden i stedet.
I natt gjøv man løs på en der har litt av et ry, blant fans av cheesy kamsport/ninja filmer fra åttitallet, og har jo allerede sett min dose av den slags, spesielt Cannon Pictures satsing på Ninja underholdning, først med Enter the Ninja (1981) og deretter Return of the Ninja (1983), før de så avsluttet (litt usikker, kan jo hende det kom mer i etterkant) trilogien med:
Bilde
Ninja III: The Domination (1984) av Sam Firstenberg

En ganske så vill film, hvor en topptrent ninja, midt på lyse dagen (ikke særlig ninja aktig må en si) spretter frem på ei golfbane, og begynner en 10-15 minutter lang massakre, før politiet ankommer og plaffer løs med alt de har, og greier til slutt å stoppe den morderiske pysjamaskledte gærningen, men gjorde de egentlig det? For neida, han spretter opp igjen av bakken, klart for en ny runde, mer eller mindre, da ved å ta plass i kroppen til ei ung berte som jobber til daglig som danser/gymlærer på et treningssenter, og her tar ting virkelig av. Hun havner på en lokal politistasjon, der en av de mest creepy og douchy "sjarmtrollene" jeg kan huske å ha sett, igler seg på henne, og utrolig nok ned i buksa hennes, og vips så er de et par. Klassisk sleazy Cannon Pictures romantikk det ja.

Sier dama nei, så betyr det JA! Bare fortsett å kjør på, hun gir seg til slutt, og ekte kjærlighet vil blomstre. Klart, denne dama er altså besatt av en ondskap uten like, og deretter går filmen over i en blanding av Flashdance, Exorcisten og et drøss med kampsport b-filmer, og resultatet er en absolutt severdig og ganske så unik film, der jeg mulig ikke var helt i det "rette" humøret" for å se i går kveld, men har på følelsen av at et gjensyn vil gjøre seg.

6,5/10

Alt i alt, en film som muligens vil passe godt i hop med Lady Terminator (1988), Miami Connection (1987) og Samurai Cop (1991), for en real filmkveld med b-film cheese, morderiske babes og kampsport.
Bilde
Bilde

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Cobra (1986) av George P. Cosmatos

"I don't deal with psychos. I put 'em away!"

Når systemet og rettsalene slår feil, gang på gang, og hvor det så resulterer i at all slags berme og avskum, får løpe fritt rundt i gatene, så er det til slutt Marion "Cobra" Cobretti (Stallone), politiets uoffisielle problemløser de må stå til rette for.
Han er mannen som alltid leverer, uansett hvor tvilsomme metoder som blir benyttet, så blir problemene permanent fjernet, med brutal effektivitet. Og hans ekspertise blir nok en gang trukket frem, i det ei rekke grufulle drap finner sted mot tilfeldige mennesker, spredt utover byen på nattetid. Og hvor alt tyder på at det dreier seg om en morderisk og sinnssvak sekt, der har som mål å "renske opp" samfunnet, da ved å kvitte seg med de svake, og gjøre plass for de sterke.


På høy tid å få sett igjen denne heftige og knalltøffe Stallone filmen, der alltid har vært en stor favoritt, og hadde jo i gunn store filmplaner for gårsdagen, men ja, så innså man hvor det kom til å gå, med hele Ronaldo tilbake til United media-kuppet, og det gjorde vel at de planene gikk rett i vasken, og stjal mesteparten av oppmerksomheten min i går, og ja, ble altså kun med en film, men kunne jo selvsagt ha endt opp med en langt "verre" måte å bruke 90 minutter på.

Cobra er i grunn en ganske så unik actionfilm, hvert fall for sin tid, der den kombinerer tidlig 70-tallets beinharde, no nonsense politi krim titler, ala Dirty Harry, i hop med de minst like nådeløse hevner utgivelsene som Death Wish filmene, men tar også effektivt i bruk senere 70-talls slasher klisjeer fra Halloween, der gir filmen en guffen og meget urovekkende skrekklignende stemning, og så slenger man jo selvsagt inn en solid dose med over the top, macho bad ass 80-talls action, og ja, slikt må det bare bli god underholdning ut av.

Sylvester Stallone var visstnok tidlig ut involvert i Beverly Hills Cop, men mulig at hans involvering og planer for hvordan manus og karakterer skulle være, gjorde at han kom raskt på kant med produsentene, som visstnok ønsket seg en lettere og mye mer komisk film, alt mens Sly så for seg en mørkere og mye voldeligere versjon.
Vi vet jo hvordan det gikk seg til. Ut gikk Sly, inn kom Eddie, og ja, det var nok det beste for alle parter.
Cobra derimot, føles ut som en slags naturlig fortsettelse fra Nighthawks (1981), der Stallone forsøkte seg på en litt mer langsom og dyster krim-thriller, ikke ulikt de nevnte tidlig 70-talls politifilmene, men som dessverre aldri oppnådde den helt store suksessen.

2 år senere hadde mye forandret seg. Og selv om Sly fortsatt var en av de aller største action og filmstjernene, så virket det som at de fleste av hans utgivelser der ikke startet opp med Rocky eller Rambo og der ble fulgt av romerske sifre, ble nesten alltid gedigne fiaskoer eller økonomiske nedturer, og det hjalp nok ikke på at mannen rota seg bort i musikaler, sportsfilmer, komedier og ja, filmgenre som åpenbart hans talent ikke gikk særlig godt i hop med, og vice versa.

I 1986 ville de israelske produsentene Menahem Golan og Yoram Globus, mennene bakom Cannon Pictures, hyre inn en av flere svære navn til å hjelpe dem med å pushe deres påkosta b-filmer ut til det amerikanske publikummet. Og med Charles Bronson og Chuck Norris allerede i stallen, følte de nok at her måtte det noe ekstra spesielt til, for å vinne over kinogjengerne, og de gikk all in for den heteste actionstjerna på den tiden, og som et resultat ble det brukt ekstra mye penger på Cobra, og det er ikke vanskelig å se, for filmen fremstår overlegen i utseende og utførelse, til sammenligning med de vanligvis sleazy og trashy videofilmene til samme selskap, der budsjettene ofte knapt hadde mer enn et par millioner å stille med, så lå Cobra på oppunder 20-30 millioner dollar i budsjett.

Vel, for å forsøke å kortere oppsummere gårsdagens herlige gjensyn, så står Cobra igjen som Slys beste og mest hardtslående actionfilm (om en ser bort ifra First Blood), og der byr opp til Stallone som en slags blanding av Dirty Harry og Paul Kersey, mens den direkte fryktinngytende Brian Thompson er monstrøs i rollen som the Night Slasher, og fremstår langt mer guffen og skummel, enn de fleste av datidens slasher og skrekkfilm skurker, og gjorde en såpass dyktig innsats her, at den står igjen som en av de kuleste og mest onde filmskurene fra 80-tallets actionperiode.
Bilde
Filmen starter opp mer som en langsom og guffen slasher-krim utgivelse, men halvveis ut, tar det av og vel så det, i det man får servert en av de tøffeste filmjaktene i historien, og de siste 20-25 minuttene er totale kaos av bad guys som blir plaffa veggimellom og nei, så har man jo Brigitte Nielsen, den danske skjønnheten som aldri har sett bedre ut, og i motsetning til senere roller, fremstår hun her som langt mer sårbar og uskyldig, enn kun å bli typecasta som enda ei høyreist og kjølig amazonkvinne, eller som Eddie Murphy så fint sier det i Beverly Hills Cop 2: "God damn, that's a big bitch!".
Bilde
Neonlys, synthesizere, tung bruk av 80-talls power ballader, roboter, høyt hår, tvilsomme klesmoter osv, alt er å finne i filmen, og så har man jo masse herlig cheese og latterlige one-liners, scener og flere "what the hell?" stunder, der særlig disse komiske økse-scenene i en forlatt og falleferdig fabrikklokale, får en til å undre på hva som egentlig blir "sagt" og "diskutert" under møtene til "The New World Order". Var det så enkelt, bare ta med deg en øks eller to, og klink i vei, og finn rytmen?
Bilde
Vel, artig og underholdende ble det nå likevel, og her finner man jo folk fra alle samfunnsklasser, bygningsarbeider (med hjelm), jappe-business menn i dress, og mangla bare et par husmødre og gamle tanter, så var alle på plass.

