Serie A 1989/90 – veien mot notti magiche

[jakral]

Men hva skal man si om tippekupongen til denne runden? (Vises helt i begynnelsen av videoen):

Full pott, ja. Det er noen som kan det.

[mikemodano]

@GiPazzini_85: Det var slett ikke dumt å se deg ta tempen på Serie B heller, der miksen av grovarbeidere, unge, spennende talenter og en del godt voksne og has-beens regjerte i skjønn forening. Det var et lass velkjente navn du kom dragende med, og ikke minst fester jeg meg ved nederlenderen Mario Been. Han forsvant litt ut av fokus da Pisa rykket ned, selv om det var så nylig som etter 88/89. Been kom til Italia som en offensivt anlagt midtbanespiller fra Feyenoord, der han var kjent for sin nese for scoringer. Dette skulle det naturligvis være vrient å gjenskape i den tradisjonelt langt gjerrigere italienske seriefotballen, men med tanke på at oppholdet på andrenivået kun ble på én sesong, så vil jeg jo tro at Been tross alt etterlot seg et skapelig ry i byen med det skjeve tårnet. Han takket av etter opprykket, og reiste hjem til Nederland, hvor han så skulle spille for Roda Kerkrade. Jeg tenkte således at han ville få spille sammen med den meget dyktige angriperen John van Loen (med i nederlendernes tropp til Italia ‘90), men så skulle spissen reise fra Eredivisie til fordel for Anderlecht i kjølvannet av VM. Ergo var ikke spillergalleriet i Roda for 90/91 av det aller mest spektakulære slaget, selv om de blant annet kunne skilte med ei ung målvakt som Ronald Waterreus, som siden skulle havne i PSV. Et par australske landslagsfolk fantes også i forsvareren Gary van Egmond og den sterke angriperen Graham Arnold. Ellers vil jeg tippe at Been ble stor capo i det Roda-mannskapet. Har vi artikler tilgjengelig som kan fortelle litt om hvordan pisanerne for ettertiden tenker og har tenkt om Mario Been? De av oss som har vært ute ei høstnatt tidligere vil nok også huske Been fra Super Channels scoringskavalkader fra den nederlandske serien på 80-tallet, sirlig presentert av den åleglatte Jan Rietman, og hvor studioversjonen av U2s ‘Pride (in the name of love)’ var programmets introlåt. Tider! (…for å sitere Twitter-profilen Steinar Bjerkmann)

Nok en avsporing, selvsagt. Jeg får beklage igjen til trådstarter, men jeg håper og tror jeg tilgis. Det er dessuten en haug flere av disse Serie B-navnene som fortjener liknende fokus.

[jakral]

Onsdag, 13. desember 1989 kom Azeglio Vicinis uttak til privatlandskampen mot Argentina i Cagliari (21/12-89). Troppen fra forrige uttak var kuttet ned fra 20 til 18 spillere, muligens fordi det bare skal spilles én kamp og ikke to på denne samlingen. Riccardo Ferri (Inter) var skadet og Massimo Crippa (Napoli) vraket. Ingen nye innkalt.

Målvakter – Walter Zenga (Inter), Stefano Tacconi (Juventus)
Forsvar – Giuseppe Bergomi (Inter), Paolo Maldini (Milan), Luigi De Agostini (Juventus), Ciro Ferrara (Napoli), Franco Baresi (Milan).
Midtbane – Nicola Berti (Inter), Fernando De Napoli (Napoli), Giancarlo Marocchi (Juventus), Giuseppe Giannini (Roma), Roberto Donadoni (Milan), Luca Fusi (Napoli).
Angrep – Roberto Mancini (Sampdoria), Gianluca Vialli (Sampdoria), Roberto Baggio (Fiorentina), Aldo Serena (Inter), Andrea Carnevale (Napoli).

Vi kan jo tillegge at Argentina-sjefen Carlos Bilardo fant plass til sju Serie A-spillere i troppen etter sin turné støvellandet rundt etter målscorere som laget trenger så sårt. Troppen inneholder ni spillere basert i Sør-Amerika og elleve i Europa. Bilardo har ytret frustrasjon over dette tidligere med alle utenlandsbaserte spillerne. De siste par årene har det eksplodert. I VM-gulltroppen fra 1986 var bare seks spillere til daglig i Europa, og i Italia neste sommer kan de fort utgjøre flertallet i troppen.

Målvakter – Nery Pumpido (Real Betis), Julio Cesar Falcioni (America de Cali).
Forsvar – Oscar Ruggeri (Real Madrid), Juan Simon (Boca Juniors), Pedro Monzon (Independiente), Nestor Sensini (Udinese), Julio Olarticoechea (Racing Club de Avellaneda), Jose Luis Brown (Racing Club de Avellaneda), Nestor Fabbri (Racing Club de Avellaneda).
Midtbane/Angrep – Sergio Batista (River Plate), Ricardo Giusti (Independiente), Jose Basualdo (VfB Stuttgart), Pedro Troglio (Lazio), Nestor Gorosito (San Lorenzo), Jorge Burruchaga (Nantes), Diego Maradona (Napoli), Gustavo Dezotti (Cremonese), Claudio Caniggia (Atalanta), Abel Balbo (Udinese), Pedro Pasculli (Lecce).

[mikemodano]

Med maks tre utlendinger pr lag, så var det ikke til å unngå at det ble en del fokus på disse. Søramerikanere, før det gikk inflasjon av dem i Europa, bidro alltid til litt ekstra interesse, for det er liten tvil om at det var noe mytisk og ikke minst eksotisk ved dem, i tillegg til at de som kom naturligvis var sabla gode fotballspillere. De mest markante kjente vi alle til, men så var det også enkelte fra det kontinentet som ikke rullet like enkelt av tunga. jakral sørger for å gi oss et solid innblikk i seriehverdagen i Italia i 89/90, og enkelte navn har vi ikke kunnet unngå å feste oss ved, som for eksempel Amarildo i Lazio og João Paulo i Bari, to brasilianere som aldri skulle representere nasjonen i VM. Med 15 runder unnagjort, hadde de to stått for totalt åtte scoringer: tre for Amarildo, fem for João Paulo. Sistnevnte var ikke ukjent med spill i Brasils klassiske gule og blå farger, og hadde blant annet deltatt med OL-landslaget i Seoul i '88, der Brasil jo nådde finalen (hvor det ble tap etter ekstraomganger mot Sovjetunionen). Amarildo, derimot, skulle aldri få spille med flagget på brystet. Man ser av hans vitale data at han var en langt mer fysisk ruvende angriper, og således helt sikkert en mer klassisk nummer 9. 1989/90 var Amarildos første i italiensk fotball, etter at han sesongen før hadde imponert stort i Spania, der han hadde blitt nummer fire i skytterligaen etter 16 seriemål for Celta Vigo. I Ascoli var dessuten Walter Casagrande stadig et oppspillspunkt og et uromoment for motstanderforsvarene, men han hadde ikke vært involvert på landslagsnivå siden '86-sluttspillet.

Fra Argentina var muligens Oscar Dertycia den minst navngjetne angriperen denne sesongen i italiensk fotball. Han var også en relativt røslig herremann som likte å ta for seg av motstandernes stoppere, og bidro trolig til å bane vei for Roberto Baggio i Fiorentina. Han var kun 24 på dette tidspunktet, men hadde vært i og rundt landslagsmiljøet i fem år allerede. Bilardo utelot ham fra troppen til møtet med Italia, men at navnet hans stadig figurerte er det ingen særlig tvil om. Likevel vil det ha vært bekvemmelig å overse ham all den tid det fantes alternativer så gode som Pedro Pablo Pasculli (seks mål så langt for et spennende Lecce, og mannen vi husker som avgjorde nabofeiden mot Uruguay i det forrige verdensmesterskapet), Abel Balbo og ikke minst Gustavo Dezotti, som jo virkelig hadde satt serien i brann denne høstsesongen. Scoring i mer enn halvparten av kampene for et bunnlag må sies å være en enorm prestasjon i den akk så gjerrige italienske seriefotballen. Hva kunne Dezotti utrette i Cagliari? Ja, for at han ville få tillit kunne det da herske liten tvil om.

Hos den tredje av de store søramerikanske nasjonene, Uruguay, var det selvsagt Rubén Sosa som var det store angrepsnavnet. Han var jo langt fra noen klassisk toppforward, men likte å holde hus ut mot venstre, slik det sømmet seg for venstrebeinte angripere (i motsetning til i dag, hvor man helst ser dem på motsatt side). Mer av en sentrumsnær angriper var imidlertid 25-åringen Carlos Aguilera hos Genoa, som med seks mål etter 15 spilte runder måtte sies å ha levert til laudabilis og vel så det (Genoa lå jo under streken på dette tidspunktet). Aguilera hadde imidlertid ikke vært involvert overhode i Uruguays VM-kvalik, så hvilke tanker Oscar Tabárez hadde rundt ham på denne tiden er vanskelig å si for mye om, men med en slik scoringsrate vil man jo tro at han var i ferd med å spille på seg et solid kandidatur. På 'Celestes' landslag var det ingen ren spiss som opererte i deres 4-3-3 med kaptein Enzo Francescoli som tilbaketrukken center, men det måtte likevel finnes muligheter for Aguilera å gjøre seg interessant.

[jakral]

Fredag, 15. desember 1989 og kvartfinaletrekning for Europa-cupene i Zürich. Bare Belgia, Frankrike og Italia har klubber med i alle turneringer fortsatt. Første oppgjør i alle cupene spilles 7. mars 1990 og returkampene 21. mars.


SERIEVINNERCUPEN
Mechelen – Milan
CSKA Sofia – Marseille
Benfica – Dnepr Dnepropetrovsk
Bayern München – PSV Eindhoven

Milan trakk altså Mechelen, med en rekke belgiske landslagsprofiler som bl.a. storkeeper Michel Preud’homme, Leo Clijsters, Philippe Albert og unge Marc Wilmots pluss en klikk med sterke nederlendere som Erwin Koeman, John Bosman og Ruud Krol som trener. Belgiske klubber er virkelig ingen drømmetrekning på denne tiden. Det finnes både topp og bredde. Anderlecht har allerede slått ut Barcelona i Cupvinnercupen denne sesongen. Mechelen vant Cupvinnercupen i 1988 og er en ’dark horse’ i årets Serievinnercup. CSKA Sofia mot Marseille blir en duell mellom to av Europas beste angrepsspillere; Hristo Stoitchkov og Jean-Pierre Papin. Finalistene fra 1987, Bayern München, mot 1988-mesterne fra PSV, kan også bli en godbit. Sistnevnte har jo Romario i sine rekker. Vi legger også merke til at Sven Göran Eriksson, som forlot Fiorentina før denne sesongen, har tatt sin nye klubb Benfica til en kvartfinale.

- o – o – o – o – o – o – o – o – o –

CUPVINNERCUPEN
Anderlecht – Admira Wacker
Real Valladolid – Monaco
Sampdoria – Grasshoppers
Dinamo Bucuresti – Partizan Beograd

Her har nok Sampdoria vært ganske heldige med trekningen. Bare Admira Wacker ville vært et like bra navn opp av skålen som Ottmar Hitzfelds Grasshoppers. Monaco har folk som George Weah og Emmanuel Petit og ledes av Arsene Wenger. Klubbene østfra er ikke noen ønskemotstandere heller. Dinamo Bucuresti kan fort være den klubben som skal utgjøre stammen i neste sommers VM-startoppstilling for Romania. Anderlecht er alltid sterke og har Barcelona-skalp denne sesongen som tidligere nevnt.

- o – o – o – o – o – o – o – o – o –

UEFA-CUPEN
RFC Liege – Werder Bremen
Fiorentina – Auxerre
Köln – Royal Antwerpen
Hamburg – Juventus

I italiensk media legges det mye vekt på et stort revansjeoppgjør. Juventus skal hevne det bitre tapet fra Serievinnercupfinalen 1983 når de skal opp mot Hamburg til våren, selv om det knapt finnes spillere igjen på lagene fra den gangen, og HSV sliter i Bundesliga. Når Fiorentina skal opp mot Auxerre, ser folk frem i mot den store playmakerduellen mellom Roberto Baggio og Enzo Scifo. Både Rune Bratseths Werder og Anders Giskes Köln har trukket overkommelig belgisk motstand. Det kan fort bli nordmenn i semifinale her. Men kvartfinalene er altså først i mars.

[jakral]

Søndag, 17. desember 1989 – Finale i den interkontinentale cupen

1 Milan – 118’ Evani
0 Atletico Nacional

I Italia våknet man opp søndag morgen foran Serie A-runden til nyheten om at Milan hadde seiret i soloppgangens land mot de colombianske Copa Libertadores-mesterne Atletico Nacional fra Medellin. Etter spill og sjanser var det et helt greit utfall, selv om Milan ikke akkurat leverte årsbeste. Men det satt langt inne. Folk begynte å belage seg på straffekonkurranse da Luis Herrera taklet Marco van Basten overende like utenfor straffeområdet to minutter før slutt i ekstraomgangene. Innbytteren Alberigo Evani, som senket Barcelona i Supercupfinalen nylig, ble igjen den store helten da han dunket inn et nytt frispark og ble matchvinner i Tokyo. Dette er Milans andre tittel i den interkontinentale cupen, og den første på tjue år. Det er Italias femte. Sør-Amerika leder likevel fortsatt 17-11 over Europa i antall triumfer. Med bare ca. 300 tilreisende fra Milano, ble ikke feiringen i etterkant den samme som mot Steaua Bucuresti i mai da Camp Nou ble fylt opp til randen av rødsvarte tifosi, men Milans høye herrer Berlusconi og Galliani, fikk i alle fall en ny internasjonal pokal på skrytelista. [høydepunkter]

MIL: Galli 6, Tassotti 6, Maldini 6, Fuser 6 (65’ Evani 7), Costacurta 6, Baresi 6, Donadoni 6, Rijkaard 6, Van Basten 6, Ancelotti 6, Massaro 6 (69’ Simone 6).

