Og med spillefri på klubbnivå hele uka i forkant av den første av disse to landskampene, fikk Vicini anledning til å samle troppene ganske tidlig for å starte forberedelsene for match på Stadio Romeo Menti. Vi må få med oss at det var et Algerie som hadde gått til det drastiske steget å avskjedige sin trener Kamel Lemoui. Han hadde ledet dem gjennom hele VM-kvalifiseringen, men 8.oktober var algerierne blitt holdt til 0-0 hjemme av sine nordafrikanske brødre Egypt i det første av to møter som direkte avgjorde hvilken nasjon av de to som kunne få titulere seg med VM-deltakerstempelet. Det var tydeligvis så hårreisende sett fra et forbundsperspektiv at Lemoui var nødt til å gå. Seks døgn etter vennskapskampen i Vicenza skulle Algerie løpe utpå matta i Kairo for returmøtet mot Egypt. Ny sjef var allerede utpekt: Abdelhamid Kermali. Italia borte var hans ilddåp som landslagssjef, skjønt, det som ventet i Kairo ville nok bli en langt striere tørn med tanke på den forventede rammen rundt en match av slik betydning.
Algerie sto med 13-6 i målforskjell etter 14 landskamper i 1989. Det var fair å anta at Kermalis forgjenger hadde praktisert en relativt kynisk og defensivt orientert form for fotball. Nå hang deres tredje strake VM-deltakelse i en tynn tråd. Først skulle de imidlertid til pers oppe i Vicenza i det nordøstre hjørnet av støvelnasjonen.
Hva 'gli Azzurri' gjaldt, så virker Vicini å være ganske klar på åtte eller ni av startkandidatene, men han har åpenbart enda en god stund igjen å teste ut enkeltindivider på for å se om de kan spille seg inn i diskusjonen før VM-åpningen i første halvdel av juni. Han virker imidlertid ikke helt overbevist i forhold til formasjon: tre eller fire bak? Mot Algerie valgte han den mer klassiske 4-4-2 igjen, etter å ha benyttet 3-5-2 mot Brasil:
Zenga
Bergomi (k) - Baresi - Ferri - De Agostini
De Napoli - Giannini - Marocchi - Baggio
Vialli - Carnevale
Berti var altså blitt erstattet med Marocchi i én av de få posisjonene Vicini enda vakler litt i. Nå er ikke de to direkte sammenliknbare, siden Berti gjerne tar de tunge løpene uten ball, mens Marocchi nok er mer glad i å ha ballen ved beina. Den observante vil nok også feste seg ved Baggios påståtte plass i denne elleveren - ute på venstrekanten? Nei, han var nok ikke det; iallfall ikke i tradisjonell forstand. Ergo kan en også benytte 4-3-1-2 om formasjonen Vicini hadde håndplukket for møtet med algerierne. Baggio lå hakket framfor Marocchi, som opererte noe framskutt og til venstre for Giannini. Sistnevnte så gjerne utsøkt ut når han lå i en mer offensiv tilretteleggerrolle, men her ble Roma-esset igjen plassert noe dypere. De Agostini, som altså fikk fornyet tillit ute på venstresiden, ville få rikelig med anledning til å delta i lengderetningen fra sin offensive backposisjon.
Algerie kom med to av VM-deltakerne fra 1982, kanskje de to mest viden kjente fra den gang, i alle fall for ettertiden, nemlig playmakeren Lakhdar Belloumi og ikke minst angriperen Rabah Madjer. Sistnevnte hadde kapteinsbindet i Vicenza. I tillegg fantes et par ørkenrever igjen fra '86-troppen deres: målvakta Larbi El-Hadi og liberoen Fodil Megharia. Kermali valgte, kan hende ikke overraskende, en ganske baktung formasjon: 5-3-2, der mye var overlatt til de nevnte Belloumi og Madjer, i tillegg til den 22-år unge Hamid Rahmani, for å skape noe offensivt. Sistnevnte utgjorde en form for angrepsduo med Madjer, men oppholdt seg litt ut mot venstre.
Et lite sammendrag:
Algeria came to make it difficult for Italy: Sitting back in numbers and showing a lot of defensive discipline, featuring a spare man behind the centre-back pairing of Benhalima and Amani. Italy had a lack of width which seemed to limit their attacking fluency, although their dominance in possession was almost total throughout. They would bring on Donadoni for more width early in the second half, something which at times aided their cause. The substitute had been instrumental in setting Baggio up for the cross which would eventually seek out Serena, another substitute, on the far post for the only goal of the match. Algeria had been breached, but they could take heart from their performance, and they would need to show an equal amount of sturdiness for their all important trip to Cairo less than a week into the future.
1-0 til Italia, altså. Gevinsten var fortjent, selv om det var så som så med det kreative denne gangen. Det var heller aldri enkelt mot en så dyp motstander. Bergomi av for Ciro Ferrara ved halvtid (Vialli overtok kapteinsbindet), Donadoni kom inn for De Napoli tidlig i den andre omgangen, mens Aldo Serena fikk 20 minutter for spydspissen Carnevale. De minuttene forvaltet Internazionale-spissen godt, for han headet hjem kampens eneste mål et par minutter etter sin entré. Assist fra Baggio, som trolig var banens beste i sin retur til hjembyen, selv om han ikke briljerte slik man hadde sett for eksempel mot bulgarerne i september.
Ny match på Wembley om fire døgn. Hva kan man forvente av et europeisk tungvektsmøte som det mellom England og Italia?
(Ja, og når italienske spilte CL). Husker Goal i mange år hadde noe som lignet på dagens Fantasy, hvor man kunne sette opp lag basert på hva spillere kostet og ut fra et gitt budsjett.