Nei, jeg elsker denne filmen, og selvsagt ikke like god som Rocky 1-4 eller Rambo: First Blood, men ja, i ren underholdning, skuffer den så absolutt ikke, og det er jo nettopp derfor man er så glad i den.

10/10

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
The Lift (1983) av Dick Maas

Grunnet en rekke bisarre dødsfall og ulykker i et heisanlegg, lokalisert i et større boligkompleks, blir en stressa heismontør innkalt for å ordne opp. Men det viser seg snart, at kombinasjonen av lynnedslag og heller tvilsom mikrobrikke teknologi kan ha utløst en helt spesiell type ondskap, og der rammer hardt, alle som måtte være så uheldig å ta heisen, fremfor trappene.

Som guttunge husker man at pappa (tidligere brannmann) hadde flere bøker med ulike situasjoner fra ulykker man kunne støte på i brannvesenet, og der et større kapittel (med mange bilder) var dedikert til heiser og sjakter, og hvor man fikk se en rekke skremmende og mindre hyggelige bilder, av hva som kunne eller hadde skjedd under brann og røykoppfylling, der rammer uheldige, fanget i heiser eller andre trange og små områder i en krisesituasjon.
Bildene av en eldre dame, der lå klemt mellom en halvveis åpen heis og en etasje, forble værende i minnet, og husker ekstra godt at på jobben til pappa, var det to ulike heiser. En trang og meget rask heis (når brannvesenet måtte av gårde i all hast), og en treg og meget bråkete vareheis (til tungt utstyr og annet).
Selv i voksen alder, foretrekker jeg å ta trappene, om det er mulig. Har enda ikke opplevd en heis, som de man finner på film, der har ei svær luke i taket, man kan "lett" klatre ut av, om noe skulle gå galt. Og skulle noe skje, sitter man jo fint i det, og får bare håpe på det beste.

Vel, den boka var helt klart, langt mer creepy og guffen, enn noen heis-skrekk filmer en har vært borti. The Lift virket som en lovende og cheesy 80-talls grøsser, med den komiske posteren og taglinen: "Take the Stairs, Take the Stairs. For God's Sake, Take the Stairs!!!" håpet man jo på noe helt spesielt, og det åpna lovende, men så falt det raskt over i det kjedsomme og etter hvert, meget tamme. For mye fokus på dølle karakterer og kunne fint droppa ekteskap dramaet, sjalusi og nei, heller fokusert mer på bygningens beboere og selve heisen og mysteriet der, fremfor å dra ned tempoet med alt dill-dallet innimellom.

Så filmen gjennom en 80-talls norsk (Videoteket Kristiansand) leiekassett VHS, der kom med herlig "skjelving" og der bildet i tider, hoppet opp og ned, samt lyden av VHS maskinen og ulike før og etter trailere av kommende filmer, blant annet Steven Seagal (første film, Above the Law) og Lethal Weapon, og masse deilig nostalgi der ja.
Synd med hovedattraksjonen, ikke at den var dårlig, men langt fra så givende, som det man hadde ønsket eller håpet på.

Samme regissør, ville jo nesten 2 tiår senere, lage en amerikansk nyversjon med flere kjente navn, men om det er noe å satse på, eller holde seg unna, tja, finner jeg den, kanskje man en dag vil gi den en sjanse også.

Vel, Heisen virket mer komisk og interessant via filmens plot/poster, men det man fikk igjen, var ikke all verden. Og ender så med en veldig snill:

5/10

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Band of the Hand (1986) av Paul Michael Glaser

Ei gruppe med trøblete kriminelle tenåringer fra ulike kår, blir sluppet "løs" langt uti villmarka i Everglades, der en tidligere Vietnam veteran (Stephen Lang) er villig til å gi bråkmakerne en siste sjanse, da i å lære seg å samarbeide og stole på hverandre, samt vokse, og ikke kun som en enhet, men individuelt også.

En interessant og tidvis underholdende tenårings-krim thriller, der føles litt ut som en The Breakfast Club møter A-Team satt til en lengre episode av Miami Vice, og sistnevnte er nok ikke så langt unna sannheten, ettersom vanvittig mange navn og ansikter, hadde eller ville dukke opp i den klassiske 80-talls serien, og antar at et navn er det som binder alt i hop, nemlig Michael Mann. Han er oppført som produsent, og var jo en av grunnen til at Miami Vice fikk sitt unike utseende og preg, der dominerte tv-skjermene på godt og vondt.

Ideen om å føre 5 kriminelle utskudd ut av storbyjungelen og inn i en virkelig jungel, hvor de må lære seg å jobbe sammen som et team, før de så skal forsøkes å returnere til gamle trakter, er kanskje ikke banebrytende, men liker hvordan de så skal settes ut igjen med mål om å rydde kriminaliteten av veien, fremfor å falle tilbake til gamle vaner, og som er nettopp hva Stephen Langs karakter virker å være besatt av å gjennomføre, koste hva det koste vil.

Filmen er lang, nesten 2 timer. Og føles i perioder ut som en påkosta tv-film eller pilot episode, til et show som aldri ble noe av, og kanskje derfor det tok så lang tid, før filmen fant veien til DVD og Blu-ray formatet. Men alltid vært interessert i å få sett den, mye takket være alle forbindelsene til nevnte Miami Vice, og så er det jo en del kul musikk her også.

Av unge og fremadstormende talenter, er jo Lauren Holly, Larry Fishburne, James Remar, Leon Robinson og nevnte Lang alle verdt å nevne.
Band of the Hand faller kanskje litt for mye i velbrukte 80-talls klisjeer utover, hvor jeg skulle helst sett den gikk tyngre til verks, men som underholdning på en lørdagskveld, funket den jo egentlig ganske så bra.

6/10


Navarone73

Legg inn av Navarone73 »

Hadde gjensyn med en film fra det glade 80-tallet i helgen: "Blue Jean Cop", eller "Shakedown" som den også kalles. Kan diskuteres om filmen har tålt tidens tann. Peter Weller og Sam Elliott er stilige skuespillere. Regissør var James Glickenhaus. En mann som bl.a jobbet med Basket Case 2 og 3 og en favoritt fra ungdommen, Maniac Cop. Blue Jean i en kamerats kinosal ga meg ikke så mye. Grei tidtrøyte men ikke så mye mer.

6/10


Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Navarone73 skrev: man sep 06, 2021 9:07 am Hadde gjensyn med en film fra det glade 80-tallet i helgen: "Blue Jean Cop", eller "Shakedown" som den også kalles. Kan diskuteres om filmen har tålt tidens tann. Peter Weller og Sam Elliott er stilige skuespillere. Regissør var James Glickenhaus. En mann som bl.a jobbet med Basket Case 2 og 3 og en favoritt fra ungdommen, Maniac Cop. Blue Jean i en kamerats kinosal ga meg ikke så mye. Grei tidtrøyte men ikke så mye mer.

6/10
Sett den filmen, hvert fall 2-3 ganger tidligere, og slettes ingen dum underholdning, om en er i det rette humøret.
Begge DVD kopiene man eier, har den under Blue Jean Cop, så ble litt overraska når man fant den igjen under Shakedown, men føler at Blue Jean Cop har et litt barskere uttrykk over seg.
Likte kjemien mellom Weller og Elliott, samt at det manglet jo ikke på actionbiten, noen scener var såpass elleville og komiske, at man nesten måtte gni seg i øya på slutten.
Posteren hinter vel om litt forsøk i å melke suksessen til Maniac Cop serien, men tror man blir litt skuffa, om en går inn og håper på mer av den type underholdning.
Blue Jean Cop er vel mer eller mindre en fartsfylt og tullete buddy-cop film, men er man fan av den slags, så vil en nok kose seg.