ATL: Higuita 8, Herrera 6, Cassiani 6, Escobar 6, Gomez 6, Perez 6, Alvarez 8, Garcia 6, Arboleda 6 (46’ Usuriaga 6), Arango 6 (46’ Restrepo 6), Trellez 6.

[mikemodano]

Selv om Serie A-sesongen ikke har gått helt på skinner for Rossoneri, så må en kunne si at de lykkes greit internasjonalt: Avansement til kvartfinalen i serievinnercupen og titler i både den kontinentale og nå også interkontinentale prestisjecupen. Det er uansett et vanvittig stjernegalleri Sacchi rår over, og Milan var utvilsomt det av de to lagene som stilte mest navngjetent i Japan (til tross for at navn som Colombo og Borgonovo, blant andre, manglet. Kan hende var imidlertid disse begge på benken?). Det var faktisk de søramerikanske mesterne som hadde de tyngste fraværene. Atlético Nacional var omtrent par med det colombianske landslaget; i alle fall var halvparten av kamptroppene deres på 16 i VM-kvaliken bestående av spillere fra Medellín-klubben. Jeg merker meg imidlertid at den røslige, stødige stoppermakkeren til unge Escobar, Luis Carlos Perea, manglet. Det samme gjaldt den offensive midtbanemannen Luis Fajardo, og i tillegg ser man heller ingen Juan Jairo Galeano, angriperen som også var i landslagsdiskusjonen på denne tiden.

Verdt å merke seg er det også at fra Wikipedias kampfakta, så har de greid å forveksle Atléticos Gildardo Gómez med Independiente Medellíns Gabriel Gómez. Førstnevnte var venstreback, og ble foretrukket i den posisjonen her framfor León Villa, som han også konkurrerte med om denne plassen på landslaget (både Atlético og landsen ble jo ledet av Francisco Maturana), mens Gabriel Gómez var utfordrer til den ene av de to defensive midtbaneposisjonene i Maturanas 4-2-2-2-oppsett, der Atlético-duoen Álvarez/Pérez som oftest hadde stålkontroll. Når det gjelder de to Gómez-gutta videre, så mente jeg for en haug med år tilbake å ha hørt at de var brødre (hjemmehørende i hver sin Medellín-klubb), men det var en hypotese jeg fikk avkreftet for en stund tilbake, om enn ikke helt overbevisende (manglende dokumentasjon).

[jakral]

Verdt å merke seg er det også at fra Wikipedias kampfakta, så har de greid å forveksle Atléticos Gildardo Gómez med Independiente Medellíns Gabriel Gómez.

Her var du på jobb, mike. Både italiensk, spansk, tysk og engelsk Wikipedia har faktisk Gabriel Gomez i startoppstillingen, men han var åpenbart ikke i klubben på det tidspunktet.

Forøvrig ser vi på Milans seiersbilde to pokaler. Den til venstre på søyler er den Interkontinentale cupen, mens den til høyre er en tilleggspokal fra Toyota, finalens hovedsponsor. Toyota Cup var navnet på finalen under noen år.

[mikemodano]

Både italiensk, spansk, tysk og engelsk Wikipedia har faktisk Gabriel Gomez i startoppstillingen, men han var åpenbart ikke i klubben på det tidspunktet.

Ja, jeg ser at samtlige språk som har opprettet wikiartikkel for kampen opererer med Gabriel Gómez. Det er imidlertid liten tvil om at det var Gildardo som stilte, siden Gabriel jo spilte for hovedrivalen på dette tidspunktet. Gildardo Gómez var Atléticos venstreback i Tokyo (jeg har ikke sett mer enn det klippet du linket til, men jeg ser fram til å gyve løs på hele oppgjøret ved en snarlig anledning). Footballia har i alle fall greid å få det korrekt. Begge skulle få bli med til Italia '90 etter hvert.

[jakral]

16. SERIERUNDE –– Søndag, 17. desember 1989


1 Cesena – 74’ Zagati
2 Sampdoria – 8’ Mancini, 50’ Cerezo (Lombardo)

På Dino Manuzzi manglet Marcello Lippi mange stamspillere, i første rekke jugoslavene Jozic og Djukic pluss Piraccini, men Cesena hadde tatt bra med poeng mot sterk motstand nylig, som uavgjort mot Juventus sist, og var ikke avskrevet på forhånd. Det var likevel Sampdoria som tok ledelsen etter åtte minutter da et høyreinnlegg fra Fausto Salsano ble headet mot mål av Dossena, deretter halvklarert av keeper Rossi, før Roberto Mancini banket inn returen. Brasilianeren Cerezo doblet ledelsen tidlig i andre omgang, da han på et av sine utrettelige løp inn i boksen fikk satt foten på et lavt innlegg av Attilio Lombardo. Et kvarter før slutt reduserte Cesena ved den 18-årige debutanten Gabriele Zagati, som Lippi kastet innpå midtveis i andre omgang i mangel på alternativer i sin tynne stall. I sluttminuttene hadde Cesena et par gode muligheter til å stjele med seg ett poeng, men Sampdoria holdt unna og klatrer opp på andreplass på tabellen. Trener Boskov er fornøyd med poengene, men påpeker at Samp mistet kontrollen på midtbanen da Cerezo måtte ut med en smell, og at dette bidro til mer spenning enn nødvendig mot slutten. Også Mancini måtte ut, men ingen av disse to skal være alvorlig skadd.

CES: Rossi 6, Gelain 6 (65’ Zagati 7), Nobile 5.5, Esposito 6.5, Calcaterra 5.5, Ansaldi 6.5, Pierleoni 5.5, Del Bianco 5.5, Agostini 6.5, Domini 6.5, Turchetta 6.

SAM: Pagliuca 6.5, Mannini 6, Lombardo 7, Pari 6.5, Vierchowod 6.5, L.Pellegrini 6.5, Salsano 7, Cerezo 6.5 (73’ Victor –), Vialli 5.5, Mancini 6 (59’ Carboni 6), Dossena 6.


- o – o – o – o – o – o – o – o –


0 Cremonese
2 Bari – 2’ Rizzardi (sm), 40’ Gualco (sm)

To nyopprykkede klubber møttes i Cremona, men med to vidt forskjellige formkurver. Der Cremonese sliter i bunnen med et vaklende forsvar, har Bari med sitt trygge fundament siktet innstilt oppover på tabellen i stedet. Ganske symptomatisk for klubbenes respektive flytsoner, var det derfor at begge kampens scoringer i dag var selvmål. Det er tre år siden et lag sist scoret to selvmål i samme Serie A-kamp. Bari satte klubbrekord med ti ubeseirede kamper på rad i Serie A etter seieren mot Cremonese. Etter bare to minutter var brasilianeren João Paulo alene gjennom med keeper, men i det han skulle avslutte fikset Ivan Rizzardi den biffen i stedet og sklitaklet ballen i eget mål. Like før pause kom mål nummer to, som var enda mer klønete. En svak avslutning fra utenfor straffeområdet ble til en blanding av blokkering og klarering av Luigi Gualco, og ballen gikk i sakte bue over keeper Rampulla og i mål. Cremonese hadde noen småfriske forsøk i andre omgang, men det nærmeste man kom redusering var et skudd i tverrliggeren av Enrico Piccioni. Mot slutten av kampen måtte Pietro Maiellaro ut på båre, men i etterkant ble det konstatert at skaden ikke var alvorlig. Bari-trener Salvemini hevder at laget hans nå bare trenger 13 poeng til for å stå i serien, som var sesongens mål.

CRE: Rampulla 5, Gualco 5, Rizzardi 6 (56’ Avanzi 6), Piccioni 6, Garzilli 5, Citterio 6, Bonomi 5, Favalli 5.5, Dezotti 6, Limpar 6.5, Chiorri 5.5.

BAR: Mannini 6, Loseto 6, Carrera 6, Carbone 6.5, Ceramicola 6, Urbano 6.5, Perrone 6, Gerson 6, João Paulo 6.5, Maiellaro 5.5 (82’ Fioretti –), Monelli 5 (78’ Scarafoni –).


- o – o – o – o – o – o – o – o –


2 Fiorentina – 45’ Baggio (str.), 62’ Dell’Oglio (Baggio)
2 Inter – 50’ Serena (Brehme), 60’ Serena (str.)

Det ble en underholdende kamp i Firenze, men med et sluttresultat som ingen egentlig var fornøyd med. Lothar Matthäus var tilbake på Inter-laget etter sitt månedslange skadeavbrekk, men spilte ingen ledende rolle i dagens kamp. Nicola Berti, tidligere Fiorentina-spiller, fikk stygge tilrop og mynter kastet etter seg fra tribunen. Dette var en upopulær overgang før fjorårssesongen. Fiorentina-backen Giuseppe Volpecina måtte byttes ut tidlig med strekk i høyrebeinet til fordel for Antonio Dell’Oglio. Hjemmelaget tok ledelsen like før pause da Giuseppe Bergomi handset klønete i straffefeltet, og Roberto Baggio omsatte straffesparket i mål. Fem minutter etter sidebytte utliknet Inter på en heading av Aldo Serena, lekkert servert på et velkjent bananinnleggsfrispark fra venstrekanten av Andreas Brehme. Etter en time tok Inter ledelsen da Serena banket inn et straffespark. Bare to minutter senere fikk Fiorentina frispark like utenfor straffefeltet. Baggio dunket det første forsøket med høyrefoten i muren, klinket så til returen med venstrefoten og traff krysstolpen, før Dell’Oglio scoret på returen og sikret 2-2. Celeste Pin knakk nesebeinet i kampen, men spilte videre. Baggio uttaler seg om Juventus-ryktene, men insisterer på å bli i Fiorentina med forbehold om at troppen forsterkes til sommeren. Inter taper mark til Napoli i toppen og er nå fire poeng bak.

FIO: Landucci 6.5, Pioli 6, Volpecina – (17’ Dell’Oglio 6.5), Battistini 6, Pin 7, Faccenda 6.5, Iachini 6, Dunga 6, Dertycia 5 (77’ Kubik 6), Baggio 6, Di Chiara 6.

INT: Zenga 6, Bergomi 5.5, Brehme 6, Matteoli 6.5, Verdelli 5.5, Mandorlini 5.5, Cucchi 5.5, Berti 5.5, Klinsmann 5.5, Matthäus 6 (83’ Morello –), Serena 7.


- o – o – o – o – o – o – o – o –


2 Genoa – 1’ Urban (Ruotolo), 45’ Urban (Paz)
2 Atalanta – 12’ Madonna (Nicolini), 20’ Caniggia

Det var en hel del tunge fravær i dette oppgjøret. Genoa hadde fire suspenderte spillere; Torrente, Signorini, Eranio og Perdomo, mens Atalanta måtte unnvære kapteinen Glenn Strömberg som var sengeliggende hjemme i Bergamo med influensa. Dette ble en underlig kamp, nesten to kamper i én. Åpent og sjanserikt i første omgang, låst og sjansefattig i andre. Genoa tok ledelsen allerede etter 30 sekunder, da Alberto Urban scoret med en teknisk vanskelig heading, hvor hodet hans nesten var nede i torva før han headet i bue over keeper Braglia på et innlegg fra Gennaro Ruotolo. Utlikningen kom etter 12 minutter, da Genoa-forsvaret sov mens Atalanta tok et kort hjørnespark. Umarkert dro Armando Madonna seg innover og fyrte avgårde et lavt skudd i mål. Åtte minutter senere tok Atalanta ledelsen da et langskudd fra Valter Bonacina bare ble halvklarert før Claudio Caniggia scoret på returen. Simone Braglia, som overtok keeperplassen fra Attilio Gregori her om uka, har vel ikke akkurat styrket sitt kandidatur i de to kampene han har fått sjansen. Sekunder før pause scoret Urban igjen på et fint soloraid spilt fram av Ruben Paz og fastsatte sluttresultatet til 2-2. Caniggia måtte ut i pausen med skadekjenning, og er usikker til landskampen mot Italia om noen dager.

GEN: Braglia 5.5, Ferroni 6, Caricola 6, Ruotolo 5, Collovati 6, Fiorin 5.5, Rotella 5.5, Urban 7, Fontolan 6.5, Paz 6, Aguilera 6.

ATA: Ferron 5.5, Contratto 5.5, Pasciullo 5, Bonacina 5.5, Vertova 6, Progna 6.5, Bortolazzi 6.5, Madonna 6 (64’ Bresciani –), Evair 6, Nicolini 6, Caniggia 6 (46’ Bordin –).


- o – o – o – o – o – o – o – o –


1 Lecce – 43’ Destro (sm)
1 Ascoli – 40’ Giovannelli

Rundens overraskelse kom på Via del Mare der hjemmesterke Lecce avga poeng mot bunnlaget Ascoli, men det var lite som tydet på at det skulle skje innledningsvis. Lecce førte spillet som vanlig på eget gress. Midtveis i første omgang skjøt kapteinen Juan Barbas et frispark i stolpen. Fem minutter før pause, mot spillets gang, fikk Ascolis Paolo Giovannelli drømmetreff på et frispark fra 30 meter og ballen føk utagbart opp i krysset. Men gleden ble kortvarig. Lecce utliknet tre minutter senere på et rotemål. Et skudd fra Raimondo Marino inne i et tettpakket straffefelt, traff Flavio Destro og satte keeper Lorieri ut av spill. Til tross for en rekke gode muligheter i andre omgang, fortrinnsvis til Lecce, ble det poengdeling, og Ascoli klatrer én plass opp fra jumboplassen midlertidig mens Verona har spillefri. Den pressede Ascoli-treneren Bersellini var storfornøyd med ett poeng på en vanskelig bortebane og fikk et lite pusterom i nedrykkskampen.

LEC: Terraneo 6.5, Ferri 6, Garzya 6, Levanto 6 (61’ Conte 6), Marino 7, Carannante 6, Moriero 6 (42’ Vincze 6.5), Barbas 6, Pasculli 6, Benedetti 6, Virdis 6.

ASC: Lorieri 6, Destro 5, Colantuono 6, Carillo 6.5, Aloisi 6, Arslanovic 6.5, Chierico 6, Sabato 6.5, Cvetkovic 6, Giovannelli 6, Garlini 6 (89’ Rodia –).