Glickenhaus er en fyr jeg forbinder mest med The Exterminator (1980), og i hop med William Lustig, Larry Cohen og Frank Henenlotter, brukte de ofte New York by på en helt unik måte, som bakteppe for sine filmer, og kanskje og derfor man ofte er så glad i utgivelsene deres, da de kommer med masser av nostalgisk stemning og uforglemmelige karakterer.

Ja, Maniac Cop er nok på et litt annet nivå enn Blue Jean Cop. Spent på om den kult-filmen vil bli utgitt i ny drakt, for har gått rykter om det i flere år nå, og hvor danske Nicolas Refn-Windig (usikker på om jeg skrev det riktig, men la gå) visstnok er fan av originalen og ønsket å gjøre eller produsere en remake/reboot.
Har jo vært snakk om at selve slasher biten vil bli ignorert, og at det i stedet vil fokuseres på biten der en dekorert politimann blir forrådt av sine egne, og overlatt til ulvene, og ja, deretter går veien videre til at politimannen bestemmer seg for å hevne seg, og vel så det.

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Big Trouble in Little China (1986) av John Carpenter

"I'm a reasonable guy. But, I've just experienced some very unreasonable things."

Den fryktløse og rappkjefta lastebilsjåføren Jack Burton (Kurt Russell), har opplevd så og si alt den uberegnelige landeveien kan by på av utfordringer, eller slik vil han nå gjerne ha det til. Men det blir bare småtteri, når den vakre forloveden til sin gode venn blir kidnappet, og påbegynner så ei vanvittig og impulsiv redningsaksjon, der skal føre gutta ut på dypt vann, og rett inn i det mørke hjertet av den mektige Lo Pans (James Hong) rike, eller bedre kjent som Chinatown.

Nok et legendarisk tøft og ellevilt samarbeid mellom John Carpenter og Kurt Russell, der muligens forgjengerne som Escape from New York (1981) og The Thing (1982) var bedre og viktigere utgivelser, men det er liksom bare et eller annet med Big Trouble in Little China, der gjør at den overgår begge i ren og skjær underholdning, og alle er i mine øyne 10/10 filmer, men sistnevnte står igjen som favoritten.

Der forgjengerne bød opp på langt mer seriøse og dystre historier og verdener, fremstår Big Trouble som en vanvittig over the top parodi av Indiana Jones og de mange eksplosive action og kampsportfilmene fra 70 og 80-tallet, med utrolig tøffe action og kampscener, latterlige one-liners og herlig off-beat humor, en meget sterk rollebesetning og kanskje en av de beste prestasjonene til Kurt Russell, synes nå jeg da.

Sistnevnte er så langt unna sine tidligere Carpenter figurer en kan komme, der Snake Plissken fremsto som en kynisk og steintøff type, som tatt ut av en Spaghetti Western, med hviskende og hes stemme, leder han an, uten å miste hodet, mens den brautende og arrogante Jack Burton fremstår som en herlig parodi av Indiana Jones og James Bond, vel, hvert fall inni hans hode, for gjennom store deler av tiden, kløner han det til for seg, og snubler, mister, faller og attpåtil greier å slå seg selv i svime, eller rettere sagt, skyte seg selv i svime, og er alt annet enn din typiske 80-talls leading man. Og kanskje derfor man er så ekstra glad i Burton.

Dessverre, som med The Thing, så ville det seg ikke for Carpenter denne gang heller. Mulig tidspunktet var bad news, med tanke på alle de store og kjente blockbusterne som kom ut, på samme tid, men slik jeg har forstått det, så handlet det også om at filmen led av en elendig promotering, og liten støtte fra filmselskapet, der innså at dette ikke kom til å være nok en "Indiana Jones" klone, men noe ganske så annerledes, og andre filmer ble i stedet satset tyngre på, og synd, for Big Trouble fortjente bedre skjebne, men kom jo også ut en god del lignende Østen møter Vesten type eventyr og action film, deriblant The Golden Child (1987) med Eddie Murphy og Year of the Dragon (1985), så mulig folk ble litt overmetta. Men i ettertid, så er det ingen tvil. John Carpenters fantastiske forsøk i å gjøre en kampsportfilm møter Western genren, fant et langt større publikum på hjemmevideo formatet, og har for lengst blitt en av de store kult-titlene fra 80-tallet, mens andre lignende utgivelser, som sikkert gjorde det langt bedre på kinoene, virker å ha gått i glemmeboka, og sånn var det jo ofte med filmene til Carpenter.

Her det selvsagt aldri noen tvil, dette er så nære en kommer perfekt fredagskveld underholdning, med kald drikke, rykende varm pizza og nei, bare sette seg tilbake i sofaen og stuemørket, og la seg lede inn i en helt vill 90-95 minutters action-eventyr komedie, der det har blitt ryktet skal kanskje få en fortsettelse (eller remake) og hvor Dwayne "The Rock" Johnson, er mulig arvtager til rollen som Jack Burton, og visstnok stor fan av filmen og karakteren, og vil visst gjerne ha med John Carpenter. Selv skulle jeg nå ønske at Kurt Russell og Carpenter gjorde en ny Escape from New York film, men er nok muligens litt i det seneste laget.

Nei, som den godeste gamle Jack Burton vil ha det til:

"Well, ya see, I'm not saying that I've been everywhere and I've done everything, but I do know it's a pretty amazing planet we live on here, and a man would have to be some kind of FOOL to think we're alone in THIS universe."

10/10


Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Roxanne (1987) av Fred Schepsi

"Sometimes I take a walk at night and I see couples walking, holding hands and I look at them and I think: "Why not me?" Then I catch my shadow on the wall..."

C.D. Bales (Steve Martin), er en mann med mange talenter. Og alle kommer godt med, i det ellers hektiske arbeidet med å være brannsjef i en liten men travel by. Kanskje ekstra mye, ettersom hans trofaste brannmannskap, er alt annet enn av den "effektive" og "ryddige" typen.
Likevel, bakom den eller så tilsynelatende selvsikre fasaden, så skjuler det seg en følsom poet, der lengter etter å finne den rette. Og håpet lysner til i det en nyankommet og meget interessant ung kvinne (Daryl Hannah) dukker opp. Dessverre for Bales, så ankommer også en ny ung brannmann (Chris) med kallenavnet "Maestro" (Rick Rossovich), og hvor C.D. blir på ny, smertefullt påminnet sine fysiske begrensninger, og der kvinner flest, ønsker seg noen som kan prate som han, men der ser ut som Chris.


Herlig 80-talls romantisk komedie, der er stadig like sjarmerende, søt og morsom som alltids, og står lett igjen som en av Steve Martins aller beste filmer, og ikke minst rolleprestasjoner.
Denne oppdaterte versjonen, av stykket om Cyrano De Bergerac, fremhever så og si alt jeg elsker med Martin. Han er akrobatisk, komisk, tragisk og meget sympatisk, og blir aldri for mye, eller for lite, men akkurat sånn passe, i de rette mengder.
Roxanne kom jo også, i en tid der Steve Martin virket å bevege seg mer og mer over i "voksen" komedier, og gjorde jo stor suksess i filmer som Planes, Trains and Automobiles (også utgitt i 1987), samt Parenthood (1989). Men Roxanne er nok og forblir favoritten av hans solofilmer, muligens i hop med den hysteriske The Man With Two Brains (1983).

Denne filmen har jeg alltid likt, og masse gode barndomsminner attpåtil. Men jo eldre man blir, desto mer ser en hvor mye der gikk under radaren, og det er særlig de små stundene, som henger mer igjen, ikke de mer åpenbare komiske situasjonene. Tenker på scenen hvor han sitter på taket og slår av en liten prat, med en overvektig ung gutt, som blir mobbet. Og C.D. virker å raskt kjenne seg igjen (mest sannsynlig gjennom årevis med mobbing grunnet sin store nese).
For hans talent i å mestre språket, er jo også hans beste forsvar og angrepsvåpen. Noe han virker å ha perfeksjonert, da gjennom mange, mange år med å ha fordypet sin store nese, ned i utallige bøker.
Problemet er nå likevel, at han som nevnt tidligere, så blir Bales stadig påminnet (kanskje aller mest gjennom sitt skjøre selvbilde) om at kvinner flest, vil ha noen med hans talekunst, men der stopper det.

Inn kommer altså den nyansatte storbysjarmøren Chris, der får det velklingende kallenavnet "Maestro", grunnet at gutta i brannvesenet er rimelig skråsikre på at denne karen, ja han må jo være litt av en damemagnet.
Likevel, the Maestro er nå kanskje en smule oppskrytt, ettersom Chris (spilt fantastisk av Rick Rossovich), viser seg å miste munn og mæle, så fort han får øye på vakre Roxanne (Daryl Hannah), og panikken setter seg øyeblikkelig inn. Og som et resultat, oppstår en rekke flaue og komiske episoder.
Heldigvis for Chris, kommer C.D. til "redningen", da med å foreslå at gutta jobber i hop, for å erobre drømmekvinnen gjennom en rekke romantiske brev og dikt.

Dette skal jo selvsagt forårsake mye forvirring for Roxanne, da stakkars Chris aldri har nubbesjanse til å leve opp til C.D. Bales stadig mer personlige og storslåtte skriblerier, som igjen skaper noen latterlige scener.

Nevnte Rossovich, fortjener absolutt ros her. Og lo så jeg nesten grein, av noen av hans komiske stunder, særlig når han får fullstendig panikk etter at Roxanne med venner, får øye på ham, inne på en fullpakket Cafe. Chris fryser til is, før han så nesten stormer gjennom nærmeste toalettdør, og hvor han så forsøker å roe nervene og manne seg opp. Men ender til slutt opp med å forlate lokalet, men da til Roxannes store forundring, så kommer han aldri ut av toalettet igjen. Vel, hvert fall ikke på de vanlige måten.
For i neste scene, kan man se at stakkaren har i panikk, nærmest røska i stykker rullgardiner og vindu, alt for å unngå en "konfrontasjon".

Ellers er jo den herlige "Hunting for words" scenen, der the "Maestro" i kledd Elmer Fudd jakt lue, skal forsøke å imponere Roxanne, men ved hjelp av C.D. og bruken av litt moderne teknologi, som dessverre ikke alltids henger helt med.

"Can I fluff your pillows?"

Filmen byr opp på mange velkjente fjes, men for min del, er det Martin og Rossovich sine motsetninger, der gjør filmen så morsom og sjarmerende.

Ellers er jo filmens main theme, klassisk 80-talls romantisk cheese, med saksofon og det hele. Alltid digga den, og nei, veldig fornøyd med dette gjensynet. Alt for lenge siden forrige gang, men definitivt en stor favoritt innen romantiske komedier.

8,5/10

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

På høy tid med litt variasjon i filmkikkingen, da etter en hel måned med kun skrekkfilm og nei, fikk nå sett unna et par åttitallsfilmer i går kveld/natt:

Bilde
Hero and the Terror (1988) av William Tannen

Den hardbarka politimannen Danny O’Brien (Chuck Norris) har fortsatt fæle mareritt fra sitt forrige møte med den grufulle seriemorderen Simon Moon, og selv om sistnevnte er bakom lås og slå, henger de vonde minnene igjen hos Danny, som fikk øyeblikkelig heltestatus takket være innsatsen, men en hvor sistnevnte innerst inne vet utmerket godt, at det skyldes mer flaks enn talent og heroisk innsats bakom.
Tross av å ha en tilsynelatende lykkelig hverdag, fylt opp med ei vakker og gravid fremtidig hustru ved hans side, samt nærmest heltestatus blant sine kolleger, så blir alt dette fullstendig overskygget av den lite hyggelige nyheten om at Moon har rømt fra et mentalsykehus, og denne gang må Danny innse at det trengs mer enn kun flaks for å stoppe dette tilsynelatende umenneskelige beistet.


Gjensyn med denne litt småskuffende Chuck Norris actionfilmen, der føles ut som ei mer påkosta remake av hans tidligere Silent Rage (1982), der hadde et lignende plot, hvor en småbysheriff kommer opp mot en tilsynelatende ustoppelig drapsmaskin, og ja, tror også en lignende setting ble benyttet i en episode av Walker Texas Ranger, mye senere, og hvor Norris må stoppe et eller annet gigantisk mutant-beist, skapt i et laboratorium, men Silent Rage var jo nærmest en slasher-film i stil å regne, åpenbart sterkt inspirert av Halloween og Michael Myers.
Der møtte man på en mer creepy og guffen morder, der helt klart ikke var like fryktinngytende og svær i profil som det Jack O’Halloran åpenbart var i Hero and the Terror. I stedet var morderen i tidligere film, ganske spinkel og høy, mens Simon Moon var langsom og mer fyldig.
Dessverre greier ikke Hero and the Terror å gjenta den gufne og små ekle slasher stemningen, og virker i perioder noe lat i både hvordan handling og karakterer skal forsøkes å linke opp med hverandre, og nei, alt handler i grunn om returmøtet mellom de to kamphanene, og alt annet er liksom ikke så veldig viktig.

Noen komiske og meget cheesy scener er det jo også her, spesielt sluttscenen med en klassisk feel-good freeze frame i hop med en rimelig vettskremt prest, og hvor Chuckern legger en blodig og forslått lanke godt festa rundt presten, og setter så ut i et gedigent glis, mens hans nye "kompis", ser mest ut som han vil være alle andre steder, enn ved siden av actionhelten.

Alt i alt, ingen forandring på ratingen siden forrige besøk. Et ganske så forglemmelige affære, noen småkule actionscener, men nei, aldri på samme nivå som Chucks bedre 80-talls filmer, og litt synd, for denne så jo så tøff ut til å begynne med, men nei, klarer ikke gi den noe høyere enn maks en veldig snill:

5/10

Bilde
Out of Bounds (1986) av Richard Tuggle

I et forsøk på å komme seg ut av småbygdas smale utsikter, blir den unge og noe naive Daryl Cage (Anthony Michael Hall) sendt av sine foreldre inn til storbyen, hvor han skal bo hos sine eldre bror for en periode. Dessverre blir møtet med storbyens langt mer uforutsigbare hverdag, en tøff utfordring for Daryl, spesielt når hans treningsbag ved et uhell blir byttet med en lignende bag, fylt opp med dop, og knapt før han har forlatt flyet, får Daryl både mordanklager, skyteglade politi samt en sadistisk gjengleder rett i hæla, men om noe godt kommer ut av galskapen, så er det jo at han stifter bekjentskap med en søt servitør (Jenny Wright), som skal komme han til unnsetning.

Vil tipp at Anthony Michael Hall var litt lei av å konstant bli typecasta og satt til å spille puslete og veike nerder eller mobbeoffer, og ønsket nok å "røffe" opp imaget litt, da med litt annerledes type roller, og det blir dessverre tidlig klart ut, at han makter ikke jobben med å følge i samme spor som andre "Bratpack" elever, ala Charlie Sheen, Robert Downey Jr., Emilo Estevez, Judd Nelson eller James Spader, og blir bare seende for snill og godtroende ut, slik det ofte gikk med Jon Cryer, Andrew McCarthy osv, som i likhet med Hall også ofte fikk nerde/mobbeoffer rollene, eller havnet i "vennefella" i romantiske 80-talls komedier, men sistnevnte viste jo senere et talent i å spille mer sleske typer.