- o – o – o – o – o – o – o – o –


Milan
Verona

Kampen er omberammet til 3. januar 1990 fordi Milan som kjent er i Tokyo og spiller finale i den interkontinentale cupen.


- o – o – o – o – o – o – o – o –


2 Napoli – 3’ Careca (Maradona), 76’ Baroni (Maradona)
0 Bologna

Bologna stilte for første gang med tre utlendinger fra start. I tillegg til den nye tyskeren Herbert Waas var også bulgareren Iliev og Geovani på banen innledningsvis. Napoli slet med skadefravær på Andrea Carnevale, som ikke rekker landskampen mot Argentina, og dessuten et sjeldent fravær på keeper Giuliani, som hadde influensa. Den trofaste reservekeeperen Raffaele Di Fusco steppet inn og leverte noen nøkkelredninger i kampens hete, blant annet en sterk reaksjonsredning på en heading fra en tidligere Napoli-helt, Bruno Giordano. Men poengene ble værende i Napoli etter et jevnt oppgjør. Careca bukket inn åpningsmålet allerede i det tredje minuttet, etter at Maradona hadde kommet seg rundt nede på høyrekanten og slått inn et perfekt innlegg i forkant. Bologna hadde siden flere gode sjanser til å utlikne, men nevnte Di Fusco avverget alt. Et kvarter før slutt la Napoli på til 2-0 på en frisparkvariant, hvor Maradona dyttet ballen sidelengs til Marco Baroni, som banket den hardt i mål forbi muren. Dette var Napolis scoring nummer 3000 i offisielle kamper. Napoli feirer jul på tabelltopp og øker ledelsen til fire poeng ned til forfølgerne.

NAP: Di Fusco 7, Ferrara 6.5, Francini 6 (52’ Corradini 6), Crippa 6, Alemão 5.5, Baroni 6.5, Fusi 6, De Napoli 6, Careca 6.5, Maradona 7, Mauro 6.

BOL: Cusin 5.5, Luppi 5.5, R.Villa 5.5, Stringara 6, Iliev 5.5, Cabrini 6, Geovani 6 (52’ Marronaro 6), Bonini 6, Giordano 6, I.Bonetti 6.5, Waas 5.5.


- o – o – o – o – o – o – o – o –


1 Roma – 68’ Desideri (Rizzitelli)
0 Juventus

På første halvdel av 1980-tallet var oppgjørene mellom disse klubbene de største i Italia, men på senere år har maktbalansen blitt forskjøvet til andre steder. Det var likevel mye på spill i denne kampen, tett og intenst som det var. Avgjørelsen falt med kampens eneste scoring midtveis i andre omgang, da Stefano Desideri (hvem ellers?) kom på et løp inn i boksen og headet i mål Rizzitellis innlegg fra venstrekanten forbi Stefano Tacconi. Juventus-keeperen var ellers strålende på Flaminio denne ettermiddagen, som han har vært i de fleste kampene denne sesongen. Skulle Walter Zenga bli skadet, vil ikke Italia ha noe keeperproblem i VM. Juve-trener Dino Zoff klaget etter kampen på manglende effektivitet, mye småpent pasningsspill, men ikke noe sluttprodukt uten suspenderte Schillaci på banen. Det er nesten uvirkelig at Juventus nå har seks kamper på rad uten seier i Serie A. Giuseppe Giannini blir presset fra flere hold om å snakke Desideri inn på landslaget. Playmakerens gode forhold til landslagssjef Vicini er velkjent, men om Giannini kan påvirke uttak er tvilsomt. Roma henger seg på som ett av tre lag som skygger Napoli fire poeng bak.

ROM: Cervone 6.5, Berthold 6, Nela 6.5 (85’ Piacentini –), Di Mauro 6.5, Manfredonia 6.5, Comi 6.5, Desideri 7, Conti 6.5 (80’ Pellegrini –), Völler 7.5, Giannini 6.5, Rizzitelli 6.

JUV: Tacconi 7.5, Bruno 5.5, De Agostini 6, Galia 5, Brio 6 (80’ Napoli –), Fortunato 6, Aleinikov 6.5, Rui Barros 6.5, Zavarov 6 (80’ Serena –), Marocchi 5.5, Casiraghi 6.


- o – o – o – o – o – o – o – o –


0 Udinese
2 Lazio – 76’ Vanoli (sm), 86’ Pin

På Friuli stod denne kampen og vippet lenge. Lazio var spillemessig klart best, men Udinese hadde noen farlige kontringer av og til. Lazio så ut til å gå mot sin femte strake uavgjorte kamp før rundens trend, selvmålet, slo til og hjalp hovedstadsklubben til to poeng. Et snaut kvarter før slutt, etter et hjørnespark fra Claudio Sclosa, stanget Rodolfo Vanoli ballen i eget mål med full kraft. Fire minutter før slutt konsoliderte Lazio seieren da Gabriele Pin dunket til fra 25 meter på volley i etterkant av en klarering ut i returrommet fra Udinese-forsvaret. Lazio ble faktisk applaudert av banen etter kampen, og det murres i korridorene på Friuli. Med flere argentinske og spanske landslagsspillere pluss forholdsvis bra hjemlige spillere med mye erfaring, er man ikke fornøyd med hva trener Bruno Mazzia har fått ut av dette Udinese-laget, kun tre seire ved juletider. Nå holder man seg over nedrykksstreken kun på antall scorede mål.

UDI: Garella 6.5, Paganin 6, Vanoli 5.5, Bruniera 5.5, Sensini 6.5, Lucci 6.5, Mattei 5.5, Iacobelli 5.5 (55’ Orlando 6), Branca 5 (55’ De Vitis 5), Gallego 5, Balbo 5.

LAZ: Orsi 6, Bergodi 6.5, Sergio 6.5, Icardi 6.5, Gregucci 6, Solda 6.5, Di Canio 6, Troglio 6 (68’ Pin 6), Amarildo 6, Sclosa 6.5, Sosa 5.5 (55’ Bertoni 6).


- o – o – o – o – o – o – o – o –


[Sammendrag av rundens scoringer]

TABELL	K	V	U	T	Mål	P
Napoli	16	9	7	0	26-12	25
Sampdoria	16	8	5	3	24-15	21
Inter	16	9	3	4	26-19	21
Roma	16	8	5	3	24-19	21
Milan	15	8	3	4	20-12	19
Atalanta	16	8	3	5	16-15	19
Juventus	16	6	6	4	26-20	18
Bari	16	4	9	3	19-16	17
Bologna	16	5	7	4	14-17	17
Lazio	16	4	8	4	16-14	16
Lecce	16	5	4	7	15-20	14
Fiorentina	16	4	5	7	21-21	13
Genoa	16	3	6	7	15-19	12
Udinese	16	3	6	7	20-27	12
=========	==	=	=	=	=====	==
Cesena	16	3	6	7	13-20	12
Cremonese	16	2	6	8	16-24	10
Ascoli	16	2	6	8	10-21	10
Verona	15	2	5	8	11-21	9

CAPOCANNONIERE
9 mål: Baggio (Fiorentina).
8 mål: Desideri (Roma), Dezotti (Cremonese), Schillaci (Juventus), Vialli (Sampdoria).
7 mål: Klinsmann (Inter).
6 mål: Aguilera (Genoa), Balbo (Udinese), Maradona (Napoli), Pasculli (Lecce), Völler (Roma).
5 mål: Agostini (Cesena), Brehme (Inter), Careca (Napoli), Carnevale (Napoli), Fontolan (Genoa), Madonna (Atalanta), João Paulo (Bari), Serena (Inter), Van Basten (Milan).
4 mål: Branca (Udinese), Giordano B. (Bologna), Mancini (Sampdoria), Massaro (Milan), Ruben Sosa (Lazio).
3 mål: Amarildo (Lazio), Ancelotti (Milan), Caniggia (Atalanta), Casagrande (Ascoli), Crippa (Napoli), Cvetkovic (Ascoli), Dertycia (Fiorentina), Di Canio (Lazio), Evair (Atalanta), Fortunato D. (Juventus), Marocchi (Juventus), Matthäus (Inter), Monelli (Bari), Rizzitelli (Roma), Virdis (Lecce).
2 mål: Aleinikov (Juventus), Alessio (Juventus), Battistini (Fiorentina), Berti (Inter), Bonetti D. (Juventus), Bonini (Bologna), Bresciani (Atalanta), Carrera (Bari), Cerezo (Sampdoria), De Agostini (Juventus), Dell’Oglio (Fiorentina), Donadoni (Milan), Dossena (Sampdoria), Esposito (Cesena), Gallego (Udinese), Giannini (Roma), Giovannelli (Ascoli), Gutierrez (Verona), Iorio (Verona), Katanec (Sampdoria), Limpar (Cremonese), Maiellaro (Bari), Mattei (Udinese), Orlando An. (Udinese), Pellegrini D. (Verona), Pierleoni (Cesena), Poli F. (Bologna), Rijkaard (Milan), Salsano (Sampdoria), Urban (Genoa), Villa R. (Bologna), Zavarov (Juventus).
1 mål: Aloisi (Ascoli), Avanzi (Cremonese), Baroni (Napoli), Benedetti (Lecce), Berthold (Roma), Bertoni (Lazio), Bertozzi (Verona), Bonetti I. (Bologna), Bonomi (Cremonese), Borgonovo (Milan), Bortolazzi (Atalanta), Buso (Fiorentina), Carbone (Bari), Carillo (Ascoli), Casiraghi (Juventus), Chiorri (Cremonese), Citterio (Cremonese), Comi (Roma), Conte (Lecce), Corradini (Napoli), De Vitis (Udinese), Djukic (Cesena), Domini (Cesena), Fuser (Milan), Fusi (Napoli), Gaudenzi (Verona), Geovani (Bologna), Gerolin (Roma), Gerson (Bari), Gregucci (Lazio), Gritti (Verona), Gualco (Cremonese), Kubik (Fiorentina), Levanto (Lecce), Lombardo (Sampdoria), Lorenzo G. (Bologna), Lorenzo N. (Bari), Loseto (Bari), Magrin (Verona), Mandorlini (Inter), Marino (Lecce), Marronaro (Bologna), Matteoli (Inter), Mauro (Napoli), Morello (Inter), Moriero (Lecce), Nappi (Fiorentina), Nobile (Cesena), Pasciullo (Atalanta), Pellegrini L. (Sampdoria), Piccioni (Cremonese), Pin G. (Lazio), Pioli (Fiorentina), Pusceddu (Verona), Renica (Napoli), Scarafoni (Bari), Sensini (Udinese), Simonini (Udinese), Stroppa (Milan), Strömberg (Atalanta), Tassotti (Milan), Tempestilli (Roma), Torrente (Genoa), Vierchowod (Sampdoria), Volpecina (Fiorentina), Zagati (Cesena), Zola (Napoli).


MÅLGIVENDE
9 assists: Maradona (Napoli).
6 assists: Zavarov (Juventus).
5 assists: Baggio (Fiorentina), Giannini (Roma).
4 assists: Rui Barros (Juventus), Chiorri (Cremonese), Evani (Milan), Fanna (Verona), Gallego (Udinese), Maiellaro (Bari), Mattei (Udinese).
3 assists: Aleinikov (Juventus), Bonetti I. (Bologna), Carannante (Lecce), Dezotti (Cremonese), Domini (Cesena), Dossena (Sampdoria), Mancini (Sampdoria), Matthäus (Inter), Pari (Sampdoria), Rizzitelli (Roma).
2 assists: Aguilera (Genoa), Alemão (Napoli), Barbas (Lecce), Bianchi (Inter), Bonini (Bologna), Bonomi (Cremonese), Branca (Udinese), Brehme (Inter), Cerezo (Sampdoria), Cvetkovic (Ascoli), Desideri (Roma), Katanec (Sampdoria), Lombardo (Sampdoria), Madonna (Atalanta), Marocchi (Juventus), Mauro (Napoli), Nappi (Fiorentina), Nicolini (Atalanta), Pasculli (Lecce), João Paulo (Bari), Ruben Paz (Genoa), Prytz (Verona), Rijkaard (Milan), Serena (Inter), Sergio (Lazio), Ruben Sosa (Lazio), Strömberg (Atalanta), Turchetta (Cesena), Urban (Genoa), Völler (Roma).
1 assist: Ancelotti (Milan), Arslanovic (Ascoli), Balbo (Udinese), Baresi F. (Milan), Baresi G. (Inter), Benedetti (Lecce), Bergodi (Lazio), Berti (Inter), Bonetti D. (Juventus), Bordin (Atalanta), Borgonovo (Milan), Buso (Fiorentina), Caniggia (Atalanta), Carbone (Bari), Carillo (Ascoli), Carrera (Bari), Casagrande (Ascoli), Cavaliere (Ascoli), Colantuono (Ascoli), Comi (Roma), Crippa (Napoli), Cucchi (Inter), De Agostini (Juventus), Dunga (Fiorentina), Ferrara (Napoli), Ferri (Inter), Fiorin (Genoa), Fusi (Napoli), Geovani (Bologna), Icardi (Lazio), Klinsmann (Inter), Kubik (Fiorentina), Limpar (Cremonese), Manfredonia (Roma), Maspero (Cremonese), Matteoli (Inter), Monelli (Bari), Montorfano (Cremonese), Napoli (Juventus), Nela (Roma), Nobile (Cesena), Pasciullo (Atalanta), Perrone (Bari), Pin (Fiorentina), Piraccini (Cesena), Poli (Bologna), Rizzardi (Cremonese), Ruotolo (Genoa), Sabato (Ascoli), Schillaci (Juventus), Sensini (Udinese), Solda (Lazio), Tempestilli (Roma), Traini (Cesena), Tricella (Juventus), Vialli (Sampdoria), Vincze (Lecce), Virdis (Lecce).