Et annet problem, er jo at den helt store kjemien i hop med flotte Jenny Wright, er ikke å finne her. Og slikt er viktig, særlig i denne type filmer, der utseendemessig, virker som om Michael Mann i Miami Vice eraen hadde jobbet i hop med Jonathan Demme, for mange flotte og kule scener, musikk og ja, lite å si der, men bakom overflaten så mangler det noe, og det blir liksom klisje på klisje som hives innpå, for å fylle igjen det som mangler, og joa, det er likevel en viss underholdning å spore, og jeg har alltid vært meget svak for nevnte Jenny Wright, som dessverre aldri fikk den helt store karrieren, tross minneverdige innhopp i kultfilmer som Near Dark (1987) og I, Madman (1989), et par år senere.

Actionscenene er meget vellagde, og Michael Hall skal ha kred for å forsøke å manne seg opp, men føles ut som en rolle der kanskje ville passet typer som Charlie Sheen bedre, men tror Anthony forsøkte et par slike "macho" roller til, før han nok innså at det bare ikke funket, eller at han ikke fikk gode nok roller sendt i postkassa.

Alt i alt, en film der virker å kombinere romantisk og eventyraktig screwball komedie, slik som langt mer vellykkede Into the Night (1985) eller Something Wild (1986) greide, i hop med en mørkere og mer intenst action-thriller stemning, og hvor en naiv og noe ensom streiting, plutselig ender med å bli tatt på senga av ei eksentrisk og vill søt jente, og hvor store deler av handlingen foregår på farta, og i ly av nattens mørke.

Out of Bounds, er ikke på det nivået som nevnte filmer, men likevel helt okei natteunderholdning, og ja, Jenny Wright drar helt klart ratingen opp noe, og synd hun dessverre falt helt ut av det "gode" selskap ikke mange årene etter. Og slet visst med et hardt liv i etterkant, men det er hun nok ikke alene om i den bransjen.

6/10

Bilde
Crimewave (1985) av Sam Raimi

"You maniacs! I've never seen anything like that... are you All right?"

En film jeg lenge har hatt lyst til å se, men av en eller annen grunn, ble den liggende på vent, til nå. Husker at Showtime (den nordiske utgaven) pleide å sende den noen ganger, langt utpå nattetid, men da var man som oftest, nesten i koma, grunnet total overdose med utallige tidligere sette filmer, og det å gyve løs på ny runde, var nærmest umulig oppgave.

Uansett, det lille jeg husker, var at Crimewave ble forsøkt "solgt" som en streit skrekkfilm, samt at det var noen klipp med Bruce Campbell og Brion James i tv-traileren.

Altså, ikke så veldig mye å gå på, annet enn at vissheten om at Coen brødrene, Campbell og Sam Raimi, vel, det kunne da ikke bli dårlig underholdning?

Heldigvis, så ble det helt klart, min type film. Der vi får se to mildt sagt, sinnssvake og morderiske typer (Paul L. Smith og Brion James), som er fullstendig oppslukt i deres arbeid som "innsekts utryddere", der har fått i oppdrag å gjøre av med en businessmann, i de sene nattetimene. Noe der betyr dårlig nytt, for en kjærlighetssyk nattevakt (Reed Birney).

Joda, har ingen problemer med at denne mørke kult-komedien, kan slå ut begge veier, særlig for fans av Raimi/Coen brødrene, men likevel, jeg må si man ble smått forbauset, over den lave ratingen/scoren filmen hadde, for så "fæl" var den nå ikke. Tvert i mot.

Visuelt er den jo fantastisk å se på, og så mange morsomme og elleville karakterer, nei, en jeg definitivt vil se igjen, og der raten mest sannsynlig vil stige oppover.

Inntil jeg får tak i en god Blu-ray/DVD, ligger filmen til en:

7,5/10

Og anbefales til de som liker litt "rare" komedier, eller er fan av Bruce Campbell, Raimi og Coen brødrenes filmer.

Denne ville nok ha gjort det utmerket, i hop med Don Coscarellis Bubba Ho-Tep (2002).

Gjensyn med denne tidvis meget morsomme og helsprø mørke komedien, der jeg var innom i våres, og bare klipte og limte fra anmeldelsen min fra VGD og over hit. Fint lite å utsette eller forandre på, bare at man siden den gang, fikk plukket med seg den nylig utgitte og meget stilige Power House Blu-ray utgaven, der innehar 4 forskjellige versjoner, mens den man så for andre gang hittils i år, er den internasjonale 87 minutters versjonen, som ja, virker å være den beste eller mest kjente.

Nei, en film jeg er glad man fikk handlet inn, og ligger å vipper mellom en 7,5/10 og ei 8/10, som ikke er umulig vil bykse opp et halvt hakk, ved senere besøk.

Og ja, holdt nesten på å glemme at man fikk klemt inn et hyggelig gjensyn med Beetlejuice (1988) i natt, og en man tenkte å se igjen i forbindelse med Halloween, men ja, det ble ca: ei uke senere, men absolutt en herlig skrekk komedie, og usikker på hvorvidt det vil komme en fortsettelse, men alltids lov å håpe.

Ja, sistnevnte fikk en velfortjent 8/10 på ratingstigen.

Hitherto

Legg inn av Hitherto »

Trengte noe lett underholdning under gårsdagens pizza-aften, så jeg satte på Rambo: First Blood Part 2 (bare tittelen får meg til å humre) for moro skyld. Husker jeg alltid var skeptisk til filmen siden den ikke gir det aller minste mening som en oppfølger til originalen. Det psykologiske dramaet fra den første ble ditchet helt og alt ble ampet opp og gjort om til en actionfilm på sitt mest åttitalske. Mener det var en viss kontrovers mellom James Cameron og Stallone når de lagde manus, hvor Stallone gjorde filmens tone langt mer alvorlig og politisk. Synes fremdeles den burde vært langt dummere enn den er for å fungere optimalt.

I senere tid, særlig ettersom jeg gradvis begynte å forstå hvor bra åttiåra var, har jeg imidlertid lært meg å like den, til tross for all det logiske fjolleriet. Merket meg spesielt musikken. Det høres ut som om Rambo er en undercover politimann ute på oppdrag i en urban politi-thriller når han møter Co ute i jungelen, heh!

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Hitherto skrev: lør nov 06, 2021 1:29 pm Trengte noe lett underholdning under gårsdagens pizza-aften, så jeg satte på Rambo: First Blood Part 2 (bare tittelen får meg til å humre) for moro skyld. Husker jeg alltid var skeptisk til filmen siden den ikke gir det aller minste mening som en oppfølger til originalen. Det psykologiske dramaet fra den første ble ditchet helt og alt ble ampet opp og gjort om til en actionfilm på sitt mest åttitalske. Mener det var en viss kontrovers mellom James Cameron og Stallone når de lagde manus, hvor Stallone gjorde filmens tone langt mer alvorlig og politisk. Synes fremdeles den burde vært langt dummere enn den er for å fungere optimalt.

I senere tid, særlig ettersom jeg gradvis begynte å forstå hvor bra åttiåra var, har jeg imidlertid lært meg å like den, til tross for all det logiske fjolleriet. Merket meg spesielt musikken. Det høres ut som om Rambo er en undercover politimann ute på oppdrag i en urban politi-thriller når han møter Co ute i jungelen, heh!
Lenge siden jeg så igjen Rambo oppfølgerne, eller originalen for den saks skyld. Ser fra tidligere besøk, at det var et laaaangt fall ned i rating, fra første film, til "røkla". Mulig en får ta de frem igjen, litt etter litt, men husker vel at man endte med en skuffende 6/10 til First Blood Part 2, og enda lavere 4/10 til Part 3. Først med 2007 filmen, at ting gikk oppover igjen, og med en 7/10.

Klart, i originalen er det vel maks
► Show Spoiler
, mens i oppfølgerne, gikk det vel i hundrevis, og ble jo nærmest en slags konkurranse, i hvem som kunne knerte flest bad guys, og da på det mest kreative og tøffe/brutale vis.
Arnie tok vel kaka med Commando (1985), selv om Sly (spesielt i Rambo fra 2007) benyttet noen stadig mer vanvittige og rå sekvenser, for å "showe" litt ekstra.

Med tanke på at Sly er snart ute med en ny versjon av Rocky IV (1985), der visstnok skal være mer alvorlig enn originalen, så ikke umulig det kan skje at han vil prøve noe lignende (om mottakelsen av kommende Directors Cut blir en hit) med en annen 80-talls eller 90-talls film han ikke var helt fornøyd med.

Første jeg tenker på, angående Rambo 2 og 3, er jo alle de erketypiske parodiene, rip-offene og ikke minst de herlige reklameinnslagene i GTA: Vice City (2002), om eventyrene i Exploder filmene, og hvor Part 2 må jo være myntet på First Blood 2.
► Show Spoiler
Men på den annen side, kan en vel like gjerne si at denne kunne vært tiltenkt Missing in Action filmene eller kanskje mer Commando (1985), og føler vel at sistnevnte greit oppsummerer hvorfor en elsker den type over the top midten av 80-talls enmannshær action cheese, der ikke tar seg selv for høytidelig og bare går rett løs på camp delen, og hvor one-linerne og skuddsalvene leveres i et vanvittig tempo.

Vel, anmeldelsen din om Rambo 2, fikk meg nå til å tenke litt over kveldens filmplaner, vet jeg er ute etter noe med futt i, og helst fra dette herlige filmtiåret, så ikke umulig et nytt besøk med John J. Rambo finner sted i kveld, eller om ikke lenge.

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Deadly Pursuit aka Shoot to Kill (1988) av Roger Spottiswood

"Everybody else up here acts like they've never seen a black man before. Why should the bear be different?"

En brutal seriemorder legger kursen mot den ukjente villmarka, da i håp om å riste av seg FBI, som etter en feilslått gisselaksjon setter all sin lit i at en av deres mest erfarne agenter (Sidney Poitier) skal kunne overkomme oppgaven i å spore opp morderen og få avsluttet marerittet.
Men sistnevnte, vil trenge all den hjelpen han kan få, i overgangen fra storbyens hektiske kaos og rett inn i det store intet, og hvor ting ikke blir desto enklere, når den lokale turguiden (Tom Berenger) viser seg å ha sine egne personlige grunner til å være ekstra motivert i å få stoppet morderen, der har greid å infiltrere seg blant et mindre turfølge på vei mot Canadas grenser.


Vel, det ble ikke noe Rambo på meg i går, da gyver jeg løs på en av filmene, er det så fort gjort at en ender opp med å se alle på en gang, og følte vel ikke den helt store lysten til å se 4 (ferdig for godt med den femte) filmer om den tidligere krigshelten på en og samme kveld, så valget falt heller i retning en noe smått glemt bort action-thriller, der ble til i den verste buddy-cop eraen på tampen av 80-tallet.

Deadly Pursuit eller Shoot to Kill, ser ut til å være kun en av utallige Dødelig Våpen kloner, men i det man bikker 30 minutter (til og fra) og storbyens jungel blir byttet ut til fordel for den store villmarka, så får man en meget vellagd og spennende action-thriller, der minner mer om Cliffhanger (1993) enn nevnte Lethal Weapon og lignende actionfilmer.
Denne filmen var vel også ment å være comebacket til legenden Sidney Poitier, som hadde blitt noen år eldre siden sist, mens yngre macho mann Tom Berenger er hans rake motsetning, men gutta finner raskt tonen og respekten for hverandre, og man unnslippe de "verste" og i hjel brukte klisjeene, i stedet får man en fin blanding av alvor, og noen meget morsomme øyeblikk, der Poitier forsøker så godt han kan, å henge med sin mye yngre makker, opp i fjellets utfordrende og livsfarlige utfordringer.

I andre enden, greier filmen å holde mysteriet omkring hvem morderen er, når han slår seg sammen med et knippe storbykarer, utpå et lite eventyr i hop med Kirstie Alley som guide.
Dessverre klarer ikke filmen å holde dette gående så lenge, man hadde kanskje ønsket seg, og knapt halvveis ut, så blir morderen avslørt, og selv om scenen er overaskende brutal og plutselig, skulle jeg så gjerne sett at de holdt kortene litt tettere til seg, enn å avsløre alt, med oppunder 1 time igjen av filmen.

En annen ting, er jo at den siste delen, virker veldig forhastet og tilfeldig, hvor man ja, føler at de skulle heller holdt seg til villmarka, og fortsatt den fine og spennende biten, fremfor å bare gunne løs med typisk sen 80-talls action, der ja, sikkert var ment å la Sidney Poitier save the day, men nei, det er slikt som dessverre gjorde at man ikke kunne rate den høyere enn man hadde ønsket.

Likevel, en tidvis meget underholdende og tøff film, der ville nok gjort seg godt i selskap med nevnte Cliffhanger, da med tanke på action-survival of the fittests type underholdning, og nei, denne gjorde seg helt klart bedre med en ny runde.

7/10

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Roadhouse 66 (1984) av John Mark Robinson

Willem Dafoe og Judge Reinhold teamer opp, da som ei tøff og avdanka rockestjerne, samt en noe naiv og streit bygutt med livet satt på vent.
Duoen havner midt opp i en kjip situasjon i en liten ørkenby, der blir terrorisert av en gjeng drittsekker, og slikt kan man jo ikke bare finne seg i, og noe må gjøres.

En rimelig forglemmelig og klisjefull affære, der en kun så, grunnet de to herrene nevnt ovenfor, og tja, det blir for tynt og sett lignende plot og karakterer, så utallige mange ganger, og nei, små underholdende, men begynte å kjede meg tidlig ut, men okei søndagsunderholdning og intet mer.

5/10

Mortuary (1983) av Howard Avedis

En ny runde med diverse skrekkfilmer, man ikke fikk tid til å se unna, forrige måned. Og denne virket jo "lovende", ut i fra filmposteren, samt at en ung Bill Paxton visstnok hadde en rolle her, og en likandes fyr, som sjeldent skuffer.
Dessverre tok en hintet tidlig ut. Så og føltes ut som noe der kunne ha blitt til på tampen av 70-tallet, og hvor selv ikke en helsprø Paxton som morderisk komponist, kan redde stumpene, av nok en skuffende og tam slasher film.

3,5/10

Saturday the 14th (1981) av Howard R. Cohen

Avsluttet natta med denne tamme skrekk komedien, der virket på papiret noenlunde lovende, men igjen, avslørte seg straks som en ny nedtur.
For mye irriterende ting og karakterer, særlig den skrikende og jamrende tenåringsdatteren, og nei, usikker på på om jeg gidder å ta meg bryet med oppfølgeren.

4/10

Elgen
Innlegg: 3304

Legg inn av Elgen »

Jeg bare slenger ut et spørsmål til deg her, Frank
Har du sett Real Men fra 1987? Med james Belushi og John Ritter?
Jeg forsøkte å se den i går, men den var litt for sær for min smak -
Kanskje litt mer din stil :D

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

DenFelgen skrev: ons nov 10, 2021 8:45 am Jeg bare slenger ut et spørsmål til deg her, Frank
Har du sett Real Men fra 1987? Med james Belushi og John Ritter?
Jeg forsøkte å se den i går, men den var litt for sær for min smak -
Kanskje litt mer din stil :D
Så den, en eller annen gang i fjor vår/sommer, da via en okei Youtube video. Men tross at de likandes karene Belushi og Ritter stiller opp i hovedrollene, og alt lå til rette for en potensiell interessant buddy-cop/komedie, fant jeg den å bli mer skuffende og småkjedelig, enn særlig givende.
Kjemien mellom de to nevnte, var ikke mye å si på, men nei, falt vel raskt over i det forglemmelige, og tviler på at man vil noen gang se den igjen.
4/10 rating, og nei, har ikke vært spesielt heldig med flere av de usette Ritter filmene fra det tiåret.

Edit:

Ser den fikk ei snill 5/10. Sier vel egentlig sitt, når en greier å glemme ratingen, og hvor mye man egentlig fikk igjen.
Ikke dårlig, bare, ja, meget forglemmelige saker. Og gikk vel et dusin av lignende film på den tid.