TOPP 10 – SPILLERBØRSEN (La Stampa)
6.75 – Baresi (Milan)
6.70 – Cerezo (Sampdoria)
6.70 – Völler (Roma)
6.67 – Signorini (Genoa)
6.63 – Maradona (Napoli)
6.60 – Matthäus (Inter)
6.56 – Salsano (Sampdoria)
6.55 – Donadoni (Milan)
6.53 – João Paulo (Bari)
6.50 – Zavarov (Juventus)


NESTE RUNDE – Søndag, 30. desember 1989
Ascoli – Genoa
Atalanta – Fiorentina
Bari – Milan
Bologna – Roma
Inter – Udinese
Juventus – Lecce
Lazio – Napoli
Sampdoria – Cremonese
Verona – Cesena

[mikemodano]

Giuseppe Giannini blir presset fra flere hold om å snakke Desideri inn på landslaget.

Tro om Desideri var et navn Vicini vurderte seriøst til Argentina-troppen? Det er helt uvirkelige tall midtbanespilleren har levert den første halvdelen denne sesongen: Åtte ligamål, scoring i hver av de fire siste kampene. Nå definerer for all del ikke scoringer alene en midtbanespiller, men tallene er en ok indikasjon på at fyren er i slag. Men hvilken posisjon var han best i? Det kunne vært interessant å vite litt om komposisjonen av den Roma-midtbanen.

Når det gjelder Argentina-kampen, så fant altså den sted i Cagliari, og stadion var Sant' Elia, dit italienske myndigheter altså hadde trykket så hardt på FIFA for å få engelskmennene sendt til det innledende gruppespillet. Som vi har sett tidligere i tråden, så hadde de lyktes.

Italia og Argentina hadde møttes i fire strake VM, med to seire for italienerne og to uavgjorte som utfall. Det var verdensmesterne fra de tre siste VM-sluttspillene som møttes, så merkelappen "tungvekterdyst" kunne neppe vært mer beskrivende. Og det til tross for argentinernes skrale 1989-form. De hadde altså registrert fem fattige nettkjenninger på de ti landskampene de hadde vært involvert i dette kalenderåret. Maradonas form hadde ikke vært optimal denne høstsesongen, men som det alltid ble sagt på den tiden: "Selv en 75 % fit Diego kunne være mer enn nok til å vippe et jevnt oppgjør argentinernes vei."

Italia var tilbake i 3-5-2, og startoppstillingen var slik:

Zenga
Ferrara - Baresi - Bergomi (k)
De Napoli - Donadoni - Giannini - Berti - Maldini
Serena - Vialli

To gode Maradona-busser fra Napoli, Ferrara og De Napoli ville ofte krysse klubbkompisens spor i dette oppgjøret. Ja, mer enn det for den unge Ferrara, som var satt til å vokte Argentinas nummer 10. 22-åringen var naturligvis inne i varmen på grunn av Ferris skulderskade, men ville det svekke Azzurri at jernmannen ikke var med? Ferrara var heller ingen pusekatt, men ville han greie å temme Maradona?

Giannini fikk den litt mer offensive utgangsposisjonen her, og ofte dette landslagsåret har han vist seg å være mer framtredende som dirigent når han har hatt litt mindre defensivt ansvar. Grovjobben på midten fikk indreløperne Donadoni og Berti ta seg av denne gang. Med fire seriemål bak seg i løpet av desembermåneden var også Serena noe av en formspiller. Ergo var det ikke helt unaturlig at han fikk spissplassen ved siden av Vialli, spesielt med tanke på Carnevales skadefravær. På benken satt målvaktsreserven Tacconi, De Agostini, Fusi, Marocchi og Mancini. Sistnevnte hadde ikke spilt ett minutt landslagsfotball siden 2-1-gevinsten mot Norge i oktober året i forveien. Med både Carnevale og Baggio ute kunne det kanskje dukke opp en mulighet for spill for Viallis kumpan.

Argentina kom også i 3-5-2, og Bilardo hadde stilt sine elleve slik fra start:

Pumpido
Ruggeri - Simón - Monzón
Giusti - Basualdo - Batista - Burruchaga - Olarticoechea
Dezotti - Maradona (k)

Under Copa América hadde kjenningen fra '86-VM, 'Tata' Brown, vært libero for argentinerne i et mesterskap der de hadde vekslet litt mellom å stille med tre og fire mann i backlinja. I siste kamp mot Brasil hadde Ruggeri fått jobben som den fri der bak, men her var Real Madrid-kolossen tilbake igjen i en mer typisk vorstopperrolle. Det var Boca Juniors' 29-årige Juan Simón som var blitt gitt tillit sentralt i midtforsvaret, mens Independientes Pedro Monzón kompletterte backrekka. De to breddeholderne var begge kjent fra forrige VM: Både Ricardo Giusti og Julio Olarticoechea kunne smykke seg med verdensmestertittel. I dypet blant de tre mer sentrale på midten fant man havnesjaueren Sergio Batista fra River Plate, mens den Stuttgart-baserte 26-åringen José Basualdo tok overraskende mange løp framover i sin rolle som den høyre av de to indreløperne. Jorge Burruchaga hadde vel også slitt litt med å gjenskape det inntrykket han etterlot etter VM i Mexico, men stilte uansett her igjen som Maradonas fremste Wasserträger. Formspilleren Gustavo Dezotti virket som et opplagt spissvalg ved siden av bestyreren sjøl.

Kampen ligger ute til allmenn forlystelse på Youtube, og selv om matchen nok ikke skriver seg inn i verdenshistorien som blant de mest underholdende noensinne, så kan det være interessant å se et snookerframe der spillerne ønsker å nøytralisere motstanderne framfor å hver gang gå for putt. Det var mye duellspill, ikke altfor høyt tempo, og svært få scoringsmuligheter noen vei. Spesielt Argentina kom for først og fremst å holde nullen, og Ferrara var god mann mot mann mot Maradona. Likevel kunne verdenseneren ha både scoret og assistert (Caniggia kom inn i den andre omgangen og holdt på å heade hjem fra Maradonas overlegg). Dezotti var en gedigen skuffelse, og fikk ikke utrettet noe som helst, men så var han nødt til å legge ned en del arbeid ute i høyrekorridoren, og det er neppe noen hemmelighet at Cremonese-mannen foretrekker en sentral angrepsrolle.

Italienerne gjorde tre pausebytter: Tacconi inn for Zenga, De Agostini inn for Maldini, og Mancini inn for Donadoni. Faktisk var Sampdoria-angriperen en direkte Donadoni-erstatter på det viset at han hoppet inn i indreløperjobben. Han var mer involvert i den rollen enn etter at han flyttet fram i spiss da Vicini plukket Vialli av for Luca Fusi. Best hos italienerne syntes jeg nok Baresi og Giannini var, mens den argentinske ankermannen Batista aldri lot seg lure ut på glatta hos bortelaget. 0-0 ga nok også et helt greit bilde av dette oppgjøret. Med det ble Italia stående med 5-3-2 fra sine ti landskamper i 1989, mens Argentina på sin side kun hadde gjort fem mål på elleve internasjonale partier.

Er det høytidspause nå?

[jakral]

Men hvilken posisjon var han best i? Det kunne vært interessant å vite litt om komposisjonen av den Roma-midtbanen.

Jeg tror vel sentral midtbane som en boks-til-boks-type ved siden av den mer playmaker-aktige Giannini er Desideris beste posisjon, selv om han er blitt brukt på høyrekanten også. Skulle gjerne sett litt flere hele kamper med ham i Roma. Det kanskje kommer.

Når det gjelder Argentina-kampen, så fant altså den sted i Cagliari, og stadion var Sant' Elia,

Bra du tok tak i denne landskampen som altså ble spilt torsdag, 21. desember 1989. Litt underlig dato for en landskamp så tett opp mot jul. Kan jo slenge på La Stampa-børsen også. En skikkelig sovepille til kamp. Flere spillere var så lite involverte at de ikke fikk børskarakter. Bilardo kjørte fortsatt med sju spillere fra startoppstillingen i VM-finalen ’86. Det er mange av de samme heltene som skal dra lasset igjen til sommeren helt åpenbart. Dezotti imponerte altså ikke i Valdano-rollen, men får en grei karakter i avisa likevel.

ITA: Zenga – (46’ Tacconi –), Bergomi 6, Maldini 5 (46’ De Agostini –), F.Baresi 6.5, Ferrara 7, Berti 5, Donadoni 5.5 (46’ Mancini –), De Napoli 6, Vialli 5 (69’ Fusi –), Giannini 7, Serena 6.

ARG: Pumpido 6, Simon 6.5, Ruggeri 6, Monzon 6, Olarticoechea 6.5, Giusti 6.5, Batista 6, Basualdo 5 (40’ Troglio –), Burruchaga 7, Maradona 5, Dezotti 6 (70’ Caniggia –).

Er det høytidspause nå?

Ja, men vi skal ha en full romjulsrunde dagen før nyttårsaften, så det blir ingen lang hvilepause for spillerne. Napoli feirer i alle fall jul på tabelltopp.

[mikemodano]

Jeg tror vel sentral midtbane som en boks-til-boks-type ved siden av den mer playmaker-aktige Giannini er Desideris beste posisjon, selv om han er blitt brukt på høyrekanten også. Skulle gjerne sett litt flere hele kamper med ham i Roma. Det kanskje kommer.

Det er omtrent de tankene jeg også har. Det som alltid er spennende når det gjelder spillere man stort sett kun har lest om, er å se dem i aksjon og se hvilke oppgaver de løser. Jeg er klar over at jeg stort sett alltid kommer tilbake til Footballia, men det er en såpass solid kilde til levende bilder fra fortiden at det er vanskelig å la være. Jeg har identifisert to Roma-kamper fra høstsesongen 89/90 der inne, hvor Desideri deltar. Det er hjemmemøtet med Napoli 8.oktober og det er byderbyet mot Lazio 19.november. Begge kampene fant sted på Stadio Flaminio, og de bør kunne gi en ok pekepinn på Desideris rolle i 89/90-sesongens AS Roma. Nettsiden har også tre Roma-oppgjør fra andre halvdel i sesongen, men Desideri deltok ikke i noen av dem.

ITA: Zenga – (46’ Tacconi –), Bergomi 6, Maldini 5 (46’ De Agostini –), F.Baresi 6.5, Ferrara 7, Berti 5, Donadoni 5.5 (46’ Mancini –), De Napoli 6, Vialli 5 (69’ Fusi –), Giannini 7, Serena 6.

ARG: Pumpido 6, Simon 6.5, Ruggeri 6, Monzon 6, Olarticoechea 6.5, Giusti 6.5, Batista 6, Basualdo 5 (40’ Troglio –), Burruchaga 7, Maradona 5, Dezotti 6 (70’ Caniggia –).

Mange takk for avisbørsen. Er det en forglemmelse at Zenga ikke ble børsnotert etter sine 45 minutter? Jeg ser at både Maldini og Donadoni fikk poeng for sine førsteomgangminutter. Nå var det for så vidt ingen av de to målvaktene som ble bedømt, selv om de spilte en hel omgang hver.

Slik så det for øvrig ut hos meg:
ITA: Zenga 6,8 (Tacconi 6,6), Bergomi 7,1, Maldini 6,7 (De Agostini 7,0), Baresi 7,3, Ferrara 6,9, Berti 6,8, Donadoni 6,7 (Mancini 6,9), De Napoli 7,1, Vialli 6,8 (Fusi -), Giannini 7,3, Serena 6,9

ARG: Pumpido 7,1, Ruggeri 7,0, Simón 7,3, Monzón 7,3, Batista 7,4, Olarticoechea 7,1, Giusti 7,0, Basualdo 6,9 (Troglio 6,8), Burruchaga 6,8, Maradona 6,9, Dezotti 6,3 (Caniggia -)

Børssifre skal en ikke henge seg all verden opp i. De er av den subjektive sorten, men det kan likevel være artig å sammenlikne. Journalisten så nok oppgjøret kun den ene gangen, og i tillegg live. Jeg hadde fordelen av å se det på video, og dessuten var jeg igjennom fem-seks ganger.

[mikemodano]

Litt tricky å få helt has på den Roma-oppstillingen (mot Napoli), men jeg tror det er en 3-5-2, og at den danderer seg slik:

1 Cervone
5 Berthold - 6 Comi - 2 Pellegrini
8 Di Mauro - 7 Desideri - 4 Manfredonia - 10 Giannini - 3 Nela
11 Rizzitelli - 9 Völler

Skjønt: Ruggiero Rizzitelli lå så bredt at en tidvis kunne mistenke ham for å være høyrekant, og når sant skal sies involverer Di Mauro seg også en del innover i bana. I en 3-5-2 vil det være Desideri og Giannini som ligger som indreløpere, og spesielt 'vår mann' utmerker seg som en toveisspiller den første halvtimen på Flaminio. Han kom blant annet til en avslutning fra inne i feltet som gikk over. Jeg er ikke helt overbevist om Manfredonias rolle som den dype på midten, men at Comi er libero er det i alle fall ingen tvil om. Berthold trekker også tidvis bredt mot høyre, men jeg får helt klart en forståelse av at han er mer markeringsspiller defensivt (ofte mot Carnevale, som han tackler så det lukter svidd allerede innledningsvis), og at det videre er Pellegrini som ser til Maradona. At Nela ligger ute på venstreflanken er også hevet over tvil.

Når det gjelder Napoli, så må jeg komme tilbake til dem. Elleveren så slik ut:

1 Giuliani, 2 Ferrara, 3 Francini, 4 Crippa, 5 Alemão, 6 Baroni, 7 Fusi, 8 De Napoli, 9 Careca, 10 Maradona, 11 Carnevale. De ligger fortjent under med 1-0 mot et aggressivt og friskt Roma etter den første halve timen.

Ok, et forsøk:

Giuliani
Ferrara - Baroni - Francini
De Napoli - Fusi - Alemão - Crippa
Maradona - Careca - Carnevale

En slags 3-4-3 (3-4-2-1 ville man trolig sagt i dag, med Careca i spyd framfor Maradona (høyre) og Carnevale), altså, om jeg skal utgå fra det vesle jeg har gjort av observasjoner om Napoli i løpet av 40 minutter. Baroni den fri der bak, landslagsgutta De Napoli og Crippa på henholdsvis høyre og venstre, og så tar Fusi og 'tyskeren' seg av de sentrale rollene på midten.