Hitherto

Legg inn av Hitherto »

Frank.N.Steen skrev: man nov 08, 2021 10:05 am Roadhouse 66 (1984)
Ett øyeblikk trodde jeg dette var en film med forbindelse til Patric Swayze klassikeren, men det er lite som tyder på det.

Så forresten Road House igjen forleden. Det er åpenbart en av de mest gjensynsvennlige actionfilmene fra dette tiåret ved siden av Predator, Die Hard og enkelte Hong Kong ruller. Den har en uslåelig effektivitet ved at det foregår så mye random bullshit hvert eneste sekund at du glemmer flere av hendelsene og de åndssvake replikkene mellom hver visning. Tempomessig er den nesten like intens som moderne ruller av typen Crank og Hardcore Henry.

Overraskende brutal film også, særlig første gang jeg så den. Da kjente jeg bare Swayze fra Ghost og Dirty Dancing. Simpel og effektiv historie hvor den store skurken hersker som en konge over området der helten slår seg ned, og har en hær med fargerike håndlangere som lager kvalme. Morer meg stadig over hvor selvsikre de alle er, selv om de er sekunder fra å få livskiten banket ut av seg. Seriøst, historien får meg til å tenke på alle dataspillene som kom 3-4 år senere som egentlig var konstruert rundt samme mal - ultratøff helt som slår seg stadig oppover i skurke-hierariket for å ta knekken på avskummet på toppen. Mot slutten utvikler i tillegg alt seg til et hjertevarmt moralspill der alle byens besteborgere samler seg for å ta knekken på skurken (med synkronisert avrettelse). Når han er borte er alle glade og kan leve lykkelige til sine dagers ende.

Forventer ikke å se liknende på en stund. I alle fall ikke fra den nyinnspillingen som nylig castet Jake Gyllenhaal. Kan ikke helt se for meg den. Road House er for 80-talls til å kunne fungere i dag.

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Hitherto skrev: lør nov 13, 2021 10:19 pm Ett øyeblikk trodde jeg dette var en film med forbindelse til Patric Swayze klassikeren, men det er lite som tyder på det.

Så forresten Road House igjen forleden. Det er åpenbart en av de mest gjensynsvennlige actionfilmene fra dette tiåret ved siden av Predator, Die Hard og enkelte Hong Kong ruller. Den har en uslåelig effektivitet ved at det foregår så mye random bullshit hvert eneste sekund at du glemmer flere av hendelsene og de åndssvake replikkene mellom hver visning. Tempomessig er den nesten like intens som moderne ruller av typen Crank og Hardcore Henry.

Overraskende brutal film også, særlig første gang jeg så den. Da kjente jeg bare Swayze fra Ghost og Dirty Dancing. Simpel og effektiv historie hvor den store skurken hersker som en konge over området der helten slår seg ned, og har en hær med fargerike håndlangere som lager kvalme.
Moro å se at du fikk såpass igjen av gjensynet med denne heftige og vanvittig underholdende macho-over-top actionfilmen.
Tror jeg var innom den selv, i fjor sommer/høst, og storkosa meg, hele veien ut. Og helt enig, angående dens re-watchability faktor, der er fullt på høyde med flere av mine favoritter innen samme type cheesy/macho 80-tidlig 90-talls actionunderholdning (Commando, Cobra, Death Wish 3, Invasion U.S.A. og et knippe andre man har glemt for øyeblikket).

Var nok mange som fikk opp øya for Swayze i denne filmen, og der muligens kun kjente han som en "fløte pus" eller ladies man, i mer romantiske roller, men dæven, han fikk nå vist seg frem, da som en real bad ass, både i Road House, men også i Red Dawn, Steel Dawn, Next of Kin samt Point Break, men ja, Road House var vel den filmen som definitivt sto igjen som hans beste stund som hardbarka og kul actionstjerne, og litt synd at han ikke fortsatt litt i samme gate utover 90-tallet.

Ettersom det virket (etter hva en har lest seg opp) at det kom litt vel mange stygge bomturer etter Ghost og Point Break, der sistnevnte ble vel hans siste stund som seriøs box office stjerne, men må vel også nevnes at de to filmene ovenfor, var vel han mer en birolle karakter, enn hovedrolleinnehaver, selv om det kan jo diskuteres i Point Break, hvor han er langt mer dominerende enn i Ghost.

Av mye senere, og faktisk slettes ikke så gærne actionfilm forsøk fra Swayze, så må Black Dog (1998) nevnes. Ikke helt på samme nivå som hans bedre fra 80 og tidlig 90-tallet, men likevel en tidvis fartsfylt og kul actionfilm, der føles litt som noe der kunne ha blitt til på tampen av 70 og tidlig 80-tallet, med type bilfilmer ala Convoy, Smokey and the Bandit, The Gumball Race, Cannonball Run osv.
Meat Loaf stiller opp som bad guy, og ja, verdt å se an, om du er lysten på en lett men som nevnt, fartsfylt actionfilm fra tampen av 90-tallet.
Hitherto skrev: lør nov 13, 2021 10:19 pm Morer meg stadig over hvor selvsikre de alle er, selv om de er sekunder fra å få livskiten banket ut av seg. Seriøst, historien får meg til å tenke på alle dataspillene som kom 3-4 år senere som egentlig var konstruert rundt samme mal - ultratøff helt som slår seg stadig oppover i skurke-hierariket for å ta knekken på avskummet på toppen. Mot slutten utvikler i tillegg alt seg til et hjertevarmt moralspill der alle byens besteborgere samler seg for å ta knekken på skurken (med synkronisert avrettelse). Når han er borte er alle glade og kan leve lykkelige til sine dagers ende.

Forventer ikke å se liknende på en stund. I alle fall ikke fra den nyinnspillingen som nylig castet Jake Gyllenhaal. Kan ikke helt se for meg den. Road House er for 80-talls til å kunne fungere i dag.
Klassisk 80-talls greie det, med brautende og smugge drittsekker, der ja, er sekunder unna å få sitt livs omgang med pryl. Men skal jo nevnes, at har selv vært vitne til et par slike rasshøl i virkeligheten, som har vært litt for høye på pæra, og endt opp med å bli knocka rett ut, av noen de undervurderte, og tja, så er nok en del der ute, som har litt vel høye tanker om seg selv, (spesielt etter et par drinker for mye) og slikt kan slå veldig negativt ut, om de møter noen som ikke lar seg rokke ved, og attpåtil er i stand til å bite godt fra seg.

Men ja, 80-talls bøllene og drittsekkene var jo noe for seg selv. Som du nevner, skurke-settingen da med å gradvis banke seg oppover mot sjefskurken, og the final round, var jo en klassisk gjenganger.
Samt det med at "the little people" begynte å få tilbake selvtilliten og troa på seg selv, og sloss tilbake mot overmakta, litt som de gamle western og krigsfilmene, og ler alltid godt når jeg tenker på komedien og galskapen i filmer som Death Wish 3, hvor en haug gamle pensjonister, tar igjen mot mobben, og setter opp feller osv, mot bikere, gjengmedlemmer og hvor politiet selvsagt glimrer med sitt fravær, som alltids.

Angående den nylig omtalte remaken med Gyllenhaal. Virker som han er blitt the to go guy, i bransjen angående remakes. Var vel ikke lenge siden nyversjonen av Den Skyldige ble utgitt (enda ikke sett remaken, og tviler på at jeg gidder). Men tja, skal jo aldri si aldri. Kan jo bli noenlunde okei, men å gjenskape 80-talls ånden, blir nok umulig, og vel, heller mer positiv til Gyllenhaal enn den tidligere rykta gender-swap remaken, der Ronda Rousey skulle ta på seg jobben som kvinnelig utkaster. Men det virket å dø ut, og kanskje like greit.

Legger ved anmeldelsen man gjorde fra forrige besøk av nevnte kult-film, nedenunder:
► Show Spoiler
Ellers vanvittig mye kul musikk, og for en dag forsøke å lete opp soundtracket:



Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Så igjen den artige skrekk komedien House (1986) i natt. Og av en eller annen grunn, går den som regel igjen, enten på vinter eller sen høst, og tja, burde kanskje helst sett på en varm og sen sommernatt, men joa, underholdende er den uansett tid på året.
Bilde

"Horror has found a new home!"

Roger Cobb (William Katt) er til vanlig blant de mest populære og etterspurte skrekkforfatterne i Amerika, men bakom all suksessen, så skjuler det seg en tragisk og ensom hverdag, der er et resultat av å ha mistet både kone og barn, samt fæle traumer fra Vietnam krigen.
Likevel, i businessverden, er det ingen tid til å dvele ved fortiden. Ettersom både kravstore fans og utgivere, stadig vekk forventer nok en bestselger.
Noe slikt har derimot ikke Roger planer om, der hans neste novelle, vil ta for seg hans egne erfaringer i Vietnam krigen, men hvor den største utfordringen, blir ikke det å åpne gamle og vonde sår, men det faktum at han sliter med et klassisk tilfelle av skrivesperre.
Og med nyheten om at hans tidligere og kjære tante, har nylig tatt livet av seg, bestemmer Roger seg, for å flytte inn i sitt gamle barndomshjem, kanskje for å søke en viss nostalgisk trøst, men også med muligheten til å hente noe sterkt trengende inspirasjon, til sitt kommende verk, og hvor det ikke skal ta lange tiden, før husets skjulte hemmeligheter vil gi ham nok kreative innspill, til å gjøre en rekke nye bøker, og vel så det.


Absolutt en severdig film, der blander slapstick/off-beat humor, med skrekk og fantasi, samt noe drama under det hele, og resultatet ble jo en overraskende hit, for regissør Steve Miner, og som endte med at en rekke "oppfølgere", ble utgitt de følgende årene. Av disse, er nok film nummer 2, den som følger tettest (i eventyr/komedie stilen) mens film nummer 3 (The Horror Show) er vel mer en som virket å ha mer til felles med overnaturlige slasher, ala Nightmare on Elm Street serien samt Shocker (1989), enn de tidligere House filmene.
William Katt returnerte jo tilbake igjen, i rollen som Roger Cobb i den skuffende film nummer 4, der ja, til nå er siste kapittel i filmserien.

Foruten nevnte William Katt, finner man også Cheers trofaste og tørste bar kunde, George Wendt, da som noe nysgjerrig nabo/kjempefan, og han og Katt finner raskt kjemien, mens den høyreiste Richard Moll, spiller den onde Big Ben.
Flotte Kay Lenz og svenske skjønnheten Mary Stavin dukker også opp i mindre roller.

Alt i alt, en tidvis underholdende film, som kanskje blir litt for "tullete" til å blande seg inn, som en av de beste av de mange hjemsøkte hus filmene fra tampen av 70 og utover 80-tallet. Men er absolutt nok sjarm og humor, til å holde interessen til stede, hele veien ut.
Og ender så med samme rating, som fra tidligere besøk:

6,5/10

Lezah

Legg inn av Lezah »

Hitherto skrev: lør nov 13, 2021 10:19 pm Seriøst, historien får meg til å tenke på alle dataspillene som kom 3-4 år senere som egentlig var konstruert rundt samme mal - ultratøff helt som slår seg stadig oppover i skurke-hierariket for å ta knekken på avskummet på toppen.
Haha, korrekt. Double Dragon var det første som slo meg da jeg leste dette, roundhouse-spark og slå alle som kommer mot deg inntil du er ferdig med brettet.


Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Stand Alone (1985) av Alan Beattie

"Come with me, I am death!"

En aldrende krigshelt (Charles Durning), havner plutselig midt opp i en intens og blodig skuddveksling, inne på sin favorittcafe. Som eneste vitne, blir han forsøkt overtalt av det lokale politiet, om å peke ut de mistenkte gjerningsmennene. Dessverre svikter systemet med å opprettholde de mistenkte i fangenskap, og det tar ikke lange tiden før de så finner ut hvem som er hovedvitne, og deretter og ut, settes det raskt i gang ei hevntokt mot deres nye fiende.

En av utallige vigilante filmer fra 80-tallet, og de som måtte forvente nok ei runde med ellevill action, ala de mange Death Wish oppfølgerne til Charles Bronson, vel, de vil nok kanskje bli en smule småskuffa. Joa, vi har en aldrende krigshelt, der står opp mot det lokale avskummet, og forsvarer seg med det han kan finne, samt bygge noen hjemmelagde feller osv. Men tempoet og stilen, er langt unna nevnte filmserie, og første 60-70 minuttene, er nærmere drama genren, enn action-thriller.

Durning er likevel, tross sin ikke akkurat tipp-topp shape fysikk, en likandes og tøff kar, der gjør en godkjent innsats, men filmen bærer preg av tv produksjon kvalitet (ikke umulig det var en tv-film) og den overbærende og gjentagende bruken av patriotisk musikk, kunne man gjerne ha vært foruten.

Skurkene er vel ganske typisk 80-talls gjengmedlemmer fra det tiåret. Nasty og lite hyggelige typer, men føles jo litt bedre, når anti-heltene får rydda gatene opp, ettersom politiet er som alltids helt ubrukelige i jobben.

Flotte Pam Grier får også litt tid her, der hun slår seg sammen med Durning i den avsluttende "duellen", og nei, vært på radaren min i en årrekke, men først nå man fikk sett den.

Forventet vel ikke all verden, men tja, var vel i det "rette" humøret i går, og alltids likt både Durning og Grier, så da ender man til slutt opp med en veldig snill:

6/10

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Iron Eagle II (1988) av Sidney J. Furie

Ei rimelig døll og tafatt oppfølger til Iron Eagle (1986), der mest sannsynlig ble et haste produkt, som følge av at den langt mer påkosta og suksessfulle Top Gun, ble sluppet i samme tid. Utrolig nok, greide Iron Eagle, å bli en suksess på hjemmevideo formatet, og fikk hele 3-4 oppfølgere, langt ut på midten av 90-tallet. Så langt, har jeg ingen planer om å ta veien hen, men fikk nå tak i to billige utgaver av film nummer 2 og 3, i sommer. Og ja, først nå at man kom til en av dem.

Innså tidlig ut, at dette ville bli en lang affære, og tar man bort den alltids likandes og sjarmerende Louis Gossett Jr., så sitter en igjen med litt for mange irriterende og usympatiske klisjeer, som kunne ha dukka opp i en hvilken som helst frat teen sex eller Politiskole rip-off utgivelse, fra samme periode.

Hadde planer om å se film nummer 3 samme kveld, men det ble aldri noe av.

4/10

Erik the Viking (1989) av Terry Jones

Ligget nesten et år på vent, fra forrige sen høst større filminnkjøp, også denne var lite å juble over. Ei små tam Monthy Python lignende eventyr-komedie, omkring Norske vikinger, ledet an av en ung Tim Robbins med følge. Noen små artige scener, og hvor enkelte visuelle, fortsatt er av det imponerende slaget. Men ettersom Python humoren, aldri er noe som ser ut til å falle i smak, ga ikke dette meg noe særlig igjen.

Nok en bomtur, men heldigvis gikk det litt kjappere unna i svingene, enn fryktet.

Tror dette var et storstilt samarbeid, mellom Amerika, England og Sverige, visstnok en SF film i følge DVD coveret.

Dessverre var lyden i perioder, veldig "grøtete". Usikker på om det var DVDen det var no galt med, eller øra mine. Men umulig å ikke legge merke til.

5/10

Svar

Create an account or sign in to join the discussion

You need to be a member in order to post a reply

Create an account

Not a member? register to join our community
Members can start their own topics & subscribe to topics
It’s free and only takes a minute

Registrer

Sign in

Gå tilbake til «Film»