[GiPazzini_85]

Litt tricky å få helt has på den Roma-oppstillingen (mot Napoli), men jeg tror det er en 3-5-2, og at den danderer seg slik:

1 Cervone
5 Berthold - 6 Comi - 2 Pellegrini
8 Di Mauro - 7 Desideri - 4 Manfredonia - 10 Giannini - 3 Nela
11 Rizzitelli - 9 Völler

Skjønt: Ruggiero Rizzitelli lå så bredt at en tidvis kunne mistenke ham for å være høyrekant, og når sant skal sies involverer Di Mauro seg også en del innover i bana. I en 3-5-2 vil det være Desideri og Giannini som ligger som indreløpere, og spesielt 'vår mann' utmerker seg som en toveisspiller den første halvtimen på Flaminio. Han kom blant annet til en avslutning fra inne i feltet som gikk over. Jeg er ikke helt overbevist om Manfredonias rolle som den dype på midten, men at Comi er libero er det i alle fall ingen tvil om. Berthold trekker også tidvis bredt mot høyre, men jeg får helt klart en forståelse av at han er mer markeringsspiller defensivt (ofte mot Carnevale, som han tackler så det lukter svidd allerede innledningsvis), og at det videre er Pellegrini som ser til Maradona. At Nela ligger ute på venstreflanken er også hevet over tvil.

Når det gjelder Napoli, så må jeg komme tilbake til dem. Elleveren så slik ut:

1 Giuliani, 2 Ferrara, 3 Francini, 4 Crippa, 5 Alemão, 6 Baroni, 7 Fusi, 8 De Napoli, 9 Careca, 10 Maradona, 11 Carnevale. De ligger fortjent under med 1-0 mot et aggressivt og friskt Roma etter den første halve timen.

En typisk Roma-formasjon under Radice var i en 4-4-2 nokså inspirert av Trapattonis lignende måte å sette opp denne på, mao en del "flytende" roller. Så Comi skal opp i midtbaneleddet og Manfredonia og Nela ned i backrekka. Manfredonia enten som libero eller med spesiell mannmarkering på Maradona (trolig) her. Så altså: Cervone; Pellegrini, Berthold, Manfredonia, Nela; Di Mauro, Comi, Giannini, Desideri; Rizzitelli, Völler. Midtbanen er nok nokså flytende her mtp Giannini og Comi som nokså offensive. Ikke akkurat en "flat" midtbanefirer her.

[mikemodano]

Takk for innspill, Pazzini. Jeg skal absolutt ikke utelukke 4-4-2, for det er mange av disse som spiller i, som du sier, flytende roller. Den 3-5-2-formasjonen jeg har visualisert meg fram til er ikke bombesikker, men Comi er uten tvil libero, og så er Manfredonia den som holder igjen sentralt på midten. Jeg kan ikke utelukke at han fotfølger Careca, for at Pellegrini og Berthold går etter henholdsvis Maradona og Carnevale levner videoen ingen tvil om. Jeg er åpen for at Di Mauro spiller noe inn i banen, og at Rizzitelli heller enn angriper er satt opp som offensiv høyrebredd. Men Nela ligger utvilsomt framskutt ute på venstrekanten i det som i beste fall er en skjev 3-5-2 (mens jeg altså er åpen for andre syn). Jeg anbefaler imidlertid videoen. Bildene er overraskende skarpe.

[GiPazzini_85]

Takk for innspill, Pazzini. Jeg skal absolutt ikke utelukke 4-4-2, for det er mange av disse som spiller i, som du sier, flytende roller. Den 3-5-2-formasjonen jeg har visualisert meg fram til er ikke bombesikker, men Comi er uten tvil libero, og så er Manfredonia den som holder igjen sentralt på midten. Jeg kan ikke utelukke at han fotfølger Careca, for at Pellegrini og Berthold går etter henholdsvis Maradona og Carnevale levner videoen ingen tvil om. Jeg er åpen for at Di Mauro spiller noe inn i banen, og at Rizzitelli heller enn angriper er satt opp som offensiv høyrebredd. Men Nela ligger utvilsomt framskutt ute på venstrekanten i det som i beste fall er en skjev 3-5-2 (mens jeg altså er åpen for andre syn). Jeg anbefaler imidlertid videoen. Bildene er overraskende skarpe.

Comi var jo en mer offensivt anlagt spiller. Pellegrini høyreback. Men mulig Nela har en fremskutt backrolle.

[jakral]

Når det gjelder Argentina-kampen, så fant altså den sted i Cagliari, og stadion var Sant' Elia, dit italienske myndigheter altså hadde trykket så hardt på FIFA for å få engelskmennene sendt til det innledende gruppespillet. Som vi har sett tidligere i tråden, så hadde de lyktes.

Vi må tillegge at det faktisk var like mye britiske myndigheter som pushet for Sardinia som base for England som italienske. Du så den nye dokumentaren jeg linket til inne på Italia '90-tråden. Mot slutten av episoden dukker denne sinte, rødhårete sportsministeren opp i flere korte klipp; Colin Moynihan. Det var han som ledet arbeidet der.

Dessuten...

Vi må kanskje ta med at to av VM-favorittene møttes til privatlandskamp i Rotterdam i dagene før jul også. Et noe redusert Nederland tapte 1-0 mot et ganske så toppet Brasil. Careca matchvinner med en heading på et Jorginho-innlegg fra høyre.

NED: van Breukelen, Sturing, R.Koeman (Laamers), van Tiggelen, Reekers, van Aerle, Wouters (Blind), Ellerman (Winter), Latuheru, Kieft (van Loen), Berghuis (van't Schip).

BRA: Taffarel, Aldair (Júlio César), Mozer, Ricardo Rocha, Jorginho, Dunga (Silas), Alemão, Valdo, Branco, Romário (Bebeto), Careca (Müller).

[GiPazzini_85]

Takk for innspill, Pazzini. Jeg skal absolutt ikke utelukke 4-4-2, for det er mange av disse som spiller i, som du sier, flytende roller. Den 3-5-2-formasjonen jeg har visualisert meg fram til er ikke bombesikker, men Comi er uten tvil libero, og så er Manfredonia den som holder igjen sentralt på midten. Jeg kan ikke utelukke at han fotfølger Careca, for at Pellegrini og Berthold går etter henholdsvis Maradona og Carnevale levner videoen ingen tvil om. Jeg er åpen for at Di Mauro spiller noe inn i banen, og at Rizzitelli heller enn angriper er satt opp som offensiv høyrebredd. Men Nela ligger utvilsomt framskutt ute på venstrekanten i det som i beste fall er en skjev 3-5-2 (mens jeg altså er åpen for andre syn). Jeg anbefaler imidlertid videoen. Bildene er overraskende skarpe.

Tror jeg ser hva som er greia her nå. Formasjonen jeg har satt opp ville nok vært nokså normal for mange andre kamper med Roma denne sesongen. Men her driver jo Radice med dobbeldekning av Maradona. Derfor er det nok vanskelig å si hva slags formasjon dette er, om det i det hele tatt er en. Ser på videoen nå og Comi er jo overalt i løpet av kampen.

[mikemodano]

Nå skal ikke jeg sitte og være høy og mørk når det gjelder italiensk fotball, der du nok er rimelig bevisst på hva som har rørt seg også i et historisk perspektiv, og det er heller ikke det at det spiller noen avgjørende rolle, men nå har jeg gjort unna flerfoldige minutter i samtlige av de fem Roma-kampene Footballia har i arkivet sitt fra Serie A-sesongen 1989/90, og jeg greier ikke å definere Antonio Comi som noe annet enn libero basert på disse bildene. Man ser ham hele tiden som den forsvareren som ligger sentralt og tar ut dybde, og han er også ganske restriktiv i forhold til å avansere framover i løpet av de minuttene jeg har observert ham, så dersom disse oppgjørene er representative for hvordan Comi tedde seg i 89/90-sesongen, så var han ingen spesielt vågal libero som bykset over midtstreken så snart anledningen inviterte til det. Jeg ser imidlertid av karrierestatsa hans at han bokførte en del scoringer for Torino før han havnet i hovedstaden, og noen mål ble det jo også i Roma, så at du har dine ord i behold hva gjelder Comis involveringer fra en midtbaneposisjon tviler jeg således ikke på.

[mikemodano]

Vi må tillegge at det faktisk var like mye britiske myndigheter som pushet for Sardinia som base for England som italienske. Du så den nye dokumentaren jeg linket til inne på Italia '90-tråden. Mot slutten av episoden dukker denne sinte, rødhårete sportsministeren opp i flere korte klipp; Colin Moynihan. Det var han som ledet arbeidet der.

Sant nok. Moynihan ble der framstilt som en som «aldri selv hadde vært del av en tribunekultur», og en kunne nesten få inntrykk av at det ikke kun var tribunemobben som ønsket ham alt vondt. Men at fyren var effektiv og hadde gjennomslagskraft var det ikke særlig tvil om.

Vi må kanskje ta med at to av VM-favorittene møttes til privatlandskamp i Rotterdam i dagene før jul også. Et noe redusert Nederland tapte 1-0 mot et ganske så toppet Brasil.

Nederlenderne stilte greit redusert, ja. Milan-trioen var ikke med. Gullit fordi han var skadet, mens de to andre ikke ble frigitt rett i kjølvannet av finalen i den interkontinentale cupen. I tillegg manglet fire Mechelen-spillere (de spilte cupkamp mot Lokeren samme dag), Erwin Koeman, John Bosman, Graeme Rutjes og Wim Hofkens, samt en Gerald Vanenburg som nok ville ha vært en opplagt startkandidat.

I den nederlandske 3-4-3-formasjonen var de to Vitesse-spillerne Edward Sturing og Bert Latuheru, på henholdsvis høyrebredd og høyre angrepsplass, samt Volendams Frank Berghuis, ute på venstreflanken i angrepsrekka, alle debutanter. Juul Ellerman fra PSV var en spennende fyr, men uten all verden til landslagsballast, og han bekledde den offensive sentrale midtbaneposisjonen framfor drevne Jan Wouters. Så det var nok særlig i fremste rekke de led under savnet av etablerte folk, til tross for at Wim Kieft startet i spydspissrollen.

Brassene hadde med igjen Mozer for første gang siden en kamp mot Portugal tilbake i juni, og han tok liberoplassen med de to elegante vorstopperne Aldair og Ricardo Rocha foran seg. Mazinho, som hadde spilt en viktig rolle både i Copa América og i den påfølgende VM-kvalifiseringen, var ute, men med Jorginho oå plass igjen, så ville ikke savnet bli spesielt merkbart. Alemão var blitt avspist med lite spilletid både i kontinentalmesterskapet og i VM-kvaliken, men fikk her starte på bekostning av den Silas som Lazaroni ellers hadde foretrukket. Og så hadde man den ganske sjeldne Romário/Careca-kombinasjonen på topp.

Fortjent Brasil-seier og nok en fin borteskalp i Europa, selv om motstanderen akkurat ved denne anledningen dessverre ikke hadde vært i nærheten av å stille sitt sterkeste lag. Hos vertskapet hadde Berry van Aerle en svært god dag på jobben i en for ham litt uvant markeringsstopperrolle, i alle fall i landslagssammenheng, og han tok fint luven av PSV-kompis Romário, mens Jorginho etter mitt syn var den som utmerket seg mest av brassene, med Dunga som en god nummer to. Et artig gjensyn fikk man dessuten etter pause da Júlio César, den kraftfulle stopperen fra Mexico-VM, kom inn og erstattet Aldair. Han gjorde sine saker meget bra! En annen ‘86-kjenning, Josimar, hadde vist seg fram ved enkelte andre anledninger i kalenderåret 1989, men aldri i nærheten av like overbevisende som under det VM-et.

[GiPazzini_85]

Nå skal ikke jeg sitte og være høy og mørk når det gjelder italiensk fotball, der du nok er rimelig bevisst på hva som har rørt seg også i et historisk perspektiv, og det er heller ikke det at det spiller noen avgjørende rolle, men nå har jeg gjort unna flerfoldige minutter i samtlige av de fem Roma-kampene Footballia har i arkivet sitt fra Serie A-sesongen 1989/90, og jeg greier ikke å definere Antonio Comi som noe annet enn libero basert på disse bildene. Man ser ham hele tiden som den forsvareren som ligger sentralt og tar ut dybde, og han er også ganske restriktiv i forhold til å avansere framover i løpet av de minuttene jeg har observert ham, så dersom disse oppgjørene er representative for hvordan Comi tedde seg i 89/90-sesongen, så var han ingen spesielt vågal libero som bykset over midtstreken så snart anledningen inviterte til det. Jeg ser imidlertid av karrierestatsa hans at han bokførte en del scoringer for Torino før han havnet i hovedstaden, og noen mål ble det jo også i Roma, så at du har dine ord i behold hva gjelder Comis involveringer fra en midtbaneposisjon tviler jeg således ikke på.

Ja, du har nok rett her, men det er dette med å få passet det hele inn i Radices 4-4-2. Spørsmålet er da om det eventuelt må bli: Cervone; Pellegrini, Berthold, Comi, Nela; Desideri, Di Mauro, Manfredonia, Giannini; Rizzitelli, Völler. Giannini i litt mer fri rolle og som flyter litt sammen med Rizzitelli og Völler. Di Mauro og Manfredonia faller ned for å slippe Nela frem. Conti sitter jo på benken her.

[mikemodano]

Conti sitter jo på benken her.

Ja, en 35-årig Bruno Conti var fortsatt tilgjengelig om Radice ønsket det.
Når det gjelder formasjoner, så må jeg innrømme en viss OCD-diagnose. Det er noe med det å plassere et spilleroppsett innenfor definerte rammer. Jeg går litt på akkord med meg selv dersom jeg ikke helt greier å uttrykke hvilken tallkombinasjon som er i bruk. For Giallorossi her kan jeg nok gå med på at det er snakk om fire i det bakre leddet derom en anser Manfredonia som markør på Careca, noe som absolutt ikke er urimelig å gjøre. De stiller svært så markeringsorienterte, romerne, for vi ser jo også Berthold (Carnevale) og Pellegrini (Maradona) med den type oppgaver. Det forteller i grunn også at Roma stiller med en firer bak uten særlig bredde, men hvor både Rizzitelli og Di Mauro (spesielt) veksler på å ivareta høyresiden, mens Nela altså ligger offensivt bredt ute på motsatt flanke. Så: 4-5-1?

Cervone
Berthold - Comi - Manfredonia - Pellegrini
Rizzitelli - Di Mauro - Giannini - Desideri - Nela
Völler

Det kan også være et alternativ. Når en ser igjennom den første omgangen, så merker en seg hvor typisk bredt Rizzitelli stort sett ligger. Han er ingen toppforward i dette oppgjøret, og det rimer strengt tatt med inntrykk jeg har dannet meg av Rizzitelli også fra Azzurri på denne tiden. Det er noe Vialli over posisjoneringen hans, for Sampdoria-esset trakk også svært ofte ut mot høyreflanken, i alle fall på landslaget.

Uansett om Radice primært var en 4-4-2-mann, så kan det virke som om han hadde flere triks i ermet, slik at han ikke var fastlåst kun til den formasjonen.

Jeg er i gang med Roma-Lazio nå, og først og fremst blir man slått av hvilken enorm atmosfære oppgjøret har. Ikke at dét skal være overraskende, altså, men at Flaminio, som klart mer intim enn Olimpico, nok maktet å forvalte disse inntrykkene på en bedre måte vil nok ha spilt i det midlertidige stadionets favør. Igjen møter Roma et lag som stiller med tre spillere man nok kan regne til ei angrepsrekke, der de fra høyre mot venstre har en ung Di Canio (21), brassen Amarildo sentralt, og ikke minst den glitrende Rubén Sosa ute som venstreangriper. Tempestilli er inne for Pellegrini i det som er den eneste endringen siden oppgjøret mot Napoli flere uker tilbake, og han starter ute mot venstre for å ta seg av Di Canio. Sistnevnte vil imidlertid vandre en del, og da skjer det med Tempestilli på slep. Comi ligger fritt bak resten av forsvaret, og det er Berthold som ser til Sosa, mens Manfredonia forsøker som best han kan å håndtere Amarildo. Interessant å endelig få se sistnevnte, som bekrefter inntrykket jeg hadde om en relativt røslig midtspiss. Han er nær ved å lykkes med et saksespark etter en dødball.

Framover ser det forholdsvis likt ut om en jamfører med hva som var tilfelle mot Napoli. Rizzitelli går igjen bredt ut mot høyre, mens sliteren Di Mauro gjør det største grovarbeidet på midten, der Giannini nok ligger som en slags luksusspiller litt framfor nettopp Di Mauro og Desideri, med sistnevnte ivrig til å ta løp uten ball. Igjen ser man Nela som kantspiller ute på venstre, i ei rolle jeg vil kalle lik den han hadde mot napolitanerne.

Edit: Jeg må selvsagt forsøke meg på Lazios oppstilling også, som for meg helt klart virker å være en 4-3-3:

Valerio Fiori
Cristiano Bergodi - Angelo Gregucci - Roberto Soldà - Raffaele Sergio
Alessandro Bertoni - Gabriele Pin - Andrea Icardi
Paolo Di Canio - Amarildo - Rubén Sosa

Det er nesten utelukkende ukjente navn her for min del, bortsett fra de mest opplagte. Sergio viser seg som en offensiv backtype ute på venstre, og imponerer med å vise fram to gode føtter. Han ser ut til å være venstrebeint, men slår faktisk venstrecorner med høyrebeinet helt problemfritt. Av de to stopperne er det nok Soldà som tar ut litt dybde bak Gregucci, som orienterer seg mot Völler. Icardi er en forholdsvis foretaksom type i den venstre indreløperposisjonen, mens jeg så langt har til gode å la meg overbevise helt av Bertoni på motsatt side av sentralen Pin (som gjerne ligger i midtsirkelen og strør pasninger).

[jakral]

Når det gjelder formasjoner, så må jeg innrømme en viss OCD-diagnose. Det er noe med det å plassere et spilleroppsett innenfor definerte rammer.

Det er ikke alltid like lett å stadfeste disse formasjonene ved hjelp av video (dessuten i smalere 4:3-bilde) i en tid hvor det ble spilt så mye markeringsorientert fotball. I de kildene jeg har tilgjengelig i dette prosjektet, så er det knapt en eneste formasjon som nevnes noe sted. Ingen illustrasjoner med taktisk oppsett. Det er 1-11 i rekke og så børskarakter i kilde etter kilde. Ikke engang Sacchis 4-4-2 nevnes. Derfor har jeg vært ganske tilbakeholden med detaljer om lagenes spillemåte her. Det har rett og slett vært for få hele kamper tilgjengelig. Men hvis du vil grave i dette fremover, så er det bare å kjøre på. Tommel opp for det.

[mikemodano]

Det er ikke alltid like lett å stadfeste disse formasjonene ved hjelp av video (dessuten i smalere 4:3-bilde) i en tid hvor det ble spilt så mye markeringsorientert fotball.

Helt klart. Og det var jo ikke bare i Italia det ble spilt markeringsorientert fotball.
Videoobservasjoner gir imidlertid en grei pekepinn, og dersom en absolutt skal presse en ellever inn i en formasjon (slik iallfall jeg har en sterk tilbøyelighet til å gjøre), så får en i det minste en ok forståelse av gitt spillers utgangsposisjon. Spesielt offensive spillere kan ha en tendens til å vandre over større områder, og i en tid med stor punktmarkeringsiver, så medførte det en del vandring ut av teig også for forsvarsspillere.

Men hvis du vil grave i dette fremover, så er det bare å kjøre på.

Det er ren nysgjerrighet som driver meg. Jeg er alltid opptatt av å kjenne til utgangspunktet til en spiller som kanskje i "alle" år kun har vært et navn i ei oppstilling og lite mer. I tillegg er det gøy å knuse myter, som av og til skjer når en videoobserverer spillere fra for eksempel 80-tallet (at vedkommende gjerne agerer annerledes enn hva "gjengs oppfatning" forteller).

[jakral]

Tirsdag, 26. desember 1989 får vi sesongens første treneravskjedigelse i Serie A. Bruno Mazzia får sparken i Udinese. Mazzia førte Cremonese til opprykk i Serie A i mai, men ble fristet av et mer hardtsatsende Udinese-prosjekt før sesongstart og hoppet på der, men ambisjonsnivå og resultater har ikke vært samstemt denne sesongen og ledelsen på Friuli tok grep i romjula.

Ny trener for Udinese blir Rino Marchesi, som fikk den utakknemlige jobben med å overta etter Trapattoni i Juventus sommeren 1986. To vanskelige sesonger fulgte i Fiat-byen med et generasjonsskifte han ikke klarte å gjennomføre etter Platini-æraen. Marchesi hadde sist en jobb i april 1989, og fikk da sparken i Como som hadde stø kurs mot nedrykk til Serie B. Nå er det altså Udinese som er hans nye arbeidsplass.

[jakral]

Onsdag, 27. desember 1989 var det tid for offentliggjøring av Ballon d'Or vinneren:

1 - Marco van Basten (Ned, Milan) - 119p
2 - Franco Baresi (Ita, Milan) - 80p
3 - Frank Rijkaard (Ned, Milan) - 43p
4 - Lothar Matthäus (Ger, Inter) - 24p
5 - Peter Shilton (Eng, Derby County) - 22p
6 - Dragan Stojkovic (Yug, Røde Stjerne) – 19p
7 - Ruud Gullit (Ned, Milan) - 16p
8 - Gheorghe Hagi (Rom, Steaua) - 11p
8 - Jürgen Klinsmann (Ger, Inter) - 11p
10 - Michel Preud'homme (Bel, Mechelen) - 10p
10 - Jean Pierre Papin (Fra, Marseille) - 10p

Øvrige spillere som også fikk noen småpoeng: Aleksej Mikhailitsjenko (Sov, Dynamo Kiev), Michel (Esp, Real Madrid), Andreas Brehme (Ger, Inter), Paulo Futre (Por, Atletico Madrid), Karl-Heinz Riedle (Ger, Werder Bremen), John Barnes (Eng, Liverpool), Pat Bonner (Irl, Celtic), Glenn Hysén (Swe, Liverpool), Oleg Kuznetsov (Sov, Dynamo Kiev), Andreas Möller (Ger, Borussia Dortmund), Julio Salinas (Esp, Barcelona), Thomas Hässler (Ger, Köln), Ronald Koeman (Ned, Barcelona), Roby Langers (Lux, Nice), Gary Lineker (Eng, Tottenham), Paolo Maldini (Ita, Milan), Theo Snelders (Ned, Aberdeen), Gianluca Vialli (Ita, Sampdoria), Alexander Zavarov (Sov, Juventus).

En øyenbrynhevende kuriositet: Toppscorerne 1988-89 i Italia (Aldo Serena), Vest-Tyskland (Thomas Allofs og Roland Wohlfart), England (Alan Smith) og Spania (Baltazar) fikk sammenlagt null stemmer i Ballon d'Or. (Baltazar kunne jo ikke velges uansett som ikke-européer).

Marco van Basten vinner for andre året på rad. En trippel for AC Milan og bare én angrepsspiller på topp fem. Prisen var som kjent bare åpen for europeere på dette tidspunktet. Mistenker at noen sør-amerikanere fra Serie A kunne slått seg inn og gjort topp ti nærmest helitaliensk ellers. Interessant også at nyheten om Ballon d'Or-vinneren ble stuet bort langt bak i sportsdelen i avisene. I dag er jo slikt førstesidestoff.

Van Basten sier han verdsetter denne gullballen høyere enn fjorårets fordi det er vanskeligere å bli værende på toppen enn å vinne første gang. Han deler æren likt med Milan og nederlandske landslaget. Og om Franco Baresi, som er prisens moralske vinner (i følge La Stampa), sier Van Basten diplomatisk at det alltid er vanskeligere for forsvarsspillere å bli verdsatt.

[jakral]

17. SERIERUNDE –– Lørdag, 30. desember 1989


0 Ascoli
0 Genoa

Det var ikke noe tidlig nyttårsfyrverkeri som ble servert på Del Duca denne ettermiddagen. Rett og slett en anonym seriekamp for glemmeboka med begrenset antall målsjanser. Ascoli manglet fortsatt sin skadde spiss Casagrande og var veldig tannløse fremover. Genoa-trener Scoglio ga igjen tillit til sin førstekeeper Attilio Gregori etter et par kamper på benken, for reserven Braglia hadde ikke innfridd i mellomtiden. Men Scoglio måtte fortsatt unnvære den viktige liberoen Signorini, som riktignok ikke var suspendert lenger, men som hadde blitt småskadet på trening. Mot Ascoli ble det tett bakover. 0-0 var et velfortjent resultat mente begge trenerne etter kampen. Ascoli avslutter høstsesongen på 11 poeng akkurat som i fjor. Den gangen lå de nederst på tabellen og kravlet seg over streken etter en sterk vårsesong. Noe liknende kreves denne sesongen, men med dårligere spillergruppe kan det bli vanskelig. Ascolis unge innbytter Pietro Zaini ble utvist i sluttsekundene etter et slag mot Alberto Urban.

ASC: Lorieri 6, Rodia 6, Colantuono 6 (60’ Cavaliere 6), Carillo 6.5, Aloisi 6, Arslanovic 6.5, Chierico 5.5 (85’ Zaini –), Sabato 5.5, Cvetkovic 6, Giovannelli 6.5, Garlini 5.

GEN: Gregori 6, Torrente 6, Collovati 6, Ruotolo 6, Perdomo 5, Caricola 6, Eranio 6, Urban 6.5, Fontolan 6, Fiorin 5 (88’ Ferroni –), Aguilera 5.


- o – o – o – o – o – o – o – o –


0 Atalanta
0 Fiorentina

Målløst også i Bergamo, men denne kampen var mer livlig med to angrepsvillige lag. Fiorentina manglet to nøkkelforsvarere. Stefano Pioli sonet for gule kort og Giuseppe Volpecina, som ble skadet mot Inter sist, rakk ikke denne kampen. I sistnevntes fravær kom Antonio Dell’Oglio rett inn på backplass. Marco Nappi manglet stadig for Fiorentina, men ville muligens rekke neste runde. Lagene hadde hver sin sterke omgang. Fiorentina best i første, Atalanta i andre. Spesielt løftes gjestenes tsjekker Lubos Kubik fram som en toneangivende spiller, og får skryt for sine stadig bedre språkferdigheter på og utenfor banen. Det vanket mindre skryt til Oscar Dertycia, men da på grunn av svake avslutningsferdigheter. Argentineren burde gitt Fiorentina ledelsen ved et par anledninger i første omgang. Kampens største målsjanse hadde likevel Atalanta ved svensken Glenn Strömberg med en heading i tverrliggeren etter et frispark av Eligio Nicolini. Helt greit med poengdeling i Bergamo.

ATA: Ferron 6, Contratto 6, Pasciullo 7, Bonacina 7, Barcella 5, Progna 6, Strömberg 6, Madonna 6 (79’ Bordin –), Evair 5 (79’ Bresciani –), Nicolini 6, Caniggia 7.

FIO: Landucci 6, Iachini 6, Dell’Oglio 5, Battistini 7, Pin 6, Faccenda 6, Di Chiara 6 (60’ Buso 6), Dunga 7, Dertycia 5, Baggio 6, Kubic 6 (86’ Malusci –).


- o – o – o – o – o – o – o – o –


0 Bari
1 Milan – 89’ Van Basten (Fuser)

Et selvsikkert Bari, uten tap på ti kamper, inviterte til fest hjemme på Della Vittoria mot Milan, som var tilbake i gamlelandet igjen etter triumfen i Tokyo. Underlaget på stadion var frossent og humpete etter en kald natt, men hjemmelagets drøm om å lage krøll for de rødsvarte visnet ganske fort da Pietro Maiellaro og Paolo Monelli, begge viktige angrepsvåpen, måtte ut med skade før det var spilt tjue minutter. Bari-trener Salvemini hadde i samme slengen da brukt begge byttene, og resten av oppgjøret ble en ren forsvarskamp mot poengsultne milanesere. Carlo Ancelotti skjøt i tverrliggeren midtveis i andre omgang, og det virket lenge som om dette skulle bli det nærmeste Milan kom et vinnermål. Men så dukket han opp i nest siste spilleminutt, mannen med en rykende fersk Ballon d’Or-kule på peishylla: Marco van Basten. Innbytteren Diego Fuser slo inn et innlegg fra høyre og nederlenderen kastet seg fram i boksen i duell med Bari-kaptein Giovanni Loseto og scoret. Målet var Van Bastens tjueførste i Serie A i kalenderåret 1989, flest i Italia, ett mål foran Aldo Serena. Milan spiser inn to poeng på Napoli og er bare fire bak nå og dessuten en hengekamp mot jumbo Verona til gode. Scudetto-kampen hardner til.

BAR: Mannini 6.5, Loseto 6.5, Carrera 6.5, Terracenere 6, Ceramicola 6.5, Carbone 6, Urban 6, Gerson 5.5, João Paolo 6, Maiellaro – (8’ Perrone 6), Monelli – (19’ Scarafoni 6).

MIL: Pazzagli 6.5, Tassotti 6.5, Maldini 6.5, Ancelotti 6.5, Costacurta 6.5, Baresi 8, Donadoni 6, Rijkaard 6.5, Van Basten 7, Evani 6, Massaro 6 (77’ Fuser 6).


- o – o – o – o – o – o – o – o –


1 Bologna – 51’ Nela (sm)
1 Roma – 89’ Rizzitelli (Völler)

Publikum på Dall’Ara ble vitne til sjokkerende scener i åpningsminuttene av kampen da Roma-veteranen Lionello Manfredonia plutselig segnet om og ble liggende livløs på banen. Det viste seg i ettertid å være hjertestans. Det medisinske støtteapparatet fikk ham av gårde fort til sykehus og forvirring rådet på banen i minuttene etter. Hva skjedde egentlig? Kampen fortsatte som før. En jevnspilt kamp med noe overtak til Bologna i sjansestatistikken. Målene kom i andre omgang. Bologna-kapteinen Paolo Stringara kom seg rundt på høyrekanten seks minutter etter pause, og slo et innlegg som Sebastiano Nela klønete satte i eget mål. Over høytaleren kom det mot slutten av kampen positive meldinger om Manfredonias tilstand. Romas utlikning kom minuttet før slutt og igjen med Stringara involvert – denne gang med uheldig utgang. Hans klarering traff Rudi Völler og blokkeringen ble et perfekt vektet fremspill til Ruggerio Rizzitelli som lekkert chippet over utrusende keeper Cusin til 1-1. Bologna fortsatt beseiret hjemme og Roma snek seg ett poeng nærmere Napoli i toppen, og er nå bare tre bak. Umiddelbart etter kampen dro hele Roma-laget og store deler av Bologna-laget til sykehuset for å besøke Manfredonia. Han kom aldri tilbake som fotballspiller, men berget livet.

BOL: Cusin 6, Luppi 7.5, Villa 7, Stringara 6, Iliev 6, Cabrini 6, Marronaro 6.5, Bonini 6.5, Giordano 5.5, Bonetti 6, Waas 6 (86’ Geovani –).

ROM: Cervone 6.5, Berthold 6, Nela 6, Di Mauro 6.5, Manfredonia – (11’ Pellegrini 6), Comi 5.5, Desideri 6, Conti 7, Völler 5.5, Giannini 6.5, Rizzitelli 6.


- o – o – o – o – o – o – o – o –


2 Inter – 27’ Matthäus (Brehme), 78’ Klinsmann (Serena)
0 Udinese

Det ble en tøff debut for Rino Marchesi, Udineses nye trener. Foran møtet med regjerende mester Inter på San Siro gjorde han én taktisk endring. En midtbanespiller ut (Bruniera) og en ekstra forsvarer inn (Galparoli). Dessuten tvang det seg fram et keeperbytte på grunn av skade. Rutinerte Garella ut og noe rustne Benjamino Abate inn. Det var Lothar Matthäus som ga Inter ledesen etter en snau time på et lavt volleyskudd som spratt ekkelt på det småfrosne underlaget foran Abate. Reservekeeperen fikk litt indirekte tyn i media av Udinese-president Pozzo, som mente at Garella ville tatt det skuddet. Udinese hadde et par sjanser, men Walter Zenga var på pletten da det krevdes. Spanjolen Gallego fikk gjennomgå i media at han ikke jobber hardt nok. Eks-Real Madrid-spilleren har fortsatt storklubbsmentalitet i spillet sitt, hevdes det. Han må nullstille seg og innse at han spiller for et bunnlag og jobbe deretter. Mot slutten av kampen doblet Klinsmann ledelsen med sitt første mål på fem kamper, fint satt opp av rekkekamerat Aldo Serena. Inter opp på andreplass på tabellen, to poeng bak Napoli. Andreas Brehme pådro seg en skade i armen og må muligens gipses. Det er usikkert om han går glipp av noen kamper.

INT: Zenga 6, G.Baresi 5.5, Brehme 6, Matteoli 6 (71’ Cucchi –), Bergomi 6.5, Verdelli 5.5, Bianchi 5.5 (82’ Rossini –), Berti 5.5, Klinsmann 6, Matthäus 6, Serena 6.

UDI: Abate 5, Galparoli 6, Paganin 5.5, Vanoli 5, Sensini 6, Lucci 5.5, Mattei 6, Orlando 6, Branca 5 (79’ De Vitis –), Gallego 5.5, Balbo 5.5.


- o – o – o – o – o – o – o – o –


3 Juventus – 27’ Schillaci, 79’ De Agostini (str.), 90’ Schillaci (Marocchi)
0 Lecce

Juventus tok sin første Serie A-seier på syv kamper (en ganske lang uavgjortbonanza inni der riktignok), men var ikke veldig overbevisende. Grunnspillet sitter ikke og vi gjør mange enkle feil, sier Dino Zoff. Dette var en merkelig kamp med stor hjemmeseier på papiret, men med Carlo Mazzones Lecce som det spillemessig beste laget, og tre avslutninger i stolpene pluss en Juve-keeper Tacconi i storform som stoppet alt. Lecce hadde dessuten fire tunge fravær. Forsvarerne Ubaldo Righetti (skadet) og Giacomo Ferri (suspendert) og spissene Pietro Virdis (skadet) og Pedro Pasculli (suspendert). Juventus fikk tilbake Dario Bonetti og Salvatore Schillaci til denne kampen etter karantene, og spesielt sistnevnte ble forskjellen mellom lagene denne ettermiddagen med sine to scoringer, noe som brakte Toto til topps på toppscorerlista med 10 mål. Det første kom på et frispark fra skrått hold og det andre var en bestemt og hard avslutning nede i hjørnet etter bra fremspill av Giancarlo Marocchi i sluttminuttet. I mellomtiden rakk også Juventus en straffescoring etter at Rui Barros var blitt løpt overende av Roberto Miggiano. Luigi De Agostini, som hadde skrevet under på ny treårskontrakt tidligere i uka, var sikker fra krittmerket. Med en matchvinner i begge ender av banen, kunne Juventus feire nyttår med vissheten om at også de er med der oppe i toppsjiktet tross alt.

JUV: Tacconi 7.5, D.Bonetti 6.5, De Agostini 6, Galia 5, Bruno 6, Fortunato 5.5, Aleinikov 5, Barros 5.5 (81’ Alessio –), Zavarov 5, Marocchi 5.5, Schillaci 8.

LEC: Terraneo 6.5, Garzya 5.5, Miggiano 6, Levanto 6.5 (77’ Monaco 6), Marino 7.5, Carannante 6, Moriero 6.5, Barbas 7, Vincze 6.5, Benedetti 7 (81’ D’Onofrio –), Conte 6.5.


- o – o – o – o – o – o – o – o –


3 Lazio – 36’ Amarildo, 77’ Pin (Di Canio), 81’ Amarildo (Sergio)
0 Napoli

Så kom endelig den store smellen og sesongens første tap for Napoli i serien. På høy tid, mente mange. Albertino Bigons lag har vippet en rekke jevne kamper til sin fordel i år uten å imponere veldig spillemessig. Lazio er i siget for tiden (uten tap på fem kamper), men det var dempet optimisme før start da Ruben Sosa ikke ble spilleklar. Andre leverte derimot stort i hans fravær. Unge Paolo Di Canio var et aktivum i hele kampen. Den offensive høyrebacken Bergodi lå bak det første målet, da hans skudd ble fomlet ut i feltet av keeper Di Fusco, før Amarildo kunne tuppe inn åpningsmålet etter 36 minutter. Napoli-trener Bigon la om til en mer offensiv formasjon i andre omgang med byttet av Carnevale inn, men de store sjansene ble ikke skapt. Maradona var god, men hans pasninger ble ikke godt ivaretatt denne dagen. Mot slutten raknet det helt. Lazio kontret inn to mål til. Di Canio spilte Gabriele Pin alene gjennom for 2-0, og venstrebacken Sergios langpasning fant Amarildo som fastsatte sluttresultatet til 3-0. Napoli feirer nyttår som høstmestere for tredje gang i historien, men ulveflokken av sultne klubber nærmer seg bakfra. I 1986/87 holdt Napoli hele veien inn til Scudettoen, men ikke i 1987/88, da ble de forbigått av Milan på vårparten.

LAZ: Fiori 7, Bergodi 8, Sergio 6 (84’ Beruatto –), Icardi 7, Gregucci 5, Solda 6, Di Canio 9, Troglio 7, Amarildo 8, Pin 7, Bertoni 8 (88’ Piscedda –).

NAP: Di Fusco 5, Ferrara 5 (46’ Carnevale 6), Francini 6, Crippa 6, Alemão 6, Baroni 5, Fusi 6, De Napoli 4, Careca 6, Maradona 7, Mauro 5.


- o – o – o – o – o – o – o – o –


1 Sampdoria – 51’ Mancini (str.)
1 Cremonese – 49’ Dezotti (Limpar)

Sampdoria hadde vært sterke i det siste, og nå skulle man runde av året med en trygg topoenger hjemme mot bunnlaget Cremonese. Trodde de. Jernstopperen Pietro Vierchowod var suspendert for Samp, og det mislikte nok ikke gjestenes formspiss Gustavo Dezotti. Problemene skulle tårne seg opp for Vujadin Boskovs lag i denne kampen. Srecko Katanec er ute med skade fra før, og tidlig i andre omgang måtte også Gianluca Vialli gi seg. Han pådro seg et brudd i høyrefoten og vil være ute i to måneder antas det. Like etter scoret Dezotti for Cremonese etter at Anders Limpar hadde showet litt i forkant. Sampdoria svarte med en gang og utliknet på straffe ved Roberto Mancini. Etter timen spilt ble Cerezo utvist etter å ha fiket til Gualco bak dommerens rygg, men linjemannen fikk med seg alt og brasilianeren fikk marsjordre. Tjue minutter før slutt pådro Luca Pellegrini seg en strekkskade, men Boskov hadde gjort begge byttene sine og forsvareren måtte pent hinke rundt resten av kampen i stedet. Som om ikke det var nok, ble Moreno Mannini utvist tre minutter før slutt, slik at Samp avsluttet kampen med bare åtte funksjonelle spillere. Det var lite målsjanser i denne kampen utover målene. Hjemmelaget ble mindre og mindre bemidlet til å spille angrepsfotball jo lenger kampen led, og bortelaget hadde ingen vilje annet enn å sikre poenget de hadde.

SAM: Pagliuca 7, Mannini 5.5, Salsano 7, Pari 5, Lanna 5 (60’ Invernizzi 6), Pellegrini 6.5, Lombardo 5.5, Cerezo 5, Vialli 5 (49’ Carboni 6), Mancini 6, Dossena 6.

CRE: Rampulla 6.5, Montorfano 6.5, Gualco 6.5, Piccioni 6, Garzilli 6.5, Citterio 6.5, Merlo 5.5, Favalli 5, Dezotti 7 (89’ Avanzi –), Limpar 7, Chiorri 6.


- o – o – o – o – o – o – o – o –


0 Verona
2 Cesena – 76’ Agostini, 79’ Turchetta (Agostini)

På grunn av Milans Tokyo-tur hadde Verona nå hatt tyve dager uten kamper på terminlista. Bagnolis menn var fulle av energi og hadde ferdigladde batterier, men var muligens litt kamprustne også. Det var mye tæl og vilje, men ikke så mye presisjon i det som ble levert av hjemmelaget på Bentegodi. Pietro Fanna hadde kvalitet i det han foretok seg, men avslutningene der framme var for dårlige. Mot slutten av kampen fikk Verona betale dyrt for sitt sløseri da Cesena kontret inn to mål på tre minutter. Massimo Agostini var nøkkelmann bak begge målene. Først løp han fra Verona-stopperne og scoret alene med keeper, og like etter dro han opp et nytt angrep, men overlot avslutningen til Franco Turchetta som ikke feilet. I Verona jobbes det i kulissene med nye klubbeiere. Det er Cofidam fra Zanini-gruppen som etter ryktene å dømme skal inn med en 51% eierandel i klubben. Forhandlingene skal ferdiggjøres på nyåret. Man håper på å redde klubben i Serie A, men vil også bygge opp nytt fra bunnen av hvis nedrykket blir en realitet til våren. Verona ligger helt sist og har i øyeblikket fire poeng opp til trygg grunn.

VER: Peruzzi 5, Favero 5, Pusceddu 5.5, Acerbis 5 (61’ Mazzeo 5), Bertozzi 5, Gutierrez 5, Pellegrini 5, Prytz 5, Iorio 5, Magrin 5.5, Fanna 6.5.

CES: Rossi 7, Gelain 6.5, Nobile 6.5, Esposito 6, Calcaterra 6.5, Ansaldi 6, Pierleoni 7, Piraccini – (11’ Del Bianco 6.5), Agostini 7, Domini 6, Turchetta 6.5 (89’ Scugugia –).


- o – o – o – o – o – o – o – o –


[Sammendrag av rundens scoringer]

TABELL	K	V	U	T	Mål	P
Napoli	17	9	7	1	26-15	25
Inter	17	10	3	4	28-19	23
Sampdoria	17	8	6	3	25-16	22
Roma	17	8	6	3	25-20	22
Milan	16	9	3	4	21-12	21
Juventus	17	7	6	4	29-20	20
Atalanta	17	8	4	5	16-15	20
Lazio	17	5	8	4	19-14	18
Bologna	17	5	8	4	15-18	18
Bari	17	4	9	4	19-17	17
Fiorentina	17	4	6	7	21-21	14
Cesena	17	4	6	7	15-20	14
Lecce	17	5	4	8	15-23	14
Genoa	17	3	7	7	15-19	13
=========	==	=	=	=	=====	==
Udinese	17	3	6	8	20-29	12
Cremonese	17	2	7	8	17-25	11
Ascoli	17	2	7	8	10-21	11
Verona	16	2	5	9	11-23	9

CAPOCANNONIERE
10 mål: Schillaci (Juventus).
9 mål: Baggio (Fiorentina), Dezotti (Cremonese).
8 mål: Desideri (Roma), Klinsmann (Inter), Vialli (Sampdoria).
6 mål: Agostini (Cesena), Aguilera (Genoa), Balbo (Udinese), Maradona (Napoli), Pasculli (Lecce), Van Basten (Milan), Völler (Roma).
5 mål: Amarildo (Lazio), Brehme (Inter), Careca (Napoli), Carnevale (Napoli), Fontolan (Genoa), Madonna (Atalanta), Mancini (Sampdoria), João Paulo (Bari), Serena (Inter).
4 mål: Branca (Udinese), Giordano B. (Bologna), Massaro (Milan), Matthäus (Inter), Rizzitelli (Roma), Ruben Sosa (Lazio).
3 mål: Ancelotti (Milan), Caniggia (Atalanta), Casagrande (Ascoli), Crippa (Napoli), Cvetkovic (Ascoli), De Agostini (Juventus), Dertycia (Fiorentina), Di Canio (Lazio), Evair (Atalanta), Fortunato D. (Juventus), Marocchi (Juventus), Monelli (Bari), Virdis (Lecce).
2 mål: Aleinikov (Juventus), Alessio (Juventus), Battistini (Fiorentina), Berti (Inter), Bonetti D. (Juventus), Bonini (Bologna), Bresciani (Atalanta), Carrera (Bari), Cerezo (Sampdoria), Dell’Oglio (Fiorentina), Donadoni (Milan), Dossena (Sampdoria), Esposito (Cesena), Gallego (Udinese), Giannini (Roma), Giovannelli (Ascoli), Gutierrez (Verona), Iorio (Verona), Katanec (Sampdoria), Limpar (Cremonese), Maiellaro (Bari), Mattei (Udinese), Orlando An. (Udinese), Pellegrini D. (Verona), Pierleoni (Cesena), Pin G. (Lazio), Poli F. (Bologna), Rijkaard (Milan), Salsano (Sampdoria), Urban (Genoa), Villa R. (Bologna), Zavarov (Juventus).
1 mål: Aloisi (Ascoli), Avanzi (Cremonese), Baroni (Napoli), Benedetti (Lecce), Berthold (Roma), Bertoni (Lazio), Bertozzi (Verona), Bonetti I. (Bologna), Bonomi (Cremonese), Borgonovo (Milan), Bortolazzi (Atalanta), Buso (Fiorentina), Carbone (Bari), Carillo (Ascoli), Casiraghi (Juventus), Chiorri (Cremonese), Citterio (Cremonese), Comi (Roma), Conte (Lecce), Corradini (Napoli), De Vitis (Udinese), Djukic (Cesena), Domini (Cesena), Fuser (Milan), Fusi (Napoli), Gaudenzi (Verona), Geovani (Bologna), Gerolin (Roma), Gerson (Bari), Gregucci (Lazio), Gritti (Verona), Gualco (Cremonese), Kubik (Fiorentina), Levanto (Lecce), Lombardo (Sampdoria), Lorenzo G. (Bologna), Lorenzo N. (Bari), Loseto (Bari), Magrin (Verona), Mandorlini (Inter), Marino (Lecce), Marronaro (Bologna), Matteoli (Inter), Mauro (Napoli), Morello (Inter), Moriero (Lecce), Nappi (Fiorentina), Nobile (Cesena), Pasciullo (Atalanta), Pellegrini L. (Sampdoria), Piccioni (Cremonese), Pioli (Fiorentina), Pusceddu (Verona), Renica (Napoli), Scarafoni (Bari), Sensini (Udinese), Simonini (Udinese), Stroppa (Milan), Strömberg (Atalanta), Tassotti (Milan), Tempestilli (Roma), Torrente (Genoa), Turchetta (Cesena), Vierchowod (Sampdoria), Volpecina (Fiorentina), Zagati (Cesena), Zola (Napoli).


MÅLGIVENDE
9 assists: Maradona (Napoli).
6 assists: Zavarov (Juventus).
5 assists: Baggio (Fiorentina), Giannini (Roma).
4 assists: Rui Barros (Juventus), Chiorri (Cremonese), Evani (Milan), Fanna (Verona), Gallego (Udinese), Maiellaro (Bari), Mattei (Udinese).
3 assists: Aleinikov (Juventus), Bonetti I. (Bologna), Brehme (Inter), Carannante (Lecce), Dezotti (Cremonese), Domini (Cesena), Dossena (Sampdoria), Mancini (Sampdoria), Marocchi (Juventus), Matthäus (Inter), Pari (Sampdoria), Rizzitelli (Roma), Serena (Inter), Sergio (Lazio), Völler (Roma).
2 assists: Aguilera (Genoa), Alemão (Napoli), Barbas (Lecce), Bianchi (Inter), Bonini (Bologna), Bonomi (Cremonese), Branca (Udinese), Cerezo (Sampdoria), Cvetkovic (Ascoli), Desideri (Roma), Katanec (Sampdoria), Limpar (Cremonese), Lombardo (Sampdoria), Madonna (Atalanta), Mauro (Napoli), Nappi (Fiorentina), Nicolini (Atalanta), Pasculli (Lecce), João Paulo (Bari), Ruben Paz (Genoa), Prytz (Verona), Rijkaard (Milan), Ruben Sosa (Lazio), Strömberg (Atalanta), Turchetta (Cesena), Urban (Genoa).
1 assist: Agostini (Cesena), Ancelotti (Milan), Arslanovic (Ascoli), Balbo (Udinese), Baresi F. (Milan), Baresi G. (Inter), Benedetti (Lecce), Bergodi (Lazio), Berti (Inter), Bonetti D. (Juventus), Bordin (Atalanta), Borgonovo (Milan), Buso (Fiorentina), Caniggia (Atalanta), Carbone (Bari), Carillo (Ascoli), Carrera (Bari), Casagrande (Ascoli), Cavaliere (Ascoli), Colantuono (Ascoli), Comi (Roma), Crippa (Napoli), Cucchi (Inter), De Agostini (Juventus), Di Canio (Lazio), Dunga (Fiorentina), Ferrara (Napoli), Ferri (Inter), Fiorin (Genoa), Fuser (Milan), Fusi (Napoli), Geovani (Bologna), Icardi (Lazio), Klinsmann (Inter), Kubik (Fiorentina), Manfredonia (Roma), Maspero (Cremonese), Matteoli (Inter), Monelli (Bari), Montorfano (Cremonese), Napoli (Juventus), Nela (Roma), Nobile (Cesena), Pasciullo (Atalanta), Perrone (Bari), Pin (Fiorentina), Piraccini (Cesena), Poli (Bologna), Rizzardi (Cremonese), Ruotolo (Genoa), Sabato (Ascoli), Schillaci (Juventus), Sensini (Udinese), Solda (Lazio), Tempestilli (Roma), Traini (Cesena), Tricella (Juventus), Vialli (Sampdoria), Vincze (Lecce), Virdis (Lecce).


TOPP 10 – SPILLERBØRSEN (La Stampa)
6.84 – Baresi (Milan)
6.67 – Signorini (Genoa)
6.66 – Maradona (Napoli)
6.62 – Völler (Roma)
6.61 – Salsano (Sampdoria)
6.57 – Cerezo (Sampdoria)
6.54 – Matthäus (Inter)
6.53 – Schillaci (Juventus)
6.50 – Donadoni (Milan)
6.50 – João Paulo (Bari)


NESTE RUNDE – Søndag, 7. januar 1990
Bologna – Juventus
Cremonese – Inter
Fiorentina – Bari
Lecce – Genoa
Milan – Cesena
Napoli – Ascoli
Roma – Udinese
Sampdoria – Lazio
Verona – Atalanta

[jakral]

Vi legger åttitallet bak oss og går inn i VM-året. Onsdag, 3. januar 1990. Coppa Italia returnerer på terminlista etter et fravær siden begynnelsen på september. Det er tolv klubber igjen i turneringen (inkludert to fra Serie B). Klubbene deles inn i fire grupper med tre i hver, som skal møtes kun én gang. Gruppevinnerne går til semifinale. Det blir altså som mellomspillet i VM 1982, for de som er kjent med det.


GRUPPE A

3 Roma – 14’ Di Mauro, 24’ Desideri, 37’ Giannini
0 Ascoli

Enkel seier for Roma mot et reservepreget og nedrykkstruet Ascoli, som hviler nøkkelspillere foran seriekampen mot Napoli på San Paolo førstkommende søndag. Thomas Berthold (Roma) BB med 7.

TABELL	V	U	T	Mål	P
Roma	1	0	0	3-0	2
Inter	0	0	0	0-0	0
Ascoli	0	0	1	0-3	0

- o – o – o – o – o – o – o -


GRUPPE B

3 Bologna – 30’ Geovani (str.), 53’ Stringara, 58’ Stringara
2 Fiorentina – 14’ Battistini, 62’ Dertycia

Begge lagene stilte bortimot toppet bortsett fra Fiorentina som hadde Roberto Baggio på tribunen. Renato Villa (Bologna) BB med 7.

TABELL	V	U	T	Mål	P
Bologna	1	0	0	3-2	2
Napoli	0	0	0	0-0	0
Fiorentina	0	0	1	2-3	0

- o – o – o – o – o – o – o -


GRUPPE C

0 Messina
0 Atalanta

Et godt resultat av Serie B-laget Messina mot et toppet Atalanta, men dette resultatet spiller jo Milan rett i hendene. Evair (Atalanta) BB med 7.

TABELL	V	U	T	Mål	P
Atalanta	0	1	0	0-0	1
Messina	0	1	0	0-0	1
Milan	0	0	0	0-0	0

- o – o – o – o – o – o – o -


GRUPPE D

2 Sampdoria – 20’ Mancini, 82’ Mancini
1 Pescara – 57’ Edmar

Serie B-laget Pescara ble ledet av legenden Edy Reja, som allerede i 1990 hadde vært innom en haug av trenerjobber. Roberto Mancini hylles unisont etter kampen og blir BB med 7.5.

TABELL	V	U	T	Mål	P
Sampdoria	1	0	0	2-1	2
Juventus	0	0	0	0-0	0
Pescara	0	0	1	1-2	0

- o – o – o – o – o – o – o -


Dette var også dagen der hengekampen i Serie A mellom Milan og Verona skulle spilles, men den måtte avbrytes etter 27 minutter på stillingen 0-0 på grunn av tåke. Ny dato for dette oppgjøret er satt til 7. februar 1990.

[jakral]

Vi har som kjent forlatt det italienske 80-tallet, en gylden epoke der alle piler har pekt (og fortsetter å peke) oppover siden VM-gullet '82. Her er lista over samtlige spillere som slet seg over 30 nettkjenninger i det målfattige Serie A på 80-tallet (jan 80-des 89):

104 – Alessandro Altobelli (Inter, Juventus)
93 – Roberto Pruzzo (Roma)
84 – Pietro Paolo Virdis (Juventus, Cagliari, Udinese, Milan, Lecce)
72 – Aldo Serena (Inter, Torino, Juventus)
68 – Michel Platini, FRA (Juventus)
65 – Diego Maradona, ARG (Napoli)
55 – Roberto Mancini (Bologna, Sampdoria)
54 – Ramon Diaz, ARG (Napoli, Avellino, Fiorentina, Inter)
53 – Gianluca Vialli (Sampdoria)
52 – Francesco Graziani (Torino, Fiorentina, Roma, Udinese)
50 – Bruno Giordano (Lazio, Napoli, Ascoli, Bologna)
48 – Andrea Carnevale (Avellino, Catania, Udinese, Napoli)
48 – Walter Schachner, AUT (Cesena, Torino, Avellino)
46 – Massimo Briaschi (Cagliari, Genoa, Juventus)
43 – Franco Selvaggi (Cagliari, Torino, Udinese)
42 – Daniel Bertoni, ARG (Fiorentina, Napoli, Udinese)
37 – Antonio Careca, BRA (Napoli)
37 – Giuseppe Galderisi (Juventus, Verona, Milan)
35 – Giancarlo Antognoni (Fiorentina)
35 – Salvatore Bagni (Perugia, Inter, Napoli)
35 – Agostino Di Bartolomei (Roma, Milan, Cesena)
35 – Daniel Passarella, ARG (Fiorentina, Inter)
34 – Giuseppe Dossena (Bologna, Torino, Sampdoria)
32 – Preben Elkjær, DEN (Verona)
31 – Roberto Baggio (Fiorentina)
31 – Zbigniew Boniek, POL (Juventus, Roma)
31 – Paolo Monelli (Ascoli, Fiorentina, Bari)
31 – Claudio Pellegrini (Avellino, Napoli, Fiorentina)